Tilbake til forsiden: www.stumfilm.no

NORSK FILMHISTORIE 1920 - 1930 BONDE- OG NASJONALROMANTIKKEN

INNLEDNING
Norsk filmhistorie var frem til 1920 preget av ustabilitet og varierende kvalitet på filmene. Anne Marit Myrstad har et tydelig syn på det i sin artikkel i "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv". Her skriver hun at det norske spillefilmmiljøet frem til 1920 stort sett bestod av unge forretningsmenn som hadde liten tilknytning til til norske kunst- og folkeopplysningsinstitusjoner. Filmproduksjonen frem til sensurloven av 1913 var preget av pikante melodramaer. Videre skriver Anne Marit Myrstad at Peter Lykke-Seests (26.09.1868-04.02.1948) filmproduksjon i perioden 1917 - 1919 "kom bare til å øke temperaturen i en genrelle kritikken av norsk film." I følge Anne Marit Myrstad var det mange som mente at Peter Lykke-Seests filmer ikke bare skadet norsk film, men også nasjonenes rykte. Her refererer hun til en artikkel i "Film og Kino" nr. 10-12/1918:

"Det er saa sørgelig for landet at de filmene vore skal være saa rædsomme. Vi maa jo faa ord paa os for at være de mest ugraciøse og plumpe folk som eksisterer, og den mest ukultiverte nation i Europa efter de aads-produkter" at dømme, som vore filmer er."

Filmhistorien i Norge omkring 1920 ble innledet med et forsøk på å lage filmer innen den nasjonalromantiske genre. I følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet" om filmen "Fante-Anne" (1920) var 1920 et avgjørende år i norsk filmhistorie. Den tidligere filmproduksjonen som frem til 1920 hadde vært ustabil ble nå erstattet av en kontinuerlig og profesjonell produksjon. Filmenes karakter endret seg også kraftig og dette vendepunktet innen norsk film ble kalt for “det nasjonale gjennombrudd” eller “nasjonalromantikken”.

"Aftenposten" aften tok for seg norsk film situasjon tirsdag 14.09.1920. Der tar de bl.a. for seg den økonomiske situasjonen for norsk film og hvilke typer filmer det bør satse på.

"Norsk film i Bøndernes hus.
Manglen paa driftskapital har været den væsentlige, men umotiverende undskyldning for de hidtil - lad os nu være enige herom - gjennemgaaende mislykkede norske filmoptagelser. Naar man nu engang ikke har midlerne til at optage konkurrencen med de store udenlandske millionselskaber, men vil lave film alligevel, gjælder det at spille paa de strenge, man behersker, at fremstille det, som er typisk netop for Norge, og hvor andre ikke kan gjøre os rangen stridig. Selv Svenska Biografteatern, som nu har erobret sig en fremskudt plads paa verdensfilmmarkedet, forfølger endnu sin sukces ved næsten udelukkende at fremstille det, som er karakteristisk for landet, og henter da ganske selvfølgelig motiverne fra bonde- og skjærgaardslivet, i sagn og eventyr."

De to første filmen som ble laget i 1920 var Rasmus Breisteins (??.1890-16.10.1976)  "Fante-Anne" (1920) og Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920). Rasmus Breisteins film "Fante-Anne" (1920) innledet, i følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet", “nasjonalromantikken” i norsk film. Men i motsetning til senere filmer som ble laget på 1920-tallet, er det lite av bonderomantikk over "Fante-Anne" (1920). Rasmus Breistein er her i filmen mer dempet i sin bruk av bunader og andrenasjonale symboler, i motsetning til hans, og andre norske regissører, i senere filmer som ble laget på 1920-tallet.

Filmene i denne perioden ble spilt inn med skiftende regissører, og flere av de første norske skuespillere opptrådte i dem. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 kom allikevel ingen av de norske filmene opp på den samme høyden som det som ble produsert i utlandet, og det norske filmarbeidet gav heller ikke grunnlag for noen selvstendig filmproduksjon. Noe av årsaken var mangel på kapital og at det tekniske utstyr var ufullkomment. Men først fremst manglet norsk film iscenesettere som stod på høyde med dens tid filmskapere. 

NEDGANGSTIDER 1920-1923
I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), bar årene 1920 og 1922 preg av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og det fikk optimismen, som hadde preget filmproduksjonen efter høydepunktet i 1920, til å synke kraftig. 1923 var et dystert år for norsk film og mistilliten var så stor at det var nærmest umulig å få produsert en film. Et unntak var O. T. Dalseg (??-??) regisserte var "Strandhugg Paa Kavringen" (1923).

I "Aftenposten" aften lørdag 18.10.1930 skrev Walter Fürst artikkelen "Norsk film på skilleveien. Vi må få kontigentsystem." I sin kortfattede oppsummering om norsk film i perioden 1907 - 1930 skriver han følgende om perioden efter 1920 at det var mange nye som ville prøve seg som filmprodusenter, men de sluttet efter kort tid. Det var bare Rasmus Breistein som holdt ut. Han stod både for den finansielle og kunstneriske ledelse av sine filmer, samt at han også reiste på turné med filmene både i Norge og Nord-amerika.

NY OPTIMISME
Om årene 1920 og 1922 preg av mange nederlag, kunstnerisk og økonomisk, og 1923 ble et et dystert år, så kom vendepunktet allerede i 1924. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), vendte man seg nå mot den rene uforfalskede nasjonalromantikk. Det var "A/S Cinema" under ledelse av filmveteranen som produserte den eneste spillefilmen det året. Fimen "Til Sæters" (1924) var regissert av Harry Ivarson (??-??) og var basert på det gamle syngespill "til sæters".

Året 1926 ble et rekordår for norsk film, og i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 15, den 09.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), ble det spilt inn ikke mindre enn seks filmer.

NY NEDGANGSTID
1926 var et lovende produksjonsår for norsk film og i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 15, den 09.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), mente de fleste at norsk film endelig var kommet i et sikkert og fast spor. Men slik gikk det ikke til. Nedgangen startet allerede i 1927 og i de følgende år ble den enda større. Leif Sinding kommer ikke nærmere inn på årsakene til dette, men han nøyer seg:

"...med å konstantere at de av filmbranchens menne som med hell hadde støttet produksjonen - direktørene Hugo Hermansen, Nobel Roede og Erling Eriksen - under de forandrede forhold fant sig nødsaget til å trekke sig tilbake og overlatemarken til andre. Av disse folk, som for det meste var outsidere i filmen, blev der gjort prisverdige anstrengelser, der blev investert store kapitaler i innspillingene som øiensynlig ofte nok tok sikte på verdensmarkedet - men økonomisk ble resultatet magert."  

RASMUS BREISTEIN
Rasmus Breistein (??.1890-16.10.1976) var bondesønn og hans kunstneriske vei startet med at han lærte å spille fele i sin ungdom. Han spilte til dans ved brylluper på Vestlandet. I 1913 startet han som skuespiller ved "Det Norske Teater" som var opprettet det året. Han ble raskt opptatt av det nye mediet film, og efter å ha sett Peter Lykke-Seests filmer, ville han lage film på en helt annen måte. I følge Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) "En filmsaga. Fra norsk filmkunsts begynnelse. Stumfilmårene som jeg så og opplevet dem" skal Rasmus Breistein ha reagert følgende på Peter Lykke-Seests filmer:

"Hoderystende hadde han sett på Lykkes-Seest filmene. De bød ham imot, slik skulle det ikke gjøres. For ham var nasjonale susetter det naturlige."

Hans første film var "Fante-Anne" (1920) som hadde premiere den 11.09.1920 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1916 meter. Ved siden av regien hadde han også ansvaret for produksjonen, var produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Kristofer Nagel Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling fra 1868. I et intervju uttalte han: 

"at filmen var jo begynnelsen på noe, til en norsk produksjon av mer nasjonal karakter."

I følge en notis i "Aftenposten" aften fredag 23.07.1920 foregikk innspillingen på Vågå og at de medvirkende var skuespillere fra "Det norske teater". Lokale krefter skal også ha bidratt til filmen. Aftenposten viser her til avisen "Gudbrandsdølen" som erfarer at

"- kirkesanger Skrede laget en "rasende god" lensmand i stykket, og Olav Øygard en ditto prest".

Videre beskriver "Aftenposten" en av scenene:

"Der har ogsaa været filmet stor ildebrand. Der har nemlig været opført store "hus" av hon, og disse er saa stukket i flammer og filmet. Ved disse "ildebrande" har der gjerne været mange bygdefolk tilstede som tilskuere."

Medvirkende i filmen var Asta Nielsen () i rollen som "Anne "Fante-Anne"", Einar Tveito () spilte "Jon Sandbakken, en husmann", Johanne Bruhn () som "Kona på gården", Lars Tvinde () medvirket som "Haldor, hennes sønn", Dagmar Myhrvold () i rollen som "Annes mor", Henny Skjønberg () spilte "Jons mor", Kristine Ullmo () medvirket i rollen som "Margit Moen, rik gårdsjente", Magnus Falkberget () som "En nabogutt", Anders Skrede () spilte "Lensmannen", Edvard Drabløs () i rollen som "Sorenskriveren", Elsa Vang () medvirket som "Anne som barn", Olaf Solberg () som "Haldor som barn" og Olav Øygard () spilte "Presten".

I følge Anne Marit Myrstad starter filmen med barna som bor på storgården Storlien, "Anne" og "Haldor". De to er helt forskjellige ved at "Anna" er den initiativrike og energiske rampejenta og "Haldor" er den mer stillferdige og puslete. "Anne" begår en el ugang og drar "Haldor" med i sine rampestreker og ofte er han som blir stående igjen som den skyldige mens "Anne" klarer å stikke av. En dag barnas mor, "Kona på gården", skjenner på "Anne" fordi hun har lurt "Haldor" med til bekken, avslører hun at "Anne"  ikke hører til på storgården. "Anne" søker da trøst hos "Jon Sandbakken, en husmann" som forteller om hvordan "Anna" hun kom til storgården som spedbarn. Det var han som hadde funnet "Anna" og hennes mor på loven en morgen. Moren hadde i løpet av natten dødd efter at hun dagen før var blitt nektet hjelp og husrom på gården.

Senere i filmen møter vi "Anne" som voksen og hun bor fortsatt på gården, og det har nå utviklet seg et romatisk forhold mellom henne og "Haldor". Men "Jon Sandbakken, en husmann" har også varme følelser for "Anne" og en dag drister han seg opp til seteren for å fri, men han blir bryskt avvist av henne. Særlig blir hun sint når "Jon Sandbakken, en husmann" antyder at hun ikke kan regne med å få "Haldor". Selv om "Haldor" senere frir til "Anne" så er det "Jon Sandbakken, en husmann" som får rett. "Haldors mor", "Kona på gården", aner uråd og  tvinger "Haldor" til å forlove seg med "Margit Moen, rik gårdsjente". "Anne" tenner da på huset som bygges til brudefolket, og på flukt fra gjerningsstedet treffer hun på Jon som forstår sammenhengen. "Jon Sandbakken, en husmann" tar da på seg skylden og soner straffen for det "Anne" gjorde. Da han kommer i fengsel prøver hun å støtte ham i de årene han må sone.

Filmens siste bilder viser "Anne", "Jon Sandbakken, en husmann" og "Jons mor" som står ved ripen på Amerikabåten med blikket vestover. Selv om "Jon Sandbakken, en husmann" har sonet sin straff så har han ikke noen fremtid i hjembygden. Mellomteksten informerer her at de tre drar "over havet til det landet der hver mann kan være seg selv uten standsforskjell og fordommer." Ang denne mellomteksten så antar jeg at Anne Marit Myrstads i sin artikkel har modernisert sproget.

"Aftenposten" aften skrev tirsdag 14.09.1920 følgende om filmen:

"...Og filmen er lykkes, hvilket beviser, at der er andre faktorer end kapitalens, som er de afgjørende. Man maa først og fremst ville noget. Ikke bare en film. Man maa simpelthen have noget paa hjertet. Og det har de norske filmre havt her." 

Journalisten avslutter sin artikkel med å ta for seg skuespillerne:

"Habile skuespillere er naturligvis er ligesaa væsentlig faktor. Aasta Nielsens tante Anne er ung og rank i sind og skind, naturlig og menneskelig. Einar Tveito, som Jon, har enkelte meget gode momenter og kan ikke lægges til last den sidste og selvfølgelig svageste akt, snip, snop, snude-akten, med fred og - forøvrig vel fortjent - lykke.

Publikum udtrykte sin umiddelbare sympathi ved haandklap."

I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" skal "Fante-Anne" (1920) ha spilt inn et overskudd og fra et møte i "KF A/S" torsdag 15.12.1921 fremkommer det følgende i direksjonsprotokollen:

"Fante-Anne kostet oss ca 40.000,-. Hertil er innspillet på denne film ca 70.000,- Herav tilfaller Kommunenernes Filmscentral A/S 2/3 dele (iberegnet adm. etc) mens 1/3 Breistein."

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), så gav de to første forsøkene på de nasjonalromantiske genre god suksess, og de slo så godt an at det i de følgende par år ble satt i gang flere innspillinger. Jeg antar at Leif Sinding her viser til Rasmus Breisteins  "Fante-Anne" (1920) og Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920).

Jeg vil anta at det var dette gode overskuddet som førte til at Rasmus Breistein ble engasjert for å lage ytterligere to spillefilmer for "Kommunernes Filmscentral A/S" i løpet av sommeren 1921. Denne gangen tok han for seg de litterære verkene til Vilhelm Krags (24.12.1871-10.07.1933) folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906) og Carl Gustav Oskar Aagaards (18.09.1852-??.1927) fortelling "Keiser Felix" (1904). Dette resulterte i de to filmene "Jomfru Trofast" (1921) og "Felix" (1921). Jeg er ikke sikker på hvilke han lagde først og har derfor tatt utgangspunkt i premieredatoen.

Den første filmen "Jomfru Trofast" (1921) hadde premiere den 12.09.1921 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1810 meter. Ved siden av regien skrev han også filmmanuset som var efter Vilhelm Krags (24.12.1871-10.07.1933) folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906).

"Jomfru Trofast" (1921) ble spilt inn i Ny Hellesund, en uthavn i Søgne kommune i Vest-Agder fylke. Vilhelm Krags folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906) var et kjent stykke for Rasmus Breistein da han selv i sesongen 1915 - 1916 hadde spilt "Berent" i "Det Norske Teatrets" oppsetning. Det skal her nevnes at det i den perioden hadde Amund Rydland () overtatt som teatersjef efter Rasmus Breistein. Til denne filmen brukte han mange av skuespillerne fra sin forrige film og fra "Det Norske Teatret". De medvirkende i filmen var Asta Nielsen () i rollen som "Tone "Jomfru trofast"", Henrik Børseth () spilte "Tellef Udøy", Edvard Drabløs () som "Albertus Kvalhei, Tones onkel", Lars Tvinde () medvirket i rollen som "Lensmann Killingland", Henny Skjønberg () i rollen som "Stine, Tellefs mor", Eugen Skjønberg () spilte "Peder flotten", Botten Soot () som "Mary, bardame i Pensacola", Johs. Jensen () medvirket som "Presten" og Egil Sætren () spilte "Arnt, En sjøgutt".

I følge "Aftenposten" aften onsdag 14.09.11 under vignetten "KinoRevy" ble filmen tatt opp sommeren 1921 på Sørlandet. Journalisten skrev følgende om filmen:

"Et meget respektabelt led i den opgave Kommunernes filmcentral har sat sig - at give en enkel og tilforladelige skildring af norsk folkeliv paa land og paa sjø. - Skuespillet maa underordnes de sceniske forholde. filmens styrke er, at her er det uden græser. De levende billeder skal ikke bare ledesage en opstykket tekst, de skal erstatte de levende ord. Det skulde falde naturligere at have lagt fortællingen til grund for filmatiseringen."

Filmen handler om "Tone "Jomfru trofast"" som bor hos sin rike onkel "Albertus Kvalhei, Tones onkel". Hun er glad i den fattige "Tellef Udøy", men "Albertus Kvalhei, Tones onkel" skiller dem ad ved at han sender "Tellef Udøy" til sjøs for å forhindre at forholdet utvikler seg. Men "Tone "Jomfru trofast" har lovet ham evig troskap. "Albertus Kvalhei, Tones onkel skriver til "Tellef Udøy" i Pensacola at "Tone "Jomfru trofast" skal gifte seg med "Lensmann Killingland". "Tellef Udøy" rømmer fra skipet som går ned med mann og mus og alle antar at han er omkommet. Men "Tone "Jomfru trofast"" holder sitt løfte og flytter hjem til "Stine, Tellefs mor".
Først flere år senere blir alt oppklart da "Tellef Udøy" teffer på en venn i Pensacola og får vite om skipsforliset, at "Tone "Jomfru trofast"" fortsatt er ugift og at "Albertus Kvalhei, Tones onkel" har løyet for ham. "Tellef Udøy" kommer hjem tidsnok til å forhindre at morens hus blir solgt på tvangsauksjon, og gifter seg med "Tone "Jomfru trofast"".

Den andre filmen det året var "Felix" (1921) med premiere den 26.12.1921 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1296 meter. Gunnar Nilsen-Vig () stod for filmmanuset efter Carl Gustav Oskar Aagaards (18.09.1852-??.1927) fortelling "Keiser Felix" (1904). Det skal her nevnes at  i løpet av perioden 1896 - 1904 skrev fem bøker og at hans forfatterskap var først preget av religiøs natur, men at hans senere fortellinger tilhørte den mer jevne underholdningslitteratur, men med kraftig moraliserende føringer. Fortelling "Keiser Felix" (1904) er den siste fortellingen han skrev og er derfor preget av kraftig moralsk tendens. Filmen ble spilt inn i Mærdø utenfor Arendal.

Medvirkende i filmen var Aagot Børseth () som spilte "Signe, prestens datter", Julian Strøm () i rollen som "Felix", Edvard Drabløs () medvirket i rollen som "Abraham, losen", Lars Tvinde () spilte "Carl Jensinius, Presten", Guri Stormoen () som "Prestefruen", Asta Nielsen () medvirket som "Zazako, Felixs søster", Nils Hald () i rollen som "Torleif, losens sønn", Marie Flagstad () spilte "Tante Malla", Eugen Skjønberg () medvirket som "Doktoren" og Henny Skjønberg () i rollen som "En tjenestejente".

Filmen handler om en prestefrue som dør i barselseng og også barnet dør. Et lite barn på tre måneder skylles i land i en kurv efter et skipsforlis. Presten tar barnet til seg og gir ham navnet "Felix". Som voksen blir "Felix" forelsket i prestens datter "Signe" som også "Torleif" er forelsket i. Da "Signe" avslår "Torleif" drar han til sjøs. Han holder på å dø, men da "Signe" erklærer ham sin kjærlighet, får han livsmotet tilbake. Båten han kommer hjem med, og bare "Torleif" blir reddet - av "Felix" som selv dør av utmattelse.

Begge filmene "Jomfru Trofast" (1921) og "Felix" (1921) bar tydelige preg av utescenene som ble tatt på Sørlandet, et område med vakker natur, og i følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" ble begge filmene omtalt i hovedstadspressen som sørlandsfortellinger. Disse to filmene skal, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, ha det samme melodramatiske alvoret som vi finner i  "Fante-Anne" (1920). Videre hevder Anne Marit Myrstad i sin artikkel at i motsetning til Rasmus Breisteins andre stumfilmer så opplevde han at han lagde disse to filmene på oppdrag. Det gjelder spesielt "Felix" (1921) som han faktisk lar være å nevne som en av sine produksjoner. I et intervju trykt i programheftet til "Brudeferden i Hardanger" (1926) blir regissøren spurt:

"Hvor mange filmer har De satt i scene?"

Og han svarte:

"Dette er den tredje. Jeg begynte med Fante-Anne, i 1920 og laget siden Jomfru Trofast."

Først fem år senere regisserte Rasmus Breistein sin fjerde film "Brudeferden i Hardanger" (1926) med premiere den 26.12.1926 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1199 meter. Ved siden av regien stod han for produksjonen og skrev filmmanuset som efter Kristofer Nagel Jansons (05.05.1841-17.11.1917) fortelling "Marit Skjølte" (1868). Filmteamet bestod fortsatt av fotograf Gunnar Nilsen-Vig og Ola Cornelius () stod for dekorasjonene. Utendørsscenene ble tatt i Aga og Loftshus i Ullensvang og ved gården Tokheim i Odda. Tegnesalen i Thunes mekaniske verksted på Skøyen i Oslo ble brukt som Atelier.

I følge Anne Marit Myrstad kan "Brudeferden i Hardanger" (1926) oppfattes som Rasmus Breisteins andre selvstendige prosjekt efter "Fante-Anne" (1920). Ut i fra det Anne Marit Myrstads skriver i sin artikkel så har disse to filmene mange fellestrekk. Også her presenterer Rasmus Breistein den melodramatiske bygdefilmen som var basert på Kristofer Nagel Jansons bygdefortellinger. 

Medvirkende i filmen var Aase Bye () i rollen som "Marit Skjølte som ung, Gunhild Schytte-Jacobsen () spilte "Marit Skjølte som gammel", Henry Gleditsch () medvirket som "Anders Bjåland som ung", Alfred Maurstad () spilte "Vigleik, Marits sønn", Annik Saxegaard () medvirket i rollen som "Eli, Marits datter", Oscar Larsen () i rollen som "Anders Bjåland som gammel", Martin Fiksen () spilte "Bård, Anders Bjålands sønn", Dagmar Myhrvold () som "Kari Bjørve", Vilhelm Lund () i rollen som "Tore Skjølte", Henny Skjønberg () medvirket som "Tores mor", Gustav Berg-Jæger () spilte "Presten", Edel Johansen () som "Fremmed i skrivergården", Emma Juel () i rollen som "Sorenskriverkona", Ole Leikvang () spilte "Husmannen", Rasmus Rasmussen () som "Sorenskriveren" og Ernst Sem-Johansen () spilte en "Fremmed i skrivergården". 

Filmen omfatter et langt tidsrom, fra ungdom til alderdom, og handler omforeldrene til "Marit Skjølte" som skal emigrere til USA, men hun selv blir i gjen da hun ikke vil forlate sin kjæreste "Anders Bjåland". Men han er borte noen år og da han kommer hjem gifter han seg med "Kari Bjøve". Mange år efter er "Marit Skjølte" enke på bygdens rikeste gård, mens "Anders Bjåland" er enkemann på en fattig husmanssplass. Men deres barn finner hverandre og dermed kan muren mellom "Marit Skjølte" og "Anders Bjåland" brytes ned og til tross for ensomheten blir de lykkelige i sin livs aften.

I følge Anne Marit Myrstad har Rasmus Breistein også i denne filmen tatt sine friheter i forhold til litteraturen han baserte sin filmer over, denne gangen fortellingen "Marit Skjølte" (1868).

Som i filmen "Fante-Anne" (1920) er det også i "Brudeferden i Hardanger" (1926) tydelig at Rasmus Breistein vil fremheve bygdefolket ved å spille inn flere scener hvor folket er  bunadskledde. Det gjelder spesielt i de scenene om dans på vollen og brylluppet. Den sistnevnte scenen varer, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, omkring 18 minutter, noe som er langt i forhold til filmens totale spilletid på 72 minutter. Denne scenen er en ren bunadsparade som tydelig har vært viktig for ham å fremheve.

I følge Anne Marit Myrstad var presseomtalen av "Brudeferden i Hardanger" (1926) mer blandet enn av "Fante-Anne" (1920). Men både "Morgenbladet" og "Aftenposten skal ha positive til filmen. I "Aftenposten" morgen onsdag 29.12.1926 skrev "Sm" bl.a. om filmen:

"Svenskene faar slaa os, til vi lærer at slaa dem, kun staa som motto over Rasmus Breisteins arbeide for norsk film. "Brudefærden i Hardanger" er hans tredje - og beste - film. Og Breistein gir ikke op."

Men i forhold til manuskriptet har journalisten visse invendinger: 

"Man kan gjøre invendinger mot "Brudefærden". Manuskriptet burde vel ha været utarbeidet saaledes, at den unge Marit og den unge Anders blev hovedpersonene hele stkket igjennem. Rollelisten har nu for mange store roller. Vi er ikke kommet saa langt herhjemme, at vi paa et bret kan mønstre 15 filmskuespillere i krævende roller, naar der samtidig filmes paa Vestlandet, i Oslofjorden og paa høifjeldet i skuespillernes korteferietid.

Tross sine invendinger så fremhever journalisten naturscenene i filmen:

"Men handlingen blir ogsaa let utflytende ved, at der snart er tale om f. eks. den unge Marit i en skuespilleindes skikkelse, snart om den gamle Marit, spillet av en ganske anden skuespillerinde.

Trods alt ser man filmen med glæde. Kanske først og fremst fordi filmen gir os naturbilleder vakrere end i nogen anden norsk film jeg har set. Man glæder sig over naturperlene (? utydelig tekst, red anm) og over, at filmen har foreviget det kulturhistoriske værdifulde billede, som en brudefærd i Hardanger er."

Det er tydelig at journalisten setter stor pris på naturscene da han anbefaler myndigheten om:

"Avdelinger som viser selve brudefærden i denne film, bør vurderelike i Riksarkivets endnu saa altfor spinkle avdeling for film."

Journalisten avslutter sin artikkel med at:

"Brudefærden i Hardanger" er en av de norske filmene, som styrker tiliden til en norsk filmindustri. Mæisommelig er vi kommer saavidt, at vi har faat aktelse for norsk film. La os faa lov til at beholde denne selvaktelse! Censuren vilde øve en av sin særdeles faa velgjerninger, hvis den brutaldt nektet enhver norsk film, som nedbrøt respekten for vor hjemlige filmproduksjon."

I følge Anne Marit Myrstad var "Morgenbladet" opptatt av å fremheve Rasmus Breistein som en ener i forhold til å skildre den norske landsbygden. Journalisten har en tydelig holdning til nasjonale filmer og skriver i "Morgenbladet" onsdag 29.12.1926, i Anne Marit Myrstad ortografi:

"Det er spekulert mer enn nok i all slags nasjonalisme. Hvem som helst kan få lov til å lage cirkus og tøv, men man skal ikke misbruke folks nasjonale stemninger."

Men i forhold til Rasmus Breisteins film så påpeker også anmelderen at han er en "jevn og troverdig skildrer", samt "en mann, som kjenner norsk folkeliv og har respekt for sitt stoff."

"Arbeiderbladet" gir filmen torsdag 30.12.1926 god omtale med visse kritiske bemerkninger.

Onsdag 29.12.1926 skriver anmelderen "A. F" en kritisk artikkel på førstesiden av avisen "17de Mai". I følge Anne Marit Myrstad skrev signaturen "A. F":

"Det er mykje godt i Brudefærden i Hardanger, der er ein god film, ein av dei folk vil ha glede av aa sjaa. Men det var ikkje det store og avgjerande gjenombrotet for norsk film, og det vi no venta av Breistein etter dei store vonene han vekte med Fanta-Anne."

I følge anmelderen var det de innledende scenen som holdt mål og som gav tro på at Rasmus Breistein ville innfri forventningene:

"Denne filmen byrjar betre enn nokon annan norsk film har gjort. Det er nokre bilete av hardingar som fer fraa heimbygda, dei skal til Amerika."

-------------

"Denne byrjinga er so god at ho lovar ikkje berre "Den store norske film i aar", ho lovar ein norsk film som endeleg staar fullt paa høgd med dei beste svense. Men denne lovnaden held ikkje filmen sidan." 

Anmelderen avslutter med en forventning til Rasmus Breisteins neste film ved å skrve:

"So ventar vi at Rasmus Breistein næste gong lagar den filmen som det beste her gjev oss ret til aa vente av han." 

Rasmus Breisteins siste stumfilm var "Kristine Valdresdatter" (1930) med premiere den 26.12.1930 på "Cirkus Verdensteater", samtidig som den hadde premiere i Bergen, Trondhjem og Stavanger, og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2685 meter.Ved siden av regien stod han for produksjonen, var produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Hans Andersen Foss (25.11.1851-09.07.1929) fortelling "Kristine: En fortælling fra Valdres" (1886). Dette er stumfilm med musikk på lydspor.

Medvirkende i filmen var Aase Bye () i rollen som "Kristine", Rasmus Rasmussen () spilte "Erik Solbjør, lensmannen", Tore Foss () medvirket som "Harald Bergli", Sigurd Eldegard () i rollen som "Peder Bergli", Hjalmar Fries () medvirket i rollen som "Lord Wakefield", Signe Johansen () spilte "Kristine som barn", Per Haldor () som "Harald som barn", Emma Juel () medvirket som "Kona til Erik", Peter Leirah () spilte "Presten", Tora Leirah () i rollen som "Prestekona", Ole Leikvang () spilte "Skolemesteren", Carl Hagerup Aspevold () som "Ola Vik, kjentmann", Signe Ramberg () i rollen som "Kari Fjelstugu", Helga Balle Lund () medvirket som "Anne budeie", Kristian Aamodt () i rollen som "Anton Møller, lensmann", Ørnulf Øiseth () som "Tolleif, en bondegutt" og Mildred Mehle () spilte "En bondejente". 

Filmen handler om "lord Wakefield" som hver sommer besøker bygden da han er begeistret for den storslåtte naturen og de vakre jentene som bor der. Spesielt er han begeistret for "Anne" som blir gravid med ham efter hans årlige fiskebesøk. Fortvilet efterlater hun barnet på trappen til lordens norske vert, lensmann Erik Solbjør" før hun efterlater seg et stort tørkle ved vannet, slik at alle tror at hun har druknet seg. Barnet blir døpt "Krisitne" og som ung blir hun forelsket i "Harald", men pga. hans drikking blir det et brudd mellom de to. Mens "Harald" drar rundt med sin fele, får "Kristine" sin stemme utdannet i England, en utdannelse som lorden betaler. Under et besøk i Norge får "lord Wakefield" slag og da han ligger for døden forteller han "Kristine" at han er hennes far, og at "Anne" er hennes mor. Videre forteller han til "Harald" at han vet "Harald" vil gjøre "Kristine" lykkelig, og dermed kan de forenes. I den store sluttscenen dukker "Anne" plutselig opp igjen og gir seg til kjenne for "Kristine" og "Harald".

I "Aftenposten" aften torsdag 04.12.1930 ble Rasmus Breistein intervjuet av avisen:

"- Er den god? spør vi Breistein.
- Jeg vil ingenting si, svarer han lurt. Derimot kan jeg godt fortelle at i de 5 ukene vi arbeidet med filmen oppe i Vang i Valdres i sommer, hadde vi bare 4-5 solskinnsdager som det virkelig gikk an å arbeide ute i. Resulatet var da også at mange av eksteriørscenene måtte vi bygge om til innendørsscener. Vi bygget et atelier hvor vi altså arbeidet det meste av tiden. Men vi har fått med nogen aldeles nydelige naturscenerier, fotografen Nielsen-Vig har været overmåde flink. Desuten er der interilrer fra Fossheim gård. Kommunenes filmcentral har været så elskverdig å stille sitt labotaratorium til vår rådighet."

Mottakelsen av "Kristine Valdresdatter" (1930) var fra kritikernes side mer lunken enn noen av hans tidligere filmer. I følge Anne Marit Myrstad var det ingen av filmtidsskriftene som ga selvstendige anmeldelser av filmen. Det var bare i "Norsk Filmblad" som omtalte filmen i form av presseklipp fra avisene. "Arbeidetbladet" mente i sin anmeldelse tordag 27.12.1930 at filmen var "kommet i skade for å overdrive optagelsen av disse naturscenerier." Også "Den 17de Mai" var lunken i sin anmeldelse. De skrev bl.a. tordag 27.12.1930 at:

"Filmen skil seg i emneval lite fraa dei hine norske bonderomatikk-filmane vaare."

Samt at

"hendingstraaden er tunn og lang."

Det er tydelig at avisen "Den 17de Mai" må ha vært skuffet over Rasmus Breisteins utvikling som filmregissør da avisens, i følge Anne Marit Myrstad, "forventninger om et gjennombrudd for norsk film med Breistein ved roret var åpenbart ikke innfridd."

"Morgenbladet" var, i motsetning til sin postive kritikk av "Brudeferden i Hardanger" (1926), kritisk til denne filmen. Signaturen "A-S" skrev torsdag 27.12.1930 at:

"Det er uforstaaelig, at man endnu driver paa med indspilling av slike flate og flaue historier."

Men selv om filmen fikk en heller dårlig mottakelse av filmkritikerne så ble filmen en publikumssuksess og i følge statistikken fra "Norsk Filmblad" nr 1, 1932, fortalte, i følge Anne Marit Myrstad, at:

"Av de 10 største innspillinger i 1931 står merkelig nok en stumfilm som nummer en. en norsk stumfilm. Spør så om ikke vårt publikum gjerne vil se norsk film."

I følge "Wikipedia" regnes Rasmus Breistein som stumfilmepokens betydeligste filmskaper. Men han var også blant de norske regisørene som klarte overgangen til lydfilmen. I perioden 1932 - 1952 regisserte han ni filmer, bl.a. Ungen (1932) og Trysil-Knut (1942). I en nekrolog i "Aftenposten" tirsdag 19.10.1976:

"Filmmannen Rasmus Breistein er død, nær 86 år gammel. Med ham er en av de virkelige pionérer og sentrale skikkelser innen norsk film gått bort."

Videre står det i artikkelen at:

"Det var jo i folkelivet Breistein fant sitt stoff og sin form. Han ble den folkelige nasjonalromantiker i vår filmverden, noe som sprang naturlig ut fra hans bakgrunn i nynorsk kulturmiljø. Men han var også en meget dyktig filmfagmann med erfaring som musiker, skuespiller og fotograf ved siden av arbeidet som regisissør og produsent. Kombinasjonene av teknisk kunnen og kjærlighet til folkelivet resulterte i forestillinger som nådde et bredt publikum, og han skal ha vært en av de få som klarte å tjene penger på norsk film."   

GUSTAV ADOLF OLSEN
Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920). Filmen hadde premiere den 19.10.1920 på "Cirkus Verdensteater", hadde en lengde på 1926 meter og varte, i følge "Afteposten" morgen onsdag 20.10.1920, 105 minutter.

"...Den var imidlertid først og fremst altfor lang; den bestaar nemlig af syv akter, som hver tager et kvarter."

I følge "dinfimside.no" er filmen på 67 minutter noe også "imdb.com" oppgir. Også "Wikipedia" oppgir 67 minutter. Men syv akter x et kvarter  = 105 minutter. Ved siden av regien skrev han også filmmanuset som var efter en bygdehistorie fra Telemark. Det var, i følge "Wikipedia", Henrik Backer () som hadde ansvaret for dekorasjonene og Kari Disen () hadde sin først filmrolle der hun seks år gammel spiller en seks år gammel jente. Filmen ble sensurert ved at deler av en slagsmålscene ble klipt vekk.

olsen_kaksen_paa_oeverland Medvirkende i filmen var Amund Rydland (25.11.1888-16.02.1967) som "Gutorm Øverland, Kaksen", Pehr Qværnstrøm (09.02.1878-??) i rollen som "Aasmund Venaas, spillemann", Signe Heide Steen olsen_kaksen_paa_oeverland (??.1881-??.1959) tolket rollen som "Ingerid, Aasmunds kone", Erling Sande (??-??) spilte "Torgrim som barn", Arthur Barking (18.11.1891-06.05.1949) medvirket i rollen som "Torgrim, Aasmunds sønn som voksen", Martin Gisti (09.12.1889-18.01.1971) i rollen som "Halvor, en tjenestegutt", Olga Rydland (??-??) spilte "Hege, budeie", Harriet Krogh (??-??) tolket rollen som "Gunnlaug, Guttorms søster", Edel Eriksen (??-??) i rollen som "Kari, kaksens datter som barn", Helga Balle Lund (??-??) spilte "Kari, kaksens datter som voksen", Tove Bryn (??-??) i rollen som "Huldra", Jens Hetland (??-??) medvirket som "Sorenskriveren", Alfred Helgeby (18.11.1882-??) som "Fridjof Bergh, en turist", Sigurd Eldegard (??-??) tolket rollen som "Presten", Kari Diesen (24.06.1914-18.03.1987) i rollen som "Et barn, 6 år" og Jon Raymond (??-??) medvirket som "Et barn, 3 år". Det skal her nevnes at Kari Diesen har sin første filmrolle 6 år gammel der hun spiller en 6 år gammel jente.

Filmen er, i følge "Wikipedia", basert på en bygdehistorie fra Telemark. I følge A. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år" foregår handling i en bygd i Telemark der to gårder ligger ved siden av hverandre. Bygdas kakse, den brutale og drikkfelddige "Gutorm Øverland", har i en årrekke ligget i strid med bygdas "spillemann Aasmund Venaas". "Gunlaug", Gutorms søster, spilt av Harriet Krogh (), har datter "Kari", som er lekekamerat med "Torgrim", sønnen til Aasmund. "Gutorm" blir rasende over at hans niese "Kari" leker med "Torgrim" og en dag da han ser dem sammen, tar sinnet overhånd og han vil slå gutten. I det "Guttorm" juler opp "Torgrim"kommer "Aasmund" tilfeldig forbi og han griper inn. I kampens hete truer "Aasmund" "Gutorm" og sier at neste gang vil han drepe ham.

Noe senere blir "Guttorm" funnet død og "Aasmund" blir mistenkt for å stå bak dødsfallet, noe som bekreftes av "Halvor", tjenestegutten på Øverland. "Aasmund flykter da fra bygden. Mange år går og en dag blir "Halvor" som nå går som en fant rundt om på bygden, overkjørt av en bil. Han blir sterkt skadet og på dødsleiet tilstår han at han så "Guttorm" falle utfor et stup, men at var redd for å bli mistenkt. "Aasmund kommer hjem igjen og "Kari", og "Torgrim", kan så gifte seg.

olsen_kaksen_paa_oeverlandI følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding olsen_kaksen_paa_oeverland (19.11.1895-19.05.1985), slo filmen an blant publikum, men pressens kritikk ver derimot ganske blandet. Spesielt et blads filmanmelder hadde gitt filmen meget dårlig kritikk og det hadde også vakt sterke reaksjoner hos de som hadde deltatt i filmen. Leif Sinding oppgir ikke i sin artikkel hvilket blad det gjelder, men da han selv arbeidet i redaksjonen så antar eg at det kan være snakk om et av Norges første filmtidskrift: ”Helt og Skurk”. Årsaken til min antagelse er at Leif Sinding, i følge "Wikipedia", fra 1918 redigerte filmtidskrift: ”Helt og Skurk”.
 
I følge Leif Sinding artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, skal følgende ha skjedd i redaksjonslokalet:

"Især følte filmens førsteelsker, som ikke alene var en usedvanlig kraftig og håndfast kar, men også en meget temperamentsfull herr, sig såret og fornærmet. Og en fredelig eftermiddagsstund - jeg var selv tilstede - kom den herdebrede filmskuespiller inn i redaksjonen og stilet like bort til forfatterens skrivebord.
-De har kalt mig en dilettant! sa han med et avgjort uvennelig tonefall.
Forfatteren skuet op på den vrede kjempe som efter sigende skulde ha været Norgesmester i sværvektsbrytning. Intet under at svaret var litt spakt i tonen, men det var ikke til å ta feil av:
-Ja, det gjorde jeg.
Filmeren nikket på hodet og sa - han var så søitidelig i semmen at det lød som om han avsa en dødsdom.
-Så ta denne!
Og så smalt der en ørefik så kraftig at den lød som et helt lite kanonskudd.

Opstuss, skandale, behjertede menn la sig imellem for å forhindre videre selvtekt. Og derpå rettsak og dom. Filmeren blev idømt en klekkelig bot - slike ørefiker er virkelig svært kostbare. Han kunde ikke greie å betale boten selv, og det var mange som kom og tilbød å betale den for ham. Men den fornærmede filmer avslo stolt - han fant sin optreden så riktig at han heller  med hevet hode vilde vandre inn i Grensen 5 og 7 - på vann og brød. Ingen skulde få kalle ham en dilettant."  

"Johe" skrev bl.a.følgende anmeldelse av filmen i "Afteposten" morgen onsdag 20.10.1920:

""Kaksen paa Øverland" bød baade paa godt og daarlig; men heldigvis var det gode i majoritet. Den var imidlertid først og fremst altfor lang; den bestaar nemlig af syv akter, som hver tager et kvarter. Der maa kunde lippes meget, - spesielt i alle de scener, hvor de optrædende gaar. Handlingen føres ikke videre; jo mere menneskene paa landet gaar, jo mer staar filmens handling stille. Det kan høres merkelig ud, men det er sandt.

Der var vakre billeder og mange pudsige situasjoner i filmen; de optrædende klarte ogsaa sine oppgaver godt. Men "Kaksen paa Øverland" maa være den sidste af de norske bondefilm paa en stund. Nu kjender vi disse bygderomaner tilbunds og kan allerede før forestillingen begynder forudsige den lykkelige ende. Der maa findes andre motiver, andre emner.

Som en forsøgsfilm, som eksperiment staar "Kaksen paa Øverland" betydelig over de norske film, vi hidtil har faaet se. Men der kræves meget og energisk arbeide, før maalet naaes, og de norske film bliver istand til at konkurrere op med de svenske. Men med saa dyktige skuespillere som de, man altsaa nu kan disponere over, skulde det nok være mulig at lave noget helt godt. Helge Lund-Rydland har saaledes baade udseende og talent nok til at blive en norsk stjerne,

Norsk Film-Kompani, som har optaget filmen, vil sikkert faa glæde af den. Især hvis den bliver beskaaret."

GUNNAR SOMMERFELDT
Gunnar Sommerfeldt (04.09.1890-30.08.1947) var dansk som debuterte som filmskuespiller ved "Nordisk Films Kompagni" i 1914 og var i de følgende år en av selskapets førende mannlige skuespillere. Samtlige av de spillefilmer, han medvirket eller regisserte, var innspilt der. Hans siste film for "Nordisk Films Kompagni" var "Lykkens Galoscher" (1921) som han regisserte, skrev filmmanuset til og medvirket i rollen "Kandidat Frimod".

Samme år var Gunnar Sommerfeldt i Norge hvor han regisserte og skrev manuskriptet til "Markens Grøde" (1921). Filmen hadde premiere den 26.12.1921 og hadde en spilletid på 48 minutter og filmlengde på 1006 meter. Ved siden av regien var han også produksjonsleder og skrev filmmanuset som var basert på Knut Hamsuns (04.08.1859-19.02.1952) roman "Markens Grøde" (1917). I følge "Aftenposten" søndag 27.02.2005 skal han ha investert kr 250.000,- på Hamsun-filmatiseringen.

De medvirkende i filmen var Amund Rydland () i rollen som "Isak", Karen Thalbitzer () spiller "Inger", Ragna Wettergreen () medvirker som "Oline", Gunnar Sommerfeldt () som "Geissler, lensmannen", Inger Sommerfeldt () i rollem som "Barbro", Almar Bjoernefjell () som "Elesius, en ung bonde", Sigurd Berg Bruland () medvirker som "Brede Olsen, en bondegutt", Siljusson av Terna () i rollen som "Os-Anders", Sivert Eliassen () spiller rollen som "Sivert", Ernst Vaumund () medvirker som "Aksel Strøm", Almar Bjørnefjell () som "Elesius, en ung bonde", Sesse Schanke () spiller "Hansine, Isaks og Ingers datter, Sigurd Eliasson () som "En bondegutt", Sigurd Røvatn () spiller rollen som "Sivert" og Rolf Christensen () medvirker i en rolle.

I denne filmatiseringen av "Markens Grøde"  har Gunnar Sommerfeldt valgt å legge stor vekt på kjærlighetshistorien mellom den store "Isak" og "Inger" med hareskåret, og i et bredt anlagt sveip skildres deres historie. Efterhvert skiftbegynner imidlertid perspektivet å skifte, og mindre historier bryter inn og mot fortellingen om" Isak" og "Inger". Et moderne samfunn vokser fram omkring de to, og historien om unge "Barbro" som går i elven med sitt barn, men som likevel ender med sin "Aksel", får også stor plass. 

Filmen åpner med bilder fra skogen under isbreen, der "Isak" rydder jord. Her ute i villmarken bor han sammen med "Inger" som har hareskår. De får et barn med hareskår som "Inger" dreper. Mens hun sitter inne, sliter "Isak" med gården. Så blir det gjort et kobberfunn som bringer folk bort fra jorden og samfunnet endres. Det blir nød, men "Isak" kan vende tilbake til jorden og markens grøde.

I 0vergangen 1922 - 1923 var Gunnar Sommerfeldt aktiv i en debatt om å bruke filmen i propogandaens tjeneste for små land. Jeg har funnet et par artikler om dette i "Aftenpostens" arkiv. Disse artiklene viser også til andre innlegg, men jeg har her konsentret meg om det hvor Gunnar Sommerfeldt blir intervjuet eller som han har skrevet selv. Årsaken til at jeg tar for meg disse to artiklene er at Gunnar Sommerfeldt  uttaler seg mye om at Norge må få sitt eget filmselskap. Jeg har dessverre ikke funnet spor av denne debatten i annen litteratur eller hva som skjedde med forsøket på å danne et slikt filmselskap.

Den første jeg har funnet stod i "Aftenposten" aften onsdag 24.01.1923. Artikkelen het "Filmen i propogandaens tjeneste. billigste og mest hensigtmæssige reklamemiddel for saa lande."

Der mener Gunnar Sommerfeldt at man bør ta filmen mere i bruk for å spre kunnskaper om landet og at det beste middelet som kan brukes, uten at staten dermed får store utgifter, er gjennom filmen. I følge artikkelen slutter han seg til tidligere uttaleser i avisen om:

"...at arbeidet paa at sprede kjendskabet til vort land gjennem filmen maa faa en fst form. Hvis det skal føre til de ønskede resultater. Det heldigste vilde, efter direktørens mening, være, at et sterkt organisert selskab overtog dette arbeide paa en saavel forretningsmæssig som teknisk-ekspertmæssig maade."

Videre forteller Gunnar Sommerfeldt at det ble arbeidet med å stiftet et slikt selskap og at flere næringsgrener hadde vært interessert. I forhold til hvordan man skal gjennomføre denne denne filmpropogandaen så foreslo han å sette opp en liten pavillon, f.eks en kopi av et stabbur, i forskjellige storbyer som Paris, London, Berlin og New York, for der å vise filmer fra Norge.Disse filmene skulle gi en samlet fremstilling av Norge som man regnet med at det utenlandske publikum ville interessere seg for.

Gunnar Sommerfeldt kommer også inn på viktigheten av:

"...at Norge faar sin egen kapitalsterke og teknisk fuldkomne filmindustri. Og er ikke alle betingelser tilstede for, at et land som Norge kan skabe sig denne industri?"

Han argumenterer med at man det er så mange muligheter for filmopptak fra vår natur, historie og literaturen og nevner "Kongsemnerne" som et eksempel. Videre fremhever han den norske naturen som en glimrende ramme og bakgrunn for opptak av film og nevner filmatiseringen av Knut Hamsuns "Pan" og "Markens Grøde" og Kristofer Jansons "Farende folk" som gode eksempler.

I "Aftenposten" aften fredag 14.04.1923 har Gunnar Sommerfeldt et innlegg i avisen med overskriften "Filmen i reklamens tjeneste." Der skriver han bl.a. om:

"...nødvendigheden af, at Norge faar sit eget filmsoptagelsesselskab, der optager handels- og industrifilm, saavel somdramatiske og naturfilm - skal jeg tillade mig at bemerke, at jeg ikke tror man behøver at nære nogen frygt for, at daarlig optagne og fotograferede film af inden- eller udenlandsk oprindelse skulde vandre verden rundt og derved give et falskt eller daarlig billede af Norge og norsk natur."

- - -

"Hva om der oprettedes et nationalt filmsselskab? Under betryggende fagmæssig og merkantil ledelse vil et saadant have store chancer for tildligt at blive en lønsom forretning. Norsk natur giver anledning til enestaaende optagelser, - Norge er praktisk talt et filmland par excellende. At der i kretse, som repræsenterer norsk næringsliv saavel som kunst og videnskab, er interesse for at søge dannet et saadant selskab - ved jeg - men jeg ved ogsaa, at er et saadant selskab ikke kapitaltsterkt, er det dødsdømt. Filmindistrien er Amerikas femte største og Tysklands fjerde største industri. Sveriges navn er gjennem svensk film bragt au til de fjerneste egne af kladen - men Norge med sin storslaaende, for filmen enestaaende natur, sin dramatiske literatur og historie har overhodet ingen filmindustri - men det maa have det - burde havt det for længst - nogen kontrol af censur eller andre myndighede udover den allerede eksistrende tror jeg unødvendig og betydningsløs - er det, der optages, godt, og det teknisk og kunstnerisk staar maal med udlandets - saa skal Norge nok i kraft af sin naturskjønhed vide at hæve sig paa verdensfilmmarkedet. Som nævnt er en kreds af mænd ifærd med at søge denne opgave løst - maatte storindustrien, rederierne og statsbanerne forstaa, at det er i deres interesse, at noget saadant lykkes - og at deres standpunkt til sagen vil være af overordentlig betydning."

Det skal til slutt nevnes at Gunnar Sommerfeldt, i følge "Det danske filminstitut, i en periode på midten av 1920-tallet hadde en delt kinobeviglning il "Arena", men denne ble tatt i fra ham på grunn av økonomiske omstendigheter. I 1920-årene fortsatte han med å lage film, men da dokumentarfilmer som bl.a "Det hellige Land" og "Etna i Udbrud". Men han levde så i en omskiftelig tilværelse og skal i lange perioder ha oppholdt seg i utlandet. Han døde i arresthuset i 1947 efter å ha blitt anholdt for hotellbedrageri.

HARALD SCHWENZEN
Harald Schwenzen (18.05.1895-??.1954) eneste film var "Pan" (1922) med premiere den 16.10.1922 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1994 meter. Ved siden av regien var han produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Knut Hamsuns () roman "Pan" (). Han medvirket også i filmen som "Glahns jaktkamerat". Jeg har ikke funnet noe porterett av Harald Schwenzen slik at billedet til venstre er fra en rolle han hadde. Bildet er et utsnitt, så klikk på det for å se hele bildet.

I følge "Aftenposten" aften fredag 08.07.1921 hadde opptakene startet allerede i juni 1921, dvs for ca tre uker før denne avisartikkelen. Opptakene forgikk da i Afrika da brødrene Hjalmar og Harald Fries Schwenzen hadde reist sammen med en filmfotogaf til Algier for å ta opp scenen "Glahns død". Hjalmar Fries Schwenzen fungerte under dette opptaket også som iscenesetter og innstruktør. Ved siden av de to brødrene så var de øvrige rollene utført av innfødte. Selve hovedopptaket av filmen ble spilt inn i Nordland sommeren 1922.

Fredag den 05.08.1921 hadde "Aftenposten" morgen en oppfølgingsartikkel om brødrene Fries-Schwensens reise til Afrika. Under arbeidet med den forrige artikkelen hadde de forsøkt å finne en av brødrene og få nærmere opplysinger om deres tur, men begge var forsvunnet. Men så dukket de opp igjen og "Aftenposten" intervjuet Hjalmar Fries-Schwnsen.

"-Hvorledes kom De nu paa denne idé?, spørger vi Hjalmar Fries-Schwnsen.

Ideen blev til i Trondhjem, forteller han, og den har tre fædre. Det er skuespiller Bille, skuespiller Bentsen og jeg selv. Vi arbeidede med filmatisering af "Pan", og da jeg saa kom til Kristiania, forsatte jeg dette arbeide med min bror. Naturligvis maatte vi først henvende os til Hamsun, og da vet var gjort, gik vi til kommunens filmcentral, hvor direktør Forsberg antog manuskriptet. Og saa drog vi afgaarde.

Vi reiste over Paris, Marscille til Alger og gik med engang til arbeidet. Selv spiller jeg Glan, min bror spiller jagtkameraten, og resten af rollerne udføres af indfødte. Vi havde med os en svensk filmfotograf. Han var forresten norskfødt og hed Tønsberg, og han var meget flink. Min bror Harald satte filmen iscene.

-Hvor vi var - nei, det vil jeg ikke sige. Men det var et sted i Sahara, og der var forfærdelig varmt, 45 grsader i skyggen. Præfekten stillede sig velvillig paa alle maader; vi fik politi og soldater til vor disposition. Og vi arbeidede haardt. Hver morgen klokken 4 var vi paa pletten og filmede til 12, saa tog vi en hvil. Den indfødte araberpige; hun hed Fally og havde efter min mening meget talent. Desuden havde vi stort statiseri - et par hundrede indfødte med kameler og alt tilbehør.

-Hvad er der mere at fortælle?

-Ingenting, tror jeg. Der bare epilogen, vi har filmet; den bliver paa 500-600 meter. Resten skal vi spille ind til næste sommer i Nordland. Og filmen skal bare være en illustration til bogen; der bliver ikke et eneste ord i teksten, som ikke Hamsun har skrevet.

"Pan" bliver noget af et esperiment, som forhaabentlig løber heldig af. Bliver den god - og hvorfor skulde den ikke det - vil den være en behagelig afveksling fra de mange norske bondefilms. Kanske er "Pan" den første begyndelse til de virkelig gode norske films. For en gang maa ogsaa de komme."

De medvirkende i filmen var Hjalmar Fries () som spilte " Thomas Glahn", Hans Bille () i rollen som "Mack, Handelsmann", Gerd Egede-Nissen () medvirket som "Edvarda", Rolf Christensen () som "Doktoren", Lillebil Ibsen () i rollen som "Eva" og, som tidligere nevnt Harald Schwenzen medvirket som "Glahns jaktkamerat". 

Filmen handler om løytnant "Thomas Glahn" som under en ferie blir forelsket i "Edvarda", men hennes skiftende sinn får ham til å bryte med hennes. Han søker da trøst hos "Eva", men hans rival handelsmannen "Mack" arrangerer et "ulykkestilfelle" der "Eva" blir drept. "Thomas Glahn" kan ikke glemme "Edvarda" og mange år senere er han på jakt i Algerie. Der ordner han det slik at hans jaktkamerat skyter ham ned.

Professor Francis Bull () skal ha, i "Aftenposten" morgen mandag 16.10.1922, skrevet et brev til iscenesetteren efter generalprøven. Der skriver han:

"De har vist hørt mig sige før, at jeg oftest er skeptisk overfor digtning paa film, men Deres film boier jeg mig for. Det var en glæde, at se, hvor ærbødig De i arrangemetet har holdt Dem til digterverket uden falske tilsætninger, og jeg beundrer Deres aktindeling, scenvalg etc, som kan blive synlig af aanden i Pan, og som naturbilleder og fotgrafkunst er det hele jo lykkede.

Edvarda synes jeg er fuldkommen og spillet over hel linjen udmerket godt. Deres bror vokser ligefrem akt for akt. Tillykke med det alt sammen."

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), at denne filmen ikke falt særlig heldig ut og i artikkelen skriver Leif Sinding:

"Det gjorde vel heller ikke et forsøk i den "høiere filmkunst", en filmatisering av Hansuns "Pan" under skuespiller Harald Schwenzens ledelse, selv om Gerd Egede-Nissen som Edvarda hadde skapt en sterk og virkningsfull skikkelse."

ERLING ERIKSEN
Erling Eriksen (??-??) eneste film var "Kjærlighet Paa Pinde" (1922) som hadde premiere den 04.09.1922 og hadde en spilletid på 48 minutter og filmlengde på 1006 meter. Ved siden av regien skrev han også filmmanuset. Medvirkende i filmen var August Schønemann (30.05.1891-18.02.1925) i rollen som "Alexander Snobmann", Ellen Sinding (17.04.1899-??) medvirket som "Eva Sommer, danserinne" og Conrad Arnesen (??-??) som "Philip Helt, ingeniør". Det skal her nevnes at August Schønemann spilte her i sin eneste filmrolle, og han ble spådd en lysende fremtid i stumfilmen, men døde i 1925 bare 33 år gammel.

Filmen handler om den rike "Alexander Snobmann" og ingeniør "Philip Helt" som begge er betatt av av danserinnen "Eva Sommer". "Philip Helt" redder den unge dame fra "Alexander Snobmanns" noe bastante forsøk på kontakt og blir dermed den foretrukne.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) at den nasjonalromatiske genre og "høyere filmkunst" førte til tap av penger, så tjenete direktør Erling Eriksen (??-??) desto mer på sin farse "Kjærlighet Paa Pinde" (1922). Videre skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) at farsen ikke skal ha falt kritikerne i smak, men publikum skal ha fylt kinoteatrene til trengelse hele landet rundt.

I følge Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) i hans artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932 skal innspillingen av filmen foregått i en nokså munter tone. Han skriver at:

"Der går i filmkretser  ennu frasagn om denne muntre og belivede innspilling som med to fullblods spøkefugler i spissen, direktør Eriksen bak kameraet og den den evigglade geniale humoris Schønemann foran kameraet, var en fest fra morgen til kveld for deltagerne. De to spasmakere overgikk hinannen i vittige og sinnssvake påfunn, og de øvrige, både kunstnere og filmfolk som var til stede, var hver aften halvdøde efter alle de latterparoxysmer de hadde gjennemgått i dagens løp.

Innspillingen endte med at direktør Eriksen gav en belivet fest i sin vakre villa for alle deltagerne i filmen. Stemningen var hele tiden på kokepunktet - blev under desserten kanskje en smule mattere, den forestående avskjed kastet kanskje allerede sine skygger over det glade selskap.

Dette øieblikk hadde Schønemann ventet på - direktøren og han hadde hele aften overgått hinannen i vittigheter, nu hersket der endelig en smule alvor over forsamlingen, og det vilde han benytte sig av. Han reise sig, så sig alvorlig rundt og festet til slutt sitt blikk faste på direktør Eriksen. Hvad var i veien? Schønemann så jo helt beveget ut. Og nu talte han:

"Kjære Erling, sa, det har været en strålende tid vi har hatt sammen, det har været så storartet det hele. Og nu slutter du med en fest så hyggelig at jeg ikke har ord for det. Du er en slik enestående fyr at jeg ikke bærer dette over mitt hjerte. Ta det - og behodl det altsammen!"

Og dermed trakk den uforbederlige humorist op av alle sine lommer skjeer, afler og kniver og legger det i en haug foran sig på bordet. Med en ubeskrivelig gestus rekker han det så mot direktøren og sier: "Det er ditt!"

Men da brast det for alle de tilstedeværende. De lå over bordet hylende og gråtende av latter. Et par fikk krampelatter og måtte hjelpes ut for å dunkes i ryggen."

GUNNAR SOMMERFELDT
Av utenlandske regissører på den tiden spilte også den dansk skuespiller og regissør, Gunnar Sommerfeldt (04.09.1890-30.08.1947) sin eneste norske film. Han debuterte som filmskuespiller ved "Nordisk Film Kompagni" i 1914 og de fleste av de filmer han, medvirker i og regisserte, er spilt inn der.  

Han eneste norske film var "Markens Grøde", efter Knut Hamsuns () roman "Markens Grøde". Produksjonsselskapet var "Norrøna Film", hadde premiere den 08.04.1922 på "Kinopalæet" og varte i 89 minutter. Gunnar Sommerfeldt stod både for regien, filmmanuskriptet, filmingen og spilte rollen "Lensmand Geisler".

Medvirkende i filmen var Amund Rydland () som "Isak", Karen Thalbitzer () i rollen som "Inger", Almar Hamsun () spilte "Elesius", Sivert Eliassen () medvirket som "Sivert", Gunnar Sommerfeldt () i rollen "Lensmand Geisler", Ragna Wettergreen () som "Oline", Siljusson av Terna () spilte "Os Anders", Ernst Vaumund ()  i rollen som"Axel Strøm", Berg Bruland () medvirket som "Brede Olsen" og Inge Sommerfeldt () spilte "Barbro".

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) skal denne filmen ha kostet mer enn det smakte.

AMUND RYDLAND
Amund Rydland (??-??) regisserte til sammen to filmer, og den første var "Farende Folk" (1922). Filmen hadde premiere den 13.11.1922 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1730 meter. Ved siden av regien var han produksjonsleder, stod for klippingen og skrev filmmanuset sammen med Martin Gisti (). Manuset var efter Severin Liebleins () roman "Den siste av sin slekt" ().

Medvirkende i filmen var Amund Rydland () i rollen som " Ahti", Arna Fahlstrøm () spilte "Ahtis kjæreste", Lars Tvinde () som "Klemet/Sigøinerhøvding", Martin Gisti () medvirket som "Mjøltraavaren", Agnes Mowinckel () som spilte "Birgitte Værn", Nils Hald () i rollen som "Jonas Værn", Didi Holtermann () spilte "Veronika", Magnus Hamlander () som "Reinert", Karen Rasmussen () i rollen som "Varvara, en tater", Aksel Opsann () spilte "Herr Wilson", P.A. Grindalen () medvirket i rollen som "Lensmannen" og Helga Rydland () spilte "Signekjerringa". 

Filmen handler om den 14 år gamle "Jonas Værn" som treffer en finne, "Ahti", og senere en engelskmann "Herr Wilson". De blir venner og redder "Jonas Værns" søster fra overfall av "Mjøltraavaren". Denne sverger hevn. En kramkar blir mydet og "Athi" dømmes for mordet. Men på dødsleiet tilstår "Mjøltraavaren" at det var han som drepte "kramkaren". "Ahtis" sak blir gjenopptatt og han blir frikjent.

Den andre filmen Amund Rydland regisserte var "Himmeluret" (1925) som hadde premiere den 29.10.1925 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1974 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen. Leif Sinding () stod for filmmanuset som var fritt efter Gabriel Scotts () komedie "Himmeluret" () og hans novelle "Himmeluret" ().

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) var dette et nytt og merkelig miljø man her hadde funnet frem til. Eksteriørscenene ble spilt inn i Kragerø, og filminnspilling, da som nå, vakte oppmerksomhet.

Om en hendelse efter premieren  skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) følgende i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:

"På en av byens restauranter sitter denne artikkels forfatter, som i parentes bemerket hadde utarbeidet scenarioet til filmen, og spiste middag. Hovmesteren kom bort og begynte en elskverdig passiar.

-Jeg var borte på Cirkus Verdensteater og så "Himmeluret" igår, sa han. Det var en meget morsom film, men det var en ting jeg ikke likte.
-Hvad var det da? spurte jeg.
-Jo, det var den scenen hvor David Knudsen kommer ned på bryggen og ser˙n Salve stå og kysse dattera si. Og så tenke sig til, der stod David bare og så på, gjemte sig endog bak en plankestabel - istedenfor å gå frem og snakke til dem. Nei, der spelt˙n David dårlig, De!" 

Medvirkende i filmen var David Knudsen () i rollen som "Gutter Fladen, skipsreder", Gunvor Fjørtoft () spilte "Nina, skipsrederens datter", Hjalmar Fries () medvirket som "Salve, skipper", Amund Rydland () i rollen som "Broder Daniel", Katie Rolfsen () medvirket i rollen som "Theodine", Lars Tvinde () spilte "Lars Timiansbakken", Eugen Skjønberg () som "Andresen, landhandler", Josef Sjøgren () i rollen som "Kristensen, urmaker", Ragnvald Wingar () spilte "Rasmussen, skomaker", Johanne Voss () medvirket som "Gurine på trappa", Aagot Nissen () i rollen som "Johanne i døra", Martin Gisti () var "Ola Ormestøl", Ingse Gude Caprino () spilte "Conchita, en dansepike", Ruth Brünings-Sandvik () som "Juanita, danser på resturant", Kolbjørn Skjefstad () spilte "En bartender", Henry Gleditsch () som "Apasje", Sverre Røed () var "Apasje", Fr. Köhler () i rollen som "Apasje", Stephan Aas () spilte "En musikant", Halvor Melaas () var "Mannskap på båten" og Bernhard Holte () som "Mannskap på båten". 

Filmen handler om "Nina" som står i med "Salve", skipper på en av farens båter, noe faren "Gutter Fladen" misliker. Mens "Salve" er på sjøen, underslår faren brevene til "Nina". Men hun faller ikke for dommedagsprofeten "Daniel" som har gitt sin venninne "Theodine" på båten for "Ninas" skyld. Men "Salve" kommer hjem, denger opp profeten som hurtigst forsvinner. "Ninas" far gir seg også og gir de to unge sin velsignelse til ekteskapet.

O. T. DALSEG
Den eneste filmen O. T. Dalseg (??-??) regisserte var "Strandhugg Paa Kavringen" (1923) som han lagde sammen med Gunnar Nilsen-Vig (20.09.1886-08.07.1959). Filmen hadde premiere den 03.12.1923 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1730 meter. Gunnar Nilsen-Vig stod for filmmanuset, stod bak kameraet og klippet filmen. O. T. Dalseg var produksjonsleder for filmen. Morgenposten hadde i april 1945 en artikkel om filmen at den inneholdt norsk films første filmtrick: En motorbåt i full fart ses heve seg og sveve over et skjær før den lander elegant igjen på andre siden. Dette ble visstnok gjort ved at en gjeng kraftkarer dro båten over skjæret og lot fotografen sveive litt hver gang de gjorde holdt. Dermed kom illusjonen når bildene kom etter hverandre.

Medvirkende i filmen var Svein Lysell () i rollen som "Silas", Lizzie Florelius () spilte "Hans kone", Katja Wallier () medvirket som "Den skjønne ukjente" og Leif Enger () spilte rollen som "Skurken". 

Filmen handler om en slags "Jeppe" fra Kristiania, "Silas" som er sendt ut av sin kone for å kjøpe fisk. Men i stedet for å kjøpe fisk, drikker han heller opp pengene hans kone har gitt ham. Siden han ikke lengre har penger til fisk, bestemmer han seg for  å heller fiske den selv, får tak i en motorbåt og gjør strandhugg på Kavringen, en liten øy i Oslos havnebaseng. I en slags alkoholfantasi opplever han både fristelser og farer. "Silas" beseirer alle farer, skattesøkere, sjørøvere og den skjønne ubekjente. Men det er en som han ikke klarer å beseire, sin kone som plutselig dukker opp med "slående" argumenter.

Filmen var helt åpenlyst laget efter forbilde av Mack Sennetts () amerikanske komedier fra 1910-årene, uten bruk av manus og basert på de implisertes oppfinnsomhet og improvisasjonsevne. Badenymfene var gjerne et tilbakevendende element også i disse filmene, slik det også var i "Strandhugg Paa Kavringen" (1923) (se bilde til høyre). Forskjellen mellom Mack Sennetts filmer og O. T. Dalseg film var at førstnevnte hadde Charles Chaplin () i sin skuespillerstab, mens "A/S Norvegia Film-Co" ikke hadde slike skuespiller til rådighet. Det interessante her er at alt i programheftet reserverer "A/S Norvegia Film-Co" seg mot å bli altfor grundig kunstnerisk vurdert. Videre skriver de i programmet at: 

"hvis De er et elskværdig, humørfyldt menneske – og det er De selvfølgelig – saa haaper vi at De allikevel vil tilbringe en underholdende time i de kjendte tragter ved Kristianiafjorden". 

HARRY IVARSON
Harry Ivarson (??-??) regisserte seks filmer i perioden 1924-1927. Den første var "Til Sæters" (1924) som hadde premiere den 03.11.1924 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1767 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen og skrev filmmanuset som er efter C. P. Riis () "Til sæters" ().

Medvirkende i filmen var Ellen Sinding () i rollen som "Ragnhild", Hjalmar Fries () spilte "Asmund Nordheia", Olafr Havrevold () som "Halvor, en rik gårdmannsønn", Didi Holtermann () var "Desideria, tjenestejente", Sigrun Svenningsen () i rollen som "Sigrid", Signe Heide Steen () medvirket som "Gunhild", Sverre Næss () spilte "Skolemesteren", Rudolf Mjølstad () medvirket i rollen som "Per", Emmy Worm-Müller () spilte "Kari", Arne Svendsen () var "Presten", Idar Tranar () som "Nordal, stud.teol.", Henry Randolf () ......  Stenby, stud.teol" og Josef Sjøgren () medvirket som "Busk, stud.perp."

Filmen handler om "Ragnhild", datter på en storgård, og "Asmund Nordheia". De er glad i hverandre og han gir henne et sølvkors som alle konene på Nordheia har båret. Så stjeler "skolemesteren" korset til "Ragnhilds" fortvilelse. "Ragnhild" unngår "Asmund" som tror at hun står i med "Halvor". Men det gjør "Sigrid", "Ragnhilds" søster, og da sølvkorset kommer til rette og skolemesteren får sin straff, kan det bli dobbeltbryllup på storgården.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), gikk denne filmen for fulle hus over hele landet, og troen og tilliten til norsk film begynte igjen å øke. 

Den andre filmen Harry Ivarson regisserte var "Fager Er Lien" (1925) som hadde premiere den 05.10.1925 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1767 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen og skrev filmmanuset. Bilde til høyre er fra innspillingen av filmen.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) hadde denne filmen først og fremst sin verdi ved at det ble tatt opp en rekke scener fra de nå forsvunne strøk på Hammersborg. Handlingen i filmen forgikk til dels blant rønnene der opp og dels i Sørkedalen.

Om hendelser under filminnspillingen skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) følgende i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:

"Første innspillingsdag var 17. mai. Olafr Havrevold, den trause gutten fa landet, er kommet til byen og ha fått dårlig selskap i Oscar Magnssens og Didi Holtermanns skikkelse. Alle tre, sterkt derangerte, har  en sceneoppe på Egertorvet, like utenfor baker Samson, mens kameraene er godt gjemt i konorvinduene oppe i 2 etasje.

Da filmfotografen dagen efter spiser frokost oppe på Promenadekafeen opsnapper han en samtale som to unge herrer av staden fører ved sidebordet.

-Du, det er fælt som det gått tilbake me˙n Ola Havrevold, sier den ene.
-Åssen det?
-Ja, du skulde sett˙n i går, get. Han var så shabby at han så ut som rene lasaronen. Og så i slikt selskap han var da, gett - jeg trodde Havrevold var en fin mann, jeg, og så gikk han sammen med et par som var noe av det sjofleste jeg har sett. Og så tretta de også - midt på Egertorvet. Det så ut som den andre fyren skulde slå til˙n. Men da gikk han sin vei.

I samme film spilte Finn Lange en frelsessoldat, og det gjorde han med en slik kraft og inderlighet som bate denne spesialist i religiøse roller forstår å legge for dagen.

- - -

En dag der blev filmet oppe i et av smugene på HAmmersborg har Lange en scene hvor han tar sig av den falne og fortvilte Aase Bye.

Det var et såkalt "longshot" som skulde tas. Kameraet stod plasert  langt oppe i smuget, Aase Bye stod ved en lyktestolpe, mens Lange skulde komme frem bak et husgjørne.

Scenen blev tatt, fru Aase hulket hjerteskjærende, og Lange trøstet henne med kraft og varme. Scenen sluttet med at varsomt tar henne under armen og fører henne bort.

Men i et av sidesmugende hadde det stått en tilskuer og iaktatt ham, og akkurat idet Lange og fru Bye er kommet utenfor kameraets rekkevidde skynder denne tilskuer sig frem til Lange og sier beveget: - Det var vakkert, riktig vakkert av Dem. Si mig, kan jeg også få bli med i armeen?

Skuespilleren stusser, men er i rollen, og svarer derfor høitidelig: - Alle er velkomne!

Mannen takker ham hjertelig og sier:  Idag den dag melder jeg mig inn. Og han gikk sin vei uten et øieblikk å ane at det bare var film altsammen." 

Medvirkende i filmen var Aase Bye () i rollen som "Aase Nordhaug", Oscar Larsen () medvirket i rollen som "Aases bestefar", Olafr Havrevold () spilte "Kaare", Finn Lange () som "Kristian, frelsessoldat", Didi Holtermann () var "Hulda Stiansen", Oscar Magnussen () medvirket som "Oskar", Frithjof Fearnley () i rollen som "Fredrik-August", Ruth Brünings-Sandvik () var "Mademoiselle", Rebekka Lie () spilte "En gatepike", Britt Eriksen () i rollen som "En liten pike", Erling Knudsen () i en rolle og Unni Torkildsen () i en rolle. 

Filmen handler om "Aase Nordhaug" og "Kaare" som er glad i hverandre, men som har det problemet at godseieren også har kastet sine øyne på henne. Da "Aase Nordhaug" hjelper til med en servering på godset, skjer ulykken. "Kaare" forlater så hennes og barnet hun føder, dør efter en tid. "Krisitian", en ung frelsessoldat, tar seg av "Kaare" i byen og får arrangert et møte som resulterer i forsoning. "Kaare" gir godseieren den omgang han fortjener.

"Simen Mustrøens Besyndelige opplevelser" (1926) hadde premiere den 28.09.1926 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1810 meter.  "Den norske Hestskofabrikk" i Oslo ble brukt som atelier. Ved siden av regien stod han for klippingen og skrev filmmanuset efter Johan Falkbergets () fortelling "Simen Mustrøens besynderlige hendelser" (). I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 15, den 09.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), Johan Falkbergets () novelle "Simen Mustrøens besynderlige hendelser" () som en foøljetong i et ukeblad, og det var her at Harry Ivarson leste den og kom på den idé at den burde filmes. I følge Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) i "A Magasinet" nr 15, den 09.04.1932, omtaler han filmen som:

"Filmen med et sterkt groteske innslag gjorde  - særlig utover landsbygden - adskillig lykke."

Medvirkende i filmen var Martin Gisti () i rollen som "Simen Mustrøen", Didi Holtermann () spilte "Bertille, Simens kone", Sophus Dahl () medvirker som "Per Pikajord", Haakon Hjelde () i rollen som "Helge Hjort, sorenskriver", Kolbjørn Skjefstad () spilte "Lars Kaldbækken, klokker", Arne Svendsen () som "Theodor, presten", Ellen Astrup () var "Edith, prestens datter", Arthur Barking () som "Lensmannen", Sæbjørn Buttedahl () spilte "Ola gårdsgutt", Marit Haugan () i rollen som "Anne, en tjenestejente", Oscar Magnussen () som "En gårdsgutt" og Helga Rydland () i en rolle. 

Filmen handler om trekjæreren "Simen Mustøen" og hans kone "Bertille" som blir snytt av kaksen "Per Pikajord" for noe arvesølv. "Simen Mustøen" sprer da ut rykter om at han er død slik at han kan skremme "Per Pikajord" som spøkelse. Det går nok ikke så god ved første forsøk da han faller ned gjennom pipen og havner i ildmøljen på peisen. Senere en natt skremmer han "Per Pikajord" og andre på krikegården og "Per Pikajord" blir så skremt at han graver opp arvesølvet han tidligere hadde gravet ned under låven. Mens han graver opp arvesølvet kommer "lensmannen" og arresterer "Per pikajordet" og "Simen Mustøen" kan vende tilbake til livet.

I 1927 regisserte Harry Ivarson to filmer, og den første var "Den Glade Enke I Trangvik" (1927) som hadde premiere den 10.01.1927. filmen hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1767 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen og skrev filmmanuset efter Jacob Hilditchs () "Trangviksposten". "Den norske Hestskofabrikk" i Oslo ble brukt som atelier.

Medvirkende i filmen var Thorleif Klausen () i rollen som "Syvertsen, redaktør", Harald Steen () medvirket i rollen som "Jørnsen, reder", Sigrun Svenningsen () spilte "Helene Dyring, enke", Erling Drangsholt () som "Vang, ingeniør", Lalla Carlsen () i rollen som "Bergtora", Egil Hjorth-Jenssen () medvirket som "Haarbye, fotograf", Joachim Holst-Jensen () spilte "Berg, telegrafist", Sæbjørn Buttedahl () var "Fladnessen, politimann", Alf Sommer () som "Fladnes jr.", Julie Lampe () i rollen som "Enkefru Salvesen", Henny Skjønberg () medvirket som "Frk. Salvesen" og Eugen Skjønberg () spilte "Sivert, sjøgutt". 

Filmen handler om "Helene Dyring" som opprører filk Trangvik ved å vise seg i tettsittende trikot med åpen badekåpe over.Det viser seg at hun er styrtrik. Ingenior "Vang" vil bygge et badehotell i byen, me nblir ved en misforståelse arrestert, dog straks løslatt igjen. Han har et godt øye til "Helene Dyring" men våger ikke å kurtisere henne av frykt for at hun skal tro at han er ute efter pengene hennes. Under et bryllup får han imidlertid beskjed om at han er tilkjent en halv million kroner efter en rettsak og nå kan han fri til "Helene Dyring".

Harry Ivarsons siste stumfilm var "Madame Besøker Oslo" (1927) med premiere den 17.10.1927 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2590 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen og skrev filmmanuset, sammen med Gurli Drangsholt () efter en synopsis av Alf Rød (). 

Medvirkende i filmen var Naima Wifstrand () i rollen som "Madam Vera Wadjewska", Joachim Holst-Jensen () spilte "Baron Felix de Video", Erling Drangsholt () som "Helge Wagelsten", Lars Johannessen () medvirket som "Heegaard, fabrikkeier", Sonja Mjøen () var "Edith", Per Kvist () i rollen som "Båtsmann på "Mayfair"", August Mowinckel-Nilsen () medvirket i rollen som "Freddie Juul", Einar Vaage () spilte "Wagelsteen, bankier", Eugen Skjønberg () i rollen som "Albert", Hilda Fredriksen () var "Kjerringa til Albert", Oscar Leffmann () som "1. Hovedmester", Johs. Jensen () medvirket som "2. Hovedmester", Erling Krogh () i rollen som "Trubaduren" og "Ellen Isefiær () spilte "En gjest". 

Filmen handler om svindlerparet "Madam Vera Wadjewska" og "Baron Felix de Video" som vet at den rike bankieren "Wagelsten" er død og vil tilrane seg hans gods i Norge. Bankierens sønn "Helge Wagelsten" fatter mistanke sammen med "Edith" som han engang har reddet. Efter mange hendelser kommer også politiet på sporet av svindlerparet som flykter i en bil. men de kjører av veien og blir tatt. Svindlerne får sin straff, mens "Helge Wagelsten" får sin belønning i forma v familiens gods og "Edith" som hustru. 

CARL TH. DREYER
Carl Th. Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) blir regnet som en av Danmarks største regissører med international gjennomslagskraft. "Glomdalsbruden" (1926)  hadde premiere den 01.01.1926 på "Admiral Palads & Carl Johan-teatret", Oslo og premiere i Danmark den 15.04.1926 på "Palads", og hadde en filmlende på 2.525 meter.

Carl Th. Dreyer hadde tidligere spilt inn film i Norge, og det var sommeren 1920 da han spilte inn "Prästänkan" (1921), en film om pliktekteskap i 1600 tallets Norge, som ble spilt inn i Lillehammer for det svenske produksjonsselskapet "AB Svensk Filmindustri", Stockholm.

"Glomdalsbruden" (1926) brakte Carl Th. Dreyer tilbake til Norge hvor han denne gangen arbeidet for filmselskapet "Victoria-Film", Oslo, men med svenske investorer. I følge "Aftenposten" morgenutgave tirsdag 30.06.1925 var "Victoria-Film" et norsk-svensk filmselskap og det var direktør Richard-Petersen (??-??) ved "Svenska Biografteatern", som skal ha vært selskapet drivende kraft. Slik jeg tolker "Aftenposten" morgen lørdag 01.05.1926, skal direktør Rich-Peterseu (??-??) ha vært delaktig i æren for "Glomdalsbruden" (1926). I følge "www.imdb.com" filmselskap bare ha produsert denne ene filmen. Årsaken til det kan, i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), skyldes at "Glomdalsbruden" (1926) var den mest kostbare film som inntil da var blitt spilt inn i Norge, og den var så dyr å produsere at tross alt den store sukses fikk ikke filmselskapet igjen de pengene de hadde invistert.  

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer selv ha skrevet følgende om filmen:

"Endnu engang vendte jeg tilbake til Norge og til svensk film, idet jeg for svensk Regning optog Bulls "Glomdalsbruden" i Norge med tp nu afdøde vidunderlige Skuespillere, Stub Wiberg og Harald Stormoen som den rige Bonde og den fattige Bonde, hvis Børn elsker hinanden. De to Bønder bor paa hver sin Side af Elven, den rige i Dalføret, hvor Birk og Bøg løves - den fattige paa Klippesiden, hvor Jorden er sparsom og ugæstmild selv imot Fyr og Gran. Jeg gennemførte, at den fattige Gaardmandssøn Filmen igennem vistes i barske Omgivelser og den rige Bondedatter omgivet af en blidere Naturs Ynde - han paa baggrund af Fyr og Gran, hun paa en BAggrund af Birk og Bøg. Hun selv var slank og smidig som en Birk, han sejg og haard som en lavstammet Gran. Det var Tanken fra min første Film: at karakterisere Mennesker ved deres Omgivelser - om igjen, bare udsat for stort Orkester."

"Glomdalsbruden" (1926) er, i følge "www.wikipedia.org", basert på Jacob Breda Bulls (28.03.1853-07.01.1930) roman "Glomsdalsbruden" (1907) og "Eline Vangen" (1906), og Carl Th. Dreyer har skrevet filmmanuset. I forhold til denne informasjonen har jeg funnet forskjellig informasjon og efter en henvendelse til Lisbeth Richter Larsen (??-), ved "Det Danske Filminstitut", som har rettet opp informasjonen på "www.carlthdreyer.dk", er filmen basert på roman "Glomsdalsbruden" (1907) og enkelte handlingselementer fra "Eline Vangen" (1906).

Filmen ble spilt inn i Norge, i følge "www.carlthdreyer.dk", i løpet av noen uker i sommeren 1925. I motsetning til sine tidligere filmer, hadde Carl Th. Dreyer, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", denne gangen ikke hatt tid til å utarbeide et manuskript. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer i et intervju med "Berlingske Tidende" den 15.04.1926 ha forklart tidspresset som årsak til at han denne gangen ikke forberedet seg grundig til forarbeidet til filmen. Av den årsak ble filmen nærmest inprovisert direkte fra tekstene i Jacob Breda Bulls fortellinger, men han skal ved siden av også ha brukt en liste med scenegjennomgang. Til avisen sa han at:  

”Filmen maatte laves på staaende Fod fra Dag til Dag uden noget Manuskript” 

Utendørsscenen ble tatt opp i Øvre Rendal og innendørsscenene er tatt opp i en lagerhall i Akershus festning. "www.carlthdreyer.dk" viser til kilden "Drum og Drum" (2000) at den dramatiske slutscene er tatt opp i Glomma. I forbindelse med denne sluttscenen sammenligner Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" scenen med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) og cowboyfilmene, der helten svømmer igjennom den rivende elven for redde sin elskede. Til denne scenen var det bestilt en stand in som skulle utføre svømmeturen for Einar Sissener (Einar Rasmus Krag Schnitler Sissener) (21.09.1897-04.03.1968), men det viste seg at vedkommende ikke våget dette, og det er derfor Einar Sissener som selv virvler avsted mellom stenblokkene i elven og til slutt ned et vannfall. Innendørscene er, i følge "www.carlthdreyer.dk", at Carl Th. Dreyer selv i et avisintervju skal ha hevdet at diss opptakene var noe forhastet arbeide. Årsaken er at det kun var satt av noen få dager til casting av skuespillerne og det førte til at opptakene måtte lages på stående fot fra dag til dag, dette uten støtte av manuskript.

Om hendelser under filminnspillingen skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) følgende i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:

"Iscenesetter var den kjente danske filmregissør Carl Th. Dreyer, og det fortelles mange pussige småhistorier om hans fullstendige ubekjentskap med et norske bondemiljø. Imidlertid var det en mann som visste hvad han vilde allikevel.

Han hadde bl.a. satt sig i hodet at han skulde ha en hvit hest til nogen av scenene, og inspisent og rekvisitør blev sendt ut på ekspedisjoner over hen Østerdalen.

Men alt var forgjeves, en helt hvit hest var det umilig å oppdrive. Da tar til slutt inspisienten i sin fortvilelse til den utvei å hjelpe litt på naturen. Og ved hjelp av en bøtte maling fremtryller han en hest så skinnende hvit som nogen kan ønske sig den. Denne hesten blir så sendt opover til regissør Dreyer som befant sig en halv mil eller så oppe i dalen.

En stund efter må inspisienten i telefonen. Det er regissøren, og han er ikke blid.

-Hvad i all verden mener De med dette, mann! Jeg bad Dem skaffe mig en hvit hest, og De sender mig en sebra!

Det viste sig at hesten nok hadde svettet av sig endel av den fine hvite malingen underveis." 

De danske anmeldelser av "Glomdalsbruden" (1926) var, i følge www.carlthdreyer.dk" stort sett positive, men aviserne skrev ikke så mye om filmen. "Berlingske Tidende" omtalte filmen som  ”… en stor og behagelig Overraskelse” og skribeten slår fast, at ”… den gjorde megen Lykke”.

Men en enkelt avis, www.carlthdreyer.dk oppgir her ikke hvilken avis, er ikke så begeistret for filmen, og efter at ha rost "naturbillederne", fokuserer anmelderen på filmens ”mange og stærkt iøjnefaldende Svagheder”. Disse svakhetene begrenser seg til en kritikk av de norske skuespillernes prestasjoner, som får predikatene ”… helt ved Siden af, vage og karakterløse …”, samt at de kritiseres for å stitte inn i kameralisen.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) var dette den filmen som gjorde mest lykke i 1926.

Medvirkende i filmen var, i følge "Det danske filminstitut", Einar Sissner (??-??) i rollen som "Tore Braaten", Stub Wiberg (??-??) som "Ola Glomgaarden", Tove Tellback (??-??) medvirker som "Berit Glomgaarden" og Harald Stormoen (??-??) som "Jakob Braaten" og Alfhild Stormoen (??-??) spilte "Kari Braaten, Jakobs hustru". I følge "Norsk filmografi 1908-1979" var følgende medvirket følgende i hovedrollene: Tove Telleback (??-??) i rollen som "Berit" og Einar Sissener (??-??) som "Tore". "IMDb" har ført opp en del skuespiller som medvirket i filmen og jeg vil her ta utgangspunkt i denne listen. Einar Sissener (??-??) i rollen som "Tore Braaten",  Tove Tellback (??-??) medvirket i rollen som "Berit Glomgaarden", Stub Wiberg (??-??) i rollen som "Ola Glomgaarden", Harald Stormoen (??-??) spilte "Jakob Braaten", Alfhild Stormoen (??-??) tolket rollen som "Kari Braaten, hans hustru", Oscar Larsen (??-??) i rollen som "Berger Haugsett", Einar Tveito (??-??) medvirket som "Gjermund Haugsett, hans sønn", Rasmus Rasmussen (??-??) spilte "Presten", Sofie Reimers (??-??) tolket rollen som "Prestefruen" og Julie Lampe (??-??) spilte rollen som "Gammel-Guri".

Filmen handler om storkaren på Glomsgården, "Ola Glomgaarden", som vil at hans datter "Berit Glomgaarden" skal gifte seg med en rik mann. Men dette er "Berit" ikke enig i da hun vil ha "Tore Braaten" fra nabogården over elven. "Ola Glomgaarden" tar da ut lysning for datteren på falske premisser, men "Berit" rømmer like før bryllupet og slår seg til hos "Tore". Hun blir så meget syk, men klarer seg. Hun søker så forsoning med sin far, men han sier at han ingen datter har. Først da presten foreholder "Ola Glomgaarden" bedrageriet med den falske lysningen, gir han efter for Berit ønske.

Negativen til filmen finnes på "Norsk filminstitutt", Oslo, og tape med ledsagermusik innspilt av Arthur Kleiner () er på "Museum of Modern Art", new Yourk (oktober 1964). 

LEIF SINDING
Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) kom fra en familie med mye kunstnerisk kreativitet, og han startet som journalist og fra 1918 redigerte han et av de tidligste filmtidsskriftene i Norge, "Helt og Skurk". Innenfor film startet han som en slags produksjonskoordinator på Erling Eriksens film "Kjærlighet På Pinde" (1922). Hans første selvstendige regioppgave var "Den Nye Lensmannen" (1926), som var bygd på folkekomedien "Den nye lensmannen" () av Ludvig Müller () og var arketypisk for den populære norske spillefilmen i 1920- og 1930-årene. Den inneholdt både en bonderomantisk faktor, med konflikten kakser mot husmenn, odelsjenter mot fattiggutter og omvendt, og den hadde også med skildringer av tatere og sigøynere.

"Den Nye Lensmannen" (1926) hadde premiere den 06.09.1926 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2083 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen sammen med Arthur Thorell (), var han produksjonsleder og skrev filmmanuset. "Den norske Hestskofabrikk" i Oslo ble brukt som atelier. Det var nye selskapet "Sveafilm" som stod for produksjonen. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 15, den 09.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) var dette den første filmen som ble laget i 1926.

I følge journalist Sm i "Aftenposten" aften onsdag 28.07.1926 var dette "Svalefilms" første sommerfilm.

"Hvad den første sommerfilm, "Den nye lendsmanden", angaar, saa er filmen alt solgt til Sverige, hvor den kommer op i Stockhold i nær fremtid. Kanske Sveriges hovedstad da faar øiet oplatt for at Sindings importerte svenske primadonna, Anna-Brita Rydding, er for god til at spille Ofelia og Julie i landsorten længer. Det skal være noget av det forfærdeligste i verden at leve som trageienne i den svenske landsort, stakkar."

Medvirkende i filmen var Haakon Hjelde () i rollen som "Franz Joseph, en tater", Anna-Brita Ryding () medvirket som "Ragnhild", Ulf Selmer () spilte "Knut Øverbø, en storkakse", Einar Rose () medvirket i rollen som "Per Storflaten", Martin Linge () var "Ola, en husmannsgutt", Ragnvald Wingar () som "Jens Brødlaus, en småbruker, Marie Hedemark () spilte "Hans kone", Mally Haaland () som "Signors, deres datter", Ranveig Aasgaard () i rollen som "Marit, tjenestejente", Ellen Astrup () spilte "En hulder", Helga Rydland () som "En fantekjerring", Robert Sperati () var "Haugkallen", Ellen Sinding () som "Danser" og Maina Claes () i rollen som "Danser". 

Filmen handler om tateren "Franz Joseph" som kommer til en liten fjellbygd som ventere på en ny lensmann. Han utgir seg for denne og det tar ikke lang tid før han forelsker i kaksen "Knut Øverbøs" datter "Ragnhild" som vil ha gift med en storbonde. Men "Ragnhild" elsker den fattige husmannsgutten "Ola" og da "Franz Joseph" forstår hvordan det henger sammen, sørger han for at "Ragnhild" får sin "Ola" og leverer tilbake alt han har stjålet, idet han gir seg til kjenne. Det resulterer at han blir kjeppjaget ut av bygden.

Leif Sinding regisserte to filmer i 1927 og den første var "Fjeldeventyret" (1927) som hadde premiere den 31.01.1927 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2083 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen, var han produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Anker Bjerregaards () syngespill "Fjeldeventyret" (). Filmen ble tatt opp på Norsk folkemuseum og i følge "Aftenposten" aften onsdag 28.07.1926 ble:

"...endel av filmens scener skal optas paa det blide Lillehammer og resten i Romsdalens vilde trakter."

"Aftenposten" aften skrev onsdag den 28.07.1926 om innspillingen av den filmen. Journalist Sm skrev bl.a. at:

"Derfor gaar Svalefilm igang med endnu en sommeroptagelse. Den 15de august begynder sitter kameraet at den enstonige melodi som lyder som musik i filmfolks ører, og forsaavidt faar det nye stykke musikledelsagelse, skjønt det er bedre vant. Hittil har det altid været Valdemar Thranes fortryllende musik som har fulgt handlingen. Ti det er Bjerregaards "Fjeldeventyret" somskal filmes. Bjerregaards syngestykke av 1825 skal bli en film av aargang 1926. Saadan kan det gaa, naar 101 aar er ute....

- - -

"Hvem skal spilde med i "Fjeldeventyret" er endnu ikke helt bestemt, men sandsynligvis kommer den danske filmskuespillerinde Henny Geermann "De husker hende kanske fra Piazza del Popolo-filmen?) til at ha en hovedrolle. At norsk-franskmanden Håkon Hjelde blir en av studentene (han er forresten forhenværende mediciner fra det norske Frederiks), og at Leif Sinding skal staa for regien er imidlertid helt sikkert. Likeledes at endel av filmens scener skal optas paa det blide Lillehammer og resten i Romsdalens vilde trakter."

Medvirkende i filmen var Ulf Selmer () i rollen som "Østmoe, lensmannen", Henny Geermann () spilte "Marie Østmoe, lensmannens datter", Anna-Brita Ryding () som "Ragnhild, lensmannens niese", Josef Sjøgren () var "Mons Østmoe, under-lensmann", Haakon Hjelde () i rollen som "Wilhelm, student", Per Kvist () medvirket i rollen som "Ole Finberg, student", Henry Gleditsch () spilte "Hansen, student", Ellen Sinding () som "Aagot, fjellpike", David Knudsen () var "Sorenskriveren", Sæbjørn Buttedahl () i rollen som "Jon", Arthur Barking () medvirket som "Ole Sørbraaten" og Jakob Amundsen () spilte "Mads". 

Filmen handler om "Marie Østmoe", datteren av lensmannen ", som skal gifte seg med underlensmannen "Mons". Hun liker ham ikke og under et opphold i byen faller hun for studenten "Wilhelm". Denne drar med to venner på fottur til "Maria Østmoes" bygd samtidig som underlensmannen "Mons" er på jakt efter tre unnvekne fanger. Han slår kloen i de tre og triumferer over bragden. Men i forhørsretten neste dag viser det seg at "Wilhelm" er "sorenskiverens" nevø, "Mons" er derfor slagen og "Marie Østmoe" får sin "Wilhelm". 

Den andre filmen Leif Sinding regisserte det året var "Syv Dager For Elisabeth" (1927) med premiere den 28.11.1927 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2072 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen, var han produksjonsleder og skrev filmmanuset sammen med Arvid Skappel (), som var efter Arvid Skappels novelle "Påskeflirt". Med denne filmen gikk Leif Sinding for første gang inn i en mer urban og kontemporær setting. "Den norske Hestskofabrikk" i Oslo ble brukt som atelier.

I "Aftenpostens" A-magasin den 03.11.1927 hadde magasinet et tosiders artikkel om innspillingen av Leif Sindings "Syv Dager For Elisabeth" (1927). Desverre er det veldig mange billeder og lite med tekst, men jeg vil her gjengi et utdrag av artikkelen:

"I en nær fremtid faar den norske vinterfilm "Syv dage for Elisabeth" sin Oslo-premiére. I en anledning har A-Magasinet bedt instruktøren, Øeif Sinding, fortælle et og andet fra filminnspillingen. Det gaar rykter om et slagsmaal mellem Hjelde og Selmer....

-Ja, jeg maa selv si, at det slagsmaalet er godt, sier Sinding. Men saa er det ikke noget lekeslagsmaal. Det var bittert alvor - baade skuespillerne og jeg var blit enige om at vi denne gang skulde lave noget virkelig, noget som selv amerikanerne ikke behøvet at skamme sig for. Og efter fløere ukers omhyggelige forberedelse gikk det løs. Slagsmaalet var saa realistisk, at vi som stod bak kameraet formelig frøs. Hvsi vi ikke visste, at Haakon Hjelde og Ulf Selmer var de beste venner av verden i privatlivet, skulde vi ha trod, de var dødsfiender. Det er det mest bloddryppende opgjør jeg har været vidne til.

-Blodet og skrammen, som vanligvis markeres med sminke, var her naturlig nok. Men slagsmaalet holdt paa at bli skjæbnesvangert for indspillingen: baade Hjelde og Selmer var sengeliggende dagen efter, og begge var spilleudyktige i over 8 dage."  

Medvirkende i filmen var Magda Holm () i rollen som "Elisabeth Borg", Haakon Hjelde () medvirket som "Rolf Heller", Ellen Sinding () spilte "Lucie Breien", Hilda Fredriksen () var "Henriette Kaspar", Ragnvald Wingar () som "Joachim Jensen, kolportør", Emmy Worm-Müller () medvirket i rollen som "Josefine Hansen, pleiemor", Ulf Selmer () spilte "Frantz Markel", Per Kvist () som "Gunnar Erlind, lektor", Rolf Knudssøn () i rollen som "Jan Drescher von Crongreen", David Knudsen () medvirket som "Thomas Heie, konsul", Henry Gleditsch () spilte "Morten Gribb, journalist", Harriet Paulsen () som "Kathleen Wilson", Arne Svendsen () var "Vaaler, direktør", Bergljot Vedène () i rollen som "Madam Carena, russisk balerina", Sverre Arnesen () spilte "En pokerspiller", Lizzie Florelius () medvirket som "Anna Palme", Arthur Barking () i rollen som "Portieren på hotellet", Kaare Knudsen () spilte "Knut, en fjellfører" og Sonja Henie () medvirket i rollen som "En ung skøyteløperske". 

Filmen handler om "Elisabeth Borg" som vinner den største gevinsten i pengelotteriet og sammen med kooegaen "Lucie Breien" reiser de på påsketur i høyfjellet. Kjeltringen "Franz Markel" får nyss i at hun har vunnet en stor sum og driver med skurkestreker overfor "Elisabeth Borg". Men han blir avslørt og straffet av millionærsønnen "Rolf Heller". "Elisabeth Borg" og "Rolf Heller" blir forlovet og "Elisabeth Berg" finner sin far som hun tidligere ikke har hatt kontakt med.

Det skal nevnes at i følge journalist Sm i "Aftenposten" aften onsdag 28.07.1926 hadde filmselskapet "Svalefilm"også planer om å filmatisere "En glad gut". Sm skrev at:

"Den tredje film som Svalfeilm skal opta - riktignok ikke før til til neste aar - blir Bjørnstjerne Bjørnsons "En glad gut". Manuskriptet vil bli utarbeidet i samraad med Bjørn Bjørnson, og teaterchefen har ogsaa lovet at gi raad og vink naaar skuespillerne skal uttas. Saa det blir nok illuderende kunstnere vi gjenfinder baade som velagtede pige Marit Knudsdatter Hejdegaardene og ungkarl Øivind Thoresen Pladsen. Hva den tredje hovedrolle, bukken, angaar, blir det vel værre at finde en person til den. Men der er dog to som kan komme i betraktning: En luthsangerinde og en reserve-teaterkritiker har et henholdsvis fornavn og efternavn som tyder paa, at de begge skulde kunne illudere som bukken."

Men av grunner som jeg foreløpig ikke har funnet så ble det ikke noe av denne filminsspillingen for efter innspillingene i 1926 gikk det noen år trått for Leif Sinding, med en hel del filmplaner han aldri fikk realisert, bl.a "En glad gut", "Den siste viking" () efter Johan Bojers () roman "Den siste viking" () og en film om "Tordenskjold". Av disse filmene ble bare "En glad gut" filmatisert og det var først i 1932 hvor John W. Brunius () hadde regien og "A/S National Tonefilm" stod for produksjonen.

WALTER FYRST
Walter Fyrst (Walter Fürst) (06.06.1901-22.02.1993) fornorsket efternavnet fra "Fürst" til "Fyrst" sommeren 1940. Ut i fra informasjon fra hans selvbiografi "Min sti". I følge ham selv var han i oppveksten en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom som tok livet som det kom og da han strøk i to fag efter første klasse på gymnasiet tok han det med stor fatning. Ganske tidlig ble han interessert i salg og tok seg deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper, kunnskaper han fikk godt bruk for da han solgte alt unna på det daglige sommertorvet på Tønsberg når han hadde sommerarbeid som gårdsarbeider på Foynland. 

Ganske tidlig begynte han å arbeide med filmproduksjon og reklame og i 1924 lagde hans sin første av mange reklamefilmer. Slik jeg har forstått det betraktet han arbeidet med sine to spillerfilmer "Troll-Elgen" (1927) og "Cafe X" (1928) som "sommerjobber" mens han jobbet mest med reklame. I 1930 var han sentral da "Norske Filmprodusenters Forening" ble stiftet og var formann de to første årene. I 1932 laget han den første norske lydfilmen, "Prinsessen som ingen kunne målbinde" (1932), basert på det norske folkeventyret.

Walter Fyrsts første spillefilm var "Troll-Elgen" (1927) som hadde premiere den 26.12.1927 og hadde en spilletid på 95 minutter og filmlengde på 2102 meter, for sitt eget filmselskap "Fyrst-Film". Ved siden av regien stod han også for klippingen av filmen. Alf Rød (??-??) stod for filmmanuset som var basert på Mikkjel Fønhus (14.03.1894-??.1973) første roman "Troll-Elgen" (1921). 

Medvirkende i filmen var Tryggve Larssen (03.10.1887-28.06.1967) i rollen som "Sjur Renna "Gaupa"", Bengt Djurberg (Bengt Ludvig Djurberg) (23.07.1898-02.11.1941) som "Hans Trefothaugen", Julie Lampe (13.07.1870-20.12.1948) spilte "Turi Trefothaugen, mor til Hans", Tove Tellback (??-??) medvirket som "Ingrid Rustebakke", Harald Stormoen (??-??) i rollen som "Hallstein Rustebakke, storbonden", Einar Tveito (14.04.1890-??.01.1958) medvirket som "Gunnar Sløvika, hestehandler", Egil Hjorth-Jenssen (Egil Hjort-Jensen) (18.03.1893-08.11.1969) som "Tølleiv, tjenestegutt på Rustebakke", Mimi Kihle (??-??) i rollen som "Bellina, danser", Hauk Erlendson Aabel (21.04.1869-12.12.1961) tolket rollen som "Piper, direktør" og Nils Ahrén (??-??) spilte "P. Rustebakke, rik slekting".

Filmen handler om at folk mener at Troll-Elgen i virkeligheten er en død mann som går igjen i dyreham og i følge mytene skal finnes i skogens dyp. Noen tror at den som klarer å drepe den, vil med det samme vinne rikdom og berømmelse. Mens andre tror at det vil bringe dem ulykke. Mange vil felle den, bl.a. en gruppe jegere og den fattige husmannsgutten "Hans Trefothaugen" som er forelsket "Ingrid" som er datter til storbonden "Hallstein Rustebakke". Storbonden vil helst at datteren skal gifte seg med "Gunnar Sløvika", en mann hun ikke vil vite av. Samtidig har storbonden lovet "Hans Trefothaugen" at dersom han dreper Troll-elgen er "Ingrid" hans. En sen kveld trekker "Gunnar Sløvika" kniv mot "Hans Trefothaugen" og faller for sin egen kniv. "Hans Trefothaugen" tror at han har drept sin rival og flykter til byen hvor han livnærer seg som sirkusartist. I filmen er det her en lang sekvens med gjengivning av en danseforestilling. "Hans Trefothaugen" forstår efterhvert at han må vende hjem og det blir bevist at han er uskyldig. Han skyter så Troll-elgen og får sin "Ingrid".

Filmen høstet i sin tid anerkjennelse blant annet for sin gode kamerakjøring og en effektfull bruk av norsk natur, og eksempler på det er at de fleste elgscenene er filmet med ekte elger i Oslomarka. Selve handlingen i filmen kan nok virke noe banal, men den svenske filmforskeren Rune Waldekranz (14.09.1911-15.05.2003) har filmen til "…norsk films mest geniune og beste prestasjon under stumfilmepoken."

Walter Fyrsts andre og siste fim var "Cafe X" (1928) med premiere den 05.11.1928 og hadde en spilletid på 100 minutter og filmlengde på 2196 meter, for sitt eget filmselskap "Fyrst-Film". Ved siden av regien stod han også for filmmanuset, klippingen og var produksjonsleder. Medvirkende i filmen var Tove Tellback (??-??) i rollen som "Lilly", Bengt Djurberg (Bengt Ludvig Djurberg) (23.07.1898-02.11.1941) spilte "Karl Kraft, journalist", Ellen Isefiær (07.11.1899-??.1985) som "Journalist i "Dagsavisen", Harald Steen (02.04.1886-18.04.1941) medvirket som "Pålsen, kafevert", Egil Hjorth-Jenssen (Egil Hjort-Jensen) (18.03.1893-08.11.1969) i rollen som "Enok Sørensen, kelner", Nicolai Johannsen (??-??) tolket rollen som "Slakteren, smugglerkaptein", Kaare Bertrand (??-??) som "Spikern", Signe Heide Steen (17.05.1881-18.10.1959) i rollen som "Fru Hansen", Hans Erichsen (??-??) medvirket som "En dekksgutt og trekkspiller" og Reidar Roy (??-??) som "En smugler". 

Filmen handler om at det går rykter i Oslo om at det pågår våpensmugling. Journalist "Karl Kraft" får i oppdrag fra sinredaktør om å avsløre dette. Sporet fører han til de gamle trerønnene i Vika, hvor han på Pålesens kafé treffer servitrisen "Lilly". Det ender med at de blir forelsket i hverandre, han får henne på bedre tanker enn å delta i smuglingen og sammen avslører de banden.

UWE JENS KRAFFT
Den eneste filmen Uwe Jens Krafft (??-??) regisserte var "Bergenstoget Plyndret I Natt" (1928) med premiere den 08.10.1928 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2172 meter. Ved siden av regien stod han for klippingen av filmen og skrev filmmanuset efter Jonathan Jervs (Nordahl Grieg) () roman "Bergenstoget plyndret i natt". Han medvirket også som "Nils Elstad, generaldirektør". Filmen ble bl.a. spilt inn ved "UFAs" atelier i Berlin.

Medvirkende i filmen var Aud Egede Nissen () i rollen som "Grete Elstad", Paul Richter () medvirket i rollen som "Tom Heiberg, student", Uwe Jens Krafft ()  spilte "Nils Elstad, generaldirektør", Ada Kramm () var "Eva Krohn", Fridtjof Mjøen () medvirket som "Lund, løytnant", 
mFrederik Schumann () var "Biologen, student", Lauritz Johnson ) i rollen som "Johan Bratt", Jon Johnson () spilte " Tiurjegeren, student", Olaf Engebretsen () som "Bokseren", Henry Bender () i en rolle, Julietta Brandt () i en rolle, Gustav Fersburg () spilte "Prikken", Karl Harbacher () i en rolle, Rudolf Lettinger () i en rolle, Ida Perry () i en rolle, Ilse Stobrawa () i en rolle, Hedwig Wangel () i en rolle og Aruth Wartan () i en rolle. 

Filmen handler om studenten Tom Heiberg" som er forelsket i "Grete Elstad", datter av generaldirektøren for NSB "Nils Elstad". Hans rival er løytnant "Lund". "Tom Heiberg" har fått jobb som reklamesjef i NSB og skal lage reklame for Bergensbanen. Med hjelp av gode venner plyndret han natt til første april Bergenstoget og slipper unna forfølgerne med "Lund" i spissen. Men så viser det seg at "Tom Heiberg" har laget sin vellykkede reklame, overlater alt tyvegods til generaldirektøren, og får sin "Grete Elstad".

RAGNAR WESTFELT
Ragnar Westfelt (??-??) regisserte bare en film, "Viddens Folk" (1928), i sin korte filmkarriere. Filmen hadde premiere den 26.12.1928 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 1834 meter. Ved siden av regien var han produksjonsleder, stod for klippingen av filmen og skrev filmmanuset efter Bertil Lundquists () fortelling.

Medvirkende i filmen var Einar Tveito () i rollen som "Lapp-Nils", Mona Mårtenson  () som "Nina", Tore Lindwall () spilte "Mats", Tryggve Larssen () medvirket som "Borka, far til Nina", Sigurd Eldegard () i rollen som "Sorenskriveren" og Snefrid Aukland () spilte "Ei trollkjerring". 

Filmen handler om "Lapp-Nils" og "Nina" som er forelsket, men hennes far "Borka" har planer om å gifte henne med "Mads". Så skjer det at "Lapp-Nils" blir uskyldig dømt, men klarer å flykte fra fengslet. "Borka" ber en trollkjerring" om å hjelpe seg og hun overbeviser "Nina" om "lapp-Nils" skyld. Det ender med at "Lapp-Nils" blir beskutt av "Borka" og "Lapp-Nils" faller utfor et stup. Til brylluppet dukker "Lapp-Nils" opp, den fordrukne "Mads" tror han ser et gjenferd og tilstår for "Nina". I fylla faller "Mads" utfor et stup og "Lapp-Nils" og "Nina" kan får hverandre.

DR MÜLLER
Dr Müller (??-??) bidro  bare med en film på slutten av stumfilmsperioden, "Frøken Statsadvokat" (1929), i norsk filmhistorie. Filmen hadde premiere den 26.12.1928 og hadde en spilletid på xx minutter og filmlengde på 2463 meter. Ved siden av regien stod han også for klippingen av filmen. David D. S. Arnesen () og Jane Bess () stod for filmmanuset som var efter Peter Bendows () fortelling "Frøken statsadvokat" () som ble trykt i "Oslo Illustrerte".

Medvirkende i filmen var Aud Richter () i rollen som "Cand. jur. Eva Holst", Paul Richter () spilte "Rolf Brønne", Mona Mårtenson () medvirket som "Karen Sofie, hans kusine", Fritz Kortner () i rollen som "Konsul Bakhaug", Synnøve Tessmann () i en rolle, Sigmund Ruud () i en rolle og Mildred Mehle () i en rolle.

Filmen handler om "Rolf Brønne" som kommer hjem til den lille byen og har det snart gående. Hans kusine "Karen Sofie" er glad i en maler og ber "Rolf Brønne" om å hjelpe seg mot faren, "Konsul Bakhaug". "Eva Haug" misforstår dette og tror at et er noe mellom de to. Da hun elsker "Rolf Brønne" sier hun i fortvilelse ja til "Bakhaug", men da hun får vite den egentlige sammenhengen, trekker hun tilbake sitt ja. Da vil ikke "Bakhaug" hjelpe hennes far som er i pengeknipe. Det fører til at faren skriver falskt, men "Rolf Brønne" får skylden og stilles for retten som adminisreres av "Eva Holst". Der blir alt oppklart, faren dør og "Eva Holst" og "Rolf Brønne" får hverandre.

GEORGE SCHNÉEVOIGT
George Schnéevoigt (Fritz Ernst George Fischer) (23.12.1893-05.02.1961) var en dansk regissør og fotograf. Som 14-åring reiste han sammen med sin finskfødte mor Siri Alina Schneevoigt () til Berlin. Hun var kunstfotograf og hadde et eget atelier. Han ble efter endte skolegang utdannet som fotograf, men allerede i sine skoleår fikk han en stor interesse for teater. Han leste hos den store karakterskuespillerinne Tilla Durieux (Ottilie Godeffroy) (18.08.1880-21.02.1971) og hos Ludvig Hartau (19.02.1877-24.11.1922) og debuterte 19 år gammel på "Neues Schauspielhaus" i Berlin hos Max Reinhardt (09.09.1873-31.10.1943) i Bjørnstjerne Bjørnsons (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910) "Over Ævne" (1881), et mystisk og symbolsk drama hvor Bjørnstjerne Bjørnson gikk kraftig til rette med de abnorme utslag av religiøst svermeri.

I Berlin møtte han sin kommende hustru danserinnen og skuespillerinnen Tilly von Kaulbach (Henriette Mathilde Frederiksen - kaldet Tilly) (08.08.1874-01.06.1966), som i 1899 først var gift med kunstmaler Robert Wilhelm Piloty Kaulbach (1877-1908) og de reiste sammen tilbake til Danmark og startet i 1913 filmselskapet "Kaulbachs Kunstfilm", som kun fikk en kort levetid. Selskapet var oppkalt efter hans daværende hustru som han giftet seg med 23.02.1915. Jeg har ikke funnet noen kilder til selskapets produksjon, men i et intervjue har George Schnéevoigt nevnt en enkel tittel "Stærkere end Dynamit" (??). Men i følge "www.danskefilm"  produserte selskapet flere filmer: 

"Selskabet fik dog ingen lang levetid og filmtitlerne "Skelethånden", "De mystiske Z-stråler", "Dykkerklokkens hemmelighed" og "Kong Alariks gravkammer" var ikke dem som kom til at præge hans senere arbejder."

Det første ekteskapet ble senere oppløst og han giftet seg for andre gang med Elisabeth Schnéevoigt (kaldet Lis) (??-??). De har her vært noe vanskelig å vurdere hvem han giftet seg med først da "Det danske filminstitut" og "www.danskefilm.dk" motsier hverandre og det virker som "www.danskefilm.dk" roter noe med navnene.

Som 21-åring debuterte han i 1915 som regissør hos "Nordisk Films Kompagni", hvor det i første omgang bare ble en liten håndfull iscenesettelser på bakgrunn av egne manuskripter. Gjennom 1920 årene ble oppgavene som filmfotograf mere markante, ikke minst fordi Carl Th. Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) brukte ham på fire av sine tidligste filmer: regidebuten "Blade af Satans Bog" (1921), som ble produseret av "Nordisk Films Kompagni" i 1919, den svenske "Prästänkan" (1921), "Der var engang" (1922) efter Drachmanns skuespill og "Du skal ære din Hustru" (1925). 

I Norge regisserte George Schnéevoigts første film i 1926. Det var "Baldevins Bryllup" (1926) som hadde premiere den 22.11.1926 og hadde en spilletid på 126 minutter og filmlengde på 2785 meter. Ved siden av regien hadde han og ansvaret for filmmanuset, klipping og det var han som var produksjonsleder. historien i filmen er basert på Vilhelm Krags (Vilhelm Andreas Wexels Krag) (24.12.1871-10.17.1933) komedie "Baldevins bryllyp" (1900). Produksjonsselskapet var "A/B Svenska Biografteaters filia" og dette skal ha vært deres eneste filmproduksjon i Norge. "Oslo Sporveiers" vognhall på Majorstuen ble brukt som atelie.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), må det hvile en uheldig skjebne over Vilhelm Krag på film, dette da hverken Rasmus Breisteins (??.1890-16.10.1976) film "Jomfru Trofast" (1921) eller George Schnéevoigts film "Baldevins Bryllup" (1926) ble noen sukses til tross for en "god presse" i Oslo. 

Medvirkende i filmen var Einar Sissener (21.09.1897-04.03.1968) i rollen som "Baldevin Jonassen", Victor Bernau (??-??) spilte "Simen Sørensen", Johanne Voss (??-??) tolket rollen som "Ollevine", Betzy Holter (??-??) medvirket som "Madam Salvesen", Jens Holstad (??-??) spilte "Hoppe, snekker", Nicolai Johannsen (??-??) i rollen som "Braa, skipper", Hilda Fredriksen (18.12.1873-30.01.1945) medvirket som "Jomfru Bertelsen", Sverre Arnesen (??-??) spilte "Müller, hyrbas i Lubeck", Amund Rydland(25.11.1888-16.02.1967) i rollen som "En sølvtøy-tyv", Karl Holter (30.06.1885-??.1960) som "En slakter" og Ernst Albert (??-??) i rollen som "En krovert".

Handlingen er lagt til en Sørlandsby hvor "Simen Sørensen" og "Ollevine Sørensen" bor. "Simen Sørensen" er den som liker å ta seg en støyt, mens "Ollevine Sørensen" liker å slarve med nabokonen "Madam Salvesen". "Sørensens" skal leie ut kammerset og "Simen Sørensen" sørger da for at hans svirbror "Baldvin Jonassen" får det. "Simen Sørensen" rigger ham ut, så han gjør inntrykk på "Madame Salvesen". Han får en lett oppgave og snart kan Baldvins bryllup feires hos "Sørensens". 

Det skal her nevnes at filmen er restaurert og ble vist den 10.11.2006 på "Kristiansand kino" i anledning av "Norsk filminstitutts" 100-års jubiléet. 

George Schnéevoigts neste film i Norge kom tre år efter den forrige og ble hans siste stumfilm. Det var "Laila" (1929) som hadde premiere, først i Danmark, den 06.10.1929 på "Palads" før den hadde premiere i Norge den 12.10.1929. Filmen hadde en spilletid på 165 minutter og filmlengde på 3324 meter. Her stod han også for filmmanuset som var basert på professor Jens Andreas Friis (02.05.1821-16.02.1886) roman "Fra Finmarken" (1881), som senere ble gjennutgitt under titlen "Laila". Eksteriørscenene ble spilt inn i Finmark og Troms interiøeopptakene er filmet inn på "Nordisk Films Kompagnis" atelier i Valby.

Medvirkende i filmen var Mona Mårtenson (Monica Ingeborg Elisabeth Mårtenson) (04.05.1902-08.07.1956) spilte rollen som "Laila", Tryggve Larssen (03.10.1887-28.06.1967) medvirket som "Jåmpa", Harald Schwenzen (??-??) som "Anders", Peter Malberg (21.09.1887-23.06.1965) i rollen som "Aslag Laagje", Cally Monrad (??-??) spilte "Mor Laagje, hans kone", Henry Gleditsch (Henry Cochrane Williamson Gleditsch) (09.11.1902-07.10.1942) tolket rollen som "Mellet", Finn Bernhoft (06.02.1898-27.04.1981) som "C.O. Lind, handlesmann", Lilly Larson-Lund (18.04.1905-??) i rollen som "Hans hustru", Ibe Brekke (27.02.1895-??) medvirket som "Magga, tjenestepike hos Lind", Aslag Aslagsen Sara (??-??) spilte "Lasse, en tjenestegutt", Rasmus Christiansen (23.05.1885-25.09.1964) i rollen som "Bror til C.O. Lind", Alice O'Fredericks ((Alice Otha Frederiksen) (08.09.1899-18.02.1968) spilte "Inger" og Mattis Morotaja (??-??) som "Melet som liten gutt". 

Filmen handling begynner med at et følge på vei til dåpen blir av jaget av ulv og "Linds" datter som skal døpes, faller ut av pulken. Hun blir reddet i siste øyeblikk av "Jåmpa" som oppdrar henne med navn "Laila" som sin egen datter. Mange år senere blir "Laila" forelsket i sin fetter "Anders", men han kommer til et stevnemøte og hun tror at han har sveket henne. Hun skal gifte seg med "Mellet", men "Jåmpa" får varslet "Anders" som så vidt når frem før vielsen. Alt blir oppklart, og "Laila" faller i "Anders" armer.

Filmen ble en suksess viste en profesjonalitet som hadde en høyere kvalitet enn samtidens filmer og flere av de filmene som laget senere. Innholdmessig er filmen både antropologisk og filmatisk interessant ved bla.a hvordan samene ble fremstilt i filmen. Bortsett fra at en av samene ble intrudusert som en blanding mellom vildyr og menneske, har filmen en positiv skildring av samene, tatt i betrakningen at filmen ble laget i 1929.

George Schnéevoigts siste film i Norge var "Eskimo" (1930) som er den første lydfilmen som ble produsert i Danmark, men har fått status som norsk film. Det var tre produksjonsselskaper som stod for filmen, "Nordisk Tonefilm", "Skandinavisk Talefilm" og "Norrøna Film". Det var "Nordisk Tonefilm" som stod for atelier, apparater til rådighet og realiseringen innbefattet en reise til Grønland, en reise som varte i 48 dager, hvor en tredjedel av filmen ble tatt opp. Interiøeopptakene er filmet inn på "Nordisk Films Kompagnis" atelier i Valby. Det ble spilt inn fire versjoner av filmen, en skandinavisk med norsk tale, en tysk,en stumog en fransk. De medvirkende på de første filmene var de sammen, men i den franske versjonen medvirket bare franske skuespillere.

"Eskimo" (1930) hadde hadde premiere, først i Danmark, den 09.10.1930 på "Kinopalæet" før den hadde premiere i Norge den 13.10.1930. Filmen hadde en spilletid på 89 minutter og filmlengde på 2544 meter. Ved siden av regien stod han også for klippingen. filmen er efter Helge Bangsteds (??.1898-??.1974) roman "Eskimo" (??). Siden dette er en lydfilm faller den utenfor rammen for denne hjemmesiden og jeg vil derfor ikke gå mer inn på innholdet og skuespillere som medvirket.

TALEFILMEN
Men selv om "Eskimo" (1930) var den første talefilmen, så hadde det i 1929 vært debatt i avisene om denne nye teknologien. I følge flere artikler jeg har lest så oppstod det problemer i overgangen til talefilm i forhold til yrkesgruppene musikere og skuespillere. Jeg vil her kort ta for meg disse problemstillingene som "Aftenposten" tok opp på den tiden.

Jeg har funnet en artikkel i "Aftenposten" morgen torsdag 28.11.1929 "Skuespillerne og talefilmen. Et møte mellem skuespillerne og teaterdirektørene." Der skriver de om at talefilmen går sin seiersgang over hele verden og at den tid vil komme da det vil bli en stor konkurranse mellom talekinoene og teatrene. Da artikkelen ble skrevet så måtte alle talefilmene importeres, men "Aftenposten" skriver det på den tiden var mange planer om å produsere norsk talefilm. Foreløpig var det da snakk om små talefilmer, men at når først begynnelsen er gjort så vil talefilmproduksjonen øke. Videre står det i artikkelen at det i den nærmeste fremtid vil bli foretatt en del prøveopptak, for så å gå igang med en norsk ukerevy med tale- og lydfilm. "Aftenposten" viser i artikkelen til telegrammer som har fortalt om dannelse av store skandinaviske lydfilmselskaper, som skal levere talefilm til Norge, Sverige og Danmark.

Men i forhold til lydfilmen så tok "Aftenposten" opp problemstillingen om skuespillerne uhindret av sitt arbeide på teatrene kunne delta i talefilmopptek. For på slutten av november 1929 skal det ha vært avholdt møter hvor skuespillerforbundets styre og byens teaterdirektører deltok og diskuterte saken. For "Aftenposten" viser her til de kontrakter skuespillerne hadde med teatrene, som var "Norsk Skuespillerforbunds" normalkontrakter som var vedtatt av både skuespillerforbundet og teatrene, som gir skuespillerne adgang til å filme i sommerferien. Men i følge kontrakten var enhver annen opptreden forbudt, det være seg også i radio, og det kunne kun finnes sted efter konferanse mellom skuespilleren og teatrets direktør i hvert enkelt tilfelle.

Men hva så med talefilmen? Som "Aftenposten" skriver så var det ingen som tenkte påtalefilmen og dens muligheter da kontrakten ble skrevet. Dermed vaar spørsmålet om begrepet film også kunne anvendes på talefilm slik at skuespillerne ifølge sine kontrakter hadde anledning til å medvirke ved talefilminnspilling i sommerferien. På det idspunktet var ikke denne saken avklart og det ble vist til at "Skuespillerforbundets" styre måtte forelegge spørsmålet på forbundets generalforsamling, som ikke ble avholdt før februar 1930. På slutten av artikkelen skriver "Aftenposten" at de hadde henvendt seg til en rekke skuespillere og teaterdirektører, men ingen ville uttale seg nærmere om saken. Jeg har foreløpig ikke funnet noen artikler som tar for seg resultatet av denne generalforsamling.

I forhold til situasjonen for musikerne skrev G. Hammerstrøm (), formann i "Oslo Musikkforening" et innlegg "Lyd- og talefilm kontra stumfilm." i "Aftenposten" aften onsdag 19.02.1930. Der skriver han at de har mottatt følgende:

"På grunn av at en de kinomusikere har mistet sine stillinger og at der fra høsten ytterligere bebudes installering av flere lyd- og talefilmapparater, hvorved vel flere kinomusikere mister sine stillinger, har undertegnede været i Stockholm for å studere lydfilmens innførelse derborte."

UTFORDRINGENE FOR NORSK FILM I 1930
I "Aftenposten" aften lørdag 18.10.1930 skrev Walter Fürst artikkelen "Norsk film  på skilleveien. Vi må få kontigentsystem." Han starter innlegget med en oppsummering av situasjonen for norsk film.

"Norsk film har alltid ført en kummelig tilværelse.
Man kan si at den fortjener ikke bedre, fordi den aldri har vist sig som noget særlig fremragende. Og norske filmfolk er selv de første til å innrømme at meget burde været anderledes.
Men skal dommen over vår produksjon bli rettferdig, må der sees litt på de arbeidforhold filmen har hatt i Norge.
Det er dobbelt grunn til å gjøre op status nettop nu, fordi vår filmproduksjon idag, som følge av talefilmens seiersgang, mer enn nogensinne står stillet overfor spørsmålet: være eller ikke være."

Efter denne innledningen tar Walter Fürst kortfattet for seg filmperioden 1907 - 1930. Her hevder han at av de 27 filmene som er laget siden 1920 så er kvaliteten gjennomgående ikke så imponerende. Han mener at det er bare 2 - 3 av disse som har gjort seg bemerket utenfor landets grenser. Han forsetter sin artikkel med en forklaring på hvorfor norsk film havnet i den situasjonen den gjorde. Han hevder at det er fire årsaker til at vi har "ligget så totalt i bakevje."

1) Manglende kapital. Her hevder Walter Fürst at det alltid har vært vanskelig å reise kapital til å produsere film. Av den grunn har innspillingene vært så billigst som mulig. I perioden 1920 - 1930 har har de fleste filmene kostet kr 30 000 og kr 70 000 å produsere. Tilsvarende for svenske filmer er at det gjennomsnittelig ble brukt kr 70 000 til kr 150 000. Enkelte filmer skal ha kostet over en million kroner.

2) Mangel på atelier. Walter Fürst påpeker her at norsk filmproduksjon som oftest er blitt henvist til leie av vareskur, tørkeloft og lignende steder for et par måneder, så har utlandet investert millioner i store atelierbygninger. Mens filmskaperne i utlandet hadde tilgang på nærmest ubegrenset mengde teknisk utstyr så disponerte norsk film et minimum av utstyr.

3) Mangel på kontinuitet. Her mener han at norsk filmproduksjon ikke eier tradisjon og at det fører til at staben av hjelpere er tilfeldig sammensatt, samt at de fleste mangler erfaring og rutine. Resulatet er at instruktør og skuespiller  aldri kan være sikre på det tekniske apparatet.

4) For lite hjemmemarked. Tidligere måtte norske produsenter kalkulere med å få dekket sine filmer i Norge og det var først på slutten av 1920-årene at norske film begynte med internasjonalt samarbeide. Her påpeker Walter Fürst at det i hele Norge bor det bare halvparten av innbyggerantallet i byen Berlin.  

Walter Fürst avslutter sin artikkel med flere forslag på hva som bør gjøres for at norsk film skal utvikle seg. Denne delen av artikkelen faller utfor rammen for denne hjemmesiden da den tar for seg perioden med talefilm. Men det er interessant lesning også i forhold til hva som har skjedd innen norsk film efter 1930.

Til slutt kan nevnes at det var først nå at Norge fikk en filmperiode som man kan kalle "den norske films gullalder" og varte fra 1930 til 1939 og ble innledet med den første norske lydfilmen ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (11.06.1893-04.12.1978), barnebarn efter dikterkjempene Henrik Ibsen (Henrik Johan Ibsen) (20.03.1828-23.05.1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910). For videre lesning om den "den norske films gullalder" anbefaler jeg studieheftet "Tancred Ibsen og den norske gullalderen".
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.