DANSK FILMHISTORIE 1910 - 1914 DEN STORE TID DEL 2 A: NYE FILMSELSKAPER

Denne perioden ble for "Nordisk Films Kompagni" og andre danske filmselskaper "den store tid" hvor dansk film gjorde seg internasjonalt gjeldende ved å produsere film som ble skelsettende innfor filmens utviklingshistorie. Det var produksjonen av den dramatiske filmen som ble for datidens filmselskaper den viktigste delen av produksjonen. Reportagefilmen og farcer (lystspill) ble redusert til en bibeskeftelse som noen ganger kunne gi et stor utbytte. Jeg vil for denne perioden legge hovedvekten på produksjonen av den dramatisk filmen, men vil også ta for meg noen av de lystspillene.

NYE FILMSELSKAPER BLIR STIFTET
1909-1914 var de årene hvor det ble stiftet en rekke filmselskaper i Danmark. Slik jeg har forstått Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" nådde denne perioden med invisteringer i film høydepunktet i 1913 og på den tideckn brakte avisene nesten daglig meddelelser om dannelsen av nye filmselskaper. Mange ble fristet av Ole Olsens store inntekter og mange av de  nye aktørene håpet på en rask og stor fortjeneste. Det hadde gått rykter om at noen av hans aksjonærer hadde fått 1 100 prosent i utbytte - ikke nominelt, men reelt derved, at aksjene var "vasket" flere ganger. I Aarhus skrev "Aarhus Amtstidende" den 17.02.1913 om en aksjeeier som fikk nærmere 100 000 i dividende på sine aksjer i løpet av et eneste år. Disse oppslagene var nok medvirkende til at mange mennesker satset sine sparepenger i den nye filmverden som kunne gi en slik avkastning. I en "Vennelyst-revy" ble det sunget følgende:

"Hr. Jensen har arvet sin mor,
han fikk 100 kroner i fjor.
Se, de skulle jo gerne gi`tusind igen.
Så satte han dem i filmen.
Det var lige på det riktige sted."

I følge "Aarhuus Stiftstidende" den 14.04.1913 var det i foråret 1913 15 filmselsksapet i Danmark og fortsatt ble det dannet nye selskaper. Men det var ikke bare de nye aksjonærene som så store gevinster ved dette mediet. også teaterskuespillerne fikk større intgeresse for film når de hørte om kollegaer som nå var blitt fystelig avlønnet. Det var tydelig at filmindustrien på den tiden hadde gjort et stort innhugg i teatrenes personale, for i foråret 1913 forbød københavnske teaterdirektører skuespillere å filme for den kommende sessong. I Aarhus ble det lagt inn i kontraktene at dets skuespillere bare kunne filme gjennom avtaler mellom filmselskapet og "Aarhus Teater", men denne bestemmelsen gjaldt da fra sessongstarten sist i august 1913, og denne bestemmelsen førte til at nesten hele teatrets personale i sommeren 1913 var engasjert til film dels hos "Th. S. Hermansen", dels hos "Fotorama". 

Men mange av disse nye selskapene gikk konkurs innen utgangen av 1914 som en følge av en krise i filmproduksjonen da filmmarkedet i inn- og utland var lammet som følge av en overproduksjon. Bak mange av disse krakkene fulgte det mange menneskelige tragedier for som ahdde satset allle sine sparepenger i det nye filmeventyret. Eks på filmselskaper som ble dannet i denne perioden er: "The Copenhagen Films Company", "Dania Biofilm Kompagni", "Det Skandinavisk-Russisk Handelshus/Filmfabriken Danmark" og "AS Dansk Biograf Kompagni". De fleste selskapene startet med en hektisk filmprodusksjon, men unntaket var "AS Dansk Biograf Kompagni" hvor Benjamin Christensen (28.09.1879-02.04.1959) arbeidet i et helt annet tempo. Mens de andre selskapene produserte gjennomsnittelig en film i uken, regisserte Benjamin Christensen en eneste film det året som først i begynnelsen av 1914 var klar for utsendelse. I løpet av de tre-fire årene produserte "AS Dansk Biograf Kompagni" bare to filmer som begge var regissert av Benjamin Christensen. I begge tilfellene var de en økonomisk suksess for selskapet. Billedet til høyre viser en tegning fra "Blæksprutten" 1913 hvor det satiriseres over de mange nye filmselskaper som dukket opp på den tiden.

Jeg vil her ta for flere filmselskaper som ble dannet i denne perioden med utgangspunktet i regissørene som arbeidet for selskapene. Jeg har valgt filmselskapene ut i fra når deres første filmer ble utgitt og ikke når selskapet ble stiftet.
 

BIORAMA

Mannen bak selskapet var Søren Nielsen (??.1853-02.01.1922). I følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" døde han den 02.01.1922 men i følge Gunnar Sandfeldt "Den stumme scene" døde han i 1921. Søren Nielsen skal ha vært en mann av Ole Olsens type, ikke av samme format, men også han kom fra fattige kår. Han var sønn av en hønsekremmer, levde en omflakkende tilværelse hvor han bl.a. var hønsekremmer, billetgrosserer og omreisende karuselleier. Ved siden av dette var han arrangør av alle slags offentlige fester, bl.a. de store grunnlovsfestene i Sødermarken på Fredriksberg.

Like efter at Ole Olsen hadde gjort det bra innen film, begynte Søren Nielsen også med dette nye medium. I 1905 grunnla han kinoen "Biorama" (det senere Triangel Teatret, et navn det fikk i 1926 da det flyttet til større forhold) på Østerbrogade 33 i København (se det øvre bilde til høyre). Kinoen var, som de andre kinoene på den tiden, meget beskjeden med 160 sitteplasser. Interiørmessig skal kinoen ha bestått av et lite firkantet venteværelse med et loft, som var rutet med hvitt glass og gullduppiditter lik de som var i de finere barberstuer, og med landskapsfresker på veggene. Bak i rommet var det en grønn filtdør som var inngangen til selve kinosalen, en sal som var en lang og smal teatersal, men som utvidet seg litt foran ved et skarpt knekk på midten av den ene veggen. 

Denne kinoen gikk godt og i 1906 åpnet han to nye kinoer "Bio i Lyngby" som lå i Hotel Rustenborg på Jernbanevej 6 i Lyngby, og "Hellerup Biograf Teater" på Strandvejen 143. Men alledere da hadde åpnet kinoer i provinsen og den 28.10.1905 åpnet han Odenses første kino "Elektrisk Biograph-Teater" (det senere "Kinografen") (se bilde til høyre) på Vesterbrogade 40 og samme år Svendenborgs kino "Kosmorama". I 1907 forsøkte han å etablere en filmvirksomhet på Dyrehavsbakken, "Dyrehavens Biorama", men den holdt åpent kun i en seson. Den 03.12.1907 åpnet han sin fjerde kino i hovedstadsområde, "Alléteatret" på Jægersborgallé 35 (senere 44) i Chalottenlund. Han opprettet også kinoer utenfor Danmarks grenser, to kinoer i Nederland, en i Amsterdam og en i Rotterdam. Han åpnet også en kino i Kristiania "Kosmorama" som gikk inn omkring 1913. Dette i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", mens i følge Gunnar Sandfeldt "Den stumme scene" het kinoen "Paladsteatret". I løpet av åtte år ble han eier eller medeier av i alt 16 kinoer.

I 1909 fikk også Søren Nielsen lyst til selv å produsere film og selskapet "Biorama" fikk navn efter kinoen og filmselskapets adresse var det samme som kinoens adresse. Før jeg her tar for meg selskapets filmer vil jeg påpeke at det er noe uoverstemmelser mellom noe av informasjonen til Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" og "Det danske filminstitut". Der opplysninger er forskjellig vil jeg sjekke det ut med en tredje og evt fjerde kilde for så å trekke en konklusjon hvis flere kilder er enige med hverandre. Ellers vil jeg bare oppføre hva begge kildene har skrevet.

CARL ALSTRUP
Den første som regisserte en film "Biorama" var Carl Alstrup (11.04.1877-02.10.1942). Han var utdannet som skuespiller og allerede som |7 åring avla han prøve for Vilhelm Petersen (02.03.1852-02.06.1939) på "Nørrebros Teater", noe han også skal ha avlagt året efter. Han debuterte i 1896 hos Albert Helsengreen (03.011854-05.01.1943) i Christiania som medlem av et dansk teatertrupp hvor han spilte tjenerrollen i den franske komedien "37 Sous", dvs Eugène Labiches (06.05.1815-22.01.1888) comédie-vaudeville  "Les 37 sous de M. Montaudoin" (1862). Ute i provinsen begynte han som turneskuespiller i roller som "ung romantisk elsker" skiftevis for selskapene til Albert Helsengreen, Carl Henriksen (??-??), Carl Thomsen (??-??) og Oddgeir Stephensen (??-??). Han spilte i flere sesonger i perioden 1897-1899 i Randers i forestillinger som "Svend Trøst" og "Ridderen af Randers Bro" og avsluttet sitt åtteårig virke i provisen ved sommerteatret i Slagelse. I 1904 reiste han til København og arbeidet ved de københavnske scener, bl.a. "Frederiksberg Teater", hvor han spesielt slo igennom i lystspill og revyer og han opptrådte også i de følgende år i Tivolis "Sommerrejser". I perioden 1904-1911 tilknyttet "Frederiksberg Teater". Han var også i en periode direktør for teatret sammen med Emanuel Gregers (??-??) for derefter å arbeide for "Centralteatret" og var i perioden 1912-1928 ved "Scala", hvor han var det store navn som revykunstner.

Carl Alstrup hadde videre en lang karriere innen teater og revy, men fikk også en en omfattende karriere innen filmen og da primært som skuespiller, men han forsøkte seg både som manuskriptforfatter og regissør. Han debuterede hos Nordisk Film i 1907 i en rolle i Viggo Larsens film "Kameliadamen" (1907) og de fleste av de mer enn 100 filmene han medvirket i ble innspilt det. Hans talent ble først og fremst anvendt i komedierne, og da Lau Lauritzen for alvor begyndte å regissere farcer på Nordisk Film i 1915, var det ofte med Carl Alstrup i en av hovedrollerne. I 1924 startede han sit eget selskap, "Carl Alstrup-Film", som produserte tre filmer hvor han hadde regien. Det var "Potteplanten" (1922), "Peter Ligeglad paa Eventyr" (1923) og "Kokain-Rusen" (1925). Jeg ta for meg disse tre filmene under perioden 1920 - 1931 NEDGANGSTIDER. 

Den første filmen Carl Alstrup regisserte het i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" "Stormen paa København den 11. Februar 1659 og Gøngehøvdingen" (1909) (en tittel som stod på programmet) og hadde premiere den 27.02.1909. I følge "Det danske filminstitut" og "www.danskefilm.dk" het filmen "Gøngehøvdingen" (1909) og hadde premiere den 11.02.1909 på "Biografen" på Gl. Kongevej 100. Det var Carl Alstrup (11.04.1877-02.10.1942) som regisserte "Gøngehøvdingen" (1909) med den danske supplerende tittel "Stormen paa København den 11. Februar 1659", med en ukjent filmlengde. Det var en filmatisering av Carit Etlars (07.081816-09.05.1900), forfatternavn for (Johan Carl Christian Brosbøll), berømte roman "Gøngehøvdingen" (1853). Den enøyde Jørgen Lund (16.07.1883-09.05.1941) hadde hovedrollen som "Svend Poulsen, "Gøngehøvdingen"". Ved siden av å ha hovedrollen malte han også dekorasjonene til filmen. Den ble filmet av Mads Anton Madsen (??-??), som i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", i tiden fremover skal ha tatt opp de fleste av Søren Nielsens filmer, en påstand jeg ikke har fått bekreftet hos "Det danske filminstitut". En stor del av scenene ble tatt opp i "Cafe Freias" lokaler på Østerbro. Årsaken til at filmen ble fotografert der var at "Biorama" på den tiden ikke hadde egne filmatelier, noe de først senere fikk i et tidligere fotografisk atelier i taketasjen på en en bygning i "Jorcks Passage" mellom Vimmelskaftet og Skindergade i København. 

Den andre filmen Carl Alstrup regisserte det året var "Apachepigens Hævn" (1909) hvor han også hadde en av hovedrollene som "Apacheføreren". Filmmanuset er efter en fransk idé. Den tredje filmen var Emanuel Tvedes (04.01.1868-03.07.1910) eneste film som regissør, "Faldgruben" (1909) med premiere den 20.04.1909 på "Edison Biograf". Også her var det Jørgen Lund som hadde malt dekorasjonene til filmen. Filmen er basert på Emile Zolas (02.04.184029.09.1902) roman "L'Assommoir" (1877). Emanuel Tvede medvirker her i rollen som "Coupeau". Den fjerde filmen som ble laget det året var "De onde Veje" (1909) som hadde premiere den 19.11.1909 på "Falkebiografen". Jeg vet ikke hvem som hadde regien, bare at Edith Buemann (Edith Buemann Psilander) (Edith Groth) (16.05.1879-02.01.1968) hadde rollen som "Ruth". Det var det året hun debuterte som skuespillerinne og i løpet av 1909 medvirket hun i tre filmer. 

JØRGEN LUND
En annen som regisserte filmer for "Biorama" var Jørgen Lund (16.07.1883-09.05.1941). Han var i de første årene selskapetshovedkraft, han medvirket som skuespiller, selv om han var enøyet, regissør og da han var utdannet maler, arbeidet han også som dekorasjonsmaler. I 1910 var "Biorama" første film "Elverhøj" (1910) med regi av Jørgen Lund (16.07.1883-09.05.1941) med premiere den  29.09.1910 på "Royal-Biografen". filmen er efter Johan Ludvig Heibergs (14.12.1791-25.08.1860) teaterstykke "Elverhøj" (1828) og ble opført første gang på "Det kgl Teater" den 06.11.1828. En stor del av opptakene ble gjort i en bevertningshave "Lille Tivoli" på Sønder Boulevard. Det skal her nevnes at Jørgen Lund i denne filmen forsøkte å løse det vanskelige problem om hvordan man visuelt kan fremstille en persons tanker. Løsningen i denne filmen var å sette inn bilder i det ene hjørnet av bildet. Denne teknikken var ikke ny og allerede i 1901 brukteFerdinand Zecca (??.1864-06.03.1947) en lignende teknikk i "Histoire d'un crime" (1901) (se bilde til høyre). i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" er filmen alt i alt meget primitiv, men sammenligner man filmen med det "Biorama" produserte samme år, viser det seg i visse avsnitt at Jørgen Lund i høyre grad har klart å frigjøre sin utgave fra teaterforestillingen, og det er her mer bevegelighet i fremstillingen.

Vilhelm Poss-Nielsen (??-??) regisserte det året sin eneste film "Himlens Straf" (1910), med den danske supplerende tittel "Den forvandlede Brudgom" og som hadde premiere den 27.08.1910 på "Nørrebros Biografteater", med en filmlengde på 465 meter. Filmen bygger på Ludvig Holbergs (03.12.1884-28.01.1754) somedie i en akt "Den forvandlede Brudgom". Det interessante ved dette stykket er at det i 1752 ble forandret og skrevet ut for å spilles, men det skjedde ikke, og stykket blev faktisk ikke oppført i Ludvig Holbergs levetid. Stykket ble trykt i 1753 i "Den Danske Skue-Plads, Siette Tome" og hadde først premieret søndag den 26.11.1882 på "Det kongelige Teater". 

En annen film som ble laget det året var "København ved Nat" (1910) (se bilde til høyre) med den danske supplerende tittel "Ægtemandens Spilleaften", premiere den 26.12.1910 på "Royal-Biografen", med en spilletid på 20 minutter og en filmlengde på 400 meter. I følge "www.danskefilm.dk" var det Carl Alstrup som stod for regien og han medvirket i filmen som "Bræddestablen". Dette er et lystspill om fire ektemenn som skal ut og få seg en glad aften. De fire hovedrollene spilles av de fire lystskuespillere Frederik Jensen (25.06.1863-14.02.1934) i rollen som "Grosserer Gummesen, Oscar Stribolt (12.02.1873-27.05.1927) tolker rollen som "Fedevarehandler Kraft", Lauritz Olsen (10.08.1872-09.05.1955) har rollen som "Manufakturhandler Blomberg" og Carl Alstrup medvirket i filmen som "Bræddestablen". Det er disse fire lystspillskuespillerne som løfter opp den noe naive filmen med deres charme. 

En annen film som Carl Alstrup regisserte og skrev filmmanuset det året var "Fra det mørke København" (1910) med de danske supplerende titler ”I Bondefangerklør", "Forbryderliv" og "Fra Storstadens Dyb" med premiere den 29.09.1910 på "Edison Biograf", med en spilletid på 32 minutter og en filmlengde på 650 meter. Han medvirker i filmen i hovedrollen som "Bondefangeren". 

Det skal her nevnes at Ole Olsen her var raskt ute med sin egen utgave av "Fra det mørke København" (1910), "Bondefangerklør" () med regi av xx og med Carl Alstrup () i hovedrollen. Det interessante her at denne filmen ble vist i det Aarhusiske "Kosmorama" på samme tid, som Carl Alstrups utgave ble vist i Frederiksbergs kinoer. 

Denne filmen ble, som de andre "Biorama" filmene fra 1910 og 1911, tatt opp i det tidligere fotografisk atelier i taketasjen på en en bygning i "Jorcks Passage" mellom Vimmelskaftet og Skindergade i København. Det skal her nevnes at et annnet dansk filmselskap "Regia Kunstfilms Co" brukte dette ateliet til å ta opp sine filmer. Men dette atelier ble snart for lite for Søren Nielsens selskap og i 1911 bygde de et filmatelier på Emdrupvej, et sted hvor nå "Emdrupborg Lærerhøjskole" ligger. Det skal her bemerkes at skolen ligger på Emdrupvej 101. Her holdt de til inntil selskapet gikk inn i 1917.

Jeg har ikke funnet hvilke andre filmer Carl Alstrup regisserte for "Biorama", for i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" regisserte han filmer i perioden 1909-1911. I følge "Det danske filminstitut" produserte "Boiorama" i 1911 seks filmer hvor regissørene er ukjente. Det er mulig at Carl Alstrup har stått for regien av enkelte av disse filmene. Den eneste av disse som han hadde en rolle i var "Bukseskørtet" (1911) med premiere den 24.03.1911 "Royal Biografen", Vesterbrogade 34, med en spilletid på 8 minutter og en filmlengde på 160 meter. I filmen har han rollen som "En gift mand". Det kan derfor tenkes at det er han som har regien uten at jeg har fått et bekreftet fra noen kilder. De andre filmene var "Buffetjomfruen fra Lundehuskroen" (1911) med premiere den 09.01.1911 på "Løvebiografen", "Manicuredamen med det store Hjærte" (1911) med premiere den 10.05.1911 på "Biorama", Østerbrogade 33, med en spilletid på 30 minutter og en filmlengde på 600 meter, "Frelserpigen" (1911) med premiere den 17.08.1911 på "Løvebiografen", Amagertorv 33, med en spilletid på 31 minutter og en filmlengde på 625 meter, "Den store Gevinst" (1911) med premiere den 15.09.1911 "Biograf-Theatret" og med en filmlengde på 220 meter og "Den afbrudte Bryllupsnat" (1911) med premiere den 10.12.1911 på "Biorama", Østerbrogade 33,  med en spilletid på 23 minutter og en filmlengde på 450 meter. 

ARVID RINGHEIM
Samme år regisserte Arvid Ringheim (02.04.1880-11.12.1941 ) sin eneste film "Sparekassebogen" (1911) som hadde premiere den 07.03.1911 på "Biorama", Østerbrogade 33, hvor han også medvirker i rollen som "Charles". 

I 1912 skiftet Søren Nielsen navnet på produksjonsselskapet "Biorama" til "Filmfabrikken Skandinavien", men alikevel var det premiere den 15.04.1914 på "Biorama" med filmen "Det moderne Babylon" (1914). Deter mulig at filmen ble produsert innen 1912 og utgitt først i 1914. Dette var ikke uvanlig på den tiden at filmselskapene holdt igjen filmer og sendte de senere ut på markedet. 

Som tidligere nevnt, skiftet produksjonsselskapet "Biorama" i 1912 navnet til "Filmfabrikken Skandinavien", og samtidig opprettet Søren Nielsen også et utleieselskap som hadde samme navn som produksjonsselskapet. Begge selskapers varemerke var en globus med en merkurskikkelse ovenpå (se bilde over). Men det var ikke bare sine produkter som Søren Nielsen leide eller solgte, han importerte også mange utenlandske filmer, og da fortrinnsvis amerikanske. Av de amerikanske filmene skal det ha vært en del filmer av Mack Sennetts (17.01.1880-05.11.1960) farcer og da med den skjeløyde Ben Turpin (19.09.1869-01.07.1940), en skuespiller som Søren Nielsen satte langt over Charles Chaplin. Disse filmene må ha vært økonomisk lønnsom da de var et av selskapet største salgssuksesser. 

I forbindelse med utleiefirma utga Søren Nielsen i perioden 1911-1913 et filmtidsskrift "Biorama Tidende", som stort sett inneholdt reklame for selskapets egne filmer og de filmer de hadde importert. Men inne mellom denne reklamen hadde de også noen artikler om film. Dette tidsskriftet er et av Danmarks eldste filmtidsskrifter. Det eldste var "Nordisk Biograf-Tidende" som var redigert av Louis von Kohl (??-??) og utkom i perioden 1909-1910. Det skal her nevnes at et annet selskap "Kinografen" begynte i 1912 å utgi filmtidsskriftet "Filmen" som ble utgitt til 1919.

FILMFABRIKKEN SKANDINAVIEN

Københavnerliv (ubekendt, DK, 1911)
Hovmod staar for Fald (Søren Nielsen, DK, 1911)
Lersøens Konge (ubekendt, DK, 1911)
Det store Fald (Christian L. Larsen, DK, 1911)
Nøddebo Præstegaard (Frederik Schack-Jensen, DK, 1911)
Dødsvarslet (Aage Brandt, DK, 1912)
Gaardmandsdatteren (ubekendt, DK, 1912)
Storstadens Hyæne (Knud Lumbye, DK, 1912)
Fodsporet (ubekendt, DK, 1912)
Fæstningsplan Nr. 612 (ubekendt, DK, 1912)
Kun en Tigger (Holger-Madsen, DK, 1912)
Kærlighed ved Hoffet (Søren Nielsen, Jørgen Lund, DK, 1912)
Den svundne Lykke (ubekendt, DK, 1912)
Det røde Rusland (ubekendt, DK, 1912)
Et pokkers Pigebarn (ubekendt, DK, 1912)
Pigernes Jenser (ubekendt, DK, 1912)
Natcaféens Dronning (ubekendt, DK, 1912)
Naboerne (ubekendt, DK, 1912)
Livets Tragedie (ubekendt, DK, 1912)
Den kvindelige Spion fra Balkan (ubekendt, DK, 1912)
Karnevalsnattens Gaade (ubekendt, DK, 1912)
Gøglerens Elskov (ubekendt, DK, 1912)
Forstærkningsmanden (H.O. Carlsson, DK, 1912)
Edith (ubekendt, DK, 1912)
Lumpacivagabundus (ubekendt, DK, 1912) 
Den røde Hertug (ubekendt, DK, 1913) 
Frelst fra Forbrydelsens Vej (ubekendt, DK, 1913)
Under det sorte Flag (ubekendt, DK, 1913)
Slægtens Sidste (ubekendt, DK, 1913)
Den sidste Rose (ubekendt, DK, 1913)
Rovfuglens sidste Bytte (ubekendt, DK, 1913)
Naar Løvet falder (ubekendt, DK, 1913)
Den kære Familie (ubekendt, DK, 1913)
Den hemmelighedsfulde Kro (ubekendt, DK, 1913)
Forskrevet sig til Satan (ubekendt, DK, 1913)
Blodhævnen (ubekendt, DK, 1913)
Borgens Hemmelighed (Aage Brandt, DK, 1913)
Du skal angre (ubekendt, DK, 1914)
Mara-Onga (ubekendt, DK, 1914)
Den moderne Messaline (ubekendt, DK, 1914)
Den Dødes Forbandelse (ubekendt, DK, 1914) 

THOMAS S. HERMANSEN
Som nevnt i 1906 - 1909 MANGFOLDET DEL 2 ANDRE AKTØRER var det Thomas S. Hermansen (03.06.1867-30.03.1930) som startet opp med filmprodusjon i Århus, først med kinodrift og den 04.01.1908 kunne han på "hotel Royal" stifte et selskap med en aksjekapital på 125 000 kr. 14 dager efter stiftelsesmøtet ble den første generalforsamlingen avholdt og til ære for Thomas S. Hermansen fikk selskapet navnet "Aktieselskabet Thomas S. Hermansen". Det skal her legges til at Thomas S. Hermansen ikke fikk plass i det nye styret, men ble ansatt som fotograf. Årsaken var, i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" at styret for det nye "konsulerende aktieselskab" i de første månedene av 1908 måtte rydde opp i de uoversiktlige forholdene i Thomas S. Hermansens forretningsvirksomhet og for å få overført hans bevilgninger og rettigheter. 

I løpet av foråret 1909 ble det bestemt at de skulle starte en produksjon av spillefilmer. Eduard Schnedler-Sørensen ble utnevnt til kunstneriske leder, og den allestedsnærværende Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959) ble engasjert til å filme selskapets første film. Resultatet ble filmen "Den lille Hornblæser" (1909) som hadde premiere den 21.10.1909, med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 380 meter. Filmen ble en kjempesukses med en gang efter premieren og denne suksessen oppmuntret selskapet til å fortsette i samme spor. Men innen den neste sessongen, som begynte foråret 1910, skjedde det to viktige ting med filmselskapet. Det første var at selskapet skiftet navn til "Fotorama" og alle filmene som ble laget det året, bortsett fra Alfred Cohns film "Den hvide Slavehandel" (1910) ble utgitt under dette selskaps navn. Jeg vil her ta utgangspunkt i "Det danske filminstituts" oppdeling av hvilke filmer de tre produksjonsselskapene "Th. S. Hermansen", "Fotorama" og "Dansk Filmfabrik, Aarhus" utga og ut i fra disse listene vil jeg derfor hoppe litt mellom disse selskapene. 

Det andre var at selskapet i januar 1910 opprettet en filial i København for å ivareta selskapets mangeartede forretninger, især for kjøp og salg av film i hovedstaden.Filialens adresse ble Amagertorv 33, på hjørnet av Amagertorv og Hyskenstræde. Den 12.02.1910 åpnet "Fotorama" en kino i filialens første etage. Kinoen ble innrettet i det gamle Løveapoteks lokaler og fikk nanvnet "Løvebiografen". Eduard Schnedler-Sørensen ble utnevnt til å lede avdelingen i København. 

Produksjonsselskapet "Th. S. Hermansen" produsert i sin periode følgende filmer:

"Den lille Hornblæser" (1909) med regi av Eduard Schnedler-Sørensen
"Den hvide Slavehandel" (1910) med regi av Alfred Cohn
"Pianisten" (1912) med ukjent regissør
"Skyggebilleder" (1912) med ukjent regissør
"Den lille Garnison" (1913) med ukjent regissør . 
"Bagerstrædes Hemmelighed" (1914) med regi av Alfred Cohn
"Gyldne Lænker" (1914) med regi av Alfred Cohn

De filmene med kjente regissører vil jeg ta for meg i de respektive artikler om regissørene og jeg vil her kort ta for meg de filmene hvor regissøren er ukjent. De siste filmene jeg vil ta for meg av det produksjonsselskapet "Th. S. Hermansen" produserte, skal i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" ha blitt spilt inn i 1912 og er blant de filmene som ble ferdigproduserte, men ikke konstantert vist i Danmark. Jeg har ikke funnet ut hvem som stod for regien eller om, eller når, filmen hadde premiere. Det gjelder

"Den lille Garnison" (1913) hadde, i følge Marguerite Engbergs "stumfilmregistrant", kinopremiere den 07.03.1913 uten at jeg ved hvilken kino, mens i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" ble filmen ferdigprodusert, men ikke konstantert vist i Danmark. Filmen har en spilletid på 33 minutter og en filmlengde på 667 meter. Sceneriet i filmen var lagt til infanterikasernen hvor skuespiller Marius Egeskov (15.12.1889-07.09.1954) medvirket i rollen som "Løjtnant". I filmen medvirket også en forhenværende sergent, som nå var gått til filmen og som nå var ikledd sin gamle uniform, og Niels Springborg (Niels Stampe Springborg) (03.06.1884-02.08.1959) var ikledd en menigs uniform. Under innspillingen av filmen skal det ha oppstått en munter hendelse under en pause da Marius Egeskov skal ha tent seg en cigar og stått i sine egne tanker da en riktig offiser, oberstløytnant Otterstrøm, kom forbi. Denne offiseren hadde ventet en hilsen, men da Marius Egeskov, som aldri hadde vært soldat, ikke hilste, hadde offiseren forsøkt å animere ham til en hilsen ved å føre to fingre til kasketten. Men skuespilleren skal da ha svart med å ta av seg kasken. Offiseren skulle til å gi ham et alvorsord da den forhenværende serganten dukket opp, en person offiseren kjente fra før. I følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal følgende ha blitt sagt:

"-Hvad skal det sige, at De møder her i uniform? sagde han så. -De er jo afskediget af tjenesten.
-Om forladelse, hr. oberstløjtnant. Men vi filmer blot...og løjtnanten er skuespiller.
-ja, lød svaret, officer ser han ikke meget ud af, men dette skal undersøges. Farvel!
Og den vrede mand gik videre. Så mødte han Niels Springborg med cigar. Da denne menige heller ikke gjorde honør, gik Otterstrøm hen mod ham og forlangte hans nummer.
-Ja, undkyld, sagde "soldaten", men jeg filmer bare.
-Hvas for noget - De også! Det er en net komedie. Men jeg skal - -."

Det ble et efterspill da oberstløytnanten innberettet saken og det ble avholdt forhør. Heldigvis for filmstaben, så viste de seg at de hadde brukt uniformere som ikke var reglementerte slik at skuespillerene slapp tiltale for misbruk av den danske hærs uniformer. 

"Pianisten" (1912) hadde en Spilletid på 22 minutter og en filmlengde på 443 meter og Marius Egeskov hadde en rolle i filmen. I følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal, i følge brevkopibok fra Dansk Filmfabrik av den 27.11.1912, at denne filmen er blant de filmene som Thomas S. Hermansen tok opp i 1912. I et brev, ukjent dato, til Marius Egeskov skal han haoppfordret ham til å komme til Aarhus et par dager før eller umiddelbart efter jul, da de ville gjerne få spilt ferdig inn "Pianisten" (1912) så hurtig som mulig.

"Bag Kulisserne" (1912) hadde en filmlengde på 412 meter og "Skyggebilleder" (1912) hadde en filmlende på ca 150 meter.
. 
FOTORAMA

Som tidliger nevnt, skiftet filmselskapet i 1910 navnet fra "Th. S. Hermansen" til "Fotorama" og i løpet av det året produserte selskapet ni filmer, samt at de stod for distribusjonen av Alfred Cohns film "Den hvide Slavehandel" (1910) ble utgitt under navnet "Th. S. Hermansen". Men selv ved denne storsatsningen hadde selskapet fortsatt ikke noen atelier, noe som igjen påvirket filmene ved at handlingen begrenset seg så vidt mulig til å foregå ute i det fri, men i de scenene hvor det var helt nødvendig med interiørscener, klarte de seg dels med Thomas S. Hermansens forografiske atelier, og dels med selskapets "polyhymnias" gård i Kannikestræde, hvor dekorasjonene ble plassert direkte på et tregulv. Alle dekorasjonene ble, i følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" , malt av teatermaleren Emil Poulsen (??-??), mens i følge "Det danske Filminstitut" stod han i 1914 for produksjonsdesignet til Alfred Cohns (??-??) film "Den sorte Familie" (1914). Selskapets faste fotograf på den tiden var Thomas S. Hermansen, men som i perioder ble supplert av Adam Johansen () og Alfred Lind. Hovedleverandørene av manuskripter var Erling Stensgaard () og dennes kone Ljut Stensgaard () Louis Schmidt (), som senere ble redaktør av "Aashuus Stiftstidende". De medvirkende skuespillere var nesten alle hentet fra "Aarhus Teater". 

Før starten på den store filmsommeren 1910, hadde Frede Skaarup (11.10.1881-02.01.1942) i løpet av vinteren forberedt seg grundig. I denne perioden hadde han kontaktet byens skuespillere og tilbudt dem engagementer ved det planlagte, med aldri realiserte friluftteater på Skejby mark. Men hans rosende ord var ikke nok for skeuspillerne da de ville se kontanter og da de returnerte kontrakene uten underskrifter og krevde at honorarbeløpene ble satt opp, skal Frede Skaarup svart med at de gjerne kunne streike da han hadde et utmerket kontorpersonale han kunne bruke i stedet. Men denne konflikten varte ikke lenge før han gav efter for kravet, og resultatet ble at han nå hadde hele ti skuespillere til sine filmer. 

Kvaliteten på flere av de filmene som ble produsert i løpet av de nærmeste årene må ha vært, slik jeg forstår Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" ha vært av blandet kvalitet. Årsaken var at selskapet ennå ikke hadde forstått å utvikle en egen teknik for stumfilm, og det resulterte i at flere av de stykkene som de nå spilte inn, var simpelthen en fotografering av teaterstykker som hadde stått, eller skulle stå, på Aarhus teater. Det var grunnen til at de spilte inn filmer i tradisjonelle dekorasjoner i "Polyhymnias" gård og da med skuespillerne oppstilt på scenen nesten som på teateroppsetningen. 

KONFLIKTEN MELLOM THOMAS S. HERMANSEN OG FOTORAMA
Som tidligere nevnt i 1906 - 1909 MANGFOLDET DEL 2 ANDRE AKTØRER fikk ikke Thomas S. Hermansen plass i det nye styret da filmselskapet  "Aktieselskabet Thomas S. Hermansen" ble stiftet og han ble ansatt som fotograf slik at han kunne konsentrere seg  helt om sin interesse, fotografering og filmopptak. I den kommende periode ble han i en lengre periode trengt helt i bakgrunnen og i foråret 1910 på ny lov til å arbeide med filmkameraet. Men dette samarbeidet varte ikke lenger enn ut sessongen 1910 da han truet med å anlegge sak mot sit firma. Årsaken var at han mente han ble snytt for den betalingen han var berettiget til. Det skal her nevnes at Thomas S. Hermansen ofte lå i strid og prosserer med andre personer. Bruddet mellom disse to parter utviklet seg til en konflikt som til slutt løste seg ved at Frede Skaarup, som et ledd i fredstiftelsen, overlot et Hollandske marked til Thomas S. Hermansen. Avgjørelsen om det Hollanske marked ble gjort da "Fotorama" på en tiden hadde en kino i Holland. 

FOTORAMAS VALG AV FILMTEMAER
"Fotorama" startet sin filmproduksjon med fedrelandets historier og videre til temaer om de små og større forbryterverden før de vendte seg til det sentimentale med kjærligheten som den vesentlige ingrensiensen. Det meste av handlingen i disse filmene foregår innendørs og det var derfor viktig for "Fotorama" å få etablert et innedørs filmstudio. De første planene til Frede Skaarup om et atelier på Skejby mark ble skrinlagt, men i begynnelsen av 1911 fikk de etablert et innendørs studio i loftsetagen i en nyoppført 4-etages bakbygning som lå i Rosengade 34. For å tilpasse loftet filmarbeidet måtte de bygge om loftet ved at de fjernet deler av taket i den østlige delen og monterte inn glass, og dermed hadde de et atelie. Loftes andre del ble brukt til omklednings- og dekorasjonsrom, og i etagene under var det lager samt laboratorierer for fremkalling og kopiering av film. 

Allerede i april 1911 ble det nye filmstudioet tatt i bruk og det ble spilt inn den første av de kun to filmer, hvor Asta Nielsen () spilte sammen med Valdemar Psilander. På den tiden hadde Asta Nielsen bare spilt i en film, Urban Gads film "Afgrunden" (1910) og hun var derfor ikke så kjent slik at det ikke kan ha vært vanskelig for Frede Skaarup å få både henne og Urban Gad til Aarhus. Resultatet ble "Den sorte Drøm" (1911). Jeg vil ta for meg denne filmen lengre nede på siden hvor jeg skriver om Urban Gad. "Fotorama" fulgte derefter opp "Den sorte Drøm" (1911) med flere filmer som inneholdt kjærlighetstragedier og tunge skjebner, og i løpet av sommeren 1911 spilte de inn "Blodets Bånd" (1911) der Jenny Roelsgaars () spiller en ung mor, som kjemper for sitt barn. Da hun en dag ser en fabrikant og hans hustru som bærer deres eneste barn ut i en kiste, går hun hen og legger sin lille gutt på deres trapp. Dette hittebarnet vokser da opp i gode kår, men da han mange år senere vil forlove seg en fattig kontorpike fra pleiefarens fabrikk, jager fabrikkeieren henne bort. Den unge mannens riktige mor har i hemmelighet fulgt sin sønn gjennom alle disse årene og bivåner også denne tragedien. Men det ender godt da hun vinner i et lotteri og våger da å ta kontakt med sønnen igjen. 

Et annet eksempel på slike filmer var Gunnar Helsengreens film "En hjemløs Fugl" (1911) hvor Marie Niedermann () spiller hovedrollen som en omsvermet ung pike som gifter seg med en overretssakfører. Men det tar ikke lang tid før hun begynner å kjede seg, blir så sammen med en samvittighetsløs bankmann og reiser sammen med ham til New York. Der ender hun opp i fattigdom, men oppdages som sangerinne og vender så hjem til Danmark. Der har hennes ektemann giftet seg på ny og stjeler så sitt barn som ikke trives med henne. Det ender med at hun vil drukne seg og blir til slutt reddet av en ungdomsvenn. 

En annen genre "Fotorama" arbeidet med, var spenningsfilmer, en type filmer som filmselskapene begynte tidlig med i stumfilmens historie. Grunnen var at de forhøyde den spenningen, som lå i selve handlingen, med nervepirrende scener, hvor helten setter livet på spill. Hvert filmselskap hadde sin våghals, eller stuntman som det nå heter, som spilte i de scenene der den egentlige rollehaveren ikke kunne eller våget å kravle på tak, hoppe ned fra broer eller la seg overkjøre av jernbanetog. En av de kjente våghalsene i Danmark var Einar Zagenberg () som var ekspert i å hoppe av kjørende tog og henge fra flyvemaskiner. En annen våghals i Aarhus var branninspektør Springborgs () sønn Niels Springborg (). Han arbeidet opprinnelig med å montere opp lynavledere, et arbeid som krevde gode ferdigheter med å klatre opp skorstener og takrygger. Det var ikke en tilfeldighethet som førte ham til filmen da han i hele livet hadde en stor interesse for teater og hadde fått noen små statistroller på "Vennelyst Sommerteater". En dag han var på "Rozzis Café" sammen med andre skuespillere, tok Frede Skaarup tatt kontakt med ham og tilbudt ham en jobb i en film hvor oppgaven var at han skulle klatre opp i Søren Frichs () høye skorsten, et tilbud han slo til med en gang. Tre år senere ble Niels Springborg engasjert for å arbeide i Alfred Cohns (??-??) film "Den sorte Familie" (1914) og denne gangen skulle han være stand-in for Georg Chrisitansen (). Den farefulle scennen gikk ut på at Niels Springborg skulle befinne seg oppe i en høy fabrikkskorsten hvor han skulle miste sin stige. Han skulle så få hjelp av sin kone, en orginal hjelp som Niels Springborg har fortalt følgende:

"Aandeløs iler hun til den nærmeste Legetøjsforretning; derfra vender hun tilbage til Ulykkesstedet med Favnen fuld af Balloner. Og ved Hjælp af disse lykkes det hende nu, hvad end ikke Storstadens Brandvæsen opnåede med sin kæmpestige - der viste sig alt forkort! - hun faar en Snor sendt op til sin Mand deroppe på hans udsatte, farefulde Post.
Snart har han hejst et tykt Tov op til sig. Den anden Ende af Torvet fastgøres med megen Møje i et Kvistværelse paa et 4. Sals Hus, der ligger over for Fabrikken - og saa begynder Robert sin frygtelige Fart fra skorstensens Top til Kvistkamrets Vindue.
Gang paa Gang synes Døden ham vis; men med Opbydelse af al sin Energi lykkes det ham - som ved et Mirakel - at naa Maalet."

I følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal Niels Springborg ha berettet dette i programmet, men jeg har lest programmet som ligger på hjemmesiden til "Det danske filminstitut" og teksten er der, men det referes ikke til at Niels Springborg har berettet det. Jeg har her valgt ortografien til programmet og ikke teksten i Bernardt Jensens bok "Da Århus var Hollywood". Det skal her nevnes at Bernardt Jensen har modernisert sproget i sine sitater, noe jeg selv har fulgt da jeg ikke har lest den originale kilden.

NORDISK FILMS KOMPAGNIS FORHANDLING MED FOTORAMA
Slik jeg har forstått Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" hadde "Fotorama" stor økonomisk sukses med sin filmer, noe selskapet aksjonærer nød godt av. Det førte til flere hendelser for selskapet, der det ene var at de i 1911 flyttet sine kontorer fra Kannikegade (se billedet til venstre), hvor de holdt til i perioden 1909-1911, til "pressejernet" på hjørnet av Skolegade og Aagade, nå Aaboulevarden (se billedet til høyre). Den andre hendelsen fikk en alvorlig konsekvens for selskapet, og det var at Ole Olsen var begynt å bli klar over den økende konkurransen fra Aarhus. I all hemmelighet hadde han innledet forhandlinger med "Fotoramas" styre, og resultatet av disse forhandlingene var at han fikk over Frede Skaarup og Eduard Schnedler-Sørensen til "Nordisk Films Kompagni". Der ble Frede Skaarup utnevnt til direktør og Eduard Schnedler-Sørensen til regissør. Årsaken til sistnevntes overgang forsommeren 1910, var at han måtte la seg ansettes ved "Nordisk Films Kompagni" som en del av forliket mellom "Fotorama" og "Nordisk Films Kompagni" på grunn av sistnevntes plagiat av "Fotoramas""Den hvide Slavehandel". Men det avgjørende var at "Fotorama" måtte forplikte seg til å lage flere enn åtte "kunstfilmer" i året. Til gjengjeld fikk selskapet i fem år enerett på utleie av "Nordisk Films Kompagnis" produkter i Danmark og Norge. Men direktørsamarbeidet "Fotorama" hadde med "Nordisk Films Kompagni" varte bare i 1,5 år og Frede Skaarup, som i 1911 hadde flyttet til København, kunne igjen konsentrere seg om ledelsen av "Fotoramas" københavnske kontor. Men samtidig arbeidet han med andre prosjekter da han senere med "Scala-Teatret" slo seg opp som Københavns forlystelseskonge.

SLUTTEN PÅ FILMPRODUKSJONEN
"Fotorama" fortsatt frem til 1913 å produsere filmer, men også dette Aarhusiske filmselskapet opphørte produksjonen stort ett med den siste hektiske filmsommer 1913. Men Frede Skaarup og Eduard Schnedler-Sørensen kunne med firmaets store utleieforretning under verdenskrigen glede de heldige aksjonærene med utbytter på opp til 50 prosent. Men før dette hendte hadde "Fotorama" produsert er rekke filmer, og jeg vil her ta for meg "Fotoramas" filmproduksjon under de forskjellige regissørene. 

GUNNAR HELSENGREEN
Gunnar Helsengreen (Gunnar Frederik Albert Helsengreen) (26.01.1880-14.10.1939) var sønn av skuespillerekteparet Agnes Hou (??-??) og skuespiller og teaterdirektør Albert Helsengreen (??.1854-??.1943). Han fikk en omfattende teaterkarriere som startet i provinsen ved faderens teaterselskap og spilte en hel del store klassiske og moderne roller bl.a. som Carl Moor i "Røverne". Han debuterte på "Aarhus gamle Teater" i 1897 og spilte en tid hos Emil Wulff () på "Frederiksberg Teater" i 1904, reiste så rundt i provinsen innen han ble engageret ved "Aarhus Teater" i sessongene 1908-1909  og 1911-1912. Siden spilte han en årrekke i København og hadde en lang rekke betydende roller henholdsvis ved "Casino" og "Det ny Teater". Han var også engasjert ved en rekke andre teatere og stod på scenen helt indtil sin død, hvor han han ble rammet av et hjerteslag og falt om under et gjestespill på "Odense Folketeater".

Hans arbeide med filmen ble også like omflakkende som hans teaterkarriere. Han debuterte som skuespiller hos "Th. S. Hermansen" i 1909 med rollen "Jens Daglykke" i filmen "Den lille Hornblæser" (1909) av Eduard Schnedler-Sørensen og allerede året efter regisserte han en rekke filmer for selskapet. Det var derfor tydelig at han derfor fikk stor innflydelse på "Fotoramas" produksjon både som regissør og skuespiller. 

"Greven af Luxemburg" (1910) Biografpremiere  24/01/1910 Nørrebros Biografteater

"Elverhøj" (1910) med kinopremiere den 13.06.1910 på "Royal-Biografen", var blant de filmene som både ble oppført på teater og filmet. Denne filmen ble innspilt i eftersommeren 1910 før den i dember 1910 ble satt opp på en teaterscene. Selv om filmen er basert på teaterstykket "Elverhøj" () av Johan Ludvig Heiberg (), har den noen utendørscener hvor skogscenene med både elvepikedans og folkedans ble henlagt til Silistria. 
 

Efter den store suksessen "Fotorama" fikk med "Den lille Hornblæser" (1909), bestemte de seg for å fortsette i samme spor. Gunnar Helsengreen hadde i denne perioden arbeidet sammen med den unge journalisten Louis C. Andersen (), og laget en drejebok til en stor bok om "Valdemar Sejer". Frede Skaarup hadde her en plan om å leie et areal på Skejby mark for her å oppføre atelier og sette opp dekorasjonene til opptakene, men dette ble det ikke noe av. Årsaken var at de oppdaget at naturen rundt Aarhus viste seg å ha besre omgivelser som gav bedre scenerier, dette i motsetning hva de selv ville ha klart å fremstille kunstig. Dette valgte området skulle i de kommende år bli det aarhusianske filmproduksjonens innspillingsområde hvor de like utenfor døren hadde både strand, skog, havn og badestrand. 

En søndag i mai måned 1910 begynte "Fotorama" med opptakene av "Valdemar Sejr" (1910) som omtrent tre måneder senere fikk kinopremiere den 29.08.1910 på "Løvebiografen". Ved nitiden den søndag formiddagen samlet det seg et stort oppbud av "Aarhus Teaters" skuespillere i fanstastiske, historiske drakter, ved de dengang nesten ubebygde strandarealer mellom "Risskov Badehotel" og Egaaen, et område som ble valgt ut til hovedskueplass til slaget i Estland i 1219 hvor Danneborg falt ned fra himmelen. Efterhvert fikk også skuespillerne besøk av 150 infanterister og 30 ridende dragoner som skulle delta i slagscenene. Takket være at "Fotorama" fikk låne kostymer fra teatrets garderobe og "Tøjhusmuseet" kunne filmselskapet skuespillere og statister med middelalderige panserskjorter, blanke brystharnisker og flotte hjelmer. De omlag par hundre som skulle spille soldater ble utstyr med panser og plate, utrustet med lanser og skjold og tildelt stidshester. 

Opptakene den dagen skal ha trukkket ut så lenge som 10 timer, noe som var uvanlig på den tiden og skyldtes de tekniske problemene som gjorde at de ikke klarte å få Dannebrog til å falle ned over kamplassen. Det var kunstfyrverker Kræfting () som hadde ansvaret for at dette skulle fungere da han hadde erfaringer med papirluftballonger. Planen var at han skulle sende et flag opp med en "ballon captif" og sette en tent fyrsvamp inne i, og i teorien ville Dannebrog falle ned når fyrsvampen satte fyr på ballongen. Men teori og praksis er to forskjellige ting og det som da hendte var at ballongen drev over hodet på de kjempede og ble til slutt hengende fast i en lanse. Alle nye forsøk førte til det samme negative resultatet og til slutt måtte de prøve ut en annen metode for å få det nasjonale religiøse miraklet festet på film. Til scenene i slotshaven og på slottet fikk de bruke herregården Rosenholm ved Hornslet. Det var Thomas S. Hermansen som fikk ordnet med tillatelse av lensbaronesse Rosenkrantz () til å la dem få lov til å filme i slottet og rundt i haven. Det var da hun hørte at gjaldt innspilling av et stykke Danmarkshistorie, stilte Rosenholm med omliggende 600 tdr. land til Thomas S. Hermansens dispensasjon.

I forbindelse med innspillingen av filmen, skal det ha oppstått flere anekdoter. En av dem var at Aage Fønss, i rollen som den seirrike Valdemar, efter slaget holdt en stor tale til de heltmodige tropper. Siden man på den tiden ikke kunne høre hva som ble sagt på filmen, skal Aage Fønss benyttet anledningen til i en sluttreplikk å ha kommet med noen upassende uttrykk. Det skal ha vært noen tunghørte, som kunne munnavlesning, som protesterte mot den slags ord, og resultatet var at de måtte klippe bort noen centimeter av filmen. 

Dagen efter premieren på filmen skrev "Nationaltidende" den 30.08.1910 følgende om filmen:

"Ingen teatermaler kunne have omgivet de vekslende optrin med en smukkere ramme end den, naturen i Århus omeng har budt de spillende."

Men den neste filmen "En Helt fra 64" (1911), med kinopremiere den  26.01.1911 på "Løvebiografen" ble ikke så vellykket som de to første nasjonale krigsskuespillene. Her spilte Aage Schmidt () den unge "sønderborgenser Valdemar Kemp" som efter tyskernes besettelse av Dybbøl velger å gå med i krigen. Det mest orginale med denne filmen, var scenen der man gjennom et hull i veggen i familiens "Kemps" stue hadde utsikt inn mot Søderborg og kunne da se byens brann efter et bombardement, hvor man livaktiv også kunne se granater og projektiler krysse over byen som stod i flammer.

Da filmen hadde premiere den 26.01.1911, hadde "Kinografen" allerede presentert sin nesten tilsvarende versjon av oberst P. Fr. Rists (07.07.1844-??) roman "En rekrut fra Fireogtreds" (1889) da de den 01.08.1910 med hadde premiere Urban Gads film "En Rekrut fra 64" (1910) på "Kinografen". I forhold til Gunnar Helsengreen "En Helt fra 64" (1911) var pressen denne gangen ikke fornøyd med selskapets film og omtalte den som:

"grove forsyndelser mod fædrelandets historie."

Noe av kritikken gikk ut på at terrengforholden ikke var naturtro og at slagscenene var parodiske. Men den største glippen ved filmen skal ha vært at de hadde presentert general Christian Juliusde Meza (14.01.1792-16.09.1865) som en ung mann i Dybbøl skanser, selv om mannen på den gang skal ha vært omtrent 72 år og for øvrigt ikke var med ved Dybbøl. For videre lesning om den historiske hendelsen, anbefales disse linkene: hjemmeside og hjemmeside. "Aarhuus Stiftstidende" skrev den 13.08.1910 (?):

"Kommandoen blev - som de fleste skolebørn i 10 års alderen ved - taget fra ham efter Dannevirkes rømning."

Fem dager efter premieren redigerte produsentene filmen ved å sette inn flere slagscener som Thomas S. Hermansen hadde filmet under militærets velvillige medvirkning, og som i følge annonse i Aarhusbladet den 17.08.1910 (?):

"Overfald på en dansk feldtvagt, Dansk artilleri beskyder en tysk feltvagt, En dansk patrouille sprænger sin egen nødbro, Et tysk angreb tilbageslåes, Dæk! og En dansk patrouilles kamp."

"Kapergasten" (1910) med kinopremiere den 13.06.1910 på "Løvebiografen". I følge "Den danske filmdatabase" er regissøren ukjent, men i følge "www.danskefilm.dk" var det Gunnar Helsengreen som stod for regien. Det spesielle her er at i følge programmet var filmen 

"Iscenesat af: Emanuel Gregers."

Hvorfor programmet har ført ham opp som iscenesetter er et mysterium da han, i følge "Den danske filmdatabase" og "www.danskefilm.dk" debuterte på film først i 1912. Det imidlertid begge søkersidene er enige om er at det var Gunnar Helsengreen som stod for manuskriptet, en tekst som var basert på Johan Prægels () teaterstykke "Kapergasten" (), og som gikk på "Sønderbros Teater" i 1904. Problemet for "Fotorama" var at Gunnar Helsengreen hadde "lånt" fra Johan Prægels stykke uten tilladelse, og ved Aarhus bytingsdom av 11.01.1912 ble det fastslått at Gunnar Helsengrees tekst, personliste, handling og intrige var så nær Johan Prægels stykke, at det ble betegnet som en ulovelig bearbeidelse av stykket. Resultatet av dommen var at "Fotorama" ble dømt til å betale den opprinnelige forfatter 500 kr. i erstatning, et krav Johan Prægel opprinnelig hadde satt til 2 000 kr., samt at "Fotorama" måtte betale 50 kr. i saksomkostninger. I følge "Aarhuus Stiftstidende" den 20.05.1912, ble dommen senere stadfestet av overretten. 
Denne filmen fikk blandet kritikk der "Aarhuus Stiftstidende" den 25.10.1910 roste filmen som:

"et stort og fint nyt fædrelandshistorisk skuespil."

"Aarhus Amtstidende" skrev derimot at hvis man ikke visste at handlingen foregikk i år 1807:

"ville man tro, det var på Tordenskjolds tid."

Forklaringen på denne kritikken er nok fordi "Fotorama" hadde til dels brukt dekorasjoner og kostymer som teatret på Bispetorvet et par måneder tidligere hadde brukt til oppføringen av "Gøngehøvdingen". Årsaken til denne ustrakte bruken av teaterdekorasjoner var at nesten hele filmen ble spilt inn i dekorasjoner.

I 1910 regisserte Gunnar Helsengreen en meget original og spennende film i forbrytergenren, "Ansigtstyven" (1910) som hadde kinopremiere den  27.10.1910 på "Løvebiografen". Filmen ble i løpet av sommeren 1910 spilt inn i Aashus, i omegn og kulissene i "Polyhymnias gård". I en av rollene fiinner vi den senere teaterdirektør Aage Garde () i en sensasjonell rolle som sin egen dobeltgjenger. Aage Garde, som i et par sessonger hadde vært tilknyttet "Aarhus teater", hadde her også skrevet manuskriptet til filmen. 

Handlingen til denne filmen var at en kriminell person, som sammen med sin kjæreste, begår innbrudd i en bank, for så å lede sin forfølgere på villspor ved å benytte seg av en dobbeltgjenger. Denne dobbeltgjengeren er en badegjest, som ligner forbløffende på den kriminelle personen, at den kriminelle bare behøver å kloroformere mannen og rake av ham skjegget for dermed å stjele hans ansikt. Dette gjør han ved selv å utstyre seg med falskt skjegg og utgi seg for å være badegjesten. Som i de felste av de filmene som ble laget på den tiden, seirer rettferdigheten til sist og i selve rettsalen, hvor den uskyldige står anklaget, og tyven er vitne, demaskeres han av sin egen kjæreste.

Filmen hadde en del spennende scener som ble innspilt inn i byens omegn med scener som forfølgelse på hesterygg ved "Aarslev kro", ran av en dræsine fra to jernbanearbeider syd for byen, med "Fiskerhusbanken" i bakgrunnen, skurkens svømmetur i Aarhus aa med en revolverskytende betjent på elvebredden. Det skal her nevnes at i den sistnevnte scene ble det brukt en stand-in.

Som tidligere nevnt, spilte Aage Garde en sensasjonell rolle som sin egen dobeltgjenger, og han skal ha spilt så utmerket at det var mange som mente at det var to skuespillere som spilte den kriminelle og dobbeltgjengeren. Men det var kun ved et par scener hvor de brukte to skuespillere, og det var et enkelt sted, hvor forbryteren og ofret sitter ved siden av hverandre og i rettssalen. Problemet med disse scenene ble løst ved at Aage Gardes tvillingbror, journalisten Axel Garde (), lignet så meget på sin bror, at han med eltthet kunne ha spilt dobbeltgjengeren i gjennom hele filmen. 

"Fotorama" må ha vært meget fornøyd med dette konseptet, for like efter fulgte de opp med en ny historie, "Ansigtstyven 2" (??). I denne filmen bruke de bl.a. "Fotoramas" storaksjonær konsul Chr. G. Hansens () store villa "Mogens Løkke" i Saralyst som kulisser ved en rekke av scenene i filmen, både som badehotel og som det elegane konsulthjem. 

Handlingen i denne filmen starter i villaen til "konsul Bjørn", hvor hustruen er hjemme alene sammen med en tjener og en stuepike, og utenfor lusker det en fremmed. Denne personen bryter seg inn i huset og i stuen oppdager han et maleri av "konsulen Bjørn", og oppdager da at konsulen ligner ham på en prikk. Han beslutter da å stjele konsulens ansikt. Ved hjelp av sin kamerater overfaller han konsulen i en skog i det han er på vei hjem i sitt hestekjøretøy. Skurkene fører ham til sin hule, mens ansikttyven ifører hans tøy og reiser videre til konsulens hjem. Der tror konsulinnen at det er hennes ektemann som har kommet hjem, og forbryteren innlogerer seg i villaen, som han da plyndrer. Mens skurkene feirer kuppet, støyer slik at de som bor i nærheten klager over støyen. Politiet kommer til stede og overmanner banden og arresterer konsulen som hovedmannen. Men det ender også her godt ved at forvekslingen oppklares. 

"Ambrosius" (1910) hadde kinopremiere den 22.11.1910 på "Løvebiografen".

"En hjemløs Fugl" (1911) hadde kinopremiere den 08.05.1911 på "Kosmorama" i København. Filmen ble spilt inn sommeren 1911 og bød på en mengde utendørsopptak av lokale gate- og skogpartier. Filmen handler om en ung pike, spilt av Marie Niedermann (), som er omsvermet av menn og som i halvt spøk for å erte et par bejlere, gifter seg med "Overrretssagfører Hatting", spilt av Philio Bech (). Det tar ikke lang tid før hun begynner å kjede seg i ekteskapet, og hennes interesse for musikk fører henne rett i armene på en samvittighetsløse "bankassisten Hilmer", spilt av Aage Schmidt (). Sammen reiser de til New York hvor han anholdes som efterlyst for banktyveri, og hun ender nå i fattigdommen og må tigge for den daglige føden. Men så en dag oppdages hun sangerinne og det går bra for henne. Men tross i suksessen lengter hun hjem til Danmark hvor hun efterlot. Da hun vender tilbake viser det seg at de trodde at hun døde i en bilulykke og hennes mann har derfor giftet seg med hennes veninne. Den hjemvendte kvinne stjeler nå sitt barn og løper bort med det, men det viser seg at det har gått så lang tid at barnet ikke trives hos henne. Hun blir da så fortvilet at hun til slutt vil drukne seg, men blir i siste øyeblikk reddet av "dr. Dyring", spilt av Peter Nielsen (), som var hennes mest trofaste tilbeder fra ungdomstiden.

Med filmen "Venus" (1911) opplevde Gunnar Helsengreen filmsensuren i Danmark. Filmen hadde kinopremiere den 07.11.1911 på "Edison Biograf", men ble senere rammet av et totalforbud. Nyttårsdag hadde filmen premiere på "Biografteatret" i Frederiksbjerg, der på det tidspunktet var flyttet til Banegaardsgade.

"Venus" (1911) var en folkekomedie av Axel Breidahl () og skuespilleren Arvid Ringheim (), og handler om en ung fabrikkarbeiderske som søker inn til teatret, hvor direktøren gjør kraftige angrep på hennes dyd. Efter suksses i utstyrsstykket "Venus" reiser hun til utlandet og senere sender hun penger hjem til sine fattige foreldre, som med disse pengene kjøper en villa og får stjernens søster godt gift. Efter en stund vender skuespillerinnen hjem og spiller på ny sin gamle rolle. Men det sladres om henne og hennes penger, samt elskere. Disse ryktene fører til at hennes ungdoms tilbeder, ikke lenger vil kjendes ved henne, ikke før hun har forlat scenen, og alt hva det representerer, og sluttet seg til "Frelserens hær".

Selve handlingen i filmen var i og for seg helt uskyldig, men dets innhold var aktuell i den gjenspeilte hendelser og personer fra det virkelige liv. Filmpublikum kunne gjenkjenne flere hendelser som varietéstjernen Dagmar Hansens () påståtte utsvevende liv, dels om den da nylig avdøde teaterdirektør Fritz Petersens () affærer med skuespillerinner og, i følge "Aarhuus Stiftstidende" den 03.01.1913, om skuespillerinnen Anna Larssens () religiøse omvendelse. Men det var ikke disse hentydningene til bestemte personers privatliv, som var årsaken til at sensuren allerede på premieredagen i Aarhus forlangte at filmen skulle taes av plakaten, men det skyldtes at enkelte scener forekom særdeles dristige. I følge en anmelder i "Jyske Morgenblad" den 04.01.1914 gjengav filmen:

"i de mindste detaljer, om vi så må sige lige til corpus delicti, et voldtægtsforsøk, som en varietédirektør forøver mod en angagementsøgende dame."

Den scenen anmelderen her viser til var der Marie Niedermann måtte vise sin trikot-avkledde skikkelse for direktøren, spilt av Peter Nielsen (). Se billedet til venstre som illustrer scenen på varietédirektørens kontor hvor Marie Niedermann må kle seg av for direktøren. En hendelse som utspilte seg i nærheten av en divan. Men også en av sensurens medlemmer, fru rektor Vaupell (), i følge Gunnar Sandfjeld "Den stumme scene" skal ha følt seg forarget over at skuespillerinnens far, spilt av Alfred Cohn, i selskap med to damer, som var hans kone og datter, ikke hadde knappet den øverste knapp i sine bukser, så man kunne se skjorten nedenfor vesten. Se billedet til høyre. 

I Fredericia ble ikke filmen totalforbudt, men den ble klippet ganske kraftig ned og i følge Berhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal klippingen ha vært så omfattende at "den blev maltraktert på det utroligste." Men det var nok tydelig at denne sensuren ikke var sterk nok for visse personer i Fredericia, og slik jeg forstår Gunnar Sandfeld "Den stumme scene" kan nok det har startet med at byen hadde fått en ny politiassistent med "interesse for borgernes ve og vel". Denne politassistenten skal straks ha kastet sin kjærlighet på "Kosmorama", vistnok på initiativ av to av byens kvinnelige "kjemper", kvinner som så det som sin plikt å vokte over dyd og moral. Men forsatt oppstod det problemer rundt filmen som hadde startet med, i følge "Kino-bladet" nr. 6 1912 skal kinodirektør Dalgaard () i Fredeircia, hadde en person, kan det ha vært en av de to kvinnene?, skrevet til politiet og forlangt å få fjernet et billede på den uthengte plakaten, et billede som viser Marie Niedermanns skikkelse i en tricot. Begrunnelsen var at "det kunne nemt vække folks lidenskab i højeste grad", og dette kunne ikke gå an i 1912." Det spesielle her i forhold til denne plakaten var, i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", at det samtidig ikke ble nevnt den mengde postkort av vulgæreste art med damer i trikot, som fritt ble solgt hos bokhandlerene, ja endog også utstilt i vinduene. I følge Berhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" ble resultatet av denne henvendelsen at: 

"Altså dekreterede politiet, at "frk. Niedermann måtte og skulde have et figenblad på i form af et tykt, uigennemsigttigt (dette blev udtrykkelig forordnet) papir"."

Om eftermiddagen, jeg er ikke sikker på datoen, da Berhardt Jensen i sin bok "Da Århus var Hollywood", ikke oppgir noen dato, men i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", skal det ha vært kl 4, da politiassisten sammen med en betjent ha kommet til kinoen for å overvære en forestilling, en utgave som på det tidspunktet allerede var beskåret en del. Ved den første sensuren var så mange scener blitt klippet bort i første avdeling at det. i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", "hverken blev hoved og hale på den". I den anden avdeling ble en glimrende varietéscene klippet bort. Resultatet av dette besøket var at filmen ble ytterligere nedklippet. Det gjaldt bl.a. scenen "Der vælges og vrages" hvor det første forbudet kom. Årsaken var at kinopublikummet i Fredericia ikke lenger måtte se mer av ben og krop i tricot. Andre scener som ble klippet vekk var opptrinene i direktørens privatkontor (se billedet oppe til venstre). Resultatet av denne nedklippingen, i følge kinodirektør Dalgaard i "Kino-bladet" nr. 6 1912 ble at:

"Anden afdeling blev også hårdt behandlet, idet hele den glimrende varietéscene også måtte falde for operatørens saks."

Men sensuren stanset ikke ved selve filmen, også tekstbøkene fikk gjennomgå ved at forsiden skulle rives av, da den viste samme billede som plakaten. Billedet til høyre viser forsiden på programmet. Videre uttalte kinodirektør Dalgaard til "Kino-bladet" nr. 6 1912 i forbindelse med at billedet "I direktørens kontor" skulle overklebes med tykt, uigjennomsiktig papir:

"Selvfølgelig var det publikum, der så Venus med klæ´r på vrede."

All denne klippingen gjorde at filmen til slutt ble helt ødelagt, og de måtte derfor telefonere til "Fotorama" i Aarhus, som omgående per ekspress, i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", sendte en ny film, "Nordisk Films Kompagnis" "Politimesteren" (1912). Den skulle efter fredericianernes mening heller ha fått navnet "Politiassistenten". Jeg har søkt på filmen "Politimesteren" (??), men det eneste jeg har funnet er August Bloms film "Den Undvegne" (1912) med de danske supplerende titler "Politimesteren" og "Tugthusfangerne 10 og 13" hvor "Nordisk Films Kompagni" er produksjonsselskapet. Da det er "Fotorama" som er distrubisjonsselskapet, må det være denne filmen Berhardt Jensen mener i sin bok "Da Århus var Hollywood". Dette styrkes også av forsiden på programmet hvor det med stor skrift står "Politimesteren". 

I følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene" skal publikum ha blitt rasende da årsaken til den hurtige programendringen ble kjent, men kinodirektør Dalgaard dagen efter ha arrangert en privat forestilling for en innbudt krets med "Venus" (1911) i hele sin lengde, og alle skal ha vært enige om:

"det meningsløse i at ødelegge et virkelig godt billede."

De som så den usensurerte utgaven skal også ha funnet det: 

"mærkverdigt, at en eneste mand kunne forbyde folk at se, hvad de ville se."

I de påfølgende dagene skal debatten ha gått høyt, og en av byens aviser kommenterte det følgende:

"Lad politiet påse, at politivedtægten overholdes, og lad det føre skarpt tilsyn med de obskure beværtninger, og vi skal være politiet taknemmelige derfor."

Efter denne perioden sluttet Gunnar Helsengreen som sjefsregissør hos "Fotorama" og begynte i 1912 som regissør i Thomas S. Hermansens nydannede selskap "Dansk Filmfabrik, Aarhus". Her regisserte han fem filmer og jeg viser til egen artikkel om dette selskapet.

PRESSENS ANGREP PÅ FILMEN
Dette er et tema som, blant mange andre temaer, desverre av praktiske årsaker faller utenfor rammene rundt denne hjemmesiden. For videre lesning om denne problemstillingen viser jeg til Forordet. Men jeg velger her kort å ta opp dette temaet da "Venus" (1911) og "Den sorte Drøm" (1911) er gode eksempeler på at endel av pressen oftere var strengere enn filmsensuren. På denne tiden var det sjeldent med egne anmeldelser av filmer, stort sett ble det skrevet en notis, og, i følge Berhardt Jensen "Da Århus var Hollywood", ble mange av de filmer, som ble tatt opp i Aarhus og med lokale skuespillere, ble ofte ikke omtalt med en eneste linje i teksten hos den lokale presse. I forbindelse med forbudet av "Venus" (1911) skrev "Aarhus Amtstidende" den 03.01.1912 at:

"Den forbudte film er Aarhus-industri, og man må virkelig beklage, at skuespillerne kan få sig selv til - for penge - at optræde i så skidne dramer, der jo ikke har meget med begrebet kunst at gøre."

I følge Berhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal "Aarhuus Stiftstidende", under Theodor Julius Funch-Thomsens (06.04.1859-19.12.1923) redaksjon usedvanlig hard overfor filmens tendenser. Theodor Julius Funch Thomsen var i periode både redaktør og eier av "Aarhuus Stiftstidende" og "Aarhuus Stiftsbogtrykkeri". I perioden 1891-1904 var han forpakter av "Aarhuus Stiftstidende" og "Aarhuus Stiftsbogtrykkeri" 1891-1904, samt at han var eier i perioden 1904-23. Men det aktuelle i denne forbindelse var at han i perioden 1899-1920 var redaktør av "Aarhuus Stiftstidende". Allerede i 1910 angrep avisen "Fotorama" i forbindelse med at filmselskapet begynte å produsere forbryterfilmer og i den forbindelse spurte "Aarhus-Posten" den 06.10.1910 om hvorfor Frede Skaarup stadig var på frifot, fordi:

"mon vi overhovdet ville kende til forbrydelser herhjemme, hvis ikke biografteatrene eksisterede."

Året efter, dvs den 20.04.1911, angrep Theodor Julius Funch Thomsen, i "Aarhuus Stiftstidende",  det som pressen omtalte som "det erotiske problem" i kinoene, som:

"i mange tilfælde rangerer med uttugthuse."

I efteråret 1912, dvs fom den 23.10.1912 og følgende dager, rettet "Aarhuus Stiftstidende" i en rekke artikler det hittel voldsomste angrepet på filmselskapene Jeg vil her presentere et par utdrag fra enkelte av disse artiklene. Desverre vet jeg ikke hvilke dager de stod i avisen eller hvem som skrev dem da jeg har basert meg på Berhardt Jensens  bok "Da Århus var Hollywood" som kilde.

"Fra det parisiske, københavnske og aarhusianske menneskelivs bundfald er filmen nu efterhånden nået frem til at skildre de forsyndelser mod det 6. bud, som forøves i det højeste bourgeoisi og aristokrati."

(Bourgeoisi betyr: Det bedre borgerskab i byen, de velstillede borgere.)

Om produsentene skrev "Aarhuus Stiftstidende" at de:

"var ikke dummere, end de vidste, at det altid giver størst penge at spekulere i det umoralske, fordi det vil mængden - værnet af biografteatrets mørke, hvori ingen skamrødme ses - helst fordybe sig i."

EDUARD SCHNEDLER-SØRENSEN
Eduard Schnedler-Sørensen (Eduard Schnedler Sørensen) (22.09.1886-30.09.1947) , bindestreken i navnet ble tatt i bruk omkring 1913. Han var opprinnelig utdannet urtekremmer i 1904 og arbeidet bl.a. som handelsreisende og forsikringsagent. Den første kontakten med film skjedde ved at han i en kort periode ble engasjert av Peter Elfelt for å reise rundt i landet og vise frem "levende bilder". Det var i denne forbindelse at han ved en tilfeldighet traff på Frede Skaarup (11.10.1881-02.01.1942) i Ringkøbing som førte til at han i 1908 ble ansatt hos "Kinografen" som salgsagent i provinsen og i 1909 ble han ansatt hos "A/S Hermansen", "Det danske filminstitut" oppgir her produksjonsselskapet navn til "Th. S. Hermansen", i Århus hvor han i begynnelsen arbeidet som selger, men i foråret 1909 ble han utnevnt til kunstneriske leder og det året regisserte han og skrev filmmanuset til selskapet første spillefilm, "Den lille Hornblæser" (1909) som hadde premiere den 21.10.1909, med en spilletid på 12 minutter og en filmlengde på 380 meter. 

Eduard Schnedler-Sørensens karriere utviklet seg raskt og da Aarhusfirmaet, som i mai 1910 endret navnet til "Fotorama", åpnet en filial i København, var det han som ble leder av den. Samtidig ble han også engasjer ved diverse kinoer i hovedstaden, "Luksustoget" som i februar skiftet navnet til "Løvebiografen" og "Panoptikonteatret" hvor han var direktør i perioden fra 1910 til det stengte i 1925 (Det danske filminstitut oppgir årstallet til 1927). Det skal her nevnes at det var forfatteren Otto Larssen (Jens Otto Gyntelberg Larsen) (01.08.1864-21.01.1910) som i foråret 1909 fikk idéen om å vise "virkelig kunst i levende Billeder", hvor det også skulle produseres film, og planene var at materialet fra "Det stumme Teater", som det skulle hete, skulle oppbevares på det "kongelige Bibliotek" for å gi fremtiden et inntrykk av nåtidens scenekunst. Panoptikons styre tilbød ham sin søylehall som lokale, men det tok ikke lange stunden før det samme styre skubbet ham til side slik at de fikk bevilgningen og han fikk en beskjeden lønnet post som "kunstrisk leder". Bevilgningen ble utstedet til "A/S Panoptikon" den 22.07.1909. Allerede i januar 1910 døde Otto Larsen og det var da Eduard Schnedler-Sørensen overtok ledelsen over "Panoptikonteatret" som åpnet den 09.04.1910.

Videre ble han i 1913 leder av "Vestebro Teater", hvor han også var bevilgningshaver, et engasjement som varte helt frem til hans død. I oktober 1913 ble han teaterleder da han overtok "Frederiksberg Teater" med Peter Fjellstrup () som kunstnerisk leder. og senere ved åpningen av "Alexandra Teatret", et prosjekt som bare ble av kort varighet. I 1918 vendte han tilbake som meddirektør i "Fotorama", og i 1924 overtok han posten som administrerende direktør efter Frede Skaarup (), en stilling han hadde frem til 1930. Det er ikke rart at han ganske raskt ble betraktet som en av de filmmennene som hadde en eventyrlig løpebane og at han innen 1914 var blitt en "pengematador", noe "Politiken" artikkel den 06.03.1914 bekrefter: 

"...beskytter videnskap, holder stald på væddeløpsbanen, bor herskabeligt i gesandtkvarteret på Østerbro og er eier av fem. Filmfolk taler deres eget sprog, og når de siger fem, betyder det selvfølgelig 500.000 kr."

Men hans karriere ved "Fotorama" ble kortvarig da han allerede forsommeren 1910 måtte la seg ansettes ved "Nordisk Films Kompagni" som en del av forliket mellom "Fotorama" og "Nordisk Films Kompagni" på grunn av sistnevntes plagiat av "Fotoramas""Den hvide Slavehandel". Slik jeg har tolket flere kilder bl.a. Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", hadde han der en avtale om å produsere 10 filmer i året for kinoens produksjonsselskap, noe som på grunn av denne avtalen ble resusert til en film. Ansettelsen falt også sammen med "Nordisk Films Kompagnis" store oppsving, og ble i 1911 og i perioden 1911-1914 regisserte han over 60 filmer. I følge ham selv var det han som oppdaget Valdemar Psilander () og ordnet det slik at han fikk den mannlig hovedrollen i hans gjennombruddsfilm "Ved Fængslets Port" (1911), med regi av August Blom. 

Men selv om Eduard Schnedler-Sørensen efter filmen for "Fotorama""Den lille Hornblæser" (1909) allerede forsommeren 1910 måtte la seg ansettes ved "Nordisk Films Kompagni", rakk han å regissere "Holger Danske" (1910). Dette er den fjerde fedrelandshistoriske film og ble tatt opp av Thomas S. Hermansen i vakre naturomgivelser. 

DEN HVIDE SLAVEHANDEL
Ved siden av de fedrelandshistoriske dramaer og filmer som var basert på gamle teaterstykker, tok også "Fotorama" for sg den tredje kategori av filmemner, forbryterfilmen. Dette var et emne som kunne fungere bra under stumfilmtiden da det i stumfilmens tid gjaldt å velge emner med en handling, som i videst mulig omfang kunne virke alene ved sin bevegelse og sine opptrinn uten at billederekken for ofte ble avbrudt av mellomtekster. I forbryterfilmer ble det, slik Urban Gad har uttrykt det i sin bok "Filmen, dens midler og mål" fra 1911, viktig å velge:

"konflikter, der let tager synlig form, mellem modstandere, der helst allerede i det ydre karakteriseres som modsetninger."

Det var samtidig viktig at konflikten dreide seg om håndgripelige og enkle ting, og til disse formål vr forbrytelser og jakten på forbrytere velegnede temaer. Et aktuelt tema på den tiden var om den hvite slavehandel, et yndet tema som gikk igjen både innen teater og litteratur. En som tok for seg dette emnet, var den da unge Aarhus-journalisten Louis Schmidt () som, efter forslag fra Gunnar Helsengreen, gav seg til å skrive et filmmanus om slavehandelen. Resultatet ble at "Fotorama" igjen lagde en lengere film og denne gangen, i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood", skapte de historie ved at filmen ble verdens lengste spillefilm og egnet til å fylle en hel kinoforestilling. Forestillingene på den tiden varte omtrent 45 minutter, noe også denne filmen gjorde med sine 760 meter. Dette førte til en revolusjon innen filmens historie da filmforestillingene frem til da var sammensatte av flere nummere, mens det med denne filmen fikk en forestilling med kun ét "billede". Men det var flere i ledelsen som hadde betydelige betenkligheter ved en slik nyvinning, dette da de var usikre om publikum ville ha sin interesse oppe om samme film i hele 45 minutter. Løsningen var derfor at selskapet samtidig forsynte publikum med et utførlig program over handlingen og det skjedde i form av et vakkert hefte, bundet med rød silkesnor og trykt på glitret papair hos boktrykker Peter Busch (), som med dette la grunnlaget for et meget vesentlig avsnitt av sitt trykkeris, reklametrykkeriets, utvikling.

ALFRED COHN
Det var Alfred Cohn (14.06.1867-06.07.1932), med kjærlenavnet "Gokke", som skulle står for regien av "Den hvide Slavehandel" (1910). Alfred Cohn var sønn av dekoratør og tapetserer Isak Cohn () og Louise Hermeline Levison (). Som mange andre i filmbransjen på den tiden, hadde også han en bakgrunn som skuespiller. Han debuterte i Randers den 06.09.1885 hos William Petersen () som i "Djævelens Datter" og hadde en rekke engasjementer ved forskjellige teatre, hvor han bl.a. arbeidet ved "Casino" som skuespiller og underregissør i perioden 1887-1891 og senere arbeidet han ved "Aarhuus Teater" som som skuespiller og instruktør fra 1900 og i 14 sesonger. I 1914 sa han opp sin stilling ved "Aarhuus Teater" med et bittert sinne, uten at jeg har klart å finne ut hva denne konflikten har gått ut på. Efter avskjeden med "Aarhuus Teater" fikk Alfred Cohn ikke mere et blivende sted, men ble en reisende skuespiller indenfor de forskellige arter av skuespilkunst. I årene fra 1910-1914 var han både skuespiller og filminstruktør ved "Fotorama" og i årene 1914-1916 var han filminstruktør ved "Nordisk Films Kompagni". Han var også i en periode leder av "Filmskolen". For å få en helhetlig fremstilling av "Fotoramas" filmhistorie, vil jeg derfor ta for meg hans filmer under firmanavnet "Fotorama" selv om flertallet av hans filmer, i følge "Det danske fiminstitut" ble laget under produksjonsselskapet "Th. S. Hermansen".

"Den hvide Slavehandel" (1910) med undertitlen "Socialt Skuespil i 40 aftedelinger", hadde kinopremiere den 11.04.1910 på "Løvebiografen". Filmen ble spilt inn i Aarhus og omeng, og det gjaldt scener som både skulle være i Danmark eller fra London. Et av byens hoteller, det erverdige gamle "Hotel Royal" ble brukt til scener der en av utsendingene for pikerøverne, selveveste koblersken, spilt av Maja Bjerreling oppholdt seg. Det skal her nevnes at hotellets overkelner og portier samt et par uskyldige handelsreisende spilte noen ufrivillige og ubetalte roller.

I denne filmen skapte Alfred Cohn et meget raffinert trick ved å illustrere en telefonsamtale mellom den engelske vertinnen og hennes kompanjong, den skurkartige  uthaler, spilt av Gunnar Helsengreen. Samtalen er tenkt ført i to motsatte ender av byen og en anmelder i "Demokraten" beskrev bl.a. denne scenen den 11.04.1910:

"for at forhøje illusionen er billedets midtre optaget af et århusiansk gadeparti, hvor man ser sporvognen rutsche afsted og fodgængere haste i begge retninger. I hvert af billedets to sider ser man et hjørne af hotelværelserne, hvorfra samtalen føres."

Filmen ble, som tidligere nevnt filmet bl.a. i Århus og i scener kan man derfor tydelig gjenkjenne havnepartiet ved den gamle børs, stedet der koblersken og den unge piken, spilt av Christel Holch, ankommer i en av "Hotel Royals" gamle hestetrukne vogner. En annen scene blir hun i drosje fraktet til Københavnsdamperens landgangsbro. Disse havnebilledene var tatt mot nord med domkirken i bakgrunnen. Mot sydøst for denne scenen lå de gamle blikkskurene til DFDS og det var scener fra London ble spilt inn. Scenen viste her slavehandlernes offer som ble ført om bord i en foddamper på Themsen, d.v.s en av Molsbåtene, den samme flodbåt, hvor senere de dramatiske slagsmålsscenene ble utspilt  på dekket utenfor Molslandets kyst. Ved bortførelsesscenen var Christel Holch iført en meget stor kappe, én som hun hadde brukt i rollen som "Anna Damby" i Dumas () skuespill "Kean" ().Denne kappen skal ha vært så stor at hun holdt på å snuble i den på landgangbroen. (Se billedet til høyre).

En rekke andre "londonske scener" ble også filmet rundt omkring i Aarhus og langs den ubebygde Trøjborgvej bak "Finsensgade skole", som dengang var den ytterste delen av byen mot nord, ble brukt i scenen hvor det skulle foregå en kappkjøring. Vennelyst ble brukt til illustrere "Hyde Park" og "Mejlborgs terrasse" illustererte en engeglsk restaurant. "Polyhymniasbygningen" ble til forskjellige scener, fasaden med søylealtanen skulle illustrere inngangen til Scotland Yard og ved bygningens bakside skulle Christel Hoch flykte ved å fire seg ned fra 3 etg i noen sammenbundne lakner.

"Den hvide Slavehandel" (1910) hadde premiere den 11.04.1910 både i Aarhus, Odense, Aalborg og København og fikk en stor sukses fra første dag. For allerede om eftermiddagen var det møtt opp så mange mennesker utenfor kinoen i Aarhus, at flere hundre måtte stå og vente på neste forestilling, og tilsvarende skjedde om aften. På Bispetorvet i Aarhus måtte derfor politiet utkommanderes for å holde styr på alle de mennesker, som trengtes ved kinoinngangen. I begynnelsen hadde selskapet lagt en pause på tre kvarter mellom hver forestilling, men da det tok så lang tid før at publikum kom seg ut og inn i salen, måtte de forlenge pausen til en time. I "Løvebiografen" i København måtte politiet utkommanderes for å regulere tilstrømningen til kinoen, og her ble filmen spilt til slutten av mai og gikk i alt 532 ganger. 

Dagen efter premieren skrev "Politiken" en anmeldelse den 12.04.1910 i rubrikken "Hvor man morer sig":

""Den hvide Slavehandel", der tidligere har fristet Forfattere, har ni ogsaafristet Biografteatrene. "Løve-Biografen" foreviste i Gaar for første Gang en dansk Kunstfilm, der er spillet af Aashus Teaters personale, og hvis Heltinde, fremstillet af Fru Christel Holch, er en ung dansk Pige, som lægger Billet ind paa en Annonce fra et Herskabshus i London, og som da hun ankommer til Bestemmelsesstedet, pludselig finder sig indespærret i et utugtshus. Naturligvis frelses hun ved Hjælp af en dansk Ven og et Par Detektiver og føres lykkelig tilbage til Danmark uden at have taget skade paa Legeme eller Sjæl. Billederne er meget veludførte, men lidt usund Spekulation er der jo afgjort i en saadan Serie. Paa den anden Side er Scenerne i den londonske Lastens Hule saa afdæmede, at de intet Virkelighedsbillede giver og kan iagttages uden større Risiko, i hvert Fald af de helt modne. Men for de Unge og Yngste egner Billedet sig næppe særligt til Underholdning."

En notis i "politiken" den 10.05.1910 skriver de mer utførlig om filmens suksses:

"Løvebiografen opfører endnu stadig "Den hvide Slavehandel", der nu er vist ca. 400 Gange, et Opførelsestal, som for et Biografteaters Vedkommende hører til det meget sjældne. til dette Resultat har selvfølgelig foruden selve emnet ogsaa den vellykkede Udførelse ved Aarhus Teaters Personale bidraget."

Filmen og dens lengde på hele 706 meter ble en sensasjon i 1910 og årsaken var at filmene i 1910 både i Danmark og utlandet for det mese kun var på ca. 350 meter eller med en spilletid på 15 minutter. På den tiden tilsvarte en filmlende på 350 meter den maksimale lengeden på en filmspole, og da fremvisningsapparatene i filmens første år ikke kunne romme mere enn én spole, var grensen ved spillefilmers lengde blitt satt til ca 15 minutter. Samtidig ble det også hevdet at publikum ikke kunne holde interessen fanget omkring en enkelt film enn 15 minutter. I utlandet ble det laget noen føljetongfilmer som var basert på alledere ekstisterende litterære verker, noe som også førte til at disse filmen ble så lange. Men "Den hvide Slavehandel" (1910) skilte seg fra disse filmene ved at den var basert på et originalmanuskript. 

I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" ble premieredatoen "...en skelsættende dato i dansk filmhistorie..." og det var en film som gjorde "Nordisk Films Kompagni" urolige. Ole Olsen forstod nok at dette var noe stort og det var nok derfor han sendte August Blom og Axel Sørensen (Graatkjær) til "Løvebiografen" for å se filmen og notere ned dens innhold. De to skal ha skrevet alle scenene og derefter ble den samme historie, scene for scene tatt opp på Mosedalvej, dette inntil de minste detaljer og var forsynt med den samme tittel og mye avskrift av mellomtekstene. Også oppbygningen av de forskjellige scener og rekkefølgen av dem er den samme fra film til film. Hvis man sammenligner billder fra begge filmene, vil man oppdage at også de har mange likhetstrekk. e.eks. er det en påfallende likhet i personenes plassering i bordellscenen og bordelldekorasjonene i de to filmene. Begge filmene har samme avslutning der forbryterene pågripes efter en heftig jakt på dekket av en båt. Resultatet var en ny film med samme navn og som var 100 meter kortere enn orginalen. 

Det har innen stumfilmforskningen blitt skrevet en del om situasjonen rundt de to utgavene av "Den hvide Slavehandel", mye har vært uklart og feilaktig om saken. Ole Olsen har i sin selvbiografi "Filmens Historie og mit eget" erindret feil når han påstår at det var hans idé å lansere en film på 700 meter, og at denne, "Den hvide Slavinde" ble produsert allerede i 1908. Det riktige her er at "Den hvide Slavinde" (1907) ble regsisert av Viggo Larsen i 1907, og filmen var på 155 meter. Derimot oppsummerte Marguerite Engberg denne saken i en artikel i "Kosmorama" nr. 17-18 1956 hvor hun under overskriften "Verdens første "lange" film" skriver:

"Lad os først se på det århusianske produkt. Manuskrptet var skrevet af Louis Schmidt. Det var en social film, som i sin handling lå meget nær op ad Ole Olsens film fra 1906 "Den hvide Slavinde", der var på 155 m. Begge handler om en intetanende, ung pige fra provinsen, der søger stilling i en storby, indfanges af den hvide slavehandel og kun med nød og næppe slipper ud af slavehandlernes klør. Til det program, der blev udsendt sammen med Linds film, havde manuskriptforfatteren skrevet et langt, belærende forord, hvor han netop kom ind på filmens sociale budskab og håbede, at han med denne film kunne åbne uskyldige unge pigers øjne for de farer, de var omgivet af." 

Derefter siterer hun fra forordet til programmet, se linken for å lese selve forordet. 

Ut i fra faktaopplysninger kan man konkludere med at "Fotoramas" utgave kom før "Nordisk Films Kompagnis" versjon da Fotorama" hadde spilt inn filmen først og som hadde premiere den 11.04.1910. Dette i motsetning til August Bloms utgave som hadde premiere den 02.08.1910 og i følge "negativ- og positivprotokollene" ble denne filmen tatt opp sommeren 1910, dvs efter at "Fotoramas" utgave hadde premiere. "Nordisk Films Kompagni" hadde derfor tid nok til å kopiere "Fotoramas" film. Desverre er det nå ikke mulig å få sammenlignet disse to filmene, da kun "Nordisk Films Kompagnis" utgave er bevart. Av "fotoramas" film eksisterer det bare 15 meter. Men ut i fra handlingsreferater, stillbilldere og samtidige anmeldelser, er det mulig å vurdere disse fimen opp mot hverandre. Konklusjonen ut i fra alle kildene, jeg har lest, er at det var "Nordisk Films Kompagni" som har kopiert "Fotoramas" film. Marguerite Engberg konkluderer selv i "Dansk stumfilm":

"Summen af disse lighedspunkter er for mig tilstrækkelig stor til, at jeg mener at have beist, at Nordisk Films Kompagnis udgave af "Den hvide Slavehandel" er et plagiat af Fotoramas film."

Ledelsen hos "Fotorama" aksepterte naturligvis ikke at "Nordisk Films Kompagni" kopierte deres film og startet først med en annonsekampagne i avisene. Se billedet til høyre. Men "Fotoramas" folk nøyde seg ikke med det og gikk videre da de truet med rettsak, og for å forhindre en rettsak med følgende ubehagligheter inngikk Ole Olsen, i følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm", følgende forlik med "Fotorama":

"Fotorama fik udlejningsretten til Nordisk Films Kompagnis film, først i Norge; Eduard Schnedler-Sørensen ble ansat som instruktør og Frede Skaarup som meddirektør. På denne måde lykkedes det dels at forsone Fotorama og dels ved at trække selskabets ledende kræfter til København at gære Fotorama, der var godt på vej til at blive en ubehagelig konkurrent, til et ufarlig produktionsselskab."

Det ble skrevet en kontrakt mellom partene der bl.a. "Fotorama" fikk enerett til utleie og salg av alle "Nordisk Films Kompoagnis" filmer i Norge og Danmark, samt at selskapet forpliktet seg til å tilby "Fotorama" filmene seks uker før de selv begynte å selge filmene til esten av verden. I eftertid var denne kontrakten fatal for "Nordisk Films Kompagni" noen år senere, og da verdenskrigen var over, lykkets det aldri selskapet å gjenerobre det utenlandske markedet. Jeg vil senere ta for meg denne filmen i en egen artikkel.

Om den hvite slavehandel anbefaler jeg hjemmsiden om en rettsak i USA om en sak i 1881.

Allerede samme sommer  fulgte "Fotorama" opp "Den hvide Slavehandel" (1910) med "Slavehandlernes Flugt" (1910) der regissøren er ukjent. Filmen hadde kinopremiere den 15.09.1910 på "Løvebiografen". Filmen er en slags fortsettelse av den første slavefilmen der de to slavehandlere samler sammen unge piker på et værelse i London, unge piker som er beregnet for eksport. Men forbryterne kommer ikke så langt i sine handlinger da vertinnen i huset blir mistenksom og alarmerer politiet, som fanger forbryterne og ved havnen stanser de damperen med de unge pikene. Men arrestantene klarer å flykte og som blidpassasjerer på et frakteskip kommer de seg over til Hamburg, og derfra reiser de med et tog til en østjysk by.Scenen hvor skurkene er ved hovedbanegården Hamburg ble et problem for "Fotorama" da de ikke hadde noen tilsvarende bygg i Aarhus som kunne brukes og det endte med at Frede Skaarup sendte filmteamet til Hamburg. Senere kommer de to forbryterne seg til den danske kjøpstad hvor de blir avslørt og arrestert. På politistasjonen, som ligner mistenkelig på den i Aarhus, avsløres de kriminelle av deres ofre, de nå hjemvendte unge pikene.

"Den sorte Familie" (Alfred Cohn, DK, 1914) Biografpremiere  28/01/1914 Vesterbro Teater

I denne filmen var det en scene hvor de måtte bruke en stand in da det var en scene hvor en person skulle klartre opp skorstenen i A/S Frichs fabrikkanlegg på hjørnet av Søndergade og Sønder Allé. Det var Niels Springborg som fikk denne oppgaven og en juniaften i 1910 startet de opptaket av scenen. 

En film, som i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" ble spilt inn sommeren 1912, var  "Gyldne Lænker" (1914) med kinopremiere den 09.03.1914 på "Vesterbro Teater". Både denne filmen og "Bagerstrædes Hemmelighed" (1914), begge med regi av Alfred Cohn, hadde sitt utganspunkt da Thomas S. Hermansen i foråret 1912 etablerte eget filmatelièr i Guldsmedgade og kom i den forbindelse med gode tilbud til de lokale og andre skuespillere. Det var flere skuespillere fra "Aarhus Teater" som lot seg friste efter sesongens slutt den 23.05.1912 og samtidig lykkes det Thomas S. Hermansen å engasjere den nye direktøren for det kobenhavnske "Casino", den i Aarhus velkjente skuespillerinne Gerda Christophersen (01.03.1870-13.03.1947) og den svenske skuespilleren fra "Intiman" i Stockholm, Anton de Verdier (14.08.1878-21.04.1954) dette i følge "Svenska filmistitutet", men i følge "Det danske filminstitut" (12.08.1878-21.04.1954).

"Gyldne Lænker" (1914) ble, som tidliger nevnt, spilt inn sommeren 1912 og jeg vil her ta for meg innspillingen av noen av filmens scener. Den første søndagen i juni 1912 ble det spilt inn på hesteveddeløpsbanene på Skejby mark. Her opptrådte Gerda Christophersen i et diva-antrekk med vaiende hattepynt og diamantringer, men hennes to følgesvenner, spilte av Anton de Verdier og Philip Bech, begge med røde "skurkeparykker" og safransminke og Gyda Aller () i silkekjole. Se billedet til høyre. I denne scenen skulle Gerda Christophersen utføre et morderisk overfall på Anton de Verdier, og publikum som var på veddeløpsbanen kunne da bivåne hendelsen, noe som gjorde at de kom strømmende fra alle kanter for så å oppdage Thomas S. Hermansen stå oppe på pressetibunen og sveive på et opptaksapparat. Slik jeg har forstått Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal ikke dette veddeløpsdramaet ha blitt vist, men dagen efter opptaket skal det ha blitt vist en reportagefilm fra veddeløpsbanene. Mer i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" en del av filmen fra Skejby mark kan senere ha blitt solgt til Sverige med bekjed om, som det i følge en efterlatt brevkopi av Thomas S. Hermansen, at:

"operatøren må køre væddeløpsscenen en del hurtigere end normalt for å få noget riktig godt ud af den."

En annen scene var der hotellet brenner og til disse brannscenenehadde selskapet bl.a. oppført en dekorasjon på stranden utenfor badehotellet. Selve brannen skulle oppstå i det hotellerommet hvor Gerda Christophersen skulle kaste oljelampen mot "synet" sitt. De bygde da et hull i dekorasjonen bak sengen hvor hun skulle unnslippe når flammene slo opp. Men en prøve på denne scenen avslørte at hun var for stor til å benytte denn nødutgangen og de måtte da bruke en stand-in. Det var Ellen Gottschalch () som utførte dette stuntet for 10 kr. Iført divans parykk la hun seg i sengen og vendte seg såpass mye bort fra kameraet at filmpublikum ikke kunne se forskjell på disse to. Da flammene slo opp, veltet hun ut av sengen og skjult av den tette røken ut i det fri. Dagen efter skulle de spille inn scenene med den ytre delen av hotellbrannen. Denne innspillingen skulle egentlig ha foregått ved "Skansen", men da Thomas S. Hermansen ikke fikk satt bygningen i brann, hadde selskapet oppført en liten tilleggsbygning av malet lerret ut fra muren, og så snart den stod i flammer, skulle Aarhus brannvesen være klar med sitt slukningsutstyr. 

Men under denne innspillingen oppstod det en krise for Thomas S. Hermansen da han var begynt å gå tom for råfilm og han skal da ha hurtig satt seg inn i sin røde bil ogkjørt hjem til Guldsmedgade for å hente mer film. I bilen satt det også en liten gutt som hadde fått lov til å bli med på kjøreturen. Men da Thomas S. Hermansenn dde ha var på vei tilbake, var han kommet til Dynkarken da han skulle svinge unna et annet kjøretøy, men denne unnamanøveren ble så voldsom, at bilen veltet inn over fortauet. Gutten ble slengt ut av bilen og slo den armen mens Thomas S. Hermansen ble liggende udner bilen. En betjent hjalp ham så fri og raskt grep fotografen sin filmkasse og løp med den, blodig og forslått, tilbake mot Skansen, da de bare hadde omlag 50 meter råfilm igjen. Hans kone, som ofte bivånet opptakene, hadde blitt informet om ulykken og var da på det tidspunktet på vei til Dynkarken, men Thomas S. Hermansen ville ikke oppsøke lege før han hadde brukt sin film. De følgende dager hadde han så store smerter at han måtte la sin reservefotograf og "lysinspektør" Peter Chistiansen () fra Randers, gjøre opptakene ferdig. 

Filmen handler om "Felix Garman, kunstmaler", spilt av Anton de Verdier, som stifter bekjentskap med en millionær, spilt av Philip Bech, og bedåres av dennes niece, spilt av Gerda Christophersen. Dette fører til at han svikter sin syke forlovede, spilt av Gyda Aller, og reiser til syden med sin nye flamme. Dette reagerer millionæren kraftig på og inviterer derfor den sviktede unge piken sydover slik at hun kan gjenvinne sin helse. Den fire møtes i syden og efter at millionæren og den unge pike har reist igjen, kjøles malerens forhold til hans flamme. hun plages så av jalousi og ser syner om natten. En natt hun ser syner kaster hun en oljelampe mot "synet" og et øyeblikk efter er hele hotellet i flammer. Brannen er så intens at maleren ikke klarer å redde henne og han utvandrer da til Amerika hvor han gjenforenes her med sin første kjærlighet. 

Alfred Cohns film "Arvingen til Skjoldborg" (1914) hadde kinopremiere den 23.04.1914 på "Vesterbro Teater". Filmen ble spilt inn sommeren 1913 og ble selskapets største og kostbareste film. Filmen skulle spilles inn på Samsø hvor en mølle skulle brennes ned og to skip senkes. Det spesielle ved dette innspillingstidspunktet var at både "fotorama" og "Nordisk Films Komagni" hadde planlagt på samme tid å spille inn film på Samsø, og begge hadde planer om å sprenge et skip i luften. For "Fotoramas" vedkommende startet filmprosjektet med et brev fra Frede Skaarup til Stensgaard hvor han skrev følgende:

"Jeg har købt  en skude og en mølle, begge fra Samsø. Og så har jeg en dame, der faktisk i høj grad ligner Asta Nielsen - kan De brygge en film på de ingredienser?"

Dette gjorde Stensgaard ved å skrive en innviklet historie, som både var fantastisk og usansynlig, og som resulterte, i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood", i en kjempefilm på hele to timers spilletid. I følge "www.danskefilm.dk" hadde filmen en lengde på 1752 meter og en spilletid på en time og 28 minutter. Da mange filmer på den tiden hadde en filmhastighet hvor 100 meter representerte fem minutter, kan man gå ut i fra at den angitte spilletiden hos "www.danskekfilm.dk" stemmer. Faktisk skal filmmanuset ha vært så omfattende at det , i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood", var stoff nok til minst fem timers film. Skuespillerinnen som Frede Skaarup omtaler i sitt brev, het Gerda Tarnow (), og tross sitt navn var hun en innfødt københavnerinne. I filmen spiller hun rollen som "baronesse Tarnowa". En annen skuespiller i de ledende rollene var den kjente teaterskuespilleren "Nicolai"  Schack Jensen (), blant kollegaene også kalt "den krøllede Fritz", fordi hans hår strittet som "vognstænger". En annen som medvirket i filmen var den eldre skuespiller Albert Price () som fire år tidligere hadde forlatt Aarhus. 

Filmen må på den tiden hatt en del dristige scener da den, i følge Aarhus politis sensurprotokoll, ble klippet i ikke mindre enn seks av filmens scener, mavedansen som ble utført i en naturtro zigøynerleier og en annen scene hvor zigøynerpiker satt på fanget til til noen offiserer, en scene hvor "Baronesse Tarnowa" befinner seg på en madrass foran "Normann, stabsadjudant", én, hvor hun i sitt soveværelse kunne sees "uden natkjole" og "adjudtantens sidste forberedelser til at skyde sig" - en "usedelig" billededtekst som lød:

"Jeg skal være Morder."

I følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal sensuren ha ført til at filmen ble klippet ned fra 2 032 meter til 1 979 meter innen forevisningen på kinoen. I følge "Det danske filminstitut" og "www.danskekfilm.dk" var filmen på 1752 meter. Denne filmlengeden blir også bekreftet på hjemmesiden "The Complete Index To World Film since 1895". Men efter premieren den 23.04.1914 skal filmfotograf Petersen () i forbildelse med en personalfest ha vist de forbudte scenene for den lukkede krets, og disse skal i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" hatt vanskelig for å se årsaken til inngrepet. I utlandet derimot gikk de "sterkere" scenen ofte igjennom og derfor kunne Frede Skaarup av og til si under opptakene:

"Det her kan vi godt gøre lidt stærkere, for filmen skal sælges til Rusland!".

Under innspillingen av filmen hendte det noen forskjellige sitausjoner som jeg kortfattet skal ta for meg. Deten var den scenen hvor det nygifte greveparet kom kjørende med firspand inn i slottsgården, og da den nye fruen steg ut av karaten, sa en av de medvirkende til de andre:

"Se så, nu kommer Filmens Duse."

Det var det tilnavnet Aasta Nielsen allerede da hadde erhvervet seg, og denne kommentarer fikk forsamlingen til å le, men samtidig idømtes synderen på stedet en bor, fordi scenen måtte spilles inn på ny. 

En annen hendelse var i forbindelse med innspillingen av scenene av en fest hvor det i slottsgården og parken var samlet et veldig oppbud av karnevalskledde skuespillere og statister, og da det ble dekket kaffebor i haven til alle de medvirkende, gikk regissør Wantzin og Stensgaard rundt og var nervøs for, at bare ene eneste av de gullskjeer, som hørte til det flotte gjestebudet, skulle forsvinne. 

Den eldre skuespiller Albert Price, som også var kunstmaler, skal i pausene ha gjort både regissøren og kameramennene fortvilte ved med sitt kunstnerøye stadig ha oppdaget  vakre billeder som han foreslo filmet. Men det var ikke plass til alle disse landskapsbilledene i filmen da handlingen i filmen var såpass omfattende og fortettet.

Filmen handler om den forføriske damen, "baronesse Tarnowa", som får en ung greve på utenlandsreise i sitt garn. Denne greven har hjemme på sin fars gods i Skjodborg vært kjæreste med møllerens datter. Men så hadde den unge grev mottatt et brev fra sin far hvor det ble opplyst at møllerdatteren hadde født et barn, som imidlertid var dødfødt, slik at han nå var løst fra løftet til henne. Dermed gifter den unge greve seg med "baronesse Tarnowa" og snart de har vendt hjem forvandles slottettil et festens paradis. Men det varer ikke lenge før grevinnen en dag treffer en "kunstmaler" som logerer i møllen. Han er en landsmann av henne og blir snart hennes elsker. I virkeligheten er han en spion og har montert en hemmelig telegrafledning i møllen. Med denne telegrafen har han kontakt med sine medsammensvorende, hvilket han avslører for grevinnen. Denne begynner da å samarbeide med spionen og hjelper ham med å stjele noen militærdokumenter. Men møllerens datter oppdager snart at det foregår noe mystisk i møllen og alamerer den nærliggende militærleiers stabsadjutant. Da offiseren trenger inn på slottet forsøker grevinnen å flykte og han skyter efter henne, men treffer istedet hennes speilbilledet. Dermed kommer hun seg unna og en forfølgelse starter. Men på slottet har skuddet mot speilet avslørt et hemmelig rom og der finner den unge greven et dokument som røper, aat hans og møllerdatterens barn lever og er i pleie i nærheten.

Senere går greven og den gamle møller  sammen med det gjenfunnede barn opp til spionene hule da han har flyktet sammen med sin elskerinne. Mens de undersøker hulen begynner den lille gutten å klå på et håndtak som forbinder en elektrisk ledning til det skip, hvor spionens medskyldige oppholder seg, og hvor "baronesse Tarnowa" og hennes elsker har søkt tilflukt. Barnets klåfingerhet fører til at skipet springer i luften, og samtidig går det ild i møllen. Men barnet og alle de andre reddes.

Det var disse siste scenene som "Fotorama" skulle filme på Samsø og om formiddagen den 17.06.1913 ankom et personale på omkring 25 til øen med Aarhusbugtens Dampskibsselsakbs "Helgenæs", som i anledningen hadde heist "fotoramas" egen vimpel i masten. Hele staben hadde forberedt seg på flere dagers opphold på øen. Blandt rekvisitene de hadde med seg var to biler, som skulle forestille militærbiler, men dem fikk de ganske rakst problemer med. problemet var at samsingene ennå aldri hadde sett en bil i funksjon, og øens eneste politibetjent møtte opp med scheferhund og erkærte at filmselskapet ikke fikk tillatelse til å kjøre på øens veier. I følge en artikkel i "Demokraten" den 04.06.1913 skal Frede Skaarup ha spurt:

"Hvorfor dog ikke ?"
"Fordi der så kan ske de frygteligste ulykker, og folk turde ikke gå på vejene."

Men efter en omfattende ovetalelse fikk de to bilførerne lov til å kjøre, men bare meget forsiktig på hovedveiene.Da de allikevel klarte å forville seg inn på sideveiene, måtte hver av dem betale en bot på 25 kr.

Den 18.06.1913 kl 04:00 om morgen gjorde filmteamet seg klar for scenen der møllen skulle brennes ned. Besser mølle var et synelig sjømerke ute på Kattegat og var fra omgangen og helt opp til hatten kledd i et flettverk av strå. Ved siden av denne møllen fikk filmselskapet bygd opp et hus hvor mllens møller skulle bo i. Frede Skaarup fikk da en idé at det skulle være mulig å øke spenningen i brannscenen ved at en møllerlærling skulle redde seg ned i siste øyeblikk. De tilkalte da en av regissørens medhjelpere, Carl Knudsen (), som straks var villig til å spille møllerlærling.

Om aften var filmteamet klar til å spille inn brannscenen, og innen brannen brøt ut klatret Bernhard Lehmann, som den mystiske, ned på siden av møllen. Så begynte røk at trenge ut av luker og sprekker, men ennå var det bare røkbomber som var tatt i bruk. Neste scene var at Gyda Aller, som møllerfatteren, kom frem og klatret opp det spinkle treverket for så fra den øverste luken  å heise ned en bylt til mølleomgangen. Bylten skulle forestille hennes barn. Bylten ble så ombyttet med Per Stensgaard, og så kom stabsadjudanten, spilt av August Wehmer, i spissen for et halvt snes soldater som sørget for å redde både barn og mor.

Ved neste scene ble halmen i møllen antent, og den kvelende røken fikk Carl Knudsen, som befant seg alene i bygningen, frem til øverste luke. I følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal følgende ha skjedd under innspillingen av brannscenen:

"-Kom ned, kom dog ned, råbte de skrækslagne tilskuere. Men en anden røst - direktørens - kommanderede: - gå tilbage, det er for tidligt endnu"
-Han brænder jo, råbte kvinerne. Men Skaarup ville have al den spænding, der var mulig. Han stod selv og drejede på den ene af de to kameraer, der var i funktion.
Omsider måtte "møllersvenden" dog, halvkvalt af røgen, gå ud - og skulle nu efter aftalen hænge sig i en af møllens vinger og på den måde nå felst til jorden. Men den vandret stående vinge forblev bomstille. Han måtte tilbage igen og op ad den mod himlen pegende vinge, men ilden bredte sig med faretruende hast. I sidste øjeblik kom redningen: en behjertet mand fik ved hjælp af en lang stang vingerne sat i sving, og Carl Knudsen slap helskindet, om end lidt svedet i nakkehårene, ned fra sin farlige post."

Hendelsen må ha virket ganske faretruende siden tilskuerne hadde en hel del misbilligender, og skal ha vært like ved å lynsje Frede Skaarup, så han måtte søke tilflukt i "Koldbykås kro".I denne hendelsen fikk et efterspill ved at birkerdommeren erklærte at han aldri mere ville gi tillatelse til noe slikt igjen, og den lokale pressen mottok også "energiske protester" mot direktøren for at han nær hadde ofret livet til Carl Knudsen. I følge "SamsøFolkeblad" den 19.06.1913 og 20.06.1913 måtte Samsø bannvese i øvrigt også i aksjon da tallrike gnister fløy ned over byen. 

Denne scenen med møllebrann var ikke helt orginalt da det i Aarhus i september 1912 hadde vist Eduard Schnedler-Sørensens film "Hvad Møllebranden afslørede" (1912), som var produsert for "Nordisk Films Kompagni". I den filmen hadde skuespiller Svend Melsing () entret ned den brennende vingen på møllen med sitt barn.

Det var heller ikke første gang "Fotorama" spilte inn scener der det ble satt fyr på bygninger. Som i flere av de filmene Thomas S. Hermansen var involvert i, ble det tatt i bruk brannscener og i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood", skal han ha vært en storforbruker av brannscener. Selskapet kjøpte da opp gamle bygninger som allikevel skulle rives slik at de kunne brenne bygningene ned for å få mest mulige realistiske scener. Allerede i 1912 skal Thomas S. Hermansen ha kjøpt den gamle "Magdalenemølle", som lå på Skanderborgvej, omtrent ved nåværende Ørumsgade. Det hadde allerede en tid tilbake blitt bestemt at møllen skulle rives og en aften i mai 1912 ble bygningen satt fyr på og han gjemte disse scene til senere bruk. Men i denne sommeren skulle han også filme en stor gårdsbrann, og det ble valgt å kjøpe proprietær Dalsgaards (), i Vinding, gamle gård i Brytup, som ble kjøpt for 275 kr for at de kunne brenne den ned. Den 25.05.1912 reiste skuespillernetil Bryrup, men selv om kontoret i Aarhus hadde bedt innehavaren om å underretteherredskontoret og det lokale brannvesen, viste det seg at de ikke hadde fått beskjed slik at de derfor ikke kunne sette fyr på bygningen. Det førte til at filmselskapet måtte retunere uten å få spilt inn sine scener, en bomtur som kostet dem reiseutgifter på 299 kr og 50 øre. Litt senere fikk de rette tillatelsene og en søndag reiste filmgruppen tilbake for å ta opp brannscenene. I løpet av fem minutter skal flammene ha slått høyt opp til himmels mens tre fotografer sveide på for å foreviget hendelsen. Ved siden av filmteamet, var det også representant, på de omkring 80, fra det lokale brannvesen der i tilfelle brannen skulle spre seg. 

Den 19.06.1913 skulle "Fotorama" spille inn de siste scenene til "Arvingen til Skjoldborg" (1914) hvor spionenes skip skulle sprenges i luften. Disse scenene ble spilt inn utenfor "Strandlyst" i Ballen, og betegnelsen "skip" var nok en overdrivelse da det var snakk om en ramponert skute som lå og drev ved kysten. Sprengningen var avertert til å foregå ved 16:00-17:00 tiden, men klokken ble både 18:00, 19:00 og 20:00 uten at noe skjedde. Årsaken var at lnten ikke ville fenge. Først neste eftermiddag lykkets det å sprenge skipet. Braket skal ikke ha vært imponerende, men det ble nok av røk og på en stumfilm tok scenen seg godt ut. I følge "Samsø-Posten" den 24.06.1913 skal "Nordisk Films Kompagnis" sprengning av en skonnertbrigg ved Langøre ha vært ganske kraftigere. Med assistanse fra marinen hadde de anbrakt 500 pund skytebomull i båten.

Ved hjemkomsten til Aarhus ble en rekke av filmens forfølgelsesscener tatt opp ved Marselisborgskovens strand, hvor "Baronesse Tarnowa" og hennes elsker måtte kjøre i bil, forfulgt bl.a. av "Normann, stabsadjudant" til hest. 

"Bagerstrædes Hemmelighed" (1914) hadde kinopremiere den 10.05.1914 på en ukjent kino.
Denne filmen er en klassisk forviklingskomedie som handler om "Direktør Torp", spilt av Philip Bech", som er ute på byen hvor han kommer i selskap med en vagabonde, som han inviterer med seg hjem. Om morgen våkener "Direktør Torp" og oppdager til sin forskrekkelse at det henger en damefrakk og -hat i entréen, og da han ikke kan erindre noe som helst fra nattens hendelse,stapper han dem inn på ryggen og maven til sin nye venn for å skjule dem for sin kone. I midlertid har det samme natt begått et mord på en ung dame, hvis frakk og hatt er fjernet.! Men dameklærne i entréen viser seg å tilhøre en pike, som "Direktør Torps" sønn har tatt med seg hjem, og som han vil gifte seg med. Da hun savner sitt yttertøy, kontakter hun politiet, og så er det lagt opp til den store forviklingskomikken. 

En av de mange filmene i Aarhus som ble spilt inn i 1913 og som først fikk premiere to år senere, var Alfred Cohns "Enken" (1915) med kinopremiere den 14.06.1915 på "Vesterbro Teater". I følge programmet var denne filmen:

"En gribende Virkeligheds-Skildring fra Samfundets Skyggeside. Romanen om en Moder, der ofrer sin Lykke for sit Barns Fremtid."

Alfred Cohn spiller her rollen som "Hansen, arbejdsløs", en drikkfeldig far som ahr tatt med seg sinlille datter ned på skolebakken, hvor han holder til på en benk med sine drikkebrødre. Men så løper det lille barnet fra ham og under hans søken efter barnet faller han over promenadens stensetning ned på gaten og slår seg ihjel. Efter denne hendelsen får barnets mor "Madam Hansen", spilt av Victoria Petersen (), plass i et herskapshus hvor fruen ønsker å adoptere det lille barnet, et ønske enken gir efter for. Noen år senere blir det holdt et fødselsdagsselskap for den halvvoksne datter der den riktige moren serverer. Datteren kjenner ikke igjen sin virkelige mor og i forskrekkelse kommer moren til å søle chokolade på pikens fine kjole. Senere ser hun gjennom kjøkkendørsåpningen sin datter få ekstra oppmerksomhet fra en velhavende ung mann "Alfred Lund, læge", spilt av August Wehmer (), og usett overværer hun en dag i kirken deres vielse. Men en dag da den unge mannen, som er lege, kommertil å behandle sin ukjente sivermor, betror hun seg endelig til ham, og moren og datteren forenes, innen den gamle dør. 

Begravelsesscenen i denne filmen skal ha blitt spilt inn i en kolonihave som Alfred Cohn lånte, dette da man på den tiden ikke fikk lov til å filme inne på kirkegårder. 

JOHANNES PEDERSEN
Johannnes Pedersen (??-??) regisserte en film for "Fotorama" med "I Bondefangerkløer" (1910) Biografpremiere  26/10/1910 Løvebiografen

Efter denne filmen skrev han filmmanuset til "Menneskejægere" (1912), en film jeg ikke har funnet ut hvem som stod for regien. Jeg har foreløpig heller ikke funnet årsaken til at han ikke fortsatte med filmarbeid, hans bakgrunn, eller hva han arbeidet med.

ERNST MUNKEBOE
Ernst Munkeboe (Ernst Francesko Munkeboe) (10.11.1868-14.05.1943) startet sin filmkarriere hos "Continental Films Compagni" med å regissere deres eneste filmproduksjon "Peder Tordenskjold" (1910) før han i 1911 regisserte to filmer for "Fotorama", "Blandt københavnske Apacher" (1911) med kinopremiere den 27.03.1911 på "Løvebiografen" og "Under Vesterbros Glødelamper" (1911) med kinopremiere den 28.04.1911 på "Løvebiografen". Felles for disse to filmene er at Ernst Munkeboe tar for seg temaet om storbylivets mørke side. 

Det var forfatteren Axel Breidahl (), som leverte en del manuskripter til "Fotorama" som stod for manuskriptet til "Blandt københavnske Apacher" (1911). Dette er en film fra forbryterverden, og har ikke, slik man kan tolke filmtitlen, noe med indianer å gjøre. Dette er nok også årsaken til at filmselskapet satte ordet "apacher" i gåseøyne på reklameplakatene. Filmen handler om en ung pike, her spilt av Christel Holch (), som på grunn av sin forelskelse i sin arbeidsgivers sønn får sparken av den strenge fabrikeieren. Arbeidsløs lar hun seg lokke inn i lyssky forretningsvirksomhet der bakmennene søker "cigarrullersker", og faller dermed i klørne på en gruppe forbrytere som bruker henne som lokkedue. Efter en rekke spennende scener blir hun befridd av fabrikantens sønn. 

Den andre filmen "Under Vesterbros Glødelamper" (1911) hadde en mer alvorlig undertone og handler om en av storbyens dristigste storforbrytere vender hjem efter et diamantkupp i Paris. Men allerede fremme ved banegården blir han oppdaget av en oppdager som skygger ham. Forbryteren kjører sammen med en gammel venninne til en varité i forstaden og oppdageren følger like efter dem, ikledd et falskt kjegg. Derefter oppstår det en lengre intrige hvor en tilfeldig cafégjest får diamanttyven manøvert et stjålet smykke over i dektektivens lomme. Politiet er da ankommet og og avslører hans falske skjegg og trekker derfor den slutningen at han er tyven og anholder ham.Denne misforståelsen blir raskt avklart og forbryteren, men forbryteren har da flyktet ut på en gesims uten på sitt hotell. Venninnen holder imens stand på hotelreommet og forsøker å hndre politiet å komme inn i rommet. Det ender da med at hun blir skutt og forbryteren styrter seg i døden. 

Til denne filmen hadde "Fotorama" fått de beste krefter fra "Aarhus teater" til å medvirke, Helsengreen () var "diamanttyven", Maja Bjerre-Lind () spilte "hans elskede" og Philip Beck () tolket rollen som "detektiven". En artig anekdote fra inn spillingen av filmen skjedde et halvt snes dager før de skulle filme scenen på "Banegaarden" med diamanttyvens og oppdagerens ankomst. Det skal da ha skjedd et innbrudd hos gullsmed A. F. Rasmussens () i Ankerhus og det ble stjålet juveler for 10 000 kr. Det ble satt i gag en stor eftersøkning av tyvene og den 11.04. 1911 fikk politistasjonen en melding fra "Missionshotellet" i Tyesgade at det med ekspresstoget om morgen var ankommet en utlending med tilsynelatende falskt fullskjegg, iført en grønn ytterjakke og en sort stiv hatt. De antok at det kunne være juveltyvebandens hovedmann og betjent 16 Christiansen ble satt på saken og søkte rundt i byen efter denne mystiske personen, men til ingen nytte. Så fikk han plutselig en idé og gikk da raskt bort til "Fotoramas" kontor, og ganske riktig, det viste seg at filmselskapet samme morgen hadde filmet en maskeret persons ankoms ttil Aarhus og det var denne mannen som hadde utvekslet noen få ord med en ansatt ved "Missionshotellet". Denne hendelsen førte til at Frede Skaarup måtte love å underrette politiet før han neste gang filmet ute i gaten. 

Efter disse to filmene, medvirket Ernst Munkeboe i rollen som "Landsbysmeden, Anes far" i filmen "Menneskejægere" (1912), ukjent regissør, før han forlot "Fotorama" og medvirket i Alfred Linds film "Dødssejleren" (1912), for produksjonsselskapet "Ingvar Jørgensen Film", i rollen som "Kaptajn Simons" og . Hans siste befaring med film var den svenske filmen "Cirkusluft" (Drama i 3 akter) (1912), med regi av Poul Welander (28.12.1879-09.01.1942) hvor han både skrev fimmanuset og medvirket i rollen som "Marius, kalfaktor".

URBAN GAD
Urban Gad (Peter Urban Bruun Gad) (12.02.1879-26.12.1947) kom sammen med Asta Nielsen til "Fotorama" hvor han regisserte og skrev filmmanuset til "Den sorte Drøm" (1911) og som hadde kinopremiere den 04.09.1911 på "Panoptikon". Filmen er restaurert og utgitt på DVD. I rollene finner vi bl.a. Asta Nielsen som "Stella, cirkusdanserinde", Valdemar Psilander i rollen som "Johan Waldberg, greve" og Gunnar Helsengreen spilte "A. Hirsch, juvelér". Filmen handler om "Stella, cirkusdanserinde" som omsvermes av mange menn, deriblant den noe eldre "A. Hirsch, juvelér" og den unge "Johan Waldberg, greve". Under et selskap blir juveleren nærgående overfor henne, men greven kommer henne da til unnsetning og dette fører til at juveleren utfordrer greven til en duell, og da med spillekort. Resultatet av spillet er at greven taper og han må underskrive et gjeldsbevis hvor han lover å tilbakebetale en større sum innen 24 timer. Stella vil hjelpe greven og besøker juveleren hvor hun stjeler et kostbart smykke. Det hun ikke vet er at juveleren har sett tyveriet i et speil, men han later som intet, men utspionerer henne og greven og presser henne til å møte ham igjen. Under dette møtet lykkes det henne  å få juveleren til å annullere gjeldsbeviset. Men greven, som har fulgt efter henne til juvelerens leilighet, skyter henne i jalousi. Døende rekker hun ham papairet med beviset for hans skjebnesvangre feiltakelse. 

En interessant detalje i filmen er en scene med elskovfylt innslag som var filmet i den vakre eiendommen i Kystvejen 47, som faktisk var "stiftsprovstens" bolig og spørsmålet er om daværende "stiftsprovst" Lindhardt (??-??) kan ha sanksjonert mot dette. Slik jeg har forstått kilder, skal de kristlige kretser både ha reagert på denne erotiske filmen og at den også var spilt inn i en kirkelig embetsbolig. Men det var ikke bare innenfor de kristlige kretser at filmen ble utsatt for voldsom kritikk, men også borgerskapet og delere av pressen skal ha reagert på filmens innhold og påvirkning. Det siste i forbindelse med at en gammel kone var blitt myrdet i 1911 og det ble da påstått at gjerningspersonen, som var en ung mann fra Aarhus, var en ivrig tilskuer i de aarhusianske "billedteatre", hvor det, i følge en kilde i Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood":

"fremstilledes "mordforsøg og fuldbyrdede forbrydelser af alle slags.""

I følge Gunnar Sandfjeld "Den stumme scene", var det også en annen aktør som som deltok i debatten omkring "Den sorte Drøm" (1911), og det var en boktrykker i riksdagens trykkeri, 34 år gammel, som i 1911 sendte følgende brev til justitsministeren, et brev jeg siterer første delen av da den gir et godt billede av den tids negative holdninger i forhold til filmen:

"Justitsministeren kan ikke være blind for, hvor megen skade, hvor megen ungdom der ødelegges gennem de nuværende biografteatrets fremstilling af mordscener af råeste art. Der påstods i sin tid, at den dreng fra Århus, der myrdede den gamle kone, var en meget ivrig tilskuer i de århusianske billedteatre, hvor der netop fremstilledes mordforsøg og fuldbyrdede forbrydelser af alle slags, og at det var derfra, at han havde taget initiativet til sin grusomme dåd.
Den forråelse og ødelæggende virkning, som fremføres i levende billeder i København og i provinsbyerne, skal man lede længe efter. Jeg så for nogen tid siden i et herværende biografteater en film betitlet "Den sorte Drøm", der var den mest modbydelige og liderlige fremstillen af omfavnelse, biden i armen, omfavnen af lår, sovekammerscener, altsammen så råt og utilsløret fremstillet for så til sidst at ende som en dog ikke fuldstændig fuldbyrdet voldtækt, idet denne i sidste øjeblik blev forhindre af et mord af den begunstigede elsker. Hvor modbydeligt råt for børn, og børn fra 8-14 år var det overvejende antal tilskuere. Jeg har set et utal af behændigt udførte mord- og tyveriscener, som det begejstrede barnepublikum livligt diskuterede for måske ad åre at udføre selv." 
Hvor modbydeligt!

Han avslutter så brevet med å søke om bevildning til et barneteater, men han fant ingen forståelse, hverken hos politidirektøren eller mininsteren slik at han fikk avslag på sin søknad.

Den tids debatt om bl.a. koblingen mellom saken der en gammel kone var blitt myrdet i 1911 og påstanden at gjerningspersonen var en ivrig tilskuer i de aarhusianske "billedteatre", er fortsatt et aktuelt tema. Det viser bl.a. "Morgenbladet" den 02-08.05.08 hvor Kjetil Lismoen () skriver kommentaren "Krigsbilder ute av kontroll". Der skriver han bl.a.:

"Nylig kunne advokat Philippe Sands avdekke at fangevokterne ved Guantánamo hadde et svært spesielt forhold til den amerikanske tv-serien 24. Det gikk frem at advokatgruppen som hadde utformet de torturlignende forhørene hadde latt seg inspirere av seriens helt, Jack Bauer (spilt av Kiefer Sutherland). Sammenfallet i tid er interessant: De nevnte avhørene startet i november 2002, bare tre uker etter at 24 hadde innledet sin andre sesong. Serien ble svært populær blant vokterne på Guantánamo, som ifølge den ene av dem, Diane Beaver, bidro til å skape en atmosfære der flere følte de kunne gå over streken. Serien «ga folk mange ideer», fortalte hun." 

Videre skriver han i sin kommentar:

"Miste seg selv. Jeg husker godt den første sesongen serieskaperne bak 24 begynte å innlemme realistiske torturscener i serien. Verken produsenten Fox Broadcast eller norske TV2 varslet oss seere om det, som om det var noe helt naturlig å gjøre i det politiske klimaet etter 11. september 2001. Men det mange glemmer, eller ikke vil gi serien æren for, er den destruktive voldssyklusen den avdekker. For 24 viser hvordan helten selv blir ansvarlig for tortur og mister noe av seg selv og sin menneskelighet i denne overskridelsen. Og dette var lenge før Abu Ghraib ble offentlig kjent i USA. En av vokterne på Guantánamo, den nevnte Diane Beaver, forteller at hun i dag ikke orker å se på 24 fordi serien minner henne om forholdene i fangeleiren.
Mange av vokterne i Abu Ghraib viser ikke tilsvarende anger. Noen av dem kan simpelthen ikke se at de gjorde noe galt, og anser sine poseringer foran ydmykede fanger som noe i nærheten av en legitim krigskonvensjon."

"Den sorte Drøm" (1911)  var den eneste filmen Urban Gad regisserte for "Fotorama", og det skal her nevnes at han på den tiden også arbeidet for flere filmselskaper. For i motsetning til de andre regissørene, fikk han et løst ansettelsesforhold da han ble ansatt for å regissere et visst antall filmer. Samtidig som han arbeidet for "Fotorama" regisserte han også filmer for "Nordisk Films Kompagni", hvor han ble ansatt i 1911, og de tyske selskapene "Deutsche Bioscop GmbH" og "Bioskop" / "Union". Allerede samme år, dvs 1911, forlot han Danmark for å konsentrere seg om Asta Nielsens filmer i Tyskland. 

I forbindelse med at "Fotorama" i 1911 distrubierte hans tyske film "Heisses Blut" (1911), en film som "filmportale.de" omtaler som "Großstadtversuchungen" (1911) og den danske tittel var "Det hede Blod" (1911), fikk "Fotorama" problemer med pressen efter kinopremieren den 17.04.1911 på "Panoptikon". "Aarhuus Stiftstidende" skal den 23.10.1912 ha undret seg over at sencuren ikke ikke hadde grepet inn, eftersom:

"hovedrollen udføres af en divan." 

Avisen forsatte i sin kritikk over at det:

"i endnu højere grad må man undres over, at Fotorama, hvis aktionærer jo består af velansete borgere i byen, har dristighed til ganske samvittighedsløst at drive en så usminket spekulation i kønslig råhed under den misbrugte kunstens maske."

Avisen sikter nok her til Asta Nielsen som medvirket i rollen som "Jonna", og i følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal Asta Nielsen ha blitt fremstilt som "den personificerede syndighed!" da "Aarhuus Stiftstidende" i sin artikkel skal ha karakterisert henne med at:

"Ingen kunne som hun vride sine letpåklædte lemmer i en dans på liderlighedens knivblad."

I følge Poul Malmkjær "Asta - Mennesket, myten og filmstjernen" skal filmen et erotisk drama om fru Jonna, som har en affære med husets sjåfør, spilt av Leo Peukert (26.08.1885-06.01.1944), et forhold som avsløres av hennes ektemanen, spilt av Georg Schrader (??-??).. Hennes sosiale deroute stanses av hennes lille datter.(På dansk betyr "deroute" i denne betydningen: Afvej, stærk tilbagegang, ødelæggende nedtur).

Til slutt skal det nevnes at jeg har rett i min antagelse at "Heisses Blut" (1911), en film som "filmportale.de" gav søkerteff som "Großstadtversuchungen" (1911), så ble filmen forbudt i Tyskland "Prüfung/Zensur  Zensur: 18.05.1911, Verbot.". Både "Det danske filminstitut" og "filmportal.de" oppgir "Deutsche Bioscop GmbH" (Berlin) som produksjonsselskap.

FILMER MED UKJENTE REGISSØRER
Som hos andre filmselskaper, vet vi ikke hvem som var regissør ved noen av "Fotoramas" filmer og jeg vil her kort ta for meg noen av dem ut i fra når de hadde premiere. Den første er "Amatørtyvens Hustru" (1910) som hadde kinopremiere den 08.08.1910 på "Løvebiografen". Dette er en kortfilm på 40 meter og det var journalist Louise Schmidt (02.02.2885-13.08.1952) som stod for filmmanuset. Dette var det andre av i alt to manuskripter han skrev for film og der den første var Alfred Cohns film "Den hvide Slavehandel" (1910). Louise Schmidt var en ung og nyutdannet journalist som arbeidet ved "Aashuus Stiftstidende", en avis han senere skulle bli redøktør for, og trengte en ekstrajobb for å supplere sin lønn ved avisen. I disse årene var pikehandelen, eller den hvite slavehandel, et yndet emne for både romaner og teaterstykker, og efter forslag fra Gunnar Helsengreen, gav han seg i kast med å skrive et filmmanus om slavehandelen, et manus som da ble antatt.

Til "Amatørtyvens Hustru" (1910) brukte "Fotorama" den høyt annerkjente skuespiller Peter Fjelsrup () til å spille hovedrollen, mens Marie Niedermann () spilte hustruens rolle, og Philip Bech () og Ragnhild Christensen () bekledde rollene som foreldrene. Mange av scenene ble spilt inn ved Aarhus skoger og omeng, og scenen der skurkene forulykker i en bilulykke like utenfor "Marselisborg skovridergård".

Handlingen i "Amatørtyvens Hustru" (1910) går i korthet ut på en uke pike som er ute i skogen og som der kommer i kontakt med "Amatørtyven Jefferson". Hun er ikke klar over at han er en forbryter og det hjelper ikke at hennes far "Skovfogeden", kjenner denne fyren, men advarer forgjeves sin datter. Hun følger i stedet ham til den store byen hvorde bostetter seg. En dag kommer hun over et kodebrev til ektemannen som en venn har sendt ham om et et stort kupp. Imens er de to vennene i et selskap hos en baron, hvor også en rik bankier er gjest. Dennes villa er tom og planen er at "Amatørtyven Jefferson" skal sprenge pengeskapet i villaen mens vennen oppholder bankieren. Uheldigvis for de to vennene blir den rike herren dårlig og reiser hjem. Der overrasker han amørtyven som reagerer med å skyte ham. Tyvens venn kommer like efter og sammen flykter de, forulykker med deres bil og blir fraktet til hospitalet. "Jeffersons kone" som har ligget søvnløs, blir hentet av en oppdager (er det samme som politiet og i Norge het det oppdagelsespolitiet frem til 1937 da politireformen gjorde om politiet fra kommunal til statlig tjeneste og oppdagelsesavdelingen ble hetende kriminalpolitiet). Det som vider hender med henne at hun blir hjemløs og i yterste nød går hun nå på gaten, til hun en dag segner om. Hun blir fraktet til hospitalet hvor hun der forsones med sine gamle foreldre, innen hun dør.

Filmen fikk blandet kritikk der "Aarhus Amtstidende" den 06.09.1910 anbefalte "Fotorama" om å holde seg til de historiske filmer da:

"denne var ganske visst ikke bloddryppende, men sluttede dog med en dødsscene."

"Aashusposten" roste derimot den 06.09.1910 Peter Fjelsrup i rollen som "Amatørtyven Jefferson" og skrev bl.a.

"som da han med kendermine lader et guldur forsvinde i sin overfrakklomme; hans tyvebrændte blik og hans sidelæns gang i forretning er ikke til at stå for."

"Fotorama" avsluttet sin rekke av film fra forbryterverden i 1911 med "Dommeren" (1911), ukjent regissør og som hadde kinopremiere den 11.12.1911, men allerede opp mot jul ble den tatt av plakaten til fordel for hyggelfilmen "Det gamle købmandshjem" (). Som i flere andre forbryterfilmer hadde også her Helsengreen rollen som forbryteren, og Gerda Krum-Juncker () hadde den kvinnelige hovedrollen. 

"Mormonbyens Blomst" (1911) handler om en ung pike, spilt av Jenny Roelsgaard (), som sammen med sin far emigrerertil Utah. Her kommer denne gamle danske landsbysmeden, spilt av Peter Nielsen () i konflikt med mormonernes eldste. Årsaken til konflikten er at han er i mot flerkoneri og konflikten ender med at han må flykte sammen med datteren, hjulpet av "Tom Carter", spilt av Aage Schmidt (). Filmen avsluttes med dramatiske forfølgelser på hesteryggen. 

I denne filmen ble det brukt et halvt snes wild west-kledde statister som bl.a. bestod av kontrollører og andre medarbeidere ved "Fotorama" og de dramatiske forfølgelsene på hesteryggen ble filmet på markene ved Skejby nord for Aarhus, hvor de ubebygde viddene skulle fungere som en riktig prærie. 

"Blodets Baand" (ubekendt, DK, 1912) Biografpremiere  11/03/1912

"Menneskejægere" (ubekendt, DK, 1912) Biografpremiere  09/09/1912 Phønix

"Dollarprinsessen" (ubekendt, DK, 1912) Biografpremiere  16/12/1912

Når det gjelder "To Søstre" (1912) vedt jeg ikke når eller hvor filmen hadde premiere. Filmen er oppgitt til å være en kjærlighetshistorie fra den københavnske teaterverden og hvor Jenny Roelsgaard () hadde en stor rolle.

"Ellen" (Svend Muus, DK, 1912). Jeg har desverre ikke funnet ut når eller hvor den hadde premiere. De få opplysningene jeg har om filmen er at det er en film innen den sentimentale genre og at den skal inneholde vakre billeder fra en utflukt i Maselisborgskogene. Ut i fra et tysktekstet program i filmmuseeet går det frem at filmen må ha vært eksportert til Tyskland.

"Fæstningsspioner" (1913) med den danske supplerende tittel "Irma Carlizzas store Kup" hadde kinopremiere den  27.02.1913 på "Kæmpebiografen".
Erling Stensgaard () og Ljut Stensgaard () skal i 1912 ha levert et spennende filmmanuskript i sensasjonsgenerer som ble spilt inn samme. Til denne filmen ble det moblisert en rekke offiserer, soldater, politimenn, jernbanereisende osv som var statister i de dramatiske kmapscener og forfølgelsesscener i tog, biler og til hest. "Fotorama" leide derfor inn et større antall jernbanevogner på Hammelbanenes terreng. Årsaken til at de leide jernbanevogner ved denne strekningen var at mye av handlingen foregikk ved "fæstningen Ottinja", samt at noe av handlingen også skulle foregå på en banelinje i nærheten av landegrensen.

Filmen handler om "Premierløjtnant Zarro", spilt av Aage Schmidt (), som skaltil festningen for å hente noen papirer, men blir forført av et kvinnelig medlem av en spionbande, spilt av Jenny Roelsgaard (), til drikke et galss vin med sovepulver, hvorpå en av spionene ifører seg hans uniform, går inn i festningen og stjeler papirene. Under den store forfølgelsen innhenter politirytterne en bil, men spionene har klart å unnslippe samtidig som de har ødelagt en bro slik at politimennene må tivinge hestene gjennom vannløpet. I mellomtiden har forbryterene kommet seg ombord på et tog der også politiet befinner seg. Det kommer da til kamp på banelinjen. 

En Nat i København (Eduard Schnedler-Sørensen, DK, 1923) Biografpremiere  05/03/1923 Panoptikon, Vesterbro Teater
Grænsefolket (Eduard Schnedler-Sørensen, DK, 1927) Biografpremiere  18/03/1927 Arenateatret
 

DANSK FILMFABRIK, AARHUS
Som jeg tidligere har kommet inn på, oppstod det en konflikt mellom Thomas S. Hermansen og "Fotorama" og i foråret 1912 etablerte han en ny filmfabrikk i gården til sine to Guldsmedgade-eiendommer, med inngang Guldsmedgade 33, og i de tre etager hadde han innrettet store og lyse atelier, øverst oppe, samt laboratorier og en minikino til prøvevisninger. Dette må ha vært et ganske omfattende prosjekt, for det tok ikke lang tid før han manglet kapital for å føre selskapet videre. Siden han ikke fikk hjelp fra sine velhavne trosfeller, mormonerne, grep han igjen til en utprøvd metode, å etablere firmaet som et aksjeselskap. Som jeg har skrevet tidligere, var det mange mennesker som satset sine sparepenger på aksjer i filmindustrien og i løpet av et par måneder lykkedes det ham å få tegnet en aksjekapital på 160 000 kr med en pålydende pris på 500 kr per aksje. De som tegnet aksjene var hovedsaklig fra middelklassen og de folk, som ved stiftelsen ikke kunne disponere dette beløpet, fikk lov til å tegne aksjer på avbetaling. Resultatet ble "aktieselskab Dansk Filmfabrik". I følge "Aarhuus Stiftstidende" den 03.02.1913 skal det på den tiden ha nesten kommet til en navnstrid om navnet "Dansk Filmfabrik" da også "Gyldendals forlag", som også forsøkte seg med et filmselskap, anmeldte det samme navnet til "Aktieselskabsregistret", men efter protester fra Aarhusfirmaet endret forlaget navnet til "A/S Filmkompagni". 

Thomas S. Hermansen kom med i styret og fikk for 26 000 kr aksjer for virksomheten med atelierustyret som bestod av lerretsvegger og møblmer og alboratorium med skyllekar osv. Men ved siden av spillfilmproduksjon, hadde Thomas S. Hermansen også flere planer med selskapet da eksperimenterte med farvetoning av film, en oppfinnelse som skulel komme selskapet til gode. En annen plan var å få med "Turistforeningens" velvilje da filmen skulle taes opp i Aarhus og vises verden over . Sommeren 1913 sendte selskapet ut en brosjyre i farver som var trykt på fire sprog. Der reklamerte de ekstra for Aarhus, muligens med "Turistforeningen" i tankene da de bl.a. skrev følgende:

"Liggende i Danmarks skønneste egn har naturen i dåbsgave skænket denne by en så pragtfuld og afvekslende baggrund for filmopptagelser, at de største millionfirmaer ville byde guld til for i deres nærhed at eje så ideelt naturoptagelsesteater."

Men tross dette markedsfremstøtet lot firmaets berømmelse vente på seg. En københavner, som hadde tegnet aksjer om foråret, reagerte på dette og var forbauset over at han forsatt i juli 1913 hadde sett firmaets navn bli nevnt i filmverden. Han fikk da følgende svar om at:

"Da vi af hensyn til konkurrencen i København ønsker at arbejde i år så ubemærket som muligt, er københavnerbladene ikke særlig godt underrettet om vor fabrik."

Videre i brevet ble det gjort oppmerksom på at:

"de første film forevises alledere i England, Sydafrika, Australien, Østrig-Ungarn, Rumænien, tyskland, Svejts og Portugal og om 14 dage i Sverige, rusland og finland."

I følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal et par av de københavnske filmselskapene sommeren 1912 gjennom avisene ha gjort avisene oppmerksom på at de ikke i det første året var kjøpere av nye idéer på filmens områder. Men med det store produksjonsprogrammet på 30 filmer om året "Dansk Filmfabrik" hadde, ville det åpne seg et stort nytt marked i Aarhus. Thomas S. Hermansen hadde da også på den tiden kjøpt inn en rekke filmmusskripter, hvis bedømmelse han hadde overlatt til sin kone Marie Hermansen. 

STORE AMBISJONER
I følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" var forfatteren Gunnar Gunnarson, som tidligere hadde sendt inn mansukripter, blitt oppfordret til i sende inn noen flere, Otto rung () ble spurt om "nogle brukbare filmmanuskripter" og Marius Wulff (9 skrev noen og fikk 300 kr for manuskriptet "Pavilionens hemmelighed". Denne filmen ble tatt opp i løpet av sommeren 1912, selv om historien måtte Eskrives lidt om for vore skeuspillere". Hans drama "De ulykkeliges ø" skal ha krevd "et stort apparat at sætte i scene", så selskapet måtte teke over den filmatiseringen. Hess-Hansen () i Roskilde fikk 35 kr for "Før mobiliseringen" og Poul Knudsen () 25 kr for idéen i "Den uheldige gavtyv", idet kun idéen kunne brukes. Dette filmmanuskriptinnkjøpet førte til at "Danske Dramatikeres Forbund"  blandet seg inn i manuskriptsalget og ville ha forretningene avsluttet gennom forbundet. Dette førte til at f.eks. at foreningen fikk 200 kr for manuskriptet "Pigen fra havet", men samtidig "returneres det av hr. J. Skjoldborg () forfattede filmmanuskript "Stammens blod", da det ikke egner sig for vor optagelse."

Ved siden av å knytte til seg filmmanuskriptforfattere, satset "Dansk Filmfabrik, Aarhus" ganske friskt med knytte til seg store internasjonale skuespillere og i april 1912 reiste Leo Tscherning til Kristainia og hentet inn skuespillere til sommerens filmopptak i Aarhus. Det lykkets ham å få avtaler med flere av de beste skuepillerne i Norge, bl.a. Egil Eide (),Agnes Mowinckel (), Gerda Ring (),  Ingolf Schanche () og Ragna Wettergreen. Samtidig foretok direktør Hans Emil Grûnewald () en forretningsreise til Frankrike og Spania for å følge opp reklamebrosjyren, og senere var han sammen med konsul Petersen () i Stockholm, hvor de forhandlet med Gunnar Tolnæs (07.02.1879-09.11.1940) som i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" sveriges største skuespiller, men som i følge "Svenska Filminstitut" var norsk filmskuespiller som hadde filmroller i perioden 1913-1928. Han var født i Chrisitania og døde i Oslo. "Dansk Filminstitut" bekrefter også at Gunnar Tolnæs var norsk. Det riktige er at Gunnar Tolnæs var norsk, debuterte på svensk film i 1914, hvor han spilte i roller hos både Mauritz Stiller () og Victor Sjöström (). I 1915 kom han til Danmark og var inntil filmkarrierens slutt utelukkende engageret hos "Nordisk Film Kompagni", hvor han ble den helt store stjerne, efter at Valdemar Psilander hadde forlatt selskapet ved utgangen av 1916. 

Hans Emil Grûnewald skal ha fulgt opp sitt besøk med Gunnar Tolnæs ved å sende et brev som avslutter med:

"Med henblik på de 3 års arrangement tænker vi nok at kunne få en ordning i stand: før øjeblikket ser vi os ikke i stand til at give Dem noget definitivt svar, men tillader vi os senere at komme tilbage dertil."

Dette brevet viser at ledelsen i "Dansk Filmfabrik, Aarhus" hadde langsiktige planer og et brev til den tyske skuespiller og billedehugger Hans Hubert Diezch () viser hvilke store ambisjoner de hadde. For der engasjerte de tyskeren til å opptre i august og september 1912 for et meget stor beløp på 4 000 mark. I korrespondansen skal Hans Hubert Diezch bedt selskapet om å finne en god og attraktiv bolig til ham i filmbyen, men svaret der var at det var nok helteller i Aarhus, "Hotel Royal" kunne anbefales, og "senere finder De vel en mere bekvem bolig ved stranden."

Men "Dansk Filmfabrik, Aarhus" hadde på den tiden enda større ambisjoner da de i "Aarhus-Posten" dem 08.04.1913 satte inn følgende annonse:

"Filmelever. Unge herrer og damer, der ønsker at uddannes i fornævnte branche, søger snarest. Henvendelse A/S Dansk Filmfabriks kontor, Guldsmedgade 33, 2. sal over gården, kl. 5-6 eftm."

NEDGANGSTIDER
Hans Emil Grûnewald direktørstid i "Dansk Filmfabrik, Aarhus" ble kortvarig da han i juni 1912, under sitt opphold i Stockholm hadde avsluttet en avtale med "Friborgs Filmbyro" om innspilling av film, var blitt syk av en lungeblødning og måtte innlegges på et sykehus hvor han lå et par uker før han ble overført til København. Der døde han i september samme år, bare 28 år gammel. Dette var den første av flere tragedier som i løpet av kort tid skulle ramme "Dansk Filmfabrik, Aarhus" ansatte og aksonærer. 

FILMPRODUKSJONEN SOMMEREN 1913
Sommeren 1913 ble en hektisk periode både for "Dansk Filmfabrik, Aarhus" og "Fotorama" og det ble filmet i selskapenes respektive bakgrådsbygninger, men som oftes på gater, i parker og skog, der hele byens innbyggerebivånet det hele som tilskuere, men ofte også som statister.  "Aarhuus Stiftstidende" beskrev denne perioden følgende den 11.06.1913:

"Når man i gamle dage gik på gaden og plutselig fik øje på en dame, der hang i neglene oppe i tagrenden på et fire etages hus, eller en ung mand, der vred sig i smerter under et automobil, hvis chauffør vellystig lod hjulene danse rundt på de ømmeste steder af hans krop; eller et par mennesker, der uden synlige foranledning styrter sig på hovedet i havnen - når man så sådan en begivenhed løbe af stabelen, skyndte man sig så meget som mulig med enten selv at komme til hjælp eller tilkalde politiet. Men tider skifter. Når man nu på sin daglige spadsertur kommer ud for dens slags foreteelser, står man stille, tænder sig en frisk cigar og siger: Nå da, nu filmer de altså igen."

De to aarhusselskapene filmet forskjellige temaer innen de internasjonale filmdramer og utallige romantiske scener ble tatt opp iskogene, ved dammen i Vennelyst på åen ved Fiskerhuset, ved omegnens bindingsverksgårder osv. I denne perioden arbeidet både skuespillere og regissører vekselsvis for de to konkurerende filmselskapene i Aarhus. Temaene i filmene til disse to selskaåene var stort sett det samme, kjærlighetens vanskelige vei gjennom nedrighet og ulykker. 

GUNNAR HELSENGREEN
"Fotoramas" tidligere sjefsregissør Gunnar Helsengreen ble regissør for det nye selskapet "Dansk Filmfabrik, Aarhus" og i løpet av to år regisserte han fem filmer for selskapet. Jeg vil her kort ta for meg disse filmene ut i fra premieredatoene, og den første var "I Dødens Brudeslør" (1914) som hadde kinopremiere den 28.09.1914 på "Kinografen".

Ingolf Schanche spilte i "I Dødens Brudeslør" (1914) en rikmannssønn som har fått stillingen som "rideknægt" hos greven til Bjørnsbo. Slottet regjeres av den eksentriske "Komtesse Olga", spilt av Elisabeth Stub (), som legger an på ham. Men han har imidlertid forelsket seg "Clara, skovfogeddatter", spilt av Gerda Ring (), med hvem han møter i havepavillonene. Dette trekantdrama fører til at den jalusirasende "Komtesse Olga" under en fest går ned til pavillonen, legger seg ned sine smykker i havegangen ved siden av et brev fra den inge mannen. Derefter setter hun fyr på pavillonen og binder seg selv. Brannen blir oppdaget og "Komtesse Olga" blir reddet, men "rideknægten" blir dømt for forsøk på mordbrann. Senere møter hun straffefangen ved en tilfeldighet i skogen og hun våger ikke å se ham i øynene da hun plages av dårlig samvittighet. Denne skyldfølelsen fører til at hun går ned til brente pavillionen og der blir hun funnet døende, men innen hun utånder, tilstår hun alt for sin far. I mellomtiden "Clara, skovfogeddatter" blitt jaget hjemmenfra efter å ha født en liten pike. 

Senere i historien har det gått 13 år, straffefangen er løslat, men han kan ikke finne sin ungdoms elskede, som lever i ytterst fattigdom. Det eneste hun har av minner fra sin korte lykke, er en brudekjole, et plagg som kongens fogd gjør utlegg i, sette selv om hun tigger å få beholde det. Hennes lille datter vil da kjøpe en annen hvit kjole til sin mor og kommer efter lukketid til stormagasinet hvor hun lukkes inn på kontoret av sjefen. Der ser hun et falmet billede av sin mor, og det viser seg at sjefen er den forhenværende straffefangen. Men da de sammen kommer hjem til den fattige kvinnen, er hun dødssyk og dør i sin elskedets armer. Han legger så brudesløret om hennes panne. 

Den neste filmen, "Proletargeniet"(1914), hadde kinopremiere den 22.10.1914 på "Biograf-Theatret". Her spiller Ingolf Schanche rollen som "Christian", en ung mann, som kun har to venner, sin violin og så en ung pike "Ellen", spilt av Gerda Ring, i den store leiekasernen, hvor han bor. "Ellen" blir mishandlet av sin fordrukne far og rømmer med den fattige violinist. De overnatter på herberger og han livnærer dem ved å arbeide som havnearbeider. Men en dag oppdages de i hjemmet til en musikkprofessor. Pikens far, som har vært i fengsel, tvinger imidlertid datteren til å følge med til en skummel kjeller som er tilholdstedet til storbyens forbrytere. De tvinger henne til å delta i et innbrudd hos professoren, men da forlater åstedet tar hun med en av sine brevduer, og med den sender hun et budskap til sin elskede, som efter å ha mottatt beskjeden sørger for, at banden blir overmannet.

DET NORSK-DANSKE SAMARBEIDET
På slutten av filmproduksjonen til "Dansk Filmfabrik, Aarhus" var det innledet et norsk-dansk filmsamarbeidet hvor deres produkter ikke fikk noen særlig god mottakelse i Norge. Disse samarbeidsfilmene fikk en heller dårlig mottagelse av den norske presse og da "Proletargeniet"(1914) ble satt opp på Kristianias "Kosmorama" under markedsføringen "Scanche-film", hvor det også ble annonsert en hel serie, skrev "Dagbladet" den 23.08.1913 om "Det norsk-danske filmsammensurium" og

"at den danske part af filmen er endda værre end den norske."

Videre skrev avisen at filmens dramatiske innhold lå under enhver kritik og fotograferingen ennå lavere. Innholdet skal ha vært:

"en idiotisk sammenvrøvling af solstrålefortællingen og Nick Carter-historier, og fotgraferiringen af dette miskmask var taget uden mindste raffiniment med et minimum af begreb om lys eller skygge..." 

Om de norske skuespillerne skrev avisen at:

"Af Ingolf Schanche fik man bare se et par manerer, og den lille søde Gerda Ring flød ganske væk i filmens intet."

"Aftenposten" skrev den 23.08.1913 bl.a. følgende om filmen at generalprøven på filmen overveldelse elles av et tallrikt litterært og kunstnerisk publikum som:

"morede sig meget."

Men denne negative kritkken av filmen i Norge hindret ikkke at at filmen ble omtalt i annonsene som:

"sæsonens store succes."

En måned senere fulgte "Dansk Filmfabrik, Aarhus" opp med "Under Kniven" (1913), ukjent regissør, men hvor Carl Gandrup () stod for filmmanuset. Jeg har ikke funnet ut når filmen hadde premiere i Danmark, men filmen ble anmeldt den 27.09.1913 i den norske avisen "Dagbladet". Av foreløpige opplysninger om filmen har det kommet frem at den stort sett bel forbigått i taushet av anmelderne. 

"Dansk Filmfabrik, Aarhus" skal da på det tidspunktet ha reagert på den dårlige mottakelsen deres filmer hadde fått i Norge og ved en korrespondanse den 23.07.1913 hadde selskapet sendt følge brev til hvor Leo Tscherning skrev følgende til filmselsksapet i kristiania:

"Når De sender kun en enkelt eller to uheldige anmeldelser (uden endda at angive de respektive blades navne), medens der ganske undlades at sende de øvirige anmeldelser, så forekommer dttte mig at være en med et mildt udtryk karrikert angrebsform."

Årsaken til han reaksjon i dette brevet kan ha vært at han en kort tid i forveien hadde informert de norske agentene, at fabrikken var under reorganisering, de skulle installere nye maskiner og at de hadde fått en ny regissør. Muligens var det her snakk om at Leo Tscherning selv skulle innha denne stillingen. I en korrespondanse av 23.08.1913 i forbindelse med reorganiseringen av filmselskapet skal følgende ha kommet frem:

"som denne netop sagde under sin reorganisation: (jeg antar at det her er snakk om Leo Tscherning, red. anm) omnium initio diffficile est - hvilket er udlagt i dette tilfælde: de kommende film skal blive bedre end de første."

Dette norsk-danske samarbeidet førte også til planer om at den norsle karakterskuespilleren Ragna Wettergreen () skulle begynne å arbeide for filmselskapet. I oktober 1913 skullle hun være gjest på "Aarhus teater" i forbindelse med en rolle i teaterstykket "Bjerg-Ejvind og hans hustru" og fortsatt i september 1913 var det forhandlinger om hun samtidig kunne i Guldsmedgade. Men kort før sin avreise til Aarhus fikk Ragna Wettergreen beskjed om at det var for sent, at hennes gasjekrav var for stort slik at saken måtte utsettes da det i følge korrespondanse av 03.09.1913:

"i dette øjeblik filmforholdene grænser op imod det fortvivlede."

De tre siste filmene fra "Dansk Filmfabrik, Aarhus" hadde premiere i 1915, men for å få en helhetlig oversikt har jeg valgt å presentere disse filmene i denne artiklene. Den første var "Elskovs Tornevej" (1915) som hadde kinopremiere den 04.01.1915 på "Biograf-Theatret". Denne filmen ble proklamert med at den:

"slår ikke på sensationens strenge" men har en "dyb og ægte tone", og videre "den simple og ukunstlede melodi, som kommer fra hjertet og går til hjertet."

Dette var en av flere filmer hvor filmselskapet fikk problemr med sensuren. I dette tilfelle nevnes det i sensurprotokollen at:

"godsejerdatteren frk. Margrethe Jul fordrejer hoved på den unge mand"

og uten å komme nærmere inn på en videre begrunnelse har de klippet ned filmen med 13 meter.

På slutten av sommeren 1913 ble spenningsfilmen "Sexton Blake" (1915) i to deler spilt inn. Filmen hadde kinopremiere den 12.04.1915 på "Kosmorama" i Aarhus. Filmen var basert på den engelske krimhelten "Sexton Blake" som ble lansert i 1893 og hvor flere filmselskaper festet ham på lerretet i 1920 årene. 

Gunnar Helsengreen spilte inn "Sexton Blake" (1915) i løpet av høsten 1913 og en litt spesiell hendelse skjedde den 15.08.1913 under en scene på bukten utenfor Varna.  Scenen viste et stor lystyacht som lå et par hundre meter fra land. "Sexton Blake, detektiv", spilt av Hans Hubert Dietzsch (), blir holdt fanget i båtens lasterom og klarer han å unnslippe, og det oppstår da skyting og rop. I mellomtiden "Frøken Yvonne", spilt av Elisabeth Stub, ser sitt snitt til å stupe ut i bølgene og svømmer inn mot stranden. Som vanlig var det en del tilskuere på land som bivånet filminnspillingen, men denne gangen var også noen andre som hadde overværet hendelsen. Som vanlig var kong Christian den X med familie på sommeropphold på Maselisborg, og som så ofte seilte han rundt omi bukten med sin lystkutter "Rita". Skuddene fra lystyachten hadde alamert de kongelige og kongen hadde da styrt skuten mot skueplassen. I følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal kongen da ha ropt:

"Hvad sker der?"

Svaret han fikk, var det sedvanlige den sommeren:

"Vi filmer."

"Ja, jeg kan tænke det, smilede kongen, mens skuespillerne ærbødigt blottede hovedet."

Under denne hendelsen skal Elisabeth Stub fortsatt ha vært i vannet og svømte fortsatt mot land. Den lange kjolen hun hadde på seg hadde nå genert henne så mye at hun måtte kvitte seg med den. Sidern hun befant seg omtrent hundre meter fra land, beordret kongen at de skulle sette ut en båt, noe hun avslo da hun ville vise sine svømmeferdigheter. Men det viste seg til slutt at hun fikk brukt for assistansen da hun i de siste 50 meterene måtte henge seg fast i jollens akterende. Temmelig utmattet skal hun ha blitt fulgt opp i VArnapavillonene hvor hun kviknet til efter å ha fått servert en romtoddy.

Filmen fikk først premiere den 12.04.1915 på "Kosmorama", men filmen ble bare vist i fire dager. Årsaken til den korte fremvisningen var nok det som "Demokraten" skrev den 13.04.1915 om filmen at utenlandske filmselskapers teknikk hadde da allerede gjort så store fremskritt, at denne filmen virket som en levningen fra filmens tidligste barndom.

"Menneskeskæbner" (1915) med den danske supplerende titler "Blandt Fattige og Rige" og "Fædrenes Synd", samt den norske tittel "Omringet af flammerne" hadde kinopremiere den 0./06.1915 på "Biograf-Theatret". 

Selve handlingen i filmen var enkel og til dels banal og handlet om "Elvi, en fattig pige", spilt av Gerda Ring, som sammen med sine to barn forlater en alkoholisert ektemann. Hun og barna blir tatt hånd om av den vennelige og rike "Konsulinden, Pouls mor", spilt av Jonna Anker Kreutz (). Det tar ikke lang tid før hun forlover seg "Poul, konsulindens søn", spilt av Ingolf Schanche. Men så skjer det at "Carlo, Elvis bror", spilt av Søren Fjelstrup (), som slekter på sin far i forhold til alkoholen, begår et tyveri hos "Konsulinden", og "Elvi" blir mistenkt for dette.Skuffet forlater "Poul" henne og reiser til utlandet. Deisse hendelsen fører til at "Elvi" til sist ikke orker mer, hun lukker seg inne i vaskekjelleren, hugger over gassledningen og tenner en fyrstikk. Det oppstår en eksplosjon og hun blir forbrent, men blir i siste øyeblikk reddet av "Poul" som ahr vendt hjem og er ansatt i en ledende stilling i politiet. Filmen avsluttes  med tekster fra "Fader Vor".

Men selv om filmens historie kan virke banal, skal den ha hatt flere vakre billeder, bl.a. fra aaen ved Fiskerhuset, hvor man kunne se de to norske filmstjenerne i en robåt, der Gerda Ring har årene. (Se billedet) til høyre). 

Den 15.05.1913 var alle av filmenes scener tatt opp med unntak av selve eksplosjonsulykken. Denne scenen skulle filmes i atelieret, hvor det var bygget et ekstra gulv slik at de kunne montere en magnesiumbombe som skulle forestille gasseksplosjonen i kjelleren. Selve scenen startet med at Gerda Ring skulle stå bøyd over Søren Fjelstrup som lå fordrukkent på en seng. Derefter skulle de tenne lunten slik at magnesiumbomben skulle eksplodere. Det må ha vært en kraftig eksplosjon da bord og stoler skal ha blitt løftet opp og rommet ha blitt fylt av røk. Gerda Ring skal ha følt en fryktelig smerte i ben og underkropp, og da Ingolf Schanche, i følge manuset, skulle bære henne ut, var hun ved å besvime av smerter. I følge Bernhardt Jensen "Da Århus var Hollywood" skal Ingolf Schanche forskrekket ha spurt henne:

"Hvad er der med dig?"
"Jeg er forbrændt"

skal hun ha svart. Det var først da at de oppdaget at hennes lange røde kjole var brent opp på begge sider og hang i laser slik som også strømpene hennes gjorde. Det viste seg at begge benene hennes var alvorlig forbrendt fra helen til hoften. En lege ble tilkalt og fikk lagt på en midlertidig forbinding. På kommunehospitalet ble det konstantert annnengrads forbrenning. Denne ulykken ble omtalt i både dansk og utenlandsk presse, den første alvorlige hendelse under filmopptak i Norden. Efter at Gerda Ring hadde kommet seg efter oppholdet ved stranden i Risskov, måtte en scene spilles om igjen, og det var avslutningen der Ingolf Schanche bærer henne ut i haven fra det brennende huset. Årsaken var at denne utendørscenen var tatt opp før eksplosjonen, og da de ikke hadde forestilt seg brannens virkninger, så var hennes kjole hel på denne scenen. Derfor ble hun nå iført en kjole som lignet den ødelagte hun hadde på seg efter brannen. disse restene ble omhyggelig anlagt slik at bandasjen hennes ikke ble synlig. 

Enkelte av scenen må ha vært for sterk kost på tiden da sensuren i Aarhus klippet bort ikke mindre enn 27 meter av filmens selvmords- dranker- og eksplosjonsscener samt "kælne kys".

LEO TSCHERING
Leo Tscherning (30.01.1880-24.06.1914) som regisserte ni filmer i perioden 1911-1913 for "Nordisk Films Kompagni". Det eneste jeg vet om ham var at han var skuespiller og var utdannet cand phil. Han var fra 1908 ansatt som skuespiller og iscenesetter ved "Det ny Teater", et teater som ble grunnlagt av skuepiller Viggo Lindstrøm (12.01.1858-17.06.1926) i 1908. Dette teateret måtte Viggo Lindstrøm forlate allerede efter tre år på grunn av en betydelig gjeld. "Det ny Teater" var i krise, men takket være lobbyvirksomhet fra Leo Tscherning ble grosserer Ivar Schmidt () ansatt som direktør. Efter å arbeidet for "Nordisk Films Kompagni", kom han til "Dansk Filmfabrik, Aarhus" hvor han var blant aspirantene til direktørposten. allerede i februar 1912 hadde han vært i Aarhus, og da muligen for å bli teaterdirektør for "Aarhus Teater" efter Jacob Jacobsen, som på grunn av uoverensstemmelse med sin teaterstyret hadde fratrådt sin stilling. Men Leo Tscherning fikk ikke denne stilling, men hos "Dansk Filmfabrik, Aarhus" ble han ansatt, ikke som direktør, men som kunstnerisk konsulent og regissør. I april 1912 reiste han til Kristainia og hentet inn skuespillere til sommerens filmopptak i Aarhus. Det lykkets ham å få avtaler med flere av de beste skuepillerne i Norge, bl.a. Egil Eide (),Agnes Mowinckel (), Gerda Ring (),  Ingolf Schanche () og Ragna Wettergreen. 

Men om Leo Tscherning ikke i første omgang ble ansatt som direktør for selskapet, fikk han en chanse da Hans Emil Grûnewald ble syk. På den tiden var han i Tyskland for å arbeider for filmselskapet "Eiko", men følte seg der snytt og da han hørte om Hans Emil Grûnewald sykdom, var straks parat til å overta ledelsen. Han skal da ha telegrafert til Karen Jensen (), som var kontordame hos "Dansk Filmfabrik, Aarhus" og som nå måtte passe på alle forretningen til selskapet, at han kunne komme til Aarhus allerede den 01.08.1912, men dog måtte han ha et forskudd på 600 mark. Problemet var bare at Karen Jensen ikke hadde så mange penger i kassen, størstedelen av aksjonærenes penger var brukt opp, og måtte be Hans Emil Grûnewald, som på den tiden lå på sykehuset i Stockholm, om å underskirve og retunere en sjekk på 2 000 kr.

Dette viser at det var et svakt selskap Leo Tscherning vendte tilbake til, og med hans kompetanse og erfaring hadde han heller ingen forutsetninger til å rette det opp. Som sin berømte farfar, politikeren og krigsministeren A. F. Tscherning (??.1775-??.1874), var han meget idérik på sitt område, men uten evne til å virkeliggjøre det. I sin samtid var han blitt kalt "den ensomme ulv" og skal visst samtidig også blitt, i følge rnold Hending "Fremmede fugle i dansk film", "en af skæbnen bitter mærket mand." Jeg tolker dette som at han ikke var en person som ikke hadde lett for å samarbeide med andre eller innehade de lederegenskaper som skulle til for å bygge opp selskapet. 

"Manden fra Heden" med en filmlengde på 911 meter (Leo Tscherning, DK) ?

"Muffen" (ubekendt, DK, 1914)  Biografpremiere  09/03/1914 Kosmorama (København) Sammen med "Lastens Stempel", en amerikansk film fra Vitagraph.

"Det Syndens Barn" (ubekendt, DK) ?
I filmen finner vi Jenny Roelsgaard (), Aage Schmidt () og Peter Nielsen i de lededende roller.
Filmens handling er konsentrert om en brann. En forpakters unge datter har reist med en mann, som avslører seg å være en slyngel. I en bevertning, hvor han og en annen forbryterisk kamerat holder til, må hun vaske opp på kjøkkenet. En aften kommer hennes far inn i lokalet og svigersønnen og hans kamerat planlegger da å stjele hans lommebok, men datteren kommer dem i forskjøpet og erstatter pengene med papirlapper. Da hun om natten trenger inn i stitt barndomshjem, for å legge tilbake pengene, velter hun en lampe, og det bryter ut brann. Blant det ødelagt innbo er st skatthold hvor forpaktekteren nå hevder å ha oppbevart sine penger, idet han ville skjule tyveriet. Under brannforhøret ble det reist tvil om pengene, da brannforsikringsmannen gikk hardt ut mot forpakteren, men så dukker datteren opp og kan fortelle sannheten og samtidig avsløre "forsikringsmannen" som kameraten fra bevertningsstedet. 

"Æresgæld" (ubekendt, DK) ?
"Gøgler og Greve" (ubekendt, DK) Oplysningerne om denne film stammer fra Bernhard Jensens bog "Da Århus var Hollywood" (1969), hvor den står opført som færdigproduceret, men ikke konstateret opført i Danmark.
"Pag. 25-26" (ubekendt, DK) Oplysningerne om denne film stammer fra Bernhard Jensens bog "Da Århus var Hollywood" (1969). Den er opført som færdigproduceret, men ikke konstateret opført i Danmark.
"Sufragetten" (ubekendt, DK) ?
"Med 100 Hestes Kraft" (ubekendt, DK) ?

SLUTTEN FOR DANSK FILMFABRIK, DANMARK
Som tidligere nevnt, fungerte ikke den norsk--danske samarbeidet og problemene rundt engasjementet av Ragna Wettergreen som kort før sin avreise til Aarhus fikk beskjed om at det var for sent, at hennes gasjekrav var for stort slik at saken måtte utsettes da det i følge korrespondanse av 03.09.1913:

"i dette øjeblik filmforholdene grænser op imod det fortvivlede."

kan nok gi et tydelig billede av situasjonen hos "Dansk Filmfabrik, Aarhus". For det var først nå det var gått opp for ledelsen hos hos "Dansk Filmfabrik, Aarhus" at det var en krise i filmproduksjonen da filmmarkedet i inn- og utland var lammet som følge av en overproduksjon. hos "Dansk Filmfabrik, Aarhus" hadde i løpet av tre måneder produsert, i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood", produsert ikke mindre enn 17 store og tre mindre filmer, men samtidig kun solgt en beskjeden del av sin produksjon. For "Dansk Filmfabrik, Aarhus" ble heller ikke situasjonene bedre ved at Leo Tscherning var kunstner og ikke forretningsmann og derfor ikke klarte å styre det forretningsmessige i denne kriseperioden. Slik jeg toker situasjonen, må han ha forstått sin begrenseninger da det ble satt inn annonser i hovedstadsbladene hvor det ble søkt efter en:

"handelskyndig direktør, perfekt i tysk, engelsk og helst fransk."

Mens han avventet svar på sine annonser skal han ha arbeidet på sprengt for å få avsetning på lageret av filmer de fortsatt satt inne med. I følge korrespondanse av 08.10.1913 skal han skrevet følgende til overregissøren ved "Det ny Teater":

"Jeg er så ophængt med arbejde, at jeg hverken har ro dag eller nat."

Men den vanskelige situasjonen rundt "Dansk Filmfabrik, Aarhus" førte ikke bare til et stort arbeidspress på Leo Tscherning, det førte også til at ekteskapet med Harriet Josefa Nyrup (09.11.1882-??) var under oppløsning. For selve "Dansk Filmfabrik, Aarhus" var situasjonen blitt så prikær at, i følge korrespondanse av 15.08.1913 skal selveste etatsråd Hans Niels Andersen (10.09.1852-30.12.1937) blitt bedt om å opplyse om:

"hvor og hos hvem man i Østen kunde vidne interesse for salg eller udlejning af vore film."

Eatsråden Hans Niels Andersen skal da ha henvist til dem til konsulaterne, som ganske hurtig ble bombardert med skrivelser. Et annet innspill for redde filmselskapet stod en svoger til Leo Tscherningen for da han forgjeves for søkte å vekke interese i Amerika for deres filmer. Andre forsøk var da de inviterte Frede Skaarup til å komme og se, om han ikke kunne overta noen av filmene til utleie, et forslag som ble fremsatt i et brev den 03.09.1913 der leien skulle foregå i en periode:

"inden vi træffer definitive disposisjoner for rayonet i Danmark."

Leo Tscherning skal parallelt med dette i efteråret ha besøkt Berlin, London og Paris for å avsetningen på filmene som bare lå på lageret. Men alle disse forsøkene førte ikke til noen bedring av "Dansk Filmfabrik, Aarhus" situasjon og fra midten av oktober 1913 stanset filmselskapet plutselig opptakene, en innspillingsperiode som skulle ha vart til til 01.12.1913. den ofisielle forklaringen var at årsaken til avbrytelsen skyldtes, i følge "Middagen" den 18.10.1913:

"ene og alene de korte og mørke dage, i hvilke der ikke kan optages billeder."

Men sannheten var nok heller den at pengekassen simpelthen var tom og "Dansk Filmfabrik, Aarhus" måtte  derfor informere hele den store skuespillerstab, at de ikke kunne utbetale lønn den 15 som var den faste lønningsdagen. Jeg er her ikke sikker på om det her var snakkk om lønning den 15.10.1913 eller 15.11.1913, men da engasjementene for skuespillerne var til 01.12.1913 skal skuespillerne hatt 14 000 kr til gode. Styret skal da, i følge "Aarhuus Stiftstidende" den 18.101.1913, på et møte ha tilbudt dem 50 prosent av deres tilgodehavende, et forslag skuespillerne gikk med på, unntatt den tyske Hans Hubert Dietzsch (??-??) som krevde og fikk utbetalt sitt fulle tilgodehavende, Til gjengjeld holdt derfor filmselskapet fast på Hans Hubert Dietzsch selv om de ikke hadde noen filmoppdrag for ham. Denne bestemmelsen førte til at da "Eiko-Film GmbH" (Berlin) i Berlin ba om ferie for ham,men i følge et brev av 06.10.1913 fikk de til svar fra Aarhus at den tyske skuespilleren bare kunne få fri i seks dager mot avkortning i hans gage med 60 kr per dag. 

Jeg har ikke funnet ut hvorfor "Dansk Filmfabrik, Aarhus"Hans Hubert Dietzsch kontraktmessig holdt på ham og la nærmest hindre for ham i forbindelse med å få arbeide for "Eiko-film". For saken er den at Hans Hubert Dietzsch medvirket bare i tre filmer.I følge "IMDb"  medvirket i to filmer, Curt A. Starks (??.1878-02.10.1916) film  "Der wankende Glaube" (1913), som i følge "Filmportal.de" var laget for filmselskapet  "Messter Film GmbH" (Berlin) og hadde premiere den 21.07.1913. Den andre filmen var Alfred Linds film "Amerika - Europa im Luftschiff" (1913), en film som "Filmportal.de" omtaler, men da med titlen "Amerika - Europa im Luftschiff. Ein Zukunftsbild aus dem Jahre 2000" (1913)  for filmselskapet "Eiko-Film GmbH" (Berlin). og med premiere den 31.10.1913. Den tyske søkersiden nevner derimot ikke navnene på skuespillerne. I Danmark medvirket Hans Hubert Dietzsch i en film, og det var Gunnar Helsengreens film "Sexton Blake" (1915) hvor han spilte rollen som "Sexton Blake, detektiv". 

Det spesielle her er to saker, og det første er hvorfor holdt "Dansk Filmfabrik, Aarhus" fast på Hans Hubert Dietzsch når han bare medvirket i tre filmer i 1913, to i Tyskland og en i Danmark og senere ikke arbeidet videre som skuespiller. Det andre er, i følge Bernahardt Jensen "Da Århus var Hollywood" der hans kildehenvisning "Brevkopibog fra Dansk Filmfabrik" er vist til brev av 06.10.1913  hvor det tyske filmselskapet "Eiko-Film GmbH" (Berlin) fikk til svar fra Aarhus at den tyske skuespilleren bare kunne få fri i seks dager mot avkortning i hans gage med 60 kr per dag. Dette når den tyske filmen "Amerika - Europa im Luftschiff. Ein Zukunftsbild aus dem Jahre 2000" (1913)  for filmselskapet "Eiko-Film GmbH" (Berlin). og med premiere den 31.10.1913. Som leseren vil legge merke til, hadde denne filmen premiere 25 dager efter at "Dansk Filmfabrik, Aarhus" skrev sitt brev til "Eiko-Film GmbH" (Berlin). En mulig løsning på dette problemet er at den tyske filmen ble spilt inn før Hans Hubert Dietzsch inngikk en kontrakt med det danske filmselskapet.

Avtalen mellom Hans Hubert Dietzsch og "Dansk Filmfabrik, Aarhus" skal, slik jeg har forstått, ha ført til at Albert Helsengreen forlangte 714 kr under påropelse av, at han hadde gitt saldokivttering under falske forutsetninger. I følge "Aarhuus Stiftstidende" den 11.01.1915 skal retten ha frifunnet "Dansk Filmfabrik, Aarhus" samtidig som de, i følge "Aarhuus Stiftstidende" den 17.01.1914, skulle ha dømt selskapet til å betale skuespillerinnen Karen Christiansen (??-??), fra "Det ny Teater" 200 kr i manglende gage. Dette var ikke de eneste kravene som kom, men for mer lesning om dette, og om konkursforløpet til "Dansk Filmfabrik, Aarhus", anbefaler jeg Bernardt Jensens bok "Da Århus var Hollywood". Jeg vil her til slutt kort ta for meg det som har med selve filmen å gjøre. Den norske skuespillinnen Ragna Wettergreen hadde på foråret 1913 forhandlet med Leo Tscherning om filmarbeid, men fikk i juli 1913 beskjed fra direktør Grünewald om at han på tidspunktet kunne gi henne et engagement. Men da Leo Tscherning var kommet mer på banene, hadde han erklært at han gjerne ville gjøre alt for å realisere et engagement. På den tiden skal han ha hatt planer om å filme henne i filmer som "Terje Vigen" eller "Lodsen og hans hustru" og hadde da tatt kontakt med "Filmkompagniet" i Kristiania med en forespørsel om de kunne hjelpe ham med å opprette kontakt med Henrik Ibsens () sønn og Jonas Lies () arvinger. Leo Tscherning skal da på det tidspuktet ha skrevet et brev til Ragna Wettergreen hvor han bl.a. kom inn på at:

"Jeg kan byde Dem 1 000 kr. for en film, som jeg laver på 10 à 12 dage (jeg skal for Ders skyld koncentrere billederne, så jeg gør det så hurtig som muligt, men De må ikke hænge Dem i en enkelt dag, vejret er jo på denne årstid mindre gunstigt) - og jeg mener, uden i dag at fixere nogen dato, at vi kan begynde den 24. eller 25. okt. og være færdige til den 4. eller 5. nov. (Søndag vil vi gerne hvile). De ser således, at jeg personlig gør alt for at realisere vore planer, men jeg har jo mange forhindringer at tage hensyn til, - og foreløbig mangler jeg et manuskript til Dem."

Det ble ikke brukt for noe manuskript, for da Ragna Wettergreen kom til Aarhus for å oppta prøvene ved teatret, hadde "Dansk Filmfabrik, Aarhus" i realiteten stanset og i et brev av 24.10.1913 skrev Leo Tscherning følgende til henne:

"Vedlagt tillader jeg mig at retunere Dem Sven Elvestads udkast til en film - det er jo kun et udkast, så deter vanskeligt at udtale nogen mening, men meget ser særdeles lovende ud - andet vil blive svært udsat for censur; der er jo både tyveri og ægteskabsbrud, blot det kunne tildækkes lidt mere, ægteskabsbruddet. Men i øjeblikket har det jo ingen interesse, som sagen står, og jeg personlig er ude af stand til at gære hverken fra eller til.
Deres ærbødige
p. p. A/S Danske Filmfabrik
Leo Tsherning."

Men det ble ikke noe av disse planene og i november 1913 måtte ledelsen for filmselskapet legge kortene på bordet for aksjonærene og en ekstra generalforsamling i "Haandværkerforeningen" ble innledet med, at Leo Tscherning i et lokale på 1. sal viste de 50 fremmøtte to av sommerens filmer, "Under Kniven" (1913) og "Eros" (1913?). Jeg har ikke funnet noe om den sistnevnte film, bortsett fra at Bernardt Jensen nevner den i sin bok "Da Århus var Hollywood" og hvor han under "filmoversikten" nevner filmen "Eros i den danske skærsommer" (1913) under listen "Ferdigtproducerede, men ikke konstantert opført i Danmark". Jeg har søkt i følgende kilder unten å finne noe informasjon om hverken "Eros" (1913?) eller "Eros i den danske skærsommer" (1913): "Det danske filminstitut", "www.danskefilm.dk", "Silent era", "IMDb", "google", Marguerite Engbergs bøker "Den danske stumfilm 1903-1930" (som er en oversikt over alle danske stumfilmer", "Dansk stumfilm I og II", Niels Jørgen Dinnesen og Edvin Kau "Filmen i Danmark" og Peter Schepelern pluss flere forfattere "100 års dansk film".

Efter at Leo Tscherning hadde vist disse to filmene fortsatte de den ekstra generalforsamlingen. For videre lesning om denne generalforsmaling viser jeg til Bernardt Jensens bok "Da Århus var Hollywood". Men da det ikke var møtt opp nok aksjonærer til å vedta selskapets oppløsning, ble 14 dager senere innkalt til en ekstra generalforsamling. Her ble det bl.a. drøftet om muligheten for å få tegnet "præferenceaktier" for 60 000 kr og så fortsette med med produksjonen av åtte filmer om året og med et forventet utbytte på 20 prosent. Men det var ingen interesse lenger for å invistere i film. For småaksjonærene var situasjonen også ekstra bittert, ved siden å ha tapt sine investeringer, å lese at Frede Skaarup, som nettopp samtidig var kommet hjem fra en lengre reise i Europa, hadde, i følge "Aarhuus Stiftstidende" den 20.04.1914, solgt Alfred Cohns film "Den sorte Familie" og flere av "Fotoramas" filmer til noen av de største verdenskinoene på fordelaktige betingelser. 

I mai 1914 ble den samme filmfabrikk, som Thomas S. Hermansen i sin tid hadde solgt til aksjeselskapet, solgt til Marie Hermansen for 25 000 kr. med inventar og lager av fabrikkerte filmer. Ved dette salget fikk den gamle ledelsen, i følge "Aarhuus Stiftstidende" den 30.05.1914, dekket sitt lån minus 10 000 kr. Med dette filmlageret fortsatte Marie Hermansen å holde utsalg av de ferdige filmene, og ved verdenskrigens utbrudd oppstod det en interesse for spionfilmer, noe som førte til at hun fikk solgt den tidligere vanskelige solgte filmen Manden, der lyttede" (??) og fikk solgt den unde titelen "Det mystiske våpen" (??) til et københavnsk firma for 3 000. Dette i følge Bernardt Jensen "Da Århus var Hollywood" som viser til brevkopi fra Dansk Filfabrik 09.07.1915. I følge Marguerite Engberg "Den danske stumfilm 1903-1930" kan det ha vært filmen "Med 100 Hestes Kraft" (1913) med den alternative tittel "Manden der lyttede" (1913) hvor regissøren er ukjent. "Det danske filminstutut" omtaler filmen  "Med 100 Hestes Kraft" (1913) med den Dansk supplerende titel  "Opfinderens Sejr" (1913). Videre begynte faktisk Marie Hermansen, kun noen få måneder efter at fallitboet hadde med store problemer hadde fått avsatt sitt lager av ubrukt råfilm, optimisktisk å kjøpe hjem nytt filmmateriale. 

I løpet av sommeren 1914 forhandlet ekteparet Hermansen både med Albert Helsengreen og Axel Strøm om lederstillingen ved "Filmfabrikken", som i følge brevkopibok fra Dansk Filmfabrik av den 04.07.1914, snart skulle begynne igjen. Våghalsen Alf Nielsen, som hadde forsøkt seg med sitt eget filmselskap "Sclandia" i København, et selskap som raskt var nedlagt, tilbød seg som sceneinstruktør. Men da de fortsatt ikke hadde fått satt igang med filmprodusjonen, selv om de hadde et meget godt filmmanuskript "Jernknoen" efter carl Muusmanns () roman "Københavns nøgler" (), ble Alf Nielsen heller sendt ned til Tyskland, dels for å avsette filmene "Muffen" (), "Under Kniven" (1913) og "Don Juans død" (), dels for å eftersøke en tidligere utsendt filmselger, en cand. phil., som var fosvunnet i Berlin og som ikke hadde avregnet for noen av sine medbrakte filmer. Han klarte ganske raskt å spore opp mannen, men det viste seg, i følge brevkopibok fra Dansk Filmfabrik av den 17.09.1914, at han hadde pantsatt alle de Hermansenske negativer. 

For Leo Tschernings del førte konkursen av "Dansk Filmfabrik, Aarhus" til store private problemer, der han ved siden av at ekteskapet med Harriet Josefa Nyrup (09.11.1882-??) var under oppløsning, også var en fattig og desillusjonert mann. I mai 1914 forlot han Aarhus og slo seg ned i Ebeltoft hvor han startet med planer om å spille friluftkomedie på torvet. Det ble nedsatt et lokalt utvalg som skulle undersøke saken, men unasett hvor mye Leo Tscherning prøvde å overbevise dem, så klarte han ikke å få vekket interesse for å skaffe startskapital til et slikt prosjekt. I følge "Demokraten" av 25.06.1914 skal han fra sitt logi på "Hotel Vigen" ha henvendt seg forgjeves til flerfe århusianske pengemenn om støtte. Videre skal han også ha skrevet til gamle kolledaer ved "Det ny Teater" om hjelp til seg selv og skal ha tilføyd i sine henvendelser "at ellers var der kun revolveren tilbage." Men ingen ville hjelpe ham og en lørdag aften i slutten av juni 1914 tok han et halvt snes veronalpulver og falt i dyp søvn. I følge "Aarhuus Stiftstidende" den 25.06.1914, ble han først mandag morgen funnet livløs og onsdag den 24.06.1914 utåndet han på Ebeltoft sykehus.

Med dette var filmeventyret i Aarhus over, og av alle de impliserte innen filmhistorien i Aarhus, var det Thomas S. Hermansen som hadde kommet best ut av det. Mens mange slet økonomisk, stod han som en ret holden mann med sin formue solid invistert i eiendommer.