FILMPERIODEN 1912-1916 MANGFOLDET DEL 1 SVENSKA BIO 

INNLEDNING
Året 1912 markerte en grense mellom to epoker i svensk filmhistorie der denne perioden markerte begynnelsen på den svenske storhetstiden innen film. Årsaken til at dette tidsskille er satt til 1912 var av både teknologisk og økonomisk. Innenfor prosjektsjonsteknikken hadde de nå fått løst problemene med den optiske gjengivelsen og fått utviklet en flimmerfri og da en mye bedre billedekvalitet som var mer behagelig for øyet. De fleste projektorene var nå drevet av elektrisitet og maskinisten slapp derfor å manuelt sveive filmen for hånd. Det ble også større endringer inne i selve kinosalene der fororninger bestemte bl.a. prosjektoren måtte plasseres i et eget avgrenset maskinrom. Med den nye teknikken kunne også filmene gjøres lengre enn tidligere, noe som kom til å påvirke de senere filmene. Av det økonomiske kan nevnes at kinobransjen hadde kommet seg gjennom sin første vanskelige krise og antallet kinoer var nå dimensjonert efter publikumsgrunnlaget og tilpasset filmtilgangen. Tilgangen på importfilm hadde nå også stabilisert seg og ble nå kanalisert igjennom et fungerende distribusjonssystem av effektive filmselskaper. 

Under de følgende årene gjennomgikk den svenske filmen på kort tid en enestående utvikling på flere nivåer og kuliminerte med det man senere har omtalt som den svenske storhetstiden og en gullalder. Fortjenesten og æren for denne tiden kan tilskrives en liten krets med meget dyktige filmskapere som skulle lage de virkelig store filmene innen svensk filmhistorie. Men det var også samfunnsmessige årsaker som også lå til grunn for denne perioden med den kunstnerlige oppblomstringen. I følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" var verdenskrigen en av forutsetningene for storhetstiden. Årsaken til det var at krigen var den mest avgjørende ytre faktoren i handelseutviklingen under 1910-tallet og skapte et økonomiske grunnlag som gjorde den fremgangsrike produksjonsutviklingen mulig. Det var denne kommersielle, industrialiserte og finansielle ekspansjonen som la grunnlaget for den svenske films gullalder og i følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" ville man ikke fått denne storhetstiden uten den økonomiske utviklingen. Dette fordi konjekturene innen kinonæringen og innen eksportmarkedet ble uner større deler av 1910-tallet bestemt av virkningene av krigen og gavnet den svenske filmbranasje over en lengere periode. 

Men selv efter verdenskrigen da konjekturene raskt ble dårligere, klarte filmbransjen seg bra i en periode og ved den økonomiske nedgangen var ikke filmkunsten og økonomien helt synkronisert. Men slutten av denne perioden ble en innledning som antydet en forestående katastrofe innen svensk film, både kunstnerisk og økonomisk. Men her vil jeg ta for meg innledningen til den svenske gullalder og viser ellers til de videre artiklene om svensk filmhistorie.

Publikumsutviklingen på de svenske kinoene var under denne perioden nærmest eksplosivt og besøktfrekvensen ble antageligvis under 1910-tallet tredoblet. Det avgjørende for denne fremgangen var høykonjekturen som påvirket den sosiale og samfunnsøkonomiske situasjonen. Sysselsetningsnivået i landet var og forble høy under hele tiåret, noe som igjen påvirket kinonæringen i en postiv retning. Arbeiderne fikk på denne tiden økt fritid og her kunne kinoene tilby denne gruppen billig offentlig underholdning som de kunne bruke sin fritid på. Dette skapte igjen grunnlaget for ekspansjon i alle ledd av filmbransjen. I følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" var filmbransjens utvikling i Sverige, efter stabiliseringen i 1912, under noen år mer et spørsmål om selskapspolitiske veivalg og organisatoriske nydannelser enn om noen storartet kunstnerisk landvinning.

Det karakterisktiske ved filmproduksjonen i perioden 1912-1916 var mangfoldet og en rik produksjon av spillefilmer. Men samtidig var filmene som oftest av lav kvalitet, enkle sentimentale historier som var fylt med intriger. I følge Gösta Werner "Den svenska filmens historia" var filmproduksjonen i denne perioden preget av spenning og kolportage, dvs filmer av lav kvalitet og som var i stil med datidens konvensjonelle litteratur av lav kvalitet. Mange av filmene var inspirert av 1800-tallets melodramateater. I denne tidsperioden ble filmene laget fortløpende, og normalt tok det en til to uker å spille inn en film. De ble spilt inn i et raskt tempo under sommermåneden da filmmannskapet var helt avhengig av sollyset. Men når en film ble ferdig, hente det at den ikke fikk premiere samme år som den ble spilt inn.

På denne tiden var ikke svensk film direkte påvirket av amerikansk eller europeisk film, men med ett unntak som var Danmark. Der hadde, i følge Gösta Werner "Den svenska filmens historia", Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" vokset til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Datidens svenske filmskapere kopierte ofte de danske suksessene. Den danske filmen "De fire Djævle" (1911) fikk flere svenske efterfølgere bl.a. "AB Svenska Biografteaterns" "De svarta maskerna" (1912) av Mauritz Stiller. Men før jeg tar for meg "Svenska Bios" produksjon i denne perioden, vil jeg ta for meg meg utviklingen av filmsensuren i Sverige.

STATENS BIOGRAFBYRÅ
Som tidligere nevnt i kapitlet 1906 - 1911 DEN FØRSTE SPILLEFILMPRODUKSJONEN skulle sensurforfatningen tre i kraft den 01.12.1911, men for å unngå et totalt kaos i forbindelse med den nye loven, inledet "Statens Biografbyrå" sin granskningsvirksomhet allerede den 01.09.1911 med Walter Fevrell som sjef og Marie Louise Gagner som blant andre ganskningsmennene. Under denne innledende perioden skal de ha gansket hele 2 000 filmer i løpet av tre måneder. Resultatet av dette arbeidet var at hver tiende film ble totalforbudt under innledningsarbediet og av de barnefobudte filmene var hver fjerde film utsatt for mer eller mindre sensurklipp. Denne opprenskningen av filmene måtte da også ha påvirket filmreportoarene på kinoene. Men det fikk også konsekvenser for filmbransjens allmenne status og anseelse da statsapparatet gjennom opprettelsen av "Statens Biografbyrå" hadde overtatt det moralske ansvaret filmtilbudets sedlige innhold og dermed gitt kinofilmenes samfunnets legitimitet. 

Det var derfor med stor interesse dagspressen fulgte utviklingen av filmens situasjon i forhold til den nye svenske sensuren. Under den aller første perioden var det tydelig at filmbransjen og "Statens Biografbyrå" prøvde ut hverandres styrke. Fra filmsiden var det spesielt de tre dominerende på markedet, "Svenska Bio", "Pathé" og danskene som stod i spissen for denne debatten om svensk filmsensur. Talsmannen for "Statens Biografbyrå" var stort sett den taleføre Gustaf Berg () som i 1914 ble sjef for biografbyrået. I den første tiden var det flere filmer som enten ble totalforbudt eller hvor scener ble klippet bort, og jeg skal her ta for meg noen av disse filmene. "Pathé Frères" første produksjon fra Lidingöen, "Två bröder" (1912) med regi av Georg af Klercker, ble totalforbudt med følgende begrunnelse:

"Filmen framställer grova förbrytelser på sådant sätt och i sådant sammanhang, att den kan verka förråande o till förvillande av rättsbegreppen. Då sammanhanget även är i många avseenden psykologiskt osannolikt och orimligt och filmens konstnärliga värde synnerligen ringa, synas inga förmildrande omständigheter föreligga och ett förbud för filmen vara väl motiverat."

Det samme skjedde for Victor Sjöströms debutfilm "Trädgårdsmästaren" (1912) da Gustaf Berg bedømmet filmen sammen med sensoren M.L. Gagner og medelte så "Svenska Bio" at filmen: 

"...år icke offentligen förevisas i Sverige", og at filmen er "Stridande mot goda seder. Rättsförvillande genom "döden i skönhet".

Denne beslutningen vakte stor oppstandelse og i "Röda Kvarn" i Sveasalen ble det arrangert en spesialfremvisning for statsminister Staaf () samt andre ministre, kritikere og avismenn. Men dette hjalp ikke og besluttning stod ved lag og filmen fikk derfor aldri noen premiere. Men denne filmen ble vist i Danmark og Norge og "Politiken" skrev om filmen den 19.10.1912 at:

"Nogle av Scenerna udspilles i en Ramme af landskabelig Ynde, som ikke er set yndeligere i vore Biografteatrer."

Men dette skal ikke ha påvirket den svenske sensuren som i tillegg til den overnevnte sensuren gav en urettferdig beskrivelse av filmens innhold:

"Torpflickan och trädgårdsmästarens son älska varandra, men trädgårdsmästaren är mot partiet. Efter sonens avlägsnande våldför han sig själv på dennes käresta, vilken därigenom bringas på sluttande planet. Hon blir till en början älskarinna ('förtrogna') hos en general och som qvasi-änka tar hon steget fullt ut och blir allmän glädjeflicka ('låter snart allt gå vind för våg'). Till sist slutar hon sina dagar 'bland alla sommarens rosor' på den plats där 'förförelsen' genom trädgårdsmästarens 'brutala naturs hela våldsamhet skedde' efter att ha förbannat mördaren av sin lycka, varefter 'hennes själ svingar sig upp mot blånande rymder'."

Denne innholdsbeskrivelsen viser tydelig at sensorens fantasi var betydeligere friere enn filmskapernes, noe leserne selv kan bedømme ved å sammenligne denne beskrivelsen med faktaopplysninger fra "Svenska Filminstitut": 

"En trädgårdsmästare driver en större handelsträdgård med flera växthus. Han har en son som förälskat sig i en dotter till en av hans arbetare. Sonen studerar i Stockholm, flickan är servitris på ett värdshus. När sonen kommer tillbaka som student och fortfarande kastar sina ögon efter den unga flickan skickar fadern bort honom. Han har nämligen själv ett gott öga till den sköna och en dag våldför han sig på henne i växthuset. Efteråt kör han både henne och hennes far på porten, rädd för att avslöjas.På båten in mot staden träffar flickan och hennes far en gammal officer som redan på värdshuset uppmärksammat den vackra flickan. Han ger henne nu en summa pengar och sitt visitkort.I staden får de ett rum på ett vindskontor där fadern, som är gammal och sjuk, snart också dör. Flickan vänder sig då till officeren som tar emot henne med öppna armar och snart kan hon uppträda som hans värdinna vid bjudningarna. Inom kort får emellertid den gamle officeren ett slaganfall. På dödsbädden undertecknar han sitt testamente där han dock inte ger någon plats för flickan. Hon får nöja sig med ett halssmycke - och så snart han har dött, kör hans släkt och vänner i väg henne. Hon har inte i huset att göra.Desillusionerad återvänder hon till sin hemtrakt. Hon roar sig med passagerarna på båten och dricker med studenterna på värdshuset men gråter i hjärtat över sitt öde. En dag återvänder hon till växthuset, där hon i förtvivlan river upp blommorna och förbannar trädgårdsmästaren. Påföljande morgon finner denne henne död bland rosorna."

Også utenlandske filmer ble utsatt for den svenske sensuren hvor bl.a. den erotiske dansen til Asta Nielsen () i "Afgrunden" med regi av Urban Gad (), ble klippet bort. Filmen var opprinnelig på 704 meter men efter sensuren var den redusert til 692 meter. Værre gikk det for Urban Gads tyske film "In dem grossen Augenblick" (1911) som ble totalforbudt. Denne filmen handler om hushjelpen "Annie", spilt av Asta Nielsen, som blir gravid med en nevø på godset og blir så jaget på porten. Barnet blir bortadoptert, men hun vil ha det tilbake. Da godset brenner, redder hun barnet, men dør selv.

Filmbransjens reaksjon på sensuren var at de arrangerte spesialvisninger av sine filmer for pressen for å vekke opinionen og dermed få gjort om sensuren av de filmene som var blitt klipt eller forbudt. "Statens Biografbyrå"  svarte med å gå ut til offentligheten for å klarlegge sine prinsipper og samtidig klarlegge sine prinsipper i samtlige klager der filmene var blitt forbudt. Efter den innledende perioden med svensk filmsensur ble maktfaktorene mellom de to partene mer stabilisert og efter det fungerte "Statens Biografbyrå" under flere decenier i en slags fredlig sameksistens med filmindustrien. Det var ikke sjelden at "Statens Biografbyrå" opptrådte som bransjens forsvarsadvokat mot det mer kritiske opinionen. Dette "vennskapet" mellom "Statens Biografbyrå" og filmbransjen ble tydelig symbolisert da sensursjefen Gustaf Berg valgt å slutte i "Statens Biografbyrå" og inntok en sjefspost hos det nystartede filmselskapet "Skandia". Men alledere tidligere hadde filmbransjen og Gustaf Berg hatt et visst samarbeide ved at han hadde skrevet flere manuskripter for film. 

"Statens Biografbyrå" var en mektig instans og som følge av krigsutbruddet i 1914 fikk den også utstrakte fullmakter som følge av den uterikspolitks vanskelige situasjonen som landet befant seg i. Allerde før verdenskrigen hadde sensuren tillatt seg med støtte av sensurnormen "upphetsande" å forby ulike innslag av politisk propogandakarakter. Men i oktober 1914 fikk "Statens Biografbyrå" som foruten en bestemmelse til beskyttelse av det forsvarspolitiske hemmeligheter inneholdt en viktig bestemmelse:

"Ej heller må biografbilder godkännas, vilkas förevisande kan anses olämpligt med hänsyn til rikets förhållande til främmande makt".

Denne utenrikspolitiske sensurnormen kom fremfor alt til å brukes for å bevare den nøytralpolistiske linjen mot agitatoriske tekster i dokumentarfilmene fra krigen som de krigførende partene forsøkte å bearbeide den internasjonelle opinionen med. Spillefilmspropogandeaen var i egynnelsen mer dempet i sin propoganda og det var først efter USAs inntreden i krigen at sensuren fikk anledning at i noe større utstrekning bruke politiske årsaker som argument for totalforbud. Antallet av utenrikspolitisks motiverte totalforbund innskrenket seg under perioden 1914-1918 til 17, et lavt tall når man sammeligner det med den totale summen av totalforbud som under samme periode var på over 700 filmer. 

AB SVENSKA BIOGRAFTEATERN (SVENSKA BIO)
Den sentrale personen i svenskt filmliv under hele denne perioden var Charles Magnusson, og hvor det virket som om det meste som hendte innen svensk filmbransje kom fra ham, sirklet rundt omkring ham og som til slutt kom tilbake til ham. Slik jeg forstår denne perioden, var han inndirekte eller direkte innblandet i det som skjedde innen svensk film og hadde "en finger" med i alle deler av bransjens virksomhet. 

Man må være klar over at Charles Magnusson som bedriftsleder og businessman var en dyktig organisator og en slu manipulator, og hans planmessige ekspansjonsstrategi omfattet alle sektorer innen filmamrkedet. I denne perioden fortsatte han å bygge nye kinoer, kjøpte opp kinoer, funsjonerte og skapte nye allianser som utviklet kinokjeden. Ved hjelp av disse metodene ble antallet kinoer mer enn fordoblet på et titalls år og omfattet i 1922 ikke mindre enn 86 kinoer, til stor del landets største og fineste. I 1913 klarte han å gå så seirende ut av en rettstvist med det konkurrende kino- og distribusjonsselskapet "Svenska Filmkompaniet" om eneretten til "Nordisk Films Kompagnis" produksjoner, at "Svenska Filmkompaniet" og "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) kinoer ble samlet sammen i "Svenska Förenade Biografaktiebolaget", noe som i praksis var det samme som "Svenska Bios" kinokjede. I samme momanget ble "Svenska Filmkompaniets" omfattende utleiekapasitet gjort om til et datterselskap i "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio)" distribusjonssystem. 

For Charles Magnusson var det meget viktig å få makten over distribusjonsleddene og importmarkedet, og dette var ikke bare på grunn av sine egne kinokjeders filmbehov, men også for at den voksende utleievirksomheten gav "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) voksende inntekter fra mengeder av andre kinoer i Sverige, og efterhvert fra de aller fleste. Det var derfor viktig for ham å alliere seg med de rette partnere ved de rette tidspunktene. I 1911 flyttet Charles Magnusson flyttet "AB Svenska Biografteatern" til Stockholm. De startet i 1911 med å bygge et stort filmstudio ved Kyrkviken på Linding og i januar 1912 ble "Lindingöateljen tatt i bruk. I 1912 flyttet "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) sitt hovedkvarter fra Klarabergsgatan til Drottninggatan 53, og innviet sin første premierekino, Röda Kvarn i Sveasalen, som lå på Hamngatan, rett ovenfor Kungsträdgården. Sveasalen skal visst opprinnelig ikke ha vært bygd for filmfremvisninger, men den ble hovedstadens største og storslagneste visningslokale. Kinoen hadde 867 plasser og et orkester på 14 mann.

AB SVENSKA BIOGRAFTEATERN (SVENSKA BIOS) SAMARBEIDE MED ANDRE SELSKAPER 

SAMARBEIDET MED PATHÉ FRÈRES
På den tiden var "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) landets eneste fullt intigrerte filmselskap og på det europeiske markedet var det "Pathé Frères" som var det dominerende selskapet. Dette selskapet hadde nylig åpnet en filial i Sverige, ledet av tyskfødte Siegmund Popert (19.10.1874-02.11.1935) som kom til Sverige i 1908 og hans målrettete arbeid var å utbre det franske filmimperiet. "Pathé Frères-filialen"  hadde med sitt internasjonale kontaktnett de beste eksport- og importressurser, men det de savnet var studiotilganger som krevdes for å bygge opp en egen produksjon i Sverige. Det motsatte var tilfelle for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) som som behøvde importtilganger for sine kinoer og sin distribusjon, og eksportkanaler for sine produksjoner. Dessuten kunne stille ateljefaciliteter til disposisjon for det fransk selskapet.Dermed var det tydelig at disse to selskapene fant det fordelaktig for en tid å inngå et samarbeid med hverandre. 

I begynnelsen var det et meget godt samarbeid mellom "Pathé Frères" og "Svenska Bio", og Siegmund Popert formidlet betydningsfulle kontrakter med Paris til det svenske selskapet og frem til midten av 1913 hadde Siegmund Popert og "Pathé Frères" ganske mye å si i "Lindingö-ateljen". Det førte til at flere av de svenske filmen som ble laget der var faktisk og formelt produsert av "Path´Frères". Det er årsaken til at en rad svenske produksjoner bl.a. av Victor Sjöström og Mauritz Stiller ble til under den spesielle firmabetegnelsen "Phoenix", et selskap som markederte det finansielle kompanjongskapet mellom "Pathé Frères" og "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio), og da i forhold til at det franske selskapet stod for filmenes internasjonale distrubisjon. 

SAMARBEIDET MED NORDISK FILMS KOMPAGNI
Men dette samarbeidet mellom "Pathé Frères" og "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) avtok i samme takt som de paraktiske, taktiske og økonomiske gevinstene med med denne forretningsforbindelsen ble redusert. Årsaken var at franskmennenes dominerende maktstilling på det internasjonale  filmmarkedet begynte å svikte. Samtidig begynte danskene å gripe intiativet i Nord-Europa og fremstod som et fordelatig koalisjonsalternativ. Dette i forhold til sitt attraktive filmtilbud, sitt stadig effektivere distrubisjonsarganisasjon og sine økende utenlanskontakter. Det førte til at Cahrles Magnusson i løpet av 1913 begynte å avvikle sitt samarbeide med "Pathé Frères" og og begynte å orientere seg mot Danmark og da spesielt mot "Nordisk Films Kompagni". Han avbrøt så det svensk-franske innspillingssamarbeidet i "Lindingö-ateljen" og det var nåden danske innflytelsen i en tidsperiode ble gjennomgripene i hele produksjonen. Dette samarbeidet førte til at han undertegnet en leveransekntrakt med "Nordisk Films Kompagni", skaffet "Svenska Bio" og deres underselskaper eneretten på de sanske importene og begynte å eksportere sine egne filmer over København. 

SAMARBEIDET MED DEN AMERIKANSKE FILMINDUSTRIEN
Dette samarbeidet avtok efter noen få år da "Nordisk Films Kompagni" imperium begynte å vakle i 1916 og under de følgende årene avtok efterspørselen på dansk film merkbart på svenske kinoer. For videre lesning om de problemene "Nordisk Films Kompagni" fikk efter verdenskrigen, så viser jeg til 1915 - 1919 VIRKNINGER AV VERDENSKRIGEN. Det jeg kortfattet kan nevne er at det danske selskapet hadde under krigen valgt å satse det lukrative tyske markedet, noe som på sikt viste seg å være sjebnessvangert valg da det førte bla.a. til at de ble svartelistet fra de aliertes side. Samtidig skal det også nevnes at eftersom den danske filmen mistet sin posisjon i Sverige så ble det samtidig viktigere for "Svenska Bio" å få i stand solide forretningskontrakter med den amerikanske filmindustrien. i 1916 sendte Charles Magnusson den nyansatte tidligere avismannen Oscar Hemberg () for å forhandle med amerikanerne, og Oscar Hemberg klarte å forhandle frem en avtale som sikret eneretten til det ledende "Triangle-konsernets" filmer. Dette var en meget viktig avtale da det amerikanske selskapet haddde regissører som David W. Griffith (), Thomas Ince () og Mack Senett () som stod for produksjonen. Samtidig hadde selskapet filmstjerner som Douglas Fairbanks (), William Hart (), Norma Talmadge (), Dorothy Gish () og Lillian Gish (). 

Selskapet ansatte i 1912 de tre regissørene, Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951) (som også var studiosjef), Mauritz Stiller (17.06.1883- 8.11.1928) og Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960). Som fotografer ansatte de brødrene Henrik Jaenzon (01.10.1886-27.04.1954) og Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961). 

I perioden 1911-1917 lagde Mauritz Stiller og Victor Sjöström rundt 60 filmer i Lidingöatstudioet. Det var disse to regissisørene som i de følgende år la grunlaget for den svenske films verdensrykte og deres filmer inspirerte mange regissisører verden over. Ingen av de to hadde tidligere arbeidet med film, men var begge fremgangsrike teaterregissører  og hadde i mange år arbeidet som skuespillere. De to fikk fri hender av Charles Magnusson og innledet i denne perioden et samarbeide med fotografen Julius Jeanzon. Sammen skapte de en rekke filmer som førte til at "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) fikk innpass i det internasjonale markedet.

AB SVENSKA BIOGRAFTEATERNS FILMPRODUKSJON
Som tidligere nevnt i kapitlet 1906 - 1911 DEN FØRSTE SPILLEFILMPRODUKSJONEN flyttet "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio)" i 1911 til Stockholm og bygde landets første moderne filmatelje på en innkjøpt tomt på Lindingön, der praktisk talt samtlige av selskapet filmer under resten av tiåret skulle spilles inn. Men sommeren 1911 var at de var husløse under oppføringen av det nye ateljeet og derfor ikke kunne spille inn noen spillefilmer under denne perioden. Dette var en situasjon som førte til at Charles Magnusson i mellomtiden hadde planlagt andre innspillingsprosjekter. Han utrustet et filmteam, bestående av filmsjefen Lars Björck (06.08.1884-??.1926), som var filmprodusent, kinoeier og skuespiller, den nyansatte fotografen Julius Jaenzon og tre skuespillere, for å med filmsjefen som reiseleder under et par måneder reise omtrent jorden rundt for å spille in film i kjente miljøer fra byer som Berlin, Venesia, Marseille, Paris, London, New York, osv. Årsaken til dette prosjektet var at de skulle ta opp scener til en del planlagte filmer i forskjellige genrer. 

I følge Gösta Werner "Den svenska filmens historia" var Charles Magnusson klar over, fra da han startet i filmbransjen, at for å drive systematisk konkurransekraftig svensk filmproduksjon så behøvde han tekniske resurser og fagfolk. På dette tidspunktet hadde han tilgang på kapital og tekniske ressurser hadde han skaffet seg med det nye ateljebygget og laboratoriet. I løpet av 1912, jeg har ikke funnet ut når på året det var, hadde Charles Magnusson fått orden på driften og manglet nå bare fagpersoner. Han ansatte tre regissører ved "Lidingö-ateljen", Mauritz Stiller, Victor Sjöström og Georg af Klercker, der sistnevnte var fra begynnelsen ansatt som ateljesjef. Samtlige av disse tre var nye i sitt filmyrke da de alle kom fra teatret og de to førstnenvte hadde profilert seg med en viss fremganger, dog uten å gjøre seg gjeldene som noen storheter i teaterverden. Gösta Werner heveder i sin bok "Den svenska filmens historia" at Charles Magnusson skal ha gitt Mauritz Stiller og Victor Sjöström gode kontrakter, bra betalt og ganske frie hender i forhold til filmproduksjonen.

Med denne bakgrunnen var deres utviklingsmuligheter innen filmarbeidet var derfor basert på selvskolering og i denne perioden fikk de rikelig anledning til selvlæring da produksjonstempoet var høyt og regioppdragene kom tett. Det var her samarbeidet med "Pathé Frères" kom til sin rette da Victor Sjöström gjennom den svenske Pathé-sjefen Siegmund Popert fikk våren 1912 muligheter for å studere produksjonsmetodene i de parisiske ateljeene allerede før han selv regisserte sin første film. På sensommeren 1912 ble den franske Pathé-regissøren Paul Garbagni (??.18.??-??.19:??) innvitert til Sverige i et forsøk på å gjøre svenske filmprodusenter og regissører mer bekjent med fransk og internasjonal oppfatning innen filmkunsten. Han hadde vært sjef for "Théâtre des Capucines" på Boulevard des Italiens i Paris og selv om hans erfaring innen film ikke var påfallende stor, selv om han hadde vært aktiv som både mausforfatter og regissør hos "Pathé Frères" i Paris, hadde de i Stockholm store forhåpninger til ham. En del av hans oppgaver i Sverige var  å arbeide som en slags kursinstruktør på Lidingöen for å lære opp sine svenske kollegaer i det moderne filmregisserende grunnprinsipper. Resultatet av dette samarbeidet var også at Paul Garbagni det året regisserte sin eneste svenske film "I livets vår" (1912) hvor "Pathé Frères filial" stod for produksjonen og distributøren i Sverige var "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå". I følge "IMDb" var dette hans 16 film og han debuterte som regissør i 1910.

Paul Garbagnis "I livets vår" (1912) ble spilt inn under sensommeren 1912 og var basert på August Blanches (August Theodor Blanche) (17.09.1811-30.11.1868) roman "Första älskarinnan" (1848). Forfatteren av filmmanuset var Abdon Hedman (30.07.1888-26.08.1971), som var kontorist på på "Svenska Bios" kontor i Stockholm og ble noen år senere sjef for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) nyopprettede salgskontor i Berlin, og Paul Garbagni bearbeidet dette manuset for film. Filmen ble en stor publikumsfremgang og den gikk ut i fire kopier, noe som var dobbelt så mye som det vanlige på denne tiden.  Både Victor Sjöström og Victor Stiller fikk store roller i filmen, der Victor Sjöström har rollen som helten "Cyril Alm", Mauritz Stiller spiller forføreren "von Plein, löjtnant" og Georg af Klercker i rollen som heltinnens far "von Seydling, kommerseråd". En liten artighet her er at det var Georg af Klerckes kone Selma Wiklund af Klercker (??.1872-??.1923) som hadde rollen som "Gerda, hans dotter". 

Under det kommende året var det tydelig at de tre regissørene Victor Sjöström, Victor Stiller og Georg af Klercker hadde broderlig delt på regiarabeidet i "Lidingö-studioet", samtidig som jeg tolker det som at Charles Magnusson ganske tidlig hadde sine planer for de tre ved at han utnevnte Victor Sjöström til overregissør og sjef for innspillingene samtidig som Georg af Klercker hadde funksjonen som ateljesjef. Slik jeg har forstått det, var det tydelig at Charles Magnusson hadde større forventninger til Victor Sjöström enn Georg af Klercker, noe som var motsatt til Paul Garbagni som hadde tro på Georg af Klerckers regitallent. Resultatet var at da "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" brøt forbindelsene med "Pathé Frères" og at også Georg af Klercker forlot Lidingöen.

GEORGE AF KLERCKE
Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951) var sønn av major Ernst Fredrik af Klecker (??-??) og friherrinnen Charlotta Wilhelmina (??-??) og startet selv, i følge "Wikipedia" sin yrkeskarriere i det militære hvor han nådde den militære graden gardeløytnant i "Svea livgarde". I 1905 innledet han et tilfeldig forhold med Tyra Zelina Sundqvist () og i 1905 fikk de sønnen Erik. For at barnet ikke skulle bli "uekte" inngikk det et ekteskap samme år men skiltes i 1911 da han tok hånd om barnet. Denne hendelsen var på den tiden en skandale og medføre at han måtte avslutte sin militære karriere, men samtidig åpnet det for at han kunne velge det han egentlig hadde lyst til og det var å studere teater og bli skuespiller.

Georg af Klercker debuterte på scenen med rollen "Ramsay" i "Fänrik Ståls sägner" i "Nya Teatern" i Göteborg, et teater som i perioden 1909-1925 ble drevet at teaterdirektøren Hjalmar Selander (02.07.1859-10.08.1928). Det skal her nevnes at "Fänrik Ståls sägner" er et dikterverk av den finsksvenske forfatteren Johan Ludvig Runeberg (05.02.1804-06.05.1877) og at stykket ble filmatisert to ganger i stumfilmperioden. Det var i 1910 da Carl Engdahl (17.04.1864-20.09.1939) regisserte filmen for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) og i 1926 da John W. Brunius (26.12.1884-17.12.1937) regisserte den todelte utgaven for "Film AB Nordstjärnan".

Jeg har foreløpig ikke funnet ut når Georg af Klercker debuterte på scenen og i følge "Wikipedia" drev han noen år med sitt eget turneselskap, uten at det er oppgitt tidsperiode, sammen med sin nye kone Selma Wiklund af Klercker. Så skal han i en kort tid ha arbeidet for "Dramaten" (Kungliga Dramatiska Teatern) før han i 1911 var den første av de tre regissørene som ble ansatt ved "AB Svenska Biografteatern". I begynnelsen ble han ansatt som ateljesjef og hadde ansvaret for rekvistiater og kulisser, men det drøyde ikke mange månedene før han fikk tilbud om å regissere sin første film.

Den første filmen het "Två Bröder" (1912) og var en kortfilm på 754 meter og Algot Söderström (??-??) stod for manuskriptet. Produksjonsselskapet var det franske "Pathé Frères" filial (Pathé), Stockholm, men filmen ble spilt inn på "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) ateljé på Lidingö. Det var med denne filmen at "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) inneldet en tids ateljésamarbeid med det franske selskapet.

Fimen handler om den rike direktøren "W" og hans to sønner der den ene sønnen inngår et ekteskap med en person av lavere sosial posisjon, dvs mesalliance. Han gifter seg med den fattig piken "Doris" og blir utstøtt av sin far og den andre boren blir erklært som enearving. Denne handlingen anrer faren på da han ligger på dødsleiet og vil gjeninnsette sin sønn som arving. Men dette aksepterer ikke den andre borene og bestemmer seg for å ødelegge dette brevet og samtidig får han en fattig mann, som han henter fra "Doris hjem", til å drepe sin far. "Doris" blir så hans elskerinne og en kasteball mellom brødrene. Spenningen mellom brødrene utløses ved at den skyldige broren anklager sin bror for mordet og får ham dømt til døden. Men så erkjenner den virkelige morderen udåden på sitt dødsleie, og den skyldige broren ble arrestert og dømt til døden. Den uskyldige broren, som da hadde forberedt for presten, blir frikjent og gjenforenes med sin kone.

Men filmen ble totalforbudt i Sverige, et forbud som førte til den første større sensurstriden i "Statens Biografbyrås" historie. Efter dette totalforbudet kontaktet Algot Söderström pressen og arrangerte en spesialvisning av filmen for på den måten å kunne skape en reaksjon mot forbudet. Denne visningen ble, i følge "Svenska Filminstitutet" omtalt slik av signaturen "-r -n" i "NDA":

"Och resultatet? Hvad Två bröder beträffar, så är det obegripligt att firman Pathé Frères velat sätta sitt märke på filmen i fråga -- ja man skulle kunna sträcka sin undran ännu ett stycke längre och fråga, huru de sceniska artister som lånat sina förmågor åt inspelningen velat gå med i dylikt dravel. Öfver 'författarens' djärfhet skulle man också kunna förvånas om den ej vore alltför stor. Två bröder visade sig vara ett platt, overkligt och ytterst smaklöst misch-masch, utan hvarje uns af mening eller psykologisk analys. Då dessutom i handlingen förekommer ett till ytterlighet ruskigt mord, öl- och brännvinsscener utan något som helst berättigande, är till en början själfva kompositionen högst underhaltig.

Och inspelningen -- inklusive regi -- hjälpte ingalunda upp det hela. Bilden var oklar, grupperingarna dåliga och framför allt så aflägsna, att af minspelet -- biograffilmens A och O -- ingenting trädde fram, vidare vimlade det af grofva regifel osv osv. Med ett ord det hela var drafvel, mestadels intetsägande men med några pointer, som i den goda smakens namn ej böra tolereras. För vår del finna vi alltså att censuren gjort rätt i att förbjuda Två bröder offentliga förevisande."

Forbudet ble, i følge "Svenska Filminstitutet" anket til "Kungl. Maj:t" av Algot Söderström og ikke av "Pathé Frères" sjef Siegmund Popert (19.10.1874-02.11.1935). Men civilminister Axel Schotte (13.09.1860-13.07.1923) opprettholdt sensurens totalforbud. På sensurkortet står det følgende: 

"Filmen framställer grova förbrytelser på sådant sätt och i sådant sammanhang, att den kan verka förråande o till förvillande av rättsbegreppen. Då sammanhanget även är i många avseenden psykologiskt osannolikt och orimligt och filmens konstnärliga värde synnerligen ringa, synas inga förmildrande omständigheter föreligga och ett förbud för filmen vara väl motiverat."

Da totalforbudet ble opprettholdt skal Algot Söderström, i følge "Svenska Filminstitutet" ha uttalt følgende til pressen: 

"Efter att ha förebragt en redogörelse för pjäsens innehåll yttrar hr S., att han ej däri kan finna en enda sak, som är ägnad att snedvrida åskådarens moraliska begrepp eller som framställer till efterföljd manande lastbara ting, och hans mening har vunnit understöd af kompetenta kännare af dramatik. Möjligen skulle man kunna anmärka, säger klaganden, att ett mord delvis försiggår inför åskådarens ögon, men det gör det endast delvis, ty själfva dådets fullbordan är undandraget åskådarens blick. Om så därtill afseende fästes vid den själskamp, som mördaren strax före dådet utkämpar med sig själf, utgör denna ett moment i bildens helhet, fullt tillhörande hvad konstnären, skådespelaren, både kan och får tillåta sig för att ge ett uttryck åt en scen, denna må sedan utspela sig framför rampen på teatertiljan eller framför kinematografkameran."

Det skal her nevnes at Axel Schotte i perioden 1914-1917 var partileder for "Frisinnade landsföreningen" et liberalt politiskt parti som fungerte som en partiorganisasjon for riksdagspartiet "Liberala samlingspartiet" 1902-1923 og "Frisinnade folkpartiet" 1924-1934.

Til tross for at filmen ble totalforbudt, hadde Georg af Klercker fortsatt tillitt hos selskapet. Han presenterte et filmmanuskript av Charles Magnusson (26.01.1878-18.01.1948), et filmmanus han regnet med kunne tilfredtille "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) krav på kvalitetsfilm. I løpet av våren regisserte han "Dödsritten under cirkuskupolen" (Cirkusdrama i 2 akter) (1912), en film som delvis er bygd på en autentisk hendelse og som man i dag vil kalle for "dramadokumentar". Denne filmen ble en verdensuksess og ble solgt i 200 kopier til utlandet, hvorav 50 til USA. Det var John Ekman (15.11.1888-24.11.1949) som hadde rollen som sirkusdirektør. 

Georg af Klercker regisserte to filmer til samme år. Det var "Jupiter På Jorden" (1912) og "Musikens Makt" (Drama i två akter) (1912). Året efter regisserte han "Med Vapen I Hand" (Under Röda Korsfanan) (1913), "Ringvall På Äventyr" (1913) og "Skandalen" (1913). Den siste filmen han regisserte for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) var "För Fäderneslandet" (Svensk konstfilm), 1914. Efter denne filmen forlot han "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) og gikk over til "Hasselblads Fotografiska AB" som lå i Göteborg. Årsaken til han sluttet var uoverstemmelse med Charles Magnusson og han ble skjøvet mer og mer i bakgrunnen mens Victor Sjöström efterhvert ble overregissør i selskapet.

Efter at "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" brøt forbindelsene med "Pathé Frères" og Georg af Klercker forlot Lidingöen, satset Charles Magnusson nærmest alt på de to gjevnværende regissørende, Victor Sjöström og Mauritz Stiller. Samtidig med dette bruddet la også Charles Magnusson om den forretningsmessige kursen mot Danmark som som også fikk raskt sine konsekvenser på den kreative siden. Det var her at den danske filmens publikumssamlende "passionmelodramer" for en tid ble den nye stilidealet og i forbildelse med inskoleringsperioden fikk Victor Sjöström innlede det med studiereise, og denne gangen til "Nordisk Films ateljeer" i København. Resultatet av samarbeidet med "Nordisk Films Kompagni" var at danske og norske, både skuespillere og manuskriptforfattere, ble nå flittig engasjert i Victor Sjöströms og Mauritz Stillers filmer. Deres oppgaver var å hjelpe disse to regissørene med å finne de rette effektene i spillemetoder og fortellerteknikk og i enkelte situasjoner også erstatte de krefter som de store teaterselskapene hadde klart å forhindre deltagelse i svensk film med sine boikotter. Emnemessig var det, slik jeg har forstått det, tydelig at både Victor Sjöström og Mauritz Stiller ikke hadde interesse for å arbeide med "lustspelsgenren" og at det var årsaken til at Charles Magnusson i 1914 engasjerte den kjente danske komikeren og regissøren Axel Breidahl () fra "Nordisk Films Kompagni" for å gi produksjone en muntere stil. Denne fordanskningen skal, i følge Leif Furuhammar () "Filmen i Sverige", ha gått så langt at "Ligingö-ateljén" fikk økenavnet "Lilla Köpenhamn".

Denne perioden skal ha vært en hektisk tid for "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" der både Victor Sjöström og Mauritz Stiller arbeidet med å lære seg det nye mediet og hvor de raskt anpasset seg de rådende formler og uttryktformer som var gjeldende på den tiden. Ut i fra dangens vurdering av den tids filmer fra "Lidingöen", var produksjonen dominert av følelsesstormende og usannsynlige melodramaintriger. Dette var filmer som i dag oppleves som for det meste pariodisk overspendte og som var gjennomsyret av den tids klassefordommer, men som ut i fra den tids gjeldendepublikumssmak, både i Sverige og utlandet, var i samsvar med det som ble vist på kinoer verden over. Akkurat dette temaet er interssant ut i fra et pespektiv om man skal vurdere den tids filmer gjennom dagens "briller" eller om mans skal vurdere filmene ut i fra den moralske oppfatningen som rådet på en tiden og den smaken publikum hadde på den tiden. Det er mulig jeg senere kommer til å ta opp dette temaet på en egen side på hjemmesiden.

Derfor var det tydelig at ut i fra den tiden som rådet, og den påvirkningen Verdenskrigen hadde på den Europeiske filmproduksjonen, at "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" hadde gjort et riktig valg i forhold til temaer. Det førte også da til at den svenske filmen ganske raskt arbeidet seg inn på markedet og i en uttalelse fra "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" i "Filmbladet" 1915 nr 7 het det:

"Vad beträffar vår filmfabrikation ha vi all anledning att vara belåtna med de uppnådda resultaten. Dels hade vi vid krigsutbrottet ett rikligt lager av inspelad film. Och våra inspelade filmer ha gått utmärkt inom landet. Alla biografer vilja ha film av svensk tillverkning då det visat sig att dessa utöva den ojämförligt största dragningskraften på den svenska publiken. Men även til utlandet ha vi sålt svensk film, speciellt til Ryssland, tyskland och Österrike." 

I følge bokføringen for de enkelte filmene skal "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" under krigen hatt et meget stort salg til utlandet og denne store eksporten av filmer skal faktisk ha startet så tidlig som fra siste halvåret av 1913 for så å økte kraftig under Verdenskrigen. Selskapets bokføring viser her at samtlige av spillefilmene som ble produsert i perioden 1914-1916, men da før gjennombruddsfilmen "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917), ble solgt i gjennomsnitt 25 kopier til utlandet. De landene "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" solgte film til var, ved siden av de nordiske landene, Balkan, England, Frankrike, Italia, Nederland, Russland, Sydafrika Tyskland, Østerrike og "Orienten" forekom ofte blant kjøperne. 

Situasjonen på hjemmemarkedet for egenproduserte filmen fra "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" må ha vært i en annen situasjon enn eksporten da selskapet frem til og med1916 bare sendte ut to til tre kopier per titel, noe som ikke kan ha ført til større mulighet for neon stor inntekt per film. Årsaken til dette kan ha vært at de ikke gjorde noen større forskjell på markedsføringen av egenproduserte og importerte filmer der den bedriftsøkonomiske holdningen fortsatt var preget av at rask omsetning på reportoaret var langt viktigere enn avkastningen fra deres egneproduksjoner. Inntekten fra de svenske kinoene ble derfor ikke bokført ut i fra den enekelte films inntjening utover regnskapet fra distrubisjonsselskapet som viste salget per meter. I følge "Produktionsjournal, Nordiska Filmfabriken, 1914-1915 og 1916-1919" skal prisen på den tiden ha vært ca 1,25 kr per meter av den første kopien, 0.85 kr per meter av den følgende kopien. Selskapets bokføring viser i realiteten at overskuddet og tapet var bare basert på inntektene fra eksporten av film, et regnskap som gjør det vanskelig å vurdere filmenes reelle økonomiske resultater som ganske usikkere. Det er flere momenter i forhold til selskapets regnskapsmessige sider, tema som faller utenfor denne hjemmesidens avgensninger, og jeg vil derfor oppsumere dette temaet med å konkludere med at det var de av krigens usikre konjekturer på utenlandsmarkedet somgjorde det økonomisk mulig og forsvarsbart for "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" å så helhjertet satse på en alt dyrere filmproduksjon i hjemlandet.    

MAURITZ STILLER
Mauritz Stiller (17.07.1883-08.11.1928) kom fra en russisk-polsk familie og vokste opp i Helsingfors som fostersønn i en ortodoks familie. Han ble tidlig interessert i teater og da "Folkteatern" i Helsinfors åpnet 02.12.1899 begynte han sin utdannelse der og var ved teateret frem til våren 1900. Samme høst fikk han engasjement som skuespiller ved "Svenska inhemska teatern" i Åbo og var der til og med vårsessongen 1902. Mauritz Stiller fortsatte å arbeide ved forskjellige teater i Finland til han oktober 1904 ble innkalt til russisk militærtjeneste. Han nektet og ble hentet av de russiske myndigheter, klarer å flykte og kom ved juletider som flyktning til Sverige. Der fortsatte han å arbeide som skuespiller og våren 1911 fikk han engasjement som skuespiller og var også regissør ved "Lilla teatern" i Stockholm. Engasjementet varte til mars 1912. Den 15.05.1912 ble han ansatt som regissør og skuespiller ved "AB Svenska Biografteatern" og engasjementet var på tre år og varte frem til 15.05.1915. 

Allerede samme år regisserte han tre filmer. Det var "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912), "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) og "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912). "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912) ble overfor offentligheten fremstilt som Mauritz Stillers debut som filmregissør, men var i virkeligheten hans fjerde film og ble spilt inn på slutten av juni 1912. Filmen har omtrent ikke noen ekstriørscener og alle interiørscenene, også fra varitélokalet, ble bygd opp i "Svenska Bios" ateljé på Lidingö. "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) var hans femte film, men den andre som ble vist for publikum. Den var ferdig allerede tre uker efter han offisielt debuterte med "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912). Filmen ble spilt inn på slutten av juli og begynnelsen av august 1912 og var antageligvis på den tiden "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) mest påkostede produksjon. Denne filmen var en bevisst efterligning av "De Fire djævle" (1911), med regi av Alex Christians, Robert Dinesen, Alfred Lind og Carl Rosenbaum. "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912) var hans sjette film og ble innspilt på sensommeren 1912. Manuskriptet er basert på et finsk lystspill "Bakom Kuopio", av Gustaf von Numers (1848-1913), et stykke som tidligere var blitt spilt på "Lilla Teatern" i Stockholm med premiere 29.3.1911 (urpremiere 28.2.1890 i Helsingfors). Det var Mauritz Stiller som da hadde regissert stykket for teateret og spilte også hovedrollen som "vikarierende pastorsadjunkten Elias Jussilainen", noe han også gjorde i filmen. Også Ester Julin (1885 - 1931) spilte i samme rolle i filmen, Naemi, hans kone, datter til prosten, som hun på teateret.

I perioden 1913-1916 regisserte Mauritz Stiller 31 filmer fordelt på følgende år der han i 1913 regisserte 11 filmer, noe som var det meste han lagde i løpet av et år. I 1914 regisserte han seks filmer, mens han i 1915 økte megden til ni filmer. Det siste året i denne tidsperioden regisserte han i 1916 fem filmer. (Jeg vil her på denne siden bare ta for meg enkelte av filmene hans i denne perioden og viser til en senere mer omfattende artikkel om Mauritz Stiller og hans filmer.)

Mauritz Stillers aller første film var "När svärmor regerar" (1914) og ble innspilt i mai 1912. Den baserte seg ganske fritt efter Gustaf von Numers (1848-1913) lystspill "Pastor Jussilainen" (1895) og som ble uroppført på "Svenska Teatern" i Helsingfors 22.01.1896. "Vampyren" (Drama i 3 akter) (1913) var hans andre film og ble spilt under slutten av mai 1912. Det var samtidig den aller først filmen hvor Victor Sjöström medvirker i selv om den ikke ble sluppet først ut. Rett efter at filmen ble ferdig, begynte Victor Sjöström å arbeide med "Trädgårdsmästaren" (1912) som var den første filmen han regisserte og hvor han også spilte hovedrollen. Denne filmen var også den første svenske filmen hvor Lili Bech (29.12.1885-1939) hadde en rolle. 

Den første filmen "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) spilte utenom innspillingsessongen var "När Kärleken Dödar" (Drama i 2 akter med prolog) (1913). Den ble spilt inn i januar og begynnelsen av februar. Det var hans syvende film og den første efter oppholdet siden høsten 1912. "När Larmklockan Ljuder" (1913) ble spilt inn i februar 1913 og er Mauritz Stillers eneste film med dokumentarisk eller halvdokumentarisk innslag. Filmen ble spilt inn et og et halvt år før første verdenskrig og ble skrevet av en daværende løytnant, senere kaptein Ragnar Ring (1882-1956), som i 1917 forlot den militære tjenesten for å arbeide som forfatter under sitt forfattersyndonym Lasse Ring. I den perioden arbeidet han med produksjon av reklame- og industrifilmer. Det antas at det var han som opptaget Greta Garbo (18.09.1905-15.04.1990) da hun debuterte foran et kamera i en av hans reklamefilmer fra 1920 for varehuset Paul U Bergström (PUB) i Stockholm. "Gränsfolken" (Drama i 3 akter) (1913) ble innspilte oktober 1913 og ekstriørbildene er vesentlig fra deler i Visby med omgivelsene. Dette var hans 16 film som han hadde laget under sine to første år hos "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio). Filmen hadde urpremiere i Norge og solgtes til Danmark, England, Irland, Belgia, Frankrike, Italia, Østerrike, Hellas, Albania, Montenegro, Tyrkia, Sydafrika, Australia, New Zeeland, Japan, Canada och USA. Filmen var en av "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) datidens største internasjonale fremganger og minst 41 kopier av filmen ble solt til utlandet, av dem 10 til England og 12 til USA og Canada. 

Mauritz Stillers 11 film var"Bröderna" (Drama i 2 akter) (1914) og ble innspilt i perioden juni-juli 1913. Filmen bygger på et omfattende orginalmanuskript av den norske journalisten og kriminalforfatteren Sven Elvestad (06.09.1884-19.121934), mer kjent under psedonymet Stein Riverton. Rundt 1910 var han en aktiv manuskriptforfatter for dansk og svensk film. Men i denne filmen har Mauritz Stiller bare beholdt en mindre del samt visse episoder av manuskriptet og omskrevet det til et helt nytt manuskript. 

"Hämnaren" (Drama i 3 akter) (1915) ble spilt inn i slutten av april og begynnelsen av mai 1915. Manuskriptet var skrevet av det danske författerparet, Martin Jørgensen (18??-19??) og Louis Levy (1875-1940), som også hadde skrevet manuskriptet til "Madame de Thèbes" (1915), en film som hadde premiere tre dager tidligere. Det spesielle med denne filmen er at den er sterkt antisemitisk, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Det uvanlige var derimot at både den ene forfatteren Louis Levy og Mauritz Stiller var begge jøder. 

"AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) hittils størst satsing både på det ambisiøse og økonomiske plan var "Madame de Thèbes" (Drama i 3 akter och prolog) (1915). Filmen ble spilt inn mai 1915 og var ferdig i begynnelsen av august da den hadde urpremiere i Norge og svensk premiere i Göteborge. I stockholm ble den ikke satt opp før fire måneder senere for å komme med på innvielsesprogrammet til "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) nye kino "Röda Kvarn" på Biblioteksgatan 5. "Minlotsen" (En händelse från krigets dagar i tre akter) (1915) ble spilt inn på sensommeren 1915 og er i sin helthet spilt inn utendørs og alle nødvendige interiørscene ble arrangeret på filminnspillingsplassen. Slik jeg har tolket det er dette den første filmen hvor de ikke brukte "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) faste atelje. "Mästertjuven" (Drama i 3 akter) (1915) ble spilt inn i juni 1915 og hadde, i forhold den tids filmer, forholdsvis mange utescener. Filmen ble spilt inn i Saltsjöbaden og ved og omkring flere villaer på Lidingö. Det spesielle med denne filmen er at Mauritz Stiller i en nøkkelscene brukte en skyggeeffekt, reprodusert på et stillbilde, som på sin tid var en meget avansert metode. I september 1915 spilte Mauritz Stiller inn "Dolken" (1915). Denne filmen ble spilt innendørs og mangler nesten helt ekstriørscener. Innspillingen gikk ganske rakst og ble en billig produksjon. Filmen ble totalforbudt i Sverige og kommentarern på sensurkortet var "foråande". Den ble også forbudt i Norge og i deler av Tyskland der den ble lansert under tittlen "Der Dolch". Totalt ble det solgt 33 kopier til Danmark, Finland, England, Holland, Tyskland, Østerrike, Ungern, Spania, Russland, Argentina och Chile.

Mauritz Stillers første film i 1916, var "Balettprimadonnan" (1916). Filmen ble spilt inn i mars og komplitert med ekstriørscener i begynnelsen av mai 1916. Det spesielle med denn filmen er at Mauritz Stiller i denne filmen bygger en av nøkkelscenene på en lydeffekt, en plutselig forandring fra et musikkstykke til et annet som tilskueren kjenner igjen. 

Mauritz Stillers fjerde og siste film i 1916 var "Vingarne" (Drama i 4 akter) (1916) og ble spilt inn i juni og første halvdel av juli 1916. Like efter han var ferdig med filmen, reiste han til Göteborg hvor han ble kunstnerisk sjef for "Lorensbergsteatern". Der iscenesatt han teaterets innvielsesprogram den 29.10.1916, August Strindbergs (22.01.1849-14.05.1912) "Ett drömspel". Filmen blir regnet som den siste av Mauritz Stillers filmer i hans "lærerår" hos "Svenska Bio" i perioden 1912-1916. Til tross for at filmen i sin tid ble dårlig mottatt, viser filmen en ny side av ham ved at han har et sikkere grep om teknikken og filmfortellingens uttrykksmuligheter. Da han vendte tilbake til "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) et år senere, begynnte han å arbeide med en helt ny type filmer som hadde et mye høyere kunstnerisk nivå enn sine tidligere filmer.

I februar 1912 skrev Victor Sjöström under en kontrakt med Charles Magnusson om ansattelse ved "Svenska Bio" som "öfverregissör och chef för inspelningarna" ved det nyåpnede ateljéen på Lindingö. På den tiden ble Victor Sjöström

"landsortens främste sceniske konstnär (-) prövad med lika lyckligt resultat både som regissör och som skådespelare". (Scenisk Konst, nr 6-7, 1912). 

Tross denne gode omtalen var hans eneste erfaring med film noen få kinobesøk. Derfor besluttet han og Charles Magnusson for å reise til Paris mai 1912 for et studiebesøk ved "Pathé Frères" ateljée. På slutten av mai debuterte han som skuespiller i Mauritz Stillers film "Vampyren" (Drama i 3 akter) (1913). Her spiller han imot den danske skuespillerinnen Lili Bech, en kvinne han forelsket seg og de giftet seg i 1913. (Ekteskapet varte til 1916). 

VICTOR SJÖSTRÖM
Sommeren 1912 debuterte Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) som regissør med "Trädgårdsmästaren" (se bilde til høyre) (1912) der Lili Bech spiller rollen som datteren til den gamle gartneren. I sine "Oskrivna memoarer", (DN 30/4 1933) forteller han om hvordan han

"med intresse och energi kastade sig över uppgiften, och som ett bevis på hans stora samvetsgrannhet i arbetet kan nämnas att han tog ovanligt lång tid på sig för själva inspelningen. Den tog nämligen en hel vecka eller något mer. Och tio, tolv dagar ansågs vara rekordlång arbetstid för en film på den tiden.  Den är nämligen förbluffande genomarbetad i alla detaljer, uppvisar ett stort antal skiftande miljöer - inte minst exteriörer - och därtill ett spel som på de flesta händer är ovanligt dämpat. Inte minst Sjöström själv, men även Lili Bech, lyckas faktiskt med att ge det lätt pekoralistiska innehållet en viss resning."

Men Victor Sjöströms debut som regissør led samme skjebne som da Georg af Klerckers debuterte med filmen "Två Bröder" (1912), den ble totalforbudt i Sverige. Årsaken til totalforbudet var en voldtekt i drivhuset, en hendelse som hverken ble vist eller antydet symbolsk, men en slutning som tilskueren senere kunne trekke ut i fra senere hendelser. Det var sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner som bestemte at filmen "får icke offentligen förevisas i Sverige". "Svenska Bio" reagerte kraftig på denne bestemmelsen og det ble arrangert en spesialvisning statsminister Staaf (), andre ministere, kritikere og journalister på "Röda Kvarn". Men det hjalp ikke da "Statens Biografbyrå" stod på sitt og filmen ble først vist den 14.10.1980 på  "Cinemateket/Bio Victor" i Stockholm. Imidlertid hadde filmen sin urpremiere den 17.10.1912 på "Victoria-Teatret" i København, ble vist den 10.01.1913 på "Verdensspeilet"  i Kristiania og den 20.01.1913 ble den vist på "Olympia" i  Helsingfors. Avisen "Politiken" skrev den 19.10.1912 at 

"Nogle av Scenerna udspilles i en Ramme af landskabelig Ynde, som ikke er set yndeligere i vore Biografteatrer." Detta tycks emellertid inte ha imponerat på den svenska censuren som utöver sin tidigare citerade motivering gav följande orättvisa beskrivning av innehållet: "Torpflickan och trädgårdsmästarens son älska varandra, men trädgårdsmästaren är mot partiet. Efter sonens avlägsnande våldför han sig själv på dennes käresta, vilken därigenom bringas på sluttande planet. Hon blir till en början älskarinna ("förtrogna") hos en general och som qvasi-änka tar hon steget fullt ut och blir allmän glädjeflicka ("låter snart allt gå vind för våg"). Till sist slutar hon sina dagar "bland alla sommarens rosor" på den plats där "förförelsen" genom trädgårdsmästarens "brutala naturs hela våldsamhet skedde" efter att ha förbannat mördaren av sin lycka, varefter "hennes själ svingar sig upp mot blånande rymder".

Ut i fra avisartiklen var det tydelig at sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner tolket filmen ganske vidt og la inn sine egne tolkninger av innholdet.

I perioden 1912-1916 regisserte Victor Sjöström 30 filmer for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) fordelt på følgende år der han i 1912 regisserte to filmer og i 1913 hadde han økt mengeden til syv filmer. I 1914 regisserte han åtte filmer og 1915 regisserte han åtte filmer. Dette ut i fra når filmene fikk premiere, men det viser ikke når han spilte inn filmene. Eksempel på hvor tett filmene ble produsert efter hverandre og her er 1915 et godt eksempel. Dette var en aktiv periode og i følge produksjonsjournalen filmet han uten pause seks filmer fra midten av juni til slutten av oktober 1915. Det var "Skomakare, bliv vid din läst" (Lustspel i 3 akter) (1915) (14/6-28/6), "Judaspengar" (Drama i 3 akter) (1915) (28/6-9/7), "Skepp som mötas" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/7-30/7), "I prövningens stund" (Skådespel i 3 akter) (1915) (30/7-12/8), "Havsgamar" (Drama från de yttersta skären i 3 akter) (1916) (18/8-11/9) og "Hon segrade" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/9-31/10). I 1916 regisserte han fem filmer. (Jeg vil her på denne siden bare ta for meg enkelte av filmene hans i denne perioden og viser til en senere mer omfattende artikkel om Victor Sjöström og hans filmer.)

Victor Sjöströms neste film var "Ett hemligt giftermål eller Bekännelsen på dödsbädden" (Gripande svenskt heltimmesdrama i 3 akter) (1912). Det var hans andre regioppgave og ble antagelig spilt inn rett efter "Trädgårdsmästaren" (1912). I følge laboratoriejournalen ble filmen spilt inn i juli og august 1912, en periode hvor han faktisk spilte inn fire av sine første filmer. De andre to filmene var "Löjen och tårar" (Komedi i 2 akter) (1913) og "Lady Marions sommarflirt" (Lustspel) (1913). Men disse filmene ble ikke sensurert og gjort premiereklare før i 1913. Filmen hadde urpremiere den 14.10.1912 på Charles Magnussons kino "Cosmorama" i Göteborg der den ble lansert som et "Gripande svenskt heltimmesdrama" -- og i annonsene ble filmen omtalt som 

"En mäktigt gripande hymn åt moderskärleken, det fagraste här i livet."

"Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913) var Victor Sjöströms først film i 1913. Filmen ble spilt inn i mai 1913 og var "Svenska Bios" hittils lengste produksjon. Den var på 1826 meter, noe som med tids hastighet tilsvarte ca 90 minutter. Dette var den første av tre filmer som tar for seg sosiale temaer og som kan sees som innledningen til hans mer ambisiøse filmer det året. De to andre filmene var "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) og "Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915). Dette må ikke oppfattes som en triologi fra Victor Sjöströms, heller en tematisk sammensetting fra min side da disse tre filmen ut i fra det jeg har lest om innholdet, tydeligere tar for seg sosiale temaer enn ved hans andre filmer i perioden 1912-1916. Det var den norske filmforfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948) som skrev manuskriptet til filmen. Victor Sjöström skrev om manuskriptet, og selv om selve grunnhistorien var den samme, ble den mindre banal og en bedre personkarakteristikk. Filmen er antageligvis en av de første filmene som våger å ta opp barnets situasjon i forbindelse med en skillsmisse. Hans tolkning av rollen som den alkoholiserte "Daniel Barkner, bankkamrer", peker frem mot filmen "Körkarlen" (1921) der han spiller den alkoholiserte "David Holm". 

Med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) vidreutviklet Victor Sjöström de sosiale temaene. filmen ble spilt inn sommeren 1913 og bygger på en roman som Nils Krok (1865-1928) skrev i påsken 1906. Han var en sosialt engasjert person og medlem av "fattigvårdsstyrelsen" i Helsingborg. Samtidig skrev han også teaterstykker. Høsten 1906 leverte han stykket til teaterdirektøren Hjalmar Selander (02.07.1859-110.08.1928) som urfremførte den på "Helsingborgs Teater" 05.11.1906. Høsten 1907 satte han opp stykke i Göteborg og da var det Victor Sjöström instruerte stykket. I november 1911 skrev Nils Krok om manuskriptet for film og leverte det til Victor Sjöström som på den tiden gjestespilte i Helsingborg med sin egen teatertropp. På den tiden la han mauskriptet til side og begynte ikke å filme det før sommeren 1913. Filmen utmerker  seg ved Victor Sjöströms enkle, men samtidig meget effektive fortellerstil og et nedtonet spill hos skuespillerne. Da de på den tiden ikke var vant med bevegelige kameraer, klarte han å forvandle disse begrensningene til styrke ved å utnytte dybden i bildet, noe som skapte spenning i bildet. Han skapte gode bildekomposisjoner med en god detaljerikdom i bildene. Filmen ble også forsterket ve at han bruktekorte mellomtekster som f. eks "Bankrutt", "nöd" og "fare".

Filmmanuskriptet til "Livets konflikter" (1913) ble skrevet av den norske forfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948), som også brukte psedonymet Benvenuti. "Svenska Bio" kjøpte manuskriptet 23.11.1912 og det var da meningen at Mauritz Stiller skulle regissere filmen. Han hadde bearbeidet manuskriptet og planlagt innspillingen. Men på sensommeren 1913 er det mulig at han var plaget av sykdom slik at Victor Sjöström overtok regiarbeidet til Mauritz Stiller frisknet til. Slik jeg tolker det tok Victor Sjöström over hele filmen da notiser og programblad, som tar for seg den senere del av innspillingen, angir Victor Sjöström som regissør. 

I "Prästen" (Skådespel i 4 akter med prolog) (1914) tar opp Victor Sjöström problematikker som han tar opp igjen i sine beste amerikanske filmer. Eks på slik film er "The Scarlet Letter" (1926) men som baserer seg på et vesentlig tyngere manuskript. Den bygger på en roman av Nathaniel Hawthorne (04.07.1804-19.05.1864). Det er tydelig at dette temaet opptok ham da han ofte kom tilbake til lignende motiver og idéer under sin periode som regissør. 

Marika Stiernstedt (1875-1954) skrev det første manuskriptet til "Landshövdingens döttrar" (Filmdramatisering i 3 akter) (1915). Manuskriptet er en fri bearbeidelse av hennes romaner "Landshövdingens dotter" (1911) och "Daniela Herz" (1912), romaner som tilhører hennes tidligste produksjon. Opprinnelig var innspillingen av filmen planlagt til våren 1914, men ble forsinket ved at Victor Sjöström bearbeidet manuskriptet og samtidig eksperimenterte med formen blant annet på grunn av at han kone Lili Bech skulle spille begge tvillingsøstrene. Dette gav ham en anledning til å filme to ulike scener i et opp tak gjennom ett kamera. I følge et øyenvitne  Ett ögonvittne (Sign Jason, journalist?, ukjent avis, ukjent dato) skrevet om hendelsen:

"Ena halvan av filmkameran täckes till en början med en pappskiva, varefter man spelar in t_ex 20 meter. Skådespelarna få härunder noga akta sig för att endast beträda den halvan av scenen som motsvaras av den obetäckta delen av filmkameran. Regissören får under tiden noga räkna ut bråkdelen av den tid som åtgår härför. Nu är ju bara den ena halvan av filmen exponerad, varför kameramannen rullar tillbaka filmen 20 meter och i stället täcker för den delan av filmen som redan exponerats. Nu gäller det att spela in motsvarande bilder och det är däri som den stora svårigheten ligger. Det duger nämligen inte att Elvine nickar på ett ställe och Daniela på ett annat -- utan de båda olika hälfterna måste på det mest minutiösa sätt passa ihop med varandra. Ett fullständigt tålamodsprov från såväl regissörens, fotografens och skådespelerskans sida."

I følge produsjonsjournalen ble filmen spilt inn over to perioder, delvis 06.03.1915-20.03.1915 og delvis 11.04.1915-19.04.1915, en uvanlig lang innspillingstid og hadde en totalomkostning på kr 13.581. Filmen ble ikke noen suksess i Sverige da det ble bare sendt ut to kopier. Men filmen slo bedre an på det internasjonale markedet og det ble sendt ut 29 kopier til de nordisk landene, England, Frankrike, Holland, Russland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike og USA. 

Filminnspillingen av "Sonad skuld" (Svenskt original i 3 akter) (1915) startet den 04.06.1915 og ble spilt inn like før "En av de många" (Skådespel i 3 akter) (1915) selv om premieren var 14 dager senere. Også dette manuskriptet var skrevet høsten 1913, antageligvis like efter den fremgagen han hadde med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913). Historien i filmen viser at Victor Sjöström tar opp sosiale temaer, muligens med tilknyttning til Nils Kroks fomsorgsarbeidet for fattige. Filmen viser bla scenenen om den miljøfarlige fabrikken, et moderne tema som var forut for sin tid. Men selv om Victor Sjöström ikke var redd for å ta opp brennbare temaer i sine filmer, sporer han av i denne filmen slik at filmen munner ut i en banal historie. (Dette er årsaken til at jeg ikke nevner den sammen med de tre andre filmene som tar opp sosiale problemer).

"Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915) handler om en streik på en fabrikk, et tema som var et meget brennbart. Manuskriptet hadde Victor Sjöström skrevet sammen med en medarbeider på "Svenska Bio", Adolf Österberg (04.02.1881-??), og notater viser at det må ha blitt skrevet tidlige på høsten 1913 og at filmen, i følge opplysninger på laboratoriekortet, ble spilt inn i oktober samme år. Men filmen ble klar for granskning i mars 1914, men ble liggende til desember samme år da den ble sensurert selv om den allerede i september 1914 skal ha hatt urpremiere i Oslo. Årsaken til forsinkelsen av ferdiggjørelsen av filmen kan være krigsutbruddet i juli-august 1914. Det er derfor mulig at "Svenska Bio" var usikker på temaetvalget på grunn av krigsfaren. Arbeiderstreik var derfor et tema man burde forsvare for sterkt i en nasjonal krisesituasjon og det nok derfor "Svenska Bio" lot filmen ligge til den første uroen og krigsredselen hadde lagt seg. Men filmen slo ikke an blant publikum, noe som bla skyldtes at de vendte seg mer mot "lettere" og mer underholdene filmer. Det førte til at Victor Sjöström i de neste årene la mer vekt på filmer som ikke hadde så alvorlige emner. 

"Dödskyssen" (Kriminaldrama i 3 akter) (1916) ble spilt inn i perioden 25.04.1916-18.05.1916. Filmens innhold er melodramtisk, men samtidig har den en meget interessant fortellergrep og i følge sensurkortet: 

"framställningen har formen av att Monro finnes död och händelseförloppet därefter konstrueras retrospektivt genom illustrerade vittnesberättelser".

Ved siden av det fortellermessige utmerker filmen seg på det tekniske plan med fotografiske effekter som speilfotograferinger, triksopptak og dobbelkopieringer. Det var faktisk med denne filmen at Frankrike oppdaget Victor Sjöström og ikke med hans kjente film "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Senere har den franske filmhistorikeren Georges Sadoul påpekt at det på den tiden antageligvis ikke fantes en annen film med en så kompleks fortellerteknikk (Histoire général du Cinéma, 1952). Også i sin forrige film "Therèse" (1916) brukte han en fortellerteknikk der han fortalte historien med tilbakeblikk. Dette symbolske fortellerteknikk man finner mer utviklet i bla  "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Filmen ble en stor eksportfremgang for "Svenska Bio" og den solgte i 38 kopier til Danmark, Norge, Finland, de baltiske statene, England, Frankrike, Holland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike, Russland, Japan, Brasil, Chile och USA.

JOHN EKMAN
John Ekman (John Ossian Ekman) (15.11.1880-24.11.1949). Han utdannet seg først til kunstner, men scedebuterte allerede i 1901 og under en periode drev han sitt eget teaterselskap. I perioden 1911-1917 var han engasjert ved "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) i Kristianstad og var skuespiller i perioden 1912-1950. I stumfilmperioden medvirket han i ca 61 filmer. Han deburterte i 1912 i Georg af Klerckers kortfilm "Dödsritten under cirkuskupolen" (1912) hvor han hadde rollen som cirkusdirektør. I perioden 1912-1914 regisserte han to filmer. Han debuterte med "Säterjäntan" (1912) som ble spilt inn under sensommeren 1912. Filmen ble aldri ferdig eller vist, men filmmanuskriptet er bevart. Dette manuskriptet inneholder blyantnotater som er blitt skrevet med to forskjellige håndskrifter, det være seg både for regi og scener. Forskning har vist at det med stor sannsynlighet er Victor Sjöström og John Ekman som har skrevet det. Siden Victor Sjöström stod bak deler av manuskriptet kan man trekke den slutningen at det egentlig var han som var tiltenkt regien. Stillbildematerialet tar for seg hele filmen bortsett fra sluttscenene. Dette viser at John Ekman spilte inn frem til og med den scenen der den mystiske "främlingen, Hin Onde", som ble spilt av ham selv, som byder opp bruden til dans. Men sluttscenen ble aldri filmet. Årsaken var antakelig at den teknisk var for vanskelig, spesielt den scenen med en ville langdansen oppover berget og der de når avgrunnen og alle blir oppslukt av ild og røk. Innholdet som ikke ble spilt inn var: 

"Lars känner igen främlingen och börjar åter spela. Dansen går vidare, alla är som förhäxade. Med främlingen och Ragna i sin buddräkt i spetsen dansar de bort över fälten i en vild långdans upp mot Hårgabergets krön.  Skräckslagen försöker bruden slita sig loss ur främlingens grepp men förgäves. Hånskrattande tvingar han alla med sig upp mot krönet. Där stannar han, stampar i marken. Jorden öppnar sig med rök och flammor. Alla störtar ner i avgrunden."

Den andre filmen var "Kammarjunkaren" (En liten bild från "den gamla goda tiden") (1914). Filmen ble spilt inn i september 1913. Denne filmen er tidligere kreditert Mauritz Stiller, men senere forskning har vist at John Ekman hadde regien. Men det var Mauritz Stiller som hadde skrevet filmmanuskriptet, planlagt den og det var opprinnelig meningen at han skulle stå for regien. Av ukjente årsaker, muligens på grunn av sykdom, fikk han aldri fullført disse planene. Bekreftelse på at John Ekman stod for regien finner man bl.a. ved filmens fortekst som er sitert på scensurkortet. 

ERIC MALMBERG
Eric Malmberg (Erik Vilhelm Malmberg) (02.08.1888-06.04.1951) var skuespiller og hadde filmroller i perioden 1911-1949. I perioden 1911-1912 regisserte han syv filmer for "AB Svenska Biografteatern". Han debuterte med filmen "Opiumhålan" (1911), en film som aldri ble vist offentlig efter den ble ferdig. I følge en inventarliste over langfilmnegativer fra 1923 finnes titlen "Opiumhålan" med en lengde på 300 meter. Den neste filmen "Agaton och Fina" (1912) ble antageligvis aldri ferdiglaget. Denne filmen er sammen flere av "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) filmer som ble påbegynt, muligens også ble store deler av filmen spilt inn, men som aldri ble ferdiglaget eller sluppet ut. Filmen ble spilt inn parallelt med "Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912). 

"Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912). Denne filmen var Sveriges og muligens også en av verdens første heltinnelystspill. Filmen ble spilt inn på Svenska Biografteaterns ateljé i Lidingö. Videre ble den spilt inn i byene  Stockholm, København, Malmö, Berlin, Paris, Monte Carlo, Ostende, ombord på S/S Lusitania over Atlanten, New York, Niagarafallet, Venesia og Kalmar. Det er handlingen i filmen som knytter de forskjellige byene sammen i historien. Filmen handler om Kolingen og Dompan som under sin formiddagstur havner i et auksjonslokale. Når de forlater lokalet har Dompan kjøpt et atlas og Kolingen har skaffet seg et par kalosjer. tilbake i klubben på Djurgården demonstrer de det de har skaffet seg. Når Kolingen setter på seg sine kalosjer viser det seg at han har skaffet seg et par ekte syvmilsgalosjer. Disse galosjene kan frakte bæreren dit han ønsker seg. Reisen starter ved at Kolingen byr Dompan på en rask tur til København  før de reiser videre over Tyskland til Paris. Deres fantastiske forflyttninger fikk Eric Malmberg til gjennom klipp, dobbeleksponeringer og at skuespillere ble hengt opp i sjulte seler og pianostrenger. Manuskriptet til filmen beskriver hvordan de fikk det til: 

"Fotograferingen utföres så, att när K. skall taga steget stå alla stilla till dess K. är utom kamerans synvinkel. Därefter fara alla de kvarvarande upp mycket förvånade efter den försvunne K. Kameran går hela tiden -- filmbiten emellan den bild där K. har börjar att taga steget tills det ögonblick han är utom synvinkeln bortklippes."

Det var viktig ved de scenene Kolingen dukker opp i en utenlandsk by at det bevegelige gatelivet ikke avslørte den bortklipte delen i filmen. 

Alternative versjoner for å skildre svenske byer vises med en scene i begynnelsen når Kolingen med Dompan på ryggen flyr over Sverige på vei til København. "Scen 9. Öfver ängar och berg samt bl_a öfver den stad, i hvilken den biograf ligger, som förevisar bilden, sceneriet växlar, öfver Malmö. K. tager långa skutt."  I bl.a. Kalmar annonseres en slik lokal tilknyttning. Flyplanet ble filmet på Kløvermarken utenfor København. Det biplanet Kolingen foretrakk var Robert Svendsens (Charles Robert Edvard Svendsen) (1884 - 1938) berømte "Glenten" (Gladan), et fly av Farman-typen. "Glenten"  fikk også fremtredene roller i flere høydramatiske Nordisk-filmer fra samme tid. I manuskriptet følger efter Monte Carloscenen en episode ved en "niggerkungs" hoff. Den skulle spilles inn i ateljé, men ble strøket. 

Samtidig som filmen ble vist i Stockholm, ble det i Chicago et scenelystspill med titlen "Kolingarnas lust!resa i Amerika". Det var forfattet av journalisten Carl Atterling ()og fremført av det "Svenska teatersällskapet" i Chicago. Manuskriptet til denne filmen, som også til andre reisefilmer, har bl.a. Bengt Idestam-Almquist (09.09.1895-09-09-16.09.1983) tillskrevet "Svenska Bios" direktør Charles Magnusson. Som så ofte når det gjelder filmer fra denne tiden så har man ikke fått avklart hvem som har stått for regiteksten. Men ved denne filmen skal det ha tilhørt Julius Jaenzon og som nå finnes i SFIs arkiv. 

I en artikel i DN 1942 forteller Julius Jaenzon for Bang (Barbro Alving) (12.01.1909-22.01.1987) om bl.a."Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912):

"Vilket år var det som den svenske Kolingen besökte Niagaras vilda fall, iförd galoscher? Vilket år fick man i svenska journalfilmer se hund och kråka äta ur samma fat och kemiskt tonade sköna solnedgångar? Var låg den första Röda Kvarn, och hur såg den ut? Och vems förtjänst var det att hjälten i de första svenska filmerna inte hade vita byxor i början på en serie scener och svarta i slutet? Fråga Julius Jaenzon, han vet allt som är värt att veta om den svenska filmproduktionens utveckling och en hel del därtill, som inte hör till standardkunskaperna, men är desto roligare. I 33 år har fotograf Julius Jaenzon arbetat med svensk film; hans 110:e långfilm går just över duken, den 111:e är redan färdig, och den 112:e lär väl inte vänta på sig -- han om någon har sett det mesta som kan ses från posteringen bakom en svensk filmkamera. Och han kan säga liksom de flesta yrkesmän med veterantiteln inom räckhåll och vitaliteten i behåll: Det var på sätt och vis roligare förr. Förr, det var för trettio år sedan, när den svenska filmen gjorde långturer som den väl aldrig har gjort senare annat än för att fånga speciellt exotiska miljöer. Men år 1912 fanns ingen möjlighet att kameramässigt fiffla med bakgrunder; skulle man filma mot Niagara, så fick man fara till Niagara. Och det var just vad man gjorde -- för att ta exteriörer till Kolingens galoscher! -- Jo, vi reste både kors och tvärs i Europa och till Amerika för att ta exteriörer. I USA gällde det fem filmer, och en av dem var som sagt Kolingens galoscher. Men det var inte fullt så kostsamt  som det låter. På den tiden drog man inte ut i en hel karavan på 30-40 personer med regissörer, tekniker, påkläderskor, sminkörer, B-fotografer och assistenter av alla de slag. Då hade man bara sig själv och kameran att svara för och så en liten skådespelargrupp och i bästa fall en regissör. På Amerikaresan den gången var det en som hette Malmberg som skulle biträda som regissör, men han hade lika svårt att lägga sig om kvällarna som att komma upp om morgnarna, så vi, några Göteborgsskådespelare och jag, fick klara oss själva, och det föll på fotografen att passa klädsel och allt annat. Och det gick fint, till och med den gången när jag tappade bort hela bandet vid en liten station som hette Buffalo och kom fram till Niagara utan så många cent så det räckte till drickspengar till negergrabben som borstade skorna på tåget. Över huvud taget hade det sina sidor att resa med ett filmsällskap på den tiden. När vi reste i Europa måste vi ha allting med oss i kupén, det blev 28 kollin sammanlagt, och tullgubbarna var inte nådiga; de hade aldrig sett folk som reste med så mycket bagage och som satt på filmrullar i kupéerna. Det var mycket annat som var annorlunda på den tiden också, och utvecklingen för filmfotografens del har enligt Julius Jaenzon gått så omärkligt och smått att man knappast kan särskilja de olika etapperna. Men ser man det hela i stort, så skriar ju skillnaden i högan sky. Man skulle vilja se den firma nu som krävde kontant betalning före leveransen i misstro mot hela branschen. Det gjordes i början exempelvis i fråga om kemikalier, när affärsmän i synnerhet och folk i allmänhet betraktade den nyfödda filmen som en bluffbransch, som näppeligen skulle hålla i längden. Vilket inte hindrar att det var svart av folk i Hamngatsbacken när Kolingens galoscher hade premiär på gamla Röda Kvarn, som låg med sin höga dubbeltrappa där NK nu ligger. Där stod J. Julius -- Jaenzon alltså -- som både regissör och fotograf; sedan kom den långa raden svenska äresfilmer som signerades Sjöström och Stiller -- och fortfarande med J. Julius vid kameran. Och inte bara där."

Det var ikke bestandig at "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) satte opp alle premierefilmene på "Röda Kvarn". Et eks på det er Eric Malmbergs film "Bränningar eller Stulen lycka" (Spännande drama i 3 akter) (1912). Det er muligat "Svenska Bio" ikke anså denne filmen for verdig for "Röda Kvarn" og filmen ble satt på tre andre kinoer og uken senere ble den satt opp på den fjerde stockholmskino. Denne filmen ble laget i flere versjoner og utover grunnversjonen med Stockholm som utgangsmiljø ble det laget minst tre alternative versjoner hvor den svenske delen av handlingen forefikk i Borås, Kalmar resp. og Malmö. Filmen ble ved siden av lokale stedene i Sverige også spilt inn i Berlin, Monte Carlo, S/S Lusitania og New Yorks havn. En annen film som hadde premiere det året var "Det gröna halsbandet" (1912) som i følge mauskriptforfatteren Jens Edvard Kock () ble denne filmen laget som en slags prøvefilm med de tre skuespillere Lilly Jacobsson (), Eric Malmberg () og Victor Arfvidson () innen de de reiste til utlandet sommeren 1911. Filmen ble spilt inn i og utenfor varehuset Vollmers-Meeths, Juveler Hallberg, Hertzia, Valand, Lorensberg samt på Stora Nygatan.

De to siste filmene jeg skal ta for meg har det til felles at hovedpersonene, ut i fra forskjellige årsaker, reiser til Amerika. I "Samhällets dom" (Svenskt skådespel i 3 akter och 53 afdelningar) (1912) må hovedpersonen Harald, spilt av Eric Malmberg (), flykte til Amerika efter at han blir for å ha "lånt" fra bankens kasse.Filmen ble spilt inn med alternative opptak, noe som viser at filmen også var beregnet for eksportmarkedet. Noe som bekrefter dette er at filmens sluttbilde skap ha blitt spilt spilt inn i minst fem versjoner der teksten på gravkorsets bibeltekst "Dömen icke, så varden I icke dömde", ved siden av den svenske teksten også var skrevet på russisk, fransk, tysk og engelsk. Men jeg har her ikke funnet noen kilder som kan bekrefte at filmen ble eksportert til de respektive landene. I følge selskapets egen annonsering i mars 1912 var filmen da solgt over hele verden og ble vist "för närvarande i New York, där den väcker kolossalt uppseende". Filmen hadde premiere 05.02.1912 på "Röda Kvarn" i Sveasalen, Stockholm. Da Titanic gikk under natten til den 15.04.1912 ble filmen annonsert med følgende annonser: 

"OBS! Även blir man i tillfälle att se Lusitania, syskonbåt till den förolyckade Titanic."

Den samme argumentasjonen ble også brukt ved markedsføringen av "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) 325 m lange reportasje "Med Lusitania till Amerika" med alternativ tittel "Med 2,300 passagerare öfver Atlanten". Filmen var sammensatt av materiale som ble filmet under reisen i 1911. Filmen hadde premiere 22.04.1912, dvs en uke efter katastrofen. 

Den andre filmen var "Två svenska emigranters äfventyr i Amerika" (Folkskådespel i två afdelningar) (1912). Her reiser hovedpersonen "Sven, bondesønn", spilt av Victor Arfvidson () til Amerika. I motsetning til hovedpersonen i "Samhällets dom" (Svenskt skådespel i 3 akter och 53 afdelningar) (1912), reiser Sven ut i fra en lengsel  til Amerika. Publikum mottok filmen med etusiasme og i følge en annonse fra den tiden reagerte publikum 

"Och det har funnits personer som hvarje afton besökt dessa föreställningar och med hänryckning deltagit i applåderna, då emigranterna återkomma och hissa svenska flaggan öfver sitt gamla kära hem!"

Det spesielle ved denne filmen er at skuespillerne ikke ble nevnt i annonseringen eller programblad. På den måten ble det vanskeligere for publikum å oppdage at Eric Malmberg spilte både rollen som James Paterson, tolk/skurk. og som trolig også hadde rollen som Bettys ektemann. Fotografen Julius Jaenzon skal også hatt en rolle i denne filmen. Ved disse scenene ble kameraet blitt sveid av en avskuespillerne.

AXEL BREIDAHL
Axel Breidahl (30.01.1876-04.01.1948) ble i 1913 engasjert av "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio)" for å regissere en håndfull enkle lystspill med seg selv, Stina Berg (21.10.1869-05.10.1930) og Lili Ziedner (14.09.1885-10.02.1939) i rollene. I perioden 1912-1913 hadde han arbeidet for Frans Lundberg hvor han hadde regissert et par filmer.Det var "Den levande döde" (1912) og "Kärleken rår" (1913). Jeg viser her til 1896 - 1911 PIONERTIDEN for videre informasjon om hans tildligere filmproduksjon. Jeg skal her kortfattet ta for meg de tre filmene som hadde premiere i 1914. Jeg har desverre ikke noen informasjon om når han spilte inn disse filmene, men siden han skrev under kontrakten med "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) i 1913 må han ha spilt dem inn i perioden 1913-1914. De tre filmene både regisserte han, skrev filmmanus og hadde en rolle i filmene. Det var "Födelsedagspresenten" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 15.05.1914 hadde urperimiere på "Verdensspeilet" i Kristiania. "Salomos dom" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 02.03.1914 hadde urpremiere i "Biograf-palatset" i Stockholm . "Vägen till mannens hjärta" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 26.02.1914 hadde urpremiere i "Metropol" i Malmö. 

PAUL GARBAGNI
Den franske regissøren Paul Garbagni (??18.??-??.19.??) regisserte sin eneste film i Sverige med  "I livets vår" (1912). I perioden 1911-1922 regisserte han, i følge IMDb, 22 filmer. Han var tidligere sjef for "Théâtre des Capucines" på Boulevard des Italiens i Paris og hans erfaring med film var ikke stor da han regisserte denne filmen. Tidligere hadde han regissert og skrevet filmmanuskripter for "Pathé Frères" i Paris. Bakgrunnen for at Paul Garbagni regisserte denne filmen i Sverige var at det store franske filmselskapet "Pathé Frères" hadde på denne tiden både en aktiv og fremgansrik representant i Stockholm og et stort marked i Sverige. De hadde også en avtale med "Svenska Bios" der de hadde eneretten til selskapets filmer utenfor Skandinavia. I perioden 1907 - 1924 produserte selskapet ca 37 filmer i Sverige. For å gjøre svenske svenske filmprodusenter mer kjent med franske og internasjonale strømninger innen filmproduksjonen, engasjerte de derfor Paul Garbagni. I Stockholm hadde de store forventninger til ham og både Victor Sjöström, Mauritz Stiller og Georg af Klercker fikk store roller i filmen. Den ble spilt inn under  sensommeren 1912 i "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og Stockholm med omegn og bygger på August Blanches (1811-1868) roman "Första älskarinnan" som kom ut i 1848. Forfatteren av filmmanuskriptet var Abdon Hedman som var kontorist på "Svenska Bios" kontor i Stockholm. Noen år senere ble han sjef for "Svenska Bios" nyopprettet salgskontor i Berlin, et selskap som også var virksom under første verdenskrig. Filmen ble en publikumssuksess og ble sendt ut i fire kopi, noe som var dobbelt så mange enn det som var vanlig på den tiden.

EDMOND HANSEN
Edmond Hansen (??.1850?-??.1920) var en tysk-russisk skuespiller, regissør og manusforfatter. Han fikk sin teaterutdannelse i Breslau og kom til Sverige fra den tysksporglige scenen i Riga. Han reiste fra Sverige i 1916. I følge Gösta Werner "Den svenska filmens historia" skal han genremessig ha holdt seg til lystspill.

"Hämnden är ljuv" (1915)
"Hjälte mot sin vilja" (1915)
"Högsta vinsten" (1915)
"Kampen om en Rembrandt" (1915)
"Ålderdom och dårskap" (1916)
"Kärlekens irrfärder" (1916)
"På detta numera vanliga sätt" (1916)
"Svartsjukans följder" (1916)

FRITZ MAGNUSSEN
Fritz Magnussen (13.09.1878-14.04.1920) var dansk regissør, journalist, maler og tegner. Han debuterede som manuskriptforfatter hos "Nordisk Film Kompani", hvortil han leverede omkring 11 manuskripter i perioden 1914-16. Fra 1917 ble han ansatt som regissør hos "Olaf Fønss' Dansk Film Co." og fortsatte ved "Dansk Astra Film", samme selskap men nytt navn efter rekonstruksjonen i 1918. Her regisserte han i alt 15 spillefilmer, hvorav de 11 var skrevet av ham selv. I forhold til sitt arbeid i Sverige hadde han solgt flere manuskripter til "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio)" innen han sommeren 1915 ble engsjert som regissør og arbeidet for selskapet frem til 1917. I følge Gösta Werner "Den svenska filmens historia" skal han genremessig ha holdt seg til kriminal- og spenningsfilmer.

Fritz Magnussen  debuterte i 1915 med "Hans faders brott" (1915) som han fikk god publikumssuksess med, men hans følgende ni filmer ble tapsprosjekter. Efter et drøyt år i Sverige reiste han tilbake til Danmark. Jeg har desverre ikke kommet over mer informasjon om Fritz Magnussens periode i Sverige og vil her kortfattet ta for meg hans filmer. 

"Enslingens hustru" (En livshistoria från fjällbygden i 3 akter) (1916). Filmen ble til efter en idé av Fredrik Heber (??-??). Det var Hugo Edlund (??-??) som var kameramann og filmen ble spilt inn ved "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö med extriörscener från trakten runt Åre. Filmen hadde urpremiere den 25.09.1916 på "Regina"i Stockholm. "Guldspindeln" (1916) ble spilt inn i perioden 26.4.1916-19.5.1916 på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö. Denne ble denne filmen en eksportsatsing da den ble totaltforbudt i Sverige. Filmen ble ekspotert til USA under tittlen "The Gold Spider", men det er usikkert om den ble vist der. Filmtittelen viser til guldspindel eller tarantel som er en giftederkopp hvis bitt forårsaker lammelse. "Hennes kungliga höghet" (1916) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den 28.02.1916 på Kronan i Göteborg. "I elfte timmen" (1916) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö med extriørscener från de Lithanderska godsen i Jämtland. Hugo Edlund stod bak kameraet og filmen hadde urpremiere den 18.09.1916 på "Biorama" i Malmö. "Politik och brott" (1916) ble spilt inn i perioden 18.07.1916 og 03.08.1916. Filmen ble aldri sensurert i Sverige da selskapet regnet med at også den kom til å bli totalforbudt. Også denne filmen ble derfor bergnet på eksoptmarkedet. 

"Jungeldrottningens smycke" (1917) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö og hadde urpremiere den 26.03.1917 på Regina i Stockholm. "Den levande mumien" (1917) og ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö og hadde premiere den 13.08.1917 på "Strix" i Stockholm. "Värdshusets hemlighet" (1917) hadde urpremeiere den 14.05.1917 på "Biorama" i Malmö.