I motsetning til våre naboland Danmark og Sverige, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Produksjonen i Norge fikk aldri omfang som i Danmark og Sverige og i perioden 1908-1930 ble det, i følge "Norsk filmografi" spilt inn 48 spillefilmer, samtidig som det ble spilt inn et ukjent antall dokumentarfilmer. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler). Efter dette spede forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911, da vi fikk ”Fattigdommens Forbandelse” av Halfdan Nobel Roede, som av mange regnes som den egentlige første norske spillefilmen. Halfdan Nobel Roedes filmer var inspirert av dansk erotisk melodrama, og hadde ingen nasjonal forankring. 

I 1911 regissert Jens Christian Gundersen sin eneste film "Dæmonen" (1911), som var tatt opp i København med assistanse fra "Det Skandinavisk-Russisk Handelshus". På den tiden knyttet han forbindelser til Danmark der Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" hadde vokset til en filmprodusent av internasjonal målestokk. Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetak knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjenngikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørt i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest satte i gang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916).  

For perioden 1917 - 1919 representerer spillefilmproduksjonen i norsk filmhistorie et nytt steg i retningen av en narrativt integrert filmtype, som slår ut for fullt med det nasjonale gjennombruddet på 1920-tallet. De sene 1910-tallsfilmene og 1920-tallsproduksjonen arbeidet snarere med psykologiske karakterskildringer enn rene erotiske pirringer og uintegrerte danseinnslag. I disse norske filmene har man lært å fortelle på en helt annen måte enn tidligere. Først fra 1920 fikk Norge en kontinuerlig, profesjonell spillefilmproduksjon. Samtidig endret filmenes karakter seg, og det vi kaller "det nasjonale gjennombrudd" i norsk film innledes med Rasmus Breisteins ”Fante-Anne” (1920). Mens de første norske filmene foregikk i den anonyme storbyen, satte regissørene nå fokus på norsk natur og friluftslivets gleder. Perioden fra 1930 til 1939 blir kalt Gullalderen i norsk film, og med ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (11.07.1893-14.12.1978) (efterkommer av dikterkjempene Henrik Ibsen (20.03.1828-23.05.1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (08.12.1832-26.04.1910) fikk Norge sin første lydfilm.
 

Filmhistorie	Jens Christian Gundersen
Filmutgivelser	Rasmus Breistein
	Peter Lykke-Seest
	Hugo Hermansen