GEORGE AF KLERCKE (15.12.1877-13.11.1951)
Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951) var sønn av major Ernst Fredrik af Klecker (??-??) og friherrinnen Charlotta Wilhelmina (??-??) og startet selv, i følge "Wikipedia" sin yrkeskarriere i det militære hvor han nådde den militære graden gardeløytnant i "Svea livgarde". I 1905 innledet han et tilfeldig forhold med Tyra Zelina Sundqvist () og i 1905 fikk de sønnen Erik. For at barnet ikke skulle bli "uekte" inngikk det et ekteskap samme år men skiltes i 1911 da han tok hånd om barnet. Denne hendelsen var på den tiden en skandale og medføre at han måtte avslutte sin militære karriere, men samtidig åpnet det for at han kunne velge det han egentlig hadde lyst til og det var å studere teater og bli skuespiller.

Georg af Klercker debuterte på scenen med rollen "Ramsay" i "Fänrik Ståls sägner" i "Nya Teatern" i Göteborg, et teater som i perioden 1909-1925 ble drevet at teaterdirektøren Hjalmar Selander (02.07.1859-10.08.1928). Det skal her nevnes at "Fänrik Ståls sägner" er et dikterverk av den finsksvenske forfatteren Johan Ludvig Runeberg (05.02.1804-06.05.1877) og at stykket ble filmatisert to ganger i stumfilmperioden. Det var i 1910 da Carl Engdahl (17.04.1864-20.09.1939) regisserte filmen for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) og i 1926 da John W. Brunius (26.12.1884-17.12.1937) regisserte den todelte utgaven for "Film AB Nordstjärnan".

Jeg har foreløpig ikke funnet ut når Georg af Klercker debuterte på scenen og i følge "Wikipedia" drev han noen år med sitt eget turneselskap, uten at det er oppgitt tidsperiode, sammen med sin nye kone Selma Wiklund af Klercker. Så skal han i en kort tid ha arbeidet for "Dramaten" (Kungliga Dramatiska Teatern) før han i 1911 var den første av de tre regissørene som ble ansatt ved "AB Svenska Biografteatern". I begynnelsen ble han ansatt som ateljesjef og hadde ansvaret for rekvistiater og kulisser, men det drøyde ikke mange månedene før han fikk tilbud om å regissere sin første film.

Den første filmen het "Två Bröder" (1912) og var en kortfilm på 754 meter og Algot Söderström (??-??) stod for manuskriptet. Produksjonsselskapet var det franske "Pathé Frères" filial (Pathé), Stockholm, men filmen ble spilt inn på "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) ateljé på Lidingö. Det var med denne filmen at "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) inneldet en tids ateljésamarbeid med det franske selskapet.

Fimen handler om den rike direktøren "W" og hans to sønner der den ene sønnen inngår et ekteskap med en person av lavere sosial posisjon, dvs mesalliance. Han gifter seg med den fattig piken "Doris" og blir utstøtt av sin far og den andre boren blir erklært som enearving. Denne handlingen anrer faren på da han ligger på dødsleiet og vil gjeninnsette sin sønn som arving. Men dette aksepterer ikke den andre borene og bestemmer seg for å ødelegge dette brevet og samtidig får han en fattig mann, som han henter fra "Doris hjem", til å drepe sin far. "Doris" blir så hans elskerinne og en kasteball mellom brødrene. Spenningen mellom brødrene utløses ved at den skyldige broren anklager sin bror for mordet og får ham dømt til døden. Men så erkjenner den virkelige morderen udåden på sitt dødsleie, og den skyldige broren ble arrestert og dømt til døden. Den uskyldige broren, som da hadde forberedt for presten, blir frikjent og gjenforenes med sin kone.

Men filmen ble totalforbudt i Sverige, et forbud som førte til den første større sensurstriden i "Statens Biografbyrås" historie. Efter dette totalforbudet kontaktet Algot Söderström pressen og arrangerte en spesialvisning av filmen for på den måten å kunne skape en reaksjon mot forbudet. Denne visningen ble, i følge "Svenska Filminstitutet" omtalt slik av signaturen "-r -n" i "NDA":

"Och resultatet? Hvad Två bröder beträffar, så är det obegripligt att firman Pathé Frères velat sätta sitt märke på filmen i fråga -- ja man skulle kunna sträcka sin undran ännu ett stycke längre och fråga, huru de sceniska artister som lånat sina förmågor åt inspelningen velat gå med i dylikt dravel. Öfver 'författarens' djärfhet skulle man också kunna förvånas om den ej vore alltför stor. Två bröder visade sig vara ett platt, overkligt och ytterst smaklöst misch-masch, utan hvarje uns af mening eller psykologisk analys. Då dessutom i handlingen förekommer ett till ytterlighet ruskigt mord, öl- och brännvinsscener utan något som helst berättigande, är till en början själfva kompositionen högst underhaltig.

Och inspelningen -- inklusive regi -- hjälpte ingalunda upp det hela. Bilden var oklar, grupperingarna dåliga och framför allt så aflägsna, att af minspelet -- biograffilmens A och O -- ingenting trädde fram, vidare vimlade det af grofva regifel osv osv. Med ett ord det hela var drafvel, mestadels intetsägande men med några pointer, som i den goda smakens namn ej böra tolereras. För vår del finna vi alltså att censuren gjort rätt i att förbjuda Två bröder offentliga förevisande."

Forbudet ble, i følge "Svenska Filminstitutet" anket til "Kungl. Maj:t" av Algot Söderström og ikke av "Pathé Frères" sjef Siegmund Popert (19.10.1874-02.11.1935). Men civilminister Axel Schotte (13.09.1860-13.07.1923) opprettholdt sensurens totalforbud. På sensurkortet står det følgende: 

"Filmen framställer grova förbrytelser på sådant sätt och i sådant sammanhang, att den kan verka förråande o till förvillande av rättsbegreppen. Då sammanhanget även är i många avseenden psykologiskt osannolikt och orimligt och filmens konstnärliga värde synnerligen ringa, synas inga förmildrande omständigheter föreligga och ett förbud för filmen vara väl motiverat."

Da totalforbudet ble opprettholdt skal Algot Söderström, i følge "Svenska Filminstitutet" ha uttalt følgende til pressen: 

"Efter att ha förebragt en redogörelse för pjäsens innehåll yttrar hr S., att han ej däri kan finna en enda sak, som är ägnad att snedvrida åskådarens moraliska begrepp eller som framställer till efterföljd manande lastbara ting, och hans mening har vunnit understöd af kompetenta kännare af dramatik. Möjligen skulle man kunna anmärka, säger klaganden, att ett mord delvis försiggår inför åskådarens ögon, men det gör det endast delvis, ty själfva dådets fullbordan är undandraget åskådarens blick. Om så därtill afseende fästes vid den själskamp, som mördaren strax före dådet utkämpar med sig själf, utgör denna ett moment i bildens helhet, fullt tillhörande hvad konstnären, skådespelaren, både kan och får tillåta sig för att ge ett uttryck åt en scen, denna må sedan utspela sig framför rampen på teatertiljan eller framför kinematografkameran."

Det skal her nevnes at Axel Schotte i perioden 1914-1917 var partileder for "Frisinnade landsföreningen" et liberalt politiskt parti som fungerte som en partiorganisasjon for riksdagspartiet "Liberala samlingspartiet" 1902-1923 og "Frisinnade folkpartiet" 1924-1934.

Til tross for at filmen ble totalforbudt, hadde Georg af Klercker fortsatt tillitt hos selskapet. Han presenterte et filmmanuskript av Charles Magnusson (26.01.1878-18.01.1948), et filmmanus han regnet med kunne tilfredtille "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bios) krav på kvalitetsfilm. I løpet av våren regisserte han "Dödsritten under cirkuskupolen" (Cirkusdrama i 2 akter) (1912), en film som delvis er bygd på en autentisk hendelse og som man i dag vil kalle for "dramadokumentar". Denne filmen ble en verdensuksess og ble solgt i 200 kopier til utlandet, hvorav 50 til USA. Det var John Ekman (15.11.1888-24.11.1949) som hadde rollen som sirkusdirektør. 

Georg af Klercker regisserte to filmer til samme år. Det var "Jupiter På Jorden" (1912) og "Musikens Makt" (Drama i två akter) (1912). Året efter regisserte han "Med Vapen I Hand" (Under Röda Korsfanan) (1913), "Ringvall På Äventyr" (1913) og "Skandalen" (1913). Den siste filmen han regisserte for "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) var "För Fäderneslandet" (Svensk konstfilm), 1914. Efter denne filmen forlot han "AB Svenska Biografteatern" (Svenska bio) og gikk over til "Hasselblads Fotografiska AB" som lå i Göteborg. Årsaken til han sluttet var uoverstemmelse med Charles Magnusson og han ble skjøvet mer og mer i bakgrunnen mens Victor Sjöström efterhvert ble overregissør i selskapet.

Efter at "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" brøt forbindelsene med "Pathé Frères" og Georg af Klercker forlot Lidingöen, satset Charles Magnusson nærmest alt på de to gjevnværende regissørende, Victor Sjöström og Mauritz Stiller. Samtidig med dette bruddet la også Charles Magnusson om den forretningsmessige kursen mot Danmark som som også fikk raskt sine konsekvenser på den kreative siden. Det var her at den danske filmens publikumssamlende "passionmelodramer" for en tid ble den nye stilidealet og i forbildelse med inskoleringsperioden fikk Victor Sjöström innlede det med studiereise, og denne gangen til "Nordisk Films ateljeer" i København. Resultatet av samarbeidet med "Nordisk Films Kompagni" var at danske og norske, både skuespillere og manuskriptforfattere, ble nå flittig engasjert i Victor Sjöströms og Mauritz Stillers filmer. Deres oppgaver var å hjelpe disse to regissørene med å finne de rette effektene i spillemetoder og fortellerteknikk og i enkelte situasjoner også erstatte de krefter som de store teaterselskapene hadde klart å forhindre deltagelse i svensk film med sine boikotter. Emnemessig var det, slik jeg har forstått det, tydelig at både Victor Sjöström og Mauritz Stiller ikke hadde interesse for å arbeide med "lustspelsgenren" og at det var årsaken til at Charles Magnusson i 1914 engasjerte den kjente danske komikeren og regissøren Axel Breidahl () fra "Nordisk Films Kompagni" for å gi produksjone en muntere stil. Denne fordanskningen skal, i følge Leif Furuhammar () "Filmen i Sverige", ha gått så langt at "Ligingö-ateljén" fikk økenavnet "Lilla Köpenhamn".

Denne perioden skal ha vært en hektisk tid for "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" der både Victor Sjöström og Mauritz Stiller arbeidet med å lære seg det nye mediet og hvor de raskt anpasset seg de rådende formler og uttryktformer som var gjeldende på den tiden. Ut i fra dangens vurdering av den tids filmer fra "Lidingöen", var produksjonen dominert av følelsesstormende og usannsynlige melodramaintriger. Dette var filmer som i dag oppleves som for det meste pariodisk overspendte og som var gjennomsyret av den tids klassefordommer, men som ut i fra den tids gjeldendepublikumssmak, både i Sverige og utlandet, var i samsvar med det som ble vist på kinoer verden over. Akkurat dette temaet er interssant ut i fra et pespektiv om man skal vurdere den tids filmer gjennom dagens "briller" eller om mans skal vurdere filmene ut i fra den moralske oppfatningen som rådet på en tiden og den smaken publikum hadde på den tiden. Det er mulig jeg senere kommer til å ta opp dette temaet på en egen side på hjemmesiden.

Derfor var det tydelig at ut i fra den tiden som rådet, og den påvirkningen Verdenskrigen hadde på den Europeiske filmproduksjonen, at "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" hadde gjort et riktig valg i forhold til temaer. Det førte også da til at den svenske filmen ganske raskt arbeidet seg inn på markedet og i en uttalelse fra "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" i "Filmbladet" 1915 nr 7 het det:

"Vad beträffar vår filmfabrikation ha vi all anledning att vara belåtna med de uppnådda resultaten. Dels hade vi vid krigsutbrottet ett rikligt lager av inspelad film. Och våra inspelade filmer ha gått utmärkt inom landet. Alla biografer vilja ha film av svensk tillverkning då det visat sig att dessa utöva den ojämförligt största dragningskraften på den svenska publiken. Men även til utlandet ha vi sålt svensk film, speciellt til Ryssland, tyskland och Österrike." 

I følge bokføringen for de enkelte filmene skal "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" under krigen hatt et meget stort salg til utlandet og denne store eksporten av filmer skal faktisk ha startet så tidlig som fra siste halvåret av 1913 for så å økte kraftig under Verdenskrigen. Selskapets bokføring viser her at samtlige av spillefilmene som ble produsert i perioden 1914-1916, men da før gjennombruddsfilmen "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917), ble solgt i gjennomsnitt 25 kopier til utlandet. De landene "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" solgte film til var, ved siden av de nordiske landene, Balkan, England, Frankrike, Italia, Nederland, Russland, Sydafrika Tyskland, Østerrike og "Orienten" forekom ofte blant kjøperne. 

Situasjonen på hjemmemarkedet for egenproduserte filmen fra "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" må ha vært i en annen situasjon enn eksporten da selskapet frem til og med1916 bare sendte ut to til tre kopier per titel, noe som ikke kan ha ført til større mulighet for neon stor inntekt per film. Årsaken til dette kan ha vært at de ikke gjorde noen større forskjell på markedsføringen av egenproduserte og importerte filmer der den bedriftsøkonomiske holdningen fortsatt var preget av at rask omsetning på reportoaret var langt viktigere enn avkastningen fra deres egneproduksjoner. Inntekten fra de svenske kinoene ble derfor ikke bokført ut i fra den enekelte films inntjening utover regnskapet fra distrubisjonsselskapet som viste salget per meter. I følge "Produktionsjournal, Nordiska Filmfabriken, 1914-1915 og 1916-1919" skal prisen på den tiden ha vært ca 1,25 kr per meter av den første kopien, 0.85 kr per meter av den følgende kopien. Selskapets bokføring viser i realiteten at overskuddet og tapet var bare basert på inntektene fra eksporten av film, et regnskap som gjør det vanskelig å vurdere filmenes reelle økonomiske resultater som ganske usikkere. Det er flere momenter i forhold til selskapets regnskapsmessige sider, tema som faller utenfor denne hjemmesidens avgensninger, og jeg vil derfor oppsumere dette temaet med å konkludere med at det var de av krigens usikre konjekturer på utenlandsmarkedet somgjorde det økonomisk mulig og forsvarsbart for "AB Svenska Biografteaterns Filmbyrå" å så helhjertet satse på en alt dyrere filmproduksjon i hjemlandet.   

.