FILMPERIODEN 1917-1923 DEN SVENSKE FILMS GULLALDER DEL 2 NYE SELSKAPER

FILMINDUSTRI AB SKANDIA
"Filmindustri AB Skandia" var et svenskt filmselskap i Stockholm og ble, i følge "Svensk filmdatabas", grunnlagt den 11.04.1918. Den 17.05.1918 ble selskapet slått sammen med "Hasselblads Fotografiska AB", som hadde avsluttet sin filmproduksjon samme år da Pathés svenske avdeling overtok selskapet. Det førte til at "Filmindustri AB Skandia"ble slått sammen med  "Hasselblads Fotografiska AB", "Pathé Frères svenske filial", "Victorias Filmbyrå", "Biograf AB Victoria", "Svea films" og "Biograf AB Sverige". Årsaken til at flere mindre filmselskaper i begynnelsen av 1900-tallet slo seg sammen var den økende konkurransen og den eneste muligheten de hadde for å overleve var å fusjonere. Den 27.12.1919 fusjonerte "Svenska Bio" med "Filmindustri AB Skandia". Denne fusjonen la grunnlaget for det veldige monopolselskapet "Svensk Filmindustri" (SF) med en aksjekapital på 35 000 000 kr.

I perioden 1918 - 1920 produserte "Filmindustri AB Skandia" 18 filmer.

JOHN W. BRUNIUS
John W. Brunius (26.12.1884-17.12.1937)
"Mästerkatten i stövlar" (1918)
"Åh, i morron kväll ..." (1919)
"Synnöve Solbakken" (1919)
"Gyurkovicsarna" (1920)
"Thora van Deken" (1920)

PAULINE BRUNIUS
Pauline Brunius (Emma Maria Pauline Lindstedt) (10.02.1881-30.03.1954)
"De läckra skaldjuren" (1920)
"Ombytta roller" (1920)
"Trollsländan" (1920)

ELIS ELLIS
Elis Ellis ()
"Spöket på Junkershus" (1918)
"Löjtnant Galenpannas sista växel" (1919)

RUNE CARLSTEN
Rune Carlsten ()
"Ett farligt frieri" (1919)
"Bomben" (1920)
"Robinson i skärgården" (1920)   

CARL BARCKLIND
Carl Barklind ()
"Hemsöborna" (1919)

ERNST KLEIN
Ernst Klein ()
"Stenåldersmannen" (1919)

EINAR BRUUN
Einar Bruun ()
"Surrogatet" (1919)

"Tillåt oss presentera" (1919)
"Jämtländskt jordbruk" (1920)

AB SKANDINAVISK FILMCENTRAL
Omkring kom en uventet ny aktør på banen, og det var en av Charles Magnussons tidligere soussjef Lars Björck (06.08.1884-??.1926) som brøt ut av "Svenska Bio" og dannet et nytt utleieselskap, "AB Skandinavisk Filmcentral". Lars Björck bygde ganske raskt opp denne filmsentralen til et ledende kino- og distribusjonsselskap, men denne ekspansjonen gjaldt ikke bare Sverige da selskapet også hadde en økonomisk forankring i Norge og fremforalt i Danmark og de viste omfattende ekspansjonstendenser. Men Lars Björck hadde også utviklet USA-kontakter og ble dermed en vanskelig importkonkurrent, og med sine storslagne kinoetableringer ble han en stor konkurrent til Charles Magnusson. Det var også Lars Björcks "Palladium-kjeden" som stod for flere av periodens største og vakreste nye kinopalasser. Men så lenge han holdt seg utenfor filmproduksjonen ble han ikke betraktet som noen alvorlig trussel mot "Svenska Bio" eller "Hasselblad-Victoria" gruppen. Men dette endret seg da "AB Skandinavisk Filmcentral" i perioden 1919-1921 produserte ni filmer. Av disse filmene var de fire første spillefilmer mens de fem andre var dokumentarfilmer. De interessante med spillefimene er at det er fire forskjellige regissører som står bak filmene og to av dem, Erik A. Petschler og Gustaf Molander, debutere som regissører for dette selskapet. Jeg vil her ta for disse fire spillefilmene og viser ellers til egne artikler om de fire regissørenes filmarbeid. Av andre som var ansatt hos "AB Skandinavisk Filmcentral", kan nevnes Adrian Bjurman (Adrian Björman) (04.03.1884-03.07.1972) som arbeidet i perioden 1918-1921 som filmklipper og fotograf. Det er ellers interessant å legge merke til at selskapet ble fra første stund, i følge "Svenska Filmsinstitutet", ledet med en nærmest diktatorisk myndighet av Lars Björck, samme mann som i flere situasjoner hadde spilt en avgjørende rolle i oppbyggingen av "Svenska Bio". 

PALLADIUMFILM
Under slutten av 1910-tallet hadde "AB Skandinavisk Filmcentral" under Lars Björcks ledelse vokst til et større selskap, med distribusjon og kinodrift som hovedinteresse. I  1919 tok Lars Björck steget fullt ut og begynte med egen filmproduksjon der innspillingsvirksomheten i stor utstrekning ble lagt til Danmark innenfor rammen for "AB Skandinavisk Filmcentrals" datterselskap "Palladiumfilm".  Årsaken til denne kontakten med Danmark var at "Palladiumfilm" hadde sine atejéer i Hellerup og selskapet ble i stor utstekning ledet av danske krefter. Lars Björck skal ha hatt store planer for sin filmproduksjon og da offentligegjorde sine produksjonsplaner skal de ha sett ganske imponerende ut, spesielt da han på den litterære siden hadde engasjert de svenske forfatterne Daniel Fallström (), som manuskriptsjef, og Hjalmar Bergman (). Men det største triumkortet var at han hadde sikret seg filmrettighetene til Selma Lagerlöfs (20.11.1858-16.03.1940) "Gösta Berlings saga" (1924) der Anders de Wahl (09.02.1869-09.03.1956) var tiltenkt hovedrollen og i forhold til de andre rollene hadde "AB Skandinavisk Filmcentral" skrevet kontrakt med adskillige av de fremste teaterskuespillerne i Danmark og Sverige, bl.a. Signe Kolthoff (17.03.1881-08.05.1961), Maja Cassel (21.05.1891-12.01.1953), Astri Torsell (24.12.1879-09.07.1951), Christian Schröder (), Carl Astrup (), Axel Hultman () og Ernst Eklund (06.08.1882-03.08.1971). Som regissører og fotografer ansatte selskapet flere dyktige filmfolk fra det skandinaviske markedet, bl.a. svenskene Carl Barcklind (), Gunnar Klintberg (), Gustav Molander () og Robert Olsson ().

Men i realiteten ble den den dramatiske filmproduksjonen hos "AB Skandinavisk Filmcentral" totalt mislykket. Dette førte til at "Palladiumfilms" seriøse satsninger fikk ikke den store publikumsoppslutningen, men på lystspillsiden utviklet selskapet en kvanitativ produksjon som efterhvert skulle få en internasjonal efterspørsel, men ved denne tidsperioden var det ikke lengre noen svenske interesser med i selskapet. Som leder for lystspillproduksjonen under den første inspillingssessongen 1919 engasjerte de den danske regissøren Hjalmar Davidsen. Men han fikk ikke utrettet mer en den ene filmen "Skomakarprinsen" (1920) før han måtte avslutte sitt arbeidsforld og ble da erstattet med en annen dansk filmreigissør Lau Lauritzen. Denne skulle stå for en serie filmopptak omkring den svenske komikeren Axel Hultman (), filmer som fikk en viss publikumsfremgang og som i sin tur ledet frem til komedieparet "Fyrtornet och Släpvagnen". Efterhvert ble dette konseptet til et rent danskt prosjekt og i 1921 avviklet "AB Skandinavisk Filmcentral" sine inspillingsressurser. Til de tidligere lystspillproduksjonene engasjerte "AB Skandinavisk Filmcentral" / "Palladiumfilm" den danske komikeren Carl Alstrup (), som hadde en stor popularitet spesielt i Danmark. 

En av hovedårsaken til de mange problemene ved "AB Skandinavisk Filmcentral" var nok at Lars Björck ledet med en nærmest diktatorisk myndighet slik at han raskt fikk store problemer med sine samarbeidspartnere da han avkjediget dem på løpende bånd, i blant også med rettslige efterspill. Den svenske skuespilleren Ernst Eklund var omkring 1920 langtidsengasjert av "AB Skandinavisk Filmcentral" og i sin minnesbok "Sick Sack" (1962) skriver han ganske kritisk om selskapets ledelse og brist på professjonalisme. Har gir her også en ganske ironisk skildring av hvordan filmene "Ödets redskap" (1922) og "Lord Saviles brott" (1922) ble til. Følgende sitat fra boken forteller mye om situasjonen i selskapet: 

"Visst var det skönt med den månatliga inkomsten, men man ville ju också gärna göra rätt för pengarna och även utveckla sina eventuella möjligheter. Båda delarna föreföll mig problematiska tack vare dålig organisation och brist på fantasi och smak hos den konstnärliga ledningen. Att arbeta med något man fruktar blir resultatlöst är litet deprimerande."

Resultatet av dette var at produksjonsplanene ble følgelig oftere gjort om noe som førte til en uforsigbar produsjon samt at den kunstneriske ledelsen ble dårligere organisert. Det store "Gösta Berlings saga-prosjektet" ble utsatt flere ganger og kom aldri i gang. Carl Barcklind (01.06.1873-21.08.1945) og Gustaf Molander (18.11.1888-19.06.1973) regisserte ikke mer enn en film hver for "AB Skandinavisk Filmcentral", Gunnar Klintberg (24.05.1870-02.04.1936) regisserte tre filmer men mislykkedes med samtlige og måtte høsten 1920 stevne Lars Björck for å få ut det han hadde til gode. Resultatet av "AB Skandinavisk Filmcentrals" filmproduksjon var at alle forsøk på seriøst filmskapende fikk en katastrofal dårlig publikumsoppslutning og sommeren 1920 ble dens virksomhet lagt ned. 

Det gikk derimot bedre med den billige lystspillproduksjonen som den danske regissøren Lau Lauritzen stod for, og hvor den danske komikeren Carl Schenström () begynte å gjøre seg gjeldene sammen med Axel Hultman (), Ernst Eklund () og andre skuespillere. I "Landsvägsriddare" (1921), "Palladiums" første store kassasuksess, spilte han for første gang en luffer med tilnavnet "Fyrtornet", og i det følgende år skulle han få sin partner for livet i den runde lille klovnen Harald Madsen. De kommende filmene med "Fyrtornet och Släpvagnen" kom til å gi kjempefortjenester, inntekter som fled ut av hendene på Lars Björk og årsaken var motgangene de hadde hatt med de dramatiske filmene tvang "AB Skandinavisk Filmcentral" ved årskiftet 1920-1921 til å selge datterselskapet "Palladiumfilm" i Danmark. Efter dette salget var "Palladiumfilms", Lau Lauritzen og "Fy - og - Bi - filmenes" verdensfremganger utelukkende en dansk affære.

Dette var en dårlig situasjon for Lars Björk da han mått eselge unna den eneste delen av produksjonen som var lønnsom.

I begynnelsen av filmproduksjonen var det spesielt to dansker som stod for det kreative lederansvaret, dramatikeren Laurids Skands og regissøren Robert Dinesen, som også var kunstneriske ledere for produksjonene. Men denne satsingen slo ikke særlig bra ut, og den første filmen som "AB Skandinavisk Filmcentral" produserte,  "Jefthas dotter" (1919) hvor Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1972) stod for regien, ble en stor fiasko. For til tross for at filmen fikk en noenlunde god kritikk avdagspressen, fikk den snart rykte på seg for å være meget dårlig, en kunstnerisk fiasko hvis dimensjoner ble kolossale gjennom den derdeles påkostedede ytre rammen. En kritiker som som kom med en skarp kritikk av filmen for dens flathet, var teaterkritikeren August Brunius (), som i tidskriften "Scenen", nr 18, 1919 ga en kvikk og drepende analyse av filmen rubrikken "Den ideala struntfilmen". Der skrev han bl.a. at:

"Jag har svårt att tala utan en viss ömhet om denna sak. Den är nämligen af en så fullkomlig uselhet, att man måste känna sig stå inför en harmoni af säregen art. Förmodligen finns det ideellt folk som, när de se en så koncentrerad smörja och tänka på alla de pengar och allt det arbete af kunniga och intelligenta människor, som byggt upp det, känna ett lifligt behof af att gå hem och hänga sig. För min del är jag varmt tacksam för att ha fått se den verkliga Schund-filmen eller på god svenska struntfilmen i så fullständig och rik gestalt. Jeftahs dotter har icke en vettig tanke, icke en verkligt dramatisk situation, icke en gnista af äkta mimisk konst, icke en bild som är godt tagen. Den bör införlifvas med ett filmarkiv som den ideala struntfilmen, än hvilken ingen bättre kan tänkas."

"Jefthas dotter" (1919) spilte på den bibelske fortellingen om Jefta og hans datter i "Det Gamle Testamentet". Jefta var en av dommerne i Israel før kongetiden, og han huskes mest for at han gav Gud et løfte om at den første personen som møtte ham når han kom hjem fra krigen, skulle bli gitt som en "offergave" til Gud. Dette ble hans egen datter. Slik jeg forstår det, er det mulig at Lars Björck hadde den politiske situasjonen i Finland tankene når han skrev manuskriptet. Filmen ble spilt inn på "Palladiumfilms ateljéer" i Hellerup, Danmark og eksteriørscenen ble spilt inn på Teleborgs slott i traktene av Växjö. 

En annen film av paret Robert Dinesen / Laurids Skands, som ble spilt inn omtrent sammtidig, var "Ödets redskap" (1922) som Robert Dinesen regisserte for produksjonsselskapet "Palladiumfilm". Denne filmen ble ikke sluppet før efter flere år, når "AB Skandinavisk Filmcentral" var på vei til å oppløses. Årsaken til at filmen ikke ble vist før var at filmen ikke ble ansett til å ha en tilstrekkelig kvalitet for å kunne lanseres så lenge "AB Skandinavisk Filmcentral" hadde et kvalitetsrykte å ta vare på. Resultatet av denne fiaskoen var at Lars Björck raskt avskjediget både Robert Dinesen og Laurids Skands.

Den neste filmen som hadde premiere det året var "En ung mans väg ..." (1919) med regi av Carl Barcklind (01.06.1873-21.08.1945). Filmen er basert på romanen "En ung mans väg till ena pigo" (1914) av Karl Gustav Ossiannilsson (30.06.1875-16.03.1970) og ble spilt inn på  "Palladiumfilms ateljéer" i Hellerup, Danmark. Eksteriørscenen ble spilt inn på Torups og Skabersjö slott i Skåne. 

Året efter var det, som tidligere nevnt, at både Erik A. Petschler og Gustaf Molander debuterte som regissører for "AB Skandinavisk Filmcentral". Erik A. Petschler (02.09.1881-10.12.1945) debuterte med "Baron Olson" (1920), der  forfatteren Sigge Strömberg (22.12.1885-03.03.1920) som stod for underlaget for filmen om "Baron Olson", men forfatteren døde innen filmen hadde premiere. Novellen "Baron Olson" var hentet fra Sigge Strömbergs novellesamling "Baron Olson och andra historier" (1919). Novellen ble også gjengitt i "Filmjournalen" nr 6, 1920. Erik A. Petschler brukte også denne figuren "Baron Olson" i 1928 i sin film "A.-B. Gifta Bort Baron Olson" (1928) hvor han stod både for regien og spilte hovedrollen. I denne filmen endres baronene fyrstlige navn fra "Silverbuckla" til "von Gahl", en endring han hadde tenkt å fjennomføre allerede i 1920 men som han den gangen ble hindret. Årsaken til at han ville endre navnet til "von Gahl" var at han i 1913 på "Vasa-teatern" i Stockholm hadde med stor suksess spilt en adelig med navnet "von Gahl" i Gàbor Drégelys (24.11.1883-??.1944) farse "Som man är klädd" (). I sin film var figuren "Baron Olsen" basert på teaterfiguren "von Gahl". "Baron Olsen" var en av de få helsvenske produksjonene som tilkom under "AB Skandinavisk Filmcentral". Filmen ble spilt inn på Saltsjöbaden, Stockholms skärgård. 

GUSTAF MOLANDER
Gustaf Molander (Gustaf Harald August Molander) (18.11.1888-19.06.1973) debuterte som regissør med "Bodakungen" (1920). Han var allede da anerkjert filmmanusforfatter og var kjent for sitt samarbeide med Mauritz Stiller (), og som derfor hører hjemme i den svenske stumfilmens storhetstid. Med denne regidebuten innledet Gustaf Molander en unik karriere innen svensk film og hans periode som regissør skulle strekke seg helt inn på 1960-taller og når han efter "Ingrid Bergman-episoden" i "Stimulantia" (1967) avsluttet sitt filmarbeidet hadde han bak seg den største produksjonen av alle svenske filmregissører gjennom tidene. Men hans første film fikk i likhet av "AB Skandinavisk Filmcentrals" øvrige satsninger på "seriøse" filminnspillinger heller ikke noen nevneverdig publikumsfremgang. Filmen ble spilt inn sommeren 1920 med start i midten av juni og ble spilt inn dels i Södermalm i Stockholm, dels till Järvsö i Hälsingland. Selv om filmen ikke fikk noen publikumsfremgang, fikk den ekstra publisitet gjennom at den amerikanske filmstjernen Winifred Westover (09.11.1899-18.03.1978) lot seg engasjere i en av hovedrollene som "Eli, Bodakungens dotter". 

Efter disse fire spillefilmene begynte Lars Björck å produsere dokumentarfilmer, og den første filmen var "Mot hemmet efter åratals fasor och lidanden" (1920). Denne filmen viste billeder fra Røde Kors virksomhet ved Ivanowgorod nære Narva, der det ble utvekslet russiske og tyske krigsfanger. Efter denne filmen produserte "AB Skandinavisk Filmcentral" fire filmer i 1921 før selskapet gikk konkurs samme år. Jeg har foreløpig ikke funnet årsaken til at Lars Björck endret filmproduksjonen fra spillefilmer til dokumentarfilmer. Selv antar jeg, uten at jeg har funnet direkte belegg på at det var den direkte årsaken til endringen, at hans spillefilmer ikke ble noen publikumssuksesser og at interessen for reiseskildringer efter verdenskirgen vokste. Begrunnelsen for denne teorien er for det første at, som tidligere nevnt, selskapets satsninger på "seriøse" filminnspillinger ikke fikk noen nevneverdig publikumsfremgang. For det andre førte perioden efter verdenskrigen at tidligere avsperringer opphørte og efter de foregående års isolering fikk den svenske interessen for den store verden dekket gjennom de litterære reiseskildringene. Denne interessen skapte, i følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige", et marked for filmselskapene å spekulere i og et folkeopplysningsområde å ta vare på. På den videnskaplige siden betraktet de filmmediet som et lovende et dokumentarmiddel for å konservere iakttagelser og forskningsresultater, men for filmbransjen var det en stor mulighet ved at de nå hadde forskningsreisende som de kunne bruke i sine dokumentarfilmer. Disse to interessene var ikke bestanding så lett forenelige og det ble laget en del dokumentarfilmer som ikke hadde en mer underholdene enn videnskapelig vinkling. Det var i 1919 ar de forskjellige filmselskapene begynte å sende ut sine fortografer rundt om i verden og i følge Leif Furhammar "Filmen i Sverige" startet det med at David Sjölander (??-??) i 1919 bel sendt på en flerårig reise til Kina. På grunn av denne hjemmesides avgrensninger vil jeg her ikke komme nærmere inn på den svenske dokumentarfilmens utvikling, men kort ta for meg de dokumentarfilmene som "AB Skandinavisk Filmcentral" produserte.

I denne perioden var det "AB Skandinavisk Filmcentral" som gjorde et "scoop" som prestisjemessig overfikk både "Svenska Bios satsning på negrerna och Skandias på kinerserna" (sitat: Leif Furhammar "Filmen i Sverige"). Lars Björck lykket i 1920 å få med sin filmfotograf Robert Olsson (??.1877-??.1941) som deltager i prins Wilhelms forskningsreise til Sentralamerika. Resultatet ble "Prins Wilhelms expedition till Central-Amerika/del 1 och 2" (1921) og "Prins Wilhelms expedition till Central-Amerika/del 3, 4 och 5" (1921). Det skal her nevnes at det videnskaplige utbytte av reisen var ganske ubetydelig, men i denne sammenheng var det av underordnet vekt da de kunne vise frem en dramatisk sensasjon, Revolusjonen i Guatemala, som var en liten reportasje fra et vepnet kupp som tilfeldigvis hendte akkurat under svenskenes besøk i april 1920. 

De to andre filmene var "Wien-barnens tack till Sverige" (1921) som handler om wien-barn som takker Sverige og Svenske Røde Kors for hjelpesendingene der barna defilerer forbi Ewerlöf () og den andre var "Carpentier" (1921). Der stod Raoul Le Mat () for redigeringen og selskapet brukte her de fire fotografene Robert Olsson (??.1877-??.1941), Adrian Bjurman (04.03.1884-03.07.1972), Elner Åkesson (28.01.1890-07.04.1962), Ludvig Forsberg (31.07.1891-04.01.1969) og Wilhelm Zetterman (15.08.1891-16.12.1961) for å dokumentere boksekampen mellom den franske bokseren Georges Carpentier (12.01.1894-28.10.1975) og tungvektsmesteren Jack Dempsey (William Harrison "Jack" Dempsey) (24.06.1895-31.05.1983. Billedet til høyre er et illustrasjonsbilledet fra kampen og er ikke hentet i fra filmen.

HJALMAR DAVIDSEN
Den danske regissøren Hjalmar Davidsen (02.02.1879-07.02.1948) hadde en annen bakgrunn enn mange av de andre danske regissørene ved at han, som eldste sønnen av en velhavende forretningsmann, fikk en handelsutdannelse slik at han i fremtiden skulle overta familievirksomheten. Men i 1910 startet han sin filmkarriere da han produserte Urban Gads () film "Afgrunden" (1910), den første danske film som vakte oppsikt ut over landets grenser, og utover å få en stor kunstnerisk gjennomslagkraft ble den også en kommersiell suksess. I forbindelse med sin 75 års dag uttalte han i et intervju med "Politiken" den 31.01.1954 at "En dag kom han (Urban Gad, red. anm.) til mig og spurgte, om vi skulle lave en film med hende (Asta Nielsen, red. anm.). Han havde skrevet manuskriptet, "Gøglerblod". Vi enedes om, at jeg, der havde lidt mere filmisk erfaring, skulle omarbejde det ..." Det er tydelig at det første resultatet ikke bra da han videre i intervjuet fortalte: "...Men efter prøvekørslen i Kosmorama blev vi hjertelig skuffet..." Ut i fra intervjuet kom det frem noe uoverenstemmelse mellom Urban Gad og ham slik at han fortsatte alene med å bearbeide filmen: 

"Men skønt Urban Gad fralagde sig ethvert ansvar, fordi jeg havde lavet om paa manuskriptet, gav jeg ikke op. Jeg klippede filmen fuldstændig om, så scenerne kom til at ligge anderledes, og ved premieren viste det sig, at man fik et helt andet indtryk af filmen".

Jeg har ikke funnet noen informasjon som konkret har tatt for seg arbeidsfordelingen mellom de to, men det er tydelig at Hjalmar Davidsen må ha arbeidet såpass mye med filmen siden han i perioden 1913-1917 var engasjert som regissør hos "Nordisk Films Kompagni". Filmen fikk, som tidligere nevnt, en stor suksess og det kom så overraskende at selv Ole Olsen, som var kjent for sin forretningsinstinkt, takket nei til et tilbud om enerett til hele verden for 5.000 kr. I stedet bleden solgt til noen tyskere for 60.000 kr., som igjen tjenete 800.000 kr. på den i Tyskland alene. Hjalmar Davidsen ble ansatt på prøve hos "Nordisk Films Kompagni" i 1913 og debuterte samme år som regissør med filmen "Giftslangen" (1913). Frem til 1919 regisserte han en rekke filmer for"Nordisk Films Kompagni" frem til 1919 da han avsluttet sitt samarbeid med seskapet med "Hans store chance" (1919) før han avsluttet sin regissørkarriere i 1920 med "Skomakarprinsen" (1920) på "Palladium", mens selskapet ennå var på svenske hender.

"Skomakarprinsen" (1920) ble spilt inn i "Palladiumfilms ateljéer" i Hellerup, Danmark og hadde premiere den 26.01.1920 på "World Cinema" i Köbenhavn, Danmark og først den 23.02.1920 på "Palladium" i Göteborg, Sverige. Filmen er basert på Ludvig Holbergs (03.12.1684-28.01.1754) teaterstykke "Jeppe paa Bierget eller den forvandlede Bondet" (1722) som ble uroppført på "Teatern" i Lille Grønnegade i København i 1722 og svensk premiere på "Bollhuset" i Stockholm i 1733.. 

ROBERT DINESEN
Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1872) karriere som regissør startet i 1912 da han ble ansatt som regissør ved "Nordisk Films Kompagni" og arbeidet for dette selskapet frem til 1917, og i løpet av denne perioden regisserte han omkring 70 filmer. Det var derfor en erfaren regissør som i 1918 kom til "AB Skandinavisk Filmcentrals" datterselskap "Palladiumfilm" hvor han, som tidligere nevnt, regisserte to filmer "Jefthas dotter" (1919) og "Ödets redskap" (1922). Sistnevnte film var, som tidligere nevnt, spilt inn i Danmark allede i 1919, men liksom "Lord Saviles brott" (1922) ble den først tatt frem for sverigepremiere i 1922 da "AB Skandinavisk Filmcentral" i praksis var havarert. Filmen skal ikke ha blit vist i Danmark og årsaken til at den først ble vist i Sverige i 1922 var "AB Skandinavisk Filmcentral" krav om kvalitet. Robert Dinesen, som fra begynnelsen hadde vært Palladiumsfilmens kunstneriske leder, ble efter denne filmen sagt opp av "AB Skandinavisk Filmcentralens" svenske sjef Lars Björck . 

Det interessante her er at efter å ha blitt sagt opp av "AB Skandinavisk Filmcentralens" ble han i 1920 hentet til Berlin av den tyske regissøren Joe May (Julius Otto Mandl) (07.11.1880-29.04.1954) og arbeidet for selskapene "May-Film GmbH" (Berlin) som han regisserte fire filmer for, "Projektions-AG" "Union" (PAGU) (Berlin), "Phoebus-Film AG" (Berlin), "Maxim-Film Ges. Ebner & Co" (Berlin) og "Fery-Film GmbH" (Berlin). I følge "Det danske filminstitut" skal han også ha regissert film for "Universum Film AG" (Ufa) (Berlin), men denne påstanden har jeg ikke funnet belegg for hos "Filmportal.de", som er en søkerside for "Deutsche Filminstitut - DIF", tilsvarende "Det danske filminstitut" . Robert Dinesen fikk en stor karriere i Tyskland hvor han, i følge "Filmportal.de" i perioden 1920-1929 regisserte 15 filmer. Her opererer "Det danske filminstitut med ca 25 filmer. Jeg har ikke funnet titlene på de ca 10 siste filmene hos "Filmportal.de" og antar her at "Det danske filminstitut" tar feil både i forhold til informasjonen fra "Deutsche Filminstitut - DIF". 

Til slutt kan nevnes at i følge "Det danske filminstitut" arbeidet han med film i Frankrike, uten at jeg har funnet noen filmtitler fra denne perioden, men han skal ha startet en hønsefarm og skal ha levert friske egg til turistene ved riviereaen. Fra Frankrike reiste han tilbake til Berlin, et land hvor nå nazistene var kommet til makten. Det må ha vært i 1933, eller senere, da Paul von Hindenburg (Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg) (02.10.1847-02.08.1934) den 30.01.1933 utnevnte Adolf Hitler (20.04.1889-30.04.1945) til rikskansler. På den tiden ble kulturlivet lagt under propogandaminister Josef Goebbels (29.10.1897-01.05.1945) og Robert Dinesen nektet å rette seg efter dennes instrukser. I et intervju den 05.03.1951 i "Aftenbladet" fortalte han følgende:

"Kun i fuldkommen frihed og selvstændighed kan man arbejde skabende. Filmen er noget, man skal gå til med hjerte og lyst - og det har jeg kun, når jeg er helt fri og har hele ansvaret. Jeg har aldrig tålt udenforstående i mit atelier, når jeg satte i scene, producenterne har altid givet mig blancofuldmagt - netop fordi jeg var vant til ikke at ødsle med tid, materiale og penge - og nu skulle jeg finde mig i, at et propagandaministerium skulle give mig direktiver? Næh, min herre! Siden den dag har jeg ikke filmet og ikke spillet ..."

Ved siden av hans reaksjoner på situasjonen i Tyskland på den tiden, kan det også muligens gi et godt billede av hvorfor samarbeidet mellom Lars Björck og han ikke kan ha fungert så godt. Men dette er bare en teori hvor jeg absolutt ikke på noen måter sammenligner Lars Björck med Josef Goebbels, men heller som en illustrasjon der Robert Dinesen ville ha den totale frihet som må ha kommet i kollisjon med  Lars Björcks lederstil. 

LAU LAURITZEN
Den danske regissøren Lau Lauritzen (Lauritz Lauritzen) (13.03.1878-02.07.1938)  kom i 1920 til "Palladium", som på det tidspunkt var et svenskeid selskap, og lagde i løpet av det første år seks film. Efter dette kom selskapet i danske hender, og den 17.10.1921 var det i "World Cinema" premiere på "Film, Flirt og Forlovelse" (1921), den første "Fy & Bi-film" med Carl Schenstrøm (13.11.1881-10.04.1942) som "Fyrtaarnet" og Harald "Miehe" Madsen (20.11.1890-13.07.1949) som "Bivognen". Dette parret var Lau Lauritzens oppfinnelse, og filmene ble kjempe folkelige sucsesser, og da ikke bare på den hjemlige arena, men også i store dele av Europa, og ble en ren guldgrube for "Palladium". 

Jeg er ikke sikker på hvilken film som Lau Lauritzen debuterte hos "Palladium" og jeg vil her ta utgangspunktet når filmene hadde premiere. Ut i fra dette var Lau Lauritzens første film "Flickorna i Åre" (1920), en film som ble spilt inn i Åre under mars 1920, en innspilling som foregikk samtidig med innspillingen av "Kärlek och björnjakt" (1920). som var "AB Skandinavisk Filmcentralens" andre "Hultman-lustspel", Axel Hultman (26.09.1869-04.12.1935), dette året. Rollfiguren "C A Nilsson" i denne filmen passet meget bra for Axel Hultman da han hadde en fortid som eliteidrettsmann og han skal som svømmer ha vært Sveriges første mester i idrett i 1891. Senere skulle han bli verdenskjent som den lange i komiparet "Fyrtornet och Släpvagnen". Hotelldirektøren i Åre, ture Marcus (), spilte seg selv i denne filmen. Han var en av 1920-tallets mer bemerkte amatørfilmere og nådde et visst ryktbarhet som foreleser om reiseskildringer med filmkamera.

Den andre filmen Lau Lauritzen regissete det året var  "Kärlek och björnjakt" (1920). I denne filmen medvirket Axel Hultman som allerede i 1919 hadde medvirket i "AB Skandinavisk Filmcentralens" og "Palladiums" filmatisering av K G Ossiannilssons () "En ung mans väg" () og han må ha vist et lovende talent da han ble "AB Skandinavisk Filmcentralens" hovedengasjement i 1920. I sin presentasjon av seg selv innenfor "Biografkongressen" sommeren 1920 markedsførte selskapet av de på våren:

"upprättat en särskild avdelning för smärre lustspel, till vars ledande krafter vi ha förmånen att räkna bl a skådespelaren Axel Hultman. Denna avdelning har under vårvinterns lopp i Åre inspelat ett par smärre filmer, kombinerade sportbilder och lustspel."

"Kärlek och björnjakt" (1920) ble, som tidligere nevnt, spilt inn under mars 1920 i Åre og praktisk talt hele filmen bestod av eksteriørscener, og de få interørscenene ble tatt opp i Saltsjöbaden umiddelbart efter jämtlandssejouren. Ved Stockholmspremieren på "AB Skandinavisk Filmcentralens" praktkino "Palladium" ble "Kärlek och björnjakt" (1920) vist sammen med George Fitzmaurices (13.02.1895-13.06.1940) "A Society Exile" (1919). 

Den tredje filmen Lau Lauritzen regisserte det året var "En hustru till låns" (1920) som inngikk i "AB Skandinavisk Filmcentralens" og "Palladiums" lystspill fra innspillingsåret 1920. Også her hadde Axel Hultman en ledende rolle. Filmen ble lenge ansett som tapt, men i 1996 ble den gjenfunnet og eksisterer nå som en dupikatnegativ i "Filminstitutets filmarkiv". 

I 1921 var det premiere på Lau Lauritzens tre siste filmer for "AB Skandinavisk Filmcentralen" og "Palladium". Den første var "Landsvägsriddare" (1921) som ble spilt inn i Danmark under sommeren 1920 og som regnes som den første riktige "Fyrtornet och Släpvagn-filmen" selv om de fortsatt ikke hadde funnet den den definitive rolleinnehaveren til rollen som "Släpvagnen". Harald Madsen () ble Carl Schenstrøms () partner det første påfølgende året, men da var ikke "AB Skandinavisk Filmcentralen" med i billedet. i følge Marguerite Engberg, som har skrevet en monografi om komikerparet, "Fy & Bi", fikk "Landsvägsriddare" (1921)  en enastående publikumssuksess både i Sverige og Danmark, og ble "AB Skandinavisk Filmcentralens" første store kassaframgang. 

Den neste filmen var "Silkesstrumpan" (1921) som ble spilt inn i Danmark under høsten 1920 og det synes som "AB Skandinavisk Filmcentralen" og "Palladium" hadde en dobbel årsak ved denne produksjone, dels ved å gi den langtidskontraktede svenske komikeren Axel Hultman en arbeidsoppgave og dels for å sikre seg den amerikanske skuespillerinnen Winifred Westover ennå en rolle efter "Bodakungen" (1920). Winifred Westover reiste efter denne filmen tilbake til U.S.A hvor hun i sember 1921 giftet seg med storstjernen William S. Hart (), et ekteskap som skulle bli kortvarig. "Silkesstrumpen" ble publisert som novelle "efter filmen med samma namn" i "Filmjournalen" nr 3 1921, signert av McBill (). 

Med denne tredje lystspill-filmen "Kärlek och hypnotism" (1921) skal "AB Skandinavisk Filmcentralen" ha avsluttet sin virksomhet som produksjonsselskap. Filmen ble spilt inn i løpet av 1920 og efter dette året avviklet "AB Skandinavisk Filmcentralen" sine ateljéer i Hellerup. "Palladium" fortsatte sine lystspillinnspillinger, men nå som et rent dansk selskap. I slutten av 1921 gikk "AB Skandinavisk Filmcentralen" konkurs, ble gjort om til et aksjeselskap for en kort tid for så å bli en del av "Svensk Filmindustri". Manuskriptet til "Kärlek och hypnotism" (1921)  ble antageligvis skrevet av Lau Lauritzen, som senere ble en av det danske "Palladiumfilms" ledere, mannen bak de store suksessene med "Fyrtornet och Släpvagnen". 

GUNNAR KLINTBERG
Gunnar Klintberg (Gunnar Fredrik Teodor Klintberg) (24.05.1870-02.04.1936) hadde bakgrunn som teaterskuespiller og var i perioden 1893-1895 elev ved "Dramatens elevskola" og debuterte på scenen i 1895. Han medvirket i en kort periode i filmbransjen der han i perioden 1920-1921 regisserte tre filmer hvorav han skrev manuset til en av filmene og medvirket i talefilmen "Markurells i Wadköping" (1931) med regi av Victor Sjöström. I 1919 arbeidet Gunnar Klintberg som regissør ved "Svenska Teatern" i Stockholm da "AB Skandinavisk Filmcentralen" engasjerte ham for sine planlagte innspillinger av seriøse filmproduksjoner, bl.a. "Gösta Berlings saga". I følge "AB Skandinavisk Filmcentralens" reklamefolder til kinoeierkongressen i 1920 at Gunnar Klintberg

"använt det gångna året till att sätta sig in i filmteknikens labyrinter".

Dette kan være årsaken til at han debuterte først året efter han ble ansatt. Sommeren 1920 planla "AB Skandinavisk Filmcentralen" å filmatisere riksdagsmannen, statsministeren m.m. Karl Staaffs (1860-1915) skuespill "Elisabet" (1917) og "Johansson och Vestman" (), der sistnevnte stykke ble først filmantisert av Olof Molander i 1946. Men for "AB Skandinavisk Filmcentralen" ble det ikke noe av hverken det prosjektet eller filmatisering av Selma Lagerlöfs "Gösta Berlings saga" (). Derimot spilte Gunnar Klintberg denne sommeren inn Hjalmar Bergmans () "Fru Mariannes friare" (1921) umiddlebart før skuespillet "Elisabet" (1917), men disse to filmenes premieredatoer ble i omvendt rekkefølge. Men uansett premiererekkefølgen, så regnes "Elisabet" (1921) for Gunnar Klintbergs regidebut. Problemet er bare at i følge "AB Skandinavisk Filmcentralens" reklamefolder til kinoeierkongressen i 1920 debuterte Gunnar Klintberg først i 1920 samtidig som han, i følge "Svenska Filmsinstitut" allerede i 1919 hadde regissert en film for "AB Skandinavisk Filmcentralen", nemlig "Lord Saviles brott" (1922) som først fikk premiere den 16.09.1922 på "Eriksberg" i Stockholm. Årsaken til at denne filmen ble hemmeligholdt var at "AB Skandinavisk Filmcentralen" og dens sjef Lars Björck ikke ville slippe den ut da de mente at den ikke var veridg for filmfremvisning på den tiden og filmselskapet skal til og med ha hemmeligholdt at Gunnar Klintberg hadde regissert en film det året. Det var først i 1922, da "AB Skandinavisk Filmcentralen" praktisk talt hadde opphørt å eksistere, at den ble satt opp på kino. 

Årsaken til at Gunnar Klintberg bare regisserte disse tre filmene kan være fordi hans forhold til sine arbeidsgivere ble raskt ganske anspendt og efter "Elisabet" (1921) regisserte han ikke flere filmer. Det skal her nevnes at "Elisabet" (1921) ikke ble noen publikumssuksess, og slik jeg har forstått kan man egentlig betrakte de tre filmene som fiasko. 

"Fru Mariannes friare" (1921) ble spilt inn "på ett adligt gods på Själland" og i "Palladiums" danske ateljéer tidig på sommeren 1920, umiddelbart innen Gunnar Klintbergs neste innspilling "Elisabet" (1921). I følge "Svenska Filmsinstitutet" ble Gunnar Klintberg samrøre med "AB Skandinavisk Filmcentralen" og "Palladium" ble knappest ut fra noen synspunkter en heldig situasjon. Som tidiligere nevnt, var det meningen at Gunnar Klintberg skulle icensette "Gösta Berlings saga", noe som ikke ble noe av selv om Gunnar Klintberg sommeren 1919 skrev ferdig et manuskript som var basert på Selma Lagerlöf-romanen. I forbindelse med "Fru Mariannes friare" (1921) er det noe uklart om omfatningen av Hjalmar Bergmans insats da det ifølge "AB Skandinavisk Filmcentralen" egne opplysninger dreide seg om et orginalarbeide, skrevet "direkt för kameran". Forfatterens hustru, Stina Bergman (), skal ha hevdet det motsatte i et essays i "BLM" nr 6, 1950, der hun gir sin versjon av denne henne hadde Hjalmar Bergman allerede i 1917 skrevet en novelle som ble publisert i tidsskriftet "Julstämning" samma år under titelen "Friarna på Rockesnäs". Våren 1918 skal forfatteren ha dramatisert historien hvorpå den skal ha blitt liggende i en skrivebordsskuff. Når "AB Skandinavisk Filmcentralen" et par år senere bad om et manuskript ble dette stykket tatt frem og gitt til regissøren som skrev om fortellingen "efter filmens krav". I følge Stina Bergmans historieskrivning skulle scenariet noenlunde ha blitt utformet av Gunnar Klintberg, og ikke av Hjalmar Bergman. Erik Hjalmar Linder () setter et stort spørsmålstegn ved denne påstanden i sin biografi om Hjalmar Bergman "Kärlek och fadershus farväl" (). Han finner det usannsynlig at Hjalmar Bergman på denne tiden, da hans interesse for filmarbeidet var som størst, ikke selv skulle ha bearbeidet stykket for film. Skuespillet "Friarna på Rockesnäs" ble trykt i 1954 i del XII av Hjalmar Bergmans samlede verker. "Lord Saviles brott" (1922) ble som tidligere nevnt, spilt inn alledere i 1919 og som var gjort fritt efter Oscar Wildes (Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde) (16.10.1854-30.11.1900) novelle "X" (1887). Filmen hadde premiere den xx sammen med en gammel Grifft-film "Enoch Arden" (1911). 

De tre siste filmene som som filmselskapet produserte var dokumentarfilmer hvor den første "En minnesdag i Göteborgs sjöfartshistoria" (1922) viste innvielsen av av Göteborgs frihavn, torsdag den 31.08.1922 i nervær av HKM kronprins Gustaf Adolf () og direktör Dan Broström (). Filmlen viste også fartøyene "Drottningholm" og "Bohuslän". Den neste filmen "Kring blånande Medelhav" (1928) hadde Gustaf Bengtson () regien og stod også for filmingen, og den siste filmen "Regattadagar" (1930) følger man "Kungsholm" til Sandhamn der kong Gustaf V () er ombord. Filmen viser videre spill og dans, sol og bad. Ferden gikk fra Göteborg via Stockholm til Sandhamn og regattan..