FILMPERIODEN 1924-1931 NEDGANGSTIDER
Efter perioden med den svenske gullalder kom en periode med nedgang for den svenske filmen. Det var ikke noen regissisører som kunne overta arven efter Mauritz Stiller og Viktor Sjöström. Svensk film tapte på det internasjonal markedet og det ble gjort flere fremstøt for å gjenerobre merkedet. De forsøkte med samproduksjon med utenlandske selskap, engasjerte utenlandske regissisører og skuespillere og valgte internasjonale temaer og miljøer. Men dette var forgjeves da problemet lå i den svenske filmindustri ved at de manglet et nyskapende og nytenkende miljø. Men selv om Mauritz Stiller og Viktor Sjöström var de dominerende innen svenske fimproduksjon i perioden 1912 til 1923, var det også flere andre dyktige regissisører som arbeidet i den samme perioden. Jeg vil her kortfattet ta for meg flere av de andre regissørenes stumfilmperiode hvor noen av dem debuterte som regissører i den svenske films gullalder. Årsaken til at de blir omtalt på denne siden er at hoveddelen av filmene ble laget efter 1924.
GUSTAF
MOLANDER
Den første
regissøren jeg vil ta for meg i denne perioden
er Gustaf Molander (Gustaf Harald August
Molander) (18.11.1888-19.06.1973) som var en av de
få regissisørene som klarte å ta
opp arven efter den svenske gullalder. Han var skolert
innen teater og studerte ved "Dramatens
elevskola" i perioden 1907-1909 og fikk
i 1909 sitt første engsjement ved "Svenska Teatern" i
Helsingfors. Efter denne perioden reiste han til
Stockholm, først til "Intima
Teatern" i perioden 1911-1926
før han i perioden 1913-1926 arbeidet ved
"Dramaten" der han 1921-1926 også var sjef for "Dramatens elevskola".
At han valgte teater var nok et natulig valg ut i fra
foreldrenes yrke. Faren hans, Harald Molander (Johan
Harald Molander) (17.03.1858-22.11.1900) var en kjent
forfatter og regissør, også kjent som
fremgangsrik oversetter av "Cyrano de Bergerac".
Moren, Lydia Wessler (Lydia Sofia Katarina
Wessler) (1851-1929) var sanger og skuespiller. Dette
er faktisk alt jeg har funnet om moren på
Internet!
Gustaf Molander begynte sin filmkarriere med å skrive filmmanuskripter for Mauritz Stiller og Viktor Sjöström og mest betydningsfullt ble samarbeidet med Mauritz Stiller. I perioden 1917-1917 skrev han fem filmmanuskripter, "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) sammen med Viktor Sjöström som også hadde regien, "Thomas Graals bästa film" (Komedi i 5 akter) (1917) under pseudonymet Harald B. Harald med regi av Mauritz Stiller, "Thomas Graals bästa barn" (Lustspel i 5 akter) (1918) under pseudonymet Harald B. Harald med regi av Mauritz Stiller, "Herr Arnes pengar" (En vinterballad i 5 akter) (1919) sammen med Mauritz Stiller som også hadde regien, og "Sången om den eldröda blomman" (1919) under pseudonymet Harald B. Harald sammen med Mauritz Stiller som også hadde regien.
Gustaf Molander debuterte som regissør med "Bodakungen" (1920) og innledet en lang karriere som regissør innen svensk film, en virksomhetperiode som skulle strekke seg helt inn i 1960-tallet. Ved 77 års alderen avsluttet han sitt filmarbeide i "Stimulantia" (1967) (Det var en gång två älskande ...). I denne filmen hadde Ingrid Bergman en rolle, en stjerne han 30 år tidligere hadde hjulpet frem til en internasjonal karriere. Følgende hadde regien for filmen: Jörn Donner (Det var en gång två älskande ...), Lars Görling (Konfrontationer), Ingmar Bergman (Daniel), Arne Arnbom (Birgit Nilsson), Hans Alfredson (Dygdens belöning), Tage Danielsson (Dygdens belöning), Gustaf Molander (Smycket), Vilgot Sjöman (Negressen i skåpet) og Hans Abramson (Upptäckten).
"Bodakungen" (1920) ble spilt inn hos produksjonsselskapet "AB Skandinavisk Filmcentral" (Filmcentralen) i Stockholm, et selskap som i perioden 1919-1921 produserte ni filmer. Dette selskapet satset på "seriøse" filminnspillinger, men hadde ikke noen nevneverdig publikumsfremganger med filmene sine,noe som også sjedde med "Bodakungen" (1920). Filmen ble spilt inn sommeren 1920 til begynnelsen av midten av juni. Den ble spilt inn i Järvsö i Hälsingland, Färgaregården og Södermalm i Stockholm. Filmen fikk ekstra publisetet ved at den amerikanske skuespilleren Winifred Westover (09.11.1899-18.03.1978) hadde en av hovedrollene hvor hun spilte "Eli, Bodakongens datter". En annen som hadde en rolle i filmen var sønnen Harald Molander (25.12.1909-15.071994) som hadde rollen som "fogdens vallpojke". Filmen hadde premiere 01.11.1920 på åtte kinoer i Sverige.
Tidligere hadde Gustaf Molander under pseudonymet Harald B. Harald skrevet filmmanuskriptene til filmene "Thomas Graals bästa film" (Komedi i 5 akter) (1917), "Thomas Graals bästa barn" (Lustspel i 5 akter) (1918) med regi av Mauritz Stiller. Nå fulgte han opp med "Thomas Graals myndling" (1922) for produksjonsselskapet "B. Wahlströms förlag" i Stockholm, et selskap som bare produserte to filmer i 1922. Denne filmen var den første filmen han regisserte siden han debuterte med "Bodakungen" (1920). Filmen ble spilt inn sommeren 1922 i Sigtuna Foresta i Lidingö, Stockholms skärgård og Visby. Dette var like før han begynte arbeidet med "Amatörfilmen" (1922) som startet sensommeren 1922. Filmen var lenge betraktet som forsvunnet, men ble oppdaget i 2001 og det finnes i dag en visbar kopi i "Filminstitutets filmarkiv."
Den neste filmen "Amatörfilmen" (1922) ble laget for produksjonsselskapene "AB Biografernas Filmdepôt" (Filmdepôten) i Stockholm, som produserte tre filmer i perioden 1921-1926 og "Åhlén och Åkerlund" i Stockholm som bare produserte denne ene filmen. Filmen ble spilt inn i "Centralsaluhallen" i Stockholm, Åkerlundska villan i Stocksund, Visby og fergen Trelleborg-Sassnitz. Det spesielle med denne filmen, som titlen på filmen viser til, er at tanken bak den var å bruke bare amatørskuespillere samtidig som det ble brukt profesjonelle ressurser. Idéen til en slik film ble lansert i "Filmjournalens" første nummer i 1922. Redaksjonen innviterte sine lesere til en konkurranse innen åtte rollekategorier med betegnelsene som helten, heltinnen, skurken, den eldre mannen, den eldre damen, gutten, piken og vampyren. Det var stor respons på konkurransen og et par tusen personer meldte seg på ved å sende inn personopplysninger og fotografier. I følge "Film!journalen" fikk rundt seksti av amatørskuespillere chansen til å prøvespille for Ivar Johansson (Ivar Arnold Johansson) (20.11.1889-06.12.1063) som på den tiden var ansatt hos "AB Biografernas Filmdepôt" (Filmdepôten) som teksredigerer. Ved valg av de større rollene ble det brukt profesjonelle skuespillere Nils Arehn (30.12.1877-01.04.1928) og Einar Axelsson (25.02.1895-30.10.1930) da de ikke fant gode nok skuespillere blant amatørene. Blant amatørskuepsillerne var det flere som utviklet seg og ble senere kjente navn på film og på scene. Eks er Georg Funkquist (13.03.1900-23.10.1986), Elsa Ebbesen-Thornblad (Elsa Ebbesen) (07.07.1890-21.12.1971), Tore Lindwall (10.11.1900-29.02.1980) og Mimi Pollak (09.04.1903-11.08.1999). Sistnevnte ble samme år tatt opp som elev ved "Dramatens elevskola" og var medlelev bl.a. med Greta Gustafson, senare Garbo..
Som underlag til filmens historie brukte de novellen "Pärlorna", som inngår i novellesamlingen "Den gamla tallen jämte andra berättelser", av prins Wilhelm (17.06.1884-05.06.1965). og som regissør ble sjefen for "Dramatens elevskola", Gustaf Molander, valgt. Filmen ble spilt innn under august og september 1922 på "Centralsaluhallen" i Stockholm, Åkerlundska villan i Stocksund, Visby og fergen Trelleborg-Sassnitz. Direktøren for "AB Biografernas Filmdepôt" (Filmdepôten)Torsten Ohlsson var den organisatoriske lederen for selve innspillingen. Filmen ble ikke noen fremgang hverken hos publikum eller kritikere og det medførte at "AB Biografernas Filmdepôt" (Filmdepôten) fikk økonomiske vanskeligheter.
Gustaf Molanders
gjennombruddsfilm som regissør var med "Mälarpirater"
(Ett pojkäventyr i 6 akter) (1923) for
produksjonsselskapet "AB
Svensk Filmindustri" (SF) i Stockholm.
Den bygger på en klassisk ungdomsroman
"Mälarpirater" (1911) av Sigfrid Siwertz
(24.01.1882--26.11.1970). Gustaf Molander skal
ha forholdt seg ganske fritt til det
litterrerære underlaget da han, i følge
pressekritikken, bl.a. flyttet hendesesforløpet
ut til skärgården og behandlet historien
slik at den ble tillat for barn. Videre diktet han til
kjærlighetshistorien med Inga Tidblads Rose, en
hendelse som ikke var i romanen. Filmteknisk brukte
han fotografiske tricks for å få frem
subjektive farvede innslag hvor bl.a. han får
frem guttenes skyldfølelser ved å bruke
drømmer og fantisivisjoner. Panikken
tydliggjøres i en slow motion scene når
de forfølges av en schäfer på en
øy. Filmen ble spilt inn forsommeren og
sommeren 1923 i "Filmstaden" i
Råsunda, Tyresö slott i Tyresö, Trosa
og Stockholms skärgård. De berømte
mellomtekstene var tegnet av Alva Lundin
(11.05.1889-04.02.1972) som i flere tiår var en
av Sveriges fremste mellom- og
fortekstdesignere.
Filmen "33.333" (1924) ble også spilt inn for produksjonsselskapet "AB Svensk Filmindustri" (SF) under sommeren og høsten 1923 i "Filmstaden" i Råsunda, Djurgårdsteatern, Färgaregården, Södermalm og Stockholm. Filmen bygger på "folkpjäsen" "33.333" av Algot Sandberg (03.03.1865--24.06.1922) et stykke som første gang ble fremført på "Folkteatern" i Stockholm i 1911 med Fritz Strandberg () i rollen som skomaker Ferm, en rolle han også fikk i filmmatiseringen. Også her skal Gustaf Molander ha forholdt seg ganske fritt til det litterrerære underlaget da han forflyttet handlingen frem til samtiden og skal ha fjernet seg langt fra orginalhistorien. Det var kanskje derfor filmen ble presentert med følgende tekst: "Fritt efter en för Algot Sandberg främmande idé".
NORD-WESTI
FILM AB
På
midten av 1920-tallet arbeidet en hvitrussisk
forretningsmann Vladimir Wengeroff (??-??) med
å samle de ledende filmproduserende landene i
Europa til stort multinasjonalt filmselskap for
å motarbeide den amerikanske dominansen på
kinonene. Med økonomisk støtte fra det
tyske forretningsfirmaet "Stinnes",
eiet av Hugo Stinners (??-??) som var en
lendende tysk industriherre, grunnla han det store
selskapet "Westi".
(For videre lesning anbefales følgende artikkel). De innviterte
bl.a. "Svensk Filmindustri"
(SF) å bli med i det
antiamerikanske prosjektet og sammen med "Westi" dannet "Svensk Filmindustri" (SF)
i februar 1925 datterselskapet "Nord-Westi Film AB"
med Oscar Hemberg () som direktør. Han
hadde tidligere stått som ansvarlig produsent
for filmen "Livet på
landet" (1924) med regi av Ivan
Hedqvist (08.06.1880-23.08.1935) og med sine nye
muligheter som direktør for selskapet tok han
steget over til filmproduksjonen med internasjonale
ambisjoner. Men de økonomiske problemene
oppstod ganske tidlig da selskapene "Stinnes" og "Westi" gikk konkurs
allerede sommeren 1925. Resultatet var at "Nord-Westi
Film AB" bare fikk produsert to filmer "Ingmarsarvet" (1925)
og forsettelsen "Till
Österland" (1926) som ble spilt
inn samtidig. Begge filmene bygger på Selma
Lagerlöfs Jerusalem-syklusen og var en
oppfølging av Victor Sjöströms
filmer "Ingmarssönerna"
(Filmskådespel i 10 akter efter
inledningskapitlet i Selma Lagerlöfs JERUSALEM)
(1919) og "Karin
Ingmarsdotter" (En berättelse
för film i fem avdelningar, byggd på tredje
och fjärde kapitlen ur Jerusalem I av Selma
Lagerlöf) (1920).
"Ingmarsarvet"
(1925) baserer seg, som Victor Sjöströms
filmer, på syklusens første del, "I
Dalarne", som ble publisert i 1901.Den ble spilt inn
sommeren1925 i "Filmstaden"
i Råsunda, Dala Floda i Dalarna og Torsång
i Dalarna. I begynnelsen hadde Gustaf Molander
hadde visse problemer med den svenske sensuren da "Statens biografbyrå"
opprinnelig hadde bestemt seg for å forby visse
innslag i skildringen L"Univvia ers" undergang, men da
de via Oscar Hemberg () fikk vite at
forfatterinnen anså at filmen ville lide under
et slikt sensur, endret de under tvil sitt standpunkt
og lot den passere uten å klippet i den. I
følge Erik Skoglund: Filmcensuren, s 56, skrev
sensursjefen Gunnar Bjurman () i et brev til Oscar
Hemberg om hvor de endret sitt standpunkt:
"Vad som härvid bestämt oss är endast och allenast dr Lagerlöfs eget uttalande i saken. Ingen av oss delar hennes åsikt att uteslutandet av ifrågavarande ruskiga detaljer skulle göra skeppsbrottet "utan egentlig mening" men då hon synes ikläda sig det moraliska ansvaret, ha vi av just denna grund ansett oss kunna ikläda oss det formella."
Filmens premiere den 26.12.1925 på "Röda Kvarn" i Stockholm falt sammen emd kinoens tiårsjubileum, noe som førte til ekstra markering ved premieren. Kapellmesteren på "Röda Kvarn" i Stockholm fremførte musikk som var "vald ur den nordiska repertoaren" og hvor det inngikk bl.a. spesialkomponert musikk, komponert av av Eric Westberg (09.05.1892-16.10.1944) og Oskar Lindberg (23.02.1887-??.04.1955) med motiver fra Dalarnas folkviser og folkdanser, samt inslag fra Helmer Alexanderssons (16.11.1886-24.12.1927) musikk till Victor Sjöströms tidigere Ingmars-filmer. Filmen ble vist på 18 kinoer i Sverige og ble en stor publikumssuksess i Sverige.
Den andre delen "Till Österland" (1926) utgjorde fortsettelsen på Gustaf Molanders Ingmarsarvet og ble spilt inn direkte efter avsluttningen til denne. Med den andre delen hadde Selma Lagerlöfs dubbelroman "Jerusalem" gett opphav till fem svenska stumfilmer hvor de tre første var Ingmarssönerna I och II fra 1919 og "Karin Ingmarsdotter" (1920) i regi av Victor Sjöström. Denne filmen var i likhet med "Ingmarsarvet" (1925) en svensk-tysk samproduksjon mellom "Nord-Westi Film AB" og det tyske selskapet "Westi". Ved midtsommer 1925 reiste filmteamet til Palestina for å filme ekstriørscenene Palestina, bl.a. i Jaffa och Jerusalem. Like efter ankomsten fikk de beskjed om at "Westi" hadde store økonomiske problemer, men til lettelse for filmteamet overtok det tyske selskapet "Universum-Film AG" (Ufa) forpliktelsene til "Westi" slik at de kunne fullføre arbeidet i Dalarna, bl.a. i Torsång, under sensommeren 1925. Interiørscenene til begge filmene ble spilt inn i "Filmstaden" i Råsunda i begynnelsen av juni 1925 og dels høsten samme år. Filmen hadde premiere den 01.02.1926 og ble vist på 16 kinoer i Sverige. Disse to filmene av Gustaf Molander hadde en meget høy kunstnerrisk kvalitet da de ofte er blitt betegnet som de siste filmene fra den Svenske films gullalder.
"Polis Paulus' påskasmäll" (1925) var den siste filmen han lagde for "AB Svensk Filmindustri" (SF). Det var det danske komiparet Fyrtornet och Släpvagnen (Fyrtårnet og Bivognen eller bara Fy og Bi på dansk) som hadde hovedrollene i filmen. Det danske komiparet Carl Schenstrøm (13.11.1881-10.04.1942) (pseudonym: Fy, Fyrtornet og Fyrtårnet) og Harald Madsen (Harald Martin Bergman Madsen) (20.11.1890-13.07.1949-07) (pseudonym: Bivognen, Harry Madsen og Släpvagnen) var på den tiden veldig produktive og meget populære, både i og utenfor Danmark hvor de hadde startet samarbeidet i 1921 for filmselskapet "Palladium". Frem til da hadde de arbeidet for det danske selskapet og regissøren Schenstrøm (), men da selskapet hadde forpliktet seg å produsere fire filmer i året for det tyske filmmarkedet ble dette for mye arbeid for regissøren. Resultatet var at de måtte låne ut komikerparet til andre regissører. Den første som fikk prøve seg var Gustaf Molander med "Polis Paulus' påskasmäll" (1925). I Sverige ble det senere produsert ytterligere to filmer: "Ebberöds bank" (1926) med regi av Sigurd Wallén (01.09.1884-20.03.1947) og "Bleka greven" (1937) med regi av Gösta Rodin (18.04.1902-06.06.1982). "Polis Paulus' påskasmäll" (1925) ble spilt inn i perioden januar til mars 1925 og ble spilt inn i "Filmstaden" i Råsunda og Åre i Storsjön. Bak filmmanuset stod "Tre herrar vid en grogg" som bestod av forfatterkollektivet Gustaf Molander, Paul Merzbach () og Oscar Hemberg (). Filmen hadde premiere den 06.05.1925 og ble en stor publikumsuksess.
Den neste filmen "Hon, den enda" (1926)
lagde han for produksjonsselskapene "Svensk-Selected" i
Stockholm og "Universum-Film
AG" (Ufa) i Berlin. "Svensk-Selected" ble
dannet i april 1926 og var datterselskapet til "Isepa"
som igjen kan betraktes datterselskap til "AB Svensk Filmindustri" (SF).
Filmen ble spilt inn i "Filmstaden"
i Råsunda, Paris, Biarritz og slottet Abardie i
Frankrike, Falsterbo og Nynäshamn. Ved
innspillingen på stranden Falsterbo brukte de en
mengde av skånske statister som ble utsatt for
visse risikoer under innspillingen. Enkelte av
skuespillerne i de bærende rollene ble hentet
fra Tyskland, Alfons Fryland
(01.051888-29.11.1953) østerrikisk skuespiller,
Vera Voronina (1905-??) russisk skuespiller og
Lydia Potechina (05.09.1883-07.04.1934)
russisk-tysk skuespiller, men hoveddelen av
rollelisten bestod av svenske skuespillere. Filmen
hadde premiere den 08.11.1926 på "Regina" i
Gävle.
AB
ISEPA
I perioden 1927 - 1928
regisserte Gustaf Molander
fire filmer for "AB Isepa"
i Stockholm. Jeg
har ikke funnet noe om filmselskapet "AB Isepa" annet enn at
det holdt til i Stockholm og i perioden 1926 - 1928
produserte seks filmer med de tre tyske filmselskapene
"National-Film AG", "Universum-Film AG"
(UFA) og "Wengeroff-Film GmbH". Det var "Bara en danserska"
(1927) Oscar Hemberg
(Olof Oscar Hemberg) (26.07.1881-??.1944) var
produksjonsleder for filmen. "Förseglade
läppar" (1927) hvor Oscar Hemberg var
produsent, en
samprodusjon med det tysle filmselskapet "National-Film AG",
Berlin.
"Hans engelska fru" (1927) hvor Oscar Hemberg var
produsent, en samprodusjon med det
tysle filmselskapet "Wengeroff-Film GmbH",
Berlin og "Parisiskor"
(1928) hvor Oscar Hemberg var
produsent, en samprodusjon med det
tysle filmselskapet "Universum-Film AG"
(UFA), Berlin
Den første filmen
var "Bara
en danserska" (1927).
Den neste filmen var "Förseglade läppar" (1927) som var en samproduksjon med "National-Film AG" i Berlin selv om filmens fortekster angir "Svensk filmindustri som produksjonsselskap. I følge franske kilder skal også det franske selskapet "Societé Albatros" deltatt i samarbeidet. Jeg har ikke funnet noen konkrete kilder som kan bekrefte dette, men det er et holdepunkt i påstanden ved at skuespiller Sandra Milowanoff (23.06.1892-08.05.1957) både hadde rollen som "Marian Wood, hans hustru" i filmen og tilhørte de eksilrussere som utgjorde "Albatrossforbundet". Også i denne filmen ble det hentet inn utenlandske skuespillere til de bærende rollene. Fra begynnelsen var det meningen at Geneviève Cargèse (??-??) skulle spille hoverollen i filmen. Hun var engagert av Gustaf Molander og kom til Stockholm og begynte med innspillingene forsommeren 1927, men ble syk og ble derfor erstatt av Mona Mårtenson (04.05-1902-08.07.1956) i rollen som "Angela". Den tredje skuespilleren var Louis Lerch (1902-03-28- ) østerrikisk skuespiller, men hoveddelen av rollelisten bestod av svenske skuespillere. Filmen hadde premiere den 03.10.1927 på "Röda Kvarn" i Gävle.
"Hans engelska fru" (1927) var et samarbeid mellom produksjonsselskapene "AB Isepa" i Stockholm og "Wengeroff-Film" i Berlin. I denne filmen forsøkte Gustaf Molander å forene motiver fra den svenske filmens storhetstid med innblikk i det mer sofistikerende internasjonelle overklassens ilvsførsel, et forsøk som fikk stor fremgang både hos kritikere og publikum. Filmen ble spilt innhøsten 1926 i "Filmstaden" i Råsunda, Centralbadet i Stockholm, Alftafallen i Ljusnan og Bollnästrakten. I denne filmen brukte de flere tidstypiske aktualiteter som krystallradio og hodetelefoner. På den musikalske siden hadde de dansemusikk fra "Savoy", et miljø som ble rekonstruert i "Filmstadens ateljéer" under ledelse av rådgiver John Orton (??-??). Også her ble det brukt utenlandske skuespillere til de bærende rollene. Det var den finske skuespilleren Urho Somersalmi (23.09.1888-1962) som tidligere hadde medvirket i i Mauritz Stillers "Johan" (1921) og den tyske skuespilleren Lil Dagover (30.09.1887-24.01.1980). Sistnevnete var på den tiden en meget stor stjerne som allerde hadde medvirket i filmer til kjente regissører som Fritz Lang () i filmene "Die Spinnen, 1. Teil - Der Goldene See" (1919), "Harakiri" (1919), "Die Spinnen, 2. Teil - Das Brillantenschiff" (1920) og Robert Wienes (27.04.1873-17.07.1938) film "Das Cabinet des Dr. Caligari" (1920). I "Hans engelska fru" (1927) ble det stor publisitet omkring kreasjonene hun viste i filmen og da spesielt hennes ekstremt korte kjoler. Filmen ble spilt inn på "Filmstaden" i Råsunda, nærbildene der "Fru Dagover" kjempet for livet i de norrländska fossene ble spilt på "Centralbadet" i Stockholm. Her brukte de et par utenbordsmotorer for å skape stemningen av foss, Alftafallen i Ljusnan og Bollnästrakten. Filmen hadde premiere den 17.01.1927 på "Cosmorama" i Göteborg.
Den siste filmen "Parisiskor" (1928) var en samproduksjon mellom produksjonselskapene "AB Isepa" i Stockholm, "Universum-Film AG" (Ufa) i Berlin og "World Wide Pictures Inc." i Minneapolis. Temaet i denne filmen var på mote i den tids filmer og tok for seg det pikante ekteskapsdrama kryddret med det moderne cynisme, det pulserende restaurantlivet, konebytte, bruk av revolvere og kvinner i pikant undertøy. I filmen ble det lagt stor vekt på Margit Manstads frigjorte klesvalg som var esklusive og utfordrende. Dette forføriske bilde av det kontinentale livet ble mottatt meget positivt av filmkritikerne, men den ble også meget omdiskutert i Sverige. En av de som reagerte negativt var forfatteren Ivan Oljelund (1892-1978) som tok et voldsomt angrep på filmindustrien. Noe av kritikken var bl.a. om
"filmens kräkpsykologiska förfalskning av livets värden".
Jeg har desverre ikke kommet over noen av artiklene hans om filmindustrien, men ut i fra politiske ståsted er hans meninger ganske interessante. Filmen ble spilt inn i perioden juli 1927 og november 1927 i "Ufa:s Tempelhofateljéer" i Berlin, gatebilder i Paris, "Filmstaden" i Råsunda og de avsluttende interiørscenene fra "Trianonteatern" er spilt inn på "Komediteatern" i Stockholm. De utenlandske skuespillerene som her ble brukt til de bærende rollene var de tyske skuespillerene Alexander Murski (??-??) og den polskfødte Ruth Weyher (28.05.1903-01.1983). Filmen hadde premiere den 23.01.1928 på "Röda Kvarn" i Stockholm.
De to siste filmene Gustaf Molander regisserte var for det svenske produksjonsselskapet "Film AB Minerva" i Stockholm i samarbeid med "British Instructional Films, Ltd." i London og "Hisa-Film GmbH" i Berlin med filmen "Synd"(1928) og med de britiske prosuksjonsselskapene "British International Pictures, Ltd." i London og "Wardour Films, Ltd." også i London, med filmen "Hjärtats triumf" (1929). "Film AB Minerva" produserte 32 filmer i perioden 1926-1932 hvorav åtte i stumfilmperioden.
"Synd" (1928) bygger
på teaterstykket "Brott och brott" (1899) av August
Strindberg (22.01.1849-14.05.1912) og som hadde
urpreminere på "Dramaten"
i Stockholm i 1900. Våren 1924 hadde Gustaf
Molander regien på oppsetningen av stykket
på "Dramaten"
hvor han også hadde rollen som "Maurice
Gérard, författare till pjäsen "La
femme passionée"". Stykket var alledere i 1919
spilt inn i Tyskland hvor Ernst Lubitsch
(29.01.1892-30.11.1947) hadde regien i "Rausch" (1919) og hvor
Asta Nielsen () hadde rollen som "Henriette
Mauclerc, aktris". Historien i "Synd" (1928) avviker
ganske mye fra stykket til August Strindberg
og mye av temaet om "Den Onda Viljan" er ikke med i
filmen.
Det var med denne filmen det ble innledet det korte svensk-engelske samarbeidet i stumfilmens siste periode. Initiativtager til dette samarbeidet var Vilhelm Bryde (28.04.1888-26.04.1974) som var produsent for filmen. Han var arkitekt, men i 1911 studerte han ved "Dramatens elevskola". I perioden 1923-1926 var han sjef for "SF-Filmstaden". I perioden 1926-1931 var han VD og produksjonsjef for "Film AB Minerva" før han i perioden 1931-1933 arbeidet som produksjonssjef for "Svensk Filmindustri AB" (SF). Fra 1933 var han kinosjef for "Svensk Filmindustri AB" (SF). Han overtok også stillingen efter Oscar Hemberg () som produksjonsansvarlig også for "SF-konsernets" internasjonelle satsninger. Filmen ble spilt inn forsommeren 1928 hvor ekstriørscenene ble tatt i Stockholm og interieørscenene i "Filmstadens atelje" i Råsunda og innspillingen ble overvåket av John Orton som var andreplansregissør hos medprodusenten "British Instructional". Også "Hisa-Film GmbH" var innvolvert i produksjonen av filmen. I følge informasjon fra "Svensk filmindustri" skal filmen ha kostet 350 000 kr å lage og inntektene for filmen beløp seg til litt over 360 000 kr hvorav omtrent 100 000 kr var fra svensk filmutleie. Årsaken til at filmen ble en relativ økonomisk fremgang skyldtes det omfattende salget til utlandet som "Hisa-Film GmbH" stod for. Dette var den svenske filmhistoriens sjette og 1920 tallets tredje og siste strindbergfilm. Efter denne filmen tok det 16 år før et svenskt filmselskap igjen prøvde seg på et stykke. Filmen hadde premiere den 17.09.1928 på "Röda Kvarn" i Gävle.
Den siste stumfilmen Gustaf Molander regisserte var "Hjärtats triumf" (1929). I denne filmen hadde de fått den dansk-amerikanske skuespilleren Carl Brisson (24.12.1893-26.09.1958) til å spille en av de ledende rollene. Skuespilleren hadde en allsidig bakgrunn som bokser, kabréartist og operettesjarmør. På denne tiden var meget populær og i Engeland hadde nylig hatt hovedrollen i Alfred Hitchcocks (13.08.1899-29.04.1980) film "The Ring" (1927) hvor hadde rollen som "'One-Round' Jack Sander". På grunn av sternestatus var han en av de høyesete betalte stjernene i Europa og for rollen som "Lars Holm, gruveformann" fikk han nærmere 51 000 kr. Til sammenligning fikk Edvin Adolphson ( 25.02.1893-31.10.1979) kr 12 200 for en av hovedrollene hvor han hadde rollen som "Torsten Bergström, gruveformann". Den andre utenlandske skuespilleren var den tysk-amerikanske skuespilleren Lissi Arna (20.12.1906-22.011964) som hadde omtrent 24 filmer bak seg. Filmen ble spilt inn våren og vinteren 1929 på "Filmstaden" i Råsunda, Bispbergs gruva i Bergslagen og i Åre. Ved begynnelsen av filminnspillingen var Axel Lindblom (29.04.1891-08.03.1967) som fotograf men ble under under filmarbeidet overført til London hvor han filmet den svensk-engelske filmen "Fången 53" (A Cottage on Dartmoor) (1929) med regi av Anthony Asquith (09.11.1902-20.02.1968). Julius Jaenzon overtok så fotoarbeidet. Filmen inneholdt påfallende mange kamerabevegelser og i bl.a. slagsmålscener har de brukt håndholdte kameraer. Valsen "Hjärtats triumf" ble spesialkomponert for filmen av Harald Mortensen () til tekst av Herr Dardanell (Tor Bergström ()) och utgavs på grammofonplate. Filmen var først planlagt som lydfilm, men av årsaker som jeg ikke har funnet, ble dette ikke noe av. Denne filmen ga noen økonomisk gevinst som "Synd" (1928), og i følge opplysninger fra "Svensk Filmindustris AB" (SF) bokføring skal "Hjärtats triumf" (1929) ha kostet 310 000 kr å produsere og gikk med et samlet underskudd på 110 000 kr. Inntekten fra det svenske filmutleie i kinomarkedet var på 56 000 kr. Filmen hadde premiere den 16.09.1929 på "Röda Kvarn" i Gävle. Gustaf Molander fortsatte å regissere en rekkke lydfilmer frem til 1967.
VICTOR
BERGDAHL
En
regissør, som lagde helt andre type filmer
på den tiden, var Victor Bergdahl
(12.12.1878-20.01.1939). I perioden 1916 til 1922
lagde han flere tegnefilmer om Kapten Grogg. Det var "Kapten Groggs underbara resa"
(1916), "När Kapten
Grogg skulle porträtteras" (1917),
"Kapten Grogg vid Nordpolen"
(1917), "Kapten Grogg bland
andra konstiga kroppar" (1920) og "Kapten Grogg har blivet fet"
(1922). Tidligere hadde han laget to tegnefilmer
"Trolldrycken" (1915) og "Komisk entré av Pelle
Jöns i cirkus Fjollinski" (1916). Filmene var
ikke lange og filmene om Kapten Grogg varte ikke mer
enn ti minutter. Men de var teksnisk sett meget
avanserte og seks år før Walt Disney
tok i bruk teknikken med å bruke både
levende og tegnede figurer i samme bilder i sine
Alice-komedier, brukte Vicktor Bergdahl denne
teknikken i "När Kapten
Grogg skulle porträtteras" (1917).
Han hadde selv rollen i filmen. Filmene om Kapten
Grogg ble solgt til mange land både i og utenfor
Europa.
VÄRMLANDSFILM
"Värmlandsfilm"
var et filmproduksjonsselskap i Kristinehamn og ble
grunnlagt i 1922 av Gustaf Edgren () som
finansierte selskapet delvis med sitt eget kapital.
Dette lokale filmselskapet skulle i løpet av de
følgende årene produsere en rekke filmer.
I flertallet av disse filmene engasjerte Gustaf
Edgren lokale skuespillere fra
amatørteatret i Kristinehamn. En av disse
amatørskuespillerne, Fridolf Rhudin (),
ble i sin karriere en enstående
publikumsattraksjon og gjorde en lysende karriere som
filmkomiker. I perioden 1922-1926 produserte selskapet
seks filmer.
"Fröken
på
Björneborg" (1922)
"Närkingarna"
(1923)
"Trollebokungen"
(1924)
"Skeppargatan
40"
(1925)
"Styrman
Karlssons flammor" (1925)
"Hon,
Han och Andersson" (Filmkåseri av Sölve
Cederstrand og Gustaf Edgren) (1926)
HISTORISK
FILM
"Historisk Film" holdt
til i Stockholm og ble dannet på 1920-tallet for
å produsere flere historiske monumentalfilmer.
Selskapet første leder var kontraadminral A.
Wachtmeister () og ingeniør Herman
Rasch (Lars Herman Rasch)
(04.04.1897.1950-tallet) som viceleder og forlegger Folke
Lars Hökerberg () som VD. Herman Rasch
var født i Forssa Gävleborgs län og
var svensk filmprodusent, kostymedesigner,
industrileder og sivilingeniør. Han var en av
grunnleggerne av "Historisk
Film". Dette selskapet spilte inn to
filmer "Karl XII"
(1925) og
"Karl XII/senare delen"
(1925) som til tross for at filmene ble
publikumssuksesser spilte de inn bare 531 000 kroner.
Produksjonsomkostningene var på 893 000 kroner,
noe som var enormt på den tiden og som
førte til et personlig tap for Herman Rasch.
FILM AB
NORDSTJÄRNEN
Slik
jeg forstår det, var "Film
AB Nordstjärnan" det neste
filmprosjektet til Herman Rasch. Han
produserte for dette selskapet to filmer, "Fänrik Ståls
sägner/del I" (1926) og "Fänrik Ståls
sägner/del II" (1926).
ERIK A.
PETSCHLER
Erik
A. Petschler (Erik Arthur Petschler)
(02.09.1881-10.12.1945) var født i
Göteborg, scenedebuterte i 1897 og ble engasjert
av Albert Ranft () frem til 1918. Innen film
debuterte han som skuespiller i 1913 i Mauritz
Stiller "På
livets ödesvägar" () og kom i
sin karriere til å medvirke i omlag 30 filmer
hvorav 13 var talefilmer. I 1919 startet han en egen
filmskole og året efter debuterte han som
regissør med "Baron
Olsen" (1920) efter at han hadde
medvirket i en rekke komiske roller på film.
Filmen ble spilt inn uten bruk av atelje i
Saltsjövbaden sommeren 1919. Det var forfatteren
Sigge Strömberg (-03.03.1920) som stod for
underlaget for filmen om "Baron Olson", men
forfatteren døde innen filmen hadde premiere.
Novellen "Baron Olson" var hentet fra Sigge
Strömbergs novellesamling "Baron Olson och
andra historier" (1919). Novellen ble også
gjengitt i "Filmjournalen" nr 6, 1920. Erik A.
Petschler brukte også denne figuren "Baron
Olson" i 1928 i sin film "A.-B.
Gifta Bort Baron Olson" (1928) hvor han
stod både for regien og spilte hovedrollen. I
denne filmen endres baronene fyrstlige navn fra
"Silverbuckla" til "von Gahl", en endring han hadde
tenkt å fjennomføre allerede i 1920 men
som han den gangen ble hindret. Årsaken til at
han ville endre navnet til "von Gahl" var at han i
1913 på "Vasa-teatern"
i Stockholm hadde med stor suksess spilt en adelig med
navnet "von Gahl" i Gàbor Drégelys
() farse "Som man är klädd" (). I sin film
var figuren "Baron Olsen" basert på
teaterfiguren "von Gahl". "Baron Olsen" var en av de
få helsvenske produksjonene som tilkom under "Skandinavisk Filmcentral".
Den neste filmen Erik A. Petschler regisserte, var"Värmlänningarna" (1921). Filmen var basert på Fredrik August Dahlgrens (22.09.1816-16.02.1895) tale- og sang- og dansespill "Värmlänningarna" (1845), et stykke som ble urfremført på den "Kungliga Operan" den 27.03.1846. Dette stykket hører til de absolutt populæreste klassiske stykkene i svensk teatertradisjon og hører også til de oftest filmede. Musikken til dette stykket var i hovedsak komponert av Andreas Randel (06.10.1806-27.10.1864). Slik jeg har forstått det skal også filmen blitt vist med med Andreas Randels musik som akkompanjemang. De drivende kreftene bak denne filmen var ved siden av Erik A. Petschler også kapteinen Nils Boberg () og direktøren i distribusjonsselsksapet "Biografernas Filmdepôt", Torsten Ohlson (), som senere var bl.a. intiativtager til den såkalte "Amatörfilmen" (1922) og som ytterligere senere ble sjef for "Bonnierfilm". Innspillingene av filmen gikk av staben ved midten av juni og pågikk til midten av august 1921 i Ransäter.
Filmen fikk en vanskelig start med rettstvist og annuleringer av skuespillerengasjementer. Det hele startet med at det opprinnelige oppdraget for å skrive et filmmanus av Fredrik August Dahlgrens stykke gikk til den svenske skuespilleren og manusforfatteren Jules Gaston Portefaix (Jules Henri Gaston Portefaix) (16.03.1891-21.02.1966), men dette produktet ble ikke akseptert av Erik A. Petschler. Dette førte til en rettstvist mellom disse to og resultatet ble at det var forfatteren Einar Smith (27.07.1878-03.01.1928) som skrev innspillingsmanuset. Men det oppstod også bråk ved ansettelse av den kvinnellige hovedrollen som "Anna, deras dotter". Oprinnelig var det meningen at skuespillerdebutanten Rosa Tillman (10.12.1895-??.1975), men denne rollen gikk til slutt til den svensk-amerikanske stjernen Anna Q. Nilsson (Anna Quirentia Nilsson) (30.03.1888-11.02.1974) som var på besøk i hjemlandet like før innspillingen skulle settes i gang. Erik A. Petschler klarte da å overtale henne til å stille opp i filmen som et trekkplaster, en rolle som var hennes eneste i svensk film i stumfilmperioden. Denn endringen førte til at Rosa Tillman fikk i stede rollen som "Lotta, hans dotter". Men oppstyret rundt filminnspillingen fortsatte da det viste seg at presten og lektoren John Börjesson (John Bruno Börjeson) (20.02.1855-10.07.1932) i Karlstad lot seg innvolvere i innspillingen, og ikke bare som Värmlandsekspert og rådgiver, men også som skuespiller i rollen som "prosten". Flere av de andre rollene ble fremført av amatørskuespillere, noe som skulle bli kjennetegn for Erik A. Petschler måte å lage film også i fortsettelsen. Det skal her nevnes at kinodirektøren Henning Liljegren (23.08.1877-??.1938), som var innehaver av kinoen "Odéon" i Stockholm hvor filmen hadde premiere, hadde rollen som "brukspatron", noe som også var hans eneste filmrolle. Hans tidligere erfaring med film var at han produserte filmene "Höstfröjd i Friesens park eller hur Urkolingen gjorde Byspelmännens bekantskap" (1909) og "Kriget i Uppland" (1910).
Under innspillingen arbeidet Erik A. Petschler de värmländske bygdedansescenene som ble fremført av amatørselskapet "Brage folkdansgille" i Kristinehamn, et selskap som ble ledet av journalisten Gustaf Edgren fra Kristinehamn som senere skulle bli en betydningsfull person i svensk film. Dette arbeidet må ha vekket hans interesse for film da han med tiden kom til å regissere 33 langfilmer. Kameramannen Gillet () skal i forbindelse med scene om feiringen av midtsommer ha filmet følgende danser: "Fryksdalspolska, Halling, Vingåkersdans, Schottis, Jössehäradspolska samt Oxdans." I forbindelse med disse scenene skal det i samtiden ha vært rettet kritikk av Erik A. Petschler for hans lettferdige bruk av forskjellige bygdedrakter. I forbindelse med lanseringen av filmen fortsatte Erik A. Petschler å bruke de folkedraktene der de ansatte på kinoen opptrådte i Vämlandsdraktene på kvelden.
"Värmlänningarna" (1921) ble en av de store publikumsfremgangene på det svenske kinomarkedet og i følge bransjebladet "Filmbladet" nr. 6 1922 skal filmen gått med et stort overskudd som skal ha vært av unntaket på den tiden. I følge disse opplysningene skal filmen ha kostet 34 404 kr å fremstille, mens "Sveafilms" inntekter var på 58 470 kr noe som ga en nettogevinst for en film under ett år på 24 066 kr. Filmen ble en stor suksess, men i løpet av årenes løp har alle kopiene av filmen forsvunnet. tilbake hadde man i bygden bare historien om hvordan det gikk til når filmtroppen ankom Ransäter. En del av disse fortellingene kan man lese i Karl Axelssons () bok "Tystnad! Tagning! – En bok om Värmland i filmen" (). I mai 1992 reiste tre svenske filmforskere til Moskva for å besøke det tidligere stengte sovjeteiske filmarkivet. Til sin overraskelse fant de der en kopi av "Värmlänningarna" (1921) med russiske mellomtekster. I følge "Svenska Filmsinstitutet" var det i 1998 at de fant en kopi av filmen i Moskvas filmarkiv. "Svenska Filmsinstitutet" har restaurert filmen med støtte av "Film i Värmland" der de russiske mellomtekstene er erstattet med de svenske orginaltekstene. Filmen inneholder unike billeder fra datidens Värmland og er i sin restaurerte utgave ca 76 minutter lang når den blir vist i sin riktige hastighet som er på 16 b/s. I august 2001 fikk "Värmlänningarna" (1921) nypremiere ved en utevisning på "Hembygdsgården i Ransäter. "Värmlands Sinfonietta" stod for musikkfremføringen med et nyskrevet arrangement av Per-Olov Davidsson (), basert bl.a på Andreas Randels originalmusik till "folklustspelet".
Året efter regisserte Erik A. Petschler "Luffar-Petter" (1922) og filmen ble spilt inn under sensommeren 1922. Denne filmen ble lansert som en svensk "Mack Sennet-film" og det som i samtiden ble regnet som en sensasjon var at Stockholms brannvesen lot seg engasjere for en oppfattende oppvisning. Men i filmhistorien har filmen fått plass av en helt annen årsak og det var at en av badejentene ble spilt av Greta Garbo (Greta Gustafsson) som debuterte med denne spillefilmen. Men det var ikke den første filmen hun hadde medvirket i da hun tidligere hadde medvirket i flere bestillingsfilmer fra "Tullberg Film", første gang som produktdemonstrering i en reklamefilm "Herr och fru Stockholm" som ble vist på "PUBs" skiltvindu søndag den 12.12.1920. Slik jeg har forstått det, var det på den tiden Erik A. Petschler skal ha oppdaget henne. En dag da Greta Garbo stod og tittet i et skiltvindu ble hun så inngående betraktet av en mann at hun skremt løp derifra. Det var Erik A. Petschler som stod og betraktet henne da han var helt oppslukt av hennes profil og skal senere ha beskrevet denne hendelsen som:
"..när jag kom närmare, såg jag hennes ögon och läppar, vilka tilltalade mig enormt."
Noen dager senere skal han ha dukket opp på "PUB" og da hun innså hvem han var tok hun motet til seg og telefonerte opp ham noen timer senere. hun fikk da raskt tilbud om en rolle i "Luffar-Petter" (1922) og det var nå hun tok ett av sine mest dramatiske avgjørelser ved at hun i juli 1922 sa opp sin stilling ved "PUB" for å tilegne seg for filmen. Nervøs og urutinert hadde hun møtt opp på sin første inspillingsdag, men hadde så sett og lært av de mer rutinerte skuespillerne som medvirket i filmen. Filmen hadde premiere på "Odenbiografen" i Stockholm den 26.11.1922 og ukebladet "Swing" skal ha nevnt at Greta Gustafsson;
”Kan bli en svensk filmstjärna. Skäl: Hennes anglosaxiska utseende:”
Efter å ha regissert "Luffar-Petter" (1922) gikk det tre år før Erik A. Petschler regisserte sin neste film "Öregrund-Östhammar" (1925) som var en filmatisering av "Folklustspelet" "Öregrund-Östhammar" () av Selfrid Kinmanson (17.01.1849-17.12.1911), et stykke som urfremførtes på "Mosebacketeatern" i Stockholm den 23.09.1882. Filmen ble spilt inn ved det tidligere "Bonnierateljén" på Kungsholmen i Stockholm med eksteriører fra Öregrund, Östhammar, Nacka og Stockholm av kameramennenene Gösta Stäring (16.11.1892-09.07.1975) og Sven Bardach (25.10.1895-07.12.1960). Den hadde premiere 26.10.1925 på kinoen "Odéon" i Norrköping og Filmatiseringen ble en publikumsukssess.
Året efter gjorde Erik A. Petschler seg ferdig med"Bröllopet i Bränna" (1926), en film han hadde påbegynt sitt arbeide med allerede i 1923 for "Dalslandsfilm" som "tillkommit på en ung energisk man, dir Nils Falks, initiativ". Årsaken til at arbeidet ble forsinket var på grunn av organisasjonsproblemer innad i det nye selskapet, som derefter virker å ha opphørt med sin virksomhet og latt Erik A. Petschler selv fullføre filmen og den videre filminnspillingen kom først i gang sommeren 1926. Som underlag til denne filmen brukte Erik A. Petschler Rosa Carléns (Catharina Rosaura) (09.051836-12.02.1883) "Bröllopet i Bränna" (1863), en forfatter som i hovedsak skrev folkeskildringer fra Dalsland. Det fer blitt påstått at fortellingen skal ha vært basert på en virkelig hendelse.
Den neste filmen "Hin och smålänningen" (1927) var en tricksfylt film som Erik A. Petschler spilte inn sommeren 1927. Også denne filmen var basert på et "folklustspel", denne gang av forfatter, librittist, skuespiller, litteratør og operaintendent Frans Hedbergs (02.03.1828-08.06.1908) "Hin och smålänningen" (1888?), et stykke som ble uroppført på "Djurgårdsteatern" i Stockholm 1888. Filmen hadde premiere den 14.11.1927 og inspillingen av filmen ble utført i "Filmstaden Råsunda" med eksteriørscener fra Äppelviken i Värmland av kameramannen Gustav A. Gustafson (Gustav Alfred Gustafson) (11.09.1879-??.1929).
I 1928 regisserte Erik A. Petschler "A.-B. Gifta Bort Baron Olson" (1928) som var en frittstående fortsettelse av den filmen han debuterte med som regissør åtte år tidligere, "Baron Olsen" (1920). Filmen ble spilt inn sensommeren 1928 i "Filmstaden Råsunda" med ekstreriørscener fra Älvvik, Ekholmsnäs og Fredriksberg, Lidingö. Trosa. Torshälla.
Den siste stumfilmen Erik A. Petschler regisserte var "Flickan från Värmland" (1931), en film som blir omtalt som den siste svenske stumfilmen. I følge en reportage i "Filmjournalen" nr. 3 1931 "är filmen stum men med musikackompanjemanget synkroniserat". Men slik jeg har forstått det ut i fra opplysninger fra "Svenska Filmsintitutet" ble det ikke gjennomført noe slikt ved filmens premiere og i følge annonser ble den oppgitt som "Stumfilm. Grammofonskivor finns att hyra." Trolig var den i alle versjoner helt stum, selv om det var planlagt musikk og lydeffekter på et optisk bånd. Det skal til slutt nevnes at Erik A. Petschlers siste film var "Halta Lena och vindögde Per" (1933).
Men "den sista svenska stumfilmen" av spelfilmslängd är snarare "Hans Majestät får vänta" (1931) som inspelades 7.1 till 11.2.1930 stum och som på premiären 16.3.1931 på Skandia visades i en ljudfilmsupplaga med musik och effekter. Men samtidigt existerade rena stumkopior av filmen som även passerade Biografbyrån. Flickan från Värmland inspelades senare -- sommaren 1930 -- men hade premiär 28.2.1931, d v s tidigare än Hans Majestät får vänta. För Arnold Sjöstrand var detta en debutfilm. Greta Anjo gjorde här sin andra stumfilmsroll och återkom sedan inte till filmen.
JOHN W.
BRUNIUS
John
W. Brunius (26.12.1884 - 17.12.1937) hadde
bakgrunn som skuespiller og han debuterte på
scenen da han ble engasjert av Albert Ranft ()
som skuespiller ved "Svenska
teatern" i Stockholm og arbeidet senere
som teaterregissør. Sammen med sin kone Pauline
Brunius () og Gösta Ekman () drev
de i perioden 1926-1932 "Oscarsteatern".
I 1918 innledet han sin karriere innen filmen
både som regissør og skuespiller med
komedien "Mästerkatten
i stövlar" (1918). Hans senere
filmer var av høy kvalitet selv om de ikke var
nyskapende innen det kunstnerlige. Også John
W. Brunius tok utganspunkt i
skjønnlittratur når han lagde filmer. Eks
på det er Bjørnsterne
Bjørnsons () "Synnöve Solbakken"
(1919) og Henrik Pontoppidans () roman "Thora
van Deken" (1920).
"Synnöve Solbakken" (Filmskådespel i sju akter efter Björnstjerne Björnsons berättelse) (1919) er basert på Bjørnstjerne Bjørnsons (1832-1910) roman "Synnøve Solbakken" (1857) og som utkom i svensk översettelse i 1858. Denne filmen regnes for øvrigt som en slags samnordisk samarbeide, ikke minst fordi at rollelisten inneholdt foruten svenske skuespillere også adskillige danske og norske navn. Akkurat som i sine historiske tyvetallsfilmer anvender også her John W. Brunius og hans fotograf Hugo Edlund () malerkunstens billedekomposjonenes teknikk til billedekomposisjonene av filmene og en av inspiratorene var fremfor alt kunstneren Adolph Tidemand ().
"Åh, i morron kväll
..." (Lustspel i 2 akter) (1919)
"Gyurkovicsarna"
(Filmkomedi i fem akter) (1920)
"Thora van Deken"
(1920)
"Kvarnen"
(Filmskådespel i sex akter) (1921)
"En lyckoriddare"
(1921)
"En vildfågel"
(1921)
"Kärlekens ögon"
(1922)
"Hårda viljor"
(En Nordlandskomedi) (1923)
"Johan Ulfstjerna"
(1923)
"En piga bland pigor"
(1924)
"En afton hos Gustaf III på
Stockholms slott" (1925)
"Karl XII" (1925)
"Karl XII/senare delen"
(1925)
"Fänrik Ståls
sägner/del I" (1926)
"Fänrik Ståls
sägner/del II" (1926)
"Gustaf Wasa/del I" (En
bildkrönika) (1928)
"Gustaf Wasa/del II"
(1928)
RAGNAR
HYLTÉN-CAVALLIUS
Ragnar
Hyltén-Cavallius (Ragnar Gösta
Hyltén-Cavallius) (27.11.1885-15.11.1970) var
manusforfatter og regissør, og i perioden
1920-1921 og 1952 medvirket han i en rekke filmroller.
Som regissør stod han for tre filmer og jeg vil
her kortfattet ta for meg disse. Hans første
film var "Flickorna
Gyurkovics"
(1926)
"Ungdom" (1927)
"Hans Kungl. Höghet shinglar"
(1928)
OLOF
MOLANDER
Olof
Molander (Olof Johan Harald Molander)
(18.10.1892-26.05.1966) arbeidet som regissør i
perioden 1925-1946, som manusforfatter i perioden
1925-1946 og medvirket i en rekke filmer i perioden
1922-1945. Jeg vil her ta for meg de tre filmene han
regisserte i stumfilmperioden. Han debuterte med "Damen med kameliorna"
(1925)
"Giftas" (En
äktenskapskomedi) (1926)
"Bara en danserska"
(1927)
FOLKLUSTSPELEN
Som
en motreaksjon til de utenlandsk påvirkede
filmene dukket det opp en helt annen type filmer. Det
typiske for de nye svenske filmene var at de var laget
over noen skjønnlitteratur men hadde en
grovkornet humor. Den nærmeste slekningen til
disse filmene var den svenske "folklustspelen" og var
fokusert på det typiske svenske. Disse filmene
ble laget for det svenske markedet og ikke for eksport
til utlandet. De fremste regissisørene for
denne genre var Gustav Edgren (1895 - 1954)
som brukte skuespilleren Fridolf Rhudin i
flere av sine filmer. En av deres filmer var "Styrman Karlssons flammor"
(1925).
GUSTAF
EDGREN
Gustaf
Edgren (Erik Gustaf Edgren)
(01.04.1895-10.06.1954) fikk sin første kontakt
med da Erik A. Petschler spilte inn
"folklustspelet" "Värmlänningarna"
(1921) i Ransäter i 1921. I denne filmen var Gustaf
Edgren leder for "Brage Folkdansgille" fra
Kristinehamn som medvirket i filmen. Det er tydelig at
dette arbeidet hadde vekket hans filminteresse og han
hadde nok underveis plukket opp noe av filmarbeidets
grunnkunnskaper da han allerde neste sommer satte
igang med innspillingen av sin første film, "Fröken på
Björneborg" (1922) der vennen Fridolf
Rhudin fikk sin første hovedrolle. Det
var Gustaf Edgren som stod for fimmanuset til
filmen, et manus han hadde skrevet i ledige stunder og
det var enkel historie med folkelig humor og landelig
idyll. Skuespillerstaben bestod for det meste av hans
venne fra amatørteatret i Kristinehamn. Det er
vanskelig å vurdere hans debutarbeide da filmen
ikke lenger er bevart, men Fridolf Rhudin
uttalelse om at "För
att inte vara bättre, var filmen ovanligt
bra", kan gi oss en viss
indikasjon på filmens kvalitet. Akkurat dette
forsterkes ved at filmen gikk med et overskudd
på 35 000 kroner og hans nystartet filmselskap "Värmlandsfilm"
fikk en god start.
Gustaf Edgrens neste prosjekt ble å filmatiskere et etablert "folklustspel", "Närkingarna" (1923) som ble en av 1923 års største kinosuksesser. Både publikum og kritikerne satte stor pris på den hjerteskjærende kjærlighetshistorien, de vakre naturscenene og den håndfaste humoren. I perioden 1924-1925 regisserte han ytterligere et par filmatiseringer av "folkpjäser", "Trollebokungen" (1924) og "Skeppargatan 40" (1925), og bare tre år efter debutfilmen var han en etablert regissør som fikk arbeide med bransjens store navn. I 1925 fikk Gustaf Edgren resurser til å spille inn eventyrfilmen "Styrman Karlssons flammor" (1925) på Rivieran og blant de som hadde hovedrollene i filmen var revykongen Ernst Rolf () og den stigende stjernen Fridolf Rhudin (). Denne filmen ble det store nasjonale gjennombruddet for "Värmlandsfilm".
"Hon, Han och Andersson"
(Filmkåseri av Sölve Cederstrand och Gustaf
Edgren) (1926)
"Spökbaronen"
(1927)
"Svarte Rudolf"
(1928)
"Konstgjorda Svensson"
(1929)
SIGURD
WALLÉN
En
annen regissør, som jeg vil plassere innenfor
kategorien "den svenske folklustspelen", var
skuespilleren Sigurd Wallén (01.09.1884
- 20.03.1947). Han vokste opp i Stockholm og debuterte
på scenen i 1905, studerte på Elin
Svenssons () teaterskole og var blant annet
statist på "Dramaten". Senere begynte han
å arbeide under Albert Ranft () ved
"Södra Teatern" og kom derefter med i Carl Deurells ()
teaterselskap og arbeidet mye med revyer og
"folklustspel". Som skuespiller var han spesialist
på "kluriga gubbar" og han meget produktiv som
regissør, skuespiller og sanger. I perioden
1911-1946 medvirket han i en rekke filmer, i perioden
1922-1945 regisserte han filmer og i perioden
1923-1945 skrev han filmmanuskripter. Jeg vil her
kortattet ta for meg de filmene han regisserte i
stumfilmperioden.
Sigurd Wallén debuterte som regissør med "Anderssonskans Kalle" (1922)
"Anderssonskans Kalle på nya
upptåg" (1923)
"Friaren från
landsvägen" (1923)
"Dan, tant och lilla fröken
Söderlund" (1924)
"Grevarna på Svansta"
(1924)
"Halta Lena och vindögda Per"
(1924)
"Hennes lilla majestät"
(1925)
"Dollarmillionen"
(1926)
"Ebberöds bank"
(1926)
"Farbror Frans"
(1926)
"Drottningen av Pellagonien"
(1927)
"Janssons frestelse"
(En sommarfilm) (1928)
"Ville Andesons äventyr"
(En serie upptåg och befängda hyss av
Svarta Masken) (1929)
JOHN
LINDLÖF
John
Lindlöf (John Vilhelm Lindlöf)
(02.11.1878-??.1954) hadde bakgrunn som skuespiller og
var i perioden 1896-1898 elev ved "Dramatens elevskola".
Han var aktiv som regissør i perioden
1924-1933, hadde filmrolle i 1920 og debuterte som
regissør med "Ödets
man" (1924).
"Mordbrännerskan"
(1926)
"Den råd lyder är vis"
(1930)
"Den gamla gården"
(1930)
"Trollbruden"
(1930)
VILHELM
BRYDE
Vilhelm
Bryde (28.041888-26.04.1974) var i 1911 elev ved
"Dramatens elevskola" og regissete sammen med Gösta
Ekman sin eneste film "En
perfekt gentleman" (1927) som han
regisserte sammen med Gösta
Ekman. Hans befatning med film
var at han i perioden 1923-1926 var sjef for
"SF-Filmstaden, Chef för SF-Filmstaden, VD og
produksjonsjef for "Film AB Minerva" i perioden
1926-31. Produktionschef SF 1931-33. Biografchef SF
från 1933. Videre var han produsent og
produksjonsleder for "Hjärtats triumf"
(1929) med regi av Gustaf
Molander (18.11.1888-19.06.1973) og produsent
for "Säg det i toner" (1929) med
regi av Julius Jaenzon
(08.07.1885-17.02.1961) og Edvin Adolphson
(25.02.1893-31.10.1971).
Han var produksjonsleder for filmene "Janssons
frestelse" (1928) med regi av Sigurd Wallén
(01.09.1884-20.03.1947) og
"Den starkaste" (1929) med regi av Alf Sjöberg (21.06.1903-17.04.1980) og
Axel Lindblom
(29.04.1891-08.03.1967).
GÖSTA
EKMAN
Gösta
Ekman (28.12.1890-12.01.1938) var
skuespiller og teatersjef. Han regisserte "En perfekt gentleman"
(1927).
ALF
SJÖBERG
Alf
Sjöberg (Sven Erik Alf Sjöberg)
(21.06.1903-17.04.1980) hadde bakgrunn som skuespiller
og var i perioden 1923-1925 elev ved "Dramatens
elevskola". Han regisserte i perioden 1929-1969 filmer
hvorav bare en av dem var stumfilm, i perioden
1925-1946 skrev han manus for film og i perioden
1923-1925 medvirket han i flere filmer. Hans eneste
stumfilm var "Den starkaste"
(En berättelse från Ishavet) (1929) og var
basert på en filmfortelling som Lindberg var
ferdig med våren 1923. Men det var først
i 1928 dette manuskriptet ble aktuell igjen da
"SF-ledelsen" anså det for brukbart å
filmatisere. Den unge Alf Sjöberg ble
engasjert for att som personinstruktør ha
regien sammen med Lindblom. Den 21.05.1921 reiste en
liten innspillingsgruppe til Tromsø, der
filmingene av eksteriørscenene pågikk til
midten av juni 1929. Derefter var teamet på en
fem uker lang og anstrengende ferd med to leide
fangstfartøyer opp gjennom Nordishavet. Efter
en ytterligere ekspedisjon i Nord-Norge i juli 1929
vendte gruppen tilbake til Sverige og til
interiørarbeidet i "Filmstaden". Det skal her
nevnes at efter denne debutfilmen måtte Alf
Sjöberg vente ti år på et nytt
regioppdrag for film, "Den blomstertid ..." (1940).
Jeg vet ikke hva årsaken til dette var, og
spesielt i forhold til at han efterhvert kom til
å bli den svenske filmens store navn ved siden
av Ingmar Bergman
(), kan det virke noe spesielt.
RAGNAR
HYLTÉN-CAVALLIUS
Ragnar
Hyltén-Cavallius
(27.11.1885-15.11.1970)
"Ungdom" (1927)
EDVIN ADOLPHSON
Edvin Adolphson
(Gustav Edvin Adolphso) (25.02.1893-31.10.1971) var en
svensk skuespiller som på slutten av
stumfilmperioden regisserte to filmer. Det var den
lille journalparodien "Grönköpings
veckorevy" (1923), som i følge "Svensk
Filmdatabase", ble vist som forfilm til langfilmen "Friaren
från landsvägen" (1923) med regi
av Sigurd
Wallén (01.09.1884-20.03.1947). Den
andre filmen
"Säg det i toner"
(En Stockholmsberättelse) (1929) regisserte han
sammen med Julius Jaenzon.
Jeg vil ta for meg denne filmen i artikkelen om Julius
Jaenzon. De skal her kort
nevnes om Edvin Adolphson at han debuterte som
skuespiller i filmen "Thomas Graals bästa barn"
(1918) med regi av Mauritz
Stiller (17.07.1883-08.11.1928) og medvirket
i omlag 30 filmer i stumfilmperioden.
JULIUS
JAENZON
Julius Jaenzon
(Joel Julius Jaenzon) (08.07.1885-17.02.1961) var
fotograf og regisserte to filmer. Som fotograf
debuterte han som kameramann i Norge og ikke i Sverige
(se bilde til venstre). Han skal ha debutert bak
kamera med filmen ”Fiskerlivets
Farer” eller ”Et Drama paa Havet”
(1908). I Sverige debuterte han som fotograf i 1911
med "Opiumhålan"
(1911) med regi av Eric Malmberg
(08.02.1888-06.04.1951).
"Familjen Jaenzon"
(1920)
I 1929 regisserte Julius Jaenzon sammen med Edvin Adolphson filmen "Säg det i toner" (En Stockholmsberättelse) (1929), en film som i følge "Svensk Filmdatabase" er den første svenske tonefilmen. Med "Säg det i toner" (En Stockholmsberättelse) (1929) avsluttet den svenske filmens 1920-tallet i triumfens tegn der denne filmen ble en enestående publikumsfremgang i Sverige. Men samtidig innledet den en ny epoke, lydfilmens. Selv om Fridolf Rhudins () film "Konstgjorda Svensson" (1929) skal visst ha blitt fremført med innslag av sang og musikk på skive, men "Säg det i toner" (En Stockholmsberättelse) (1929) var åpenbart den første svenske langfilmen som hadde lyd i stort sett fra begynnelsen til slutt. Det er også den film som i svensk filmhistorie allment har fått betegnelsen som den første svenske lydfilmen og i samtiden ble den ofte omtalt som "tomfilm". Men det skal her bemerkes at filmen ikke innekolder noen tale og dialogene ble som i vanlig stumfilm medelt med mellomtekster. Lyden utgjør derfor dels av sang- og musikkinnslag, dels av effekt- og atmosfærelyd. Eftersom de fleste kinoene på den tiden ikke hadde lydanlegg ble derfor denne filmen vist som stumfilm. Det hendte også at kinoer som leide filmen også hadde mulighet til å leie vanlige grammofonplater med filmens slagere som de kunne spille av på grammofonforsterkere og høytalere i en slags primitiv synkronisering med filmen.
Filminnspillingen
av "Säg det i toner"
(En Stockholmsberättelse) (1929) ble
påbegynt i midten av juni 1929 og skal visst ha
blitt avsluttet omtrent i månedsskifte
juli-august 1929. De utsøkte billedene var
gatelivet i Stockholm og disse scenene var tatt opp
med et skjult kamera fra en skjult varebil. I forhold
til musikkinnspillingen og synkroniseringen så
kunne de ikke utføre dette i Sverige, slik at
"Svensk Filmindustri" derfor fikk vende seg til det
tyske lydfilmselskapet "Lignose Hörfilm" i
Berlin.
Mandag
den 11.11.1929 skrev "Aftenposten" om filmen "Säg det i toner"
(En Stockholmsberättelse) (1929) i aftenutgaven.
Under overskriften ""Si det i toner". Den
første svenske tonefilm får premiere i
Oslo 2. juledag" skrev avisen at direktør Bryde, som var
produksjonsleder for de svenske filmene, kom til Oslo.
Han skal ha informert at filmen "Säg det i toner"
(En Stockholmsberättelse) (1929) ville ha
premiere samtidig i Stockholm og Oslo den andre
juledag, dvs den 26.12.1919. I artikkelen kom det frem
at direktør Bryde nettopp hadde vært i
Berlin i anledning av synkroniseringen av en del
sanger i filmen og han fortalte videre "...at det var veldig begeistring
for den i Berlin." Filmen var også
allerede solgt til Tyskland.
I
følge "Aftenposten"aften
den 11.11.1929 debuterte Edvin Adolphson
som filminstruktør med filmen
"Säg det i
toner" (En Stockholmsberättelse)
(1929) og hans debut skal ha vært meget
vellykket. Selv om filmen er tonefilm så er
filmen "...fra
først til sist tonefilmen, der ingen tale,
men sang og musikk."
I
intervjuet med direktør Bryde sier han
følgende om filmen:
"Den er også en utpreget
Stockholmsfilm, og jeg tror at den nettop av en
grunn vil ha chancher på det internasjonale
marked, sier direktlr Bryde. De forskjellige land
går mere og mere over til at lage utpreget
nasjonale filmer, som sikkert har fremtiden for sig
på det internasjonale marked."
-
- -
"Om Sverige har laget nogen
talefilm? Ennu ikke, men vi har planer om å lage
en til våren.
Ellers har vi en annen
tonefilm ferdig: "Konstgjorda Svensson" som imidlertid
er tonefilm bare i den forstand at der innlagt en del
plater med sang Den får premiére i Oslo i
nær fremtid sandsanligvis på et teater med
nytt filmapparat.
Men Sverige har laget også
en del stumfilm. Ellers vil vi nu se tiden litt an
om fremtidens film blir stum eller med lys. I Berlin
hvorfra jeg nettop kommer, innretterm man sig
på lydfilm. Både Ufa og de andre
gjør det."
AB
ISEPA
Jeg har ikke funnet noe
om filmselskapet AB Isepa
annet enn at det holdt til i Stockholm og i perioden
1926 - 1928 produserte seks filmer med de tre tyske
filmselskapene "National-Film AG", "Universum-Film AG"
(UFA) og "Wengeroff-Film GmbH"
"Flickorna Gyurkovics" (1926) Ragnar
Hyltén-Cavallius
(27.11.1885-15.11.1970) er en samprodusjon med det
tysle filmselskapet "Universum-Film AG"
(UFA), Berlin.
"Bara en danserska" (1927) Oscar Hemberg
(Olof Oscar Hemberg) (26.07.1881-??.1944) var
produksjonsleder for filmen. Han var direktør
for "Nord-Westi
Film
AB" var et svensk-tyskt
filmproduksjonsselskap som ble
dannet i 1925 av "AB Svensk
Filmindustri"
og med et tyske selskapet "Westi-Film
GmbH"
"Förseglade läppar" (1927) Gustaf Molander (), produsent Oscar Hemberg,
er en samprodusjon med
det tysle filmselskapet "National-Film AG",
Berlin
"Hans engelska fru" (1927) Gustaf Molander (), produsent Oscar Hemberg, er
en samprodusjon med det tysle filmselskapet "Wengeroff-Film GmbH",
Berlin
"Hans Kungl. Höghet shinglar"
(1928) Ragnar
Hyltén-Cavallius, produsent Oscar Hemberg, er
en samprodusjon med det tysle filmselskapet "National-Film AG",
Berlin
"Parisiskor" (1928)
Gustaf Molander (), produsent Oscar Hemberg, er
en samprodusjon med det tysle filmselskapet "Universum-Film AG"
(UFA), Berlin
Film
AB Minerva
SVENSK
TALEFILM
Stumfilmhistoriens
siste
periode 1924-1931 represenerte nedgangstidene for
svensk film og da lydfilmen kom til Sverige i 1930,
representerte den en ny epoke i svensk filmhistorie
som Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" har
omtalt som "Det fördömda trettiotalet". For
i motsetning til norsk filmhistorie hvor "den
norske films gullalder" varte fra 1930 til 1939 og ble
innledet med den første norske lydfilmen ”Den store barnedåpen”
(1931) av Tancred Ibsen
(11.06.1893-04.12.1978), ble den svenske films
første periode med lydfilm en fortsettelse
på nedturen. Jeg vil her avslutte med et sistat
fra Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" som gir
en god oppsummering av den svenske filmen på
1930-tallet.
"Den svenska
trettioalsfilmen torda vara den mest
utskällda kulturyttring av nasjonellt
format som vi någonsin haft i det här
landet. Dess konstnärliga uselhet har
blivit legendarisk, dess tarvlighet notorisk,
dess enfald närmast ett ordstäv."