MAURITZ STILLER (17.07.1883-08.11.1928)
Mauritz Stiller
(17.07.1883-08.11.1928) kom fra en russisk-polsk
familie og vokste opp i Helsingfors som
fostersønn i en ortodoks familie. Han ble
tidlig interessert i teater og da "Folkteatern" i
Helsinfors åpnet 02.12.1899 begynte han sin
utdannelse der og var ved teateret frem til
våren 1900. Samme høst fikk han
engasjement som skuespiller ved "Svenska inhemska teatern"
i Åbo og var der til og med vårsessongen
1902. Mauritz Stiller fortsatte å
arbeide ved forskjellige teater i Finland til han
oktober 1904 ble innkalt til russisk
militærtjeneste. Han nektet og ble hentet av de
russiske myndigheter, klarer å flykte og kom ved
juletider som flyktning til Sverige. Der fortsatte han
å arbeide som skuespiller og våren 1911
fikk han engasjement som skuespiller og var også
regissør ved "Lilla
teatern" i Stockholm. Engasjementet
varte til mars 1912. Den 15.05.1912 ble han ansatt som
regissør og skuespiller ved "AB Svenska Biografteatern"
og engasjementet var på tre år og varte
frem til 15.05.1915.
Allerede samme år regisserte han tre filmer. Det var "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912), "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) og "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912). "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912) ble overfor offentligheten fremstilt som Mauritz Stillers debut som filmregissør, men var i virkeligheten hans fjerde film og ble spilt inn på slutten av juni 1912. Filmen har omtrent ikke noen ekstriørscener og alle interiørscenene, også fra varitélokalet, ble bygd opp i "Svenska Bios" ateljé på Lidingö. "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) var hans femte film, men den andre som ble vist for publikum. Den var ferdig allerede tre uker efter han offisielt debuterte med "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912). Filmen ble spilt inn på slutten av juli og begynnelsen av august 1912 og var antageligvis på den tiden "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) mest påkostede produksjon. Denne filmen var en bevisst efterligning av "De Fire djævle" (1911), med regi av Alex Christians, Robert Dinesen, Alfred Lind og Carl Rosenbaum. "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912) var hans sjette film og ble innspilt på sensommeren 1912. Manuskriptet er basert på et finsk lystspill "Bakom Kuopio", av Gustaf von Numers (1848-1913), et stykke som tidligere var blitt spilt på "Lilla Teatern" i Stockholm med premiere 29.3.1911 (urpremiere 28.2.1890 i Helsingfors). Det var Mauritz Stiller som da hadde regissert stykket for teateret og spilte også hovedrollen som "vikarierende pastorsadjunkten Elias Jussilainen", noe han også gjorde i filmen. Også Ester Julin (1885 - 1931) spilte i samme rolle i filmen, Naemi, hans kone, datter til prosten, som hun på teateret.
I perioden 1913-1916
regisserte Mauritz Stiller 31 filmer fordelt
på følgende år der han i 1913
regisserte 11 filmer, noe som var det meste han lagde
i løpet av et år. I 1914 regisserte han
seks filmer, mens han i 1915 økte megden til ni
filmer. Det siste året i denne tidsperioden
regisserte han i 1916 fem filmer. (Jeg vil her
på denne siden bare ta for meg enkelte av
filmene hans i denne perioden og viser til en senere
mer omfattende artikkel om Mauritz Stiller og
hans filmer.)
Mauritz Stillers aller første film var "När svärmor regerar" (1914) og ble innspilt i mai 1912. Den baserte seg ganske fritt efter Gustaf von Numers (1848-1913) lystspill "Pastor Jussilainen" (1895) og som ble uroppført på "Svenska Teatern" i Helsingfors 22.01.1896. "Vampyren" (Drama i 3 akter) (1913) var hans andre film og ble spilt under slutten av mai 1912. Det var samtidig den aller først filmen hvor Victor Sjöström medvirker i selv om den ikke ble sluppet først ut. Rett efter at filmen ble ferdig, begynte Victor Sjöström å arbeide med "Trädgårdsmästaren" (1912) som var den første filmen han regisserte og hvor han også spilte hovedrollen. Denne filmen var også den første svenske filmen hvor Lili Bech (29.12.1885-1939) hadde en rolle.
Den første filmen "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) spilte utenom innspillingsessongen var "När Kärleken Dödar" (Drama i 2 akter med prolog) (1913). Den ble spilt inn i januar og begynnelsen av februar. Det var hans syvende film og den første efter oppholdet siden høsten 1912. "När Larmklockan Ljuder" (1913) ble spilt inn i februar 1913 og er Mauritz Stillers eneste film med dokumentarisk eller halvdokumentarisk innslag. Filmen ble spilt inn et og et halvt år før første verdenskrig og ble skrevet av en daværende løytnant, senere kaptein Ragnar Ring (1882-1956), som i 1917 forlot den militære tjenesten for å arbeide som forfatter under sitt forfattersyndonym Lasse Ring. I den perioden arbeidet han med produksjon av reklame- og industrifilmer. Det antas at det var han som opptaget Greta Garbo (18.09.1905-15.04.1990) da hun debuterte foran et kamera i en av hans reklamefilmer fra 1920 for varehuset Paul U Bergström (PUB) i Stockholm. "Gränsfolken" (Drama i 3 akter) (1913) ble innspilte oktober 1913 og ekstriørbildene er vesentlig fra deler i Visby med omgivelsene. Dette var hans 16 film som han hadde laget under sine to første år hos "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio). Filmen hadde urpremiere i Norge og solgtes til Danmark, England, Irland, Belgia, Frankrike, Italia, Østerrike, Hellas, Albania, Montenegro, Tyrkia, Sydafrika, Australia, New Zeeland, Japan, Canada och USA. Filmen var en av "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) datidens største internasjonale fremganger og minst 41 kopier av filmen ble solt til utlandet, av dem 10 til England og 12 til USA og Canada.
Mauritz Stillers 11 film var"Bröderna" (Drama i 2 akter) (1914) og ble innspilt i perioden juni-juli 1913. Filmen bygger på et omfattende orginalmanuskript av den norske journalisten og kriminalforfatteren Sven Elvestad (06.09.1884-19.121934), mer kjent under psedonymet Stein Riverton. Rundt 1910 var han en aktiv manuskriptforfatter for dansk og svensk film. Men i denne filmen har Mauritz Stiller bare beholdt en mindre del samt visse episoder av manuskriptet og omskrevet det til et helt nytt manuskript.
"Hämnaren" (Drama i 3
akter) (1915) ble spilt inn i slutten av april og
begynnelsen av mai 1915. Manuskriptet var skrevet av
det danske författerparet, Martin
Jørgensen (18??-19??) og Louis Levy
(1875-1940), som også hadde skrevet manuskriptet
til "Madame de Thèbes" (1915), en film som
hadde premiere tre dager tidligere. Det spesielle med
denne filmen er at den er sterkt antisemitisk, noe som
ikke var uvanlig på den tiden. Det uvanlige var
derimot at både den ene forfatteren Louis
Levy og Mauritz Stiller var begge
jøder.
"AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) hittils størst satsing både på det ambisiøse og økonomiske plan var "Madame de Thèbes" (Drama i 3 akter och prolog) (1915). Filmen ble spilt inn mai 1915 og var ferdig i begynnelsen av august da den hadde urpremiere i Norge og svensk premiere i Göteborge. I stockholm ble den ikke satt opp før fire måneder senere for å komme med på innvielsesprogrammet til "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) nye kino "Röda Kvarn" på Biblioteksgatan 5. "Minlotsen" (En händelse från krigets dagar i tre akter) (1915) ble spilt inn på sensommeren 1915 og er i sin helthet spilt inn utendørs og alle nødvendige interiørscene ble arrangeret på filminnspillingsplassen. Slik jeg har tolket det er dette den første filmen hvor de ikke brukte "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) faste atelje. "Mästertjuven" (Drama i 3 akter) (1915) ble spilt inn i juni 1915 og hadde, i forhold den tids filmer, forholdsvis mange utescener. Filmen ble spilt inn i Saltsjöbaden og ved og omkring flere villaer på Lidingö. Det spesielle med denne filmen er at Mauritz Stiller i en nøkkelscene brukte en skyggeeffekt, reprodusert på et stillbilde, som på sin tid var en meget avansert metode. I september 1915 spilte Mauritz Stiller inn "Dolken" (1915). Denne filmen ble spilt innendørs og mangler nesten helt ekstriørscener. Innspillingen gikk ganske rakst og ble en billig produksjon. Filmen ble totalforbudt i Sverige og kommentarern på sensurkortet var "foråande". Den ble også forbudt i Norge og i deler av Tyskland der den ble lansert under tittlen "Der Dolch". Totalt ble det solgt 33 kopier til Danmark, Finland, England, Holland, Tyskland, Østerrike, Ungern, Spania, Russland, Argentina och Chile.
Mauritz Stillers første film i 1916, var "Balettprimadonnan" (1916). Filmen ble spilt inn i mars og komplitert med ekstriørscener i begynnelsen av mai 1916. Det spesielle med denn filmen er at Mauritz Stiller i denne filmen bygger en av nøkkelscenene på en lydeffekt, en plutselig forandring fra et musikkstykke til et annet som tilskueren kjenner igjen.
Mauritz Stillers fjerde og siste film i 1916 var "Vingarne" (Drama i 4 akter) (1916) og ble spilt inn i juni og første halvdel av juli 1916. Like efter han var ferdig med filmen, reiste han til Göteborg hvor han ble kunstnerisk sjef for "Lorensbergsteatern". Der iscenesatt han teaterets innvielsesprogram den 29.10.1916, August Strindbergs (22.01.1849-14.05.1912) "Ett drömspel". Filmen blir regnet som den siste av Mauritz Stillers filmer i hans "lærerår" hos "Svenska Bio" i perioden 1912-1916. Til tross for at filmen i sin tid ble dårlig mottatt, viser filmen en ny side av ham ved at han har et sikkere grep om teknikken og filmfortellingens uttrykksmuligheter. Da han vendte tilbake til "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) et år senere, begynnte han å arbeide med en helt ny type filmer som hadde et mye høyere kunstnerisk nivå enn sine tidligere filmer.
I februar 1912 skrev Victor Sjöström under en kontrakt med Charles Magnusson om ansattelse ved "Svenska Bio" som "öfverregissör och chef för inspelningarna" ved det nyåpnede ateljéen på Lindingö. På den tiden ble Victor Sjöström
"landsortens främste sceniske konstnär (-) prövad med lika lyckligt resultat både som regissör och som skådespelare". (Scenisk Konst, nr 6-7, 1912).
Tross
denne
gode
omtalen
var
hans
eneste
erfaring med film noen få kinobesøk.
Derfor besluttet han og Charles Magnusson for
å reise til Paris mai 1912 for et
studiebesøk ved "Pathé
Frères" ateljée. På
slutten av mai debuterte han som skuespiller i Mauritz
Stillers film "Vampyren"
(Drama i 3 akter) (1913). Her spiller han imot den
danske skuespillerinnen Lili Bech, en kvinne
han forelsket seg og de giftet seg i 1913. (Ekteskapet
varte til 1916).
MAURITZ
STILLERS
SAMARBEID MED SELMA LAGERLÖF
Mauritz
Stiller tok også utgangspunkt i
skjønnlitteratur til sine filmer og eks
på det er Johannes Linnankoskis ()
"Sången om den eldröda blomman" (1919) og Bertil
Malmbergs () "Fiskebyn" (1920). Han
filmmatiserte også flere av Selma
Lagerlöfs romaner, "Herr Arnes pengar" (En
vinterballad i 5 akter) (1919), "Gunnar Hedes saga"
(Filmskådespel med motiv från En
herrgårdssägen av Selma Lagerlöf)
(1923) og "Gösta
Berlings saga/del I" (I auktoriserad
bearbetning för filmen) (1924) og "Gösta Berlings saga/del II"
(I auktoriserad bearbetning för filmen)
(1924) som også ble den siste filmen han
lagde i Sverige. Men i motsetning til det gode
samarbeidet mellom forfatterinnen og Viktor
Sjöström, tok samarbeidet med Mauritz
Stiller en annen retning. Det begynte bra da han
filmmatiserte ”Herr Arnes penningar” (1919). Filmen
regnes som å være en av hans beste og Selma
Lagerlöf var fornøyd med resultatet.
Men det var med hans neste film "Gunnar Hedes saga"
(Filmskådespel med motiv från En
herrgårdssägen av Selma Lagerlöf)
(1923) at det oppstod et dårlig forhold mellom
de to. bygger på Selma Lagerlöfs
bok ”En herrgårdssägen” (1899), men
resulatet av filmmatiseringen skal ha vært av en
slik art at hun skal ha blitt opprørt og skjelt
ut Mauritz Stiller. Forholdet dem imellom ble
heller ikke bedre da han lagde filmene "Gösta Berlings saga/del I"
(I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924) og
"Gösta Berlings saga/del
II" (I auktoriserad bearbetning
för filmen) (1924).
"Herr Arnes pengar" (En
vinterballad i 5 akter) (1919) ble spilt inn i
perioden februar til midten av mai 1919.
Eksteriørscenen ble spilt inn i området
rundt Marstrand og resten ble spilt inn på "Svenska Bios"
studieområde hvor de hadde bygd opp husfaseder
med trange passasjer rundt studioets yttervegger.
Filmen bygger på Selma Lagerlöfs
korte roman "Herr Arnes penningar" (1903). Hun var,
som tidligere nevnt, fornøyd med filmen bl.a.
fordi Mauritz Stiller hadde behandlet den
moralske konflikten på samme måte som i
romanen. Samtidig har Mauritz Stiller i flere
scener konsentrert hendelser sterkere enn i
mansukriptet. Ved andre scener har han igjen forlenget
hendelsen i forhold til roamen, spesielt gjelder det
varsel- og spøkelsescener. Filmen ble ikke den
samme store publikumsfremgangen i utlandet slik han
hadde med "Sången om
den eldröda blomman" (1919). Men
filmen fikk god kritikk og filmen regnes som å
være en av hans beste og Selma Lagerlöf
skal ha værtr fornøyd med
resultatet.
Hans neste filmmatisering av Selma Lagerlöfs romaner, var "Gunnar Hedes saga" (Filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen av Selma Lagerlöf) (1923) som bygger på romanen ”En herrgårdssägen” (1899). Planene om å filme denne romanen startet allerede i 1915 da "Svenska Bio" kjøpte en bearbeiding av romanen som Gustav Molander hadde skrevet. Men det var først efter at "Svenska Bio" i mars 1919 hadde skevet en genrell avtale med Selma Lagerlöf om filmretten til hennes bøker at denne filmmatiseringen ble aktuell igjen. Men filmen ble helt anderledes enn det hun hadde regnet med. Årsaken er at filmen skiller seg fra romanen på en del punkter enn hennes roman. Denne frie tolkningen hadde da også Mauritz Stiller påpekt i undertitlen til filmen meMauritz Stiller startet filminnspillingen i mitten av apd "filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen i fri bearbetning". Problemet med filmmanuskriptet oppstod allerede da han viste det for henne, slik han tidligere hadde gjort med manuskriptet til "Herr Arnes pengar" (En vinterballad i 5 akter) (1919). Men denne gangen var ikke forfatterinnen fornøyd og hadde protestert kraftig. Efter en dialog med "Svenska Bio" gikk hn motvillig på å ikke godkjenne manuskriptet men samtidig ikke offentliggjøre sine protester mot endringene, eller slik hun mente det, forvanskningene av teksten. Men resulatet av filmmatiseringen var, som tidligere nevnt, av en slik art at hun skal ha blitt opprørt og skjelt ut Mauritz Stiller. Han fikk den forventede fremgangen i utlandet da det viste seg at "Svenska Bio" hadde hadde større problemer med å få solgt denne enn hans tidligere filmer og utenlandssalget ble nermest en fiasko.
Til
tross for det dårlige forholdet til Selma
Lagerlöf, bestemte Mauritz Stiller
seg for å filmmatisere storverket ”Gösta
Berlings saga” (1924). Resultatet ble "Gösta
Berlings
saga/del I" (I auktoriserad bearbetning
för filmen) (1924) og "Gösta
Berlings saga/del II" (I auktoriserad
bearbetning för filmen) (1924). Resultatet ble
heller ikke den fremgangen i utlandet som "Svenska Bio" hadde
håpet på og igjen ble Selma
Lagerlöf meget rasende på Mauritz
Stiller.
Planenene om å filme denne romanen var ikke ny da "Dania Biofilm Kompagni" allerede i 1913 hadde planlagt å filmmatisere denne romanen efter hun hadde solgt filmrettighetene til det danske filmselskapet. Men denne filmmatiseringen ble ikke noe av og da "Dania Biofilm Kompagni" gikk konkurs, vandret filmrettighetene mellom forskjellige filmselskaper til den kom, efter en ny konkurs, til "Svensk Filmindustri AB" (SF). Efter resultatet med filmmatiseringen av ”En herrgårdssägen” (1899) forsøkte Selma Lagerlöf derfor å kjøpe tilbake filmrettighetene, og om det ikke var mulig, å hindre Mauritz Stiller i å regissere filmen. Men dette viste seg å være umulig, spesielt fordi Viktor Sjöström, som hadde vært det eneste alternative, allerede hadde reist til USA.
Mauritz Stiller skrev filmmanuskriptet sammen med Ragnar Hyltén-Cavallius (27.11.1885-15.11.1970), og da manuskriptet var ferdig, viste han det til Selma Lagerlöf like før filmen skulle spilles inn. Selma Lagerlöf aksepterte stilletiende alle endringene da hun forstod at disse endringene var nødvendige for filmmatiseringen av romanen. Men da begge delene av filmen var ferdig i 1924 hadde hun ikke anledning til å reise til Stockholm for å se resultatet. "Svensk Filmindustri AB" (SF) forsikret da henne over telefon at manuskriptet var fulgt til punkt og prikke noe som førte at hun motvillig godkjente en underrubrikk på på filmens fortekst hvor det stod at hun "auktoriserade filmbearbetningen". Denne beslutningen angret hun dypt på senere da det ble tolket som hun hadde godkjent filmen, noe som ikke stemte. Hun ble meget opprørt da hun til slutt fikk se filmen. Det var mye som ikke stemte med manuskriptet og enkelte scener hadde heller ikke vært med. Eks på det er scenen hvor det er et slagsmål inne i kirken. Denne var ikke med hverken i det filmmanuskriptet hun hadde godkjent eller i romanen. Efter denne hendelsen tilgav hun aldri Mauritz Stiller. En litt artig historisk refleksjon over forholdet mellom Selma Lagerlöf og Mauritz Stiller, var at det amerikanske filmselskapet "Metro-goldwyn-Mayer" i 1937 ønsket å filmatisere Sigrid Undsets (20.05.1882-10.05.1949) roman "Kristin Lavransdatter" (1920-1922), som består av tre bind: "Kransen" (1920), "Husfrue" (1921), og "Korset" (1922). og tilbød forfatteren 50 000 kr for filmrettighetene. Den 29.07.1937 avslo imidlertid Sigrid Undset tilbudet da hun var redd for at hun ikke ville kjenne igjen romanen i filmversjonen. "Kristin Lavransdatter" (1920-1922) ble først filmatisert i 1995 med Liv Ullmann (16.12.1938-) som regissør og bearbeidelse.
Det ferdige resultatet var to filmer som ble vist over to forestillinger og "Svensk Filmindustri AB" (SF) ble anbefalt å klippe ned filmene til en film slik at den ble mer konsentrert og en bedre rytme. Selskapet fulgte rådet i forhold den utgaven som ble solgt til utlandet, men i Sverige ble den opprinnelige utgaven vist. Denne filmen solgte ikke like bra som mange av hans tidligere filmer.
Efter denne filmen reiste Mauritz Stiller til Hollywood hvor han i spilte inn fem filmer uten å få den store fremgangen. Oppholdet i Hollywood ble ikke så bra som han hadde håpet. Årsaken var at han ikke klarte å vende seg til den amerikanske måten å arbeide på. I Sverige hadde han fulgt filmene sine gjennom hele prosessen helt fra arbeidet med manuskriptet til klippingen av filmen. I Hollywood ble manuskriptene skrevet ferdig uten at han fikk påvirket resultatet og klippingen ble utført av profesjonelle klipper. Mauritz Stiller vendte tilbake til Sverige i 1917 og døde i 1928 efter en tids sykdom.
Ved
siden av innspillingene av Selma Lagerlöfs
romaner, lagde han også flere andre filmer hvor
flere av dem var basert på andre forfattere. "Thomas Graals Bästa Film"
(Komedi i 5 akter) (1917) var hans første film
hos "Svenska Bio"
efter sin tid som kunstnerisk sjef for
"Lorensbergsteatern" i Göteborg. Filmen bygger
på "Thomas Graals filmmanuskript" av Gustav
Molander og var skrevet for hans daværende
hustru Karin Molander (20.05.1889-03.09.1976).
Mauritz Stiller likte historien og var i gang
med filminnspillingen allerede fem dager efter at "Svenska bio" hadde
kjøpt manuskriptet. Innspillingen startetden
10.05.1917 og varte ut juni med noen kompletteringer i
juli. Selv om filmen bygger på Gustav
Molanders manuskript, endret Mauritz Stiller
ved innspillingen på mye av teksten, kuttet ned
på scener, konsentrerte og
effektivisertehistorien samtidig som han fikk bedre
frem karakteren til hovedpersonene "Thomas Graal",
"Bessie" og hennes far.
"Alexander den store" (Lustspel i fem akter) (1917) ble spilt inn umiddelbart efter "Thomas Graals bästa film" (Komedi i 5 akter) (1917) og varte hele juli 1917. Filmen bygger på teaterstykket "Alexander den Store" (1900) av den danske forfatteren Gustav Esman (1860-1904). Stykket ble uroppført på "Folketeatret" i København 29.04.1900. Den første svenske oppsetningen av stykket var på høsten 1914 på "Svenska Teatern" i Stockholm. Teaterstykket ble en suksess og "Svenska Bio" begynte derfor ganske raskt å forhandle om filmrettighetene. Men først våren 1916 lykkes de å kjøpe den. Mauritz Stiller startet da med en gang å bearbeide teatersttykket for film, en ganske fri bearbeidelse hvor han fjernet flere av hovedpersonene, hele situasjoner og årsakssammenhenger. Den komiske dialogen måtte han også delvis fjerne og kunne der bare bruke et meget begrenset del av det. Årsaken var at han ikke hadde muligheter til å bruke lange dialoger i en stumfilm. Det ville ha ført til for mange og lange mellomtekster. I stede la han mer vekt på situasjonskomikk som han ofte krydret med groteske innslag og effekter. Denne filmen var en av de få svenske filmene som ble tintet. Filmen ble en økonomisk fiasko, slo ikke an i Sverige og solgte dårlig til utlandet.
"Thomas Graals bästa barn" (Lustspel i 5 akter) (1918) var en direkte fortsettelse av "Thomas Graals Bästa Film" (Komedi i 5 akter) (1917) og starter med en oppsummeringen av slutten på den første filmen. Filmen ble spilt inn i april og mai 1918. Selv om også Mauritz Stiller i denne filmen benytter seg av farsestil i begynnelsen av filmen, viser den en utvikling hvor han har en strammere fortellerstil og en mer stilisert enn forgjengeren. Denne nye filmen hadde en mer strammere fortellerstil enn den forrige og som peker mot hans senere store film "Erotikon" (Komedi i fem akter efter ett främmande uppslag) (1920). Filmen hadde premiere i Stockholm og ble en stor publikumssuksess. Den ble vist over tre uker på premierekinoen "Röda Kvern", noe som var uvanlig på den tiden. Tross denne susksessen ble det ikke laget noen tredje "Thomas Graa film" før fem år senere, "Thomas Graals myndling" (1922) med regi av Gustaf Molander.
"Erotikon" (Komedi i
fem akter efter ett främmande uppslag) (1920)
bygger på den ungerske författeren Ferenc
(Franz) Herczegs (1863--1954) stykke "A
Kék róka" (Den blå reven).
Teaterstykket hadde urpremiere i Budapest 13.01.1917
under tittelen "Ridderen av i går". I
Stockholm ble stykket satt opp som
sessongåppningsprogram på den "Svenska teatern"
høsten 1917. Filmen ble spilt inn i perioden
juni og juli 1920. Denne komedien ble en stor
kritiker- og publikumssuksess. Mauritz Stiller
hadde muligens de amerikanske salongkomediene som
forbilde til denne filmen, men han gjorde noe mer ut
av filmen sin enn bare en morsom historie med
farseinnslag. Her ga han salongkomedien en helt annen
dybde og gjorde historien med tvetydig og spirituell.
I denne filmen spiller også tekstene en viktig
rolle. Denn innlednede teksten til en scene styrer
publikums forventninger i en viss retning, men
så viser det seg at scenen har et helt annet
innhold. Det er blitt hevdet at filmen ble en
foregangsfilm til den moderne komediestilen og Ernst
Lubitsch skal ha blitt ganske påvirket av
denne stilen. Han utvandret til USA og ble en mester
innen denne genren.
Efter denne fremgangen med "Erotikon" (Komedi i fem akter efter ett främmande uppslag) (1920) planla Mauritz Stiller en slags fortsettelse, ikke en film, men en serie i samme genre bygd på en gjennomgående person av Tora Tejes type. En rolle som skulle bli spilt av en internasjonal attraktiv skuespiller. Men det ble ikke noe av prosjektet selv om det ble lagt ned betydelig arbeide.
.