FILMHISTORIE 1920 - 1924
TYSKLAND
Perioden
fra
omkring 1919 regnes som den tyske gullalder og det var
på denne tiden
det utviklet seg en ny filmgener som fikk stor
innflydelse på tysk
filmindustri og som har satt spor i filmsproget frem
til vår tid.
Den mest kjente av tysk filmekspresjonistiske filmene
var "das
Cabinet
des Dr Caligari" (1919) av Robert
Weine. Det
var en psykologisk triller hvor kulissene var malt av
tre kjente ekspresjoniske
maler. (Jeg vil ikke her utdype tysk
filmespresjonisme og viser til egen
artikkel).
Utover i 1920 årene bedret økonomien i Tyskland seg og Weimar-republikken kom inn i en mer stabil periode. Dette påvirket også stilretningen innen filmene. Man beveget seg bort fra de dystre, klaustrofobiske kulissene og mer over til det hverdagslige og lavmælte. Men denne overgangen gjaldt bare kulissene. Temaene fra den rene filmekspresjonismen ble videreutviklet i de nye filmene. Denne stilen ble sene kalt for "Die neue sachlichkeit" og i denne overgangen mellom den rene filmekspresjonismen og den nye sakligheten, dukket de såkalte "Kammerspielfilme" frem. Også kammerspillfilmene avdekket det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene, men en annen vinkling til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste tidens følelser og ga et bilde av Weimar-tidens problemer. Den filmen som regnes som høydepunktet innen kammerspillfilmene er Friedrich Wilhelm Murnaus "Der Letzte Man" (1924). Her beveger regissøren seg mellom den rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet.
ROBERT WIENE
Robert
Wiene (27.04.1873-17.07.1938) hadde regissert
filmer fra omtrent 1914
da han I overgangen 1919-1920 regisserte den første
rene ekspresjonistiske
filmen "Das Kabinet des Dr.
Caligari"
(1919/1920) efter et filmmanus av Carl Mayer
(20.02.1894-01.07.1944)
og Hans Janowitz (02.12.1890-??.1954).
Produksjonsselskapet var
Erich Pommers selskap "Decla-Film-Gesellschaft
Holz
& Co" og ble produsert av Erich
Pommer (Eric
Pommer) (20.07.1889-08.05.1966) og Rudolf Meinert
(28.09.1882-??.??).
Filmen hadde urpremiere i Berlin "Marmorhaus" den
26.02.1920. Filmen fikk
gode anmeldelser og gikk i tre måneder på Marmorhaus.
Filmen
ble en stor suksess i Berlin og den ble
"Nachtkrieg"-tidens fremste symbol.
Det
spesielle med denne filmen var ikke selve historien,
men scenografien og
dekor. Robert Wiene samarbeidet her med
kunstnerne Herman Warm
(05.05.1899-17.05.1976) som var produksjonsdesigner og
settdekoratør,
Walter
Rörhrig (13.04.1897-??.1945) som var
produksjonsdesigner og Walter
Reimann (02.06.1887-08.11.1936) som var
produksjonsdesigner og kostymedesigner,
alle fra kunstnergruppen "der Sturm", med å lage en
ekspresjonistisk
scenografi til filmen. Kulissene viser en verden med
forvridde perspektiver
og hvor dører, vinduer og hustak er skjeve og hvor den
virkelige
verden har opphørt å eksistere. På grunn av
elektrisitetsrasjoneringen
ble det malt lys og skyggeeffekter direkte på
kulissene og gulvene.
Skuespillerne
var sterkt sminket for å fremheve deres indre. Både de
kunstige
kulissene og skuespillernes overspente spillestil
viser en marerittlignende
tilværelse hvor det ytre er et speilbilde av et
splintret indre.
I denne verden er personenes identiteter uklare og
dobbelttydig, og hvor
den splittete tilværelsen kommer tydelig til syne.
Filmen dannet
en skole for de mange filmene som ble laget på 20
tallet. Denne "malerskolen"
regnes som den mest rendyrkede utgave av
filmekspresjonismen. Nærmest
alle filmene var spilt inn i studio og var sterkt
inspirert av det impresjonistiske
teater.
Robert
Wiene fortsatte å lage flere filmer i samme
kunstneriske retning.
Den første var "Genuine"
(1920)
hvor skuespillerne nesten forsvinner i maleren César
Kleins (14.09.1876-13.03.1954)
spesielle dekor. Filmen ble
en fiasko og årsaken ligger i det at dekorasjonene var
ekspresjonisktisk,
men samtidig spilte skuespillerne i en naturalistisk
stil. Dette motsetningforholdet
skapete en stilistisk forvirrende film med et
mislykket resultat. Filmen
handler om en kvinne som utvikles til en blodtørstig
vampyr efter
å ha blitt kjøpt aven orientalsk tyrann. Det var Carl
Mayer
som stod for filmmanuset. Samme år regissete han
"Die
Rache einer Frau" (1921) før året efter
regisserte
"Die
höllische Macht" (1922). I overgangen
til 1923 regisserte,
produserte og skrev han "Raskolnikow"
(1922/1923) efter en romanen "Forbrytelse og straff"
(1866) av Fjodor
Mikhailovitsj Dostojevskij
(11.11.1821-09.02.1881). De truende
kulissene forsterket her bakgrunnen til Dostojevskijs
historie.
Hovedpersonen Raskolnikov har en typsik
ekspresjonistisk personlighet ved
at han er plaget av psyksike lidelser efter å ha
myrdet de to eldre
kvinnene. Dette religiøse aspektet videreførte
han
i "I.N.R.I. Ein Film der
Menschlichkeit"
(1923) som han regissete, Schnitt og skrev filmmanuset
til. Handlingen
i filmen er et pasjonsspill, en meditasjon over Jesus
lidelseshistorie,
som blir rammet inn av scener fra nåtiden der en
morder dømmes
til døden. Samme år regisserte og produserte han "Der
Puppenmacher von Kiang-Ning" (1923) og
regisserte "Der
Türmer von St. Stephan" (Der Jude von
Granada) (1923).
Året
efter regisserte han "Orlacs
Hände"
(1924), en film som regnes som hans siste
ekspresjonistiske film. Denne
filmen dannet senere grunnlaget for en rekke andre
skrekkfilmer. Conrad
Veidt (22.01.1893-03.04.1943) har rollen som
"pianisten Paul Orlac"
som efter en ulykke får knust hendene sine og
erstattet dem med en
hendene til en morder. I flere kilder omtales denne
filmen som
Robert
Wienes muligens beste film efter "Das Kabinett
des Dr. Caligari" (1919/1920). Også i
denne filmen har
en undertone av skrekkromantikk med skyggefylte gater,
korridorer fylt
av merkelige og truende figuer. Motivet her er den
splittende personligheten
hos pianisten som blir påvirket av de morderiske
hendene. Denne filmen,
som var et samarbeidet mellom produksjonesselskapene "Berolina-Film
GmbH", Berlin og "Pan-Film AG"
,Wien, var den første av i alt fem filmer han lagde
for østeriske
selskapet "Pan-Film AG",
Wien i perioden1924-1926.
I denne perioden oppnådde han stillingen som
Oberregisseur. "Pan-Film
AG", Wien produsete i perioden
1921-1935 13 filmer hvorav ni
av dem var stumfilmer. Den neste filmen han regisserte
det året for
selskapet var "Pension
Groonen" (1924).
FRITZ LANG
Fritz
Lang (Friedrich Christian Anton Lang)
(05.12.1890-02.08.1976) debuterte
som regissør med filmen "Halbblut"
(1919) og fikk gjennombrudd som regissør skjedde i
1921 med filmen
"Der müde Tod"
(1921). Den neste
filmen "Dr. Mabuse, der
Spieler" (2
Teile) (1921/22) hadde et helt annet tema. Denne
gangen tok han for seg
den kaotiske samtiden. Filmen var i to deler, som en
seriefilm, og hadde
titlene "Dr. Mabuse, der
Spieler. 1. Teil: Der
große Spieler - Ein Bild unserer Zeit"
(1921/22) og
"Dr.
Mabuse, der Spieler. 2. Teil: Inferno, ein Spiel
von Menschen unserer Zeit"
(1921/22). Den har en langsom og tung rytme, og dens
stilierte dekor ligger
mot ekspresjonismen uten at det er noen rendyrket
ekspresjonistisk film.
Denne filmen var et bilde av den tiden som rådet i
Tyskland med oppstand,
statskupp, den tidligere flertallsregjering mistet
makten ved riksdagsvalget
06.06.1920 og ble erstatt et av en
mindretallsregjering som var sammensatt
av de livberale mellompartiene. Dette førte til
regjeringsproblemer
med mellompartienes skiftende koalisjonsregjeringer.
Dette finner man igjen
i "Dr Mabuses" spill med ulike identiteter og dette
identitetsmotivet er
også knyttet til økonomiske temaer omkring sosial
deklassering,
tap av identitet, det sosiale kaoset og følelsen av en
opprevet
virkelighet. "Dr. Mabuse" skifter flere ganger
identitet og utseende i
filmen, og under den tilsynelatende uskyldige
overflaten på sine
personer skjuler det seg en uhyggelig person som
forvandler og ødelegger
andres identiteter. Et eksempel på det er der han på
avstand
hypnotiserer "Graf Told", spilt av Alfred Abel
(Alfred Peter Abel)
(12.03.1879-12.12.1937), som aldri har spilt
hasardspill i hele sitt liv,
til å spille og spille falskt. Hypnosemotivet er også
sentralt
element i filmen der blikkets hypnotiske og
destruktive makt blir et ledermotiv.
Det er et tema man kan finne igjen i Alfred
Kubins (10.04.1877-20.08.1959) roman "Die
Andere
Seite" (1909) som handler om herskeren Pateras
hypnotiske
makt over menneskene i Drømmeriket "Perle" eller "Dr.
Caligaris"
hypnotiske makt over somnambulen "Cesare" i Robert
Weines ekspresjonistiske
film "Das Kabinett des Dr.
Caligari"
(1919/1920) og i flere av Fritz Langs filmer.
"Dr.
Mabuse, der Spieler" (2 Teile)
(1921/1922) var basert på
en romanen "Dr.Mabuse, der Spieler" (1921) av Norbert
Jacques (06.06.1880-16.05.1954),
som ble publisert i "Berliner Illustrirte Zeitung, og
som Thea von Harbou
og Fritz Lang skrev om til noe mer enn en
vanlig spenningshistorie.
Fritz
Lang beholdt her mange av handlingselementene
fra seriefilmen og føljetongdramaet.
Efter
dette porterettet av sin samtid valgte Fritz lang
å legge
neste tema til annen tid. Resultatet ble det to-delte
"Die
Nibelungen" (2 Teile) (1922/24) og
hadde tittelen "Die
Nibelungen. 1. Teil: Siegfried"
(1922/24) og "Die
Nibelungen. 2. Teil: Kriemhilds Rache"
(1922/24). Delene ble
vist over to kvelder og ble en stor suksess i
Tyskland. Fritz lang
arbeidet i over et år i "UFAs"
studio "Neubabelsberg"
, som lå utenfor Berlin, for å filmatisere det gamle "Nibelungenkvadet".
Denne tyske heltediktningen oppstod først omkring år
1200
og er skapt av en dikter som hadde tilknytning til
biskop Wolfger
von Erla eller Wolfger von Passau
(??.1140-23.01.1218) i
Passau (stedet ligger på grensen mellom Bayern og
Østerrike).
Stedsnavnene fra diktet er hentet i fra området Mainz
og innover
i Østerrike og i førstedel samler det seg om Rhinin og
i
annen del om Donau. Diktet er på 2 400 srofer
som er samlet
i 39 kapitler eller eventyr (aventiure) og som
fordeles gjevnt mellom første
og annen del av diktet. Første den (1.-19. eventyr)
tar for seg
"Siegfrieds" død og annen del (20.-39. eventyr) tar
for seg "Burgundernes"
undergang hvor "Kriemhild" hevn er midtpunktet i
handlingen.
FRIEDRICH
WILHELM MURNAU
Friedrich
Wilhelm
Murnau hadde i perioden 1919-1926 en aktiv
periode hvor han
regisserte 17 filmer i Tyskland. Året 1920 ble Friedrich
Wilhelm
Murnaus mest aktive år som regissør og det året
lagde han seks filmer. Det var det året han innledet
samarbeide med
både Carl Mayer og Hans Janowitz. Den
første
filmen med Carl Mayer var "Der Bucklige
und die Tänzerin" (1920) efter Carl
Mayers manuskript
"Der grüne Kuß". Samme år samarbeidet de også om
"Der Gang in die Nacht"
(1920) for
produksjonselskapet "Goron
Films" (Berlin).
Dette var deres eneste filmproduksjon. Sammen med Hans
Janowitz
lagde de "Der Januskopf"
(1920) for
produksjonsselskapet "Lipowetzki".
Dette var selskapets eneste film og produsentene var Lipowetzki
(??-??) og Erich Pommer. Filmen bygger løst på
Robert
Louis Stevensons (13.11.1850-03.12.1894)
roman "Strange
Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde" (1886).
Blant skuespillerne finner
vi Conrad Veidt (Hans Walter Conrad Veidt)
(22.01.1893-03.04.1944),
som har rollene som den merklige "Dr. Warren", en rik
London-lege som forvandles
til den fryktelige "Mr. O'Connor". Denne truende
personligheten hos hovedpersonen
ble også hovedmotivet i Friedrich Wilhelm Murnaus
senere film
"Nosferatu"
(1921) med undertittel "Eine Symphonie des Grauens"
der hovedpersonen "Grev
Orlok" både er slottsherre og vampyr. Den andre
skuespilleren var
Bela
Lugosi (20.10.1882-16.08.1956) som jeg antar
debuterte i 1917. Det
skal her bemerkes at Bela Lugosi i perioden
1917-1922 spilte i 16
filmer i Tyskland før han i 1923 begynte å spille i
amerikanske
filmer.Den andre filmen var "Marizza,
genannt
die Schmuggler-Madonna" (1920/21). De
to andre filmene han regisserte
det året var "Abend - Nacht
- Morgen"
(1920) og "Sehnsucht.
Bajazzo" (1920).
I
1921 lagde
Friedrich Wilhelm Murnaus en film som også var
basert på en kjent grøsser. Det var "Nosferatu"
(1921) med undertittel "Eine Symphonie des Grauens" og
var basert på
Bram
Stokers (08.11.1847-20.04.1912) roman "Dracula"
og som Henrik Galeen skrev filmmanuset. Dette
ble hans gjennombruddsfilm
og er den aller første filmmatiseringen av romanen
"Dracula". I
denne filmen brukes flere nye visuelle effekter som
bruk av negativ film,
hurtig film osv. Men samtidig er det den nøkterne
stilen som får
frem uhyggen i filmen og her kommer hans bruk av
landskapet tydelig frem.
Store deler av filmen var spilt inn på lokation og
bygningene og
de trange gatene i det gamle Lübeck illustrer filmens
Bremen på
en overbevisende måte. Kameramannen Fritz Arno
Wagner (05.12.1884-18.08.|958)
og assisten Günther Krampf ( Günther Oskar
Krampf ) (08.02.1899-??.1955)
fikk frem uhyggen hus og gater som man finner igjen i
"malerskolens" filmer.
I
1924 regisserte
han "Der
letzte Mann"
(1924), en film som raskt "ble
kalt et fulllendt
mesterverk", i følge Øivind
Hanche
"Mellom Caligari og Mabuse", "Stummfilmklassiker"
(filmportal.de) og at den er "blitt stående
ikke bare som et høydepunkt i Weimar-filmen, men
også som
et av stumfilmens aller ypperste verk."
i følge Gunnar
Iversen "Tysk filmekspresjonisme". Denne filmen
regnes som høydepunktet
innen kammerspillfilmene og her beveger regissøren seg
mellom den
rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet. Tematisk
avdekker også
kammerspillfilmene det sosiale kaoset og følelsen av
en opprevet
virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene,
men en annen vinkling
til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste
tidens følelser
og ga et bilde av Weimar-tidens problemer, først og
fremst inflasjonens
problemer, redselen for sosial deklassering og tap av
identitet som skapte
et sosialt kaos. Filmen bygger på et filmmanuskript av
Carl Mayer,
en historie som var inspirert av
Nicolaj Vassiljevitsj Gogols (01.04.1809
(20.03.1809 i følge gregoriansk kalender)-04.03.1852)
novelle "kappen"
(1842) og var en antimilitaristisk fabel om hvor
viktig et klesplagg er.
Filmen viser tydelig at hvis man fratar en person det
sosiale ytre, forvandles
personen til en helt annen. Uten den store, flotte
uniformen er dørvakten
en helt annen person, selv hans gestikulatur og
kroppsholdning forvanles
brått. I dette identitetstemaet vises det et bilde av
Weimar-tidens
problemer, først og fremst redselen for sosial
deklassering og tap
av identitet som skapte et sosialt kaos. Som tittelen
"Der letzte Mann"
antyder er dørvakten "den siste mann" og i
Weimar-tiden var en deklassert
småborger en "siste mann".
.