NORSK FILMHISTORIE 1896 - 1930

INNLEDNING
Under arbeidet med "Norsk filmhistorie 1896-1930" har jeg oppdaget at "Norsk filminstitutt" ikke har samme søkerside om norske filmer, regissører, skuespiller, filmselskaper osv slik som f.eks "Det danske filminstitut", "Svenska filminstitut" og "Deutsche Filminstitut" har. Dette har vanskeliggjort arbeidet med å skrive om de norske regissørene og filmene deres. Primære kilden er foreløpig "Norsk filmografi 1908-1979" og "IMDb". Det er et ønske om at "Norsk filminstitutt" også skal opprette en norsk filmdatabase. Foreløpig er muligens det nærmeste vi har en filmdatabase "dinfimside.no".

1896 - 1910 DET FØRSTE FORSØK

1911 - 1919 PIONERTIDEN

1920 - 1930 BONDE- OG NASJONALROMANTIKKEN

Jeg vil her ta for meg den norske stumfilmperioden 1896-1930 og for å få en bedre oversikt har jeg valgt å dele den i tre deler. I motsetning til våre naboland Danmark og Sverige, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Produksjonen i Norge fikk aldri omfang som i Danmark og Sverige og i perioden 1908-1930 ble det, i følge "Norsk filmografi" spilt inn 48 spillefilmer, samtidig som det ble spilt inn et ukjent antall dokumentarfilmer. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler). Efter dette spede forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911, da vi fikk ”Fattigdommens Forbandelse” av Halfdan Nobel Roede, som av mange regnes som den egentlige første norske spillefilmen. Halfdan Nobel Roedes filmer var inspirert av dansk erotisk melodrama, og hadde ingen nasjonal forankring. 

Den første perioden som den ble spilt den første norske spillefilmen. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler). 

Efter dette spede forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911, da vi fikk ”Fattigdommens Forbandelse” av Halfdan Nobel Roede, som av mange regnes som den egentlige første norske spillefilmen. Halfdan Nobel Roedes filmer var inspirert av dansk erotisk melodrama, og hadde ingen nasjonal forankring. 

I 1911 regissert Jens Christian Gundersen sin eneste film "Dæmonen" (1911), som var tatt opp i København med assistanse fra "Det Skandinavisk-Russisk Handelshus". På den tiden knyttet han forbindelser til Danmark der Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" hadde vokset til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetagener knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjenngikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørrt i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest setter igang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916). 

For perioden 1916 - 1919 representerer spillefilmproduksjonen i norsk filmhistorie et nytt steg i retningen av en narrativt integrert filmtype, som slår ut for fullt med det nasjonale gjennombruddet på 1920-tallet. De sene 1910-tallsfilmene og 1920-tallsproduksjonen arbeidet snarere med psykologiske karakterskildringer enn rene erotiske pirringer og uintegrerte danseinnslag. I disse norske filmene har man lært å fortelle på en helt annen måte enn tidligere. Først fra 1920 fikk Norge en kontinuerlig, profesjonell spillefilmproduksjon. Samtidig endret filmenes karakter seg, og det vi kaller "det nasjonale gjennombrudd" i norsk film innledes med Rasmus Breisteins ”Fante-Anne” (1920). Mens de første norske filmene foregikk i den anonyme storbyen, satte regissørene nå fokus på norsk natur og friluftslivets gleder.

I forhold til nabolandene Danmark og Sverige hadde norsk film ført en kummerlig tilværelse. Walter Fürst gir i sin artikkel "Norsk Film på skilleveien. Vi må få kontigentsystem" et godt billede av norsk films sitituasjon frem til 1930. Denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten lørdag aften 18.10.1930 og jeg vil her gjengi deler av artikkelen som berører den filmhistoriske delen:

"Norsk film har alltid ført en kummerlig tilvørelse.
Man kan si at den fortjener ikke bedre, fordi den aldri har vist sig som noget særlig fremragende. Og norske filmfolk er selv de første til å innrømme at meget burde være anderledes.
Men skal skal dommen over vår produksjon bli rettferdig, må der sees litt på de arbeidsforhold filmen har hatt i Norge.
De er dobbelt grunn til å gjøre op status nettop nu, fordi vår filmproduksjon i dag, som følge av talefilmens seiersgang, mer enn nogensinne står stillet overfor spørsmålet: være eller ikke være.
I det følgende vil jeg, efter en kort historikk, først vise hvorfor vi ikke har kunnet hevde oss i konkuransen hitinntil, og dernæst trekke op den linje jeg mener vi nu bør slå inn på.

Fra 1907 til idag.
Allerede i 1907 blev den første film "Fiskerlivets farer" innspillet. Ved kameraet stod J. Julrus, som nu er Sveriges ledende filmfotograf. Omtrent amtidig kom "En gatepikes roman". Den første av disse finansiertes av Norsk Kinematograf A/S, den sistnevnte av direktør Bjerke.
Så gikk der nogen år uten hjemlig produksjon. ! 1911 lot direktør H. Nobel Roede pota "Bongefangeri i Vaterland", fulgt av "Forvandlingens lov", og "Alt for Norge". Nuværende direktør for Oslo Kinematografer, hr. Gundersen, optok på damme tid "Dæmonen" i Kjøbenhavn med norske skuespillere.
I 1915 startet forfatteren Lykke-Seest et filmselskap, som efter å ha laget 6 filmer, gikk i 1919.
Fra 1920 var det mange nye emner som vilde prøve sig som filmprodusenter, men de gikk alle trett i løpet av kort tid. Bare Rasmus Breistein, som iår kommer med "Kristine Valdresdatter", har holdt ut. Han er både finansiell og kunstnerisk leder av sine innspillinger, og reiser også selv på turné med filmene i Norge og Nordamerika. Av dem som har været mest trofaste og utholdende må dessuten nevnes Harry Ivarson og Leif Sinding.
Siden 1920 er der ialt optatt 27 norske film. Tallet er kanskje efter våre forhold ganske stort, men kvaliteten er gjennomgående ikke så imponerende. Bare 2-3 av dem har gjort sig bemerket utenfor landets grenser.

Vanskelige arbeidsforhold.
Når man husker hvordan danskene omkring 1918-22 holdt en lederstilling på verdensmakedet, og når man ser hvordan svenskene i de siste 15 år har været blandt de aller ypperste innen verdens filmproduksjon, kan det synes forbausende at vi har ligget så totalt i bakevje.
Sammenligner man våre arbeidsforhold med utlandets, faller det imidlertid i øinene at vi har været handieaped på fire meget vesentlige punkter:

1) M a n g e l  p å  k a p i t a l. Det er alltid vanskelig å reise kapital til en film herhjemme. Våre produsenter har derfor derfor måttet legge innspillingene så billig an som mulig. De fleste av våre filmer i de siste 10 år kostet mellem kr. 30,000 og kr. 70,000 til kr. 150,000 på sine filmer. De har også laget enkelte som har kostet over 1 million kroner. Tyskland og i enda høiere grad Amerika ligger igjen langt over Sverige. Men publikum og presse dømmer norsk film på like fot med utenlandsk. Man stiller de norske filmer op mot utlandets beste, og sier: våre folk kan ikke lave film.

2) M a n g e l  p å  a t e l i e r. Mens utlandet, også Sverige, har nedlagt millioner i kolossale atelierbygninger, har vi som oftest herhjemme været henvist til å leie et vareskur, tørkeloft eller verkstedsrum for et par måneder. Og mens de utenlanske studios er forsynet med en nær sagt ubegrenset mengde filmlamper og andre tekniske hjelpemidler, har norsk film bare disponert over et minimum av disse nødvendige og kostbare rekvisiter.

3) M a n g e l  p å  k o n t i n u i t e t. Vår filmproduksjon eier ikke tradisjon. Næsten hver gang en film blir laget, er staben av hjelpere tilfeldig sammensatt, og de fleste mangler erfaring og rutine. Instruktør og skuespillere kan for eksempel aldri føle sig sikre på det tekniske apparat, noget som i høi grad hemmer den kunstneriske hengivelse i opgaven.

4) F o r  l i t e  h j m m e m a r k e d. Norske produsenter har tidligere alltid måttet kalkulere med å få sine filmer dekket i Norge. Først de siste par år har man begynt et virkelig internasjonalt samarbeide som på forhånd sikrer filmens avsetning utenlands.

Tatt i betraktning at hele Norge bare har halvparten så mange innbyggere som byen Berlin, blir det klart hvor vanskelig våre produsenter varr stillet i konkurransen."  

Det var først i 1930 at Norge fikk en filmperiode som man kan kalle "den norske films gullalder" og som varte fra 1930 til 1939 og ble innledet med den første norske lydfilmen ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (11.06.1893-04.12.1978), barnebarn efter dikterkjempene Henrik Ibsen (Henrik Johan Ibsen) (20.03.1828-23.05.1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (Bjørnstjerne Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910). For videre lesning om den "den norske films gullalder" albefaler jeg studieheftet "Tancred Ibsen og den norske gullalderen".

Den 26.03.1932 hadde "Aftenposten" en større artikkel i "A Magasinet" nr 13 der de tar for seg norsk film gjennom 25 år. Artikkelen het "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et darma på havet" til storfilmen av 1932." Der skriver de bl.a:

"Når disse linjer leses er der gått 25-år siden den første norske såkalte "dramatiske film" blev il. Det var "Et drama på havet", optatt av den kjente filmmann direktør Hugo Hermansen.

Norsk film feirer altså iår sitt 25-års jubileum, og det er helt underlig å tenke på. Og til tross for at et kvart århundre er runnet, står vi fremdeles uten et ordentlig filmatelier, og tross alle anstrengelser og opofrelser uten nogen fast filmproduksjon. Det er hverken noget behagelig eller flatterende resultat å være nådd frem til efter 25 år, men årsakene hertil har været mange og tildels av ganske ekstraordinær art. Dog - ved et jubileum sømmer det sig best å la de mindre hyggelig ting ligge, vi får se å finne frem til de lyse sider.

Og heldigvis, der er nok av lyse og muntre ting å tenke tilbake på. Der har ialfall været laget film - ca. 50 ialt - og der er en broket billedbok vi her kan blade igjennem, rik på minner og oplevelser, endda rikere på glødende tro og optimisme, og aller rikest - kanskje - på skuffelser. Jeg tror jeg tør si at den norske films folk har hatt en egen evne til å bære nederlaget - hvor bitert og svidende dette enn kunde være. Håbet har ingen mistet, og mottoet tror jeg har været felles for alle; "Hvem teller vel de tapte slag på seirens dag!".   
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.