TYSK FILMEKSPRESJONISME 1919 – 1933

Navnet kommer av "express" som betyr "å uttrykke," å la kunstnerens indre, dype og subjektive følelser komme til uttrykk. Det er en motreaksjon mot impresjonismens nøytralt, regisrerende "inntrykksmaleri." Også denne retningen influeres av psykoanalysens spalting av individet i superego, ego og id. Kunstnerens følelser "oversettes" i forvridde linjer og overdrivelser sammenlignet med et naturalistisk formsprog. Ekspresjonismens "mise en scene" med sterke lys/skygge-effekter og vridde perspektiver opptas senere av Hollywood og ses spesielt i skrekkfilmer og film noir.

"Ekspresjonisme (fr. expression, uttrykk) er i videste forstand en kunstoppfatning som hviler på en utadvendt demonstrasjon av indre følelser."
(Aschehaug og Gyldendals store norske leksikon, 1984, 5 opplag).

"kunstretning som særlig prøver å finne uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det."
(Escolas ordbok)

”Kunsten skal ikke gjengi det synlige, men gjøre noe synlig."
Paul Kleer.   

INNLEDNING
Filmindustrien hadde en treg start i Tyskland. Filmen hadde et ganske dårlig rykte i Tyskland i årene før den første verdenskrig. I 1911 ble teaterdirektøren Max Reinhardt (09.09.1873-31.10.1943) overtalt til å arbeide med film slik at filmen skulle bli mer akseptert som en kunstform. Problemet for den tyske filmindustri på begynnelsen av århundreskifte var filmmarkedet preget av utenlandske filmer. Vendepunktet kom med den første verdenskrig med importforbud av utenlandske filmer (unntaket gjaldt bare nordiske filmer). Dette førte til at tysk filmindustri med ett fikk et stort marked. I løpet av noen få år ble det tyske filmselskapet UFA (Universal Film A G) et av de ledende filmselskaper i Europa. På 1920-tallet ble det massprodusert filmer innenfor mange genere. En av generene var filmekspresjonismen som slo igjennom med "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920). Disse filmene var i et mindretall i forhold til det antall filmer som ble produsert i samme periode. Samtidig er det de ekspresjoniske filmene som er mest kjent av filmene som ble produsert i Tyskland på 1920-tallet. Disse filmskapere regnes som de fremste innen tysk filmkunst og var med på høyne filmen til en akseptert kunstform.

EKSPRESJONISMENS UTVIKLING
Ekspresjonismen var en kunstretning som oppstod i begynnelsen av det forrige århundre, og spesielt i Tyskland fikk den et mer varig og rotfestet utfoldelse enn i andre land. Denne kunstretningen brøt bevisst med kunstens rolle siden renesansen ved at denne retningen satte den individuelle, subjektive sansning og følelser i sentrum. Målet var ikke å gjengi virkeligheten slik impresjonistene gjorde det med sine nøyaktige naturobservasjoner, men heller å uttrykke kunstnerens egen tolkning som bygget på hans egne oppfatninger og fornemmelser. Ekspresjonistene ville avbilde tidens splittrede tilværelse som  var preget av angst, kaos og utvikling. Samtidig ville de vise menneskenes sjelelige spenninger i forhold til sosiale konflikter i samfunnet. Kunstneren skulle ikke beskrive verden ut i fra en objektiv beskrivelse men gjengi den ut i fra en indre opplevelse. Deres utgangspunkt var en ekstrem subjektiv gjengivelse av verden hvor kunsten skulle være et redskap for menneskets tanker, følelser og fantasi.

Ekspresjonismens røtter kan føres helt tilbake til 1880 tallet med blant annet den tyske romantikken fra 1800-tallet hvor den individuelle kunstneren ble hyllet for sin isolerte og opprørske natur. Men den kunstneriske bevegelsen fikk ikke noe konkret program før omkring 1905. Den ekspresjonistiske kunstretning har sitt opprinnelige utspring i Frankriket, men utviklet seg samtidig i andre europeiske land. Men det var i Tyskland at den fikk den et mer varig og rotfestet utfoldelse enn i andre land. I 1905 ble kunstsammenslutningen "Die Brücke" grunnlagt i Dresden av Ernst Ludvig Kirchner (06.05.1880-15.06.1938), Erich Henkel (??.1883-??.1970), Karl Schmidt-Rottluff (10.12.1884-10.08.1976) og Fritz Bleyl (Hilmar Friedrich Wilhelm Bleyl) (08.10.1880-19.08.1966). Enkelte kunstnere som Emil Nolde (07.08.1867-13.04.1956), Otto Mueller (16.10.1874-24.09.1930) og Max Pechstein (31.12.1881-29.06.1951) var medlemmer i korte eller lengere perioder frem til bevegelsens oppløsning i Berlin i 1913. "Die Brücke" stod for en ny kunstretning innen malerie og grafikk og var et revolusjonært oppgjør med den tids kunstretning. De arbeidet for en ny og fri uttrykksform og samtidig en ny samsunnsreform med et friere menneske. De berørte temaer som dobbeltmoral og hentet motiver fra Berlins hektiske natteliv.

Utviklingen av den tyske ekspresjonismen kan deles opp i tre faser. Først har vi den tidlige ekspresjonismen som er preget av redselen for en krig. Kunstretningen var preget av angstfylte undergangsstemninger, men dette ebbet ut før krigen for alvor kom i gang. En av årsakene var at dens to viktigste representanter, lyrikerne George Heym og George Trakl døde henholdsvis i 1912 og 1914. Den andre fasen faller sammen med krigsårene. Ekspresjonismen er her mer preget av utadvendt, revolusjonær karakter. Den tredje fasen tilhører efterkrigstiden og perioden frem til Hitlers maktovetagelse. I denne perioden utvikler ekspresjonismen mot andre modernistiske strømninger som dadaisme og surrealisme.

Som kunstretning gjorde ekspresjonismen seg også gjeldene innenfor bildekunst, skulpturer, musikk, litteratur og teater. Den ekspresjonistiske filmretningen hentet impulser fra de andre kunstretningene, spesielt fra litteratur og teater og smeltet det sammen med sine egne idéer. Der fokuserte de på selve iscenesettingens kreative muligheter, på lyssetting og scenografi, på skuespillernes uttrykkskraft og på kamerainnstillingenes kompositoriske muligheter som skapte en form for rommets kreativitet.

LITTERÆR EKSPRESJONISME
Den litterære ekspresjonismen var en reaksjon mot den litterære impresjonismen representert ved bla Dehmels, Liliencrons, og de tidlige periodene til Georges og Rilkes diktning. Mot denne mer objektive kunsten med sin forankring i sansene fokuserte ekspresjonismen mot det sterkt subjektive og betonte det umiddelbare følelsesutrykket på bekostning av alle vedtatte former. De tyske ekspresjonistiske forfatternes grunntanke var et moralsk, sosialt og politisk opprør mot den politiske systemet i det tyske samfunn. Med sin antiautoritære tendens og sin dragning mot det formløse tok den litterære ekspresjonismen opp arven efter 1700-tallets "Sturm und Drang". Men samtidig utviklet den litterære ekspresjonismen nye og dristige strukturer som man også finner i den øvrige modernistiske litteraturen. De ekspresjonisktiske idéene påvirket alle litterære genere og fikk betydning for utviklingen av dramatikken. Sammen med den kjente teaterdirektøren og eieren av "Deutsche Theater Berlin" Max Reinhardt (09.09.1873 - 30.10.1943), født Maximilian Goldmann, satte de i gang en scenekunstens revolusjon, der det naturalsitiske teaters hverdagsrekvisitter ble erstattet med stiliserte dekorasjoner og spill med lyseffekter som tok sikte på å fremheve rollens indre liv. En av de forfatterne Reinhard var Frank Wedeking (1864-1918) som i sine skuespill var en forløper til den ekspresjonistiske dramatikk. Skuespillene hans er pregt av hans opprørske innstilling til det bestående samfunns konvensjoner og hans eksperimentering med en friere dramatiske form. I det ekspresjonistisk teateret var dialogen av mindre betydning. Hensikten med stykket ble formidlet gjennom scenens oppbygning, av dekorasjonene, belysningen og skuespillerens mimikk.

Noen typiske representanter for den litterære ekspresjonismen er George Heym (1887-1912), George Trakl (1887-1914) og Franz Werfels (1890-1945). Da en mer inngående analyse av de tre dikternes forfatterskap går langt utenfor rammene for denne hjemmesiden, vil jeg kortfattet ta for meg det typiske ved disse tre forfatterene. 

George Heym (1887-1912) fikk bare utgitt en eneste diktsamling "Der ewige Tag" (1911). Der tar han for seg temaer som rotløshet, fortvilede eksistenser og farshatet. Som flere andre eksprosjonistiske forfatter hadde han et sterkt farshat. I en dagbok anklager han sin far for at han ikke ble en av de store diktere og at det skyldes at han hadde "et sånt svin av en far". Dette motsetningsforholdet til faren var sterkt preget av ekspresjonistisk generasjonsfilosofi. Den litterære ekspresjonismen hadde en kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd, og som for Heym ble legemliggjort i faren, en far som var typisk familiefedre på den tiden. Det nye, ekspresjonistiske i hans diktining ligger i bildene, oftet hentet fra storbyens verden. I 1924 kom en posthum utgave med titelen "Umbra Vilde" (1924). Temaet i disse diktene er det rotløses menneskets fortvilede forsøk på å komme opp av den svarte sumpen som storbyens demon har trukket dem ned i. 

George Trakl (1887-1914) levde sitt virkelige liv i sin kunst og var en ensom kunstner med et innesluttet vesen. Fra 1908 og fremover fikk han trykt enkelte dikt i aviser og tidsskrifter, og i 1913 fikk han utgitt sin eneste bok "Gedichte" (1913). I september 1914 ble han moblisert og deltok i slaget ved Grodek samme år. Selv om han kom helskinnet fra slaget, knekket det ansvaret han hadde for omkring 90 hardt sårede soldater ham og han fikk psykiatrisk behandling. Noen uker senere tok han livet sitt på klinikken med å ta en overdose kokain. Det typsike ved hans diktining var at syntaks og billedsprog ofte var så komplisert at det var vanskelig å analysere diktene ut fra setningsanalyse. Med denne dristige sprogkunst brukte Trakl sin egen vonde livserfaring til å uttrykke den allmennmennsekelige lidelse hvor tapt uskyld, høst og undergang preget mye av det han skrev. Gjennom den ekspresjonistiske kunst og diktning fant han en mulighet til å uttrykke redselen til de som ble kastet inn i krigens vanvidd.

Franz Werfels (1890-1945) lyriske periode var i samme periode som ekspresjonismens blomstringstid. Hans første diktsamling kom i 1911 og hans siste var "Beschwörungen" (1923). Også han var preget av motsetningsforholdet til faren, et forhold som var sterkt preget av ekspresjonistisk generasjonsfilosofi, og som førte til et opprør mot farens religion (Trakl kom fra en jødisk familie). Trakls diktnining var preget av hans mangfoldige utdannelse. Ved siden av medisinske studier, studerte han et par år både teologi og filolgi og sammen med et skarpt analytisk intellekt gjorde at han vurderte omverden på en annen måte enn sine dikterkollegaer. Han forstod hvor utsatt og truet mennesket og særlig dikterens stilling var i en verden som bygde sitt verdensbilde på empirisk naturvidenskap og rasjonalistisk filosofi. Dette verdensbilde var pregt av meningsløshet og likegyldighet.

KUNSTNERGRUPPEN "DER STURM"
Kunstnerne Herman Warm (1899-1976), Walter Rörhrig (1893-1945) og Walter Reimann (1883-1936), alle fra kunstnergruppen "der Sturm" var blant de kunstnergruppene som også arbeidet med scenografien til filmer. Deres typiske arbeid er den ekspresjonistiske scenografien til "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920), men de hadde også tidligere arbeidet med en rekke filmer sammen med andre regissører. Jeg vil her bare ta for meg de filmene de arbeidet sammen, eller hver for seg, med ekspresjonitiske regissører. De tre samarbeidet ved enkelte filmer men arbeidet ellers hver for seg. Ved siden av Fritz Lang"Die Pest in Florenz" (1919), arbeidet de sammen i Robert Wienes "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920). Herman Warm og Walter Rörhrig arbeidet sammen i Fritz Langs filmer "Die Pest in Florenz" (1919) og "Der Müde Tod" (1921). En annen kunstner som også var med i kunstnergruppen "der Sturm" og som også arbeidet med film, var Heinrich Richter (Heinrich Richter-Berlin) (1894-1981). 

Herman Warm (1899-1976) debuterte som kunstregissør med filmen "Wo ist Coletti?" (1913) og hans neste film var "Totentanz" (1919) hvor Fritz Lang hadde skrevet filmmanuskriptet. Dette førte til et samarbeid med Fritz Lang og i løpet av de neste tre årene arbeidet Herman Warm for Fritz Lang som kunstregissør, produksjonsdesigner og kostymedesigner. Som kunstregissør hadde han ansvaret for "Die Pest in Florenz" (1919), "Die Spinnen, 2. Teil: Das Brillantenschiff" (1920)  og "Der Müde Tod" (1921). Som produksjonsdesigner hadde han ansvaret for "Die Spinnen. 1. Teil: Der goldene See" (1919) og var  kostymedesigner for filmene "Die Spinnen. 1. Teil: Der goldene See" (1919) og "Die Spinnen. 2. Teil: Das Brillantenschiff" (1919/1920). Herman Warm arbeidet også sammen med andre ekspresjonitiske regissører som Friedrich Wilhelm Murnau og Henrik Galeen. For Friedrich Wilhelm Murnau var han produksjonsdesigner og settdekoratør i "Schloß Vogeloed" (1921) og produksjonsdesigner i "Phantom" (1922) og som kunstregissør for Henrik Galeen med filmen "Student von Prag, Der" (1926). I 1928 arbeidet han sammen med Carl Theodor Dreyer i filmen "La Passion de Jeanne d'Arc" (1928) hvor han hadde ansvart for art department.

Walter Rörhrig (se bilde til venstre) samarbeidet også med Fritz Lang og Friedrich Wilhelm Murnau. Han debuterte som kunstregissør med filmen "Die Pest in Florenz" (1919) med regi av Fritz Lang. To år senere var han kunstregissør for Fritz Lang i filmen "Der Müde Tod" (1921). For Friedrich Wilhelm Murnau var han kunstregissør i filmene "Der Letzte Mann" (1924), filmene "Herr Tartüff" (1926) og "Faust" (1926) hvor han også var kostymedesigner og produksjonsdesigner i filmen "4 Devils" (1928).

Walter Reimann (1883-1936) var mindre produktive enn sine to kollegaer og samarbeidet bare i en film med Fritz Lang. Det var "Die Pest in Florenz" (1919) hvor han var kunstregissør.

Heinrich Richter (se bilde til venstre) 

DEN EKSPRESJONISTISKE FILMRETNING
I føgle Lotte Henriette Eisner (05.03.1896-25.11.1983)  "The Haunted Screen: Expressionism in the German Cinema and the Influence of Max Reinhardt" hadde tyskerne en forkjærlighet for skjærende kontraster som i litteraturen ytret seg i korte vendiger og vilkårlige grammatikalske ombytinger og innen malerkunsten med sine lyskontraster og hemmeligssvangre skygger, uttryksformer som kunne passe inn i det nye filmmediet. Lotte Henriette Eisner kommer i sin bok også inn på bakgrunnen for ekspresjonismen med dens visjoner, fremmanet av uro og flyktighet oppstår her som en blanding av drøm og virkelighet. Videre tar hun for seg de to ytterlighetene som Sigmund Schlomo Freuds (06.05.1856-23.09.1939) psykoanalyse, en behandlingsform som analyserte følelsene og ekspresjonismen med sin eksalterte verdensanskuelse. Disse to ytterlighetene møttes i en kaotisk tidsalder hvor Weimarrepublikken ble født i nederlagets stund og dens korte historie var preget av kriser med revolusjonsforsøk og mislykkede statskupp fra høyresiden. Hverdagen for de mange var preget av sult, utrygghet og nederlagsstemning.  
   
Innenfor filmbransjen var ekspresjonismen  bare en av de mange stilretningene i tyveårene, og var i sin samtid ikke blant de mest populære retningene. Innenfor fagmiljøet råder det stor uenighet om hva man bør regne som filmekspresjonisme. Noen mener at det gjelder noen få filmer med Robert Wienes "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920) som et typisk eksempel, mens noen tallfester det til rundt tyve filmer. Andre bruker betegnelsen for alle filmene som ble laget i Weimar-epoken. Jeg vil i denne artiklen ikke ta direkte stilling til denne diskusjonen, men heller ta for meg de viktigste filmene som ble laget i denne perioden og overgangen til kammerspill-filmer. Men det kan her nevnes at i følge den tyske utgaven av Wikipedia var følgende filmer viktige filmer innen ekspresjonismen:

"Das Cabinet des Dr. Caligari" (1919) regi Robert Wiene (24.04.1873-17.07.1938)
"Von morgens bis Mitternacht" (1920) regi Karl Heinz Martin (06.05.1886-13.01.1948) 
"Genuine" (1920) regi Robert Wiene (24.04.1873-17.07.1938)
"Der Golem, wie er in die Welt kam" (1920) regi Paul Wegener (11.12.187413.09.1948)
"Die Bergkatze" (1921) regi Ernst Lubitsch (28.01.1892-30.11.1947) (Expressionismusparodie) 
"Dr. Mabuse, der Spieler" (1922) regi Fritz Lang (05.12.1890-02.08.1976) 
"Nosferatu, eine Symphonie des Grauens" (1922) regi Friedrich Wilhelm Murnau (28.12.1888-11.03.1931)
"Vanina" (1922) regi Arthur von Gerlach (19.02.1876-04.08.1925)
"Phantom" (1922) regi Friedrich Wilhelm Murnau (28.12.1888-11.03.1931) 
"Raskolnikow" (1923) regi Robert Wiene (24.04.1873-17.07.1938) 
"Die Straße" (1923) regi Karl Grune (22.01.1890-02.10.1962) 
"Aelita" (1924) regi Jakow Protasanow (04.02.1881-09.08.1945) 
"Das Wachsfigurenkabinett" (1924) regi Paul Leni (08.07.1885-02.09.1929) 
"Der letzte Mann" (1924) regi Friedrich Wilhelm Murnau (28.12.1888-11.03.1931) 
"Metropolis" (1926) regi Fritz Lang (05.12.1890-02.08.1976) 

Den ekspresjonistiske filmen hadde sitt utgangspunkt fra den ekspresjonistiske scenografien fra teateret og fra den ekspresjonistiske malerkunsten og den maleriske fikk betydning for flere av de ekspresjonistiske filmene. Filmekspresjonismen fikk derfor på begynnelsen sin mest rene form gjennom en håndfull filmer som ble kalt "malerskolen", på grunn av sin malte dekor og ekstreme stilisering. På ulike måter forsøkte ekspresjonistene å overføre menneskets indre spenninger til den hvite filmduken. Samtidig ville de avspeile konfliktene mellom mennesket og samfunnet. De fleste ekspresjonistiske filmene gjenskapte virkeligheten i filmstudioer ved hjelp av bevegelige kameraer, belysning og nærbilder av detaljer. Et annet kjennetegn ved den tyske ekspresjonismen er dens bruk at skygger som virkemiddel. Skyggene er skarpe, mørke, og fortoner seg ofte i bakgrunnen mot vegger. I tillegg til å fremheve de dystre undertonene ved filmen skulle også skyggene vise det mørke i hovedpersonene. Disse virkemidlene ble ofte brukt på en slik måte at man fikk se skyggene på personer før man fikk se selve personen. Denne bruken av skygger ble ofte brukt til fremheve skurkene ved at de ofte fikk litt ekstra kraftige og tydelige skygger. Eksempel på dette kan man se i filmen "M" (1931) av Fritz Lang. Der ser man først bare skyggen til skurken i det han bøyer seg over sitt neste offer. Denne formen for bruk av sterke skygger krevde veldig kraftige lyskastere, noe som kunne være vanskelig å oppdrive i denne tidsperioden. Eksempel på det er Robert Wienes"Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920) hvor skyggene malt på vegger og personer. Virkningen var at skyggene ble enda kraftigere og enda mer avgrensede enn de ville vært hvis de brukt vanlige lyskastere.

Denne stiliserte og uvirkelige atmosfæren blir i flere av de ekspresjonistisk filmene knyttet mot menneskets psyke og den verden det lever i. Personene er ofte ustabile med tendenser til galskap. Årsaken til til disse psyksike lidelsene forklareres ofte som et resultatet av påvirkninger fra sterke personer med unaturlige sterke psyksiker krefter. Flere av de ekspresjonistiske forfatterne var opptatt av den ekspresjonistisk generasjonsfilosofien og konflikten mellom generasjonene. Det opprøret førte til et kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd. Det autoritære blir i filemene llegemliggjort i det demoniske mennesket som hadde nærmest ubegrenset makt over andre. Eksempel på slike mennesker finner vi i filmer som Robert Wienes "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920) og Fritz Langs filmer om Dr. Mabuse.

ROBERT WEINE - DAS KABINETT DES DR. CALIGARI
Den første rene ekspresjonistiske filmen er Robert Wienes "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1920). Det spesielle med denne filmen var ikke selve historien, men scenografien og dekor. Wiene samarbeidet med kunstnerne Herman Warm (1899-1976) som var produksjonsdesigner og settdekoratør, Walter Rörhrig (1893-1945) som var produksjonsdesigner og Walter Reimann (1883-1936) som var produksjonsdesigner og kostymedesigner, alle fra kunstnergruppen "der Sturm", med å lage en ekspresjonistisk scenografi til filmen. Kulissene viser en verden med forvridde perspektiver og hvor dører, vinduer og hustak er skjeve og hvor den virkelige verden har opphørt å eksistere. På grunn av elektrisitetsrasjoneringen ble det malt lys og skyggeeffekter direkte på kulissene og gulvene. Skuespillerne var sterkt sminket for å fremheve deres indre. Både de kunstige kulissene og skuespillernes overspente spillestil viser en marerittlignende tilværelse hvor det ytre er et speilbilde av et splintret indre. I denne verden er personenes identiteter uklare og dobbelttydig, og hvor den splittete tilværelsen kommer tydelig til syne. Filmen dannet en skole for de mange filmene som ble laget på 20 tallet. Denne "malerskolen" regnes som den mest rendyrkede utgave av filmekspresjonismen. Nærmest alle filmene var spilt inn i studio og var sterkt inspirert av det impresjonistiske teater.

Robert Wiene fortsatte å lage flere filmer i samme kunstneriske retning. Den første var "Genuine" (1920) hvor skuespillerne nesten forsvinner i maleren César Kleins (14.09.1876-13.03.1954)  spesielle dekor. Filmen ble en fiasko og årsaken ligger i det at dekorasjonene var ekspresjonisktisk, men samtidig spilte skuespillerne i en naturalistisk stil. Dette motsetningforholdet skapete en stilistisk forvirrende film med et mislykket resultat  De neste filmene var filmatiseringen av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs (11.11.1821-09.02.1881roman "Forbrytelse og straff" "Raskolnikov" (1920). De truende kulissene forsterket her bakgrunnen til Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs historie. Hovedpersonen "Raskolnikov" har en typsik ekspresjonistisk personlighet ved at han er plaget av psyksike lidelser efter å ha myrdet de to eldre kvinnene. Robert Wienes siste ekspresjonistiske film var "Orlacs Hände" (1924), som dannet grunnlaget for en rekke skrekkfilmer. Denne filmen ble regnet som hans beste film siden "Das Kabinett des Dr. Caligari". Her kommer temaet om den splittede personligheten tydelig til syne. Med denne filmen hadde Robert Wiene forlatt den malte ekspresjonismen.

En annen film som fikk stor påvirkning på utviklingen av filmekspresjonismen, var "Von Morgens bis Mitternachts" (1920) av teaterregissøren Karl Heinz Martin (Karl Heinz Martin) (06.051886-13.01.1948). Det var med denne han debuterte som regissisør. Filmen er et typisk eksempel et "ekspresjonistisk Stationendrama", der ulike faser av en persons livsreise skildres. Hele handlingen foregår i løpet av en dag, fra morgenen hvor hovedpersonen gjør opprør mot sin forstenede tilværelse, til at han sent på kvelden tar sitt eget liv. Igjen møter personer som er fylt med angst og som i en slags rus kaster seg ut i et vanvittig forlystelsesliv. Filmens kulisser skaper en marerittlignende tilværelse hvor alt bare gjengis i sort eller hvitt.

Ved siden av de spesielle kulissene, var dobbeltgjengermotivet en viktig del i filmekspresjonismen. Ofte handlet filmen om kunstig liv hvor voksdukker eller leirfigurer får liv. I flere filmer dukker leirmannen Golem opp. Den mest kjente var "Der Golem - Wie er in die welt kam" (1920) med spesialeffekter av regissøren Carl Boese. Også her skaper kulissene en uhyggelig verden fylt av skjeve hus og smale gater. Denne filmen inneholder også elementer som peker mot fremtidige filmer av andre regissører,  og da spesielt mot massescenene i Fritz Langs filmer. I denne filmen blir også jødetemaet tatt opp, og med sin tvetydighet kommer den inn på "Dolchstosslegende". En annen film som behandler dobbeltgjengermotivet  fra en annen vinkling, er Henrik Galeens nyinnspilling av "Der Student von Prag" (1926) beskrives kampen mellom det gode og det onde hos et menneske. Her kjemper studenten mot sitt onde jeg.

Utover i 1920 årene bedret økonomien i Tyskland seg og Weimar-republikken kom inn i en mer stabil periode. Dette påvirket også stilretningen innen filmene. Man beveget seg bort fra de dystre, klaustrofobiske kulissene og mer over til det hverdagslige og lavmælte. Men denne overgangen gjaldt bare kulissene. Temaene fra den rene filmekspresjonismen ble videreutviklet i de nye filmene. Denne stilen ble sene kalt for "Die neue sachlichkeit" og i denne overgangen mellom den rene filmekspresjonismen og den nye sakligheten, dukket de såkalte "Kammerspielfilme" frem. Disse kammerspillfilmene avdekket det sosiale kaoset og følelsen av en opprevet virkelighet, som mange av de ekspresjonisme filmene, men en annen vinkling til livsoppfatningen. Her fant man temaer som viste tidens følelser og ga et bilde av Weimar-tidens problemer. Den filmen som regnes som høydepunktet innen kammerspillfilmene er Friedrich Wilhelm Murnaus "Der Letzte Mann" (1924). Her beveger regissøren seg mellom den rendyrkede ekspresjonismen og kammerspillet.Andre filmer fikk en mer realistisk stil, men beholdt eller skapte samtidig variasjoner over de samme temaer og motiver fra de tidligere filmene. Die neue Sachlichkeit ble denne stilretningen kalt. Deres mål var en ny og enklere realisme med skildringer av hverdagslivet. Motivene for de to stilretningene var ofte de samme, men forskjellen kom tydeligst til syne i skildringen av forholdet mellom mennesket og samfunnet. For ekspresjonistene var mennesket født gode, men ble ødelagt av omgivelsene og fremmedgjort i forhold til industrialismen. Den nye sakligheten uttrykte det motsatte menneskesyn. Storbyen ble et område for klassekamp som avspeilet de ytre konfliktene. Dette utviklet seg til de senere arbeiderfilmene.

Friedrich Wilhelm Murnau (22.12.1888-11.03.1931) regnes som en av stumfilmtidens aller største regissører. Hans styrke lå i hans utvikling innen skyggevirkningene og kamerabevegelsene. Den mest ekspresjonistiske av filmene hans var "Januskopf" (1920) som var basert på Robert Louis Stevensons (16.10.1803-12.10.1859) roman "The strange case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde" og bar undertittelen "På virkelighetens rand". Hovedpersonenes dobbelthet videreførte Murnau i sin gjennombruddfilm "Nosferatu - Eine Symphonie des Grauens" (1922). Dette er den første filmatiseringen av Bram Stokers "Dracula". I denne filmen beveget regissøren seg ut av studioverdens kulisser og store deler av filmen er filmet på location. Nosferatu er i filmen den personifiserte døden som ankommer Bremen med sitt pestskip. Pestrottene, som følger med ham, sprer sin smitte over hele byen. Det er en uhyggelig stemning over  filmen hvor overgangen mellom drøm og virkelighet er glidende. Dobbeltheten  vises gjennom grevens natur som både død og levende og som aristokrat og blodtørstig vampyr. 

Den neste filmen som Murnau lagde, var "Der Letzte Mann" (1924). Ifølge Gunnar Iversens "Tysk filmekspresjonisme": 

"Med rette er Der Letzte Mann (1924) blitt stående ikke bare som et høydepunkt i Weimar-filmene, men også som et av stumfilmens aller ypperste verk".

Det som er nytt ved denne filmen er dens tekstløshet, med bare én mellomtekst, og at de brukte bevegelig kamera. Også her får rekvisittene i filmen noe truende over seg og symboliserer noe langt over sin vanlige rolle. Filmens identitetstema avspeiler Weimar-tidens problemer og sosiale kaos. "Faust" (1926) ble Friedrich Wilhelm Murnaus siste tyske film. Her finner man også identitetsmotivet og stilelementer som preget mange av de gamle ekspresjonistiske filmene.

En annen av Weimar-tidens store regissører var Fritz Lang. Hans tidligste filmer var melodramaer med makabre og svarte undertoner. Mange av temaene og motivene i disse filmene gikk igjen i hans tyske filmperiode. Fritz Lang debuterte som regissør i 1919 med "Halbblut", en film om morfinismens følger. Det som preger filmen er vinklingen av historien med en mystisk overtone. Samtidig la han vekt på stemningsbilder og landskapene. De neste filmene var den todelte "Die Spinnen" (1919-1920). Her kommer han inn på et tema han skulle utvikle i senere filmer, om en hemmelig organisasjon som forsøker å kontrollere verden. Hans gjennombrudd kom i 1921 med "Die Müde Tod". Her bruker han noe fra føljetongmelodramaets form, med en langsom og dvelende rytme. Døden i filmen avspeiler menneskets uunngåelige skjebne. 

Med "Dr. Mabuse, der spieler" (1922) gjenskapte Fritz Lang sin kaotiske samtid. Filmen er todelt, som en seriefilm. Første del hadde undertittel "Ein Bild der Zeit" og den andre het "Inferno - Menshen der Zeit". Hovedpersonen Dr. Mabuse, er en mesterforbryter og en forkledningskunstner. hvis spesialitet er å bytte både identitet og utseende. Med sitt hypnotiske blikk klarer han å kontrollere andre mennesker i sitt uhyggelige spill. Hans mål er å skaffe seg mere makt og penger. Bak seg har han en hemmelig organisasjon til rådighet. Filmens rytme er langsom og tung med en pessimistisk og fatalistisk undertone. Her avtegnes både menneskene og omgivelsenes dobbelthet. Dr. Mabuses stadig skiftning av identiteter er et godt eksempel på identitetsmotivet som preget Weimar-filmene. I videre forstand er identitetsmotivet også knyttet til den økonomiske og politiske situasjonen som landet befant seg i. Filmen var spilt inn i den verste inflasjonsperioden hvor filmarbeiderne fikk utbetalt sine lønninger efter hver arbeidsdag. Selv om dekoren i filmen ligger nært opp til ekspresjonismen, er ikke dette en ren ekspresjonistisk film. Slektskapet ligger mer nær i de sentrale temaene og motivene som preget de rene ekspresjonistiske filmene.

Den neste filmen Fritz Lang lagde, var den todelte "Die Nibelungen" (1924) med undertitlene "Siegfrieds Tod" og "Kriemhilds Rache". Den første delen er preget av en langsom rytme og er strengt koreografert. Den andre delen viser kaoset hvor hevntanken råder. Her avspeiles menneskets dobbelthet og svik og avslutningen preges av en skjebnebestemt undergang. Flere av tankene og ideene og motivene som preget filmen, gjorde den til en av Adolf Hitlers favoritter.

Mens den ovennevnte film tok for seg middelalderen, retter den neste filmen "Metropolis" (1926) blikket mot fremtiden. Handlingen utspiller seg år 2026 i storbyen Metropolis, en by som er delt i to mellom overklassen som lever over jorden, og arbeiderne som lever som slaver i underjordiske fabrikker og huler. Ved siden av filmens handling, er et av filmens hovedtemaer om maskinen og teknologien. Filmen viser tydelig hvilken skeptisk holdning ekspresjonistene hadde til samtidens beundring av teknologien. Samtidig viser filmen forsiktige positive vinklinger til industrialismen.

Selv om "Metropolis" (1926) i eftertiden har fått en klassiskerstatus, var den en økonomisk katastrofe for "UFA". Fritz Lang forlot "UFA" og dannet sitt eget produksjonsselskap. Den første filmen han lagde var "Spione" (1928). Filmen kan i både form og innhold minne om "Dr. Mabuse, der Spieler". Her skifter også forbryteren mellom en rekke identiteter og har en spionorganisasjon bak seg til rådighet. Dobbelthetmotivet dukker opp her ved at hovedpersonen skifter identitet fra å være en respektabel bankdirektør til en mesterforbryter.

Efter science fiction filmen "Die Frau im Mond" (1929), lagde Lang sin første lydfilm, "M" (1931). Med lyden får filmene en ny dimensjon som Fritz Lang bruker effektivt, ikke bare gjennom realistisk bruk av filmen, men også stillhet og enkle musikalske ledemotiver. Her vises angsten og dobbeltheten gjennom lyden. Hovedpersonen i filmen har også en splittet personlighet. Fra utad å være et vanlig menneske, drives han av en indre tvang til å drepe småpiker. Samtidig som han ikke vil drepe, drives han av sin andre, onde personlighet til å myrde. Filmen er mer realistisk i uttrykket enn hans tidligere, og viser at Lang beveger mot en ny saklighet. Samtidig har Lang beholdt en samfunnskritisk undertone i filmen.

Fritz Langs siste film i Tyskland i mellomkrigstiden var "Das Testament des Dr. Mabuse" (1933) som begynner der den forrige Mabusefilmen sluttet. Filmen er en oppsummering av tyveårenes rastløse og kaotiske tid i Weimarperioden. Selv om den samfunnskritisk er mer indirekte enn "M" (1931), ble den raskt forbudt av nazistene. Efter et godt tilbud fra Joseph Goebbels (29.10.1897-01.05.1945), valgte Fritz Lang å forlate landet bosatte seg senere i USA hvor han fortsatte å lage filmer. I denne perioden i USA startet det en ny periode innen filmen "Film Noir", som kan ses på som det amerikanske svaret på ekspresjonismen og i en periode ble derfor all "kunstfilm" i USA betraktet som synonymt med tysk ekspresjonisme. Men i eftertiden er det i hovedsak Fritz Lang og Karl Freund (16.01.1890-03.05.1969) som har fått æren for å ha tatt med seg teknikkene over atlanteren. Den tyske ekspresjonismens bruk at skygger som virkemiddel  ser man også tydelig ved kriminal- eller mafia-filmer fra 50- eller tidlig 60-tall hvor det ble brukt samme teknikk med skyggene som i de gamle tyske filmene.

I Frankrike var "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1933) en inspirasjonskilde til avantgardefilmene på tyvetallet, den poetiske realisme fra tredvetallet er tydelig inspirert av filmekspresjonismens mørke angstvisjoner. Denne mørke strømningen preget også den sosiale filmen i den samme tidsepoken, og en av de ledende filmskaperne var Fritz Lang, som med sin film "Fury" (1936) startet sin amerikanske filmkarriere. En annen regissør som var tydelige påvirket av tysk film, var Alfred Hitchcock . I en periode i 1924 arbeidet han som regiassistent hos UFA. Hans første film "The Pleasure Garden" (1925) ble spilt inn i München. Året efter fortsatte han sitt arbeide i England og lagde "The Lodger" , som regnes som hans første betydningsfulle film og der hans mørke undertone utvikles. Filmens tåkefylte gater minner om Strassefilmene, mens scenografien og lyssetningen er mer ekspresjonistisk.