DANSK FILMHISTORIE 1915 - 1919 VIRKNINGER AV VERDENSKRIGEN

VERDENSKRIGEN
I begynnelsen av verdenskrig var det ikke stor beskymring for hvilke konsekvenser krigen ville få for dansk filmproduksjon. Men allerede i begynnelsen av 1914 solgte Ole Olsen i stillhet sine aksjer i "Nordisk Films Kompagni", en heldig beslutning da han unngikk personlig å tape under krigsårene. Under krigen var Danmark nøytralt og filmselskapet kunne derfor efter krigsutbrudde spille inn en rekke krigsfilmer hvor soldatene på filmene hadde uniformer som ikke lignet på noen av de krigførendes makters uniformer. Dermed fikk de muligeht til å selge filmene til begge parter. "Pro Patria" (1916) med regi av August Blom regnes i denne sammenheng som den viktigste filmen som ble laget i den perioden. Til tross for en heroiserende tone inneholder filmen flere avsnitt som viser krigens gru. Men allerede i 1915 lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Denne frykten var ikke ubegrunnet av flere årsaker. Ved begynnelsen av første verdenskrig eide Ole Olsen omkring 60 kinoer og et produksjonsselskap i Tyskland og "Nordisk Films Kompagni" hadde et meget store engasjement som under krigen vokste hurtig. "Nordisk Films Kompagni" hadde også en avtale med den tyske hærkommando som ga selskapets fotografer tillatelse til å følge den tyske hær. Disse filmene ble i Danmark vist som "krigsbilder" men i tyskland ble de utnyttet som propoganda.

Men Ole Olsens planer om et stort filmimperium i Tyskland fikk en brå slutt da den tyske generalstab, som i 1916 hadde overtatt det meste av styringen i landet, besluttet i 1917 å nasjonalisere hele den tyske filmindustri. Grunnen var at de ville utnytte filmindustrien til progandaformål. Det var da UFA (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet hvor en tredjedel ble finansiert av staten. "Nordisk Films Kompagni" fikk også en tredjedel av akjsene, noe som igjen viste hvilke posisjon selskapet hadde i Tyskland.

Situasjonen for filmselskapene i Tyskland under krigen var at selskapene var små og ikke kapitalsterke.Det førte bla til at "Nordisk Films Kompagni" i 1915 overtok utleierettighetene til all film fra produksjonsselskapet "Union" (PAGU) som hadde Tysklands største stjerner, AstaNielsen og Ernst Lubitsch. Samtidig var det krefter i Tyskland som ikke var begeistret over den posisjonen "Nordisk Films Kompagni" hadde fått og det nasjonalkonservative bransjebladet "Lichtbildbühne" skrev om "Nordisk Films Kompagni" innskrenkningspolitikk. Men tross denne kampanjen beholdt "Nordisk Films Kompagni" de tyske myndigheters velvilje. Det førte til at da Tyskland inførte importforbud på all luksusartikler, som også inkluderte film, var "Nordisk Films Kompagni" det eneste selskapet som ble untatt fra dette forbudet.En av de mest populære danske filmen i Tyskland var Robert Dinesens film "Maharadjahens yndlingshustru I" (1917). Denne filmen utløste en hel "maharaja-mani" og ble fulgt opp med en romanutgave og to fortsettelser. Ifølge IMDb ble det laget følgende filmer i den serien hvor Robert Dinesen lagde oppfølgeren "Maharadjahens yndlingshustru II" (1919). Samme år regisserte Lauritz Lauritzen"Maharajaens yndlingsflamme" (1919). Den siste filmen i stumfilmperioden er muligens Anders Wilhelm Sandbergs film "Maharadjahens yndlingshustru III" (1926). Den første filmen handler om en europeisk kvinne som forelsker seg i en indisk fyrste og til sist finner lykke hos ham. Maharajaen ble spilt av den vakre nordmannen Gunnar Tolnæs (07.12.1879-09.11.1940) som ble "Nordisk Films Kompagni" førende stjerne efter Valdemar Psilander.

Under krigen hadde den amerikanske filmindisrien vokst og var nå en mektig industri og stod nå på spranget til å befeste seg på det europeiske markedet så snart handelen igjen kunne gjennopptaes mellom de to kontinenter. Denne faren var Ole Olsen og flere andre filmfolk klar over. For å markere den danske neutralitet og forsvare sine økonomiske interesser lanserte "Nordisk Films Kompagni" en fredsfilm "Pax aeterna" (1917) dvs "Den Evige Fred" som var regissert av Holger-Madsen. Manuskriptet var skrevet av Otto Christian Henrik Rung  (16.06.1874-19.10.1945) som hadde skrevet romanen dommedagsvisonen "Verdens Undergang". Ole Olsen som meget sjelden involderte seg direkte i filmproduksjonen, var denne gangen medforfatter til filmmanuskriptet. Hovedpersonen i filmen er Bianca, en ung adelsdame og Røde Kors sykepleier som efter brorens død blir hjertet i et stor Røde Kors fredsinitiativ som støttes av den unge, idealistisk kong Alexis. Det ender godt ved at krigen stanses, landegrensene oppheves og menneskene forbrødres samt at Bianca og Alexis får hverandre.

Efter verdenskrigen forsøkte "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet, noe de ikke klarte. Årsakene var at mange store danske navn hadde reist til Sverige og tyskland for å arbeide med film og Hollywoods store fremgang. Størstedelen av det som ble vist på kinoer i det tiåret var amerikanske. Men allerede i begynnelsen av 1917 fikk de problemer da deres store stjerne Valdemar Psilander brøt med selskapet for å starte sitt eget filmselskap. Dette prosjektet ble dett ikke noe av da han døde bare noen få uker senere på stt værelse på Hotel Bristol på Rådhusplassen. Dødsårsaken skal visst ha vært dårlig hjerte.

Men selv efter Valdemar Psilanders død, hadde "Nordisk Films Kompagni" mulighet for å sende ut nye filmer med ham frem til 1920. Disse filmene ble presentert som "Psilander-Minde-Film". Grunnen til det var at Valdemar Psilander hadde spilt inn en rekke filmer som fremdeles ikke var blitt vist. Det var helt vanlig hos selskapet at det kunne gå flere år mellom innspillingen og premieren. For Valdemar Psilanders skyldtes det også at han var en meget populær skuespiller og filmselskapet ville ikke overmette markedet. Eks på "Psilander-Minde-Film" er "En Fare for samfundet" (1915) med regi av Robert Dinesen. Filmen ble spilt inn i 1915 men hadde først premiere i januar 1918. I denne filmen spiller han en ung kirurg som får pyromantendenser og setter på flere branner. Denne filmen har to forskjellige sluttscener, en lykkelig hvor en ung kvinnes kjærlighet kurerer ham og en ulykkelig hvor han brenner opp. Den siste utgaven var laget spesielt for det russiske markedet hvor dansk film var meget populær. Men i Russland foretrakk de en mer ulykkelig slutt på filmene. (En parallell til flere av amerikanske filmer som har en amerikansk og en europeisk slutt. De amerikanske utgavene ender mere lykkelig enn de europeiske?). For imøtekomme det russiske markedet lagde "Nordisk Films Kompagni" en tragisk slutt til en rekke filmer. Et eks er "Atlantis" (1913) med regi av August Blom. I de orginale manuskriptene er disse scenene beskrevet for seg med "Til Rusland" skrevet øverst på siden. 

Den neste store filmsatsningen til "Nordisk Films Kompagni" efter "Pax aeterna" (1917) var den pacifistiske orienterte filmen til Holger-Madsen"Himmelskibet" (1917). Filmen hadde dansk premiere i februar 1918 i det nye "Palads Teater" i København. Det var dikteren Sophus Michaëlis (14.05.1865-28.01.1932) som sammen med Ole Olsen skrev manuskriptet. Filmen handler omen reise til Mars, en planet som var bebodd av et fredselskede folkeslag. En av marsboerne blir med tilbake til Jorden for utbre deres fredsevangelium. Sophus Michaëlis og Ole Olsen skrev også året efter et manuskript sammen. Det var "Folkets ven" (1918) hvor Holger-Madsen hadde regien og spilte rollen som "Kurt Kamper". Filmen var en reaksjon på bolsjovikernes maktovetagelse i Russland og at mange fryktet at den revolusjonære ide skulle spre seg over europa. Filmen er en apell om at man må forandre samfunnet på en politisk måte og med demokratiske virkemidler og ikke med makt og vold. 

Som tidligere nevnt, klarte ikke "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet efter første verdenskrig. Den eneste egentlig internasjonele suksess for dansk film det tiåret var "Paladium Films" filmer med komikerparet "Fyrtaarnet og Bivognen". Det var Carl Schenstrøm (13.11.1881-10.04.1942) og Aage Bendixen (16.06.1887-30.12.1973) som spilte disse rollene. Senere ble Aage Bendixen erstattet med sirkusklovnen Harald Madsen (20.11.1890-13.07.1949). Men i motsetning til dansk film var begynnelsen av 1920 årene en økonomisk og kunstnerisk suksess for svensk film. Den økonomiske årsaken var at Sverige hadde et fritt kinosystem slik at "Svenska Bio" kunne etablere en kjede av kinoer. Dermed hadde Charles Magnusson noenlunde den økonomiske sikkerheten at han kunne tjene inn selv de dyre filmene. Ved årsskifte 1919-1920 fusjonerte "Svenska Bio" med Filmaksjeselskapet "AB Skandia". Denne fusjonen la grunnlaget for det veldige monopolselskapet "Svensk Filmindustri" (SF) med en aksjekapital på 35 millioner kroner. De som stod bak denne aksjeutvidelsen var tre storbanker og fyrstikkmillionæren Ivar Kreuger. Svensk Filmindustri (SF) ble grunnlagt 27.12.1919.

CARL THEODOR DREYER 
Carl Theodor Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) blir regnet som en av Danmarks største regissører med international gjennomslagskraft. Han ble ansatt i "Nordisk Films Kompagni" i 1913, ble en betrodd medarbeider og var i de første årene en flittig deltager av selskapets produsjon av gjennomsnttfilmer, filmer som han i en artikkel "Svensk Film" i "Filmmand" den 07.01.1920 kritiserte sterkt. I følge Marguerite Engberg "Dansk Stumfilm" stod artiklet i "Filmand", men i følge "100 års Dansk Film" stod kronikken i avisen "Dagbladet". I denne perioden skrev han en rekke manuskripter (i perioden 1913-1918 skrev han 20 manuskripter) , vurderte romaner i forhold til filmrettigheter og det sies, noe jeg ikke har fått bekreftet, at han var forfatter av mellomtekstene til de fleste av selskapets filmer. Samtidig hadde han også vært med på å klippe en stor del av selskapets filmer. 

I 1918 regisserte Carl Th. Dreyer sin første film "Præsidenten" (1919) (svensk premiere 1919 og dansk premiere 1920), et melodrama om en rettspresident Karl Victor von Sendlingen som bor i en midre by. Hans far måtte som ung gifte seg med en pike av lavere stand da han hadde gjort henne gravid. Av den grunn tvang han sønnen til å love å aldri gjøre det samme. Men som ung mann forfører han en ung kvinne men svikter henne efter at hun har født en datter. Like efter fødselen dør kvinnen. Mange år senere skal Karls Viktor dødsdømme en ung kvinne som har drept sitt eget barn. Han blir klar over at den unge kvinnen er hans egen datter og efter kvalefulle overveielser befrir han henne fra hennes celle og de flykter sammen til utlandet. Et par år senere gifter hun seg og Karl Victor innhentes av døden. Denne imponerende debutfilmen viser tydelig hans høye ambisjonsnivå. I filmen benytter han seg av intrikat flashback-handlingsstruktur og raffinerte bildevirkninger og innholdsmessig skildrer han hovedpersonen på en psykologisk kompekst måte. Filmen er efter danske forhold usedvanlig hurtig klippet, og Carl Th. Dreyer har mange flere enkeltinnstillinger enn hva som var normalt i europeisk film. Denne estetisk raffinerte filmen viser en usedvanlig følelsesdybde som ble et kjennemerke for Carl Th. Dreyer. Som flere filmer senere bruker han amatører til småroller i denne filmen. Grunnen til det var å understreke ekthetspreget i filmene.

Hans neste film var "Blade af Satans Bog" (norsk premiere 1920, dansk 1921), en meget ambisiøs produksjon som i likhet med D.W. Griffiths "Intolerance" skulle vise ondskapens makt over menneskene fra fire historiske epoker. forskjellen mellom disse to filmene er fortellerteknikken da Carl Th. Dreyer valgte å fortelle hver historie for seg mens D.W. Griffith valgte å flette dem sammen. Filmen ble ikke så storstilt som Carl Th. Dreyer hadde håpet på og grunnen var budsjettets størrelse som var på 150.000 kroner. Et budsjett som kun var litt under det den dyreste svenske filmen i 1918, Mauritz Stillers "Sången Om Den Eldröda Blomman" (1918) hadde kostet.

Carl Th. Dreyer valgte å forlate Nordisk Film da "Blade af Satans Bog" var ferdig og det var i den sammenheng han skrev artikkelen "Svensk Film" i "Filmmand". Samtidig var artikkelen en lovprisning til hans neste arbeidsgiver som var Svensk Filmindustri (SF), et selskap som var grunnlagt 27.12.1919. Sommeren 1920 lagde han "Prästänkan" (1920), en film om pliktekteskap i 1600 tallets Norge. Filmen ble spilt inn i Lillehammer.

Benjamin Christensen (28.09.1879-02.04.1959) kjøpte seg, som nevnt i "1906 - 1914 DEN DANSKE FILMS GULLALDER", inn i "AS Dansk Biograf Kampagni" og ble i 1913 direktør for selskapet da Carl Rosenbaum () trakk seg tilbake. Men med sine kunstneriske ambisjoner nøyde Benjamin Christensen seg ikke bare å være direktør for selskapet. Ved siden av å være produsent og regissør for to filmer, var han også med på utarbeidelse av manuskripter, utkast til dekorasjoner, assisterte fotograferingen og spilte selv den mannlige hovedrollen.På dette området var han enestående i forhold til flere av de store regissørene som både spilte og regisserte filmene selv. I hans tilfelle arbeidet han innenfor områdene som produksjon, manuskript, dekorasjonsarbeide, instruksjon, distrubisjon og at han spilte en av hovedrollene. Sommeren 1913 startet han å regissere "Det Hemmelighedsfulde X" (1914) hvor han også har hovedrollen som Løjtnant von Hauen. Filmen fikk Danmarkspremiere 23.03.1914 Filmen er en spionhistorie som har også elementer av melodramatisk kjærlighetshistorie og er en enkel historie.Det som skiller filmen ut fra andre slike filmer er den kvaliteten man finner innen kameraarbeide, anvendelse av lyset, hvor han ofte brukte naturlig lyskilde som eneste lyskilde, og klippingen hvor han klipper innenfor samme scene, noe som var uvanlig på den tiden i Danamark. 

Benjamin Christensens andre film var "Hævnens nat" (1916) som han startet arbeidet med i slutten av 1915. Det var på tiden "AS Dansk Biograf Kompagni" skiftet navn til "Benjamin Christensens Film". Benjamin Christensen brukte mye tid på denne filmen og opptak og efterarbeid varte i åtte måneder. Filmen ble (bortsett fra "Atlantis" (1913) med regi av August Blom) den hittil dyreste danske produksjonen. Filmen er bevart med engelsksprogelige mellomtekster som er dekorert med små illustrasjoner. På den tiden var slike "art titles" ganske uvanelig selv i utlandet. Filmen starter med en prolog hvor Benjamin Christensen opptrer. Her viser han en modell av huset, hvor størstedelen av handlingen foregår, til den kvinnelige hovedrolleinnehaver Karen Sandberg Caspersen (20.08.1890-14.05.1941) i en stemningsfull belysning. Handlingen i filmen er et jusitsmordmelodrama som er inspirert av Victor Hogos (26.02.1802-23.05.1885) roman "Les Misérables" (1862) og forteller om straffefangen Stærke Henry som er uskyldig dømt, mister alt og drives nesten til mord. 

OSCAR STRIBOLT
En tro og villig Pige (Oscar Stribolt, DK, 1917)
Det spøger i Villaen (Oscar Stribolt, DK, 1918)
Et nydeligt Trekløver (Oscar Stribolt, DK, 1919)
 

DET SKANDINAVISK-RUSSISK HANDELSHUS

Ernst Dittmer (Ernst Gustav Vilhelm Dittmer) (28.05.1890-17.02.1941) regisserte og filmet han "Slægternes Kamp" (1918) Produktionsselskab Alhambra Film 
Det røde Alfabet (Holger Rasmussen, DK, 1916) Produktionsselskab Alhambra Film Instruktør Rasmussen, Holger
Fotograf 

Amors Spilopper (ubekendt, DK, 1916) Produktionsselskab Alhambra Film Instruktør ubekendt
Fotograf 

ALHAMBRA FILM 
Filmografi
Det røde Alfabet (Holger Rasmussen, DK, 1916)
Produktionsselskab

Amors Spilopper (ubekendt, DK, 1916)
Produktionsselskab

I Spionklør (ubekendt, DK, 1917)
Produktionsselskab

Natekspressens Hemmelighed (ubekendt, DK, 1917)
Produktionsselskab

Den forelskede Gullaschbaron (Laurids Skands, DK, 1917)
Produktionsselskab

Slægternes Kamp (Ernst Dittmer, DK, 1918)
Produktionsselskab
 
 

Poul Welander (28.12.1879-09.01.1942) 
 

Gregers, Emanuel
Christian, Alexander
George Schnéevoigt