VICTOR SJÖSTRÖM (20.09.1879-03.01.1960)
Sommeren 1912 debuterte Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) som regissør med "Trädgårdsmästaren" (se bilde til høyre) (1912) der Lili Bech spiller rollen som datteren til den gamle gartneren. I sine "Oskrivna memoarer", (DN 30/4 1933) forteller han om hvordan han:

"med intresse och energi kastade sig över uppgiften, och som ett bevis på hans stora samvetsgrannhet i arbetet kan nämnas att han tog ovanligt lång tid på sig för själva inspelningen. Den tog nämligen en hel vecka eller något mer. Och tio, tolv dagar ansågs vara rekordlång arbetstid för en film på den tiden.  Den är nämligen förbluffande genomarbetad i alla detaljer, uppvisar ett stort antal skiftande miljöer - inte minst exteriörer - och därtill ett spel som på de flesta händer är ovanligt dämpat. Inte minst Sjöström själv, men även Lili Bech, lyckas faktiskt med att ge det lätt pekoralistiska innehållet en viss resning."

Men Victor Sjöströms debut som regissør led samme skjebne som da Georg af Klerckers debuterte med filmen "Två Bröder" (1912), den ble totalforbudt i Sverige. Årsaken til totalforbudet var en voldtekt i drivhuset, en hendelse som hverken ble vist eller antydet symbolsk, men en slutning som tilskueren senere kunne trekke ut i fra senere hendelser. Det var sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner som bestemte at filmen "får icke offentligen förevisas i Sverige". "Svenska Bio" reagerte kraftig på denne bestemmelsen og det ble arrangert en spesialvisning statsminister Staaf (), andre ministere, kritikere og journalister på "Röda Kvarn". Men det hjalp ikke da "Statens Biografbyrå" stod på sitt og filmen ble først vist den 14.10.1980 på  "Cinemateket/Bio Victor" i Stockholm. Imidlertid hadde filmen sin urpremiere den 17.10.1912 på "Victoria-Teatret" i København, ble vist den 10.01.1913 på "Verdensspeilet"  i Kristiania og den 20.01.1913 ble den vist på "Olympia" i  Helsingfors. Avisen "Politiken" skrev den 19.10.1912 at 

"Nogle av Scenerna udspilles i en Ramme af landskabelig Ynde, som ikke er set yndeligere i vore Biografteatrer." Detta tycks emellertid inte ha imponerat på den svenska censuren som utöver sin tidigare citerade motivering gav följande orättvisa beskrivning av innehållet: "Torpflickan och trädgårdsmästarens son älska varandra, men trädgårdsmästaren är mot partiet. Efter sonens avlägsnande våldför han sig själv på dennes käresta, vilken därigenom bringas på sluttande planet. Hon blir till en början älskarinna ("förtrogna") hos en general och som qvasi-änka tar hon steget fullt ut och blir allmän glädjeflicka ("låter snart allt gå vind för våg"). Till sist slutar hon sina dagar "bland alla sommarens rosor" på den plats där "förförelsen" genom trädgårdsmästarens "brutala naturs hela våldsamhet skedde" efter att ha förbannat mördaren av sin lycka, varefter "hennes själ svingar sig upp mot blånande rymder".

Ut i fra avisartiklen var det tydelig at sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner tolket filmen ganske vidt og la inn sine egne tolkninger av innholdet.

I perioden 1912-1916 regisserte Victor Sjöström 30 filmer for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) fordelt på følgende år der han i 1912 regisserte to filmer og i 1913 hadde han økt mengeden til syv filmer. I 1914 regisserte han åtte filmer og 1915 regisserte han åtte filmer. Dette ut i fra når filmene fikk premiere, men det viser ikke når han spilte inn filmene. Eksempel på hvor tett filmene ble produsert efter hverandre og her er 1915 et godt eksempel. Dette var en aktiv periode og i følge produksjonsjournalen filmet han uten pause seks filmer fra midten av juni til slutten av oktober 1915. Det var "Skomakare, bliv vid din läst" (Lustspel i 3 akter) (1915) (14/6-28/6), "Judaspengar" (Drama i 3 akter) (1915) (28/6-9/7), "Skepp som mötas" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/7-30/7), "I prövningens stund" (Skådespel i 3 akter) (1915) (30/7-12/8), "Havsgamar" (Drama från de yttersta skären i 3 akter) (1916) (18/8-11/9) og "Hon segrade" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/9-31/10). I 1916 regisserte han fem filmer. (Jeg vil her på denne siden bare ta for meg enkelte av filmene hans i denne perioden og viser til en senere mer omfattende artikkel om Victor Sjöström og hans filmer.)

Victor Sjöströms neste film var "Ett hemligt giftermål eller Bekännelsen på dödsbädden" (Gripande svenskt heltimmesdrama i 3 akter) (1912). Det var hans andre regioppgave og ble antagelig spilt inn rett efter "Trädgårdsmästaren" (1912). I følge laboratoriejournalen ble filmen spilt inn i juli og august 1912, en periode hvor han faktisk spilte inn fire av sine første filmer. De andre to filmene var "Löjen och tårar" (Komedi i 2 akter) (1913) og "Lady Marions sommarflirt" (Lustspel) (1913). Men disse filmene ble ikke sensurert og gjort premiereklare før i 1913. Filmen hadde urpremiere den 14.10.1912 på Charles Magnussons kino "Cosmorama" i Göteborg der den ble lansert som et "Gripande svenskt heltimmesdrama" -- og i annonsene ble filmen omtalt som 

"En mäktigt gripande hymn åt moderskärleken, det fagraste här i livet."

"Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913) var Victor Sjöströms først film i 1913. Filmen ble spilt inn i mai 1913 og var "Svenska Bios" hittils lengste produksjon. Den var på 1826 meter, noe som med tids hastighet tilsvarte ca 90 minutter. Dette var den første av tre filmer som tar for seg sosiale temaer og som kan sees som innledningen til hans mer ambisiøse filmer det året. De to andre filmene var "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) og "Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915). Dette må ikke oppfattes som en triologi fra Victor Sjöströms, heller en tematisk sammensetting fra min side da disse tre filmen ut i fra det jeg har lest om innholdet, tydeligere tar for seg sosiale temaer enn ved hans andre filmer i perioden 1912-1916. Det var den norske filmforfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948) som skrev manuskriptet til filmen. Victor Sjöström skrev om manuskriptet, og selv om selve grunnhistorien var den samme, ble den mindre banal og en bedre personkarakteristikk. Filmen er antageligvis en av de første filmene som våger å ta opp barnets situasjon i forbindelse med en skillsmisse. Hans tolkning av rollen som den alkoholiserte "Daniel Barkner, bankkamrer", peker frem mot filmen "Körkarlen" (1921) der han spiller den alkoholiserte "David Holm". 

Med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) vidreutviklet Victor Sjöström de sosiale temaene. filmen ble spilt inn sommeren 1913 og bygger på en roman som Nils Krok (1865-1928) skrev i påsken 1906. Han var en sosialt engasjert person og medlem av "fattigvårdsstyrelsen" i Helsingborg. Samtidig skrev han også teaterstykker. Høsten 1906 leverte han stykket til teaterdirektøren Hjalmar Selander (02.07.1859-110.08.1928) som urfremførte den på "Helsingborgs Teater" 05.11.1906. Høsten 1907 satte han opp stykke i Göteborg og da var det Victor Sjöström instruerte stykket. I november 1911 skrev Nils Krok om manuskriptet for film og leverte det til Victor Sjöström som på den tiden gjestespilte i Helsingborg med sin egen teatertropp. På den tiden la han mauskriptet til side og begynte ikke å filme det før sommeren 1913. Filmen utmerker  seg ved Victor Sjöströms enkle, men samtidig meget effektive fortellerstil og et nedtonet spill hos skuespillerne. Da de på den tiden ikke var vant med bevegelige kameraer, klarte han å forvandle disse begrensningene til styrke ved å utnytte dybden i bildet, noe som skapte spenning i bildet. Han skapte gode bildekomposisjoner med en god detaljerikdom i bildene. Filmen ble også forsterket ve at han bruktekorte mellomtekster som f. eks "Bankrutt", "nöd" og "fare".

Filmmanuskriptet til "Livets konflikter" (1913) ble skrevet av den norske forfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948), som også brukte psedonymet Benvenuti. "Svenska Bio" kjøpte manuskriptet 23.11.1912 og det var da meningen at Mauritz Stiller skulle regissere filmen. Han hadde bearbeidet manuskriptet og planlagt innspillingen. Men på sensommeren 1913 er det mulig at han var plaget av sykdom slik at Victor Sjöström overtok regiarbeidet til Mauritz Stiller frisknet til. Slik jeg tolker det tok Victor Sjöström over hele filmen da notiser og programblad, som tar for seg den senere del av innspillingen, angir Victor Sjöström som regissør. 

I "Prästen" (Skådespel i 4 akter med prolog) (1914) tar opp Victor Sjöström problematikker som han tar opp igjen i sine beste amerikanske filmer. Eks på slik film er "The Scarlet Letter" (1926) men som baserer seg på et vesentlig tyngere manuskript. Den bygger på en roman av Nathaniel Hawthorne (04.07.1804-19.05.1864). Det er tydelig at dette temaet opptok ham da han ofte kom tilbake til lignende motiver og idéer under sin periode som regissør. 

Marika Stiernstedt (1875-1954) skrev det første manuskriptet til "Landshövdingens döttrar" (Filmdramatisering i 3 akter) (1915). Manuskriptet er en fri bearbeidelse av hennes romaner "Landshövdingens dotter" (1911) och "Daniela Herz" (1912), romaner som tilhører hennes tidligste produksjon. Opprinnelig var innspillingen av filmen planlagt til våren 1914, men ble forsinket ved at Victor Sjöström bearbeidet manuskriptet og samtidig eksperimenterte med formen blant annet på grunn av at han kone Lili Bech skulle spille begge tvillingsøstrene. Dette gav ham en anledning til å filme to ulike scener i et opp tak gjennom ett kamera. I følge et øyenvitne  Ett ögonvittne (Sign Jason, journalist?, ukjent avis, ukjent dato) skrevet om hendelsen:

"Ena halvan av filmkameran täckes till en början med en pappskiva, varefter man spelar in t_ex 20 meter. Skådespelarna få härunder noga akta sig för att endast beträda den halvan av scenen som motsvaras av den obetäckta delen av filmkameran. Regissören får under tiden noga räkna ut bråkdelen av den tid som åtgår härför. Nu är ju bara den ena halvan av filmen exponerad, varför kameramannen rullar tillbaka filmen 20 meter och i stället täcker för den delan av filmen som redan exponerats. Nu gäller det att spela in motsvarande bilder och det är däri som den stora svårigheten ligger. Det duger nämligen inte att Elvine nickar på ett ställe och Daniela på ett annat -- utan de båda olika hälfterna måste på det mest minutiösa sätt passa ihop med varandra. Ett fullständigt tålamodsprov från såväl regissörens, fotografens och skådespelerskans sida."

I følge produsjonsjournalen ble filmen spilt inn over to perioder, delvis 06.03.1915-20.03.1915 og delvis 11.04.1915-19.04.1915, en uvanlig lang innspillingstid og hadde en totalomkostning på kr 13.581. Filmen ble ikke noen suksess i Sverige da det ble bare sendt ut to kopier. Men filmen slo bedre an på det internasjonale markedet og det ble sendt ut 29 kopier til de nordisk landene, England, Frankrike, Holland, Russland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike og USA. 

Filminnspillingen av "Sonad skuld" (Svenskt original i 3 akter) (1915) startet den 04.06.1915 og ble spilt inn like før "En av de många" (Skådespel i 3 akter) (1915) selv om premieren var 14 dager senere. Også dette manuskriptet var skrevet høsten 1913, antageligvis like efter den fremgagen han hadde med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913). Historien i filmen viser at Victor Sjöström tar opp sosiale temaer, muligens med tilknyttning til Nils Kroks fomsorgsarbeidet for fattige. Filmen viser bla scenenen om den miljøfarlige fabrikken, et moderne tema som var forut for sin tid. Men selv om Victor Sjöström ikke var redd for å ta opp brennbare temaer i sine filmer, sporer han av i denne filmen slik at filmen munner ut i en banal historie. (Dette er årsaken til at jeg ikke nevner den sammen med de tre andre filmene som tar opp sosiale problemer).

"Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915) handler om en streik på en fabrikk, et tema som var et meget brennbart. Manuskriptet hadde Victor Sjöström skrevet sammen med en medarbeider på "Svenska Bio", Adolf Österberg (04.02.1881-??), og notater viser at det må ha blitt skrevet tidlige på høsten 1913 og at filmen, i følge opplysninger på laboratoriekortet, ble spilt inn i oktober samme år. Men filmen ble klar for granskning i mars 1914, men ble liggende til desember samme år da den ble sensurert selv om den allerede i september 1914 skal ha hatt urpremiere i Oslo. Årsaken til forsinkelsen av ferdiggjørelsen av filmen kan være krigsutbruddet i juli-august 1914. Det er derfor mulig at "Svenska Bio" var usikker på temaetvalget på grunn av krigsfaren. Arbeiderstreik var derfor et tema man burde forsvare for sterkt i en nasjonal krisesituasjon og det nok derfor "Svenska Bio" lot filmen ligge til den første uroen og krigsredselen hadde lagt seg. Men filmen slo ikke an blant publikum, noe som bla skyldtes at de vendte seg mer mot "lettere" og mer underholdene filmer. Det førte til at Victor Sjöström i de neste årene la mer vekt på filmer som ikke hadde så alvorlige emner. 

"Dödskyssen" (Kriminaldrama i 3 akter) (1916) ble spilt inn i perioden 25.04.1916-18.05.1916. Filmens innhold er melodramtisk, men samtidig har den en meget interessant fortellergrep og i følge sensurkortet: 

"framställningen har formen av att Monro finnes död och händelseförloppet därefter konstrueras retrospektivt genom illustrerade vittnesberättelser".

Ved siden av det fortellermessige utmerker filmen seg på det tekniske plan med fotografiske effekter som speilfotograferinger, triksopptak og dobbelkopieringer. Det var faktisk med denne filmen at Frankrike oppdaget Victor Sjöström og ikke med hans kjente film "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Senere har den franske filmhistorikeren Georges Sadoul påpekt at det på den tiden antageligvis ikke fantes en annen film med en så kompleks fortellerteknikk (Histoire général du Cinéma, 1952). Også i sin forrige film "Therèse" (1916) brukte han en fortellerteknikk der han fortalte historien med tilbakeblikk. Dette symbolske fortellerteknikk man finner mer utviklet i bla  "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Filmen ble en stor eksportfremgang for "Svenska Bio" og den solgte i 38 kopier til Danmark, Norge, Finland, de baltiske statene, England, Frankrike, Holland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike, Russland, Japan, Brasil, Chile och USA.

VICTOR SJÖSTRÖMS SAMARBEID MED SELMA LAGERLÖF
Samme år innledet Victor Sjöström filmatiseringen av flere Selma Lagerlöfs (20.11.1858-16.03.1940) romaner. Han spilte inn "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917), "Ingmarssönerna" (Filmskådespel i 10 akter efter inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM), (1919), "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdelningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920) og "Körkarlen" (1921). 

Selma Lagerlöf skrev romanen "Tösen från Stormyrtorpet" i 1913. Dette var den første filmatiseringen av hennes romaner. Tidligere hadde hun vært kritisk til filmatisering av sine romaner, men efter å ha sett "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) forandret hun mening. Men betingelsen var, slik jeg har oppfattet det, at Viktor Sjöström regisserte filmen. Denne gangen var det hverken Viktor Sjöström elller noen i "Svenska Bio" som hadde foreslått en filminnspilling av denne romanen, men en ung kvinne i Gävle som hadde skrevet et brev til Viktor Sjöström efter at hun hadde sett "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). I brevet skrev hun: 

"Försmå ej min ringa skrivelse. Jag beundrar eder förmåga med film och går hälst på bio då svenska skådespelare visas. Har mycket tänkt på hur Selma Lagerlöfs "Stormyrtösen" skulle bli om den blev inspelad under eder regi och med Greta Almroth i Helgas roll. Skulle det månne ej bli ett folkskådespel som alla tycker om? Förvisso, om ni åtar eder det. Förlåt mitt tilltag att skriva en sådan begäran till eder, men jag skulle bli uppriktigt glad om ni ville spela in "Stormyrtösen". Jag är blott en ofärdig hemmadotter, icke rik och icke fattig. Kan jag få några ord om utgången av mitt ringa förslag vore jag oändligt tacksam. Min adress: Alma Olsson, Hattmakaregatan 15, Gävle." Det er faktisk dette brevet som innledet en rekke filminnspillinger av Selma Lagerlöfs romaner. Viktor Sjöström skal ha svart Alma Olsson med at han "icke läst eller sett "Stormyrtösen", men skall söka skaffa mej den och se om den kan vara lämplig."

Den 28.04.1917 fikk "Svenska bio" kjøpt filmrettighetene til romanen for 2 000 kr og kunne så starte filmatiseringen av "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917). I følge produksjonsjournalen filmet det inn i filmen i perioden 15.06.1917-25.07.1917. Denne filmmatiseringen fulgte romanen ganske slavisk og det var først med  "Berg-Ejvind och hans hustru" (En berättelse i bilder (sju avdelningar) om tvänne människors livsöde.)) (1918), som baserte seg på skuespillet "Berg-Ejvind och hans hustru" (1911) av Jóhann Sigurjósson (1880-1918), hvor han frigjør seg mer fra teksten og får frem sin egen kunstnerisk tolkning i filmatiseringen. I "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917) bruker han et enkelt bildesprog som ga en effektiv fortellerteknikk og filmen ble godt mottatt av publikum og i løpet av de nærmeste årene ble det sendt ut 21 kopier i Sverige, noe som var omtrent dobbelt av det som var vanlig, og i september 1918 ble det solgt 42 kopier til USA. 

Den neste av Selma Lagerlöfs romaner som Viktor Sjöström filmmatiserte var "Ingmarssönerna" (Filmskådespel i 10 akter efter inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM) (1919). Til tross for at "Ingmarssönerna", del 1 og 2 til sammen er en helaftens film, tok Viktor Sjöström bare utgangspunkt i omlag 30 sider av Selma Lagerlöfs roman "Jerusalem" (1901). Han skrevet filmmanuskriptet i mars 1918, reiste som vanlig hjem til forfatterinnen i Värmtland, leste det opp og fikk det godkjent. Den 08.04.1919 kjøpte "Svenska Bio" til denne romanen og til "Herr Arnes penningar". I slutten av mai 1919 startet han filminnspillingen og fullførte den i løpet av sommeren. Større deler av filmen ble spilt inn i Darlarna. Denne gangen la Viktor Sjöström ned et stort arbeid på spesielt dekorasjoner og triksfilming og fikk dekorasjonsmaleren Harry Dahlström (??-??) til å male dekorasjonene i en tradisjonell dalastil. Scenen hvor Lill Ingmar stiger opp til himmelen ble spilt inn i studio hvor de hadde satt opp et miniatyrlandskap og brukte en dukke i hennes klær. Også denne filmen ble meget godt mottatt av publikum og kritikere. I følge "Biografbladet" så rundt 196 000 personer i Stockholm første del av filmen.

Men det var ikke alle som var så postiv til filmen og en av kritikerene var porterettfotografen Henry B Goodwin som under en uke efter premieren, 10.03.1919, kom med kritikk av Julius Jaenzons arbeide av filmen. Kritikken gikk spesielt på at Julius Jaenzon hadde for dårlig lyssetting og det gikk ut over kvaliteten på scenene og skuespillere. Det er mulig at Julius Jaenzon og hans bror Henrik Jaenzon tok kritikken alvorlig, for i bla filmene "Klostret i Sendomir" (1920), "Körkarlen" (1921) og "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922)  ser man tydelig at de har lagt ned et større arbeidet ved interiørfotograferingen. 

Viktor Sjöström fortsatte sommeren 1919 med å spille inn fortsettelsen av "Jerusalem" (1901) med filmen "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdelningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920). Filmen bygger på tredje og fjerde kapitel i romanen med rubrikkene "De sågo himmelen öppen" og "Karin Ingmarsdotter".  I filmen tok han også med avsnitt fra "Ingmarssönerna" i "Karin Ingmarsdotter" i form av et tilbakeblikk der enkemannen Stor-Ingmar tenker tilbake på sin kone og møtet med henne utenfor fengslet hvor hun sonet en dom for barnemord. Denne filmen fikk ikke så god kritikk som hans tidligere filmer, noe som Viktor Sjöström tok konsekvensen av og la det fortsatte "Jerusalemprosjektet" til side. 
 
 

Hans neste film med utgangspunkt i Selma Lagerlöfs romaner, var denne gangen hennes roman "Körkarlen" (1912), og resultatet ble "Körkarlen" (1921). Det var muligens temaet i romanen og den kompliserte fortellestrukturen som Viktor Sjöström oppfattet som en utfordring og som han ville filmmatisere. Filmen ble spilt inn på det nye filmstudioet i Råsunda og filmen er oppført som nummer en på studioets produksjonsliste. Våren 1920 skrev han filmmanuskriptet i løpet av en uke og i begynnelsen av april presenterte han det for forfatterinnen og sammen bearbeidet de det før det ble godkjent. Den 18.05.1920 startet han filminnspillingen og var ferdig i slutten av juli. Filmen er komplekst bygd opp med sine avanserte fotografiske og arkitektoniske løsninger og krevde derfor mye av studioressursene. Et eks på  utformingen av eksteriøret et at han visste at Selma Lagerlöf hadde Landskrona i tankene for hendelsesforløpet i romanen og det derfor satt opp store eksteriørbygg, bla kirkegården som har en sentral plass i filmen. 

Ved  siden av at "Körkarlen" (1921) var studioteknisk og ressursmessig krevende, innspillingsomkostningene kom på 59 734 kr, krevde filmen et usedvalig efterarbeid av den laboratoriske delen, i forhold til andre filmer på den tiden. Det fototekniske arbeidet var av meget høy kvalitet, muligens uten motstykke i sin tid. Dette var et resultat av et godt samarbeid mellom fotografen Julius Jaenzon og lederen for laboratoriearbeidet Eugén Hellman. Spesielt kommer det frem i de inviklede dobbelteksponerte scenene i filmen, scener somskilte mellom det "åndelige" og den "fysiske" verden. Dette ga filmen og fotografen en verdensberømmelse. Bengt Forslund (22.06.1932-) skriver i sin Sjöström-avhandling om lanseringen av filmen i utlandet: 

"Den offentliga premären följde nyårsdagen 1922 på 30 engelska biografer samtidigt. I Wien visades filmen redan i maj, pressvisningarna i Paris ägde rum i juni och den officiella premiären 1 oktober. Samma månad gick filmen upp i Rom och vid årsskiftet var det Berlins tur. Den 4 juni 1922 får filmen New York-premiär och dagen därpå en helt översvallande recension i The New York Times. Victor Sjöström var med ens ett världsnamn!"

Også skuespillerprestasjonen i filmen var meget sterk og ga den en særstillingen i svensk film. I følge flere filmkritikere gjorde Viktor Sjöström sin beste rolleprestasjon som "David Holm" og det er ikke før i filmen Smultronstället (1957), regi Ingmar Bergman (), at han spiller så imponerende.  Det sies at Selma Lagerlöf skal ha blitt rørt til tårene da hun så filmen. Filmen fikk premiere på nyttårsdagen på "Röda Kvarn" i Stockholm, slik mange av Viktor Sjöströms filmer hadde fått. 

Men Viktor Sjöström også med andre filmer som bygde på andre forfatteres romaner. Hans eneste film i 1918 var "Berg-Ejvind och hans hustru" (En berättelse i bilder (sju avdelningar) om tvänne människors livsöde.)) (1918) som bygger på et stykke av  Jóhann Sigurjósson (1880-1918). Han var islending, men levde sitt voksne liv i Danmark og skrev på dansk. "Berg-Ejvind och hans hustru" er hans mest kjente verk og ble uroppført på "Dagmarteatret" i København i 1911. Viktor Sjöström hadde selv stykket i sitt reportoar da han i 1912-1913 drev "Fröberg-Sjöströms Teater" og spilte selv hovedrollen ved den svenske urpremieren i Göteborg. I 1915 ble Viktor Sjöström og  Jóhann Sigurjósson gode venner og skal alledere da ha diskutert en filmmatisering av stykket. Men det var først efter suksessen ved "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) at Charles Magnusson kjøpte filmrettighetene og kontrakten er datert 27.03.1917, men da hadde allerede filminspillingen foregått i noen uker. Sluttscenen med snestormen ble tatt opp i området i Åre og filmen ble spilt ferdig inn i studio i begynnnelsen av april. Filmen ble "Svenska Bios" hittil dyreste filminnspilling og kostet 99 543 kr, men den solgte meget bra også utenfor norden.

"Klostret i Sendomir" (1920) ble spilt inn i 1919 i "Lidingö-studio". Filmen bygger på novellen "Das Kloster bei Sendomir" (1828) av den østerrikiske forfatteren Franz Grillparzer (1791--1872). Forskjellen på novellen og filmatiseringen er at novellen har en politisk vinkling ved at personen "Oginsky" ikke bare er en elsker, men også en opprører. Filmen ble en fremgang i Sverige og ble solgt til litt over 50 land. Den ble en kommersiell susksess for Viktor Sjöström og det nydannede selskapet "Svensk Filmindustri AB" (SF). Med denne filmen bekreftet Viktor Sjöström den svenske filmens verdensrykte for å representere kvalitetsfilmer og filmen ble av kritikerne sammenlignet med bl.a. Mauritz Stillers"Erotikon" (1920). Fototeknisk er filmen meget imponerende, bl.a. ved de gode nattscenene som var helt uvanlige på den tiden.
 
 

VICTOR SJÖSTRÖMS SAMARBEID MED HJALMAR BERGMAN
En annen av Victor Sjöströms forfatterfavoritter var Hjalmar Bergman. De to innledet et mangeårig samarbeide som resulterte "Hans nåds testamente" (Gjord till levande bilderbok i fyra avdelningar) (1919), "Mästerman" (1920), "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922) og "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923) som også ble den siste filmen han lagde i Sverige.

Hjalmar Bergman (1883-1931) skrev sin roman "Hans Nåds testamente" allerede i 1909 og den ble hans gjennombrudd som forfatter, men det skulle gå ti år før romanen ble filmet. På nyåret 1919 traff de hverandre for første gang og det ble starten på et godt vennskap. Faktisk ble Viktor Sjöström en av Hjalmar Bergmans få nære venner frem til hans tragiske bortgang tolv år senere. Sommeren 1919 startet han filminnspillingen av "Hans nåds testamente" (Gjord till levande bilderbok i fyra avdelningar) (1919) og ble spilt inn direkte efter innspillingene av "Klostret i Sendomir" (1920) og "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdel.ningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920). Det forklarer muligens hvorfor filmmanuskriptet er så gjennomarbeidet bildemessig med 134 tekster og hel 351 kamerainnstillinger. Det ble ikke noen stor produksjon og i eftertid regnes dennne filmen som en av hans minst betydningsfulle. Den neste filmen som bygde på en roman av Hjalmar Bergman, var "Mästerman" (1920). Denne filmen ble spilt inn sommeren 1920, like efter "Körkarlen" (1921), men ble ferdig lenge før den den. Innspillingen gikk raskt og han brukte under fem uker i juni og august på den. Efter et raskt efterarrbeide fikk filmen premiere allerede 11.10.1920. Filmen hadde håndskrevne tekster og tegnede vignetter som Arthur Sjögren stod for. 

Heller ikke med "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922) fikk Viktor Sjöström noen internasjonal fremgang med Hjalmar Bergmans romaner. Viktor Sjöström hadde tidligere hatt suksess med "Klostret i Sendomir" (1920) og det var tydelig at "klosterromantikk" et populært tema. Det førte til at "Svensk Filmindustri AB" (SF) var interessert i lignende type filmer. På nyåret 1921 arbeidet Hjalmar Bergman i Florense med en idé hvor handlingen er lagt til rennesansmiljøet og med sterke innslag av religion, romantikk og dramatikk. Manuskriptet ble godkjent av (SF)-ledelsen og i begynnelsen av mars 1921 reiste Viktor Sjöström ned for å samarbeide med ham om manuskriptet. Viktor Sjöström var meget fornøyd me manuskriptet og startet med innspillingen av filmen i midten av mai 1921. Denne innspillingen krevde at "Svensk Filmindustri AB" (SF) måtte bygge på studioet. Like efter midtsommer var filmen klar for teksting og klipping, og den ble ferig i løpet av høsten. Mellomtekstene i filmen fikk en gammelmodig utforming både sproglig og typografisk. Filmen fikk en lunken mottagelse i Sverige og ble ikke noen salgssuksess i utlandet. Slik kritikk var ikke Viktor Sjöström vant til og han tok det ganske hardt. 

Viktor Sjöströms siste film i Sverige var "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923). Allerede høsten 1921 hadde Hjalmar Bergman presentert utkast til filmen for Viktor Sjöström og i løpet av våren 1922 presenterte han ulike versjoner av filmmanuskriptet. Denne filmen ble til under en, slik jeg har forstått det, vanskelig tid for Viktor Sjöström og Hjalmar Bergman. Årsaken var den nye kursendringen hos ledelsen ved "Svensk Filmindustri AB" (SF). De spekulerte mer i kommersielle filmer, en retningslinje som også påvirket deres datterselskap "Svensk Filminspelning". Denne nye holdningen virket forstyrrende og de to ble mere motløse i sitt arbeid. På grunn av de dårlige tidene innen filmbransjen senket også ledelsen forfatterhonorarer til Hjalmar Bergman. Dette påvirket filmmanuskriptet da han ble tvunget til å stryke et avsnitt mot slutten av historien. I følge ham selv var dette avsnittet meget viktig for historien da den fortalte hvordan hvilke sjømennene lidelser sjømennene måtte gjennomgå på havet efter at skipet ble sprengt. Men kunstneriske argumenter nådde ikke frem og denne scenen ble aldri med i filmen. 

Ved forberedelsen til filmen hadde ledelsen i "Svensk Filmindustri AB" (SF) bestemt seg for at Matheson Lang (15.05.1879-11.04.1948) skulle ha hovedrollen. Han var engelsk og var kjent for sine tolkninger av Shakespeare. Årsaken til dette valget var, slik jeg har tolket det, å gjøre filmen mer attraktiv for det anglosaksiske markedet. Problemet var bare at Matheson Lang ikke kunne begynne før sensommeren 1922 slik at de måtte utsette filminnspillingen. Denne utsettelsen førte til at Viktor Sjöström i all hast begynte å arbeide med "Det omringade huset" (1922). Dette førte igjen til en forskyvningen av planleggingen av "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923). Bedre ble det heller ikke at Matheson Lang kunne bare begynne i den siste uken av juni og bare medvirke i maksimalt 24 dager. Dette ga ikke Viktor Sjöström mange dagers frist mellom disse to filminnspillingene, og for å forenkle planleggingen av filmen valgt han å spille hovedrollen. Filmen ble bare middels mottatt i Sverige og var ikke den store interessen blant kinopublikum. 

.