TYSK HISTORIE 1890 - 1917

RIKSKANSLER OTTO VON BISMARCKS AVGANG
Et sterkt skille i samtiden var i 1890 da Otto von Bismarck (01.04.1815-30.06.1898) gikk av som rikskansler, en hendelse som senere er blitt omtalt som en av de skjellsettende begivenheter i verdenshistorien. Med denne avgangen brøt det det diplomatiske systemet, som han hadde opprettet i 20 år, brøt sammen. Det var Tyskland som stod bak tilnærmelsen mellom Paris og St. Petersburg, men problemet oppstod da den gjensidige tysk-russiske sikkerhetsavtalen skulle fornyes, som var Otto von Bismarcks siste mesterstykke, at man oversatt fristen. Årsaken til utsettelsen var at efter Otto von Bismarck fall ble utenrikspolitikken styrt av baron Friedrich von Holstein (24.04.1837-08.05.1909). Han hadde tidliger vært Otto von Bismarcks nærmeste medarbeider, men som endte med å motarbeide ham politisk. Han var en flittig embetsmann som kunne sine saker, men som hadde en sviktende dømmekraft som førte til at det diplomatiske arbeidet Otto von Bismarck hadde skapt ble ødelagt. Som person var han en meget mistenksom person og han mente at den gjensidige tysk-russiske sikkerhetsavtalen ville sette hele Tysklands sikkerhetssystem på spill. I stede mente baron Friedrich von Holstein at en krig mot Russland var uunngårlig og gikk mot traktaten. En mulig årsak til disse problemene kan ha utgangspunkt i en av Otto von Bismarcks svakheter ved at han heller omga seg med redskaper enn med rådgivere. Tidligere hadde "Jernkanslerens" styrke vært at han bare trengte keiseren og ikke riksdagens støtte. Men da den unge keiser Wilhelm II (Friedrich Wilhelm Albert Victor von Preußen) (27.01.1859-04.06.1941) slo hånden av ham, fikk han ikke lengere den støtten han trengte. 

Siden Otto von Bismarck kunne operere uavhengig av riksdagen, fulgte han nøye med opprettelsen av de to nye politiske partiene, "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) (Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)), som er det nest eldste politiske partiet i Tyskland. Det tyske sosialdemokratiske partiet ble grunnlagt i 1863 av Ferdinand Lassalle i Leipzig som Allgemeine Deutsche Arbeiterverein, og skiftet i 1890 til dagens navn) og "det katolske senterpartiet" (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum, ofte kalt det katolske senterpartiet grunnlagt i 1870 av Ludwig Windthorst og Mainz-biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler for å ivareta den katolske minoritetens rettigheter i det nye protestantiskdominerte Tyskland). 

Forholdet mellom Otto von Bismarck og disse to partiene var ikke godt, noe som også kom tydelig frem i hans innenrikspolitikk. Overfor "det katolske senterpartiet" hadde "jernkansleren" den holdning at religion ikke skulle styre politikken og det førte til at han de første årene etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871 startet en kampanje "Kulturkampf" mot den katolske kirken. Formålet med kampanjen var et forsøkt på å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. I følge Otto von Bismarck skulle politikken tjene de nasjonale og maktpolitiske formål og ikke tjene det religiøse. Da "Pavestolen" sendte ut et brev som uttrykte dens solidaritet med "det katolske senterpartiet", bestemte han seg for å angripe den katolske kirken og sommeren 1871 erklærte åpent krig mot senterpartiet og den katolske kirken. Men forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt var ikke vellykket og efter 1878 sluttet han seg sammen med katolikkene i kampen mot sosialismen. 

Overfor "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) brukte han to midler for å stanse dem. Det ene var at han forbød partiet og deres organisasjoner, og det andre var at han innførte en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte. eksempler på slike sosiale reformer var ulykkes- og helseforsikringer og samt alderspensjoner. Det kan nok ha ligget flere hensikter bak disse reformene, men i denne settingen er det nærliggende å anta at hensikt å svekke oppslutningen om det sosialdemokratiske partiet.

Valget 20.02.1890 ble et nederlag for Otto von Bismarck da både "det katolske senterpartiet" og "det sosialdemokratiske partiet" (SPD) gjorde et godt valg. Det førte til en riksdag som han i det hele tatt ikke kunne kontrollere. "Jernkansleren" reagerte raskt og planla å skape en konstitusjonell krise som ville føre til at keiseren vendte seg til ham. Disse planene ble avslørt da keiser Wilhelm II (se bilde til venstre) fikke vite om dem. Videre forsøkte han å stanse en internasjonal arbeiderkonferanse som keiseren ville avholde ved et forsøk på å overtale den franske regjering til ikke å delta. Videre forbød han ministrene å ha kontakt med keiseren uten hans tillatelse. Denne bestemmelsen var i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852. Årsaken til forbudet var nok at "jernkansleren" var urolig for at ministerene kunne komme frem til andre løsninger enn det han selv ønsket. Dette reagerte keiseren på og han klandret Otto von Bismarck å sette opp hindringer for kommunikasjon mellom keiseren og ministrene. Videre klandret han Otto von Bismarck for å diskutere arrangementer i Riksdagen med senterpartiet uten hans viten og for å ha latt være å informere om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland. 

Otto von Bismarck hadde spilt et høyt spill og tapt, for dagen efter fikk han beskjed gjennom general von Hahnke (), leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at "Jernkansleren" satte til side kabinettsordre fra 1852 og  informerte ministrene at de kunne ha direkte kontakt med keiseren uten hans godkjennelse. Samtidig kontaktet både lederen for generalstaben og det militære kabinettet og ba keiseren om å avskjedige ham. Otto von Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.

FORHOLDET MELLOM ENGLAND, FRANKRIKE OG TYSKLAND
Forholdet mellom disse landene, og da spesielt Englands forhold til de to andre landene var ikke god i denne tidsepoken. For Tysklands del var den antibritiske holdningen ikke mindre i Frankrike enn hos dem. Årsakene til det dårlige forholdet mellom England og Frankrike skyldtes "Fashoda-konflikten" og den antibritisk holdningen som Boerkrigen utløste i Frankrike. Også Tyskland tok parti i Boerkrigen og støttet offisielt Boerne. Samtidig opptrådte Tyskland som en rival overfor England og gjorde seg mer gjeldene på verdensmarkedet. Samtidig fantes det personer i London, representert bl.a. ved Joseph Chamberlain (), som arbeidet for en allianse mellom Berlin og London. Men disse forslagene til kontakt slo feil, mye på grunn av de tyske feilvurderingene som kunne spores tilbake til baron Friedrich von Holstein. Egentlig var han i grunnen positiv til en britisk-tysk kontakt, men samtidig regnet han med at England og Frankrike aldri ville bli enige. Dette førte til at tyskerne stilte større krav enn det som kunne godtas i London. Dessuten regnet tyskerne med at de kunne skremme britene til imøtekommenhet. Men virkningen ble det motsatte og førte til å åpne døren for det franske diplomatiet. Denne britisk-franske tilnærmingen førte til den såkalte "Entente cordiale", hjertlige forståelse, mellom London og Paris i 1904.

FREDSPERIODE
Tiden i perioden 1871 - 1914 er blitt omtalt som den lengste fredsperioden i Europas historie. Men samtidig var den preget av kapprustning som Eduard Bernstein () i 1893 omtalte som "en kald krig". I 1898 tok tsar Nikolai II () initiativ å holde en internasjonal fredskonferanse som skulle stanse rustningskappløpet. Forslaget fra tsaren var en tiårig fastfrysing av eksisterende våpen og forbud mot nye. Dette utspillet kom overraskende på samtlige statsmaktoverhoder, men det var et utspill de ikke kunne avvise da det var en fredsbevegelse som de ikke kunne overse.  Også keiser Vilhelm II våget ikke å avvise en tysk deltagelse i kanferansen, enda både han og den tyske ledelse var imot. Konferansen ble åpnet i Haag i mai 1899 og på konferansen deltok 26 land. (Hva jeg forstått av oppslagsverk fantes det stort sett ikke flere land på den tiden). Delegatene bledelt inn i tre hovedutvalg: et nedrustningsutvalg, et folkerettsutvalg og et voldgiftsutvalg. Resultatet at utvalgenes arbeid var at i nedrustningsutvalget oppstod det uenighet om kontrollmetodene og om målingen av styrkeforhold. Folkerettsutvalget fikk derimot formulert noen konvensjoner mot bruk av visse våpen som dum-dum-kuler samt at de nesten klarte å få til et forbud mot å kaste bomber fra luftballonger. Men dette forslaget ble ikke vedtatt da det ble argumentert at ballongene muligens snart ville bli styrbare og da ville de kunne bidra til å forkorte en krig ved å utsette fiendtlige tropper for luftbombardement. Resultatet for voldgiftsutvalget var at de fikk igjennom et forslag om en internasjonal voldgiftsdomstol med det forbehold at det bare kunne tre i kraft når de berørte partene var enige om det. 

Men som en kontrast til fredskonferansen idéer hadde Tyskland på 1800-tallet styrket sitt forsvar kraftig og i forbindelse med Vilhelm IIs kolonipolitiske innsats styrket landet sin handelsflåte samt igjen å styrke en krigsflåte. I løpet av de første ti-årene på |900-tallet klarte klarte tyskerne å skape en flåte av respektabel størrelse. Utbyggingen av flåten var preget av både kontinuitet og fornyelse og efterhvert overtok marinen fra hæren forestillingen forestillingen om den politiske skoleringens betydning. Hærens stilling var tradisjonelt sterkt og offiserene ble betraktet som "keiserens menn" og tok ordre bare fra ham. Forholdet mellom disse to våpengrenene utviklet seg til at hæren forble den tyske adels særlige våpengren og flåten middelsklassens. Gjennom flåten fikk middelklassens barn en karrieremulighet og industrifolk og håndverkere hadde her en mulighet for å få frem sønnene sine i den sosiale status som offiseryrket tradisjonelt representerte i Tyskland. I den politiske delen fikk den tyske flåteforeningens virksomhet i de påfølgende år en stadig tydeligere antibritisk karakter. Storbritannia ble  fremstilt som den avgjørende hindring for Tysklands vei til "en plass i solen". Denne militære høykonjukturen berørte også hæren og i 1913 feiret de "jubileumsåret" med pomp og prakt, monumenter og mange historiske tilbakeblikk med minne om befrielsen av Preussen fra den franske okkupasjon hundre år tidligere. Denne feringen varte i i tolv måneder og gjenoppvekkete tyske militære bragder med nasjonal begeistring. 

I 1907 kom den annen fredskonferanse sammen i Haag hvor man også her diskuterte nedrustning. Men det eneste resultatet av denne konferansen var en resolusjon som oppfordret regjeringene til å "studere problemet", et forslag som Tyskland totalt avviste. Høsten 1907 lanserte keiser Vilhelm begrepet "innringningspolitikk" som beskrev hvordan tyskerne stormaktpolitikken som nå foregikk. Den politiske utviklingen i denne perioden førte til en tiltagende isolering av Tyskland og gjennom en fortsatt konfrontasjonspolitkk økte motsetningene i Europa. Tyskland isolering ble heller ikke bedre ved keiser Vilhelm IIs anti-britiske følelser og uttalelser der han også i sine beryktede "marg-notater" han gjorde i de dokumenter han ble forelagt.  Det var i tiden efter begrepet "innringningspolitikk" at hans ytterst åpenhjertige uttalelser ble offentlig kjent og vakte oppstandelse verden over. En av de uttalelsene som vakte stor oppmerksomhet var da kong Edward VII (Albert Edward) (09.11.1841-06.05.1910), hans regjeringstid var i perioden 1901-1910, besøkte tsjar Nikolai sommeren 1908. I en artikkel i den britiske avisen "Daily Telegraph" den 28.10.1908 uttalte han i klartekst at det tyske folket hadde liten sympati for Storbritannia og han postod at det var han personlig som haddeutarbeidet og oversendt dronning Victoria ((Alexandrina Victoria) (24.05.1819-22.01.1901), hennes regjeringstid var i perioden1837-1901, den felttogplan som til sluttførte til at britene fikk bukt me boerne. Artikkelen innholdt mer den type påstander og resultatet ble en verdensskandale. Den kraftige reaksjonen på keiserens utspill kan avspeiles i en uttalelse den britiske utenriksministeren sir Edward Grey () kom med: "Det vil bli vanskelig å trygge den europeiske fred for mer enn fem år fremover." 

FORSPILLET TIL VEDENSKRIGEN
I fremstillinger av forspillet til verdenskigen spilte stormaktalliansen en stor rolle Trippelalliansen var av gammel dato (1879 og 1882), men det utelukket ikke soloutspill fra de innblandede parters side. Tyskland hadde støttet Østerrike-Ungarn under den bosniske krisen, men hadde samtidig hatt planer om å knytte de forskjellige stormaktgrupperingene nærmere hverandre. Efter sine respektive avtaler med Frankrike i 1894 og 1904 hadde både russland og Storbritannia et godt forhold til franskmennene, og de britisk-russisk samtalene førte i 1907 til en overenkomst av samme slag som "entente cordiale". Perioden frem til verdenskrigen var preget av mange konflikter, men av hensyn til rammen rundt denne artikkelen vil jeg stikkordsmessisg eller kort ta for meg flere av disse konfliktene. I 1908 oppstod det jernbanebråk på Balkan der det ikke ble bygd noen jernbane, men som resulterte i at forholdet mellom Østerrike-Ungarn og Serbia forverret seg raskt. I denne konflikten kom Tyskland med forsikringer overfor Østerrike-Ungarn om at de ville innfri angitte løfter og komme forbundsfellen til hjelp i tilfelle krig. I mai 1911 sendte den tyske regjeringen kanonbåten "Phanter" til Marokko og krigsfartøyet hadde hadde ordre om å trygge tyske liv og ivareta økonomiske interesser. Resultatet ble en ny internasjonal krise som var den mest alvorlige til da. Flere kjente skildringer, bl.a. skrevet av Winston Churchill () og Raymond Poincaré () tar utgangspunkt i den andre Marokko-krisen når de beskrev Verdenskrigen og dens epoke. Denne krisen førte til vanskelige forhandlinger mellom Frankrike og Tyskland før de om høsten 1911 kom frem til en avtale om Marokko. 

I tiden like før Verdenskrigen pågikk det mange steder i verden en intens planlegging for en krig de fleste håpet aldri ville komme, forberedelser som i en viss grad hadde en militærteknisk side. Forsvaret ble organisert på en best mulig måte efter det man regnet som en sannsynlig krigssistuasjon, og både befal, tropper og organisasjon ble trent i samsvar med dette. Spesielt tyskerne arbeidet med en detaljert krigsplanlegging. 

Den siste internasjonale krisen før Verdenskrigen skjedde i Sarajevo i juni 1914. Innledningen til den situasjonen var at den habsburske tronefølgeren, erkehertug Frans Ferdinand () sommeren 1914 ble invitert til å overvære en militærparade i Bosnia juni 1914, og til å besøke hovedstaden Sarajevo. Medlemmene av "Den svarte hånd" fikk kjennskap til det kommende besøket og planla å drepe trestatstankens varmest tilhenger. I juni 1914 besøkte keiser Vilhelm II erkehertug Frans Ferdinand på slottet Konopischt i böhmen. I følge den tids rykter var tanken bak møtet å diskutere hvordan de skulle gjøre Østerrike-Ungarn om til en trestatsnasjon hvor slaverne skulle være likestilt med tyskere og madjarer. Dette skulle fjerne roten til all uro på Balkan som den sørslaviske nasjonalismen stod for. På sebernes nasjonaldag den 28.06.1914 kjørte erkehertug Frans Ferdinand og hans hustru hertuginne Sophie av Hoenburg gjennom gaten i Saravajevo. Langs ruten stod seks attentatmenn på plass og efter at det første forsøket, med en bombe, og flere av terroristene flyktet, kom den 19 årige studenten Gavrilo Pricip () ved en tilfeldighet i nærheten bilen og de to kongelige ble skutt. Vel en måned efter attentatet var fem av de europeiske stormaktene i krig med hverandre.

VERDENSKRIGEN
Tre og en halv efter dramaet i Sarajevo overleverte Østerrike et ultimatum i Beograd og av formuleringen fremgikk det at man i Wien krevde en grundig opprenskning mot de i Serbia som var fiendtlig innstilt mot dobbelmonarkiet og de ville ha et svar innen 48 timer. Det serbiske svaret ble levert fem minutter før fristens utløp og da hadde alledere regjeringen tre timer tildligere beordret allminnelig mobilisering og besluttet å flytte sitt sete til Nis. Wien erklærte omgående at svaret var utilfredstillende, de diplomatiske forbindelsen med Serbia ble brutt og kvelden samme dag, den 23.07.1914, mobliserte de den femtedel av den østerrriske hæren som var bestemt for operasjoner i sør. Den 28.07.1914 erklærte Østerrike-Ungarn serbia krig. 

FORTSETTELSEN OM VERDENSKRIGEN FØLGER VED SENERE OPPDATERING

Den 04.03.1917 startet Tyskland tilbaketrekningen fra Vestfronten.

.