TYSK HISTORIE 1890 - 1933

INNLEDNING
Denne artikkelen tar for seg historiske utviklingen i Tyskland i perioden 1890 - 1933 og er ment å gi et utfyllende bilde av den tyske films påvirkning og inspirasjon av sin tid. Artikkelen er todelt hvor den første delen tar for seg perioden 1890 - 1918 og tar for seg den historiske utviklingen fra da Otto von Bismarck avgikk som rikskansler. Videre vil jeg komme inn på at det tyske keiserdømmet fremstod som en motsetningsfylt statsdannelse hvor den sosiale lovgivningen ble betraktet som mønsterverdig, samtidig som det var en stat hvor makten i visse henseender var konsentrert på få hender. Konstitusjonen forutsatte f.eks. partier, valg av en viss maktfordeling mellom keiseren og riksdagen. Men i realiteten avhang meget av keiserens person. Dette førte til at Vilhelm I valgte å la rikskansler Otto von Bismarck styre i motsetning til Vilhelm II hvor makten gled over i hans hender.  Selve riksdagen ble valgt av menn over 25 år, men i denne sammenheng spilte det ingen større rolle da det var keiseren som utnevnte regjeringssjefen, rikskansleren og valgte selv sine ministere. Preussen hadde en udemokratisk forfatning som bestod av to kamre. Det laveste kammeret ble valgt efter et klassesystem som var basert på beskatningsbeløpene. Et eks på den skjeve fordelingen finner man f.eks. i 1903 hvor 3,4 prosent av befolkningen hørte til første klasse, 12 prosent til annen og 84,6 prosent til tredje klasse. Det førte til at de rikeste 15 prosent kunne dermed bestemme over resten av befolkningen. 

Innenfor den ideologiske debatten markerte "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) seg før utbruddet av verdenskrigen, en debatt som også fikk stor betydning for sosialdemokratiet i en rekke vestlige land og som var en direkte følge av situasjonen i Tyskland. Samtidig var den politiske situasjonen såpass vanskelig at "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) valgte en forsiktig linje av frykt for represalier. Denne frykten var ikke ubegrunnet da det i 1903 ble dannet en antisosialistisk masseorganisasjon som en følge av "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) fremgang ved valget. Dette forbundet samarbeidet med arbeidsgiverkretser, og kunne derfor ved Riksdagsvalget true med f.eks. masseoppsigelser i en valgkrets hvis det ble valgt inn sosialistiske kandidater. Men selv om "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) førte en forsiktig linje var det ganske aktive, ikke spesielt om riksdagen, men om valgkampene og andre valplasser. Dessuten hadde de en rikholdig partipresse som avslørte mangler og urimeligheter i det vilhelminske samfunn og de avslørte bl.a. korrupsjoner og bestikkelser innen politi og hæren, storfinansen som støttet statsmaktens antifaglige og antisosialistiske virksomhet. Andre avsløringer tok for seg den tyske våpenindustriens, bl.a. Krupps, dobbeltmoral ved at Essen-fabrikkene også solgte våpen til Tysklands fiender. 

En av de store avsløringene var kuppet i Köpenick i 16.10.1906 der en gammel fengselfugl ikledd kapteinsuniform, hvor uniformen var hans eneste legitimasjon, fikk hjelp av militære til å arrestere borgemesteren i den lille byen Köpenick. I BBC serien "Europa - en reise" tar forfatteren Geert Mak () for seg utviklingen i Europa. I program to stiller han spørsmålet om det finnes noe somt som et tysk folkeslag, en typisk tysk mentalitet. Som eks på dette viser han til denne hendelsen i Köpenick den 16.10.1906 da den arbeidsledige skomaker Friedrich Wilhelm Voigt (13.02.1849-03.01.1922) utførte et tyveri som ble opphavet til begrepet køpenickiade. Tidligere hadde han kjøpt deler av en kapteins uniform fra ulike butikker. Ikledd en offisersjakke og en stor lue gav han en gruppe soldater ordre om å følge ham til rådhuset. I følge "Wikipedia" var soldatene indoktrinert til å adlyde offiserer uten å stille spørsmål. Han tok så et tog til Köpenick, okkuperte det lokale rådhuset med sine soldater og beordret dem til å dekke alle utgangene. Inne i rådhuset beordret han embetsmennene til å gi ham kontantene i kommunekassen, et beløp på 4002 mark og 37 pfennig. Det skal her nevnes at i følge "Europa - en reise" var beløpet på 4000 mark og 70 pfennig. Disse pengene stakk han, i følge "Europa - en reise", vekk i luen. I det skuespillet som oppføres i byen så sier Friedrich Wilhelm Voigt "Jeg har den 16 oktober 1906 overtatt forvaltningen av Köpenick."

Skuespiller Michale Sternbeck () sier om den tyske mentaliteten at:

"Jeg har den oppfatning at tyskerne desverre ofte i visse tilfeller tilpasser seg visse ting. Om det er det tredje rike eller senere har de alltid underordnet seg og delvis sett bort fra det som ligger under. De har gått med på det. Det er det vi vil skildre med teaterstykket. Denne prøysiske trangen til lydighet. Den prøver vi å sildre satirisk. For å vise at sånn var det før og at det fortatt er sånn!"

Historien om skomakeren illustrerer den tyske lydighet og underdanighet og tyskerne underordnet seg ledere bare de hadde større skyggelue. Som en parallel til denne hendelsen kan man ha Friedrich Wilhelm Murnaus film "Der letzte Mann" (1924) i tankene. Den tar for seg temaet er dørvaktens uniform hvor hans identitet og sosiale tilhørighet sitter bokstavlig talt i uniformen. Historien i filmen er en antimilitaristisk fabel om hvor viktig en uniform er, om en liten mann i uniform som føler seg veldig viktig og når de tar den av ham føler han seg forferdelig. Dette viser oss at verdien av uniformen er relatitiv. Dette kommer tydelig frem i historien som handler om en dørvakt som i sin storsalgne uniform føler at han den mest viktige personen i nabolaget. Tyskernes forhold til uniformen hadde en lang tradisjon da offiseryrket tradisjonelt representerte en sosiale status i Tyskland. 

Reaksjonene fra det keislige samfunn på disse avsløringene talte sitt tydelige sprog da det i 1908 ble vedtatt den såkalte "Riksforeningsloven" som gav politiet rett til å overvåke møter og møtedeltagere og å gripe inn hvis de hadde behov for det. I 1910 vedtok den prøyssiske Landdagen bestemmelser om nye forhandlingsprosedyrer der hensikten var å innskrenke ytringsfriheten. Resultatet av disse lovene viste seg tydelig i 1912 da en sosialdemokratisk representant ble ført bort av politiet under en pågående debatt. Dette var ikke første gang representanter for "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) hadde problemer med statsmakten. I følge det sosialdemokratiske hovedorganet "Vorwärts" ble medlemmer av arbeiderbevegelsen i perioden 1890 - 1910 ble totalt idømt 1 180 års fengsel, 111 års års tuktehus og over en halv million mark i bøter.

Den andre delen tar for seg perioden 1918 - 1933 og tar for seg den politiske utvikling like før og under Weimarperioden og hvilken påvirkning den hadde på tysk filmekspresjonisme og da på de filmene som ble laget i Weimar-epoken. Den vil belyse den sosiale påvirkning av filmgenren, da filmene i sterk grad var preget av sin samtid og avspeilte den splittelse som var i det politiske liv. Dette vises tydeligst i de mange temaene om dobbeltgjenger og splittede personligheter. Dette kommer også til uttrykk hos ekspresjonistene ville avbilde tidens splittrede tilværelse som var preget av angst, kaos og utvikling. Samtidig ville de vise menneskenes sjelelige spenninger i forhold til sosiale konflikter i samfunnet. Kunstneren skulle ikke beskrive verden ut i fra en objektiv beskrivelse men gjengi den ut i fra en indre opplevelse. Deres utgangspunkt var en ekstrem subjektiv gjengivelse av verden hvor kunsten skulle være et redskap for menneskets tanker, følelser og fantasi. For de tyske ekspresjonistiske forfatterne var grunntanken et moralsk, sosialt og politisk opprør mot den politiske systemet i det tyske samfunn. Med sin antiautoritære tendens og sin dragning mot det formløse tok den litterære ekspresjonismen opp arven efter 1700-tallets "Sturm und Drang". Et eksempel på en dikter fra denne tiden er George Heym (30.10.1887-16.01.1912) fikk bare utgitt en eneste diktsamling "Der ewige Tag" (1911). Der tar han for seg temaer som rotløshet, fortvilede eksistenser og farshatet. Som flere andre ekspresjonistiske forfatter hadde han et sterkt farshat. I en dagbok anklager han sin far for at han ikke ble en av de store diktere og at det skyldes at han hadde "et sånt svin av en far". Dette motsetningsforholdet til faren var sterkt preget av ekspresjonistisk generasjonsfilosofi. Den litterære ekspresjonismen hadde en kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd, og som for George Heym ble legemliggjort i faren, en far som var typisk familiefedre på den tiden. Det nye, ekspresjonistiske i hans diktning ligger i bildene, ofte hentet fra storbyens verden. Andre brukte sin livserfaring til å uttrykke den allmennmenneskelige lidelse hvor tapt uskyld, høst og undergang preget mye av det han skrev. Gjennom den ekspresjonistiske kunst og diktning fant han en mulighet til å uttrykke redselen til de som ble kastet inn i krigens vanvidd. 

Utviklingen av den tyske ekspresjonismen kan deles opp i tre faser. Først har vi den tidlige ekspresjonismen som er preget av redselen for en krig. Kunstretningen var preget av angstfylte undergangsstemninger, men dette ebbet ut før krigen for alvor kom i gang. En av årsakene var at dens to viktigste representanter, lyrikerne George Heym (30.10.1887-16.01.1912) og George Trakl (03.02.1887-03.11.1914) døde henholdsvis i 1912 og 1914. Den andre fasen faller sammen med krigsårene. Ekspresjonismen er her mer preget av utadvendt, revolusjonær karakter. Den tredje fasen tilhører efterkrigstiden og perioden frem til Adolf Hitlers maktovetagelse. I denne perioden utvikler ekspresjonismen mot andre modernistiske strømninger som dadaisme og surrealisme.

TYSK HISTORIE 1890 - 1917

TYSK HISTORIE 1918 - 1933