Tilbake til forsiden: www.stumfilm.no

FILMHISTORIE 1920 - 1924

TYSKLAND
Perioden fra omkring 1919 regnes som den tyske gullalder og det var på denne tiden det utviklet seg en ny filmgener som fikk stor innflydelse på tysk filmindustri og som har satt spor i filmsproget frem til vår tid. Den mest kjente av tysk filmekspresjonistiske filmene var "das Cabinet des Dr Caligari" (1919) av Robert Weine. Det var en psykologisk triller hvor kulissene var malt av tre kjente ekspresjoniske maler. (Jeg vil ikke her utdype tysk filmespresjonisme og viser til egen artikkel).

Utover i 1920 årene bedret økonomien i Tyskland seg og Weimar-republikken kom inn i en mer stabil periode. Dette påvirket også stilretningen innen filmene. Man beveget seg bort fra de dystre, klaustrofobiske kulissene og mer over til det hverdagslige og lavmælte. Men denne overgangen gjaldt bare kulissene. Temaene fra den rene filmekspresjonismen ble videreutviklet i de nye filmene. Denne stilen ble sene kalt for "Die neue sachlichkeit" og i denne overgangen mellom den rene filmekspresjonismen og den nye sakligheten, dukket de såkalte "Kammerspielfilme" frem. Også  kammerspillfilmene avdekket det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene, men en annen vinkling til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste tidens følelser og ga et bilde av Weimar-tidens problemer. Den filmen som regnes som høydepunktet innen kammerspillfilmene er Friedrich Wilhelm Murnaus "Der Letzte Man" (1924). Her beveger regissøren seg mellom den rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet.   

ROBERT WIENE
Robert Wiene (27.04.1873-17.07.1938) hadde regissert filmer fra omtrent 1914 da han I overgangen 1919-1920 regisserte den første rene ekspresjonistiske filmen "Das Kabinet des Dr. Caligari" (1919/1920) efter et filmmanus av Carl Mayer (20.02.1894-01.07.1944) og Hans Janowitz (02.12.1890-??.1954). Produksjonsselskapet var Erich Pommers selskap "Decla-Film-Gesellschaft Holz & Co" og ble produsert av Erich Pommer (Eric Pommer) (20.07.1889-08.05.1966) og Rudolf Meinert (28.09.1882-??.??). Filmen hadde urpremiere i Berlin "Marmorhaus" den 26.02.1920. Filmen fikk gode anmeldelser og gikk i tre måneder på Marmorhaus. Filmen ble en stor suksess i Berlin og den ble "Nachtkrieg"-tidens fremste symbol. 

Det spesielle med denne filmen var ikke selve historien, men scenografien og dekor. Robert Wiene samarbeidet her med kunstnerne Herman Warm (05.05.1899-17.05.1976) som var produksjonsdesigner og settdekoratør, Walter Rörhrig (13.04.1897-??.1945) som var produksjonsdesigner og Walter Reimann (02.06.1887-08.11.1936) som var produksjonsdesigner og kostymedesigner, alle fra kunstnergruppen "der Sturm", med å lage en ekspresjonistisk scenografi til filmen. Kulissene viser en verden med forvridde perspektiver og hvor dører, vinduer og hustak er skjeve og hvor den virkelige verden har opphørt å eksistere. På grunn av elektrisitetsrasjoneringen ble det malt lys og skyggeeffekter direkte på kulissene og gulvene. Skuespillerne var sterkt sminket for å fremheve deres indre. Både de kunstige kulissene og skuespillernes overspente spillestil viser en marerittlignende tilværelse hvor det ytre er et speilbilde av et splintret indre. I denne verden er personenes identiteter uklare og dobbelttydig, og hvor den splittete tilværelsen kommer tydelig til syne. Filmen dannet en skole for de mange filmene som ble laget på 20 tallet. Denne "malerskolen" regnes som den mest rendyrkede utgave av filmekspresjonismen. Nærmest alle filmene var spilt inn i studio og var sterkt inspirert av det impresjonistiske teater.

Robert Wiene fortsatte å lage flere filmer i samme kunstneriske retning. Den første var "Genuine" (1920) hvor skuespillerne nesten forsvinner i maleren César Kleins (14.09.1876-13.03.1954)  spesielle dekor. Filmen ble en fiasko og årsaken ligger i det at dekorasjonene var ekspresjonisktisk, men samtidig spilte skuespillerne i en naturalistisk stil. Dette motsetningforholdet skapete en stilistisk forvirrende film med et mislykket resultat. Filmen handler om en kvinne som utvikles til en blodtørstig vampyr efter å ha blitt kjøpt aven orientalsk tyrann. Det var Carl Mayer som stod for filmmanuset.  Samme år regissete han "Die Rache einer Frau" (1921) før året efter regisserte "Die höllische Macht" (1922). I overgangen til 1923 regisserte, produserte og skrev han "Raskolnikow" (1922/1923) efter en romanen "Forbrytelse og straff" (1866) av Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (11.11.1821-09.02.1881). De truende kulissene forsterket her bakgrunnen til Dostojevskijs historie. Hovedpersonen Raskolnikov har en typsik ekspresjonistisk personlighet ved at han er plaget av psyksike lidelser efter å ha myrdet de to eldre kvinnene.  Dette religiøse aspektet videreførte han i "I.N.R.I. Ein Film der Menschlichkeit" (1923) som han regissete, Schnitt og skrev filmmanuset til. Handlingen i filmen er et pasjonsspill, en meditasjon over Jesus lidelseshistorie, som blir rammet inn av scener fra nåtiden der en morder dømmes til døden. Samme år regisserte og produserte han "Der Puppenmacher von Kiang-Ning" (1923) og regisserte "Der Türmer von St. Stephan" (Der Jude von Granada) (1923). 

Året efter regisserte han "Orlacs Hände" (1924), en film som regnes som hans siste ekspresjonistiske film. Denne filmen dannet senere grunnlaget for en rekke andre skrekkfilmer. Conrad Veidt (22.01.1893-03.04.1943) har rollen som "pianisten Paul Orlac" som efter en ulykke får knust hendene sine og erstattet dem med en hendene til en morder. I flere kilder omtales denne filmen som Robert Wienes muligens beste film efter "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920). Også i denne filmen har en undertone av skrekkromantikk med skyggefylte gater, korridorer fylt av merkelige og truende figuer. Motivet her er den splittende personligheten hos pianisten som blir påvirket av de morderiske hendene. Denne filmen, som var et samarbeidet mellom produksjonesselskapene "Berolina-Film GmbH", Berlin og "Pan-Film AG" ,Wien, var den første av i alt fem filmer han lagde for østeriske selskapet "Pan-Film AG", Wien i perioden1924-1926. I denne perioden oppnådde han stillingen som Oberregisseur. "Pan-Film AG", Wien produsete i perioden 1921-1935 13 filmer hvorav ni av dem var stumfilmer. Den neste filmen han regisserte det året for selskapet var "Pension Groonen" (1924).

FRITZ LANG
Fritz Lang (Friedrich Christian Anton Lang) (05.12.1890-02.08.1976) debuterte som regissør med filmen "Halbblut" (1919) og fikk gjennombrudd som regissør skjedde i 1921 med filmen "Der müde Tod" (1921). Den neste filmen "Dr. Mabuse, der Spieler" (2 Teile) (1921/22) hadde et helt annet tema. Denne gangen tok han for seg den kaotiske samtiden. Filmen var i to deler, som en seriefilm, og hadde titlene "Dr. Mabuse, der Spieler. 1. Teil: Der große Spieler - Ein Bild unserer Zeit" (1921/22) og "Dr. Mabuse, der Spieler. 2. Teil: Inferno, ein Spiel von Menschen unserer Zeit" (1921/22). Den har en langsom og tung rytme, og dens stilierte dekor ligger mot ekspresjonismen uten at det er noen rendyrket ekspresjonistisk film. Denne filmen var et bilde av den tiden som rådet i Tyskland med oppstand, statskupp, den tidligere flertallsregjering mistet makten ved riksdagsvalget 06.06.1920 og ble erstatt et av en mindretallsregjering som var sammensatt av de livberale mellompartiene. Dette førte til regjeringsproblemer med mellompartienes skiftende koalisjonsregjeringer. Dette finner man igjen i "Dr Mabuses" spill med ulike identiteter og dette identitetsmotivet er også knyttet til økonomiske temaer omkring sosial deklassering, tap av identitet, det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet. "Dr. Mabuse" skifter flere ganger identitet og utseende i filmen, og under den tilsynelatende uskyldige overflaten på sine personer skjuler det seg en uhyggelig person som forvandler og ødelegger andres identiteter. Et eksempel på det er der han på avstand hypnotiserer "Graf Told", spilt av Alfred Abel (Alfred Peter Abel) (12.03.1879-12.12.1937), som aldri har spilt hasardspill i hele sitt liv, til å spille og spille falskt. Hypnosemotivet er også sentralt element i filmen der blikkets hypnotiske og destruktive makt blir et ledermotiv. Det er et tema man kan finne igjen i Alfred Kubins (10.04.1877-20.08.1959) roman "Die Andere Seite" (1909) som handler om herskeren Pateras hypnotiske makt over menneskene i Drømmeriket "Perle" eller "Dr. Caligaris" hypnotiske makt over somnambulen "Cesare" i Robert Weines ekspresjonistiske film "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920) og i flere av Fritz Langs filmer. "Dr. Mabuse, der Spieler" (2 Teile) (1921/1922) var basert på en romanen "Dr.Mabuse, der Spieler" (1921) av Norbert Jacques (06.06.1880-16.05.1954), som ble publisert i "Berliner Illustrirte Zeitung, og som Thea von Harbou og Fritz Lang skrev om til noe mer enn en vanlig spenningshistorie. Fritz Lang beholdt her mange av handlingselementene fra seriefilmen og føljetongdramaet.

Efter dette porterettet av sin samtid valgte Fritz lang å legge neste tema til annen tid. Resultatet ble det to-delte "Die Nibelungen" (2 Teile) (1922/24) og hadde tittelen "Die Nibelungen. 1. Teil: Siegfried" (1922/24) og "Die Nibelungen. 2. Teil: Kriemhilds Rache" (1922/24). Delene ble vist over to kvelder og ble en stor suksess i Tyskland. Fritz lang arbeidet i over et år i "UFAs" studio "Neubabelsberg" , som lå utenfor Berlin, for å filmatisere det gamle "Nibelungenkvadet". Denne tyske heltediktningen oppstod først omkring år 1200 og er skapt av en dikter som hadde tilknytning til biskop Wolfger von Erla eller Wolfger von Passau (??.1140-23.01.1218) i Passau (stedet ligger på grensen mellom Bayern og Østerrike). Stedsnavnene fra diktet er hentet i fra området Mainz og innover i Østerrike og i førstedel samler det seg om Rhinin og i annen del om Donau. Diktet  er på 2 400 srofer som er samlet i 39 kapitler eller eventyr (aventiure) og som fordeles gjevnt mellom første og annen del av diktet. Første den (1.-19. eventyr) tar for seg "Siegfrieds" død og annen del (20.-39. eventyr) tar for seg "Burgundernes" undergang hvor "Kriemhild" hevn er midtpunktet i handlingen.

FRIEDRICH WILHELM MURNAU
Friedrich Wilhelm Murnau hadde i perioden 1919-1926 en aktiv periode hvor han regisserte 17 filmer i Tyskland. Året 1920 ble Friedrich Wilhelm Murnaus mest aktive år som regissør og det året lagde han seks filmer. Det var det året han innledet samarbeide med både Carl Mayer og Hans Janowitz. Den første filmen med Carl Mayer var "Der Bucklige und die Tänzerin" (1920) efter Carl Mayers manuskript "Der grüne Kuß". Samme år samarbeidet de også om "Der Gang in die Nacht" (1920) for produksjonselskapet "Goron Films" (Berlin). Dette var deres eneste filmproduksjon. Sammen med Hans Janowitz lagde de "Der Januskopf" (1920) for produksjonsselskapet "Lipowetzki". Dette var selskapets eneste film og produsentene var Lipowetzki (??-??) og Erich Pommer. Filmen bygger løst på Robert Louis Stevensons (13.11.1850-03.12.1894) roman "Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde" (1886). Blant skuespillerne finner vi Conrad Veidt (Hans Walter Conrad Veidt) (22.01.1893-03.04.1944), som har rollene som den merklige "Dr. Warren", en rik London-lege som forvandles til den fryktelige "Mr. O'Connor". Denne truende personligheten hos hovedpersonen ble også hovedmotivet i Friedrich Wilhelm Murnaus senere film "Nosferatu" (1921) med undertittel "Eine Symphonie des Grauens" der hovedpersonen "Grev Orlok" både er slottsherre og vampyr. Den andre skuespilleren var Bela Lugosi (20.10.1882-16.08.1956) som jeg antar debuterte i 1917. Det skal her bemerkes at Bela Lugosi i perioden 1917-1922 spilte i 16 filmer i Tyskland før han i 1923 begynte å spille i amerikanske filmer.Den andre filmen var "Marizza, genannt die Schmuggler-Madonna" (1920/21). De to andre filmene han regisserte det året var "Abend - Nacht - Morgen" (1920) og "Sehnsucht. Bajazzo" (1920).

I 1921 lagde Friedrich Wilhelm Murnaus en film som også var basert på en kjent grøsser. Det var "Nosferatu" (1921) med undertittel "Eine Symphonie des Grauens" og var basert på Bram Stokers (08.11.1847-20.04.1912) roman "Dracula" og som Henrik Galeen skrev filmmanuset. Dette ble hans gjennombruddsfilm og er den aller første filmmatiseringen av romanen "Dracula". I denne filmen brukes flere nye visuelle effekter som bruk av negativ film, hurtig film osv. Men samtidig er det den nøkterne stilen som får frem uhyggen i filmen og her kommer hans bruk av landskapet tydelig frem. Store deler av filmen var spilt inn på lokation og bygningene og de trange gatene i det gamle Lübeck illustrer filmens Bremen på en overbevisende måte. Kameramannen Fritz Arno Wagner (05.12.1884-18.08.|958) og assisten Günther Krampf ( Günther Oskar Krampf ) (08.02.1899-??.1955) fikk frem uhyggen hus og gater som man finner igjen i "malerskolens" filmer.

I 1924 regisserte han "Der letzte Mann" (1924), en film som raskt "ble kalt et fulllendt mesterverk", i følge Øivind Hanche "Mellom Caligari og Mabuse", "Stummfilmklassiker" (filmportal.de) og at den er "blitt stående ikke bare som et høydepunkt i Weimar-filmen, men også som et av stumfilmens aller ypperste verk." i følge Gunnar Iversen "Tysk filmekspresjonisme". Denne filmen regnes som høydepunktet innen kammerspillfilmene og her beveger regissøren seg mellom den rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet. Tematisk avdekker også kammerspillfilmene det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene, men en annen vinkling til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste tidens følelser og ga et bilde av Weimar-tidens problemer, først og fremst inflasjonens problemer, redselen for sosial deklassering og tap av identitet som skapte et sosialt kaos. Filmen bygger på et filmmanuskript av Carl Mayer, en historie som var inspirert av Nicolaj Vassiljevitsj Gogols (01.04.1809 (20.03.1809 i følge gregoriansk kalender)-04.03.1852) novelle "kappen" (1842) og var en antimilitaristisk fabel om hvor viktig et klesplagg er. Filmen viser tydelig at hvis man fratar en person det sosiale ytre, forvandles personen til en helt annen. Uten den store, flotte uniformen er dørvakten en helt annen person, selv hans gestikulatur og kroppsholdning forvanles brått. I dette identitetstemaet vises det et bilde av Weimar-tidens problemer, først og fremst redselen for sosial deklassering og tap av identitet som skapte et sosialt kaos. Som tittelen "Der letzte Mann" antyder er dørvakten "den siste mann" og i Weimar-tiden var en deklassert småborger en "siste mann". 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.