SVENSK FILMHISTORIE 1906 - 1911 DEN FØRSTE SPILLEFILMSPRODUKSJONEN

DE FØRSTE FILMPRODUSENTENE
På filmprodusjonssiden var de første syv årene efter "Allmänna konst- och industriutställningen" i 1897 preget av et praktisk talt preget av et monopol hvor Numa Peterson og Mortimer Peterson, Ernst Florman og Otto Bökman var de rådene på det svenske markedet. Men i motsetning til flere andre europeiske lands filmproduksjon, ble det i Sverige stort sett laget dokumenterfilmer. Denne linjen var nok preget av den Lumièrske realismen og som fikk preget stort sett hele det første tiårets filmtilbud på det svenske markedet. Det var først i 1907 det skulle bli noe som begynte å ligne på en svensk spillefilmproduksjon. Det skal her nevnes at teknisk sett var filmutstyret fremdeles ganske enkle og som førte til at publikum ble ganske raskt sliten i øynene på grunn av den tids projeksjonsapparater. Denne andtrengelsen for øynene nødvendiggjorde flere pauser under filmfremvisninger. De enkelte filmene varrte ofte bare noen få minutter, i unntakstillfelle opp mot en halv time. Et eks på lengre film er "La Vie et la passion de Jésus Christ" (1905) av regissør Ferdinand Zecca (??.1864-06.03.1947), og denne filmens lengden er på hele 44 minutter. 

Filmen begynte ganske tidlig å endre sitt uttrykksmiddel og fortellerform, og som skyldes den raske strukturomveltningen som filmbransjen gjennomgikk efter de første årene. Film ble nå et masseproduksjonsmedie der stordriften ledet til en målrettet professialisering, rasjonalisering, spesialisering og kommersialisering av filmbransjen. Med rasjonalisering førte til effektive innspillingsmetoder og med spesialiseringen kom genretypene med de senere filmretningene. I følge Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" betød også kommersialiseringen av filmindustrien at filmene på den tiden endret innhold fra å ha den utdannede borgelige gruppen som målgruppe, til heller å vende seg til de lavere klassers smak. Dette førte til en utvikling mot de mer vulgære smaksretningene med et repertoar av usedlighet, vold og smakløshet. Denne nye målgruppen var ikke spesielt pengesterke, men det var en større gruppe som spredte seg over hele verden og som nesten hadde et ufattelig økonomisk potensiale. Man kan derfor si at filmen var det første massemediet som fikk en internasjonal spredning.  

Filmene ble som oftest på den tiden vist på enkle og primitive kinoer som holdt hus i lokaliteter som tidligere hadde vært bl.a. kjellerom, lagerlokaler og nedlagte kaféer. I disse kineoene fikk publikum sett en blaning av korte filmer, ofte opp mot et dussin av gangen og hvor de fleste var utenlandske. Normalprogrammet på forestillingen bestod generelt av naturbillder fra fjernt og nær, så noen reportasjer om kongeligheter, sportsarrangementer eller militærøvelser og som avslutning ble det vist et komiske sketcher. Fra omkring 1906 ble ofte vist en treminutters lydfilm med primitiv synkronisering til sang på grammofon. Hovednummeret pleide å være en kort eller i beste fall en litt lengre dramatisk film. Den blandede menyer av kortfilmer var dominerende på kinoene frem til begynnelsen av 1910-tallet da de måtte vike plassen for den attraktive langfilmen

Listen under tar for seg spillefilmproduksjonen i Sverige for perioden 1897-1911, og som man ser av teksten over, ble det i perioden 1897-1911 stort sett bare gjort journalopptak og det var bare et fåtall spillefilmer som ble produsert. I følge hjemmesiden "Svensk musik & film 1900 - 1960" ble det i denne perioden laget følgende spillefilmer:

1897
"Akrobat med otur", Regi - Ernest Florman, Foto - Ernest Florman, Produktionschef - Mortimer Peterson, Urpremiere - 1897-09-11 Lumières Kinematograf Stockholm Sverige, Sverigepremiär - 1897-09-11 Lumières Kinematograf Stockholm Sverige 
"Byrakstugan", Regi - Ernest Florman, Foto - Ernest Florman, Produktionschef - Mortimer Peterson, Urpremiere - 1897-08-14 Lumières Kinematograf Stockholm Sverige, Sverigepremiere -1897-08-14 Lumières Kinematograf Stockholm Sverige 
1898
1899
1900
1901
1902
1903
"Sköna Helena", Regi - Ernest Florman, Foto - Ernest Florman, Lydtekniker - Otto Bökman (fonograf), Sverigepremiär - 1903-06-11 Helsingborg 
1904
1905
1906
"Lika mot Lika", Regi - Knut Lambert, Producent - N.E. Sterner, Sverigepremiere - 1906-08-23 Societetssalongen? Marstrand Sverige 
1907
"Balett ur op. Mignon/Jössehäradspolska"
"Änkevalsen"
1908
"Amerikaminnen"
"Fiskelivets faror"
1909
"Minnen från Bostonklubben"
"Sjörövaren"
1910
"Bröllopet på Ulfåsa"
"Fänrik Ståls sägner"
"Jernbäraren"
"Regina von Emmeritz och Gustaf II Adolf"
"Värmländingarna"
"Värmlänningarna"
1911
"Blott en dröm"
"Det gröna halsbandet"
"Stockholmsdamernas älskling"
"Stockholmsfrestelser"
"Två svenska emigranter äventyr i Amerika"

JOHN BERGQVIST
I perioden 1900 -1906 ble det grunnlagt flere kinoer over hele landet, og som et resultat av dette, oppstod det en efterspørsel av filmer som filmprodusentene ikke kunne dekke. En aktør som kom inn på markedet i disse tider, var fotografen og kinoeieren John Bergqvist (10.10.1874- ??.1953) i Linköping som begynte å lage sine egene filmer. Hans bakgrunn var "Tekniska skolan" i Stockholm hvor han utdannet seg som dekorasjonsmaler før han gikk over til fotografisk virksomhet. Han praktiserte bl.a. hos Dahllöf i Stockholm før han i 1896 startet sin egen fotografiateljé i Filipstad. I 1901 flyttet han til Linköping hvor han drev med fotoarbeid frem til 1915. John Bergqvist var en allsidig person som i løpet av filmkarrieren arbeidet både som fotograf, regissør, produsent og klipper. I perioden 1908-1911 var han vicedirektør hos "Etablissement Viking" i Linköping og i 1911-1913 var han vicedirektør hos "AB Etablissement Viking" i Linköping. Dette selskapet gikk konkurs i 1913. Videre var han kinoeier i Enskede i 1915-1920, laboratoriesjef hos "Baltic Film Co." i 1920-1925 og laboratoriesjef "AB Hasse W. Tullberg" i 1920-1925. Fra 1925 var han laboratoriesjef hos "AB Tullbergs Film". 

Innenfor film begynte han med kinodrift i Linköping og den 19.12.1905 åpnet han kinoen "Elektro" som var den første kinoen på plassen. I de følgende årene begyne han å produsere filmer i liten skala, for det meste for å dekke efterspørselen til sine egne kinoer, men også til kinoeiere rundt om i Sverige. I forbindelse med militærmanøveren i 1906 i Östergötland spilte han inn reportasjen "Kriget i Östergötland" (1906) som var i tre deler. filmen hadde urpremiere i Linköping den 08.10.1906. Det er mulig at det var denne versjonen som ble vist på "Östermalmsbiografen" i Stockholm den 22 10.1906. John Bergqvist film bevart omtrent helt fullstendig hos SVT. 

I 1907 utvidet han sin virksomhet med et filmlaboratorium som han drev sammen med sin svoger Gustaf Berg (25.06.1880-1947). I løpet av de kommende årene produserte han rundt 50 filmer hvor produsksjonen stort sett bestod av journal-, natur- og industrifilmer. Han lagde også noen farser med motiver fra Lindköping. Eksempler på film han lagde er, "En Färd på Kinda kanal" (1908) som han både filmet og produserte. Denne filmen er en av hans første filmer med et mer lokalpatrioisk publikumsinteresse. I 1911 stod han for filmingen i "Badlif i Mölle" (1911). Filmen er spilt inn i badebyen Mölle Kullen. I perioden 1910-1911 hadde Mölle og andre badebyer et ganske omskrevet rykte om usedelighet og andre sensasjonelle antydninger. Denne offentlige oppmerksomheten utnyttet flere filmskapere og filmselskaper og produserte flere filmer som skal ha vært ganske like. Handlingen i "Badlif i Mölle" (1911) foregår på Mölle-stranden og i vannet. Den viser et mylder av bandende damer og herrer som viser seg opp for kameraet i tidstypiske badedrakter. De vinker til fotgrafen, klemmer hverandre og bader. Inneholdet i den senere og større deler av filmer viser bilder av brenningene ved klippene ved Kullen-stranden. 

John Bergqvist arbeidet hovedsakelig med dokumentarfilmer men forsøkte seg i 1912 med spillefilmproduksjon. I 1913 regisserte han tre filmer. Det var "Lapplandsbrud, eller Dramat i vildmarken" (1913), "Amors pilar, eller Kärlek i höga nord" (1913) og "Truls som mobiliserar" (1913) uten at han hadde noe større lykke med disse filmene.. 

Ved siden av sin produsksjon av film, arbeidet John Bergqvist med  farvefilmsystemet Kinemacolor. Under en reise til London hadde han og Gustaf Berg sikret seg rettighetene til dette systemet for Skandinavia. Han landerte dette systemet i sin kino i Lindköping hvor flere av landets kinoeiere var innvitert. Enkelte av dem ble interessert og innstallerte systemet på sine egne kinoer. En av kinoene som fikk installert dette systemet var "Elite-biografen" ved Grevturegatan i Stockholm.  På den tiden gjorde John Bergqvist om filmselskapet til "aktiebolaget Etablissement Viking". Premieren på Kinemacolor-filmene fikk god omtale av pressen, men i Göteborg ble det en fiasko og de fikk heller ingen stor sucsess med turnéen rundt om i Sverige. På slutten av 1911 besøkte de Karlstad, men da var gjelden blitt så stor at de måtte legge ned firmaet. Det førte til at selskapet ble gjort om til "Viking", et selskap som begyne å produsere spillefilmer. Selv om det tidligere selskapet som drev med Kinemacolor var konkurs, beholdt det nye selskapet farveinnslagene ved at John Bergqvist tintet filmene. De første filmene ble spilt inn under sportsarrangementet "Åreveckan" og man har identifisert to filmer fra denne perioden. Det er "Lapplandsbrud, eller Dramat i vildmarken" (1913) og "Amors pilar, eller Kärlek i höga nord" (1913). De ble vist i Sverige og i utlandet. Selskapet "Viking" spilte derefter inn filmer i Dalarna och Linköping, men det er usikkert om disse filmene fikk noen kommersiell spredning i resten av landet. Deres neste film var "Truls som mobiliserar" (1913), en farse med opertteskuespilleren Otto Sandgren (06.07.181894-01.06.1983) og Dagmar Nyberg (?-?) i hovedrollene. Filmen hadde sverigepermiere på "Elektrobiografen". Filmen ble distrubiert av et nydannet selskapet "Discusfilm" som lå i Stockholm. Selskapet "Viking" gikk konkurs i 1913, John Bergqvist og Gustaf Berg fortsatte sin filmvirksomhet ved "Tullberg-film".

KNUT LAMBERT
Knut Lambert (Knut Lambert Larsson) (18.09.1964-07.12.1941) var elev ved den "Kungl. teaterns balett" i 1876, figurant i perioden 1881-1886 og var elev ved "Kungl. teaterns elevskola" i 1884-1886. I perioden 1906-1941 spilte han i en rekke filmer og regisserte bare en film, "Lika mot lika" (1906). Det knytter seg noe usikkerhet omkring filmens virkelige eksistens av denne kortfilmen. Kilden til informasjon om filmen finner man i en artikkel i tidskriftet "Filmnyheter", nr 1 1928. I artikkelen efterlyser Knut Lambert to gamle filmfarser han påstår han har vært med på å spille inn i Marstrand for flere år siden. Den ene av filmene skal ha vært "Göteborgarens Marstrandsresa" (1910) og i følge artikkelen i "Filmnyheter" er: 

"Den andra filmen, som också kördes på en soaré och åskådades av kung Oscar, kom aldrig utanför Marstrand. Den var byggd på den gamla pjäsen "Lika mot lika", där Svante Hedin haft en stor roll. Knut och Helfrid Lambert gjorde huvudrollerna, och dessutom engagerades en liten balettflicka, som hette -- Tollie Zellman! Som statister medverkade badgäster, i det att man filmade utescener, där marstrandspubliken flanerade och det var en spännande upplevelse att gå och känna igen sig själv."Knut Lambert blir oppgitt som regissør. 

I følge den lokal sommeravisen "Marstrand" oppgir de at Knut Lambert var i badebyen på den tiden, men problemet er at avisen ikke nevner noe om filminnspillingen, en hendelse avisen ville ha skrevet om. I følge artikkelen i "Filmnyheter" skulle filmen ha blitt innspilt i forbindelse med at Knut Lambert ga soaréer i badebyen og dette bekrefter "Marstrand" ved at de skriver at paret Lambert fremførte en soaré med sang, opplesning og en nyskrevet revy i "Socitetshuset" den 27.07.1906. Den 23.08.1906 holdes det en veldedighetsforestilling i "Socitetshuset" med et innslag av "stor kinematografisk séance"  hvor bla Oscar II och prins Eugen var gjester. Dette beviser at det var en offisell filmfremvisning i Marstrand. Med dette som bakgrunn blir en annonse i "Göteborgepressen" den 29.08.1906, for Göteborgs kino, mer forståelig. Der stod det: 

"Jämte hela det program som vunnit Hans Majestät Konungens särskildt uttalade fulla och nådiga bifall gifves ett stort Extranummer som är särdeles muntert." Det er mulig at "ett stort Extranummer som är särdeles muntert."

kan være Knut Lamberts farse. I følge Knut Lambert baserte han filmen på et stykke av franskmannen Paul Giraudin (??-??) og dette stykket har en mannelig og to kvennelige roller, noe som stemmer med hans informasjon. I filmen spiller Knut Lambert rollen som Coq-Héron, Helfrid Lambert (05.03.1869-15.06.1954), hans kone, har rollen som Suzanne og Tollie Zellman (31.08.1887-09.10.1964) har rollen som "Clara, kammerjomfru". Det var med denne filmen hun debuterte som filmskuespiller. Ut i fra denne informasjonen tolker jeg det slik at filmen var en kort situasjonskomedie hvor han filmatiserte bare en scene fra teaterstykket. 

I den svenske utgaven av Wikipedia står det følgede om filmen som underbygger filmens eksistens: 

"Filmen premiärvisades 23 augusti 1906 i Societetssalongen på Marstrand i samband med en välgörenhetstillställning med Oscar II och prins Eugen som deltagare. Inspelningen av filmen skedde på Marstrand under juli augusti 1906. Som förlaga har man den franske författaren Paul Giraudins pjäs med samma titel. Filmen finns inte bevarad och dess existens kan inte sägas vara helt säkerställd. 
Roller i urval
Knut Lambert - Coq-Héron 
Helfrid Lambert - Suzanne 
Tollie Zellman - Clara, kammarjungfru 
Som statister medverkade badgäster från Marstrand" 

APOLLO
I august 1907 åpnet kinoen "Apollo" i Hamngatsbacken i Stockholm og dens første leder var den fremstående kulturjournalisten m m Albin Roosval (??-??), noe som gav stedet et kultivert preg i den utdannende allmenhetens øyne. Det som skilte "Apollos" tilbud fra konkurrentenes var at Albin Roosval med sine kontakter i underholdningsbransjen kunne skaffe sin kino med filmer der kjente artister som danset i stumme tablåer, noe som i begynnelsen var avfotograferinger fra aktuelle scenerepertoarer. Disse stumme tablåene ble fremført på kinoen til akompanjemang av levende musikk. Ganske snart, muligens omkring 1908, overlot Albin Roosval driften av "Apollo" til en gruppe stockholmstemplere, som var medlem av "Templarordens stockholmsdistrikt","stockholmstemplarna", og fotografen Walfrid Bergström (1884-1951), som var leder i templarnas ungdomsorganisasjon og for "Nya London", og som i løpet av sommeren 1908 ble den formelle eier. Walfrid Bergström senere senere bli leder for "Apollo". "stockholmstemplarna" eide allerede en annen kino, som gikk under navnet "Nya London", senere under navnet "Centralbiografen". 

Selskapet begynte allerede i 1907 å spille inn egne filmer, og helt fra starten presiserte de at "Svenska bilder" som til å bli deres spesialitet. Det er mye som tyder på at det var Walfrid Bergström som stod for innspillingene allerede fra begynnelsen og at han nok også fullførte Albin Roosval prosjekter. En annen filmpioner som var ansvarlig for "stockholmstemplarna" var Erik Dahlberg (18??-19??). Han regisserte og skrev filmmanuskriptet til "Gustaf III och Bellman" (1908), en film som trolig aldri ble offentlig vist og han hadde muligens også regien til "Kolingen" (Vördsamt tillägnad mänskligheten) (1908). Noen av selskapets filmer er bevart i "Sveriges Televisjons" journalfilmarkiv, bl.a. "Den glada änkan" (1907). 

"Apollo" produserte følgende filmer i perioden 1907-1911:
"Balett ur op. Mignon" (1907)
"Den glada änkan" (1907)
"Stockholms brandkår" (1907)
"Amerikaminnen" (1908)
"Dans ur "Surcouf"" (1908)
"Kolingen" (Vördsamt tillägnad mänskligheten) (1908)
"Skilda tiders danser" (1909)
"Two-step" (Svensk konstfilm) (1910)
"Hon fick platsen eller Exkonung Manuel i Stockholm" (1911)
"Pas de deux och Brahms Ungerska danser" (1911)
"Ryska sällskapsdanser" (1911)

I sine filmer brukte de bla operetteskuespillere, paret Emma Meissner (30.10.1886-20.11.1942) og Carl Barcklind (01.06.1873-21.08.1945), fra det nystartete "Oscars-teatern" som ble etablert samme år. Det typiske for de fleste av filmene fra "Apollo" er at de inneholder flere dansescener. Jeg vil her ta for meg noen av de filmene som "Apollo" produserte. 

Deres første filmproduksjon var "Den glada änkan" (1907) hvor paret Emma Meissner og Carl Barcklind hadde rollene i filmen. Dette var deres første arbeid med film og i følge Carl Barcklinds memoarbok "Boggivagnen" kommer det tydelig frem at hverken Emma Meissner eller Carl Barcklind hadde "ett begrepp om filmning, och arrangörerna själva voro väl heller inte så värst hemma i konsten."  Filmen bygger på oppsetningen av "Glada Änkan" på "Oscars-teatern", med premiere januar 1907 (urpremieren var i Wien i 1905), hvor paret hadde en stor suksess med forestillingen. I filmen brukte de sine drakter fra oppsetningen og gjentok noen av dansescenene fra stykket. Men at stykket hadde stor suksess på scenen betød ikke det samme som at det ville fungere like bra på film. Filmen ble av lystekniske årsaker spilt inn på taket av Centralbadet og de to skuespillerne hadde reagert på de enkle kulissene. Eftersom filmen består av to to scener, med et klesbytte i mellom, forekommer det et uungårlig redigeringsklipp midt i filmen. Med dette unntaket består denne filmen av passiv reporduksjon hvor det er filmet i helbillede fra en kameraposisjon.

Men det spesielle ved filminspillingen var at dansene ble fremført uten noen form for musikk. Under innspillingen var det blitt lagt ut merker på gulvet for at de ikke skulle forsvinne ut av bildet, noe som skjedde flere ganger slik at de måtte ta opp flere scener på ny. Selve filmingen var også litt spesiell ved at fotografen Walfrid Bergström ikke hadde tilstrekkelig rutine for å håndsveive de begge scenene i samme hastighet og han skal ha sveivet kameraet ekstra fort ved i begynnelsen av filmen hvor paret danser et et par valser. Resultatet ble at bevegelsene ble påfallende langsomme. Ved en annen scene i filmen er derimot bevegelsene raskere. Denne kortfilmen hadde en lengde på fire minutter. 

Den tredje filmen Albin Roosval produserte det året var "Stockholms brandkår" (1907). Filmen skildrer Stockholms brannkorps ved en brann på Söder og skal ha inneholdt flere oppsiktvekkende scener. I forbindelse med premieren på filmen skrev Aftonbladet den 29.10.1907 en lengere artikkel med overskriften "En arrangerad eldsvåda på Söder. Brandkåren i arbete framför biografögat". Der skriver de bl.a. at: 

"Apolloteatern har skaffat sitt program en ny stor attraktion: Stockholms brandkår i verksamhet vid en eldsvåda på Söder.  Biografens direktör hade lyckats aflocka brandchefen ett löfte att få taga några bilder af brandsoldater i elden, och häromdagen fick brandkåren i Katarina brandstation för den skull rycka ut till Siewertska kasernerna, på hvars gård alla facerna i en eldsläckning utfördes." 

En DN-annonse en måned efter premieren viser hvordan filmen er redigert i 13 scener med følgende titler: 

"1. Eldsvådans utbrott. 2. Till brandskåpet! 3. Telegramrummet på brandstationen. 4. Alarm! 5. I spruthuset. Utryckning. 6. På Folkungagatan. 7. Ankomsten till brandstället. 8. Brandsoldaterna i arbete. 9. Rökmasken påsättes. 10. Lifräddning. 11. Ambulansvagnen. 12. Det farliga arbetet på taket. 13. Hemfärd."

Tematisk er ikke denne "brannmann-filmen" så orginal internasjonal sett, men i Svenske filmhistorien var den en av de bedre filmene på den tiden. Dette er en filmfortelling med gjennomført dramatisk konsekvens, billedevekslinger og miljøbytte. Av en livelig beskrivelse i "Aftonbladet" den 29.10.1907 fremkommer det at denne tidlige "dramadokumentär" må ha innehold flere heftige scener. Denne filmen eksister ikke lenger, noe som også er tilfelle med den neste filmen "Kolingen" (Vördsamt tillägnad mänskligheten) (1908) som er i tre avdelinger og åtte scener.

Derimot eksisterer større deler igjen av den historiske kostymefilmen "Gustaf III och Bellman" (1908) som var regissert av selskapets daværende leder Erik Dahlberg (18.??-19.??). Filmen bestod av syv scener, eller tablåer, og i følge Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" er de fem siste er bevart, men i følge "Svenska Filminstitutet" er avdelingene 2-4 bevart hos SVT. Filmen handler i korte trekk om ulike faser i en dunkel konspirasjonen mot kong Gustaf III liv kuliminerer med mordet på maskeradeballet. Bellmans rolle i denne filmen er å være den passive iakttager. Av det eksisterende materialet kan man danne seg et godt billede av skuespillerprestasjonen, og det viser seg at skuespillerene oppfører seg som om de er en teaterscene og klarer heller ikke å løsrive seg fra den teateraktige spillerstilen i eksteriørscenen. Sceneriene og grupperingene i filmen er satt opp som på et teater der skuespillerene beveger seg ut og inn de forskjellige dørene, samt kameraet var stilt opp på så lang avstand at det iblant er vanskelig å oppfatte hvem som er hvem, og dels å oppfatte avgjørende momenter som f.eks den avsluttende "massescenen" med mordet. Hele den femte scenen preges av et teateraktig billedløsning der de sammsvorende en efter en gjør sin entré fra kameraet side i billedets forgrunn.

Denne filmen må ha vært ganske påkostet på den tiden da selskapet hadde brukt profesjonelle skuespillere som bar praktfulle drakter og det er tydelig at det ble tatt i bruk påkostede rekvisitaer. Men tross for at denne filmen må ha vært den mest avanserte spillefilmen som ble spilt inn i Sverige på den tiden, så  finnes det ingenting som tyder på at den noengang ble vist ble vist offentlig. Årsaken til det var "Svenska Bios" strategiske ekspansjonsplaner for å bli det ledende filmselskapet i Sverige. Jeg antar at det var derfor Charles Magnusson kjøpte negativet til denne filmen da "Svenska Bio" ville kvitte seg med eventuelle konkurrenter før de selv i 1910-1911 debuterte som produsent av langfilmer. Beviset på at "Svenska Bio" kjøpte opp negativet finner man i selskapets inventarium av den 30.06.1910 hvor det er ført opp at negativet (193 m) noen gang under den foregående årsperioden ble overtatt av kristianstadsselskapet.

Tidlig om våren 1911 regisserte Konstantin Axelsson (23.09.1848-03.03.1915) sin eneste film "Hon fick platsen eller Exkonung Manuel i Stockholm" (1911). Filmen ble spilt inn under primitive forhold og den ble laget "till förmån för bildandet af de Kvinnliga Journalisternas Stipendiefond". Her ble samtlige roller spilt av kjente Stockholmsjournalister. Filmen hadde premiere den 18.11.1911, ble en suksess og ble vist veldig lenge. 

SVENSK FILMS COMPANI JOHANSSON & EK
I 1908 ble selskapet "Svensk Films Compani Johansson & Ek" dannet i Jönköping av  enteprenørene John Johansson (??-??) og John Ek (??-??). Deres virksomhehet var rettet mot kinodrift, filmdistrubisjon, salg og reprasjoner av prosjektorer og innspilling av film. I løpet av kort tid ble de en av Sveriges største innefilmutleie. Nøklen til til fremgangen var de danske filmmelodramaene, men ulempen ved disse filmene igjen var at de bidro til at kino ble synd og indirekte var det dette som var opphavet til Jönköpings-Postens mangeårige boikott av kinoannonser. I 1911 flyttet John Johansson og John Ek selskapet til Stockholm hvor de tok opp kampen med de andre filmbyråene. Her gjør de omdanner de selskapet "Svensk Films Compani Johansson & Ek" til "AB Svenska Filmskompaniet". I perioden 1911-1920 distribiørte de følgende filmer i Sverige: "Badlif vid Mölle" (1911), "Cabiria" (Visione storica del III secolo a.Ch.) (1914), "Det hemmelighedsfulde X" (1914), "Nanook of the North" (1922) og "Prästänkan" (Skådespel i fem akter) (1920). I kompanjongskap med den ukjente "lergöks-Meyer" satte de farve på kinolivet i hovedstaden. De utvidet efterhvert sin kinovirksomhet i andre deler av Sverige, bla Borås, Gävle och Örebro. På 1920 tallet medvirket de i en del svenske spillefilmproduksjoner.

Den svenske kinonæringen ble rammet av sin første alvorlige krise i 1908. Årsaken var lavkonjunktur og overetablering, men også til en viss grad at publikum begynte å bli lei av filmprogrammene som var satt opp på kinoene. Det førte bl.a. til at en del kinoer ikke lengere hadde filmen som hovedattraksjon, men erstattet det med tryllekunstnere, bondekomikere, akrobater og fakirer.

Karl Oscar Krantz (Karl Oskar Krans Eliasson) (??.1867-??.1933) var eier av "Lunds Biografteater" som også leide ut filmer. tidligere hadde drevet omreisende filmfremvisninger. Rundt 1908 skal han ha dannet et selskap sammen med Charles Magnusson som på den tiden var regnet som en av landets mest erfarne filmmenn. Samme år produserte Karl Oscar Krantz sin eneste film "Lejonjakten" (Egen sensationell originalfilm à la Edison) (1908). Produksjonsselskapene var  "K.O. Krantz" og "Lundastudenternas karnevalskommitté" i Lund. Dette var også den første filmen til "Lundastudenternas karnevalskommitté" og var ganske nær en parodi av "Nordisk Films Kompagni" store suksessfilm "Løvejagten" (1907). (Videre lesning i "Dansk filmhistorie"). Den svenske utgaven ble totalforbudt i Danmark samtidig som den ble meget vist i Malmö og 250 kopier ble solgt til resten av verden. At filmen var rent teknisk vellykket, bortsett fra lysslippet i begynnelsen av filmen, kan skyldes at Charles Magnusson var innvolvert i filmprosjektet. Åtte av de elve innstillingene i filmen inneholder følsomme panoreringer. 

Filmen hadde premiere den 13.05.1908 på "Intima Biografteatern" i Lund. I følge programmet fra den dagen innholdt forestillingen ytterligere fire filmer. Selve programmet skal ha vært: 

1. Studentuppvaktning 1 maj i Lund. Levande och sjungande bild. Det syngende innslaget i filmen skal ha blitt fremført av en sangkvartett som var plassert bak den hvite duken. 2. Glaskrossning eller Så gick det till (Komisk). 3. Lejonjakten. 4. Solarnes egen solodans. Praktfullt kolorerad. 5. Kvinnliga akademiska fotbollsklubben VIRGINIA. Ko-misk! Fotballfilmen ble presentert i programmet som: 

"den andra, stora clouen. Originalfilm; hemmagjord mer än vanligt. -- Den akademiska varpaklubbens lagrar lämnade den studerande kvinnliga ungdomen ej någon ro. Deras oro resulterade i bildandet av ovanstående klubb. Detta bildande finner du här avbildat. -- Dessutom får du se klubbens första match, som tyvärr fick en hastig och tragisk avslutning, vilket vi varmt hoppas ej måtte avskräcka klubben från en fortsatt gagnande verksamhet."

Samtlige av de unge kvinnene i filmen ble faktisk spilt av mannlige studenter. At selve kampen ble rakst avsluttet kom av at en okse, muligens spilt av en ku, springer inn i jenteflokken. Muligens derfor den ble omtalt som "Ko-misk!".

CHARLES MAGNUSSON
Charles Magnusson (Charles Fredrik Magnusson) (26.01.1878 - 18.01.1948) ble tidlig interessert i det nye mediet filmen som nådde Göteborg rundt århundreskiftet. Han sluttet på skolen efter femte klasse på Realläroverket våren 1894. Han gjorde det ikke så bra på skolen og fikk ikke så gode karakterer med unntak av naturfag hvor han hadde stor interesse for fysikk og kjemi. Han interesserte seg også for fotografering og allerede på gymnaset vant han pris i et par internasjonale konkurranser. I de nærmeste ti årene arbeidet han først som kontorist, senere som bokholder i ulike firmaer og kom da til å interessere seg for bedriftsøkonomi. Han brukte all fritid til fotografering og det meste av lønningen brukte han til privatleksjoner i fotografering, til fotoutstyr og kjemikaler. Rundt 1903–1904 kom han over et filmkamera og begynte i 1904 å fotografere naturen, et motiv som var moderne på den tiden. På den tiden startet han sitt eget selskap "AB Biokronan" i Göteborg der han fikk innredet sitt eget laboratorium hvor han fremkalte sine egne filmer og begynte å produsere større mengder med journalfilmer og naturfilmer. Dette førte til at han ble en reisende reportasjefotograf og filmet bl.a. hendelsene rundt unionsoppløsningen, Christian IXs begravelse, kong Oscars gullbryllup og Holmekollrennene. I september 1905 åpnet han sin egen kino, ”Göteborgs kinematograf” hvor han viste sine egne filmer. I desember 1906 åpnet han også kinoen ”Kronan” på Kungsgatan. Dette førte til et større behov for filmer og han begynte derfor å importere filmer i større skala, for egen visning og for å leie ut til andre.

"Konung Haakons mottagning i Kristiania" (1905) regnes som en av Charles Magnussons tidligere arbeider. Hendelsen skjedde den 25.11.1905 der kong Haakon VII ble mottatt på dampbåten Heimdal av den norske statsministeren Michelsen. Det var Charles Magnusson som var den eneste fotografen som fikk komme ombord og forevige denne hendelsen (se bilde til venstre hvor man kan se ham i bakgrunnen til høyre). Han representerte det göteborgske filmselskapet "AB Svensk Kinematograf" og dets norske filial. For det nystartete "AB Svensk Kinematograf" og dets sjef N. E. Sterner (??-??) var denne reportasjen en triumf for dem og hadde følgende annonseformuleringer for filmen:

"GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, KUNGSGATAN 15, ÄR FRÄMST. Redan i Söndags visade Göteborgs Kinematograf norske kungens ankomst till Kristiania. ALLTSÅ FÖRST. Göteborgs Kinematograf var den enda som lyckats få en af sina fotografer ombord å ångaren Heimdal, som mottog norske kungen. ALLTSÅ PÅPASSLIGAST. Göteborgs Kinematograf opererade med tre kameror, hvilket ingen annan firma oss veterligt hade. ALLTSÅ STÖRST. Göteborgs Kinematograf bjuder på ting från mottagningen, som ingen annan har. Alltså fullständigast. ALLTSÅ BÄST. I dag, Onsdag, fullständig serie från KONUNG HAAKONS mottagning i Kristiania d. 25 Nov. GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, Kungsgatan 15, ÄR FRÄMST."

Sommeren 1907 ble Charles Magnusson sin egen filmprodusent som sjef for det nyetablerte selskapet ”AB Biokronan” i Göteborg, med egne innspillings- og laboratoriumressurser og egen kino ”Kronan”. Den 26.09.1907 annonserte han følgende i göteborgpressen: 

"Då vi nu i dag torsdag öppna vår nya lokal våga vi uttala den förhoppningen att våra ärade kunder hålla oss räkning för våra ärliga sträfvanden att visa allt det nyaste och allt det bästa som kan åstadkommas inom kinematografien. Vi ha i sommar själfva fotograferat en massa intressanta och sevärda saker, hufvudsakligen i Sverige, hvarför vi hvarje vecka komma att bjuda Bilder från Vårt eget land. Vi göra i dag början med Krigsbilder från Bohuslän. En serie roliga och intressanta situationer och intermezzon från den stora manövern."

Jeg har her ikke fått bekreftet at det var Charles Magnusson som stod for fotograferingen i reportasjen. Det er mulig, men ikke bekreftet at det var han som stod bak fotograferingen og at det var hans versjon som ble annonsert på ”Edison” i Stockholm den 28.09.1907: 

"Edison-Biografen har redan i förväg träffat aftal med en framstående fotograf i Göteborg angående dessa bilder, och det har lyckats oss erhålla intressanta och liffulla skildringar från de olika stridsoperationerna och de ovanligt svåra strapatserna. (-) Edison-Biografens krigsbilder, som innehålla icke mindre än 300 meter, torde icke förväxlas med dem, som förevisas å annan biograf härstädes."

Jeg er her noe usikker på opplysningene om at de hadde sin egen fotograf til stede, men det skal ha vært minst fire innspillingsselskaper som overvåket ”Västkustmanövern” i 1907. Det spesielle i denne saken var at ”Nya Londonkinoens” løfte i stockholmspressen den 28.09.1907  om at de i de nærmeste dagene ville ha en 700 meter lang bildeserie ferdig for visning. Hvis dette stemmer, var det i så fall den lengste filmen som var laget i Sverige på den tiden. Av ”Västkustmanövern” (1907) i 1907 finnes det en ni minutters lang utgave som er bevart hos SVT og mulig er det Magnussons versjon. 

Ved siden av "Krigsbilder från Bohuslän" (1907) produserte og filmet han de neste to årene og, "Bilder från Fryksdalen (Gösta Berlings land)" (1907) som han filmet med sitt 35 mm filmkamera da han reiste med dampbåten "Gösta Berling" på Fryken, "Göta elf-katastrofen" (1908) og "Resa Stockholm-Göteborg genom Göta och Trollhätte kanaler" (1908). Spesielt "Göta elf-katastrofen" (1908) (se bilde til høyre) vakte oppmerksomhet da den ble vist. Årsaken var den aktuelle hendelsen i 15.04.1908 da "Göta Elf" kantret mens den lå ved Lilla Bommens sydlige kaikant like i nærheten av Hisingsbroen i Göteborgs havn. 26 personer druknet og hendelsen ble førstesidestoff i landets dagsaviser. Det som gjorde ulykken filmhistorisk interessant var at Charles Magnusson var i løpet av noen få minutter på plass og filmet denne hendelsen, der han bla filmet likbergingen på nært hold. Reportaget ble en av periodens største salgssuksesser og skal visst ha blitt vist på praktisk talt hver eneste kino i landet. Siden det ikke på den tiden eksisterte noen kinosensur, ble scenen med oppvinsjede lik et sensasjonelt innslag på kinoprogrammene. Charles Magnusson fikk suksess med filmarbeidet og i 1908 ble han betraktet som en av landets få etablerete filmmenn som fotograf, laboratoriummann, kinoeier, filmimportør og filmutleier. 

AB SVENSKA BIOGRAFTEATERN (SVENSKA BIO) 
Sommeren 1905 dannet fabrikkeieren Nils H. Nylander (??-??) og bokholder Gustaf Biörkman (??-??) handelsselskapet "Kristianstads Biograf-Teater" og åpnet en kino på 55 kvm ved Tivoligatan i Kristianstad. De oppdaget ganske raskt at denne driften var ganske lønnsom, og begynte ganske hurtig å utvide virksomheten til flere steder i Sydsverige. I september 1905 planla de åpningen av "Biografteatern Göta" i Kalmar, en kino som først ble innviet februar 1906 da Kalmar Stad fortsatt ikke hadde elverk. Det førte til at kinoeierne tok saken i egne hender og skaffet seg sitt eget elverk, noe som var i bruk også efter at Kalmar Stad fikk elektrisitet i 1908. "Kristianstads Biograf-Teater" lå i et gårdshus ved det daværende Södra Landsvägen 12 og salongen hadde 360 plasser. Mot slutten av 1907 eide selskapet, i følge Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" et tyvetals kinoer i femten byer, men i følge "Kristianstads Läns Tidning" den 06.12.1907 skal "Svenska Bio" hatt 24 egne kinoer.

I februar 1907 ble handelsselskapet "Kristianstads Biograf-Teater" gjort om til "AB Svenska Biografteatern" med en aksjekapital på 150 000 kr og grunnlagt i Krisitanstad. Noen måneder efter "Göta elf-katastrofen" (1908) fikk Charles Magnusson Senhøsten 1908 et tilbud fra ”Svenska Bio” som han først misforstod da han trodde han skulle bli tilbudt stillingen som filmsjef, d.v.s. VD. Men tilbudet gjaldt stillingen som sjef for den fotografiske avdelingen. Da han fikk vite hva arbeidet gikk ut på skal han ha snudd og gått. Hans reaksjon fikk ledelsen til å vurdere saken på ny da de trengte en faglig kompetent ledelse. Spørsmålet var om Charles Magnusson var den rette mannen. Styret tok da en beslutning som skulle forandre den hele den svenske filmens fremtid. Charles Magnusson begynte straks å arbeide ved ”Svenska Bio” med en gang som VD, selv om det ikke ble bekreftet før oktober 1909. Med dette ble han bedriftens første direktør. Styret bestod av to bankdirektører, en apoteker, en hovrättsnotarie, en advokat og fabrikkeier Nils H. Nyland. Gustav Björkman hadde på den tiden emigrert til Amerika. "AB Svenska Biografteatern" hadde litt over 20 kinoer i Sverige, men allerde året efter kontrollerte de litt om 49 kinoer rundt om i landet, eide flere bygninger i ulike byer og hadde 170 ansatte. Selskapets formål var å: 

”bedriva verksamhet avseende förevisande av rörliga och andra bilder, tillverkning och försäljning av bilder ävensom av för biografteater erfordeliga maskiner och utensilier”.

Selskapets første fotograf var Robert "Korpen" Olsson (1877-1941), som var en gammel kollega av Charles Magnusson fra Göteborg. I begynnelsen var "AB Svenska Biografteatern" et rent filmsselskap, men vokste med tiden og ble da døpt om til "Svenska Bio". Som hos de fleste andre kinoselskaper med egne kinoer konsertrerte "Svenska Bio" seg i begynnelsen på rene lokale og provinsielle hendelser, men eftersom selskapet hadde kinoer og dermed lokale interesser i en lang rad bygder og byer rundt om i landet, resulterte dette til en imponerende samling av byskildringer og naturskildringer fra praktisk talt hele landet. Med Charles Magnusson som leder for selskapet fikk virksomheten en mer riksdekkende vinkling og efterhvert fikk "Svenska Bio" en fotograf ved praktisk talt hvert arrangement i SVerige som var av allmen interesse. På riksplanet hadde "Svenska Bio" bare en konkurrent, og det var det multinasjonelle ekspansive franske selskapet "Pathé" som i 1910 åpnet sin egen filial i Sverige. Det tok ikke lang tid før de utkonkurrerte Numa Petersons firma som landets ledende filmprodusent og kom i løpet av de nærmeste årene til dominere tilbudet av natur- og aktualitetsbilder. I perioden 1906-1911 distribuerte "Svenska Bio" alene omtrent 350 ulike "svenska bilder" til sine kinoer og landets totale produksjon kan ha nærmet seg det dobbelte under perioden før 1912.

Høsten 1907 begynte göteborgselskapet å prøve seg på spillefilmområdet og i 1908 besluttet ”Svenska Bio” å drive egen filmprodusjon i et eget atelje. Problemet for selskapet var at styret bare bestod av finansmenn og ingen av dem hadde filmtekniske kunnskaper. På denne tiden ble det stort sett bare laget korte filmer som var ca 2 – 3 minutter lange og på den tiden begynte Charles Magnusson å eksperimentere med lydfilmer som han raskt fikk stor fremgang med. Dette var ikke lydfilmer i vanlig forstand, men avfotograferinger av populære sangartister hvor stemmen ble spilt inn på grammofon. Når filmen så ble vist ble den sveid for hånd for at bevegelsene på leppene skulle bli mest mulig synkront med sangen. "Svenska Bios" lydfilmer ble godt mottatt og i følge Charles Magnusson skal disse filmene ha gitt selskapet et overskudd på 30 000 kr på ganske kort tid. Men "Svenska Bio" fulgte ikke opp denne fremgangen med fortsatt produksjon på lengre sikt og en av årsakene var at selskapet gikk inn for å satse på større innspillinger av lengre stykker i spillefilm. Dette var en produksjonskategori som tydelig var den som i fremtiden skulle bli den mest efterspurte og gi økonomisk gevinst. 

Denne fremgangen fikk Charles Magnusson til å engasjere kjente teaternavn, profesjonelle regissører, etablerte forfattere og den dyktige fotografen Julius Jaenzon (08.06.1885 -??.1961). Temaene til filmene valgte han fra den svenske klassiske litteraturen. Det skal her nevnes at Julius Jaenzon debuterte som kameramann i Norge og ikke i Sverige (se bilde til venstre). Han skal ha debutert bak kamera med filmen ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (1908). I Sverige debuterte han som fotograf i 1911 med "Opiumhålan" (1911) med regi av Eric Malmberg (08.02.1888-06.04.1951).

I mars 1909 innviet "AB Svenska Biografteatern" sitt nybygde filmpalats ved Östra Storgatan 53 i Krisitanstad. Bygningen inneholdt kinoen "Kosmorama" med omkring 300 sitteplasser, også verksteder, kontorer, filmlager, laboratorium og en innspellingsateljé på 5 x 8 meter. Under sommeren 1909 produserte "AB Svenska Biografteatern" inn flere filmer med hjelp av skuespillere godtemplarnes amatørselskap "Thalia" og som regissør brukte de Carl Engdahl (Carl Gustaf Teodor Engdahl Olson) (17.04.1864-??.1939) som var skuespiller ved "Södra Teatern" i Stockholm. Kameramannen til disse filmene var Robert Olsson (?..1877-??.1941) som samme år regisserte sin eneste film "Emigranten" (1910) som han også skrev filmmanus til og filmet. Denne filmen ble aldri vist offentlig og det er rimelig å anta at det var en form for selvsensur som satte en stopper for denne filmen. Årsaken kan være den dårlige personskildringen og at den var så grovt agerende i sitt innhold at den også i sin tid ble sett på som parodisk. Filmen tar for seg emigrasjonen fra SVerige og handler om en bonde og hans kone som utvandrer til Amerika. Der kjøper de et stykke jord, men det viser seg at området består for det meste av skog og store stenblokker og de bestemmer seg deror å reise hjem igjen. Gjenforeningen i Sverige blir feiret med kaffe og dopp og filmen ender med at reiser seg og og roper hurra som skal visst være en takk og lovprisning av fosterlandet. Det kvalitetsmessige ved filmen er de scene fra emigrankvarteret og havnen i Göteborg, samt livet ombord på båten. Det Robert Olsson gjorde i disse scenene for at de skulle virke mest mulig riktig var at han fikk de to skuespillerne til diskre å blande seg inn blant de ekte emigrantene. Det er forresten atig å merke seg at opphavsmannen bak denne grove propagandafilmen mot emigrasjon selv selv forlot hjemlandet ganske raskt og ble en "gobe-trotter" i filmens tjeneste, for til slutt å havne i Amerika.

I begynnelsen planla Charles Magnusson en filmatisering av "Nils Holgerssons äventyr", som jeg antar skulle basere seg på "Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige", del 1-2 (1906-1907) av Selma Lagerlöf (20.11.1858-16.03.1940), men disse planene ble skrinlagt og besluttet seg i stede for å filmatisere tre folkekjære turnestykker som var av et lettere innhold. Fordelen med disse tre stykkene var at de var flittig spilt i de reisende teaterselskapenes standardrepertoar og derfor burde være sikre stykker å filmatiser. Det ble Carl Engdahl som regisserte filmene  "Värmlänningarne" (1910), "Fänrik Ståls sägner" (1910) og "Bröllopet på Ulfåsa" (1910) som ble markedsført under det patiotiske slagordet "Sverige åt Svenskene!". Felles for disse tre filmene var at selv om stoffet til filmene var kjent så var handlingen i filmene nærmest umulig å forstå hvis man ikke på forhånd kjente til den. Scenografien var meget enkel og identiske dekorer ble flittig utnyttet i helt ulike sammenhenger. Det førte til at f.eks. slottssalene hadde samme størrelse som "drängstugorna". Billedekomposisjonen var lagt opp slik at samtlige aktører skulle vises i helfigur, og regimessig synes det som det var meget viktig for Carl Engdahl å holde alle figurene innefor billederammen. Jeg vil her kortfattet ta for meg de tre filmene.

"Värmlänningarne" (1910) skal i følge Charles Magnusson opprinnelig ha vært 500 til 600 meter lang, opplysninger som varierer, men det man vet er at filmen ble klippet ned til premierelengden på 1 400 fot som tilsvarer ca 415 meter. Senere har Charles Magnsson erindret at:

"Det där med längden ansågo vi var mycket riskabelt. Skulle publi!ken verkligen orka se en film som var så orimligt lång."

I dag finnes det ca 288 m igjen av filmen, inklusive tekster. Filmen preges av stort sett en fast innstilling på kameraet og efter 45 meter av filmen finnes det knappt et merkbart klipp, og jeg forstår det slik at filmen preger preg av å bli reggisert som det skulle ha vært en friliftsforestilling av stykket. 

"Fänrik Ståls sägner" (1910) er delvis basert på nationaleposet "Fänrik Ståls sägner" av den finlandssvenske forfatteren Johan Ludvig Runeberg 05.02.1804-06.05.1877) og en dramatisering, "Fänrik Stål" av pseudonymet Berndt Fredgren, og det var Peter Fristrup () og Hjalmar Selander (02.07.1859-10.10.1928) som stod bak pseudonymet. Hjalmar Selander startet i 1890 sitt eget teaterselskap og i begynnelsen av september 1907 fremførte han det dette nyskrevne stykket på "Kristianstads teater". Som flere av den tids filmer fungerer utescenene best i "Fänrik Ståls sägner" (1910), innendørsscenene viser derimot en del svakheter, både teknisk og skuespillermessig der amatørenes spille ligner mer, i følge "Svenska filminstitut". på glade "charader" enn høystemt dramatikk. Det virket også som skuespillerne tok regien under selve tagningene, og enkelte ganger var det noen skuespillere som som tittet mot kameraet før de fortsatt med fornyet styrke. Interiøret i filmen fremstod som meget enkle og og de samme kulissene ble faktisk brukt til å forestille fire ulike tømmerstuer. Filmingen av utescenene funger bra da kameramannen Robert Olsson hadde fått god øvelse med filmarbeid da han filmet den store "Blekingemanövern" noen måneder tidligere og det var denne type filming som "Svenska Bio" behersket. 

Denne filmen skiller seg en gang billedekomposisjonsmessig i forhold til de to andre filmene, og det er scenen som viser et subjektivt billede over slagfeltet stt igjennom "general Sandels" kikkert, spilt av Wilgot Ohlsson (??.1859-??.19.??). Billedene til venstre og høyre illustrerer denne scenen. En liten artighet i filmen er legen i "Döbeln-avsnittet" bar et "Røde-kors-armbind", tross for at dette emblemet først ble tatt i bruk et drøyt halvtårhundre efter finsk-russiske krigen. "Fänrik Ståls sägner" (1910) er den best bevarte filmen av 1909 års innspillinger og uten mellomtekst er den i dag på 378 meter. 

Den tredje filmen Carl Engdahl regisserte var "Bröllopet på Ulfåsa" (1910) som "Svenska Bio" lanserte mindre helhjertet enn de to foregående filmene. Dette bekreftes bl.a. at det ble laget bare to kopier av denne filmen mot fire kopier av de toandre filmene og det er mye som tyder på at "Bröllopet på Ulfåsa" (1910) ikke skal ha blitt vist i Stockholm. Det som skiller denne filmen i forhold til de to andre er at de rene amatørene, med unntak av Oscar Söderholm (??.1875-??.1936), ikke hadde like fremtredene roller. Filmens annonserte lengde var på 1 400 fot, men i invetarlisten oppgis den ene kopien til 385 meter og den andre kopien til 425 meter, mens dagen utgave er på 245 meter uten mellomtekster. Den nest siste scenen i filmen, som viser selve bryllupet, representerer det typiske ved disse tre filmene ved at den er tatt opp i en uavbrutt tagning. Denne scenen er på 74,5 meter og ved 16 b/s varer den litt over fire minutter. Interiøret til denne scenne skal ha vært staslig og magnefik også i omfang, men problemet er at scenen ble spilt inn ute i friluft, på teaterrestaurantens terasse i Kristianstad, hvor vinden fikk girlanderne til å flagre og kulissveggen til å bevege på i seg i vindkastene. 

Teaterutgaven av "Bröllopet på Ulfåsa" (??) er skrevet av Frans Hedberg (Frans Teodor Hedberg) (02.03.1828-08.06.1908) og ble uroppført på "Kungliga Stora Teatern" i Stockholm den 01.04.1865. 

Den første innspillingssessongen ble ikke den store fremgangen for "Svenska Bio" og i følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" hadde Charles Magnusson også hatt beskjedne forventninger til filmproduktene, og i forhold til den økonomiske situasjonen så var den sikret i og med at selskapet produserte for sine egne kinoer. Til slutt kan nevnes at under de første årene skal Charles Magnusson også ha regissert en del filmer, men jeg har desverre ikke funnet titlene på disse filmen. Men en av dem skal visst ha vært "Sjörövaren" (1909) som han både regisserte og skrev, men dette har jeg ikke fått bekreftet fra flere kilder.

SVENSK KINEMATOGRAFISK KONST
I 1910 fortsatte spillefimproduksjonen med et høyt ambisjonsnivå og den sommeren bestemte "AB Svenska Biografteatern" seg for at mottoet disse innspillingene skulle være "Svensk Kinematografisk Konst" og skulle være, slik jeg har forstått det, være selskapets svar på den franske "Film d`art". Denne perioden preges av at selskapet økte betydelig de økonomiske og profesjonelle innsatsene. Filmene ble lengre enn tidligere og de historiske kulissene ble mer korrekt og påkostet enn tidligere. Videre satset "Svenska Bio" på bedre manuskriptforfattere og valgte en på den tids kulturpersonlighet, "Svenska Dagbladets" redaktør, perioden 1906-1951, Erik Ljungberger (17.09.1879-23.09.1965), også kjenet som "Kaifas". Han bidrag til filmen var at han skrev filmmanusene til "Regina von Emmeritz och Konung Gustaf II Adolf" (1910) og "Järnbäraren" (1911). Selskapet engaskjerte også den kjente forfatteren Henning Berger (22.04.1872-31.03.1924) som skrev filmmanuset til "Emigrant" (1910), en film som aldri ble vist offentlig. En annen mer kjent forfatter, Hjalmar Söderberg (02.07.1869-14.10.1941), skrev et filmmanus som Charles Magnusson faktisk refuserte. I følge Bengt Idestam-Almquist "När filmen kom til Sverige" gjaldt det novellen "Pälsen" (??). 

På skuespillersiden hadde selskapet engasjert skuespillere og regissører fra Operaen og "Kungliga Dramatiska Teatern" i Stockholm. En av dem var Gustaf "Muck" Linden (Gustaf Martin Linden) (10.11.1875-19.03.1936) som hadde rykte om seg at han kunne håndtere massescener. De flesteav aktørene var yrkesskuespillere og flere av dem hadde rikskjente navn. Det var med disse skuespillerne og ressursene som lå bak hensikten og innsatsen bak dette årest produksjon, en innspillingsperiode som hadde mer storslagne planer enn det som ble resultatet. Det var planlagt et titalls langfilmer, men bare to ble ferdigstilte og vist offentlig. Jeg vil her ta for meg de fire filmene, "Regina von Emmeritz och Konung Gustaf II Adolf" (1910), "Järnbäraren" (1911), "Bröllopet på Ulfåsa" (1910) og "Emigrant" (1910) som Gustaf "Muck" Linden arbeidet med på den tiden.

Gustaf "Muck" Linden begynte sin karriere som skuespiller, men måtte snart å avbryte sin skuespillerkarriere da han led av en reumatisk sykdom. I stede begynte han å studere regi bl.a. hos tyskerne Max Reinhardt (09.09.1873-31.10.1943) og Otto Brahm (??-??). Senere ble han ansatt ved "Dramaten", der han, med et avbrudd som sjef for "Lorensbergsteatern" i Göteborg, arbeidet frem til 1931. Men sommeren 1910 regisserte han to filmer under mottoet "Svensk Kinematografisk Konst".Det var "Regina von Emmeritz och Konung Gustaf II Adolf" (1910)) og "Järnbäraren" (1911). "Regina von Emmeritz och Konung Gustaf II Adolf" (1910) hadde premiere 14.11.1910 på Stockholmskinoen i Blanch. 28.11.1910 ble filmen satt opp på "Cosmorama" i Göteborg hvor den gikk 44 ganger i strekk. Filmen ble en fremgang for "AB Svenska Biografteatern" som hadde brukt 20 000 kr på innspillingen av filmen. 

Av disse to filmene er det bare "Järnbäraren" (1911) som fortsatt er i noenlunde fullstendig stand slik at man kan vurdere dens kvaliteter i forhold til tidligere filmer. Den filmen viser at fortellerteknikken er fortettet til et forløp som fungerer dramatisk og hvor Gustaf "Muck" Linden viser at han behersker, bedre enn sine forgjengere, å fortelle i billeder. 

Ved siden av disse to filmene regisserte Gustaf "Muck" Linden to andre filmer som aldri ble vist offentlig. Det var "Bröllopet på Ulfåsa" (1910) og "Emigrant" (1910). Den sistnevnte filmen var baset på et manuskript av Henning Berger (1872-1924) som med dette filmmanuskript var den første svenske forfatter som skrev direkte for film. I et brev til kollegaen Hjalmar Söderberg (02.07.1869-14.10.1941) daterat 31.8.1910 skriver Berger: 

"För kofvans skull har jag också skrifvit ett biografstycke. Jag tog två af mina noveller och dramatiserade dem ("86 Clark street" & "En hälsning") till en historia. Det var ju ganska lätt, några repliker behöfdes ej. För det fick jag 1.000 kr. Jag uppmanar dig att göra detsamma -- de vilja ej bättre än ha dig och K.G. Ossian-N. Det är en natts arbete och honoraret är ju ej att förakta."

Det var meningen at denne filmen skulle bli den tredje filmen i serien "Svensk Kinematografisk Konst" og fremdeles i midten av januar 1911 regnet "Svenska Biografteatern" å få satt opp filmen på kinoene og i forbindelse med premieren på "Emigrant" (1910) uttalte eieren av "Blanchkinoen" til "Dagens Nyheter" den 17.01.1910 at den neste nyheten på "Stumma Teatern" vil bli et skuespill av Hjalmar Söderberg som er skrevet for kino. Dette og at programheftet ble trykket opp viser at det var meningen at filmen skulle ha bli vist. Jeg har desverre ikke kommet over noen forklaring på hvorfor filmen aldri ble vist offentlig. 

Som tidligere nevnt, hadde "AB Svenska Biografteatern" i 1910 bestemt seg for spillefilmproduksjons met et høyt ambisjonsnivå, men resultatet stod ikke helt i forhold til forventningene. Men om ikke kvaliteten på "Svensk Kinematografisk Konst" ble slik selskapet hadde håpet på, lærte de mye av sine forsøk og økonomisk hadde de råd til til dette da de gjennom sine kinoer var garantert avsetning av filmene uansett deres kvalitet. Med denne sikkerheten hadde Charles Magnusson råd til å eksperimentere på produksjonssiden.

På denne tiden vokste deres store kinokjede og snart kontrollerte selskapet nærmere 40 kinoer rundt om i landet, men frem til nå var det to byer de ikke hadde fått etablert seg, Stockholm og Göteborg. I Stockholm skulel det gå en tid før de fikk forfeste, men i Göteborg klarte Charles Magnusson å skaffe seg tilgang ved å kjøpe inn "AB Svenska Biografteatern" som deleier i "AB Cosmorama" sammen med den opprinnelige eieren Knut Husberg (). Knut Husberg hadde i 1908 sammen med Axel Reuterberg (), ved "AB Cosmorama" i Göteborg innviet praktkinoen "Cosmorama" som lå ved Östra Hamngatan 48, en kino som hadde plass til 364 tilskuere. Denne måten å kjøpe seg inn i andre selskaper ble i de kommende år modell for en lang rad med fusjoner, karteller og dannelse av datterselskaper. Fordelen med disse metodene var at selskapet fikk det lettere å utvide sitt kinoimperium. 

Denne ekspansjonspolitkken hos "AB Svenska Biografteatern" var ikke ny da de allerede i starten hadde ambisjoner som bevegde seg nærmest mot et monopolistisk nivå. For med dette kinonettet som sikkerhet hadde også Charles Magnusson styrket sin stilling som kunde hos utenlandske filmleverandører. "AB Svenska Biografteatern" distribusjonsbyrå fikk nå ekslusive eneretter på attraktive importfilmer, en stilling som ble ytterligere en maktfaktor i hendene på Charles Magnusson. Men han nøyde seg ikke med den innflytelsen han fikk gjennom distribusjonssiden og knyttet ofte faste og mer eller mindre formelle forbindelser med forskjellige selskaper. Det var her han fikk vist sitt forretningstalent med sine listige planer og hemmelige intrigeplaner, noe som skulle føre til adskillelige konspiratoriske forviklinger innen det det svenske filmlivet. Resultatet av denne forretningsvirksomheten var at "AB Svenska Biografteatern" på noen få år fikk en lederstilling innen hvert ledd av filmindustriens kinodrift, import, distribusjon og produksjon. 

AB SVENSKA BIOGRAFTEATERN FLYTTER TIL STOCKHOLM
Disse alledere gjennomførte og den planlagte ekspansjonen hadde nå vokst seg så store at at virksomhetens lokalisering til Kristianstad ble for liten. Spesielt gjaldt det innspillingstudioet som var blitt for primitivt  og utilstrekkelig for selskapets nye filmplaner. Men også fra et forretningsmessig stadpunkt var det upraktisk å drive selskapet fra Krisitanstad. Det førte til at "AB Svenska Biografteatern" i 1911 flyttet til Stockholm og bygde landets første moderne filmatelje på en innkjøpt tomt på Lindingön, der praktisk talt samtlige av selskapet filmer under resten av tiåret skulle spilles inn.

Problemet for "AB Svenska Biografteatern" den sommeren var at de var husløse under oppføringen av det nye ateljeet og derfor ikke kunne spille inn noen spillefilmer under denne perioden. Dette var en situasjon som førte til at Charles Magnusson i mellomtiden hadde planlagt andre innspillingsprosjekter. Han utrustet et filmteam, bestående av filmsjefen Lars Björck (), den nyansatte fotografen Julius Jaenzon og tre skuespillere, for å med filmsjefen som reiseleder uner et par måneder reise omtrent jorden rundt for å spille in film i kjente miljøer fra byer som Berlin, Venesia, Marseille, Paris, London, New York, osv. Årsaken til dette prosjektet var at de skulle ta opp scener til en del planlagte filmer i forskjellige genrer, og av disse planene ble det laget og vist fire filmer hvor to av dem var emigrantmelodramaer, et var sjalusidrama og den siste var et lystspill, "Kolingens galoscher" (1912) med regi av Eric Malmberg (08.02.1888-06.04.1951). 

Desverre vet man lite om kvaliteten til disse fire filmene da nesten ingenting av dem er bevart. Men det man derimot vet er at selskapet udner denne reisen gjorde flere erfaringer som senere fikk avgjørende betydning for fremtidige filminnspillinger. De nye omstendighetene rundt filminnspillingene i de forskjellige landene førte til at de utviklet en ny arbeidsmetode som løsrev seg fra den tidligere teatermessige måten å lage film på. Det var også på den tiden de begynte å eksperimentere rundt mediets triksmuligheter med dobbelteksponeringer, skjulte klipp og forskjellige andre illusjonstricks og "Kolingens galoscher" (1912) var det første svenske filmeksperimentet som prøvde ut de nye mulighetene. Det kommer tydelig frem i "Kolingen", spilt av Victor Arfvidson (??.1887-??.1921), forflytninger gjennom klipp, dobbelteksponeringer og hvor skuespillerne ble hengt opp i skjulte seler og pianotråd. (Se billede til venstre). Manuskriptet til filmen beskriver hvordan de skulle få til disse tricksene:

"Fotograferingen utföres så, att när K. skall taga steget stå alla stilla till dess K. är utom kamerans synvinkel. Därefter fara alla de kvarvarande upp mycket förvånade efter den försvunne K. Kameran går hela tiden -- filmbiten emellan den bild där K. har börjar att taga steget tills det ögonblick han är utom synvinkeln bortklippes."

Og når "Kolingen" i full fart skulle dukke opp i en annen utenlandsk by, gjaldt å redigere filmen slik at det bevegelige gatelivet ikke avslørte den bortklipte biten.

I en artikkel i "Dagens nyheter" i 1942 fortalte Julieus Jaenzon for Barbro Alving (12.01.1909-22.01.1987) "Bang" om bl.a. "Kolingens galoscher" (1912):

"Vilket år var det som den svenske Kolingen besökte Niagaras vilda fall, iförd galoscher? Vilket år fick man i svenska journalfilmer se hund och kråka äta ur samma fat och kemiskt tonade sköna solnedgångar? Var låg den första Röda Kvarn, och hur såg den ut? Och vems förtjänst var det att hjälten i de första svenska filmerna inte hade vita byxor i början på en serie scener och svarta i slutet? Fråga Julius Jaenzon, han vet allt som är värt att veta om den svenska filmproduktionens utveckling och en hel del därtill, som inte hör till standardkunskaperna, men är desto roligare. I 33 år har fotograf Julius Jaenzon arbetat med svensk film; hans 110:e långfilm går just över duken, den 111:e är redan färdig, och den 112:e lär väl inte vänta på sig -- han om någon har sett det mesta som kan ses från posteringen bakom en svensk filmkamera. Och han kan säga liksom de flesta yrkesmän med veterantiteln inom räckhåll och vitaliteten i behåll: 

Det var på sätt och vis roligare förr. Förr, det var för trettio år sedan, när den svenska filmen gjorde långturer som den väl aldrig har gjort senare annat än för att fånga speciellt exotiska miljöer. Men år 1912 fanns ingen möjlighet att kameramässigt fiffla med bakgrunder; skulle man filma mot Niagara, så fick man fara till Niagara. Och det var just vad man gjorde -- för att ta exteriörer till Kolingens galoscher! -- Jo, vi reste både kors och tvärs i Europa och till Amerika för att ta exteriörer. I USA gällde det fem filmer, och en av dem var som sagt Kolingens galoscher. Men det var inte fullt så kostsamt som det låter. På den tiden drog man inte ut i en hel karavan på 30-40 personer med regissörer, tekniker, påkläderskor, sminkörer, B-fotografer och assistenter av alla de slag. Då hade man bara sig själv och kameran att svara för och så en liten skådespelargrupp och i bästa fall en regissör. På Amerikaresan den gången var det en som hette Malmberg som skulle biträda som regissör, men han hade lika svårt att lägga sig om kvällarna som att komma upp om morgnarna, så vi, några Göteborgsskådespelare och jag, fick klara oss själva, och det föll på fotografen att passa klädsel och allt annat. Och det gick fint, till och med den gången när jag tappade bort hela bandet vid en liten station som hette Buffalo och kom fram till Niagara utan så många cent så det räckte till drickspengar till negergrabben som borstade skorna på tåget. Över huvud taget hade det sina sidor att resa med ett filmsällskap på den tiden. När vi reste i Europa måste vi ha allting med oss i kupén, det blev 28 kollin sammanlagt, och tullgubbarna var inte nådiga; de hade aldrig sett folk som reste med så mycket bagage och som satt på filmrullar i kupéerna. Det var mycket annat som var annorlunda på den tiden också, och utvecklingen för filmfotografens del har enligt Julius Jaenzon gått så omärkligt och smått att man knappast kan särskilja de olika etapperna. Men ser man det hela i stort, så skriar ju skillnaden i högan sky. Man skulle vilja se den firma nu som krävde kontant betalning före leveransen i misstro mot hela branschen. Det gjordes i början exempelvis i fråga om kemikalier, när affärsmän i synnerhet och folk i allmänhet betraktade den nyfödda filmen som en bluffbransch, som näppeligen skulle hålla i längden. Vilket inte hindrar att det var svart av folk i Hamngatsbacken när Kolingens galoscher hade premiär på gamla Röda Kvarn, som låg med sin höga dubbeltrappa där NK nu ligger. Där stod J. Julius -- Jaenzon alltså -- som både regissör och fotograf; sedan kom den långa raden svenska äresfilmer som signerades Sjöström och Stiller -- och fortfarande med J. Julius vid kameran. Och inte bara där."

FRANS LUNDBERG 
Innen filmhistorien er det mange filmskapere som av en eller annen grunn har havnet i glemmeboken, og i Sverige er Frans Lundberg (19.03.1851-1922) en av de som nærmest er blitt stemeoderlig behandlet i svensk filmforskning. En av årsaken til at han har kommet mer frem igjen er takket være Jan Olsson () som har skrevet boken "Sensationer från en bakgård". En av årsakene til denne behandlingen er i følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" at han hadde et usvenskt repertoar, noe som førte til at det ble satt spørsmålstegn ved filmenes nasjonalitet. De fleste av hans filmer var spilt inn med danske skuespillere og var mer rettet mot et kontinental enn et svenskt publikum. Når man i eftertid tar for seg den svenske filmhistorien, ser man at Frans Lundsbergs virksomhet var et problem for Charles Magnussons storsatsing i den perioden og at en slik konkurranse var uønsket. Jeg viser her til artikkelen 1912 - 1916 MANGFOLDET som viser at som leder for "Svenska Bio" og forretningsmann var Charles Magnusson en dyktig organisator og en slu manipulator og at han hadde planmessige ekspansjonsstrategeier som omfattt alle sektorer i filmmarkedet. En av motreaksjonene "Svenska Bio" kom med overfor Frans Lundberg var at de skrev følgende advarsel i sine programblad: 

”Varning. På förekommen anledning varnas härmed för andra bilder, ämnade att i konkurrenssyfte segla under svensk flagg, men som äro inspelade af underhaltiga utländska skådespelare.”

Frans Lundsberg var utdannet ingeniør og hadde et mangesidig arbeidsområde. Ved siden av at han eide en vinhandel, hadde han agentur for kinomaskiner, mutoscope,selvspillende pianoer osv. Han importerte filmer, som han selv viste, men som han også leide ut eller solgte til andre kinoeiere. I januar 1908 overtok han "Malmö Biografteater", Södra Tullgatan 3, og noen måneder senere døpte han den om til "Stora Biografteatern". Ved siden av kinoen i Malmö drev han også en kino i København. I 1912 overlot han sin kino i Malmö til forhenværende "mejeristen" og tivolirestaurantøren Jens Edvard Kock (Jens Edvard Olson) (16.09.1866-13.06.1955) som allerede i 1907 begynte å kjøpe opp andres kinoer i området omkring Lund og Malmö, og som efterhvert ble omtalt som å være hele Sydsveriges kinokonge som sjef for "Malmö Biograf AB" i perioden 1913-1942. Innen filmen skrev han filmmanuset til "Det gröna halsbandet" (1912) med regi av Eric Malmberg (08.02.188-06.04.1951) og "Den gamla herrgården" (1925) med regi av Edvard Persson (17.01.1888-19.09.1957). 

Under årene 1910-1912 produserte Frans Lundberg et stort antall filmer, det være seg innenfor reportage, naturbilder, "levende og syngende bilder" som var små lydfilmer og 23 spillefilmer. Rundt 1910 produserte et tyvetalls sang- og musikknummere av omtrent samme type og sammensetning som Charles Magnusson, delvis også med de samme artistene, men det er ikke noe som tyder på at disse filmene fikk like stor avsetning på kinomarkedet.

I 1910 spilte kinoeieren og nyetablerte filmprodusenten i Malmö sin første film. Det var "Värmländingarna" (Sorglustigt skådespel med dans i 2 akter och 14 avd.) (1910) med regi av Ebba Lindkvist (??-??) som ble spilt inn med skånske amatørskuespillere. Dette var den eneste filmen hun regisserte og jeg har ikke funnet mer informasjon om henne. Filmen hadde premiere på "Stora Biografteatern" i Malmö 27.10.1910. Denne filmen var samme type "sorglustiga tal-, sång- och dansspel" film som "Svenska Bio" i Kristianstad allerede hadde spilt inn i 1909. Ebba Lindkvist hadde både regien fog som spilte rollen som "Annika, Jans hustru". Filmen bygger på Fredrik August Dahlgrens (20.09.1816-16.02.1895) skuespill "Wermlenningarne" (1845). I Finland ble det fremført en spesiell versjon av filmen med innslag av synkronisert sang og musik fra grammofonskiver. I følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" skal Frans Lundbergs versjon ha vært hverken bedre eller dårligere enn "Svenska Bios". 

Efter sin første film var Frans Lundberg klar for distrigere ekesperimenter og vendte seg da til Danmark for å få gjennomført et profesjonelt innspillingsprosjekt, samt at han ville basere sine filmer på den danske "melodramastilen" som på dette tidspunktet hadde gitt dansk film enledende stilling. Resultatet var at hans videre filmer fikk et mer internasjonalt preg og filmene viser at de må ha blittt produsert med tanke på eksport til andre land nedover på kontinentet, land hvor hans type filmer hadde et godt marked. Noen av filmene hans ble også eksportert til USA. Ut i fra filmlisten på "IMDb", men dette er en ren gjetting, er det mulig det var "Värmländingarna" (1910), "En Moders kärlek" (1910), "Göteborgarens marstrandsresa" (1910) og "Broder och syster" (1912). 

FILMSTUDIO PÅ SÖDRA FÖRSTADGATAN
Det er tydelig at denne produksjonen tok for seg temaer som i stor grad kom til å bevege seg omkring forbudte lidelskaper kombinert med farlige nytningsmidler i en moralsk fordervet overklassemiljø med kontakter til pittoreske forfallet i underverden. Med sine store filmambisjoner var Frans Lundberg fortsatt avhengig av rutinerte fagfolk til sine nye prosjekter og var derfor fortsatt avhengig av hjelp fra Danmark. I 1911 "forsvensket" han sine innspillinger ved at han begynte å spille inn i sitt filmstudio på Södra Förstadgatan, et åpent studio da han ikke var interessert i å spille inn filmene i innebygde filmstudio. I stede brukte han et stort gulv inne på en gård. Interiørene i filmene var kulisser under åpen himmel, en type ateljé som var ganske vanlig på den tiden. Fordelen med slike filmstudio var at de fikk utnyttet sollyset maksimalt. Ulempen var at værforholdene kunne påvirke innspillingen. 

Det var også her han innkvarterte sine danske skuespillere under lengre eller kortere innspillingsperioder, og mange av disse filmene fra denne perioden var regissert av Poul Welander. For man må være klar over at de fleste av skuespillerne Frans Lundberg brukte i sine filmer var danske og ofte ble hans filmer lansert i Danmark som heldanske, i motsetning til i Sverige hvor de ble annonsert som ”Stora Biografteaterns egen fotografering”, ”Svensk Konstfilm” eller ”Svensk Kinematografisk Konst”. Dette førte til at "Svenska Biografteatern" i Kristianstad Noen av de skuespillerne han brukte i sine filmer var den unge, mørke skjønnheten Ida Nielsen (1887-1918), fru Agnes Nyrop-Christensen (07.08.1876-1933), Arvid Ringheim (02.04.1880-11.12.1941) og Poul Welander (28.12.1879-09.01.1942). Den sistnevnte skrev også en del mauskripter og regisserte flere filmer. Frans Lundberg brukte forskjellige regissører til sine filmer og jeg vil her kortfattet ta for meg de som er oppført som regissører av filmene hans.

ALFRED LIND
Den neste filmen Frans Lundberg produserte var "Massösens offer" (1910) med regi av Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). Filmen er indspillet i Ålborg den 24.10.1910, 25.10.1910 og 27.10.1910. De ledende rollene ble spilt av Hans Dynesen () som "godsägare Vinge", Oda Nielsen i rollen som "fru Vinge" og Hilmar Clausen () spilte "Henry Vinge, deras son". I korte trekk handler filmen om en mor som vil hente hjem sin sønn som lever et utsvevende liv med en dårlig kvinne, en massør. Sønnen hadde tidligere reist til København hvor han hadde truffet "Nancy Bruun", spilt av Agnes Nyrup-Christensen (), en kvinne han efter hvert blir forelsket i og flytter sammen med. Hun fører ham inn i det Københavnske nattliv hvor han opptrer som hennes galante og spandable ridder, og det tar ikke lang tid før han bruker opp de pengene har får hjemmenfra. Efter tre måneders taushet får foreldrene hans et brev hvor han anmoder dem å sende ham 1 000 kr og faren aner at det er noe galt og reiser til København. Men der ender deres møte i at sønnen viser sin far på dør. Da de fortsatt ikek har de nødvendige penger, henviser "Nancy Bruun" ham til en pengeutlåner og der unertegner han lånebeviset i farens navn. Det går nå ytterligere tre måneder og moren bestemmer da seg for å reise til København og hente sin sønn. Efter et mislykket forsøk hvor hun kledde seg ut som en fattig blosterselgerske, kler hun seg ut som en verdensvant kvinne og oppsøker ham på en nattcafé. På den samme kaféen befinner ågekaren seg, som tidligere forgjeves har forsøkt å få tilbake pengene og som nå har gått til politiet og anmedlt ham for forfalskneri. Moren ber sønnen, ågekaren og politiet om å bli med henne til hotelle hvor hun bor og der infrir hun det falske gjeldbrevet. Først da oppdager han at denne kvinnen er hans mor og gråtene kaster han seg i hennes armer. Det skal her nevnes at filmen ble totaltforbudt i Sverige. Se ellers teksten nedfor angående de problemene Frans Lundberg hadde med den svenske sensuren.

Som fotograf brukte han Ernst Dittmer (Ernst Gustav Vilhelm Dittmer) (28.05.1890-17.02.1941) som filmet mange av hans filmer, muligens alle. Men dette har jeg ikke fått bekreftet. Ernst Dittmer filmfotografiske bakgrunn var hans ansettelse som fotografmedhjelper i Jönköping i fire år. I perioden 1908-1909 var han fotograf ved "Svenska Biografteatern AB" i Kristianstad og i perioden 1910-1912 var han fotograf og teknisk leder ved "Svensk Teater Konstfilm" i Malmö. I 1912-1917 hadde han sin egen virksamhet i København "Rekord-Film" samt at han var teknisk direktør ved "Alhambra Film A/S".  I Danmark regisserte og filmet han "Slægternes Kamp" (1918). Se dansk filmhistorie for videre lesning. Ved siden av å arbeide som fotograf, regissert han sin eneste film for Frans Lundberg, "Rannsakningsdomaren" (Drama i 2 akter och 85 afdelningar) (1911). Senere regisserte han de to filmene "Bilder från Oskarshamn under I.F.K:s karnevalsfest, sommaren 1925" (1925) og "Århundradets march" (1932). 

I perioden 1911-1912 ble det produsert nærmere 20 spillefilmer i filmstudioet på Södra Förstadgatan, men i følge Jan Olsson () "Sensationer från en bakgård", er det umulig nå i eftertid å danne seg den fullstendige oversikt over hvor hvor mye go hva Frans Lundberg befattet seg med av filmene som produsent. Spørsmålet er om det inskrenket seg til finansieringssiden eller om et det også innebar en mer krativ deltagelse. Det spesielle ved Frans Lundbergs filmproduksjon var at det førte til at Sverige allerede før verdenskrigen hadde en produsent med en filmproduksjon som spesielt var rettet mot eksport. Det man vet i forhold til den økonomiske siden av denne eksporten var at hans filmer generelt sett ikke kan ha hatt en så kommerisell attraksjon på det internasjonale markedet. Men situasjonen i Sverige var problematisk for Frans Lundberg da han utover sin kino i Malmö ikke hadde noen avsetningsgaranti i resten av landet og derfor var det innerlandske salget ganske usikkert. Bedre ble heller ikke situasjonen ved at omtrent et halvt dussin av hans filmer enten ble forbudt eller klipt ned av den nyeopprettede svenske sensuren, men heller var med på å svekke hans posisjon ytterligere på hjemmemarkedet. Det førte til at han efter sommeren 1912 avviklet virksomheten.

POUL WELANDER
Poul Welander (28.12.1879-09.01.1942) var dansk regissør og skuespiller hvor han i Danmark hadde filmroller i perioden ca 1909-1914. Han medvirket i film hos "Nordisk Films Kompagni" i årene 1909-1910 før han i 1912 fikk en fremtredende posisjon som sjefsregissør hos Frans Lundberg i Göteborg. I 1913 kom han til "The Copenhagen Film Co", også der som regissør. For Frans Lundberg regisserte han syv filmer. jeg vil her kortfattet ta for meg disse filmene.

Den første og eneste filmen i 1911 var "Champagneruset" (Modernt storstadsdrama i 2 akter och 70 scener) (1911). Filmen rakk akkurat å bli vist på premieren innen sensuren trådde i kraft og "Statens Biografbyrå" forbød videre fremvisning i Sverige. I følge sensurkortet var det "Nordisk Films Kompagni" som var oppført som produksjonsselskap. Dette stemmer ikke og trolig har censuren misforstått Frans Lundbergs informasjon om filmen. Noe av årsakene kan være at de fleste av skuespillerne han brukte i sine filmer var danske, Poul Welander var dansk regissør og ofte ble hans filmer lansert i Danmark som heldanske. I denne filmen var alle skuespiller danske. Filmen er spilt inn i København, Malmö og badebyen Mölle, men bør betraktes som svensk film. 
. 
I 1912 regisserte Poul Welander seks av sine filmer. Da jeg jeg ikke vet hvilke som laget først det året vil jeg her presentere filmene alfabetisk. Den første var "Broder och syster" (Drama i 2 akter) (1912) ble spilt inn på "Stora Biografteaterns ateljé" i Linnéa!trädgården, Malmö. Som en anmerkning på censurkortet står det følgende om filmen: 

"Filmen ett klåparverk i dansk stil och mycket litet konstnärlig; samt till skada för den svens!ka filmindustriens namn. Den åtföljande texten gans!ka belysande för vederbörandes bildningsståndpunkt."

Også her er alle skuespillere danske.

Den neste var "Cirkusluft" (Drama i 3 akter av Axel Breidahl) (1912) som ble spilt inn i Malmö, bl.a. ved "Hotel Kramer". Motivet i "Komtessan Charlotte" (Drama i 23 avdelningar) (1912) har tydelige likheter med Strindbergs drama "Fröken Julie". Denne filmen ble spilt inn på "Stora Biografteaterns ateljé" i Linnéa!trädgården, Malmö, et slott i Skåne, muligens Marsvinsholm. Her brukte han også bare danske skuespillere. Poul Welander hadde ofte problemer med censuren, men det var først med "Kärlekens offer" (1912) (antakelig) han virkelig fikk store probelmer. Filmen ble klippet ned fra 903 meter til 511 meter. Selve filmen er ikke bevart, men det eksisterer et programblad på engelsk i "Library of Congress", Washington, USA. Her ble filmen vist uklippet. "Ormen" (1912) ble spilt inn på  Krageholms slott i Skåne og som vanlig brukte han bare danske skuespillere. På censurkortet står et følgende om hva som ble klippet bort:

"Akt 1: Hela ormmotivet borttages, vare sig nu den därmed förknippade olyckan skall fattas som en olyckshändelse eller ett attentat. Några ormar utanför ormburen må man således ej se. Akt 2: Förgiftningen av blodet jämte text må klippas. Akt 3: Scenen, där den unga officeren återkallar den avsvimmande Eina till livet (jämte texten: ''Eina, Eina, du vet att jag aldrig älskat någon annan än dig'') och Rosa i nattdräkt står därbakom klippes."

Den eneste, og hans siste film, han spilte inn i 1913 var "Hjältetenoren" (En livsbild i 3 avd.) (1913) (antagelig). Man regner med at det var Poul Welander som stod for regien uten at jeg har kommet over noen kilder som kan bekrefte det konkret. Også her ble det bare brukt danske skuespillere.

Axel Breidahl (30.01.1876-04.01.1948) var dansk journalist og lystspillforfatter. I perioden 1912-1914 var han skuespiller hvor han skapte seg et lite navn som filmkomiker både i Tyskland ("Kinomann") og dansk film. I 1913 ble han engasjert av "Svenska Bio" for å regissere en håndfull enkle lystspill med seg selv, Stina Berg () og Lili Ziedner () i rollene. Senere arbeidet han bl.a. som filmprodusent og styremedlem av den danske radio. I perioden 1912-1914 regisserte han et par filmer for Frans Lundberg. Den første filmen var "Den levande döde" (1912) som han også skrev filmmanuset til. Den neste var "Kärleken rår" (1913) som han både regisserte, skrev filmmanuset og hadde rollen som Johan, tjeneren hos von Horten. I forhold til diskusjonen om Frans Lundbergs filmer var danske eller svenske, vil denne filmen mer bli betraktet som dansk film. 

FRANS LUNDBERG OG SVENSK FILMSENSUR
Frans Lundberg hadde store problemer med sine filmer i forhold til svensk filmsensur. Filmene var melodramer, ofte med erotisk og spennede innhold. Det kan være grunnen til at "Statens Biografbyrå" inntok en merkbar skeptisk holdning til filmprodusksjonen og til selve filmene. Dette førte til at fem av filmene hans ble totalforbudt i Sverige. Følgende filmer ble totalforbudt (jeg har tatt med sensurens anmerkninger til hver av filmene):

"Massösens offer" (1910), sensurert under tittelen "Moderskärlek" ("Verkar förråande. Själva motivet olämpligt."). På sensurkortet står det følgende beskrivelse av filmens innhold:

"En mor som vill återföra sin son från hans utsvävande liv med en dålig kvinna ['massösen'] ger sig ut för demimonde-dam, träffar på ett nattkafé sonen [som ej känner igen henne!] och lyckas fängsla honom så att han följer med hem till hennes hotell." Programheftet till denne filmen slutter med: "Först nu vaknar Henry till besinning och då han i den eleganta demimonden igenkänner sin moder faller han i hennes armar med utropet: 'Är det du? - Mor!!!' - Moderskärleken har firat sin största triumf och lyckan lyser åter i ett sköfladt hem." 

"Anförtrodda medel" (1911) (äktenskaplig otrohet m.m.) 

"Champagneruset" (Modernt storstadsdrama i 2 akter och 70 scener) (1911) eller "Varité sångerskan" (Förråande. Förut förbjuden av polismyndigheterna i Stockholm).

"Den svarte doktorn" (1911), som tydelig handler om hypnose, opiummisbruk, ulykkelig kjærlighet og brå død ("Ovanligt vidrigt det hela.")

"Dockan eller Glödande kärlek" (Tragiskt drama i 2 akter) (1912). ("Grova förbrytelser. Vansinne.")

Flere av disse filmene ble vist i Sverige innen den statlige sensuren, "Statens Biografbyrå", trådte i kraft den 01.12.1911. En annen av hans filmer "Kärlekens offer" (1912) ble klippet kraftig ned. Den 06.07.1912 klippet sensuren filmen ned fra 903 meter til 511 meter. Nesten halve filmen ble klippet bort og selv det som ble igjen fikk sensuren "barnförbjudet". Det som ble klipt bort var i akt II: alle scenene på nattrestauranten der jenta drikkes full. Kampen på restauranten innen Holm redder henne. Av akt III ble alt klipt bort, fra og med forførerens oppførsersel, med unntak av første scenen: "Efter 6 år. En lycklig trio."

FRANS LUNDBERGS FILMPRODUKSJON
Frans Lundbergs produksjonsselskap i Malmö produserte følgende filmer (filmene er oppført alfabetisk under hvert enkelt år):
"Göteborgarens Marstrandsresa" (1910)
"Massösens Offer" (1910) 
"Värmländingarna" (Sorglustigt skådespel med dans i 2 akter och 14 avd.) (1910) 
"Anförtrodda Medel" (1911) 
"Champagneruset" (Modernt storstadsdrama i 2 akter och 70 scener) (1911) 
"Herr Och Fru Mommesen På Skogsutflykt" (1911) 
"Rannsakningsdomaren" (Drama i 2 akter och 85 afdelningar) (1911) 
"Spionen" (Drama i 2 akter) (1911) 
"Den Svarte Doktorn" (1911) 
"Broder Och Syster" (Drama i 2 akter) (1912) 
"Cirkusluft" (Drama i 3 akter av Axel Breidahl) (1912)
"Dockan Eller Glödande Kärlek" (Tragiskt drama i 2 akter) (1912) 
"Guldgossen" (En historia om föräldrakärlek i 2 akter) (1912) 
"Helvetesmaskinen Eller Den Röda Hanen" (Drama i 2 akter av Palle Rosenkrantz) (1912) 
"Komtessan Charlotte" (Drama i 23 avdelningar) (1912) 
"Kärlekens List" (1912) 
"Kärlekens Offer" (1912) 
"Kärleksdrömmar" (Drama i 3 akter) (1912) 
"Den Levande Döde" (1912) 
"Med Dolk Och Gift Eller Guldets Förbannelse" (Drama i 8 akter och 30 tablåer) (1912) 
"Ormen" (1912) 
"Hjältetenoren" (En livsbild i 3 avd.) (1913)
"Kärleken Rår" (1913) 

Av alle disse filmene er det bare to som er bevart. 

NILS PETTER NILSSON
En annen som begynte med filmproduksjon  i Stockholm, var hestehandleren og kinoeieren Nils Petter Nilsson (??.1842-??.09.1912). "Häst-Nisse", som han også ble kalt, begynte sin karriere som kinoeier i 1905 da han åpnet sin første kino den klassiske kortfilmskinoen "London-Biograf-Teatern" (senere skiftet kinoen navn til "London, Nya London") på Bryggaregatan 2. Denne kinoen flyttet han i 1907 tvers over gaten til Bryggargatan 5. Senere ble denne kinoen overtatt av Tor Cederholm (??-??). De andre kinoene Nils Petter Nilsson startet opp var "Götiska" på Söder, "Orientaliska Teatern" (se bilde til høyre) ved Drottninggatan 31 med 290 plasser, "Kosmorama", "Berliner" og "Scala", som alle lå på Drottninggatan, samt "Karla" og "London". Nils Petter Nilsson regnes som Stockholms første riktige kinokonge og på det meste drev han syv kinoer i byen. Det skal her nevnes at hans sønn Axel Nilsson (??-??) 1913 startet kinoen "Vinterpalatset" på Birger Jarlsgatan 37 i Stockholm, som fortsatt fungerer som kino under navnet "Zita".

Økonomisk hadde "Häst-Nisse" et tilstrekkelig økonomisk underlag slik at han kunne utvide kinovirksomheten med et eget distribusjonsbyrå og det tok ikke lang tid før han innså fordelene med en egenfinansiert produksjon, ikke minst på grunn av usikre tilgangen på utenenlandsk film. Produksjonsselskapet fikk navn efter hans fineste kino, "Orientaliska Teatern".

Nils Petter Nilsson var også kjent som en dyktig forretningsmann og markedsfører, og hadde sirkus og reklamemannen Barnum (??-??) som forbilde. Et eksempel på hans markedsføring var da den italienske regissøren Enrico Guazzoni (18.09.1876-24.09.1949) lagde filmen "Quo Vadis?" (1912), som er to timer lang, 2200 meter og på  ni akter, fant han på et lager en tidligere versjon av filmen. Det var den franske filmen "Quo Vadis?" (1902) hvor Lucien Nonguet (??-??) (co-director) og Ferdinand Zecca (1864-06.03.1947) (co-regissør) hadde regien. Denne utgaven var bare på rundt 40 meter, men det hindret ham ikke å annonsere filemen som: 

"QUO VADIS! Obs! inte att förväxla med andra uppreklamerade efterapningar."

 ANNA HOFFMAN-UDDGREN
Efter å arbeidet flere år med kinodrift, ville Nils Petter Nilsson lage sine egne filmer. Han engasjerte den stockholmske underholdningslivets førstedame, den rykteomsuste teaterdirektøren Anna Hoffman-Uddgren (23.02.1868 - 01.06.1947), født Anna Maria Hammarström, til oppgaven som produksjonsleder og regissør. Hennes nesten like kjente ektemann, avismannen Karl Gustaf Uddgren (21.02.1865-26.07.1927), var villig til å bistå med manuskriptet med hjelp av Elin Wägner (16.05.1882-07.01.1947). Som fotograf ansatte "Häst-Nisse" den erfarne Otto Bökman (03.05.1874-22.11.1938) som da var ledig på arbeidsmarkedet efter noen filmoppdrag hos Numa Peterson. Skuespillerstaben hentet han på Stockholms-teatrene der det fantes godt om villige skuespillere som ennå ikke hadde fått filmforbud fra sine ordinære arbeidsgivere. Av disse skuespillerene debuterte bl.a. Sigurd Wallén (01.09.1884-20.03.1947) og Gösta Ekman (28.12.1890-12.01.1938) hos "Häst-Nisse". 

Produksjonsselskapet var "Orientaliska Teatern" som i den korte perioden bare produserte hennes filmener. Jeg har ikke funnet noe mer informasjon om dette produksjonsselskapet, bortsett fra at de var de som distribuerte Urban Gads (Peter Urban Bruun Gad) (12.02.1879-26.12.1947) "Afgrunden" (1910) i Sverige. Derfor vet jeg ikke hvorfor han ikke ansatte flere regissører til selskapet. At selskapet sluttet å produsere filmer i 1912 er nok en følge av at Nils Petter Nilsson døde i september 1912. Det kan her ellers nevnes at selskapets nasjonale annonseutrop var:

"Gynna svensk konst!"

Anna Hoffman-Uddgren var forfatter, journalist, skuespiller, varietéartist, teaterledare og regnes som Sveriges første kvinnelige regissisør, en kort periode som varte i perioden 1911-1912. Bortsett fra informasjon om hennes filmer har jeg funnet svært lite informasjon om hennes liv. I følge "En oavslutad berättelse. Om varietéstjärnan Anna Hofmann" av Marika V. Lagercrantz () foreligger det en god dokumentsjon over hennes virke som artist men at det er skrevet svært lite om hennes liv.

"Trots detta rika material där jag kunde följa henne tätt i spåren genom den svenska under- hållningsvärlden förblev hon dock märkvärdigt opersonlig och onåbar. Jag tyckte att jag inte kunde hitta henne själv, den levande kvinnan bakom den glättade bilden av den glada och framgångsrika kändisen. Snart upptäckte jag något som skilde ut henne från den samtida populationen inom den internationella nöjesindustrin. I bilden av henne fanns alltid ett vitt fält; hennes privata bak- grund."

Årsaken til dette skal, ifølge "En oavslutad berättelse. Om varietéstjärnan Anna Hofmann" av Marika V. Lagercrantz, være at:

"Vid ett tillfälle i början av sin karriär sade Anna Hofmann ifrån till den intervjuande redak- tören; hon undanbad sig bestämt all publicering av ”biografiska uppgifter”. Annas egen hand finns således bakom det vita fältet i hennes kändisbild. Denna avfärdande gest, detta påbud om tystnad fanns kvar hos henne även långt efter att hon lämnat det aktiva yrkeslivet."

I følge "En oavslutad berättelse. Om varietéstjärnan Anna Hofmann" av Marika V. Lagercrantz skal hun i midten av 1920 årene ha planlagt å utgi sine memoarer. Men da hun døde forsvant samtidig alle hennes dagbøker, brev og notater. Først 3 år senere fant man et manuskript på knappe fire maskinskrivne sider med overskiften ”Anna Hoffman-Uddgrens memoarer”. Dette er begynnelsen på hennes biografi og beskriver hennes første 20 år. Men da denne perioden ikke innebefatter hennes filmkarriere, vil jeg her kortfattet ta for meg hennes filmer.

Som tidligere nevnt skulle hennes mann Karl Gustaf Uddgren bistå henne henne med manuskripter. Han skrev filmmanuset til følgende av hennes filmer: "Fadren" (Sorgspel i 3 akter) (1912), skrev sammen med Anna Hoffman-Uddgren"Fröken Julie" (1911) og "Stockholmsfrestelser eller Ett Norrlands-herrskaps äventyr i den sköna synderskans stad" (1911) og stod for scenarioen til "Systrarna" (1912).

Anna Hoffman-Uddgren  debuterte som regissør og skuespiller i den rene reklamefilmen "Stockholmsfrestelser eller Ett Norrlands-herrskaps äventyr i den sköna synderskans stad" (1911) med den alternative tittel "Anders Perssons Stockholmstripp eller Stockholms Frestelser" og hvor hun hadde rollen som "fru Westergård, en tant till Julia". Filmen hadde premiere den 27.04.1911 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm og filmen hadde en lengde på 655 meter og en spilletid på 35 minutter. Den ble spilt inn i Stockholm på Mosebacke, Hasselbacken, Lidingöbro värdshus og forskjellige steder i byen. Gösta Ekman debuterte i denne filmen i  følgende rolle "ej identifierad roll".

Filmen handler, i følge Svensk Filminstitut, om "Anders Person, ung rik sågverksägare", spilt av den populære operetteskuespiller Oskar Textorius () vinner i et lotteri og reiser, sammen med sin kone "Julia Person, hans hustru", spilt av Lia Norée (). På "Stockholms Central" møter de "fru Westergård, en tant till Julia". Om kvelden skal de ut og danse på "Pinet", men "fru Westergård" synes at "Julia" er kledd for umoderne og tar henne med på en handlerunde til byens fornemste butikker. Det skal her legges til at navnene på butikkene blir vist i filmen. På "Pinet" blir "Anders" raskt interessert i "Lisa Eriksson, ung bostondansös", spilt av Ester Textorius (), og efter å ha oppsøkt henne får han hennes adresse. Samtidig blir "Agaton Ankarstråle, baron", spilt av Emil Adami (), forelsket i "Julia".

Efter den kvelden klarer ikke "baronen" å glemme "Julia" og for å komme i kontakt med henne igjen så setter han inn en annonse i avisen. Samtidig spanderer "Anders" lunch på "Lisa" og hennes venner på "Lidingöbro värdshus". Hos "Baronen" går det ikke som forventet da han ikke har fått svar på sin annonse og prøver igjen, men denne gangen med en belønning på kr 100,- "Julia" og" fru Westergård" ser denne annonsen i avisen og bestemmer seg å svare på skøy.

I neste scene sitter "baronen" på "Hasselbacken" og går igjennom alle de svarene han har fått. "Julia" er også der og spiser lunch sammen med venner og "fru Westergård" prsenterer da "Julia" for "Baronen". Denne blir forelsket i "Julia" da hun minner ham om en ungdomsforelskelse, en kvinne som viser seg å være moren til "Julia". "Baronen" viser sine følelser for henne, men hun aviser hans tilnærmelser. Mens dette hender er "Aderes" fortsatt ute og hygger seg med "Lisa". "baronen" reagerer på avisningen med å alliere seg med "Lisa" og sammen lykkes de å ta kompromenterende av dem begge sammen. Men det blir for mye forr "Lisa" og hun rømmer sammen med "baronen", og for sikkerhets skyld tar hun med seg "fru Westergård". "Anders" tar opp jakten på dem med en bil og ved "Katrineholm" innhenter han dem. Det blir bråk mellom "Anders" og "baronen" og "baronen" tar da frem en pistol. "Julia" kommer da sin mann til unnsetning, som tross alt elsker sin mann. "Baronen" blir så sammen med "fru Westergård".

Slik jeg  tolker årsaken til at de satset på en reklamefilm var nok for å minimere de økonomiske risikoene, men disse risikoene skal visst ha vært ganske ubetydelige og det virker som "Häst-Nisse" finansierte sine neste fem filmer på mer ortodoks måte. Årsaken har nok sammenheng med at filmen, i følge Svensk Filminstitut, ble en suksess på Nils Petter Nilssons biografkjede. I følge Svensk Filminstitut annonserte "Orientaliska Teatern" "...påpassligt 'Svenska veckan! Gynna svensk konst!', emedan 'Svenska veckan' just pågick i Stockholm. 'Konstfilm' hade blivit en prestigemättad modebeteckning i filmvärlden och var främst en markering att kända skådespelare medverkade eller uppgavs medverka i filmen." 

Hennes neste film, som hun både regisserte og skrev, under forfatterpsedonymet "Madame X", var "Blott en dröm" (Stockholmsskådespel i 53 tablåer) (1911) med premiere den 09.09.1919 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm. Filmen var på 650 meter og spilletid på 36 minutter. Den ble spilt inn på Operans terrass, Stockholm, Koppartälten, Haga, Stockholm, Nackanäs, Nacka og Gröna Lund, Stockholm.

Filmen handler om den pukkelryggede "Hildur, ung sömmerska", spilt av Edith Wallén () som sitter og syr mens hennes venninne "Adèle, Hildurs väninna", spilt av Anna-Lisa Hellström () leser  høyt for henne fra en kjærlighetsroman. Da "Adèle" slutter å lese sovner "Hildur" og begynner å drømme fra handlingen i romanen.

I drømmen er "Hildur" en vakker kvinne og sitter i haven sammen med "Adèle" og venter på sine ektemann "Axel Carlsson, Hildurs fästman", spilt av Sigurd Wallén (). Så dukker "Konrad von X, greve, löjtnant", spilt av Gösta Ekman () opp og han blir betatt av "Hildur". Han gir henne en rose før han rir videre. Like efter dukker "Axel" opp og for å muntre opp de to kvinnene inviterer han dem til "Gröna Lund".

Noen dager senere møter "Hildur" igjen "löjtnanten" og halvt om halvt lover hun å komme til et avtalt møte og neste dag reiser de to til "Nackanäs". Efter en frokost med champagne frir han og de gifter seg så i "Gustav Adolfskyrkan". Tiden går og "Hildur" er lykkelig helt til den dagen da "löjtnanten" begynner å kaste sine blikk på "Adèle". En dag overrasker "Hildur" dem da de holder rundt hverandre. "Hildur" faller så sammen i gråt. Med ett våkner hun ved sin symskin og oppdager at alt var bare en drøm. Lykkelig faller hun i "Axels" armer.

Efter denne filmen regisserte hun "Stockholmsdamernas älskling" (1911) efter et manuskript av Otto Hellkvist (15.01.1867-23.12.1952). Filmen hadde premiere den 13.10.1911 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm og filmen var på 540 meter. Filmen er i to akter og varer i 30 minutter. Den ble spilt inn i Stockholm på Djurgårdsbrunns värdshus, Norra Lagnö, Värmdö, Waldemarsudde, Blockhusudden og Fjäderholmarna.

I følge "Svenska Filminstitut" var det Carl Barcklinds () enorme popularitet som var foranledningen til denne filmen. Han blir betraktet som Sveriges første filmstjerne og debuterte foran filmkameraet i 1907 og perioden 1913 - 1928 regisserte han åtte filmer, hvorav fire av dem var spillefilm. Det var "De lefvande dödas klubb" (1913), "Hemsöborna" (1919), "En ung mans väg ..." (1919) og "Andersson, Pettersson och Lundström" (1923). For videre lesning viser jeg til "1917 - DEN SVENSKE FILMS GULLALDER DEL 2 NYE FILMSELSKAPER".  

Filmen begynner med at Calle Barcklind, "Stockholmsdamernas älskling/Tenoren", spilt av Carl Barcklind () møter "familjen Sommarlund" på "Djurgårdsbrunns värdshus" og de inviterer ham på et par glass champagne. Både "fru Sommarlund alias Erika Törnborg", spilt av Erika Törnberg () og hennes datter "fröken Sommarlund", spilt av Anna-Lisa Hellström () blir begge meget forelsket i "Calle" og det ender med at han blir invitert til familiens landsted.

Efter en lunch i haven arrangerer "Calle" og "fröken Sommarlund" rendezvous i en berså, men blir her overrasket av "Erika" som blir så fortvilet at hun roper at hun vil drukne seg. Hun løper så mot et vann med de andre efter seg. Det ender med at hun faller i vannet og blir reddet av "Calle". Både mor og datter faller så om halsen hans og erklærer begge at "Han er min". Men da finner "Calle" frem sin giftering og forteller at han har vært gift i 12 år. Filmen ender med at moren, datteren og alle beundrerinnene besvimer.

Høsten 1911 regisserte Anna Hofman-Uddgren "Systrarna" (1912) efter et manuskript av Elin Wägner (16.05.1882-07.01.1949). Filmen hadde premiere den 12.01.1912 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm og var på 642 meter. Den er spilt inn i Stockholm på Mosebacke terrass, Södermalm, Slussen, Strandvägen, Karlaplan ogDjurgårdsbron og Saltsjöbaden, Nacka. I denne filmen har hun rollen som "frälsningssoldat".

I tidsskriftet "Chaplin" nr 3 1983 skriver Rune Waldekranz () en artikkel om Anna Hofman-Uddgren der han bl.a. skriver følgende om filmen "Systrarna" (1912):

"Efter hustruns framgångar som filmregissör fann Gustaf Uddgren tiden mogen att finna ett mer 'seriöst' ämne till hennes tredje film. Han lyckades i det syftet övertala Elin Wägner att göra ett novellutkast till en stockholmsfilm. Wägner skrev filmnovellen Systrarna, vilken han omformade till ett scenario.

Lyckligtvis finns filmmanuskriptet till Systrarna bevarat, utskrivet med Gustaf Uddgrens karaktäristiska piktur. Vi kan alltså göra oss en tämligen klar bild av hur Hofman-Uddgren gestaltade denna film.
Systrarna var en moralitet på ett konventionellt uppslag: Två systrar, den ena rättfärdig, den andra lättfärdig, går skilda vägar i livet. Den syndfulla av systrarna som halkat på sned i samhället räddas i sista stund från undergång genom rådigt ingripande av den äldre och förståndigare. Den äldre har i tid gått in i Frälsningsarmén och blivit slumsyster.
 
Kanske var det journalisten Wägners sinne för aktualiteter som gjorde att hon valt just Frälsningsarmén till ämne för sitt filmutkast. Den legendariske grundaren av The Salvation Army, William Booth (1829-1912), befann sig sommaren 1911 i Stockholm.
 
Av allt att döma ägde filmen Systrarna sin styrka mindre i teckningen av de väsensskilda syskonen, som är de uppbyggliga ljusbildsseriernas stereotypa, än i den livfulla miljöskildringen och i berättelsens filmiska rytm.

Av okänd anledning kom filmen Systrarna först 12 januari 1912 upp på Orientaliska Teatern."

Filmen handler om de to søstrene "Fanny, uppassers!ka på Mosebacke", spilt av Edith Wallén () og "Ruth, hennes syster, uppasserska på Mosebacke", spilt av Anna-Lisa Hellström () som arbeider på en resaturant i "Mosebacke terrass". Der treffer de tilfeldigvis på "frälsningssoldaten", spilt av Anna Hofman-Uddgren, som står og selger "Krigsropet". Da "Ruth" kjøper et eksemplar av "Krigsropet" blir hennes søster sint på henne, tar fra henne bladet og river det i stykker.

De to søstrene blir ikke lenge i dette yrket og deres veier skiller lag, "Ruth" slutter seg til "Frelsersarmeén" og "Fanny" flytter sammen med en rik "venn". Litt senere går også "Notarie X", spilt av Sigurd Wallén () inn i "Frelsersarmeén", men da med et helt annet motiv enn "Ruth". Han har ikledd seg uniformen for bli sammen med henne. Hun avslører ham som et brutalt maktmenneske og aviser ham. Efter denne hendelsen begir hun seg ut i byen for å lete efter sin søster. Ved "Karlaplan" oppdager hun søster sittende på en benk, men selv om hun hopper av en trikk i fart så kommer søsteren unna.

I restauranten "Continentals" sitter to detektiver, spilt av Gösta Ekman () og Carl Hagman () og de spaner efter løsgjengeren "Fanny". De oppdager henne, men hun kommer seg unna og blir så forfulgt av de to. Til slutt kommer hun seg unna da hun akkurat rekker "Saltsjöbadståget" og detektivene må ta neste tog. Ved "Saltsjöbadens järnvägsstation" sitter "Ruth" sammen med en flokk barn som skal på sommerkoloni. "Fanny" får øye på sin søster og ber henne om hjelp. "Ruth" foreslår da at de to skal bytte klær og blir så like efter anholdt av de to dektektivene. Først utenfor "Nicolai polisstation" blir hun befridd da "Fanny" og "frelsersarmesoldatene" kommer henne til unsetning og forklarer for detektivene at hun er med i "frelsersarmeén". Detektivene vil så arrestere "Fanny", men det nekter "frelsersarmesoldatene" da de hevder at hun er under deres beskyttelse. Hun er ikledd armeéns uniform og er derfor en av dem. Søsterene omfavner hverandre og detektivene må gi opp jakten. Filmens sluttscene viser "Frelsersarmeén" som går i tog med general Booth i spissen med faner og musikk og de to søstrene som går bakerst i toget.

Efter disse fire vellykkede filmene i ulike konvensjonelle genrer, kom så "Häst-Nisse" og Anna Hoffman-Uddgren med det som skulle bli deres kunstneriske høydepunkt med filmatiseringene av August Strindbergs (22.01.1849-14.05.1912) skuespill "Fröken Julie" (1888) og "Faderen" (1887).  Hun regisserte, og skrev filmmanuset sammen med sin mann, filmen "Fröken Julie" (1912) og regisserte "Fadren" (Sorgspel i 3 akter) (1912). Skuespillerene i disse filmene bestod av orginalensemblet fra "Intima Teatern" og August Strindberg skal selv ha vært postivt innstilt til innspillingene av sine verker og i følge "Filmjournalen nr 6 1920" forteller Gustaf Uddgren følgende:

"Men på bio kunde han som nämnt gå någon gång. Han hyste nämligen alls ingen motvilja mot de levande bilderna, trots att filmaktörerna ju inte i samma mån kunna låta replikerna och det talade ordet komma till sin rätt som från scenen. Han ansåg likväl filmen äga en stor folkuppfostrande betydelse, särskilt genom att den låter folken från de olika världsdelarna få skåda varandra samt att kännedomen om naturens alla underverk utvidgas även till de breda folklagren.

Då jag så en gång kom på den idén, att på filmen föreviga några av Strindbergsteaterns bästa saker och frågade Strindberg, om han ville tillåta detta, svarade han, att han alls inte hade någonting emot detta. Dagen därpå skickade han mig tvärtom ett meddelande av följande innehåll:

"Gustaf Uddgren.
"Var så god att kinematografera
så mycket ni vill av min dramatik.
Vänl.
August Strindberg.
20 sept. 1911.""

"Fröken Julie" (1912) hadde premiere den 19.01.1912 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm, var opprinnelig på 750 meter men sensuren klippet den ned til 732 meter. Det ble gjort to klipp i filmen der den første bortklipte scenen viser "Fröken Julie" som med en barberkniv markerer et snitt over haken. Den andre som var klippet bort var en selvmordsscene. 

I følge "Svenska Filminstitutet" fikk filmen en ganske blandet mottagelse og pressen skrev bl.a. at:

"Fröken Julie som biografdrama visade sig vara ett fullständigt missgrepp." (AB)

"Men det är ganska ömkligt att bevittna den lilla rest af Strindbergs 'Fröken Julie', som blir kvar i biografföreställningen. Allt som bär stycket är borta, och kvar blir endast mer eller mindre likgiltiga upptåg, som måste vara obegripliga för den som icke känner till stycket." (DN)

"Trots att en och annan longör ju ej kunnat undvikas, verka det Strindbergska skådespelet äfven som biografdrama synnerligen starkt. Särskilt fru Falck och hr Falck framträda som synnerligen lyckade biografskådespelare och som de flesta ju känna till pjäsen har man ej svårt att följa med handlingens gång." (Dorian i StD)

""Det är mot skådespelets förvanskning vi på det skarpaste vilja protestera: Det som framträder på filmen är helt enkelt ett sensationsstycke utan något som helst konstnärs innehåll med grova effekter och tillägg." (Ingvar i SocD)

Den eneste av "Orientaliska Teatern" filmer som fortsatt eksisterer er "Fadren" (Sorgspel i 3 akter) (1912) med premiere den 18.03.1912 på "Orientaliska Teatern" i Stockholm og var 777 meter lang med en spilletid på 43 minutter. Filmen med "Intima Teaterns" ensemble ble spilt inn på senhøsten 1911 i dekorer som ble montert opp i det fri. Interiørscenene ble derfor tatt utendør i sterk kulde med påfølgende at det stod en frostrøyk ut av munnen til skuespillerne.

Som nær som på to korte ekstriørscener, ryttermesterens utflykt på hest og vogn samt en scene der "Laura, hans hustru" begir seg til "A. Östermark, hospitalsläkare" hus, foregår hele hendelsesforløpet  ved en og samme dekorasjon. Kameraet er statiskt plassert på parkettplassen foran scenen og fotograf Otto Bökman hadde bare noen få posisjonskorrigeringer eller panoreringer. Problemer med denne formen for å fortelle i billeder er at det må brukes lange mellomtekster for å forklare handlingen og gi nødvendig informasjon om hvorfor f.eks. personene på filmen gestikulerer så kraftig. Det spesielle ved denne innspillingen er at filmen, også interiørscenene, ble spilt ute med lav temperatur slik at man kan se ånden som en røksky fra skuespillernes munner.

I følge "Svenska Filminstitutet" skal Gustaf Uddgren ha fungert som en slags innspillingsansvarlig ved sin kones side og skal ha beklaget seg over at ensemblet ikke ville følge innspillingsledelsens filmatiske intensjoner. De skal derimot ha spilt i størst mulig grad efter den vanlige teateroppsetningen. Dermed ble filmen en stum avfilmning av en teaterforestilling. Ut i fra dette er det er mye som tyder på at "Fadren" (Sorgspel i 3 akter) (1912) ikke representerer Anna Hoffman-Uddgrens kunstneriske virksomhet og at hennes øvrige filmer kan ha vært av høyere kunstneriske kvailteter. Dette baserer jeg bl.a. på ved at ensemblet fra "Intima Teatern" insisterte på at teaterforestillingen skulle dokumenteres med så få filmatiske inngrep som mulig, en informasjon som ikke fremkommer i dokumentsjonen av hennes andre filmer.  

DEN FØRSTE KINOKRISEN I 1908-1909
Men denne perioden innen svensk filmhistorie bød også på den første bransjekrisen, en krise som oppstod like efter den store etableringsperioden av kinoer rundt om i landet. De første symptomene på at det begynte å gå dårlig oppstod i Göteborg der etableringen av kinoer hadde størst og hvor kinoene hadde ligget tettest. Under 1908 begynte kinoannonsen i göteborgpressen å bli mindre og færre og snart oppstod de samme problemene også i Stockholm, og det tok ikke lang tid før det spredte seg utover resten av landet. Noen av kinoene sluttet å annonser for å spare penger slik at det skulle kunne holde dørene oppe, mens andre måtte bare legge ned filmvirksomheten. Denne krisen toppet seg i 1909 da de fleste kinoer hadde opphørt å eksistere som kinoer og flere av kinolokalene var nå forvandlet til en slags varitélokaler. Filmen var ikke lenger hovednummeret under forestillingene, men heller blitt degradert til pausefyll mellom de andre forestillingene som bestod av bl.a. tryllekunster, bondekomikere, skjeggete damer og andre "levende attraktraksjoner".  Denne reduseringen av filmen bedret da heller ikke kinoenes sosiale prestisje. 

Det var flere årsaker til denne krisen, dels holdninger hos pressgrupper, dels alle useriøse kinoaktører som bare startet kinoer for raskest mulig å tjene noen penger, dels den økonomiske situasjonen i landet og dels fordi publikum hadde gått lei programmene som var satt sammen av kortfilmer. Det skal her nevnes at det ikke bare Sverige som hadde sin filmkrise da det i filmens første 10-15 år hadde oppstått flere filmkriser i Frankrike og USA.

Når det gjelder det første punktet, så hadde det over tid dannet seg et opinionstrykk fra skoler, kirker og ordensmakten. Annonseringen til kinobransjen ble anklaget for å være vulgær og at programmene var sammensatt av erotikk, sensasjoner, avansert kriminalitet og lastbarhet, filmer som derfor var til skade for den befolkningsgruppen som utgjorde stammen av publikum. Denne striden mot kinobransjen ble efterhvert ført opp på riksdagsnivået der de blant annet fikk skylden for at ungdom sparte minde i sparebankene og at oppslutningen til foleopplysningsvirksomhetene forelesninger sank. Dagsavisene var fulle av innlegg fra beskymringsfulle foreldre, og lærerorganisasjoner og kirkelige sammenslutninger arrangerte møter og vedtok resolusjoner. Noe av årsaken til at samfunnets støttespillere gikk så kraftig ut mot denne nye underholdningsformen var nok at utviklingen hadde gått med voldsom fart, antallet kinoer hadde bare vokst, en situasjon som de ikke taklet. Men dette presset mot kinobransjen førte nok til en vikende interesse fra publikum slik at færre besøkte kinoene.

Kinodriften i Sverige under de første årene var preget av en pionerånd der bl.a. ofte småforretningsfolk, handelsmenn, advokater og håndverkere startet opp kinodrift som en bigeseftelse. Men som ellers i forretningslivet var det også de som ville tjene raske penger på det nye mediet og som invisterte minst mulig i foretaget for så å høste inn mest mulig profitt. I motsetning til disse, så var det de mer driftige blant kinoeierne som snart forstod fordelene med å drive en professionell virksomhet hvor de hadde flere kinolokaler. Resultatet var at det dukket opp flere kinokjeder i bl.a. Stockholm som var drevet av hestehandleren og kinoeieren Nils Petter Nilsson (??.1842-??.09.1912) og "Apollo". Se ellers teksten over for videre lesning om disse aktørene.For videre lesning om kinodriften i Sverige viser jeg til en senere artikkel.

De generelt dårlige tidene i landet påvirket også kinoenes økonomiske situasjon, en økonomisk situasjon som kulliminerte i storstreiken som startet 04.08.1909. Under den streiken var for det meste 250 000 arbeidere inneblandet i  stridigheter, en streik som ble avsluttet i løpet av et par måneder efter at streikekassene begynte å gå tomme. Denne storstreiken var den første store konflikten mellom SAF (Svenska arbetsgivareföreningen) och LO (Landsorganisationen) og årsaken til konflikten var at lavkonjekturen hadde ført til lavere lønninger. Dette førte til protester og den "Svenska arbetsgivareföreningen" reagerte med allmen lockout noe som "Landsorganisationen" svarte med storstreik den 04.08.1909. Resultatet var at arbeiderne fikk lavere lønninger, og dette gikk spesielt utover de lavtlønnede, den samme gruppen som var kinoenes trofaste publikum. Kinoeierne måtte derfor senke prisene på billettene noe som igjen førte til lavere inntekter.

Men kinoenes programtilbud var medvirkende til krisen da de gamle programmene som var satt sammen av kortfilmer ikke lenger falt i smak hos den gjengse kinogjenger. Publikum ville heller se lange spillefilmer med dramatisk og opplevelsesladet handling, filmer som bransjen hadde problemer med å dekke den økende efterspørsel. Jeg antar at dette var det samme problemet som filmbransjen hadde i Europa og i USA der krisen bl.a. oppstod fom følge av publikums krav på mer og bedre filmunderholdning, Filmekrisen i Frankrike i 1907 skyltes den såkalte "temakrisen" som oppstod fordi publikum hadde vendt filmen og kinoene ryggen da filmbransjen ikke hadde klart å lage gode nok underholdningsfilmer. 

STATENS BIOGRAFBYRÅ
Som nevnt i forbindelse med den første kinokrisen, var det organisert motstand mot kinoene, pressgrupper som ble ledet av pedagoger, foreldre og leger. I disse kretsene oppstod det en uformell, men tonegivende gruppe som ble omtalt som "Filmreformrörelsen" og inntok en nyansert holdning til filmen i forhold til mange andre grupperinger. Denne gruppen arbeidet mer for filmenes kunstneriske utviklingspotensiale. De mest innflytelsesrike talspersonene for denne mer forsonlige holdningene var bl.a. Dagmar Waldner (24.11.1871-04.08.1940), Marie Louise Gangner (), Walter Favrell () og Frans Hallgren () som arbeidet med sin kritiske opplysiningsvirksomheten langt inn på 1910-tallet. 

I 1908 ble den nyutnevnte folkeskolelæreren Frans Hallgren utnevnt av politikammeret i Malmö til stillingen som en spesiell tilsynsmann som skulle forhåndsgranske og overvåke kinonenes program ut i fra sedlig og metallhygenisk synspunkt. Dette vervet hadde han i en periode på nærmere tre år, og det var i denne perioden det ble dannet lignende stillinger som skulle føre tilsyn over filmfremvisningene. Men slik jeg har forstått det, førte dette arbeidet bare til sporadiske kontroller som ikke hadde noen gjennomgripende sanering av forholdene, og kravet om en enhetlige lov ble stadig større. 

På den andre side var filmbransjen irritert over den hatske opinionen og den uforsigbare lokale myndighetsutøvelsen, der de forskjellige tilsynsmennene hadde ulike oppfatninger av hva som som kunne aksepteres av filmer. Det førte til inkonsekvente situasjoner og som gav et forstyrrende usikkerhetsmoment for programplanleggingen på kinoene. Men det interessante her er at begge disse to grupepringene hadde samme mål om å ha en sensurnorm for hele Sverige. I mai 1909 samlet landets ledende kinoeiere og filmutleiere seg til sin første kongress på restaurant Kungsparken i Malmö og dette møtet resulterte i dannelsen av foreningen "Svenska Filmsförbundet" med Charles Magnusson som leder. Filmforbundet eksisterte bare i en kort periode og deres hovedformål var å utarbeide en felles prinsippiell holdning innen sensurspørsmålet. 

Høsten 1909 hadde saken utviklet seg såpass omfattende at sivilministeren Hugo Hamilton () utnevnte en statlig utredning om kinosensur og tre sakskyndige fikk oppdraget, en jurist, en representant for reformistene og en fra filmbransjen. Det vaqr seminarieadjunkten Marie Louise Gagner som representerte reformisten og Charles Magnusson representerte fillmbransjen. Jeg har desverre ikke funnet ut hvem som var juristen i dette utvalget. I juni 1911 ble den første kinoordningen utformet og dermed ble den eneste offisielle sensuren i Sverige institutionalisert, den første ordningen siden teatersensuren ble avskaffet i 1872. Det laddede ordet sensur ble i forordningsteksten erstattet med et mindre utfordrende ord "granskning". Selve myndigheten fikk navnet "Statens Biografbyrå" og er verdens eldste filmsensurorgan.

I senurloven var i hovedsak i overenstemmelse med de sakkyndiges forslag og sensurparagraf § 6 hadde følgende utforminig:

"Granskningsmannen må ej godkänna biografbilder, hvilkas förevisande skulle strida mot allmän lag eller goda seder eller eljest kunna verka föråande, upphetsande eller till förvillande af rättsbegreppen. Bolder, som framställa skräckscener, självmord eller frofa förbrytelser på sådant sätt elelr i sådant sammanhang, att dylik verkan kan åstadkommas, må sålunda icke godkännas.

Til förevisning vid sådan föreställning, till hvilken barn under 15 år lämnas tilträde, må ej heller godkännas bilder, som äro ägnade att skadligt uppjaga barns fantasi eller eljest menligt inverka på deres andliga utveckling eller hälsa.

Bilder af annan beskaffenhet än nu nämnts, må granskningsman ej vägra godkänna."

Sensurparagrafen § 3 tar for seg at barn under 15 år ikke hadde adgang:

"...till sådan föreställning som afslutas senare än klockan åtta eftermiddagen".

Sensurforfatningen skulle tre i kraft den 01.12.1911, men for å unngå et totalt kaos i forbindelse med den nye loven, inledet "Statens Biografbyrå" sin granskningsvirksomhet allerede den 01.09.1911 med Walter Fevrell som sjef og Marie Louise Gagner som blant andre ganskningsmennene. Under denne innledende perioden skal de ha gansket hele 2 000 filmer i løpet av tre måneder. Resultatet av dette arbeidet var at hver tiende film ble totalforbudt under innledningsarbediet og av de barnefobudte filmene var hver fjerde film utsatt for mer eller mindre sensurklipp. Denne opprenskningen av filmene måtte da også ha påvirket filmreportoarene på kinoene. Men det fikk også konsekvenser for filmbransjens allmenne status og anseelse da statsapparatet gjennom opprettelsen av "Statens Biografbyrå" hadde overtatt det moralske ansvaret filmtilbudets sedlige innhold og dermed gitt kinofilmenes samfunnets legitimitet. Slik jeg derfor har forstått den nye situasjonen for filmbransjen i Sverige, så var det filmsensuren som med sin vokterholdning gjorde filmen sosialt akseptert som underholdningsform. Ut i fra sensurparagrafens § 3 antar jeg at sensurloven også var med på å bidra til kinopublikums modenhet gjennom på ulike måter innskrenke barnas tilgang til kinoer, dels gjennom femtenårsgrensen og dels gjennom å forby kveldsforestillinger for barn. 

Det var også i 1911 at kinobransjen begynte å hente seg inn igjen efter den første krisen og det overetablerte kinomarkedet hadde nå stabilisert seg til å bestå av levedyktige kinoer. De levende attraksjonene ble stadig færre og forsvant efterhvert helt slik at filmen kunne tilbaketa sin plass på kinoprogrammet i og med at filmbyråene med sine utenlandske kontakter begynte å kunne tilfredstille efterspørselen på alt lengre dramatiske skuespill.