Stumfilm


	FILMPERIODEN 1917-1923 DEN SVENSKE FILMS GULLALDER Året 1917 ble på mange måter et vendepunkt for svensk film. Den direkte påvirkningen fra dansk film opphørte nå, og til tross for at utenlansk film, med amerikansk film, trengte inn over grensen, beholdt den svenske filmen sin egenart. De beholdt sin egen utforming av filmene, filmsproget og valg av motiv. I denne perioden var det spesielt Mauritz Stiller og Victor Sjöström som hver for seg utviklet det svenske filmsproget. Samtidig var deres personlige filmstil avhengig av den fotostil som Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961 utviklet. I 1917 skjedde det også en radikal omstilling av "Svenska Bios" produksjonspolitikk. Det var efter den store publikums- og kritikersuksessen med Victor Sjöströms"Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) at "Svenska Bio" totalt la om sin produksjonspolitikk og valget av filmemner. Fra og med dette året reduserte derfor Charles Magnusson antall filmer kraftig i forhold til tidligere år. I 1916 produserte "Svenska Bio" 24 filmer, mens det i 1917 bare ble produsert fire. Årsaken var at kvalitetsfilmer kostet penger. I 1918 kostet f eks en av "Svenska Bios" filmer omtrent 100 000 kr for å spilles inn. Det som også kjennetegnet disse filmene var de hadde et høytklassisk litterært underlag for historien samt at disse var toppkvalitetsfilmer. Nøkkelordet til filmtemaene var nå "litterær film". SVENSK FILMINDUSTRI (SF) I denne perioden ble flere filmselskaper slått sammen til større enheter. "Filmindustri AB Skandia", et filmselskap i Stockholm, ble dannet den 17.05.1918 ved en sammenslåing av "Hasselblads Fotografiska AB", som hadde avsluttet sin filmproduksjon samme år da Pathés svenske avdeling overtok selskapet, "Pathé Frères svenske filial", "Victorias Filmbyrå", "Biograf AB Victoria", "Svea films" og "Biograf AB Sverige". Den 27.12.1919 fusjonerte "Svenska Bio" med "Filmindustri AB Skandia". Denne fusjonen la grunnlaget for det veldige monopolselskapet "Svensk Filmindustri" (SF) med en aksjekapital på 35 000 000 kr. De som stod bak denne aksjeutvidelsen var tre storbanker og fyrstikkmillionærenIvar Kreuger (02.03.1880-12.03.1932). Ifølge en Internetside om Ivar Kreuger hadde han siden juni 1918 tatt over aksjene i "Svensk Filmindustri" (SF). Han fordoblet aksjekapitalen og efter verdenssusessen i 1920 med filmen "Körkarlen" (1921). Men det kan ikke ha vært i 1920, men heller i 1921 da filmen hadde urpremiere den 01.01.1921 på "Cosmorama", Göteborg og "Röda Kvarn", Stockholm. På den tiden var "Svensk Filmindustri" (SF) et av verdens største filmselskap med kontorer i noen og tredve land. Anders Jordahl (??-??), som var en av Ivar Kreugers nærmeste menn og venn siden ungdommen, ordnet med kontrakt med Hollywood og forhandlet frem distribusjonsavtaler for hele verden. Dette er nok en medvirkende årsak til at begynnelsen av 1920 årene var en økonomisk og kunstnerisk suksess for svensk film. Den økonomiske årsaken var at Sverige hadde et fritt kinosystem slik at "Svenska Bio" hadde kunnet etablere en kjede av kinoer. Dermed hadde Charles Magnusson noenlunde den økonomiske sikkerheten at han kunne tjene inn selv de dyre filmene. Temavalgene under denne perioden baserte seg ofte på skjønnlitteratur, og Victor Sjöströms første film det året var "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) som baserte seg på diktet "Terje Vigen" av Henrik Ibsen (20.031828-23.05.1906). Fire år tidligere, 1913, hadde "Svenska Bio" sikret seg retten til til fire av Henrik Ibsens verker, men det innbefattet ikke "Terje Vigen". I 1915 skrev Gustav Molander et filmmanuskriptet som baserte seg på dette diktet, som ble kjøpt den 25.10.1915 for kr 250,- Den 08.12.1915 besluttet "Svenska Bio" at ved å betale kr 4000,- skulle bytte filmrettighetene på de tildligere verker til Henrik Ibsen, som bl.a. bestod av "Peer Gynt" mot "Terje Vigen" og "Brand". Men selv om rettighetene til "Terje Vigen" nå var sikret, drøyde det ennå en stund før den ble filmmatisert. Årsaken var at Victor Sjöström sommeren 1916 erklærte at han trengte en pause i arbeidet da han var trett av å lage filmer som han ble tvunget til å regissere og det private området slet han med ekteskapet. Selv om dette var sommersessongen for filminnspiling, ga "Svenska Bio" ham tillatelse til å reise på ferie. Det ble en sykkelferie hvor han først til Värmland og til den plassen han ble født, senere gikk turen videre til Norge hvor han besøkte Grimstad. Ferien gjorde ham godt og da han kom hjem informerte han "Svenska Bio" at han klar for å regissere "Terje Vigen". Men han ville bare regissere filmen hvis han fikk god tid på seg og fikk en større økonomisk frihet. Dette gikk Charles Magnusson med på til tross for at Egil Eide (), som var engasjert til tittelrollen, som ved en utsettelse av filmingen ikke kunne medvirke i filmen på grunn av arbeidskontrakteten han hadde med Nationalteatret i Kristiania der han skulle spille Konsul Bernick i "Samfundets Støtter" av Henrik Ibsen. Det ble derfor Viktor Sjöström som spilte som spilte hovedrollen i filmen. Innspillingen begynte den 15.08.1916 ute ved Landsort, et sted han i 1915 hadde spilt inn "Havsgamar" (Drama från de yttersta skären i 3 akter) (1916) og holdt på frem til november. Det var under denne filminnspillingen han skulle møte kvinnen som skulle bli hans tredje kone, Edith Erastoff (18.04.1887-28.08.1945), et forhold som varte til hun døde i 1945. VICTOR SJÖSTRÖMS SAMARBEID MED SELMA LAGERLÖF Samme år innledet Victor Sjöström filmatiseringen av flere Selma Lagerlöfs (20.111858-16.03.1940) romaner. Han spilte inn "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917), "Ingmarssönerna" (Filmskådespel i 10 akter efter inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM), (1919), "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdelningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920) og "Körkarlen" (1921). Selma Lagerlöf skrev romanen "Tösen från Stormyrtorpet" i 1913. Dette var den første filmatiseringen av hennes romaner. Tidligere hadde hun vært kritisk til filmatisering av sine romaner, men efter å ha sett "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) forandret hun mening. Men betingelsen var, slik jeg har oppfattet det, at Viktor Sjöström regisserte filmen. Denne gangen var det hverken Viktor Sjöström elller noen i "Svenska Bio" som hadde foreslått en filminnspilling av denne romanen, men en ung kvinne i Gävle som hadde skrevet et brev til Viktor Sjöström efter at hun hadde sett "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917). I brevet skrev hun: "Försmå ej min ringa skrivelse. Jag beundrar eder förmåga med film och går hälst på bio då svenska skådespelare visas. Har mycket tänkt på hur Selma Lagerlöfs "Stormyrtösen" skulle bli om den blev inspelad under eder regi och med Greta Almroth i Helgas roll. Skulle det månne ej bli ett folkskådespel som alla tycker om? Förvisso, om ni åtar eder det. Förlåt mitt tilltag att skriva en sådan begäran till eder, men jag skulle bli uppriktigt glad om ni ville spela in "Stormyrtösen". Jag är blott en ofärdig hemmadotter, icke rik och icke fattig. Kan jag få några ord om utgången av mitt ringa förslag vore jag oändligt tacksam. Min adress: Alma Olsson, Hattmakaregatan 15, Gävle." Det er faktisk dette brevet som innledet en rekke filminnspillinger av Selma Lagerlöfs romaner. Viktor Sjöström skal ha svart Alma Olsson med at han "icke läst eller sett "Stormyrtösen", men skall söka skaffa mej den och se om den kan vara lämplig." Den 28.04.1917 fikk "Svenska bio" kjøpt filmrettighetene til romanen for 2 000 kr og kunne så starte filmatiseringen av "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917). I følge produksjonsjournalen filmet det inn i filmen i perioden 15.06.1917-25.07.1917. Denne filmmatiseringen fulgte romanen ganske slavisk og det var først med "Berg-Ejvind och hans hustru" (En berättelse i bilder (sju avdelningar) om tvänne människors livsöde.)) (1918), som baserte seg på skuespillet "Berg-Ejvind och hans hustru" (1911) av Jóhann Sigurjósson (1880-1918), hvor han frigjør seg mer fra teksten og får frem sin egen kunstnerisk tolkning i filmatiseringen. I "Tösen från Stormyrtorpet" (Skådespel för filmen i fem akter) (1917) bruker han et enkelt bildesprog som ga en effektiv fortellerteknikk og filmen ble godt mottatt av publikum og i løpet av de nærmeste årene ble det sendt ut 21 kopier i Sverige, noe som var omtrent dobbelt av det som var vanlig, og i september 1918 ble det solgt 42 kopier til USA. Den neste av Selma Lagerlöfs romaner som Viktor Sjöström filmmatiserte var "Ingmarssönerna" (Filmskådespel i 10 akter efter inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM) (1919). Til tross for at "Ingmarssönerna", del 1 og 2 til sammen er en helaftens film, tok Viktor Sjöström bare utgangspunkt i omlag 30 sider av Selma Lagerlöfs roman "Jerusalem" (1901). Han skrevet filmmanuskriptet i mars 1918, reiste som vanlig hjem til forfatterinnen i Värmtland, leste det opp og fikk det godkjent. Den 08.04.1919 kjøpte "Svenska Bio" til denne romanen og til "Herr Arnes penningar". I slutten av mai 1919 startet han filminnspillingen og fullførte den i løpet av sommeren. Større deler av filmen ble spilt inn i Darlarna. Denne gangen la Viktor Sjöström ned et stort arbeid på spesielt dekorasjoner og triksfilming og fikk dekorasjonsmaleren Harry Dahlström (??-??) til å male dekorasjonene i en tradisjonell dalastil. Scenen hvor Lill Ingmar stiger opp til himmelen ble spilt inn i studio hvor de hadde satt opp et miniatyrlandskap og brukte en dukke i hennes klær. Også denne filmen ble meget godt mottatt av publikum og kritikere. I følge "Biografbladet" så rundt 196 000 personer i Stockholm første del av filmen. Men det var ikke alle som var så postiv til filmen og en av kritikerene var porterettfotografen Henry B Goodwin som under en uke efter premieren, 10.03.1919, kom med kritikk av Julius Jaenzons arbeide av filmen. Kritikken gikk spesielt på at Julius Jaenzon hadde for dårlig lyssetting og det gikk ut over kvaliteten på scenene og skuespillere. Det er mulig at Julius Jaenzon og hans bror Henrik Jaenzon tok kritikken alvorlig, for i bla filmene "Klostret i Sendomir" (1920), "Körkarlen" (1921) og "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922) ser man tydelig at de har lagt ned et større arbeidet ved interiørfotograferingen. Viktor Sjöström fortsatte sommeren 1919 med å spille inn fortsettelsen av "Jerusalem" (1901) med filmen "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdelningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920). Filmen bygger på tredje og fjerde kapitel i romanen med rubrikkene "De sågo himmelen öppen" og "Karin Ingmarsdotter". I filmen tok han også med avsnitt fra "Ingmarssönerna" i "Karin Ingmarsdotter" i form av et tilbakeblikk der enkemannen Stor-Ingmar tenker tilbake på sin kone og møtet med henne utenfor fengslet hvor hun sonet en dom for barnemord. Denne filmen fikk ikke så god kritikk som hans tidligere filmer, noe som Viktor Sjöström tok konsekvensen av og la det fortsatte "Jerusalemprosjektet" til side. Hans neste film med utgangspunkt i Selma Lagerlöfs romaner, var denne gangen hennes roman "Körkarlen" (1912), og resultatet ble "Körkarlen" (1921). Det var muligens temaet i romanen og den kompliserte fortellestrukturen som Viktor Sjöström oppfattet som en utfordring og som han ville filmmatisere. Filmen ble spilt inn på det nye filmstudioet i Råsunda og filmen er oppført som nummer en på studioets produksjonsliste. Våren 1920 skrev han filmmanuskriptet i løpet av en uke og i begynnelsen av april presenterte han det for forfatterinnen og sammen bearbeidet de det før det ble godkjent. Den 18.05.1920 startet han filminnspillingen og var ferdig i slutten av juli. Filmen er komplekst bygd opp med sine avanserte fotografiske og arkitektoniske løsninger og krevde derfor mye av studioressursene. Et eks på utformingen av eksteriøret et at han visste at Selma Lagerlöf hadde Landskrona i tankene for hendelsesforløpet i romanen og det derfor satt opp store eksteriørbygg, bla kirkegården som har en sentral plass i filmen. Ved siden av at "Körkarlen" (1921) var studioteknisk og ressursmessig krevende, innspillingsomkostningene kom på 59 734 kr, krevde filmen et usedvalig efterarbeid av den laboratoriske delen, i forhold til andre filmer på den tiden. Det fototekniske arbeidet var av meget høy kvalitet, muligens uten motstykke i sin tid. Dette var et resultat av et godt samarbeid mellom fotografen Julius Jaenzon og lederen for laboratoriearbeidet Eugén Hellman. Spesielt kommer det frem i de inviklede dobbelteksponerte scenene i filmen, scener somskilte mellom det "åndelige" og den "fysiske" verden. Dette ga filmen og fotografen en verdensberømmelse. Bengt Forslund (22.06.1932-) skriver i sin Sjöström-avhandling om lanseringen av filmen i utlandet: "Den offentliga premären följde nyårsdagen 1922 på 30 engelska biografer samtidigt. I Wien visades filmen redan i maj, pressvisningarna i Paris ägde rum i juni och den officiella premiären 1 oktober. Samma månad gick filmen upp i Rom och vid årsskiftet var det Berlins tur. Den 4 juni 1922 får filmen New York-premiär och dagen därpå en helt översvallande recension i The New York Times. Victor Sjöström var med ens ett världsnamn!" Også skuespillerprestasjonen i filmen var meget sterk og ga den en særstillingen i svensk film. I følge flere filmkritikere gjorde Viktor Sjöström sin beste rolleprestasjon som "David Holm" og det er ikke før i filmen Smultronstället (1957), regi Ingmar Bergman (), at han spiller så imponerende. Det sies at Selma Lagerlöf skal ha blitt rørt til tårene da hun så filmen. Filmen fikk premiere på nyttårsdagen på "Röda Kvarn" i Stockholm, slik mange av Viktor Sjöströms filmer hadde fått. Men Viktor Sjöström også med andre filmer som bygde på andre forfatteres romaner. Hans eneste film i 1918 var "Berg-Ejvind och hans hustru" (En berättelse i bilder (sju avdelningar) om tvänne människors livsöde.)) (1918) som bygger på et stykke av Jóhann Sigurjósson (1880-1918). Han var islending, men levde sitt voksne liv i Danmark og skrev på dansk. "Berg-Ejvind och hans hustru" er hans mest kjente verk og ble uroppført på "Dagmarteatret" i København i 1911. Viktor Sjöström hadde selv stykket i sitt reportoar da han i 1912-1913 drev "Fröberg-Sjöströms Teater" og spilte selv hovedrollen ved den svenske urpremieren i Göteborg. I 1915 ble Viktor Sjöström og Jóhann Sigurjósson gode venner og skal alledere da ha diskutert en filmmatisering av stykket. Men det var først efter suksessen ved "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) at Charles Magnusson kjøpte filmrettighetene og kontrakten er datert 27.03.1917, men da hadde allerede filminspillingen foregått i noen uker. Sluttscenen med snestormen ble tatt opp i området i Åre og filmen ble spilt ferdig inn i studio i begynnnelsen av april. Filmen ble "Svenska Bios" hittil dyreste filminnspilling og kostet 99 543 kr, men den solgte meget bra også utenfor norden. "Klostret i Sendomir" (1920) ble spilt inn i 1919 i "Lidingö-studio". Filmen bygger på novellen "Das Kloster bei Sendomir" (1828) av den østerrikiske forfatteren Franz Grillparzer (1791--1872). Forskjellen på novellen og filmatiseringen er at novellen har en politisk vinkling ved at personen "Oginsky" ikke bare er en elsker, men også en opprører. Filmen ble en fremgang i Sverige og ble solgt til litt over 50 land. Den ble en kommersiell susksess for Viktor Sjöström og det nydannede selskapet "Svensk Filmindustri AB" (SF). Med denne filmen bekreftet Viktor Sjöström den svenske filmens verdensrykte for å representere kvalitetsfilmer og filmen ble av kritikerne sammenlignet med bl.a. Mauritz Stillers"Erotikon" (1920). Fototeknisk er filmen meget imponerende, bl.a. ved de gode nattscenene som var helt uvanlige på den tiden. VICTOR SJÖSTRÖMS SAMARBEID MED HJALMAR BERGMAN En annen av Victor Sjöströms forfatterfavoritter var Hjalmar Bergman. De to innledet et mangeårig samarbeide som resulterte "Hans nåds testamente" (Gjord till levande bilderbok i fyra avdelningar) (1919), "Mästerman" (1920), "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922) og "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923) som også ble den siste filmen han lagde i Sverige. Hjalmar Bergman (1883-1931) skrev sin roman "Hans Nåds testamente" allerede i 1909 og den ble hans gjennombrudd som forfatter, men det skulle gå ti år før romanen ble filmet. På nyåret 1919 traff de hverandre for første gang og det ble starten på et godt vennskap. Faktisk ble Viktor Sjöström en av Hjalmar Bergmans få nære venner frem til hans tragiske bortgang tolv år senere. Sommeren 1919 startet han filminnspillingen av "Hans nåds testamente" (Gjord till levande bilderbok i fyra avdelningar) (1919) og ble spilt inn direkte efter innspillingene av "Klostret i Sendomir" (1920) og "Karin Ingmarsdotter" (En berättelse för film i fem avdel.ningar, byggd på tredje och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma Lagerlöf) (1920). Det forklarer muligens hvorfor filmmanuskriptet er så gjennomarbeidet bildemessig med 134 tekster og hel 351 kamerainnstillinger. Det ble ikke noen stor produksjon og i eftertid regnes dennne filmen som en av hans minst betydningsfulle. Den neste filmen som bygde på en roman av Hjalmar Bergman, var "Mästerman" (1920). Denne filmen ble spilt inn sommeren 1920, like efter "Körkarlen" (1921), men ble ferdig lenge før den den. Innspillingen gikk raskt og han brukte under fem uker i juni og august på den. Efter et raskt efterarrbeide fikk filmen premiere allerede 11.10.1920. Filmen hadde håndskrevne tekster og tegnede vignetter som Arthur Sjögren stod for. Heller ikke med "Vem dömer" - (En sägen i bilder) (1922) fikk Viktor Sjöström noen internasjonal fremgang med Hjalmar Bergmans romaner. Viktor Sjöström hadde tidligere hatt suksess med "Klostret i Sendomir" (1920) og det var tydelig at "klosterromantikk" et populært tema. Det førte til at "Svensk Filmindustri AB" (SF) var interessert i lignende type filmer. På nyåret 1921 arbeidet Hjalmar Bergman i Florense med en idé hvor handlingen er lagt til rennesansmiljøet og med sterke innslag av religion, romantikk og dramatikk. Manuskriptet ble godkjent av (SF)-ledelsen og i begynnelsen av mars 1921 reiste Viktor Sjöström ned for å samarbeide med ham om manuskriptet. Viktor Sjöström var meget fornøyd me manuskriptet og startet med innspillingen av filmen i midten av mai 1921. Denne innspillingen krevde at "Svensk Filmindustri AB" (SF) måtte bygge på studioet. Like efter midtsommer var filmen klar for teksting og klipping, og den ble ferig i løpet av høsten. Mellomtekstene i filmen fikk en gammelmodig utforming både sproglig og typografisk. Filmen fikk en lunken mottagelse i Sverige og ble ikke noen salgssuksess i utlandet. Slik kritikk var ikke Viktor Sjöström vant til og han tok det ganske hardt. Viktor Sjöströms siste film i Sverige var "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923). Allerede høsten 1921 hadde Hjalmar Bergman presentert utkast til filmen for Viktor Sjöström og i løpet av våren 1922 presenterte han ulike versjoner av filmmanuskriptet. Denne filmen ble til under en, slik jeg har forstått det, vanskelig tid for Viktor Sjöström og Hjalmar Bergman. Årsaken var den nye kursendringen hos ledelsen ved "Svensk Filmindustri AB" (SF). De spekulerte mer i kommersielle filmer, en retningslinje som også påvirket deres datterselskap "Svensk Filminspelning". Denne nye holdningen virket forstyrrende og de to ble mere motløse i sitt arbeid. På grunn av de dårlige tidene innen filmbransjen senket også ledelsen forfatterhonorarer til Hjalmar Bergman. Dette påvirket filmmanuskriptet da han ble tvunget til å stryke et avsnitt mot slutten av historien. I følge ham selv var dette avsnittet meget viktig for historien da den fortalte hvordan hvilke sjømennene lidelser sjømennene måtte gjennomgå på havet efter at skipet ble sprengt. Men kunstneriske argumenter nådde ikke frem og denne scenen ble aldri med i filmen. Ved forberedelsen til filmen hadde ledelsen i "Svensk Filmindustri AB" (SF) bestemt seg for at Matheson Lang (15.05.1879-11.04.1948) skulle ha hovedrollen. Han var engelsk og var kjent for sine tolkninger av Shakespeare. Årsaken til dette valget var, slik jeg har tolket det, å gjøre filmen mer attraktiv for det anglosaksiske markedet. Problemet var bare at Matheson Lang ikke kunne begynne før sensommeren 1922 slik at de måtte utsette filminnspillingen. Denne utsettelsen førte til at Viktor Sjöström i all hast begynte å arbeide med "Det omringade huset" (1922). Dette førte igjen til en forskyvningen av planleggingen av "Eld ombord" (En berättelse från sjön) (1923). Bedre ble det heller ikke at Matheson Lang kunne bare begynne i den siste uken av juni og bare medvirke i maksimalt 24 dager. Dette ga ikke Viktor Sjöström mange dagers frist mellom disse to filminnspillingene, og for å forenkle planleggingen av filmen valgt han å spille hovedrollen. Filmen ble bare middels mottatt i Sverige og var ikke den store interessen blant kinopublikum. MAURITZ STILLERS SAMARBEID MED SELMA LAGERLÖF Mauritz Stiller tok også utgangspunkt i skjønnlitteratur til sine filmer og eks på det er Johannes Linnankoskis () "Sången om den eldröda blomman" (1919) og Bertil Malmbergs () "Fiskebyn" (1920). Han filmmatiserte også flere av Selma Lagerlöfs romaner, "Herr Arnes pengar" (En vinterballad i 5 akter) (1919), "Gunnar Hedes saga" (Filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen av Selma Lagerlöf) (1923) og "Gösta Berlings saga/del I" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924) og "Gösta Berlings saga/del II" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924) som også ble den siste filmen han lagde i Sverige. Men i motsetning til det gode samarbeidet mellom forfatterinnen og Viktor Sjöström, tok samarbeidet med Mauritz Stiller en annen retning. Det begynte bra da han filmmatiserte ”Herr Arnes penningar” (1919). Filmen regnes som å være en av hans beste og Selma Lagerlöf var fornøyd med resultatet. Men det var med hans neste film "Gunnar Hedes saga" (Filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen av Selma Lagerlöf) (1923) at det oppstod et dårlig forhold mellom de to. bygger på Selma Lagerlöfs bok ”En herrgårdssägen” (1899), men resulatet av filmmatiseringen skal ha vært av en slik art at hun skal ha blitt opprørt og skjelt ut Mauritz Stiller. Forholdet dem imellom ble heller ikke bedre da han lagde filmene "Gösta Berlings saga/del I" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924) og "Gösta Berlings saga/del II" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924). "Herr Arnes pengar" (En vinterballad i 5 akter) (1919) ble spilt inn i perioden februar til midten av mai 1919. Eksteriørscenen ble spilt inn i området rundt Marstrand og resten ble spilt inn på "Svenska Bios" studieområde hvor de hadde bygd opp husfaseder med trange passasjer rundt studioets yttervegger. Filmen bygger på Selma Lagerlöfs korte roman "Herr Arnes penningar" (1903). Hun var, som tidligere nevnt, fornøyd med filmen bl.a. fordi Mauritz Stiller hadde behandlet den moralske konflikten på samme måte som i romanen. Samtidig har Mauritz Stiller i flere scener konsentrert hendelser sterkere enn i mansukriptet. Ved andre scener har han igjen forlenget hendelsen i forhold til roamen, spesielt gjelder det varsel- og spøkelsescener. Filmen ble ikke den samme store publikumsfremgangen i utlandet slik han hadde med "Sången om den eldröda blomman" (1919). Men filmen fikk god kritikk og filmen regnes som å være en av hans beste og Selma Lagerlöf skal ha værtr fornøyd med resultatet. Hans neste filmmatisering av Selma Lagerlöfs romaner, var "Gunnar Hedes saga" (Filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen av Selma Lagerlöf) (1923) som bygger på romanen ”En herrgårdssägen” (1899). Planene om å filme denne romanen startet allerede i 1915 da "Svenska Bio" kjøpte en bearbeiding av romanen som Gustav Molander hadde skrevet. Men det var først efter at "Svenska Bio" i mars 1919 hadde skevet en genrell avtale med Selma Lagerlöf om filmretten til hennes bøker at denne filmmatiseringen ble aktuell igjen. Men filmen ble helt anderledes enn det hun hadde regnet med. Årsaken er at filmen skiller seg fra romanen på en del punkter enn hennes roman. Denne frie tolkningen hadde da også Mauritz Stiller påpekt i undertitlen til filmen meMauritz Stiller startet filminnspillingen i mitten av apd "filmskådespel med motiv från En herrgårdssägen i fri bearbetning". Problemet med filmmanuskriptet oppstod allerede da han viste det for henne, slik han tidligere hadde gjort med manuskriptet til "Herr Arnes pengar" (En vinterballad i 5 akter) (1919). Men denne gangen var ikke forfatterinnen fornøyd og hadde protestert kraftig. Efter en dialog med "Svenska Bio" gikk hn motvillig på å ikke godkjenne manuskriptet men samtidig ikke offentliggjøre sine protester mot endringene, eller slik hun mente det, forvanskningene av teksten. Men resulatet av filmmatiseringen var, som tidligere nevnt, av en slik art at hun skal ha blitt opprørt og skjelt ut Mauritz Stiller. Han fikk den forventede fremgangen i utlandet da det viste seg at "Svenska Bio" hadde hadde større problemer med å få solgt denne enn hans tidligere filmer og utenlandssalget ble nermest en fiasko. Til tross for det dårlige forholdet til Selma Lagerlöf, bestemte Mauritz Stiller seg for å filmmatisere storverket ”Gösta Berlings saga” (1924). Resultatet ble "Gösta Berlings saga/del I" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924) og "Gösta Berlings saga/del II" (I auktoriserad bearbetning för filmen) (1924). Resultatet ble heller ikke den fremgangen i utlandet som "Svenska Bio" hadde håpet på og igjen ble Selma Lagerlöf meget rasende på Mauritz Stiller. Planenene om å filme denne romanen var ikke ny da "Dania Biofilm Kompagni" allerede i 1913 hadde planlagt å filmmatisere denne romanen efter hun hadde solgt filmrettighetene til det danske filmselskapet. Men denne filmmatiseringen ble ikke noe av og da "Dania Biofilm Kompagni" gikk konkurs, vandret filmrettighetene mellom forskjellige filmselskaper til den kom, efter en ny konkurs, til "Svensk Filmindustri AB" (SF). Efter resultatet med filmmatiseringen av ”En herrgårdssägen” (1899) forsøkte Selma Lagerlöf derfor å kjøpe tilbake filmrettighetene, og om det ikke var mulig, å hindre Mauritz Stiller i å regissere filmen. Men dette viste seg å være umulig, spesielt fordi Viktor Sjöström, som hadde vært det eneste alternative, allerede hadde reist til USA. Mauritz Stiller skrev filmmanuskriptet sammen med Ragnar Hyltén-Cavallius (27.11.1885-15.11.1970), og da manuskriptet var ferdig, viste han det til Selma Lagerlöf like før filmen skulle spilles inn. Selma Lagerlöf aksepterte stilletiende alle endringene da hun forstod at disse endringene var nødvendige for filmmatiseringen av romanen. Men da begge delene av filmen var ferdig i 1924 hadde hun ikke anledning til å reise til Stockholm for å se resultatet. "Svensk Filmindustri AB" (SF) forsikret da henne over telefon at manuskriptet var fulgt til punkt og prikke noe som førte at hun motvillig godkjente en underrubrikk på på filmens fortekst hvor det stod at hun *"auktoriserade filmbearbetningen". Denne beslutningen angret hun dypt på senere da det ble tolket som hun hadde godkjent filmen, noe som ikke stemte. Hun ble meget opprørt da hun til slutt fikk se filmen. Det var mye som ikke stemte med manuskriptet og enkelte scener hadde heller ikke vært med. Eks på det er scenen hvor det er et slagsmål inne i kirken. Denne var ikke med hverken i det filmmanuskriptet hun hadde godkjent eller i romanen. Efter denne hendelsen forlot hun aldri Mauritz Stiller. Det ferdige resultatet var to filmer som ble vist over to forestillinger og "Svensk Filmindustri AB" (SF)* ble anbefalt å klippe ned filmene til en film slik at den ble mer konsentrert og en bedre rytme. Selskapet fulgte rådet i forhold den utgaven som ble solgt til utlandet, men i Sverige ble den opprinnelige utgaven vist. Denne filmen solgte ikke like bra som mange av hans tidligere filmer. Efter denne filmen reiste Mauritz Stiller til Hollywood hvor han i spilte inn fem filmer uten å få den store fremgangen. Oppholdet i Hollywood ble ikke så bra som han hadde håpet. Årsaken var at han ikke klarte å vende seg til den amerikanske måten å arbeide på. I Sverige hadde han fulgt filmene sine gjennom hele prosessen helt fra arbeidet med manuskriptet til klippingen av filmen. I Hollywood ble manuskriptene skrevet ferdig uten at han fikk påvirket resultatet og klippingen ble utført av profesjonelle klipper. Mauritz Stiller vendte tilbake til Sverige i 1917 og døde i 1928 efter en tids sykdom. Ved siden av innspillingene av Selma Lagerlöfs romaner, lagde han også flere andre filmer hvor flere av dem var basert på andre forfattere. "Thomas Graals Bästa Film" (Komedi i 5 akter) (1917) var hans første film hos "Svenska Bio" efter sin tid som kunstnerisk sjef for "Lorensbergsteatern" i Göteborg. Filmen bygger på "Thomas Graals filmmanuskript" av Gustav Molander og var skrevet for hans daværende hustru Karin Molander (20.05.1889-03.09.1976). Mauritz Stiller likte historien og var i gang med filminnspillingen allerede fem dager efter at "Svenska bio" hadde kjøpt manuskriptet. Innspillingen startetden 10.05.1917 og varte ut juni med noen kompletteringer i juli. Selv om filmen bygger på Gustav Molanders manuskript, endret Mauritz Stiller ved innspillingen på mye av teksten, kuttet ned på scener, konsentrerte og effektivisertehistorien samtidig som han fikk bedre frem karakteren til hovedpersonene "Thomas Graal", "Bessie" og hennes far. "Alexander den store" (Lustspel i fem akter) (1917) ble spilt inn umiddelbart efter "Thomas Graals bästa film" (Komedi i 5 akter) (1917) og varte hele juli 1917. Filmen bygger på teaterstykket "Alexander den Store" (1900) av den danske forfatteren Gustav Esman (1860-1904). Stykket ble uroppført på "Folketeatret" i København 29.04.1900. Den første svenske oppsetningen av stykket var på høsten 1914 på "Svenska Teatern" i Stockholm. Teaterstykket ble en suksess og "Svenska Bio" begynte derfor ganske raskt å forhandle om filmrettighetene. Men først våren 1916 lykkes de å kjøpe den. Mauritz Stiller startet da med en gang å bearbeide teatersttykket for film, en ganske fri bearbeidelse hvor han fjernet flere av hovedpersonene, hele situasjoner og årsakssammenhenger. Den komiske dialogen måtte han også delvis fjerne og kunne der bare bruke et meget begrenset del av det. Årsaken var at han ikke hadde muligheter til å bruke lange dialoger i en stumfilm. Det ville ha ført til for mange og lange mellomtekster. I stede la han mer vekt på situasjonskomikk som han ofte krydret med groteske innslag og effekter. Denne filmen var en av de få svenske filmene som ble tintet. Filmen ble en økonomisk fiasko, slo ikke an i Sverige og solgte dårlig til utlandet. "Thomas Graals bästa barn" (Lustspel i 5 akter) (1918) var en direkte fortsettelse av "Thomas Graals Bästa Film" (Komedi i 5 akter) (1917) og starter med en oppsummeringen av slutten på den første filmen. Filmen ble spilt inn i april og mai 1918. Selv om også Mauritz Stiller i denne filmen benytter seg av farsestil i begynnelsen av filmen, viser den en utvikling hvor han har en strammere fortellerstil og en mer stilisert enn forgjengeren. Denne nye filmen hadde en mer strammere fortellerstil enn den forrige og som peker mot hans senere store film "Erotikon" (Komedi i fem akter efter ett främmande uppslag) (1920). Filmen hadde premiere i Stockholm og ble en stor publikumssuksess. Den ble vist over tre uker på premierekinoen "Röda Kvern", noe som var uvanlig på den tiden. Tross denne susksessen ble det ikke laget noen tredje "Thomas Graa film" før fem år senere, "Thomas Graals myndling" (1922) med regi av Gustaf Molander. "Erotikon" (Komedi i fem akter efter ett främmande uppslag) (1920) bygger på den ungerske författeren Ferenc (Franz) Herczegs (1863--1954) stykke "A Kék róka" (Den blå reven). Teaterstykket hadde urpremiere i Budapest 13.01.1917 under tittelen "Ridderen av i går". I Stockholm ble stykket satt opp som sessongåppningsprogram på den "Svenska teatern" høsten 1917. Filmen ble spilt inn i perioden juni og juli 1920. Denne komedien ble en stor kritiker- og publikumssuksess. Mauritz Stiller hadde muligens de amerikanske salongkomediene som forbilde til denne filmen, men han gjorde noe mer ut av filmen sin enn bare en morsom historie med farseinnslag. Her ga han salongkomedien en helt annen dybde og gjorde historien med tvetydig og spirituell. I denne filmen spiller også tekstene en viktig rolle. Denn innlednede teksten til en scene styrer publikums forventninger i en viss retning, men så viser det seg at scenen har et helt annet innhold. Det er blitt hevdet at filmen ble en foregangsfilm til den moderne komediestilen og Ernst Lubitsch skal ha blitt ganske påvirket av denne stilen. Han utvandret til USA og ble en mester innen denne genren. Efter denne fremgangen med "Erotikon" (Komedi i fem akter efter ett främmande uppslag) (1920) planla Mauritz Stiller en slags fortsettelse, ikke en film, men en serie i samme genre bygd på en gjennomgående person av Tora Tejes type. En rolle som skulle bli spilt av en internasjonal attraktiv skuespiller. Men det ble ikke noe av prosjektet selv om det ble lagt ned betydelig arbeide. ANDRE REGISSØRER I PERIODEN 1917 - 1923 selv om Mauritz Stiller og Viktor Sjöström var de dominerende innen svenske fimproduksjon i perioden 1912 til 1923, var det også flere andre dyktige regissisører som arbeidet i den samme perioden. Jeg vil her kortfattet ta for meg flere av de andre regissørene. EGIL EIDE Egil Eide (Egil Næss Eide) (24.08.1868-13.12.1946) var norsk skuespiller og var med på Nationaltheatrets gjestespill i Stockholm både i 1903 og 1916. Han var derfor allerede kjent, og anerkjent, som en stor skuespiller i Sverige. Det var også i Sverige Egil Eide ble en virkelig stor stumfilmstjerne. Han debuterte allerede i 1913 i Mauritz Stillers film "Gränsfolken" (1913) hvor han hadde rollen som Ivan. I perioden 1913-1923 medvirket han i ca 16 filmer hvor han hadde han en rekke hovedroller. Hans største triumf som skuepsiller skal ha vært i Victor Sjöströms film "Prästen" (1914). Her spiller han hovedrollen som presten. Han spilte også mot sin hustru, operasangerinnen Kaja Eide (Norena) (). Hun hadde rollen som hans hustru i Victor Sjöströms "Judaspenger" (1915). Egil Eide skrev i 1916 kontrakt med Victor Sjöström om hovedrollen i filmen "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917), for opptak sommeren 1916. Men innspillingen kom ikke igang før 15.081916, og holdt på helt til november. Dermed fikk ikke Eide fri fra Nationaltheatret, der han skulle spille "Konsul Bernick" i "Samfundets Støtter" av Henrik Ibsen. Av andre filmer spilte han også i Per Lindberg (05.03.1890-07.02.1944) film "Norrtullsligan" (1923) hvor han hadde rollen som Peggs sjef. Bildet til høyre viser Egil Eide fra denne filmen. I 1917 regissert han to filmer for "AB Svenska Biografteatern". Det var "Fru Bonnets felsteg" (1917). Filmens manuskript var skrevet av den danske forfatteren Marius Wulff (??.1881-??1953) og "Svenska Bio" kjøpte inn manuskriptet 22.11.1915. Filmen ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den 02.01.1917 på Röda Kvarn i Stockholm. Den andre filmen var " Envar sin egen lyckas smed" (1917) som ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den 05.03.1917 på Röda Kvarn i Stockholm. Filmen bygger på en av de to manuskriptene "Svenska Bio" kjøpte av den danske forfatteren Carl Gandrup (13.05.1880-11.08.1936). Det andre manuskiptet var til filmen "Skuggan av ett brott" (1917) med regi av Konrad Tallroth (12.11.1872-27.01.1926). KONRAD TALLROTH Konrad Tallroth (12.11.1872-27.01.1926) var født i i Nurmossa Finland og døde i Helsingfors Finland. Han vokste opp som prestesønn, var finlandssvensk regissør, skuespiller og manuskriptforfatter. I Finland var han en av pådriverne for å utvikle det svensksproglige teateret. Våren 1916 ble han engasjert av "Svenska Bio" for en kort, men intensiv kontraktperiode som innebefattet at han skulle regissere åtte filmer hvor han hadde hovedrollen i de fleste. Han debuterte samme år med filmen "Millers dokument" (1916) som ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö, Fjällgatan og flere andre plasser i Stockholm. Manuskriptet var skrevet av Bertil Malmberg (pseudonym Georg Bodmer (13.08.1889-11.02.1958) som debuterte som filmforfatter. Han kom under den nærmeste tiden til å levere manuskript eller underlag til en håndfull av "Svenska Bios" filmer. I blant under sitt eget navn og andre ganger under pseudonym Georg Bodmer. Filmen hadde urpremiere den 04.08.1916 på Regina i Stockholm. De syv andre filmene han regisserte hadde premiere i 1917. Jeg skal her kortfattet ta for meg filmene. Rekkefølgen er ut i fra premieren og ikke når de ble spilt inn. Årsaken er at jeg ikke har funnet informasjon om innspilingsperiodene ved flere av filmene. Den første var "Allt hämnar sig" (1917) som ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og i Stockholm, bl.a. Brunkebergstorg. Skuespillerveteranen Albin Lavén (16.04.1861-03.09.1917) hadde en av hovedrollene i det som skulle bli hans siste rolle. Han døde den 3.9.1917, alltså før filmens premiere som var 01.10.1917 på "Kungsholmsbio" i Stockholm. Albin Lavén medvirket allerde i "Svenska Bios" i "Järnbäraren" (1911), med regi av Gustaf "Muck" Linden, hvor han hadde rollen som "jeger, häradshövding". Innom teater var han aktiv ved flere scener og debuterte allerede i 1880. "Miljonarvet" (1917) ble spilt inn i perioden 16.10.1916-27.10.1916 på."Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö og hadde urpremiere den 22.01.1917 på "Regina" i Stockholm. Manuskriptet var skrevet av den danske forfatterinnen Harriet Bloch (26.071881-01.04.1976) som under 1910 tallet var en flittig forfatter av masuskripter for dansk, svensk og tysk film. I denne perioden kjøpte "Svenska Bio" inn et titalls manuskripter av henne, men spilte bare inn tre av dem. Det var "Kärlek och journalistik" (Komedi i 3 akter) (1916) med regi av Mauritz Stiller, "Ålderdom och dårskap" (1916) med regi av Edmond Hansen og "Miljonarvet" (1917) med regi av Konrad Tallroth. "Vem sköt?" (1917) ble spilt inn under sensommeren, dvs 26.06.1916.01.10.1916 ved "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og Eriksbergs slott i Södermanland. Den urpremiere den 26.02.1917 på Metropol i Malmö. "Sin egen slav" (1917) ble spilt inn ved Svenska Biografteaterns ateljé i Lidingö og flere plasser i Stockholm, bl.a. Nasjonalmuseet og hadde urpremiere den 23.03.1917 på Röda Kvarn i Norrköping. "Skuggan av ett brott" (1917). Svenska Bio kjøpte i 1916 to manuskripter av den danske forfatteren Carl Gandrup. Begge ble filmatistert og filmene hadde premiere i 1917. Det var "Envar sin egen lyckas smed" (1917) med regi av Egil Eide og "Skuggan av ett brott" (1917). Filmen ble spilt inn ved "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den10.04.1917 på "Regina" i Stockholm. "Chanson triste" (1917) ble spilt inn i "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö og hadde urpremiere den 11.06.1917 på "Regina" i Stockholm. "Paradisfågeln" (1917) ble spilt inn i perioden 04.09.1916-14.10.1916 ved "Svenska Biografteaterns ateljé" på Lidingö av Henrik Jaenzon () og Axel Esbensen () som filmarkitekter. Filmen hadde premiere den 24.09.1917 på kinoen "Scala" i Helsingfors Finland. Men den ble aldri sluppet ut på det svenske markedet. IVAN HEDQVIST Ivan Hedqvist (Carl Ivan Engelbert Hedqvist) (08.06.1880-23.08.1935) debuterte som skuespiller i Hjalmar Selanders selskap i 1901 før han fikk et engasjement ved "Svenska Teatern" i Helsingfors i perioden 1902-1904. Efter denne perioden reiste han til Sverige hvor arbeidet ved forskjellige teatre samtidig som han var engasjert ved "Dramaten" i perioden 1909-1919. Det var her han fikk sitt store gjennombrudd i 1910 med stykket "Taifun" *Melchior Lengyel* (12.01.1880-23.10.1974). På Internet fant jeg følgende informasjon om stykket. Teksten er hentet fra artiklen "Bilaga Dramatens mångfaldsplan Dramaten och det mångkulturella perspektivet En blick 100 år bakåt i tiden.": "Taifun 1910. Dramatens första stora publiksuccé efter flytten till Nybroplan 1908 blev ungraren Melchior Lengyels drama Taifun. Den gick upp 1910 och kunde spelas hela 88 gånger. Pjäsen blev även det stora genombrottet för skådespelaren Ivan Hedqvist,som Alf Sjöberg många år senare kallade ”den stora genombrottsgestalten” i svensk teater. I Taifun spelade Hedqvist doktor Nitobe Tokeramo – japan..." "...Kritikerna var imponerade och upplevde att de fått en god inblick i japansk levnadsstil, japanskt tänkesätt. Om den stämde överens med verkligheten är naturligtvis en annan fråga. Ivan Hedqvist lämnade i alla händelser den gången ingen oberörd." I 1918 ble han ansatt ved "Svenska Bio". I 1922 gjestespilte han igjen ved "Dramaten" før han fortsatte å arbeide ved "Svenska Teatern" frem til 1925. Han arbeidet videre ved teater til han i 1932 måtte avslutte sin karriere på grunn av sykdom. I denne perioden var han også engasjert ved "Dramaten" i perioden 1927-1932. Ivan Hedqvist var en selvlært skuespiller og ble regnet som en utpreget karakterskuespiller som arbeidet med å komme bort fra den gamle måten på å spille på til å utvikle en mer realistisk spillestil. Hans skuespillerkunst fikk da også en betydning for den svenske stumfilmen under 1920-tallet. Eksempler på slike karakterroller er hans fremstilling av en rad gammelmannsporteretter slik som "onkel Theodor" i filmen "Dunungen" (1919) som han også hadde regien til. Innen film arbeidet Ivan Hedqvist som skuespiller i perioden 1910-1932 og som regissør lagde han fire filmer. Hans første film som regissør for "AB Svensk Filmindustri" var "Dunungen" (1919). Filmen bygger på novellen "Dunungen" som var i novellesamlingen "Osynliga länkar" (1884) av Selma Lagerlöf. Novellen ble satt opp på "Dramatiska Teatern" i Stockholm 18.09.1914 og det var forfatterinnen som selv skrev det for teater. Rollen som "Onkel Teodor" ble spilt av Ivan Hedqvist, en rolle han også hadde i filmen. Selv om denne filmen var hans regidebut, skal han i følge flere kilder, bl.a. Svensk filminstitutet, ha fått hjelp av filmfotografen Julius Jaenzon skal ha fungert som en slags hjelperegissør ved siden at var fotograf under pseudonymet J. Julius. Filmen ble spilt inn på "Svenska Biografteaterns ateljé" i Lidingö, eiendommen Long og Borgviks bruk i Värmland, Sigtuna og Filipstad og hadde premiere den 01.12.1919 på ti kinoer i Sverige. "Carolina Rediviva" (En Upsala-film) (1920) ble spilt inn ved "Filmstaden" i Råsunda og forskjellige steder ved universitetet i Uppsala, og hadde premiere den 13.12.1920 på åtte kinoer i Sverige. Med sin fremgangsrike regidebut med "Dunungen" (1919) var det knyttet store forventninger til hans neste film som ble godt mottatt av både publikum og kritikere. Filmen skildrer miljøet rundt Universitetet i Uppsala og viser scener fra områder som "Carolina-backen", "Botaniska trädgården" og studenkvarterer som "Imperfektum", "Olympen" og "Västgöta Nation". Hans neste og siste film for "AB Svensk Filmindustri" var "Vallfarten till Kevlaar" (1921) Filmen bygger på diktet "Die Wallfahrt nach Kevlaar" fra "Die Heimkehr (1823 -1824) av den tyske författaren Heinrich Heine (13.12.1797-17.02.1856). Diktet var oversatt av Karl Asplund (1890-1978) og diktets 20 vers ble satt med modifisert frakturstil og var de eneste tekstene som ble brukt i filmen. Årsaken til at det bare ble brukt de tyve versene fra diktet var at det skulle være en "tekstløs" film og planen var at det skulle bli omtrent i samme stil som Victor Sjöströms film "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) efter diktet "Terje Vigen" av Henrik Ibsen. Filmens manuskriptforfatter og andreregissør Ragnar Hyltén-Cavallius () beskriver om dette forsøket i sin memoarer "Följa sin genius" (s. 182): "Det skulle bli en "textlös" film, dvs endast Heines 21 strofer tilläts vara med. Den skulle bli något i samma stil som Sjöströms Terje Vigen efter Ibsens dikt, några större utvikningar eller tillägg skulle inte tillåtas - kort sagt den skulle bli väldigt konstnärlig. Men jag och Hedqvist begrep inte att stoffet, så behandlat, ej skulle räcka till för en riktig "långfilm". Den blev också därefter: vacker, men kort och rapsodisk." Videre beskriver han filmen som en økonomisk katastrofe. Filmen ble spilt inn hovedsaklig under høsten 1920 og filmens miljøer var i størstedelen oppført på" Filmstadens ateljéområde " i Råsunda efter arkitekt Alexander Bakó () anvisninger. Han hadde selv vært i Tyskland og studert områdene i Köln og Rhinsdalen i Tyskland. Noen av scene ble også tatt i Tyskland, og i forbindelse med disse opptakene filmet fotografen Ragnar Westfelt en reportasje om omgivelsene rundt Köln og Kevlaar. Disse scenene ble brukt som filmens forspill på kinoene. Men det var ikke bare Ivan Hedqvist som hadde regien for denne filmen. Deler av regiarbeidet ble, i følge innspillingsreportaget, utført av regiassistenten Ragnar Hyltén-Cavallius () da han selv under den senere perioden av innspillingen var engasjert påen turne med et teater. Filmen hadde premiere den 09.051921 "Röda Kvarn" i Stockholm. Her ble filmen vist uten avbrudd for mellomaktene og det var kapellmester Rudolf Sahlberg som var ansvarlig for det musikalske. SF-tidskriftet "Filmnyheter" nr 19 1921 musikken til filmen med følgende artikkel: "Kanske är det också tacksammare än vanligt att sätta musik till en så lyriskt betonad film som denna. Men ett knåpgöra måtte det vara - inte blott denna gång utan alltid - det förstår man till fullo av uppgiften, att herr Sahlberg för ackompagnemanget till Vallfarten till Kevlaar måst låna några takter här och några brottstycken där av inte mindre än 32 olika kompositörer, mellan vilka sedan herr Sahlberg slagit musikaliska bryggor av egen fatabur. En speciell nyhet för denna films vidkommande är att den går över den vita duken inte blott till ackompagnemang av orkester och därtill förstärkt orkester utan även av sång, exekverad av Oscarskyrkans kör med dess kantor, direktör Oscar Sandberg i spetsen. Att i detalj redogöra för alla de olika kompositioner, som tagits i bruk för ackompagnemanget, våga vi här inte inlåta oss på, vadan publiken får nöja sig med de väsentligaste punkterna på programmet. Alltså: förspelet utgöres av förspelet till Elgars oratorium "Gerontins dröm", vilket musikverk även delvis spelas under filmens framförande. Vidare sjunger kören dels brottstycken ur Södermans musik till "Vallfarten till Kevlaar", vilken dock inte i sin helhet kunnat användas, men delvis, t.ex. med sången "Maria pris ske dig", bildar en gripande resonans till pilgrimståget, vilket ytterligare kompletteras av Josef Renners "Missa Solemnis". Och i andra aktens orkesterackompagnemang dominerar Sibelius, assisterad bl.a. av Gluck och Verdi, medan Schuberts Rosamundamusik utgör det tongivande inslaget i tredje akten. Lustigt nog är det den allvarligaste och störste av alla musikens store, Beethoven, som fått släppa till ackompagnemanget till filmens enda humoristiska moment. Men också Beethoven kunde någon gång vara glad, och det var väl i en av dessa sina ljusaste stunder han skrev de kontradanser, som man nu bland mycket annat får höra på Röda Kvarn." Filmen ble en publikumsfiasko og var nok årsaken til at han sluttet ved "Svenska Bio" og det påvirket nok også hans videre karriere i filmfaget. For hans neste og siste film som regissør var "Livet på landet" (1924) som han spilte inn for produsksjonsselskapet "Aladdin-Film" i Stockholm. Dette var den eneste filmen selskapet produserte. Filmen bygger på romanen "Olle Kamellen III., IV, V. - Ut mine Stromtid, 1.-3. Teil" (1862-1864) av den tyske forfatteren Fritz Reuter (07.11.1810--12.07.1874) som skrev på plattysk. Boken, "Lifvet på landet" kom ut på svensk i 1870. Romanen ble i 1880 dramtisert for teater og fremført på "Södra Teatern" i Stockholm. Stykket ble senere satt opp flere ganger og i perioden 1921--1922 ble det satt opp på "Oscarsteatern" i Stockholm. Der fikk Axel Ringvall (17.08.1860-21.12.1927) god kritikk for sin tolkning av rollen som Onkel Zakarias Bräsig, inspektør, en rolle han også fikk i filmen. Filmmatiseringen startet sommeren 1924 på "Filmstaden" i Råsunda, med ekstriørscener fra Ystad i Hörby, Fulltofta gods, Bosjökloster og Stehags prästgård i Skåne og hadde premiere den 15.09.1924 på 16 kinoer i Sverige. ELIS ELLIS Elis Ellis (Carl Elis Ludvig Olson) (24.03.1879-17.10.1956) var bl.a. skuespiller, hadde engasjement ved Selanders lyriske avdelning i perioden 1897-1899, "Folkteatern" i Stockholm i perioden 1900-1901, "Ranft" i perioden 1901-1905 og 1906-1907, "Dramatiska teatern" i perioden 1905-1906 han ved "Södra teatern", "Djurgårdsteatern", "Blanchteatern", "Göteborgs Nya teater" og forskjellige folketeatere i landsdelen. Han debuterte som regissør hos "Filmindustri AB Skandia" med "Spöket på Junkershus" (Ett nytt kapitel ur löjtnant Galenpannas upptågskrönika) (1918): Her følger han opp sin tidligere Løitnant Junckerfigur i Löjtnant Galenpanna (1917/19) med regi av Georg af Klercker. Filmen ble til under bare et par ukers innspillingstid forsommeren 1918 og ble spilt inn ved "Hasselbladateljén" i Otterhällan i Göteborg, samt på Tjolöholms slott og sigøynerleieren utenfor "Vänersborg". Filmen hadde premiere den 09.12.1918 på "Brunkebergsteatern" i Stockholm. Året efter lagde han en ytterliger oppfølger med "Löjtnant Galenpannas sista växel" (1919). Dette var den tredje og siste filmen hvor han han spilte rollen som løitnant Curt "Galenpanna" Junker. Filmen ble spilt inn ved "Hasselbladateljén" i Otterhällan i Göteborg og hadde premiere den 30.04.1919 på "Brunkebergsteatern" i Stockholm. Det gikk fire år før hans neste film hadde premiere. Det var "Fröken Fob" (1923). Filmen bygger på romanen "Fröken Fob" (1919) av Anders Eje (??.1880--??.1951). Denne filmen blir av flere regnet som hans regidebut, noe som ikke stemmer. I følge opplysninger fra "Svenska Filminstitutet" skal han allerede på 1910-tallet ha prøvd seg som filmregissør, men her har jeg ikke noen opplysninger over hvilke filmer det skal ha vært, samt at han i 1922 skal ha prøvd å regissere den ulykkesfulgte filmen "Charleys tant" (1926) som han først fikk laget i 1926 for "AB Svensk Filmindustri". Dessuten hadde han regissert sine to første filmer for "Filmindustri AB Skandia" mens den tredje filmen lagde han for "Bewefilm". Filmen ble spilt inn på leide ateljéer i Berlin, samt i Genua i Italia, Sveits og i Stockholms skärgård. Filmen hadde premiere den 05.11.1923 på "Lilla Teatern" i Uppsala. Hans neste film "Sten Stensson Stéen från Eslöv" (1924) regisserte han for selskapet "Ellis-Film" som jeg tolker, ut i fra navnet, å være hans eget produksjonsselskap. Dette var også den eneste filmen som ble produsert ved dette selskapet. Filmen er basert på teaterstykket "Sten Stensson Stéen från Eslöf" av John Wigforss (04.10.1872--07.09.1909). Stykket ble skrevet i 1902 og oppført på "Södra teatern" i Stockholm 12.09.1903. Det var Elis Ellis som den gang hadde rollen, en rolle som ble en av hans glansnummer på scenen og før tiden for filminnspillingen skal han ha spilt rollen nærmere 1000 ganger. Derfor var det naturlig at han også spilte rollen som "Sten Stensson Stéen, student" i sin egen film. Filmen ble spilt inn på Lund. Eslöv og hadde premiere den 07.01.1924 på Palladium i Malmö. De to siste filmene han regissete i stumfilmperioden var "Två konungar" (Romantiserad skildring från Gustaf III:s och Bellmans dagar) (1925) og "Charleys tant" (1926) som han regisserte for "AB Svensk Filmindustri". Hans siste film som regissør var "Sten Stensson Stéen från Eslöv på nya äventyr" (1932) som han lagde for selskapet "AB Ek-Film" og var en lydfilm. "Två konungar" (Romantiserad skildring från Gustaf III:s och Bellmans dagar) (1925) ble spilt inn i perioden mai-juni 1925 i "Filmstaden" i Råsunda (ateljé), Stockholms slott og Drottningholms slott, Tessinska rommet i "Överståthållareämbetets palats", "Hagaparken", "Djurgården", "Gamla Stan", Gustavianska rommet på "Gripsholms slott" i Gripsholm og "Mälaren" og hadde premiere den 09.11.1925 på "Röda Kvarn" i Gävle. Filmen kan minnes mye om skuespillet "Två konungar" (1905) av Ernst Didring (18.10.1868--19.10.1931), men "AB Svensk Filmindustri" (SF) regnet sitt filmmanus som et orginal for film. Men selve titlen på filmen måtte selskapet få godkjent av Ernst Didring for å få bruke. Dette var en påkostet kostymefilm som tilhørte den patriotiske og royalistiske generen som blomstret under den senere halvdelen av 1920-tallet. det ble lagt ned mye arbeid på det autentiske delen av filmen ved at de fikk inn vitenskaplig ekspertise for at dekorasjoner, drakter og rekonstruksjoner skulle bli histroisk korrekte. det var Agne Beijer (24.12.1888-12-24-16.03.1975) scenograf og teaterlærer, litteratur-og teaterhistoriker og professor i teaterhistorie, som ledet byggearbeidet av friluftsteateret i "Drottningholms slottspark". Han hadde også ansvar for den historiske korrektheten av maskene som ble brukt under maskeradeballene, masker som var kopiert efter tegninger av Desprez. (Jeg har ikke helt sikker på hvem Desprez var, men jeg regner med at det kan ha vært Jean-Louis Desprez (1773-1804) som var født i Frankrike og døde i Stockholm). Den storslagne operamaskeraden ble filmet i "i Råsundaateljéerna" og var en av de mest påkostede byggene i "Filmstadens" historie. Flere av scenene er innspilt i autenstiske miljøer som ble stilt til rådighet av slottet som bl.a. lånte ut Gustaf III:s galalvogn og "kungaslupen" "Vasaorden" til inspillingen. I filmen ble det brukt skuespillere fra Skandinavia reprensentert ved den danske operetteskuespilleren Arne Weel (15.01.1891-02.10.1975) som hadde rollen som Gustaf III:s roll den norske skuespilleren Harald Schwenzen (18.05.1895-16.04.1954) som spilte "Ture Hjelm". Det var i denne filmen at Greta Garbos () søster Alva Garbo (20.09.1903-21.04.1926) hadde sin eneste filmrolle. I filmen spiller hun "Magdalena Rudenschöld". Hun døde en tid efter filminnspillingen bare 22 år gammel. I følge IMDb hadde hun også en rolle i "En lyckoriddare" (1921) med regi av John W. Brunius, en påstand jeg ikke har fått bekreftet hos "Svenska filminstitutet". Men i følge "IMDb" hadde hun rollen som "Girl in Tavern". Samtidig som Elis Ellis arbeidet med sin film hadde John W. Brunius begynt å arbeide med innspillingen om Gustaf III for selskapet "Film AB Nordstjärnan" og med Gösta Ekman (28.12.1890-12.01.1938) i hovedrollen. Denne innspillingen ble stanset, muligens fordi det da omtrent samtidig ville være to filmer med samme motiv, men også fordi Gösta Ekman var engasjert i den tyske filminnspillingen av "Faust" (1926) med regi av Friedrich Wilhelm Murnau. Av "Film AB Nordstjärnans" prosjekt ble resultatet derfor bare en liten kortfilm "En afton hos Gustaf III på Stockholms slott" (1925) som ble spilt inn på Stockholms slott. Den andre filmen var "Charleys tant" (1926). Rollen som "Charleys tant" i komedien "Charley's Aunt" (1892) av Brandon Thomas (24.121850--19.06.1914) var en av Elis Ellis paraderoller på scenen. Den andre var Sten Stensson Stéen fra Eslöv. Han skal bl.a. ha spilt og regissert en oppsetning på "Blancheteatern" i Stockholm i 1922 og der skal han muligens fått idéen om å filmmatisere stykket da han begynte innspillingen det samme året og ble finansiert av "Åhlen & Åkerlunds förlag" og "AB Svea-Film". Men denne innspillingen ble rammet av motgang. Årsaken var at Elis Ellis ikke hadde forsikret seg om filmrettighetene før han tok med seg filmteamet til Oxford. Det førte til at forfatterens enke ved hjelp av domstolen fikk stanset innspillingene som på den tiden var kommet ganske langt. Det var disse rettighetene "AB Svensk Filmindustri" (SF) fikk løst noen år senere. De restrende scenene ble spilt inn i "Filmstaden" i september 1924. Men så oppstod det et annet problem da filmen skulle bli satt opp på kino da en amerikansk versjon av stykket med Sidney Chaplin (16.03.1885-15.04.1965) i huvudrollen, hadde gått på de svenske kinoene før Elis Ellis film. Det var "Charley's Aunt" (1925) med regi av Scott Sidney (1872-20.07.1928). Årsaken til at den amerikanske utgaven ble vist først var at "AB Svensk Filmindustri"(SF) i kontrakten emd rettighetsinnhaveren måtte forplikte seg til først å vise den amerikanske filmen. Dette medvirket nok til at da den svenske filmen hadde premiere den 22.03.1926 på "Röda Kvarn" i Gävle ble den en publikumsnederlag. CARL BARCKLIND En skuespiller som debuterte som regissør i 1913 hos "AB Svenska Biografteatern" var Carl Barcklind (Carl Vilhelm Barcklind) (01.06.1873-21.08.1945). Før sin karriere som skuespiller studerte han ved "läroverket" i Västerås for så å begynne å arbeide på kontor i Stockholm. Han ble interessert i skuespill og begynte ved det lokale teateret på Kungsholmen. Han må tidlige ha vist at han talent da han ble oppmuntrert av sin sjef ved "Wicanders korkfabrik" som også ga han økonomisk støtte til sang og teaterundervisning. Hans egentlig debu var i 1896 på "Södra Teatern" i Provkyssen og det førte til engasjement bl.a. ved "Svenska Teatern" i Helsingfors og hos "Albert Ranft" i Stockholm i periodene 1901-1911 och 1912-1921. Ved siden av disse engasjemente hadde han også i en periode sitt eget reisende teater. På midten av 1920-årene var han også regissør ved "Stora Teatern" i Göteborg. Innen film debuterte han allerede i 1907 med en rolle i en av de første korte spillefilmene med en scene i "Den glada änkan" (1907) som Danilo. Dette var en av hans paradestykker som han på den tiden fremførte på "Oscarsteatern". Filmen ble spilt inn på taket påCentralbadet i Stockholm og motspilleren var Emma Meissner (30.10.1866-20.10.1920). For videre lesning om filmen, se "Pionertiden 1896-1911". Han hadde en rekke filmroller i perioden 1907-1945 og innen stumfilmperioden medvirket han i 18 filmer. En el av disse filmene var med regi av Georg af Klercker. I 1913 debuterte som regissør og filmmanusforfatter hos "AB Svenska Biografteatern" med filmen "De lefvande dödas klubb" (1913), en film som aldri ble vist i Sverige og som heller ikke ble levert inn til granskning hos "Statens Biografbyrå". Man vet ikke mye om selve filmen bortsett fra det som er bevart ved "Svenska Bios" arkiv. Der kommerdet frem at filmen bel spilt inn på forsommeren 1913, den ble litt over 1 000 meter lang og ble eksportert til Danmark og Norge. I følge ubekreftede opplysninger skal filmen også ha blitt solgt langt utenfor norden. Selve manuskriptet, som var håndskrevet, er bevart i en liten bok "Skrifven 2/8 -- 13/8 1912". Manuskriptet inneholder endringer som må ha blitt gjort under innspillingen eller i forbindelse med den. Filmen baserer seg ikke på noen roman, men det er tydelig at Carl Barcklind var inspirert av Robert Louis Stevensons (13.11.1850-03.12.1894) lange novelle "The Suicide Club". Det er mulig at det var filmens morbide innhold som var anledningen til at "Svenska Bio" ikke sendte filmen for sensurgranskning i Sverige. Det gikk seks år før han regisserte sin neste film "Hemsöborna" (Filmskådespel i fem akter efter August Strindbergs skärgårdsberättelse) (1919) for filmselskapet "Filmindustri AB Skandia" i Stockholm. (Dette selskapet ble dannet den 11.04.1918 og var virksom frem til 1919. I løpet av den korte perioden produserte de 16 filmer.) Filmen bygger på romanen ""Hemsöborna" (1887) av August Strindberg (22.01.1849-14.05.1912). Stykket ble dramatisert av Strindberg selv og stykket hadde premiere på "Djurgårdsteatern" i Stockholm 1889. Fimen ble for det meste spilt innn i Stockholms skärgård under sommaren 1918, men ble ikke ferdigstilt før de hadde tatt vinterscenene i februar 1919. Hans neste film som hadde premiere samme år var "En ung mans väg ..." (1919) som bygger på romanen "En ung mans väg till ena pigo" (1914) av Karl Gustav Ossiannilsson (30.07.1875-16.03.1970). Denne gangen var filmselskapet "AB Skandinavisk Filmcentral" (Filmcentralen) i Stockholm. Filmen ble spilt inn på "Palladiumfilms ateljéer", Hellerup, Danmark, Torups og Skabersjö slott i Skåne. Hans neste to filmer hadde premiere fire år senere. Det var "Andersson, Pettersson och Lundström" (1923) som han også skrev filmmaunuskriptet til og "Tagning Andersson, Pettersson och Lundström" (1923). Disse to filmene lagde han for filmselskapet "Filmfred Produktion" i Stockholm. Dette selskapet produserte tre filmer i 1923 og en film i 1929. "Andersson, Pettersson och Lundström" (1923) ble spilt inn våren og sommeren 1923 på Ateljé i kvarteret Harpan, Linnégatan i Stockholm og Operakällaren i Stockholm. Filmen bygger på et av 1800-tallets populære "folklustspel" og var skrevet av Frans Hodell (13.08.1840--25.05.1890). Dette stykket var igjen basert på teaterstykket "Der böse Geist Lumpazivagabundus oder Das liederliche Kleeblatt" (1833) av Johann Nepomuk Eduard Ambrosius Nestroy (07.12.1801--25.05.1862). I 1921 var Mauritz Stiller interessert i å filmmatisere dette stykket, men måtte avstå da et tysk selskap fikk filmrettighetene til stykket og filmmatiserte det i 1922. Det var "Böse Geist, Der" (1922) med regi av Carl Wilhelm (??-??). Det svenske teaterstykket ble uroppført på "Södra Teatern" i Stockholm 1865. Den siste filmen han regisserte var "Pianot" (några bilder ur dess historia och hur det tillverkas) (1927) og ble filmet ved "Östlind & Almqvist pianofabrik" i Arvika og "J.G. Malmsjö pianofabrik" i Göteborg. Dette er en dolumentarfilm som tar for seg pianoets historie og produksjonen av pianoet. PER LINDBERG Per Lindberg (05.03.1890-07.02.1944) var sønn til skuespillerne August Lindberg (1846-18.11.1916) og Augusta Lindberg (17.03.1866-03.12.1943) som hadde roller i tre filmer. Det var "Hans nåds testamente" (1919) hvor hun hadde rollen som "enkedomprostinnen Julia "Jullan" Hyltenius, Hans nåds søster", "Karl XII" (1925), "majorskan Kerstin Ulfclou på Berga" og "Karl XII/senare delen" (1925), "majorskan Kerstin Ulfclou". Per Lindberg regisserte ni filmer i perioden 1923-1941, hvorav to filmer i stumfilmperioden. Det var "Anna-Clara och hennes bröder" (1923) og "Norrtullsligan" (1923) for produksjonsselskapet "Bonnierfilm" i Stockholm. Dette selskapet produserte fem filmer som hadde premiere i perioden 1923-1924. Ved siden av film arbeidet han ved teater og debuterte som regissør ved "Kungliga Dramatiska Teatern" i 1927. Han ble også den første sjefen for "Radioteatern" i "Sveriges Radio". Den første filmen var "Anna-Clara och hennes bröder" (1923) var basert på boken "Anna-Clara och hennes bröder" av Hasse Z, dvs Hans Zetterström (25.05.1877--01.06.1946) og ble første gang publisert av "Albert Bonniers förlag" i 1917. Dette forlaget prøvde seg, som flere andre forlag, i filmarkedet anså de boken for å være bra filmstoff. Boken ble bearbeidet for film av Hjalmar Bergman som skrev filmmanuskriptet under høsten og vinteren 1922 og filminnspillingen var i perioden sommeren 1923 ved "Bonnierateljén" i Kungsholmen, Stockholm, Utö, Dalarö og pansarbåten Sverige. I forbindelse med premieren av filmen oppstod det et anstrengt forhold mellom selskapet og han, og han forlangte at hans navn skulle strykes. Årsaken var at ledelsen for "Bonnierfilm" mot hans vilje fjernet visse stiliserte fantasiavnsitt i filmen og byttet ut noen av de individuelt utformede mellomtekstene mot den tids konvensjonelt utformete typografi. Denne konflikten kan ha bidratt til at det drøyde lenge før han forstatte som regissør. Hans neste film var "Gläd dig i din ungdom" (Knut Toring. Ungdomstiden) (1939). "Norrtullsligan" (1923) var "Bonnierfilms" tredje produksjon under debyåret og ble spilt inn sensommeren 1923 ved "Bonnierateljén" i Kungsholmen, Stockholm og steder i Stockholm som bl.a. Sabbatsbergs sykehus og Gyldene Freden. Dette var Hjalmar Bergmans andre filmmanuskript og ble ferdigstilt januar 1922. Den bygger på romanen "Norrtullsligan" (1908) av Elin Wägner (16.05.1882--07.01.1949). Hun debuterte som filmforfatter allerede i 1911 og fikk efterhvert flere av sine bøker filmmatisert. I fobindelse med urpremieren på Metropol i Malmö den 26.12.1923-12-26 kom hun med følgede uttalelser til "Sydsvenska Dagbladet": "Två små barn hedra mitt hus under julen och dem hade jag högtidligt lovat att få följa med till Malmö och närvara vid Norrtullsligans premiär på Metropolteatern. Vi kastade oss därför ivrigt över Sydsvenskan på julaftonen för att se hur dags första föreställningen ägde rum. Men vid första blinken på annonsen förstummades jag, svalde och försökte hastigt övergå till ett annat samtalsämne. Ty Norrtullsligan var barnförbjuden! Hur skulle jag förklara det för två par stora inträngande barnaögon, fästa på mig? Varför är Norrtullsligan barnförbjuden? Ja, säg det! Livet är sådant, att man stundom tycker att barn icke borde äga tillträde. Men denna fina, städade film? Nog visste jag med mig att Norrtullsligan hade sina mörka sidor, men jag hade dock trott, att den för sitt borgerliga patos kände Hjalmar Bergman, som författat sceneriet, skulle ha lyckats utplåna dem med hjälp av Per Lindberg, som skulle lyfta det hela upp i konstens sfär. Hade kanske icke Hjalmar Bergman i somras, då Norrtullsligan öde avgjordes, framgångsrikt fört moralens talan gentemot mig, som punkt för punkt fått ge vika?". Videre fortsatte hun om det filmen i motsetning til det skrivne ordet kan gi:"Och det gör också Per Lindbergs och Hjalmar Bergmans film med hjälp av Tora Teje först och främst som filmens jag och hjältinna, Inga Tidblad (Baby), Renée Björling (Eva), Linnéa Hillberg (Emmy), den tragiska figuren av de fyra, för vars öde till slut dock den ömsinta biografpubliken kan vara lika lugn som för de andras. Dessutom vimlar det av täcka ansikten med Lili Ziedner som passande kontrastverkan. Av den kvinnosjälskunnige regissören har hon, den enda, som icke är skön, tilldelats rollen av socialt intresserad strejkagitator. Tora Tejes ansikte är det som man bäst kommer ihåg. Det tränger även för mig bort alla minnesbilder och fantasibilder och sätter sig självt igenom med sitt djupa vemod, sitt milt ironiska löje över kamraternas, chefens, de rika släktingarnas och egna svagheter. I de kamratliga scenerna och dem med Putte, den lille brodern, hade hon vackra uttryck för moderlighet och man minns också hennes ansikte i de passionerade scenerna, särskilt lyckades hon få fram och göra trolig Elisabeths övergång från den hederliga flicka, som försvarar sin dygd mot en efterhängsen chef, till den unga kvinna, som i sitt eget hjärta finner sin farligaste fiende och chefens mäktigaste bundsförvant. Filmen slutar lyckligt, ty denna filmchef är en fin och hygglig man och ingen cyniker, vilket man ju ser, så fort Egil Eide haft sin första scen. Lyckligt och egentligen sentimentalt, men det gör ingenting, ty de sista scenerna äro av de nyssnämnda uppfinningsrika herrarna kryddade med en rad lustiga intermezzon, som ta bort den söta smaken. Hjältinnan förlovar sig på julafton, och man går hem vid den trygga känslan av att hon kommer att få mycket trevligt vid Rivieran med sin chef, trevligt utan himlastormande salighet på något vis. Vid utgången träffade jag en dam, som ävenledes är bekant med den verkliga norrtullsligan, och vi företogo en hastig revy av dess medlemmars öden. Gifta, alla utom en! Jag tyckte jag hörde Hjalmar Bergman säga: anser ni det okonstnärligt att bli gift? Ger filmen Norrtullsligan någon föreställning om kontorsflickans verkliga värld? Ja, jag tror där finns glimtar av kamratskapet och bohêmelivet -- här får jag göra undantag för Göteborg, därifrån det uttryckligen förklarats mig att alla kontorister äro ordentliga, städade och med god ekonomi -- och av unga, arbetande ensamma flickors känslovärld, sorger och fröjder, allt transponerat över i filmens romantiska värld, där gränsen mellan tid och rum är upphävd, där alla äro sköna och belysningen alltid är fördelaktig, och där chefen kommer i bil, just som den fulla herrn är som vidrigast, och tar sin skrivmaskinsfröken med till källaren Freden att äta ostron." Dimitri Buchowetzki (1885 Russia-1932 Los Angeles, California, USA.) Karusellen (1923) AB Svensk Filmindustri (SF), Ateljé i Johannisthal, Berlin. Tyskland. Danmark. Stockholm, bl_a Cirkus. Urpremiär: 1923-10-01 Skandia Stockholm Det svenska inslaget i denna mondäna och påkostade melodram inskränkte sig i stort sett till pengarna och fotografen. Skådespelarna kom från Norge (Egede-Nissen), Österrike och Tyskland. Manusförfattaren Fekete var ungrare. Regissören Buchowetzki var en emigrerad ryss, som etablerat sig som storregissör på kontinenten, bl_a med Danton (1920) och Peter den store (1922), båda med den berömde tyske skådespelaren Emil Jannings (1884--1950) i huvudrollen. Buchowetzki förblev mycket kosmopolitisk i sina engagemang och kom så småningom till Hollywood, där hans karriär emellertid blev föga uppseendeväckande. Karusellen var ett av förebuden till den genomförda internationalisering som SF senare under decenniet skulle välja som riktmärke för sin prestigeproduktion. Några av de kontinentala skådespelarna -- Janssen, Fryland, Tiedtke, Potechina -- skulle då på nytt framträda i svenskproducerade filmer. Karusellen spelades in på våren 1923. Men (1924) Karusellen (1923) Laster des Spiels, Das (1923)