HUGO HERMANSEN
Hugo Hermansen (??.1879-??.1939) ble i 1904 ansatt som assistent hos den svenske direktøren for "Kinematograf-Theatret", Nils E. Sterner (??-??). Inntil da hadde arbeidet som kontorist hos en grosserer. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, skal Hugo Hermansen ved et tilfelle ha kommet i kontakt med Gustav Sterner og i begynnelsen skal han levert notiser til avisene for ham. En dag hadde han blitt innkalt til sjefen, da grossereren skulle hjelpe en svensk forretningsforbindelse med å skaffe en mann til en bestilling som kinematografbestyrer. Hugo Hermansen tok imot tilbudet fra "AB Svensk Kinematograf" og i 1905 ble han daglig leder av "Kinematograf-Theatret" og det men det gikk ikke lang tid før "Kinematograf-Theatret" gikk over til norske hender da Hugo Hermansen i januar 1906 kjøpte ut de svenske interessene og startet "Norsk Kinematograf Aktieselskab", som også hadde som formål å produsere, selge og leie ut alt som trengtes for å starte og drive en kino.

ETABLERINGER AV KINEMATOGRAFER
Norges første kinematograf, "Kinematograf-Theatret", tirsdag den 01.11.1904 ble etablert i Stortingsgaten 12. Kinoen ble på folkemunnet kalt for "Tollern". I følge "Oslo kommune byarkivet" var kinematografen etablert i et butikklokale. Selve rommet var en lang smal sal hvor gulvet skrånet ned mot et hvit lerretet som var hengt opp på veggen.  Efterhvert ble det, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", etablert kinematografer og på et tidspunkt eide selskapet 26 kinoer. Filmene som ble vist var kjøpt fra utlandet til en pris av 15-25 kroner per film og billettprisene var rimelig. I stortingsgatens kinematograf var billettprisen på 25 øre for voksne og 10 øre for barn. En god dagsinntekt var på den tiden beregnet til 20 kroner, men ofte, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", var ikke dagsinntekten på mer enn 7-8 kroner.
 
I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var den første kinoen i Oslo meget beskjedne efter forholdene i ca 1932, da boken ble skrevet, men kinoen skal ha vært efter datidens begreper. Den skal ha vært innrettet på samme måte som mange av de amerikanske og engelske kinoer. Lokalet var opprinnelig et butikklokale som så var bygd om til en kino. Publikum som besøkte kinoen kom først til et forværelse, hvor billettluken var, før de gjennom noen fløyelsportierer kom inn i en lang, smal sal, hvor gulvet skrånet nedover mot lerretet sin var montert på bakveggen. Like ved lerretet var det plassert en tradisjonelt piano med portierer foran. Det var 100 sitteplasser og 20 ståplasser og billettprisen var 25 øre for voksne og 10 øre for barn. Selve forestillingen varte ikke mer enn 35 minutter og det ble gitt syv forestillinger om dagen.

I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" skal ikke åpningen av den første faste kinoen ha ført til noen oppmerksomhet hos pressen.  I avisene skal det bare ha vært noen få og beskjedne annonser om at "Kinematograf-Theatret" åpnet med "levende Billeder" og "Nyeste Billeder", samt at forestillingene ville vare fra kl. 17:00 til kl. 22:00 alle dager og dessuten fra kl. 13:00 til kl. 15:00 på søndager. Sigurd Evensmo hevder i sin bok at billettprisen var 25 øre for voksne og 15 øre for barn og ikke 10 øre for barn som Leslie Wood hevder i sin bok "Eventyret om filmen".

Men åpning av "Kinematograf-Theatret" vakte ikke oppmerksomhet blant journalistene og det var, i følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år", tydelig at det ikke ble lagt mer vekt på denne nye, faste kinoen enn bl.a. på de tilfeldige forestillingene som høsten 1904 ble vist i "Turnhallen", hvor "Frelsesarmeens Kinematograf" viste film. Årsaken til denne manglene interessen hos norske aviser var nok at de levende bilder som et teknisk fenomen nå var åtte år gammel, mens filmprogrammene ikke hadde utviklet seg så mye i løpet av disse årene til å vekke en fortsatt interesse.

I begynnelsen var den økonomiske gevinsten ved driften av kinoen heller mager da de i de første par dagene bare finn inn 16 kr til 18 kr i kassen, men da bruttoinntekten den første søndagen kom opp i 60 kr ble de klar over at denne kinodriften ville gå. I følge Sigurd Evensmo - "Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år" tilsvarte denne summen omtrent en månedslønn for vanlige arbeidere på den tiden. Efter hvert ble kinodriften så god forretning at den hadde en bruttoomsetning på mellom 70 000 kr og 80 000 kr om året. Efter ca et halvt års forløp kunne "Norsk Kinematograf Aktieselskab" åpne sin kino nr. to i Akersgaten 16, og ikke lenge efter etablerte de den tredje kinoen, "Olympia Kinematograf" i Storgaten. 

Hugo Hermansen tjente i denne perioden så godt på kinodriften at selskapet allerede i 1907 kunne utvide aksjekapitalen til 150 000 kr. Selskapet hadde da foruten kinoer i Oslo, to kinoer i Bergen, to i Stavanger og én i Drammen, Kristiansand, Skien, Egersund, Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Tistedalen, Moss og Hamar. Samtidig startet også andre, så i løpet av en til tre år var det i alle litt større byer blitt etablert én eller flere kinoer. I Oslo ble, i følge "Oslo kommune byarkivet", Stortingsgaten efterhvert byens store kinogate. I nr. 4 lå "Kosmorama" og i en trebrakke på tomten nr. 16 lå "Cordial", dessuten lå "Bio-kino" i den daværende bygningen på hjørnet av Stortingsgaten og Tordenskioldsgate. I Stortingsgaten 10 holdt kinoen "Boulevard" til, populært kalt ”Bulla”. Det var en meget liten kino med maskinrom oppe under taket, så trangt at filmoperatøren måtte ligge når han skulle vise film.

I Akersgaten 6 lå "Bulles kinematografer" og "Grand kinematograf" i Karl Johans gate 25 (I andre etasje i Tostrupgården). I Storgaten, byens andre kinostrøk, lå "Olympia kino" i nr. 26, "Scala" i nr. 25 og "Folkekinematografen" på hjørnet av Storgaten og Brugaten (i andre etasje). Videre østover, i Torggaten 14, lå kinoen "Stjernen", som senere fikk navnet "Fram", dessuten fantes en tid både "Nytorgets kinematografer" og "Jernbanetorvets kinematografer". I Linaaes gate, vest for Storgata, lå kinoen "Fata Morgana" og i Torvet 9 (Stortorvet) "Londoner-biografen".

Her må også nevnes Alma Fahlstrøm og Johan Fahlstrøms kino "Verdensspeilet" i Torggaten 9, som aller først gikk under navnet "Eldorado variete- og revyteater". Johan Fahlstrøm solgte senere kinoen og de nye eieren ga kinoen det prangende navnet "Admiral- Palads". Da kommunen senere overtok, fikk kinoen tilbake sitt opprinnelige navn: "Eldorado".

Utenfor sentrum fantes "Regina" i Nordre gaten, "Parkteatret" ved Olaf Ryes plass, "Biorama" i Seilduksgaten, "Sagene kinematografer" i Kaysalen på Moløkken og "Bogstadveiens kino". Tidlig på 1900-tallet ble det bygget kino også i "Cirkus Verdensteater" i den store sirkusbygningen fra 1890-årene som lå omtrent der hvor vi i dag finner Haakon VIIs gate 1.

Det ble det stadig etablert flere kinoer, "Fata Morgana" som siden flyttet til Tostrupgården og ble til "Grand Kinematograf", "Theatre Amunsant" som var forløperen til "Paladsteatret" på Karl Johan, "Edison" i Storgaten, "Cordial" i Stortingsgaten og "Eldorado" i Torvgaten. Senere gikk "Cirkus Varieté" over til å bli kino under navnet "Cirkus Verdensteater", og det varte ikke lenge før "Fahlstrøms teater" kapitulerte for tidene og ble til "Verdensspeilet".

Filmen hadde nå fått en fast og sikker plass i byens forlystelsesliv, og "Norsk Kinematograf Aktieselskab" kunne i 1908 vise filmer på 43 kinematografer i landet, og selskapet reklamerte med at det bare på et år ble vist frem 1 400 km med film. I en reklamenotis fra 1908 het det da også, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, uten at det blir nevnt når og hvor dette reklamenotiset ble trykt:

"Senere er en hurtig Udviling foregaaet saa at sige for det store Publikums Øine. Lokalerne i Stortingsgaden 12 utvidedes og smykkedes af vore bedste Dekorationsmalere. Selv Teatersalen roses af alle for at være meget vakker; op til denne støder tre rummelige Venteværelser, et Læseværelse, Telefonrum o. s. v., alt elegant udstyret. I samme Gaard har selskabet nu Kontorer, Filmslager, Fotografisk Atelier, Filmfabrik, Reparationsverksted, Farvelægningsanstalt m. v. Fra den beskedne Begyndelse med 7 Funktionærer har Selskabet i disse fire Aar udviklet sig saadan, at det gir fast Beskjætigelse for 235 Mennesker."

Ved det første året efter at det ble startet fast kinodrift i Oslo, ble det, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, tatt opp en del små norske naturfilmer, men det skal bare ha vært for en periode. Allerede på den tiden var tilgang på stadig ny film viktig på grunn av et stadig mer krevende publikum, noe kinodriften også ute i verden opplevde. Det var begivenhetene i 1905 som skulle sette fart i filmproduksjonen og den første storebegivenheten var i forbindelse med den store hendelsen var da Norges nye konge ankom landet. Det ble filmet både ute i fjorden og det øyeblikket da kong Haakon steg ombord i Heimdal på Vippetangen og ved Grand hotell. Men det var "Kinematograf-Theatret" hadde sikret seg en svensk filmfotograf, den senere så mektige filmprodusenten og kinoeieren Charles Magnusson (26.01.1878 - 18.01.1948), til den 25.11.1905 til å fotografere kongeparet som steg ombord på dampbåten "Heimdal" i Drøbaksundet og der kong Haakon VII ble mottatt på "Heimdal" av den norske statsministeren Michelsen (). Det var Charles Magnusson som var den eneste fotografen som fikk komme ombord og forevige denne hendelsen. For det nystartete "AB Svensk Kinematograf" og dets sjef N. E. Sterner (??-??) var denne reportasjen, "Konung Haakons mottagning i Kristiania" (1905), en triumf for dem og hadde følgende annonseformuleringer for filmen i Sverige:

"GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, KUNGSGATAN 15, ÄR FRÄMST. Redan i Söndags visade Göteborgs Kinematograf norske kungens ankomst till Kristiania. ALLTSÅ FÖRST. Göteborgs Kinematograf var den enda som lyckats få en af sina fotografer ombord å ångaren Heimdal, som mottog norske kungen. ALLTSÅ PÅPASSLIGAST. Göteborgs Kinematograf opererade med tre kameror, hvilket ingen annan firma oss veterligt hade. ALLTSÅ STÖRST. Göteborgs Kinematograf bjuder på ting från mottagningen, som ingen annan har. Alltså fullständigast. ALLTSÅ BÄST. I dag, Onsdag, fullständig serie från KONUNG HAAKONS mottagning i Kristiania d. 25 Nov. GÖTEBORGS KINEMATOGRAF, Kungsgatan 15, ÄR FRÄMST."

Andre aktører den dagen var den senere kjente pressefotografen Skarpmoen (??-??) som hadde stilt seg opp på Vippetangen fotograferte, og ved Gand hadde den daværende kinoeier i Larvik, Haagaas (??-??) tatt oppstilling med sitt kamera, og efter opptaket skal han ha fraktet filmen til Larvik, fremkalt den og vist den der kl 21:00 samme kveld. 

Kongereportasjer ble efterhvert en spesialitet for Hugo Hermansen, og i forbindelse med med kroningsferden i juni 1906 sikret han sine fotografer retten til å følge kongeparet på hele ferden kysten rundt, fra Kristiania til Nidaros. Senere fikk han også tillatelse til å filme selve kroningsprosesjonen og fyrstemottagelsen i Trondhjem. Disse filmene er, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, bevart og var meget gode og særlig skal filmen av kroningsreisen ha vært helt vellykket.  

Men ved siden av å filme de kongelig, inviterte han også de kongelige til filmforestillinger på "Kinematograf-Theatret", og ved et av de besøkene passet han på å gjøre filmopptak av ankomsten. Disse opptakene fikk han fremkalt med en gang under forestillingen slik at de kunne vises som siste innslag i programmet, bare en time efter at den var tatt. Dette ble ansett som en særdeles stor presentasjon dengang. Ved siden av at de kongeliges besøk ga Hugo Hermansen ekstra omtale ved å utnytte de kongeliges nærvær i annonser for kinoen, var også besøkene med på å styrke kinoenes prestisje. Han brukte også de kongelige i sin reklame og i et reklameblad, og i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, uten at det blir nevnt når og hvor dette reklamenotiset ble trykt, stod det følgende:

                        "Følgende fyrstelige Personer
har overværet Norsk Kinematograf Aktieselskabs Forestillinger i Stortingsgaden 12:
                H. M. Dronningen Alexandra af England.
                        H. M. Kong Haakon af Norge.
                      H. M. Dronning Maud af Norge.
    H. K. M. Enkekeiserinde Maria Feodorovna af Rusland.
                H. K. H. Prinsesse Victoria af England.
Dessuden har Norsk Kinematograf Aktieselskab ved en særlig Forestilling i Berlin forevist levende Billeder fra Norge for
                   H. K . H Kronprinsen af Tyskland
                             samt 30 tyske fyster.
Kronprinsen udtalte sin store Tilfredshed med de interessante Billeder. Vort Selskab har den Glæde at se det norske Kongepar som sine stadige Gjæster i Stortingsgaden 12."

Dette reklamebladet kan virke nærmest overveldende, men det skal her nevnes at, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ble det en gang holdt en separatforestilling i Stortingsgaten 12, hvor blant de fremmøtte var storfyrste Alexander og hans hustru Xenia, tsarens søster og det norske kongeparet.

"Norsk Kinematograf AS" fortsatte å produsere aktualitetsfilm, korte reportasjefilmer fra hele landet. Disse filmene fra Norge var svært populære, men selv om det ble produsert en del norske filmer bestod kinoprogrammet hovedsakelige av importert film. I første rekke var disse innkjøpt gjennom forbindelser i København og filmene kom nok i første rekke fra Frankrike, datidens største produksjonsland, men også amerikansk, engelsk, italiensk og tysk film var også representert. Det skal her legges til at i de tidlige årene var hver film sjelden over 30 meter lang, med en spilletid på et par minutter. Forestillingene var satt sammen av en rekke slike "Billeder" og varte en halvtime. Forestillingene startet kl 17:00 og gikk frem til kl 22:00. Senere ble både filmene og forestillingene lengre, men kinoens åpningstider har holdt seg helt frem til våre dager.

"Kinematograf-Theatret" ekspanderte raskt under Hugo Hermansens ledelse og i 1908 ledet selskapet film til 43 av landets snaut 150 kinoer. Av disse kinoene eide "Kinematograf-Theatret" 28 av disse kinoene og i disse tider var Hugo Hermansen i ferd med å bygge opp et kinoimperium. Men det var også noe annet som skjedde i denne perioden tok Hugo Hermansen også initiativ til en spillefilm. 

FISKERLIVETS FARER, ET DRAMA PAA HAVET
I motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler), med en spilletid på 5 minutter og en filmlengde på 150 meter. Hvis man tar utgangspunkt i "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." så kan den ha blitt laget i 1907.

Filmen ble, i følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!", produsert av Hugo Hermansen. I følge "Norsk filmografi 1908-1979" er filmen blitt oppført med årstallet 1908 mens "IMDb" har oppført 1907. Det man vet er at det var den svenske fotografen Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961) som stod bak kameraet. Det interessante her er at han debuterte først i Sverige som fotograf i 1911 med "Opiumhålan" (1911) med regi av Eric Malmberg (08.02.1888-06.04.1951). Jeg vil derfor anta at han på tidspunktet var en ukjent fotograf. ”Fiskerlivets Farer. Et Drama paa Havet” (1908) ble spilt inn av "Norsk Kinematograf A/S" og filmen ble spilt inn ved Skarpsno. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" ble filmen spilt inn på: "Frognerkilens speilblanke vannflate hvor Oscarhall speiler sitt slanke tårn". (Bildet til høyre viser Hugo Hermansen og Julius Jaenzon fra en annen innspilling og er tatt omkring 1910).

Filmen er 150 meter lang og i følge "IMDb" er spilletiden på fire minutter, en fransk hjemmeside oppgir fem minutter og "Wikipedia" oppgir seks minutter. Man vet ikke hvem som spilt rollen som fiskeren, men I følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!" var det en ung teatermaler med pålimt løsskjegg som spilte rollen. Alma Lund (??.1854-??.1932) spilte fiskerens kone og i følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var hun korinspektrise ved "Nationaltheatret". Alma Lund født i Finland og i  følge "Wikipedia" var hun ansatt ved operaen i Helsingfors og da hun flyttet til Norge så ble hun ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen. Senere reiste hun, og flere bergenske skuespillere, til det nye Nationaltheatret i Christiania, da dette åpnet i 1899. Her sang hun i teatrets kor, en besetning som også var faste statister, samt at hun hadde en del småroller og sangroller. 

Henry Hagerup (??-??) hadde rollen som fiskerens sønn. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var han en ung gutt som filmselskapet traff på gaten. Han ble senere revyartist og maler. Som betaling fikk han fem kroner for rollen og de to andre fikk hver 10 kroner for sine roller. Slik jeg forstår "www.dinfilm.no" var dette den eneste filmen de medvirket i, og i følge Ottar Gladtvet er det påstått at filmen kostet 80 kroner å lage. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal den ha kostet 100 kroner og skal ha blitt vist over hele Norden. Originalfilmen er gått tapt, men i følge "Wikipedia" ble filmen spilt inn på ny i 1954 efter initiativ fra Oslos kinodirektør Kristoffer Aamodt () hvor han også spilte den ene rollen i rekonstruksjonen. Regissøren Edith Carlmar (15.11.1911-17.03.2003) hadde den andre rollen.

Filmen handler om fiskeren og hans sønn som ligger ute på "havet" og fisker. Det ville havet er i virkeligheten en speilblank Frognerkilen i Christiania. Plutselig faller sønnen overbord og efter store anstrengelser får faren ham ombord igjen. Men det er for sent da gutten er død. Guttens mor, som har sett ulykken fra strandbredden, løper fortvilet frem og tilbake og vrir sine hender. En innklipt tekst "DØD" forteller tydelig at gutten er død.

Det var, i følge A. H. Heltberg "Norsk film gjennom 35 år", firmaet "Norsk Kinematograf as" som tok opp filmen.

Den 26.03.1932 hadde "Aftenposten" en større artikkel i "A Magasinet" nr 13 "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." Der beskrev de innholdet i filmen:

"Men tilbake til begynnelsen, og det var det rystende skuespill "Et drama på havet". Mot den uhyggelige og dystre bakgrunn som Frognerkilens speilblanke og solglitrende vann gav tilskueren, oprukkedes det nervepirrende drama.

Fiskeren er dratt ut på sitt hårde og farefulle arbeide. Fiskerbåten er langt til havs - det er bare såvidt man kan skimte Oscarshalls silhouett i bakgrunnen. Uforferdet kaster fiskeren og hans sønn, en femtenårs gutt, ut garnene. Da plutselig reiser gutten sig, går frem til rællingen og slår ut med armene. Er han blitt svimmel - eller der det et nervøst anfall? Nei, han er et offer for "fiskerlivets farer" (under denne titel husker forresten flere eldre kinogjengere filmen), og med et plask forsvinner han i Frognerkilens grønne dyp.

På land har moren været vidne til det forferdelige drama. Hennes sorg er fryktelig. Filmen slutter med at den fortvilde mor kaster sig over sønnens avsjelede legeme."

A. H. Heltberg beskriver følgene forhistorie til filmen i sin bok "Norsk film gjennom 35 år", utgave 1943:

"En helt ukjent mann kom en dag opp på direktør Hermansens kontor og tilbød seg å iscenesette en film som han hadde fått ideen til. Han forlangte imidlertid en meget høy pris, nemlig 80 kroner, en prisHermansen under tvil gikk med på.

Filmen ble tatt opp på Skarpsno, helt improvisert og uten manuskript. "Regissøren" hadde på forhånd sikret seg korinspektrise ved Nationaltheatret, fru Alma lund, til å spille rollen som fiskerens kone, og den gamle fisker ble spilt av en meget ung teatermaler som  siden reiste til Amerika. På vegen utover til Skarpsno ble en gutt, som man tilfeldigvis traff på gaten, engasjert til å spille fiskerparets sønn. Diss tre utgjorde hele skuespillerstaben. Honorarene var ikke fyrstelige, nemlig 10 kroner til hver  av fiskerparet, mens gutten måtte nøye seg med 5 kroner.

Fotograferingen ble foretatt av den unge, seinere så berømte svenske filmfotograf, Julus Jaentzon, som inntil 1910 arbeidet noen år her i Norge."

I følge et intervju med Julius Jaenzon på 30-tallet gav han følgende beskrivelse av filmens handling:

"De medverkande vore tre: fiskaren, hustrun och sonen. Först såg man de tre stående på en brygga. Havet stormade, vågorna vräkte. Männen ville ut och fiska, men hustrun bad bevekande att de skulle låta bli. Hon var minst lika upprörd som havet. Men männen struntade naturligtvis i bönerna, och lade ut. Båten dansade som ett nötskal på vågorna. Männen kämpade för livet. Båten kantrade. Fiskaren kravlade ensoam i land- sonen var druknad. Han föll gråtande i hustruns armar."

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen, utgave 1937, var handlingen følgende:

"Tre mennesker står på en brygge, den gamle fisker, hans kone og deres sønn. Frognerkilen er i opprør og bølgene bryter mot land. De to menn vil ut og fiske, men konen bønnfaller dem om ikke å ro ut. De trosser hennes bønner og legger fra land. Båten danser som et nætteskall på bølgee og de to kjemper for livet. så kullseiler de og den gamle får reddet sig i land på Bygdø. Men sønnen er druknet. Den gamle faller hulkende i sin kones armer. Slutt."

Efter åpningen i 1904 av "Kinematograf-Theatret" var det en kraftig utvikling av bransjen og i perioden 1904-1905 dukket det opp kinematografer i de fleste bydeler i Christiania og i slutten av 1904 var det fem kinoer i drift i byen. Hugo Hermansen selskap etablerte kinoer i en langt rekke byer og i 1907 opererte "Norsk Kinematograf Aktieselskab" med en aksjekapital på 150.000 kr og hadde 235 ansatte. Det skal her nevnes at i en periode drev Hugo Hermansen 26 kinoer, i forskjellige byer.

Ved siden av kinodriften arbeidet Hugo Hermansen med filmproduksjon, og som tidligere nevnt, knyttet han til seg to svenske fotografer, Charles Magnusson (26.01.1878 - 18.01.1948) og Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961). Sistnevnte reiste i flere år omkring i Norge og tok opp lokalreportasjer og landskapsvyer, samt at han også var han på en reportasjereise til USA, noe som økte produksjonen med egenprodusert filmer. Men i 1909, bare 30 år gammel, ble denne energiske mannen rammet av slag, og det betydde slutten på hans lille "kino-imperium". Da han efter lengre tids sykdom kom bena igjen, måtte han oppgi kinodriften. Han fortsatte imidlertid i filmbransjen, med utleivirksomhet og teksting. I 1915 tok han initiativet til dannelsen av "Filmbyråenes Landsforening", og han var med på å starte flere selskaper: importbyrået "Nora Film" sammen med Gustaf Adolf Olsen () i 1917, tekstfabrikk og distribusjonsselskap "A/S Cinema" i 1923 og importbyrået "A/S Triangelfilm" i 1936.

Til slutt kan man reflektere over hvordan norsk filmhistorie ville ha utviklet seg hvis Hugo Hermansen ikke hadde fått slag og hvordan "Norsk Kinematograf A/S" hadde fått utviklet seg vider fra 1909. Tenk på hvordan dansk film utviklet seg i Danmark under Ole Olsen (05.05.1863-05.10.1943) og i Sverige under Charles Magnusson. Kunne norsk film ha kommet i samme posisjon som i nabolandene? Denne refleksjonen ut i fra den erfaringen fra de to nabolandene som hadde vist at en sterk stilling på kinosiden og i distribusjon av film til de mange nye kinoene, dannet også grunnlag for også å produsere film. 

I perioden 1904-1905 var det en kraftig utvikling av filmbransjen og det dukket opp en rekke kinematografer i landet, og i Christiania i slutten av 1904 var det fem kinoer i drift i byen. Men tross den raske etableringen av kinoer i Norge, samt de reportasjene som ble spilt inn, kom de første kinematografene, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, helt i begynnelsen av til å leve nesten utelukkende til å basere seg på utenlandsk film. I begynnelsen var det omreisende agenter som besørget leveransen, senere ble filmen distribuert gjennom faste byråer i Christiania. De første byråene var "Norsk Kinematograf Aktieselskab", "Grand Biograf Co.", "Cordinal" og "Nerliens Filmbyrå", der sistnevnte byrå ble disponert av Gunnar Fossberg (). 

Filmene på den tiden var ganske korte slik at det gikk mange filmer på et program. Disse kortfilmene kunne, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, leies for 15 kr til 20 kr per film og som stort sett bestod av severdigheter og aktualiteter fra utlandet, virkelige hendelser og rekonstruksjoner av virkelige begivenheter.    

.