DANSK FILMHISTORIE 1910 - 1914 DEN STORE TID DEL 1: NORDISK FILMS KOMPAGNI

Denne perioden ble for "Nordisk Films Kompagni" og andre danske filmselskaper "den store tid" hvor dansk film gjorde seg internasjonalt gjeldende ved å produsere film som ble skelsettende innfor filmens utviklingshistorie. Det var produksjonen av den dramatiske filmen som ble for datidens filmselskaper den viktigste delen av produksjonen. Reportasjefilmen og farser (lystspill) ble redusert til en bibeskeftelse som noen ganger kunne gi et stor utbytte. Jeg vil for denne perioden legge hovedvekten på produksjonen av den dramatisk filmen, men vil også ta for meg noen av de lystspillene.   

LEO TSCHERING
Før jeg tar for meg de mer kjente regissørene, vil jeg starte med Leo Tscherning (30.01.1880-24.06.1914) som regisserte ni filmer i perioden 1911-1913 for "Nordisk Films Kompagni". Det eneste jeg vet om ham var at han var skuespiller og var utdannet cand phil. Han var fra 1908 ansatt som skuespiller og iscenesetter ved "Det ny Teater", et teater som ble grunnlagt av skuepiller Viggo Lindstrøm (12.01.1858-17.06.1926) i 1908. Dette teateret måtte Viggo Lindstrøm forlate allerede efter tre år på grunn av en betydelig gjeld. "Det ny Teater" var i krise, men takket være lobbyvirksomhet fra Leo Tscherning ble grosserer Ivar Schmidt () ansatt som direktør. Det skal ellers nevnes at ved åpngsforestillingen i september 1908 hadde de satt opp Pierre Bertons () Napoleon-komedie "Den skønne Marseillanerinde" hvor skuespillere som Asta Nielsen (), Clara Wieth (senere Pontoppidan) () og Poul Reumert () var på rollelisten. 

Den første filmen han regisserte for "Nordisk Films Kompagni" var i 1911 med "Sønnen fra Rullekælderen" (1911), med den danske supplerende tittel "Adoptivsønnen", uten at jeg har fått helt bekreftet at det var han som stod for regien. Ved siden av regiarbeidet medvirket han i rollen som "Enkens søn". Filmen hadde premiere den 16.03.1911 på "Løvebiografen", med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 290 meter. 

"Kærlighed og Penge" (1912) med de danske supplerende titler "Paa Prøve" og "Millionen", premiere den 03.02.1913 på "Biograf-Theatret", "Biografteatret", med en spilletid på 16 minutter og en filmlengde på 324 meter.  Karen har tre ihærdige friere, løjtnant Schaleton, digteren Scherning og ejendomsbesidder Arnold, som yderst ivrigt søger at gøre deres hoser grønne. En dag ankommer en veninde, Ebba Thorson, fra Amerika, og venner og bekendte indbydes til et selskab. Til stede er også dr. Kafart, som er Karens søns lærer, og Karens fætter, der er officer, og som betages af Ebba. For at finde ud af, om de mange tilbedere kun er ude efter Karens penge, foregiver hun under festen at få et brev, hvoraf det fremgår, at hun bliver erklæret konkurs. Alle får travlt med at komme hjem, og den følgende dag modtager Karen breve fra de tre friere, som meget beklager, at de i fremtiden ikke har tid. Doktoren er dog oprigtigt forelsket i Karen, og de finder hinanden. De tre uheldige friere kaster nu deres kærlighed på Ebba, men hun og officeren er blevet forelskede i hinanden. De uheldige friere lusker flove bort. 

"Karnevallets Hemmelighed" (1913) med den danske supplerende tittel "En Bortførelse", premiere den 07.03.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 18 minutter og en filmlengde på 355 meter. "Et moderne Ægteskab" (1912) med de danske supplerende titler "Under Divanen" og "Ægteskab à la mode", premiere den 12.03.1912 på "Kinografen", med en spilletid på 18 minutter og en filmlengde på 355 meter. "Manegens Stjerne" (1912) med de danske supplerende titler "Skolerytterskens Roman" og "Kærlighed", premiere den 03.06.1912 på "Kinografen", med en filmlengde på 655 meter. 

"Hustruens Ret" (1913) med den danske supplerende tittel "Den Afdødes Anklage", premiere den 17.02.1913 på "Nørrebros Biografteater", med en spilletid på 35 minutter og en filmlengde på 710 meter. "Gøglerens Datter" (1913) med den danske supplerende tittel "Gøglerteltets Datter", premiere den 27.02.1913 på "Panoptikon", med en spilletid på 37 minutter og en filmlengde på 746 meter. "Manden fra Heden" (??), med en filmlengde på 911 meter, ble laget for "Dansk Filmfabrik, Aarhus".

Den siste filmen "Kommandørens Døtre" (1912), og i følge programheftetet, var den produsert i 1912 men ukjent premieredato, med en spilletid på 36 minutter og en filmlengde på 725 meter. Filmen er fritt efter Jonas Lies (06.11.1833-05.07.1908) roman "Kommandørens Døtre" (1886).

Jeg har foreløpig ikke funnet så mye om denne filmen, men i "Aftenposten" morgen torsdag 13.03.1913 hadde Peter Nansen en lengere artikkel som het "Film-Theatrene og literaturen." Der tar han for sseg filmmatiseringen av Jonas Lies roman "Kommandørens Døtre". Det skal kort nevnes at Peter Nansen (20.01.1861-31.07.1918) var en dansk journalist, forfatter og litterær direktør på forlaget Gyldendal. Han arbeidet som forfatter og journalist, og som forfatter skal han, i følge "Wikipedia" ha vært en moderne frimodig forfatter. I følge "Wikipedia" skal hans journalistiske virksomhet hatt stor betydning for hans hele forfatterskap. I sine tidsskriftartikler anvendte han helst den causerende form med en tone av spøkefull ironi og let sarkasme, dette selv når han ville en sak eller en modstander alvorlig til livs.

Jeg vil her gjengi et utdrag av atikkelen da den gir et godt billede av den diskusjonen som var i Norge på filmmatiseringen Jonas Lies roman "Kommandørens Døtre" og Peter Nansens reaksjoner på denne debatten. I dette utdraget har jeg bare tatt med det han skriver om selve filmen og utelatt der han genrelt tar for seg filmmatisering av litteratur.

"Affæren med filmdramatiseringen af Jans Lies roman "Kommandørens døtre" giver mig en kjørkommen anledning til fremsette nogle bemerkninger om filmkunsten og litteraturen.

Den vrede og forargelse, som endel norske blade med vanlig norsk ødselhed i saa rigt maal og af saa brede skaaler udøste over mit syndige hoved, faldt i to partier.

Dels var man - hvad jeg, efter at være bleven bekjendt med filmtheatrets behandling af den af mig tilladte bearbeidelse, funder fuldt berettiget - oprørt over den skikkelse, hvori filmforestillingen af "Kommandørens døtre" præsenteredes. Som bekjendt har Nordisk filmkompagni i selv loyalt erkjendt sin feil og har forpligtet sig til fremtidig at fjerne Lies navn og den berømte romans titel fra programet. Forsaavidt var det udmerket, at den norske presse raabte vagt i gevær og fik mig og hr. Garde mobilisert til undersøgelse af sagen. Og en anden gang vil selvfølgelig de, som betror et digterverk til filmens populasering, være mere agtpaagivende end hr. Garde og jeg ved denne leilighed har været. Saadan som ogsaa dr. Sigurd Ibsen har udtalt, at han, hvis han tillader at nogle af hans fars dramaer "filmes", vil forlange nøie kontroll med udførelsen.

Om denne side af forargelsen kan altsaa sikkert alle enes. Her var den paa sin plads, og gjentagelse af uheldet vil let kunne afværges.

Men - og nu kommer vi til det, der har virkelig interesse og betydning -: man var vtillige forarget over, at jeg overhodet havde kunne tillade, at et saa fremragende digterverk som "Kommandørens døtre" blev film blev "filmet". Med andre ord: Literaturen bør holde sig fornem til at lade sige bruge af filmen.

Det er her, at jeg er grundigt uenig med d˙hrr., der har ladet mig vide, at jeg daarligt røgtede den kostbare skat, der var givet i Gyldendals varetægt, naar jeg mente, at det gik an at lade filmtheatrene forsøge sig med Jonas Lies verker.

Den kjære gamle Jonas Lie var intet pedantisk hængetræ. til hans sidste stund arbeide hans hjerne med distrige og geniale fantasier - han snede og gjettede med digterisk intution fremtidens vidundere. Og han vilde sikkert i sandeligt slegtskab med Edisons troldmands-geni have bygget et straalende fremtidsperspektiv paa filmkunstens endnu uanelige muligheder.

Jeg føler mig overbevist om, at Jonas Lie ikke vilde have ment at hans digtning krænkedes ved, at den genialeste af alle gjenfremstillings-opfindelser forsøgte sig med hans bøger.

Er det i det hele taget ikke  n o g e t  h e n  i r e t n i n g  a f  s k a b e r i  at tale om, at et stort digter- ller kunstværk kan forringes, besudles, forsimples (eller hvilke ædle betegnelser man nu kan udfinde) ved at gjenfremstilles selv paa en meget ufyldestgjørende maade?"

- - -

"Og hvem havde indtil dette øieblikk skjænket det en bekymret tanke, at "Kommandørens døtre" var dramatiseret af en dame, der iie er spor af digter, men kun havde almindeligt scenisk haadelag? Selvfølgelig er dramatiseringen, der har glædet tuinder af brave folk i danske og norske provinsbyer, ikke blot tilnærmelsesvis paa høide med romanen. Men at Lie havde gjort nogen dødssynd mod sit verk ved at autorisere denne dramatisering, faldt ikke noget menneske ind. Lies roman forblev den samme. Og den vil vedblive den samme, ligegyldigt hvor meget ringere dramatiseringen end er og ligegyldigt hvor tarveligt den end - til yderligere forringlse - selvfølgeligt ofte er spillet."

- - -

"Men naar jeg hører om, at man vil ophidse de norske forfattere til protest mod "filmen", saa vil jeg, først og fremst som forfatter, bede mine kjære norske kolleger betænke sig en smule paa at lede sig benytte til en protest mod en kunstnerisk popularisering, der kan blive af en hidtil ukjendt betydning for literaturen."

- - -

"Jeg tror derfor, at norske journalister en smule burde betænke sig paa at mene, at det er mangel paa respekt for Jonas Liies kunst. Naar jeg syntes, det kunde være et forslag værdt at lade "Kommandørens døtre" popularisere gjennem filmen."

- - -

"Jeg kan desverre ikke faa tid til at være tilstede ved det møde, som bebudes indenfor den norske Forfatterforening.

Kunde jeg møde, vilde jeg sige: Vær ikke dumme. Lad jer ikke misbruge. Udnyt filmen efter bedste evne. Men tving film-theatrene til at betale som almindelige theatre. Med tantieme af alle indtægter. Paa den maade vil der aabne sig muligheder saa store som aldrig tilform for nordisk literatur.

Thi disse smaa lande vil gjennem det stumme internationale film-theater faa hele verden til publikum.

Og selve verket vil blive staaende. Vil tilmed faa en uhyre reklame. Fordi altid nogle mellem de mange, der overværer en filmforestilling, som griber dem, vil ønske at lære den bog at kjende, over hvilken filmdramaet er bygget.

Ja, jer tror paa filmens seiersgang. Man maa være stærblind for ikke at gjøre det.

Og jeg synes ikke, vi bør gjøre os komiske ved at protestere mod at træde i forbindelse med vor tids genialeste opfindelse. En opfindelse af ikke ringere betydning end bogtrykkerkunsten.

Det er jo muligt, at nogle gamle stabeiser af munkeafskrivere for et halvt aartusind siden holdt protestmøde mod Gutenberg. Jeg anser det ikke for usansyndeligt. De havde dog det held, at der den gang ingen aviser var, som kunde refere mødet og overlevere skandalen til en lattermild eftertid." 

HOLGER RASMUSSEN
Allerede i begynnelsen av 1909 ansatte "Nordisk Films Kompagni" en ny regissør. Det var Holger Rasmussen (Poul Johan Holger Rasmussen) (11.03.1870-17.06.1926) som både var skuespiller, teaterdirektør og forfatter. Hans kunstneriske karriere kan man generelt si begynte som tambour ved den kangelige llivgarde i perioden 1884-1892 før han i perioden 1892-1894 arbeidet som journalist og redaktør. I forhold til skuespillerarbeidet debuterte han på scenen hos Olaus Olsen (??-??) i Arendal i 1893 i rollen som "Beppo" i stykket "Fra Sorrento". Det skal her nevnes at Olaus Olsen var enn viktig foregangsmann i denne tidens teaterdrift i Norge. Han drev et omreisende teaterselskap, og var ansvarlig for den første premieren 15.04.1883. Teaterselskapet var såpass seriøst at han forhandlet frem eneretten til å spille flere av Henrik Ibsens () skuespill utenfor Christiania.

Efter et par år som provinsskuespiller kom han til "Casino" hvor han arbeidet i perioden 1895-1900 og fikk stor suksess. Senere kom han til Dagmarteatret hvor han arbeidet i perioden 1900-1905 og her hørte han til Martinius Nielsens (23.01.1859-10.07.1928), leder også for "Casino" i perioden 1902-1905, elite-korps i teatrets storhedstid. Efter denne perioden vendte han tilbake til "Casino" og arbeidet videre som skuespiller i perioden 1905-1910, og det var i denne perioden han særlig utviklet seg i rollene innen skurkefaget, med sitt sortladne, maskuline ytre var han et godt emne til disse rollene. I perioden 1914-1919 var han scenedirektør og direktør for Casino og ledet teatret gjennom fler farlige kriseperioder inntil staten overtok teatret. Det skal her nevnes at teatrene i perioden rundt 1910 var inne i en alvor krise da publikum sviktet i en nesten påfallende grad samtidig som utgiftene ved teaterdriften bare steg og steg. Det førte til at det i København fulgte det ene teaterkrakket efter det andre. Det var i denne perioden at "Casino" igjen fikk problemer. Den ellers dyktige teaterskuespiller og "Casino-direktør" Frits Petersen (Fritz Cato Petersen) (11.03.1877-28.03.1911) hadde i desember 1910 måtte trekke seg tilbake av så vel økonomiske som av personlige årsaker. Holger Rasmussen, som på den tiden disponerte over 15.000 kr, påtok seg teatrets bestyrelse, men det eneste han oppnådde ved å skyte inn denne summen var å se at pengene forsvant i lommene på aksjonærene som avbetaling på Fritz Pedersens gjeld og oppnådde selv å få gjeld til oppover ørene. Paul Fjeldgaard () bidro da i august 1910 med 35.000 kr, men det meste av disse pengene gikk omgående til å betale Holger Rasmussens gjeld, og efter halvannen måneds regjeringstid måtte også han erklære seg fallit. Dette førte igjen til at hele personalet atter ble brakt i den mest fortvilte situasjon.

Holger Rasmussen ble så tvunget til å forlate teatret, mot en klekkelig godtgjørelse, og var da en forholdsvis velstående mann. Men om han hadde det bra økonomisk så mistet han sin livsglede, og jeg antar at han fikk psykiske lidelser, for det tok ikke lang tid før han ble rammet av sykdommer som tok hans siste krefter. I 1920 ble han som 50 åring direktør for "Det Sønderjyske Teater" og fra 1922 direktør i provinserne. Fire år senere døde og slik jeg har forstått flere kilder, var det en dyp tragikk over hans siste leveår med armod og forvirrethet. Tidsmessig i forhold til året han døde, var at hans kone Ingeborg Rasmussen (19.10.1868-04.10.1926), som han giftet seg med den 18.06.1897, efter hans død ba den forhenværende skuespillerinNe om å få overdratt hans bevilling. Men selv om hun satt i den ytterste fattigdom, syk og hårdt rammet da hennes eneste sønn døde noen få måneder efter mannens, kunne ikke ministeriet hjelpe henne. Satt det på spissen kan man ironisk si at hennes død allerede i oktober samme år ble på en måte en befrielse for både henne selv og for ministeriet som dermed slapp å forholde seg videre til saken.

Ved siden av sitt virke som skuespiller og regissør utga han flere bøker, både hjemstavnsromaner, noveller, lyriske dikt og historiske folkeskuespill. Han forsøkte seg også som komponist og komponerete en del sanger og lettere musik, bl.a. i 1912 både musik og tekst til fædrelandssangen "Dejlige Danmark hør hvor det klinger".

Innenfor film debuterte han allerde som skuespiller i 1908 Viggo Larsens film "Alene i Verden" (1908) og skal ha medvirket i omkring 10 stumfilmer hos "Nordisk Films Kompagni". Han avanserte i utgangen av 1909 til kunstnerisk leder og var da sjef for "Nordisk Films Kompagnis" opptakskontor, men ble allerede sagt opp i oktober 1910. Det var da August Blom overtok regissøroppgavene og den kunstneriske ledelse. I 1912 ble han engasjert hos "Kinografen", men her arbeidet han kun sporadisk med filmoppgaver. Den siste filmrollen hans var i 1914 i Benjamin Christensens i film "Det hemmelighedsfulde X" (1914) i rollen som "Flådeofficer". 

Informasjonen om hans regiarbeid for "Nordisk Films Kompagni" er per skrivende stund noe uoversiktelig og informasjonen spriker noe i forhold til Marguerite Engberg "Dansk stumfilm", "Det danske filminstitut" og "Film i Danmark". Jeg vil her ta utgangspunkt i Marguerite Engbergs forskning og supplere med andre kilder. Et godt eksempel er hvilken film han deburterte med som regissør. I følge Marguerite Engberg var det "Grevinde X" (1909) som hadde premiere 08.06.1909. Filmen ble en stor suksess og solgte i 60 kopier. Men i følge "Det danske filminstitut" var det med "Hvem er Hun" (1910) med dansk supplerende titel "Madame X" som hadde premiere den 29.09.1910 på "Biograf-Theatret". Filmen er fritt efter Alexandre Bissons (Alexandre Charles Auguste Bisson) (09.04.1848-27.01.1927) "La femme X".

"Nordisk Films Kompagni" hadde store forventninger da de ansatte Holger Rasmussen og de håpet at han med sine teaterforbindelser kunne bidra med å høyne produksjonen. Holger Rasmussen fikk da også Martinius Nielsen (??-??) og hans kone, den kjente skuespillerinnen Oda Nilsen (Oda Laurenze Helmine Nielsen (Larssen)) (07.08.1851-11.09.1936), til å medvirke på film. Resultatet ble prestisjefilmen "Kean" (1910) med den danske supplerende titel "Skuespilleren og Prinsen", premiere den 28.04.1910 på "Biografen" i Gamle Kongevej 100 og på "Royal-Biografen. Filmen er fritt efter Dumas d. e.'s skuespill (1838) av samme navn. Ut i fra de fragmenter som finnes av filmen er det tydelig at Holger Rasmussen har gjort et dårlig arbeid som regissør. Filmen virker primitiv og stiv og skuespillerne oppfører seg som om de er på en teaterscene og ikke i en film der de kommer inn og ut av dører. Resultatet av det dårlige arbeidet er at han ble sagt opp oktober 1910, men fikk samtidig lov til fortsette ut sessongen. Den som overtok efter Holger Rasmussen var August Blom som ble ansatt omkring 01.05.1910. 

Jeg har foreløpig ikke funnet noe informasjon om hans filmproduksjon, men vil komme tilbake med en bedre presentasjon av filmene. Foreløpig vil jeg nevne at de filmene man med sikkerhet har regissert er: "Magdalene" (1910) me den danske suppleremde tittel "En Arbejders Datter", premiere den  21.04.1910 på "Biograf-Theatret" og med en lengde på 299 meter, "De to Hjem paa Nørrebro" (1911) med de danske supplerende tittler "To Skæbner", "Brændevinsdjævelen" og "Brændevinens Forbud" med premiere den 02.01.1911 på "Løvebiografen" og "Hittebarnet" (1910) med en lengde på 310 meter. Det interessante her at de nevnte filmer som man kan tilskrive ham, er de filmer som han har vært stolt av å regissere, filmer hvor også kjente skuespillere medvirket, eller hvor manuskriptet var basert på er kjent skuespill. 

Av hans andre filmer hersker det noe usikkerhet om det var han stod for for regien. Men da sesongen startet var Holger Rasmussen, som nevnt tidligere, selskapets kunstneriske leder og instruktør, og jeg antar derfor at han regisserte alle de spillefilmer som ble produsert fra sesongens start og frem til August Blom begynste som ekstra regissør med filmen "Livets Storme" (1910). Ut i fra denne antagelse regner jeg med at han har stått for regien for følgende filmer: "Lattermaskinen" (1910), med premiere den 1910.04.12 på "Kjøbenhavns Biograftheater" og med en lengde på 127 meter, "En Bortfølelse" (1910?), "Sølvdaasen" (1910) med en lengde på 192 meter, "Den stjaalne Betjent" (1910?), "Tyven" (1910), med premiere den 1910.04.07 på "Royal" og med en lengde på 220 meter, "Hestebøffen" (1910), med en lengde på 220 meter, "Fødselsdagsgaven" (1910?), "To Tjenestepiger" (1910) med en lengde på 310 meter, "Svigermor kommer" (1910?), "En distrært Professor" (1910?), "En heldig Bananmand" (1910?), "Krybskytteren" (1910?), "Diamantbedrageren" (1910) med premiere den 24.10.1910 på "Kinografen" og med en lengde på 324 meter, "De to Medbejlere" (1910), "Jens ser levende Billeder" (1911) med premiere den 14.12.1911, "Landsbymusikantens Kærlighed" (1910) med den danske supplerende tittel "Landsbymusikanten" og med en lengde på 202 meter, "Den hemmelige Minegang" (1911) med premiere den 09.01.1911 på "Løvebiografen" og med en lengde på 362 meter, "Medbejlerens Hævn" (1910)  med de danske supplerende tiltler "Den forsmåedes Hævn" og "Hvo som graver en grav" og med en lengde på 333 meter, "Tullemands Frieri" (1911) med premiere den 04.12.1911.12.04 og med en lengde på 110 meter, "Den gode Broder" (1910) med de danske supplerende titler "Den onde Broder" og "Den sorte Domino" og med en lengde på på 261 meter. 

I følge "Film i Danmark" regisserte han også følgende filmer: "Mellem Pligt og Kærlighed" (1910) (se bilde til høyre) med en spilletid på 10 minutter og en filmlengde på 191 meter, "Modermærket" (1910) med en lengde på 250 meter og "Kansleren kaldet den sorte Panter" (1912) hvor han hadde regien sammen med Einar Zangerberg (). Filmen hadde premiere den 12.06.1912. Det kan hende at han har regissert de 10 "Fabian-filmene", men det er også en chanse for at det var Victor Fabian () selv stod for regien. Årsaken til denne formodningen er at det i filmens barndom, også i utlandet, var vanlig at den personen som hadde hovedrollen i en "serifarce" også stod for regien. 

AUGUST BLOM
August Blom (26.12.1869-10.01.1947) hadde også bakgrunn fra teater og debuterte ved teateret i Kolding i 1893, og senere arbeidet han på "Folketeatret" i perioden 1907-1910. Det var i denne perioden, dvs omkring 1908 at han fikk ansettelse som skuespiller ved "Nordisk Films Kompagni", men han debuterte først året efter som skuespiller i Viggo Larsens "Sherlock Holmes IV" (1909) ("Droske 519"). Samme år medvirket han i omtrent åtte andre filmer hvor syv av dem var regissert av Viggo Larsen. Ved utgangen av 1909 søkte han om å bli Viggo Larsens efterfølger, men fikk da avslag. I et brev av 15.12.1909 skrev Ole Olsen følgende:

"Herr Skuespiller Blom.
Vi tillader os indlagt at retunere Dem de os tilsendte Anbefalinger. Da Herr Holger Rasmussen nu er antaget som Teaterleder, beklager vi foreløbigt ikke at have nogen Anvendelse for Dem o). Skulle der senere vise sig noget, skal det være os en Glæde at have Dem i Erindring.
Vi tegner med Højagtelse Nordisk Films Co.
Ved Ole Olsen og co.
                                       Wilh. Stæhr.
o)til denne Post - som Skuespiller vil De sikkert af Herr Holger Rasmussen modtage Engagement."

Omkring 01.05.1910. ble han regissør i "Nordisk Films Kompagni" og ved utgangen av sesongen 1910 ble han, i følge "Det danske filminstitut", utnevnt til selskapets kunstneriske leder og fikk tittel som direktør. I perioden 1910 til utgangen av 1924 regisserte han over 100 filmer og skal dermed i omfang ha vært Danmarks største filmregissør. Om hans arbeid som regissør skrev Harald Engberg () en nekrolog i "Politiken" hvor han bl.a. skrev:

"Han vidste, at han ikke var noget Instruktørgeni, men han beviste, at han var den dygtigste og mest smagfulde Iscenesætter, Filmen ejede i de Dage".

Allerede fra juli 1910 tyder det på at han var sidestilt med Holger Rasmussen og det var det året de regisserte hele produksjonen av spillefilmer. I motsetning til Holger Rasmussen som selskapet ble hurtig utilfreds med, var de til gjengjeld meget fornøyde med August Bloms arbeid. Årsaken var nok at han innen årets utgang hadde regissert en lang rekke filmer, blant disse årets tre største salgsuksesser, alle tre solgt i hundre kopier eller mer. Det var "Hamlet" (1911) med 100 solgte kopier, "Den hvide Slavehandel" (1910) med 103 solgte kopier og "Den dødes Halsbaand" (1910) med 122 solgte kopier. August Blom overtok i 1911 Holger Rasmussens stilling som kunstnerisk leder, en stilling han beholdt i årene fremover. Han fikk en god posisjon i selskapet ved at det var han som først leste de innsendte manuskriptene og bestemte hvilke som skulle filmes, og det var først engang i 1911 "Nordisk Films Kompagni" fikk en dramaturgiat som tok seg av gjennomlesningene av filmmanusene. Det var også det samme året, sa selskapet begynte å ansatte nye regissører, han kunne komme med gode råd, og foruten at han var den kunstneriske leder også hadde hovedansvaret for produksjonen. Han fikk en lang karriere i selskapet og ble der til 1924. I 1925 regisserte han den siste av nærmere 100 filmer "Hendes Nåde Baronen" (1925) og det var også det året han avsluttet sin karriere som skuespiller. I 1926 fikk han en kinobevilgning. 

August Blom første film var, i følge "Det danske filminstitut", "Livets Storme" (1910). Dette bekreftet han selv i et udateret intervju i forbindelse med hans 70-års fødselsdag i 1939. Filmen ble tatt opp i begynnelsen av 1910 og er desverre ikke bevart. De to hovedrollene ble spilt av Johannes Meyer (28.05.1884-04.11.1972) og Julie Henriksen (29.11.1872-21.03.1949). I følge en orginal handlingsbeskrivelse er handlingen lagt til et borgelig drama og utspiller seg i nåtiden og er i overenstemmelse med de krav om handling som selskapet stilte i 1910. Filmen utspilte seg i nåtiden og er en beretning om en ung kvinnes heroisk kamp mellom plikt og kjærlighet. Allerede i denne første filmen ser man at han arbeider med bildekomposisjonen for å få frem en dybde i filmen. Dette var en bildekomposisjon han utviklet i senere filmer, og selv om "Livets Storme" (1910) ble bare en middelmådig suksess og solgte bare i 36 kopier, viste han at han hadde et talent ved at han allerede det første året utviklet hurtig som regissør.
 

Allerde i løpet av 1910 fikk han sin første publikumssuksess med sin neste film "Robinson Crusoe" (1910) efter Daniel Defoes (??.1659/61-ca 24.04.1731) roman "Robinson Crusoe" (1719). I de første årene som regissør prøvde han seg innenfor de fleste genre, men det var to typer film han omtrent ikke arbeidet med og det var komedier og sensasjonsfilmer. Det var andre regissører i "Nordisk Films Kompagni" som arbeidet innenfor disse områdene. Samme år regisserte han også en rekke kriminalfilmer, og eks på slike filmer var en av Sherlock Holmes filmene "Milliontestamentet" (1910) og filmatiseringen av "Dr. Jekyll and Mr. Hyde"  som fikk tittelen "Den Skæbnesvangre opfindelse" (1910) (se bilde til høyre). 

En form for kriminalfilmer som ble laget på en tiden var filmene om hvit slavehandel og beslektede emner som mormoners kidnapping av av unge pike, jfr. med hans film "Mormonens Offer" (1911)  hvor "Olafs søster Nina", spilt av Clara Wieth Pontoppidan (Clara Rasmussen) (23.04.1883-22.01.1975), som i programmer fra den tiden og i faglitteratur omtales som Clara Wieth, bortføres av en skurkaktig mormon, som vil indlemme henne i sitt harem. Den første filmen i serien om hvit slavehandel var, i følge kinoprogrammet, tenkt som en sosial film hvor det ble tatt opp en av tidens sosiale problemer. Men filmen utviklet seg i en helt annen retning og vakte en annen type oppmerksomhet med spenning og lettpåkledde kvinner og hvor de sosiale elementene ble trengt mer og mer i bakgrunnen, for så til sist forsvinne helt. Man kan stille spørsmål om hvor seriøst "Nordisk Films Kompagni" egentlig behandlet dette temaet utifra den kjensgjerning, i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", at hverken "Nordisk Films Kompagni" eller andre danske filmselskaper behandlet sosiale problemer på den tiden. 

Den første filmen i denne serien, var "Den Hvide slavehandel" (1910), som var selskapets første langfilm og hadde premiere den 02.08.1910. På denne tiden var Ole Olsen klar over at filmens lengde på 300 meter ikke lenger var tilstrekkelig underholdning for publikum.I følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" fikk de ikke til en ordentlig handling i løpet av de 300 meterene. De korte stykkene hadde den fordelen at publikum kunne komme innom kinoen da filmene ble vist i ett sett og man behøvde derfor ikke å vente lenge før man fikk stt hele filmen. Derfor var hans idé om en 700 meters film betraktet som meget risikabelt, dette da kinoenes økonomi på den tiden var beregnet på at publikum kom inn fra gaten til ubestemt tid og det var derfor ville alle kinoeiere gå imot en slik endring. Men Ole Olsen var fast bestemt på å prøve ut den nye filmelengden og resultatet ble Augsut Bloms () "Den hvide Slavehandel" (1910) 

Dette er den eneste av hans filmer fra 1910 som er bevart. Med denne filmen viste August Blom en fortellerteknisk dyktighet hvor tilskueren ikke har problemer med å orientere seg i historien. Han viste samtidig at han mesteret den nye lengden på filmer. Spilletiden var på 21 minutter og filmlengden var 706 meter. Filmen ble en suksess og solgte i 103 kopier noe som inntil da var en ny rekord i 1910. Filmen handler om "Anna", spilt av Ellen Diedrich (gift Rindom) (25.12.1877-09.05.1922), en ung pike fra et fattig, men ærligt hjem som får tilbud som selskapsdame i det fine selskap i London. Hennes ungdomsvenn "George", spilt av Lauritz Olsen (10.08.1872-09.05.1955) er skeptisk, men hun reiser alllikevel. Til hennes redsel viser det seg at "Herskapshuset" i virkeligheten er et bordel, men hun klarer likevel å ovemanne sin første kunde. En tjenestepike på bordellet hjelper henne ved å smugle ut et brev til foreldrene hennes og de alarmerer "Foreningen til den hvide Slavehandels Bekæmpelse". Barndomsvennen reiser til England og engasjerer en detektiv i saken, og sammen finner de bordellet og Anna. De arrangerer en flukt som går ut på at hun skal fire seg ut av en bordellets vinduer. Sammen kjører de fra stedet, men efter en biljakt blir de overmannet av slavhandlerne som bortfører henne igjen. I mellomtiden har tjenestepiken klart å tilkalle Scotland Yard, og om bord på skipet, som de vil flykte med, blir skurkene overmannet og Anna befridd.

Dette er "Nordisk Films Kompagnis" utgave av "Den Hvide slavehandel" (1910) og ikke den første versjonen som "Fotorama" hadde spilt inn før og som hadde premiere den 11.04.1910. Dette i motsetning til August Bloms utgave som hadde premiere den 02.08.1910 og i følge "negativ- og positivprotokollene" ble denne filmen tatt opp sommeren 1910. Foranledningen til at "Nordisk Films Kompagni" lagde sin versjon av filmen så kort efter var nok fordi publikum strømmet til "Bioramas""Løvebiograf" og Ole Olsen forstod nok at dette var noe stort. Derfor sendte han August Blom og Axel Sørensen (Graatkjær) til "Løvebiografen" for å se filmen og notere ned dens innhold. Derefter ble den samme historie, scene for scene tatt opp på Mosedalvej. Resultatet var en ny film med samm navn og som var 100 meter kortere enn orginalen. Desverre er det kun bare "Nordisk Films Kompagnis" utgave som er bevart slik at man ikke kan sammenligne disse to versjonene. 

Ledelsen hos "Fotorama" aksepterte naturligvis ikke at "Nordisk Films Kompagni" kopierte deres film og startet først med en annonsekampagne i avisene. Se billedet til høyre. Men "Fotoramas" folk nøyde seg ikke med det og gikk videre da de truet med rettsak, og for å forhindre en rettsak med følgende ubehagligheter inngikk Ole Olsen, i følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm", følgende forlik med "Fotorama":

"Fotorama fik udlejningsretten til Nordisk Films Kompagnis film, først i Norge; Eduard Schnedler-Sørensen ble ansat som instruktør og Frede Skaarup som meddirektør. På denne måde lykkedes det dels at forsone Fotorama og dels ved at trække selskabets ledende kræfter til København at gære Fotorama, der var godt på vej til at blive en ubehagelig konkurrent, til et ufarlig produktionsselskab."

Det ble skrevet en kontrakt mellom partene der bl.a. "Fotorama" fikk enerett til utleie og salg av alle "Nordisk Films Kompoagnis" filmer i Norge og Danmark, samt at selskapet forpliktet seg til å tilby "Fotorama"filmene seks uker før de selv begynte åselge filmene til esten av verden. I eftertid var denne kontrakten fatal for "Nordisk Films Kompagni" noen år senere, og da verdenskrigen var over, lykkets det aldri selskapet å gjenerobre det utenlandske markedet. Jeg vil senere ta for meg denne filmen i en egen artikkel og viser ellers også  til en egen artikkel i 1910 - 1914 DEN STORE TID DEL 2 NYE FILMSELSKAPER. 

Som tidligere nevnt, var "Den Hvide slavehandel" (1910) selskapets første langfilm, en filmlengde som førte til at flere kinodirektører ikke våget å kjøpe den da den var usedvanlig lang på den tiden. Ole Olsen beskriver de problemene som da oppstod ved salg av filmen i sin biografi "Filmens Eventyr og mit eget". Der forteller han at da filmkopiene av "Den hvide Slavehandel" (1910) var ferdig, reiste han til deres salgsfilial hvor 24 kionoeiere fra hele Tyskland hadde møtt opp for å se den nye filmen og kanskje kjøpe den. problemet oppstod efter visningen da kinoeierne skulle vurdere om de skulle kjøpe filmen, da man på den tiden kjøpte kopier i stedet for som senere å leie dem. Kinoeierne var på grunn av filmens lengde redd for at publikumsbesøket skulle synke. Det ble derfor ikke bestilt et eneste eksemplar av filmen. Men innen kinoeierne forlot møtet, tok Ole Olsen fat i innehaveren av den største kinoen i Hamburg og kom med ganske tydelige forslag. Jeg vil her gjengi det Ole Olsen skrev i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" da den gir et godt billed av Ole Olsen som forretningsmann.

"- Den skal De ta`, dagde jeg til ham.
- Det tør jeg ikke. Mit Teater er ikke indstillet paa saa lange Stykker. Det bliver et betydeligt Tab.
- Maaske. Men nu skal jeg sige Dem noget. Hvis De skulde komme til at tabe paa, saa koster den ikke een Pfenning, og skulde den blive Sukces, koster den en Krone og ti Øre Meteren i Stedet for halvfems øre, altsaa tyve Øre mere, end De plejer at give.
- Ja Tak, Direktør Olsen, det er meget venlig af Dem at tilbyde mig saa gode Vilkaar, men jeg tør nu alligevel ikke; det kan helt ødelægge mit Teater i fremtiden.
- Godt. Saa maa jeg gøre Dem ked af det og sige, at Nordisk Film i Fremtiden ikke kan levere flere Film til Deres Teater.
- De vil altsaa tvinge mig?
- Ta`det, som De selv synes.
- De ved, at vi ikke kan undvære Leverancer fra Dem, saa hvad skal man ellers kalde Deres Udtalelser?
- Jeg kan ikke give Dem andre Vilkaar-
- Ja, saa maa jeg jo ta`den!
- Godt. Men den skal sættes paa Programmet i Morgen.
- Hvad siger De? I Morgen? Ja, men - - -
- Ja men, jo men, det skal den."

Filmen ble satt opp dagen efter og slik gikk det til at den første store danske film kom ut på verdensmarkedet. På premieren var besøket ikke større enn ellers , men ryktene gikk hurtig over byen og dagen efter var det helt fullt i kinoen, og ved den tredje dagen var tilstrømningen så stor at det måtte ca 20 betjeneter til for å holde orden på køen, en billettkø som startet helt nede ved gaten. Ryktet om filmens suksess spredte seg raskt over hele Tyskland og da han telefonerte hjem til fabrikken i Frihavn for å fortelle hvordan det hadde gått, fikk han følgende svar av tekniske direktør Wilhelm Stæhr (??-??):

"- Der er indtil nu bestilt femogfirsindtyve Kopier. Vi maa arbejde Nat og Dag for at blive færdige."

Dette var begynnelsen til de stadig voksende salg av lange spillefilmer, og senere økte lengden til 1.000 og 2.000 meter med stadig utvidede handlinger.

Filmen ble en suksess og den 03.09.1910 ble det skrevet følgende til avdelingen i London: 

"...in weit mehreren Exemplaren verkaufen worden als irgend einen anderen film."

Den 09.09.1910 ble det sendt følgende brev til til avdelingen i Berlin som nok kan virke litt ironisk i forhold til de problemene Ole Olsen hadde med å selge filmen:

"Es freut uns zu sehen, dass sie 12 Kopien "Weisse Sklavin" haben verkaufen können, obgleich Sie zu diesem Film wenig Vertrauen hatten."

I U.S.A. gikk salget av film bestandig litt tregere enn i Europa, sendte de et brev den 06.09.1910 som fortalte om suksessen de hadde med filmen i Europa:

"...Saaledes har den i Skandinavien overalt gaaet i 14 Dage à tre Uger i Træk på samme Teater og trukket fuldt Hus, ja vi ved et enkelt Sted, hvor den indspillede i et mindre Teater 10.000 Kr. i en Maaned. Vi anbefaler Dem at søge at tale denne lange Films Sag, og De vil faa Glæde deraf, thi dens Køber vil tjene Penge paa den..."

Men filmen ble forbudt i U.S.A. noe "Nordisk Films Kompagni" reagerte på, og denne reaksjonen kommer tydelig frem i et brev av 28.10.1910:

"...Denne Film er overalt i Verden modtaget med velvilje, som Følge af dens Karakter som advarende Budbringer til de unge Piger. Det er os derfor ubegripeligt, at den er forbudt i Amerika. Den har opnaaet en stormende Succes overalt, netop fordi den er et glimrende Vaaben mod den modbydelige moderne Slavehandel, altsaa en oplysende eller opdragende Film."

Men selv om "Nordisk Films Kompagni" ikke fikk solgt filmen i U.S.A. var omsetningen av filmen i andre deler av filmen så stor slik at selskapet besluttet seg snart for å sette i gang med neste film i serien og ble unntagelsesvis tatt opp om vinteren 1910 / 1911 med sin andre langfilm "Den Hvide slavehandel II" (1911) som ble produsert i løpet av januar og var ferdige innen 01.04.1911. "Den hvide Slavehandels sidste Offer" (1911) med den danske supplerende tittel "Den hvide Slavehandel II", premiere den 23.01.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 46 minutter og en filmlengde på 930 meter. Også ved denne filmen prøvde "Nordisk Films Kompagni" å opprettholde påstanden om at de lagde filmen utelukkende for å belyse det sosiale problemet som den moderne slavehandlen stod for. I programmet til denne filmen tok selskapet for seg årsaken til at lagde denne filmen. "Den hvide Slavehandels sidste Offer" (1911) ble den best solgte filmen i 1911 og det ble solgt omkring 260 kopier av filmen. 

Men den største susksessen fikk August Blom med "Den Dødes Halsbaand" (1910) som ble solgt i 122 kopier. Filmen var et eksperiment og var en filmatisering av et dikt av Adam Oehlenslæger (??.1779-??.1850). Det var den senere filminstruktør William Augustinius (?-?) som bearbeidet diktet "Den dødes Halsbånd" for film og Knud Rassow (15.05.1882-03.03.1952) skrev filmmanuskriptet. De tre hovedrolleinnehaverne i filmen var alle ansatt på "Det Kongelige Teater" Det var Ingeborg Middelboe Larsen (21.02.1887-19.03.1931) som spilte grevinnen, Thorkild Roose (08.10.1874-06.06.1961) som spilte greven og Nicolai Neiiendam (21.03.1865-15.03.1945) som spilte snekkeren. Filmen hadde premiere den 26.09.1910 på "Panoptikon", Vesterbrogade 3. Dette var en film som "Nordisk Films Kompagni" selv opplevde var noe utover det vanlige, og av den grunn forsøkte å selge den til høyere pris. I et brev til "Fotorama" fra den 29.10.1910 skriver de: "Skuespillerne har kostet os tre à fire Gange mere end sædvanligt; Prisen skulle derfor være 1,50 kr. Meteren." Men i et brev av 17.11.1910 har de slått av prisen og selger den til vanlig pris på 1 kr. meteren. Den siste av filmene han regisserte i 1910 var "Spionen fra Tokio" (1910) med den danske supplerende tittel "I det røde Lys" med en spilletid på 16 minutter og en filmlengde på 325 meter.

I 1911 startet "Nordisk Films Kompagni" meget tidlig det året med sin andre langfilm "Den Hvide slavehandel II" (1911), se omtale over, som ble produsert i løpet av januar, og både den og de to påfølgende langfilmene "Ved Fængslets Port" (1911) og "Den Farlige Alder" (1911) var ferdige innen 01.04.1911. Det var tre filmer som på hver sin måte var dristige og usedvanlige. "Ved Fængslets Port" (1911) med den danske supplerende tittel "Storstadens Fristelser", premiere den 06.03.1911 på "Panoptikon", og med en lengde på 820 meter. Denne filmen ble utsendt som selskapets første lange, erotiske melodrama og står som et av de reneste eksempler innenfor sin genre og regnes samtidig som noe av det ypperste som August Blom har skapt. 

Filmen var en av de kunstfilmer som "Nordisk Films Kompagni" ifølge sin kontrakt med "Fotorama" hadde forpliktet seg for å ta for "Panoptikonteatret". Ut i fra avtalen skulle det helst medvirke skuespillere fra "Det kongelige Teater", eller evt kjente teaterskuespillere. Det var planlagt at Clara Wieth Pontoppidan (Clara Rasmussen) (23.04.1883-22.01.1975) og Johannes Poulsen (17.11.1881-14.10.1938) skulle spille de to hovedrollene, men han fikk forfald og ble erstattet av Valdemar Psilander (09.05.1884-06.03.1917). Han hadde allerede året før debutert som filmskuespiller i Axel Strøms (12.10.1866-12.04.1950) film "Dorian Grays Portræt" (1910), men det var med denne filmen han fikk sitt gjennombrudd og det tok ikke lang tid før han ble filmstjerne av internasjonalt format. Ved siden av sitt vakre utseende hadde han en rolig, nesten passiv spillestil som passet det nye medium. Dette i motsetning til flere andre skuespiller, og særlig de med teaterbakgrunn, som hadde en tendens til å overspille. Eks på slike problemer har jeg kommet inn på i forhold til flere av Viggo Larsens filmer. Se 1906 - 1909 MANGFOLDET. 

Manuskriptet til "Ved Fængslets Port" (1911)  var skrevet av den århusanske bibliotekar Erling Stensgaard (17.05.1876-09.02.1966) og dennes kone Ljut Stensgaard (??-??) og var en kjærlighetshistorie på tvers av klasseskille og handler om "Aage Hellertz, bankassistent", spilt av Valdemar Psilander, som er sønn av "Etatsrådinde Metha Hellertz, enkefrue", spilt av Augusta Blad (10.01.1871-09.11.1953), som forelsker seg i "Anna, Hansens datter", spilt av Clara Wieth, som er en "pike av folket", og som i dette tilfelle er en datter av "Hansen, kellner og rentier", spilt av Holger Hofman (02.04.1868-28.12.1929), hans eneste filmrolle. "Moren" reagerer kraftig på dette forholdet og forstøter ham på grunn av forholdet. Sønnen flytter så sammen med sin venninne, stifter gjeld, låner penger av "Hansen, kellner og rentier" og da han til sist ikke klarer det mere finner han først frem en revolver, men ombestemmer seg og forfalsker en sjekk med morens underskrift og leverer den til "Hansen, kellner og rentier". En måned senere forteller han sin venninne hva han har gjort og hun oppfordrer ham til å tilstå sin ugjerning overfor sin mor, men hun avviser ham. På en restaurant sitter han og drikker og bestemmer seg for en fortvilet beslutning der han bestemmer han seg for å stjele fra sin mor. Om natten sniker han seg inn i hjemmet, bryter seg inn i morens chatol og tar opp penger fra skuffen, men i siste øyeblikk ombestemmer han seg og legger på plass pengene. "Moren" har i mellomtiden våknet av bråket og ser at han legger pengene på plass. Hun tilgir sønnen og da en nabo kommer med en politimann, sender hun dem ut igjen. Sammen går de til "Hansen, kellner og rentier" for å ordne opp i sønnens pengeforhold. I mellomtiden drar "Anna, Hansens datter" til sin far og fravrister ham gjeldsbeviset og brenner det. Dette gir faren et slikt sjokk at han faller død om. Filmen ender med at "moren" og sønnen kommer inn i rommet og moren går med på at de to unge kan forenes. Jeg vil senere skrive et mer omfattende fra filmen.

"Ved Fængslets Port" (1911) er et godt eksempel på det håndsverksmessige høye standard som dansk film befant seg i 1911 og filmen utmerker seg også ved August Bloms anvendelse av dekorasjoner som et middel for å karakterisere de personer som lever i dem. Eks er "Etatsrådinde Metha Hellertz, enkefrue" hjem er som er fyldt opp av mørke, gedigne møbler av borgelig snitt. (Se bilde oppe til venstre). Rommet til sønnen har et gobelin med et motiv som kan virke noe erotisk (Se bilde til høyre) og det stedet han og "Anna" innretter har lyse og lette møbler. I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" avspeiles "Aages" forverrede økonomiske situasjon i deres leilighet ved at møblene forsvinner en efter en. Akkurat dette er vanskelig å bedømme da interiøret endres for hver scene fra leiligheten. 

Belysningsteknisk var August Blom en foregangsmann innenfor dansk film og filmen byr på flere gode eksempler på bruk av lysvirkninger. Eks er den scenen hvor "Anna" står i døråpningen til deres nye hjem og tar imot "Aage" som kommer opp havegangen. (Se bilde til venstre) I scenen hvor "Aage" skal stjele fra sin mor kombinere Agust Blom lyssettingen med speilvirkning som gir en dramatisk effekt. "Aage" kommer fra bakgrunnen inn i det mørke rommet og i speilbildet ser vi at han lytter på døren til morens rom før han går bort til chatollet og bryter det opp. I et speil i scenens bakgrunn ser vi nå morens reaksjon på det som hender. Så ombestemmer han seg og legger på plass pengene. (Se bilde til høyre). Så tennes plutselig lyset av viceverten og politiet, som har kommet inn i leiligheten og rommet bader i lys. Denne virkningen fikk de til ved at de ved scenens begynnelse hadde lagt et ugjennomsiktig klede på atelierets glasstak og på et gitt tegn ble kledet fjernet og lyset strømmet ned i atelieret. 

I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm"  finnes det også deler av en tintet og tonet kopi av filmen, noe som desverre ikke er utgitt på DVD-utgaven som er i sort/hvitt. Den tintet og tonete kopi av filmen skal August Blom ha vist evner til å bruke farvern ekspressivt og eks på det er sluttscenen hvor datteren river gjeldsbrevet ut av farens hånd og kaster det i kakkelovnen holdes sceneni den vanlige sepiatone. Men idet faren løper bort til kakkelovenen og river opp døren, slår en høyrød ildtunge ut, og han faller død om. Desverre er ikke denne scenne med i DVD-utgaven slik at man hverken ser at han river opp døren til kakkelovnen eller ildtungen. 

Filmen utmerker seg også ved få mellomtekster og alle tekstene er korte og årsaken til de få mellomtekstene er at August Bloms evne til å fortelle i bilder. Et godt eks på dette er den scenen hvor "Aage" sitter ved skrivebordet og forfalsker en sjekk. (Se bilde til høyre). På den tiden ville de fleste andre regissører hatt en innstilling og en forklarende mellomtekst, men August Blom skifter her fra halvtotal til nærbilde over hans venstre skulder slik at vi ser hendene hans, papirene og litt av ansiktet. Vi ser hva han gjør og behøver ikke noen forklarende tekst.

"Den farlige Alder" (1911) med den danske supplerende tittel "En Moders Skændsel", premiere den 07.04.1911 på "Panoptikon" med en lengde på 685 meter. Det var en filmatisering av Karin Michaëlis (Katharina (Karin) Marie Bech Michaëlis) (20.03.1872-11.01.1950) roman "Den farlige alder" (1910) som var den første delen av hennes dobbeltroman og "Elsie Lindtner" (1912) som representerte hennes andre store gjennombrudd. Bøkene vakte oppmerksomhet og ble filmatisert både i Tyskland, Danmark og U.S.A. Hovedtema i romaene var at kvinner også efter overgangsalderen er seksuelle vesner. Boken ble samme år oversatt til tysk og solgt i 86.000 eksemplarer på kun 14 dager. Det var dette stor salget av boken som førte til at hun også solgte romanen til et tysk filmselskap, noe som igjen medførte at "Nordisk Films Kompagni" måtte betale en bot til dette selskapet. Det skal her også nevnes at hun i samme periode selv ble skilt og giftet seg kort tid efter med en yngre mann, den amerikanske økonomiprofessor Charles Stangeland (??-??).

Filmen handler om den nettopp fylt 40 år gamle "Enkegrevinde Elsie von Lindtner", spilt av Gerda Christophersen (01.03.1870-13.03.1947), som debuterte med denne rollen, som er interessert i sin datter Lisas, spilt av Clara Wieth, forlovede "Leopold von Würzen", spilt av Valdemar Psilander (09.05.1884-06.03.1917). Under feringen av forlovelsen mellom Lise og forloveden forfører hun ham og datteren overrasker dem i det de kysser hverandre. Lisa reiser bort og "Enkegrevinde Elsie von Lindtner" og "Leopold von Würzen" gifter seg. Efter to års ekteskap er de langt i fra lykkelige da de ganske raskt hadde begynt å gli fra hverandre, hun fortsetter sitt flagrende sommfuglliv mens han sitter hjemme og grubler over sitt liv. I mellomtiden inviterer hennes gamle beundrer "Grev v. Dühringsdorf", Otto Lagoni () spiller "Den gamle greve" til en privat soiré hvor den feirede italienske kunstner Enrice Vallé skal opptre. Samme aften har "Leopold von Würzen" bestemt seg for å reise og efterlater et brev hvor han forteller at han at han har dratt ut på en lengere reise. Da "Enkegrevinde Elsie von Lindtner" senere leser brevet tolker hun det som at hun skal la det stå til. Hun inviterer kunstneren hjem til seg, forfører ham og sammen reiser de til Paris hvor hun fortsetter sitt utsvevende erotiske liv med andre unge menn. Efter en tid blir grevinnen syk og og innlegges dødssyk inn på et sanatorium. Da hun er for syk til å snakke, skriver hun og ber om at datteren og mannen må bli hentet. Datteren kommer like før moren dør mens mannen kommer for sent. Sammen står de ved den døde, men atter skilles deres veier, hun ut i en lykke som venter henne og for ham en duell for å vaske bort den plett Enrice Vallé har satt på hans ære.På slutten av programmet står det følgende:

"Dødelig saaret af Modstanderens Kugle ender hansit forspildte Liv for den Kvindes skyld, der ødede Livet for ham." 

"Den farlige Alder" (1911) var en av de danske "erotiske melodramaer" som fikk ry for å være dristige og som flere steder ble sterkt klippet av sensuren, eller helt totaltforbudt. Emnemessig brøt de med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene og her blir mennene fremstilt som ofre for kvinnenes hemningsløse seksuelle trang. I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" var det som en karikatur av disse kvinneskikkelsene at man fikk filmvampyren, noe som senere skulle bli alminnelig betegnelse i amerikansk film under betegnelsen "vamp". Men det var i dansk film det oppstod i 1911 da August Blom tok opp "Vampyrdanserinden" (1912), premiere den 04.03.1912 på "Panoptikon". Ukjent lengde på filmen. Filmprogrammet omtaler filmen som: 

"Dette effektfulde Skuespil fra Artisernes brogede Verden overstraaler højt det meste af, hvad Publikum hidtil har set af "levende Billeder""

I denne filmen spiller Clara Wieth rollen som "Silvia Lafont, vampyr-danserinden". I filmen er hun en søt ung skuespillerinne, som på teatret spiller rollen som vampyrdanserinne. Ved sin dans besnærer hun sin mannlig partner, til han dør, for derefter å kaste seg over ham og suge ut hans blod. Det er dette dansenummeret som er hovedelementet i filmen og varer en stor del av filmen og her ble det brukt en raffinert kunstlysfotografering for å understreke det vampyraktige ytterligere. Filmen ble en stor suksess og det ble solgt 112 kopier av den.

Men det var ikke første gang danskene hadde fått opplevd vampyrdanserinner. Allerede i februar 1911 opptrådte to amerikanere Alice Eis (??-??) og Herbert French (??-??) med en vampyrdans på "Cirkus Variété" i København. Teaterbladet "Masken" årgang nr. 22 skrev om forestillingen og om en tilskuer som: 

"Hver eneste Aften...sidder der i Fremmedlogen til venstre for Scenen...med spændt Opmærksomhed følger de ejendommeligt sensuelle dramatiske Dansenummer, der vilde have fyldt en Bournonville med Rædsel og Gru. Og hver Aften, naar den smækre, smidige Miss Eis - ene paa Scenen - gør et lille vildt Spring mod venstre Forgrund, ser hun denne Tilskuers Ansigt."

Også Clara Wieth hadde i foråret 1911 opptrådt i samme variété med en "Djævledans". Hun skal da ha opptrådt i en lang kjole, ikke ulik den kjole og attitude som hun hadde på seg i et dansenummer i "Ved Fængslets Port (1911). Det skal her nevnes at Alice Eis to år senere spilte rollen som vampyrdanserinnen i Robert G. Vignolas (05.08.1882-25.10.1953) film "The Vampire" (1913), som også var hennes eneste rolle for film. Herbert French spilte også bare i en film, det var John Emersons (29.05.1874-07.03.1956) film "The Social Secretary" (1916) hvor han spiller rollen som greve. 

I forbindelse med den suksessen "Nordisk Films Kompagni" fikk med  "Ved Fængslets Port" (1911), kan man forstå at selskapet fortsatte å lage filmer innen denne filmgenre og August Blom fortsatte derfor å regissere flere av denne type filmer. En av de filmene var "Ekspeditricen" (1911) med de danske supplerende titler "Ungdom og letsind" og "Ungdomssynd", premiere den 12.08.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 49 minutter og en filmlengde på 980 meter. Også her hadde Clara Wieth den kvinnelige hovedrollen og spiller her mot Carlo Wieth (11.12.1885-30.06.1943) som her fikk sin debut som filmskuespiller. Det skal her nevnes at de to giftet seg den 20.10.1906, et ekteskap som senere ble oppløst. Jeg har ikke funnet ut når, men den 12.05.1917 giftet han seg med skuespillerinnen Agnes Thorberg-Wieth (Agnes Thorberg Sommer) (31.05.1886-25.02.1981). 

Manuskriptet til filmen var skrevet av Lau Laritzen sr. (13.03.187802.07.1930) og det var et av hans første arbeid for film. Kortfatet handler filmen om en ung mann, "Edgar, geheimraadens søn", som er av bedre familie. Han forelsker seg i den vakre, men fattige, "ekspeditrcen Ebba". De to forelsker seg i hverandre og forholdet blir mere og mere intimt og en dag lover han henne, som en gentleman han er, at han skal gifte seg med henne. Men dette forholdet er hans far "Geheimraaden", spilt av Thorkild Roose (08.10.1874-06.06.1961) helt i mot og han avisser bestem enhver forbindelse mellom hans sønn og den fattige "Ekspeditricen". Faren overtaler sønnen til å besøke hans gamle venn, "Hofjægermester Grüner" som har en vakker datter "Lily", spilt av Zanny Petersen (20.05.1892-07.11.1976), som i stillhet svermer for sønnen. I mellomtiden har "Geheimraaden" tilbudt "Ebba" en sum for at hun ikke skal ha noe mere å gjøre med sønnen, et beløp hun avviser. Så får hun vite av sin "Principal" at hun ikke kan beholde henne i den tilstanden hun nå er i og hun gjemmer seg i storbyen. "Edgar" kan ikke glemme "Ebba" og skriver flere brev til hanskeforretningen og hverken han eller "Lilly" kan forstå hvorfor han ikke får svar. De vet ikke at hun forlengst er jaget bort fra butikken og at brevene til videreformidlet til "Geheimraaden". Sammen reiser "Edgar" og "Lilly" til byen og dag ser han en annonse i avisen fra "Fødselsstiftelsen" og gjenkjenner navnet hennes. Sammen med "Lilly" skynder de seg begge til "Fødselsstiftelsen", men de kommer for sent da hun er død. Ved siden av henne ligger det et lite barn i en vugge. "Lilly" tar ham i hånde og lover å være som en mor for hans barn. 

Filmen fikk en meget fin mottakelse bl.a. i Tyskland hvor den ble anmeldt av Ludwig Brauner (??-??) i "Die erste Internationale Film-Zeitung". Denne anmeldelsen fikk "Nordisk Films Kompagni" laget et særtrykk av og jeg har her deler av anmeldelsen da den også kommer inn på den danske filmindustrien på den tiden. Som det kommer frem i teksten er at dansk filmindustri var begunstiget med suksesser og at de ga seg i kast med vanskeliger oppgaver som de løste på en strålende måte. Ludwig Brauner skrev bl.a.:

Die Dänische Filmindustrie, die sich, von Erfolgen begünstigt, an immer schwierigere Aufgaben heranwagt und, was noch bemerkenwerter ist, sie auch gläzend zu lösen versteht, tritt abermals mit einem Film vor die Oeffentlichkeit, der einfach als Kabinettstück der Filmkunst bezeichnet werden muss. Das Shauspiel, das sich der Liebe Glück und Ende eines jungen Aristokraten zum Vorwurf wählte, ist so geschickt aufgebaut, dass der Zuschauer unwillkürlich den Eindruck hat, einen Roman aus dem Leben in beweglichen Bildern und Szzenen vor der weissen Wand abzulesen. Nicht in hastenden, einader Überstürzenden, die Handlung verzerrenden Bildern rollt sich das Stück vor den Augen der Zuschauber ab, sondern in logischer, folgerichtiger Verbindung, die das Vorhergegangene und Kommende leicht fasslich macht. Die Mitwirkenden im Stück sind Darsteller, die ihr Rollen kaum besser und lebenswahrer verkörpern können. Dazu kommt nochder von keiner Bühnenregiekunst erreichbare schnelle Wechsel der Szenen, der den Schauplatz der Vorgänge ohne zeitraubende Übergangspausen im Augenblick dahin verlegt, wo ihn der Zuschauser, dem sinne des Stücks nach, zu sehen erwartet. so arbeiteten heir eine treffliche Schaspielkunst, ausgezeichnete Regietaktik, Bühnensszenen - und Freilichtaufnahmen zusammen, um ein Filmstück herauszubringen, das in allem Ernst verdient, durch alle Kinematographentheater die Runde zu machen."

Eksempler på de den rolige spillestil som Ludwig Brauner beskriver er bl.a. den scenen hvor "Ebba" klipper av en lokk av "Edgars" hår og legger den i sin medaljong. Det er en detalje i filmen som får frem en stemning og forteller mye om personen, en filmteknisk måte som ikke var vanlig i filmene på den tiden. Akkurat som i "Ved Fængslets Port" (1911) varierer Axel Graatkjær også her sine opptak og han har her en meget vellykket motlysscene fra en blomsterbutikk, hvor "Edgar" er inne for å kjøpe blomster. Mens han står i butikken, sett i motlys, kjører trafikken forbi i bakgrunnen. Sluttscenen har en meget god overtoning der sykepleieren folder "Ebbas" hender, for så derefter en overtoning til "Edgar" som sitter med sammenvridde fingre. Begge hendene er plassert på samme sted på lerretet slik at det virker som hendense hennes blir til hans, en effekt som på den tiden var meget bemerkelsesverdig. 

Av August Bloms melodramaer fra det året kan nevnes "Livets Løgn" (1911) med de danske supplerende titler "Den skæbnesvangre Løgn" og "Fru Potifar", premiere den 29.02.1912 på "Kosmorama" (København), med en spilletid på 45 minutter og en filmlengde på 909 meter. Med denne filmen og "Det mørke Punkt" (1911) med den danske supplerende tittel "Mammie Rose", premiere den 07.12.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 44 minutter og en filmlengde på 885 meter, innledet han et samarbeid med fotografen Johan Ankerstjerne (17.01.1886-18.08.1959) som fra 1912 og fremover ble hans foretrukne fotograf. "Livets Løgn" (1911) med at August Blom får frem dybden i karakteristikken av den mannlige hovedperson "Willy Prager, læge", spilt av Valdemar Psilander, I denne filmen spiller han en pliktoppfullende lege og her får regissøren frem mange egenskaper hos hovedpersonen, det være seg scener hvor han sitter ved sykesengen, ser han stiller diagnoser osv. 

"Balletdanserinden" (1911) med de danske supplerende titler "Danserinden", "Brændende Begær" og "Brændende Kærlighed", premiere den 16.11.1911 på "Fotorama", med en spilletid på 40 minutter og en filmlengde på 800 meter. I denne filmen instruerte August Blom for første og eneste gang Asta Nielsen. Akkurat som i Urban Gads film "Den sorte Drøm" (1911), som ble tatt opp like før, spilte hun en kvinne mellom to menn. I motsetning til hennes prestasjon i "Den sorte Drøm" (1911) som var utpreget stjernespill, bestod hun her som en del av et ensemble og i filmen har hun et meget godt samspill med Johannes Poulsen (17.11.1881-14.10.1938) som på den tiden var dansk teaters førende unge skuespiller. I denn filmen viser en utpreget evne til å finne det visuelle, filmiske uttrykk for å karakterisere den rollen han spilte som "Jean Mayol, forfatter". I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" kommer hans skuespillertalent tydelig frem i samspill med Valdemar Psilander, hvis dennes spill virker flat og sterotyp i sammenligning med hans varierende spill. 

Også i denne filmen foretok de fotografiske eksperimenter som bl.a. ble benyttet i "Ved Fængslets Port", videreføres her. I en scene mens "Camille Flavier, balletdanserinde", spilt av Asta Nielsen, står på en estrade og reciterer, ser hun, at hennes elskede "Jean Mayol, forfatter", spilt av Johannes Poulsen, står og kotterer med en annen kvinne. Dette foregår off-screen, og vi opplever det via et speil. Et annet eks er det hvor Axel Graatkjær i filmens begynnelse bevisst arbeider med dybdevirkningen. "Jean Mayol" står i forgrunnen med ryggen til og betrakter "Camille Flaiver", som i bakgrunnen opptrer på en teaterscene. Dette er en meget avansert scene for ¨være filmet det året. 

I 1911 var det premiere på flere av August Bloms filmer som jeg her kortfattet vil komme inn på. Det var "Hamlet" (1911), premiere den 27.02.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 16 minutter og en filmlengde på 324 meter. Fimmanuset var skrevet av Oluf Jensen (??-??) som var redaktør i Helsingør. Skuespillet ble tatt opp på Kronborg og Helsingør Kloster og i filmen bærer skuespillerne orginale drakter fra 1600-tallet, drkater som var utlånt fra det Kongelige danske Arsenal. Dekorasjonene er de samme som ble brukt i "Skarpretterens Søn" (). "Jagten paa Gentleman-Røveren Singaree" (1911) med den danske supplerende tittel "Singaree", premiere den 23.03.1911 på "Løvebiografen", med en lengde på 295 meter. "Privatsekretæren" (1911) med den danske supplerende titel "Potifars Hustru", premiere den 15.05.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 20 minutter og en filmlengde på 400 meter. "Vildledt Elskov" (1911) med den danske supplerende tittel "Sparekassebogen", premiere den 03.07.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 34 minutter og en filmlengde på 675 meter
"En Lektion" (1911) med de danske supplerende titler "Aviatikeren og Journalistens Hustru" og "Et Drama paa Flyvepladsen", premiere den 19.07.1911 på "Panoptikon", med en lengde på 965 meter. "Hendes Ære" (1911) med den danske supplerende titel "Den naadige Frøken", premiere den 18.09.1911 på "Panoptikon", med en lengde på 750 meter. "Mormonens Offer" (1911) med den danske supplerende tittel "Et Offer", premiere den 02.10.1911 på "Panoptikon", med en filmlengde på 1080 meter. "Det bødes der for" (1911) med den danske supplerende tittel "Hævnet", premiere den 16.10.1911 på  "Biograf-Theatret", med en spilletid på 45 minutter og en filmlengde på 900 meter. "Herr Storms første Monocle" (1911) med den danske supplerende tittel "Min første Monocle", premiere den 24.10.1911 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 10 minutter og en filmlengde på 205 meter. "Kærlighedens Styrke" (1911), premiere den 13.11.1911 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 38 minutter og en filmlengde på 757 meter. "Ungdommens Ret" (1911), premiere den 26.12.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 35 minutter og en filmlengde på 712 meter.

I 1912 skjedde det en sosial forskyvning i melodramaenes fortellinger fra at de utspilte seg i de borgelige miljøer til de adlige og fyrstelige kretser. August Blom lagde i denne perioden noen filmer som fikk betegnelsen "løjtnantsfilm" og jeg vil her ta for tre av hans filmer. "Hans vanskeligste Rolle" (1913) ble produsert i 1912, men fikk først premiere den 14.07.1913 på "Biograf-Theatret", og hadde en spilletid på 26 minutter og en filmlengde på 520 meter. Den andre var "De Tre Kammerater" (1912), premiere den 02.12.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 36 minutter og en filmlengde på 725 meter. Den tredje filmen var "Den sorte Kansler" (1912) (bildet til venstre er fra det engelske programmet), premiere den 10.06.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 46 minutter og en filmlengde på 915 meter. Filmen er fritt efter William Magneys (??-??) roman "Den røde Kansler" (Ifølge Det danske filminstitut var det en roman), dansk utgave 1903. 

Denne filmen holdt på å skaffe "Nordisk Films Kompagni" rettsak på nakken da "Kinografen" hadde samtidig sendt ut en film om samme emne. Begge filmene baserte seg på teaterstykket til den engelske dramatiker William Magnay (i følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm" var det et teaterstykke. Jeg har desverre ikke funnet noe om forfatteren, hverken i oppslagsverk eller på Internet, noe jeg synes er meget rart). Stykket skal omkring like før ha vært oppført på "Casino" hvor Holger Rasmussen hadde regien. "Kinografens" utgave av stykket var "Kansleren kaldet "Den sorte Panter" (1912) hvor Holger Rasmussen og Einar Zangenberg (22.12.1882-14.10.1918), i følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm", hadde filmatisert forestillingen. I følge "Det danske filminstitut" var det de to som skrev filmmanuset til filmen og at den er efter Holger Rasmussens teaterstykke "Den sorte Panter". Filmen hadde premiere den 12.06.1912 på "Kinografen", med en spilletid på 50 minutter og en filmlengde på 982 meter. I følge "Kinografen" mente de at "Nordisk Films Kompagni" hadde tatt idéen fra dem, en mening som i følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm" stemmer. Men her var "Nordisk Films Kompagni" raskere ute enn "Kinografen" da de skyndte seg å skrive til forfatteren, og det på et tidspunkt hvor filmen var produsert og hatt premiere, og kjøpte filmrettighetene av forfatteren. Dermed kom ikke "Kinografen" videre med plagiatsaken.

Disse to filmene hadde premiere med to dagers mellomromslik at anmelderne hadde muligheter for å sammenligne dem. Desverre er det bare "Nordisk Films Kompagnis" utgave som er bevart slik at man i eftertid ikke kan få sammenlignet disse to filmene og jeg vil her presentere en anmeldelse Maud (??-??) gjorde i "Masken" den 30.06.1912, 2 årgang nr. 40:

"Ingen af Bearbejderne har holdt sig strængt til Forbilledet, men det er de samme Figurer, den samme Intrige og den samme Panter. Den i Fredriksberggade tykkes os vildes og frygteligst."

Om "Kinografens" utgave skrev vedkommende:

"Kinografens Scener i Fredriksberghave er af bedaarende Ynde og Eksterieurer og Interieurer fra Kronborg overordentlig smukke og interessante. Den halsbrækkende Klatren paa Ruinerne og Aufomobilturen er nerverystende. Dem temmelig lange Forestilling er intet Øjeblik trættende, Handlingen er hele Tiden fremadskridende og spændende, og alt falder let og naturligt. Kun en enkelt Gang har man benyttet sig af det kedelige Brevskriveri, og ikke ene neste trykt Replik er nødvendig for Forstaaelsen..."

Om "Nordisk Films Kompagnis" utgave skrev vedkommende:

"I Panoptikon vrimler det desværre med trykte Forklaringer og Brevskaber, og de virker altid irriterende paa den kultiverende Tilskuer, og Filmforfattere burde vogte sig for dem. Det synes, som om alle vore Slotte træder i filmens Tjeneste, her er det vort stolte Fredriksborg, som præsenteres i dejlige Billeder, der ligsom forskellige Partier i Enceinten er meget severdige...Holger Rasmussen er en fælere skurk i Frederiksberggade end Poul Reumert i Panotikon, det synes at falde den elskværdige Kunstner svært at bære den barske Maske med Alvor. ...Det er dog maaske alligevel ingen daarlig Idé at give de to Bearbejdelser samtidig, de er saa forskellige, at de næsten supplerer hinanden - og en Sammenligning er saare fornøjelig. Men man skal helst begynde ved Frihedsstøtten og gøre Tournéen indefter - lade Bonden komme førend Herremanden!"

Dette var ikke noen god anmeldelse av "Nordisk Films Kompagnis" utgave og det er tydelig at anmelderen er irritert over alle mellomtekstene i filmen som var på 22 tekster. Av dissevar fire titteltekster, d.v.ss at de angav filmens tittel og de medvirkenes navn. Utover dette var det 10 brev, en note, to forklarende tekster og fem replikktekster. Det interessante med denne anmeldelsen er i forhold til den kunstneriske utviklingen til August Blom, fra flere av hans filmer i 1911 med  "Ved Fængslets Port" (1911) og "Ekspeditricen" (1911), til denne filmen. Det virker som han her har gått et skritt tilbake i sin kunstneriske utvikling og i følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm" viker filmen nå og da ubehjelpsom med sine mange malte kulisser og skuespiller, som ved tidligere danske filmer oppfører seg som de skulle være på en teaterscene ved at de går ut og inn dører. Muligens skyldes det at han filmatiserte et teaterstykke og har nok hatt problemer med å frigjøre seg fra teateroppsetningen. De beste scene i filmen er derfor utendørsscenene, noe en anonym anmelder i "politiken" påpekte i sin anmeldelse dagen efter premieren:

"Den sidste Halvdel er afgjort den virkningsfuldeste. Man ser her Befrierne svømme gennem Fæstningsgrave og kravle gennem underjordiske Gange, og tilsidst imponeres man af den Masse Ryttere i fremmedartede Uniformer, som ledsager Prinsessen ved hendes Bryllupsindtog i Byen. Det er alt sammen meget flot sat i Scene."

De andre filmene av August Blom som hadde premiere i 1912 var "Den Undvegne" (1912) med de danske supplerende titler "Tugthusfangerne 10 og 13" og "Politimesteren", premiere den 05.02.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 46 minutter og en filmlengde på 915 meter, "Tropisk Kærlighed" (1912), premiere den12.02.1912 på Panoptikon, med en spilletid på 33 minutter og en filmlengde på 665 meter. Filmprogrammet omtaler filmen som: 

"Hindupigens Hjerte. Stort Drama i 50 Billeder. Handlingen foregaar dels i Indien, dels i og ved London". 

"Det gamle Købmandshus" (1912) med den danske supplerende tittel "Midsommer", premiere den 04.03.1912 på "Victoria-Teatret", med en filmlengde på 865 meter, "Dødens Brud" (1912), premiere den 13.04.1912 på Panoptikon, med en filmlengde på 935 meter
"Eventyr paa Fodrejsen" (1912) med den danske supplerende tittel "Den udbrudte Slave" , premiere den15.04.1912 på "Kosmorama" (København), med en spilletid på 31 minutter og en filmlengde på 625 meter. Filmen er fritt efter Jens Chr. Hostrups (??.1818-??.1892) Vaudeville-Komedie i 4 Akter "Eventyr paa Fodrejsen" (1848?). Teaterstykket hadde premiere den 15.05.1848 på "Det kongelige Teater". "Brilliantstjernen" (1912)  med den danske supplerende tittel "En uretfærdig Beskyldning", premiere den 03.05.1912 på Biograf-Theatret, med en spilletid på 14 minutter og en filmlengde på 290 meter, "En Opfinders Skæbne" (1912), premiere den 04.05.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 31 minutter og en filmlengde på 630, "Jernbanens Datter" (1912), premiere den 22.05.1912 på Panoptikon, med en filmlengde på 965 meter, "For aabent Tæppe" (1912) med den danske supplerende tittel "Desdemona", premiere den 25.05.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 548 meter, "Onkel og Nevø" (1912) med den danske supplerende tittel "Fader og Søn", premiere den 25.06.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 318 meter, "Guvernørens Datter" (1912), premiere den15.07.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 745 meter, "Dødsdrømmen"(1912) , premiere den 08.08.1912 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 323 meter, "Et Hjerte af Guld" (1912) med de danske supplerende titler "Sypigens Hemmelighed" og "Hjertets Guld", premiere den 19.08.1912 på Kosmorama (København), med en filmlengde på 800 meter, "Damernes Blad" (1912), premiere den 20.09.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 17 minutter og en filmlengde på 340 meter, "Historien om en Moder" (1912) med de danske supplerende titler "En Moders Kærlighed" og "Kampen for Barnet", premiere den 26.09.1912 på "Kosmorama" (København), med en ukjent filmlengde. "Hjærternes Kamp" (1912) andre titler "Hjerternes Kamp", premiere den14.10.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 4 minutter og en filmlengde på 812 meter, "Hans første Honorar" (1912) med den danske supplerende tittel "Det første Honorar", premiere den 08.11.1912, med en spilletid på 18 minutter og en filmlengde på 360 meter og "Operabranden" (1912) med den danske supplerende tittel "Bedstemors Vuggevise", premiere den 26.12.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 39 minutter og en filmlengde på 785 meter. 

1913 var et aktivt år for "Nordisk Films Kompagni" og for August Blom ble det en arbeidsom tid. I løpet av dette året isecenesatte han seks filmer, korte lystfilmer og lange dramatiske filmer før han startet arbeidet med sitt hovedverk "Atlantis" (1913). Denne filmen krevde så mye av hans arbeidskapasitet at han måtte avslutte arbeidet han hadde startet med filmen "Elskovleg". (Dette var en film som Holger-Madsen (11.04.1878-01.12.1943) fullførte året efter, "Elskovsleg" (1914)). Dette er årsaken til at han fikk bare tid til å regissere tre filmer til det året efter at han var ferdig med "Elskovsleg". Derfor måtte selskapet ansatte flere regissører til å arbeide med de dramatiske filmene.

Den første filmen jeg vil ta for meg som hadde premiere i 1913 var "Atlantis" (1913) og jeg vil her korttfattet ta for meg filmen. Jeg viser ellers til en lengre artikel om filmen. "Atlantis" (1913) hadde premiere den 26.12.1913 på "Palads", med en spilletid på 114 minutter og en filmlengde på 2280 meter. Lengdeangivelsen er uten mellemtekster. DVD utgaven har en spilletid på 116 min (20 fot per sek) og er med mellomtekster. Det eksisterer to forskjellige slutninger på filmen, en lykkelig og en ulykkelig, og den sidstnevnte ble laget for det russiske publikum. Filmen er basert på Gerhart Hauptmanns (15.11.1862-06.06.1946) roman "Atlantis" (1912), som opprinnelig var en avisføljetong. I følge Casper Tybjerg (??.1968-) ble hans forelegg publisert fire uker før Tatanics forlis. Selve filmmanuset var, i følge kontrakten med Gerhart Hauptmann, skrevet av Karl Ludwig Schröder (1877-1940), forhenværende tysk teaterdirektørsom var leder av manuskriptavdelingen hos "Nordisk Films Kompagnis" avdeling i Berlin og hadde knyttet flere tyske forfattere til selskapet, og ble bistått av Axel Garde (18.03.1876-22.01.1958). Filmen holder seg meget tett opp til Gerhart Hauptmanns roman, noe Karl Ludwig Schröder sørget for og derfor fikk ikke frigjort seg kunstnerisk i forhold til historien. De eneste endringene som ble gjort ved filmatiseringen var "Dr. Friedrich von Kammacher" tre drømmer som var slått sammen til en drøm, filmen fortelles historien kronologisk, mens det i romanen ble i flere tilfeller anvendt tilbakeblikk. Det siste var en fortellerteknisk uttrykksform som August Blom ikke brøt med den gengse fortellerform, slik Gerhart Hauptmann og noen andre forfattere gjorde det i moderne romaner. 

Dette var antageligvis den mest ambitiøse filmen som "Nordisk Films Kompagni" produserte i årene opp til 1914, og ut i fra korrespondanse fremgår det at selskapet skiftevis kalte den for en kunstfim og en forfatterfilm. I følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm" kan man betegne "Atlantis" (1913) på godt og vondt som et vendepunkt innenfor dansk film. Erik Ulrichsen (14.08.1923-??.2001) skrev i april 1958 en innledning til "Det danske Filmmuseums" fremvisning av filmen at han har kalt den for den første eller en av de første moderne filmer som er tatt opp i Danmark. Hans begrunnelse er at vi her står overfor en filmatisering av en roman om moderne mennesker. Med denne filmen ville "Nordisk Films Kompagni" virkelig lage den store litterære filmen og et brev til filmutleieren L. Gottschalk (??-??) i Düsseldorf viser tydelig hvilke ambisjoner selskapet hadde med denne filmen. Jeg har tatt med brevet her da det forteller hvilke storstile planer de hadde for filmen. I brevet skriver de:

"Die Inszenierung hat Vorbereitungen, Vorkehrungen und Unkosten verursacht wie niemals vorher en anderer Film. Die Inszenierung allein hat, nach monatenlangen Vorbereitungen ûber vier Monate angestrengtester Arbeit erfordert. Schon nach kurzer Zeit ergab er sich, dass der Voranschlag der Kosten überschriiten werden musste, und die Gesamtherstellungskosten des Negatives nahezu eine halbe Million Mark betragen. Sämtliche Dekoration wurden vollständig angefertigt, die künstlerische Ausstattung mit charakteristischen zum Teil sehr prunkvollen Innenräumen u. Möblen zeigt die Filmkunst auf eiener noch nie gesehenen Höhe. Der Film wird kaum unter 4-5000 Meter in der endgültig redigerten Fassung erthalten. Ausser etwa 80 Hauptdarsteller von ersten Theatern Kopenhagens (mit Fräulein Ida Orloff vom Wiener Burgtheater und dem bekannten armlosen Artisten C. H. Unthan als Gäste) sind mehr als 100 Darsteller in kleineren Rollen und über 500 Mitwirkende in den Schiffsszenen, beschäftigt. Im Ganzen waren zu allen Inszenierungen der Seeszenen, zum Transport der Darsteller, zum Gebrauch des Regisseurs und Photographen etc. ausser dem grossen Oceandampfer drei Ûbersee-Frchtdampfer, zwei Schleppdampfer, das mit einen Kostenaufwand von 10,000 Mark erbaute Wrack, und drei Mototboote erforderlich."

Det ble skrevet meget om filmen og det var aldri blitt skrevet så mye om dansk film hverken i danske eller utenladske aviser, en presseomtale som "Nordisk Films Kompagni" var meget fornøyd med. Men det var ikke bare postiv omtale som kom på trykk i avisene da det var flere som syntes det var usmakelig å filmatisere romanen så kort tid efter "Titanic" katastorfen, spesielt fordi den sentrale scenen i filmen var et skipsforlis. Til forlisscenen hadde "Nordisk Films Kompagni" leid et av "Det forenede Dampskibsselskabs" skip "C. F. Tietgen", et skip som var på 8175 brt, havde 5000hk og var bygget hos Harland & Wolff i Belfast i 1897, og som var søsterskipet til "Norge", et skip som et par år var gått ned med sin besetning. En av de som var kritisk var Sven Elvestad (06.09.1884-19.12.1934)) som den 04.08.1913 skrev følgende i "Tidens Tegn":

"det er i seig selv ikke noget at si på, at en smart filmforretning søker at skape en sensation, som kan bringe formuer ind i kassen. Men hvad der er egnet til at vække opmærksomhed er dette, at et firma som Forenede Dampskibsselskap udlejer en af sine utvandrerdampere til denne spøk. Hele Forendes fortjenes på affæren kan højst andra til fem tusen kr. og for disse lumpne skillinge går millionselskabet hen og bidrar til en komedie, som uvilkrlig maa gjenopvække i erindringen en katastrofe, som for få år siden bragte sorg og fortvivlelse over hundreder av skandinaviske hjem. Det kan ikke negtes, at man har en vis uhyggefølelse ved at se "Norges" søsterskib utlejet til en varietéforestilling..."

Opptakene, bortsett fra enkelte locationopptak, fant sted i perioden 18.07.1913-26.09.1913, en opptakstid som var usedvanlig for "Nordisk Films Kompagni" på den tiden da de stort sett brukte en uke på å ta opp en spillefilm. Til regiarbeidet valgte Augsust Blom å ansatte en regissørassisten, Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1972) da arbeidet ble meget omfattende på grunn av de flere hundre medvirkende og et stor utbud av skip og annet nødvendig utstyr. I følge Bjørn Rasmussen "Verdens beste film" skal det ha vært ansatt enda en assisten, ungareren Mihály Kertész (24.12.1886-10.04.1962), som senere under navnet Michaet Curtiz skapte seg et stort navn som regissør i Hollywood. Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på denne påstanden, men han hadde en birolle i filmen og i følge "IMDb" hadde han rollen som "Hans Fuellenberg, Friedrich's college pal".

"Atlantis" (1913) er inndelt i syv akter og 100 avdelinger. Opprinnelig skulle filmen hatt en lengde på 3 600 meter, det vis med en spilletid på ca tre timer. Dette i følge et brev av begynnelsen av oktober 1913 til filialen i London hvor det står:

""Altantis" bliver ca. 2600 m. lang i tilrettelagt Stand og kan af Kunstneriske Hensyn næppe beskæres yderligere." 

På den tiden var en slik filmlengde meget usedvanlig og det tok ikke lang tid før filmens utleiere, i første omgang de tyske, foreslo allerede i oktober 1913 en nedkjæring til 2.600 meter, og et brev av 07.11.1913 til filialen i London informerte "Nordisk Films Kompagni" at de nå hadde besluttet å kutte ned på filmen til en lengede på 2 600 meter. Resultatet var at den utgaven av filmen, i følge Marguerite Engberg "Danske stumfilm", som ble sendt til filmsensuren i Danmark hadde en lengde på 2.442 meter og hadde 128 tekster. I følge "Det danske filminstitut" har filmen en lengde på 2.280 meter uten mellomtekstene. 

Filmen er stort sett filmet "on location", og i og utenfor eksisterende bygninger, og August Blom brukte her i svært liten grad atelieropptak, noe som styrker filmen og får den til å bevege seg bort fra de "internasjonale" miljøene som preget dansk film spesielt i perioden 1911 og 1912. Filmens handling foregår i Berlin, Paris, London, New York, Canada og ombord på en amerikabåt. Som eksempel på "location-opptak" kan nevnes de scener hvor vi ser Olaf Fønss i Berlins gater og her får vi se noen gode scener med kjørende kameraer hvor "Dr. Friedrich von Kammacher" sitter i en drosje. Men det spesielle med scenene fra Berlin er i starten hvor "Dr. Friedrich von Kammacher" kommer ut fra en togstasjon og setter seg inn i en drosje. Idet bilen kjører av gårde, ser man et skilt på veggen med navnet "Wintergarten". Jeg tolker det slik at det er det samme stedet hvor brødrene Max Skladanowsky (Max Richard Skladanowsky) (30.04.1863-30.11.1939) og Emil Skladanowsky (1859-1945) den 01.11.1895 hadde den første offentlige filmfremvisningen viste sine egne filmopptak. Hvis min antagelse er riktig, så er scenen spilt inn på Friedrichstraße da "Wintergarten" lå i sentral-hotell i Friedrichstraße 143-149. (Se bilde til venstre.)

Også scenene fra New York, men her er disse scenene bestilt fra filmselskapet og hovedpersonen er derfor ikke med på disse scenene. Andre scener er innspilt i Danmark, samtidig som de skal forestille steder personene oppholder seg. Eksempler på slike opptak er scenen hvor "Dr. Friedrich von Kammacher" slutter seg til en kunstnerkoloni i New York og hvor det ble filmet de hvite rekkehusene i Klampenborg, de såkalte "cottagehusene". Scenene i "Eva Burns, billedhuggerinde" atelier er tatt oppi den danske billedhugger Rudolf Tegners () atelier. Glyptotekets fasade brukes som bakgrunn for et møte mellom "Dr. Friedrich von Kammacher" og "Eva Burns" i New York. Det som skal forestille den canadiske ødemarken, er i virkligheten tatt opp i omegnen av Finse i Norge. Størsteparten av opptakene på skipet er tatt på de båter som ble leid inn for formålet, og opptakene på "Roland" er tatta opp med naturlig lyskilder, noe som gjør enkelte scene noe mørke. Bare scenene i fyrrommet og "Dr. Friedrich von Kammachers" kahytte er tatt opp i atelier. 
Filmen har flere avanserte scener i forhold til bevegelig kamera og lyssetting, og eks på det er bl.a. scenen hvor "Dr. Friedrich von Kammacher" og "Eva Burns" kjører med sporvognen og man ser omgivelsene gli forbi i bildets sider. Her arbeidet August Blom og Johan Ankerstjerne () meget avansert medd både motlys og sidelysopptak, og kontrasten i bildene kommer meget godt frem.

Rollebesetningen i en hver film er viktig for om den skal fungere elller ikke, og i dette tilfelle ble det tatt noen feil valg. Problemet oppstod da Gerhart Hauptmann krevde at Olaf Føness (17.10.1882-03.11.1949) skulle ha den mannlige hovedrollen "Dr. Friedrich von Kammacher", at Ida Orloff (??-??) skulle ha den kvinnelige hovedrollen "Ingigerd Hahlstrøm, danserinde" og at Charles Unthan (??-??) skule ha rollen som den armløse "Arthur Stoss, artist". Om valget av de to sistnevnte skrev "Nordisk Films Kompagni" følgende i et brev til hr. Fred. A. Talbot i England: 

"...the part of "Ingigerd" and the armless virtuoso "Arthur Stoss" were played by the very same persons, who where, so to speak, used as models by Gerhart Hauptmann, when he wrote his famous novel. These two artists, miss Ida Orloff and Mr. C. Unthan (These are their real names,were his traveling companions on the trip accross the Atlantic."

Olaf Føness fikk, som tidligere nevnt, hovedrollen som "Dr. Friedrich von Kammacher", en rolle han ikke tolker så godt og jeg er enig med Marguerite Engberg "Danske stumfilm" at rollen skulle ha vært gitt til Valdemar Psilander. Ut i fra de filmene jeg har sett med ham er jeg sikker på at han meget godt ville ha tolket rollen som vitenskapmannen med sine problemer. Men det mer fatale valget av skuespiller, var valget av  Ida Orloff, som på den tiden var en fêteret skuespiller på "Burgertheater" i Wien, men ikke den unge piken som, i følge romanen ikke var en dag over 16 år, og det ser man også tydelig i filmen at hun er mye eldre. Muligens ville hun heller ha passet i rollen i 1892, da hun og  Gerhart Hauptmann seilte sammen over Atlanterhavet, men i 1913 passet hun hverken aldersmessig eller ut fra hennes mangelsfullle talent. Personlig synes jeg at hun ofte overspiller, gjør lite ut av rollen og klarte ikke å skape noen interesse omkring sin person, og jeg synes det er rart at August Blom ikke klarte å dempe hennes teatralske spillestil. Det skal her nevnes at denne filmen også var hennes eneste filmrolle. Valget av Charles Unthan til rollen som den armløse artist var ikke så ille da dette kun var en birolle, men efter å ha sett filmen flere ganger gir ikke den rollen meg noen mening i forhold til handlingen i filmen. Dette i forhold til f.eks. Tod Brownings () film "The Unknown" (1914) hvor Lon Chaney () spiller en armløs knivkaster på et sirkus. Jeg er derfor enig i Marguerite Engberg "Danske stumfilm" at denne birollen ble blåst opp for meget og det er ikke noen kunstnerisk begrunnelse for filmen at vi ser rollepersonen opptre på en scene og skrive på skrivemaskin, åpne en flaske vin o.s.v.

Resten av rollebesetningen bestemte "Nordisk Films Kompagni" selv og rollelisten var meget lang og innbefattet flere hundre statister, og det var spesielt filmens sentrale scene, skipskatastrofescenen som krevde de mange medvirkende. Denne scenen ble tatt under stor reklamamering i Køgebukt, og det ble sommerens sciety begivenhet der mange av bourgoisiets kvinner og menn  opptrådte gratis som statister. Også flere av "Nordisk Films Kompagnis" styremedlemmer var også statister i filmen. 

Men resultatet av valget av hovedrollerinnehaverne var at bl.a. engelskmennene ønsket klippe bort alle de scenene hvor Ida Orloff opptrer, noe som selvfølgelig ikke lot seg gjøre da det ville ha ødelagt hele handlingsforløpet. Selv ikke østerrikerne aksepterte bruken av "Burg-Theaterskuespillerinnen", noe som fremkommer i et et brev av 08.01.1914 fra "Nordisk Films Kompagni" til Karl-Ludwig Schröder i Berlin:

"Der Artikel von Ida Orloff ist nur in diesen beiden Ländern zur veröffentlichung geeignet. In allen anderen Ländern, wo Frau Orloff als Schauspielerin bischer unbekannt war, hat ihr Auftreten in Film leider nu zu einer sehr unschmeichelhaften Kritik Anlass gegeben."

Med blekk er det tilføyd følgende:

"Wie wir jetzt hören, leider auch in Wien, wo das Publikum bei der Premiere einfacht gelacht haben, als Frau Orloff erschien.
          Frost."

"Atlantis" (1913) ble en fiasko for "Nordisk Films Kompagni" og fikk konsekvenser for selskapet ved at tillten nå var rokket i utlandet. Før kjøpte de filmer usett, en innkjøpspolitikk de nå raskt endret på. Men det var ikke bare selskapene i utlandet som fikk en negativ holdning til dansk film, den påvirket også "Nordisk Films Kompagnis" filmproduksjon da de ikke fortsatte det tematiske filmen hadde innledet om det moderne mennesket problemer. De vendte heller tilbake til den vante melodramatiske filmen om jalousi og utroskap, et tema som publikum begynte å miste interessen for, og som snart skulle foreldrende. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hadde publikums smak på den tiden endret seg og de var ikke lenger interessert i å se filmer som omhandlet degenererte aristokrater, sinnsforvirrede leger eller hallusinerende hypnotisører. Drømmefabrikken til Ole Olsen fungerte ikke lenger og det var nå at Charles Magnussons (26.01.1878 - 18.01.1948) "Svenska Bio", med sine sosiale filmer og de store slektsagaene, var i ferd med å avløse dansk film.

Til slutt kan det som en korusitet nevnes at han den 06.04.1917 giftet seg med Johanne Blom Fritz-Petersen (Johanne Caroline Petersen) (18.10.1879-22.12.1961), en enke som den 16.07.1899 hadde giftet seg med den ellers dyktige teaterskuespiller og "Casino-direktør" Frits Petersen (Fritz Cato Petersen) (11.03.1877-28.03.1911) som i desember 1910 måtte trekke seg tilbake som direktør for "Casino" av så vel økonomiske som av personlige årsaker.

WILLIAM AUGUSTINUS
Men allerede i 1911 ansatte "Nordisk Films Kompagni" flere regissører, og blant de som ble ansatt var William Augustinus (16.03.1866-24.10.1925). Han regisserte en rekke komedier og dramatiske filmer innen han ble sagt opp under opptakene til "Dødsflugten" (1911) i juli 1911, en film som Eduard Schnedler-Sørensen overtok regiarbeidet på. Av hans filmer er det bare "Dyrekjøbt Ære" (1911) som er bevart. Filmen hadde en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 310 meter. Denne filmen skal fortellerteknisk vært primitiv og karaktertrekkene til skuespillerne skal heller ikke ha virket overbevisende. Filmen handler om en mann som er utro mot sin kone, og mens han er bort blir konen drept av en innbruddstyv. For å ikke ødelegge sin elskerinnes rykte, hun er en gift kvinne, røper han ikke hvor han har vært og dermed har han ikke alibi og dømmes for hustromord. 

Jeg har ikke funnet mer informasjon om filmarbeidet til William Augustinus og hans filmer, bortsett fra at han regisserte følgende filmer: "Operationsstuens Hemmelighed" (1911) med den danske supplerende tittel "Kloroformmasken", premiere den 08.09.1911 på "Biograf-Theatret" med en lengde på 360 meter, "Røveriet paa Væddeløbsbanen" (1911) med de danske supplerende tittler "En Kvindes Værk" og "Kvindens Magt", premiere den 07.10.1911 på "Biograf-Theatret" , med en spilletid på 19 minutter og en filmlengde på 380 meter, "Godt klaret" (1911) med en spilletid på 7 minutter og en filmlengde på 138 meter, "Den Sorte Hætte" (1911) , med en spilletid på 9 minutter og en filmlengde på 388 meter, "Skæbnens Hjul" (1911) , med en spilletid på  minutter og en filmlengde på 332 meter. 

"Hævnen er sød" (1911), med en spilletid på 8 minutter og en filmlengde på 160 meter. Filmen er "En munter Sommerkomedie med en bedrøvelig Slutning" og handler om "Hans" og "Peter" som ligger i haven og hviler middag da deres storesøster "Marie" og hennes venninne ""Hanna" vekker dem med å helle  vann over hodet på dem. De to guttene sverger da på å ta en blodig hevn og den anledningen får de snart da "Marie" legger fra seg hatten sin på hekken mens hun snakker med "Jensen" som hun svermer for. Guttene bestemmer seg for å bytte ut hatten hennes med en gammel utrangert hatt, men da de får øye på "bydrengen" fra et hattemagasin som kommer med en ny hatt til "Hanna" og får byttet om disse hattene. Dette fører til en del forvikler, saken blir oppklart og gutten får sin straff.

"Stævnemødet i Frederiksberg Have" (1911) , med en spilletid på 8 minutter og en filmlengde på 168 meter. Filmen handler om "Lilli, Lams datter", spilt av Ellen Kornbeck (23.12.1884-??.1962) som mottar et brev fra sin kjæreste "Carl, løjtnant", spilt av Nicolai Brechling (), om å møte ham kl 5 i Fredriksberg have og himmelsfornøyd løper hun inn til sin foreldre for å be om be om å få lov til å gå. Moren hennes "Fru Lam", spilt av Elna From (15.06.1869-05.07.1943), har ikke noe imot det, men faren "Lam, pensionist", spilt av Bertel Krause (17.10.1880-08.01.1924), sier bestemt nei. Gråtende forteller "Lilli" dette til "Stine, pige", spilt av Julie Henriksen (29.11.1872-21.03.1949), som foreslår at "Lilli" kan få låne tøyet hennes for å lure faren.. "Lilli" forter seg nå avgårde i lånte klær, men det går ikke mer enn to minutter før "Stine" kommer på at hun selv sitter med en inbydelse til å møte sin kjæreste. Problemet er at hun har lånt bort klærne sine og må derfor låne klær av "Lilli", og efter en rask omkledning styrter hun også avgårde for å møte sin elskede. Dette klesbyttet byr på en del forvekslinger.

"Lægens Hustru" (1911) , med en spilletid på 20 minutter og en filmlengde på 390 meter, "Kreditten leve" (1911) med en lengde på 217 meter, "Den hvide Tulipan" (1911) , med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 235 meter, "For hendes Skyld" (1911) hvor han også stod for filmmanus , med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 307 meter, "Hævnen hører mig til" (1911) , med en spilletid på 21 minutter og en filmlengde på 418 meter, "Lad være at blinke" (1911), i følge "www.danskefilm.dk" har filmen tittelen "Lad være med at blinke", "Troskabsprøven" (1911) , med en spilletid på 13 minutter og en filmlengde på 263 meter og slik jeg har forstått det, hadde Karen Lund (??-??) den eneste rollen i filmen. "Tvillingebrødrene"(1911) med en lengde på 171 meter, "En bevæget Bryllupsnat" (1911) med de danske supplerende titler "En ubehagelig Indkaldelse" og "Bryllupsnatten", premiere den 30.11.1914 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 11 minutter og en filmlengde på 228 meter, "Frelserpigen" (1912), "Den uundgaaelige Jensen" (??) med en lengde på 254 meter, "Smæklaasen" (??) med en lengde på 154 meter og "Mislykket Optagelse af levende Billeder" (??) hvor han også stod for filmmanuset, med en lengde på 119 meter.

Som man vil legge merke til vedrørende filmene er at de er korte, dvs at de generelt har en lengde fra 160 meter til 418 meter, med en overvekt på under 300 meter. Ut i fra innholdsomtalen i tre av filmene hans, kan det tenkes at de filmene William Augustinus regisserte var enkle komedier og dramatiske filmer med en enkel fortellerteknikk. Det er nok årsaken til at han efter så kort tid ble sagt opp midt under et filmopptak.

EDUARD SCHNEDLER-SØRENSEN
Eduard Schnedler-Sørensen (Eduard Schnedler Sørensen) (22.09.1886-30.09.1947), bindestreken i navnet ble tatt i bruk omkring 1913. Han var opprinnelig utdannet urtekremmer i 1904 og arbeidet bl.a. som handelsreisende og forsikringsagent. Den første kontakten med film skjedde ved at han i en kort periode ble engasjert av Peter Elfelt for å reise rundt i landet og vise frem "levende bilder". Det var i denne forbindelse at han ved en tilfeldighet traff på Frede Skaarup (11.10.1881-02.01.1942) i Ringkøbing som førte til at han i 1908 ble ansatt hos "Kinografen" som salgsagent i provinsen og i 1909 ble han ansatt hos "A/S Hermansen", "Det danske filminstitut" oppgir her produksjonsselskapet navn til "Th. S. Hermansen", i Århus hvor han i begynnelsen arbeidet som selger, men avanserte ganske raskt som regissør og manusforfatter med filmen "Den lille Hornblæser" (1909) som hadde premiere den 21.10.1909, med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 380 meter. 

Eduard Schnedler-Sørensens karriere utviklet seg raskt og da Århusfirmaet, som i mai 1910 endret navnet til "Fotorama", åpnet en filial i København, var det han som ble leder av den. Samtidig ble han også engasjer ved diverse kinoer i hovedstaden, "Luksustoget" som i februar skiftet navnet til "Løvebiografen" og "Panoptikonteatret" hvor han var direktør i perioden fra 1910 til det stengte i 1925 (Det danske filminstitut oppgir årstallet til 1927). Det skal her nevnes at det var forfatteren Otto Larssen (Jens Otto Gyntelberg Larsen) (01.08.1864-21.01.1910) som i foråret 1909 fikk idéen om å vise "virkelig kunst i levende Billeder", hvor det også skulle produseres film, og planene var at materialet fra "Det stumme Teater", som det skulle hete, skulle oppbevares på det "kongelige Bibliotek" for å gi fremtiden et inntrykk av nåtidens scenekunst. Panoptikons styre tilbød ham sin søylehall som lokale, men det tok ikke lange stunden før det samme styre skubbet ham til side slik at de fikk bevilgningen og han fikk en beskjeden lønnet post som "kunstrisk leder". Bevilgningen ble utstedet til "A/S Panoptikon" den 22.07.1909. Allerede i januar 1910 døde Otto Larsen og det var da Eduard Schnedler-Sørensen overtok ledelsen over "Panoptikonteatret" som åpnet den 09.04.1910.

Videre ble han i 1913 leder av "Vestebro Teater", hvor han også var bevilgningshaver, et engasjement som varte helt frem til hans død. I oktober 1913 ble han teaterleder da han overtok "Frederiksberg Teater" med Peter Fjellstrup () som kunstnerisk leder. og senere ved åpningen av "Alexandra Teatret", et prosjekt som bare ble av kort varighet. I 1918 vendte han tilbake som meddirektør i "Fotorama", og i 1924 overtok han posten som administrerende direktør efter Frede Skaarup (), en stilling han hadde frem til 1930. Det er ikke rart at han ganske raskt ble betraktet som en av de filmmennene som hadde en eventyrlig løpebane og at han innen 1914 var blitt en "pengematador", noe "Politiken" artikkel den 06.03.1914 bekrefter: 

"...beskytter videnskap, holder stald på væddeløpsbanen, bor herskabeligt i gesandtkvarteret på Østerbro og er eier av fem. Filmfolk taler deres eget sprog, og når de siger fem, betyder det selvfølgelig 500.000 kr."

Men hans karriere ved "Fotorama" ble kortvarig da han allerede forsommeren 1910 måtte la seg ansettes ved "Nordisk Films Kompagni" som en del av forliket mellom "Fotorama" og "Nordisk Films Kompagni" på grunn av sistnevntes plagiat av "Fotoramas""Den hvide Slavehandel". Slik jeg har tolket flere kilder bl.a. Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", hadde han der en avtale om å produsere 10 filmer i året for kinoens produksjonsselskap, noe som på grunn av denne avtalen ble resusert til en film. Ansettelsen falt også sammen med "Nordisk Films Kompagnis" store oppsving, og ble i 1911 og i perioden 1911-1914 regisserte han over 60 filmer. I følge ham selv var det han som oppdaget Valdemar Psilander () og ordnet det slik at han fikk den mannlig hovedrollen i hans gjennombruddsfilm "Ved Fængslets Port" (1911), med regi av August Blom. 

Det var Eduard Schnedler-Sørensen som overtok William Augustinus påbegynte arbeide med "Dødsflugten" (1911). I de følgede år arbeidet han med en rekke filmer, både komiske og dramatiske filmer, for "Nordisk Films Kompagni". Han er bl.a. kjent for sine erotiske lystspill, kriminalfilmer og sensasjonsfilmer. Med filmen "Bedraget i døden" (1911) innledet han en kriminalserie med den orientalske giftblander Gar el Hama. Disse filmene utmerket seg ved at de har en realistisk stil i utendørsscenene og presise komposisjon, dramatisk klipping, noe som var sjeldent ved "Nordisk Films Kompagnis" filmer på den tiden, og at han klarte å holde trådene samlet slik at tilskueren ikke mistet orienteringen i historien. Eduard Schnedler-Sørensen bruker også en del virkemidler som kom overraskende på tilskueren, det være seg fallemmer som åpnet seg på uventete tidspunkter og hemmelige dører som plutselig åpnet seg. Eksempler på andre filmer i denne serien er "Dr Gar el Hama I" (1911) og "Gar el Hama II" (1912) også kjent som "Dr. Gar el Hamas flugt" (1912). Samme år regisserte han "Dødsspring til hest fra cirkuskuplen" (1912) som han i sin tid fikk berømmelse for. I eftertid er filmen blitt oppfattet som mer tung og stillestående i forhold til hans kriminalfilmer. Det enenste som hever filmen er et par flotte sensasjonsnumre. På den tiden begynte Eduard Schnedler-Sørensen å lage sine erotiske lystspill med "Den Strærkeste" (1912) som var en moderne utgave av "troll kan temmes" tema og "Vor tids dame" (1912). 

"Den forsvundne Mona Lisa" (1911)  med den danske supplerende tittel "Mona Lisa", premiere den 05.09.1911 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 250 meter
"Folkets Vilje" (1911) med den danske supplerende tittel "Kongemagt", premiere den 16.10.1911 på "Panoptikon", med en spilletid på 48 minutter og en filmlengde på 965 meter
"Dr. Gar el Hama" (1911) med den danske supplerende tittel "Bedraget i døden" og med andre titler "Dr. Gar el Hama I", premiere den 16.11.1911 på "Panoptikon", med en filmlengde på 800 meter 
"Dødsflugten" (1911) med den danske supplerende tittel "Skinsygen", premiere den 07.12.1911, med en spilletid på 27 minutter og en filmlengde på 533 Den unge "Grev Zachochin", spilt av Einar Zangenberg (22.12.1882-24.10.1918) er på besøg hos sin forlovede, "Sonja", spilt av Karen Lund (??-??). Han finner tilfeldigvis en besked til henne fra en nihilistgruppe, og han gir sig til å utspionere gruppens virksomhet. Greven opdages og tvinges til at slutte seg til gruppen. Politiet, ledet av "Rechowitz, sjef for opdagelsespolitiet", spilt av Otto Lagoni (27.11.1868-08.05.1944), kommer på sporet av gruppen og stormer møtelokalet. Nihilisterne flykter i bil, skarpt forfulgt av politiet.
"Anna fra Æbeltoft" (1911) med den danske supplerende tittel "Amors Genistreger" og med andre titler "Hvad Forældrene sammenføjer", premiere den 19.12.1911  384 meter
"De virkningsfulde Tabletter" (1911) med den danske supplerende tittel "Kvindelist", med en filmlengde på 312 meter 

"Kærlighed og Venskab" (1912) med den danske supplerende tittel "Venskab og Kærlighed", premiere den 08.01.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 795 meter 
"Strandingen i Vesterhavet" (1912) med den danske supplerende tittel "Pigen fra Redningsstationen", premiere den 22.01.1912 på "Panoptikon" ukjent filmlengde
"Naar Hjertet staar i Brand" (1912) med den danske supplerende tittel "Sommerflirt", premiere den 23.01.1912 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 308 meter 
"Levende Billeder" (1912) med den danske supplerende tittel "Frederik Buch i Biograf-Teatret", premiere den 18.02.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 5 minutter og en filmlengde på 97 meter
"Unge Pigers Værn" (1912) premiere den 08.03.1912 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 316 meter 
"Livets Baal" (1912) , premiere den 18.03.1912 "Panoptikon", med en filmlengde på 848 meter
"Et Trekløver" (1912) med de danske supplerende titler ”En Tur paa Dyrehavsbakken", "De Ægtemænd" og "Et nydeligt Trekløver", premiere den 24.03.1912 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 312 meter 
"Det farlige Spil" (1912) med de danske supplerende titler ”Et farligt Spil" og "Kanefarten", premiere den 28.03.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 39 minutter og en filmlengde på 775 meter
"Indbruddet hos Skuespillerinden" (1912) med den danske supplerende tittel "Øjnene", premiere den 25.05.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 220 meter 
"Du skal ikke solde" (1912) premiere den 25.06.1912 på "Panoptikon" 270 meter 
"Shanghai'et" (1912) med den danske supplerende tittel "Mænd som Ofre for Slavehandel", premiere den 29.07.1912 på "Panoptikon" 718 meter 
"Hvad Møllebranden afslørede" (1912) Manus med de danske supplerende titler ”Møllens Hemmelighed" og "Møllen", premiere den 13.08.1912 på "Panoptikon", med en filmlengde på 820 meter 
"Dødsspring til Hest fra Cirkuskuplen" (1912) med de danske supplerende titler ”Det store Clou" og "Den store Attraktion", premiere den 26.08.1912 på "Panoptikon", DVD utgaven har en spilletid på 43 minutter (16 fot per sek) og en filmlengde på 805 meter
"Dr. Gar el Hamas Flugt" (1912) med andre tittler "Dr. Gar el Hama II", premiere den 16.09.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 40 minutter og en filmlengde på 800 meter
"Hotellets nye Skopudser" (1912) med de danske supplerende titler ”Frederik Buch som Skopudser" og "Den nye Skopudser", premiere den 27.09.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 7 minutter og en filmlengde på 145 meter
"Den Stærkeste" (1912) med den danske supplerende tittel "En stærkere Magt", premiere den 30.09.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 34 minutter og en filmlengde på 680 meter 
"Dødsangstens Maskespil" (1912) med den danske supplerende tittel "Et Drama paa Havet", premiere den 03.10.1912 Kosmorama (København), med en spilletid på 34 minutter og en filmlengde på 675 meter
"Den kære Afdøde" (1912) premiere den 11.10.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 13 minutter og en filmlengde på 255 meter
"Badets Dronning" (1912) med de danske supplerende titler ”Alstrups Sommerhjerte" og "Badestedets Dronning", premiere den 31.10.1912, med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 309 meter. Handlingen i filmen starter med at ”fru Blank”, spilt av Else Frölich (31.08.1880-15.09.1960) reiser med et tog fra Hovedbanegården til Hornbæk og skal tilbringe noen dager der mens mannen og barnet er hjemme. På hotellet treffer hun på tre ungkarer, spilt av Carl Alstrup (11.04.1877-02.10.1942), Oscar Stribolt (12.02.1872-20.05.1927) og Torben Meyer (01.12.1884-22.05.1975) som kappes om å varte henne opp, uviten om at hun er gift. Det skjer da en del rivalisering mellom de tre mennene både på stranden og hotellet. På avreisedagen reiser hun videre til Helsingør, og stadig blir hun eskortert av de tre herrer. Stribolt er med på å velge en hatt. Under togreisen dukker de tre mennene opp igjen, men de får lang nese da de på Hovedbanegården blir presentert for ”fru Blanks” mann og datter. Jeg antar at det var Sigurd Lomholt (04.04.1871-10.03.1948) som spilte rollen som ”fru Blanks ektemann".
"Mellem Storbyens Artister" (1912) med de danske supplerende titler ”Cirkusliv" og "Løvefilmen", premiere den 08.11.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 31 minutter og en filmlengde på 620 meter
"Vor Tids Dame" (1912) premiere den 19.11.1912 på "Panoptikon", med en spilletid på 42 minutter og en filmlengde på 835 meter. Filmen handler om en millionærdatter "Anny, Stevensons datter" spilt av Clara Wieth () som forelsker seg i sin sjåffør "Hans Berner", spilt av Valdemar Psilander ().
"Ulykkens Galoscher" (1912) med de danske supplerende titler ”Den Undvegne" og "De forheksede Galoscher", premiere den 15.12.1912 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 9 minutter og en filmlengde på 180 meter
"Bornholmeruret"(1912) med den danske supplerende tittel "Bornholmeren", premiere den 31.12.1912 på "Kæmpebiografen", med en spilletid på 10 minutter og en filmlengde på 204 meter
"En god Maske" (1912), med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 240 meter 
"Apopleksi" (1912), med en filmlengde på 155 meter 

"En Skipperløgn" (1913) med den danske supplerende tittel "Da Christian Schhrøder blev dukket", premiere den 02.01.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 245 meter
"Et Drama i Kystbanetoget" (1913) med de danske supplerende titler ”Carl Alstrups Kraveknap" og "Kraveknappen", premiere den 10.01.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 10 minutter og en filmlengde på 205 meter
"Festforestilling i Snolderød" (1913) med den danske supplerende tittel "En Genistreg" , premiere den 19.01.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 238 meter
"Vennerne fra Officersskolen" (1913) med den danske supplerende tittel "Krydsede Klinger", premiere den 17.02.1913 på "Panoptikon", med en spilletid på 31 minutter og en filmlengde på 630 meter
"Kærlighedsprøven" (1913) med den danske supplerende tittel "Prøven", premiere den 19.02.1913 på "Kosmorama" (København), med en spilletid på 20 minutter og en filmlengde på 395 meter
"Den fremmede Tjener" (1913) med de danske supplerende titler ”Den nye Tjener" og "Carl Alstrup som Indianer", premiere den 21.02.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 11 minutter og en filmlengde på 224 meter
"Et Skud i Mørket" (1913) premiere den 19.06.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 312 meter
"Gæstespillet" (1913) Manus , premiere den 23.06.1913 på "Panoptikon", med en filmlengde på 325 meter 
"En Fortid" (1913) premiere den 03.07.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 33 minutter og en filmlengde på 668 meter
"En farlig Forbryderske" (1913) med den danske supplerende tittel "En romantisk Historie", premiere den 11.08.1913 på "Panoptikon", med en spilletid på 42 minutter og en filmlengde på: 830 meter
"Fader og Søn" (1913) med den danske supplerende tittel "Stabssergentens Søn", premiere den 17.08.1913 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 240 meter 
"Styrmandens sidste Fart" (1913) med den danske supplerende tittel "Ved Rattet", premiere den 21.08.1913 på "Panoptikon", med en spilletid på 42 minutter og en filmlengde på 840 meter
"Nellys Forlovelse" (1913) med den danske supplerende tittel "Kærlighedens Kispus", premiere den 15.09.1913 på "Panoptikon" 707 meter 
"Livets Blændværk" (1913) med den danske supplerende tittel "Et Intermezzo", premiere den 06.10.1913 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 19 minutter og en filmlengde på 375 meter
"Prins for en Dag" (1913) med de danske supplerende titler ”Hans Højhed", "Inkognito" og "Hans Kongelige Højhed", premiere den 11.12.1913 på "Panoptikon", med en filmlengde på 825 meter 

"Kvindehadernes Fald" (1914) med de danske supplerende titler ”Amor danser Tango" og "Amor stepper", premiere den 29.01.1914 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 256 meter 
"En nydelig Ægtemand" (1914) med de danske supplerende titler ”I Konsulens Klæder", "Herr Generalkonsulen" og "Naar Manden gaar paa Børsen", premiere den 03.02.1914 på "Panoptikon", med en filmlengde på 875 meter 
"Grev Zarkas Bande" (1914) med den danske supplerende tittel "Grev Zarka", premiere den 12.02.1914 på "Vesterbro Teater", ukjent filmlengde
"En Udskejelse" (1914) med den danske supplerende tittel "Alt for Fædrelandet", premiere den 13.04.1914 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 296 meter 
"Stemmeretskvinden" (1914) med den danske supplerende tittel "Kvinderegimentet", premiere den 27.04.1914 på "Panoptikon", med en filmlengde på 698 meter 
"Svindlere" (1914) premiere den 04.05.1914 på "Biograf-Theatret", med en filmlengde på 343 meter 
"Den fjerde Dame" (1914) premiere den 09.07.1914 på "Panoptikon", med en spilletid på 35 minutter og en filmlengde på 703 meter
"Carl Alstrup som Soldat" (1914) med andre tittler "Skuespilleren som Soldat", premiere den 05.10.1914 på "Biograf-Theatret", med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 232 meter
"Grev Dahlborgs Hemmelighed" (1914) med de danske supplerende titler ”Psilander-filmen" og "Psilander", ukjent filmlengde. Filmen har Nordisk negativnr. 1112, men den er produseret av Valdemar Psilander selv og ble vist i forbindelse med hans varieté-optreden på Royal Orfeum i Budapest i Ungarn i februar og marts 1914. Filmen kan derfor ikke betraktes som et selvstendig verk.
"Søndagsjægerens Jagtæventyr" (1914) med den danske supplerende tittel "Nikke", med en filmlengde på 184 meter 

URBAN GAD
I 1911 ansatte "Nordisk Films Kompagni" Urban Gad (Peter Urban Bruun Gad) (12.02.1879-26.12.1947). Han var egentlig utdannet maler og hadde gått hos maleren Fritz Thaulow (??.1847-05.11.1906), som var faren til skuespillerinnen Else Frölich (Else Frölich Thaulov Sandberg) (31.081880-15.09.1960), i Paris. Det skal her nevnes at Else Frölich ble ansatt hos "Nordisk Films Kompagni" i 1911 og fikk en del hovedroller i de følgende år. Det var her hun traff regissøren Anders Wilhelm Sandberg, som hun giftet seg med den 04.10.1916. Gjennom hele sin filmkarriere var hun utelukkende ansatt hos "Nordisk Films Kompagni", og hun ble selskapets førende stjerne, sammen med Clara Wieth () og Ebba Thomsen (), og spilte i perioden 1911-1918  hovedrollerne i en lang rekke filmer.
 
 
 
 

Efter hjemkomsten til Danmark fikk Urban Gad et kortvarig engasjement ved "Dagmarteatret" og derfra kom han til "Det ny Teater" hvor han møtte Asta Nielsen (11.09.1881-25.05.1972). Med henne i tankene skrev han i 1910 manuskriptet til og regisserte "Afgrunden" (1910) for selsakpet "Kosmorama". Filmen hadde premiere den 12.09.1910 på "Kosmorama" (København) og ble vist i perioden 12.09.1910  til 30.10.1910 med 13 forestillinger daglig, og i alt ble den vist over 600 ganger, med en spilletid på 38 minutter og en filmlengde på 750 meter. "Afgrunden" (1910) er nå restuarert og utgitt på DVD med en spilletid på 35 minutter, dvs med en hasitghet på 16 bilder per sekund. Denne filmen ble det store gjennombruddet som skuespillerinne for Asta Nielsen, og det var her hun spilte sammen med Poul Reumert (26.03.1883-1914.1968) og det er her den så berømte gauchodansescene forekommer. Disse dansescenene var sensasjonelt dristige for sin tid. Filmen er rent filmkunstnerisk et banebrytende verk og ble en kjempesukses. Det gikk derfor ikke lang tid før både Urban Gad og Asta Nielsen fikk filmtilbud fra Tyskland. Men før de reiste til Tyskland, giftet de seg den 11.05.1912 i København, et ekteskap som varte til 1914, men de fortsatte å arbeide sammen til 1916 hvor han var hennes faste regissør. 

Som tidligere nevnt, ble han i 1911 ansatt hos "Nordisk Films Kompagni", men i motsetning til de andre regissørene fikk han et løst ansettelsesforhold da han ble ansatt for å regissere et visst antall filmer. Samtidig som han regisserte filmer for "Nordisk Films Kompagni" arbeidet han også for "Fotorama" og de tyske selskapene "Deutsche Bioscop GmbH" og "Bioskop" / "Union". Allerede samme år forlot han Danmark for å konsentrere seg om Asta Nielsens filmer i Tyskland. Da han arbeidet for flere filmselskaper, vil jeg her ta for meg de filmene han regisserte, og som hadde premiere i 1911, først for "Nordisk Films Kompagni" og så for de andre selskapene.

For "Nordisk Films Kompagni" regisserte han kun tre filmer. Det var "Dyrekøbt Glimmer" (1911) med den danske supplerende titel "Huldra Rasmussen", med en spilletid på 37 minutter og en filmlengde på 855 meter og "Den store Flyver" () med den danske supplerende tittel "Ædel Daad", med en spilletid på 37 minutter og en filmlengde på 780 meter. På samme måte som i den tysk/danske filmen "Den Sorte drøm" (1911) preges også "Ædel Daad" (1911) av mange utendørsscener. I et bruddstykket som er bevart av filmen ser man, i følge kilder, tydelig eksempel på denne kvaliteten. Scenen viser et ungt par som har et stevnemøte i Zoologisk Have i København. Det spesielle med scenen er at Urban Gad lar solen lyse igjennom noen trær i nærheten av de to slik at et impressjonistisk solflimmer faller ned over hennes kjole. Den tredje filmen var "Gennem Kamp til Sejr" (1911) med premiere den 12.06.1911 på "Kæmpebiografen" og hadde en lengde på 770 meter. 

For produksjonsselskapet "Kinografen" regisserte han "En Rekrut fra 64" (1910), som hadde premiere den 01.08.1910 på "Kinografen" og med en spilletid på 48 minutter. Filmens historie er efter oberst P. Fr. Rists (07.07.1844-??) roman "En rekrut fra Fireogtreds" (1889). "Den sorte Drøm" (1911) (se bilder) både skrev han manuset og regisserte for produksjonsselskapet "Fotorama". Filmen hadde premiere den 04.09.1911 på "Panoptikon" og hadde en spilletid på 56 minutter, dvs med en hasitghet på 16 bilder per sekund, og lengde på 1025 meter. Filmen handler om sirkusdanserinnen "Stella", spilt av Asta Nielsen, som er sirkusrytterske og elskes av to menn, "Grev Johan Waldberg", spilt av Valdemar Psilander, og "juveler Hirsch", spilt av Gunnar Helsengreen (??-??). Hun stjeler et sykke fra juveleren, da hun vil redde sin elskede, greven, ut av en spillegjeld. 

Efter disse tre filmene for "Nordisk Films Kompagni" og de to andre filmene, reiste Urban Gad til Tyskland og regisserte en rekke filmer hvor Asta Nielsen medvirket. Samme år regisserte han følgende filmer for produksjonsselskapet "Deutsche Bioscop GmbH": den 800 meter lange "Nachtfalter" (1911), som han også skrev manuset til, "Zigeunerblut" (1911) med den danske tittel "Landevejens Pige" som var på 830 meter og "Heisses Blut" (1911) med den danske tittel "Det hede Blod", som han også skrev manuset til og som var på 830 meter. Produksjonsselskapet "Deutsche Bioscop GmbH" produserte for "Projektions-A.G. Union (PAGU)" filmen "Der fremde Vogel" (1911), med dansk tittel "Unge hjerter" som han også skrev filmmanuset til. Filmen hadde tysk premiere den 11.11.1911 og dansk premiere den 25.08.1912 på "Phønix". De to siste filmene var "Die Verräterin" (1911) med den danske tittel "Den Store Elskov" for produktsjonsselskapen "Union" /  "Deutsche Bioscop GmbH" og "In dem grossen Augenblick" (1911) med den danske tittel "Det store Øjeblik", som han også skrev filmmanuset til, for produktsjonsselskapene "Bioskop" / "Union" og filmlengden er på 1190 meter. 

Den opprinnelige planen var at han skulle vende tilbake til Danmark i 1912 da han hadde en kontrakt med "Nordisk Films Kompagni" om å regissere fem filmer til det året. Imidlertid søkte han om å bli løst fra sin kontrakt, noe selskapet ikke var interessert i da han var en stor reklame for dem. Men efter at han i april 1912 hadde avsluttet opptakene av "Den Hvide slavehandel III" (1912) løste Ole Olsen ham personlig av kontrakten. Det kan ikke ha vært noen god tone ved avslutning mellom Urban Gad og "Nordisk Films Kompagni", noe følgende brev fra Ole Olsen understreker. I det første brevet av 12.04.1912 skrev Ole Olsen:

  "Efter Fuldendelsen af det sidste af Dem iscenesatte Skuespil er vi efter nærmere Overvejelse villig til, som De ønskede, at løse Dem fra Deres Kontrakt allerede nu, saaledes at vore Forpligtelser straks gensidig ophæves. 
  Vi beder Dem venligst retunere os de hos Dem beroende Manuskripter 
                                    Med Højagtelse
                                      A/S Nordisk Films Comapgni
                                                                          Ole Olsen."

Den 18.04.1912 skrev Ole Olsen følgende:

  "...Grunden til, at jeg har indvilget i Ophævelsen af vor Kontrakt, ikke er Dem ubekendt.
  Jeg kan kun beklage, at De under disse Omstændigheder har modtaget Deres Gage uden at yde et Arbejde, der staar i et rimeligt Forhold til denne.
                         Ærbødigst
                                         Ole Olsen."

Men selv om det var en tydelig irritasjon fra Ole Olsens side, er det tydelig at de utnyttet Urban Gad til siste dråpe, noe som fremgår av et brev til filialen i Berlin med følgende innhold:

  ""Die weisse Sklavin III" ist von Urban Gad inszeniert. Hiermit wollen Sie natürlich reklamieren."

Det er mulig at også en av medvirkende faktorer til at Ole Olsen løste ham fra kontrakten, var at Urban Gad var en dyr regissør og det kan ha vært grunnen at selskapet ønsket å skifte ham ut med en annen medarbeider.

ROBERT DINESEN
I begynnelsen av 1912 ble Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1972) ansatt som regissør ved "Nordisk Films Kompagni". Hans kunstneriske karriere startet ved at han først utdannet seg som sanger hos Vilhelm Herold (19.05.1865-15.12.1937), som var kongelig operasanger i perioden 1893-1915, var en av sin tids største sangidoler og han reiste rundt og sang på Europas store scener,  og som skuespiller hos Nicolai Neiiendam (21.03.1865-15.03.1945). Han debuterte på "Dagmarteatret" på sin 20-års fødselsdag i 1894, turnerte derefter i de nordiske land og spillete på flere av landenes hovedstadsscener. 

Robert Dinesen deburte på film i 1910 med rollen "Knud Svane, præstesøn, ingeniør" i Urban Gads film "Afgrunden" (1910). Året efter debuterte han som medregissør, hvor Alfred Lind var regissør, for "Kinografen" med kunstfilmen "De fire Djævle" (1911) hvor han spiller hovedrollen som "Fritz". Filmen er et erotiske melodrama og skildrer en mann som er et offer for en kvinnes hemningsløse seksuell trang, en dristig film sett i lys at den ble produsert i 1911. I løpet av dette året medvirket han i Einar Zangenbergs () film "En Bryllupsaften" (1911) i rollen som "Brudgom, Johan" for produksjonsselskapet "Kinografen", og i "Den farlige Leg" (1911) i rollen som "Erik, overlærerens søn" for produksjonsselskapet "Kosmorama", før han samme år ble ansatt hos "Nordisk Films Kompagni" hvor han debuterte som skuespiller i August Bloms film "Ungdommens Ret" (1911) i rollen som "Ove Søtoft, hofjægermesterens søn". Året efter begynte han å regissere og i perioden hos "Nordisk Films Kompagni", som varte til 1917, regisserte han omkring 70 filmer. 

I 1918 reiset han til Sverige hvor han regisserte to filmer: "Jefthas dotter" (1919), med premiere den 20.10.1919 i fem svenske byer, for produksjonsselskapet "AB Skandinavisk Filmcentral" og dets datterselskap "Palladium". Den andre filmen var "Ödets redskap" (1922), med premiere den 08.05.1922 på "Palladium" (Stockholm), for produksjonsselskapet "Palladiumfilm" (Göteborg). I 1920 ble han hentet til Berlin av den tyske regissøren Joe May (Julius Otto Mandl) (07.11.1880-29.04.1954) og arbeidet for selskapene "May-Film GmbH" (Berlin) som han regisserte fire filmer for, "Projektions-AG" "Union" (PAGU) (Berlin), "Phoebus-Film AG" (Berlin), "Maxim-Film Ges. Ebner & Co" (Berlin) og "Fery-Film GmbH" (Berlin). I følge "Det danske filminstitut" skal han også ha regissert film for "Universum Film AG" (Ufa) (Berlin), men denne påstanden har jeg ikke funnet belegg for hos "Filmportal.de", som er en søkerside for "Deutsche Filminstitut - DIF", tilsvarende "Det danske filminstitut" . Robert Dinesen fikk en stor karriere i Tyskland hvor han, i følge "Filmportal.de" i perioden 1920-1929 regisserte 15 filmer. Her opererer "Det danske filminstitut med ca 25 filmer. Jeg har ikke funnet titlene på de ca 10 siste filmene hos "Filmportal.de" og antar her at "Det danske filminstitut" tar feil både i forhold til informasjonen fra "Deutsche Filminstitut - DIF". 

I følge "Det danske filminstitut" arbeidet han med film i Frankrike, uten at jeg har funnet noen filmtitler fra denne perioden, men han skal ha startet en hønsefarm og skal ha levert friske egg til turistene ved riviereaen. Fra Frankrike reiste han tilbake til Berlin, et land hvor nå nazistene var kommet til makten. Det må ha vært i 1933, eller senere, da Paul von Hindenburg (Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg) (02.10.1847-02.08.1934) den 30.01.1933 utnevnte Adolf Hitler (20.04.1889-30.04.1945) til rikskansler. På den tiden ble kulturlivet lagt under propogandaminister Josef Goebbels (29.10.1897-01.05.1945) og Robert Dinesen nektet å rette seg efter dennes instrukser. I et intervju den 05.03.1951 i "Aftenbladet" fortalte han følgende:

"Kun i fuldkommen frihed og selvstændighed kan man arbejde skabende. Filmen er noget, man skal gå til med hjerte og lyst - og det har jeg kun, når jeg er helt fri og har hele ansvaret. Jeg har aldrig tålt udenforstående i mit atelier, når jeg satte i scene, producenterne har altid givet mig blancofuldmagt - netop fordi jeg var vant til ikke at ødsle med tid, materiale og penge - og nu skulle jeg finde mig i, at et propagandaministerium skulle give mig direktiver? Næh, min herre! Siden den dag har jeg ikke filmet og ikke spillet ..."

Dette var sterke holdninger når man tenker på at tiden fremover i Tyskland var preget av forfølgelse av kommunister og oppløsning av fagforeninger, og alle som kunne oppfattes som politiske motstandere ble ofte utsatt for brutale overgrep eller sendt til konsentrasjonsleiere uten lov og dom. På dette tidspunktet var Robert Dinesen i midten av 60 årene gikk over fra film til å konsentrere seg helt om å male, en interesse som ble hans store hobby. Han levde i Berlin frem til sin død i 1972.

Jeg vil her kortfattet ta for meg de danske filmene hans for perioden 1912-1914, og foreløpig har jeg desverre ikke funnet noe særlig informasjon om filmene og vil forhåpentlig senere komme tilbake med mer utfyldende informasjon. Foreløpig vil jeg her presentere filmene efter datoen på premieren.

I 1912 var det premiere på "Springdykkeren" (1912), premiere den 24.10.1912 på "Panoptikon" med en spilletid på 32 minutter og en filmlengde på 635 meter, "Lynstraalen" (1912) med den danske supplerende tittel "Katastrofen", premiere den 21.10.1912 på "Kosmorama" (København) med en spilletid på 33 minutter og en filmlengde på 662 meter, "Den glade Løjtnant" (1912) med den danske supplerende tittel "Fabrikantens Hævn", premiere den 31.10.1912 på "Panoptikon" med en spilletid på 39 minutter og en filmlengde på 726 meter og "To Rivaler" (1912) med de danske supplerende titlene "Rivalerne" og "Maler og Bonde", premiere den 09.12.1912 på "Palads" med en lengde på 275 meter.

Året efter hadde følgende filmer premiere, "Strejken paa den gamle Fabrik" (1913) med den danske supplerende tittel ”Den gamle Fabrik", premiere den 31.03.1913 på "Panoptikon" med en spilletid på 39 minutter og en filmlengde på 780 meter. "Hjælpen" (1913) med de danske supplerende titler ”Naar Nøden er størst, er Hjælpen nærmest" og "En Kunstner og hans Hustru", premiere den 10.04.1913 på "Panoptikon" med en filmlengde på 622 meter. Han medvirker i rollen som "Axel Pfalz, maler og billedhugger". "Døvstummelegatet" (1913) med den danske supplerende tittel ”Jeg er en Tvilling", premiere den 17.04.1913 på "Panoptikon" med en filmlengde på 605 meter.

Videre det året var det premiere på "Den store Operation" (1913) med den danske supplerende tittel ”Kornspekulanten", premiere den 05.05.1913 på "Panoptikon" med en filmlengde på 858 meter, "Scenen og Livet" (1913), premiere den 26.05.1913 på "Biograf-Theatret" med en filmlengde på 795 meter, "Manden med Kappen" (1913), premiere den 02.06.1913 på "Kosmorama" (København) med en spilletid på 37 minutter og en filmlengde på 738 meter hvor han medvirker i rollen som "Robert Sperling, læge". Denne filmen fikk god kritikk i det amerikanske fagtidsskriftet "The Moving Picture World" hvor de bl.a. vektlegger hvor fremragende de synes fotoarbeidet er i de danske filmene. I denne filmen var det Sofus Wangøe () som stod bak kameraet og her mener anmelderen at filmen utmerker seg på grunn av sin fotografering og at den er dyktig laget. I anmeldsen skrev de følgende:

"The pictures stands out by reason of its photografphy; scenes taken in snowstorms are marvelously clear - it is real snow, too. There is a bit of double printing, where a man follows a shadow though two opened doors and out, into the grounds, ehich is finely done."

Videre i 1913 regisserte han "Djævelens Datter" (1913) med den danske supplerende tittel ”Satans Datter", premiere den 26.06.1913 på "Kæmpebiografen" med en spilletid på 42 minutter og en filmlengde på 841 meter. Han medvirker i rollen som "Gabriel Toqurni, billedhugger", "Dramaet i den gamle Mølle" (1913)  med de danske supplerende titler ”Møllen" og "Den gamle Mølle", premiere den 07.07.1913 på "Panoptikon" med en spilletid på 30 minutter og en filmlengde på 607 meter. Denne filmen ble av "Nordisk Films Kompagni" som "et smukt og overordentlig underholdende Skuespil i levende Billeder" og "Nordisk Kunstfilm i 45 Afdelinger". I dette dramaet han man ikke bare en heltinne, som er stengt inne i en brennende mølle, men også en helt som med fare for sitt eget liv våger seg ut på de roterende møllevinger, men som også må bli med møllevingen fem ganger før det lykkes ham å komme seg ned på bakken og løpe efter hjelp. Under innspillingen gikk en vakker gammel dansk mølle opp i flammer. "Den kvindelige Dæmon" (1913) med den danske supplerende tittel ”En Dæmon", premiere den 06.08.1913 på "Vesterbro Teater" med en spilletid på 36 minutter hvor han medvirker i rollen som "Oliver, politiløjtnant", "Broder mod Broder" (1913) med de danske supplerende titler ”I flyvende Trapez" og "Mellem Brødre", premiere den 09.10.1913 på "Panoptikon" med en spilletid på 50 minutter og en filmlengde på 992 meter, "Under Blinkfyrets Straaler" (1913) med de danske supplerende titler ”Pigen fra Fyret", "To Brødres Livsroman" og "Fyrmesterens Datter", premiere den 26.12.1913 på "Vesterbro Teater" med en filmlengde på 2061 meter, og ut i fra mine beregninger skal spilletiden her bli på omtrent 100 minutter. Denne filmen ble produsert på Samsø og her var det ikke spart på utgiftene til denne filmen da selskapet ventet seg mye av den. Dette kommer tydelig frem i to brev som ble sendt i forbindelse med filmen. Det første brevet var skrevet den 29.08.1913 til londonavdelingen:

"Den bliver ca. 2200 m lang (d.v.s. med en spilletid på 110 minutter)...Da vi med store Omkostninger specielt har tilpasset den for den engelske Smag (bl.a. har vi til Brug for Filmen købt et stort Sejlskib og sprængt det i Luften), kan vi kun tænke os, at den maa blive en mægtig Attraktion for England, og vi kan ikke sælge under 30 Eksemplarer af den i England til en antagelig Overpris."

Det andre brevet var skrevet den 08.10.1913 til Moskva:

"Wir können diesen Film "Schatten der Seele" unmöglich als einen gewöhnlichen Film betrachten, weil uns dessen Aufnahme sehr grosse Umkosten verursacht hat."

Men tross selskapet anstrengelser, fikk de ikke den suksess de hadde håpet på, og hovedårsaken var nok filmens usedvanelige lengede. For å få den solgt måtte de derfor korte ned på den, noe som også kommer frem i et brev av 18.11.1913 til London:

"We note what you write and much regret the poor prosects of this film. Eventually you may reduce the lengt to 1200 m. and seilm it an 4 1/2 d. per foot."

"Under Blinkfyrets Straaler" (1913) hadde, som tidligere nevnt, premiere andre juledag, noe som var spesielt da også August Bloms film "Atlantis" (1913) hadde premiere. Dette viser noe av omfanget av filmproduksjonen til "Nordisk Films Kompagni" som kunne ha premiere samtidig på to filmer i København. Filmen handler om to brødre, "Robert, godsejerens søn", som spilles av den norske skuespilleren Nicolai Johannsen (17.12.1885-13.09.1935) og  "Hugo, godsejerens søn" som spilles av Alf Blütecher (07.02.1880-05.03.1959), som er sønner av "Godsejer von Schynæs", som tolkes av Svend Kornbeck (03.07.1869-30.10.1933). Den ene av brødrene er god og den andre er ond, og jeg har her forstått det slik at det er "Hugo" som er ond og "Robert" som er den gode. De er begge er forelsket i samme unge pike, Elly, fyrmesterens datter, som tolkes av Agnete von Prangen Blom (27.06.1880-12.04.1968). Fillmen er krydret opp med en lang rekke effekter som sprengning av et skip, skipsbrudd, kvelning i kvikksand, bortførelse, innbrudd og forvisning fra hjemmet. Det er mange effekter i filmen og man skulle tro at filmen skulle bli rask og spenstig, men i stedet virket denne overflod av effekter mot sin hensikt. Da Robert Dinesens svakhet lå i klippingen, klarte han heller ikke her å klippe dramatisk slik at filmen virker langtrukken. Filmen mangler også en indre sammenheng og noen psykologiske begrunnelser for enekelte av hendelsense. 

I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" er denne filmen symptomatisk for hvordan det kunstneriske utviklet seg hos "Nordisk Films Kompagni". Filmene i "den store tid" var frem til denne perioden preget av en hådverkmessig og teknisk dyktighet som gjorde dem bedre enn mange andre selskapers filmer, men ble ikke lengere fulgt opp av en kunstnerisk dyktighet fra regissørenes side. Ofte kan man oppleve, igjen i  følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", at regissørene hadde problemer med å utnytte den filmlengden, som de selv som de første hadde innført. Det gikk her på det innholdsmessige ved at det virket som de ikke hadde lenger så mye å formidle i sine filmer. Dette i motsetning til David Wark Griffith (22.01.181875-21.07.1948) hvor filmlengden økte i forhold til det han ville uttrykke i sine filmer.

Den siste filmen som hadde premiere det året, var som tidliger nevnt, "Atlantis" (1913) hvor Robert Dinesen var regissørassistent og hvor August Blom hadde regien, premiere den 26.12.1913 på "Palads" med en spilletid på 114 minutter og en filmlengde på 2280 meter 
"Moderen" (1914), premiere den 10.01.1914 på "Panoptikon" med en filmlengde på 1409 meter. For videre lesning om filmen viser jeg til teksten over som tar for seg August Bloms filmer, I 1914 var det premiere på "Den skønne Ubekendte" (1914) med den danske supplerende tittel ”En Lektion", premiere den 13.03.1914 på "Biograf-Theatret","Hammerslaget" (1914) med den danske supplerende tittel ”Første ... anden og ... tredie Gang", premiere den 26.03.1914 på "Panoptikon" der lengden fremgår av den engelske distribusjonen da man ikke kjenner til orginallengeden, og da med en filmlengde på 760 meter. Det skal her nevnes at denne filmen var blant de dyreste filmene som ble produsert det året og var den dyreste filmen i forhold til meterprisen. Dette skyldtes råfilmforbruket og hvis man dividerer det forbrukte antall råfilmmeter med summen av produksjonsutgiftene får man meterprisen. 

Videre det året var det premiere på "Et Kærlighedsoffer" (1914) med de danske supplerende titler ”En Kærlighedsaffære" og "Kærlighedens Offer", premiere den 06.04.1914 på "Panoptikon" med en filmlengde på 836 meter, "Inderpigen" (1914), premiere den 14.05.1914 på "Panoptikon" med en filmlengde på 764 meter. Filmen handler om et ekteskap mellom en "vill" indianerpike og en engelsk offiser. "Helvedesmaskinen" (1914), premiere den 18.05.1914 på "Biograf-Theatret" med en filmlengde på 288 meter, "Tøffelhelten" (1914)  med den danske supplerende tittel ”Vennen, der ikke fandtes", premiere den 11.06.1914 på "Panoptikon" der lengden fremgår av det engelske distribusjonsmateriale med en filmlengde på 745 meter,"Amors Krogveje" (1914) med de danske supplerende titler ”Kvindelist" og "Amor paa Krogveje", premiere den 21.09.1914 på "Biograf-Theatret" med en spilletid på 20 minutter og en filmlengde på 398 meter og "Arbejdet adler" (1914) med den danske supplerende tittel ”En Karakter", premiere den 28.09.1914 på "Panoptikon".

Det året kom også den tredje filmen i "Gar el Hamaserien" hvor Robert Dinesen overtok serien efter Eduard Schnedler-Sørensens to første filmer. Desverre for hadde ikke Robert Dinesen den samme sansen for dramatisk klipping som sin kollega, noe som også preger de tre filmene "Gar el Hama III" (1914) med den danske supplerende tittel ”Slangeøen" og andre tittler er "Dr. Gar el Hama III", premiere den 26.10.1914 på "Panoptikon", hvor han medvirker i rollen som "Løjtnant Erskin", "Gar el Hama IV" (1916) med den danske supplerende tittel "Den orientalske Giftblander" og "Gar el Hama V" (1918) med den danske supplerende tittel "Sfinxens Søn". Den siste av hans filmer som hadde premiere det året var "Millionær for en Dag" (1914) med premiere den 06.12.1914 på "Panoptikon". 

HJALMAR DAVIDSEN
Hjalmar Davidsen (02.02.1879-07.02.1948) ble ansatt på prøve hos "Nordisk Films Kompagni" i 1913 med en filmen "Giftslangen" (1913). Han hadde en annen bakgrunn enn mange av de andre danske regissørene ved at han, som eldste sønnen av en velhavende forretningsmann, fikk en handelsutdannelse slik at han i fremtiden skulle overta familievirksomheten. Omkring 1901 ble han sendt til Spania for å lære om klippfiskeksport og her tilegnet han seg så gode spanskkunnskaper at han senere ble kongelig translatør i spansk. Hans interesse for film ble vakt mens han var i utlandet, bl.a. i Paris og i 1908 overtok han kinoen "Kosmorama" i Østergade, som Constanse Philipsen hadde drevet. På sine eldre dager har han fortalt om hvordan han fikk kinobevilgningen. I følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", som ikke viser til kilden, skal han først ha truffet en ovenkomst med Constantin Philipsen om overdragelse av "Kosmarama" før han gikk opp til politidirektør Eugen Petersen (11.04.1840-??.1930) med en bekreftende skrivelse fra Constantin Philipsen. Det skal her nevnes at politidirektøren hadde i de første årene vært ytterst omgjengelig og imøtekommende  når det gjaldt utstedelse av kinobevilgninger. Men "Løvejagt" affæren og de mange klager over fordervelige innflytelse på barn og ung, gjorde at han ble mer tilbakeholden med utdeling av bevilgninger. (Ellers kan det nevne at han også bemerket seg bl.a. i 1890 i forhold til arbeiderbevegelsen). Men i 1908 hadde han en annen holdning, og det var nok grunnen til at han svarte at "Ja, så er det jo ikke noget i vejen for, hr. Davidsen, at De kan få tiladelse til at vise levende billeder i ejendommen Østergade 26". Utstedelsen måtte ha gått i rekordfart, for han hadde ikke før kommet til sitt eget kontor, før en uniformert betjent kom med den skriftlige bevilgningen. Så hurtig saksbehandling hadde han ikke regnet med da han spakferdig ba hr. politidirektør om, av hensyn til kontraktens underskrift, å få bevilgningen "snarest belejligt". Dette yrkesskifte vakte på den stor oppmerksomhet da en kongelig translatør i spansk, belest og vidt bereist, plutselig gikk over til gøgleryrket. Selv har han fortalt om, i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", som ikke viser til kilden, hvilken oppsikt det vakte, da han tok spranget fra "en stilfærdig borgelig og anset beskæftigelse til filmens ukendte fremtid".  Overalt skal han av vittige venner og bekjente blitt spurt om han hadde fått seg et telt på Dyrehavsbakken. 

I 1910 produserte han Urban Gads film "Afgrunden" (1910) og sammen skulle de skape den første danske film som vakte oppsikt ut over landets grenser, og utover å få en stor kunstnerisk gjennomslagkraft ble den også en kommersiell suksess. I forbindelse med sin 75 års dag uttalte han i et intervju med "Politiken" den 31.01.1954 at "En dag kom han (Urban Gad, red. anm.) til mig og spurgte, om vi skulle lave en film med hende (Asta Nielsen, red. anm.). Han havde skrevet manuskriptet, "Gøglerblod". Vi enedes om, at jeg, der havde lidt mere filmisk erfaring, skulle omarbejde det ..." Det er tydelig at det første resultatet ikke bra da han videre i intervjuet fortalte: "...Men efter prøvekørslen i Kosmorama blev vi hjertelig skuffet..." Ut i fra intervjuet kom det frem noe uoverenstemmelse mellom Urban Gad og ham slik at han fortsatte alene med å bearbeide filmen: 

"Men skønt Urban Gad fralagde sig ethvert ansvar, fordi jeg havde lavet om paa manuskriptet, gav jeg ikke op. Jeg klippede filmen fuldstændig om, så scenerne kom til at ligge anderledes, og ved premieren viste det sig, at man fik et helt andet indtryk af filmen".

Jeg har ikke funnet noen informasjon som konkret har tatt for seg arbeidsfordelingen mellom de to, men det er tydelig at Hjalmar Davidsen må ha arbeidet såpass mye med filmen siden han i perioden 1913-1917 var engasjert som regissør hos "Nordisk Films Kompagni". Filmen fikk, som tidligere nevnt, en stor suksess og det kom så overraskende at selv Ole Olsen, som var kjent for sin forretningsinstinkt, takket nei til et tilbud om enerett til hele verden for 5.000 kr. I stedet bleden solgt til noen tyskere for 60.000 kr., som igjen tjenete 800.000 kr. på den i Tyskland alene.

I 1922 flyttet han bevilgningen sin til "Det lille Teater" og i 1924 ledet han det første "Alexandrateatret" i Nygade, det senere "Nygade-teatret" og i 1942 flyttet han kinoen til Nørregade. Ved siden av filmarbeidet og kinovirksomhet, hadde han flere verv, det være seg formannskapet i "Biografejernes Fællesrepræsenttation" og "Biografejerforeningen for København og Omegn" (1924) og under sin karriere skalpte han seg et stor navn og stor respekt i filmkretsen.

Hjalmar Davidsen ble, som tidligere nevnt, ansatt på prøve med en film i 1913 og da fikk han et tilbud på 500 kr. Dette tilbudet kommer frem i et brev direktør Frost () skrev den 27.02.1913:

"I Besiddelse af Deres Ærede af 20 ds. bekræfter vi hermed vor Aftale, ifølge hvilken De i Løbet af Foraaret har paataget Dem forsøgsvis at sætte en Film i Scene for os, og at Uffaldet af denne Prøveiscenesættelse, for hvilket Deres Honorar er aftalt at være kr. 500 - skullde danne Grunlaget for eventuelt nærmere Samarrbejde med os."

Det er tydelig at selskapet var tilfreds med hans første film "Giftslangen" (1913) da han forsatte som regissør inntil 1917. Han iscenesatte, i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", omtrent 8 -10 filmer årlig til og med 1916. Året efter hadde "Nordisk Films Kompagni" begynt å redusere produksjonen av filmer slik at han det året bare to filmer, som også ble hans to siste. Dette tallet har jeg ikke fått bekreftet i forhold til produsksjonen for 1913-1914 og vil her ta for meg informasjonen fra "Det danske filminstitut". 

Jeg vil her ta for meg filmprodusjonen hans for 1913-1914. Bortsett fra den første filmen vet jeg ikke rekkefølgen for når har regisserte de andre filmene og vil også her ta utgangspunkt i premieredatoen."Giftslangen" (1913) med den danske supplerende tittel ”Pjerrots sidste Optræden", premiere den 18.08.1913 på "Kosmorama" (København) og re-premiere den 27.07.1914 på "Palads", med en filmlengde på 927 meter, "Chatollets Hemmelighed" (1913) med den danske supplerende tittel "Det gamle Chatol", premiere den 15.09.1913 på "Kosmorama" (København), med en lengde på 1200 meter og "Skandalen paa Sørupgaard" (1913) med de danske supplerende titler "Den Rette" og "Ud over Graven", premiere den 01.12.1913 på "Panoptikon" med en lengde på 937 meter, en lengde som er basert på det engelske distributionsmateriale. 

I 1914 hadde følgende av hans filmer premiere: "Fra Mørke til Lys" (1914) med den danske supplerende tittel ”Gennem mørke til Lys", premiere den 19.01.1914 på "Kosmorama" (København) med en spilletid på 48 minutter og en filmlengde på 965 meter, "Expressens Mysterium" (1914) med de danske supplerende titler ”Ene med Satan"  og "Eksprestogets Mysterium", premiere den 16.03.1914 på "Kosmorama" (København) med en spilletid på 52 minutter og en filmlengde på 1051 meter. Denne filmen har "Det danske filminstitut" oppført under 1913, men da premieren var i 1914 har jeg derfor valgt å plassere den der. "Lykken svunden og genvunden" (1913) med den danske supplerende tittel ”Sfinxen", premiere den 30.03.1914 på "Vesterbro" med en filmlengde på 1106 meter, "Fangens Søn" (1914), premiere den 27.04.1914 på "Kosmorama" (København) med en spilletid på 47 minutter og en filmlengde på 939 meter. Denne filmen hadde en russisk slutt, slik flere andre filmer hadde det for å tekkes den russiske smaken med en dramatisk slutt som ofte var tragisk. Selskapet tilbød England denne filmen med russisk avslutning, selv om de ikke var sikker på, at den ville falle engelskmennenes smak noe man ser av et brev av 19.12.1913:

"...hvoraf De vil forstaa, at vi vil sende Dem en anden Slutning til "The Convict´s Son". Dette er den Slutning vi har lavet for Rusland, og hvor Fru Frölich kvæles til sidst. Vi imødeser Deres Meddelelse, om denne Slutning falder mere i Deres Kunders Smag, hvad vi næppe kan tænke os."

Filmen må ha falt i engelskmennenes smak da "Nordisk Films Kompagni" den 03.01.1914 sendte følgende brev:

"Convict`s Son. vi bemærker, at De vil bruge den Slutning, hvor Fru Frölich bliver kvalt."

De to siste filmene som hadde premiere det året var "Detektivens Barnepige" (1914) med den danske supplerende tittel ”Den lyse Dame", premiere den 10.08.1914  på "Vesterbro" med en filmlengde på 894 meter og "En stærkere Magt" (1914) med den danske supplerende tittel ”Den Stærkeste", premiere den 21.09.1914 på "Kosmorama" (København). 

HOLGER-MADSEN
Sommeren 1913 ble Holger-Madsen (Holger Madsen) (11.04.1878-30.11.1943), tok i 1911 navneendring til Holger-Madsen og ble kalt "Holger Bindestreg", ansatt som regissør og fikk hurtig en stor posisjon i selskapet. Han var blant de som hadde en kunstnerisk bakgrunn fra teateret og startet sin karriere ved å opptre på amatørforestillinger. Debuterete som skuespiller på "Rønne Teater" i 1896 og var inntil 1905 provinsskuespiller hvor han i årene efter 1900 bl.a. reiste med Albert Helsengreen (). I perioden 1905-1912 var han engasjert på "Casino" og fra 1912-1914 ved "Dagmarteatret". På teatret fikk han betydelige roller, men utmerket seg især for sitt maskeringstalent  og i teaterverden fikk han tilnavnene "Maske-Madsen" og "Troldemads". 

I følge "www.danskefilm.dk" debuterte han i 1907 som filmskuespiller hos "Nordisk Films Kompagni" i filmen "Den sorte hertug" (1907) med regi av Viggo Larsen. Den andre filmen han medvirket i, var Viggo Larsens film "Ridderen af Randers Bro" (1907). Men i følge "Det danske filminstitut" debuterte han først i 1908 som filmskuespiller hos "Nordisk Films Kompagni" hvor han det året medvirket i en rekke filmer. Det er her listet opp syv filmer mens "www.danskefilm.dk" opperer med 12 filmer. Men så frem til 1912 medvirket han bare i noen få filmer, to filmer i 1909 med Viggo Larsens filmer "Sherlock Holmes V" (1909) og "Sangerindens diamanter" (1909), i følge "Det danske filminstitut" var det bare "Capriciosa" (1909) med regi av Viggo Larsen. I 1911 medvirket han i to filmer, "Det store fald" (1911) for filmselskapet, i følge "www.danskefilm" var det "Biorama" og i følge "Det danske filminstitut" var det "Filmfabrikken Skandinavien" og "Den svarte doktorn" (1911) for det svenske produksjonsselskapet "Frans Lundberg" (Malmø). 

I 1912 lagde han sin helt egen fim "Kun en Tigger" (1912) for produskjsonsselskapet "Filmfabrikken Skandinavien", hvor han regisserte, skrev filmmanuset og medvirket i rollen som "Gamle Johan, en tigger". Filmen hadde premiere den 19.06.1912 på "Kæmpebiografen", en dato man ikke er helt sikker på da den er basert på en avisomtale i "Poitiken" den 20.06.1912, med en spilletid på 40 minutter og en filmlengde på 800 meter. Filmen omtales i programmet som et "MIMISK SKUESPIL I 50 AFDELINGER AF HOLGER MADSEN". 

Foråret 1913 vendte han tilbake til "Nordisk Films Kompagni" da han den 25.02.1913 hadde søkt om et engasjement og den 03.03.1913 mottok han følgende brev fra August Blom:

"Herr Holger Madsen
I Anledning af Deres ærede Henvendelse af 25.f.M. tillader vi os at anmode Dem om ar se herud i Morgen Tirsdag ved 2 Tiden.
                                                                                                                                                                         August Blom."

Dette møtet resulterte i at han ble ansatt, noe som fremkommer av et brev fra den 08.04.1913:

"Vedlagt tillader vi os at fremsende Genparten af Kontrakt i underskrevet Stand angaaende Deres Engagement.
                                                                                                                                                 Vi tegner Harald Frost."

Holger-Madsen kom rakst i gang med karrieren og var ansatt som forfatter, regissør og skuespiller hos "Nordisk Films Kompagni" inntill 1920. I perioden 1913-1919 iscenesatte han, i følge "det danske filminstitut", omkring 80 filmer, fikk meget hurtig en stor posisjon i selskapet og ble én av selskapets førende regissørprofiler. Han skrev ofte manuskripterne selv, men medvirket kun med i en håndfull filmer, og i følge "Det danske filminstitut" kan det være snakk om syv filmer. Filmene hans utmerker seg fortrinnsvis av fine og nyanserte miljøskildringer, men også av flott fotografering og lyssetting som var et resultat av et godt samarbeid med fotografen Marius Clausen (??-??), et samarbeid som omfattet minst 70 filmer. De to var innovative med hensyn til bruken av kameravinkler og ikke minst lyssettingen, en "disiplin" som var ny i begynnelsen av 1910.

Holger-Mansen brukte ofte sidelys på personer og gjenstander for å få frem en dybde i bildene. Et typisk eks på denne teknikken finner man i filmen "Evangeliemandens liv" (1915) hvor "John Redmond", spilt av Valdemar Psilander ((09.05.1884-06.03.1917), står i forgrunnen ved et vindu i sin leilighet i London og elektriske lysreklamer tennes og slukkes i bakgrunnen. Hans film "Spiritisten" (1914) gjorde seg også internasjonalt bemerket på grunn av en meget raffinert lyssetting. I denne filmen ser man også tydelig hans sans for sære og "maleriske" miljøer, noe han også anvendte ved flere av sine filmer. Andre eksempeler på hans hans stil er "Ned Med Vaabnene" (1914) som viser et uhyggelig bilde av en gravers arbeide under en koleraepedemi i krigens tid. Filmen "Evangeliemandens liv" (1915) beskriver et fengselsmiljø hvor man en scene føler fangene på deres vei fra fengselscellene til en gudstjeneste i fengelsebygningen. Det  spesielle ved denne scenen er når fangene ankommer den lille logen i kirkerommet og de tar av seg hettene og avdekker ansiktene sine. "Hvor Sorgerne Glemmes" (1917) får han frem det maleriske når han beskriver et klostermiljø med nonner som nærmest i en uendelighet beveger seg over lerrete i vakre formasjoner. Jeg vil komme litt nærmere på dette temaet under omtalen av de enkelte filmene.

Som tidligere nevnt, ble Holger-Madsen ansatt i foråret 1913 og startet allerede sommeren 1913 i stedet for August Blom som regissør på "Elskovsleg" (1914) med den danske supplerende tittel "Liebelei", med premiere den 22.01.1914 på "Panoptikon", med en lengde på 1165 meter. De er begge oppført som regissører selv om det var en Holger-Madsen overtok fra August Blom og som han fullførte året senere. Dette var den eneste av hans filmer som kameramann Marius Clausen ikke filmet. 

Hans første film for selskapet var "Under Savklingens Tænder" (1913) med den danske supplerende tittel "Bloksaven". Jeg har ikke funnet noen premieredato, men filmen anmeldt i "Politiken" den 16.05.1913, hvor han medvirket i rollen som "Sintram Grib, ågerkarl". I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" var dette en dårlig film med overdrevet, affektpreget teaterspill og en dårlig teatersminking av skuespillerne som ble avslørt ved nærbildene. Ved siden av en liten troverdig handing var filmen også dårlig klippet. Selve handlingen kullminerer med at hovedpersonen, som ligger bevistløs på en trestamme, som langsomt nærmer seg en blokksag, i aller siste sekund blir reddet. Denne scenen er så dårlig klippet og situasjonen så tåpelig, at den ikke fungerte som film.

Men selv efter den dårlige starten hadde han fortsatt tillitt hos "Nordisk Films Kompagni" og han utviklet seg hurtig som regissør noe også hans modne arbeid viser. Spesielt utmerker de seg ved den gjennomarbeidede fotograferingen som hans kameramann Marius Clausen filmet. De to arbeidet sammen i alle Holger-Hansens filmer, bortsett fra "Elskovsleg" (1914). Holger-Hansen brukte ofte sidelys på personer og gjenstander for å få frem en dybde i bildene. Et typisk eks på denne teknikken finner man i filmen "Evangeliemandens liv" (1914) hvor John Redmond, spilt av Valdemar Psilander ((09.05.1884-06.03.1917), står i forgrunnen ved et vindu i sin leilighet i London og elektriske lysreklamer tennes og slukkes i bakgrunnen. Hans film "Spiritisten" (1914) gjorde seg også internasjonalt bemerket på grunn av en meget raffinert lyssetting. I denne filmen ser man også tydelig hans sans for sære og "maleriske" miljøer, noe han også anvendte ved flere av sine filmer. Andre eksempeler på hans hans stil er "Ned Med Vaabnene" (1914) som viser et uhyggelig bilde av en gravers arbeide under en koleraepedemi i krigens tid. Filmen "Evangeliemandens liv" (1915) beskriver et fengselsmiljø hvor man en scene føler fangene på deres vei fra fengselscellene til en gudstjeneste i fengelsebygningen. Det  spesielle ved denne scenen er når fangene ankommer den lille logen i kirkerommet og de tar av seg hettene og avdekker ansiktene sine. "Hvor Sorgerne Glemmes" (1915) får han frem det maleriske når han beskriver et klostermiljø med nonner som nærmest i en uendelighet beveger seg over lerrete i vakre formasjoner.

Men selv om Holger-Hansen skal ha utpreget som en dyktig regissør med sin raffinerte lyssetting sans for sære og "maleriske" miljøer, skal han hatt problemer i forhold til sine skuespiller. I følge "Wikipedia" skal han som regissør ha vært kjent som en idealistisk, men noe impulsiv og lunfull person. Faktisk skal han også ha blitt beskrevet som "skør". "Det danske filminstitut" skriver at skuespillerne ikke skal ha vært ubetinget begeistret for Holger-Hansen og filmstjernen Ebba Thomsen (31.05.1887-18.12.1973)  skal ha betegnet ham i et intervju som en "...impulsiv og uligevægtig herre, der sagde alt, hvad han tænkte højt og kommanderede rundt med skuespillerne. Man fik ikke arbejdsro hos ham." Skuespilleren Zanny Petersen (20.05.1892-07.11.1976) skal han omtalt ham som "...opstemt, brændende og skør."

"Mens Pesten raser" (1913)

"Ballettens Datter" (1913)

"Prinsesse Elena" (1913)

"Fra Fyrste til Knejpevært" (1913)

"Under Mindernes Træ" (1913)

"Under Savklingens Tænder" (1913)
Instruktion, Medvirkende

"Skæbnens Veje" (1913)
Instruktion, Medvirkende

"Den hvide Dame" (1913)
Instruktion, Medvirkende

"Kattebaronessen" (1913) ukjent regissør
Manus, Medvirkende

"Staalkongens Villie" (1913)

"Elskovsleg" (1914) regi sammen med August Blom ()

"Under Skæbnens Hjul" (1914)

"Endelig alene" (1914)

"Et vanskeligt Valg" (1914)

Zanny Petersen (1914)

"Millionærdrengen" (1914)

"Husassistenten" (1914)

"Søvngængersken" (1914)

"Uden Fædreland" (1914)

"Min Ven Levy" (1914)

"Opiumsdrømmen" (produsert i 1914) var den første danske filmen som ble totalt forbudt av sensuren. I følge det engelske distribusjonsmaterialet skal filmen ha vært på 720 meter. Filmen har aldri hatt premiere i Danmark.

FLERE BLIR ANSATT SOM REGISSØRER
Også i 1914 fortsatte "Nordisk Films Kompagni" å ansette flere regissører, og året før var det 10 regissører som arbeidet i Valby. Men av disse 10 var det fire som ikke fikk fortsatte utover 1914. Jeg skal her kort ta for meg disse fire som enten aldrig regisserte filmer i Danmark eller som efter det året ikke regisserte flere filmer. 

Det var Axel Breidal (30.01.1876-04.10.1948) som ikke regisserte noen filmer i Danmark, men som i perioden 1912-1914 regisserte fem filmer i Sverige, to for Frans Lundberg (19.03.1851-??.1922) og tre for "Svenska Bio". Efter denne perioden var han krigskorrespondent, filmprodusent og medlem av styret i Danmarks radio. 

Lauritz Olsen (10.08.1872-09.05.1955) regisserte aldri noen filmer, men debuterte i 1907 som skuespiller hos "Nordisk Film" og medvirket i mere enn 200 filmer der. Han skal ha vært en av de mest produktive og lengst aktive skuespiller i dansk film fra sin debu i 1907 til 1955 hvor filmen ble spilt inn like før hans død. 

CHRISTIAN SCHRØDER
Chrisitan Schrøder (13.07.1869-10.12.1940) fikk heller ikke regisset noen filmer det året tross for at han i perioden 1912-1913 regisserte seks filmer for "Nordisk Films Kompagni". Det var "Uden Nattegn" (1912) som han også skrev filmmanuset til og medvirket i rollen som "Jens, soldat" sammen med Jutta Lund (06.12.1875-??.1971) som hadde rollen som "Maren". "Brudegaven" (1912), "Christian Schrøder som Don Juan" (1912) som han også skrev filmmanuset til og medvirket i, "Christian Schrøder som Lejetjener" (1913) som han også skrev filmmanuset til og medvirket i, "Loppen" (1913) som han også skrev filmmanuset til, "Lægens Bryllupsaften" (1913), "Frederik Buch som Soldat" (1913) og "Ramasjang i Kantonnementet" (1913) hvor han medvirket sammen med Frederik Buch (08.12.1875-13.04.1925) og Oscar Stribolt (12.02.1873-27.05.1927). Disse filmen var, som tidligere nevnt, kortfilmer og lengden varierte fra 165 meter til 335 meter. Jeg har ikke funnet ut hvorfor han ikke fikk fortsette som regissør, men i følge "Det danske filminstitut" medvirket han i en rekke filmer i perioden 1910-1940 og han hadde som skulespiller talent for det komiske, men medvirket også i en del roller i andre genere. Ved siden av sitt arbeid som regissør og skuespiller skrev han i peroden 1912-1916 syv filmmanus for andre regissører.

Karl Ludwig Schrøder (1877-1940) var tysk manusforfatter og regissør, og i perioden 1912-1914 var han leder av manuskriptavdelingen for "Nordisk Films Kompagni" avdeling i Berlin. I Danmanrk var han innvolvert i to filmer hvor han skrev filmmanuset, sammen med Axel Garde (??-??) til Atlantis (1913) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947) og regisserte selv "Skyldig? - ikke skyldig?" (1914) hvor Max Halbe (04.10.1865-30.11.1944) skrev filmmanuset. Bortsett fra disse to filmene har jeg ikke funnet noe informasjon, jeg har bl.a. søkt på "Filmportal.de, som ikke tyder på at han var innvolvert i andre filmprosjekter.

SOFUS WOLDER
Sofus Wolder (??-??) (billedet til venstre er hentet fra en fillm han medvirket i 1911, dette da jeg ikke har funnet noen porterett av ham) ble sagt opp allerede i begynnelsen av 1914. Han debuterte som skuespille hos "Nordisk Films Kompagni" i 1909 og medvirket inntil utgangen av 1910 i 14 filmer der de siste filmene hadde premiere i 1911. I 1913 vendte han tilbake til "Nordisk Films Kompagni" som regissør og iscenesatte omkring 28 filmer, hvorav størstedelen av disse var innen den komiske generen. Av disse er det 22 filmer hvor "Det danske filminstittut" har stadfestet premieredatoen og seks filmer hvor de ikke har oppført hverken produsksjonsdato eller premieredato. Ved en gjennomgang av den genrelle informasjonen av filmene viser det seg at de alle er kortfilmer og lengden varierer fra 157 meter til 413 meter (hvor informasjon om lengden er basert på et engelsk distribusjonsmateriale). Dette med forbehold at "Det danske filminstitut" ikke har oppført lengden på alle filmene. 

Da jeg foreløpig mangler informasjon om filmene, vil jeg her bare nevne de filmene han har regissert. Forhåpentligvis vil jeg senere komme tilbake med mere utfyllende opplysninger om regissøren og filmene hans. I perioden 1913-1914 regisserte han følgende filmer: "Frederik Buch som Dekoratør" (1913), "De Nygifte" (1913), "Ægteskabets tornefulde Vej" (1913), "Elskovs Gækkeri" (1913), "Frk. Studenten" (1913), "Frøken Anna og Anna Enepige" (1913), "Troskabsvædsken" (1913), "Privatdetektivens Offer" (1913), "Grossererens Overordnede" (1913), "Lykkens lunefulde Spil" (1913), "I Stævnemødets Time" (1913), "Elskovs Opfindsomhed" (1913), "Kongens Foged" (1913), "Kæmpedamens Bortførelse" (1913), "Perlehalsbaandet" (1914), "Snustobaksdaasen" (1914), "I Kammerherrens Klæder" (1914), "Stop Tyven" (1914), "Hægt mig i Ryggen" (1914), "Under falsk Flag" (1914), "Jens Daglykke" (1914), "Karnevalsdjævelen" (1914), "Det svage Punkt" (??), "Morderen" (??), "Den troløse Hustru" (??), "Man skal ikke skue Hunden paa Haarene" (??), "Den tapre Jacob" (??) og "Den bortførte Brud" (??). 

ANDERS WILHELM SANDBERG
Den første "Nordisk Films Kompagni" ansatte i 1914 var Anders Wilhelm Sandberg (22.05.1887-27.03.1938). Hans bakgrunn var at han først gikk i bokhandellære før han ble knyttet til ukebladet "Verdensspejlet" som pressefotograf. Han var i en periode var ansatt som "pladefotograf" hos "Dansk Biograf Compagni", produksjonsselskapet som stod for tre av Benjamin Christensens filmer, hvor han tok stillbilleder i filmen "Det hemmelighedsfulde X" (1914), før han i 1914 kom til "Nordisk Films Kompagni" hvor han opprinelig søkte jobben som filmfotograf. Han har selv fortalt i et intervju om sin ansettelse at da han forlangte 400 kr i lønn per måned, forlangte Ole Olsen, at han også skulle regissere filmer. Det førte til at "A.W." som han ble kalt, startet i "den komiske avdelingen" hvor han regiserte og fotograferte en rekke farcer, men ble ganske raskt avløst av Lau Lauritzen og ble da satt til å regiserte spenningsfilmer.

Han debuterte som regissør med "Skorstensfejeren kommer i morgen" (1914) som var en enakters lystspill på 25 avdelinger som ble omtalt i programmet som: 

"En Munter Historie om en letsindig Ægtemands vilde Udskejelser og hand bedrøvelige Hjemkomst."

For å vise hva slags farcer det ble laget på den tiden vil jeg her kort gjengi filmens innhold. Filmen handler om "Grosserer Mikkelsen", spilt av Holger Pedersen (19.05.1888-06.11.1930) som er ute en aften og morer seg og som først om morgen bestemmer seg for å dra hjem. Han er nå i en elendig forfatning der hans høye hatt er klappet sammen og han er helt sotet i ansiktet. Årsaken til sotet i ansiktet er at han kom til å søle mineralvann på kaféens kakkelovn og i sin omtåkethet tørket over ovnen med sitt lommetørkle, et tørkle som han flere ganger tørket ansiktet sitt med. Hans venner, som aften i forveien hadde vært hjemme hos ham, vet at han vil få besøk av en feier klokken seks den morgen, og får en idé der de først kjøper en riskost før de følger ham hjem. "Grosserer Mikkelsen" går inn kjøkkenveien hvor han treffer på en pike han ikke kjenner, men som hans kone har ansatt samme dag. Hun tror derfor at han er skorstensfeieren og medeler fruen at denne er kommet, men at han er sterkt beruset. Fruen, som da er på badet, ber da piken om å kaste ut fyren, men innen hun får gjort det er han sjanlende på vei gjennom badet på vei til soveværelset, hvor han rolig legger seg på sengen. Konen kjenner ikke igjen sin ektemann og begge kvinnene styrter ut efter politi. På kjøkkenet møter de den riktige skorstensfeieren som da får en overhalling. Politiet kommer så til stede og avslører "Grosserer Mikkelsens" identitet "hvorefter han overlades til den hævnede Retferdighed, in casu Fru Caroline Mikkelsen."

Efter denne farcen regisserte han samme år sin første kriminalfilm, som var "Det gamle Fyrtaarn" (1914) som i programmet ble omtalt som: 

"3 Akts Sensations-Film i Pragtfulde Billeder fra Sø og Land. Søkampen mellem Smuglerskib og Toldkrydseren er en glimrende Attraksjon. Alene for disse effektfulde Optrins Skyld vil det med Rette kunne sige: denne Film maa alle se!"

I forhold til inneholdet i filmen står det følgende i programmet: 

Paa Liv og Død - det klingende løsen, under hvilket Kampen føres mellem den dumdristige Smuglerbande og det lovordnede Samfunds tapre og pligttro Reprsæntanter: den kække Tolder Henriks og hand raske Gendarmkorps. Min midt ind i Kampens tummel, i Larmen fra de knaldende Bøsser og de fraadende Bølger, blander sig blidere Toner - blandt barske Kommando-raab og Smuglernes forsorne Prat Lyder ømme Elskovs-Ord...thi Smuglerbandens uforsonligste Fjende elsker Datteren af en af Bandens Førere!"

Efter denne filmen regisserte han, ved siden av spenningsfilmer, også andre genre, de dramatiske spillefilmene og da især det erotiske melodrama. Han regisserte filmer ut over stumfilmperioden, men jeg vil her på denne hjemmsiden ta for meg stumfilmene hans i periodene 1915 - 1919 VIRKNINGER AV VERDENSKRIGEN og 1920 - 1931 NEDGANGSTIDER. 

LAU LAURITZEN SR.
En av de neste regissørerene "Nordisk Films Kompagni" ansatte var Lauritz Lauritzen (13.03.1878-02.06.1938), også kalt Lau Lauritzen, og da han i litteraturen omtales som Lau Lauritzen vil jeg herefter bruke dette navnet. Efter en kort militærkarriere valgte Lau Lauritzen å forsøke seg som skuespiller og debuterete omkring 1907 på "Aarhus Teater", hvor han var engageret i noen år. Derefter begynte han å arbeide ved "Casino" og "Det ny Teater", hvor han også fikk mulighet for å prøve seg som sceneregissør. Det var først i 1911 at hanbegynte med film, dels som skuespiller og dels som manuskriptforfatter hvor han frem til 1913 kunne sees sporadisk i diverse roller, fortrinnsvis hos "Nordisk Films Kompagni". Fra 1914 ble han fast ansatt hos "Nordisk Films Kompagni" og begynte da også å arbeide som regissør. Det er mulig at han deuterte som regissør med filmen "Herberg for Hjemløse" (1914), som hadde premiere den 02.11.1914. Den andre filmen han regisserte det året, var "Den kulørte Slavehandler" (1914) 

Lau Lauritzen var også blandt de regissører som regisserte filmer ut over stumfilmperioden, men jeg vil her på denne hjemmsiden ta for meg stumfilmene hans i periodene 1915 - 1919 VIRKNINGER AV VERDENSKRIGEN og 1920 - 1931 NEDGANGSTIDER. 

ALFRED COHN
Alfred Cohn (14.06.1867-06.06.1932) hadde en bakgrunn som teaterskuespiller og debuterte i Randers i 1885 hos William Petersen (). Efter et par år ble han i perioden 1887-1891 engasjert hos Jacob Lund () og Edw. Jensen () ved "Casino". I perioden 1891-1900 var han engasjert hos August Rasmussen () ved "Odense Teater", selv om han i sessongen 1896-1897 også var engasjert hos Albert Helsengreen (). Fra 1900 arbeidet han i 14 sessonger ved "Århus Teater" før han i 1914 tok sin avskjed med et bittert sinn. Efter avskjeden med "Århus Teater" hadde han ikke noen fast kontrakt med et bestemt teater og tok de neste årene roller innenfor de forskjellie arter av skuespillerkunst. I perioden 1916-1917 var han engaskjert ved "Odense Teater" for derefter å arbeide som skuespiller og sceneregissør ved "Casino" i København og "Mayolteatret" i Oslo. I 1925 vendte han hjem og hadde gjesteroller på "Kasino" i Århus og var bl.a. regissør og skuespiller ved "Fønix-Teratret" i København hos direktør Biering Petersen ().

Innen filmen debuterte han som skuespiller i 1910 hos "Fotorama" hvor han det året medvirket i seks filmer. Samme år debuterte han som regissør med "Den hvide Slavehandel" (1910) for produksjonsselskapet "Th. S. Hermansen" og med "Fotorama" som distributør. Filmen hadde premiere den 11.04.1910 på "Løvebiografen", med en spilletid på 21 minutter og en filmlengde på 706 meter. Denne filmen ble plagieret av "Nordisk Films Kompagni", som sendte ut sin versjon den 02.08.1910 med nøyaktig samme tittel. Jeg vil ta for meg denne filmen og konflikten under artikkelen om "Fotorama" og de regissørene som arbeidet for dem. 

Alfred Cohn fortsatte å medvirke i seks filmer i perioden 1911-1913, de fleste for "Fotorama", men også for "Det skandinavisk-russiske Handelshus" og "Filmfabrikken Skandinavien". Fra 1914 begynte han å regissere filmer, først fem filmer for "Th. S. Hermansen" og "Fotorama","Den hvide Slavehandel" (1910),"Den sorte Familie" (1914), "Gyldne Lænker" (1914), "Bagerstrædes Hemmelighed" (1914) og "Arvingen til Skjoldborg" (1914). Jeg vil ta nærmere for meg disse filmene under artikkelen om "Fotorama" og de regissørene som arbeidet for dem. Det var dette året han debuterte som regissør hos "Nordisk Films Kompagni" med "De kære Nevøer" (1914) med den danske supplerende tittel "Den store Arv", premiere den 27.11.1914 på "Panoptikon", med en ukjent filmlengde.

KARL MANTZINUS
Samme år fikk Ole Olsen oppfylt et gammelt ønske da de fikk ansatt den forhenværende direktør for "Det Kongelige Teater", dr. phil. Karl Mantzius (20.02.1860-17.05.1921) som regissør og skuespiller. Karl Mantzius var sønn av den kongelige skuespiller og oppleser Kristian Mantzius (04.11.1819-05.06.1879). Han studerte ved "Maribos skole" fra 1878 og ble cand. phil i 1879 og studerte romansk filogi ved "Københavns Universitet" og fransk på "Sorbonne" i Paris. Som teaterskuespiller debuterte han i 1883 på "Det kongelige Teater" i rollesn som "Jeronimus" i stykket "Erasmus Montanus", efter karakterkomedien "Erasmus Montanus" (1722) av Ludvig Holberg (03.12.1684-28.01.1754). Inntil 1889 var han skuespiller ved "Det Kongelige Teater" og i årene 1889-1890 arbeidet han ved "Dagmarteatret" som skuespiller, iscenesetter og meddirektør. I 1890 vendte han tilbake til "Det Kongelige Teater" og ble til 1912, og fungerte også som direktør i perioden 1909-1913 og var teatrets første skuespiller-drektør. Han opptrådte siste gang på scenen den 28.04.1921. Karl Mantzius ble en av landets mest anvendte skuespillere med en utpreget akademisk tilgang til rollene, og på høyden av sin karriere ble han regnet som en av landets betydeligste karakterskuespillere. Det skal også nevnes at han i perioden 1897-1916 utarbeidet "Skuespilkunstens Historie" i 6 bind, hvor 3. del om engelske teaterforhold i Shakespearetiden. Dette arbeidet ga ham den filosofiske doktorgrad ved "Københavns universitet".

Foråret 1914 skrev han kontrakt med "Nordisk Films Kompagni" og regisserte tre filmer med seg selv i hovedrollen. Dette vakte stor oppmerksomhet i pressen, at en mann som Karl Mantzius, en av landets betydeligste karakterskuespillere, hadde "steget ned " til filmens verden. Vittighetsbladene lagde mange karrikaturer av den store "Dr. Film". Billedet til høyre viser en av de mange karrikaturene og opprinnelig hadde den en tekst som jeg har fjernet da det ikke var mulig å lese det ut i fra billdet. Teksten var som følger:

"Da Karl Mantzius for mange Aar siden debuterede på det kongelige Teater, var der stærkt delte Meninger om hans Evner; men da han igaar debuterede som Filmskuespiller - et Indbrud hos Hofjuveler Michelsen - var der kun én Mening om, at han absolut var brødt igennem."

Slik jeg ar forstått det, var denne karrikaturen en reaksjon på Karl Mantzius andre film  "Pavillonens Hemmelighed" (1916) hvor det i handlingen er et innbrudd hos "Juveler Schwartz" og der han hadde hovedrollen som "Grev Kuno von Kral", forbryteren i filmen.

Denne reaksjonen minner om den som den den kongelige translatør Hjalmar Davidsen (1879-1958) opplevde da han overtok driften av "Kosmaorama" på Østergade. Også den reaksjonen på hans inntreden innen kinodriften er en god illustrasjon på holdningene til filmen som muligens rådet blant hans likemenn. Han var kongelig translatør i spansk, belest og vidt bereist og han har selv fortalt hvordan oppsikt han vakte, da han tok spranget fra "...en stilfærdig borgelig og anset beskæftigelse til filmens ukendte fremtid." Det var ganske uforståelig for alle andre, enn ham selv, at han plutselig hadde gått hen og blitt en gøgler. Dette førte til at han av vittige venner og bekjente ble spurt, om han hadde fått et telt på Dyrehavsbakken, om han skulle avløse mannen med de hvite mus, og mer av samme sort. 

Karl Mantzius regisserte ikke noen filmer i denne tidsperioden og det var først i 1916 han debuterte som regissør. Jeg viser derfor til 1915 - 1919 VIRKNINGER AV VERDENSKRIGEN DEL 1 NORDISK FILMS KOMPAGNI for videre lesing om hans filmer. 

ROBERT WIENE OG MAURITZ STILLER
I 1914 hadde også "Nordisk Films Kompagni" korrespondanse med to andre regissører, Robert Wiene (16.11.1880-17.06.1938) og Mauritz Stiller (17.06.1883-18.11.1928). Den tyske kunstneren Robert Wiene henvendte seg i 1914 til "Nordisk Films Kompagni", men fikk avslag på sitt tilbud om arbeid. Hans første film ble derfor den tyske filmen "Arme Eva" (1914). Fire år senere regisserte han sin berømte film "Das Kabinett des Doktor Caligari" (1920). Den svenske regissøren Mauritz Stiller var engageret av "Svenska Biografteatern" som regissør for en periode på tre år fra den 15.05.1912 og hans kontrakt med Charles Magnusson ville derfor løpe ut 15.05.1915. Omtrent mellom mars 1915 og 01.04.1915 skal Mauritz Stiller ha vært i København og snakket med Augsut Blom om mulig ansettelse hos "Nordisk Films Kompagni". Mulig årsak til at Mauritz Stiller ikke fortsatte sin karriere hos "Nordisk Films Kompagni" kan være at Augsut Blom taklet saken feil ved at han i korrespondansen ba Mauritz Stiller komme med fordringer i stedet for å komme med et godt tilbud.
 

.