Det karakterisktiske ved filmproduksjonen i perioden 1912-1916 var mangfoldet. Men samtidig var filmene som oftest av lav kvalitet, enkle sentimentale historier som var fylt med intriger. Mange av filmene var inspirert av 1800-tallets melodramateater. I denne tidsperioden ble filmene laget fortløpende, og normalt tok det en til to uker å spille inn en film. De ble spilt inn i et raskt tempo under sommermåneden da filmmannskapet var helt avhengig av sollyset. Men når en film ble ferdig, hente det at den ikke fikk premiere samme år som den ble spilt inn. på denne tiden var ikke svensk film direkte påvirket av amerikansk eller europeisk film, men med ett unntak som var Danmark. Der hadde Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" vokset til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Datidens svenske filmskapere kopierte ofte de danske suksessene. Den danske filmen "De fire Djævle" (1911) fikk flere svenske efterfølgere bl.a. "Svenska Bios" "De svarta maskerna" (1912) av Mauritz Stiller. 

SVENSKA BIO TIL STOCKHOLM
Denne konkurransen førte til at Charles Magnusson flyttet "Svenska Bio" til Stockholm. De startet i 1911 med å bygge et stort filmstudio ved Kyrkviken på Linding. I 1912 flyttet "Svenska Biografteatern" sitt hovedkvarter fra Klarabergsgatan til Drottninggatan 53, og innviet sin første premierekino, Röda Kvarn i Sveasalen, som lå på Hamngatan, rett ovenfor Kungsträdgården. Kinoen hadde 867 plasser og et orkester på 14 mann. Selskapet ansatte i 1912 de tre regissørene, Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951) (som også var studiosjef), Mauritz Stiller (17.06.1883- 8.11.1928) og Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960). Som fotografer ansatte de brødrene Henrik Jaenzon (01.10.1886-27.04.1954) og Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961). 

I perioden 1911-1917 lagde Mauritz Stiller og Victor Sjöström rundt 60 filmer i Lidingöatstudioet. Det var disse to regissisørene som i de følgende år la grunlaget for den svenske films verdensrykte og deres filmer inspirerte mange regissisører verden over. Ingen av de to hadde tidligere arbeidet med film, men var begge fremgangsrike teaterregissører  og hadde i mange år arbeidet som skuespillere. De to fikk fri hender av Charles Magnusson og innledet i denne perioden et samarbeide med fotografen Julius Jeanzon. Sammen skapte de en rekke filmer som førte til at "Svenska Bio" fikk innpass i det internasjonale markedet.

GEORGE AF KLERCKE
Georg af Klercker var den første av de tre regissørene som ble ansatt ved "AB Svenska Biografteatern". I begynnelsen ble han ansatt som ateljesjef og hadde ansvaret for rekvistiater og kulisser, men det drøyde ikke mange månedene før han fikk tilbud om å regissere sin første film. Det var "Två Bröder" (1912). Produksjonsselskapet var det franske "Pathé Frères" filial (Pathé), Stockholm, men filmen ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns" ateljé på Lidingö. Det var med denne filmen at "Svenska Bio" inneldet en tids ateljésamarbeid med det franske selskapet. Men filmen ble totalforbudt i Sverige, et forbud som førte til den første større sensurstriden i "Statens Biografbyrås" historie. Forbudet ble anket, men civilminister Axel Schotte (13.09.1860-13.07.1923) opprettholdt sensurens totalforbud. På sensurkortet står det følgende: 

"Filmen framställer grova förbrytelser på sådant sätt och i sådant sammanhang, att den kan verka förråande o till förvillande av rättsbegreppen. Då sammanhanget även är i många avseenden psykologiskt osannolikt och orimligt och filmens konstnärliga värde synnerligen ringa, synas inga förmildrande omständigheter föreligga och ett förbud för filmen vara väl motiverat."

Til tross for at filmen ble totalforbudt, hadde Georg af Klercker fortsatt tillitt hos selskapet. Han presenterte et filmmanuskript av Charles Magnusson (26.01.1878-18.01.1948), et filmmanus han regnet med kunne tilfredtille "Svenska Bios" krav på kvalitetsfilm. I løpet av våren regisserte han "Dödsritten under cirkuskupolen" (Cirkusdrama i 2 akter) (1912), en film som delvis er bygd på en autentisk hendelse og som man i dag vil kalle for "dramadokumentar". Denne filmen ble en verdensuksess og ble solgt i 200 kopier til utlandet, hvorav 50 til USA. Det var John Ekman (15.11.1888-24.11.1949) som hadde rollen som sirkusdirektør. 

Georg af Klercker regisserte to filmer til samme år. Det var "Jupiter På Jorden" (1912) og "Musikens Makt" (Drama i två akter) (1912). Året efter regisserte han "Med Vapen I Hand" (Under Röda Korsfanan) (1913), "Ringvall På Äventyr" (1913) og "Skandalen" (1913). Den siste filmen han regisserte for "AB Svenska Biografteatern" var "För Fäderneslandet" (Svensk konstfilm), 1914. Efter denne filmen forlot han "Svenska Bio" og gikk over til "Hasselblads Fotografiska AB" som lå i Göteborg. Årsaken til han sluttet var uoverstemmelse med Charles Magnusson og han ble skjøvet mer og mer i bakgrunnen mens Victor Sjöström efterhvert ble overregissør i selskapet.

På forsommeren 1915 ble Georg af Klercker ansatt som produsjonsjef og regissør hos det nystartete selskapet "Hasselblads Fotografiska AB" der han undre tre sommerene 1915-1917 spilte inn 28 filmer. Under den første sommeren hadde de begrensede innspillingsressurser og han spilte inn "I kronans kläder" (Lustspel i 2 akter) (1915) og "Rosen på Tistelön" (1915). Begge filmene ble spilt inn provisoriske ateljéer i noen lokaler til kinonen Victoria, der innspillingsplassen i oppslagsverk er oppført som "Victoriabiografens bakgårdsateljé" i Göteborg. Men selv om han hadde begrensede ressurser, hadde han muligheten til å filme i utemiljøet som den vestkyske naturen og begyggelsen ga. En annen fordel han fikk var i forhold til tilgang på skuespiller. På teaterne i Göteborg var det mange skuespillere som gjerne spilte i filmer om sommeren, dette i motsetning til mange teaterskuespillere i Stockholm som på grunn av kontrakter var hindret i filmarbeid. Noen av teaterskuespillerne i Göteborg som med tiden kjente skuespillere. Eksempler på det er Mary Johnson, Elsa Carlsson, Dagmar Ebbesen, Karl Gerhard, Ludde Gentzel, Olof Sandborg, Gabriel Alw, Artur Rolén og John Botvid.

I begynnelsen av 1916 fikk Georg af Klercker større økonomiske rammer slik at han nå kunne bruke både svenske og utenlandske stjerner i sine filmer samt at han fikk tilgang på større ressurser enn ved den første innspillingssessongen. Det ble bygd et fullgodt og romselig filmstudio på "Otterhallen" i sentrale Göteborg. Ved siden av det nye ateljéet fikk han også tillaltelse til å filme i noen av det storslagne lokalene i Göteborg. Eksempler på slike lokaler var Fürestenberska palatset og Börshuset. Med disse tilgangene fikk han anledning til å med dyrbar luksus og overdådige bildkomposisjoner i flere av filmene. Georg af Klercker brukte sine nye ressurser på en meget effektiv måte og i løpet av sommeren 1916 regisserte han 15 spillefilmer, hvor omkring ti av dem blir betegnet som innspillingsteknisk ganske avanserte produksjoner. Denne store produksjonen førte til at han på vinteren 1916 la seg inn på et sanatorium. Ved den neste innspillingssessongen, sommeren 1917, lagde han ni filmer og disse filmene har ikke den samme kreativiteten som i de filmene han hadde laget året før. Årsaken til dette var nok at han var tappet for krefter og kom seg ikke helt efter den store produksjonen året før. I løpet av 1918, lagde han bare tre filmer. "Hasselblads Fotografiska AB" avsluttet sin filmproduksjon samme år da Pathés svenske avdeling overtok selskapet. 

Under sin periode ved "Hasselblads Fotografiska AB" prøvde Georg af Klercker på forskjellige genere, blant annet prøvde han seg på farser og lystspill for å dekke selskapet behov for bredde i repetoaret. Men det var ikke ved disse generene han viste sine kunstneriske kvaliteter, men det var med melodramer og sensasjonsfilmer han utviklet sin kunstneriske egenskaper. Her viser han en utstudert bildestil, et god og gjennomarbeidet innhold som holdt en realistisk stil. Dette var kvaliteter som stod i kontrast til det etablerte synet på det kunstnerlige innen film. Men det igjen førte bla til at hans film "Mysteriet natten till den 25:e" (1917) ble totalforbudt. Sensurens kommentar til totalforbudet av denne sensasjonsfilmen var: "Förråande. -- "Nick Carter". Nick Carter var på den tiden et begrep for en litterær og filmisk voldgenre som ble oppfattet som symbolet på den amerikanske demoraliserende påvirkning av den oppvoksende slekten. Senere bedømmelse av filmen har gitt den oppreisning ved at den nå blir sammenlignet med bla filmer som Louis Feuillades () "Judex" () og  Fantomas (). "Mysteriet natten till den 25:e" (1917) er et godt eksempel på hvordan Georg af Klercker bruker raffinerte formmiddel og suggesive lyssettinger. Filmen ble spilt inn i Göteborg sommeren 1916 og fikk først premiere 21.08.1975. Andre eksempler på denne generen er "Fången på Karlstens fästning" (Äventyrsfilm i 4 akter) (1916) og "Nattens barn" (Sensationsfilm i 5 akter) 1(916). Her viser han hvordan behersket det raffinerte kriminaldramet med en meget dyktig fortellerteknikk der kriminalgåten utvikler seg i to parallelle fortløpende tidsplaner og hvor løsningen først avsløres på slutten. Filmene preges av gode billedkomposisjoner og at han behersket dypfokusfotografering. En av årsakene til denne høye kvaliteten var at "Hasselblads Fotografiska AB" var et selskapet som hadde en fototeknisk ekspertise som han utnyttet i sine filmer. 

Den siste fillmen han regisserte for "Hasselblads Fotografiska AB" var, i følge IMDb, "Fyrvaktarens dotter" (1918). Efter det gikk det åtte år før han prøvde seg med et comback med filmen "Flickorna på Solvik" (1926). Det ble ikke noe vellykket comeback og filmen ble ingen suksess hverken hos publikum eller kritikere. Det var "Aktuellfilm" i Malmö som produserte filmen. 

JOHN EKMAN
John Ekman (John Ossian Ekman) (15.11.1880-24.11.1949). Han utdannet seg først til kunstner, men scedebuterte allerede i 1901 og under en periode drev han sitt eget teaterselskap. I perioden 1911-1917 var han engasjert ved "Svenska Biografteatern" i Kristianstad og var skuespiller i perioden 1912-1950. I stumfilmperioden medvirket han i ca 61 filmer. Han deburterte i 1912 i Georg af Klerckers kortfilm "Dödsritten under cirkuskupolen" (1912) hvor han hadde rollen som cirkusdirektør. I perioden 1912-1914 regisserte han to filmer. Han debuterte med "Säterjäntan" (1912) som ble spilt inn under sensommeren 1912. Filmen ble aldri ferdig eller vist, men filmmanuskriptet er bevart. Dette manuskriptet inneholder blyantnotater som er blitt skrevet med to forskjellige håndskrifter, det være seg både for regi og scener. Forskning har vist at det med stor sannsynlighet er Victor Sjöström og John Ekman som har skrevet det. Siden Victor Sjöström stod bak deler av manuskriptet kan man trekke den slutningen at det egentlig var han som var tiltenkt regien. Stillbildematerialet tar for seg hele filmen bortsett fra sluttscenene. Dette viser at John Ekman spilte inn frem til og med den scenen der den mystiske "främlingen, Hin Onde", som ble spilt av ham selv, som byder opp bruden til dans. Men sluttscenen ble aldri filmet. Årsaken var antakelig at den teknisk var for vanskelig, spesielt den scenen med en ville langdansen oppover berget og der de når avgrunnen og alle blir oppslukt av ild og røk. Innholdet som ikke ble spilt inn var: 

"Lars känner igen främlingen och börjar åter spela. Dansen går vidare, alla är som förhäxade. Med främlingen och Ragna i sin buddräkt i spetsen dansar de bort över fälten i en vild långdans upp mot Hårgabergets krön.  Skräckslagen försöker bruden slita sig loss ur främlingens grepp men förgäves. Hånskrattande tvingar han alla med sig upp mot krönet. Där stannar han, stampar i marken. Jorden öppnar sig med rök och flammor. Alla störtar ner i avgrunden."

Den andre filmen var "Kammarjunkaren" (En liten bild från "den gamla goda tiden") (1914). Filmen ble spilt inn i september 1913. Denne filmen er tidligere kreditert Mauritz Stiller, men senere forskning har vist at John Ekman hadde regien. Men det var Mauritz Stiller som hadde skrevet filmmanuskriptet, planlagt den og det var opprinnelig meningen at han skulle stå for regien. Av ukjente årsaker, muligens på grunn av sykdom, fikk han aldri fullført disse planene. Bekreftelse på at John Ekman stod for regien finner man bl.a. ved filmens fortekst som er sitert på scensurkortet. 

MAURITZ STILLER
Mauritz Stiller (17.07.1883-08.11.1928) kom fra en russisk-polsk familie og vokste opp i Helsingfors som fostersønn i en ortodoks familie. Han ble tidlig interessert i teater og da "Folkteatern" i Helsinfors åpnet 02.12.1899 begynte han sin utdannelse der og var ved teateret frem til våren 1900. Samme høst fikk han engasjement som skuespiller ved "Svenska inhemska teatern" i Åbo og var der til og med vårsessongen 1902. Mauritz Stiller fortsatte å arbeide ved forskjellige teater i Finland til han oktober 1904 ble innkalt til russisk militærtjeneste. Han nektet og ble hentet av de russiske myndigheter, klarer å flykte og kom ved juletider som flyktning til Sverige. Der fortsatte han å arbeide som skuespiller og våren 1911 fikk han engasjement som skuespiller og var også regissør ved "Lilla teatern" i Stockholm. Engasjementet varte til mars 1912. Den 15.05.1912 ble han ansatt som regissør og skuespiller ved "AB Svenska Biografteatern" og engasjementet var på tre år og varte frem til 15.05.1915. 

Allerede samme år regisserte han tre filmer. Det var "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912), "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) og "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912). "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912) ble overfor offentligheten fremstilt som Mauritz Stillers debut som filmregissør, men var i virkeligheten hans fjerde film og ble spilt inn på slutten av juni 1912. Filmen har omtrent ikke noen ekstriørscener og alle interiørscenene, også fra varitélokalet, ble bygd opp i "Svenska Bios" ateljé på Lidingö. "De svarta maskerna" (Drama i 2 akter och ett förspel) (1912) var hans femte film, men den andre som ble vist for publikum. Den var ferdig allerede tre uker efter han offisielt debuterte med "Mor och dotter" (Drama i 2 akter) (1912). Filmen ble spilt inn på slutten av juli og begynnelsen av august 1912 og var antageligvis på den tiden "Svenska Bios" mest påkostede produksjon. Denne filmen var en bevisst efterligning av "De Fire djævle" (1911), med regi av Alex Christians, Robert Dinesen, Alfred Lind og Carl Rosenbaum. "Den tyranniske fästmannen" (Lustspel i 2 akter) (1912) var hans sjette film og ble innspilt på sensommeren 1912. Manuskriptet er basert på et finsk lystspill "Bakom Kuopio", av Gustaf von Numers (1848-1913), et stykke som tidligere var blitt spilt på "Lilla Teatern" i Stockholm med premiere 29.3.1911 (urpremiere 28.2.1890 i Helsingfors). Det var Mauritz Stiller som da hadde regissert stykket for teateret og spilte også hovedrollen som "vikarierende pastorsadjunkten Elias Jussilainen", noe han også gjorde i filmen. Også Ester Julin (1885 - 1931) spilte i samme rolle i filmen, Naemi, hans kone, datter til prosten, som hun på teateret.

I perioden 1913-1916 regisserte Mauritz Stiller 31 filmer fordelt på følgende år der han i 1913 regisserte 11 filmer, noe som var det meste han lagde i løpet av et år. I 1914 regisserte han seks filmer, mens han i 1915 økte megden til ni filmer. Det siste året i denne tidsperioden regisserte han i 1916 fem filmer. (Jeg vil her på denne siden bare ta for meg enkelte av filmene hans i denne perioden og viser til en senere mer omfattende artikkel om Mauritz Stiller og hans filmer.)

Mauritz Stillers aller første film var "När svärmor regerar" (1914) og ble innspilt i mai 1912. Den baserte seg ganske fritt efter Gustaf von Numers (1848-1913) lystspill "Pastor Jussilainen" (1895) og som ble uroppført på "Svenska Teatern" i Helsingfors 22.01.1896. "Vampyren" (Drama i 3 akter) (1913) var hans andre film og ble spilt under slutten av mai 1912. Det var samtidig den aller først filmen hvor Victor Sjöström medvirker i selv om den ikke ble sluppet først ut. Rett efter at filmen ble ferdig, begynte Victor Sjöström å arbeide med "Trädgårdsmästaren" (1912) som var den første filmen han regisserte og hvor han også spilte hovedrollen. Denne filmen var også den første svenske filmen hvor Lili Bech (29.12.1885-1939) hadde en rolle. 

Den første filmen "Svenska Bio" spilte utenom innspillingsessongen var "När Kärleken Dödar" (Drama i 2 akter med prolog) (1913). Den ble spilt inn i januar og begynnelsen av februar. Det var hans syvende film og den første efter oppholdet siden høsten 1912. "När Larmklockan Ljuder" (1913) ble spilt inn i februar 1913 og er Mauritz Stillers eneste film med dokumentarisk eller halvdokumentarisk innslag. Filmen ble spilt inn et og et halvt år før første verdenskrig og ble skrevet av en daværende løytnant, senere kaptein Ragnar Ring (1882-1956), som i 1917 forlot den militære tjenesten for å arbeide som forfatter under sitt forfattersyndonym Lasse Ring. I den perioden arbeidet han med produksjon av reklame- og industrifilmer. Det antas at det var han som opptaget Greta Garbo (18.09.1905-15.04.1990) da hun debuterte foran et kamera i en av hans reklamefilmer fra 1920 for varehuset Paul U Bergström (PUB) i Stockholm. "Gränsfolken" (Drama i 3 akter) (1913) ble innspilte oktober 1913 og ekstriørbildene er vesentlig fra deler i Visby med omgivelsene. Dette var hans 16 film som han hadde laget under sine to første år hos "Svenska Bio". Filmen hadde urpremiere i Norge og solgtes til Danmark, England, Irland, Belgia, Frankrike, Italia, Østerrike, Hellas, Albania, Montenegro, Tyrkia, Sydafrika, Australia, New Zeeland, Japan, Canada och USA. Filmen var en av "Svenska Bios" datidens største internasjonale fremganger og minst 41 kopier av filmen ble solt til utlandet, av dem 10 til England og 12 til USA og Canada. 

Mauritz Stillers 11 film var "Bröderna" (Drama i 2 akter) (1914) og ble innspilt i perioden juni-juli 1913. Filmen bygger på et omfattende orginalmanuskript av den norske journalisten og kriminalforfatteren Sven Elvestad (06.09.1884-19.121934), mer kjent under psedonymet Stein Riverton. Rundt 1910 var han en aktiv manuskriptforfatter for dansk og svensk film. Men i denne filmen har Mauritz Stiller bare beholdt en mindre del samt visse episoder av manuskriptet og omskrevet det til et helt nytt manuskript. 

"Hämnaren" (Drama i 3 akter) (1915) ble spilt inn i slutten av april og begynnelsen av mai 1915. Manuskriptet var skrevet av det danske författerparet, Martin Jørgensen (18??-19??) og Louis Levy (1875-1940), som også hadde skrevet manuskriptet til "Madame de Thèbes" (1915), en film som hadde premiere tre dager tidligere. Det spesielle med denne filmen er at den er sterkt antisemitisk, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Det uvanlige var derimot at både den ene forfatteren Louis Levy og Mauritz Stiller var begge jøder. 

"Svensk bios" hittils størst satsing både på det ambisiøse og økonomiske plan var "Madame de Thèbes" (Drama i 3 akter och prolog) (1915). Filmen ble spilt inn mai 1915 og var ferdig i begynnelsen av august da den hadde urpremiere i Norge og svensk premiere i Göteborge. I stockholm ble den ikke satt opp før fire måneder senere for å komme med på innvielsesprogrammet til "Svenska Bios" nye kino "Röda Kvarn" på Biblioteksgatan 5. "Minlotsen" (En händelse från krigets dagar i tre akter) (1915) ble spilt inn på sensommeren 1915 og er i sin helthet spilt inn utendørs og alle nødvendige interiørscene ble arrangeret på filminnspillingsplassen. Slik jeg har tolket det er dette den første filmen hvor de ikke brukte "Svenska Bios" faste atelje. "Mästertjuven" (Drama i 3 akter) (1915) ble spilt inn i juni 1915 og hadde, i forhold den tids filmer, forholdsvis mange utescener. Filmen ble spilt inn i Saltsjöbaden og ved og omkring flere villaer på Lidingö. Det spesielle med denne filmen er at Mauritz Stiller i en nøkkelscene brukte en skyggeeffekt, reprodusert på et stillbilde, som på sin tid var en meget avansert metode. I september 1915 spilte Mauritz Stiller inn "Dolken" (1915). Denne filmen ble spilt innendørs og mangler nesten helt ekstriørscener. Innspillingen gikk ganske rakst og ble en billig produksjon. Filmen ble totalforbudt i Sverige og kommentarern på sensurkortet var "foråande". Den ble også forbudt i Norge og i deler av Tyskland der den ble lansert under tittlen "Der Dolch". Totalt ble det solgt 33 kopier til Danmark, Finland, England, Holland, Tyskland, Østerrike, Ungern, Spania, Russland, Argentina och Chile.

Mauritz Stillers 30 film for "Svenska Bio", samt hans første film i 1916, var "Balettprimadonnan" (1916). Filmen ble spilt inn i mars og komplitert med ekstriørscener i begynnelsen av mai 1916. Det spesielle med denn filmen er at Mauritz Stiller i denne filmen bygger en av nøkkelscenene på en lydeffekt, en plutselig forandring fra et musikkstykke til et annet som tilskueren kjenner igjen. 

Mauritz Stillers fjerde og siste film i 1916 var "Vingarne" (Drama i 4 akter) (1916) og ble spilt inn i juni og første halvdel av juli 1916. Like efter han var ferdig med filmen, reiste han til Göteborg hvor han ble kunstnerisk sjef for "Lorensbergsteatern". Der iscenesatt han teaterets innvielsesprogram den 29.10.1916, August Strindbergs (22.01.1849-14.05.1912) "Ett drömspel". Filmen blir regnet som den siste av Mauritz Stillers filmer i hans "lærerår" hos "Svenska Bio" i perioden 1912-1916. Til tross for at filmen i sin tid ble dårlig mottatt, viser filmen en ny side av ham ved at han har et sikkere grep om teknikken og filmfortellingens uttrykksmuligheter. Da han vendte tilbake til "Svenska Bio" et år senere, begynnte han å arbeide med en helt ny type filmer som hadde et mye høyere kunstnerisk nivå enn sine tidligere filmer.

I februar 1912 skrev Victor Sjöström under en kontrakt med Charles Magnusson om ansattelse ved "Svenska Bio" som "öfverregissör och chef för inspelningarna" ved det nyåpnede ateljéen på Lindingö. På den tiden ble Victor Sjöström 

"landsortens främste sceniske konstnär (-) prövad med lika lyckligt resultat både som regissör och som skådespelare". (Scenisk Konst, nr 6-7, 1912). 

Tross denne gode omtalen var hans eneste erfaring med film noen få kinobesøk. Derfor besluttet han og Charles Magnusson for å reise til Paris mai 1912 for et studiebesøk ved "Pathé Frères" ateljée. På slutten av mai debuterte han som skuespiller i Mauritz Stillers film "Vampyren" (Drama i 3 akter) (1913). Her spiller han imot den danske skuespillerinnen Lili Bech, en kvinne han forelsket seg og de giftet seg i 1913. (Ekteskapet varte til 1916). 

VICTOR SJÖSTRÖM
Sommeren 1912 debuterte Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) som regissør med "Trädgårdsmästaren" (se bilde til høyre) (1912) der Lili Bech spiller rollen som datteren til den gamle gartneren. I sine "Oskrivna memoarer", (DN 30/4 1933) forteller han om hvordan han

"med intresse och energi kastade sig över uppgiften, och som ett bevis på hans stora samvetsgrannhet i arbetet kan nämnas att han tog ovanligt lång tid på sig för själva inspelningen. Den tog nämligen en hel vecka eller något mer. Och tio, tolv dagar ansågs vara rekordlång arbetstid för en film på den tiden.  Den är nämligen förbluffande genomarbetad i alla detaljer, uppvisar ett stort antal skiftande miljöer - inte minst exteriörer - och därtill ett spel som på de flesta händer är ovanligt dämpat. Inte minst Sjöström själv, men även Lili Bech, lyckas faktiskt med att ge det lätt pekoralistiska innehållet en viss resning."

Men Victor Sjöströms debut som regissør led samme skjebne som da Georg af Klerckers debuterte med filmen "Två Bröder" (1912), den ble totalforbudt i Sverige. Årsaken til totalforbudet var en voldtekt i drivhuset, en hendelse som hverken ble vist eller antydet symbolsk, men en slutning som tilskueren senere kunne trekke ut i fra senere hendelser. Det var sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner som bestemte at filmen "får icke offentligen förevisas i Sverige". "Svenska Bio" reagerte kraftig på denne bestemmelsen og det ble arrangert en spesialvisning statsminister Staaf (), andre ministere, kritikere og journalister på "Röda Kvarn". Men det hjalp ikke da "Statens Biografbyrå" stod på sitt og filmen ble først vist den 14.10.1980 på  "Cinemateket/Bio Victor" i Stockholm. Imidlertid hadde filmen sin urpremiere den 17.10.1912 på "Victoria-Teatret" i København, ble vist den 10.01.1913 på "Verdensspeilet"  i Kristiania og den 20.01.1913 ble den vist på "Olympia" i  Helsingfors. Avisen "Politiken" skrev den 19.10.1912 at 

"Nogle av Scenerna udspilles i en Ramme af landskabelig Ynde, som ikke er set yndeligere i vore Biografteatrer." Detta tycks emellertid inte ha imponerat på den svenska censuren som utöver sin tidigare citerade motivering gav följande orättvisa beskrivning av innehållet: "Torpflickan och trädgårdsmästarens son älska varandra, men trädgårdsmästaren är mot partiet. Efter sonens avlägsnande våldför han sig själv på dennes käresta, vilken därigenom bringas på sluttande planet. Hon blir till en början älskarinna ("förtrogna") hos en general och som qvasi-änka tar hon steget fullt ut och blir allmän glädjeflicka ("låter snart allt gå vind för våg"). Till sist slutar hon sina dagar "bland alla sommarens rosor" på den plats där "förförelsen" genom trädgårdsmästarens "brutala naturs hela våldsamhet skedde" efter att ha förbannat mördaren av sin lycka, varefter "hennes själ svingar sig upp mot blånande rymder".

Ut i fra avisartiklen var det tydelig at sensursjefen Gustaf Berg og sensoren M.L. Gagner tolket filmen ganske vidt og la inn sine egne tolkninger av innholdet.

I perioden 1912-1916 regisserte Victor Sjöström 30 filmer for "Svenska Bio" fordelt på følgende år der han i 1912 regisserte to filmer og i 1913 hadde han økt mengeden til syv filmer. I 1914 regisserte han åtte filmer og 1915 regisserte han åtte filmer. Dette ut i fra når filmene fikk premiere, men det viser ikke når han spilte inn filmene. Eksempel på hvor tett filmene ble produsert efter hverandre og her er 1915 et godt eksempel. Dette var en aktiv periode og i følge produksjonsjournalen filmet han uten pause seks filmer fra midten av juni til slutten av oktober 1915. Det var "Skomakare, bliv vid din läst" (Lustspel i 3 akter) (1915) (14/6-28/6), "Judaspengar" (Drama i 3 akter) (1915) (28/6-9/7), "Skepp som mötas" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/7-30/7), "I prövningens stund" (Skådespel i 3 akter) (1915) (30/7-12/8), "Havsgamar" (Drama från de yttersta skären i 3 akter) (1916) (18/8-11/9) og "Hon segrade" (Skådespel i 3 akter) (1916) (12/9-31/10). I 1916 regisserte han fem filmer. (Jeg vil her på denne siden bare ta for meg enkelte av filmene hans i denne perioden og viser til en senere mer omfattende artikkel om Victor Sjöström og hans filmer.)

Victor Sjöströms neste film var "Ett hemligt giftermål eller Bekännelsen på dödsbädden" (Gripande svenskt heltimmesdrama i 3 akter) (1912). Det var hans andre regioppgave og ble antagelig spilt inn rett efter "Trädgårdsmästaren" (1912). I følge laboratoriejournalen ble filmen spilt inn i juli og august 1912, en periode hvor han faktisk spilte inn fire av sine første filmer. De andre to filmene var "Löjen och tårar" (Komedi i 2 akter) (1913) og "Lady Marions sommarflirt" (Lustspel) (1913). Men disse filmene ble ikke sensurert og gjort premiereklare før i 1913. Filmen hadde urpremiere den 14.10.1912 på Charles Magnussons kino "Cosmorama" i Göteborg der den ble lansert som et "Gripande svenskt heltimmesdrama" -- og i annonsene ble filmen omtalt som 

"En mäktigt gripande hymn åt moderskärleken, det fagraste här i livet."

"Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913) var Victor Sjöströms først film i 1913. Filmen ble spilt inn i mai 1913 og var "Svenska Bios" hittils lengste produksjon. Den var på 1826 meter, noe som med tids hastighet tilsvarte ca 90 minutter. Dette var den første av tre filmer som tar for seg sosiale temaer og som kan sees som innledningen til hans mer ambisiøse filmer det året. De to andre filmene var "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) og "Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915). Dette må ikke oppfattes som en triologi fra Victor Sjöströms, heller en tematisk sammensetting fra min side da disse tre filmen ut i fra det jeg har lest om innholdet, tydeligere tar for seg sosiale temaer enn ved hans andre filmer i perioden 1912-1916. Det var den norske filmforfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948) som skrev manuskriptet til filmen. Victor Sjöström skrev om manuskriptet, og selv om selve grunnhistorien var den samme, ble den mindre banal og en bedre personkarakteristikk. Filmen er antageligvis en av de første filmene som våger å ta opp barnets situasjon i forbindelse med en skillsmisse. Hans tolkning av rollen som den alkoholiserte "Daniel Barkner, bankkamrer", peker frem mot filmen "Körkarlen" (1921) der han spiller den alkoholiserte "David Holm". 

Med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913) vidreutviklet Victor Sjöström de sosiale temaene. filmen ble spilt inn sommeren 1913 og bygger på en roman som Nils Krok (1865-1928) skrev i påsken 1906. Han var en sosialt engasjert person og medlem av "fattigvårdsstyrelsen" i Helsingborg. Samtidig skrev han også teaterstykker. Høsten 1906 leverte han stykket til teaterdirektøren Hjalmar Selander (02.07.1859-110.08.1928) som urfremførte den på "Helsingborgs Teater" 05.11.1906. Høsten 1907 satte han opp stykke i Göteborg og da var det Victor Sjöström instruerte stykket. I november 1911 skrev Nils Krok om manuskriptet for film og leverte det til Victor Sjöström som på den tiden gjestespilte i Helsingborg med sin egen teatertropp. På den tiden la han mauskriptet til side og begynte ikke å filme det før sommeren 1913. Filmen utmerker  seg ved Victor Sjöströms enkle, men samtidig meget effektive fortellerstil og et nedtonet spill hos skuespillerne. Da de på den tiden ikke var vant med bevegelige kameraer, klarte han å forvandle disse begrensningene til styrke ved å utnytte dybden i bildet, noe som skapte spenning i bildet. Han skapte gode bildekomposisjoner med en god detaljerikdom i bildene. Filmen ble også forsterket ve at han bruktekorte mellomtekster som f. eks "Bankrutt", "nöd" og "fare".

Filmmanuskriptet til "Livets konflikter" (1913) ble skrevet av den norske forfatteren Peter Lykke-Seest (1868-1948), som også brukte psedonymet Benvenuti. "Svenska Bio" kjøpte manuskriptet 23.11.1912 og det var da meningen at Mauritz Stiller skulle regissere filmen. Han hadde bearbeidet manuskriptet og planlagt innspillingen. Men på sensommeren 1913 er det mulig at han var plaget av sykdom slik at Victor Sjöström overtok regiarbeidet til Mauritz Stiller frisknet til. Slik jeg tolker det tok Victor Sjöström over hele filmen da notiser og programblad, som tar for seg den senere del av innspillingen, angir Victor Sjöström som regissør. 

I "Prästen" (Skådespel i 4 akter med prolog) (1914) tar opp Victor Sjöström problematikker som han tar opp igjen i sine beste amerikanske filmer. Eks på slik film er "The Scarlet Letter" (1926) men som baserer seg på et vesentlig tyngere manuskript. Den bygger på en roman av Nathaniel Hawthorne (04.07.1804-19.05.1864). Det er tydelig at dette temaet opptok ham da han ofte kom tilbake til lignende motiver og idéer under sin periode som regissør. 

Marika Stiernstedt (1875-1954) skrev det første manuskriptet til "Landshövdingens döttrar" (Filmdramatisering i 3 akter) (1915). Manuskriptet er en fri bearbeidelse av hennes romaner "Landshövdingens dotter" (1911) och "Daniela Herz" (1912), romaner som tilhører hennes tidligste produksjon. Opprinnelig var innspillingen av filmen planlagt til våren 1914, men ble forsinket ved at Victor Sjöström bearbeidet manuskriptet og samtidig eksperimenterte med formen blant annet på grunn av at han kone Lili Bech skulle spille begge tvillingsøstrene. Dette gav ham en anledning til å filme to ulike scener i et opp tak gjennom ett kamera. I følge et øyenvitne  Ett ögonvittne (Sign Jason, journalist?, ukjent avis, ukjent dato) skrevet om hendelsen:

"Ena halvan av filmkameran täckes till en början med en pappskiva, varefter man spelar in t_ex 20 meter. Skådespelarna få härunder noga akta sig för att endast beträda den halvan av scenen som motsvaras av den obetäckta delen av filmkameran. Regissören får under tiden noga räkna ut bråkdelen av den tid som åtgår härför. Nu är ju bara den ena halvan av filmen exponerad, varför kameramannen rullar tillbaka filmen 20 meter och i stället täcker för den delan av filmen som redan exponerats. Nu gäller det att spela in motsvarande bilder och det är däri som den stora svårigheten ligger. Det duger nämligen inte att Elvine nickar på ett ställe och Daniela på ett annat -- utan de båda olika hälfterna måste på det mest minutiösa sätt passa ihop med varandra. Ett fullständigt tålamodsprov från såväl regissörens, fotografens och skådespelerskans sida."

I følge produsjonsjournalen ble filmen spilt inn over to perioder, delvis 06.03.1915-20.03.1915 og delvis 11.04.1915-19.04.1915, en uvanlig lang innspillingstid og hadde en totalomkostning på kr 13.581. Filmen ble ikke noen suksess i Sverige da det ble bare sendt ut to kopier. Men filmen slo bedre an på det internasjonale markedet og det ble sendt ut 29 kopier til de nordisk landene, England, Frankrike, Holland, Russland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike og USA. 

Filminnspillingen av "Sonad skuld" (Svenskt original i 3 akter) (1915) startet den 04.06.1915 og ble spilt inn like før "En av de många" (Skådespel i 3 akter) (1915) selv om premieren var 14 dager senere. Også dette manuskriptet var skrevet høsten 1913, antageligvis like efter den fremgagen han hadde med "Ingeborg Holm" (Drama i 5 akter) (1913). Historien i filmen viser at Victor Sjöström tar opp sosiale temaer, muligens med tilknyttning til Nils Kroks fomsorgsarbeidet for fattige. Filmen viser bla scenenen om den miljøfarlige fabrikken, et moderne tema som var forut for sin tid. Men selv om Victor Sjöström ikke var redd for å ta opp brennbare temaer i sine filmer, sporer han av i denne filmen slik at filmen munner ut i en banal historie. (Dette er årsaken til at jeg ikke nevner den sammen med de tre andre filmene som tar opp sosiale problemer).

"Strejken" (Socialt skådespel i 3 akter) (1915) handler om en streik på en fabrikk, et tema som var et meget brennbart. Manuskriptet hadde Victor Sjöström skrevet sammen med en medarbeider på "Svenska Bio", Adolf Österberg (04.02.1881-??), og notater viser at det må ha blitt skrevet tidlige på høsten 1913 og at filmen, i følge opplysninger på laboratoriekortet, ble spilt inn i oktober samme år. Men filmen ble klar for granskning i mars 1914, men ble liggende til desember samme år da den ble sensurert selv om den allerede i september 1914 skal ha hatt urpremiere i Oslo. Årsaken til forsinkelsen av ferdiggjørelsen av filmen kan være krigsutbruddet i juli-august 1914. Det er derfor mulig at "Svenska Bio" var usikker på temaetvalget på grunn av krigsfaren. Arbeiderstreik var derfor et tema man burde forsvare for sterkt i en nasjonal krisesituasjon og det nok derfor "Svenska Bio" lot filmen ligge til den første uroen og krigsredselen hadde lagt seg. Men filmen slo ikke an blant publikum, noe som bla skyldtes at de vendte seg mer mot "lettere" og mer underholdene filmer. Det førte til at Victor Sjöström i de neste årene la mer vekt på filmer som ikke hadde så alvorlige emner. 

"Dödskyssen" (Kriminaldrama i 3 akter) (1916) ble spilt inn i perioden 25.04.1916-18.05.1916. Filmens innhold er melodramtisk, men samtidig har den en meget interessant fortellergrep og i følge sensurkortet: 

"framställningen har formen av att Monro finnes död och händelseförloppet därefter konstrueras retrospektivt genom illustrerade vittnesberättelser".

Ved siden av det fortellermessige utmerker filmen seg på det tekniske plan med fotografiske effekter som speilfotograferinger, triksopptak og dobbelkopieringer. Det var faktisk med denne filmen at Frankrike oppdaget Victor Sjöström og ikke med hans kjente film "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Senere har den franske filmhistorikeren Georges Sadoul påpekt at det på den tiden antageligvis ikke fantes en annen film med en så kompleks fortellerteknikk (Histoire général du Cinéma, 1952). Også i sin forrige film "Therèse" (1916) brukte han en fortellerteknikk der han fortalte historien med tilbakeblikk. Dette symbolske fortellerteknikk man finner mer utviklet i bla  "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). Filmen ble en stor eksportfremgang for "Svenska Bio" og den solgte i 38 kopier til Danmark, Norge, Finland, de baltiske statene, England, Frankrike, Holland, Spania, Tyskland, Ungern, Østerrike, Russland, Japan, Brasil, Chile och USA.

ERIC MALMBERG
Eric Malmberg (Erik Vilhelm Malmberg) (02.08.1888-06.04.1951) var skuespiller og hadde filmroller i perioden 1911-1949. I perioden 1911-1912 regisserte han syv filmer for "AB Svenska Biografteatern". Han debuterte med filmen "Opiumhålan" (1911), en film som aldri ble vist offentlig efter den ble ferdig. I følge en inventarliste over langfilmnegativer fra 1923 finnes titlen "Opiumhålan" med en lengde på 300 meter. Den neste filmen "Agaton och Fina" (1912) ble antageligvis aldri ferdiglaget. Denne filmen er sammen flere av "Svenska Bios" filmer som ble påbegynt, muligens også ble store deler av filmen spilt inn, men som aldri ble ferdiglaget eller sluppet ut. Filmen ble spilt inn parallelt med "Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912). 

"Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912). Denne filmen var Sveriges og muligens også en av verdens første heltinnelystspill. Filmen ble spilt inn på Svenska Biografteaterns ateljé i Lidingö. Videre ble den spilt inn i byene  Stockholm, København, Malmö, Berlin, Paris, Monte Carlo, Ostende, ombord på S/S Lusitania over Atlanten, New York, Niagarafallet, Venesia og Kalmar. Det er handlingen i filmen som knytter de forskjellige byene sammen i historien. Filmen handler om Kolingen og Dompan som under sin formiddagstur havner i et auksjonslokale. Når de forlater lokalet har Dompan kjøpt et atlas og Kolingen har skaffet seg et par kalosjer. tilbake i klubben på Djurgården demonstrer de det de har skaffet seg. Når Kolingen setter på seg sine kalosjer viser det seg at han har skaffet seg et par ekte syvmilsgalosjer. Disse galosjene kan frakte bæreren dit han ønsker seg. Reisen starter ved at Kolingen byr Dompan på en rask tur til København  før de reiser videre over Tyskland til Paris. Deres fantastiske forflyttninger fikk Eric Malmberg til gjennom klipp, dobbeleksponeringer og at skuespillere ble hengt opp i sjulte seler og pianostrenger. Manuskriptet til filmen beskriver hvordan de fikk det til: 

"Fotograferingen utföres så, att när K. skall taga steget stå alla stilla till dess K. är utom kamerans synvinkel. Därefter fara alla de kvarvarande upp mycket förvånade efter den försvunne K. Kameran går hela tiden -- filmbiten emellan den bild där K. har börjar att taga steget tills det ögonblick han är utom synvinkeln bortklippes."

Det var viktig ved de scenene Kolingen dukker opp i en utenlandsk by at det bevegelige gatelivet ikke avslørte den bortklipte delen i filmen. 

Alternative versjoner for å skildre svenske byer vises med en scene i begynnelsen når Kolingen med Dompan på ryggen flyr over Sverige på vei til København. "Scen 9. Öfver ängar och berg samt bl_a öfver den stad, i hvilken den biograf ligger, som förevisar bilden, sceneriet växlar, öfver Malmö. K. tager långa skutt."  I bl.a. Kalmar annonseres en slik lokal tilknyttning. Flyplanet ble filmet på Kløvermarken utenfor København. Det biplanet Kolingen foretrakk var Robert Svendsens (Charles Robert Edvard Svendsen) (1884 - 1938) berømte "Glenten" (Gladan), et fly av Farman-typen. "Glenten"  fikk også fremtredene roller i flere høydramatiske Nordisk-filmer fra samme tid. I manuskriptet følger efter Monte Carloscenen en episode ved en "niggerkungs" hoff. Den skulle spilles inn i ateljé, men ble strøket. 

Samtidig som filmen ble vist i Stockholm, ble det i Chicago et scenelystspill med titlen "Kolingarnas lust!resa i Amerika". Det var forfattet av journalisten Carl Atterling ()og fremført av det "Svenska teatersällskapet" i Chicago. Manuskriptet til denne filmen, som også til andre reisefilmer, har bl.a. Bengt Idestam-Almquist (09.09.1895-09-09-16.09.1983) tillskrevet "Svenska Bios" direktør Charles Magnusson. Som så ofte når det gjelder filmer fra denne tiden så har man ikke fått avklart hvem som har stått for regiteksten. Men ved denne filmen skal det ha tilhørt Julius Jaenzon og som nå finnes i SFIs arkiv. 

I en artikel i DN 1942 forteller Julius Jaenzon for Bang (Barbro Alving) (12.01.1909-22.01.1987) om bl.a."Kolingens galoscher" (Den stora världsomseglingen eller Hvad skall Engström säga?) (1912):

"Vilket år var det som den svenske Kolingen besökte Niagaras vilda fall, iförd galoscher? Vilket år fick man i svenska journalfilmer se hund och kråka äta ur samma fat och kemiskt tonade sköna solnedgångar? Var låg den första Röda Kvarn, och hur såg den ut? Och vems förtjänst var det att hjälten i de första svenska filmerna inte hade vita byxor i början på en serie scener och svarta i slutet? Fråga Julius Jaenzon, han vet allt som är värt att veta om den svenska filmproduktionens utveckling och en hel del därtill, som inte hör till standardkunskaperna, men är desto roligare. I 33 år har fotograf Julius Jaenzon arbetat med svensk film; hans 110:e långfilm går just över duken, den 111:e är redan färdig, och den 112:e lär väl inte vänta på sig -- han om någon har sett det mesta som kan ses från posteringen bakom en svensk filmkamera. Och han kan säga liksom de flesta yrkesmän med veterantiteln inom räckhåll och vitaliteten i behåll: Det var på sätt och vis roligare förr. Förr, det var för trettio år sedan, när den svenska filmen gjorde långturer som den väl aldrig har gjort senare annat än för att fånga speciellt exotiska miljöer. Men år 1912 fanns ingen möjlighet att kameramässigt fiffla med bakgrunder; skulle man filma mot Niagara, så fick man fara till Niagara. Och det var just vad man gjorde -- för att ta exteriörer till Kolingens galoscher! -- Jo, vi reste både kors och tvärs i Europa och till Amerika för att ta exteriörer. I USA gällde det fem filmer, och en av dem var som sagt Kolingens galoscher. Men det var inte fullt så kostsamt  som det låter. På den tiden drog man inte ut i en hel karavan på 30-40 personer med regissörer, tekniker, påkläderskor, sminkörer, B-fotografer och assistenter av alla de slag. Då hade man bara sig själv och kameran att svara för och så en liten skådespelargrupp och i bästa fall en regissör. På Amerikaresan den gången var det en som hette Malmberg som skulle biträda som regissör, men han hade lika svårt att lägga sig om kvällarna som att komma upp om morgnarna, så vi, några Göteborgsskådespelare och jag, fick klara oss själva, och det föll på fotografen att passa klädsel och allt annat. Och det gick fint, till och med den gången när jag tappade bort hela bandet vid en liten station som hette Buffalo och kom fram till Niagara utan så många cent så det räckte till drickspengar till negergrabben som borstade skorna på tåget. Över huvud taget hade det sina sidor att resa med ett filmsällskap på den tiden. När vi reste i Europa måste vi ha allting med oss i kupén, det blev 28 kollin sammanlagt, och tullgubbarna var inte nådiga; de hade aldrig sett folk som reste med så mycket bagage och som satt på filmrullar i kupéerna. Det var mycket annat som var annorlunda på den tiden också, och utvecklingen för filmfotografens del har enligt Julius Jaenzon gått så omärkligt och smått att man knappast kan särskilja de olika etapperna. Men ser man det hela i stort, så skriar ju skillnaden i högan sky. Man skulle vilja se den firma nu som krävde kontant betalning före leveransen i misstro mot hela branschen. Det gjordes i början exempelvis i fråga om kemikalier, när affärsmän i synnerhet och folk i allmänhet betraktade den nyfödda filmen som en bluffbransch, som näppeligen skulle hålla i längden. Vilket inte hindrar att det var svart av folk i Hamngatsbacken när Kolingens galoscher hade premiär på gamla Röda Kvarn, som låg med sin höga dubbeltrappa där NK nu ligger. Där stod J. Julius -- Jaenzon alltså -- som både regissör och fotograf; sedan kom den långa raden svenska äresfilmer som signerades Sjöström och Stiller -- och fortfarande med J. Julius vid kameran. Och inte bara där."

Det var ikke bestandig at "Svenska Bio" satte opp alle premierefilmene på "Röda Kvarn". Et eks på det er Eric Malmbergs film "Bränningar eller Stulen lycka" (Spännande drama i 3 akter) (1912). Det er muligat "Svenska Bio" ikke anså denne filmen for verdig for "Röda Kvarn" og filmen ble satt på tre andre kinoer og uken senere ble den satt opp på den fjerde stockholmskino. Denne filmen ble laget i flere versjoner og utover grunnversjonen med Stockholm som utgangsmiljø ble det laget minst tre alternative versjoner hvor den svenske delen av handlingen forefikk i Borås, Kalmar resp. og Malmö. Filmen ble ved siden av lokale stedene i Sverige også spilt inn i Berlin, Monte Carlo, S/S Lusitania og New Yorks havn. En annen film som hadde premiere det året var "Det gröna halsbandet" (1912) som i følge mauskriptforfatteren Jens Edvard Kock () ble denne filmen laget som en slags prøvefilm med de tre skuespillere Lilly Jacobsson (), Eric Malmberg () og Victor Arfvidson () innen de de reiste til utlandet sommeren 1911. Filmen ble spilt inn i og utenfor varehuset Vollmers-Meeths, Juveler Hallberg, Hertzia, Valand, Lorensberg samt på Stora Nygatan.

De to siste filmene jeg skal ta for meg har det til felles at hovedpersonene, ut i fra forskjellige årsaker, reiser til Amerika. I "Samhällets dom" (Svenskt skådespel i 3 akter och 53 afdelningar) (1912) må hovedpersonen Harald, spilt av Eric Malmberg (), flykte til Amerika efter at han blir for å ha "lånt" fra bankens kasse.Filmen ble spilt inn med alternative opptak, noe som viser at filmen også var beregnet for eksportmarkedet. Noe som bekrefter dette er at filmens sluttbilde skap ha blitt spilt spilt inn i minst fem versjoner der teksten på gravkorsets bibeltekst "Dömen icke, så varden I icke dömde", ved siden av den svenske teksten også var skrevet på russisk, fransk, tysk og engelsk. Men jeg har her ikke funnet noen kilder som kan bekrefte at filmen ble eksportert til de respektive landene. I følge selskapets egen annonsering i mars 1912 var filmen da solgt over hele verden og ble vist "för närvarande i New York, där den väcker kolossalt uppseende". Filmen hadde premiere 05.02.1912 på "Röda Kvarn" i Sveasalen, Stockholm. Da Titanic gikk under natten til den 15.04.1912 ble filmen annonsert med følgende annonser: 

"OBS! Även blir man i tillfälle att se Lusitania, syskonbåt till den förolyckade Titanic."

Den samme argumentasjonen ble også brukt ved markedsføringen av "Svenska Bios" 325 m lange reportasje "Med Lusitania till Amerika" med alternativ tittel "Med 2,300 passagerare öfver Atlanten". Filmen var sammensatt av materiale som ble filmet under reisen i 1911. Filmen hadde premiere 22.04.1912, dvs en uke efter katastrofen. 

Den andre filmen var "Två svenska emigranters äfventyr i Amerika" (Folkskådespel i två afdelningar) (1912). Her reiser hovedpersonen "Sven, bondesønn", spilt av Victor Arfvidson () til Amerika. I motsetning til hovedpersonen i "Samhällets dom" (Svenskt skådespel i 3 akter och 53 afdelningar) (1912), reiser Sven ut i fra en lengsel  til Amerika. Publikum mottok filmen med etusiasme og i følge en annonse fra den tiden reagerte publikum 

"Och det har funnits personer som hvarje afton besökt dessa föreställningar och med hänryckning deltagit i applåderna, då emigranterna återkomma och hissa svenska flaggan öfver sitt gamla kära hem!"

Det spesielle ved denne filmen er at skuespillerne ikke ble nevnt i annonseringen eller programblad. På den måten ble det vanskeligere for publikum å oppdage at Eric Malmberg spilte både rollen som James Paterson, tolk/skurk. og som trolig også hadde rollen som Bettys ektemann. Fotografen Julius Jaenzon skal også hatt en rolle i denne filmen. Ved disse scenene ble kameraet blitt sveid av en avskuespillerne.

AXEL BREIDAHL
Axel Breidahl (30.01.1876-04.01.1948) ble i 1913 engasjert av "Svenska Bio" for å regissere en håndfull enkle lystspill med seg selv, Stina Berg (21.10.1869-05.10.1930) og Lili Ziedner (14.09.1885-10.02.1939) i rollene. I perioden 1912-1913 hadde han arbeidet for Frans Lundberg hvor han hadde regissert et par filmer.Det var "Den levande döde" (1912) og "Kärleken rår" (1913). Jeg viser her til 1896 - 1911 PIONERTIDEN for videre informasjon om hans tildligere filmproduksjon. Jeg skal her kortfattet ta for meg de tre filmene som hadde premiere i 1914. Jeg har desverre ikke noen informasjon om når han spilte inn disse filmene, men siden han skrev under kontrakten med "Svenska Bio" i 1913 må han ha spilt dem inn i perioden 1913-1914. De tre filmene både regisserte han, skrev filmmanus og hadde en rolle i filmene. Det var "Födelsedagspresenten" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 15.05.1914 hadde urperimiere på "Verdensspeilet" i Kristiania. "Salomos dom" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 02.03.1914 hadde urpremiere i "Biograf-palatset" i Stockholm . "Vägen till mannens hjärta" (1914) som var spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og som den 26.02.1914 hadde urpremiere i "Metropol" i Malmö. 

PAUL GARBAGNI
Den franske regissøren Paul Garbagni (??18.??-??.19.??) regisserte sin eneste film i Sverige med  "I livets vår" (1912). I perioden 1911-1922 regisserte han, i følge IMDb, 22 filmer. Han var tidligere sjef for "Théâtre des Capucines" på Boulevard des Italiens i Paris og hans erfaring med film var ikke stor da han regisserte denne filmen. Tidligere hadde han regissert og skrevet filmmanuskripter for "Pathé Frères" i Paris. Bakgrunnen for at Paul Garbagni regisserte denne filmen i Sverige var at det store franske filmselskapet "Pathé Frères" hadde på denne tiden både en aktiv og fremgansrik representant i Stockholm og et stort marked i Sverige. De hadde også en avtale med "Svenska Bios" der de hadde eneretten til selskapets filmer utenfor Skandinavia. I perioden 1907 - 1924 produserte selskapet ca 37 filmer i Sverige. For å gjøre svenske svenske filmprodusenter mer kjent med franske og internasjonale strømninger innen filmproduksjonen, engasjerte de derfor Paul Garbagni. I Stockholm hadde de store forventninger til ham og både Victor Sjöström, Mauritz Stiller og Georg af Klercker fikk store roller i filmen. Den ble spilt inn under  sensommeren 1912 i "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og Stockholm med omegn og bygger på August Blanches (1811-1868) roman "Första älskarinnan" som kom ut i 1848. Forfatteren av filmmanuskriptet var Abdon Hedman som var kontorist på "Svenska Bios" kontor i Stockholm. Noen år senere ble han sjef for "Svenska Bios" nyopprettet salgskontor i Berlin, et selskap som også var virksom under første verdenskrig. Filmen ble en publikumssuksess og ble sendt ut i fire kopi, noe som var dobbelt så mange enn det som var vanlig på den tiden. 

FRITZ MAGNUSSEN
Fritz Magnussen (13.09.1878-14.04.1920) var dansk regissør, journalist, maler og tegner. Han deburterte som som filmmanuskriptforfatter hos "Nordisk Film Kompani" hvor han leverte omkring 11 manuskripter i perioden 1914-1916. Fra 1917 ble han ansatt som regissør ved
Debuterede som manuskriptforfatter hos "Nordisk Film Kompani", hvortil han leverede omkring 11 manuskripter i perioden 1914-16. Fra 1917 ble han ansatt som regissør hos "Olaf Fønss' Dansk Film Co." og fortsatte ved "Dansk Astra Film", samme selskap men nytt navn efter rekonstruksjonen i 1918. Her regisserte han i alt 15 spillefilmer, hvorav de 11 var skrevet av ham selv. I forhold til sitt arbeid i Sverige hadde han solgt flere manuskripter til "Svenska Bio" innen han sommeren 1915 ble engsjert som regissør og arbeidet for selskapet frem til 1917. Han debuterte samme år med "Hans faders brott" (1915) som han fikk god publikumssuksess med, men hans følgende ni filmer ble tapsprosjekter. Efter et drøyt år i Sverige reiste han tilbake til Danmark. Jeg har desverre ikke kommet over mer informasjon om Fritz Magnussens periode i Sverige og vil her kortfattet ta for meg hans filmer. 

"Enslingens hustru" (En livshistoria från fjällbygden i 3 akter) (1916). Filmen ble til efter en idé av Fredrik Heber (??-??). Det var Hugo Edlund (??-??) som var kameramann og filmen ble spilt inn ved "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö med extriörscener från trakten runt Åre. Filmen hadde urpremiere den 25.09.1916 på "Regina" i Stockholm. "Guldspindeln" (1916) ble spilt inn i perioden 26.4.1916-19.5.1916 på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö. Denne ble denne filmen en eksportsatsing da den ble totaltforbudt i Sverige. Filmen ble ekspotert til USA under tittlen "The Gold Spider", men det er usikkert om den ble vist der. Filmtittelen viser til guldspindel eller tarantel som er en giftederkopp hvis bitt forårsaker lammelse. "Hennes kungliga höghet" (1916) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den 28.02.1916 på Kronan i Göteborg. "I elfte timmen" (1916) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö med extriørscener från de Lithanderska godsen i Jämtland. Hugo Edlund stod bak kameraet og filmen hadde urpremiere den 18.09.1916 på "Biorama" i Malmö. "Politik och brott" (1916) ble spilt inn i perioden 18.07.1916 og 03.08.1916. Filmen ble aldri sensurert i Sverige da selskapet regnet med at også den kom til å bli totalforbudt. Også denne filmen ble derfor bergnet på eksoptmarkedet. 

"Jungeldrottningens smycke" (1917) ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö og hadde urpremiere den 26.03.1917 på Regina i Stockholm. "Den levande mumien" (1917) og ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö og hadde premiere den 13.08.1917 på "Strix" i Stockholm. "Värdshusets hemlighet" (1917) hadde urpremeiere den 14.05.1917 på "Biorama" i Malmö. 

LUNDASTUDENTERNAS KARNEVALSKOMMITTÉ
Et produksjonsselskap som produserte et par filmer i denne perioden var "Lundastudenternas karnevalskommitté" i Lund. I 1908 hadde de vært medprodusent sammen med selskapet "K.O. Krantz" hvor de sammen produserte deres eneste film "Lejonjakten" (Egen sensationell originalfilm à la Edison) (1908). Jeg viser her til "Pionertiden 1886-1911" for videre informasjon om denne filmen. I 1912 produserte de følgende filmer: "Med dolk och gift eller Guldets förbannelse" (Drama i 8 akter och 30 tablåer) (1912) og "Kärlekens list" (1912). Som "Lejonjakten" var også disse to filmene parodier på andre filmer og filmsjangere. 

"Med dolk och gift eller Guldets förbannelse" (Drama i 8 akter och 30 tablåer) (1912) var en karnevalsfilm som parodierte den tilds kjærlighets- og detektivmelodramaer. Det var et samarbeid med produksjonselskapet til Frans Lundberg. Filmen var delvis finansiert gjennom reklameinnslag og det skal han kosetet kr 100,- per "annonse" i filmen. (Jeg har her ikke fått bekreftet hva slags reklame det var snakk og hvordan det ble lagt inn i filmen.) Samtlige av skuespillerne i filmen var amatører og studenter fra Lund. Regien og filmmanuskriptet skal ha blitt laget kollektivt, men hvor de fikk hjelp av Frans Lundberg i produksjonen. For sitt arbeide tok han betalt kr to per meter samt fem øre meteren for toning av kopiene. Den andre filmen "Kärlekens list" (1912) kompletterer den første filmen ved Lundkarnevallen i 1912. Begge filmene hadde urpremiere den 21.05.1912 i "Biograficon i Palæstra" i Lund. 

"Lundastudenternas karnevalskommitté" fortsatte sener å produsere filmer under navnene "Lundastudenternas karnevalskommitté 1920", "Lundastudenternas karnevalskommitté 1924" og "Lundastudenternas karnevalskommitté 1928". Se 1917 - 1923 DEN SVENSKE FILMS GULLALDER og 1924 - 1931 NEDGANGSTIDER for mer informasjon.