TYSK HISTORIE 1918 - 1933

WEIMARREPUBLIKKEN
Weimarrepublikken varte i perioden 1918 - 1933. Republikken ble født i nederlagets stund og dens korte historie var preget av kriser med revolusjonsforsøk og mislykkede statskupp fra høyresiden. Hverdagen for de mange var preget av sult, utrygghet og nederlagsstemning.  I løpet  av oktober 1918 bredte den revolusjonære stemningen seg og 5.11.918 kom det til matrosoppstand i Kiel. Med forbilde til de russiske sovjetene ble det opprettet råd blant arbeiderne og matrosene. Den 07.11.1918 ble det utropt en rådsrepublikk i München, og to dager senere ble republikken i Berlin utropt. Dette førte til at keiser Vilhelm II flyktet til Nederland og sosialisten Friedrich Ebert (04.02.1871-28.02.1925) ble Tysklands president. Det var sosialdemokraten Philip Scheidenmann (26.07.1865-29.11.1939) som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 09.11.1918, og han ble, i følge "Wikipedia" den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte "Weimarkoalisjonen".

I følge Bjørn Sørensen () "Gryr i Norden", ble den tyske sosialistiske arbeiderbevegelsen delt, en splittelse som man kan føre tilbake til århundreskiftet og da til Eduard Bernsteins () teorier om en revisjon av marxismen. Før delingen av partiet hadde partileder August Bebel (), frem til sin død, klart å holde partiet samlet. Men hendelsen omkring Verdenskrigen, og partiets støtte om den tyske krigsdeltagelse, førte frem til en endelig splittelse, som imidlertid splittet før i 1920.

Karl Liebknecht ble ekskludert fra paritet i 1916 og dannet så "Spartakusgruppen" sammen med Rosa Luxemburg. Året efter ble "Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (USPD) stiftet av en sentrumsfraksjon med bl.a. Eduard Bernstein, Kautsky () og Hilfering (). Dette nye partiet fikk ved stiftelsen med seg en stor del av medlemsmassen til "Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (SPD), et parti som på det tidspunktet ble ledet av høyrefløyen. Men selv om de mistet en stor del av medlemsmassen så hadde de fortsatt størst innflytelse på den tyske fagbevegelsen.

De første årene av Weimarrepublikkens periode var, i følge Bjørn Sørensen () "Gryr i Norden", preget av flere arbeideroppstander med Berlin i 1919, Ruhr i 1920, Midttyskland i 1921, samt et kortlivet bayersk rådsrepublikk i 1919 og et mislykket kuppforsøk fra høyre i 1920 med "der Kapp-Lüttwitz-Putsch", dvs "Kappkuppet".

Den 15.01.1919 ble Rosa Luxemburg (05.03.1871-15.01.1919) og Karl Liebknecht (13.08.1871-15.01.1919) skutt og drept av frivillige soldater i Berlin.

Den 24.02.1920 la Adolf Hitler frem NS partiprogram på 25 punkter.

I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar og den 11.02.1919 ble Friedrich Ebert (04.02.1871-28.02.1925) valgt til den første president i republikken Tyskland. Samme år ble det vedtatt artikler som skulle sikre de sosiale og de demokratiske rettigheter. Men de store problemene for den nye republikken var mere av det økonomiske, og da spesielt på grunn av Versaillestraktaten. Den enorme skadeserstatningen førte til at Tysklands politikk fra 1919 - 1923 for en stor grad var preget av inflasjon. I 1923 var det full kaos i den tyske økonomien. Inflasjonen økte kraftig og prisene steg hver dag. I begynnelsen av juni kostet f. eks halv kilo te 48.000 mark, et egg 800 mark og ca 10.000 mark for en halv kilo svinekjøtt. 08.07.1923 kostet en liter melk 4.000 mark. Den voldsomme inflasjonen førte til at tyskere måtte gjøre innkjøpe med det samme arbeidslønningene var utbetalt for å få mest mulig for pengene før prisene  igjen økte. Reallønnen til fleste sank og mange hadde store økonomiske problemer. Det var her at "Dolchstosslegende" oppstod. Mange følte seg forrådt av jøder og kommunister, og det var derfor de hadde tapt krigen og ydmyket i fredens time. I denne perioden oppstod det flere fascistiske og antisemittiske grupper. 

Selv om erstatningsproblemet ble ordnet i 1924 under amerikansk medvirkning, var det fremdeles en viss arbeidsløshet. Samtidig måtte myndighetene finne seg i at amerikanerne hadde en viss kontroll over finansene gjennom "Dawes-planen". Tyveårene ble da også preget av økonomisk vekst og stabilitet. Berlin ble et knutepunkt for kunstneriske eksperimenter hvor grensene uopphørlig ble tøyd til ytterste. Jazzen inntok nattklubbene, flere eksperimenterte med kokain og fri seksualitet. Det var et høyt oppjaget livstempo som var preget av redselen for hva morgendagen ville bringe.

I løpet av den første perioden av Weimarrepublikken ble den tyske arbeiderbevegelse delt opp i to motstående partier, "Die Kommunistische Partei Deutschlands" (KPD) som ble stiftet 01.1.1919 av "Spartakusgruppen" og "Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (SPD). "Die Kommunistische Partei Deutschlands" (KPD) gikk bare to måneder senere inn i den kommunistiske internasjonalen. Venstrefløyen i "Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (USPD), som ved valgene i 1920 hadde oppnådd  18% av stemmene, gikk samme år inn i det "forente" "Die Kommunistische Partei Deutschlands" (KPD).

"Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (SPD) hadde i flere år fungert som statsbærende parti, og var i manges øyne diskreditert gjennom dette. Men fortsatt lå hovedstøtten for partiet hos fagforeningen, "Der Allgemeine Deutsche Gewerkschaftsbund" (ADGB) og i 1922 ble de slått sammen med restene "Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands" (USPD).

Denne splittelsen i en revolusjonær og en reformistisk retning er, i følge Bjørn Sørensen () "Gryr i Norden", er med på å prege den tyske arbeiderfilmen under Weimarrepublikken. Årsaken var at partitilhørigheten  bestemte i stor grad både innhold og form. For videre lesing om dette emnet så viser jeg til 1919 - 1933 STORHETSTIDEN .   

Den 07.07.1926 ble Hitlerjugend stiftet. 

Perioden 1930 - 1933 var preget av økonomisk og politisk krise. Arbeidsledigheten steg til ca. 6 000 000 arbeidsledige samtidig som at statens inntekter sank og dens utgifter bare fortsatte å stige. I denne perioden ble gjennombruddet for NSDAP som ble landets største parti, dog uten regjeringsmakt eller flertall. Den 30.01.1933 utnevnte Paul von Hindenburg (Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg) (02.10.1847-02.08.1934) Adolf Hitler til rikskansler. Den 27.02.1933 brant riksdagsbygningen. Jødeforfølgelsen startet den 01.04.1933 med boikott av jødiske forretninger og tiden fremover ble preget av forfølgelse av kommunister og oppløsning av fagforeninger.

Kulturlivet ble lagt under propagandaminister Josef Goebbels (), og alle som kunne oppfattes som politiske motstandere ble ofte utsatt for brutale overgrep eller sendt til konsentrasjonsleiere uten lov og dom. Det førte bla til at Bertolt Brecht (Eugen Berthold Friedrich Brecht) (10.02.1898-14.08.1956) den 28.02.1933 forlot Tyskland og dro i eksil.

.