NORSK FILMHISTORIE 1896 - 1910 DET FØRSTE FORSØK

INNLEDNING
Historisk kom filmen i en brytningstid hvor verden endret seg hurtig da vi i slutten av det forrige århundre kom inn i den industrielle revolusjon som førte til store sosiale og kulturelle omveltninger. Efter hvert som industraliseringen skjøt fart, endret samfunnet seg ved at flere reiste fra landbruket og naturalhusholdning, til byene med lønnsarbeid og pengehusholdning. I følge Sigurd Evensmo - " Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" førte industralismen med seg en ny befolkningsstruktur med en voksende industriarbeidsklasse som var bodstatte i byer som vokste raskt. I begynnelsen av perioden hadde denne voksende gruppen fritid og penger slik at fritidsaktiviteter og underholdning ikke var noen aktuelle aktiviteter. Men først under de første tiårene av det nye århundrerde økte arbeidernes fritid tilstrekkelig mye slik at det ble skapt nye behov for fritiden og pengehusholdninget skapte også nye muligheter for underholdningsbransjen da folk som hadde brutt opp fra sine vante omgivelser søkte seg til de nye organisasjonene og til offentlige forlystelser.

I følge Torolf Elster (27.05.1911-04.11.2006) beskriver i sin bok "Hverdag i gate og grend" (1956) om situasjonen i Norge i begynnelsen av århundreskifte. Han hevdet at perioden 1905 til 1914 var gode år med en kraftig utvikling av landets økonomi, en rivende utvikling som aldri før eller frem til boken ble skrevet hadde hatt en slik økonomisk utvikling. Det førte til at levestandaren steg for alle grupper i samfunnet. Videre fikk den moderne sosiallovgivning sitt gjennombrudd og arbeidstagerne fikk større rettigheter. Denne utviklingen påvirket også kulturlivet  ved at det fikk en større bredde og innledet til en ny blomstringstid.

Det tok da ikke lang tid før det plutselig over hele verden oppstod en stor efterspørsel  på billig, masseprodusert underholdning for en billig penge. Det var da en ny, voksende industri som kunne dekke denne efterspørslen, og det var filmindustrien. Men for at denne industrien skulle vokse, var filmen lenge avhengig av arbeiderklassens voksende vellstand og de økonomiske konjekturene. I starten var filmen avhengig av de forskjellige organisasjonene eide lokaler som de leide ut til revy, amatørteater, konserter, lysbilledefremvisning og film. Den danske teater- og filmekspert Harald Engberg (??-??) har uttrykt dette med følgende at: 

"Det kan jo næppe være helt tilfeldigt, at ved århundredskiftet, da de første levende blilleder hoppede afsted i de førstebiografer, udsendte samtidig de store "bladkonger" i England, Northcliffe og Rothermere, deres første billige, letfattelige masseavis "Daily Mail" og Hearst i Amerika sin berygtede "gule presse" med de første forsøg på kolorerede Illustrastioner og - Marconi sendte sine første radiobølger gennem æteren. Grammofonen begynte at skratte, og det var også tiden, da man organiserede de store koncertagenturer og internationale bureauer for billeder og reproduksjoner. En ny tid indvarsledes hermed socialt og kulturelt. De anonyme masser forvandlesdes til et kæmpepblikum i løbet af forbavsende få år, et publikum hvis fantasi helt regeredes af billedet og det talte ord, og som det næsten var umulig at få tale ad anden vej".

Som moderne massemedium kunne filmen bare vokse i takt med det nye samfunnet som utviklet seg til et industrisamfunn på den tiden. I denne nye tiden fikk teatrene besøk av omreisende teaterselskap som oppførte syngespill, dramaer eller lystspill og i mange lokaler ble det arrangert aftenunderholdning. Dette var alt fra foredrag med lysbilleder, opplesninger litterære kabareter elelr konserter. Samtidig var et omreisende tivoli, vokskabinetter og sirkus som hadde et bredt tilbud av attraksjoner. De fleste underholdningstilbudene var i begynnelsen kostbare, men efterhvert som underholdningen utviklet seg ble tilbudene mindre sporadisk sporadiske, noe som igjen førte til at prisene sank slik at de fleste fikk råd til noe av underholdningen. For de med bedre økonomi kom efterhvert varietéen en spesiell rolle. Disse varietéene tok form omkring 1850 og slo igjennom i 1880-årene, og i løpet av omtrent et tiår utviklet varietéteatrene til en dominerende rolle i de europeiske storbyenes forlystelsesliv. Det tok derfor ikke lang tid før de tok over sirkusets posisjon som ledende underholdningsform. Efterhvert overtok kinoen varitéens rolle, og i det første tiåret i vårt århundre ble mange av varitéene gjort om til kinoer.

TIDLIG UNDERHOLDNING
På midten av 18-tallet var "lanterna magica" tatt i bruk i mange av de større byene, også i Norge og i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet" skyldtes det professor F. Mayer (??-??) som stadig besøkte Christiania og Bergen. Bruken av "lanterna magica" ble efterhvert også brukt innenfor organisasjonslivet som bl.a. bedehusene og Godtemplar-bevegelsen, men da med et annet innhold enn ved bruk innen mer tivolisammenheng. Men det tok ikke lang tid før "lanterna magica-forestillingene" fikk konkurranse fra nyere former for billedeunderholdning, slik som "cosmorama", "cyclorama", "panorama" og "Diorama", teknikker som hadde til felles at de bevegede seg i grenselandet mellom malerkunst og illusjon. Ved disse forestillinger ble det bl.a. brukt store malerier som kunne dekke opp til 360 grader, forestillingene kunne bli vist i spesialbygde runde bygninger eller telt, og da gjerne kombinert med musikk, lys-og røykeffekter, tredimensjonale figurer og fortellinger. 

Denne formen for underholding var populær over en lengre periode og i en skildring fra Moss i 1902 fortelles det, i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", om herrene D. Fernander (??-??) og R. Hallseth (??-??) som viste frem billeder fra pasjonsskuespillene i Oberammergau. I følge "Store norske leksikon" er pasjonsskuespillene religiøse skuespill som fremstiller Kristi lidelseshistorie og det mest kjente av disse er pasjonsskuespillene i Oberammergau i Bayern. Dette pasjonsskuespillet stammer fra 1634, da menigheten efter en epidemi lovte å fremstille Kristi liv dramatisk. I følge Einar Nistad - "Det magiske rommet" ble forestillingen i Moss omtalt på følgende måte:

"Alle kristne der interesserr seg for Vår Frelsers liv og gjerninger her på jorden må se disse legemestore, levende "fotografier" overensstemmende med Den hellige skrift."

Pastor Hans Møller-Gasmann (28.01.1872-06.12.1961), skal, i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", ha skrevet at han følte seg i høy grad oppbygget ved fremvisningene og at billedene var så klare

"at man kunne se løvet skjelve og klæderne bevæge sig i vinden."

På denne tiden fantes det i Christiania forskjellige varietéer med "folklig" underholdning og i følge Sigurd Evensmo - " Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" bestod det av bl.a. tryllekunstnere, sverdslukere, "negerkomikere", samer uten underkropp og syngende hunder. På Østkanten var det også faste, polulære dansehaller og Sigurd Evensmo nevner i sin bok "Kaysalen" på Sagene og "Frysjuhall" på Grønlands torv, Grønland 9. I følge NRKs "Radiodokumentaren" den 12.01.2005 var "Kaysalen" en gammel dansesal og som hang sammen med Sagene Lunsjbar. "Kaysalen" ble senere kalt Fontanagården. Utvendig var den grå og så ut som en fabrikkbygning, men bak fasaden skjulte det seg en staselig festsal fra 1800-tallet. Videre var det på den tiden forlystelser på en del friluftssteder i sommerhalvåret, og spesielt "Tivolihaven" i sentrum var populært.

En som besøkte Norge, og som muligens besøkte Christiania, var Ole Olsen (Ole Andersen Olsen) (05.05.1863-05.10.1943) og hans "karavan". Han hadde omkring 1889-1890 satset på markeder og by- og havnefester, og med sin "karavan" turnerete han i Danmark, Tyskland, Norge og Sverige med en "ægte, vild, afrikansk negertrup, som han kaldte "Karavanen"." Forløpet til denne idéen fikk han efter Henry Morton Stanley (John Rowlands) (29.01.1841-10.05.1904) hjemkomst fra hans tredje reise. Han leste Henry Morton Stanleys bok "I det mørkeste Afrika" (1890) med stor interesse og bestilte så hos billedhugger Danielsen (??-??) voksfigurer av Henry Morton Stanley, hans ledsager, løytnant Stairs (??-??) og en pygme. Kvaliteten på voksfigurerene var på høyde med de andre Panoptikondukkene der alt ble utført så autentisk som mulig. Ole Olsen tok med seg figurene og reiste til markedet i Odense og i løpet av to dager tok han inn 1.900 kr inn i entré, noe som ga en god fortjeneste da voksfigurene kostet ham 350 kr. De samme gode økonomiske resultatene fikk han også i de andre byene hvor han viste frem figurene. Billedet til høyre er tatt av Ole Olsen i Tromsø iført en "lappedragt".

Under denne turnéen var han i Skive hvor han, i følge sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", var på et marked og så "en stor Neger, der skulde forestille at være Kannibal, i Færd med at spise raa Kaniner". Efter forestillingen kom han "i Snak med Negeren, der kunde lidt Dansk - han var fra Sankt Croix - og han kunde nok tænke sig at blive Høvind for en Trup. Det lykkedes mig virkelig i Løbet af forholdesvis kort Tid at faa samlet femten Negre gennem en Agent".

I løpet av kort tid klarte han å få samlet sammen femten personer gjennom en agent og møtte dem så i Hamburg. Utgiftene til denne "Karavenen" var på 400 kr om dagen, samt de utgiftene han hadde da han kjøpte inn en samling orginale Kongo-ting samt negermusikk. Med denne truppen turnerte han i Norge, Sverige og Tyskland, og i sistnevnte land gav han en rekke forstillinger som endte til slutt i Hamburg, hvor truppen ble oppløst og:"Negrene spredtes for alle Verdenshjørner ombord paa forskellige Skibe, og jeg saa dem aldrig siden."

I følge Sigurd Evensmo - " Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" hadde underholdningstilbudet et visst omfang for det brede publikum, men det var fortsatt flere forhold som satte grenser for hva den vanlige arbeider kunne tillate seg av slik underholdning. For det gjaldt det stort sett bare det som bodde i hovedstaden. For det andre satte den økonomiske situasjonen grenser for hva de hadde råd til og for det tredje var denne folkelige underholdningen nokså sterotyp og engnet seg lite for barn og ungdom.

Av avisreferatene fra visningen hos J. E. Maakestad har man fått identifisert tre av de aller første filmene ble vist i Norge. Den ene var "Chinese Laundry Scene" (1895) som var en kortversjon av et slapstick-nummer fra en varieté. Den handler om en mann i sid jakke og med lang hårpisk som løper rundt foran et hus. Straks dukker det opp en annen mann i uniform, hjem og betong og han opptar forfølgelse av den første. De slår kolbøtter og springer bukk over hverandre, inntil den første mannen kaster en bunke vasketøy i hodet på den uniformerte. Den andre filmen var "Fire Rescue Scene" (1894) som trolig er det første utendørsopptaket i filmhistorien og som viser brannmenn som løfter en gutt og en pike ned fra en stige, mens røyk velter frem i bakgrunnen. Den tredje filmen var musicalen "Finale from the First Act of Hoy´s `A Milk White Flag" (1894) som var hentet fra en populær Broadway-musikal. Det var et opptak med "Slutningen af et Skuespil, hvori over 30 Personer optræder."

I følge "Aftenposten" torsdag 06.04.1995 i Per Haddals () artikkel "Jakten på den første kinoskatten" skal billeten ha kostet 10 øre, noe som tilsvarte timelønnen til en fagarbeider.

Bildene må ha gjort sterkt inntrykk på tilskuerne og "Dagbladets" journalist var meget positiv og skrev, i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", følgende tirsdag 21.01.1896: 

"Denne over hele verden meget omtalte Opindelse er i dag forevist herstedt af Hr. Stenograf Maakestad, Kongensgade. I løbet af et Sekund farer 44 fotografbilleder - tagne som Øiebliksfotografier Slag i Slag i det Teater, som tilhører Mr. Edisons Laboratorium - forbi vort Øje. De par tusen Billeder, som med denne store Hast passerer, fremstiller en pantomimisk-gymnastisk Scene, hvor en Politibetjent er paa Jagt efter en Kineser. Alt i Bevægelse av Personer og Ting er saa livagtigt, at man maa klype sig selv i Armen for at faa afgjort, om dette er Natur eller Kunst. Tilslutt kaster Kinesren Politimanden en Vaskebunke i Hodet, saa Fillerne fyker!...  Vi er saa næer som muligt indpaa det Vindunderlige".

Sigurd Evensmo - siterer "Dagbladets" artikkel følgende i sin bok "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år":

"Denne over hele Verden meget omtalte Opfindelse er igaar og idag forevist hersteds af Hr. Steongraf Maakestad, Kongensgade. I løbet af et Sekund farer 44 Fotografbilleder - tagne som Øjeblikksfotografier Slag i Slag i det Teater, som tilhører Mr. Edisons Laboratorium - forbi vort Øje. De par tusen Billeder, som med denne store Hast passerer, fremstiller en pantomimisk Scene, hvor en Politbetjent er paa Jagt efter en Kineser. Alt i Bevægelse af Personer og Ting er saa livagtigt, at man maa Klype sig selv i Armen for aa faa afgjort, om dette er Natur eller Kunst. tilslut kaster Kineseren Politimanden en Vaskebunke i Hodet, saa Fillerne fuker!... Vi er saa nær som muligt indpaa det vidunderlige. Kinetoskopet er saaledes et Sidestykke til Fonografen. Denne gjengir, hvad vi hører, - Kineto

I følge "Aftenposten" tirsdag 21.01.1896 skrev anmelderen følgende:

"Vi havde iaftens Anledning til at se Kinetoskopet i Virksomhed. Paa en alderes forbausende og interessant Maade faar man her se de mest brogede Scener, Dans, gymnastiske Øvelser og idethele en Flerhed af Produktioner udført paa forskjellige Tidspunkter af forskjellige Personer. Det hele virker saa forbausende, at man kun maa spørge sig selv, hvad i al Verden det næste Aarhundrede vel skap bringe af lignende Overraskelser!"

Det var nok ikke bare journalistene som lot seg imponere, for dagen efter kunne "Dagbladet",  i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", fortelle at: 

"...det her udstillede Kineoskop ... er solgt til Kjøbmand Gabrielsen i Stavanger for 1800 Kr. Det skal benyttes til offentlige Forevisninger".

Prisen på kinetoskopet var høy med tanke på at det han betalte var 6-7 ganger årslønnen til en alminnelig arbeider, og det er da tydelig at Gabrielsen (??-??) tok chansen på at kinetoskopet skulle bli en god inntektskilde. I følge "Aftenposten" torsdag 06.04.1995 skrev Per Haddal () en artikkel "Jakten på den første kinoskatten". Der skriver han at avdelingsdirektør Nils Klevjer Aas ved "Det norske filminstituttet var på jakt efter den forsvunne kinetoskpskatten. Der bekreftes det at apparatet ble solgt til kjøpmann Martin Gabrielsen i Stavanger og at han skulle bruker det til "offenlige Forestillinger". 

Det siste sporet efter kinetoskopet var, i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", at Martin Gabrielsen  den 12.02.1896 annonserte i "Stavanger Aftenblad" om sine filmfremvisninger og brukte Edison-navnet som blikkfang. I følge "Aftenposten" torsdag 06.04.1995 skal han ha gitt forestillinger i malermester Larsens (??-??) hus i Arneakeren, omtrent der Stavangerkinoene holder til den dag i dag. Her forsikret han, i følge Einar Nistad - "Det magiske rommet", også Stavanger-publikummet om at kinetoskopet har fått "Rosende Udtalelser af Londoner- Kristianiabladene". Jeg dessverre ikke kommet over noe informasjon om hvordan kinetoskopet ble mottatt og opplevd av folk i Stavanger, eller hvordan det gikk med filmfremvisningene, men det er nok stor sannsynlighet at apparatet har gått tapt.

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" skal J. E. Maakestad i begynnelsen av april 1896 mottatt informasjon om forbedringer av kinetoskopet og lørdag 04.40.1896 skrev "Dagbladet" følgende:

"Hr. Stenograf Maakestad har idag modtaget Underretning om at Kinetoskopet har undergaat en stor Forbedring. Det er nemlig nu lykkedes at fremstille Fotografier tilstrækkeligt fine til at de kan taale at forstørres 5 000 ganger uden at vise Misdannelse. Som følge heraf vil fra nu af Kinetoskopets Billedserier kunne kastes paa et Bagteppe og gjengives i fuld Legemsstørrelse."

I mai 1895 gjorde Max Skladanowasky (30.04.1863-30.11.1939) de første opptakene for sin dobbelt-prosjektør i haven til restaurant "Sello" i Berlin-forstaden Pankow. Det var artister var familien Skladanowskys omgangskrets som stilte opp som aktører, sjongløren Paul Petras (), de russiske brødrene Tsjerpanoff, turnfamilien Gruntano, "Mr. Delaware" og hans boksende kenguru, samt andre artister. I alt tok Max Skladnowsky opp ni korte filmer som gikk i sløyfe på fremviseren og kunne derfor vises så mange ganger som det var ønskelig. Den 01.11.1895 fikk filmene première på "Berliner Wintergarten", et meget velrenommertere varietéteater nær promenadegaten Kurfürstendamm.

Det er store muligheter for at direktør Bernhard Jacobsen (??-??) på "Tivoli" i Christiania hadde sett opptreden og så raskt skrevet kontrakt med Max Skladanowsky og Emil Skladanowsky (1859-1945) om en opptreden i Kristiania på nyåret. Men i mellomtiden hadde brødrene fått et engasjement på "Folies Bergères" i Paris fra onsdag 01.01.1896, et oppdrag som ble kansellert på grunn av brødrene Lumières umåtelig suksess lenger ned i byen. Efter en turné i Midt-Tyskland kom brødrene Skladanowsky til Kristiania ved påsketider i 1896 for å vise film på "Circus Varieté" i "Tivoli" som lå i Vika i Christiania.

Jeg har ikke funnet så mye informasjon om direktør Bernhard Jacobsen, men i følge "Aftenposten" morgen søndag 27. 11.1898 var han direktør for  "Tivoli" i 11 år, dvs i perioden 1887-1898. Avisen skriver bl.a. følgende:

"Tivolis Direktør.
I de elleve Aar, hr. Direktør Bernhard Jacobsen nu har virket her, har han vist, hvad man kan gjøre ud af et Etablisjement. Det har ikke altid gaaet saa glat for ham, og der er nok en og anden, som ikke har set paa ham med de blideste Øien, overlade Tivoli og hele Stasen, spørger de alle: hvad vil han nu gjøre?"

Resten av artikkelen tar for seg teater, ballett og opera, men nevner ikke filmen med et eneste ord.

Ut i fra et historisk synspunkt er det verdt å merke seg at i følge tidsskriftet "Tobias" tidsskriv for arkiv og oslohistorie nr 1-2 2005, ble Kristiania Tivoli, i 1905 omtalt som:

”det tidligere ”Klingenberg er det ældste af Kristiania Forlystelsessteder og nævnes allerede Aar 1700.”

Området lå mellom fire gater: Filosofgangen, Bakke-, Klingenberg- og Stortingsgaten, og bestod av, i følge adresseboken:

”en stilfuld Restau- rantbygning, et Friluftstheater, endvidere: Cirkus, der bortleies dels til Varieté, dels til Circusselskaber, samt en Theaterbygning.”

I følge tidsskriftet "Tobias" tidsskriv for arkiv og oslohistorie nr 1-2 2005, hadde Sirkusbygningen på 1890-tallet 2600 sitteplasser pluss konge- losje! Forlystelsestedet hadde stor have og friluftsteater. Det var på dette stedet at det ble vist de siste innovasjoner enten det var fonografen i1877, Kinetoskopet i1888 eller røntgenstrålerne som ble oppfunnet i 1895 og omtalt som

”Professor Røntgens X-Straaler, Videnskabens nyeste Triumf”.

Disse skal ha blitt vist, i følge tidsskriftet "Tobias" tidsskriv for arkiv og oslohistorie nr 1-2 2005,, som forestilling samme dag som den første offentlige filmvisning forgikk på "Circus Varieté" i "Christiania Tivoli".

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" så åpnet "Christiana Tivoli" i 1877 og var sentrum for fornøyelseslivet i byen. Her ble det vist illuminerte folkefester, teater- og artistprogrammer av på flere scener, samt populærkonserter. Den store, runde Circusbygningen ble reist i 1891. Det var her byen fikk sitt nye, populære innslag, "Circus Varieté". I sin bok "Det store tivoli" skriver Sigurd Evensmo at "Cirkus Verdensteater" ble oppført i 1908 og videre:

"...kinoen som hadde sikret seg arenaen med den sterkestes rett og tok over da Cirhus Varieté ble nedlagt."

"Wikipedia" skriver at "Cirkus Verdensteater" ble oppført 1895 med adresse i Haakon VIIs gate i Oslo. opprinnelig ble den kalt "Cirkusbygningen i Christiania" og var en av to nasjonale cirkus i Norge. Det andre cirkuset var i Trondhjem. I følge "Wikipedia" hadde sirkuset en innvendig diameter på 40 meter, en høyde på 32 meter, et gulvareal på 3200 m² og hadde plass til drøyt 2500 personer.

I følge en annonse for "Circus Varieté" i "Aftenposten" aften torsdag 21.03.1895 referer annonsen til flere aviser som omtaler åpningen den våren. Jeg tar her med et utdrag av annonsen for å vise hvilken omtale "Circus Varieté" fikk på den tiden. I følge annonsen skrev "Dagbladet" bl.a.

"Tivoli lykkedes det at faa Aabningen af Circus Varieté gjort til en Begivenhed."

"Aftenposten" skrev:

"Tivolis Varieté aabnedes iaftes i Circus for adeles overfyldt Hus og under Jubel."

"Orabladet" berettet at:

"Kristiania Tivoli aabnede igaaraftes i Circus og en Varieté under stor Tilstrømning af Mennesker. Hvad Tivoli dennegang særlig synes at have valgt til Specialitet, er pragtfuldt Udstyr, - Øinenes Forlystelse gjennem brillante Dragter, Decorationer og Lysvirkninger."

"Morgenposten" skrev at:

"Circus Varieté aabnedes atter Fredag. Det store Rum var besat til sidste Plads og der var Jubel og megen Glæde over Gjensynet af de gamle haller."

DEN FØRSTE OFFENTLIGE FILMFREMVISNINGEN ANDRE PÅSKEDAG MANDAG 06.04.1896
Allerede onsdag 01.04.1896 ble det, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", annonsert

"Kun i Paris og Christiania - CINEMATOGRAFEN (Bioskop)."
      
"Circus Varietéen" i "Tivoli" hadde plass til nærmere 2 000 personer, de kondisjonerte hadde plass ved småbord ned i manesjen, foran scenen, mens galleriene hadde billigere seter og var for de mindre bemidlede. Den sirkelformede salen var, som vanlig ganske fullsatt da det "fuldstændig nye Program" ble presentert klokken åtte, mandag 06.04.1896 da den første offentlige filmfremvisningen i Norge avhold. De tyske brødrene Max Skladanowsky og Emil Skladanowsky kunne ved hjelp av sin egen filmfremviser, Bioskopet, viste de ni korte filmopptak på et lerret på ca. 2,5 x 3 meter. Apparatet stod bak duken slik at den dermed ikke kunne sees fra salen. Det skal her nevnes at dette var også den første filmvisningen i Skandinavia. Forestillingen var en del av kveldens underholdning hvor publikum hadde fått opplevd "den ganske gode Tenor, HR. Seiner, der gjør megen Lykke", danserne Inez Kihlberg () og Helge Kihlberg (), "dragartisten" Nilesen Urdal () og "etpar Chansonetter". I tillegg bød programmet på projiserte røntgenbilder og tablåer fra Fridjof Nansens () polarekspedisjon som "vækker stor Jubel, særlig paa Galeriet", samt musikkinnslag ved varietéens orkester.

Pressen var på plass under denne store begivenheten og det var ikke tvil om hva som var kveldens store opplevelse. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli" skal "Aftenposten" den 08.04.1896 ha skrevet at: 

"Circus Varieté byder nu paa et nyt Program, der stadig trækker fuldt Hus. Det interessanteste er "Cinematografen", der paa en særdeles underholdende Maade ved en i lynsnar Række paa hinanden følgende Fotografier giver et formeligt levende Billede af Dans, Gymnastik, Brydekamp, Jonglørkunster etc. Den Filmren, som den uophørlige Vexlen af Billeder selvfølgelig bevirker, er noget forstyrrende for Synet, men ellers er Experimentet brillant, og det lønnes da ogsaa efter Fortjeneste med stormende bifald.""

En annen avis som hadde dekket denne begivenheten, var "Dagbladet" som observerte at:

"Folk sad som slaaende af den megen Lighed med levende Mennesker. Enkelte troede endog, at der var Personer bag Lysskjermen, som udførte Bevegelserne. En lidt uheldig Vibration fortalte dog, at den var kunstig frembragt".

I en annen artikkel skrev "Dagbladet" at:

"Vi lever i Overraskelsens Tid. Hvem ved, om vi ikke om kort Tid oplever at se og høre Ting, som vi troede var Eventyr fra Tusind og en Nat! Skal der paa Fotografiens Omraade fortsættes med Opdagelser, vil dette lede til en hel Omvæltning. Vi har X-Straalene, Momentfotografier; tilbage er Farvefotografier. Skal vi i dette "fin de siècle` se saadanne?"".

Ingen av de to avisene nevner noe om at Bioskop-fremvisningen ble akkompagnert av musikk fra orkester. Men allerede til Berlin-premièren hadde Max Skladnowsky fått komponert ni små musikkstykker, og jeg regner med at Circus-orkesteret spilte disse musikkstykkene mens filmene ble vist.

Aldri før hadde publikum sett noe lignende opplevelse må ha gjort sterkt inntrykk på de tilstedeværende. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" så bestod programmet "Cinemaograftheatret" av:

"Italiensk Bondedans udføres af 2 børn. 2. Komisk Reck v. Brødr. Milton. Mr Delevare m. sin boxende Kænguruh. 4. Mr. Petras, Jonglør. 5. Akrobatisk Potpourri (8 Personer). 6. Kammarintzky, russ. National-Dans (6 Brødre Tscherpanoff). 7. Serpentindans (Mdlle. Aneron). 8. Brydekamp mellem Greiner & Sandon. 9. Apoteose (Brødrene Skladanowsky)."

Jeg har søkt i "Aftenpostens" arkiv, men den utgaven for 06.04.1896 er foreløpig ikke tilgjengelig. Det nærmeste jeg fant var fra en artikkel i "Aftenposten" aften mandag 10.02.1959. Her gjengir de annonsen som stod i "Aftenposten" aften lørdag 25.04.1896. Jeg antar at den er den samme som den som stod i avisen den 06.04.1896. Pga dårlig gjengivelse er jeg ikke helt sikker på det som står der, se billede på høyre og venstre side, men jeg antar at det står:

"Italiensk Bondedans X Brødr. Milton, komisk Reck X Mr Delevare med sin boxende Kænguruh X Mr. Petras, Jonglør X Akrobatisk Potpourri, 8 Personer X Russ. National-Dans, 6 Brødr. Tscherpanoff X Brydekamp mellem Greiner & Sandow X Apoteose."

Dette var det samme programmet som ble vist i Berlin. Filmprogrammet der bestod av ni korte filmer som hver varte under et minutt. Programmet bestod av følge korte filmsekvenser med de førende kjente artister og varieté-artister, "Italienischer Bauerntanz" (1895) med barnegruppen Ploetz-Larella, (se bilde nr 1 under), "Komisches Reck" (1895) med Milton Brothers, "Das boxende Känguruh" (1895) med Mr. Delaware, (se bilde nr 2 under), "Der Jongleur" (1895) med Paul Petras, "Akrobatisches Potpourri" (1895) med turnerfamilien Grunato, den russiske nasjonaldansen "Kamarinskaja" (1895) med de tre brødrene Tscherpanoff, (se bilde nr 3 under) "Serpentintänzerin" (1895) med Mademoiselle Ancion, "Ringkampf" (1895) med Greiner og Sandow (se bilde nr 4 under) og "Apotheose" (1895). Til filmene spilte et orkester ni korte musikkstykker som var satt sammen fra populære musikkstykker fra Johann Strauß () til John Philipp Sousa ().

Det er verdt å merke seg, slik også Sigurd Evensmo påpeker i sin bok "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" det var ingen spesialforestilling for film som i perioden 06.04.1896 til 05.05.1896 ble gitt i "Circus Varieté". Den 15 minutter lange filmforestillingen var bare en del av kveldens regulære varietéprogram. Sigurd Evensmo viser til en annonse for "Cinematograftheatret hvor det stod i annonsen at:

"Endvidere Optræden af en Række nye Artister, ankomne fra Newyork, Marsielle, Wien og Kjøbenhavn."

Sammenligner man det andre som stod på programmet med det de tyske brødrene Max Skladanowsky og Emil Skladanowsky viste, så er det tydelig at at det første filmprogrammet i sitt innhold var lagt tett opp til vanlig varietéunderholdning. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli" så fikk filmen fra første stund en bevisst og sterk tilknytning til tivoli, et bånd som skulle holde seg lenge.

Onsdag 08.04.1896 skrev "Aftenposten" den første filmanmeldelsen i Norge. Der skriver de at:

"Circus Varieté byder nu paa et nyt Program, der stadig trækker fuldt us. Det interessanteste er "Cinematografen", der paa en særdeles underholdende Maade ved en i lynsnar Række paa hindanden følgende Fotografier giver et formeligt levende Billede af Dans Gymnastik, Brydekamp, Jonglørkunstner etc. Den Flimren, som den uophørlige Vexlen af Billeder selvfølgelig bevirker, er noget forstyrrende for synet, men ellers er Experimentet brilliant, og det lønnes da ogsaa efter Fortjeneste med stormende bifald."

Tre uker efter den første forestillingen ble det, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", nevnt følgende i annonser:

"Christiania var den 2den By i Europa, der bargte denne sensationelle opfindelse - nu er den kommen til London, hvor den hver aften bringer udsolgte Hus til 5 Theatre!"

Efter å ha vært i Norge fortsatte brødrene Skladanowsky turnéen til Danmark og Sverige. I et jubileumsskrift for kinoene  i Fredrikstad skal det, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", skal det i 1896 blitt vist levende billeder i byen og da i et telt i "Gjersøhaven" i Storgaten. Da det var en tysker som skal ha vist filmene så antar jeg at det må ha vært Skladanowsky som hadde vist sitt program fra "Circus Varieté". 

OMREISENDE FILMFREMVISNING
I motsetning til de store landene på kontinentet ble ikke filmforestillinger noe fast innslag i underholdningslivet i årene frem til århundreskiftet. I 1897 kom brødrenes Lumières filmer til Norge, på en turné som ble vist i Christiania i mars 1897 på "Circus Varieté" i "Tivoli". Et annet program kom til Bergen og Trondhjem samme år. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner" ble den første ordentlige kinoforestillingen holdt våren 1897 i "Brødrene Hals konsertlokale", et lokale som lå der som nå "hotell Continental" har sin hovedinngang. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år"var det kinoveteranen G. A. Olsen (??-??), som i en tid var sjef for "Tivoli", som har fortalt at det var direktørene i "Bennets Turistbureau" som hadde foreslått dette arrangementet, og at filmfremvisningen ble besørget av to franskmenn, med assistanse av nordmannen O. K. Bjerke (??-??), som var kjent som en dyktig instrumentmaker. Slik jeg har forstått det, innledet O. K. Bjerke samarbeidet med franskmennene ved at han først utbedret en feil ved maskinen og fikk da lov til å sette seg inn i maskinenes behandling. Ved avreisen forærte franskmennene ham en defekt maskin, som O. K. Bjerke klarte å sette i stand og holdt senere flere forestillinger. Han ble, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", Norges første "kinodirektør", idet han for egen regning startet med forestillinger  i "Frelsesarméens Tempel" i Pilestrædet og kom på den måten i kontakt med kaptein G. Knudsen (??-??) i Frelsesarméen. Begge to ble senere knyttet til kinovirksomheten. Han drev også et lokale i Torvgaten 17b og efter noen år var O. K. Bjerke etablert med fast kinodrift i hovedstaden, samt også utleie av filmer. 

I 1898 ble de første filmopptakene vi kjenner til fra Norge gjort i Bergen, i forbindelse med "Landutstillingen" i 1898 og i 1899 ble det vist originalopptak fra hovedstaden og omegnen på "Circus Varieté" i "Tivoli". Alle disse opptakene ble gjort av omreisende kinomaskinister, som leide seg inn i ledige lokaler hvor de kom og viste sine medbrakte filmer. Denne omreisende perioden skulle frem til 1904 bli den eneste formen for filmfremvisning. I 1898 ble det også, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", vist filmer i Drammen, Skien, Bergen og Tromsø.

En av utlendingene som la ut på turné med film i Norge var Constantin Philipsen (??.1859-??.1925) som regnes som dansk films pionér innenfor kinodrift. Selv om han er mest kjent for kinovirksomhet produserte hans selskap "Constantin Philipsen Film" fem filmer i perioden 1911-1915. Den forhenværende fotograf Constantin Philipsens historie begynner med et opphold (jeg har ikke fått stadsfestet tidsperioden) i USA hvor han efter en lengere amerikareise ble kjent for sine visninger av "tåkebilder", dvs. lysbilder vist med dobbelt apparat og overtoninger. I forbindelse med en konflikt med Sophus Madsen om kinodrift skrev han den 11.07.1916 bl.a. i et brev til birkedommer Gad (??-??): 

"...skal jeg hertil knytte den bemærkning, at jeg, der siden 1898 har drevet biografvirksomhed, herunder startet 26 teatre i provinsen, Kosmorama på Østergade, Royalbiografen på Vesterbrogade og senest Paladsteatret..."

I følge "Kinoens mørke og fjernsynets lys" og Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" besøkte han i 1899 både Chrisitania og Drammen og han skal ha hatt stor filmsuksess i Norge. I bøkene antydes det at det var denne suksessen som førte til at han et par år senere kunne åpne en fast kino i København. 

Høsten 1899 foreviste Fernander (??-??) og Halseth (??-??) film hos "Brødrene Hals" i Christiania.

En annen utlanding var tyskeren Paul Kräusslich (??.1862-??) var, i følge "Wikipedia", en viktig kulturperson for distrikts-Norge med sin filmopptak og fremvisninger. Omring på slutten av 1880-tallet skal han reist rundt i landet og viste frem film. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", skal ha fulgt fiskerflåten langs kysten og gitt forestillinger langs Nord-Norge. Han skal ha filmet  fisket i Lofoten. I Tromsø skal han i augsut 1900 ha vist opptak fra "Boerkrigen", og de følgende somrene skal han også ha vist reportasjer fra Nord-Norge. I 1901 skal han ha vist opptak av en russisk isbryterekspedisjon som hadde vært innom Tromsø, og i 1902 viste han billeder fra "Ofotbanen". I Vaedø viste han levende billeder i 1904 og det var han som i 1911 åpnet "Bio" byens første faste kino.

Fredag 22.06.1906 filmet Paul Kräusslich kroningen av kong Haakon VII () og dronning Maud () i Nidarosdomen i Trondhjem og allerde efter tre timer skal han ha vist frem filmen. I følge "Wikipedia" skal han i 1908 ha vist filmen for kongefamilien mens de bodde på Stiftsgården. Jeg har ikke sett filmen, men hjemmsiden til "Kongehuset" har beskrevet hendelsen.

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal det i de første årene ha blitt til annet enn tilfeldige og ambulerende forestillinger noen steder i Norge. Det var forsatt vanskelig å etablere kinoer og publikum ble fort lei de første filmene. Efter at den første nyhetsinteressen for det nye mediet hadde lagt seg var det tydelige at publikum ikke lenger lot seg lokke til kinoer med de primitive og enkle filmene. Det var først efter århundredeskiftet at det ble skapt større interesse rundt filmen.

Men årsaken til at Utkant-Norge fikk se levende billeder ganske tidlig i filmens historie var, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", delvis utviklingen i Sverige. Som nevnt over så dabbet filminteressen efter de par første årene, noe som også gjaldt i Sverige. Det førte til at bl.a. svensken Bernhar Forssberg () tok med sitt fimutstyr i 1901 og besøkte først Norrland, Findland og til slutt Nord-Norge. DEt var en reiserute på tilsammen 6 000 km.  I Nord-Norge besøkte han TRomsø, Hammerfest og Narvik

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" førte ikke suksessen for de levende billeder i "Tivolihaven" våren 1896 til at denne nye underholdning ble etablert som en egen underholdningsbransje. Mens både København og Stockholm kom i gang med spredte forsøk med etablering av "kinematograftheatre" i 1897, gikk det hele åtte år før Christiania fikk Norges første kino. Situasjonen for Norge var, i følge Bengt Idestam-Almquist - "När filmen kom til Sverige", et gjennomgående trekk i mange land. Når den første filminteressen i 1896-1897 for en tid dabbet kraftig av, dels på grunn av den manglende tilgangen på nye filmer, dels fordi fremvisningen virket altfor mangelfull når den ikke lenger basere seg på nyhetssensasjonen om en ny teknikk og en nysgjerrighet hos publikum. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" var den situasjonen i Norge at oppgangstiden ble avløst av en økonomisk krise fra århundreskifte. Denne krisen førte til at det i Christiania var det mange tusen som ble arbeidsløse. De levende billedene ble dermed foreløpig bare en sporadisk folkeunderholdning.

FILMSITUASJONEN 1896 - 1904
I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" ble fortsatt filmunderholdningen preget av kombinasjon med varietéen og fikk ikke egne visningssteder hvor det bare ble vist filmer. "Circus Varieté" fortsatte å vise film som en del av sine programmer. Men selv om filmen fortsatt bare var en del av varietéprogrammet så kan man med annonsene i avisene se at det var en viss fornyelse av filmprogrammet. Årsaken til denne endringen av programmet skyldtes den teknisk-kommersielle konkurransen ute i verden mellom Lumiére og Edison, samt at repertoaret gradvis endret karakter.

Frem til 1898 var programmene fortsattt preget av filmer som hadde enkle kameraeksperimenter og det var på den tiden at "filmavisen" kom til verden. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" var det fra 1898 at det ble tatt opp reportasjefilmer fra virkelige hendelser som bl.a. fra "den spansk-amerikanske krigen", en krig som pågikk i perioden 25.04.1898 - 10.12.1898, og fra januar 1900 ble det vist filmer fra "boerkrigen", en krig som pågikk i perioden ca 1898 - 1902. Disse nyhetsfilmene påvirket programmet til "Circus Varieté" og snart hadde de et helt program bestående av "Nyt fra Krgsskuepladsen". Ved siden av de internasjonale filmene så hadde "filmavisen" fra starten av et innslag av lokalreportasjer, de første filmene som var tatt opp på norsk jord.

Torsdag 26.01.1899 startet "Pressens Tivoliuge" som åpnet med en stor forestilling i "Circus Varieté". Jeg har ikke funnet ut mer informasjon om dette bortsett fra at Henrik Ibsen () var blant de som var invitert og i "Henrik Ibsens skrifter" nevnes to brev.

"Mottaker: KOMITEEN FOR PRESSENS TIVOLIUGE
Datering: 7. januar 1899
Sted: KRISTIANIA
Da man allerede, uden mit vidende, har disponeret over mit navn på indbyderlisten, så får det vel af hensyn til pressen blive stående.
den 7.1.99.
Henrik Ibsen.

Til: UKJENTE MOTTAGERE    [12. januar 1899]
Pressens Tivoli-Uge til Indtægt for Pensionsfondet
Undertegnede tillader sig at rette en Henvendelse til den store avislæsende Almenhed med Anmodning om ved Bidrag eller paa anden Maade at støtte de Tilstelninger, der vil blive afholdt paa Tivoli i Slutningen af Januar Maaned 1899, og hvis Indtægt vil tilfalde Pressens Pensionsfond.
Henrik Ibsen."
 
Det skal også ha, i følge "Dagbladet" blitt skrevet et dikt i forbindelse med "Pressens Tivoliuge".

Et innslag i dette programmet skal, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", ha vært "ORIGINALKINEMATOGRAF med billeder fra Kristiania og Omeng.". Et år senere, dvs fredag 09.02.1900 hadde norsk reportasjeopptak fått en hedersplass i programmet, "FRA HOLMEKOLRENDET, levende Fotografier tagne af Fotograf Hilfling Rasmussen () og Etablissmentets Biomotograph!". Det skal her nevnes at Frederik Hilfling-Rasmussen (14.10.1869-27.12.1941) var, i følge "Wikipedia" født i  Brenderup, Denmark og og emigrerte til Norge i 1896 og i 1898 skal han ha startet sitt eget fotostudio. I følge "Store Norske Leksikon, regnet som en av de store personlighetene innen norsk fotografi i perioden rundt 1900 og frem til den annen verdenskrig. Han ble betraktet både som en av landets fremste portrettfotografer og skal ha vært pioner og pådriver i organisering av faget og fagutdannelsen. Men i forbindelse med sin filming fra Holmekollrennet i 1899 så skal det i følge "Aftenposten" ikke ha gått så bra da han hadde været imot seg. Avisen skrev, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", at:

"Gaardagens store Nummer var et kinematografisk Billede ag Hoprendet i Holmekolbakken. Dæsverre faldt det ikke videre heldigt ud. Man saa en Del forvirrede Skikkelser, der dumpede ud i Luften og forsvant i Taagerne. Det var det hele!"  

KINEMATOGRAF-THEATRET
Høsten 1904 tok det svenske selskapet "AB Svenska Kinematografen" i Göteborg initiativ til å starte faste kinoforestillinger i Kristiania, som ble Norges første kinematograf, "Kinematograf-Theatret", som tirsdag den 01.11.1904 ble åpnet for publikum, og kinematografen lå i Stortingsgaten 12. Den ble startet av de to svenskene, kinodirektør Johnny B. Schubach (??-??) og Gustav Sterner (??-??) som ledet selskapet "AB Svensk Kinematograf" i Norge. Første forestilling ble åpnet kl 17:00, og forestillingene var korte, med start hver hele og halve time, og det ble holdt på til kl. 22:00. I følge Hans Fredrik Dahl, Jostein Gripsrud, Gunnar Iversen, Katrine Skretting og Bjørn Sørensen - "Kinoens mørke. Fjernsynets lys" var Morgenbladet, i forbindelse med åpningen, invitert til å ta kinolokalet i nærmere åsyn og kunne den 01.11.1904 beskrive den nye tilveksten til byens forlystelsesliv:

"Kinematograf faar vi nu som en fast Institution her i Byen. Hr. Schuback har nemlig arrangert et praktisk og hyggeligt lidet Kinematograftheater i Stortingsgaten. I Salonen er der Plads til 130 Mennesker, og de, som kommer midt under en Forestilling, kan, medens de oppebier den næste, kige i Dagens Aviser, som er udlagt i de to hyggelge Venteværelser. Endel Indbudnehavde Lørdag Anledning til at se nogle af Billederne, som dels var af alvorligt Indhold dels humoristiske og visstnok kan gjøre Regning paa at interessere baade store og smaa. Programmet vil fornyes hver Uge, og man haaber at skaffe mange interessante Billedeer. forestillingerne vil ledsages af Pianospil, som skal sætte Publikum i den rette Stemning. Kinematografapparatet, som er fra Pathé Frères i Paris, er konstruert efter de nyeste Principer og drives af en liden elektrisk Motor. Naar Theatret er i god Gjænge, vil Eieren skaffe sig et eget Kinematografkamera og bringe Billeder fra Livet i Christiania og Omeng. Entréen bliver meget lav."

Dette "praktiske og hyggelige Kinematograftheater" lå i annen etasje, med inngang fra Stortingsgaten. De svenske eierne lovet å skifte program hver uke og å by på: 

"Billeder som dels af alvorligt Indhold, dels humoristiske og visstnok kan gjøre Regning paa at interessere baade store og smaa".

Til forestillingene ville det være pianoakkompagnement, og billettprisene skulle holdes meget lave, 25 øre for voksne og 15 øre for barn. Dette var meget lave billettpriser sammenlignet med prisene under brødrene Skladanowskys forestillinger på "Circus Varietéen" i "Tivoli". Der var prisene på billettene 1 krone i parkett. Denne laven billettprisen hos "Kinematograf-Theatret" førte selvfølgelig til stor tilstrømning av publikum og årsomsetningen er blitt anslått til mellom 70 og 80 000 kr. Filmfremviseren som svenskene brukte var en av datidens mest anerkjente, fra Pathé Frères i Paris, drevet av en elektrisk motor. "AB Svenska Kinematografen" hadde også større fremtidsplaner enn bare å vise film: 

"Naar Theatret er i god Gjenge, vil Eieren skaffe sig et eget Kinematografkamera og bringe Billeder fra Livet i Christiania og Omegn."

HUGO HERMANSEN
Disse planene om filmopptak som en del av kinodriften skulle bli realisert, men ikke av Johnny B. Schubach og Gustav Sterner. Den svenske direktøren for "Kinematograf-Theatret", Nils E. Sterner (??-??), hadde ansatt en norsk assistent til å ta seg av de praktiske sidene ved kinodriften. Det var den 25 år gamle Hugo Hermansen (??.1879-??.1939) som inntil da hadde arbeidet som kontorist hos en grosserer. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, skal Hugo Hermansen ved et tilfelle ha kommet i kontakt med Gustav Sterner og i begynnelsen skal han levert notiser til avisene for ham. En dag hadde han blitt innkalt til sjefen, da grossereren skulle hjelpe en svensk forretningsforbindelse med å skaffe en mann til en bestilling som kinematografbestyrer. Hugo Hermansen tok imot tilbudet fra "AB Svensk Kinematograf" og i 1905 ble han daglig leder av "Kinematograf-Theatret" og det men det gikk ikke lang tid før "Kinematograf-Theatret" gikk over til norske hender da Hugo Hermansen i januar 1906 kjøpte ut de svenske interessene og startet "Norsk Kinematograf Aktieselskab", som også hadde som formål å produsere, selge og leie ut alt som trengtes for å starte og drive en kino.

ETABLERINGER AV KINEMATOGRAFER
Som tidligere nevnt så ble ble Norges første kinematograf, "Kinematograf-Theatret", tirsdag den 01.11.1904 ble etablert i Stortingsgaten 12. I følge "Oslo kommune byarkivet" var kinematografen etablert  i et butikklokale. Selve rommet var en lang smal sal hvor gulvet skrånet ned mot et hvit lerretet som var hengt opp på veggen.  Efterhvert ble det, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", etablert kinematografer og på et tidspunkt eide selskapet 26 kinoer. Filmene som ble vist var kjøpt fra utlandet til en pris av 15-25 kroner per film og billettprisene var rimelig. I stortingsgatens kinematograf var billettprisen på 25 øre for voksne og 10 øre for barn. En god dagsinntekt var på den tiden beregnet til 20 kroner, men ofte, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", var ikke dagsinntekten på mer enn 7-8 kroner.
 
I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var den første kinoen i Oslo meget beskjedne efter forholdene i ca 1932, da boken ble skrevet, men kinoen skal ha vært efter datidens begreper. Den skal ha vært innrettet på samme måte som mange av de amerikanske og engelske kinoer. Lokalet var opprinnelig et butikklokale som så var bygd om til en kino. Publikum som besøkte kinoen kom først til et forværelse, hvor billettluken var, før de gjennom noen fløyelsportierer kom inn i en lang, smal sal, hvor gulvet skrånet nedover mot lerretet sin var montert på bakveggen. Like ved lerretet var det plassert en tradisjonelt piano med portierer foran. Det var 100 sitteplasser og 20 ståplasser og billettprisen var 25 øre for voksne og 10 øre for barn. Selve forestillingen varte ikke mer enn 35 minutter og det ble gitt syv forestillinger om dagen. 

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" skal ikke åpningen av den første faste kinoen ha ført til noen oppmerksomhet hos pressen. I avisene skal det bare ha vært noen få og beskjedne annonser om at "Kinematograf-Theatret" åpnet med "levende Billeder" og "Nyeste Billeder", samt at forestillingene ville vare fra kl. 17:00 til kl. 22:00 alle dager og dessuten fra kl. 13:00 til kl. 15:00 på søndager. Sigurd Evensmo hevder i sin bok at billettprisen var 25 øre for voksne og 15 øre for barn og ikke 10 øre for barn som Leslie Wood hevder i sin bok "Eventyret om filmen".

Men åpning av "Kinematograf-Theatret" vakte ikke oppmerksomhet blant journalistene og det var, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", tydelig at det ikke ble lagt mer vekt på denne nye, faste kinoen enn bl.a. på de tilfeldige forestillingene som høsten 1904 ble vist i "Turnhallen", hvor "Frelsesarmeens Kinematograf" viste film. Årsaken til denne manglene interessen hos norske aviser var nok at de levende bilder som et teknisk fenomen nå var åtte år gammel, mens filmprogrammene ikke hadde utviklet seg så mye i løpet av disse årene til å vekke en fortsatt interesse.

I begynnelsen var den økonomiske gevinsten ved driften av kinoen heller mager da de i de første par dagene bare finn inn 16 kr til 18 kr i kassen, men da bruttoinntekten den første søndagen kom opp i 60 kr ble de klar over at denne kinodriften ville gå. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" tilsvarte denne summen omtrent en månedslønn for vanlige arbeidere på den tiden. Efter hvert ble kinodriften så god forretning at den hadde en bruttoomsetning på mellom 70 000 kr og 80 000 kr om året. Efter ca et halvt års forløp kunne "Norsk Kinematograf Aktieselskab" åpne sin kino nr. to i Akersgaten 16, og ikke lenge efter etablerte de den tredje kinoen, "Olympia Kinematograf" i Storgaten. 

Hugo Hermansen tjente i denne perioden så godt på kinodriften at selskapet allerede i 1907 kunne utvide aksjekapitalen til 150 000 kr. I løpet av et par år hadde "Norsk Kinematograf Aktieselskab" etablert 26 kinoer. da foruten kinoer i Oslo omfattet det to kinoer i Bergen, to i Stavanger og én i Drammen, Kristiansand, Skien, Egersund, Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Tistedalen, Moss og Hamar. Kinoen i Sarpsborg ble etablert i 1906 og, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", ble det ganske raskt etablert tre kinoer til. 

Filmen hadde nå fått en fast og sikker plass i byens forlystelsesliv, og "Norsk Kinematograf Aktieselskab" kunne i 1908 vise filmer på 43 kinematografer i landet, og selskapet reklamerte med at det bare på et år ble vist frem 1 400 km med film. I en reklamenotis fra 1908 het det da også, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, uten at det blir nevnt når og hvor dette reklamenotiset ble trykt:

"Senere er en hurtig Udviling foregaaet saa at sige for det store Publikums Øine. Lokalerne i Stortingsgaden 12 utvidedes og smykkedes af vore bedste Dekorationsmalere. Selv Teatersalen roses af alle for at være meget vakker; op til denne støder tre rummelige Venteværelser, et Læseværelse, Telefonrum o. s. v., alt elegant udstyret. I samme Gaard har selskabet nu Kontorer, Filmslager, Fotografisk Atelier, Filmfabrik, Reparationsverksted, Farvelægningsanstalt m. v. Fra den beskedne Begyndelse med 7 Funktionærer har Selskabet i disse fire Aar udviklet sig saadan, at det gir fast Beskjætigelse for 235 Mennesker."

KONUNG HAAKONS MOTTAGNING I KRISTIANIA
Ved det første året efter at det ble startet fast kinodrift i Oslo, ble det, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, tatt opp en del små norske naturfilmer, men det skal bare ha vært for en periode. Allerede på den tiden var tilgang på stadig ny film viktig på grunn av et stadig mer krevende publikum, noe kinodriften også ute i verden opplevde. Det var begivenhetene i 1905 som skulle sette fart i filmproduksjonen og den første storebegivenheten var i forbindelse med den store hendelsen var da Norges nye konge ankom landet. Det ble filmet både ute i fjorden og det øyeblikket da kong Haakon steg ombord i Heimdal på Vippetangen og ved Grand hotell. Men det var "Kinematograf-Theatret" hadde sikret seg en svensk filmfotograf, den senere så mektige filmprodusenten og kinoeieren Charles Magnusson (26.01.1878 - 18.01.1948), til den 25.11.1905 til å fotografere kongeparet som steg ombord på dampbåten "Heimdal" i Drøbaksundet og der kong Haakon VII ble mottatt på "Heimdal" av den norske statsministeren Michelsen (). Det var Charles Magnusson som var den eneste fotografen som fikk komme ombord og forevige denne hendelsen. For det nystartete "AB Svensk Kinematograf" og dets sjef N. E. Sterner (??-??) var denne reportasjen, "Konung Haakons mottagning i Kristiania" (1905), en triumf for dem og hadde følgende annonseformuleringer for filmen i Sverige:

"GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, KUNGSGATAN 15, ÄR FRÄMST. Redan i Söndags visade Göteborgs Kinematograf norske kungens ankomst till Kristiania. ALLTSÅ FÖRST. Göteborgs Kinematograf var den enda som lyckats få en af sina fotografer ombord å ångaren Heimdal, som mottog norske kungen. ALLTSÅ PÅPASSLIGAST. Göteborgs Kinematograf opererade med tre kameror, hvilket ingen annan firma oss veterligt hade. ALLTSÅ STÖRST. Göteborgs Kinematograf bjuder på ting från mottagningen, som ingen annan har. Alltså fullständigast. ALLTSÅ BÄST. I dag, Onsdag, fullständig serie från KONUNG HAAKONS mottagning i Kristiania d. 25 Nov. GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, Kungsgatan 15, ÄR FRÄMST."

Andre aktører den dagen var, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", den senere kjente pressefotografen Skarpmoen (??-??) som hadde stilt seg opp på Vippetangen for ¨fotografere, og ved Gand hadde den daværende kinoeier i Larvik, Haagaas (??-??) tatt oppstilling med sitt kamera, og efter opptaket skal han ha fraktet filmen til Larvik, fremkalt den og vist den der kl 21:00 samme kveld. 

Kongereportasjer ble efterhvert en spesialitet for Hugo Hermansen, og i forbindelse med med kroningsferden i juni 1906 sikret han sine fotografer retten til å følge kongeparet på hele ferden kysten rundt, fra Kristiania til Nidaros. Senere fikk han også tillatelse til å filme selve kroningsprosesjonen og fyrstemottagelsen i Trondhjem. Disse filmene er, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, bevart og var meget gode og særlig skal filmen av kroningsreisen ha vært helt vellykket.  

Men ved siden av å filme de kongelig, inviterte han også de kongelige til filmforestillinger på "Kinematograf-Theatret", og ved et av de besøkene passet han på å gjøre filmopptak av ankomsten. Disse opptakene fikk han fremkalt med en gang under forestillingen slik at de kunne vises som siste innslag i programmet, bare en time efter at den var tatt. Dette ble ansett som en særdeles stor presentasjon dengang. Ved siden av at de kongeliges besøk ga Hugo Hermansen ekstra omtale ved å utnytte de kongeliges nærvær i annonser for kinoen, var også besøkene med på å styrke kinoenes prestisje. Han brukte også de kongelige i sin reklame og i et reklameblad, og i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, uten at det blir nevnt når og hvor dette reklamenotiset ble trykt, stod det følgende:

                        "Følgende fyrstelige Personer
har overværet Norsk Kinematograf Aktieselskabs Forestillinger i Stortingsgaden 12:
                H. M. Dronningen Alexandra af England.
                        H. M. Kong Haakon af Norge.
                      H. M. Dronning Maud af Norge.
    H. K. M. Enkekeiserinde Maria Feodorovna af Rusland.
                H. K. H. Prinsesse Victoria af England.
Dessuden har Norsk Kinematograf Aktieselskab ved en særlig Forestilling i Berlin forevist levende Billeder fra Norge for
                   H. K . H Kronprinsen af Tyskland
                             samt 30 tyske fyster.
Kronprinsen udtalte sin store Tilfredshed med de interessante Billeder. Vort Selskab har den Glæde at se det norske Kongepar som sine stadige Gjæster i Stortingsgaden 12."

Dette reklamebladet kan virke nærmest overveldende, men det skal her nevnes at, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ble det en gang holdt en separatforestilling på "Kinematograf-Theatret" i Stortingsgaten 12, hvor blant de fremmøtte var storfyrste Alexander () og hans hustru Xenia (), tsarens søster og det norske kongeparet.

KRONINGSFERDEN I 1906
Fredag 22.06.1906 ble kong Haakon VII () og dronning Maud () i Nidarosdomen i Trondhjem og i den forbindelse  var det, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" 18 filmfotografer fra inn- og utland som filmet denne begivenheten. En av de som filmet denne hendelsen var Paul Kräusslich og som allerde efter tre timer skal han ha vist frem filmen. I denne skarpe konkurransen skal Hugo Hermansen ha fått til en særavtale ved at han fikk tillatelse til til å følge kroningsreisen og seremonien i Trondhjem med sitt kamera, opptak som var så gode at de fortsatt 50 år senere kunne brukes i nye, norske dokumentarfilmer.

Resultater fra kroningsferden var at det ble laget en rekke kortfilmer fra denne hendelsen. Jeg har funnet følgende filmer på "IMDb" hjemmeside:

"Kroningen i Trondhjem" ( med alternativ tittel: "Kong Haakons Kroning i Trondhjem") (1906) ble filmet av "Nordisk Films Kompagni" og var en dansk film. Peter Elfelt (01.01.1866 - 18.02.1931) filmet de to filmene "Kongen og Dronningen kører til og fra Kroningen i Trondhjems Domkirke. den 22, juni 1906" (1906) og "Kong Haakon og Dronning Mauds Indtog i Trondhjem" (1906)

Av andre kongefilmer fra den tiden kan nevnes "Kong Haakons og dronning Mauds afrejse fra Danmark 23. november" (1905) og de to filmene Peter Elfelt filmet  "Kong Haakons Besøg paa 'Dannenbrog' hos Kronprins Christian" (1906) og "Kong Haakons og Dronning Mauds Besøg i Danmark" (1906) 

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" Erling Eriksen (??-??), som på den tiden var en av Hugo Hermansens medarbeidere, i 1915 ha fortalt følgende om denne tiden:

"Vi hadde 20 minutters forestillinger, og folk stod i kø opover trappene. Da vi fikk "slagere" som Kroningsfærden, var folk elleville av henrykkelse over kinematografens vidundere, og for en ustanselig strøm kjørte vi programmet på det mulige antal minutter. Det er vel faa films som i forhold til sin længde har indbragt saa meget." 

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" skal det allerede på den tiden ha utviklet seg en tøff konkurranse mellom filmreporterne og skal ha brukte ganske tøffe metoder overfor hverandre. En svensk fotograf som den dagen filmet kong Haakon, skal ha fortalt at enkelte fotografer hadde leiet in løsgjengere for å hindre kollegaer i sitt filmarbeide. Det kunne f.eks. være å sparke over ende kamerastativet til fotografen når han hadde kongen i "skuddlinjen".

Hugo Hermansen skal, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", ha forstått hva de konglige kunne bety for kinoens renommeé på lengre sikt og i et notis han senere rykket inn i et reklameblad skrev han følgende:

"Følgende fyrstelige Personer har overværet Norsk Kinematograf Aktieselskabs Forestillinger i Stortingsgaden 12: H. M. Dronning Alexandra af England, H. M. Kong Haakon af Norge, H. K. H. Prinsesse Victoria af England. Desuden har Norsk Kinematograf Aktieselskab ved en særlig Forestilling i Berlin forevist levende Billeder fra Norge for H. K. H. Kronprinsen af Tyskland samt 30 tyske fyster. Kronprinsen udtalte sin store Tilfredshed med de interessante Billeder. Vort Selskab har den Glæde at se det norske Kongepar som sine stadige Gjæster i Stortingsgaden 12."

Nå stemte det ikke at de kongelige fra Europa og Russland stadig gikk på på "Kinematograf-Theatret", og sannheten var, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", nok den at det ble arrangert en enkelt spesialforestilling for kongeparet og detes utenlandske gjester. I følge nettstedet "Mediemøter" skal filmene om kongen, og ikke minst de kongelige som besøkte filmforestillingen på "Kinematograf-Theatret", ha vært med på å gi filmmediet høy status i starten. Men på sikt skal denne utviklingen ha gått i motsatt retning da filmmediet mistet gradvis anseelse blant samfunnseliten. Filmen ble efter hvert heller et populært medium blant arbeiderklassen, en gruppe som hadde behov for lett underholdning efter lange og harde arbeidsdager.

"Norsk Kinematograf AS" fortsatte å produsere aktualitetsfilm, korte reportasjefilmer fra hele landet. Disse filmene fra Norge var svært populære, men selv om det ble produsert en del norske filmer bestod kinoprogrammet hovedsakelige av importert film. I første rekke var disse innkjøpt gjennom forbindelser i København og filmene kom nok i første rekke fra Frankrike, datidens største produksjonsland, men også amerikansk, engelsk, italiensk og tysk film var også representert. Det skal her legges til at i de tidlige årene var hver film sjelden over 30 meter lang, med en spilletid på et par minutter. Forestillingene var satt sammen av en rekke slike "Billeder" og varte en halvtime. Forestillingene startet kl 17:00 og gikk frem til kl 22:00. Senere ble både filmene og forestillingene lengre, men kinoens åpningstider har holdt seg helt frem til våre dager.

"Kinematograf-Theatret" ekspanderte raskt under Hugo Hermansens ledelse og i 1908 ledet selskapet film til 43 av landets snaut 150 kinoer. Av disse kinoene eide "Kinematograf-Theatret" 28 av disse kinoene og i disse tider var Hugo Hermansen i ferd med å bygge opp et kinoimperium. Men det var også noe annet som skjedde i denne perioden Hugo Hermansen også tok initiativ til en spillefilm. 

FISKERLIVETS FARER, ET DRAMA PAA HAVET
I motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler), med en spilletid på 5 minutter og en filmlengde på 150 meter. Hvis man tar utgangspunkt i "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." så kan den ha blitt laget i 1907.

Filmen ble, i følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!", produsert av Hugo Hermansen. I følge "Norsk filmografi 1908-1979" er filmen blitt oppført med årstallet 1908 mens "IMDb" har oppført 1907. Det man vet er at det var den svenske fotografen Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961) som stod bak kameraet. Det interessante her er at han debuterte først i Sverige som fotograf i 1911 med "Opiumhålan" (1911) med regi av Eric Malmberg (08.02.1888-06.04.1951). Jeg vil derfor anta at han på tidspunktet var en ukjent fotograf. ”Fiskerlivets Farer. Et Drama paa Havet” (1908) ble spilt inn av "Norsk Kinematograf A/S" og filmen ble spilt inn ved Skarpsno. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" ble filmen spilt inn på: "Frognerkilens speilblanke vannflate hvor Oscarhall speiler sitt slanke tårn". (Bildet til høyre viser Hugo Hermansen og Julius Jaenzon fra en annen innspilling og er tatt omkring 1910).

Filmen er 150 meter lang og i følge "IMDb" er spilletiden på fire minutter, en fransk hjemmeside oppgir fem minutter og "Wikipedia" oppgir seks minutter. Man vet ikke hvem som spilt rollen som fiskeren, men I følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!" var det en ung teatermaler med pålimt løsskjegg som spilte rollen. Alma Lund (??.1854-??.1932) spilte fiskerens kone og i følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var hun korinspektrise ved "Nationaltheatret". Alma Lund født i Finland og i  følge "Wikipedia" var hun ansatt ved operaen i Helsingfors og da hun flyttet til Norge så ble hun ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen. Senere reiste hun, og flere bergenske skuespillere, til det nye Nationaltheatret i Christiania, da dette åpnet i 1899. Her sang hun i teatrets kor, en besetning som også var faste statister, samt at hun hadde en del småroller og sangroller. 

Henry Hagerup (??-??) hadde rollen som fiskerens sønn. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var han en ung gutt som filmselskapet traff på gaten. Han ble senere revyartist og maler. Som betaling fikk han fem kroner for rollen og de to andre fikk hver 10 kroner for sine roller. Slik jeg forstår "www.dinfilm.no" var dette den eneste filmen de medvirket i, og i følge Ottar Gladtvet er det påstått at filmen kostet 80 kroner å lage. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal den ha kostet 100 kroner og skal ha blitt vist over hele Norden. Originalfilmen er gått tapt, men i følge "Wikipedia" ble filmen spilt inn på ny i 1954 efter initiativ fra Oslos kinodirektør Kristoffer Aamodt () hvor han også spilte den ene rollen i rekonstruksjonen. Regissøren Edith Carlmar (15.11.1911-17.03.2003) hadde den andre rollen.

Filmen handler om fiskeren og hans sønn som ligger ute på "havet" og fisker. Det ville havet er i virkeligheten en speilblank Frognerkilen i Christiania. Plutselig faller sønnen overbord og efter store anstrengelser får faren ham ombord igjen. Men det er for sent da gutten er død. Guttens mor, som har sett ulykken fra strandbredden, løper fortvilet frem og tilbake og vrir sine hender. En innklipt tekst "DØD" forteller tydelig at gutten er død.

Det var, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", firmaet "Norsk Kinematograf as" som tok opp filmen.

Den 26.03.1932 hadde "Aftenposten" en større artikkel i "A Magasinet" nr 13 "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." Der beskrev de innholdet i filmen:

"Men tilbake til begynnelsen, og det var det rystende skuespill "Et drama på havet". Mot den uhyggelige og dystre bakgrunn som Frognerkilens speilblanke og solglitrende vann gav tilskueren, oprukkedes det nervepirrende drama.

Fiskeren er dratt ut på sitt hårde og farefulle arbeide. Fiskerbåten er langt til havs - det er bare såvidt man kan skimte Oscarshalls silhouett i bakgrunnen. Uforferdet kaster fiskeren og hans sønn, en femtenårs gutt, ut garnene. Da plutselig reiser gutten sig, går frem til rællingen og slår ut med armene. Er han blitt svimmel - eller der det et nervøst anfall? Nei, han er et offer for "fiskerlivets farer" (under denne titel husker forresten flere eldre kinogjengere filmen), og med et plask forsvinner han i Frognerkilens grønne dyp.

På land har moren været vidne til det forferdelige drama. Hennes sorg er fryktelig. Filmen slutter med at den fortvilde mor kaster sig over sønnens avsjelede legeme."

A. H. Heltberg beskriver følgene forhistorie til filmen i sin bok "Norsk film gjennom 35 år", utgave 1943:

"En helt ukjent mann kom en dag opp på direktør Hermansens kontor og tilbød seg å iscenesette en film som han hadde fått ideen til. Han forlangte imidlertid en meget høy pris, nemlig 80 kroner, en prisHermansen under tvil gikk med på.

Filmen ble tatt opp på Skarpsno, helt improvisert og uten manuskript. "Regissøren" hadde på forhånd sikret seg korinspektrise ved Nationaltheatret, fru Alma lund, til å spille rollen som fiskerens kone, og den gamle fisker ble spilt av en meget ung teatermaler som  siden reiste til Amerika. På vegen utover til Skarpsno ble en gutt, som man tilfeldigvis traff på gaten, engasjert til å spille fiskerparets sønn. Diss tre utgjorde hele skuespillerstaben. Honorarene var ikke fyrstelige, nemlig 10 kroner til hver  av fiskerparet, mens gutten måtte nøye seg med 5 kroner.

Fotograferingen ble foretatt av den unge, seinere så berømte svenske filmfotograf, Julus Jaentzon, som inntil 1910 arbeidet noen år her i Norge."

I følge et intervju med Julius Jaenzon på 30-tallet gav han følgende beskrivelse av filmens handling:

"De medverkande vore tre: fiskaren, hustrun och sonen. Först såg man de tre stående på en brygga. Havet stormade, vågorna vräkte. Männen ville ut och fiska, men hustrun bad bevekande att de skulle låta bli. Hon var minst lika upprörd som havet. Men männen struntade naturligtvis i bönerna, och lade ut. Båten dansade som ett nötskal på vågorna. Männen kämpade för livet. Båten kantrade. Fiskaren kravlade ensoam i land- sonen var druknad. Han föll gråtande i hustruns armar."

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen, utgave 1937, var handlingen følgende:

"Tre mennesker står på en brygge, den gamle fisker, hans kone og deres sønn. Frognerkilen er i opprør og bølgene bryter mot land. De to menn vil ut og fiske, men konen bønnfaller dem om ikke å ro ut. De trosser hennes bønner og legger fra land. Båten danser som et nætteskall på bølgee og de to kjemper for livet. så kullseiler de og den gamle får reddet sig i land på Bygdø. Men sønnen er druknet. Den gamle faller hulkende i sin kones armer. Slutt."

Efter åpningen i 1904 av "Kinematograf-Theatret" var det en kraftig utvikling av bransjen og i perioden 1904-1905 dukket det opp kinematografer i de fleste bydeler i Christiania og i slutten av 1904 var det fem kinoer i drift i byen. Hugo Hermansen selskap etablerte kinoer i en langt rekke byer og i 1907 opererte "Norsk Kinematograf Aktieselskab" med en aksjekapital på 150.000 kr og hadde 235 ansatte. Det skal her nevnes at i en periode drev Hugo Hermansen 26 kinoer, i forskjellige byer.

Ved siden av kinodriften arbeidet Hugo Hermansen med filmproduksjon, og som tidligere nevnt, knyttet han til seg to svenske fotografer, Charles Magnusson (26.01.1878 - 18.01.1948) og Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961). Sistnevnte reiste i flere år omkring i Norge og tok opp lokalreportasjer og landskapsvyer, samt at han også var han på en reportasjereise til USA, noe som økte produksjonen med egenprodusert filmer. Men i 1909, bare 30 år gammel, ble denne energiske mannen rammet av slag, og det betydde slutten på hans lille "kino-imperium". Da han efter lengre tids sykdom kom bena igjen, måtte han oppgi kinodriften. Han fortsatte imidlertid i filmbransjen, med utleivirksomhet og teksting. I 1915 tok han initiativet til dannelsen av "Filmbyråenes Landsforening", og han var med på å starte flere selskaper: importbyrået "Nora Film" sammen med Gustaf Adolf Olsen () i 1917, tekstfabrikk og distribusjonsselskap "A/S Cinema" i 1923 og importbyrået "A/S Triangelfilm" i 1936.

Til slutt kan man reflektere over hvordan norsk filmhistorie ville ha utviklet seg hvis Hugo Hermansen ikke hadde fått slag og hvordan "Norsk Kinematograf A/S" hadde fått utviklet seg vider fra 1909. Tenk på hvordan dansk film utviklet seg i Danmark under Ole Olsen (05.05.1863-05.10.1943) og i Sverige under Charles Magnusson. Kunne norsk film ha kommet i samme posisjon som i nabolandene? Denne refleksjonen ut i fra den erfaringen fra de to nabolandene som hadde vist at en sterk stilling på kinosiden og i distribusjon av film til de mange nye kinoene, dannet også grunnlag for også å produsere film.

ETABLERING AV FASTE KINOER I NORGE
I perioden 1904-1905 var det en kraftig utvikling av filmbransjen og det dukket opp en rekke kinematografer i landet, og i Christiania i slutten av 1904 var det fem kinoer i drift i byen. I løpet av en til tre år var det i alle litt større byer blitt etablert én eller flere kinoer. I Oslo ble, i følge "Oslo kommune byarkivet", Stortingsgaten efterhvert byens store kinogate. I nr. 4 lå "Kosmorama" og i en trebrakke på tomten nr. 16 lå "Cordial", dessuten lå "Bio-kino" i den daværende bygningen på hjørnet av Stortingsgaten og Tordenskioldsgate. I Stortingsgaten 10 holdt kinoen "Boulevard" til, populært kalt ”Bulla”. Det var en meget liten kino med maskinrom oppe under taket, så trangt at filmoperatøren måtte ligge når han skulle vise film.

I Akersgaten 6 lå "Bulles Kinematografer", som åpnet 26.12.1904. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" lå "Bulls Kinematografer" i Akersgaten 16. "Grand kinematograf" lå  i Carl Johans gate 25 (I andre etasje i Tostrupgården). Kinoen "Theatre Amunsant", som lå i Carl Johans gate 41, ble etablert bare en måneds tid efter "Kinematograf-Theatret".I Storgaten, byens andre kinostrøk, lå "Olympia kino" i nr. 26, "Scala" i nr. 25 og "Folkekinematografen" på hjørnet av Storgaten og Brugaten (i andre etasje). Videre østover, i Torggaten 14, lå kinoen "Stjernen", som senere fikk navnet "Fram", dessuten fantes en tid både "Nytorgets kinematografer" og "Jernbanetorvets kinematografer". I Linaas gate, vest for Storgaten, lå kinoen "Fata Morgana", som åpnet 26.12.1904, og i Torvet 9 (Stortorvet) "Londoner-biografen".

Her må også nevnes Alma Fahlstrøm og Johan Fahlstrøms kino "Verdensspeilet" i Torggaten 9, som aller først gikk under navnet "Eldorado variete- og revyteater". Johan Fahlstrøm solgte senere kinoen og de nye eieren ga kinoen det prangende navnet "Admiral- Palads". Da kommunen senere overtok, fikk kinoen tilbake sitt opprinnelige navn: "Eldorado".

Utenfor sentrum fantes "Regina" i Nordre gaten, "Parkteatret" ved Olaf Ryes plass, "Biorama" i Seilduksgaten, "Sagene kinematografer" i Kaysalen på Moløkken og "Bogstadveiens kino". Tidlig på 1900-tallet ble det bygget kino også i "Cirkus Verdensteater" i den store sirkusbygningen fra 1890-årene som lå omtrent der hvor vi i dag finner Haakon VIIs gate 1.

Det ble det stadig etablert flere kinoer, "Fata Morgana" som siden flyttet til Tostrupgården og ble til "Grand Kinematograf", "Theatre Amunsant" som var forløperen til "Paladsteatret" på Karl Johan, "Edison" i Storgaten, "Cordial" i Stortingsgaten og "Eldorado" i Torvgaten. Senere gikk "Cirkus Varieté" over til å bli kino under navnet "Cirkus Verdensteater", og det varte ikke lenge før "Fahlstrøms teater" kapitulerte for tidene og ble til "Verdensspeilet".

Men tross den raske etableringen av kinoer i Norge, samt de reportasjene som ble spilt inn, kom de første kinematografene, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, helt i begynnelsen av til å leve nesten utelukkende til å basere seg på utenlandsk film. I begynnelsen var det omreisende agenter som besørget leveransen, senere ble filmen distribuert gjennom faste byråer i Christiania. De første byråene var "Norsk Kinematograf Aktieselskab", "Grand Biograf Co.", "Cordinal" og "Nerliens Filmbyrå", der sistnevnte byrå ble disponert av Gunnar Fossberg (). 

Filmene på den tiden var ganske korte slik at det gikk mange filmer på et program. Disse kortfilmene kunne, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, leies for 15 kr til 20 kr per film og som stort sett bestod av severdigheter og aktualiteter fra utlandet, virkelige hendelser og rekonstruksjoner av virkelige begivenheter.

FILMPRODUKSJONEN 1905 - 1906
Som tidligere nevnt skjedde det en rask etablering av kinoer i Norge, samt at det også ble spilt inn reportasje- og naturfilmer fra Norge. Allerede ved det første året efter at det ble startet fast kinodrift i Oslo, ble det, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, tatt opp en del små norske naturfilmer, men det skal bare ha vært for en periode. Allerede på den tiden var tilgang på stadig ny film viktig på grunn av et stadig mer krevende publikum, noe kinodriften også ute i verden opplevde. Det var begivenhetene i 1905 som skulle sette fart i filmproduksjonen og den første storebegivenheten var i forbindelse med den store hendelsen var da Norges nye konge ankom landet.

En kilde til denne utviklingen er en jubileumsberetning, muligens i "Sarpsborg kommune kinematografer gjennom 25 år". Jeg er ikke sikker da Sigurd Evensmo ikke konkret viser til hvilken kilde han bruker i sin bok "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", stod det at:

"kinoene ble snart en meget populær folkeforlystelse i Sarpsborg. Det ble spilt 4 til 6 korte stykker ved her forestilling, programmet var gjerne sammensatt av en naturfilm, en morskapfilm, en dyrefilm, et drama og endelig en Wild vest film. Det hele varte en halv times tid og kostet 25 øre for voksne go 10 åre for barn, og lokalene var som oftest fulle. Om søndagen kunne det være opptil 7 forestillinger på rad. Særlig begeistring vakte de små, norske filmene som av og til ble fremvist, som kongeinntoget i 1905, kroningen i Trondheim 1906, og norsk naturfilm.

På alle disse private kinoene var det musikkledsagelse til filmen, piano og undertiden hele orkester. Omreisende artister opptrådte også ofte med varieténummere mellom filmene - akrobater, tryllekunstnere danserinnder osv. - Ikke særlig høytliggende underholdning."

Det interessante her er at det i programmet ble vist innslag fra Norge, innslag som, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år",også ble vist på andre kinoer på den tiden. I begynnelsen skal det utelukkende har dreid som om korte dokumentariske filmer som skildret aktuelle begivenheter i Norge, samt filmer fra den norske naturen. Denne interessen for disse kort filmslagene fra Norge førte til en økning av produksjonen av norske dokumentarfilmer.

Høsten 1906 reklamerte Johan Widnes () i Moss med en ekstra attraksjon i forbindelse med "Kroningsfærden". I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" skal han ha annonsert at:

"Den store konsert-fonograf gjengir personlige taler av statsminister Michelsen og stortingspresident Berner!"

I tillegg til kongereportasjene som fikk en sterk posisjon hos publikum, så ble det i de første årene tatt opp kortfilmer av landskaper og bymiljøer. Disse lokale opptaken ble veldig populære og, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", og da Kristiansand i 1907 åpnet sin andre kino "Fønix" ble filmprogrammet innledet med "Kristiansandsbilleder under Musiktiden" (1907?) og "Sommerdag udenfor Jæderen" (1907?). Senere ble det på "Fønix" vist en serie programmer som hadde fellesbenevnelsen "Lær dit Land at kjende".  Den første filmen het "En Reise gjennem Sætersdalen" (1907?) og var kombinert med filmen "Slavindens Kjærlighet", (en østerlandsk Fyrstes og en Slavindes Skjæbne) (??).

FILMPRODUKSJONEN 1907 - 1910
Som tidligere nevnt kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon, dette i motsetning til Danmanrk og Sverige som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess.  Man vet lite om den aller første norske spillefilmen som ble laget  en gang mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler), med en spilletid på 5 minutter og en filmlengde på 150 meter.

Danmark hadde sin første spillefiminnspilling med Peter Elfelts (01.01.1866 - 18.02.1931) "Henrettelsen" (1903), en dramatisk film med et sensasjonelt innhold. Filmens handling er en kvinne som føres ut gjennom en dør og opp gjennom en søylegang av en katolsk prest og en uniformert mann med skjegg. Mens kvinnen, presten og den uniformerte mannen nærmer  seg bakgrunnen, venter en mann med sylinderhatt i forgrunnen. Han tar hatten av for de tre og fører sammen med den uniformerte mannen kvinnen ut av bildet. presten tørker en tåre og ser efter de tre. Det gikk så tre år før "Nordisk Films Kompagnis" regissør Viggo Larsen (14.08.1880-06.01.1957) dominerte i perioden 1906 til utgangen av sesongen 1909 hele produksjonen av spillefilmer ved "Nordisk Films Kompagni". Med få unntak var det han som hadde regien for alle filmene. I løpet av denne perioden regisserte han 23 filmer og medvirket dessuten i mange av filmene, hvor han tildelte seg selv hovedrollene.    

"Nordisk Films Kompagni" skal i perioden 1906 - 1910 har produsert et stort antall filmer, og i begynnelsen var mesteparten av disse korte sketsjer på 100 - 200 meters lengde. Sigurd Evensmo operer med en del tall i sin bok "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", tall som ikke stemmer helt med "Det danske filminstituts" hjemmeside. I følge denne Internetsiden produserte "Nordisk Films Kompagni" 26 filmer i 1906, hvor av 18 var fiksjonsfilmer. I 1907 var produksjonen kommet opp i 59 filmer hvor av 52 var fiksjonsfilmer.

I Sverige skal Ernest Florman (Carl Ernest Oliver Florman) (??.1862-??.1952) i 1897 ha regissert filmene "Byrakstugan" (1897) og "Akrobat Med Otur" (1897). I følge tidsskriftet "Biografägaren" den 01.04.1925 blir "Byrakstugan" (1897) regnet som den første svenske spillefilm. I 1903 skal han ha regissert "Sköna Helena" (1903) og i 1906 regisserte Knut Lambert () "Lika mot Lika" (1906). Høsten 1907 begynte ”Svenska Bio” å prøve seg på spillefilmområdet og i 1908 besluttet göteborgselskapet å drive egen filmprodusjon i et eget atelje. I perioden 1907 - 1910 ble det produsert en rekke filmer.

Men i Norge ble det ikke laget en enste fiksjonsfilm før i 1911 da Halfdan Nobel Roede (04.11.1877-??.1963) regisserte sin første film  "Fattigdommens Forbandelse" (1911), med en lengde på 680 meter. Spørsmålet Sigurd Evensmo stiller i sin bok "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" er hvorfor det gikk omlag fire år fra den første filmen ble regissert i Norge til "Fattigdommens Forbandelse" (1911). Dette i forhold til at både Danmark og Sverige økte sin filmproduksjon kraftig i dette tidsrommet.

LYDFILM I 1907
Det skal til slutt nevnes for denne perioden at det i Christiania i 1907 ble vist  lydfilm på "Bull kinematograf". Filmen var på 60 meter og inneholdt et sangnummer av Markosani (). Det skal ha vært et riktig sensasjonsnummer og den skal, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ha kostet i innkjøp 36 000 mark, noe som var en enorm pris på den tiden. Lyden var reprodusert fra en grammofonflate som ble avspilt samtidig med filmen. Det ble også på den tiden vist en hel del slike filmer i Christiania.