NORSK FILMHISTORIE 1911 - 1919 PIONERTIDEN
 

KINODRIFTEN
I denne perioden utviklet kinodriften seg kraftig frem mot Verdenskrigen, og særlig i Oslo, men også i andre byer, ble det etablert nye, pene kinoer. Men fortsatt manglet det de virkelige storkinoene som var blitt etablert i bl.a. København og Stockholm. I 1915 ble de første skrittene til en kommunal kinodrift tatt, idet Notodden kommune overtok driften der. I 1918 fulgte Oslo efter ned en beslutning som blandet kommunal og privat drift frem til 1926, da Oslo kommune overtok helt og holdent kinematografdriften. I 1917 ble "De kommunale kinematografers landsforbund" opprettet, og to år senere, dvs i 1919, etablerte de sitt eget utleiebyrå, "Kommunenes Filmcentral" med Gunnar Fossberg () som disponent. På den tiden var det allerede en rekke private filmbyråer i Norge, der de fleste var agenturer for store utenlandske selskaper.  

HALFDAN NOBEL ROEDE
Halfdan Nobel Roede (04.11.1877-??.1963)

I følge "Aftenposten" aften 03.11.1927 ble Halfdan Nobel Roede beskrevet følgende i en artikkel i forbindelse med hans 50-års dag:

"At han har været og er en den drivende kraft i Filharmoniske Selskap, at han var en av filmens første dristige pionerer her, at han bygget en række efter vore forhold imponerende kinematografer, at han var været teater- og kabaretdirektør, at han er komponist og blandt andet har komponert en række melodiøse og levedyktige valser, at han er pianist og kunstelsker, at han er en uegennyttig, hjælpsom mand og en velgjører med med meget mere er saa kjendt, at vi ikke skal komme nærmere ind paa det ved denne anledning."  

Efter det første forsøket mellom 1906 og 1908 med filmen ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler) ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911 og det ble da laget fem filmer. Den første filmen ble regissert av Halfdan Nobel Roede (Halfdan Nobel Rode) (1877-1963) som var kinodirektør, pianist og komponist. Han eide en tid ulike teatre i Kristiania, som "Cosmorama", "Colosseum", "Chat Noir" og "Mayolteatret", og han var med på å stifte "Filharmonisk selskap" i 1919. Han var dessuten komponist og pianist. Han komponerte en del "lettere" musikk, mest kjent er han muligens for "L’amour qui pleure, Chagrin d’amour" og "Valse Nobel". Hans Tilknytning til Akershus (Son) var at han bodde sommerstid i sveitserhuset Fagerheim (fra begynnelsen av 1900, til rundt 1920). Huset ligger øverst i Fjelstadbakken i Son og var et samlingssted for tidens kunstnere, og Ludvig Karsten () var en av hans venner og leide en stund hos ham.

Halfdan Nobel Roede regisserte i perioden 1911 - 1912 fire filmer for produksjonsselskapet "Internasjonalt Film Kompagni A/S". Selskapet produserte i løpet av de to årene fem filmer, fire filmer som Halfdan Nobel Roede regisserte og en film som Pehr Qværnstrøm regisserte.

Halfdan Nobel Roedes første film het "Fattigdommens Forbandelse" (1911), med en lengde på 680 meter, efter et filmmanus av Victor Mogens (). Produksjonsselskapet var "Internasjonalt Film Kompagni A/S" og filmen ble spilt inn ved Riis hovedgård i Ris ved Oslo. Filmen hadde premiere den 06.10.1911 på Kosmorama. I følge "Wikipedia" gikk ble filmen vist i 12 dager, noe som var en samtidig rekord. Rollene var besatt av Emmy Worm-Müller (03.05.1875-23.08.1953), Signe Danning (25.08.1878-10.02.1980), Hans Hedemark (), Pehr Qværnstrøm (??-??) og Robert Sperati (). Filmen handler om streik, kjærlighet og mord hvor klimakset er et "sjøslag" i Vika.

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, ble filmen efter datidens forhold betraktet som ganske god, men det er tydelig at den ukjente fotografen hadde gjort en dårlig jobb da "Aftenposten" skriver at den ble delvis ødelagt på grunn av dårlig fotografering.

Hans neste film "Under Forvandlingens Lov" (1911) regisserte han sammen med Pehr Qværnstrøm (09.02.1878-??), som også hadde en rolle i filmen, og i følge "IMDb" efter et filmmanus av Peter Lykke-Seest (26.09.1868-04.02.1948). Filmen hadde premiere den 06.12.1911. Bak kameraet var den svenske filmfotografen Henrik Jaenzon (Henrik Pontus Jaenzon) (01.10.1886-27.04.1957) og var bror til Julius Jaenzon. Han kom først i kontakt med film under sitt besøk i Kristiania og det var her han tok opp sine debutfilmer og han ble i 1912 ansatt hos "Svenska Bio" på Lidingö, som han ble till 1923. Den første filmen han fotograferte i Sverige var året efter med "Dödsritten under cirkuskupolen" (Cirkusdrama i 2 akter) (1912) med regi av Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951).

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, så ville ikke Peter Lykke-Seest vedkjenne seg forfatterskapet da filmen var ferdig. I teksten ble den derfor heller angitt som "forfattet av Sølvenskjold Pedersen, fritt efter Ulykke-Seest."

Rollene i "Under Forvandlingens Lov" (1911) var besatt av Signe Danning (), Botten Soot (), Olaf Hanson (), Pehr Qværnstrøm og Hans Hedermark (). I følge "IMDb" hadde filmen følgende rollebesetning: Olaf Hanson () i rollen som "Arthur", Ingeborg Hauge () som "Francisca", Birger Widt () medvirket som "Camillo", Signe Danning () spiller "Julia", Hans Hedemark () i rollen som "Sanger", Bertha Ræstad medvirker i rollen som "Danser", Botten Soot () som " Danser", Hedvig Dietrichson () medvirket som "Danser" og Christian Danning () i en rolle. I følge "dinfilmside.no" medvirket følge i filmen Olaf Hanson () i rollen som "Arthur", Ingeborg Hauge () medvirket som "Francisca", Birger Widt () spilte "Camillo" , Signe Danning () som "Julia", Hans Hedemark () i rollen som "Sanger", Bertha Ræstad () var "Danser", Botten Soot () spilte "Danser", Hedvig Dietrichson () medvirket som "Danser" og Christian Danning () i en rolle.

Innholdet i denne filmen er ofte blitt forvekslet med Halfdan Nobel Roedes siste film var "I Frihetens Bur" (1912). Kilder som Norsk Filminstitutts bok "Norsk Filmografi 1908-1979" og A. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år" har forvekslet disse to filmene. Ved en tidligere oppdatering av denne hjemmesiden så har jeg videreformidlet denne feilen, en uriktighet som Michael Wynn gjorde meg oppmerksom på via en e-post den 23.08.11. Takk for tilbakemeldingen. Ingunn Økland skrev også om dette i Aftenposten morrgen torsdag den 22.08.11. Der skriver hun bl.a. at:

"Under forvandlingens lov av Halfdan Nobel Roede ble laget i 1911. Den er tidligere blitt forvekslet med en film kalt Frihetens bur, men også den er tapt. Som for å bidra til forvirringen, har Under forvandlingens lov en alternativ tittel, nemlig Jo tykkere, jo bedre."

I følge Ingunn Økland i Aftenposten morgen torsdag den 22.08.11 og Norsk Filminstitutts bok "Norsk Filmografi 1908-1979" og A. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år" i de to sistnevntes beskrivelse av innholdet i filmen "I Frihetens Bur" (1912) så utspiller filmen seg i typisk overklassemiljø i Christiania, der to velstående par dyrker vennskap og flørt. Men en dag oppdager "Camillo" og "Francisca" at deres respektive ektefeller, "Julia"og "Arthur", har innledet et kjærlighetsforhold og en dag de to utro går hjem til den ene, heller dennes ektefelle sovepulver i drinkene til turtelduene. De utro blir så puttet inn i hvert sitt bur, for at de der skal sone sin synd.

I følge "dinfilmside.no" var det også Halfdan Nobel Roede som regisserte "Hemmeligheden" (1912), men i følge "Norsk filmografi 1908-1979" var filmen fra 1911. "IMDb" opererer her med årstallet 1912. Man vet ikke når filmen hadde premiere, spilletiden eller filmlengden, bare at det var "Internationalt Film Kompagni A/S" som stod bak produksjonen. Medvirkende i filmen var Robert Sperati () i rollen som "Halling, godseier", Signe Danning () spilte "Elise, hans datter", Chr. Nobel () medvirket som "Almeng, løytnant", Pehr Qværnstrøm () som "Fiskeren" og Emmy Worm-Müller () spilte "Fiskerens kone". 

Filmen handler om en ung dame fra en liten norsk kystby som blir med barn under et opphold i Paris. Ombord på båten hjem beslutter hun seg for å kaste barnet overbord, men barnet overlever og blir reddet av en fisker som tar det som sitt eget. Samvittighetsnaget fører til at hun tilstår for foreldrene og da fiskeren hører om det, vender alt seg til det beste.

Den neste filmen "Alt For Norge" (1912) hadde premiere den 16.01.1912 og er mer en dokumentarfilm da den handler om en ballongferd den 17.09.1911 fra Bislet stadion i Kristiania til Braenmoen i Solør. I rollene finne vi Chr. Nobel (), Eugen Hovdin () og Robert Stephanson () som førte ballongen "Norge". 

Halfdan Nobel Roedes siste film var "I Frihetens Bur" (1912) med en spilletid på xx og en filmlengde på 600 meter og var tintet. Rollene i filmen var besatt av Botten Soot (), Hedvig Dietrichson (), Sæbjørn Butterdahl (), konsul Christian Sandberg (), Bertha Ræstad og, i følge "Norsk filmografi 1908 - 1979), en dansk skuespiller Bugge (??-??). Men jeg har ikke funnet noen dansk skuespiller fra den tiden på danske søkerside som het Bugge.

Ut i fra forvekslingen med  "Under Forvandlingens Lov" (1911) så antar jeg at det er "I Frihetens Bur" (1912) som handlet om en forbitret kamp mellom arbeidere og arbeidsgivere, og i den forbindelse skildret Halfdan Nobel Roede de sosiale forholdene som var i Norge på den tiden.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", arbeidet også Halfdan Nobel Roede i en periode med filmen "Overfallet på Bergensbanen". Denne filmen ble av tekniske årsaker aldri noe av. Da jeg ikke har funnet informasjon om denne  filmen i andre kilder så er jeg ikke sikker på når denne filmen skal ha blitt spilt inn. Ut i fra at det i artikkelen stod at:

"...og det skulde gå flere år før der overhodet blev tale om ny film i Norge."

kan det være snakk om 1912 - 1913. Min begrunnelse for denne vurderingen er at det i 1913 ble bare produsert en film, Ottar Gladtvets "Overfaldet paa postaapnerens datter eller Kampen om pengebrevet" (1913) og det i 1916 bare ble produsert en film, Peter Lykke-Seests "Paria"(1916).

Bakgrunnen for filmen var, i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), at Halfdan Nobel Roede, sammen med en rekke andre filmfolk, ville ta opp konkurransen med dansk og svensk film. Halfdan Nobel Roede planla derfor å skape den første norske storfilm som kunne ta opp denne konkurransen.  Han kjøpte inn et beste manuskriptet som kunne skaffes med tittel "Overfall paa Bergensbanen". En rekke av de første skuespillerne ble engasjert.

Det ble tatt flere tusen meter film under opptakene, og slik jeg forstår på artikkelen, så ble det ikke spart på film da Halfdan Nobel Roede og hans interesser ikke la skjul på at de anså denne filmen for å være den avgjørende prøve på om de kunne ta opp konkurransen med Danmark.

Men i følge Leif Sindings artikkel i "Aftenposten" skjedde følgende under filminnspillingen:

"...Særlig var de engelske turister ivrige. En av dem, som til tross for at han trofast hadde fulgt filmingen, øiensynlig ikke forstått meget av det innviklede drama, spurte en dag direktør Roede: "Who´s the villain?" Og Roede, som den evige spøkeful han er, pekte på fotografen, der også fungerte som regissør. Englenderen nikket på hodet og sa: "Yes I see". Her var jo heller ingen tvil mulig.

Men spøken skulde vise sig å komme temmelig nær op til sannheen. Filmen kom aldri op på noget lerret. Og hvorfor? Jo, det viste sig at fotografen hadde glemt å åpne for blederen. Alle filmens mange optrin var sveivet blindt - der var absolutt intet på negeativet!

En liten formue var kastet bort til ingen nytte. Og naturlig nok trakk de folk som hadde finansiert foretagendet sig tilbake fra nye innspillinger.

Den avgjørende prøve var blitt en fiasko. Fortuna hadde sviktet oss i skjebnetimen, og det skulde gå flere år før der overhodet blev tale om ny film i Norge."  

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, arbeidet Halfdan Nobel Roede med en film som skulle spilles inn på Finse. Det blir her ikke nevnt noen filmtittel, men ut i fra beskrivelsen av at filmen aldri ble vist så regner, samt at den filmet på Finse, så antar jeg det er "Overfallet på Bergensbanen".

"Til næste film, som skulde optas på Finse, sikret derfor Roede seg den landkjente friluftfotograf A. B. Wilse. Det var stor spenning omkring utfallet av denne skspedisjon: direktør, regissør, fotograf og skuespillere blev interjuet, og avisene bragte spaltelange artikler under optagelsens gang. Men - av en bestemt grunn, som jeg ikke her skal røbe - blev filmen aldri forevist. Og Wilse svor på at det var første og siste gang han sveivet et filmkamera. Han må ikke forveksles med sønnen, som senere har tatt en det utmerkede naturoptagelser på film."

Det skal kort nevnes at i følge "Nasjonalbiblioteket" blir Anders Beer Wilse (1865 - 1949) regnet som en av Norges viktigste fotografer.

PEHR QVÆRNSTRØM
Pehr Qværnstrøm (09.02.1878-12.12.1949) var norsk skuespiller som under stumfilmperioden, i følge "Wikipedia", medvirket i tre filmer. Det var "Fattigdommens forbandelse" (1911) med regi av Halfdan Nobel Roede (04.11.1877-??.1963), "Hemmeligheden", (1912) hvor Halfdan Nobel Roede (04.11.1877-??.1963) stod for regien, i rollen som "Fiskeren" og "Kaksen på Øverland" (1920) med regi av Gustav Adolf Olsen (), i rollen som "Aasmund Venaas, spillemann".

Jeg har ikke funnet så mye informasjon om Pehr Qværnstrøm, og artiklene i "Aftenpostens" elektroniske arkiv står det bare om hans arbeid som skuespiller på teatre. "Aftenposten" lørdag morgen 23.11.1929 skriver at han den dagen hadde vært skuespiller i 25 år. Der kommer det frem at han spilte komedie i "Studentersamfundet" før han debuterte som skuespiller i november 1924 på "Centralteatret" i Gustav Wieds () stykke "Tummelumsen". Med utgangspunkt i artikkelen i "Aftenposten" så var han ansatt ved "Centralteatret" i perioden 1904 - 1910 satte han kursen ut i provinsen hvor han oppholdt seg i perioden 1910 - 1919. Det eneste jeg har funnet ut om denne perioden var at han kort nevnes i forbindelse med innvielsen av et nytt teaterlokale i Vadsø den 30.11.1914 var det han som malte både kulisser og tepper. "Aftenposten" tirsdag aften 01.12.1914.

I 1919 vendte han tilbake til hovedstaden og ble da fast knyttet til "Det norske teatret" hvor han høstet stor popularitet. I følge "Aftenposten" var det de komiske rollene som lå best til rette for ham. Videre ble han omtalt som:

"... en meget arbeidsom og samvittighetsfull kunstner og skal ha ros at det er med en følelse av trygghet, man ser ham komme inn på scenen. Han er sikker både i sin opfatning og i sin behandling av rollens tekst."

Den siste artikkelen jeg har funnet om Pehr Qværnstrøm er i "Aftenposten" morgen 03.03.1948 er i forbindelse med Finn Bøs () anmeldelse av Henrik Ibsens () stykke "Peer Gynt" ().

"Harald Heide Steen, Asbjørn Toms Larsen, Pehr Qværnstrøm og Gisle Straume var morsomme som henholdsvis Master Cotton, Monsieur Ballon, v. Eberkopf og Trumpeterstråle."
 
Pehr Qværnstrøm regisserte to filmer, "Bondefangeri I Vaterland" (1911) og "Under Forvandlingens Lov" (1911). Den siste filmen sammen med Halfdan Nobel Roede.

 "Bondefangeri I Vaterland" (1911) hadde premiere den 11.11.1911 efter et manus av Pehr Qværnstrøm, som også hadde en rolle i filmen. Bak kameraet stod den svenske filmfotografen Henrik Jaenzon (Henrik Pontus Jaenzon) (01.10.1886-27.04.1954), bor til Julius Jaenzon. Akkurat som sin bror, kom han i kontakt med filmen under sitt besøk i Kristiania debuterte her som filmfotograf  før han i 1912 kom til "Svenska Bio" på Lidingö, hvor han ble till 1923. Medvirkende i filmen var Hans Hedemark () i rollen som "Boden", Emmy Worm-Müller () medvirket som "En gatepike" og Signe Danning () spilte "En gatepike", samt at løsgjengere fra Vaterland i Kristiania også medvirket i filmen. 

Filmen handler om livet blant lasaroner i Vaterland efter den gode gamle oppskriften om gatepiken som tar pengene og oppgjøret som følger.

Den 26.03.1932 hadde "Aftenposten" en større artikkel i "A Magasinet" nr 13 "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985). Der beskrev han en hendelse under filminnspillingen:

"Under optagelsen av den siste film inntraff den kalamitet at samtlige aktører en dag blev arrestert av en nidkjær konstabel. En slik fæl samling av lasaroner og gauker hadde han da aldri sett. "Værsgo bli med på stasjon!" Og hvad var det for en tøvete undskyldning fantene kom med! "Vi filmer!" sa de. "Ja, jeg skal filme dere, jeg", sa konstabelen, "Det nytter ikke å komme med fremmedord til mig. Tenk filme! på norsk heter det å "holde kvalm i gata", Stod dom ikke og hujet og skreik, mend en lang svensk bønnestengel stod og sveiva på en kasse!" Ja, det var i de dager - hedigvis kunde fullmektigen på stasjonen forstå det merklige fremmedordet som hadde opirret den gode konstabel, og skuespillerne slapp fri".

JENS CHRISTIAN GUNDERSEN
Jens Christian Gundersen (??.1868-??.1945) var sønn av en murermester, tok artium og ble cand.jur. i 1892. Noen få år senere slo han seg ned i Kristiania som overrettssakfører, med kontor i Kongensgate 20. Han flyttet flere ganger i årene som fulgte, og ved siden av sin praksis viste Gundersen at han også hadde kunstnerisk talent. I årene 1905 og 1906 skrev han to teaterstykker som ble framført på "Centraltheatret". Hauk Aabel () spilte hovedrollen i begge stykkene, som fikk god mottagelse. "Askeladden" (1905) var en eventyrkomedie, som ble roset av Sigurd Bødtker () i en anmeldelse, mens "Damernes Jensen" (1906) var en farse med sanger, og som fikk en mer kjølig mottagelse. 

Jens Christian Gundersens kunstneriske interesse, og nære forhold til teateret, kan være én årsak til at han mot slutten av 1906 begynte å interessere seg for kinodrift og filmimport. Våren 1907 innledet han et kundeforhold til "Nordisk Films Kompagni" i København, og han var den syvende som det dansk selskapet opprettet forretningsforbindelse med i Kristiania. Dette kan tyde på at det var en sterk interesse for den nye filmmediet og kinodrift, og samtidig et tegn på at den danske filmen hadde en sentral betydning i Norge på denne tiden. Dette var også karakteristiske ved den svenske filmproduksjonen i perioden 1912-1916 som på denne tiden var ikke var direkte påvirket av amerikansk eller europeisk film, men med ett unntak som var Danmark. Der hadde Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" vokset til en filmprodusent av internasjonal målestokk. Datidens svenske filmskapere kopierte ofte de danske suksessene. Den danske filmen "De fire Djævle" (1911) fikk flere svenske efterfølgere bl.a. "Svenske Bios" "De svarta maskerna" (1912) av med regi Mauritz Stiller (). 

I årene som fulgte  drev Jens Christian Gundersen virksomhet som både filmimportør og kinoeier. Den 26.07.1907 etablerte han selskapet "A/S Norsk Films Kompani", sammen med advokat Emil Gamborg (). Firmaet drev kjøp, salg og utleie av film, og Jens Christian Gundersen ble direktør for selskapet. Samme dag ble ytterligere et selskap drevet og delvis eid av Jens Christian Gundersen, registrert i handelsregisteret. Det var "A/S National Kinematograf Kompagni", og hadde som formål å "drift av Arendals og Christianssands Kinematografer, samt kinematografen Grand og Central, Bergen, samt øvrig kjøb eller anlæg og drift av kinematografer på forskjellige steder i Norge og hvad dermed måtte stå i forbindelse." Det tredje selskapet "A/S Norsk Biograf Kompani" ble stiftet 14.12.1907, også her med Jens Christian Gundersen som direktør. Dette selskapets formål var å drive kinoene "National" og "Londonbiografen" i Kristiania, samt "National" i Horten og "Londonerbiografen" i Fredrikstad. Dette kinoselskapet leide igjen sine filmer fra "A/S Norsk Films Kompani", og på den måten knyttet Jens Christian Gundersen sine ulike selskaper sammen til en stor og effektiv enhet.

Senere etablerte Jens Christian Gundersen flere selskaper, bl.a. kinoselskapet "Biograf A/S" i 1911, og hadde eierinteresser i utenlandske selskap. Han ble i tillegg generalagent for hele Skandinavia for det store amerikanske filmselskapet "The Vitagraph Company", hadde eneretten til "Nordisk Films Kompanis" filmer i Norge i perioden 1908 til 1910, samt var agent med enerett for det norske markedet for en rekke filmselskaper som det italienske "Ambrosio", amerikanske "Edison" og franske "Eclair". Ut i fra denne aktiviteten kan karakterisere  Jens Christian Gundersen som en driftig forretningsmann, med mange jern i ilden. Hans sentrale posisjon, spesielt blant kinoeierne i hovedstaden, og brede nasjonale og internasjonale virksomhet, gjorde ham til et naturlig valg som kommunal kinodirektør i 1926. På dette tidspunkt hadde imidlertid hans filmleie- og kinoimperium stadig blitt redusert, og våren 1919 ble f.eks. "A/S Norsk Films Kompani" oppløst.

Men i begynnelsen av 1910-tallet var imidlertid Jens Christian Gundersen fortsatt en mektig mann i norsk og nordisk filmbransje. Han eide kinoer, drev agentur og filmsalg, og hadde også begynt å tenke på produksjon av spillefilm. I mars 1911 ble Jens Christian Gundersen for alvor engasjert i filmvirksomhet i utlandet, og ble da kontaktmann for norske interesser som i mars 1911, sammen med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", overtok aksjemajoriteten i den københavnske kinoen "Løvebiografen" på Amagertorv 33 i København, og han ble selv med i styret av filmselskapet "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". Det er på bakgrunn av hans danske engasjement og korrespondansen med Danmark som viser at filminnspillingen av "Dæmonen" (1911) var vel forberedt, og langt fra var hastig, improvisert og tilfeldig. Dette i forhold til de påstandene som Sigurd Evensmo () fremsatte i sin bok "Det Store Tivoli" hvor han hevder at forberedelsene og innspillingen av denne filmen et eksempel på den "forrykende improvisasjon" som preget filmproduksjonen i Norge på 1910-tallet. "Dæmonen" (1911) trekkes fram som "norsk rekord" i slik spillefilmimprovisasjon. På side 48 - 49 skriver han følgende:

"Den kjente herre var o.r.sakfører og direktør Jens Chr. Gundersen, som med sitt omfattende kjennskap til bransjen hadde funnet ut at det var lettere å lage film i Danmark enn i Norge. Følgelig tok han båten til København, skrev manuskriptet ombord, sikret seg skuespillere fra Det Kongelige Theater, og i løpet av noen dager var opptakene gjort og filmen ferdigklippet. Med de første kopiene i kofferten tok Gundersen båten hjem igjen og satte dem øyeblikkelig opp på sine to Kristianiakinoer Bull og National i Stortingsgata, i konkurranse med Bondefangeri i Vaterland på Kosmorama."

Det virker her som Sigurd Evensmo benytter historien om "Dæmonen" for å forsterke et syn om at den tidlige norske filmproduksjonen var både primitiv og tilbakestående, spekulativ og kvalitetsmessigst sett var dårlig, en holdning innen filmforskning som fortsett preges i nyere framstillinger av Jens Christian Gundersen karriere og filmproduksjon.

Som tidligere nevnt, hadde Jens Christian Gundersen kjøpte seg inn i "A/S Løvebiografen" i København og denne investeringen var ikke bare en mulighet til å være med i dette selskapets virksomhet, og tjene penger på kinovirksomheten, men det var også en mulighet til å plassere noen av de filmer han hadde de skandinaviske rettighetene til på det danske markedet, uten å selge filmkopiene eller videreselge rettigheter for enkeltfilmer. Allerede i mai 1911 skrev han til sin danske kontakt Lachmann (), og ba om at en "Vitagraph-film" han ikke tidligere hadde solgt i Danmark, "To byer" (??) som var en filmatisering av Charles Dickens () historie, ble satt opp på "A/S Løvebiografen". Men at han også har andre planer som var knyttet til filmproduksjon, kommer tydelig frem i hans korrespondanse fra 01.07.1911. I et lengre brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", som først og fremst knyttet til leiebetingelser og økonomiske transaksjoner, stiller han en betingelse at han får hjelp til innspilling av tre "kinodramaer". Han ønsket assistanse til "arrangementer, optagelser i Deres Glashus o.l.". Videre ba han om at selskapet formidlet kontakter med skuespillere og fotograf, og understreket spesielt at han ønsker kontakt med Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). I løpet av juli 1911 gjorde avtaler med Alfred Lind, som skulle filme "Dæmonen" (1911), og med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" om leie av atelier samt hjelp med innkjøp av råfilm, lån av innspillingpersonale og kontakter med skuespillere. Jens Christian Gundersen ønsket videre at innspillingen skulle foregå i perioden 26.07.1911 - 08.08.1911, og ut i fra  den videre korrespondansen antyder det ikke andre tidspunkter, så dette var sannsynligvis innspillingperioden. 

Efter at filmen var spilt inn tok det tid før filmen ble satt opp på kinoer i Norge, Sverige og Danmark. I oktober 1911 skrev Jens Christian Gundersen til konsul Magnus Blikstad () i Lysaker, som hørte til de norske forretningsmenn som hadde aksjer i "A/S Løvebiografen", om salg og distribusjon av filmen. I brevet skriver han:

"Angaaende den optagne negativ "Dæmonen" meddeles, at Det Skandinavisk-russiske Handelshus overveiede at give kr. 9000 for negativen for alle lande undtagen Norge, Sverige og Finland. Jeg foretrak imidlertid at sælge på følgende betingelse: Handelshuset overtager salget udenfor Skandinavien og Finland og garanterer iallfald mindst kr. 6000, sex tusinder kroner, der afgjøres strax ved tre vexler à kr. 2000, forfaldne over 2, 3 og 4 maaneder. Salgskontrakten forelægges os, og hvad der opnaaes udover kr. 6000 deles ligt mellem Handelshuset og Filmscompagniet. I Kjøbenhavn forpligter Handelshuset sig til at opføre "Dæmonen" som tredie program efter aabningen af det nye theater og at betale 25 % af bruttofortjenesten i mindst 14 dage. Dette betyder antagelig kr. 2000 alene i Kjøbenhavn, da den sandsynlige bruttoindtægt pr. uge er omkring kr. 4000. Jeg gaar saaledes ud fra kr. 8000, muligens kr. 10000, i udlandet og Kjøbenhavn. I Norge vil bruttoleien blive mindst kr. 5000, og jeg har truffet udleiearrangementes i Danmark og Sverige, der antagelig mindst bringer en lignende sum. Negativen med alle nødvendige kopier i Skandinavien vil komme på ca. kr. 14500, og den samlede indtægt vil blive ca. 5000 større, saavidt det nu kan beregnes."

Man vet ikke hvilken grad filmen ble den suksess regissøren selv regnet med er foreløpig ukjent, og det er foreløpig ikke mulig å finne ut hvor mye han tjente på filmen. Men det man vet er at Jens Christian Gundersen allerede i 1911 uttrykte for en misnøye med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", dette i forhold til at mente at selskapet hadde vist i forhold til veksler, kontrakter og filmleveranser fikk ham til å miste all tillit til firmaets ledelse, og han ønsker helst å avslutte denne forretningsforbindelsen snaret mulig. I mars og april 1912 skrev han brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" hvor han etterlyste opplysninger om leieinntekter av filmen i Danmark. "Dæmonen" (1911) hadde da vært vist i en rekke byer, men han hadder hverken fått oppgave over publikumstall og inntekter eller betaling for leien. Dette er nok grunnen til at han sa opp kontraktene med selskapet og løste ut de norske interessenes aksjer. Et år senere, i april 1913, opphørte hans korrespondanse og kontakter med selskapet.I forbindelse med sitt salg av sine aksjer i "A/S Løvebiografen" og "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" solgte han også negativet til "Dæmonen" (1911) til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" for 4.000 kroner. Dette negativet har vært oppbevart hos Alfred Lind, og en positivkopi overførtes fra selskapet "Fotorama" til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". 

Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetagender knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjennomgikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørte i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest setter igang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916). 

Den eneste filmen Jens Christian Gundersen regisserte, var "Dæmonen" (1911), og i følge "Det danske filminstitut" var Alfred Lind medregissør og det var han som stod bak kameraet. Jens Christian Gundersen skrev filmmanuset og selskapet hans ""A/S Norsk Films Kompani" stod for produksjonen. Filmen hadde premiere 14.11. 1911 på Jens Christian Gundersen to kinoer "Bulls Kinematograf "og "National Kinematograf" i Kristiania. I Danmark hadde den premiere den 04.01.1912 på "Victoria-Teatret". I avisannonsene ble filmen karakterisert som en "Opsigtsvækkende Nyhed" og genreplassert som "kunstfilm i tre akter". Avisannonsene inneholdt rollebesetningen, som i hovedstaden ble avsluttet med en uthevet markering av at rollen som "Pierrot" i filmen "udføres af en av vore mest kjendte Kunstnere". Ved visninger utenfor Kristiania ble denne gåtefulle "teaser" nærmere forklart. Da filmen fikk premiere på "Kinografen" i Trondhjem sto følgende i avisannonsen: 

"Den i stykket forekommende Dans 'Mallchiche' danses af Maleren Per Krogh, Kristiania (Søn af Prof. Chr. Krogh) og Frk. Carla Rasmussen, Kr.ania.". 

De medvirkende i filmen var Arne Strøm (??-??) tolket hovedrollen "Grev Werner von Falkenstein, løjtnant" og kom fra "Centralteatret og Ingeborg Hauge (??-??) spilte den andre hovedrollen som "Cleo, danserinde". De andre norske skuespillere var Annegrethe Antonsen (??-??) spilte "Grevinde Frida von Falkenstein", Per Krohg (??-??) hadde rollen som "Pierrot" og Clara Rasmussen (??-??) spilte rollen som "Pierette". Resten av skuespillerne i filmen var danske, Rasmus Ottesen (14.06.1871-08.03.1957) i rollen som "General von Mannheimer", Ellen Edith Tegner (19.12.1878-15.05.1957) spilte rollen som "Mannheimers datter", Richard Jensen (28.03.1883-20.10.1935) i rollen som "Baron Hugo von Langen", Karen Sandberg (Karen Sandberg Caspersen) (20.08.1890-14.05.1941) som "Estrelle, danserinde", Peter S. Andersen (31.01.1871-30.05.1948) og Einar Rosenbaum (22.06.1881-10.03.1965) medvirket i filmen.

Det har tidligere vært uenighet om filmens lengde da ulike kilder, bl.a. "Norsk Filmografi 1908 - 1979) har tidligere oppgitt at lengden på Dæmonen var 1000 meter, men i følge avisannonser fra Trondhjem, og filmens programblad fra hovedstadspremieren, har man kommet frem til at filmen i Norge hadde en lengde på 1.200 meter og var delt inn i tre akter. 

Filmens innhold må ha inneholdt sterke scener får man tydelige bevis for da filmen skulle settes opp i Sverige. I Norge fantes ennå ingen sentral sensurinstans, og filmen ble dermed ikke offentlig gransket, men i Sverige hadde man imidlertid fått sensur allerede i 1911, og på det svenske sensurkortet er lengden 741 meter da filmen innleveres til Statens Biografbyrå. Den 15.02.1912 godkjennes filmen for offentlig forevisning i Sverige, "dock icke för barn under 13 år", efter at 30 meter er klippet bort, og den endelige lengden var 704 meter. På sensurkortet står følgende beskrivelse av det sensurerte materialet: "Då hon söker döden till dess faderen kommer hem med henne, samt duellscenen till dess v. Lange ligger död." Det som ble klippet bort av den svenske sensuren var et selvmordforsøk og en duellscene. "Dæmonen" (1911) ble i Sverige distribuert av "AB Fribergs Filmbyrå" som Jens Christian Gundersen hadde nære forretningskontakter med i en årrekke. Selskapet ble grunnlagt i 1905 i Karlskrona av C.A. Friberg ().. Fra 1911 var selskapet i Stockholm. Senere ble det gjort om til et datterselskap till "SF". Filmen hadde premiere i Sverige den 05.03.1912 på "Sluss-Teatern". Lengden på den svenske utgaven tyder på at det er påfallende stor forskjell mellom den svenske versjonen og den norske.

"Dæmonen" (1911) ble lenge regnet som tapt inntil 1986 da Per Haddal () skrev i "Aftenposten" morgen 08.03.1986 at en rull av filmen var funnet. Videre ble det informert at hvis det var teknisk mulig så ville rullen bli vist under under 90-årsmarkeringen den 06.04.1986 for den første kinoforestilling i Norge.

ADAM ERIKSEN
I 1912 regisserte og skrev Adam Eriksen (??-??) filmmanuset til sin eneste film "Anny - Eller En Gadepiges Roman" (1912), som hadde premiere den 09.11.1912 og med en lengde på 1.400 meter, og produsert av selskapet "Olaf K. bjerke". De medvirkende i filmen var Julie Jansen Fuhr () i rollen som "Anny", Johan Anderson () spilte "Grosserer Willmann", Gunnlaug Lund () i rollen som "Grosserer Willmanns hustru", Waldemar Zwinge () tolket rollen som "Grosserer Willmanns sønn", Eugéne Bech () i rollen som "bankkasserer Snapp", Aagot Gundersen () som "Annys venninne", Fru Zweige () i rollen som "Annys mor", Ole Brun Lie () spiller "Annys far" og Kolbjørn Akjefstad () har tre roller i filmen.

Filmen handler om "Grosserer Willmann" som blir betatt av den vakre ekspeditrisen "Anny" som arbeider i en sigarbutikk og tilbyr henne med visse baktanker jobb i sin manufakturfabrikk. Det oppstår et forhold mellom dem og "Anny" brenner alle broer. Men så bedårer hun "Grosserer Willmanns sønn" som stjeler farens nøkler og sammen raner de pengeskapet og drikker opp pengene. Dette blir oppdaget og "Grosserer Willmann" forlanger at sønnen skal dra til Amerika, men før han reiser klarere han å lure i seg gift, blir bragt hjem og tatt til nåde. "Anny" derimot synker stadig dypere og ender i den største elendighet.

OTTAR GLADTVET
Ottar Gladtvets (1890-1962) filminteresse startet allerede i ung alder. I følge artikkelen "Tredve år bak filmkamera" i Aftenposten aften den 28.10.1943 beskriver han sitt første møte med filmen:

"...Men jeg fødtes vel samtidig som en annen sped plante så dagens lys. En plante som skulde vokse seg større og kraftigere enn de fleste moderne planter i vår tid, - nemlig kinematografen."

Selve filminteressen startet efter hans første kinobesøk i februar 1900. Selv beskriver han det slik, i følge artikkelen "Tredve år bak filmkamera" i Aftenposten aften den 28.10.1943. Jeg velger her å referere til deler av teksten da den gir et godt billede av filmens barndom og de utfordringene som filmpionerene stod overfor for:

"Jeg ble tidlig bitt av filmbasillen, Filmflugan som svenskene sier. Ti år gammel så jeg den første film - Nå ja, Here Gud, det har da vel de fleste av oss sett, vil leseren indignert bemerke. Ja fullstendig enig med dem ærede leser. Men da jeg var ti år gammel skrev vi det Herrens år 1900. Og det var på den siste Christianiamarken at underet ble fremvist. I konkurranse med "Havfruen fra "Det røde hav", "Damen uten underkropp" og lignende vidundere som hadde meget større besøk enn den lille beskjedne kinematografen. Den holdt til i en av de små tomme salgsbuene i Bazarhallene. Havfruen, som holdt til i en tom butikk i Youngsgata, hadde derimot veldig søkning men da tilskuerne i iveren trakk halen av henne og avslørte den eksotiske deilighe at var fra Carl den XIItes gate og het Amanda, ja da varte det ikke lenge før en vertabel pipekonset var i full gang og politiet fikk et svare strev med å gjenopprette orden.

Den første kinoforestilling.
Kinoen behøvde derimot ingen politihjelp. Den førte en meget besjeden tilværelse inne i sin basarbu. Rommet var delt i to med et hvitt leret. Publikum satt på den ene siden på noen rått sammenspikrede benker, og på den andre siden av lerretet var så vidunderet stilt opp. En dansk stemme bak lerretet fortalte hva man skulde få se. Lyset ble slokt, og man skimtet en lysende flekk gjennom lerretet. En kneppende lyd og så, - plutselig flimret det første levende bilde over lerretet. Det hoppet og rystet og gav inntrykk av å være opptatt i høljregn. Filmen var allerede da så gammel og slitt av å være kjørt gjennom apparatet en masse ganger. Så mitt første inntrykk var høljregn. Men etter hvert som øynene fikk venne seg til flimringen og sytingen og høljregnet, så oppdaget jeg at figurene på lerretet beveget seg. De var levende.

Scenen forestilte en episode fra den fransk-tyske krigi 1870. Noen franske soldater står bak et brystvern og avfyrer sine geværer. De lader og skyter en rekke ganger. Da kommer en granat susende, eksploderer og river ned en del av brystvernet. En av soldatene faller om såret. To sanitetssoldater og en sykepleierske kommer med en båre. Den sårede legges på båren. Sykepleiersken forbinder ham. Båren med den sårede bæres ut. Soldatene gjenopptar skytingen. Hele episoden varte ved 1 1/2 a minutter.

Så lot atter den danske røst seg høre. No vilde man se alle tiders største trllekunstner. Navnet har jeg glemt. Det kan no også være det samme. For manne nsom opptrådte på lerretet var ikke stort å skryte av, men mannen som hadde fotografert filmen var ikke så lite av en trollmann. jeg skal i korte trekk gi et lite resyme av hva vi fikk se. Tryllekunstneren kommer inn fra siden med en stol som han setter midt på scenen og vinker på en ung dame som kommer og setter seg på stolen. Han tar et laken og brer over damen, tar sin tryllestav og gjør noe hokus pokus. Tar lakenet vekk og i stedet for damen sitter et et skjelett på stolen. Han brer lakenet over igjen. Atter noe hokus pokus, fjerner lakenet og damen sitter igjen smilende på stolen."

"Men så kommer neste nummer på programmet. Og det tør jeg ikke engang i dag forklare hvordan ble utført. Tryllekunstneren setter seg på stolen med en banjo i hånden. Han begynner å spille og synge til. Dette var selvfølge i stumfilmens dager, så sangen og musikken fikk vi tenke oss. Han synes visst at synger fælt, for plutselig slipper han banjoen og river hodet av seg selv og setter hodet opp på en hylle på veggen. Han setter seg og tar atter banjoen, og i samme øyeblikk sitter hans eget  hode på halsen igjen; mens hans eget hode som han rev av fremdeles står på hyllen på veggen. Han begynner å synge igjen. Men det låter visst like fælt. For i neste øyeblikk river han atter sittt eget hode av og setter det opp til første på hyllen. Dette gjentar han i alt seks ganger, så han har seks hoder, alle av seg selv, stående på hyllen, mens han fremdeles har sitt eget hode sittende på halsen. Han synger igjen, og alle seks hodene synger med. Men det låt visst like fælte for plutselig tar han banjoen og slår alle seks hodene ned av hyllen så de disse forsvinner. , bukker for publikum, vender seg om og løper innover i bildet. Han blir mindre og mindre inntil han til sist forsvinner i mørket."

Efter sin første filmopplevelse ble han så bitt av "filmbasillen" at han fikk med seg de forestillingene han hadde råd til. Under forestillingene plasserte han seg nærmest mulig fremvisermaskinene for å studere hvordan de var innrettet.

Ottar Gladtvet fortsetter i sin artikkel å beskrive en film før han så skriver om Kinematograf-Teatret, populært kalt “Tollern”, som lå i Stortingsgaten 12 i Kristiania. Den ble, i følge Norsk Filminstitutt, åpnet den 01.11.1904 og var Norges første permanente kino. I følge Ottar Gladtvet var den i drift allerede høsten 1903.

""Tollern" var mektig populær.
Jeg skal ikke trett med å gjenfortelle handlingen i gamle filmer. Men jeg hadde fått basillen i meg. Filmmann vilde jeg bli, likså visst som mine kamerater skulde bli brannmenn, lokomotivførere elller ha andre betrodde stillinger. En av dem ble forresten dampvegvalsfører. Det smakte da av fugl. A propos dampvegvals. Husker De filmen om mannen som løp like mot dampvegvalsen og ble valset flat som en toskilling. Dampvegvalsføreren stod og klødde seg i håret, mens han så ned på den flatvalsede mann som lå som en kake utover vegen. Da kom det et par syklister forbi som fikk se den flate mannen. De tok øyeblikkelig frem sine sykkelpumper og pumpet mannen opp igjen. Da han var blitt passelig tykk igjen, reiser han seg opp og sa takk for hjelpen. - "Å kjære, det var da ingen ting å takke for - bare en fornøyelse."

Men dette var en av de første filmer som ble fremvist på byens første faste kino i Stortingsgata 12 som populært gikk under navnet "tollern" Den begynte høsten 1903 og var i en årrekke byens mest eksklusive kino. Jeg som allerede flere år i forvegen hadde fått "filmflugan", travet selvfølgelig dit så ofte jeg så meg i stand til å mobilisere den nødvendige 25 øre. Offisielt gikk jeg på tegneskolen om kvelden. No var det m´nemlig min tur til å bli kunstner. Men jeg må tilstå at min interessefor filmens muse var atskillig sterkere en for tegnekunstens. Og mine forskjellige påfunn for å skulke tegneskolen strakk seg fra hode-, mage- og tannpine til avdød bestemor og annen tam hesorg.

Den høsten og vinteren begynte det å dukke opp kinoer flere steder i byen. Vi fikk Bulls kinematograf i Akersgata Teater Amusant i det gamle Dioramalokale hvor Palassteatret ligger. Vi fikk en kino på Stortorget og en i Møllergata. Og da det ble opprettet en kino skrå overfor min fars isenkrambutikk da var jeg i den syvende himmel. Jeg stod nemlig bak min fars disk om dagen og solgte spiker, spader og bøtter og alt det jernskrammel som en sådan butikk er utstyrt med. Men om kvelden var jeg sikkert å finne på kinoen over gaten. Det varte ikke lenge før jeg var blitt kjent med mannen som sveivet og fikk lov å komme inn i det aller helligste, nemlig maskinrommet. Og hva en vitenbegjærlig gutt kunde spørre om, det fikk den stakkars maskinisten svare på. Han ble rett og slett "Spørt ihjel"."

Allerede som 15 åring forsøkte han å bygge sin egen fremvisermaskin, og i følge Aftenposten den 12.06.1962 "...en merkelig konstruksjon som imidlertid fungerte utmerket" . Selv beskriver han det følgende i sin artikkel:

Bygger sin egen kinomaskin.
Mitt meste skritt på filmbanen var å bygge min egen kinomaskin. Den ble rar. - Synd at den for lengst er havnet på skraphaugen. Den hadde sikker gjort seg på et kinomatografiens museum. Mitt vanskeligste problem var å lage de bekjente tannvalser som trekker filmremsen fram. Jeg forsøkte bl.a. å file tagger på to femører og skru disse fast på en snelle. Men jeg fikk ikke tennene til å passe med hullene i filmen, så dette gav jeg opp. I stedet fant jeg en utarrangert vrimaskin med gummivalser. Det gikk bedre. Jeg delte opp valsene så jeg fikk fire småvalser. Disse satte jeg over hverandre to og to. noen gamle tannhjul fant jeg også i fatter`ns velassorterte butikk. Og etter mange skuffelser og mye skoft på tegneskolen fikk jeg til slutt lirket i hop noe som iallfall på avstand kunde gå for en kinomaskin. Og merkelig nor, den gav virkelig levende bilder.

Jeg var selvfølgelig stolt som en spansk hane. Og hvem vilde ikke vært det. Dette var jo lenge før man kunde gå inn i en fotografisk forretning og kjøpe et således apparat fullt ferdig. Men nettopp derfor var det jo så mye morsommere. Det ble atskillige filmforestillinger med mitt heimelagde skrangleverk av en kino. Men fordringene var jo ikke store. Fem øre for vaoksne to ære for barn. En hel familie gikk for 10 øre når barna satt på fanget."

Omtrent på den tiden tok hans far kontakt med kinodirektør Gunnar Knudsen (??-??) i "Grand Kinematograf" i Tostrupgården og i oktober 1905 fikk han jobb som læregutt hos Gunnar Knudsen. I følge Ottar Gladtvets  selvbiografi "Filmeventyret begynner" tok det ikke lang tid før før hans far, onkel, en venn av hans far og han kjøpte en brukt kinomaskin av Gunnar Knudsen og den 02.06.1906 startet de "Folke-kinematografen" i Brogaten 1 som lå vis-á-vis "Guneruis Pettersen magasin". I 1910 åpnet de sin andre kino "Kristiania Kinematograf Teater" som lå i Torvgaten 26. I følge Aftenposten den 12.06.1962 ble begge disse kinematografer drevet av familien Gladtvet så lenge private fikk lov til å drive offentlig kinovirksomhet i Norge. Selv beskriver han det som da skjedde:

Egen kino i Brugata.
Min far gikk og snustelitt på denne kinogreia mi. Kanskje det kunde være penger i det det. Dene kinematografen dukket opp etter den andre. Hvem vet? Guttungen var ikke dum. Noen kunstner ble det visstnok ikke av ham. Men kanskje han kunde brukes i et kinomaskinrom. Og fra tanke til handling var det ikke så langt hos min far. Et besøk hos politimesteren med en derpå følgende ansaøkning bevirket at vi fikk en bevilgning til å drive kinematograf. Mitt stakkars skrangleverk av en kinomaskin kom på loftet, og en brukt, men dog meget god, gammel maskin bel innkjøpt. Lokale ble leid i Brugata 1 på hjørnet av Storgata rett overfor Gunerius Pettersen magasin. Og staren var den annen juni 1906.

Superoptimisme. - Tenk Dem til, å state en kino midt på blanke forsommeren når alle menesker bare lengter ut av byen. Og at startdagen viste seg å være pinseaften gjorde ikke saken bedre. Vi ble derfor høylig forbauset over den upåregnede store søkning allerede første aften. Min far og min onkel som var blitt mine kompanjonger, gned seg i hendene. Død og pine, dette skulde bli forretning. I vår enfold visste vi ikke at alle offentlige forlystelser ifølge politivedtektene skulde være lukket pinseaften. Vi hadde med andre ord det eneste forlystelsesetablissement i byen for ikke å si hele landet, som hadde åpent pinseaften. Var det da noe rart i at vi hadde fulle hus? - Første pinsedag skjønte vi at vi måtte holde lukket, men så kom annen dag, og besøket var mildest talt skralt. Da var de andre kinoene og teatrene åpne, været va strålende , og folk rømmet byen. Og så kom tredje pinsedag med innkallelse til lovgivningen! politiet for overtredelse av helligdags-

Vi slapp med en advarsel. Og det var førstte og forhåpentlig siste gang jeg har hatt noe utestående med politiet. Sommeren gikk med dårlig besøk. For dengang var det virkelig sommer med sol og varme, og byen var folketom. Men så kom høsten, og da kom det liv i sakene. Fulle hus hver lørdag og søndag, og jevnt godt besøk hele uken. Søndagene begynte vi klokken 13 middag, og kjørte uavbrutt til klokken 24 natt. Så tidlige middagsforestillinger, som no er satt i gang igjen, er intet nytt av i dag. Men send en vennelig tanke til den stakkars djevelen, det var nemlig meg, som måtte stå og sveive, uavbrutt fra klokken 13 middag til klokken 24 natt, i et maskinrom som var 2 ganger 2 meter i firkant, og i selskap med en kullspissbuelampe som utviklet en bestalsk temperatur. Men hadde dere ikke moter til å drive maskinen, måtte De stå og sveive hele tiden? vil en vel spørre. Nei, motor fikk vi først mange år seinere, da jeg hadde avansert til hva man i dag kaller direktør, og selv fikk lov til å bestemme over maskinutstyret.

I februar 1912 kjøpte de inn et brukt filmkamera og det første filmopptaket var en aktualitetsfilm som han gjorde den 20.02.1912. Han filmet da et billøp på bunnefjorden, med start og innkomst i sundet mellom Nordstrand og Ulvøya. Der fikk han festet på film en dramatisk hendelse hvor en av de startende bilene gikk i spinn ved innkomsten og kjørte inn i folkemengden. Ingen ble drept, men flere ble alvorlig skadet. Dette opptaket gav mersmak og utover året filmet han flere aktualitetsfilmer.

Den første filmreportasje.
Vinteren 1912 fikk jeg fatt i mitt første opptaksapparat. En svært, brunt spetakkel på tre bein. Det holdt et farlig leven når det var i gang. Noen utdannelse som filmfotograf var det ikke tale om den gangen. Men mine erfaringer som kinomaskinist kom meg her til gode. Det er jo nesten det samme som foregår når en tar opp film som en viser den fram. Bare i omvendt orden."

"Min første selvstendige film opptok jeg i februar 1912. Det var en filmreportasje av et billøp på Bunde fjorden. Siden ble det å oppta lokale nyheter som vi kjørte på vår egen kino. Blant annet opptok jeg Bergensbrannen i 1916, hvor jeg var første mann på pletten."

I følge Ottar Gladtvets  selvbiografi "Filmeventyret begynner" ble han vinteren 1912-1913 med et hjelpetog som skulle oppover til Geilo og Haugastøl med en militær skiavdeling som skulle bringe frem proviant til et innesnedd tog hvor passasjerene hadde sittet værfast i 14 dager. Denne turen resulterte i en filmreportasje og det var på denne tiden han begynte å få kunstneriske ambisjoner om å lage en spillefilm. Han satte seg ned og begynte å skrive  på det som ble filmmanuskriptet til "Poståpnerens datter" eller "kampen om pengebrevet" som resulterte i hans første spillefilm "Overfaldet paa postaapnerens datter eller Kampen om pengebrevet" (1913) med premiere den 16.03.1913 med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 850 meter. Ved siden å stå for regien skrev han også filmmanuset og stod bak kameraet. Blant skuespillerne finner vi Solveig Gladvedt (??-??) i rollen som "Ingrid, poståpnerens datter". Ut i fra efternavnet antar jeg at det var Ottar Gladtvets kone.

"Jeg er også skyld i en av de første norske innspilte filmer som så lyset i februar - mars 1913. Filmen het "Poståpnerens datter, eller kampen om pengebrevet. Et rystende drama i en akt". To skumle Kristiania-lasaroner overfaller den gamle poståpners datter som er sendt til stasjonen med dagens post, blant annet et bankobrev med fem tusen kroner. Etter en spennende jakt på forbryterne, hvor den ene blir fanget, mens daen andre kaster seg på et tog og blir skutt av politiet som setter etter toget i biler. Forbryteren styrter ut for en høy skråning og omkommer. pengebrevet blir funnet og rettferidigheten seierer, som en ser en typisk røver- og bandittfilm, av dem som fylte kinoene den gang. Den fylte iallefatt våre kinoer i atskillige uker. Men om den høynet moralen noe hos gutta fra Grunerløkka, Rodeløkka, Kampen og Vålerenga som var vårt faste publikum, ja, se det var et annet spørsmål."

Filmen var nok preget av at norsk film fortsatt var i pionertiden og atelieret Ottar Gladtvet brukte var haven utenfor huset de bodde i på Nordstrand. Der bygget de opp et par vegger i vinkel med vindu ut mot haven. De sløyfet vindusruter og hengte opp et par gardiner som flagret i vinden når det blåste inn i "stuen". Det eneste som var ekte i den dekorasjonen var bakgrunnen utenfor vinduet, en have med sne på trær, busker og på bakken. Gulvet inne i "stuen" var hardtrampet sne, så Ottar Gladtvet måtte beskjære bildet av skuespillerne fra knærne og ned så ikke "gulvet" ble synlig.

også rollebesetningen var preget av sin tid ved at de medvirkende byttet fra den ene rollen til den andre, alt efter det som passet. Den ene dagen kunne en mann spille den gamle giktbrudne postføreren med langt skjegg og briller, og neste dag spilte han en eldre gråhåret politimester., for så igjen spille en politikonstabel. En dag manglet e noen til å spille politikonstabel og det endte med at Ottar Gladtvet og hans far spilte rollene mens moren tok seg av filmingen av denne scenen. 

"Overfaldet paa postaapnerens datter eller Kampen om pengebrevet" (1913) handlet om de to Kristiania-lasaronene "Krestjan Reka" og "Ka´l Røver`n" som gikk på loffen. De fikk øye på den energiske "Ingrid, poståpnerens datter" som var ute med postvesken. De overfalte henne og stjal postvesken hennes som bl.a. inneholdt et pengebrev pålydende 5 000 kr. Politiet ble varslet og de ble oppdaget, og en spennende forbryterjakt sattes i gang. Den ene ble fanget, men den andre klarte å komme unna og nådde et tog som stod klar for avgang på en jernbanestasjon. Han fikk kastet seg på den siste vognen, konduktørvognen, og kjørte fra politiet. Politiet fikk rekvirert flere biler og jakten var i gang. Et stykke utenfor rasstedet mellom Bekkelaget og Nordstrand stasjoner nådde bilene igjen toget og banditten trakk sin revolver og skjøt ned mot politibilene. Politiet besvarte ilden og traff banditten som stod på bakerste plattform. Han ble truffet og ramlet av toget, styrtet utover stupet og trillet nedover veien.

Våren 1916 fikk forfatteren Peter Lykke-Seest (26.09.1868-04.02.1948) reist kapital slik at han grunnlagt "Christiania Film Co. A/S" og det første atelieret ble bygget på "Fredriksborg tivolis" terrasse ved Langvikbukten ute på Bygdøy. Ottar Gladtvet ble selskapets første filmfotograf og fotograferte flere av hans filmer. Gasjen hos den faste staben var ikke stor, men Ottar Gladtvet var nok en av de høyest betalte med 300 kr per måned. Jeg vil i artikkelen om Peter Lykke-Seest komme inn på de filmene hvor han stod bak kameraet, bare her nevne kort om hans arbeid med "Unge Hjerter" (1917). Under utescenene var det Ottar Gladtvet som stod bak kameraet, men under atelieropptakene hadde den danske filmfotografen Carl Wieghorst () overtatt kameraet, og han var blitt degradert til å være hans kameraassistent. Slik jeg forstår boken "Filmeventyret begynner" var han bare glad til da han var klar over at han hadde mye å lære. Men så viste seg at Carls Wieghorst ikke akkurat var den typen som lærte bort sine kunnskaper og jeg tror nok ikke at Ottar Gladtvet lært noe av dansken. Under filminnspillingen tok det heller ikke lang til før Carls Wieghorst røk uklar med Peter Lykke-Seest slik at Ottar Gladtvet ble tatt til nåde igjen og ble betrodd å reise til Stockholm med filmen for å få den fremkalt og kopiert. Men da de gikk igjennom filmen skjedde det noe som var typisk for pionertiden. Det viste seg at de hadde glemt å ta opp en del scener og han fikk jobben med å finne egnede steder som fortsatt hadde sne. Efter å ha lett en del fant han noen brukelige steder for eksteriøropptak som så noenlunde kunne gå sammen med opptakene på Rørosvidda. Teamet reiste opp til Brannfjellet på Ekeberg og Ottar Gladtvet stilte opp kameraet så lavt som mulig så trær og busker nedenfor ble skjult.

I følge artikkelen "Tredve år bak filmkamera" i Aftenposten aften den 28.10.1943 beskriver han følgende om "Christiania Film Co. A/S":

"Våren 1916 fikk jeg ansettelse ved det da nystartede Christiania Film Compani med forfatteren P. Lykke Seest som direktør. Det er morsomt å tenke tilbake på disse pioner-årene, da vi tok opp film et et glasshus av utseende og størrelse som et middels stort drivhus. Kunstig belysning kjente vi kun av navn. Når solen skinte måtte vi hvitte over alle smårutene med kalk for å få jevn belysning. Og når det regnet, så regnet det nesten like mege inne i atelieret som utenfor, så utett var det. At det i det hele tatt kunde bli film av det, med så primitive greier som vi den gang hadde, ja, det kan i dørste rekke takkes de ildsjeler for, med Lykke-Seest i sissen, som den gang forsøkte å lage film i konkurranse med den mektige amerikanske filmen, som ikke tålte noe tiltak fra annet hold."

Den andre filmen til Ottar Gladtvet var "Revolutionens datter" (1918) med premiere den 14.10.1918 på "Cirkus Verdensteater" i Kristiania hvor den, i følge Ottar Gladtvets memoarer, gikk i 14 dager. Filmen hadde en spilletid på 52 minutter og en filmlengde på 885 meter. Også her hadde han skrevet filmmanuset og stod bak kameraet. Filmen ble tatt opp på et nedlagt ishus på Nesodden. I rollene finner vi bl.a. Solveig Gladvedt i rollen som "Claire Staalhammer, Wulkanværftets direktørs datter". Det skal her bemerkes at dette var den andre og siste filmen hun medvirket i. I en annen rolle finner vi Waldemar Holberg (??-??) i rollen som "Albert Fjeld" og Fred Boston () medvirket som "godseier Dalton". Ellers deltok Ottar Gladtvets bror, hans to søstre og ca 50 turnere fra "Oslo Turnforening" som statister, som i følge Ottar Gladtvet selv fra hans selvbiografi i "Filmeventyret begynner" kom fra "Holbergs bokseskole".

I følge artikkelen "Tredve år bak filmkamera" i Aftenposten aften den 28.10.1943 beskriver han følgende om sitt arbeidet med filmen:

"Revolusjonens datter".
Sommeren 1918 laget jeg min annen film av egen produksjon. "Revolusjonenes datter". Atter en bloddryppende historie med arbeidsuroligheter, revolusjon, plyndring av riksmannsheimer, flukt og forfølgelse. Vi var da i slutten av forrige verdenskrig, med restriksjoner på alle hold. Råfilm var det dengang like vanskelig å skaffe som det er i dag. Jeg måtte reise til København for å få den kopiert, med håp om å få den solgt til utlandet. Men det ble med håpet. Den gang var Ole Olsen og Nordisk Film Co. på sine høyder. De laget like god film og jadde derfor ingen interesse aven norsk film. Men jeg fikk den opp på Crkus Verdens Teater her i byen, hvor den fikk en meget god presse og godt hus i flere uker. Feilen var at den var for billig og hadde ikke firmastemplet, Made in U.S.A. som dengang var det eneste saliggjørende. først da jeg selv kom til Amerika, riktignok Søramerika, og fikk delta i en vitenskapelig ekspedisjon til Sør-Amerikas indianere, først da fikk jeg vind i seilene, og kunde regne meg som virkelig habil filmfotograf.

I følge Ottar Gladtvet selv, fra hans selvbiografi i "Filmeventyret begynner", fikk han idéen til filmen mens han var på nøytralitetsvakt og passet på en jernbanebro i Østfold. Mens han var på vakt kom tanker og idéer myldrene, idéer som ble til scener som visualiserte seg for hans indre øye. Efter vakten att han på køyekanten i brakken og bygde opp manuset  scene for scene, og så snart han slapp hjem igjen satte han igang filmingen. Til atelier leide han et gammelt halvt nedrevet ishus på blylaget på Nesodden, hvor han bygget dekorasjonene egenhendig, bare med hjelp av hans venn bokseren Valdemar Holberg, som senere fikk hovedrollen i filmen. Både Ottar Gladtvets kone og Valdemar Holbergs hustru hjalp til hvor de kunne, og i løpet av et par uker var studioet ferdig til de første opptakene. Det skal her nevnes at Ottar Gladtvet stod for det meste i forhold til denne filmen. Han var manuskriptforfatter, iscenesetter, fotograf, dekorasjonsbygger og maler. Hand bygget til og med et helt flygel som de revolusjonære skulle slå i filler med slegger. Videre var han sin egen laboratoriearbeider som fremkalt og kopierte filmen. Filmen kostet Ottar Gladtvet 9.000 kr og han fikk igjen 2.000 kr for en, med enerett for Norge.

Det var hans kone Solveig Gladvedt som fikk hovedrollen i filmen som ""Claire Staalhammer", Valdemar Holberg spilte arbeideren "Albert Fjeld", varietéartisten Fred Boston, spilte verftseieren "Dalton" og broren til Ottar Gladtvet og hans to søstre deltok i mindre roller. Til statister fikk han velvillig assistanse av en flokk turnere som var medlemmer av "Holbergs bokseskole". 

"Revolutionens datter" (1918) utspiller seg i en tenkt fremtid, da landet splittes opp i en opprivende revolusjon, men hvor revolusjon og streik sidestilles med anarki og pøbelvelde. Filmen åpner på "Wulkanværftet", der platearbeideren "Albert Fjeld" skader hånden ved maskinen. Direktørens datter "Clair Staalhammer" kommer forbi og forbinder håndens hans, til stor ergrelse for hennes far "Staalhammer" som med en irritert håndbevegelse sender hennes hjem for å "passe på sin musikk" og ikke spille barmhjertig søster. Samtidig er det urolige tider og en storstreik utløser revolusjon. Anarkiet seirer og "røde bander" terroriserer byen. En slik bande stormer direktørens bolig, dreper ham og knuser inventaret. "albert Fjeld" befinner seg blant bandens medlemmer og han redder "Claire Staalhammer" da hun blir overfalt.. De to flykter fra stedet under stor dramatikk. Utkledd til gutt kommer "Clair Staalhammer" unna, men "Albert Fjeld" må stadig forsvare dem med sine never. Til slutt lykkes det dem å seile til "nabolandet". I dette "nabolandet" oppsøker "Clair Staalhammer" en forretningsforbindelse av faren, "godseier Dalton", og hun og "Albert Fjeld" får bo hos ham.

I mellomtiden gjenopprettes det ro og orden i Norge, og dødsboet efter direktør "Staalhammer" gjøres opp. Det kommer da frem at "Clair Staalhammer" har arvet en million kroner. I følge "Norsk filmografi 1908-1979" har godseier "Dalton" en vaklende økonomi, og da han får høre om arven får han sin sønn "Jack Dalton" til å forsøke å erobre henne. Så godseierens sønn vil derfor gifte seg med henne for å få tak i arven. Men det far og sønn ikke er klar over er at "Clair Staalhammer" har overhørt det hele og bestemmer seg for å få sette ham på prøve. "Clair Staalhammer" vil la "Albert Fjeld" og "Jack Dalton" bokse om hennes hånd.

Filmen avsluttes med boksekampen mellom de to, en kamp som foregår i Olympiaklubben, og lenge er stillingen jevn. Men i fjerde runde slår imidlertid "Albert Fjeld" ned sin motstander, han vinner kampen og "Clair Staalhammers" hånd. I en kort epilog, fem år senere, møter vi "Albert Fjeld" som lekebokser med sin sønn "Tommy. "Clair" roper de to inn til frokost, og familien går opp mot "Staalhammers" rikmannshus der de nå bor. Lille "Tommy" sitter på "Albert Fjelds" arm. "En sterk Mands kæreste Byrde".

Filmen ble en økonomisk skuffelse for Ottar Gladtvet, og det hjalp ikke at deler av hovedstadspressen var positivt innstilt til spillefilmen når publikum sviktet. I "middagsavisen" den 16.10.1918 skrev en anonym anmelder bl.a.

"Det være sagt med en Gang, at av de Prøver paa norsk Films som hittil har været fremvist, er denne bedre end sine Forgjængere". Videre skriver anmelderen om handlingen at "...der er Fart og Liv over Handlingen og Billederne er likefremt fremragende gode og klare. Det nye Gladtvet Filmsfirma som her har sin Debut lover godt."

Under vignetten "KinoRevy" skrev en anonym anmelder den 18.10.1918 en ikke så rosende omtale av filmen hvor vedkommende starter anmeldelsen med at:

""Revolutionens datter" er det pompøse navn hvorunder "Gladtvedt film" præsenterer sin første optagelse. Beskedenhed kommer tydeligvis ikke til at blive selskabets hovedfeil."

Om innholdet i filmen skrev anmelderen at:

""Revolutionen" indskrænker sig til i al enkelthed at omfatte et snes arbeidere eller to, som under indflydelse af "dunder" og "himmelspræt" gaar beserkergang i vor kjære by. Og om det virker ganske pudsig, især paa grund af de stedlige forhold. Besøg i "Sompa", under broerne og i Vika hører jo ikke netop til vore daglige ekspeditioner og kan have sin interesse for en gangs skyld. Ellers samler denne sig i flokken af amatører gangske selvfølgelig om dansken Waldemar Holberg, kjendt som en af verdens beste boksere. Boksekampen tilslut er mere spændende, fra sportsstandspunkt betragtet, end egentlig rimelig som løsning paa konflikten om "den skjønne"."

Selv om "Revolutionens datter" (1918) tar opp temaet klassekonflikt, regnes den ikke som en politisk pamflettfilm. I sin tematikk er den forankret i melodramatradisjonen innen teater og litteratur, der et av hovedtemaene er den sosialt overskridende kjærligheten. historien i filmen bygger på en tradisjonelle fortellingen om hvordan en mann og en kvinne fra hver sin sosial klassemøtes og forenes i et overskridende ekteskap. Men denne filmen peker også frem mot 1920-tallets bonde- og nasjonalromantikken, der husmannsgutten ofte vinner storbondens datter efter en fysisk styrkeprøve. 

Bergen filmklubb viste filmen på Cinemateket USF fredag 02.09.2005 kl. 19:00 og Cinemateket USF søndag 04.09.2005 kl. 19:00. Der beskriver de filmen på følgende måte:.

"Revolutionens datter hører til hans heller beskjedne fiksjonsfilmproduksjon. Handlingsforløp og bruk av virkemidler plasserer ham som regissør og manusforfatter langt ute på ytterste venstre fløy. Filmen avslører sterk sympati med revolusjonen som nylig hadde funnet sted i Russland. Arbeiderne på Wulkanverftet har lenge lidd under de rike industrieiernes nådeløse åk, og har omsider bestemt seg for å gjøre opprør. I spissen for massene står den taleføre Albert Fjeld, en ung, oppvakt arbeider som vil kjempe for verdige arbeidsforhold.

Albert har imidlertid falt for den søkkrike fabrikkeieren Staalhammers sjarmerende datter Claire, og når arbeiderne stormer Staalhammers residens med fatalt utfall for magnaten, må Albert rømme bygda med sitt hjertes utkårede. De to drar til nabolandet, hvor godseieren Dalton tar dem inn under sine vinger fordi han kjente Claires far. Dalton junior gjør snart kur til Claire, som blir tvunget til å foreta et valg mellom arbeiderklassegutten Albert og den rike godseiersønnen. Klassemotsetningene er overtydelige og dramatiske, og kulminerer i en væpnet duell mellom de to beilerne.

Filmen ble spilt inn i 1918, og i mangel på spektakulære spesialeffekter, brukte Gladtvedt mer maleriske metaforer, lånt fra russisk realisme i samtiden; når arbeiderne går til opprør serveres vi mellomteksten "Gnisten, der tændte" - en mannsarm tenner så en ild som eksploderer i en tønne fylt med krutt.

Måten mellomtekstene brukes både som fortellerstemme og dialogbærende element er symptomatisk for filmer i den tidlige stumfilmæraen. Der amerikanske filmskapere for lengst hadde begynt å bruke mellomtekstene til å direkte sitere dialog, som i D.W. Griffiths The Birth of a Nation (1915), var tendensen i Europa fortsatt å kommentere handlingen mer sekundært gjennom tekstplakatene. Revolutionens datter representerer på denne måten et mellomstadium på vei mot 1920-tallet, hvor langt de fleste mellomtekstene ble brukt til å sitere dialog."

Det skal til slutt nevnes at i flere kilder jeg har lest så har det kommet frem at Ottar Gladtvet regisserte to spillefilmer i sin filmperiode. Men i følge Gunnar Iversens () artikkel "Sensasjoner i en atraksjonstid, om Ottar Gladtvet som spillefilmregissør" spilte han inn en kortfilm i 1917. Det var en liten kortfilm, "Kvinderovet paa Ekeberg" (1917). Jeg har foreløpig ikke funnet noe mer om filmen og vil senere komme tilbake med mer informasjon. 

PETER LYKKE-SEEST
Peter Lykke-Seest (26.09.1868-04.02.1948) startet, i følge "Store norske leksikon", Peter Lykke-Seest sin filmkarriere med med sitt første filmmanus Halfdan Nobel Roede (??.1877-??.1963),  "Under Forvandlingens Lov" (1911). Dette førte til at han fikk kontakter først med "Nordisk Films Kompagni" og skrev filmmanuskript til følgende filmer:
"Shanghai'et" (1912), "Vor Tids Dame" (1912) og "Historien om en Moder" (1912) med regi av Eduard Schnedler-Sørensen (22.09.1886-30.09.1947. "Hjærternes Kamp" (1912) og "Den tredie Magt" (1913) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947. "Den omstridte Jord" (1916) med regi av Holger-Madsen (Holger Madsen) (11.04.1878-30.11.1943). I perioden 1912-1913 arbeidet han for "Svenska Biografteatern". I denne perioden skal han ha vært "Svenska Biografteaterns" flittigste og mest betalte filmforfatter og ha solgte nærmere 20 manuskripter.

De filmen han skrev filmmanus til i Danmark hadde premierer i perioden 1912-1916 hvor hovedvekten var i 1912. Det er mulig at han skrev filmmanuset til de to siste filmene i 1912 men at de ble regissert og sendt ut på markedet noe senere. For den danske regissøren Eduard Schnedler-Sørensen (22.09.1886-30.09.1947) skrev han manus til "Shanghai'et" (1912) og "Vor Tids Dame" (1912) og for August Blom (26.12.1869-10.01.1947) skrev han filmmanuset til "Historien om en Moder" (1912), "Hjærternes Kamp" (1912) og "Den tredie Magt" (1913). Den siste filmen var "Den omstridte Jord" (1916) med regi av Holger-Madsen (11.03.1870-17.06.192). 

I Sverige arbeidet han som manuskriptforfatter for "Svenska Bio" i perioden 1912-1913, enten under sitt eget navn eller i blant under signaturen Benvenuti, og var nok den best betalte forfatteren med i gjennomsnitt to eller tre ganger så høy honorar for hvert manuskript som andre samtidige forfattere. totalt kjøpte "Svenska Bio" minst et tyvetalls manuskripter av ham, men av disse ble ikke engang halvparten spilt inn. Jeg vil her kort ta for mege filmene ut i fra filmmanusene til Peter Lykke-Seest.

Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) regisserte fem filmer som var basert på filmmanuskripter av Peter Lykke-Seest. Slik jeg forstår det var den første filmen "Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913). Det opprinnelige manuskriptet ble kjøpt inn 19.03.1913 som på den tiden leverte banale ukeblad historier på løpende bånd til nordiske filmprodusenter. Manuskriptet til "Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913) var på 20 sider og oppdelt i 19 scener og skal visst ha vært ganske enkel. Det var nok grunnen til at Victor Sjöström besluttet seg for å skrive om manuskriptet fra grunnen og for Bengt Idestam-Almquist (09.09.1895-16.09.1983), svensk forfatter, journalist, filmkritiker, filmhistoriker og medforfatter til filmmanus, har han senere fortalt hvordan det gikk til:

"Här i Blodets röst tror jag att jag gjorde min första ordentliga manusbearbetning, gjorde ett självständigt manus, diktade om och diktade till på egen hand, sökte undvika den tradiga vägen. Jag åstadkom bl a ett slut, som skiljde sig från de vanliga och bildade skola. I stället för omfamning och slutkyss mellan hjälte och hjältinna lät jag i slutscenen hjälten bege sig ut i köket, där hans söta dotter kokade kaffe. Dotterns ansikte var slutintrycket publiken tog med hem från bion. Filmen klingade ut i ett durackord, täck ungdom och humor. Nu låter det inte så märkvärdigt, men då var det nytt."

Men selv om Victor Sjöström skrev om manuskriptet er selve grunnhistorien var den samme, ble da mindre banal og med en bedre personkarakteristikk. Filmen er antageligvis en av de første filmene som våger å ta opp barnets situasjon i forbindelse med en skilsmisse. Hans tolkning av rollen som den alkoholiserte "Daniel Barkner, bankkamrer", peker frem mot filmen "Körkarlen" (1921) der han spiller den alkoholiserte "David Holm". 

Manuskriptet til "Livets konflikter" (1913) ble kjøpt inn 23.11.1912. Opprinnelig var det meningen at Mauritz Stiller skulle regissere filmen, og hadde bearbeidet manuskriptet og planlagt innspillingen. Hans navn var på omslaget til et av de bevarte eksemplarene av manuskriptet og oppstillingen av forslag til rolleinnehavere er skrevet med hans håndskrift. Årsaken til at satte i gang innspillingen sensommeren 1913 var nok fordi Mauritz Stiller ble syk på den tiden. 

 "Halvblod" (Drama i 4 akter) (1914) 

"Kärlek starkare än hat eller Skogsdotterns hemlighet" (Ett drama från den svenska skogsbygden i 2 akter (fördelade på 26 tablåer)) (1914) 

"Prästen" (Skådespel i 4 akter med prolog) (1914) var Victor Sjöströms tolvte film, og den femte, og siste, som var basert på et manuskript av Peter Lykke-Seest. 

Mauritz Stiller () regisserte to av filmmanusene til Peter Lykke-Seest. Den ene var "Gränsfolken" (Drama i 3 akter) (1913) der filmen bygger på visse motiv som står i grunntankene til  Zolas () roman "La débâcle" (1892), som den 19 og nest siste del av hans romansyklus "Les Rougon-Macquart". Her har Peter Lykke-Seest behandlet det ganske fritt og bl.a. lagt handlingen, som hos Zola foregår i en Pariskommune i 1871, til et allment, nærmest norsk-svensk miljø. Men Mauritz Stiller flyttet igjen handlingen til en østeuropeisk, nærmest russisk miljø, ga personene polske og russiske navn og kledde offiserer og soldater i uniformer som direkte assosieres til russiske forhold. Peter Lykke-Seest må ha vært klar over forbildet til sitt manuskript, som han ga tittelen "Krigen", da  det var den samme tittel som Zola hadde i den danske oversettelsen. Tross det forsikret han i forfatterkontrakten at det var et originalmanuskript fra hans side. 

Den andre filmen var "På livets ödesvägar" (Skådespel i 4 akter) (1913) som ble spilt inn i august 1913. I motsetning til den forrige filmen, er det her ytterst ubetydelige tilknytninger til en eksisterende roman, denne gangen Emilie Flygare-Carléns () roman "Rosen på Tistelön" (). Likheten er at det foregår i vestkystmiljøet, filmen er spilt inn i i Dalarö, og visse personer i historien er like. I den kontrakten, der Peter Lykke-Seest solgte manuskriptet til "Svenska Bio" er det heller ingen referanse til Emilie Flygare-Carléns roman, men at han forsikrer at det er hans eget originalarbeidet. Av det eneste bevarte eksemplaret at manuskriptet, Mauritz Stillers regieksemplar, kan man se at det inneholder tallrike endringer, tillegg og strykninger som er gjort med Mauritz Stillers håndstil. 

DET FØRSTE FILMATELERET
I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), var det godt om penger i Norge under den store verdenskrig. Ut i fra artikkelen var da spørsmålet om det i Norge i denne perioden kunne by seg en anledning til å skape en selvstendig norsk filmindustri.

Det var i denne perioden Peter Lykke-Seest kom tilbake fra Sverige og med seg hadde han erfaring og kunnskap fra svensk filmindustri. Han tok da initiativ til dannelsen av et eget norsk filminnspillingselskap. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), var planen å samle sammen en kapital på en million kroner, men det viste seg å være umulig å skaffe så mange penger. Årsaken skal ha vært at mistilliten til å investere i norsk film og selskapet måtte derfor starte med en kapital som neppe utgjorde en fjerdedel av det planlagte beløp. 

Våren 1916 fikk Peter Lykke-Seest reist kapital, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 var kapitalen på 250 000 kr, slik at han fikk grunnlagt "Christiania Film Co. A/S". Denne summen blir også bekreftet i "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, der det står at aksjekapitalen var på kr. 250.000.  I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." røk planene til en viss grad overende og "Christiania Film Co. A/S" fikk et økonomisk grunnlag som umuliggjorde enhver konkurranse med dansk og svensk filmindustri.

Det første atelieret ble bygget på "Fredriksborg tivolis" terrasse ved Langvikbukten ute på Bygdøy. Dette tivoliet var da nedlagt, men skal ha vært et førsteklasses anlegg da det var på sine høyder. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." ble ateliet lite, uhensiktsmessig og svært dyrt. Teatersalen var lagt slik i terrenget at taket var en stor terrasse med friluftsscene. Rundt terrassen var det satt opp ca to meter høye glassvegger for å hindre trekk. Disse glassveggen ble tatt ned og benyttet til å bygge det første norske filmateler med.

Blant de ansatte ved filmselskapet var snekkermester Lønvik () som stod for dekorasjoner og kunstmaleren Th. Fosnes () var engasjert som maler. Av den faste staben kan nevnes Peter Reimers Gill () som var rekvisitør, Ottar Gladtvet som filmfotograf og den danske filmfotografen Carl Wieghorst (). Av skuespillere som var ansatt, kan nevnes Robert Sperati (). Men ellers så måtte han, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ta inn amatørskuespillere til sine filmer da han ikke hadde råd til gode skuespillerkrefter. Resultatet av dette valget av amatørskuespillere var at filmene hans også ble preget av amatørmessig skuespill. Det var i alt en stab på 8 - 10 personer som arbeidet for selskapet. Det med skuespillerne blir også bekreftet i "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985). I følge artikkelen var de midlene som stod til disposisjon for innspillingene var sterkt begrenset, og det var årsaken til at Peter Lykke-Seest valgte å satse med vesentlig amatører som skuespillere. De gode scenekunstnere var for kostbare da de var vant til de store svenske gager.

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, fungerte Peter Lykke-Seest selv som både administrerende direktør, instruktør og manuskriptforfatter. Men her har artikkelen en noen annen vinkling til hans bruk av amatørskuespillere. I følge artikkelforfatteren var årsaken til at han bare benyttet seg utelukkende av amatørkrefter, at skuespillere fra scenen ikke egnet seg som filmskuespillere.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), fikk "Christiania Film Co. A/S" bare et par års levetid og årsaken var Peter Lykke-Seests ledelse av selskapet. Han skal ha:

"...fått megen og skarp kritikk for sin ledelse av selskapet. At han først og fremst var kunstneren, optimisten, og mindre forretningsmann, tør være utviltsomt. Kanskje var det gått anderledes hvis man som leder hadde hatt en mann med de omvendte egenskaper: først og fremst forretningsmannen og mindre kunstneren. Men det skal og må ikke glemmes at vanskeligheten var overordentlig store, pengemidlene små, og de erfaringer man hadde å bygge på, nærmest lik null."

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre var de første filmene hans av lav kvalitet. Artikkelforfatteren skriver at:

"...kom endelig Christiania Film Co.s første film "Unge Hjerter", som så å si gikk direkte nedom og hjem. Derefter fulgte "Lodsens Hustru" og "En Vinternat". Disse fikk ingen bdre skjebne enn sin forgjenger, og det var først med "De Forældreløse" og "Historien om en Gut" at man sporet en viss fremgang, særlig på grunn av Hans Hedemark og forfatterens sønn, Espens gode og naturlige spill."

I følge Ottar Gladtvets selvbiografi i "Filmeventyret begynner" var Peter Lykke-Seest første film "Unge Hjerter" (1917), som hadde premiere den 09.06.1917, og hans andre film var "Paria"(1916), som aldri ble vist offentlig. Jeg vil her avvike med reglen i forhold til premieredatoene og vil her følge Ottar Gladtvets selvbiografi. 

Peter Lykke-Seest første var "Unge Hjerter" (1917) med premiere den 09.06.1917 og hadde en filmlengde på 1550 meter. Ved siden av regien stod han også for filmmanuset. Atelier som ble brukt i filmen var på "Fredriksborg Tivoli", Bygdøy ved Oslo. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner" ble flere utendørsscener tatt i Røros i påskeuken. Der skulle de ta opp en rekke scener av rensdyr og "lapper". I noen scener skulle bl.a. Henning Eriksen spille den spreke ingeniør "Ragnar Berntzen", men som skuespillere flest på den tiden var han ingen skiløper og resultatet ble derefter. Samtidig var det nedfelt i kontrakten at skuespillerne ikke hadde lov til å gå på ski da de kunne brekke armer og ben. Dette i forhold til at teateroppsetninger kunne bli avlyst hvis de ble skadet. Det skal her nevnes at Henning Eriksen i en årrekke hadde vært knyttet til "Den Nasjonale Scene" i Bergen. 

Da filmteamet, i følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner", kom tilbake til Kristiania og sett over scenene de hadde tatt, viste det seg at de hadde gjort en del feil som preget den første den av filmperioden. For det første viste det seg at de hadde glemt å ta opp en del scener på Rørosvidda og de måtte i full fart finne et egnet sted som så noenlunde kunne gå sammen med de eksisterende scenene. Det andre var at det tok over tre måneder fra de tok sine første scener ved påsketider til de siste scener i slutten av juni, noe som førte til at det ikke var noen som kunne huske hvilke klær som ble brukt i april. På den tiden hadde de ikke "scriptgirl" og Ottar Gladtvet hadde glemt å ta noen stillfotos. Det førte bl.a. til at da Henning Eriksen tok sin elskede i armen og gikk ut hoveddøren, så var han ikledd en grå dobbelspent dress. Men neste scene som viste samme dør utenfra, viser ham i en blå seilerjakke og hvite bukser. Neste scene viste ham hvor han førte sin dame ned gjennom haven til en benk og da de setter seg har han atter en grå dress. Årsaken til rotet med kostymene var at interiørscenen var tatt opp en gang i mai og eksteriørscenene ble gjort i slutten av juni. 

Medvirkende i filmen var Fru Kittelsen () i rollen som "Harriet Wold", Henning Eriksen () spilte "ingeniør Ragnar Berntzen", Jens Selmer () som "Presten", Gunvor Arntzen () var "Anna, prestens datter", Kaare Knudsen () medvirket som "Wang", Robert Sperati () spilte "En lapp" og Hildur Øverland () medvirket i rollen som "Prestens husholderske". 

Filmen handler om "Harriet Wold" og "Ragnar Berntzen" som er forlovet, men så blir hun glad i løytnant "Wang" og han igjen er glad i prestens datter "Anna". Da de efter mange forviklinger endelig tilstår dette for hverandre, blir de begge henrykte, fordi de er stilt likt. Denne doble glede gir en dobbelt forlovelse. 

Peter Lykke-Seest neste film var "Paria"(1916) som ikke hadde noen premieredato da den aldri ble vist offentlig. Filmen hadde en filmlengde på 1550 meter. Ved siden av regien var han produksjonsleder og stod for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Robert Sperati () i rollen som "Carsten skipsreder", Randi Haanshus () medvirket som "Alice, Carstens datter", Reidar Kaas () spilte "Berner, doktor", Henning Eriksen () som "sigøyneren Riego" og Hildur Øverland () i rollen som "sigøynerpiken Zaima". Filmen handler om "sigøynerpiken Zaima" som efter flere forviklinger finner den store kjærligheten.

I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner" mente han at det var bra at filmen aldri ble oppført, enda den hadde inneholdt atskillige gode scener med sterkt dramatisk innhold. Problemet var visst at handlingen var noe rotete, samtidig som det ble brukt amatører eller folk som så vidt hadde hatt et ben innenfor på et teater. En av statistene i filmen var en ung journalist som het Kristoffer Aamot (), en mann som i en mannsalder kom til å sysle med alt som het film i Norge. Han var bl.a. direktør for "Oslo Kinematografer", formann i "Kommunale Kinematografers Landsforbund", formann i "Norsk Film A/S", formann i "Kommunenes Filmcentrals styre" og i "A/S Fotorama". 

"Paria"(1916) ble skrinlagt og produksjon nummer tre ble påbegynt. Det var "Lodsens Datter" (1918) og var et folkelivsbilde fra skjærgården i tre akter. Filmen hadde premiere den 06.02.1918 og den hadde en filmlengde på 2000 meter. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S" , Bygdøy ved Oslo. Det var Ottar Gladtvet som fikk i oppdrag med å finne et egnet sted for eksteriøropptakene og det skulle være en fiskerhytte som ikke lå lenger fra byen enn at ensemblet kunne reise ut og inn hver dag, og samtidig måtte den ligge slik til at det var åpent hav. Efter å ha undersøkt indre området i Oslofjorden fant han en fiskerhytte på spissen av Ulvøya. Øen var nesten ubebodd og hytten var et funn som filmmotiv. Det som skulle illustrere det bølgende store havet, var det velkjente Bunnefjorden.

Som lystyacht brukte de den gamle Bygdøybåten "Turist" som i alle år hadde gått mellom Piperviken og Bygdøy sjøbad. Med denne båten reiste de ut til Rauer utenfor Hankø da det var der de skulle spille inn de store sjøscenene. Båten hadde visst gått så smått at ensemblet ikke var der ute før langt ut på eftermiddagen.Det hadde da skyet over og sjøen lå død og blygrå, men de måtte sette i gang å filme. Efter et par timers filming vendte de tilbake igjen og var tilbake i byen ved midnatt. 

Medvirkende i filmen var Hans Hedemark () i en rolle, Helene Due () i en rolle, Lila Lykke-Seest () i en rolle, Sigurd Johansen  () i en rolle, Gotfred Johansen () i en rolle og Clarita Husebye () i en rolle.

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 skal også Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) ha medvirket i en rolle i denne filmen. Denne informasjonen har jeg ikke fått bekreftet fra andre kilder som bl.a. "Wikipedia" og "IMDb". Men i følge "Aftenposten" fortalte Leif Enger i intervjuet at  "Lodsens Datter" (1918)var den første filmen han medvirket i. 

Filmen handler om kunstmaler "Albert Barre" som treffer losens datter, "Anna" som lever langt ute ved havet. Han tar henne med seg til byen, hvor de i en tid lever i fullkommen lykke. Men den lettsindige "Albert Barre" treffer en dag en rik dame som han gifter seg med. "Anna" må bare reise hjem, alene og ulykkelig. Så går det et par år, og en stormfull dag ligger en elegant lystyacht utenfor i skjærene ved losens hus og blusser efter los. Losen er gammel og sengeliggende og datteren "Anna" må ta snekken og ro ut til yachten. Her treffer hun igjen sin elskede maler som nå er blitt en rik mann med egen lystyacht, og med rik hustru og barn om bord. "Anna" går til kommandobroen, griper rattet og styrer yachten trygt i havn. De to skilles efter et håndtrykk, men den rike fruen ser uforstående på episoden.

I følge Ottar Gladtvet hadde Peter Lykke-Seest fortalt ham at han hadde ment å lage en moderne versjon av Henrik Ibsens "Terje Vigen" (). Men i stedet for en gammel sjømann av en los, skulle det være en ung pike som skulle ta hevn efter skuffet kjærlighet. Filmen ble ikke så godt mottatt av avisene efter premieren og en avis skrev.

"Opptagelsen fant sted på Bygdøy, som jo ikke egentlig var egnet til å illudere filmtekstens "langt ute ved havet levde losens datter."".

En annen avis skrev:

"Bygdøy, dette vårt unge filmindustriens Alfa og Omega er visstnok overmåte deilig, men det får da være grenser for hva man kan forlange av de kjære halvøy." Om bruken av den kjente Bygdøybåten "Turist" som lystyacht, skriver avisen videre: "Vår lille elegante "Turist" er blitt opphøyet til lystyacht, hvorover den har fått stormannsgalskap og må ha los i sine gamle smutthull."

Ut på høsten det året fikk "Christiania Film Co. A/S" sitt eget laboratorium hvor de kunne fremkalle og kopiere filmene selv. Laboratoriet var i et kjellerlokale i en nyoppført gård på Sagene. Lokalet var uoppvarmet og i løpet av høsten fikk Ottar Gladtvet en voldsom lungebetennelse som for lang tid satte ham utenfor enhver befatning med film.

Utover de ovennevnte filmene kom ikke Ottar Gladtvet videre inne på Peter Lykke-Seests filmer i sin selvbiografi "Filmeventyret begynner" og jeg fortsett derfor rekkefølgen av filmene ut i fra premieren. Den første filmen jeg vil ta for meg var "En Vinternat" (1917) som Peter Lykke-Seest regisserte sammen med Oscar Gustafson (). Filmen hadde premiere den 28.07.1917 og den hadde en filmlengde på 1900 meter. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S", Huk ved Oslo.

Medvirkende i filmen var Oscar Gustafson () i rollen som "Dosent Wollert Berg", Helen Storm () medvirket som "Betty Berg, hans hustru", Moltke Garmann () som "tateren Nils Ludvik", Bergliot Jønsson () spilte "Svart-Anne, kjæresten hans", Kaare Knudsen () i rollen som "Per Grunk, gnier", Turid Hetland () tolket rollen som "Hans søster", Olav Sverenius () spilte "Saksen, detektiv", Botten Soot () som "Losjevertinnen" og Robert Sperati () var "Hennes mann". 

Filmen handler om dosent "Wollert Berg" som reiser ut til sin hytte ved Oslo for å skrive en avhandling. Han tar seg av noen omstreifere sin har gjort seg skyldig i tyveri og det fører til at "Wollert Berg" blir mistenkt, tiltalt og dømt. Men hans kone "Betty Berg" og detektiven "Saksen" gir seg ikke før de skaffer beviser for at det er omstreifere som stod bak tyveriet, og "Wollert Berg" kan få sin oppreisning.

Også med den neste filmen, "De forældreløse" (1917), samarbeidet Peter Lykke-Seest med Oscar Gustafson om regiarbeidet. Filmen hadde premiere den 21.11.1917 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2000 meter. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S.

Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Jens "'lille-Jens"", Lullu Hansteen () spilte "Beate Coldevin", Oscar Gustafson () som "Robertson", Hans Hedemark () i rollen som "Sam, båtsmannen", Arthur Barking () var "Store-Jens", Botten Soot () som "Fru Klingenberg", Karin Meyer () spilte "Den dansegale" og Turid Hetland () i en rolle. 

Filmen handler om "Jens Coldvin" og "Beate Coldvin" som har mistet sine foreldre og en fjern slektning, "Robertson", er deres formynder. Han vil bare ha tak i barnas gods og får anbrakt "Beate Coldvin" på et asyl, men ved hjelp av "den dansegale" klarer hun å flykte. "Jens Colvin" blir tatt med på en seiltur, hvor han skal "omkomme". Men båtsmannen "Sam" plasserer "Jens Coldvin" hos sin søster og søsterens sønn "Store-Jens", avslører så "Robertson" og hans kone.

Den andre filmen Peter Lykke-Seest regisserte det året var "Vor Tids Helter" (1918) med premiere den 13.12.1918 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1800 meter. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Waldemar Holberg () i rollen som "Barras", Robert Sperati () spilte "Sam", Arthur Barking () tolket rollen som "Overingeniør Wærn", Axel Grahl () medvirket som "Bergmann, inspektør", Bergljot Bratland () spilte "Fru Bergmann, hans hustru", Magda Aas () medvirket i rollen som "Rosa, deres datter", Poul Wedege () i rollen som "Matti, en reineier", Azora Gabrielsen () var "Nina, hans datter", Sverre Normann () som "Peter Blom" og Adolf Aanesen () spilte "Bygdas lensmann".

Filmen handler om en opprørsaktig streik som bryter ut ved et stort anlegg på fjellet. Blant de elles hederlige arbeidere finnes en bande udugelige folk som ledes av "Barras" og "Sam". Kampen mellom det fredelige arbeids mann, overingeniør "Wærn", og "Barras" blir meget heftig, men de øvrige arbeidere går snart fra "Barras" og gjenopptar arbeidet. "Barras" og "Sam" må stå til rette for sine handlinger.

I 1919 regissert Peter Lykke-Seest sine to siste filmer. Den første var "Historien Om En gut" (1919) som hadde premiere den 30.04.1919 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2000 meter. Ved siden av regien stod han også for filmmanuset. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S. Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Esben Gram, konsulens sønn", Hans Hedemark () spilte "Båtsmannen" og Emil Schibbye () medvirket som "Skipperen på "Bella Rosa"".

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 fortalte Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) i et intervju at filmen ble spilt inn i flere europeiske land, bl.a. i Tsjekkoslovakia.

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 skal også Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) ha medvirket i en rolle i denne filmen. Denne informasjonen har jeg ikke fått bekreftet fra andre kilder som bl.a. "Wikipedia" og "IMDb". Men i følge "Aftenposten" fortalte Leif Enger i intervjuet at  "Historien Om En gut" (1919) var den andre filmen han deltok i. Han forteller ikke mer om sin egen medvirkning, men forteller om en episode som Peter Lykke-Seest opplevde da han var i USA.  I følge Leif Enger var Esben Lykke-Seest på den tiden et meget kjent navn som barneskuespiller, og da Peter Lykke-Seest var i USA for å kjøre noen av sine filmer for filmprodusenter i Hollywood, så fikk han han tilbud fra produsenter som ville lage filmer med sønnen. Han skal da ha blitt tilbudt en årskontrakt på 30.000 dollar. Men foreldrene skal imidlertid ha sagt blankt nei til dette tilbudet.

Filmen handler om "Esben Gram" som på skolen blir uvenner med en av klassekameratene. Denne hevner seg på "Esben Gram" ved å stjele lærerens ur og legger den i hans lomme. For å unngå straff, rømmer "Esben Gram" til sjøs. Senere blir han så gjeter på en bondegård og blir der tvunget med i en tyvebande, men blir hjulpet vekk av en del speidere. Han blir oppdratt som speider og kommer senere hjem til foreldrene. Det tidligere tyveriet blir oppklart og det kommer frem at han var uten skyld i tyveriet.

Den siste filmen Peter Lykke-Seest regisserte var "Æresgjesten" (1919) som ikke ble vist offentlig. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Edvard", Arthur Barking () medvirket som "Gardekaptein Frank", Helen Storm () spilte "Klara Jamos", Hans Hedemark () som "Robert" og Oscar Amundsen () i rollen som "Greven". 

Filmen handler om enken "Klara Jamos" sønn "Robert" og hans kamerat "Robert" som er bestevenner sammen med gardekapteinen "Frank" som tilber "Klara Jamos". Hennes far er meget imot partiet og vil at "Klara Jamos" skal gifte seg med en "greve". Denne blir imidlertid avslørt som en spion.

I følge "Aftenposten" morgen 24.01.1942 i artikkelserien "Norsk filmhistorie" del tre, skal selskapets aksjekapital var blitt oppbrukt og at det opphørte å eksisterer i 1919, da atelierert ble solgt og innredet til privatbolig. Artikkelforfatteren hevder også at følgende ved at Peter Lykke-Seest hadde brukt 250.000 kroner i løpet av fire år, var at ingen, til tross for de store oppgangstider, ville sette penger i filmopptak.

OSCAR GUSTAFSON
Den siste regissøren jeg vil ta for meg for denne perioden er Oscar Gustafson () som sammen med Peter Lykke-Seest regisserte to filmer i 1917. Det var "En Vinternat" (1917) og "De foreldreløse" (1917). Filmene er omtalt under artikkelen om Peter Lykke-Seest. 
.