Tilbake til forsiden:
www.stumfilm.no
CARL TH. DREYER (03.02.1889 - 20.03.1968) Carl Th. Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) blir regnet som en av Danmarks største regissører med internasjonal gjennomslagskraft. Men til tross for at han ble en kjent regissør så vet man veldig lite om hans familieforhold og barnedom. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) har skrevet et tobinds verk "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hvor han i første bind kommer inn på denne perioden. Da det er tydelig at hans barndom og oppvekst senere kom til å påvirke hans fimer så vil jeg her kortfattet ta for meg denne perioden. I bind en tar Martin Drouzy for seg de forskjellige kildene om Carl Th. Dreyers tidlige livsperiode og i det andre bindet tar han for seg Carl Th. Dreyers filmer. FAMILIEMESSIG BAKGRUNN Carl Th. Dreyer skal to år efter, dvs den 05.04.1891, ha blitt adoptert av typograf Carl Theodor Dreyer (??.1846-02.03.1911) Marie (??-??), som fra tidligere ekteskap hadde datteren Valborg (??-??) med en mann, som ikke ville erkjenne farskapet. Fosterforeldrene fikk aldri barn sammen. I følge Martin Drouzy hadde Carl Th. Dreyer et godt forhold til sin adoptivfar, men han kunne ikke utstå sin adoptivmor. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" og Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha vokst opp et i solid, men småborgelig hjem uten noe spesielt kjærlighet. I
følge en syv siders redegjørelse som Carl
Th. Dreyer skal ha skrevet, og
som mulig er det eneste dokument hvor han skal ha
utlevert seg selv, om sin familiemessige bakgrunn. I
det første avsnittet skriver han følgende: "Født i 1889 af en svensk Mor,
der døde kort efter min Fødsel. Adopteredes af en
dansk Familie Dreyer, som bestandigbestandig lod mig
vide, at jeg måtte være taknemlig for den Mad jeg
fik, og at jeg strengt taget ikke havde Krav på
noget som helst, eftersom min Mor havde snydt sig
fra Betalingen ved at lægge sig til at dø." Videre
skriver han om sin mor og sin tante: "Hvad min Mor angaar har jeg et
yndigt Billede, et Fotografi af hende, og hun skal
efter de Beskrivelser jeg har faaet af hende have
været et indtagende Menneske. Hendes Søster spm jeg
har truffet var gift med en Stadsingeniør i Sverige
og var et fint og tiltalende Menneske." Kontrasten
her blir stor når han beskriver sin forsterfamilie på
følgende måte: "Mine Pleijeforældre, der aldrig
forsømte nogen Lejlighed til at foreholde mig, at
jeg havde en Pligt til snarest at betale tilbage,
hvad de havde givet ud paa mig, ønskede, at jeg
skulde tjene Penge hurtigst muligt og lod mig faa
Musikundervisning, hvilket ikke kostede noget, da
deres egen Datter var gift med en forøvriget dyktig
Musiker, der lærte mig at spille klaver." Han
skal ha øvd flittig og hadde en drøm om å kunne gi
konserter, en drøm som ble knust da det viste seg at
fosterforeldrene hadde planer om at han skulle spille
piano på et bevertningssted. Han skal ha følt seg
skuffet og narret for det var ikke det han hadde drømt
om. Bilde til høyre skal være tatt 19.04.1903 da Carl
Th. Dreyer ble konfirmert. I
1926 tok Carl Th. Dreyer sin
eksamen og samme år flyttet han hjemmefra. Det var et
definitivt brudd og han skal aldri ha satt sine ben
mere hjemme hos familien Dreyer. I tiden fremover flyttet han
flere ganger og prøvde seg inne flere arbeidsområder.
I følge Ebbe Neergaards
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal hadde
hans god eksamen gitt ham mulighet for arbeide hos "Københavns
Belysningsvæsen", men han hadde da allerede
sendt en arbeidssøknad til "Store
Nordiske Telegraf-Selskab".
Slik jeg forstår det Ebbe Neergaard
skriver i sin bok, så var årsaken til at Carl
Th. Dreyer valgte sistnevnte
arbeidsgiver at han kunne komme
lengre vekk fra sitt hjemsted og da kanskje helt til
Orienten. Derfor måtte skuffelsen ha blitt stesto stor
da han fikk ansettelse på selskapets kontor på Kongens
Nytorv og at han skulle arbeide ved regnskapskontoret
i København. Selv om lønnen var god så forstod han
raskt at han ikke hadde en fremtid i selskapet. Det
endte med at han i februar 1908 sa opp sin stilling
uten å ha et annet arbeid å gå til. I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson"
skal han innrettet sin tilværelse som han selv ønsket.
Det var i denne perioden han kom i kontakt med
"Studentersamfundet" og i sine selvbiografiske notater
skriver han: "Jeg var blevet Medlem af den af
Dr. Phil. Fr. Weis startede Forening "Frisindet
Ungdom" og kom ogsaa en Del i Studentersamfundet,
hvor der diskuterede livligt i den Tid". I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var
det i disse årene hans personlighet ble utviklet og
tok form, en tid hvor han var under sterk innflytelse
fra bl.a. det radikale partiet, "Radikale Venstre" og
den danske politiker, kritiker, forfatter og
kulturpersonlighet Edvard
Brandes (Carl Edvard Cohen Brandes)
(21.10.1847-20.12.1931). I
følge Ebbe Neergaards
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl
Th. Dreyer ha deltatt på "Studentersamfundets"
møter og det var her han første gang kom i kontakt med
journalistisk arbeid. Han begynte her å skrive
teateranmeldelser til radikale provinsblader og senere
til aviser i København, "Berlinske Tidende", så
"Riget" og til slutt "Ekstrabladet". Men i følge
Ebbe
Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer" skal Carl Th. Dreyer
på den tiden ikke ha levd en bohemaktig tilværelse,
men tvertimot forteller han han selv, i
sine selvbiografiske notater?, hvordan han i den tid "...opdroges til selv at arbejde
og til at se det latterlige ved de forfattere,
journalister, skuespillere, malere og billedhuggere,
der hang og drev rundt på litterære kafeer og
tillagde sig selv en uhyre betydning". I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha tilhørt den kull av journalister som startet sin karriere i årene like før Verdenskirgen og som var mer "hardkokte" enn "litterære" og som oppfattet journalistikken som et hardt, men livsnært arbeide. DEN FØRSTE KONTAKTEN MED
FILMBRANSJEN I
sin periode ved "Ekstra Bladet" skal han ha arbeidet
sammen med daværende redaktør Frejlif Olsen
(09.02.1868-05.06.1936), et samarbeid som skal ha
betydd mye for ham og jeg vil her ta med hans egen
beskrivelse, i
sine selvbiografiske notater?, av
Frejlif
Olsen da han kommer inn på sitt syn på
skuespillere. "Han var lige elskelig som
redaktør og menneske. Jeg beundrede ham
næsegrus. Jeg bilder mig ind, at han, der selv
var så helt blottet for enhver form for skaberi
og krukkeri, må have haft indflytelse på mig.
Jeg lærte af ham at afsky forløjethet og
forestillelse. Hans ringeagt for skuespillere
blev hos mig til ringeagt for skuespilleri i
dårlig forstand. Af ham lærte jeg at stille det
krav til mennsker at være naturlige og ikke
spille komedie - hverken på scenen eller i
livet." Det
var dette yrket og hans interesse for flyving som
skulle føre ham i kontakt med filmens verden.
Bakgrunnen var at han, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", den
09.07.1912 skrev, under synonymet "Tommen", et nytt
intervju med dobbeltoverskriften: "Den
sensationelle Film. En Film til 20.000 kroner: De
tre Dødsspring". Dette var hans første
filmartikkel og her presenterer han Kai van der Aa Kühle
(25.06.1877-18.04.1925) ved det "Det
Skandinavisk-russisk Handelshus" på følgende
måte: "En Slags blandet Forretning i
stor Stil, som fortrinsvis handler med Smør og
Strudsfjer og som nærmest har optaget
Filmfabrikationen som en Biforretning - ganske
lønnende: den har i indeværende Aar allerede givet
det meste af et Hundrede Tusind Kroner i
Netto-Overskud:" Filmen som Carl Th. Dreyer skrev om her, men under en annen tittel, var "Dødsridtet" (1912) med regi av Rasmus Ottesen (14.06.1871-08.03.1957). Denne filmen hadde hatt premiere den 10.07.1912. Det var en film han selv var blitt involvert i den 03.07.1912 under innspillingen av den scenen hvor hovedpersonen slipper unna sine forfølgere. "Det danske filminstitut" beskriver scenen slik: "Da politiet nåede ham, lykkedes det Jack at flygte, og han kom i sidste øjeblik om bord i en ballon - i foreløbig sikkerhed." Carl Th. Dreyers rolle her var at han hadde stått for manøvreringen av ballongskipet. I følge "Det danske filminstitut" er han kreditert som "Ballongskipper". Men "Det danske filminstitut" krediterer ham også for å stå for filmmanuset. Dette bekrefter også "www.IMDb.com" som har ført opp Carl Theodor Dreyer og Emilian Erichsen (26.07.1858-21.03.1938) som manusforfattere. Jeg er ikke sikker på hvor mye han var involvert i dette filmmanuskriptet da "Det danske filminstitut" i sin korte biografi skriver: "Det første filmatiserende manuskript blev "Bryggerens Datter"". DET FØRSTE FILMATISERENDE
MANUSKRIPT Produsenten
Kay van der Aa Kühle
(25.06.1877-18.04.1925) skal, i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ha
lagt føringer på innholdet i manuskriptet og forlagt
at det skulle inneholde tre punkter. Det første var at
de skulle benytte Danserindebrønden ved Helsingør. Men
akkurat denne påstanden til Martin
Drouzy stusser jeg over da det her er snakk om
midten av 1912 og i følge "Helsingør Leksikon"
ble statuen avduket den 06.06.1913 Parterrehaven ved
Rosenborg slott i København og det var først i oktober
1933 ble flyttet til Helsingør. Det andre var at det
skulle være med en scene hvor noen hester holdt på å
brenne inne i en stall.Det tredje kravet var at
handlingen skulle foregå på et bryggeri. Årsaken til
det siste punktet kan nok ha sammenheng med at Kay van der Aa Kühle,
i følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",ha
vært gift med datteren til den kjente bryggeren Jacob Christian Jacobsen
(02.09.1811-30.04.1887), grunnleggeren av "Carlsberg".
Men i følge "www.danskefilm.dk" var Kay van der Aa Kühle i
årene 1909-1914 gift med Laura Louise Henriette "Lili" von Kohl (14.12.1882-04.05.1931).
Så akkurat dette kan heller ikke stemme. Men
filmen er nok spilt inn på et bryggeri da den handler
om den gamle brygger "I.M. Steffensen, bryggeriejer",
spilt av Rasmus
Ottesen, som har bare to passioner i livet,
bryggeriet og sin datter "Emma, bryggeriejerens
datter", spilt av Emilie
Sannom (29.09.1886-30.08.1930). En kveld
inviterer "I.M. Steffensen,
bryggeriejer" sin bryggmester "Otto Schultz, inspektør
på bryggeriet", spilt av Richard Jensen (28.03.1883-20.10.1935)
til et selskap i sin villa. Under selskapet frir "Otto
Schultz, inspektør på bryggeriet" til "Emma,
bryggeriejerens datter", men hun har imidlertid blitt
mer interessert i "Erik Holk, bryggeriarbejder", spilt
av Olaf Fønss (17.10.1882-03.11.1949). "Otto
Schultz, inspektør på bryggeriet"forlater da selskapet
i sinne og efter en krangel med sin tidligere
elskerinne starter han en brann på bryggeriet. Han
beskylder "Erik Holk,
bryggeriarbejder" for å stått bak brannstiftelsen, men
på brannplassen blir det funnet et tørkle som kan
sette i forbindelse med brannen og "Emma,
bryggeriejerens datter", som ikke tror at at "Erik
Holk, bryggeriarbejder" er skyldig, kommer til stedet
med en politihund, og snart finner politiet frem til
den riktige gjerningspersonen. "Otto Schultz, inspektør på bryggeriet" klarer imidlertid å flykte og denne flukten er starten på en hektisk jakt som foregår først med automoblier, så til havs, til hest og siden opp i en kjempe-attrap i form av en hushøy flaske. Her løper han opp i flasken og fra den øverste plattformen kaster han ut et tau, og firer seg ned til jorden. Men politiet er på pletten og da han når bakken blir han arrestert. Filmen ender med at "Erik Holk, bryggeriarbejder" får "Emma, bryggeriejerens datter" til ekte.
Filmen hadde premiere den 09.08.1912 og i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var
det dagen efter at Carl
Th. Dreyers adoptivbestemor
Christine Olsen (??-??) døde. Martin
Drouzyhevder i sin bok at man kan se et
sammenfall av disse to begivenhetene, avskjeden med
det eneste menneske som som han hadde følt noe for i
sin adoptivfamilie og premieren på hans første film.
Dette skal blitt et vendepunkt i hans liv, en
definitiv avskjed med barndommen. Efter denne erfaringen med å skrive filmmanuskript, fortsatte han skrivearbeid og begynnelsen av 1913 sendte han inn to nye manuskripter til "Det Skandinavisk-russisk Handelshus". Det var "Balloneksplosionen" (1913) med regi av Kay van der Aa Kühle og "Krigskorrespondenter" (1913) med regi av Vilhelm Glückstadt (18.05.1885-03.04.1939). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer ha tilført personlige elementer i disse to filmene ved å skrive bl.a. om et adoptivbarn som ber om hjelp og sjalusi mellom ambisiøse journalister. Carl
Th. Dreyers fjerde filmmanuskript var "Döden
forener" (1913), et manus han han med denne
tittelen den 07.05.1914 solgte til "AB
Svenska Biografteatern" i Stockholm og i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal
han ha fått 300 svenske kroner.
Videre hevder Martin Drouzy
at både Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) og
Mauritz Stiller (17.07.1883-08.11.1928) skal ha hatt
en finger med i spillet i denne transaksjonen, dette
da de begge satt i styret for filmselskapet.
I følge den svenske filmhistorikeren Gösta Werner ()
skal Carl Th. Dreyer ha
skrevet manuskriptet innen han i juni 1913 ble ansatt
hos "Nordisk film". (Kilde
"www.carlthdreyer.dk"). I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" vet
man ikke årsakene til at han sendte manuskriptet til "AB
Svenska Biografteatern,
men kan ha vært fordi en eller flere produsenter hadde
avslått manuskriptet. I følge regibemerkningene hadde
Carl Th. Dreyer
planlagt at filmen skulle spilles inn i Danmark og at
sluttscenen skulle taes opp i klitterne mellom
Liseleije og Hornbæk. Gösta Werner har
ikke klart å få bekreftet om manuskriptet ble
filmmatisert og da eventuelt med en annen tittel. Det
er melodramatisk stykke med de tre hovepersonene
"Karna", "Franz" og "Oluf". I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" er
"Karna" en bondepike som arbeider for den unge, rike
arrogante og usympatiske gårdeier "Franz". Han er den
typen med en sterk utstråling og som hurtig får makten
over den unge piken. hun retter seg ganske hurtig
efter ham og det ender med at hun får et barn med ham,
et barn hun må ta hånd om helt alene. Men en dag efter
at hun atter er blitt ydmyket av ham, beslutter hun å
flykte med sitt barn. Under denne flukten dør barnet
under en snestorm. "Karna" søker tilflukt til en annen
gård og der blir hun forelsket i den unge forvalteren
"Oluf", som gjengjelder hennes kjærlighet. Men
efter forskjellige dramatiske begivenheter kjøper
"Franz" tilbake denne gården og oppdager "Karna" på
gården. Han frir til henne og efter hans inntrengende
bønner gifter hun seg til slutt med ham. Men innen hun
binder seg til ham har hun henvendt seg til "Oluf"
gjennom et innrykk i avisen om et rop om hjelp. Ved et
tilfelle leser "Oluf" denne annonsen tre uker senere
og hurtig oppsøker han henne på et hotell hvor hun bor
sammen med sin ektemann. "Franz" er på det tidspunktet
blitt alvorlig syk og reist inn til byen for å søke
legehjelp. Da han så oppdager at "Karna" og "Oluf" er
sammen, tar han muligens av vanvare en overdose
medisin og dør. "Karna" og "Oluf" flykter sammen, men
politiet undersøker dødsfallet og det ender med at hun
blir anklaget for mord. De to flykter fra politiet og
sammen går de ned til havet og legger på svøm. Efter
en stund kysser de hverandre og drukner så i
hverandres armer. I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson"
inneholder dette manuskriptet adskillige motiver som
dukker opp under andre former i hans senere filmer.
Det typiske temaet for Carl
Th. Dreyer er
personkarakteristikkene der han på den ene siden
beskriver den rike, tyranniske og brutale mann og på
den andre siden tjenestepiken som blir forført. Martin
Drouzy mener at temaet, der husbonden tvinger
tjenestepiken til samleie og nekter så å gifte seg med
henne, hun føder et barn som hun må ta hånd om alene,
tar for seg Carl Th. Dreyers
egen familiehistorie. Historien
minner om den svenske husbestyrerinne
Josefina Bernhardine
Nilsson, hans biologiske mor, og den
danske godseier Jens
Christian Torp. Forskjellen
på Carl Th. Dreyers
egen familiekrønike og filmmanuskriptet er at hans
egen historie ble for kort i forhold til datidens film
og han gjorde den derfor lengre ved å tilføye flere
scener hvor bl.a. barnet dør. Men dette manuskriptet
tar i følge Martin Drouzy
også opp andre temaer som Carl
Th. Dreyer skulle vende tilbake
til sine senere filmer, kvinnen som ikke blir gift med
den, hun elsker, men gifter seg med den, hun ikke
elsker. Ekteskap og kjærlighet er to vidt forskjellige
sider av et forhold og kan ikke forenes. I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var
hans første filmarbeide i årene 1912-1913 kun en hobby
som efterhvert opptok ham mer og som gav ham en ekstra
inntekt. På den tiden var han fortsatt ansatt på
"Ekstra Bladet" hvor han arbeidet under sjefredaktøren
Frejlif Olsen
(09.02.1868-05.06.1936) og i
sine selvbiografiske notater beskriver han denne
perioden med glede: "(1912) kom jeg tll Ekstrabladet
- til Freilif Olsen, der var lige elskalig som
Redaktør og Menneske. Jeg beundrede ham næsegrus.
Jeg bilder mig ind, at han, der selv var saahelt
blottet for enhver Form for Skaberi og Kukkeri, maa
have haft en Indflydelse paa mig. Jeg lærte af ham
at afsky Forløjethed og Forestillelse. Som
journalist opdroges jeg i denne Periode til at se
dette latterlige hos alle de Forfattere,
Journalister, Skuespilelre, Malere, Billedehuggere,
der hang og drev rundt paa vore litterære Kafeer og
tillagde sig selv en uhyre betydning". Videre skriver han videre at: "Freilif Olsen lærte mig at
skelne mellem det naturlige, det oprindelige - og
det tillærte, det opstyltede. Mellem Kunst og Maner.
Mellem Følelse og Føleri. Hans ringeagt for
Skuespillere blev hos mig til Ringeagt for
Skuespilleri i daarlig forstand. Af ham lærte jeg at
stille det Krav til Mennesker at være naturlige og
ikke spille Komedie - hverken paa Scenen eller i
livet. Han lærte mig, at det usminkede Menneske er
mere værdt end det, hvis sande Træk gemmer sig under
Sminken, Masken og de fordrejede Træk. Endnu en Ting
lærte han mig, nemlig Troskab mod det man følte som
sit kald". Det
han derimot ikke nevner i sine erindringer er at han,
i følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", var at han hadde utviklet seg til å bli en
av de frekkeste journalistene i hele staben, men i
1913 begynte han efterhvert å trekke seg tilbake fra
"Ekstra Bladet" og beskjeftiget seg mer med film. KONTRAKT MED NORDISK FILMS
KOMPAGNI "Herr Dreyer er forpliktet til,
saavidt som muligt inden for en daglig Kontortid fra
Kl. 2 til 6 at udføre de ham paalagte Arbejder
samvittighedsfuldt og efter bedste Evne." I
første omgang arbeidet han med å skrive mellomtekstene
til filmene, men det varte ikke lenge før han også
begynte å arbeide med å velge ut og redigere
manuskripter som ble sendt til "Nordisk
Films Kompagni".
Hver uke mottok selskapets kontor stor mengde
filmmanuskripter og derfor trengte de ansatte som
kunne gjennomlese, vurdere og eventuelt anbefale
manuskripter til selskapet. I
følge Ebbe Neergaards
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl
Th. Dreyer ha propagandert for god litteratur
for å heve det intellektuelle og menneskelige nivå.
Blant de romaner han sikret "Nordisk
Films Kompagni" var
Einar Rousthøi
(05.03.1869-05.12.1929) "Hotel Paradis" (1914), som
1917 og 1931 var utgangspunkt for to filmene "Hotel
Paradis" (1917) med regi av Robert Dinesen
(23.10.1874-08.03.1972) hvor Carl
Th. Dreyer stod for
filmmanuskriptet og "Hotel
Paradis" med regi av George Schnéevoigt
(23.12.1893-05.02.1961) hvor Fleming Lynge (??-??)
stod for filmmanuskriptet. Av
de manuskripter Carl Th. Dreyer
vurderte og retunerte var to manuskripter til Clara Wieth Pontoppidan
(23.04.1883-22.01.1975) som
han retunerte de 28.03.1913. Den 07.06.1913 retunerte
han en pakke med seks manuskripter til den norske
forfatteren Hans
Wiers-Jenssen (25.11.1866-25.08.1925), men
brukte senere et av hans manuskript da han spilte inn
"Vredens Dag" (1943). Den
30.10.1913 retunerte han et manuskript med titlen
"Blade af Satans Bog" til Edgar Høyer (24.10.1859-29.10.1942). I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var
det ikke her snakk om et endelig avslag, men at
forfatteren nok er blitt bedt om å foreta visse
endringer eller omskrivninger. Ved siden av dette
arbeidet skrev også Carl
Th. Dreyer dreiebøker på
grunnlag av romaner, noveller eller teaterstykker.
Videre rettet han på andres synopser og skrev selv
manuskripter. Alt dette arbeidet gav Carl
Th. Dreyer god trening å
overføre det talte sproget til et visuelt sprog da han
hele tiden måtte se den ferdige filmen for seg. Ut
i fra de lønnsøkninger Carl
Th. Dreyer efterhvert fikk så er det tydelig at
selskapet verdsatte hans arbeide. Som begynnerlønn
fikk han fra den 01.04.1913 kr 175 per måned, men
allerede i midten av september 1913 tjenete han kr 250
per måned. Årsaken kan nok være at han på det
tidspunktet hadde sagt opp sitt arbeide ved "Ekstra
Bladet" og arbeidet nå nesten fulltid på "Nordisk
Films Kompagni".
Ved siden av arbeidet han om sommeren som leder for et
friluftsteater i Dyrehaven nord for København. Videre
arbeidet han også for et musikkforlag, hvor han
oversatte oprette- og sangtekster. Senere stiftet han
et interskandinavisk teaterbyrå, som ordnet kontrakter
for skuespillere. Til
tross for sine bibeskeftelser virker det ikke som det
påvirket hans arbeide for "Nordisk
Films Kompagni" da
han i 1914 fikk, i tillegg til lønnen, et gratiale på
kr 500. Den 01.03.1915 han en lønnsøkning slik at han
tjente kr 300 og den 01.05.1915 var lønningen økt til
kr 350. Den 11.06.1915 skrev han under på en ny
kontrakt der han forpliktet seg til å ikke bare skrive
tekster, slik han hittil hadde gjort, men også å
skrive manuskripter på basis av romaner eller
noveller. Han hadde da en minimumslønn på kr 350 per
måned og fikk utbetalt kr 300-500 for hvert manuskript
han leverte. I følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson" skal han i 1915 ha tjent kr 7.900, noe som på
den tiden var en god årsinntekt for en på hans alder.
MANUSKRIPTFORFATTER Carl
Th. Dreyer skrev filmmanuskriptet til "Ned
med Vaabnene!" (1915) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963).
Manuskriptet er basert på Bertha von Suttners
(09.06.1843-21.06.1914) roman "Die Waffen nieder!"
(1889), et manuskript som Carl
Th. Dreyer, i følge "det danske
filminstitut", skal ha strammet kraftig opp. I følge Marguerite Engberg
(16.06.1919) "Dansk stumfilm" var "Ned
med Vaabnene!" (1915) en av de første
pasifistiske filmene og og
handlingen var, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", ukebladaktig og full av
gode hensikter, en holdning til stemte godt overens
med USAs offisielle nøytralitetspolitikk. Ole Olsen og "Nordisk Films Kompagni"
skal, i
følge "det danske filminstitut",
fremover ha oppmuntrert til videre filmarbeid med
dette ideologiske fokuset. Filmen ble spilt inn i
perioden april - mai 1914 og skulle hatt premiere i
forbindelse med en internasjonal fredskonferanse i
september 1914, en konferanse som
ble avlyst på grunn av utbruddet av verdenskrigen.
Filmen med sensurert fredag 31.07.1914 og ble forbudt
for barn under 16 år. Filmen ble bl.a. vist i USA
høsten 1914 og hadde først premiere i Danmark lørdag
18.09.1915 på "Palads". Handlingen
i "Ned med Vaabnene!"
(1915) er lagt til et fiktivt land, og soldatene er
ikledd uniformer, som ikke kunne identifiseres til et
bestemt lands hær. Ved premieren fikk filmen en postiv
mottakelse og i
Danmark ble den betraktet som "Nordisk
Films Kompagni"
hittils beste film. Kritikerne i Berlin fremhevet
spesielt den storstilte iscenesettelse, regissørens
dyktighet og de praktfulle masseopptakene og
filmens ralisme ble fremhevet både
i utlandet og i Danmark på
den tiden. Men virkeligheten innhentet filmen efter
hvert som verdenskrigen utviklet seg og i eftertiden
kan den, i følge "det danske
filminstitut", virke kunstig. Det
skal nevnes at, i følge "det danske
filminstitut", er dette
filmmanuskriptet et av de to manuskriptene av Carl Th. Dreyer
som er bevart. Det andre filmmanuskriptet er "Pavillonens
Hemmelighed" (1916) med regi av Karl Mantzius
(20.02.1860-17.05.1921). "Juvelerernes
Skræk" (1915) med regi av Alexander Christian
(14.07.1881-09.09.1937) FRA MANUSFORFATTER TIL
REGISSØR Carl
Th. Dreyer tilbrakte det meste av tiden ved
klippebordet, noe som påvirket hans lønn da han i 1917
tjente bare kr 4.025 pluss kr 500 i gratiale. I
følge Ebbe Neergaards
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" fikk han
sammen med klippeabeidet en solid kunnskap og teknisk
innsikt innen filmarbeide. Han var en av "Nordisk
Films Kompagnis"
dyktigste menn og hadde nå lært seg hele filmarbeidet,
manuskript og klipping, filmens alfa og omega. Med
denne ballasten var det naturlig for ham å gå videre i
sin karriere innen filmen da han er ikke lenger
tilfreds over sine nye arbeidsforhold og i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" skal han den 31.10.1917
sendt et brev til en av "Nordisk
Films Kompagnis"
direktører, Ole
Olsens svigersønn, hvor han gir uttrykk for
sin bitterhet og sine beklagelser. Han opplever
at hans sjefer åpenbart ikke setter pris på ham mer og
at han i de siste fem årene har stått på samme
rangstige. Han krevet at de forfrememr ham eller så
vil han reise. Dette brevet må ha hatt en viss
virkning for den 01.05.1918 blir hans kontrakt
annullert og fra nå av arbeidet han på helt andre
vilkår. Han var ikke lenger manuskriptforfatter eller
funksjonær med fast arbeidstid, men var nå blitt
regissør. Denne
overgangen fra manuskriptforfatter
til regissør var et trinn oppover på den sosiale
rangstige, men som Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) skriver i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson",
var det ikke sikkert at hans forfremmelse ble
betraktet som det av hans journalistkollegaer og hans
gamle venner fra Studentersamfundet. Årsaken til den
holdningen var at filmen på den tiden ble betraktet
som underholdning for analfabeter og det var ingen som
på den tiden kunne forestille seg at levende bilder
noen gang skulle kunne ta opp konkurransen med
litteraturen og bli en en selvstendig uttryksmåte. Det
var forfatteren, som var filmens opphavsmann, og ikke
regissøren, som kun vare iscenesatte teksten. Det
var akkurat dette synspunktet, som Carl
Th. Dreyer angrep i sine to filmer, og som han i
sine senere filmer skulle sette spørsmålstegn ved. Det
viser han helt tydelig i sin første film "Præsidenten"
(1919) der filmen starter med at vi ser en bok som
ligger på et klede. Så blir boken åpnet og hver side
har en informasjon om filmen. Side en viser at
"præsidenten" er en roman av Karls Emil Franzos (25.10.1848-28.01.1904),
utgitt i København av "Nordisk
Films Kompagni". Det
blir bladd to side til før vi ser en vanlig
informasjon over skuespillere. Den andre filmen "Blade
af Satans Bog" (1921) var
en meget ambisiøs produksjon som i likhet
med D.W. Griffiths "Intolerance" skulle vise
ondskapens makt over menneskene fra fire historiske
epoker. Felles for disse to filmene var at Carl
Th. Dreyer prøvde å tiltrekke seg de kultiverte
publikums velvilje, ved alledere på helt begynnelsen
av filmen, at den film, de nå skulle se, var
anderledes enn de fleste andre filmer. PRÆSIDENTEN 1.
Franz Victor von Sendingen blir en dag fasinert av en
vakker og yppig vaskepike, datter av familieslottets
portner. Han kan ikke motstå henne og det ender med at
hun blir gravid. Hun sender ham et brev hvor hun
forlager at de skal gifte seg, hvis ikke vil hun ta
kontakt med hans far. Det gjør hun og faren hans
forlanger at han gfter seg med den kvinnen han hadde
forført. Men dette ekteskapet blir ikke lykkelig,
tvertimot så blir det en forbandelse som har ødelagt
ham fullstendig. På slutten av sitt liv er han
plaget av en alvorlig hjertesykdom og på dødsleie får
han sin sønn til å love, at han aldri skal gifte seg
under sin stand. 2.
Denne innledningen forklarer sønnen Karl Victors
adferd. Han har nettopp bestått juridisk embetseksamen
og foran ham venter en fremtid, da han med ett
befinner seg i nøyaktig samme situasjon som sin far i
sin tid. Han blir også forelsket i en ung kvinne,
denne gangen guvernanten for hans onkels barn, også
hun blir gravid. Han vil gjerne gifte seg med henne,
men da han er bundet av løftet til sin far, forlater
han henne før hun har født deres barn. 3.
Karls Victors uekte datter Victorine, hvis mor døde i
ung alder, blir også et offer for en mann. Denne
mannen er, til tross for at han er adelig, en slygel
og en forfører som lover Victorine ekteskap for å få
sin vilje med henne. Men da han har fått sin vilje
igjennom, forlater han slottet og legger ut på en lang
reise. Han svarer ikke på henens brev og lar sin mor,
komtessen, i hvis hjem Victorine arbeider som
guvernante, å sette henne på porten. Victorine reiser
så hurtig bort og føder sitt barn, som dør under
fødselen noen timer senere. Den unge kvinnen blir
angklaget for mord, og tilfelle vil, at den som skal
dømme henne, er Karl Victor, hennes far som hun ikke
kjenner, og som i mellomtiden var blitt en berømt
dommer, som er respektert og høyt verdsatt for sin
ubestikkelighet. Nå står han atter for valget mellom
atter å flykte, for å bevare sitt gode navn g rykte,
eller å ta en risiko. Han velger det siste og hevder
at han er syk slik at han skal slippe å fungere som
dommer i saken. Resultatet av rettsaken er at hun
dømmes til døden for barnemord. Karl Victor besøker
henne i celle, forteller henne hvem han er og efter en
tid forteller henne at hun er blitt benådet, noe som
ikke stemmer. I all hemmelighet får han henne ut av
fengslet og sammen flykter de til utlandet.Tre år
senere gifter han henne bort til den mann som hun
elsker, en plantasjeeier, som tar henne med til fjerne
land. Karl Victor, som mener at han har vanæret seg
selv, kaster seg derfor ut fra ruinene av
familieslottet og får det hele til å se ut som en
ulykke. I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har
denne tredelte historien en rekke felles med Carl
Th. Dreyer egen livshistorie. Fedre som nekter å
vedgå faderskapet, ugifte kvinner og deres barn, som
sviktes. Den sentrale episoden i filmen er her
lik Josefina Bernhardine Nilsson
siste levedag, dødsdommen over Victorine, som også må
betale barnets død med sitt eget liv. I forhold til
selve romanen har han endret noe av innholdet ved at
han bl.a. har fjernet det meste av romanens politiske
og sosliale bakgrunn, det være seg attentatet mot den
østeriske keiser, motsetningene mellom de forskjellige
politiske fraksjonene, de sosiale konflktene og
undertrykkelsen av ar beiderne. Selve handlingen er
også flyttet frem fra 1950 til begynnelsen av det
tyvende århundrede. Det
han derimot har konsentrert seg om var Karl Victor og
Victorines personlige historie. men også her har han
endret flere detaljer i romanen. I boken vet ikke Karl
Victor at hun venter barn, i filmen får han vite det i
et brev fra den unge kvinnen. Ved å bruke denne
vinklingen får Carl Th. Dreyer
tydeligere frem Karl Victors feighet. I romanen er den
unge Victorine fiendtlig innstilt overfor sin far og
da han gir seg til kjenne, nekter hun å tilgi ham. Men
i filmen har hennes mor på sitt dødsleie fått henne
til å love å tilgi ham. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at
det Carl Th. Dreyer her
gjør er å anklage mannen og rense kvinnen. Videre
endret også Carl Th. Dreyer
Karl Victors bakgrunn for å svikte sin elskede
da et i romanen utvikler seg gradvis, mens i
filmen er det en utløsende faktor da han lover sin
døende far om ikke gifte seg nedover sin stand. Selve
strukturen i filmen tar for seg en slektshistorie som
spenner over flere generasjoner som begynner og
avslutter med bryllup, fra bestefaren Franz Victors
ekteskap med vaskepiken og barnebarnet Victorines
ekteskap med den nederlandske plantasjeeieren. Mellom
disse to ekteskapene er det to forhold som ikke blir
noe av, Karl Victor som er bundet av sitt løfte til
sin døende far og Victorines ekteskap da hun blir
sviktet av komtessens sønn. Resultatet av disse fire
forholdene er at den første generasjonen inngår et
ekteskapet uten kjørlighet, andre generasjon er det
motsatt ved at han elsker sin kvinne men på grunn av
et løfte så kan han ikke gifte seg med henne, ved
tredje generasjon er det hverken snakk om ekteskap
eller kjærlighet og det er efter en rekke hendelser
opplever hun både kjærligheten og ekteskapet. Men i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" har Carl
Th. Dreyer her sin tolkning av hva en lykkelig
slutt er, da bryllupsermonien er full av ironiske
detaljer. Eksempler på det er en gammel, blind
organist, assistert av en merkelig kalkant, dvs en
belgtråkker, som spiller bryllupsmasjen og brudgommen
med sitt fyldige
ansikt som svarer presten med et rungende ja.
I
sin første film "Præsidenten"
(1919) brukte Carl
Th. Dreyer teknikken "flashbacks", en metode han
senere ikke var så fornøyd med og som han sjelden
brukte senere. I sine
sine selvbiografiske notater skrev han at denne
teknikken virket som en god idé da han skrev
filmmanuskriptet men at han senere mente at "Flash-back Teknikkens kinesiske
Æske-System virkede besværlig og "krukket"". Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson"
hevder at Carl Th. Dreyer ikke
ble en pioner innen for den tidsmessige dimensjonen og
hans bildebeskjæringer og kamerabevegelse er mer
originale enn selve fortellerformen og montasjen. Innholdsmessig
hevder Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at
filmen var preget av "Nordisk
Films Kompagnis" forkjærlighet
for melodramaet og det var første og siste gang, Carl
Th. Dreyer valgte et så utpreget romantisk
stoff. Det som gjør at denne filmen hører til innenfor
den gamle "nordiske" stilen, den sterkt
melodramatiske, er fabelen i filmen og skuespillernes
spill i de store følelsesscenene. I filmens historie
fortelles det om tre forførelser og uekte barn, noe
som Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
hevder i sin bok "bok om Dreyer" blir
temmelig overveldende. Dette var Carl Th. Dreyers første film og Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at han ikke bekymret seg så mye om regiarbeidet og det først da han så den ferdige filmen at konstanterte at filmen var spilt inn i den vanlige patetiske stil, noe som Frejlif Olsens skole neppe ville ha satt pris på. "Præsidenten"
(1919) hadde urpremiere i Sverige mandag 03.02.1919
hvor den, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", fikk en temmelig kjølig
mottakelse. Det var først mandag 09.02.1920 at filmen
ble vist i Danmark og hadde da premiere på "
Panoptikon". I Danmark fikk den ikke noen spesiell
omtale og en anmelder brød seg ikke noe om den alt for
kompliserte handlingen, men en annen bemerket
interessante ting ved filmen. I
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer" ble Carl
Th. Dreyer i filmkretser betraktet om ytterste
lovende og en av "Nordisk
Films Kompagnis"
direktører, Wilhelm Stæhr
(??-??), hadde for vane å gi filmene karater i
selskapets produksjonsprotokoll, og "Præsidenten"
(1919) fikk et rent "ug". (I følge
"Den Danske Ordbog" betyr "ug" i overført betydning
"udtryk for en høj vurdering af en præstation eller
egenskab"). Det selskapet var imponert over var Carl
Th. Dreyers idé med å besette statistrollene med
ekte typer. I
følge ""carlthdreyer.dk"
fikk filmen en blandet mottagelse i dagsavisene og de
fleste anmelderne var noelunde postive, dog uten å ha
vært voldsomt begeistret. Men i avisene "B.T.","
København" og "Detailhandlerbladet" var kritikken
hard, og denne kritikken gikk bl.a. på bruken av nye
ansikter. Anmelder i "B.T." skrev følgende at: ”Derimod
er de øvrige – specielt Hovedrollerne – kun i Stand
til at understrege, at ”Præsidenten” er noget værre
noget. Forhaabentlig faar Udlandet aldrig at se
denne Film som et Vidnesbyrd om det Standpunkt,
dansk Kinokunst staar paa i 1920”. Journalisten
bak signaturen "Laurids" i avisen "København",
var nådeløs og anså filmen for "…
umaadeligt sørgmodigt at skulle anmelde noget saa
daarligt …”. Han skal ha hevdet at han
skammet seg som danske over både manuskript,
iscenesettelse, maskering og fotografi og slutter sin
anmeldelsen med ordene: ” … noget mere
mislykket er ikke længe set”. "Politikens"
anmelder var ikke så krass i vurdering av filmen og
den 10.02.1920 skrev han at: ”Der
er i Filmen – som i Romanen – en Standsfornemhed, der
nu og da ikke just virker helt ægte. Men der er mange
fortræffelige Optrin, et Par særdeles nydelige, og
nogle af en ret ualmindelig Effektfuldhed og i
Iscenesættelsen glimtvis et Indfald, som man
paaskønner. Fakkeltoget var udmærket, Slutningen paa
Filmen af voksende dramatisk Styrke, og i det store
Figurgalleri bemærkede man – foruden Hr. Halvard Hoff
og Olga Raphael Linden i Hovedrollerne – Axel Richard
Christensen, Fru Kirkeby og Fru Fanny Petersen og
Hellemann som et hyggeligt Tyendepar." BLADE AF SATANS BOG I
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer" var det David Wark Griffiths
film "Intolerance"
(1916) som skulle påvirke Carl
Th. Dreyers neste film "Blade
af Satans Bog" (1921). Bakgrunnen for dette
var en aften i 1918 da Frede Skaarup
(11.10.1881-02.01.1942) samlet "Nordisk
Films Kompagnis"
regissører og viste amerikanske filmer for dem.
Årsaken til denne filmfremvisningen var at det hadde
gåttt tilbake for selskapet i en senere tid,
virkningene av Verdenskrigen hadde satt sine spor, og
amerikanske filmer begynne å vinne terreng. Filmfremvisningene
skal ha vart til firetiden om morgen og da Carl
Th. Dreyer den morgen vandret
hjem, hadde han, i følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer", vært grepet av David Wark Griffiths
film "Intolerance"
(1916). Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
hevder videre i sin bok at det all grunn til å anta,
at det var denne natt at den 30-årige regissøren fant
en løsning på sin neste film. Her hadde han uante
muligheter for en film hvor han kunne samle sammen
sine livserfaringer, yrkeserfaringer, sett og lest. Men
ett par måneder før Carl
Th. Dreyer så filmen "Intolerance"
(1916) hadde han, i ølge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson",
sett David Wark Griffiths film "The
Birth of a Nation" (1915), men denne filmen
hadde ikke gjort så stort inntrykke på ham. Årsaken
til at "Intolerance"
(1916) hadde gjort et så sterkt inntrykk var filmens
tematikk. I denne filmen så han sin egen, og morens,
ulykke på grunn av samfunnets intoleranse og filmen
ble bestemmende for hans valg av emne for sin neste
film. Som tidligere nevnt så
arbeidet han i en periode for "Nordisk
Films Kompagni"
hvor han gjennomleste, vurderte og
eventuelt anbefalte manuskripter til selskapet. Den
30.10.1913 retunerte han manuskriptet "Blade af Satans
Bog" av forfatteren Edgar
Høyer (24.10.1859-29.10.1942). I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var
det ikke her snakk om et endelig avslag, men at
forfatteren nok er blitt bedt om å foreta visse
endringer eller omskrivninger. Edgar Høyers
filmmanuskript "Blade af Satans Bog"
var en prolog, hvor Gud forbannet Satan og forbannet
ham og dømte ham til igjen og igjen å friste
mennesket. Det er først når noen
motstår ham at han kan bli satt fri. De fire episodene
foregår i Jødeland på Kristi tid,
Spania under inkvisisjonen, den franske
revolusjon og den røde Garde i Finland på
nåtiden. Selv om det var fire forskjellige
tidsperioder, så var alle
intrigene nesten identiske. Filmmatiseringen av dette
ville krave store forberedelser og nøyaktige
historiske rekonstruksjoner, noe som efterhvert også
kom til å påvirke budsjettet for filmen. På denne tiden var filmindustrien i Danmark påvirket av nedgangstider, problemer som oppstod allerede under verdenskrigen. i 1915 hadde lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Samtidig hadde den amerikanske filmindistrien under krigen vokst og var nå en mektig industri og stod nå på spranget til å befeste seg på det europeiske markedet så snart handelen igjen kunne gjennopptaes mellom de to kontinenter.Efter verdenskrigen forsøkte "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet, noe de ikke klarte. Årsakene var at mange store danske navn hadde reist til Sverige og Tyskland for å arbeide med film og Hollywoods store fremgang. Størstedelen av det som ble vist på kinoer i det tiåret var amerikanske. Men allerede i begynnelsen av 1917 fikk de problemer da deres store stjerne Valdemar Psilander brøt med selskapet for å starte sitt eget filmselskap. Dette prosjektet ble dett ikke noe av da han døde bare noen få uker senere på stt værelse på Hotel Bristol på Rådhusplassen. Dødsårsaken skal visst ha vært dårlig hjerte. Det
var under disse forholdene Carl
Th. Dreyer hadde begynt som
regissør hos "Nordisk Film Kompagni"
og filmselskapet stod nå ved et veiskille der de ikke
visste hvilken politikk de skulle føre. De
kommersielle suksessene de hadde regnet med, var ofte
blitt delvis mislykkede. Men tross sine problemer så
aksepterte de hans filmprosjekt og lot ham
filmatisere Edgar Høyers
manuskript. I følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson" skal "Nordisk Film Kompagni"skal
ha presentert filmen under Marie Corellis
(01.05.1855-21.04.1924) navn og ikke Edgar Høyers.
Årsaken til denne endringen var at Edgar Høyers var
kun kjent i Danmark og som lystspillforfatter, mens
den britiske forfatteren Marie Corelli derimot ble betraktet
som en mer seriøs og internasjonalt kjent forfatter. I
1904 hadde hun skrevet romanen "The
Sorrows of Satan" (1895), på dansk "Satans
Sorger 1-2" (1907) og i følge Internetsiden "Marie
Corelli & the Cinema" skal Carl
Th. Dreyer og Edgar Høyers ha
vært inspirert av denne romanen, men den hadde omtrent
ikke noe å gjøre med manuskriptet som skulle
filmmatiseres. Hjemmesiden "www.carlthdreyer.dk"
bekrefter også det og skriver følgende: "Handlingsmæssigt har romanen
imidlertid stort set intet med Dreyers film at gøre,
og i øvrigt var romanen en så stor bestseller, at
det er urealistisk at forestille sig, at Nordisk
Film have råd til at købe rettighederne i
1910’erne." Videre opplyses det på hjemmesiden at Edgar Høyers i et intevju mandag 12.01.1920 med BT, med overskriften ”Edgar Høyer fortæller om sin Kæmpefilm ”Af Satans Dagbog”, hadde ansett "Blade af Satans Bog" (1921) for å være hans film. Dette var i tråd med den filosofi som lå bak de såkalte "Autoren-film", det vil si filmer hvor forfatteren bak manuskriptet eller forlegget var det vigtigste, slik at forfatteren kunne høyne filmens kulturelle og kunstneriske status. Carl
Th. Dreyer fikk løfte fra "Nordisk Film Kompagni"
om kr 140 000,- for å regissere "Blade
af Satans Bog" (1921) og han startet
sitt arbeid med engang og begynte med å omskrive
neste hele manuskriptet. Dette skal, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", Edgar Høyers ha
reagert kraftig på og ved premieren hadde han
protestert imot de utelatelser og endringer som var
gjort i hans manuskript. Men
i følge "www.carlthdreyer.dk" skal
filmmatiseringen av "Blade
af Satans Bog" (1921) ha vært "...en temmelig loyal
filmatisering af et originalmanuskript af den
succesrige dramatiker Edgard Høyer (1859-1942)",
men at "Dreyer valgte som
sagt at følge manuskriptet ret nøje, dog foretog han
– til Edgard Høyers ærgelse – en række ændringer.
Blandt andet valgte han at nedtone det
antikommunistiske aspekt i det berømte
Finlandsafsnit noget." Carl
Th. Dreyer brukte mye tid på å
studere de forskjellige tidsperiodene og han skal ha
lest store mengder med historiske materiale. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) nevner i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at
man i margen på arbeidsmanuskriptet kan finne lister
over de bøker han har lest eller lånt for å studere.
Han skal ha lest kunstbøker, om middelalderen, Leonardo da Vinci,
El Greco og
forskjellige historiske verker. Under studiene av den
franske revolusjonen skal han ha lest Lenôtre, Paul
Lacroix og Victor Hugos roman "1793". Carl
Th. Dreyer brukte også mye tid
på rollefordelingen og til hovedrollene engasjerte han
profesjonelle skuespillere, men til de andre rollene
foretrakk han amatørskuespillere ut i fra hvilken type
som passet til de forskjellige birollene. Det han
krevede av sine skuespillere var at de ikke skulle
spille, men de skulle være sine roller. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) nevner flere eksempler
i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",
bl.a. at Carl Th. Dreyer
skal ha ansatt en kunstmaler som en av rollene som
apostel og at han skreve kontrakt med en mann, som i
episoden om den franske revolusjonene skulle ha en
tatovering med "Frihed, Lighed, Broderskap". Carl
Th. Dreyer skal i første omgang
ha tilbudt mannen kr 15,- for å bli tatovert, men
mannen hadde protestert og innvendt at han "...for
resten af Livet (skulle) gaa rundt med det Sludder paa
Armen." Av den grunn forlangte han kr 20, men de ble
til slutt enig om kr 18,-
Dette viser at han også tok hånd om de allerminste
detaljer i det forberedende arbeide og at han ikke
overlot noe til tilfeldighetene. I
februar 1919 da Carl Th. Dreyer var
ferdig og endelig fått akseptert manuskriptet, oppstod
det et problem ved at direktør Frost (??-??), som
var en støttespiller, måtte ta et kuropphold på tre
måneder. Carl Th. Dreyer
måtte derfor samarbeide med direktør Wilhelm Stæhr
(??-??), et samarbeid han regner med kom til å bli
vanskelig, noe som også hendte. I løpet av kort tid
skal det, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", ha oppstått uoverstemmelser
mellom den unge regissøren og sjefene på "Nordisk Film Kompagni",
problemer som brakte filmopptakene i fare. Søndag
23.03.1919 skrev Carl Th. Dreyer et
brev til direktør Wilhelm Stæh og
informerte ham om at han ikke kunne spille inn den
planlagte filmen for det opprinnelige avtalte
maksimumbeløpet på kr 150 000 og at han anså det
endelige beløpet til 230 000 - 250 000, dvs en økning
av budsjettet på kr 80 000 - 100 000. Carl
Th. Dreyer stilte samtidig et
ultimatum om at hvis direktør
Wilhelm Stæh
ikke kunne akseptere det nye beløpet, så stod noen
svensker parat til å finansiere filmen og la ham
spille den inn. Dette
ultimatumet skapte, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", reaksjoner hos ledelsen ved
"Nordisk Film
Kompagni" og
styret ble hurtig innkalt. Det ble da Ole Olsen som tok
seg av saken og samme dag skrev han til Carl
Th. Dreyer og informerte at
selskapet ikke på noen måte kunne akseptere hans
krav. De ville fortsatt stille det tidligere avtalte
maksimumbeløpet på kr 150 000 til hans disposisjon.
Men hvis han ikke aksepterte disse betingelsen så
måtte han søke andre utveier. Tirsdag 25.03.1919
svarte han at han hadde rådført seg med sin advokat og
at han var klar over at han var nødt til å lage
filmen. Dette da han var bundet av sin kontrakt. Han
skulle gjerne utføre sitt arbeide men han frasa seg
samtidig sitt ansvar for resulatet av filmen. Onsdag
26.03.1919 svarte Ole
Olsen ham at betingelsene for samarbeidet
ikke lenger var til stede og at de ikke lenger kunne
la ham spille inn en så dyr film. Carl Th. Dreyer
stod nå overfor store problemer og et er nok årsaken
til at han den samme dag, onsdag 26.03.1919, i sitt
svar hevder at det hele var en misforståelse da det
han egentlig mente var at han ikke kunne påta seg
ansvaret for filmen, hvis det ble foretatt endringer i
manuskriptet uten at han var blitt rådført. Men hvis
derimot endringene ble foretatt i samråd med ham så
ville han påta seg det fulle ansvaret for resultatet.
I dette brevet skriver han, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", bl.a. at: "Efter at jeg nu har forsonet mig
med Tanken om, at jeg maa opgive Tanken om den store
Film, er jeg kommen til den Anskuelse, at Filmen
efter Omlægningen i flere Henseender og da navnlig i
dramatisk Henseende højst vil virke meget bedre og
kraftigere end den store Film." Torsdag
27.03.1919 svarte Ole
Olsen ham omgående og at han har notert
seg at Carl Th. Dreyer har
påtatt seg å regissere "Blade
af Satans Bog" (1921) på de opprinnelige
betingelsene og at han påtar seg det fulle ansvaret
for resultatet. Ole
Olsen oppfordrer ham samtidig om strakts å gå
i gang med arbeidet, noe også han gjør. Men denne
konflikten hadde ødelagt hans gode forhold til "Nordisk Film Kompagni". Filmen
ble spilt inn i perioden onsdag 19.03.1919 til torsdag
28.08.1919 og filmteamet spilte inn, i følge "www.carlthdreyer.dk"
først episode fire og i følge et intervju med Carlo Wieth
(11.121885-30.06.1943) var Findlandavsnittet blitt
tatt opp ved Kagerup stasjon i Grib
Skov. Dette er bekreftet i en
artikel i Frederiksborg Amts Avis fra lørdag
05.04.1919, hvor stedet mere presist er oppgitt til
"Kildeport Holdeplads". Det ble bygget en kulisse av
stasjonsbygningen, hvilket kostet kr 9 000.
Første episode med Jesus i Gethsemane skal muligens
blitt tatt opp i eller omkring "Aalsgaarde" og,
i følge "Dagens Ekko" mandag
08.09.1919, skal skuespillerne blitt
indkvartert på "Aalsgaarde Badehotel". I følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" skal opptakene ha forløpet
seg uten uhell. Men på grunn av budsjettet så måtte Carl
Th. Dreyer endre på sine
opprinnelige planer der prologen, som opprinnelige
skulle bli vist i bilder, ble erstattet med en lang,
forklarende tekst. Tredje episode, som foregikk under
den franske revolusjon, ble temmelige kraftig
beskåret. Der ble hele prosesses mot Marie-Antoinette
og flere andre sekvenser fjernet. I forbindelse med
innspillingen av fjerde episode lagde de en kort
alternativ avslutning. I denne alternative slutten dør
ikke den unge kvinnen, "Siri, Paavos hustru", men blir
liggende hardt såret og får der vite om Rødgardistenes
nederlag. Om innspillingen av den fjerde episoden
skriver han, ifølge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", følgende i sine
selvbiografiske notater: "Det finske Afsnit af Filmen var,
hvis jeg ikke husker forkert paa 550 Scener, der
tilsammen havde en Længde paa 600 Meter (dette kan
forøvrigt ses af Samlemanuskriptet, hvis De faar fat
i det). Jeg arbejdede i denne Film ogsaa for første
Gang i større Stil med bevægeligt Kamera, baade
lodret og vandret. Bl.a. i det glidende Nærbillede
af Gruppen af Rødgardister." Fredag
03.10.1919 var filmen klippet ferdig og ble vist for Edgar Høyer og
skuespillerne i "Frihavnen". Den
ferdige filmen var på ni ruller, og i følge utgaven
som den 05.01.19 ble fremlagt den danske filmsensur
var filmen på 2 422 meter uten tekster og 3 091 meter
med danske tekster. Den kopien som ligger på
Filmmuseet har en nøyaktig spilletid på 150 minutter,
med 18 bilder per sekund. Spilletiden på den
DVD-utgaven jeg har er på 121 minutter. Filmen hadde
urpremiere mandag 15.11.1920 på "Victoria Teater" i
Krstiania i Norge og
premiere i Danmark mandag 24.01.1921 på "Palads". Filmen
vakte raskt flere reaksjoner og en prest fra
Indremisjonen, som ikke hadde sett filmen og som også
hadde bestemt seg for aldri å se filmen, skrev fredag
21.01.1921 en artikkel der han stemplet filmen for
blasfemisk. Han hevdet at det å fremstille Jesus, og
det att på til på et kinolerret, var en ugudelig
handling, som kristne mennesker kun kunne fordømme.
Fredag 28.01.1921 skrev, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", "Kristelig Dagblad" en
leder med overskriften "Utilbørligt".
Der skriver de at: "Vi har kun eet Ord til at
betegne dennde Forestilling med. Vi kalder det
oprørende. Det er oprørende, at der findes
Mennesker, som har villet spille disse Roller, og
dobbelt oprørende, at det atter her har vist sig, at
Danmark er et Land, hvor man kan gøre, hvad man vil,
blot man gør det, selv om det drejer sig om
Bespottelse af det helligste." Videre
appelerte den anonyme forfatter til sensuren for å
opprettholde respekten for de hellige ting. Men
det kom også en annen kritikk av filmen, og den gikk
ut på hvordan Carl Th. Dreyer
hadde fremstilt Satans rolle i historien. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at
denne fremstillingen var hverken luthersk eller
katolsk, men heller en mer merklig teologisk vinkling.
Ut i fra prologen er det Gud som sender Satan til
menneskene for å friste dem. Satan fremstilles her som
et redskap for Gud, og er samtidig ikke særlig villig
til utføre det han er pålagt av Gud. Derfor får Satan
motvillig menneskene til å falle i hans feller, og det
er en handling han ikke er interessert i. For som det
står i den innledende teksten: "For hver, der falder for
din Fristelse, skal Forbandelsen over dig forlænges
med et Hundrede Solhverv. Men for hver, der staar dig
imod, løses du for et Tusind Aar af din Dom." Det
er nok også derfor at Satan skifter parti og forsøker
å redde Marie-Antoinette fra guillotinen. Han forsøker
å overtale "Joseph, tjener senere politikomm", som har
forrådt sitt herskap, til ennå en gang å endre sine
planer og delta i en sammensvergelse, som skal hjelpe
dronningen med å flykte. Men i siste øyblikk blir
"Joseph, tjener senere politikomm" redd og Marie-Antoinette
blir halshugget. Satan bedreider tjeneren for hans
forræderi og at han er skyld i tre kvinners død, først
hertuginnen av Chambord, hennes datter og til slutt
dronningen. Teologisk
sett representerer filmen et syn som er motstridende
til den teologiske tradisjon ved å fremstille Satan
som solidarisk med Det Gode og ikke som Det Ondes
redskap. Satan må "forsætte sit onde Værk mod
Menneskenes Børn", men bare fordi Gud tvinger ham til
det. Menneskene og Satan befinner seg på en måte i
samme situasjon, menneskene blir fristet av Satan og
derfor er avskåret fra å bruke sin fri vilje og er
bestemt for det onde og Satan er ikke lenger herre
over sin egen skjebne. Det er Den Almektige selv som
er ansvarlig for ondskapen i verden. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) er tydelig i sin
tokning av "Blade
af Satans Bog" i
sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl
Th. Dreyer anklager Gud selv og frfemstiller ham
som den demoniske. Det var ut i fra denne vinklingen
at filmen ble av noen betraktet som blasfemisk. Carl
Th. Dreyer viser her et tydelig
antiklarikalsk og irregiøst syn i forholdet mellom Gud
og Djevel. Martin Drouzy
hevder videre at Carl
Th. Dreyer var for intelligent
til ikke å vite hva han gjorde at det var et bevisst
valg fra hans side. På denne måten kunne han spille de
kristne et puss. Men
det var ikke bare de religiøse som reagerte på filmen,
for det varte ikke lenge før også venstresiden
reagerte på filmen. Det de reagerte på var at de
franske revolusjonære og de finske rødgartistene ble
stemplet som Satans håndlangere. Det førte til at
filmen like efter premieren ble stemplet som
reaksjonært og som et propogandaredskap for
borgerskapet. En anonym forfatter skrev den 05.02.1921
en artikkel i fagforeningsbladet "Solidaritet" hvor
han påpekte at regissøren ved hjelp av bl.a. detaljer
i klesdrakten delte folk i to leire og skildret de,
som kjempet for rettferdighet, som folkets "Bærme, Samfundets værste
Udskud." Dagen efter anmelder
fagforeningsbladet filmen og hevder at den er en
forhånelse av arbeiderklassen, samt en kamunflert
opfordring til borgeskapet: "Denne Film er gennem sin
Fremstilling af Arbejderne som raa Banditter en
Forberedelse paa at myrde dem, om de skulde rejse
sig til Kamp for retfærdige Samfundstilstandeog
tvinge de Dovendyr - ogsaa Filmens Iværksættere -
som nu lever højt paa Arbejdernes Slid og Ulykke,
til at udføre nyttigt Arbejde." I forholde
mellom Carl Th. Dreyer og
venstresiden viser Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) i sin bok "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson" til Jean-Louis Comollis
(30.07.1941-) analyse av filmen: "Man kender hans had til
borgerskabet og al den undertrykkelse, det har udøve
i moralens eller religionens navn. Hvordan skal man
så forklare denne mærkelige allaince (mellem
rødgardister og Satan), der yderligere understreges
af episoden om den franske revolusjon, hvor Satan),
der yderligere understreges af episoden om den
franske revolution, hvor Satan optræder som
folkekommissær og styrer mange uskyldige
forhenværende aldelsmændi ulykke? Den kan der være
to forklaringer på. Den første er den måske lidt for
enkle, at Dreyer altid stiller sig på de svages og
undertryktes side, mod undertrykkerne, hvorfra den
så end kommer. Den andre er, at for Dreyer er
undertrykkelse, med alt hvad det indebærer af
intolerance og voldelighed, så meget desto mere
forkastelig og bør i langt højere gradend ellers
afsløres, når den kommer fra dem, der burde være
garanter for retfærdighed; Undertrykkelse er som en
skaplet på alle gode sager. Det værste er, at
Inkvistionen foregår i Guds navn, at Rædelseperioden
sker i Lighedens navn, at repressionen finder sted i
Revolutionens navn." Hvis
man legger denne analysen til grunn ser man at Carl
Th. Dreyer belyser i denne filmen, som han også
gjøre i sine senere filmer, nemlig at makt automatisk
forderver dem, som utøver den, men at samfunnet på den
annen side tar knekken på dem som ikke forderver. "Blade
af Satans Bog" (1921) vakte også oppsikt i
utlandet og i Sverige ble hele den fjerde episode
klippet bort, den samme sensuren skjedde også i
Finland. I de lantiske lande ble scenen som
inkvisisjonen klippet bort. I Norge, hvor filmen hadde
verdenspremiere, ble det barer vist åtte av den ni
rullene. Forestillingen varte kun halvannen time til
sammen og for at kinomaskinisten skulle klare å
overholde denne tidsfristen, som kinodirektlren hadde
pålagt ham, måtte han vise filmen i et mye høyere
tempo. Det førte til at filmen ble vist slik man i den
senere tiden har vist stumfilmer på fjernsynet, den
ble avspilt for hurtig og en anmelder skrev, i følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", følgende: "Det ene billede avlöste det
andet, för man hade set, hvad det var. Og Jesus hoppet
over Lærretdet som en Græshoppe. Det var fælt." Resultatet
ble at publikum ble irritert da de hadde problemer med
å få med seg hva som stod på mellomtekstene og mange
forlot salen under forestillingen. Carl
Th. Dreyer fikk rede på det og skrev et brev til
Frost for å stanse den form for filmfremvisning, samt
¨beskytte "Nordisk Film Kompagnis"
gode navn og rykte. Men
til tross for reaksjonene rundt filmen, og hans
anstrengte forhold til sin arbeidsgiver, sendte "Nordisk Film Kompagni" ut
kopier til hele verden, de fire skandinaviske landene,
Argentina, Balkan, Belgia, Nederland, Nordamerika,
Polen, Portugal, Spania, Sveits, Tjekkoslovakia,
Ungarn, Østerike, Østersjø-landene og England,
Nederlanske India og Tyskland kjøpt
distribusjonsrettigheter. Som
tidligere nevnt betår "Blade
af Satans Bog" (1921) av fire fortellinger,
som i filmens trykte program har fått betegnelsen "I
Jødeland - Inkvisitionen - Den franske Revolution -
Den røde Garde." I disse fire episodene følger man
Satan, som er forbannet av Gud og dømt til atter og
atter å friste menneskene. Det er først hvis noen
motstår ham at han kan bli satt fri. Episode
en viser Jesus som blir forrådt av Judas, lokket
dertil av Satan i en fariseers skikkelse. Episoden
to forgår i 1500-tallets Spania der Satan er
stor-inkvisitor, som plager og driver en ung munk til
at begå en skendig voldtekt. Episode
tre foregår under den franske revolusjonen der en ung
mann, som har mulighet til å redde Marie Antoinette,
lar henne bli halshugd i guillotinen.
Dette da hun minner ham om en ugjerning der han har
forrådt sitt herskap, og han fristes nå av Satan, som
nå er jakobiner-fører. Carl Th. Dreyer
valgte å forlate "Nordisk Film Kompagni" da
"Blade af Satans Bog" (1921)
var ferdig og det var i den sammenheng han
skrev artikkelen "Svensk Film" i "Filmmand". Samtidig
var artikkelen en lovprisning til hans neste
arbeidsgiver som var "Svensk Filmindustri"
(SF), et selskap som var grunnlagt 27.12.1919. Denne
perioden har han, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson",
beskrevet følgende i sin personlige notater: "Jeg betragtede det som en stor
Lykke, da jeg i det følgende Aar knyttedes til
svensk Film. Jeg havde netop i disse Aar fordybet
mig i de svenske Storfilm, især i Sjöströms
Arbeijder, der havde gjort Indtryk paa mig ved deres
dybe alvor, Menneskelighed, Varme og lyrisk Tone.
Hvad jeg havde vundet af Belæring gennem Studiet af
de svenske Films forsøgte jeg at gøre fruktbringende
i Prestekonen, der blev min næste Film - dog uden at
jeg opgav mine egne Erfaringer. I Prestekonen (af
Kristofer Janson) gik jeg et Skridt videre i Kravet
om Sandheden i Miløet, idet jeg optog hele Filmen
inde i virkelige Stuer og ved at lade Bonderollerne
spille af virkelige Bønder fra Gudbrandsdalen. Jeg
udformede dengang den almengyldige Sætning, at hvis
miljøetet er troværdigt, har Folk saa meget lettere
ved at tro paa selve Handlingen og altsaa glemme, at
det er Film de ser." Ut
i fra Carl Th. Dreyer notater
var det ingen ting som tydet på at var en tung stund
for ham da han forlot "Nordisk Film Kompagni".
Samtidig var filmselskapet, som jeg tidligere har
beskrevet, på den tiden i økonomiske problemer og, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", kun en skygge av seg selv i
efterkrigstidårene. Publikums
smak hadde på denne tiden endret seg og de var ikke
lenger interessert i å se filmer som omhandlet
degenererte aristokrater, sinnsforvirrede leger eller
hallusinerende hypnotisører. Drømmefabrikken til Ole Olsen fungerte
ikke lenger og det var nå at Charles Magnussons
(26.01.1878 - 18.01.1948) "Svenska Bio",
med sine sosiale filmer og de store slektsagaene, var
i ferd med å avløse dansk film. Filmproduksjonen til "Nordisk Film Kompagni" ble
også kraftig redusert fra 123 fiksjonsfilmer i 1916
til 38 fiksjonsfilmer i 1919 og kun 8 i 1920.
Resultatet var at "Nordisk Film Kompagni"
at regnskapet som ble lagt frem den 30.04.1919
viste et underskudd på kr 263 500 for 1918 og i de
følgende årene klarte ikke selskapet å komme tilbake
til sine tidligere høyder. Efter
at Carl Th. Dreyer hadde brutt med
sin tidligere arbeidsgiver, skrev han torsdag
01.01.1920 en artikkel i "Dagbladet" hvor han tar for
seg dansk film generelt. Da jeg ikke har lest selve
artikkelen så velger jeg her å sitere det
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) har
skrevet om artikkelen i sin bok "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson": "...Den har fundet den nædvendige
kapital til at invandere verdensmakedet, men den har
altid manglet folk, der ønskede nogen andet og mere
end blot at fabrikere film. Dansk film har satset på
at underholde folk i stedet for at blive et redskab
i kulturens tjeneste. Som et eksempel på det
modsatte fremhæver forfatteren svensk film. Takket
være en mand som Victor Sjöström har svansk film
erhvervet verdensry: "Ved Sjöström Arbejde lukkedes
Filmen ind i Kunstens forjætede land" ... I
forbindelse med de to film, Dreyer allerede havde
indspillet, kunne en artikel som denne kun åbne
Svensk Filmindustris døre for ham." PRÄSTÄNKAN I følge "carlthdreyer.dk", var det Carl Th. Dreyer selv som hadde valgt denne novellen til sin film. Hjemmesiden hevder videre at det ikke var tilfeldig at Carl Th. Dreyer valgte nettopp et verk av Kristofer Janson. Årsaken er at han idémessig har han mye felles med forfatteren i forhold til deres særegne syn av tro på fremskrittet og interessen for religiøse problemstillinger. Videre hadde de en mere forsiktig tro på en endret samfunnsorden og hadde nesten identiske formuleringer om evolusjon frem til revolusjon. Hjemmesiden "carlthdreyer.dk" tar her for seg en mer omfattende artikkel om emnet. Så det er tydelig at Carl Th. Dreyer må
ha hatt et visst kjennskap til Kristofer Jansons forfatterskap
da han under filminnspillingen av "Prästänkan"
(1921) fikk en forespørsel om han kunne ta stilling
til om Kristofer Jansons
bondefortelling "Fante-Anne" (1913)
var egnet til filmatisering. Efter at Carl Th. Dreyer
hadde godkjent manuskriptet skrev Rasmus Breistein
(??.1890-16.10.1976) et filmmanuskript som var basert
på bondefortelligen og startet innspillingen av
filmen. Det skal her nevnes at "Fante-Anne"
(1920) var hans første film og ved siden av regien
hadde han også ansvaret for produksjonen og var
produksjonsleder. Filmen hadde premiere den 11.09.1920
og hadde en filmlengde på 1916 meter. I følge en notis
i "Aftenposten" aften fredag 23.07.1920 foregikk
innspillingen på Vågå og at de medvirkende var
skuespillere fra "Det norske teater". Lokale krefter
skal også ha bidratt til filmen. "Aftenposten" viser
her til avisen "Gudbrandsdølen" som erfarer at Filmen
ble spilt inn i perioden 01.05.1920 til omkring
15.07.1920, men som
tidligere nevnt så gjorde Carl Th. Dreyer et
grundig forarbeid før han begynte spille inn sine
filmer. I forbindelse med researcharbeidet med "Prästänkan"
(1921) reiste han til Norge i begynnelsen av mars 1920
for å passe et egnet sted for innspillingen av filmen.
I følge "carlthdreyer.dk" ønsket han med denne
filmen å skape et helt autentisk miljø og valgte
derfor å brue en museumslandsby, "De Sandvigske
Samlinger," som Anders
Sandvig (11.05.1862-11.02.1950) hadde
grunnlagt. Det kulturhistoriske
museet i 1920 bestod av friluftsområde med stavkirke,
prestegård, fritliggende gårder, hus og bygninger med
indbo og folkekunst. Det ble derfor ikke bygget en
eneste kulisse i filmen og alle innendørsscenene ble
spilt inn i de gamle husene. De gamle, trange husene
bød på tekniske utfordringer da de var for mørke til å
spille inn filmen slik at elektrikerne måtte trekke
lange ledninger fra elektrisitetsverket til Maihaugen. I et
intervju med Morgenbladet den
24.07.1920 skal Carl Th. Dreyer ha
fortalt at det ble brukt opp til 40 000 "normallys",
og jeg antar det er her snakk om edisonpærer, og på
grunn av de skarpe kunstlyset fikk skuespillerne vondt
i øynene. Det førte til at opptakene måtte arrangeres
på en slik måte at de som fikk mest vondt i øynene,
fikk hviledager, og når de var i bedring fikk de andre
skuespillerne fri til å pleie sine øyne. Ved siden av å bruke profesjonelle skuespillere så brukte også Carl Th. Dreyer som statister brukte han riktige bønder som skulle være bønder på filmen, samt andre fastboende fra Guldbrandsdalen. I forbindelse med utvelgelsen av statister skal han ha kjørt sammen med forfatteren Olav Aukrust (21.01.18883-03.11.1929) hele området igjennom og leide inn statister. De hadde brukt for 70-80 menn og kravet de stilte var at de alle måtte ha fullskjegg. En av hovedrolleinnehaverne var Hildur Carlberg (20.12.1843-27.08.1920) som hadde rollen som "Margarete Pedersdotter, prästänkan". Frem til denne filmen hadde hun i perioden 1917-920 medvirket i seks filmer som henholdvis Mauritz Stiller () og Viktor Sjöström () hadde regissert. Ved innspillingen av "Prästänkan" (1921) var hun 76 år og dødssyk, men klarte å gjennomføre sitt arbeid til siste spiledag, som var omkring 15.07.1920. Hun døde litt over en måned efter at innspillingen var ferdig og rakk derfor ikke å få sett den ferdige filmen. Filmen hadde urpremiere 04.10.1920 i Sverige: i "Rivoli" og "Record" i Stockholm, "Cosmorama" i Göteborg, "Drott" i Karlstad, "Röda Kvärn" i Kristianstad og "Odéon" i Helsingborg. I Norge hadde den premiere 25.10.1920 på "Victoria" og "Westend Teater" i Oslo. Først 26.04.1921 hadde den premiere i Danmark på "Palads". Historien
i filmen tar for seg det som virkelig hadde skjedd i
begynnelsen av reformasjonstiden i Norge der det i
Skandinavia i det 16. århundrede var skik og bruk, at
når en prest døde før hustruen, måtte den nye presten
overta enken sammen med kallet. Problemstillingen den
gangen var prestens giftemål, for hvem skulle ta vare
på enken når presten døde? For hverken staten eller
sognetønsket å sørge for henne og da kom de frem til
den løsningen hvor prestens efterfølger måtte gifte
seg med henne. Det
førte til at "Margarete
Pedersdotter, prästänkan", i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson",
omkring 1600 ble lovmessig gift fire ganger og onde
tunger omtalte henne som en heks og at hun hadde
sendt sin andre og tredje ektemann i graven. Dette var
et emne som passet for Carl Th. Dreyer da
han både kunne ta for seg den geistlige stand og
ekteskapet som institutisjon. I motsetning til sine to
tidligere filmer var det ikke lenger en kvinne, som
var offer, men tvertimot en herskesyk kvinne og denne
gangen var det mannen, som ble tyranisert av sin kone Handlingen
i "Prästänkan"
(1921) er lagt til et norsk sogn der den gamle presten
er død, og det skal velges en ny. Den yngste av de tre
prestekandidatene er "Söfren, prästkandidat", spilt av
Einar Rød
(??.1897-??.1931). Hans mål er ¨få kallet slik at han
kan gifte seg med sin kjæreste "Mari, hans fästmö",
spilt av Greta
Almroth (15.04.1888-24.07.1981). "Söfren,
prästkandidat" vinner konkurransen, men han må da
altså gifte seg med den avdøde prests enke ""Margarete
Pedersdotter, prästänkan"", spilt av Hildur Carlberg.
Hun har bodd på prestegården i 60 år og har overlevd
tre ektemenn. "Söfren,
prästkandidat" hadde ikke tenkt på dette giftermålsproblemet
da ha nstilte som kandidat, får smuglet inn "Mari,
hans fästmö" inn på prestegården, og de to regner med
at den gamle snart kommer til å dø. Men sistuasjonen
blir efterhvert uuholdig for de to og en dag beslutter
de på å forsøke å skremme presteenken ved at han kler
seg ut som en djevel. Men "Margarete
Pedersdotter, prästänkan" blir ikke redd da hun
kjenner igjen prestens morgensko. En
dag blir "Mari, hans fästmö" alvorlig
skadet og "Margarete Pedersdotter,
prästänkan" pleier henne. En dag forteller "Margarete
Pedersdotter, prästänkan" forteller om seg selv og sin
første ektemann som hun elsket. Hun selv måtte da
vente i fem år før presteenken døde. De
to unge blir gripne av hennes historie og sin egen
situasjon og tilstår at de ikke er bror og søster, men
at de er forelsket i hverandre. En
dag tar hun den siste runden på gården og legger seg
så ned i sengen for å dø. "Prästänkan"
(1921) fikk en meget god mottakelse av både av
publikum og presse. I følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" skal anmelderne rost filmen
spesielt for den realistiske stil, den omhyggelige
innspilling og respekt for selve de minste detaljer.
Det var de som også omtalte filmen som et "etnografisk maleri". Hildur Carlberg
fikk meget god omtale for sin innsats, og det var
mange som beundret George
Schnéevoigt (23.12.1893-06.02.1961) for hans
fotografering. DIE GEZEICHNETEN (ELSKER
HVERANDRE) "Fra Norges dybe Dale gik Turen
til Berlins Stenørken. Jeg fik Tilbud om at
iscenesætte "Elsker hverandre" af Madelung, en
Opgave, der skænkede mig den Glæde at befatte mig
med et Arbejde, der har en soscial Mission ud over
den bare at underholde. Forøvrigt oplodes under
Arbejdet med denne Film mit Blik for den
Kendsgerning, at selv den kunstfærdigste Maske paa
Film er tom og intetsigende i Sammenligning med et
hvilkensomhelst ægte og usminket Ansigt - og det
usimkede Ansigt ikke kan trives Side om Side med den
sminkede." I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson"
erindrer han feil i forhold til sin fjerde film da han
i et intervju i 1922 fortalte, at det var ham selv,
som fikk ideen til å filmatisere Aage Madelungs
(05.07.1872-7.10.1947) roman "Elsker Hverandre"
(1912). Det skal her nevnes kort om
Aage
Madelung at han efter å
avtjent verneplikten bodde i Russland en periode hvor
han arbeidet som bonde. I følge "denstoredanske.dk"
skal han i 1897 reist tilbake til Nordrusland,
Vologda, hvor han bl.a. var representant og oppkjøper
for en rekke tyske og engelske storimportører. Det var
her han fikk kontakt med en rekke russiske
kulturpersonligheter som var forvist dit av politiske
grunner, bl.a. forfatteren Aleksei Mikhailovich
Remizov (Алексей
Михайлович Ремизов)
(06.07/24.06.1877-26.11.1957). Aage Madelung
skal, i følge Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", ha bodd i Russland i 17 år. Han skal ha
giftet seg med en russisk jødinne og skal selv ha
opplevd de hendelsene på nært hold som han beskriver i
sin roman, nemlig pogromene
i Russland i begynnelsen av århundrede. Roman
"Elsker Hverandre" (1912) ble, i følge
"denstoredanske.dk", skrevet ferdig under et opphold i
Zürich og i romanen skildrer han, uten å ta
stilling til rase- og jødespørsmåket, den første
russiske revolusjon i 1905. Boken ble en bestselger og, i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",
skal den ha solgt i 70 000 eksemplarer. Den russiske
avisen "Rjitsch" skal ha skrevet at det eneste man
kunne bearbeide forfatteren var at kjente for godt til
de miljøene som han hadde beskrevet i sin roman. Carl Th. Dreyer
skal på den dansk premieren den 07.02.1922 ha uttalt,
i følge "carlthdreyer.dk", til B.T.: ”Den ejer saa megen Spænding og
Menneskeskildring, at den egner sig fortræffeligt
for Film. Jeg har hørt Russere udtale, at den giver
et saa sandt Billede af russiske Typer og Tilstande,
at den for den Sags Skyld godt kunde være skrevet af
en Russer”. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at det var den realistiske
og dokumentariske aspektet ved romanen som tiltrakk Carl Th. Dreyer og
som i to av sine tidligere filmer begynte han å
arbeide med virkelige historiske personer og virkelige
hendelser. Med
utgangspunkt i romanen skrev han et filmmanus som bestod
av 231 deler. Han henvendte seg da til Otto Schmidt (), som
var direktør for filmselskapet "Primus-Film
GmbH" og som holdt til i Berlin. Dettte
filmselskapet produserte i perioden 1911 - 1929 11
filmer, den første i 1911 var "Die Benefiz-Vorstellung
der vier Teufel" med regi av Anders Wilhelm
Sandberg ()22.05.1887-27.03.1938, en nyinnsplling av "De
fire Djævle" (1911) med regi av Robert Dinesen
(23.101874-08.03.1972) og Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). Den
andre filmen var "Die Gezeichneten"
(1922). Det skal her nevnes at "filmportal.de" har
ført opp 1921 og det vises til året filmen ble
produsert og "det danske filminstitut" viser til året
filmen hadde premiere. Som vanlig forberedet Carl Th. Dreyer seg grundig før han begynte med filmopptakene
og før denne filmen skal han, i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ha forberedt seg ekstra i forhold til
dekorasjonene og atmosfæren. Som bakgrunnmateriale
samlet han sammen en stor mengede med fotografiske
dokumentasjonsmateriale. Han hadde også ansatt
dekoratøren Jens G.
Lind () som tidligere hadde hjulpet ham med
opptakene av "Blade af Satans Bog"
(1921). Videre fikk han hjelp av to russiske
emigranter, maleren Viktor
Aden (Viktor Bogdanovich Aden)
(??.1880-??.1942) og professor Krol (??-??), som
var arkitekt og stuk-fabrikant. "Die
Gezeichneten" (1922) ble spilt inn i løpet av
sommeren 1921 og, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", skal innspillingen har vart
i syv måneder . Atelier-opptakene
skal ha startet mandag 20.06.1921, noe som, i følge
"www.carlthdreyer.dk", kommer det frem av et note i et
brev av 19.06.1921, Carl Th. Dreyer
skrev til direktør Frost
på "Nordisk
Film Kompagni": "I morgen begynder jeg i Atelier'et. Jeg ryster som et Espeløv". Det var i
"Alhambra-studiene", som lå i Lankwitz i utkanten av
Berlin, at Carl Th. Dreyer
fikk bygget en mindre
russisk provinsby. Men han tok ikke bruk åpne
kulisser, men "ekte" bygninger for å skape det
autentiske miljø, som på den tiden var blitt hans
varemerke. Til
denne filmen hadde han valgt ut fortrinnsvis russiske
skuespillere til hovedrollen, og årsaken til dette
valget var ikke bare på grunn av utseende, men
spesielt fordi skuespillerne kom fra "Stanislavskijs
Moskva kunstnerteater". Det
skal her nevnes at "Stanislavskijs Moskva
kunstnerteater" (Московский художественный театр им. А. П.
Чехова)
ble grunnlagt i 1897 av Konstantin Stanislavskij
(05.01/17.01.1863-07.08.1938) og Vladimir
Nemirovitsj-Dansjenko (??-??).
"Stanislavskijsmetoden" går, i følge Wikipedia" ut på
at skuespilleren skal finne frem til og uttrykke ekte
følelser og opplevelser. Dette i motsetning til
tidligere hvor skuespillernes fremføringer av sine
rollers følelser og skikkelser var mer preget av
stereotype og maskepregede. Konstantin Stanislavskij mente
at skuespillerne heller skulle gå så inn i rollene og
at de skulle føler seg i ett med rollefigurene. Vsevolod Illarionovich
Pudovkin (28.02.1893-30.06.1953) skal senere
ha tillempet "Stanislavskijsmetoden" til
filmen. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at skuespillerne
fra "Stanislavskijs Moskva
kunstnerteater"
spilte med naturtro og autentisk enn tyskerne. Carl Th. Dreyer
skal ha ment at de tyske skuespillerne hadde problemer
med å legge fra seg sine svulstige og teatralske
spillestil, en metode han mente ikke
passet til filmen. Til forfølgelsesscene skal Carl Th. Dreyer ha
ansatt 600 statister som bestod av russere, som han
hadde hentet fra en flyktningsleier, og jøder fra
ghettoen i Berlin, hvorav mange også stammet fra
Russland. DER VAR EN GANG "Han er frem for nogen anden
Filmsmand i Skandinavien Idealisten, som gaar til
sit Arbejde med hellig alvor." Men
samtidig talte han i sin egen sak. Men
det tok ikke lang tid før Sophus Madsen (08.08.1871-??)
overtalte ham til å filmatisere et eventyr som skulle
minne om den type eventyr som Hans Christian Andersen
(02.04.1805-04.08.1875) hadde skrevet. De valgte Holger Drachmanns
(Holger Henrik Herholdt Drachmann) (09.10.1846-14.01.1908)
skuespill "Der var engang" (1885), syngespill som
inkluderte "Midsommervisen" (oppført 1887), som bygger
på Hans Christian
Andersens eventyr "Svinedrengen", utgitt første
gang i desember 1841. Filmen beholdt skuespillets tittel "Der
var engang" (1922) og "Sophus
Madsen Film" stod for produksjonen. Det skal
her nevnes at dette var den eneste filmen
produksjonsselskapet produserte av filmer. Filmen
ble spilt inn på et nytt atelier på
Taffelbays alle i Hellerup, et studio som Benjamin Christensen
(28.09.1879 - 01.04.1959) hadde fått innredet til sin
svensk-produserte filmen "Heksen". Denne
filmen regnes, i følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", som hans
svakeste arbeid, noe som kan skyldes at filmen ble
spilt inn under vanskelige arbeidsforhold. Årsaken til
de vanskelige arbeidsforholdene var produsentens leie
av atelier først gikk i orden en måned efter, at de
skulle ha startet med byggingen av dekorasjonene.
Denne forsinkelsen skyldtes Sophus Madsens
forhandlinger med det svenske selskapet om størrelsen
av leien. Resultatet av forsinkelsen var at det medførte
et stort tidspress da de medvirkende skuespillere fra
"Det kongelige Teater" kun var tilgjengelig i deres
sommerferie. Denne arbeidsituasjonen preget da også
innspillingsarbeidet slik at det gav, i
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer", "...hverken
festlig feriestemning eller eventyrstemning over
filmen." Som
ved sine tidligere filmer hadde Carl Th. Dreyer forberedet seg grundig, bl.a. i forhold til dekorasjonene, før han begynte med filmopptakene. Denne gangen hadde han, i
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer", fått en idé ved å bygge opp
dekorasjonene efter det kinesiske eskesystem. Tanken
bak denne metoden var ferdig med å filme i det
innerste og minste rommet, for så å rive ned veggene
og fortsette så i det utenomliggende for til slutt å
ende i den ytterste og største dekorasjonen, den
kongelige tronsal. Men denne planen fikk han ikke
fulgt på grunn av forsinkelsen og perioden
skuespillerne var tilgjengelige. Det store problemet
opp stod da xxxxx Men
det var ikke bare situasjonen under innspillingen som
påvirket resulatet, men også temaet som ikke lå riktig
for Carl Th. Dreyer. I
følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal han ha
sagt følgende under en samtale: "Den gav mig den bitre lære at
man ikke kan bygge en film op på stemninger alene.
Netop hvor filmen burde være taget til i dramatsik
styrke og spilmæssigt være kulminert i en stormfuld
kamp mellem to mennesker, stod handlingen stille som
en sommerdag uden vind. Jeg lærte af den film, at
mennesker først og fremst interesserer sig for
mennesker." "Der
var engang" (1922) var
basert på Holger Henrik Herholdt
Drachmanns (09.10.1846-14.01.1908)
skuespill "Der var engang" (1885)," syngespil inkl.
Midsommervisen", som igjen bygger på Hans Christian Andersen
(02.04.1885-04.08.1875) eventyr "Svinedrengen",
utgitt første gang i desember 1841. I følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer" lå verdien i Holger Henrik Herholdt
Drachmanns
skuespill i replikkenes lyriske stemning, og av den
grunn var det nærmest umulig å overføre skuespillet
over til stumfilmen med sine klare begrensinger av
dialoger. For at en eventyrfilm skal bygges på
stemninger, må de ha en større psykologisk seriøsitet
og inneholde en dyptgående indre spenning, eller
motsatt ved å være preget av en naiv og folkelig enkel
ironi. For Carl Th. Dreyer lå
den psykologiske vinklingen naturlig for ham, men
dette kunen han ikke finne i dette skuespillet. Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) hevder i "bok om Dreyer" at
den naive ironien i filmen ble representert gjennom Peter William Jerndorff
(24.11.1842-23.12.1926) tolkning av sin rolle "Kongen
af Illyrien". I følge "www.dfi.dk" medvirket
Peter
Jerndorff i én film, "Der
var engang" (1922),
hvor han i rollen som "Kongen af Illyrien" "yder en formidabel præstation." MICHAEL I
et notat til Ebbe Neergaard
skal Carl Th. Dreyer ha
skrevet følgende om "Michaël"
(1924): "Under arbejdet med denne film opdagede jeg, at der var en ganske bestemt nuanceforskel mellem et spil, der var bygget op under intelligensens kontrol - og det f ø l t e spil, hvorunder skuespilleren havde kunnet eliminiere alle andre følelser end netop den ene følelsessammensætning, spillet krævde. Og jeg indså, ar instruktøren havde en ganske klar og betydningsfuld opgave, der består i at korrigere skuesplleren udefra og lede ham mod målet, som i de store nærbilleder må være forglemme sig selv, at lukke af for forstanden og lukke op for hjertet." I
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har
Carl Th.
Dreyer beskrevet filmen følgende: "Jeg fik med Herman Bangs
"Michael" rig Anledning til at udnytte mine netop
indvundne Erfaringer, thi "Michael" blev - og
maatte, hvsi det skulde lykkes - blive til et
Kammerspil paa film. Intet i denne Film er af
betydning, udover de sjælelige Konflikter, hvis
dramatiske Forløb alene afpejledes i fine, mimiske
Virkninger, der kun kunde gengives i Nærbilleder. I
løbet af Arbejdet med denne fFilm lærte jeg at
stræbe efter, at hvert enkelt Spil var ægte, var
følt. Jeg opdagede, at det var en ganske bestemt
Nuanceforskel mellem et Spil, der var bygget op
under Intelligensens Kontrol - og det følte Spil,
hvorunder Skuespilleren havde kunnet borteliminere
alle andre Følelser end netop dene ene
Følelsessammensætning Spillet krævde. Og jeg indsaa,
at Instruktøren havde en ganske klar og
betydningsfuld Opgave, der bestaar i at korrigere
Skuespilleren udefra og elde hen mod Maalet som i de
store Nærbilleder maa være at glemme sig selv, at
lukke av for Forstanden og lukke op for Hjertet. Det
er det, der i gamle Dage hed at gaa i sin Rolle."
I
følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyers
kontakt med Erich Pommer
stamme fra en noe uheldig episode, da han forrige gang
var i Berlin for å finne en produsent til sin
film "Die Gezeichneten"
(1922). Problemet den gang var at Erich Pommer hadde
latt Carl Th. Dreyer
vente forgjeves i et par timer og det endte da med at
Carl Th.
Dreyer hadde gått og
henvendt seg til "Primus-Film GmbH"
(Berlin). Senere skal Erich Pommer ha
sendt en unnskyldning og uttrykt et ønske om et
fremtidig samarbeide ved en annen anledning. Dette
samarbeide kom i gang ved innspillingen av Herman Bangs
(20.04.1857-29.01.1912) roman ""Mikaël" (1904). det
var Erich Pommer som hadde foreslått
roman, da Herman Bang var
en meget lest forfatter i Tyskland. Thea von Harbou
(27.12.1888-01.07.1954) var fast manuskriptforfatter
hos "Universum-Film AG"
(UFA) og av den egenskap skulle hun lese igjennom alle
dreibøker. Men i forhold til manuskriptet til "Michaël"
(1924)så aksepterte ikke Carl Th. Dreyer
hennes rettelser av hans manuskript, noe Erich Pommer uten
noen diskusjoner lot ham rette tilbake igjen. Men i
følge "www.filmportal.de" er både Thea von Harbou og
Carl Th.
Dreyer oppført som
manusforfattere. Benjamin Christensen
fikk tildelt hovedrollen som "Claude Zoret" da den
opprinnelige tiltekte skuespilleren, Albert Bassermann
(07.09.1867-15.05.1952) på det tildspunktet ikke var
ledig. Jeg antar at han på dette
tidspunktet var opp med å spille i den todelte filmen
"Helena. 1. Teil: Der Raub der Helena" (1923/1924)
og "Helena. 2. Teil: Der
Untergang Trojas" (1923/1924).
Årsaken til valget av Benjamin Christensen
var, i følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", at han på den
tiden var meget populær hos Erich Pommer, og
som i 1923 hadde produsert filmen "Seine Frau, die
Unbekannte" (1923) hvor Benjamin Christensen
hadde regien. Carl Th. Dreyer fikk frie hender av Erich Pommer under innspillingen av "Michaël" (1924) noe som førte til at regissøren stort sett fikk velge de skuespillere han ønsket, men Erich Pommer skal, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", skal ha stilt seg undrende til valget av den unge ukjente skuepilleren fra "Deutsches Theater", den senere berømte Grete Mosheim (08.01.1905-29.12.1986), i rollen som "Frau Adelskjold". I følge "www.filmportal.de" debuterte hun som filmskuespiller med denne filmen. I følge "www.filmportal.de" var det flere skuelspilere som debuterte debuterte i denne filmen. Det var også Didier Aslan (Didier Aslan-Zumpart) (??-22.01.1984) med rollen "Herzog Monthieu", og Wilhelmine Sandrock (05.02.1861-??.11.1948) i rollen som "Herzoginwitwe". Med utgangspunkt i opplysningene hos "www.filmportal.de" var det tre skuespillere som debuterte i denne filmen. Kameramannen Karl Freund (16.01.1890-03.01.1969) debuterte som skuespiller i rollen som "Kunsthändler Leblanc", men dette var også hans eneste film som skuespiller og jeg har derfor ikke med ham i oversikten over debutanter da han ikke fortsatte som skuespiller. I
"Michaël"
(1924) hadde Carl Th. Dreyer, i
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer", planer om flere
kjørebilder, såkalte "travellings", men på dette
tidspunktet var kameramannen Karl Freund
opptatt med sin neste film, Friedrich Wilhelm Murnaus
(28.12.1888-11.03.1931) film "Der
letzte Mann" (1924) og han ville sine
fotografiske nyutvinnger til denne filmen. Det skal
her nevnes at sammen med kameramannen Guido Seeber
(Friedrich Konrad Guido Seeber)
(22.06.1879-02.07.1940) hadde Lupu Pick på et
tidligere tidspunkt utviklet et "frigjort" kamera,
"die entfesselte Kamera". Dette videreutviklet Friedrich Wilhelm Murnau
(Friedrich Wilhelm Plumpe) (28.12.1888-11.03.1931)
sammen med kameramannen Karl Freund. Karl Freund var
en meget aktiv kameramann og i perioden rundt
innspillingen av "Michaël"
(1924) hadde han allerede filmet "Die
letzte Sensation des Zirkus Farini" (1923)
med regi av Uwe Jens
Krafft (??-12.121929), "Die
Austreibung. Die Macht der zweiten Frau"
(1923) og "Die
Finanzen des Großherzogs" (1923/1924)
begge med regi av Friedrich Wilhelm Murnau. Av
den grunn måtte Carl Th. Dreyer
også ansette kameramannen Rudolph Maté (21.01.1898-26.10.1964)
til utebildene. Carl Th. Dreyer
skulle fire år senere bruke samme kameramann i sin
franske film "La
passion de Jeanne d'Arc" (1928) og
fransk-tyske filmen "Vampyr"
(1932). Som
i sine tidligere filmer la Carl Th. Dreyer
også her stor vekt på dekorasjonene og atmosfæren
i "Michaël" (1924)
var preget av den stilen, som var typisk for
denne tiden.
Dette var, i følge Ebbe Neergaard en
retning som mange kunstnerer sverget til. I
filmen fremstiller Carl Th. Dreyer
mesterens hjem ut i fra et moderne innrettet kloster,
og åraken til dette valger er, i følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", at det på
begynnelsen av 1900-tallet var på mote blant franske
kunstnere å kjøpe eller leie klostere som de bosette
seg i. Det er mulig at Herman Bang i
sin skildring av "Claude Zorets" hjem i "Mikaël"
(1904) har vært inspirert av besøk
i et slikt kunstnerhus, muligens hos maleren Claude Monet
(Oscar-Claude Monet)
(14.11.1840-05.12.1926), som i en periode bodde i en
gammel prestegård. Det klostret, som Carl Th. Dreyer
skal ha hatt i tankene i forbindelse med
filminnspillingen, var det berømte "Le couvent du
Coeur Sacré" i Avenue des Invalides, nå "Rodin-museet",
et kloster han selv ikke hadde besøkt, men som han
hadde hørt og lest om. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) kommer i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" inn på en interessant teori
om hvorfor Carl Th. Dreyer
filmmatiserte Harman
Bangs roman "Mikaël"
(1904). Som tidligere nevnt, er hans tobindsbiografi
noe kontroversiell i forhold til at han er veldig
tydelig på å trekke inn Carl Th. Dreyer
barndom og oppvekst i hans filmer. Men samtidig har en
flere interessante forklaringer på hvorfor Carl Th. Dreyer
spilte inn denne filmen, og av den grunn velger jeg å
ta med hans teori. Det skal nevnes at jeg ikke har
funnet andre kilder som har trukket paralleller til
romanen kontra Carl Th. Dreyers
eget liv. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998)
starter med å stille spørsmålet om hva det var som
fikk Carl Th. Dreyer til
å filmatisere denne roman, en film som skilte seg ut
fra hans øvrige produksjoner. Alle hans filmer, før og
efter "Michaël" (1924),
handlet på en eller annen måte om mannens utnyttelse
av kvinnen, mens "Michaël" (1924)
handler om mannens utnyttelse av mannen. Men samtidig
er denne utnyttelsen gjensidig, for "Claude Zoret" får like
mye av "Eugène
Mikaël" ved at han bruker ham som modell, som "Mikaël"
får ut av "Claude
Zoret" ved å stjele fra ham. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" viser her til det Jean Sémolués
(??-??) skriver i sin bok "Dreyer" at rollen som
"Prinsesse Zamikow" hører "...med sine kunstige manerer,
sin skabagtigehed, sine strålende kjoler,
rædelsfulde hatte og fugleskræmselsvifter, slet ikke
hjemme i Dreyers univers". Denne kvinnerollen
skiller seg ut fra de andre kvinnerollene ved at hun
er mer intrigant. Men selv om denne filmen skiller seg
fra Carl Th. Dreyers
andre filmer, så skal han ved flere anledninger ha
sagt, at det var en av de filmer, han selv satte pris
på. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998)
neste spørsmål er hvorfor Carl Th. Dreyer
føler seg så sterkt knyttet til denne filmen, som var
så lite typisk for hans andre produksjoner. Svaret er
flerdelt der noe av det skyldtes hans sympati for Herman Bang, for
liksom Holger Henrik
Herholdt Drachman, var også Herman Bang en
outsider, en mann, som ble latterliggjort og som, i
følge "www.litteratursiden.dk", var
vittighedstegnernes yndlingsoffer og ble kalt ”Jomfru
Hermine Bang” eller ”Frøken Bang”. Forskjellen på de
to dikterne var at Herman Bang
slet med sin homoseksualitet, en legning som på den
tiden ble betraktet som vanværende. Under
sedelighetsskandalen i Danmark i 1906 - 1907 fortsatte
pressen sin nærmest heksejakt mot Herman Bang. I
følge "wikipedia" skal forfatteren
Johannes Vilhelm Jensen
(20.01.1873-25.11.1950) ha
kommet med et av de mest perfide
angrepene på Herman Bang og
i 1906 skrev han en kronikk i "Politiken"
med titlen ”Samfundet og Sædelighedsforbryderen”.
Årsaken til dette voldsomme angrepet kan bl.a. skyldes
at han selv var beskylt for å være homoseksuell, noe
han skal ha avvist med bokstavelig vold. Om Herman Bang
uttalte han: "En meget kendt Forfatter, der i
øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent,
er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og
snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe
nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider
formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til
en Løjtnant." Selv
om det straks var en krets av venner som straks slo
ring om Herman Bang, og mange av hans
forfatterkollegaer fordømte Johannes Vilhelm Jensen, som ble truet
med eksklusjon av
"Forfatterforeningen", skal saken ha gått hardt inn på
Herman Bang.
I januar 1907 skal han ha skrevet følgende til en
venn: Den
andre forklaringen var Carl Th. Dreyer,
som i motsetning til Herman Bangs
identifisering av rollen "Claude Zoret",
identifiserte seg med rollen som "Eugène
Mikaël". Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) begrunner denne påstanden i sin bok
"Carl Th. Dreyer, født Nilsson" med
at romanen handler om en adoptivsønns mangel på
takknemlighet. Overført til Carl Th. Dreyers eget
liv kan man se en pararell til typograf Carl Th. Dreyer,
som i likhet med "Claude Zoret", fikk et
sørgeligt endelikt, såvel seksuelt som
følelsesmessig ble hans liv en fiasko. Han kunne
ikke få barn, aksepterte å adoptere sin datter fra
første ekteskap, en datter som reiste hjemmefra, så
fort hun kunne. Så adopterte han en sønn som han
oppkalte efter seg selv, Carl Theodor, men han
klarte aldri å få god kontakt med gutten, også han
flyttet ut så tidlig han kunne. Efter bruddet i 1906
hadde ikke sønnen lenger kontakt med sine
adoptivforeldre. Hjemme satt typografen alene med
sin dominerende kone, en kvinne som bestemte alt
derhjemme. All sin fritid brukte han på sin
sykkelklubb, men den ene intressen var ikke nok til
å utfylle et menneskets liv. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder her at han var
kommet i en situasjon at han ikke lenger hadde noe å
leve for.
Spørsmålet
i denne sammenheng som Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) stiller
er hvorfor Carl Th. Dreyer
ikke besøkte sin adoptivfar under sykeleiet. Svaret
kan være at han ikke forstod, hvor alvorlig syk faren
var, eller så kan det ha værrt at han også simpelhen
ikke hadde tid og derfor utsatte besøket til senere.
Men så en dag var det for sent, han hadde latt sin
adoptivfar ligge og dø, uten å ta avskjed med ham. Det
er her Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) kommer med sin teori ved å koble
denne hendelsen med hendelsen i filmen der "Claude Zoret" ligger
for døden og "Eugène
Mikaël"
får overbrakt budskapet om adoptivfaderens nært forestående død, mens
han ligger i "Fürstin
Zanikow" armer. Men han gidder
ikke engang å reise hjem til ham. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder at hendelsen med
sin stefar må ha plaget ham, for faren skal ikke ha
vært et dårlig menneske. Hans eneste feil var, at var
svakere enn sin kone, noe som man ikke kunne bebreide
ham. Det var ut i fra disse opplysningene at Carl Th. Dreyer
beskjeftiget seg med Herman Bangs
roman og hvorfor han identifiserte seg med "Eugène
Mikaël".
Akkurat som "Eugène
Mikaël" hadde heller ikke Carl Th. Dreyer
vist sin velgjører noe takknemmelighet eller en
smule varme, selv ikke på hans dødsleie. Akkurat
som "Eugène Mikaël" hadde han
overgått sin adoptivfader i faglig hensende. En annen
interessant detalje, som Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hadde fått fra en av Marie Dreyers
efterkommere, var at da den unge Carl Th. Dreyer
reiste fra sine adoptivforeldre, skal han ha tatt noen
av deres malerier med seg, og selv om de skal ha bedt
ham instendig om å levere dem tilbake, gjorde han det
aldri. Når han derfor velger å filmanitisere Herman
Bangs roman "M" og ikke Jens Peter Jacobsens
debutroman "Fru Marie Grubbe"
(1876) med undertittel " Interieurer fra det syttende
Aarhundrede", var at han hadde noe til felles med "Eugène
Mikaël" og fordi han identifiserte seg med den
fortapte sønn. Konklusjonen til Martin Drouzy (??.1923-??.1998) er at man kan betrakte "Michaël" (1924) som et uttrykk for en sen anger, en posthum æresoppreisening. Med "Michaël" (1924) hadde Carl Th. Dreyer laget en film om sitt forhold til sin adoptivfar. "Michaël" (1924)
hadde
premiere 26.09.1924 på "U.T. Kurfürstendamm" i
Berlin og fikk en god omtale. I følge
"www.carlthdreyer.dk" skrev avisen "Nachtausgabe" bl.a.
følgende: "Eine
meisterhafte Filmleistung im Bildchen und in der
Darstellung." Avisen "Berliner Börsen
Zeitung" skrev følgende: "Lichtbildbühne" skrev
bl.a. følgende: DU SKAL ÆRE DIN HUSTRU "...de faa Æstetikere, der har
Bøgerne staaende i Svindelæder med Guldsnit i
Bogskabet, men for at bringe Digterens Tanker ud til
de Tusinde, der ikke kender ham." Den andre utfordringen var i forhold
til dekorasjoner og personer, hvordan skaper man et
miljø, som harmanoniserer med personene og uttrykker
deres indre liv? Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl Th. Dreyer i sin neste film "Du
skal ære din Hustru" (1925) har søkt og
undertiden kommet inn på løsningen. Ut i fra en
helthetlig vurdering av Carl Th. Dreyers filmer så
hevder Martin Drouzy (??.1923-??.1998) at
man efter "Du skal ære din Hustru"
(1925) kan se at da hadde funnet løsning på sin
problemstillinger og at han nå behersket sitt uttrykk så
sikkert, at man kan betrakte denne filmen som "det fuldendte udtryk for
psykologisk realisme på stumfilmens tid." Arbeidet med denne filmen
førte Carl Th.
Dreyer tilbake til Danmark hvor han
regisserte den for produksjonsselskapet "Palladium".
Ved siden av regien stod han for manuset og
produksjonsdesign. I
følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957)
"bok om Dreyer" kan denne filmen betraktes som Carl Th. Dreyers mesterstykke
og representerte en dreining i hans produksjon.
Forskjellen mellom hans tidligere filmer og denne var at
han før denne filmen hadde basert sine filmer på det
"litterrære" der han valgte sitt stoff til sine filmer
efter dets tankemessige betydning og frem den litterære
tyngden i sine filmer. I "Du skal ære din Hustru"
(1925) har derimot beget seg bort fra den litterære
vinkling og formet nå sitt stoff mer filmisk. "Du
skal ære din Hustru" (1925) er basert på Svend Rindoms (Svend
Peter Christian Rindom) (30.6.1884-10.12.1960) skuespill
"Tyrannens Fald" (1919). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998)
"Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skildrer "Tyrannens
Fald" (1919) den unge kvinne "Ida Frandsens"
undertrykkelse og ufrihet i sitt ekteskap. Hun er mor
til to barn og er gift med en egoistisk og tyrannsik
ektemann. Situasjonen i hjemmet sliter henne helt ut og
hun er nær et sammenbrudd, men så griper ektemannens
tidligere barnpike "Mads" inn og råder henne til å reise
hjemmefra en stund. Mens "Ida Frandsen" er borte
overtar den gamle kvinnen tar snart over styringen av
hjemmet, men støter først sammen med "Viktor", som efter
mislykket opprør gir opp og overgir seg. I denne
perioden begynner han å forstå sin egen adferd og
hvordan han har behandlet sin hustru og han erkjenner
sin egen egoisme. efter denne selverkjennelse kan de
planlegge "Ida Frandsens" hjemkomst, en
begivenhet som er blitt lettere også fordi hennes mor
har sikret "Viktor" en plass i provinsen, slik at
familien nå kan leve en mindre stresset tilværelse.
Skuespillet ender med at "Ida Frandsen" under jubel
vender tilbake til sin plass i familiens skjød. Både
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" og Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" kommer i sine
respektive bøker inn på at "Tyrannens
Fald" (1919) minnet Carl Th. Dreyer om
sin egen barndom, og i hans filmutgave av stykket kan
man finne flere likhetstrekk fra hans egen barndom.
Eksempel på dette er den toværelsesleiligheten, som
han omhyggelig konstruerte til opptakene, minner
sikkert om en av de mange leilighetene, han selv bodde
i som barn og ungdom. Et
annet eksempel er kjernefamilien som består av "Viktor
Frandsen, finmekaniker", "Ida, Viktors kone", "Karen,
Viktor og Idas datter" og den lille sønnen som alle
representerer familien Dreyer med Carl Theodor Dreyer,
Marie, Valborg og den
lille Carl Th. Dreyer. Men i motsetning til teaterstykket har
også Carl Th. Dreyer tatt med et spebarn,
dette for å få en mer gang i handlingen. Visse scener
er inspirert av hans barndom, f.eks. er den scenen
hvorden lille gutten blir straffet ved i bli satt i
skammekroken uten middagsmat, med ansiktet rettet mot
veggen og hendene på ryggen. Carl Th. Dreyer
legger her en replikk i munnen på "Viktor
Frandsen, finmekaniker": "Saadan en Lømmel, som ikke
gør Nytte for den Føde, han faar ... uvorne Knægt!" Nesten hele filmen utspiller seg i en to-værelses lejlighet, inkludert et par scener fra husets vaskekjeller, hvor "Ida, Viktors kones" vasker tøy og loftet hvor hun henge opp tøyet. Unntaket er den eneste utendørsscen i filmen viser "Viktor Frandsen, finmekaniker" vandre rundt om i gatene. Det var Carl Th. Dreyer som var produktionsdesigner for filmen og det var han som stod for dekorasjonene, og i følge "www.carlthdreyer.dk" fikk han bygd opp en Christianshavner-leilighet i "Palladiums atelier", en leilighet som både hadde innlagt vann og lys og en kakkelovn med ekte ild. Filmen ble spilt inn
i perioden lørdag 21.03.1925 til onsdag 15.07.1925
og tok mindre enn 14 dager enn beregnet og i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998)
"Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han ha uttatlt
tidsbesparelsen var "bl.a.
fordi jeg gerne vil have slaaet en Pind igennem den
Opfattelse, at jeg altd er for længe om mine Film."
Denne
danske hverdagsfilmen var, i følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer", i stilen en av de første "franske" filmer som
tok for seg temaet "hverdagen uner mikroskop", der
hverdagen plutselig endres til et drama av
lidenskaper, for så å bege seg tilbake til det rolige
igjen. Det var denne hverdagsnære stil, som omtrent et
tiår senere skulle danne retning for den nye franske
retning og som gav fransk film et verdensry. Slik jeg
forstår Ebbe Neergaard i
hans bok, var det denne filmen som "var allerede klart udarbejdet i
dette danske arbejde." Filmen hadde stor
suksess i Frankrike og ble i løpet av tre uker vist på
57 teatre i Paris. En
artikkel i "Berlingske Tidende" den 17.02.1926 skal ha
bekreftet teorien om filmen skulle danne
grunnlag for den nye franske retning. Den
danske korrespodenten i Paris skal ha referert til at
et "blad" skal ha spurt direktøren for "Compagnie
francaise Mappamond-Film", hr
Caval (??-??)
om han trodde, at "Du
skal ære din Hustru" (1925), ville få noen
innflytelse på den filmproduksjonen, og da i en retning
som gjorde den mer psykologisk orientert. Til dette skal
han ha svart at ut i fra de franske regissøres
ualminnelige interesse for filmen, kom det nok de å bli
tilfelle. De franske regissørene skal ha overveldet ham
med komplementer og lykkeønskninger i anledning av
filmens innførsel i Frankrike. Resultatet av denne suksessen var at filmutleieselskapene også begynte å interessere seg for hans tidligere filmer. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal et selskap i Sverige ha kjøpt rettighetene til "Michaël" (1924) og efter premieren i Stockholm et måneder siden fikk den god kritikk. Det samme hendte i London hvor den første gang ble vist i januar 1927. I
Danmark fikk "Du skal ære din Hustru"
(1925), i følge "www.carlthdreyer.dk", en
positiv motagelse og efter premierevisningen den
05.10.1925 på "Palladium" skal det, i følge
anmelderne, skal tilskuerne ha gitt et stort bifall
til filmen. Filmen skal ha blitt vist i tre uker i
"Palads". Anmelderne i København skal ha fremhevet Carl Th. Dreyers sans for detaljene og casting.
I følge "www.carlthdreyer.dk"
skal det ikke ha blitt gitt så mye spalteplass på "Du
skal ære din Hustru" (1925), men anmelderne
skal ha roset filmens skuespillerprestasjoner, og især
Mathilde Nielsens
(26.10.1858-11.09.1945) innsats som "Mads, Viktors
gamle barnepige" ble fremhevet. Omkring midten av
januar 1926 hadde filmen premiere i Paris og i 72
franske provinsbiografer. De franske anmelderne skal
ha vært meget fornøyde med filmen og skrevet meget
gode anmeldelser og "www.carlthdreyer.dk"
hevder at det var først med "Du
skal ære din Hustru" (1925) at Carl Th. Dreyer opplevde
å få en stor suksess. GLOMDALSBRUDEN "Endnu engang vendte jeg tilbake til Norge og til svensk film, idet jeg for svensk Regning optog Bulls "Glomdalsbruden" i Norge med tp nu afdøde vidunderlige Skuespillere, Stub Wiberg og Harald Stormoen som den rige Bonde og den fattige Bonde, hvis Børn elsker hinanden. De to Bønder bor paa hver sin Side af Elven, den rige i Dalføret, hvor Birk og Bøg løves - den fattige paa Klippesiden, hvor Jorden er sparsom og ugæstmild selv imot Fyr og Gran. Jeg gennemførte, at den fattige Gaardmandssøn Filmen igennem vistes i barske Omgivelser og den rige Bondedatter omgivet af en blidere Naturs Ynde - han paa baggrund af Fyr og Gran, hun paa en BAggrund af Birk og Bøg. Hun selv var slank og smidig som en Birk, han sejg og haard som en lavstammet Gran. Det var Tanken fra min første Film: at karakterisere Mennesker ved deres Omgivelser - om igjen, bare udsat for stort Orkester." "Glomdalsbruden"
(1926) er, i følge "www.wikipedia.org",
basert
på Jacob Breda Bulls
(28.03.1853-07.01.1930) roman "Glomsdalsbruden" (1907) og "Eline
Vangen" (1906), og Carl Th. Dreyer har
skrevet filmmanuset. I forhold til denne informasjonen
har jeg funnet forskjellig informasjon og efter en
henvendelse til Lisbeth
Richter Larsen (??-), ved "Det Danske
Filminstitut", som har rettet opp informasjonen på "www.carlthdreyer.dk",
er filmen basert på roman
"Glomsdalsbruden" (1907) og enkelte
handlingselementer fra "Eline Vangen" (1906). "Glomdalsbruden" (1926) ble spilt inn i Norge, i følge "www.carlthdreyer.dk", i løpet av noen uker i sommeren 1925. I motsetning til sine tidligere filmer, hadde Carl Th. Dreyer, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", denne gangen ikke hatt tid til å utarbeide et manuskript. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer i et intervju med "Berlingske Tidende" den 15.04.1926 ha forklart tidspresset som årsak til at han denne gangen ikke forberedet seg grundig til forarbeidet til filmen. Av den årsak ble filmen nærmest inprovisert direkte fra tekstene i Jacob Breda Bulls fortellinger, men han skal ved siden av også ha brukt en liste med scenegjennomgang. Til avisen sa han at: ”Filmen maatte laves på staaende Fod fra Dag til Dag uden noget Manuskript” Utendørsscenen
ble tatt opp i Øvre Rendal og innendørsscenene
er tatt opp i en lagerhall i Akershus festning. "www.carlthdreyer.dk"
viser til kilden "Drum og Drum" (2000) at den
dramatiske slutscene er tatt opp i Glomma. I forbindelse
med denne sluttscenen sammenligner Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" scenen
med David Wark
Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) og
cowboyfilmene, der helten svømmer igjennom den rivende
elven for redde sin elskede. Til denne scenen var det
bestilt en stand in som skulle utføre svømmeturen for Einar Sissener
(Einar Rasmus Krag Schnitler Sissener)
(21.09.1897-04.03.1968), men det viste seg at
vedkommende ikke våget dette, og det er derfor Einar Sissener som
selv virvler avsted mellom stenblokkene i elven og til
slutt ned et vannfall. Innendørscene er, i følge "www.carlthdreyer.dk",
at Carl Th.
Dreyer selv i et avisintervju
skal ha hevdet at diss opptakene var noe forhastet
arbeide. Årsaken er at det kun var satt av noen få dager
til casting av skuespillerne og det førte til at
opptakene måtte lages på stående fot fra dag til dag,
dette uten støtte av manuskript. Om
hendelser
under filminnspillingen skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985)
følgende
i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:
"Iscenesetter var den kjente
danske filmregissør Carl Th. Dreyer, og det fortelles
mange pussige småhistorier om hans fullstendige
ubekjentskap med et norske bondemiljø. Imidlertid var
det en mann som visste hvad han vilde allikevel. Han hadde bl.a. satt sig i
hodet at han skulde ha en hvit hest til nogen av
scenene, og inspisent og rekvisitør blev sendt ut på
ekspedisjoner over hen Østerdalen. Men alt var forgjeves, en
helt hvit hest var det umilig å oppdrive. Da tar til
slutt inspisienten i sin fortvilelse til den utvei å
hjelpe litt på naturen. Og ved hjelp av en bøtte
maling fremtryller han en hest så skinnende hvit som
nogen kan ønske sig den. Denne hesten blir så sendt
opover til regissør Dreyer som befant sig en halv mil
eller så oppe i dalen. En stund efter må
inspisienten i telefonen. Det er regissøren, og han er
ikke blid. -Hvad i all verden mener De
med dette, mann! Jeg bad Dem skaffe mig en hvit hest,
og De sender mig en sebra! Det viste sig at hesten nok hadde svettet av sig endel av den fine hvite malingen underveis." De danske anmeldelser av "Glomdalsbruden"
(1926) var, i følge
www.carlthdreyer.dk" stort sett positive, men aviserne
skrev ikke så mye om filmen. "Berlingske Tidende"
omtalte filmen som ”…
en stor og behagelig Overraskelse” og skribeten
slår fast, at
”… den gjorde megen
Lykke”. I
følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14,
den 02.04.1932, "Et
norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på
havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985)
var dette den filmen som gjorde mest lykke i 1926. LA
PASSION JEANNE D˙ARCE Det var
det franske produksjonsselskapet "Société
générale de Films", i følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", som skal ha
henvendt seg til Carl Th. Dreyer efter
hans film "Du skal ære din Hustru"
(1925), fansk tilttel "Le Maître du logis", fikk stor
suksess i Frankrike. Carl Th. Dreyer skal
allerede i 1926 hatt kontakt med "Société
générale de Films" i
forbindelse planene om innspillingen av "La
Tosca" (1926). "www.carlthdreyer.dk" viser
her til kilden Martin
Drouzy "Kildemateriale til en biografi om
Carl Th. Dreyer" (1982) der det kommer frem at Carl Th. Dreyer i
1926 skal ha skrevet et manuskript på grunnlag av Victorien Sardous
(05.09.1831-08.11.1908) drama "La
Tosca" (1887), men filmen ble adri spilt da han
tilsynelatende ikke skal ha blitt enig med produsenten
om selve utformingen av filmen. Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om
Dreyer" at uenigheten gikk ut på at "Société
générale de Films" insisterte på at dette
skulle være en operafilm, mens Carl Th. Dreyer ville
lage et drama. Av den årsak ble ikke "La Tosca" (1926) spilt inn.
Men selv om dette filmprosjektet strandet,
skal produksjonsselskapet, i følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer", ha gitt ham tilbud om å velge
mellom tre store kvinneskikkelser som emen for hans
neste film. Valget stod mellom Caterina de’ Medici
(Caterina Maria Romula de’ Medici)
(13.04.1519-05.01.1589), Marie Antoinette
(Marie Antoinette Josèphe Jeanne de Habsbourg-Lorraine)
(02.11.1855-16.10.1793) og Jeanne d'Arc
(ca 06.01.1412-30.05.1431). Carl Th. Dreyer valgte da
den siste. Til
rollen som "Jeanne" fant Carl Th. Dreyer efter
flere måneders leting i Paris den 34 år gamle
teaterskuespilleren Maria Falconetti (Renee Jeanne
Falconetti) (21.07.1892-12.12.1946). Hun var kjent fra
Paris-scenene og var knyttet til "Comédie-Française",
et teater som er Frankrikes nasjonalscene og Europas
eldste nasjonalteater, grunnlagt 1680 etter ordre fra
Ludvig 14. Av tidligere filmerfaringer hadde hun bare
medvirket i "La Comtesse de Somerive"
(1917) med regi av Georges
Denola (Georges Samson Denola)
(19.08.1865-??.1944) og Jean Kemm (Jules Adolphe Félix Bècheret)
(15.05.1874-??.1939), samt kortfilmen "Le
clown" med regi av Maurice de Féraudy
(Dominique Marie Maurice de Féraudy)
(03.12.1859-12.05.1932), hvor hun spiller seg selv. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha fortalt om sitt første møte med Maria Falconetti i hennes leilighet på Champs Élysées, at han bak hennes kokette vesen og sminken i en luksusleilighet, så en alvorlig kvinne som kjente til motgang og ledelse. Han skal ha skrevet at "Gennem sminken anede jeg trækkene hos en pige fra Lorraine." Men
det var med denne rollen at Maria Falconetti
ble, i følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer",
legendarisk. "La passion de Jeanne d'Arc"
(1928) nevnes i all filmlitteratur og hennes
skuespillerprestasjon som "Jeanne" regnes som en av
de største, som er sett. Dekorasjonene
til innedørsscenen ble, i følge "www.carlthdreyer.dk", i
en tom verktøyshall, som tilhørte Renault-fabrikken, i
Billancourt. Utendørscenene ble tatt opp på en mark i Petit-Clamart,
en forstad sydøst for Paris. På denne marken bygde de en
sammenhengende dekorasjon, som skal ha vært på størrelse
med Kgs, Nytorv, og sakl ha bestått av kirke, små smale
gater med skjeve hus, bymur me vakttårn og vindebro,
omgitt av en voldgrav. Som bygningsmateriale brukte de
betong og kraftig tømmer og dekorasjonene skal ha blitt
bygd så solig at, i følge regiassistenten Ralph Christian Holm
(24.10.1904-08.06.1983), måtte de sprenge dekorasjonene
med dynamitt, da de skulel rydde området efter
opptakene. På grunn av de spesielle
kamerainnstillingene, som preger filmens visuelle
uttrykk, fikk Carl Th. Dreyer og hans fotograf Rudolf Mathé
(21.01.1898-27.10.1964) gravet løpeganger og huller slik
at de kunne stille kameraet så lavt som mulig. Carl Th. Dreyer startet
opptakene av "La passion de Jeanne
d'Arc" (1928) tirsdag 17.05.1927 og
manuskriptet ble stort stort sett spilt inn i
kronologisk rekkefølge. I følge www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyers arbeidsmetode ha vært
en stor prøvelse for skuespillerne, der de hver dag
møtte opp, iførte seg kostymer, og ventet. I følge Martin Drouzy, "www.carlthdreyer.dk"
oppgir ikke her boktittel, skal det bare ha vært brukt
for skuespillerne hver tiende dag eller skjeldnere, og
hver scene ble tatt opp 5-10 ganger. Filmopptaken pågikk
i litt over et halvt år. I følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "En
Filminstruktørs Arbejde. Carl Th. Dreyer og hans ti
Film" varte arbeidet, fra påbegynnelsen av manuskriptet
i oktober 1926, til filmen lå ferdigklippet, i omkring
ett og et halvt år. Klippeperioden
skal ha strakt seg over flere måneder, og råfilmlengden
på 85.000 meter ble redusert ned til ca 2.400 meter
ferdigklippet film, med omtrent halv annen time.
"www.dfi.dk" oppgir spilletiden til 97 minutter og en
lengde på 2210 meter. "A-magasinet"
presenterte
den 08.12.1927
artikkelen "En
reformator i
filmen", et
Pariserbrev
til
A-Magasinet av
den danske
forfatteren og
journalisten Ole
Winding
(05.02.1906-31.08.1985).
Her intervjuer
han Carl
Th. Dreyer
som litt
motstrebende
og genert, men
elskverdig
bl.a. kommer
inn på hva han
skulle gjøre
efter denne
filmen. Han
svarte: "-Hvile mig! Der være
lang tid
mellem hver
film man
optar. Hvile
er det eneste
middel til at
vedlikeholde
hele den
intellektuelle
spænstighet -
og filmen
likesaavel som
literaturen
lider for
tiden av hjernetræthet!
Men apropos mine planer: Forleden var her et par
direktører fra
"Nordisk
Film", som
vilde
iscenesætte
Bojers "Den
siste Viking".
Det vil jeg
tænke over,
for jeg
begynder saa
smaat at
længes hjem.
Jeg har
imidlertid
ingen faste
planer, og
vilde i
grunden gjerne
indspille
nogen film i
England og
Østerrike for
at prøve at
arbeide med
helt andre
mennesker end
dem jeg allerede
kjender:
tyskere,
skandinaver og
franskmænd.
Jeg har været
uhyre glad for
mit samarbeide
med
franskmændene."
VAMPYR Efter
"La passion de Jeanne d'Arc"
(1928) kom Carl Th. Dreyer i
konflikt med sitt firma, som brøt kontrakten med han,
men i efteråret vant han sin prosess mot selskapet. I følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer" skal denne langvarige konflikten ha ført til
at han trakk seg tilbake fra industrien og valgte å
arbeide uavhengig. Han grunnla sitt eget
produksjonsselskap "Film-Production Carl Dreyer",
finansiert av en velhavende ung filmentusiast baron Nicolas de Gunzburg
(Nicolas Louis Alexandre de Gunzburg)
(12.12.1904-20.02.1981), og spilte inn "Vampyr"
(1932). "Vampyr"
(1932) handler i korthet om en gammel kvinne, som
efter sin død opprettholder et legemeligt liv ved å
suge ut det livgivende blodet ut av sine unge ofre. I følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha lagt
vekt på på selve denne handlingen og heller ikke
muligheter for bruk av dramatiske effekter. Som eksempel
på dette viser Ebbe Neergaard til scenen, hvor
vampyren uskadeliggjøres ved, at det drives en
jernstang gjennom hennes kropp, en scene som ikke
kommer som et egentlig dramatisk høydepunkt, knapt nok
som en utløsning. Den enste scenen viser hennes legeme
som forvandles til et skjelett og så hennes offer, den
unge kvinne "Léone", som langsomt reiser seg opp i sin
sykeseng og utbryter at hun føler seg sterkere. Sybille Schmitz
(02.12.1909-13.04.1955),
som spilte rollen som "Léone",
skal ha tolket rollen i overenstemmelse med Carl Th. Dreyers
instruksjoner om å fremstille rollen så merkelig
åndeaktig, at inntrykket av befrielse fra vampyren
forsterket hennes tidligere inntrykk av en tranceaktig
besettelse. Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om
Dreyer" at nettopp dette var betegnende for filmen. Carl Th. Dreyer skal i
anledningen av "Der
var engang" (1922), i følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer", ha hevdet at man ikke kan lage film på
stemninger, men med "Vampyr"
(1932) gjorde han filmen på en eneste stemning.
Personene føres langsomt avsted gjennom en vag,
hvitaktig atmosfære og det er en besettelse og
marerittaktig over filmen. Men til tross for denne
stemningen, preges filmen av en realisme som tar
utgangspunkt i hverdagen og den tilsynelantende
virkelighet. Mens Carl Th. Dreyer arbeidet
på å gjøre "Vampyr" (1932)
ferdig, skal han, i følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer", under en samtale, med Ebbe Neergaard, ha
sagt at: "Tænk dem, at vi sidder i et
alminderligt værelse. plutselig får vi vide, at der
bag døresn står et lig. I samme øjeblik er den stue,
vi sidder i, forandret - hver eneste ganske
dagligdags ting i den ser anderledes ud, lyset og
atmosfæren har forandret sig uden at have forandret
sig rent fysisk. For vi er bleven anderledes, og
gestandene er, som vi opfatter dem. Den virkning vil
jeg have frem i min film." Muligens
av denne årsak hevder Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer"
at Carl Th. Dreyer aldri
tidligere har arbeidet mere realistisk under
innspillingen. Alle opptredener, værelser og gjenstander
er tett opp mot det hverdagslige, som de kan
fremstillesunder et filmopptak. Scenene på kroen i
begynnelsen er tatt opp i de små værelser i en riktig
kro. Scenen med de glidende og dansende skyggene i de
store hvite rom er tatt opp i et øde, nedlagt isverk. Scenene
fra slottet ble spilt inn i et gammelt, forlatt slott
som leid til formålet. Det ble derfor ikke bygget en
eneste dekorasjon til filmen. Som
ved sine tidligere filmer brukte Carl Th. Dreyer også her
en blanding av profesjonelle skuespillere og amatører,
men denne gangen medvirket kun to skuespillere, Sybille Schmitz
(02.12.1909-13.04.1955) og Maurice Schutz
(04.08.1866-22.03.1955) (som også hadde medvirket i "La
passion de Jeanne d'Arc" (1928). De
andre medirkende skal, i følge
"www.carlthdreyer.dk", mer eller mindre ha
blitt funnet tilfeldig "på gaten" og ble i høy grad
ansatt ut i fra deres utseende og "type" i forhold til
rollen. Som Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) påpeker i sin bok "bok om
Dreyer" så er deres innsats spillemessig fremragende.
Selv har jeg sett filmen flere ganger og er enig i
denne vurderingen. Jeg antar at Carl Th. Dreyer
fortsatt fulgte Konstantin
Stanislavskijs (05.01/17.01.1863-07.08.1938)
"Stanislavskijsmetode", en metode som går, i følge
Wikipedia" ut på at skuespilleren skal finne frem til
og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Personene i
denne filmen gikk derfor inn i rollene og var derfor i
ett med rollefigurene. I
følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer atter
valgt dem efter "mentalitetslighed"
hvor han fikk de rette personene til de rette rollende.
Eks. er Henriette
Gerard (??-??) i rollen som "Kvinden fra
kirkegården", en eldre dame som til daglig levde
tilbaketrukken som enke efter en fransk fabrikant. Ebbe Neergaard
hevder at Henriette
Gerard skal ha vært en vakker,
statelig dame, men at hun hadde en slags skjult, aldri
utløst mentalitet, som gjorde henne egnet til rollen
som vampyr. Jan Hieronimko () i rollen som
"Doktoren" var en polsk journalist, som ellers
arbeidet i paris, og som under filminnspillingen var
en hyggelig onkel for Carl Th. Dreyers lille
sønn. Men han hadde et stillferdig sideblikk, når han
stod med skuttende rygg og kikket på vedkommende, som i
rette sammenheng kunne virke uhyggelig. Det motsatte var
Rena Mandel
(3011.1901-??.05.1987) som tolket rollen som "Gisèle".
Hun skal ikke tilsynelatende ha vært en videre sympatisk
dame, og skal bl.a. ha arbeidet som nakemodell for
fotografer i Paris. I "Vampyr"
(1932) spiller hun rollen som den rene, uskyldige unge
piken med sine store, angstfulle øyne. Hovedrollen
som "Allan Gray" ble spilt av Nicolas de Gunzburg
under pseudonymet Julian
West. I følge
Ebbe
Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om
Dreyer" kunne han i grunnen ikke spille og Carl Th. Dreyer fikk ham
derfor bare til å gå nærmest litt søkende og spørrende,
og fungerte da han skulle være en drømmende upersonlig,
en nærmest representant for tilskuerne i filmen. CARL TH. DREYER EFTER 1932
|