|
Terje
Vigen av Henrik Ibsen
Der bodde en
underlig gråsprængt en
på den
yderste nøgne ø;-
han gjorde
visst intet menneske mén
hverken på
land eller sjø;
dog stundom
gnistred hans øjne stygt,-
helst mot uroligt
vejr,-
og da mente
folk, at han var forrykt,
og da var der
få, som uden frygt
kom Terje Vigen
nær.
Siden jeg så
ham en enkelt gang,
han lå
ved bryggen med fisk;
hans hår
var hvidt, men han lo og sang
og var som
en ungdom frisk.
Til pigerne
havde han skæmtsomme ord,
han spøgte
med byens børn,
han svinged
sydvesten og sprang ombord;
så hejste
han fokken, og hjem han foer
i solskin,
den gamle ørn.
Nu skal jeg
fortelle, hvad jeg har hørt
om Terje fra
først til sidst,
og skulle det
stundom falde lidt tørt,
så er
det dog sandt og visst;
jeg har det
just ej fra hans egen mund,
men vel fra
hans nærmeste kreds,-
fra dem, som
stod hos i hans sidste stund
og lukked hans
øjne til fredens blund,
da han døde
højt opp'i de tres.
Han var i sin
ungdom en vild krabat,
kom tidlig
fra far og mor,
og havde alt
døjet mangen dravat
som yngste
jungmand ombord.
Siden han rømte
i Amsterdam,
men længtes
nok hjem tilslut.
og kom med
"Foreningen", kaptejn Pram;
men hjemme
var ingen som kendte ham,
der rejste
som liden gut.
Nu var han vokset
sig smuk og stor,
og var dertil
en velklædt knægt.
Men døde
var både far og mor,
og sagtens
hans hele slægt.
Han stured
en dag, ja kanhænde to -
men så
rysted han sorgen af.
Han fandt ej,
med landjorden under sig, ro;
nej, da var
det bedre at bygge og bo
på det
store bølgende hav!
Et år
derefter var Terje gift,-
det kom nok
på i en hast.
Folk mente,
han angred på den bedrift,
som bandt på
et sæt ham fast.
Så leved
han under sit eget tag
en vinter i
sus og dus -
skønt
ruderne skinned, som klareste dag,
med små
gardiner og blomster bag,
i det lille
rødmalte hus.
Da isen løsned
for lindvejrs bør,
gik Terje med
briggen på rejs;
om høsten,
da grågåsen fløj mod sør,
han mødte
den undervejs.
Da faldt som
en vægt på matrosens bryst:
han kendte
sig stærk og ung,
han kom fra
solskinnets lysende kyst,
agter lå
verden med liv og lyst,-
og for bougen
en vinter tung.
De ankred, og
kammeraterne gik
med landlov
til sus og dus.
Han sendte
dem endnu et længselsblik,
da han stod
ved sit lille hus.
Han glytted
ind bag det hvide gardin,-
da så
han i stuen to,-
hans kone sad
stille og hespled lin,
men i vuggen
lå, frisk og rød og fin,
en liden pige
og lo.
Der sagdes,
at Terjes sind med et
fik alvor fra
denne stund.
Han trælled
og sled og blev aldrig træt
af at vugge
sit barn i blund.
Om søndagskvelden,
når dansen klang
vildt fra den
nærmeste gård,
sine gladeste
viser han hjemme sang,
mens lille
Anna lå på hans fang
og drog i hans
brune hår.
Så lakked
og led det til krigens år
i attenhundred
og ni.
Endnu går
sagn om de trængsels-kår,
som folket
da stedtes i.
Engelske krydsere
stængte hver havn,
i landet var
misvækst og nød,
den fattige
sulted, den rige led savn,
to kraftige
arme var ingen til gavn,
for døren
stod sot og død.
Da stured Terje
en dag eller to,
så rysted
han sorgen af;
han mindtes
en kending, gammel og tro:
det store bølgende
hav.-
Der vester
har endnu hans gerning liv
i sagnet, som
djerveste dåd:
"da vinden
kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen
rode for barn og viv
over havet
i åben båd!"
Den mindste
skægte, der var at få,
blev valgt
til hans Skagensfart.
Sejl og mast
lod han hjemme stå,-
slig tyktes
han bedst bevart.
Han mente nok,
Terje, at båden bar,
om sjøen
kom lidt påtvers;
det jydske
rev var vel svært at gå klar,-
men værre
den engelske "Man of war"
med ørneøjne
fra mers.
Så gav
han sig trøstig lykken i vold
og tog til
årerne hvast.
Til Fladstrand
kom han i god behold
og hented sin
dyre last.
Gud véd,
hans føring var ikke stor:
tre tønder
byg, det var alt;
men Terje kom
fra en fattig jord,-
nu havde han
livsens frelse ombord;
det var hustru
og barn det gjaldt.
Tre nætter
og dage til toften bandt
den stærke,
modige mand;
den fjerde
morgen, da solen randt,
han skimted
en tåget rand.
Det var ikke
flygtende skyer han så,
det var fjelde
med tinder og skar;
men højt
over alle åsene lå
Imenæs-sadlen
bred og blå.
Da kendte han,
hvor han var.
Nær hjemmet
var han: en stakket tid
han holder
endnu vel ud!
Hans hjerte
sig løfted i tro og lid,
han var nær
ved en bøn til Gud.
Da var det
som ordet frøs på hans mund;
han stirred,
han tog ikke fejl,-
gennem skodden,
som letted i samme stund,
han så
en korvett i Hesnæs-sund
at duve for
bakkede sejl.
Båden
var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste
løb var lukt;
men solgangsvinden
blafrede skral,-
mod vester
gik Terjes flugt.
Da firte de
jollen fra rælingens kant,
han hørte
matrosernes sang,- -
med fødderne
stemte mod skægtens spant
han rode så
sjøen fossed og brandt,
og blodet fra
neglerne sprang.
Gæslingen
kaldes de blinde skær
lidt østenfor
Homborg-sund.
Der bryder
det stygt i pålandsvejr,
under to fod
vand er der bund.
Der sprøjter
det hvidt, der glittrer det gult,
selv stilleste
havblikksdag;-
men går
end dønningen aldrig så hult,
indenfor er
det som tidest smult,
med brækkede
bølgedrag.
Didind Terje
Vigens skægte foer
lig en pil
mellem brått og brand;
men bag efter
ham, i kølvandets spor,
jog jollen
med femten mand.
Da var det
han skreg gennem brændingens sus
til Gud i sin
højeste nød:
"inderst derinde
på strandens grus
sidder min
viv ved det fattige hus,
og venter med
barnet på brød!"
Dog, højere
skreg nok de femten, end han:
som ved Lyngør,
så gik det her.
Lykken er med
den engelske mand
på rov
mellem Norges skær.
Da Terje tørned
mod båens top,
da skured og
jollen på grund;
fra stavnen
bød officeren "stop!"
Han hæved
en åre med bladet op
og hug den
i skægtens bund.
Spant og planker
for hugget brast,
sjøen
stod ind som en fos;
på to
fod vand sank den dyre last,
dog sank ikke
Terjes trods.
Han slog seg
gennem de væbnede mænd
og sprang over
æsingen ud,-
han dukked
og svømmed og dukked igen;
men jollen
kom los; hvor han vendte sig hen
klang sabler
og rifleskud.
De fisked ham
op, han førtes ombord,
korvetten gav
sejerssalut;
agter på
hytten, stolt og stor
stod chefen,
en attenårs gut.
Hans første
batalje gjaldt Terjes båd,
thi knejste
han nu så kæk;
men Terje vidste
ei længere råd,-
den stærke
mand lå med bøn og gråd
iknæ
på korvettens dæk.
Han købte
med tårer, de solgte ham smil,
de ågred
med spot for bøn.
Det kuled fra
øster, tilhavs med il
stod Englands
sejrende søn.
Da taug Terje
Vigen; nu var det gjort,
nu tog han
sin sorg for sig selv.
Men de, som
ham fanged, fandt sært hvor fort
et noget var
ligesom vejret bort
fra hans pandes
skyede hvælv.
Han sad i "prisonen"
i lange år,
der siges i
fulde fem;
hans nakke
bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene
om hans hjem.
Noget han bar
på, men gav ej besked,-
det var som
hans eneste skat.
Så kom
attenhundred og fjorten med fred;
de norske fanger,
og Terje med,
førtes
hjem på en svensk fregat.
Hjemme ved bryggen
han steg i land
med kongens
patent som lods;
men få
kun kendte den gråsprængte mand,
der rejste
som ung matros.
Hans hus var
en fremmeds; hvad der blev av
de to, - han
derinde erfor:
"da manden
forlod dem og ingen dem gav,
så fik
de til slutning en fælles grav
af kommunen
i fattigfolks jord." - -
Årene
gik og han røgted sin dont
som lods på
den yderste ø;
han gjorde
visst intet menneske ondt,
hverken på
land eller sjø;
men stundom
gnistred hans øjne stygt,
når det
brød over båer og skær,-
og da mente
folk; at han var forrykt,
og da var det
få, som uden frygt
kom Terje Vigen
nær.
En måneskinskveld
med pålandsvind
kom der liv
i lodsernes flok;
en engelsk
yacht drev mod kysten ind
med revnet
storsejl og fok.
Fra fortoppen
sendte det røde flag
et nødskrig
foruden ord.
Lidt indenfor
gik der en båd over stag,
den vandt sig
mod uvejret slag for slag,
og lodsen stod
stout ombord.
Han tyktes så
tryg, den gråsprængte mand;
lig en kæmpe
i rattet han grep;-
yachten lystred,
stod atter fra land,
og båden
svam efter på slæb.
Lorden, med
lady og barn i arm,
kom agter,
han tog til sin hat:
"jeg gør
dig så rig, som du nu er arm,
hvis frelste
du bær os af brændingens larm."
- Men lodsen
slap ror og rat.
Han hvidned
om kinden, det lo om hans mund,
lig et smil,
der omsider får magt.
Indover bar
det, og højt på grund
stod lordens
prægtige yacht.
"Den svigted
kommando! I bådene ned!
Mylord og mylady
med mig!
Den slår
sig i splinter, -jeg ved besked-
men indenfor
ligger den trygge led;
mit køl-spor
skal vise jer vei!"
Morilden brændte
der skægten fløj
mod land med
sin dyre last.
Agter stod
lodsen, stærk og høj,
hans øje
var vildt og hvast.
Han skotted
i læ mod Gæslingens top,
og til luvart
mod Hesnæs-sund;
da slap han
ror og stagsejl-strop,
han svinged
en åre med bladet op
og hug den
i bådens bund.
Ind stod sjøen
med skumhvidt sprøjt - -
der raste på
vraget en strid-;
men moderen
løfted sin datter højt
på armen,
af rædsel hvid.
"Anna, mit
barn!" hun skreg i sin ve;
da bævred
den gråsprængte mand;
han fatted
om skødet, drev roret i læ,
og båden
var fast som en fugl at se,
slig foer den
i brått og brand.
Den tørned,
de sank; men havet var smult
derindenfor
brændingens kreds;
opover rak
sig en langgrund skjult,
der stod de
i vand tilknæs.
Da råbte
lorden: "kend - båens ryg -
den svigter,
- det er ingen flu!"
Men lodsen
smilte: "nej vær De tryg;
en sunken skægte
med tre tønder byg
er båen,
som bær os nu."
Der jog et minde
om halvglemt dåd
lig et lyn
over lordens træk-,
han kendte
matrosen, som lå med gråd
iknæ
på korvettens dæk!
Da skreg Terje
Vigen: "alt mit du holdt
i din hånd,
og du slap det for ros.
Et øjeblik
endnu, en gengæld er voldt - -"
da var det
den engelske stormand stolt
bøjed
knæ for den norske lods.
Men Terje stod
støttet til årens skaft,
så rank
som i ungdommens år;
hans øjne
brandt med ubændig kraft,
for vinden
flommed hans hår.
"Du sejled
imag på din store korvet,
jeg rode min
ringe båd;
jeg trælled
for mine til døden træt,
du tog deres
brød, og det faldt dig så let
at håne
min bittre gråd.
Din rige lady
er lys som en vår,
hendes hånd
er som silke fin,-
min hustrus
hånd den var grov og hård;
men hun var
nu alligevel min.
Dit barn har
guldhår og øjne blå,
som en liden
Vorherres gæst;
min datter
var intet at agte på,
hun var, Gud
bedre det, mager og grå,
som fattigfolks
børn er flest.
Se, det var
min rigdom på denne jord,
det var alt,
hvad jeg kaldte for mit.
Det tyktes
for mig en skat så stor;
men det vejed
for dig så lidt. -
Nu er det gengældelsens
time slår,-
thi nu skal
du friste en stund,
som vel kommer
op mod de lange år,
der bøjed
min nakke og blegte mit hår
og sænkte
min lykke på grund."
Barnet han greb
og svinged det frit,
med den venstre
om ladyens liv.
"Tilbage, mylord!
Et eneste skridt,-
og det koster
dig barn og viv!"
På sprang
stod Britten til kamp påny;
men armen var
veg og mat;-
hans ånde
brændte, hans øjne var sky,
og hans hår
- så kendtes ved første gry -
blev gråt
i den eneste nat.
Men Terjes pande
bar klarhed og fred,
hans bringe
gik frit og stilt.
Ærbødig
løfted han barnet ned,
og kyssed dets
hænder mildt.
Han ånded,
som løst fra et fængsels hvælv,
hans stemme
lød rolig og jævn:
"nu er Terje
Vigen igen sig selv.
Indtil nu gik
mit blod som en stenet elv;
for jeg måtte
- jeg måtte ha'e hævn!
De lange år
i "prisonens" kvalm,
de gjorde mit
hjerte sygt.
Bagefter lå
jeg som hejens halm,
og så
i et brådyb stygt.
Men nu er det
over; vi to er kvit;
din skyldner
foer ej med svig.
Jeg gav det
jeg havde, - du tog alt mit,
og kræv,
om du tror du har uret lidt,
Vorherre, som
skapte mig slig." - -
Da dagningen
lyste var hvermand frelst;
yachten lå
længst i havn.
Med nattens
saga taug de nok helst,
men vidt foer
dog Terjes navn.
Drømmenes
uvejrskyer grå
fejed en stormnat
væk;
og Terje bar
atter så rank som få
den nakke,
der krøgtes hin dag han lå
iknæ
på korvettens dæk.
Lorden kom,
og mylady med,
og mange, mange
med dem;
de rysted hans
hånd til farvel og Guds fred,
der de stod
i hans ringe hjem.
De takked for
frelsen da stormen peb,
for frelsen
fra sjøgang og skær;
men Terje strøg
over barnets slæb:
"nej, den som
frelste, da værst det kneb,
det var nok
den lille der?" - -
Da yachten drejed
for Hesnæs-sund,
den heiste
det norske flag.
Lidt længere
vest er en skumklædt grund,-
der gav den
det glatte lag.
Da tindred
en tåre i Terjes blik;
han stirred
fra hejen ud:
"stort har
jeg mistet, men stort jeg fik.
Best var det,
kanhænde, det gik, som det gik,-
og så
får du ha'e tak da, Gud!"
Slig var det
jeg så ham en enkelt gang,
han lå
ved bryggen med fisk.
Hans hår
var hvidt, men han lo og sang,
og var som
en ungdom frisk.
Til pigerne
havde han skæmtsomme ord,
han spøgte
med byens børn;
han svinged
sydvesten og sprang ombord,
så hejste
han fokken, og hjem han foer
i solskinn,
den gamle ørn.
Ved Fjære
kirke jeg så en grav,
den lå
på en vejrhård plet;
den var ikke
skøttet, var sunket og lav,
men bar dog
sit sorte bræt.
Der stod "Thærie
Wiighen" med hvidmalt skrift,
samt året,
han hvile fandt. -
Han lagdes
for solbrand og vindes vift,
og derfor blev
græsset så stridt og stivt,
men med vilde
blomster iblandt.
|