Tilbake til forsiden: www.stumfilm.no

CARL TH. DREYER (03.02.1889 - 20.03.1968)

Carl Th. Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) blir regnet som en av Danmarks største regissører med internasjonal gjennomslagskraft. Men til tross for at han ble en kjent regissør så vet man veldig lite om hans familieforhold og barnedom. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) har skrevet et tobinds verk "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hvor han i første bind kommer inn på denne perioden. Da det er tydelig at hans barndom og oppvekst senere kom til å påvirke hans fimer så vil jeg her kortfattet ta for meg denne perioden. I bind en tar Martin Drouzy for seg de forskjellige kildene om Carl Th. Dreyers tidlige livsperiode og i det andre bindet tar han for seg Carl Th. Dreyers filmer. 

FAMILIEMESSIG BAKGRUNN
Med utgangspunkt i denne biografien så ble
Carl Th. Dreyer født i København av en ung svensk kvinne og  straks efter fødselen skal han ha blitt bortadoptert. Forfatteren hevder at han skal ha vært sønn til den svenske husbestyrerinne Josefina Bernhardine Nilsson (10.02.1855-20.01.1891) og den danske godseier Jens Christian Torp (27.12.1850-), fra Grantinge ved Hässelholm, som var bosatt i Sverige. Da de to ikke var gift så måtte fødselen måtte foregå i hemmelighet i København, og like efter skal barnet ha blitt bortadopteret. Martin Drouzy hevder videre at Josefina Bernhardine Nilsson ble gravid igjen året efter og skal da ha forsøkt å fremkalle en abort ved å innta sovel, noe som igjen førte til at hun døde bare 35 år gammel. En annen kilde som nevner dette er "Filmleksikon" på side 226 om Carl Th. Dreyer.

Carl Th. Dreyer skal to år efter, dvs den 05.04.1891, ha blitt adoptert av typograf Carl Theodor Dreyer (??.1846-02.03.1911) Marie (??-??), som fra tidligere ekteskap hadde datteren Valborg (??-??) med en mann, som ikke ville erkjenne farskapet. Fosterforeldrene fikk aldri barn sammen. I følge Martin Drouzy hadde Carl Th. Dreyer et godt forhold til sin adoptivfar, men han kunne ikke utstå sin adoptivmor. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" og Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha vokst opp et i solid, men småborgelig hjem uten noe spesielt kjærlighet.   

I følge en syv siders redegjørelse som Carl Th. Dreyer skal ha skrevet, og som mulig er det eneste dokument hvor han skal ha utlevert seg selv, om sin familiemessige bakgrunn. I det første avsnittet skriver han følgende:

"Født i 1889 af en svensk Mor, der døde kort efter min Fødsel. Adopteredes af en dansk Familie Dreyer, som bestandigbestandig lod mig vide, at jeg måtte være taknemlig for den Mad jeg fik, og at jeg strengt taget ikke havde Krav på noget som helst, eftersom min Mor havde snydt sig fra Betalingen ved at lægge sig til at dø."

Videre skriver han om sin mor og sin tante:

"Hvad min Mor angaar har jeg et yndigt Billede, et Fotografi af hende, og hun skal efter de Beskrivelser jeg har faaet af hende have været et indtagende Menneske. Hendes Søster spm jeg har truffet var gift med en Stadsingeniør i Sverige og var et fint og tiltalende Menneske."

Kontrasten her blir stor når han beskriver sin forsterfamilie på følgende måte:

"Mine Pleijeforældre, der aldrig forsømte nogen Lejlighed til at foreholde mig, at jeg havde en Pligt til snarest at betale tilbage, hvad de havde givet ud paa mig, ønskede, at jeg skulde tjene Penge hurtigst muligt og lod mig faa Musikundervisning, hvilket ikke kostede noget, da deres egen Datter var gift med en forøvriget dyktig Musiker, der lærte mig at spille klaver."

Han skal ha øvd flittig og hadde en drøm om å kunne gi konserter, en drøm som ble knust da det viste seg at fosterforeldrene hadde planer om at han skulle spille piano på et bevertningssted. Han skal ha følt seg skuffet og narret for det var ikke det han hadde drømt om. Bilde til høyre skal være tatt 19.04.1903 da Carl Th. Dreyer ble konfirmert.

I 1926 tok Carl Th. Dreyer sin eksamen og samme år flyttet han hjemmefra. Det var et definitivt brudd og han skal aldri ha satt sine ben mere hjemme hos familien Dreyer. I tiden fremover flyttet han flere ganger og prøvde seg inne flere arbeidsområder. I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal hadde hans god eksamen gitt ham mulighet for arbeide hos "Københavns Belysningsvæsen", men han hadde da allerede sendt en arbeidssøknad til "Store Nordiske Telegraf-Selskab". Slik jeg forstår det Ebbe Neergaard skriver i sin bok, så var årsaken til at Carl Th. Dreyer valgte sistnevnte arbeidsgiver at han kunne komme lengre vekk fra sitt hjemsted og da kanskje helt til Orienten. Derfor måtte skuffelsen ha blitt stesto stor da han fikk ansettelse på selskapets kontor på Kongens Nytorv og at han skulle arbeide ved regnskapskontoret i København. Selv om lønnen var god så forstod han raskt at han ikke hadde en fremtid i selskapet. Det endte med at han i februar 1908 sa opp sin stilling uten å ha et annet arbeid å gå til.  

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han innrettet sin tilværelse som han selv ønsket. Det var i denne perioden han kom i kontakt med "Studentersamfundet" og i sine selvbiografiske notater skriver han:

"Jeg var blevet Medlem af den af Dr. Phil. Fr. Weis startede Forening "Frisindet Ungdom" og kom ogsaa en Del i Studentersamfundet, hvor der diskuterede livligt i den Tid".

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var det i disse årene hans personlighet ble utviklet og tok form, en tid hvor han var under sterk innflytelse fra bl.a. det radikale partiet, "Radikale Venstre" og den danske politiker, kritiker, forfatter og kulturpersonlighet Edvard Brandes (Carl Edvard Cohen Brandes) (21.10.1847-20.12.1931). I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha deltatt på "Studentersamfundets" møter og det var her han første gang kom i kontakt med journalistisk arbeid. Han begynte her å skrive teateranmeldelser til radikale provinsblader og senere til aviser i København, "Berlinske Tidende", så "Riget" og til slutt "Ekstrabladet". Men i følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer på den tiden ikke ha levd en bohemaktig tilværelse, men tvertimot forteller han han selv, i sine selvbiografiske notater?, hvordan han i den tid

"...opdroges til selv at arbejde og til at se det latterlige ved de forfattere, journalister, skuespillere, malere og billedhuggere, der hang og drev rundt på litterære kafeer og tillagde sig selv en uhyre betydning".

I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha tilhørt den kull av journalister som startet sin karriere i årene like før Verdenskirgen og som var mer "hardkokte" enn "litterære" og som oppfattet journalistikken som et hardt, men livsnært arbeide. 

DEN FØRSTE KONTAKTEN MED FILMBRANSJEN
I sitt arbeide som journalist skrev han bl.a. for "Berlinske Tidende" og det var i forbindelse med dette arbeidet spesialiserte han seg om flyversporten som på den tiden var et helt nytt område. Ved siden av å skrive om dette tok han også sertifikat som ballongflyver.
I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer på den tiden ha vurdert å bli flyver, men oppgav det, da han likte mer sitt journalistiske arbeide og regnet med at dette arbeidet en dag ville bringe ham i nærmere forbindelse med teater eller film. film skal han ikke ha tenkt på den tiden.

I sin periode ved "Ekstra Bladet" skal han ha arbeidet sammen med daværende redaktør Frejlif Olsen (09.02.1868-05.06.1936), et samarbeid som skal ha betydd mye for ham og jeg vil her ta med hans egen beskrivelse, i sine selvbiografiske notater?, av Frejlif Olsen da han kommer inn på sitt syn på skuespillere.

"Han var lige elskelig som redaktør og menneske. Jeg beundrede ham næsegrus. Jeg bilder mig ind, at han, der selv var så helt blottet for enhver form for skaberi og krukkeri, må have haft indflytelse på mig. Jeg lærte af ham at afsky forløjethet og forestillelse. Hans ringeagt for skuespillere blev hos mig til ringeagt for skuespilleri i dårlig forstand. Af ham lærte jeg at stille det krav til mennsker at være naturlige og ikke spille komedie - hverken på scenen eller i livet."

Det var dette yrket og hans interesse for flyving som skulle føre ham i kontakt med filmens verden. Bakgrunnen var at han, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", den 09.07.1912 skrev, under synonymet "Tommen", et nytt intervju med dobbeltoverskriften: "Den sensationelle Film. En Film til 20.000 kroner: De tre Dødsspring". Dette var hans første filmartikkel og her presenterer han Kai van der Aa Kühle (25.06.1877-18.04.1925) ved det "Det Skandinavisk-russisk Handelshus" på følgende måte:

"En Slags blandet Forretning i stor Stil, som fortrinsvis handler med Smør og Strudsfjer og som nærmest har optaget Filmfabrikationen som en Biforretning - ganske lønnende: den har i indeværende Aar allerede givet det meste af et Hundrede Tusind Kroner i Netto-Overskud:"

Filmen som Carl Th. Dreyer skrev om her, men under en annen tittel, var "Dødsridtet" (1912) med regi av Rasmus Ottesen (14.06.1871-08.03.1957). Denne filmen hadde hatt premiere den 10.07.1912. Det var en film han selv var blitt involvert i den 03.07.1912 under innspillingen av den scenen hvor hovedpersonen slipper unna sine forfølgere. "Det danske filminstitut" beskriver scenen slik: "Da politiet nåede ham, lykkedes det Jack at flygte, og han kom i sidste øjeblik om bord i en ballon - i foreløbig sikkerhed." Carl Th. Dreyers rolle her var at han hadde stått for manøvreringen av ballongskipet. I følge "Det danske filminstitut" er han kreditert som "Ballongskipper". Men "Det danske filminstitut" krediterer ham også for å stå for filmmanuset. Dette bekrefter også "www.IMDb.com" som har ført opp Carl Theodor Dreyer og Emilian Erichsen (26.07.1858-21.03.1938) som manusforfattere. Jeg er ikke sikker på hvor mye han var involvert i dette filmmanuskriptet da "Det danske filminstitut" i sin korte biografi skriver: "Det første filmatiserende manuskript blev "Bryggerens Datter"".     

DET FØRSTE FILMATISERENDE MANUSKRIPT
I følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han ha blitt involvert i en annen film til "Det Skandinavisk-russisk Handelshus" der han kom med en passende forslag til en passende slutt på historien. Den unge heltinne satt innesperret i et tårn og og spørsmålet var om hvordan hun kunne få varslet sin forlovede slik at han kunne komme og befri henne. Forslaget til Carl Th. Dreyer var at hun skulle sende ut en brevdue. Jeg er usikker på hvilken film det gjelder. Produsenten satte slik pris på forslaget at han foreslo at han skulle skirve manuskriptet til en annen film. Sammen med en kollega, journalisten Viggo Cavling (15.08.1887-24.02.1946), skrev de manuskriptet til "Bryggerens Datter" (1912) med regi av Rasmus Ottesen. De skal i løpet av tre dager skrevet manuskriptet og sendte det til Kai van der Aa Kühle og for dette skrivearbeidet fikk de to et honorar på 500 kroner. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal de to i løpet av de tre dagene hadde de to tjent dobbelt så mye, som de ellers ville ha tjent på en hel måned. Skrivearbeidet skal ha foregått i midten av juli 1912 og tre uker senere, den 09.08.1912 hadde filmen premiere.

Produsenten Kay van der Aa Kühle (25.06.1877-18.04.1925) skal, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ha lagt føringer på innholdet i manuskriptet og forlagt at det skulle inneholde tre punkter. Det første var at de skulle benytte Danserindebrønden ved Helsingør. Men akkurat denne påstanden til Martin Drouzy stusser jeg over da det her er snakk om midten av 1912 og i følge "Helsingør Leksikon" ble statuen avduket den 06.06.1913 Parterrehaven ved Rosenborg slott i København og det var først i oktober 1933 ble flyttet til Helsingør. Det andre var at det skulle være med en scene hvor noen hester holdt på å brenne inne i en stall.Det tredje kravet var at handlingen skulle foregå på et bryggeri. Årsaken til det siste punktet kan nok ha sammenheng med at Kay van der Aa Kühle, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",ha vært gift med datteren til den kjente bryggeren Jacob Christian Jacobsen (02.09.1811-30.04.1887), grunnleggeren av "Carlsberg". Men i følge "www.danskefilm.dk" var Kay van der Aa Kühle i årene 1909-1914 gift med Laura Louise Henriette "Lili" von Kohl (14.12.1882-04.05.1931). Så akkurat dette kan heller ikke stemme.

Men filmen er nok spilt inn på et bryggeri da den handler om den gamle brygger "I.M. Steffensen, bryggeriejer", spilt av Rasmus Ottesen, som har bare to passioner i livet, bryggeriet og sin datter "Emma, bryggeriejerens datter", spilt av Emilie Sannom (29.09.1886-30.08.1930). En kveld inviterer "I.M. Steffensen, bryggeriejer" sin bryggmester "Otto Schultz, inspektør på bryggeriet", spilt av Richard Jensen (28.03.1883-20.10.1935) til et selskap i sin villa. Under selskapet frir "Otto Schultz, inspektør på bryggeriet" til "Emma, bryggeriejerens datter", men hun har imidlertid blitt mer interessert i "Erik Holk, bryggeriarbejder", spilt av Olaf Fønss (17.10.1882-03.11.1949). "Otto Schultz, inspektør på bryggeriet"forlater da selskapet i sinne og efter en krangel med sin tidligere elskerinne starter han en brann på bryggeriet. Han beskylder "Erik Holk, bryggeriarbejder" for å stått bak brannstiftelsen, men på brannplassen blir det funnet et tørkle som kan sette i forbindelse med brannen og "Emma, bryggeriejerens datter", som ikke tror at at "Erik Holk, bryggeriarbejder" er skyldig, kommer til stedet med en politihund, og snart finner politiet frem til den riktige gjerningspersonen.

"Otto Schultz, inspektør på bryggeriet" klarer imidlertid å flykte og denne flukten er starten på en hektisk jakt som foregår først med automoblier, så til havs, til hest og siden opp i en kjempe-attrap i form av en hushøy flaske. Her løper han opp i flasken og fra den øverste plattformen kaster han ut et tau, og firer seg ned til jorden. Men politiet er på pletten og da han når bakken blir han arrestert. Filmen ender med at "Erik Holk, bryggeriarbejder" får "Emma, bryggeriejerens datter" til ekte.

Filmen hadde premiere den 09.08.1912 og i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var det dagen efter at Carl Th. Dreyers adoptivbestemor Christine Olsen (??-??) døde. Martin Drouzyhevder i sin bok at man kan se et sammenfall av disse to begivenhetene, avskjeden med det eneste menneske som som han hadde følt noe for i sin adoptivfamilie og premieren på hans første film. Dette skal blitt et vendepunkt i hans liv, en definitiv avskjed med barndommen.

Efter denne erfaringen med å skrive filmmanuskript, fortsatte han skrivearbeid og begynnelsen av 1913 sendte han inn to nye manuskripter til "Det Skandinavisk-russisk Handelshus". Det var "Balloneksplosionen" (1913) med regi av Kay van der Aa Kühle og "Krigskorrespondenter" (1913) med regi av Vilhelm Glückstadt (18.05.1885-03.04.1939). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer ha tilført personlige elementer i disse to filmene ved å skrive bl.a. om et adoptivbarn som ber om hjelp og sjalusi mellom ambisiøse journalister.

Carl Th. Dreyers fjerde filmmanuskript var "Döden forener" (1913), et manus han han med denne tittelen den 07.05.1914 solgte til "AB Svenska Biografteatern" i Stockholm og i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han ha fått 300 svenske kroner. Videre hevder Martin Drouzy at både Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) og Mauritz Stiller (17.07.1883-08.11.1928) skal ha hatt en finger med i spillet i denne transaksjonen, dette da de begge satt i styret for filmselskapet.  I følge den svenske filmhistorikeren Gösta Werner () skal Carl Th. Dreyer ha skrevet manuskriptet innen han i juni 1913 ble ansatt hos "Nordisk film". (Kilde "www.carlthdreyer.dk"). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" vet man ikke årsakene til at han sendte manuskriptet til "AB Svenska Biografteatern, men kan ha vært fordi en eller flere produsenter hadde avslått manuskriptet. I følge regibemerkningene hadde Carl Th. Dreyer planlagt at filmen skulle spilles inn i Danmark og at sluttscenen skulle taes opp i klitterne mellom Liseleije og Hornbæk. Gösta Werner har ikke klart å få bekreftet om manuskriptet ble filmmatisert og da eventuelt med en annen tittel.

Det er melodramatisk stykke med de tre hovepersonene "Karna", "Franz" og "Oluf". I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" er "Karna" en bondepike som arbeider for den unge, rike arrogante og usympatiske gårdeier "Franz". Han er den typen med en sterk utstråling og som hurtig får makten over den unge piken. hun retter seg ganske hurtig efter ham og det ender med at hun får et barn med ham, et barn hun må ta hånd om helt alene. Men en dag efter at hun atter er blitt ydmyket av ham, beslutter hun å flykte med sitt barn. Under denne flukten dør barnet under en snestorm. "Karna" søker tilflukt til en annen gård og der blir hun forelsket i den unge forvalteren "Oluf", som gjengjelder hennes kjærlighet.

Men efter forskjellige dramatiske begivenheter kjøper "Franz" tilbake denne gården og oppdager "Karna" på gården. Han frir til henne og efter hans inntrengende bønner gifter hun seg til slutt med ham. Men innen hun binder seg til ham har hun henvendt seg til "Oluf" gjennom et innrykk i avisen om et rop om hjelp. Ved et tilfelle leser "Oluf" denne annonsen tre uker senere og hurtig oppsøker han henne på et hotell hvor hun bor sammen med sin ektemann. "Franz" er på det tidspunktet blitt alvorlig syk og reist inn til byen for å søke legehjelp. Da han så oppdager at "Karna" og "Oluf" er sammen, tar han muligens av vanvare en overdose medisin og dør. "Karna" og "Oluf" flykter sammen, men politiet undersøker dødsfallet og det ender med at hun blir anklaget for mord. De to flykter fra politiet og sammen går de ned til havet og legger på svøm. Efter en stund kysser de hverandre og drukner så i hverandres armer.

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" inneholder dette manuskriptet adskillige motiver som dukker opp under andre former i hans senere filmer. Det typiske temaet for Carl Th. Dreyer er personkarakteristikkene der han på den ene siden beskriver den rike, tyranniske og brutale mann og på den andre siden tjenestepiken som blir forført. Martin Drouzy mener at temaet, der husbonden tvinger tjenestepiken til samleie og nekter så å gifte seg med henne, hun føder et barn som hun må ta hånd om alene, tar for seg Carl Th. Dreyers egen familiehistorie. Historien minner om den svenske husbestyrerinne Josefina Bernhardine Nilsson, hans biologiske mor, og den danske godseier Jens Christian Torp.

Forskjellen på Carl Th. Dreyers egen familiekrønike og filmmanuskriptet er at hans egen historie ble for kort i forhold til datidens film og han gjorde den derfor lengre ved å tilføye flere scener hvor bl.a. barnet dør. Men dette manuskriptet tar i følge Martin Drouzy også opp andre temaer som Carl Th. Dreyer skulle vende tilbake til sine senere filmer, kvinnen som ikke blir gift med den, hun elsker, men gifter seg med den, hun ikke elsker. Ekteskap og kjærlighet er to vidt forskjellige sider av et forhold og kan ikke forenes.

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var hans første filmarbeide i årene 1912-1913 kun en hobby som efterhvert opptok ham mer og som gav ham en ekstra inntekt. På den tiden var han fortsatt ansatt på "Ekstra Bladet" hvor han arbeidet under sjefredaktøren Frejlif Olsen (09.02.1868-05.06.1936) og i sine selvbiografiske notater beskriver han denne perioden med glede:

"(1912) kom jeg tll Ekstrabladet - til Freilif Olsen, der var lige elskalig som Redaktør og Menneske. Jeg beundrede ham næsegrus. Jeg bilder mig ind, at han, der selv var saahelt blottet for enhver Form for Skaberi og Kukkeri, maa have haft en Indflydelse paa mig. Jeg lærte af ham at afsky Forløjethed og Forestillelse. Som journalist opdroges jeg i denne Periode til at se dette latterlige hos alle de Forfattere, Journalister, Skuespilelre, Malere, Billedehuggere, der hang og drev rundt paa vore litterære Kafeer og tillagde sig selv en uhyre betydning".

Videre skriver han videre at:

"Freilif Olsen lærte mig at skelne mellem det naturlige, det oprindelige - og det tillærte, det opstyltede. Mellem Kunst og Maner. Mellem Følelse og Føleri. Hans ringeagt for Skuespillere blev hos mig til Ringeagt for Skuespilleri i daarlig forstand. Af ham lærte jeg at stille det Krav til Mennesker at være naturlige og ikke spille Komedie - hverken paa Scenen eller i livet. Han lærte mig, at det usminkede Menneske er mere værdt end det, hvis sande Træk gemmer sig under Sminken, Masken og de fordrejede Træk. Endnu en Ting lærte han mig, nemlig Troskab mod det man følte som sit kald".

Det han derimot ikke nevner i sine erindringer er at han, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", var at han hadde utviklet seg til å bli en av de frekkeste journalistene i hele staben, men i 1913 begynte han efterhvert å trekke seg tilbake fra "Ekstra Bladet" og beskjeftiget seg mer med film.

KONTRAKT MED NORDISK FILMS KOMPAGNI
En av årsakene til at
Carl Th. Dreyer beskeftiget seg mer med film var at Frede Skaarup (11.10.1881-02.01.1942), en forhenværende direktør for filmselskapet "Fotorama" fikk ordnet det slik at han ble ansatte hos "Nordisk Films Kompagni". Bakgrunnen for dette var, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", at "Nordisk Films Kompagni" overdro ham sine distribusjonsrettigheter for sine filmer i Danmark og Norge, men da på betingelsen at han selv måtte slutte å lage film. Frede Skaarup aksepterte tilbudet og ble direktør hos "Nordisk Films Kompagni". Men da han ikek var fornøyd med mellomtekstene på de filmene han distribuerte, kontakte han Carl Th. Dreyer og bad han om å forbedre den litterære kvalitet. Torsdag 26.06.1913 skrev Carl Th. Dreyer under på en kontrakt med "Nordisk Films Kompagni", hvor han forpliktet seg til å arbeide fire timer om dagen.

"Herr Dreyer er forpliktet til, saavidt som muligt inden for en daglig Kontortid fra Kl. 2 til 6 at udføre de ham paalagte Arbejder samvittighedsfuldt og efter bedste Evne."

I første omgang arbeidet han med å skrive mellomtekstene til filmene, men det varte ikke lenge før han også begynte å arbeide med å velge ut og redigere manuskripter som ble sendt til "Nordisk Films Kompagni". Hver uke mottok selskapets kontor stor mengde filmmanuskripter og derfor trengte de ansatte som kunne gjennomlese, vurdere og eventuelt anbefale manuskripter til selskapet. I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha propagandert for god litteratur for å heve det intellektuelle og menneskelige nivå. Blant de romaner han sikret "Nordisk Films Kompagni" var Einar Rousthøi (05.03.1869-05.12.1929) "Hotel Paradis" (1914), som 1917 og 1931 var utgangspunkt for to filmene "Hotel Paradis" (1917) med regi av Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1972) hvor Carl Th. Dreyer stod for filmmanuskriptet og "Hotel Paradis" med regi av George Schnéevoigt (23.12.1893-05.02.1961) hvor Fleming Lynge (??-??) stod for filmmanuskriptet.

Av de manuskripter Carl Th. Dreyer vurderte og retunerte var to manuskripter til Clara Wieth Pontoppidan (23.04.1883-22.01.1975) som han retunerte de 28.03.1913. Den 07.06.1913 retunerte han en pakke med seks manuskripter til den norske forfatteren Hans Wiers-Jenssen (25.11.1866-25.08.1925), men brukte senere et av hans manuskript da han spilte inn "Vredens Dag" (1943). Den 30.10.1913 retunerte han et manuskript med titlen "Blade af Satans Bog" til Edgar Høyer (24.10.1859-29.10.1942). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var det ikke her snakk om et endelig avslag, men at forfatteren nok er blitt bedt om å foreta visse endringer eller omskrivninger. Ved siden av dette arbeidet skrev også Carl Th. Dreyer dreiebøker på grunnlag av romaner, noveller eller teaterstykker. Videre rettet han på andres synopser og skrev selv manuskripter. Alt dette arbeidet gav Carl Th. Dreyer god trening å overføre det talte sproget til et visuelt sprog da han hele tiden måtte se den ferdige filmen for seg.

Ut i fra de lønnsøkninger Carl Th. Dreyer efterhvert fikk så er det tydelig at selskapet verdsatte hans arbeide. Som begynnerlønn fikk han fra den 01.04.1913 kr 175 per måned, men allerede i midten av september 1913 tjenete han kr 250 per måned. Årsaken kan nok være at han på det tidspunktet hadde sagt opp sitt arbeide ved "Ekstra Bladet" og arbeidet nå nesten fulltid på "Nordisk Films Kompagni". Ved siden av arbeidet han om sommeren som leder for et friluftsteater i Dyrehaven nord for København. Videre arbeidet han også for et musikkforlag, hvor han oversatte oprette- og sangtekster. Senere stiftet han et interskandinavisk teaterbyrå, som ordnet kontrakter for skuespillere.

Til tross for sine bibeskeftelser virker det ikke som det påvirket hans arbeide for "Nordisk Films Kompagni" da han i 1914 fikk, i tillegg til lønnen, et gratiale på kr 500. Den 01.03.1915 han en lønnsøkning slik at han tjente kr 300 og den 01.05.1915 var lønningen økt til kr 350. Den 11.06.1915 skrev han under på en ny kontrakt der han forpliktet seg til å ikke bare skrive tekster, slik han hittil hadde gjort, men også å skrive manuskripter på basis av romaner eller noveller. Han hadde da en minimumslønn på kr 350 per måned og fikk utbetalt kr 300-500 for hvert manuskript han leverte. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han i 1915 ha tjent kr 7.900, noe som på den tiden var en god årsinntekt for en på hans alder.

MANUSKRIPTFORFATTER
Carl Th. Dreyer skrev i perioden 1913 - 1919 filmmanuskript til følgende filmer:
"Chatollets Hemmelighed
" (1913
) med regi av Hjalmar Davidsen (02.02.1879-07.02.1958)

"Elskovs Opfindsomhed" (1913
) med regi av Sofus Wolder (11.04.1871-13.07.1914)

Carl Th. Dreyer skrev filmmanuskriptet til "Ned med Vaabnene!" (1915) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963). Manuskriptet er basert på Bertha von Suttners (09.06.1843-21.06.1914) roman "Die Waffen nieder!" (1889), et manuskript som Carl Th. Dreyer, i følge "det danske filminstitut", skal ha strammet kraftig opp. I følge Marguerite Engberg (16.06.1919) "Dansk stumfilm" var "Ned med Vaabnene!" (1915) en av de første pasifistiske filmene og og handlingen var, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ukebladaktig og full av gode hensikter, en holdning til stemte godt overens med USAs offisielle nøytralitetspolitikk. Ole Olsen og "Nordisk Films Kompagni" skal, i følge "det danske filminstitut", fremover ha oppmuntrert til videre filmarbeid med dette ideologiske fokuset. Filmen ble spilt inn i perioden april - mai 1914 og skulle hatt premiere i forbindelse med en internasjonal fredskonferanse i september 1914, en konferanse som ble avlyst på grunn av utbruddet av verdenskrigen. Filmen med sensurert fredag 31.07.1914 og ble forbudt for barn under 16 år. Filmen ble bl.a. vist i USA høsten 1914 og hadde først premiere i Danmark lørdag 18.09.1915 på "Palads".

Handlingen i "Ned med Vaabnene!" (1915) er lagt til et fiktivt land, og soldatene er ikledd uniformer, som ikke kunne identifiseres til et bestemt lands hær. Ved premieren fikk filmen en postiv mottakelse og  i Danmark ble den betraktet som "Nordisk Films Kompagni" hittils beste film. Kritikerne i Berlin fremhevet spesielt den storstilte iscenesettelse, regissørens dyktighet og de praktfulle masseopptakene og filmens ralisme ble fremhevet både i utlandet og i Danmark på den tiden. Men virkeligheten innhentet filmen efter hvert som verdenskrigen utviklet seg og i eftertiden kan den, i følge "det danske filminstitut", virke kunstig.

Det skal nevnes at, i følge "det danske filminstitut", er dette filmmanuskriptet et av de to manuskriptene av Carl Th. Dreyer som er bevart. Det andre filmmanuskriptet er "Pavillonens Hemmelighed" (1916) med regi av Karl Mantzius (20.02.1860-17.05.1921).

"Juvelerernes Skræk" (1915) med regi av Alexander Christian (14.07.1881-09.09.1937)
"Pavillonens Hemmelighed
" (1916) med regi av
Karl Mantzius (20.02.1860-17.05.1921) Filmen var en psykologisk triller.
"Den skønne Evelyn" (1916) med regi av Anders Wilhelm Sandberg (22.05.1887-27.03.1938)
"Penge" (1916) med regi av Karl Mantzius (20.02.1860-17.05.1921)
"En Forbryders Liv og Levned" (1916
) med regi av Alexander Christian (14.07.1881-09.09.1937)
"Rovedderkoppen" (1916) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947)
"Den hvide Djævel" (1916
) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963)
"Guldets Gift" (1916
) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963)
"Hotel Paradis"
(1917
) med regi av Robert Dinesen (23.10.1874-08.03.1972)
"Herregaards-Mysteriet" (1917
) med regi av Alexander Christian (14.07.1881-09.09.1937)
"Hans rigtige Kone"
(1917
) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963)
"Fange Nr. 113" (1917
) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963)
"Den mystiske Selskabsdame" (1917) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947)
"Lydia"
(1918
) med regi av Holger-Madsen (11.04.1878-30.11.1963)
"Glædens Dag" (1918) med regi av Alexander Christian (14.07.1881-09.09.1937)
"Gillekop"
(1919
) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947)
"Grevindens Ære" (1919) med regi av August Blom (26.12.1869-10.01.1947)

FRA MANUSFORFATTER TIL REGISSØR
I 1917 sluttet
Carl Th. Dreyer med å arbeide med manuskripter. "Nordisk Films Kompagni" hadde på den tiden økonomiske vanskeligheter og i 1917 spilte de bare inn 61 fiksjonsfilmer, i motsetning til 123 i 1916. Årsaken til de økonomiske problemene var bl.a. konsekvensene av Verdenskrigen. Allerede i 1915 lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse.

Carl Th. Dreyer tilbrakte det meste av tiden ved klippebordet, noe som påvirket hans lønn da han i 1917 tjente bare kr 4.025 pluss kr 500 i gratiale. I følge Ebbe Neergaards (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" fikk han sammen med klippeabeidet en solid kunnskap og teknisk innsikt innen filmarbeide. Han var en av "Nordisk Films Kompagnis" dyktigste menn og hadde nå lært seg hele filmarbeidet, manuskript og klipping, filmens alfa og omega. Med denne ballasten var det naturlig for ham å gå videre i sin karriere innen filmen da han er ikke lenger tilfreds over sine nye arbeidsforhold og i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han den 31.10.1917 sendt et brev til en av "Nordisk Films Kompagnis" direktører, Ole Olsens svigersønn, hvor han gir uttrykk for sin bitterhet  og sine beklagelser. Han opplever at hans sjefer åpenbart ikke setter pris på ham mer og at han i de siste fem årene har stått på samme rangstige. Han krevet at de forfrememr ham eller så vil han reise. Dette brevet må ha hatt en viss virkning for den 01.05.1918 blir hans kontrakt annullert og fra nå av arbeidet han på helt andre vilkår. Han var ikke lenger manuskriptforfatter eller funksjonær med fast arbeidstid, men var nå blitt regissør.

Denne overgangen fra manuskriptforfatter til regissør var et trinn oppover på den sosiale rangstige, men som Martin Drouzy (??.1923-??.1998) skriver i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", var det ikke sikkert at hans forfremmelse ble betraktet som det av hans journalistkollegaer og hans gamle venner fra Studentersamfundet. Årsaken til den holdningen var at filmen på den tiden ble betraktet som underholdning for analfabeter og det var ingen som på den tiden kunne forestille seg at levende bilder noen gang skulle kunne ta opp konkurransen med litteraturen og bli en en selvstendig uttryksmåte. Det var forfatteren, som var filmens opphavsmann, og ikke regissøren, som kun vare iscenesatte teksten.

Det var akkurat dette synspunktet, som Carl Th. Dreyer angrep i sine to filmer, og som han i sine senere filmer skulle sette spørsmålstegn ved. Det viser han helt tydelig i sin første film "Præsidenten" (1919) der filmen starter med at vi ser en bok som ligger på et klede. Så blir boken åpnet og hver side har en informasjon om filmen. Side en viser at "præsidenten" er en roman av Karls Emil Franzos (25.10.1848-28.01.1904), utgitt i København av "Nordisk Films Kompagni". Det blir bladd to side til før vi ser en vanlig informasjon over skuespillere. Den andre filmen "Blade af Satans Bog" (1921) var en meget ambisiøs produksjon som i likhet med D.W. Griffiths "Intolerance" skulle vise ondskapens makt over menneskene fra fire historiske epoker. Felles for disse to filmene var at Carl Th. Dreyer prøvde å tiltrekke seg de kultiverte publikums velvilje, ved alledere på helt begynnelsen av filmen, at den film, de nå skulle se, var anderledes enn de fleste andre filmer.

PRÆSIDENTEN
"Præsidenten"
(1919) ble
, i følge "det danske filminstitut, spilt inn sommeren 1918, til dels i Visby på Gotland, og var ferdigklippet søndag 11.08.1918. Filmen var  basert på Karl Emil Franzos roman "Der President" (1884), en roman som utkom på dansk i 1883. Carl Th. Dreyer hadde sommeren 1916 skrevet et manuskript på grunnlag av denne romanen og "Nordisk Films Kompagni" hadde kjøpt rettighetene til å filmatisere den. Men i denne perioden var det ingen regissører som var interessert i manuskriptet slik at Carl Th. Dreyer fikk tillatelse til å bruke dette manuskriptet til sin først film. Dette dreier seg ikke om en enkel historie, men det er tre historier i forlengelse av hverandre, en slektsfortelling over tre generasjoner der man finner nesten den samme situasjonen. I kronologsik rekkefølge deles filmen, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", inn i tre deler:

1. Franz Victor von Sendingen blir en dag fasinert av en vakker og yppig vaskepike, datter av familieslottets portner. Han kan ikke motstå henne og det ender med at hun blir gravid. Hun sender ham et brev hvor hun forlager at de skal gifte seg, hvis ikke vil hun ta kontakt med hans far. Det gjør hun og faren hans forlanger at han gfter seg med den kvinnen han hadde forført. Men dette ekteskapet blir ikke lykkelig, tvertimot så blir det en forbandelse som har ødelagt ham fullstendig.  På slutten av sitt liv er han plaget av en alvorlig hjertesykdom og på dødsleie får han sin sønn til å love, at han aldri skal gifte seg under sin stand.

2. Denne innledningen forklarer sønnen Karl Victors adferd. Han har nettopp bestått juridisk embetseksamen og foran ham venter en fremtid, da han med ett befinner seg i nøyaktig samme situasjon som sin far i sin tid. Han blir også forelsket i en ung kvinne, denne gangen guvernanten for hans onkels barn, også hun blir gravid. Han vil gjerne gifte seg med henne, men da han er bundet av løftet til sin far, forlater han henne før hun har født deres barn.

3. Karls Victors uekte datter Victorine, hvis mor døde i ung alder, blir også et offer for en mann. Denne mannen er, til tross for at han er adelig, en slygel og en forfører som lover Victorine ekteskap for å få sin vilje med henne. Men da han har fått sin vilje igjennom, forlater han slottet og legger ut på en lang reise. Han svarer ikke på henens brev og lar sin mor, komtessen, i hvis hjem Victorine arbeider som guvernante, å sette henne på porten. Victorine reiser så hurtig bort og føder sitt barn, som dør under fødselen noen timer senere. Den unge kvinnen blir angklaget for mord, og tilfelle vil, at den som skal dømme henne, er Karl Victor, hennes far som hun ikke kjenner, og som i mellomtiden var blitt en berømt dommer, som er respektert og høyt verdsatt for sin ubestikkelighet. Nå står han atter for valget mellom atter å flykte, for å bevare sitt gode navn g rykte, eller å ta en risiko. Han velger det siste og hevder at han er syk slik at han skal slippe å fungere som dommer i saken. Resultatet av rettsaken er at hun dømmes til døden for barnemord. Karl Victor besøker henne i celle, forteller henne hvem han er og efter en tid forteller henne at hun er blitt benådet, noe som ikke stemmer. I all hemmelighet får han henne ut av fengslet og sammen flykter de til utlandet.Tre år senere gifter han henne bort til den mann som hun elsker, en plantasjeeier, som tar henne med til fjerne land. Karl Victor, som mener at han har vanæret seg selv, kaster seg derfor ut fra ruinene av familieslottet og får det hele til å se ut som en ulykke.

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har denne tredelte historien en rekke felles med Carl Th. Dreyer egen livshistorie. Fedre som nekter å vedgå faderskapet, ugifte kvinner og deres barn, som sviktes.  Den sentrale episoden i filmen er her lik Josefina Bernhardine Nilsson siste levedag, dødsdommen over Victorine, som også må betale barnets død med sitt eget liv. I forhold til selve romanen har han endret noe av innholdet ved at han bl.a. har fjernet det meste av romanens politiske og sosliale bakgrunn, det være seg attentatet mot den østeriske keiser, motsetningene mellom de forskjellige politiske fraksjonene, de sosiale konflktene og undertrykkelsen av ar beiderne. Selve handlingen er også flyttet frem fra 1950 til begynnelsen av det tyvende århundrede.

Det han derimot har konsentrert seg om var Karl Victor og Victorines personlige historie. men også her har han endret flere detaljer i romanen. I boken vet ikke Karl Victor at hun venter barn, i filmen får han vite det i et brev fra den unge kvinnen. Ved å bruke denne vinklingen får Carl Th. Dreyer tydeligere frem Karl Victors feighet. I romanen er den unge Victorine fiendtlig innstilt overfor sin far og da han gir seg til kjenne, nekter hun å tilgi ham. Men i filmen har hennes mor på sitt dødsleie fått henne til å love å tilgi ham. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at det Carl Th. Dreyer her gjør er å anklage mannen og rense kvinnen. Videre endret også Carl Th. Dreyer Karl Victors bakgrunn for å svikte sin elskede da  et i romanen utvikler seg gradvis, mens i filmen er det en utløsende faktor da han lover sin døende far om ikke gifte seg nedover sin stand.

Selve strukturen i filmen tar for seg en slektshistorie som spenner over flere generasjoner som begynner og avslutter med bryllup, fra bestefaren Franz Victors ekteskap med vaskepiken og barnebarnet Victorines ekteskap med den nederlandske plantasjeeieren. Mellom disse to ekteskapene er det to forhold som ikke blir noe av, Karl Victor som er bundet av sitt løfte til sin døende far og Victorines ekteskap da hun blir sviktet av komtessens sønn. Resultatet av disse fire forholdene er at den første generasjonen inngår et ekteskapet uten kjørlighet, andre generasjon er det motsatt ved at han elsker sin kvinne men på grunn av et løfte så kan han ikke gifte seg med henne, ved tredje generasjon er det hverken snakk om ekteskap eller kjærlighet og det er efter en rekke hendelser opplever hun både kjærligheten og ekteskapet. Men i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har Carl Th. Dreyer her sin tolkning av hva en lykkelig slutt er, da bryllupsermonien er full av ironiske detaljer. Eksempler på det er en gammel, blind organist, assistert av en merkelig kalkant, dvs en belgtråkker, som spiller bryllupsmasjen og brudgommen med sitt fyldige ansikt som svarer presten med et rungende ja.    

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hevder at Carl Th. Dreyer i sin film viser sine tanker om samfunnet og forholdet mellom kvinne og mann. I et klassesamfunn kan ikke man ikke gifte seg nedover sin stand da de er styrte av de sosiale konvensjonene og forholdet mellom kvinne og mann som oftest er dømt til å mislykkes. I de fleste tilfellene er det kvinnen som er offeret og som blir dømt for noe hun hverken er skyldig eller ansvarlig for. I filmen synliggjør Carl Th. Dreyer det han mener er motsetningsforhold mellom lidenskap og ekteskap som institusjon, mellom livet og ordenen i samfunnet. Men i motsetning til andre regissører på den tiden så mente Carl Th. Dreyer at denne motsetningen ikke var skjebnebestemt, men at den heller var sosiologisk betinget.

I sin første film "Præsidenten" (1919) brukte  Carl Th. Dreyer teknikken "flashbacks", en metode han senere ikke var så fornøyd med og som han sjelden brukte senere. I sine  sine selvbiografiske notater skrev han at denne teknikken virket som en god idé da han skrev filmmanuskriptet men at han senere mente at "Flash-back Teknikkens kinesiske Æske-System virkede besværlig og "krukket""Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hevder at Carl Th. Dreyer ikke ble en pioner innen for den tidsmessige dimensjonen og hans bildebeskjæringer og kamerabevegelse er mer originale enn selve fortellerformen og montasjen.

Innholdsmessig hevder Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at filmen var preget av "Nordisk Films Kompagnis" forkjærlighet for melodramaet og det var første og siste gang, Carl Th. Dreyer valgte et så utpreget romantisk stoff. Det som gjør at denne filmen hører til innenfor den gamle "nordiske" stilen, den sterkt melodramatiske, er fabelen i filmen og skuespillernes spill i de store følelsesscenene. I filmens historie fortelles det om tre forførelser og uekte barn, noe som Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" blir temmelig overveldende.

Dette var Carl Th. Dreyers første film og Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at han ikke bekymret seg så mye om regiarbeidet og det først da han så den ferdige filmen at konstanterte at filmen var spilt inn i den vanlige patetiske stil, noe som Frejlif Olsens skole neppe ville ha satt pris på.  

"Præsidenten" (1919) hadde urpremiere i Sverige mandag 03.02.1919 hvor den, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", fikk en temmelig kjølig mottakelse. Det var først mandag 09.02.1920 at filmen ble vist i Danmark og hadde da premiere på " Panoptikon". I Danmark fikk den ikke noen spesiell omtale og en anmelder brød seg ikke noe om den alt for kompliserte handlingen, men en annen bemerket interessante ting ved filmen.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" ble Carl Th. Dreyer i filmkretser betraktet om ytterste lovende og en av "Nordisk Films Kompagnis" direktører, Wilhelm Stæhr (??-??), hadde for vane å gi filmene karater i selskapets produksjonsprotokoll, og "Præsidenten" (1919) fikk et rent "ug". (I følge "Den Danske Ordbog" betyr "ug" i overført betydning "udtryk for en høj vurdering af en præstation eller egenskab"). Det selskapet var imponert over var Carl Th. Dreyers idé med å besette statistrollene med ekte typer.

I følge ""carlthdreyer.dk" fikk filmen en blandet mottagelse i dagsavisene og de fleste anmelderne var noelunde postive, dog uten å ha vært voldsomt begeistret. Men i avisene "B.T."," København" og "Detailhandlerbladet" var kritikken hard, og denne kritikken gikk bl.a. på bruken av nye ansikter. Anmelder i "B.T." skrev følgende at:

”Derimod er de øvrige – specielt Hovedrollerne – kun i Stand til at understrege, at ”Præsidenten” er noget værre noget. Forhaabentlig faar Udlandet aldrig at se denne Film som et Vidnesbyrd om det Standpunkt, dansk Kinokunst staar paa i 1920”.

Journalisten bak signaturen "Laurids" i avisen "København", var nådeløs og anså filmen for "… umaadeligt sørgmodigt at skulle anmelde noget saa daarligt …”. Han skal ha hevdet at han skammet seg som danske over både manuskript, iscenesettelse, maskering og fotografi og slutter sin anmeldelsen med ordene: ” … noget mere mislykket er ikke længe set”.

"Politikens" anmelder var ikke så krass i vurdering av filmen og den 10.02.1920 skrev han at:

”Der er i Filmen – som i Romanen – en Standsfornemhed, der nu og da ikke just virker helt ægte. Men der er mange fortræffelige Optrin, et Par særdeles nydelige, og nogle af en ret ualmindelig Effektfuldhed og i Iscenesættelsen glimtvis et Indfald, som man paaskønner. Fakkeltoget var udmærket, Slutningen paa Filmen af voksende dramatisk Styrke, og i det store Figurgalleri bemærkede man – foruden Hr. Halvard Hoff og Olga Raphael Linden i Hovedrollerne – Axel Richard Christensen, Fru Kirkeby og Fru Fanny Petersen og Hellemann som et hyggeligt Tyendepar."

BLADE AF SATANS BOG
Men til tross for den blandede omtalen
"Præsidenten" (1919) fikk, i følge "carlthdreyer.dk", så hadde Carl Th. Dreyer fortsatt tillitt hos "Nordisk Films Kompagni" og han fikk raskt tilbud om å lage en ny film. Allerede efter innspillingen av "Præsidenten" (1919) var han inspirert til lage en film om intolleranse. Det sjedde i forbindelse med at Frede Skaarup, som hadde skaffet Carl Th. Dreyer arbeide hos "Nordisk Films Kompagni", sommeren 1918 samlet sammen noen kolegaer og vist David Wark Griffiths (22.01.1875-23.07.1948) film "Intolerance" (1916). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer ha uttalt at han hadde blitt dypt betatt av denne filmen og at det var den aften han oppdaget hva filmen kunne og burde være. Det skal her nevnes at "Nordisk Films Kompagni" på denne tiden har forsøkt å spille inn filmer som tok for seg de store emnene og Holger-Madsen (Holger Madsen) (11.04.1878-30.11.1943) hadde spilt inn to filmer, "Pax æterna" (1917) og "Himmelskibet" (1918). Men disse filmene kunne ikke måle seg med David Wark Griffiths langfilmer.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" var det David Wark Griffiths film "Intolerance" (1916) som skulle påvirke Carl Th. Dreyers neste film "Blade af Satans Bog" (1921). Bakgrunnen for dette var en aften i 1918 da Frede Skaarup (11.10.1881-02.01.1942) samlet "Nordisk Films Kompagnis" regissører og viste amerikanske filmer for dem. Årsaken til denne filmfremvisningen var at det hadde gåttt tilbake for selskapet i en senere tid, virkningene av Verdenskrigen hadde satt sine spor, og amerikanske filmer begynne å vinne terreng.

Filmfremvisningene skal ha vart til firetiden om morgen og da Carl Th. Dreyer den morgen vandret hjem, hadde han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", vært grepet av David Wark Griffiths film "Intolerance" (1916). Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder videre i sin bok at det all grunn til å anta, at det var denne natt at den 30-årige regissøren fant en løsning på sin neste film. Her hadde han uante muligheter for en film hvor han kunne samle sammen sine livserfaringer, yrkeserfaringer, sett og lest. Men ett par måneder før Carl Th. Dreyer så filmen "Intolerance" (1916) hadde han, i ølge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", sett David Wark Griffiths film "The Birth of a Nation" (1915), men denne filmen hadde ikke gjort så stort inntrykke på ham. Årsaken til at "Intolerance" (1916) hadde gjort et så sterkt inntrykk var filmens tematikk. I denne filmen så han sin egen, og morens, ulykke på grunn av samfunnets intoleranse og filmen ble bestemmende for hans valg av emne for sin neste film. Som tidligere nevnt så arbeidet han i en periode for "Nordisk Films Kompagni" hvor han gjennomleste, vurderte og eventuelt anbefalte manuskripter til selskapet. Den 30.10.1913 retunerte han manuskriptet "Blade af Satans Bog" av forfatteren Edgar Høyer (24.10.1859-29.10.1942). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var det ikke her snakk om et endelig avslag, men at forfatteren nok er blitt bedt om å foreta visse endringer eller omskrivninger.

Edgar Høyers filmmanuskript "Blade af Satans Bog" var en prolog, hvor Gud forbannet Satan og forbannet ham og dømte ham til igjen og igjen å friste mennesket. Det er først når noen motstår ham at han kan bli satt fri. De fire episodene foregår i Jødeland på Kristi tid, Spania under inkvisisjonen, den franske revolusjon  og den røde Garde i Finland på nåtiden. Selv om det var fire forskjellige tidsperioder, så var alle intrigene nesten identiske. Filmmatiseringen av dette ville krave store forberedelser og nøyaktige historiske rekonstruksjoner, noe som efterhvert også kom til å påvirke budsjettet for filmen.

På denne tiden var filmindustrien i Danmark påvirket av nedgangstider, problemer som oppstod allerede under verdenskrigen. i 1915 hadde lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Samtidig hadde den amerikanske filmindistrien under krigen vokst og var nå en mektig industri og stod nå på spranget til å befeste seg på det europeiske markedet så snart handelen igjen kunne gjennopptaes mellom de to kontinenter.Efter verdenskrigen forsøkte "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet, noe de ikke klarte. Årsakene var at mange store danske navn hadde reist til Sverige og Tyskland for å arbeide med film og Hollywoods store fremgang. Størstedelen av det som ble vist på kinoer i det tiåret var amerikanske. Men allerede i begynnelsen av 1917 fikk de problemer da deres store stjerne Valdemar Psilander brøt med selskapet for å starte sitt eget filmselskap. Dette prosjektet ble dett ikke noe av da han døde bare noen få uker senere på stt værelse på Hotel Bristol på Rådhusplassen. Dødsårsaken skal visst ha vært dårlig hjerte. 

Det var under disse forholdene Carl Th. Dreyer hadde begynt som regissør hos "Nordisk Film Kompagni" og filmselskapet stod nå ved et veiskille der de ikke visste hvilken politikk de skulle føre. De kommersielle suksessene de hadde regnet med, var ofte blitt delvis mislykkede. Men tross sine problemer så aksepterte de hans filmprosjekt og lot ham filmatisere  Edgar Høyers manuskript. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal  "Nordisk Film Kompagni"skal ha presentert filmen under Marie Corellis (01.05.1855-21.04.1924) navn og ikke Edgar Høyers. Årsaken til denne endringen var at Edgar Høyers var kun kjent i Danmark og som lystspillforfatter, mens den britiske forfatteren Marie Corelli derimot ble betraktet som en mer seriøs og internasjonalt kjent forfatter. I 1904 hadde hun skrevet romanen "The Sorrows of Satan" (1895), på dansk "Satans Sorger 1-2" (1907) og i følge Internetsiden "Marie Corelli & the Cinema" skal Carl Th. Dreyer og Edgar Høyers ha vært inspirert av denne romanen, men den hadde omtrent ikke noe å gjøre med manuskriptet som skulle filmmatiseres. Hjemmesiden "www.carlthdreyer.dk" bekrefter også det og skriver følgende:

"Handlingsmæssigt har romanen imidlertid stort set intet med Dreyers film at gøre, og i øvrigt var romanen en så stor bestseller, at det er urealistisk at forestille sig, at Nordisk Film have råd til at købe rettighederne i 1910’erne."

Videre opplyses det på hjemmesiden at Edgar Høyers i et intevju mandag 12.01.1920 med BT, med overskriften ”Edgar Høyer fortæller om sin Kæmpefilm ”Af Satans Dagbog”, hadde ansett "Blade af Satans Bog" (1921) for å være hans film. Dette var i tråd med den filosofi som lå bak de såkalte "Autoren-film", det vil si filmer hvor forfatteren bak manuskriptet eller forlegget var det vigtigste, slik at forfatteren kunne høyne filmens kulturelle og kunstneriske status. 

Carl Th. Dreyer fikk løfte fra "Nordisk Film Kompagni" om kr 140 000,- for å regissere "Blade af Satans Bog" (1921) og han startet sitt arbeid med engang og begynte  med å omskrive neste hele manuskriptet. Dette skal, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", Edgar Høyers ha reagert kraftig på og ved premieren hadde han protestert imot de utelatelser og endringer som var gjort i hans manuskript. Men i følge "www.carlthdreyer.dk" skal filmmatiseringen av "Blade af Satans Bog" (1921) ha vært "...en temmelig loyal filmatisering af et originalmanuskript af den succesrige dramatiker Edgard Høyer (1859-1942)", men at "Dreyer valgte som sagt at følge manuskriptet ret nøje, dog foretog han – til Edgard Høyers ærgelse – en række ændringer. Blandt andet valgte han at nedtone det antikommunistiske aspekt i det berømte Finlandsafsnit noget." 

Carl Th. Dreyer brukte mye tid på å studere de forskjellige tidsperiodene og han skal ha lest store mengder med historiske materiale. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) nevner i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at man i margen på arbeidsmanuskriptet kan finne lister over de bøker han har lest eller lånt for å studere. Han skal ha lest kunstbøker, om middelalderen, Leonardo da Vinci, El Greco og forskjellige historiske verker. Under studiene av den franske revolusjonen skal han ha lest Lenôtre, Paul Lacroix og Victor Hugos roman "1793".

Carl Th. Dreyer brukte også mye tid på rollefordelingen og til hovedrollene engasjerte han profesjonelle skuespillere, men til de andre rollene foretrakk han amatørskuespillere ut i fra hvilken type som passet til de forskjellige birollene. Det han krevede av sine skuespillere var at de ikke skulle spille, men de skulle være sine roller. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) nevner flere eksempler i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", bl.a. at Carl Th. Dreyer skal ha ansatt en kunstmaler som en av rollene som apostel og at han skreve kontrakt med en mann, som i episoden om den franske revolusjonene skulle ha en tatovering med "Frihed, Lighed, Broderskap". Carl Th. Dreyer skal i første omgang ha tilbudt mannen kr 15,- for å bli tatovert, men mannen hadde protestert og innvendt at han "...for resten af Livet (skulle) gaa rundt med det Sludder paa Armen." Av den grunn forlangte han kr 20, men de ble til slutt enig om kr 18,-  Dette viser at han også tok hånd om de allerminste detaljer i det forberedende arbeide og at han ikke overlot noe til tilfeldighetene.

I februar 1919 da Carl Th. Dreyer var ferdig og endelig fått akseptert manuskriptet, oppstod det et problem ved at direktør Frost (??-??), som var en støttespiller, måtte ta et kuropphold på tre måneder. Carl Th. Dreyer måtte derfor samarbeide med direktør Wilhelm Stæhr (??-??), et samarbeid han regner med kom til å bli vanskelig, noe som også hendte. I løpet av kort tid skal det, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ha oppstått uoverstemmelser mellom den unge regissøren og sjefene på "Nordisk Film Kompagni", problemer som brakte filmopptakene i fare. Søndag 23.03.1919 skrev Carl Th. Dreyer et brev til direktør Wilhelm Stæh og informerte ham om at han ikke kunne spille inn den planlagte filmen for det opprinnelige avtalte maksimumbeløpet på kr 150 000 og at han anså det endelige beløpet til 230 000 - 250 000, dvs en økning av budsjettet på kr 80 000 - 100 000. Carl Th. Dreyer stilte samtidig et ultimatum om at hvis direktør Wilhelm Stæh ikke kunne akseptere det nye beløpet, så stod noen svensker parat til å finansiere filmen og la ham spille den inn.

Dette ultimatumet skapte, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", reaksjoner hos ledelsen ved "Nordisk Film Kompagni" og styret ble hurtig innkalt. Det ble da Ole Olsen som tok seg av saken og samme dag skrev han til Carl Th. Dreyer og informerte at selskapet  ikke på noen måte kunne akseptere hans krav. De ville fortsatt stille det tidligere avtalte maksimumbeløpet på kr 150 000 til hans disposisjon. Men hvis han ikke aksepterte disse betingelsen så måtte han søke andre utveier. Tirsdag 25.03.1919 svarte han at han hadde rådført seg med sin advokat og at han var klar over at han var nødt til å lage filmen. Dette da han var bundet av sin kontrakt. Han skulle gjerne utføre sitt arbeide men han frasa seg samtidig sitt ansvar for resulatet av filmen. Onsdag 26.03.1919 svarte Ole Olsen ham at betingelsene for samarbeidet ikke lenger var til stede og at de ikke lenger kunne la ham spille inn en så dyr film.  Carl Th. Dreyer stod nå overfor store problemer og et er nok årsaken til at han den samme dag, onsdag 26.03.1919, i sitt svar hevder at det hele var en misforståelse da det han egentlig mente var at han ikke kunne påta seg ansvaret for filmen, hvis det ble foretatt endringer i manuskriptet uten at han var blitt rådført. Men hvis derimot endringene ble foretatt i samråd med ham så ville han påta seg det fulle ansvaret for resultatet. I dette brevet skriver han, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", bl.a. at:

"Efter at jeg nu har forsonet mig med Tanken om, at jeg maa opgive Tanken om den store Film, er jeg kommen til den Anskuelse, at Filmen efter Omlægningen i flere Henseender og da navnlig i dramatisk Henseende højst vil virke meget bedre og kraftigere end den store Film."

Torsdag 27.03.1919 svarte Ole Olsen ham omgående  og at han har notert seg at Carl Th. Dreyer har påtatt seg å regissere "Blade af Satans Bog" (1921) på de opprinnelige betingelsene og at han påtar seg det fulle ansvaret for resultatet. Ole Olsen oppfordrer ham samtidig om strakts å gå i gang med arbeidet, noe også han gjør. Men denne konflikten hadde ødelagt hans gode forhold til "Nordisk Film Kompagni".

Filmen ble spilt inn i perioden onsdag 19.03.1919 til torsdag 28.08.1919 og filmteamet spilte inn, i følge "www.carlthdreyer.dk" først episode fire og i følge et intervju med Carlo Wieth (11.121885-30.06.1943) var Findlandavsnittet blitt tatt opp ved Kagerup stasjon i Grib Skov. Dette er bekreftet i en artikel i Frederiksborg Amts Avis fra lørdag 05.04.1919, hvor stedet mere presist er oppgitt til "Kildeport Holdeplads". Det ble bygget en kulisse av stasjonsbygningen, hvilket kostet kr 9 000. Første episode med Jesus i Gethsemane skal muligens blitt tatt opp i eller omkring "Aalsgaarde"  og, i følge "Dagens Ekko" mandag 08.09.1919, skal skuespillerne blitt indkvartert på "Aalsgaarde Badehotel". I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal opptakene ha forløpet seg uten uhell. Men på grunn av budsjettet så måtte Carl Th. Dreyer endre på sine opprinnelige planer der prologen, som opprinnelige skulle bli vist i bilder, ble erstattet med en lang, forklarende tekst. Tredje episode, som foregikk under den franske revolusjon, ble temmelige kraftig beskåret. Der ble hele prosesses mot Marie-Antoinette og flere andre sekvenser fjernet. I forbindelse med innspillingen av fjerde episode lagde de en kort alternativ avslutning. I denne alternative slutten dør ikke den unge kvinnen, "Siri, Paavos hustru", men blir liggende hardt såret og får der vite om Rødgardistenes nederlag. Om innspillingen av den fjerde episoden skriver han, ifølge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", følgende i sine selvbiografiske notater:

"Det finske Afsnit af Filmen var, hvis jeg ikke husker forkert paa 550 Scener, der tilsammen havde en Længde paa 600 Meter (dette kan forøvrigt ses af Samlemanuskriptet, hvis De faar fat i det). Jeg arbejdede i denne Film ogsaa for første Gang i større Stil med bevægeligt Kamera, baade lodret og vandret. Bl.a. i det glidende Nærbillede af Gruppen af Rødgardister."

Fredag 03.10.1919 var filmen klippet ferdig og ble vist for Edgar Høyer og skuespillerne i "Frihavnen". Den ferdige filmen var på ni ruller, og i følge utgaven som den 05.01.19 ble fremlagt den danske filmsensur var filmen på 2 422 meter uten tekster og 3 091 meter med danske tekster. Den kopien som ligger på Filmmuseet har en nøyaktig spilletid på 150 minutter, med 18 bilder per sekund. Spilletiden på den DVD-utgaven jeg har er på 121 minutter. Filmen hadde urpremiere mandag 15.11.1920 på "Victoria Teater" i Krstiania i Norge og premiere i Danmark mandag 24.01.1921 på "Palads".

Filmen vakte raskt flere reaksjoner og en prest fra Indremisjonen, som ikke hadde sett filmen og som også hadde bestemt seg for aldri å se filmen, skrev fredag 21.01.1921 en artikkel der han stemplet filmen for blasfemisk. Han hevdet at det å fremstille Jesus, og det att på til på et kinolerret, var en ugudelig handling, som kristne mennesker kun kunne fordømme. Fredag 28.01.1921 skrev, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", "Kristelig Dagblad" en leder med overskriften "Utilbørligt". Der skriver de at:

"Vi har kun eet Ord til at betegne dennde Forestilling med. Vi kalder det oprørende. Det er oprørende, at der findes Mennesker, som har villet spille disse Roller, og dobbelt oprørende, at det atter her har vist sig, at Danmark er et Land, hvor man kan gøre, hvad man vil, blot man gør det, selv om det drejer sig om Bespottelse af det helligste."

Videre appelerte den anonyme forfatter til sensuren for å opprettholde respekten for de hellige ting.

Men det kom også en annen kritikk av filmen, og den gikk ut på hvordan Carl Th. Dreyer hadde fremstilt Satans rolle i historien. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at denne fremstillingen var hverken luthersk eller katolsk, men heller en mer merklig teologisk vinkling. Ut i fra prologen er det Gud som sender Satan til menneskene for å friste dem. Satan fremstilles her som et redskap for Gud, og er samtidig ikke særlig villig til utføre det han er pålagt av Gud. Derfor får Satan motvillig menneskene til å falle i hans feller, og det er en handling han ikke er interessert i. For som det står i den innledende teksten:

"For hver, der falder for din Fristelse, skal Forbandelsen over dig forlænges med et Hundrede Solhverv. Men for hver, der staar dig imod, løses du for et Tusind Aar af din Dom."

Det er nok også derfor at Satan skifter parti og forsøker å redde Marie-Antoinette fra guillotinen. Han forsøker å overtale "Joseph, tjener senere politikomm", som har forrådt sitt herskap, til ennå en gang å endre sine planer og delta i en sammensvergelse, som skal hjelpe dronningen med å flykte. Men i siste øyblikk blir "Joseph, tjener senere politikomm" redd og Marie-Antoinette blir halshugget. Satan bedreider tjeneren for hans forræderi og at han er skyld i tre kvinners død, først hertuginnen av Chambord, hennes datter og til slutt dronningen.

Teologisk sett representerer filmen et syn som er motstridende til den teologiske tradisjon ved å fremstille Satan som solidarisk med Det Gode og ikke som Det Ondes redskap. Satan må "forsætte sit onde Værk mod Menneskenes Børn", men bare fordi Gud tvinger ham til det. Menneskene og Satan befinner seg på en måte i samme situasjon, menneskene blir fristet av Satan og derfor er avskåret fra å bruke sin fri vilje og er bestemt for det onde og Satan er ikke lenger herre over sin egen skjebne. Det er Den Almektige selv som er ansvarlig for ondskapen i verden.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) er tydelig i sin tokning av "Blade af Satans Bog" i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl Th. Dreyer anklager Gud selv og frfemstiller ham som den demoniske. Det var ut i fra denne vinklingen at filmen ble av noen betraktet som blasfemisk. Carl Th. Dreyer viser her et tydelig antiklarikalsk og irregiøst syn i forholdet mellom Gud og Djevel. Martin Drouzy hevder videre at Carl Th. Dreyer var for intelligent til ikke å vite hva han gjorde at det var et bevisst valg fra hans side. På denne måten kunne han spille de kristne et puss.

Men det var ikke bare de religiøse som reagerte på filmen, for det varte ikke lenge før også venstresiden reagerte på filmen. Det de reagerte på var at de franske revolusjonære og de finske rødgartistene ble stemplet som Satans håndlangere. Det førte til at filmen like efter premieren ble stemplet som reaksjonært og som et propogandaredskap for borgerskapet. En anonym forfatter skrev den 05.02.1921 en artikkel i fagforeningsbladet "Solidaritet" hvor han påpekte at regissøren ved hjelp av bl.a. detaljer i klesdrakten delte folk i to leire og skildret de, som kjempet for rettferdighet, som folkets "Bærme, Samfundets værste Udskud."  Dagen efter anmelder fagforeningsbladet filmen og hevder at den er en forhånelse av arbeiderklassen, samt en kamunflert opfordring til borgeskapet:

"Denne Film er gennem sin Fremstilling af Arbejderne som raa Banditter en Forberedelse paa at myrde dem, om de skulde rejse sig til Kamp for retfærdige Samfundstilstandeog tvinge de Dovendyr - ogsaa Filmens Iværksættere - som nu lever højt paa Arbejdernes Slid og Ulykke, til at udføre nyttigt Arbejde."

I forholde mellom Carl Th. Dreyer og venstresiden viser Martin Drouzy (??.1923-??.1998) i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" til Jean-Louis Comollis (30.07.1941-) analyse av filmen:

"Man kender hans had til borgerskabet og al den undertrykkelse, det har udøve i moralens eller religionens navn. Hvordan skal man så forklare denne mærkelige allaince (mellem rødgardister og Satan), der yderligere understreges af episoden om den franske revolusjon, hvor Satan), der yderligere understreges af episoden om den franske revolution, hvor Satan optræder som folkekommissær og styrer mange uskyldige forhenværende aldelsmændi ulykke? Den kan der være to forklaringer på. Den første er den måske lidt for enkle, at Dreyer altid stiller sig på de svages og undertryktes side, mod undertrykkerne, hvorfra den så end kommer. Den andre er, at for Dreyer er undertrykkelse, med alt hvad det indebærer af intolerance og voldelighed, så meget desto mere forkastelig og bør i langt højere gradend ellers afsløres, når den kommer fra dem, der burde være garanter for retfærdighed; Undertrykkelse er som en skaplet på alle gode sager. Det værste er, at Inkvistionen foregår i Guds navn, at Rædelseperioden sker i Lighedens navn, at repressionen finder sted i Revolutionens navn."

Hvis man legger denne analysen til grunn ser man at Carl Th. Dreyer belyser i denne filmen, som han også gjøre i sine senere filmer, nemlig at makt automatisk forderver dem, som utøver den, men at samfunnet på den annen side tar knekken på dem som ikke forderver.

"Blade af Satans Bog" (1921) vakte også oppsikt i utlandet og i Sverige ble hele den fjerde episode klippet bort, den samme sensuren skjedde også i Finland. I de lantiske lande ble scenen som inkvisisjonen klippet bort. I Norge, hvor filmen hadde verdenspremiere, ble det barer vist åtte av den ni rullene. Forestillingen varte kun halvannen time til sammen og for at kinomaskinisten skulle klare å overholde denne tidsfristen, som kinodirektlren hadde pålagt ham, måtte han vise filmen i et mye høyere tempo. Det førte til at filmen ble vist slik man i den senere tiden har vist stumfilmer på fjernsynet, den ble avspilt for hurtig og en anmelder skrev, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", følgende:

"Det ene billede avlöste det andet, för man hade set, hvad det var. Og Jesus hoppet over Lærretdet som en Græshoppe. Det var fælt."

Resultatet ble at publikum ble irritert da de hadde problemer med å få med seg hva som stod på mellomtekstene og mange forlot salen under forestillingen. Carl Th. Dreyer fikk rede på det og skrev et brev til Frost for å stanse den form for filmfremvisning, samt ¨beskytte  "Nordisk Film Kompagnis" gode navn og rykte.

Men til tross for reaksjonene rundt filmen, og hans anstrengte forhold til sin arbeidsgiver, sendte "Nordisk Film Kompagni" ut kopier til hele verden, de fire skandinaviske landene, Argentina, Balkan, Belgia, Nederland, Nordamerika, Polen, Portugal, Spania, Sveits, Tjekkoslovakia, Ungarn,  Østerike, Østersjø-landene og England, Nederlanske India og Tyskland kjøpt distribusjonsrettigheter.

Som tidligere nevnt betår "Blade af Satans Bog" (1921) av fire fortellinger, som i filmens trykte program har fått betegnelsen "I Jødeland - Inkvisitionen - Den franske Revolution - Den røde Garde." I disse fire episodene følger man Satan, som er forbannet av Gud og dømt til atter og atter å friste menneskene. Det er først hvis noen motstår ham at han kan bli satt fri.

Episode en viser Jesus som blir forrådt av Judas, lokket dertil av Satan i en fariseers skikkelse.

Episoden to forgår i 1500-tallets Spania der Satan er stor-inkvisitor, som plager og driver en ung munk til at begå en skendig voldtekt.

Episode tre foregår under den franske revolusjonen der en ung mann, som har mulighet til å redde Marie Antoinette, lar henne bli halshugd i guillotinen. Dette da hun minner ham om en ugjerning der han har forrådt sitt herskap, og han fristes nå av Satan, som nå er jakobiner-fører.

Episode fire handler om den den finske borgerkrigen i 1918, hvor Satan er en tidligere munk, som leder en gruppe rødgardister. Han truer en ung telegrafpasser med å drepe hennes familie, hvis hun ikek sender en beskjed til den Hvite om dermed lokker dem i et bakhold. Men hun står imot og begår heller selvmord enn å bli en forræder. 
       

Carl Th. Dreyer valgte å forlate "Nordisk Film Kompagni" da "Blade af Satans Bog" (1921) var ferdig og det var i den sammenheng han skrev artikkelen "Svensk Film" i "Filmmand". Samtidig var artikkelen en lovprisning til hans neste arbeidsgiver som var "Svensk Filmindustri" (SF), et selskap som var grunnlagt 27.12.1919. Denne perioden har han, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", beskrevet følgende i sin personlige notater:

"Jeg betragtede det som en stor Lykke, da jeg i det følgende Aar knyttedes til svensk Film. Jeg havde netop i disse Aar fordybet mig i de svenske Storfilm, især i Sjöströms Arbeijder, der havde gjort Indtryk paa mig ved deres dybe alvor, Menneskelighed, Varme og lyrisk Tone. Hvad jeg havde vundet af Belæring gennem Studiet af de svenske Films forsøgte jeg at gøre fruktbringende i Prestekonen, der blev min næste Film - dog uden at jeg opgav mine egne Erfaringer. I Prestekonen (af Kristofer Janson) gik jeg et Skridt videre i Kravet om Sandheden i Miløet, idet jeg optog hele Filmen inde i virkelige Stuer og ved at lade Bonderollerne spille af virkelige Bønder fra Gudbrandsdalen. Jeg udformede dengang den almengyldige Sætning, at hvis miljøetet er troværdigt, har Folk saa meget lettere ved at tro paa selve Handlingen og altsaa glemme, at det er Film de ser."

Ut i fra Carl Th. Dreyer notater var det ingen ting som tydet på at var en tung stund for ham da han forlot "Nordisk Film Kompagni". Samtidig var filmselskapet, som jeg tidligere har beskrevet, på den tiden i økonomiske problemer og, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", kun en skygge av seg selv i efterkrigstidårene. Publikums smak hadde på denne tiden endret seg og de var ikke lenger interessert i å se filmer som omhandlet degenererte aristokrater, sinnsforvirrede leger eller hallusinerende hypnotisører. Drømmefabrikken til Ole Olsen fungerte ikke lenger og det var nå at Charles Magnussons (26.01.1878 - 18.01.1948) "Svenska Bio", med sine sosiale filmer og de store slektsagaene, var i ferd med å avløse dansk film. Filmproduksjonen til "Nordisk Film Kompagni" ble også kraftig redusert fra 123 fiksjonsfilmer i 1916 til 38 fiksjonsfilmer i 1919 og kun 8 i 1920. Resultatet var at "Nordisk Film Kompagni" at regnskapet som ble lagt frem den 30.04.1919 viste et underskudd på kr 263 500 for 1918 og i de følgende årene klarte ikke selskapet å komme tilbake til sine tidligere høyder.

Efter at Carl Th. Dreyer hadde brutt med sin tidligere arbeidsgiver, skrev han torsdag 01.01.1920 en artikkel i "Dagbladet" hvor han tar for seg dansk film generelt. Da jeg ikke har lest selve artikkelen så velger jeg her å sitere det Martin Drouzy (??.1923-??.1998) har skrevet om artikkelen i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson":

"...Den har fundet den nædvendige kapital til at invandere verdensmakedet, men den har altid manglet folk, der ønskede nogen andet og mere end blot at fabrikere film. Dansk film har satset på at underholde folk i stedet for at blive et redskab i kulturens tjeneste. Som et eksempel på det modsatte fremhæver forfatteren svensk film. Takket være en mand som Victor Sjöström har svansk film erhvervet verdensry: "Ved Sjöström Arbejde lukkedes Filmen ind i Kunstens forjætede land" ... I forbindelse med de to film, Dreyer allerede havde indspillet, kunne en artikel som denne kun åbne Svensk Filmindustris døre for ham."

PRÄSTÄNKAN
Sommeren 1920 spilte Carl Th. Dreyer inn "Prästänkan" (1921), en film om pliktekteskap i 1600 tallets Norge, som ble spilt inn i Lillehammer for det svenske produksjonsselskapet "AB Svensk Filmindustri", Stockholm. Filmen er basert på Kristofer Jansons (05.05.1841-17.11.1917) novelle "Prestekonen" (1901), en fortelling som inngikk som den midterste av tre fortellinger, "En klosterhistorie" (13de århund.), "Prestekonen" (Chr. IV.s tid) og "Forfulgte" (Chr. v.s tid), i et av hans senere verker "Middelalderlige billeder" (1901). I følge "carlthdreyer.dk" skyldes valget av Kristofer Janson litteratur at forfatteren var meget populær på den tiden og på mange måter befant han seg da helt i front. I perioden 1870-tallet og 1880-tallet ble han regnet som blant de "de fire" i norsk literatur sammen med Henrik Ibsen (20.03.1828-23.005.1905), Bjørnstjerne Bjørnson (08.12.1832-26.04.1910) og Jonas Lie (06.11.1833-05.07.1908).

I følge "carlthdreyer.dk", var det Carl Th. Dreyer selv som hadde valgt denne novellen til sin film. Hjemmesiden hevder videre at det ikke var tilfeldig at Carl Th. Dreyer valgte nettopp et verk av Kristofer Janson. Årsaken er at han idémessig har han mye felles med forfatteren i forhold til deres særegne syn av tro på fremskrittet og interessen for religiøse problemstillinger. Videre hadde de en mere forsiktig tro på en endret samfunnsorden og hadde nesten identiske formuleringer om evolusjon frem til revolusjon. Hjemmesiden "carlthdreyer.dk" tar her for seg en mer omfattende artikkel om emnet.

Så det er tydelig at Carl Th. Dreyer må ha hatt et visst kjennskap til Kristofer Jansons forfatterskap da han under filminnspillingen av "Prästänkan" (1921) fikk en forespørsel om han kunne ta stilling til om Kristofer Jansons bondefortelling "Fante-Anne" (1913) var egnet til filmatisering. Efter at Carl Th. Dreyer hadde godkjent manuskriptet skrev Rasmus Breistein (??.1890-16.10.1976) et filmmanuskript som var basert på bondefortelligen og startet innspillingen av filmen. Det skal her nevnes at "Fante-Anne" (1920) var hans første film og ved siden av regien hadde han også ansvaret for produksjonen og var produksjonsleder. Filmen hadde premiere den 11.09.1920 og hadde en filmlengde på 1916 meter. I følge en notis i "Aftenposten" aften fredag 23.07.1920 foregikk innspillingen på Vågå og at de medvirkende var skuespillere fra "Det norske teater". Lokale krefter skal også ha bidratt til filmen. "Aftenposten" viser her til avisen "Gudbrandsdølen" som erfarer at

"- kirkesanger Skrede laget en "rasende god" lensmand i stykket, og Olav Øygard en ditto prest".

Filmen ble spilt inn i perioden 01.05.1920 til omkring 15.07.1920, men som tidligere nevnt så gjorde Carl Th. Dreyer et grundig forarbeid før han begynte spille inn sine filmer. I forbindelse med researcharbeidet med "Prästänkan" (1921) reiste han til Norge i begynnelsen av mars 1920 for å passe et egnet sted for innspillingen av filmen. I følge "carlthdreyer.dk" ønsket han med denne filmen å skape et helt autentisk miljø og valgte derfor å brue en museumslandsby, "De Sandvigske Samlinger," som Anders Sandvig (11.05.1862-11.02.1950) hadde grunnlagt. Det kulturhistoriske museet i 1920 bestod av friluftsområde med stavkirke, prestegård, fritliggende gårder, hus og bygninger med indbo og folkekunst. Det ble derfor ikke bygget en eneste kulisse i filmen og alle innendørsscenene ble spilt inn i de gamle husene. De gamle, trange husene bød på tekniske utfordringer da de var for mørke til å spille inn filmen slik at elektrikerne måtte trekke lange ledninger fra elektrisitetsverket til Maihaugen. I et intervju med Morgenbladet den 24.07.1920 skal Carl Th. Dreyer ha fortalt at det ble brukt opp til 40 000 "normallys", og jeg antar det er her snakk om edisonpærer, og på grunn av de skarpe kunstlyset fikk skuespillerne vondt i øynene. Det førte til at opptakene måtte arrangeres på en slik måte at de som fikk mest vondt i øynene, fikk hviledager, og når de var i bedring fikk de andre skuespillerne fri til å pleie sine øyne.

Ved siden av å bruke profesjonelle skuespillere så brukte også Carl Th. Dreyer som statister brukte han riktige bønder som skulle være bønder på filmen, samt andre fastboende fra Guldbrandsdalen. I forbindelse med utvelgelsen av statister skal han ha kjørt sammen med forfatteren Olav Aukrust (21.01.18883-03.11.1929) hele området igjennom og leide inn statister. De hadde brukt for 70-80 menn og kravet de stilte var at de alle måtte ha fullskjegg. En av hovedrolleinnehaverne var Hildur Carlberg (20.12.1843-27.08.1920) som hadde rollen som "Margarete Pedersdotter, prästänkan". Frem til denne filmen hadde hun i perioden 1917-920 medvirket i seks filmer som henholdvis Mauritz Stiller () og Viktor Sjöström () hadde regissert. Ved innspillingen av "Prästänkan" (1921) var hun 76 år og dødssyk, men klarte å gjennomføre sitt arbeid til siste spiledag, som var omkring 15.07.1920. Hun døde litt over en måned efter at innspillingen var ferdig og rakk derfor ikke å få sett den ferdige filmen. Filmen hadde urpremiere 04.10.1920 i Sverige: i "Rivoli" og "Record" i Stockholm, "Cosmorama" i Göteborg, "Drott" i Karlstad, "Röda Kvärn" i Kristianstad og "Odéon" i Helsingborg. I Norge hadde den premiere 25.10.1920 på "Victoria" og "Westend Teater" i Oslo. Først 26.04.1921 hadde den premiere i Danmark på "Palads".

Historien i filmen tar for seg det som virkelig hadde skjedd i begynnelsen av reformasjonstiden i Norge der det i Skandinavia i det 16. århundrede var skik og bruk, at når en prest døde før hustruen, måtte den nye presten overta enken sammen med kallet. Problemstillingen den gangen var prestens giftemål, for hvem skulle ta vare på enken når presten døde? For hverken staten eller sognetønsket å sørge for henne og da kom de frem til den løsningen hvor prestens efterfølger måtte gifte seg med henne.

Det førte til at "Margarete Pedersdotter, prästänkan", i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", omkring 1600 ble lovmessig gift fire ganger og onde tunger omtalte henne som en heks  og at hun hadde sendt sin andre og tredje ektemann i graven. Dette var et emne som passet for Carl Th. Dreyer da han både kunne ta for seg den geistlige stand og ekteskapet som institutisjon. I motsetning til sine to tidligere filmer var det ikke lenger en kvinne, som var offer, men tvertimot en herskesyk kvinne og denne gangen var det mannen, som ble tyranisert av sin kone

Handlingen i "Prästänkan" (1921) er lagt til et norsk sogn der den gamle presten er død, og det skal velges en ny. Den yngste av de tre prestekandidatene er "Söfren, prästkandidat", spilt av Einar Rød (??.1897-??.1931). Hans mål er ¨få kallet slik at han kan gifte seg med sin kjæreste "Mari, hans fästmö", spilt av Greta Almroth (15.04.1888-24.07.1981). "Söfren, prästkandidat" vinner konkurransen, men han må da altså gifte seg med den avdøde prests enke ""Margarete Pedersdotter, prästänkan"", spilt av Hildur Carlberg. Hun har bodd på prestegården i 60 år og har overlevd tre ektemenn. "Söfren, prästkandidat" hadde ikke tenkt på dette giftermålsproblemet da ha nstilte som kandidat, får smuglet inn "Mari, hans fästmö" inn på prestegården, og de to regner med at den gamle snart kommer til å dø. Men sistuasjonen blir efterhvert uuholdig for de to og en dag beslutter de på å forsøke å skremme presteenken ved at han kler seg ut som en djevel. Men "Margarete Pedersdotter, prästänkan" blir ikke redd da hun kjenner igjen prestens morgensko.

En dag blir "Mari, hans fästmö" alvorlig skadet og "Margarete Pedersdotter, prästänkan" pleier henne. En dag forteller "Margarete Pedersdotter, prästänkan" forteller om seg selv og sin første ektemann som hun elsket. Hun selv måtte da vente i fem år før presteenken døde. De to unge blir gripne av hennes historie og sin egen situasjon og tilstår at de ikke er bror og søster, men at de er forelsket i hverandre. En dag tar hun den siste runden på gården og legger seg så ned i sengen for å dø.

"Prästänkan" (1921) fikk en meget god mottakelse av både av publikum og presse. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal anmelderne rost filmen spesielt for den realistiske stil, den omhyggelige innspilling og respekt for selve de minste detaljer. Det var de som også omtalte filmen som et "etnografisk maleri". Hildur Carlberg fikk meget god omtale for sin innsats, og det var mange som beundret George Schnéevoigt (23.12.1893-06.02.1961) for hans fotografering.

DIE GEZEICHNETEN (ELSKER HVERANDRE)
Fra filminnspilling i Norge gikk nå ferden til Tyskland. I sine erindringer skriver
Carl Th. Dreyer at: 

"Fra Norges dybe Dale gik Turen til Berlins Stenørken. Jeg fik Tilbud om at iscenesætte "Elsker hverandre" af Madelung, en Opgave, der skænkede mig den Glæde at befatte mig med et Arbejde, der har en soscial Mission ud over den bare at underholde. Forøvrigt oplodes under Arbejdet med denne Film mit Blik for den Kendsgerning, at selv den kunstfærdigste Maske paa Film er tom og intetsigende i Sammenligning med et hvilkensomhelst ægte og usminket Ansigt - og det usimkede Ansigt ikke kan trives Side om Side med den sminkede."

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" erindrer han feil i forhold til sin fjerde film da han i et intervju i 1922 fortalte, at det var ham selv, som fikk ideen til å filmatisere Aage Madelungs (05.07.1872-7.10.1947) roman "Elsker Hverandre" (1912). Det skal her nevnes kort om Aage Madelung at han efter å avtjent verneplikten bodde i Russland en periode hvor han arbeidet som bonde. I følge "denstoredanske.dk" skal han i 1897 reist tilbake til Nordrusland, Vologda, hvor han bl.a. var representant og oppkjøper for en rekke tyske og engelske storimportører. Det var her han fikk kontakt med en rekke russiske kulturpersonligheter som var forvist dit av politiske grunner, bl.a. forfatteren Aleksei Mikhailovich Remizov (Алексей Михайлович Ремизов) (06.07/24.06.1877-26.11.1957). Aage Madelung skal, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", ha bodd i Russland i 17 år. Han skal ha giftet seg med en russisk jødinne og skal selv ha opplevd de hendelsene på nært hold som han beskriver i sin roman, nemlig pogromene i Russland i begynnelsen av århundrede. Roman "Elsker Hverandre" (1912) ble, i følge "denstoredanske.dk", skrevet ferdig under et opphold i Zürich og i romanen skildrer han, uten å ta stilling til rase- og jødespørsmåket, den første russiske revolusjon i 1905. Boken ble en bestselger og, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", skal den ha solgt i 70 000 eksemplarer. Den russiske avisen "Rjitsch" skal ha skrevet at det eneste man kunne bearbeide forfatteren var at kjente for godt til de miljøene som han hadde beskrevet i sin roman.

Carl Th. Dreyer skal på den dansk premieren den 07.02.1922 ha uttalt, i følge "carlthdreyer.dk", til  B.T.:

”Den ejer saa megen Spænding og Menneskeskildring, at den egner sig fortræffeligt for Film. Jeg har hørt Russere udtale, at den giver et saa sandt Billede af russiske Typer og Tilstande, at den for den Sags Skyld godt kunde være skrevet af en Russer”.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at det var den realistiske og dokumentariske aspektet ved romanen som tiltrakk Carl Th. Dreyer og som i to av sine tidligere filmer begynte han å arbeide med virkelige historiske personer og virkelige hendelser. Med utgangspunkt i romanen skrev han et filmmanus som bestod av 231 deler. Han henvendte seg da til Otto Schmidt (), som var direktør for filmselskapet "Primus-Film GmbH" og som holdt til i Berlin. Dettte filmselskapet produserte i perioden 1911 - 1929 11 filmer, den første i 1911 var "Die Benefiz-Vorstellung der vier Teufel" med regi av Anders Wilhelm Sandberg ()22.05.1887-27.03.1938, en nyinnsplling av "De fire Djævle" (1911) med regi av Robert Dinesen (23.101874-08.03.1972) og Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). Den andre filmen var "Die Gezeichneten" (1922). Det skal her nevnes at "filmportal.de" har ført opp 1921 og det vises til året filmen ble produsert og "det danske filminstitut" viser til året filmen hadde premiere.

Som vanlig forberedet Carl Th. Dreyer seg grundig før han begynte med filmopptakene og før denne filmen skal han, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",  ha forberedt seg ekstra i forhold til dekorasjonene og atmosfæren. Som bakgrunnmateriale samlet han sammen en stor mengede med fotografiske dokumentasjonsmateriale. Han hadde også ansatt dekoratøren Jens G. Lind () som tidligere hadde hjulpet ham med opptakene av "Blade af Satans Bog" (1921). Videre fikk han hjelp av to russiske emigranter, maleren Viktor Aden (Viktor Bogdanovich Aden) (??.1880-??.1942) og professor Krol (??-??), som var arkitekt og stuk-fabrikant.

"Die Gezeichneten" (1922) ble spilt inn i løpet av sommeren 1921 og, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", skal innspillingen har vart i syv måneder . Atelier-opptakene skal ha startet mandag 20.06.1921, noe som, i følge "www.carlthdreyer.dk", kommer det frem av et note i et brev av 19.06.1921, Carl Th. Dreyer skrev til direktør Frost"Nordisk Film Kompagni":

"I morgen begynder jeg i Atelier'et. Jeg ryster som et Espeløv".

Det var i "Alhambra-studiene", som lå i Lankwitz i utkanten av Berlin, at Carl Th. Dreyer fikk bygget en mindre russisk provinsby. Men han tok ikke bruk åpne kulisser, men "ekte" bygninger for å skape det autentiske miljø, som på den tiden var blitt hans varemerke.

Til denne filmen hadde han valgt ut fortrinnsvis russiske skuespillere til hovedrollen, og årsaken til dette valget var ikke bare på grunn av utseende, men spesielt fordi skuespillerne kom fra "Stanislavskijs Moskva kunstnerteater". Det skal her nevnes at  "Stanislavskijs Moskva kunstnerteater" (Московский художественный театр им. А. П. Чехова) ble grunnlagt i 1897 av Konstantin Stanislavskij (05.01/17.01.1863-07.08.1938) og Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko (??-??). "Stanislavskijsmetoden" går, i følge Wikipedia" ut på at skuespilleren skal finne frem til og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Dette i motsetning til tidligere hvor skuespillernes fremføringer av sine rollers følelser og skikkelser var mer preget av stereotype og maskepregede. Konstantin Stanislavskij  mente at skuespillerne heller skulle gå så inn i rollene og at de skulle føler seg i ett med rollefigurene. Vsevolod Illarionovich Pudovkin (28.02.1893-30.06.1953) skal senere ha tillempet "Stanislavskijsmetoden" til filmen. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at skuespillerne fra "Stanislavskijs Moskva kunstnerteater" spilte med naturtro og autentisk enn tyskerne. Carl Th. Dreyer skal ha ment at de tyske skuespillerne hadde problemer med å legge fra seg sine svulstige og teatralske spillestil, en metode han mente ikke passet til filmen. Til forfølgelsesscene skal Carl Th. Dreyer ha ansatt 600 statister som bestod av russere, som han hadde hentet fra en flyktningsleier, og jøder fra ghettoen i Berlin, hvorav mange også stammet fra Russland.      

DER VAR EN GANG
Efter
"Die Gezeichneten" (1922) skal Carl Th. Dreyeri følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", ha reist hjem til Danmark og hvilt ut efter filmarbeide i Tyskland. Men allerede den 01.01.1922 hadde han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", skrevet en artikkel i "Politiken" om filmproduksjon. Den het "Nye Ideer om Filmen" og var et slags arbeidsprogram og en utfordring til eventuelle danske produsenter. I sin artikkel skal han ha gitt sin støtte til Benjamin Christensens (28.09.1879-01.04.1959) sak, da han skrev:

"Han er frem for nogen anden Filmsmand i Skandinavien Idealisten, som gaar til sit Arbejde med hellig alvor."

Men samtidig talte han i sin egen sak.

Men det tok ikke lang tid før Sophus Madsen (08.08.1871-??) overtalte ham til å filmatisere et eventyr som skulle minne om den type eventyr som Hans Christian Andersen (02.04.1805-04.08.1875) hadde skrevet. De valgte Holger Drachmanns (Holger Henrik Herholdt Drachmann) (09.10.1846-14.01.1908) skuespill "Der var engang" (1885), syngespill som inkluderte "Midsommervisen" (oppført 1887), som bygger på Hans Christian Andersens eventyr "Svinedrengen", utgitt første gang i desember 1841. Filmen beholdt skuespillets tittel "Der var engang" (1922) og "Sophus Madsen Film" stod for produksjonen. Det skal her nevnes at dette var den eneste filmen produksjonsselskapet produserte av filmer.

Filmen ble spilt inn på et nytt atelier på Taffelbays alle i Hellerup, et studio som Benjamin Christensen (28.09.1879 - 01.04.1959) hadde fått innredet til sin svensk-produserte filmen "Heksen". Denne filmen regnes, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", som hans svakeste arbeid, noe som kan skyldes at filmen ble spilt inn under vanskelige arbeidsforhold. Årsaken til de vanskelige arbeidsforholdene var produsentens leie av atelier først gikk i orden en måned efter, at de skulle ha startet med byggingen av dekorasjonene. Denne forsinkelsen skyldtes Sophus Madsens forhandlinger med det svenske selskapet om størrelsen av leien. Resultatet av forsinkelsen var at det medførte et stort tidspress da de medvirkende skuespillere fra "Det kongelige Teater" kun var tilgjengelig i deres sommerferie. Denne arbeidsituasjonen preget da også innspillingsarbeidet slik at det gav, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", "...hverken festlig feriestemning eller eventyrstemning over filmen."

Som ved sine tidligere filmer hadde Carl Th. Dreyer forberedet seg grundig, bl.a. i forhold til dekorasjonene, før han begynte med filmopptakene. Denne gangen hadde han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", fått en idé ved å bygge opp dekorasjonene efter det kinesiske eskesystem. Tanken bak denne metoden var ferdig med å filme i det innerste og minste rommet, for så å rive ned veggene og fortsette så i det utenomliggende for til slutt å ende i den ytterste og største dekorasjonen, den kongelige tronsal. Men denne planen fikk han ikke fulgt på grunn av forsinkelsen og perioden skuespillerne var tilgjengelige. Det store problemet opp stod da  xxxxx

Men det var ikke bare situasjonen under innspillingen som påvirket resulatet, men også temaet som ikke lå riktig for Carl Th. Dreyer. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal han ha sagt følgende under en samtale:

"Den gav mig den bitre lære at man ikke kan bygge en film op på stemninger alene. Netop hvor filmen burde være taget til i dramatsik styrke og spilmæssigt være kulminert i en stormfuld kamp mellem to mennesker, stod handlingen stille som en sommerdag uden vind. Jeg lærte af den film, at mennesker først og fremst interesserer sig for mennesker."

"Der var engang" (1922) var basert på Holger Henrik Herholdt Drachmanns (09.10.1846-14.01.1908) skuespill "Der var engang" (1885)," syngespil inkl. Midsommervisen", som igjen bygger på Hans Christian Andersen (02.04.1885-04.08.1875) eventyr "Svinedrengen", utgitt første gang i desember 1841. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" lå verdien i Holger Henrik Herholdt Drachmanns skuespill i replikkenes lyriske stemning, og av den grunn var det nærmest umulig å overføre skuespillet over til stumfilmen med sine klare begrensinger av dialoger. For at en eventyrfilm skal bygges på stemninger, må de ha en større psykologisk seriøsitet og inneholde en dyptgående indre spenning, eller motsatt ved å være preget av en naiv og folkelig enkel ironi. For Carl Th. Dreyer lå den psykologiske vinklingen naturlig for ham, men dette kunen han ikke finne i dette skuespillet. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i "bok om Dreyer" at den naive ironien i filmen ble representert gjennom Peter William Jerndorff (24.11.1842-23.12.1926) tolkning av sin rolle "Kongen af Illyrien". I følge "www.dfi.dk" medvirket Peter Jerndorff i én film, "Der var engang" (1922), hvor han i rollen som "Kongen af Illyrien" "yder en formidabel præstation."

MICHAEL
Fra Danmark gikk ferden tilbake til Tyskland hvor
Carl Th. Dreyer spilte inn "Michaël" (1924) for produsenten Erich Pommer (20.07.1889-08.05.1966), "Decla-Bioscop AG" (Berlin) under "Universum-Film AG" (UFA) (Berlin).

I et notat til Ebbe Neergaard skal Carl Th. Dreyer ha skrevet følgende om "Michaël" (1924):

"Under arbejdet med denne film opdagede jeg, at der var en ganske bestemt nuanceforskel mellem et spil, der var bygget op under intelligensens kontrol - og det f ø l t e spil, hvorunder skuespilleren havde kunnet eliminiere alle andre følelser end netop den ene følelsessammensætning, spillet krævde. Og jeg indså, ar instruktøren havde en ganske klar og betydningsfuld opgave, der består i at korrigere skuesplleren udefra og lede ham mod målet, som i de store nærbilleder må være forglemme sig selv, at lukke af for forstanden og lukke op for hjertet."

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har Carl Th. Dreyer beskrevet filmen følgende:

"Jeg fik med Herman Bangs "Michael" rig Anledning til at udnytte mine netop indvundne Erfaringer, thi "Michael" blev - og maatte, hvsi det skulde lykkes - blive til et Kammerspil paa film. Intet i denne Film er af betydning, udover de sjælelige Konflikter, hvis dramatiske Forløb alene afpejledes i fine, mimiske Virkninger, der kun kunde gengives i Nærbilleder. I løbet af Arbejdet med denne fFilm lærte jeg at stræbe efter, at hvert enkelt Spil var ægte, var følt. Jeg opdagede, at det var en ganske bestemt Nuanceforskel mellem et Spil, der var bygget op under Intelligensens Kontrol - og det følte Spil, hvorunder Skuespilleren havde kunnet borteliminere alle andre Følelser end netop dene ene Følelsessammensætning Spillet krævde. Og jeg indsaa, at Instruktøren havde en ganske klar og betydningsfuld Opgave, der bestaar i at korrigere Skuespilleren udefra og elde hen mod Maalet som i de store Nærbilleder maa være at glemme sig selv, at lukke av for Forstanden og lukke op for Hjertet. Det er det, der i gamle Dage hed at gaa i sin Rolle." 

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyers kontakt med Erich Pommer stamme fra en noe uheldig episode, da han forrige gang var i Berlin for å finne en produsent til sin film "Die Gezeichneten" (1922). Problemet den gang var at Erich Pommer hadde latt Carl Th. Dreyer vente forgjeves i et par timer og det endte da med at Carl Th. Dreyer hadde gått og henvendt seg til "Primus-Film GmbH" (Berlin).  Senere skal Erich Pommer ha sendt en unnskyldning og uttrykt et ønske om et fremtidig samarbeide ved en annen anledning. Dette samarbeide kom i gang ved innspillingen av Herman Bangs (20.04.1857-29.01.1912) roman ""Mikaël" (1904). det var Erich Pommer som hadde foreslått roman, da Herman Bang var en meget lest forfatter i Tyskland.

Thea von Harbou (27.12.1888-01.07.1954) var fast manuskriptforfatter hos "Universum-Film AG" (UFA) og av den egenskap skulle hun lese igjennom alle dreibøker. Men i forhold til manuskriptet til "Michaël" (1924)så aksepterte ikke Carl Th. Dreyer hennes rettelser av hans manuskript, noe Erich Pommer uten noen diskusjoner lot ham rette tilbake igjen. Men i følge "www.filmportal.de" er både Thea von Harbou og Carl Th. Dreyer oppført som manusforfattere. Benjamin Christensen fikk tildelt hovedrollen som "Claude Zoret" da den opprinnelige tiltekte skuespilleren, Albert Bassermann (07.09.1867-15.05.1952) på det tildspunktet ikke var ledig. Jeg antar at han på dette tidspunktet var opp med å spille i den todelte filmen "Helena. 1. Teil: Der Raub der Helena" (1923/1924) og "Helena. 2. Teil: Der Untergang Trojas" (1923/1924). Årsaken til valget av Benjamin Christensen var, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", at han på den tiden var meget populær hos Erich Pommer, og som i 1923 hadde produsert filmen "Seine Frau, die Unbekannte" (1923) hvor Benjamin Christensen hadde regien.

Carl Th. Dreyer fikk frie hender av Erich Pommer under innspillingen av "Michaël" (1924) noe som førte til at regissøren stort sett fikk velge de skuespillere han ønsket, men Erich Pommer skal, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", skal ha stilt seg undrende til valget av den unge ukjente skuepilleren fra "Deutsches Theater", den senere berømte Grete Mosheim (08.01.1905-29.12.1986), i rollen som "Frau Adelskjold". I følge "www.filmportal.de" debuterte hun som filmskuespiller med denne filmen. I følge "www.filmportal.de" var det flere skuelspilere som debuterte debuterte i denne filmen. Det var også Didier Aslan (Didier Aslan-Zumpart) (??-22.01.1984) med rollen "Herzog Monthieu", og Wilhelmine Sandrock (05.02.1861-??.11.1948) i rollen som "Herzoginwitwe". Med utgangspunkt i opplysningene hos "www.filmportal.de" var det tre skuespillere som debuterte i denne filmen. Kameramannen Karl Freund (16.01.1890-03.01.1969) debuterte som skuespiller i rollen som "Kunsthändler Leblanc", men dette var også hans eneste film som skuespiller og jeg har derfor ikke med ham i oversikten over debutanter da han ikke fortsatte som skuespiller.

I "Michaël" (1924) hadde  Carl Th. Dreyer, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", planer om flere kjørebilder, såkalte "travellings", men på dette tidspunktet var kameramannen Karl Freund opptatt med sin neste film, Friedrich Wilhelm Murnaus (28.12.1888-11.03.1931) film "Der letzte Mann" (1924) og han ville sine fotografiske nyutvinnger til denne filmen. Det skal her nevnes at sammen med kameramannen Guido Seeber (Friedrich Konrad Guido Seeber) (22.06.1879-02.07.1940) hadde Lupu Pick på et tidligere tidspunkt utviklet et "frigjort" kamera, "die entfesselte Kamera". Dette videreutviklet Friedrich Wilhelm Murnau (Friedrich Wilhelm Plumpe) (28.12.1888-11.03.1931) sammen med kameramannen Karl Freund.

Karl Freund var en meget aktiv kameramann og i perioden rundt innspillingen av "Michaël" (1924) hadde han allerede filmet "Die letzte Sensation des Zirkus Farini" (1923) med regi av Uwe Jens Krafft (??-12.121929), "Die Austreibung. Die Macht der zweiten Frau" (1923) og "Die Finanzen des Großherzogs" (1923/1924) begge med regi av Friedrich Wilhelm Murnau. Av den grunn måtte Carl Th. Dreyer også ansette kameramannen Rudolph Maté (21.01.1898-26.10.1964) til utebildene. Carl Th. Dreyer skulle fire år senere bruke samme kameramann i sin franske film "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) og fransk-tyske filmen "Vampyr" (1932).

Som i sine tidligere filmer la Carl Th. Dreyer også her stor vekt på dekorasjonene og atmosfæren i "Michaël" (1924) var preget av den stilen, som var typisk for denne tiden.  Dette var, i følge Ebbe Neergaard en retning som mange kunstnerer sverget til. I filmen fremstiller Carl Th. Dreyer mesterens hjem ut i fra et moderne innrettet kloster, og åraken til dette valger er,  i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", at det på begynnelsen av 1900-tallet var på mote blant franske kunstnere å kjøpe eller leie klostere som de bosette seg i. Det er mulig at Herman Bang i sin skildring av "Claude Zorets" hjem i "Mikaël" (1904) har vært inspirert av besøk i et slikt kunstnerhus, muligens hos maleren Claude Monet (Oscar-Claude Monet) (14.11.1840-05.12.1926), som i en periode bodde i en gammel prestegård. Det klostret, som Carl Th. Dreyer skal ha hatt i tankene i forbindelse med filminnspillingen, var det berømte "Le couvent du Coeur Sacré" i Avenue des Invalides, nå "Rodin-museet", et kloster han selv ikke hadde besøkt, men som han hadde hørt og lest om.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) kommer i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" inn på en interessant teori om hvorfor Carl Th. Dreyer filmmatiserte Harman Bangs roman "Mikaël" (1904). Som tidligere nevnt, er hans tobindsbiografi noe kontroversiell i forhold til at han er veldig tydelig på å trekke inn Carl Th. Dreyer barndom og oppvekst i hans filmer. Men samtidig har en flere interessante forklaringer på hvorfor Carl Th. Dreyer spilte inn denne filmen, og av den grunn velger jeg å ta med hans teori. Det skal nevnes at jeg ikke har funnet andre kilder som har trukket paralleller til romanen kontra Carl Th. Dreyers eget liv.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) starter med å stille spørsmålet om hva det var som fikk Carl Th. Dreyer til å filmatisere denne roman, en film som skilte seg ut fra hans øvrige produksjoner. Alle hans filmer, før og efter "Michaël" (1924), handlet på en eller annen måte om mannens utnyttelse av kvinnen, mens "Michaël" (1924) handler om mannens utnyttelse av mannen. Men samtidig er denne utnyttelsen gjensidig, for "Claude Zoret" får like mye av "Eugène Mikaël" ved at han bruker ham som modell, som "Mikaël" får ut av "Claude Zoret" ved å stjele fra ham. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" viser her til det Jean Sémolués (??-??) skriver i sin bok "Dreyer" at rollen som "Prinsesse Zamikow" hører "...med sine kunstige manerer, sin skabagtigehed, sine strålende kjoler, rædelsfulde hatte og fugleskræmselsvifter, slet ikke hjemme i Dreyers univers". Denne kvinnerollen skiller seg ut fra de andre kvinnerollene ved at hun er mer intrigant. Men selv om denne filmen skiller seg fra Carl Th. Dreyers andre filmer, så skal han ved flere anledninger ha sagt, at det var en av de filmer, han selv satte pris på.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) neste spørsmål er hvorfor Carl Th. Dreyer føler seg så sterkt knyttet til denne filmen, som var så lite typisk for hans andre produksjoner. Svaret er flerdelt der noe av det skyldtes hans sympati for Herman Bang, for liksom Holger Henrik Herholdt Drachman, var også Herman Bang en outsider, en mann, som ble latterliggjort og som, i følge "www.litteratursiden.dk", var vittighedstegnernes yndlingsoffer og ble kalt ”Jomfru Hermine Bang” eller ”Frøken Bang”. Forskjellen på de to dikterne var at Herman Bang slet med sin homoseksualitet, en legning som på den tiden ble betraktet som vanværende. Under sedelighetsskandalen i Danmark i 1906 - 1907 fortsatte pressen sin nærmest heksejakt mot Herman Bang. I følge "wikipedia" skal forfatteren Johannes Vilhelm Jensen (20.01.1873-25.11.1950) ha kommet med et av de mest perfide angrepene på Herman Bang og i 1906 skrev han en kronikk i "Politiken" med titlen ”Samfundet og Sædelighedsforbryderen”. Årsaken til dette voldsomme angrepet kan bl.a. skyldes at han selv var beskylt for å være homoseksuell, noe han skal ha avvist med bokstavelig vold. Om Herman Bang uttalte han:

"En meget kendt Forfatter, der i øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant."   

Selv om det straks var en krets av venner som straks slo ring om Herman Bang, og mange av hans forfatterkollegaer fordømte Johannes Vilhelm Jensen, som ble truet med eksklusjon av "Forfatterforeningen", skal saken ha gått hardt inn på Herman Bang. I januar 1907 skal han ha skrevet følgende til en venn:

"Kun én Ting staar mig ganske tydeligt: i dette Land vil jeg ikke blive. Her har man saaledes faaet for Vane at mishandle mig, at det aldrig vil ophøre."

Den andre forklaringen var Carl Th. Dreyer, som i motsetning til Herman Bangs identifisering av rollen "Claude Zoret", identifiserte seg med rollen som "Eugène Mikaël". Martin Drouzy (??.1923-??.1998) begrunner denne påstanden i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" med at romanen handler om en adoptivsønns mangel på takknemlighet. Overført til Carl Th. Dreyers eget liv kan man se en pararell til typograf Carl Th. Dreyer, som i likhet med "Claude Zoret", fikk et sørgeligt endelikt, såvel seksuelt som følelsesmessig ble hans liv en fiasko. Han kunne ikke få barn, aksepterte å adoptere sin datter fra første ekteskap, en datter som reiste hjemmefra, så fort hun kunne. Så adopterte han en sønn som han oppkalte efter seg selv, Carl Theodor, men han klarte aldri å få god kontakt med gutten, også han flyttet ut så tidlig han kunne. Efter bruddet i 1906 hadde ikke sønnen lenger kontakt med sine adoptivforeldre. Hjemme satt typografen alene med sin dominerende kone, en kvinne som bestemte alt derhjemme. All sin fritid brukte han på sin sykkelklubb, men den ene intressen var ikke nok til å utfylle et menneskets liv. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder her at han var kommet i en situasjon at han ikke lenger hadde noe å leve for.    

Typografen
Carl Th. Dreyer ble allerede i 1910, i en alder av 46 år, rammet av blyforgiftning, en yrkessykdom som hyppig på en tiden rammet typografene. Men til blyforgiftningen føyer det seg en arsenikforgiftning, og selv om han gjorde alt det han kunne for å bli frisk igjen, bl.a. ved at han sommeren 1910 trente sammen med sykkelklubben, ble han stadig svakere. Januar 1911 fikk han lungebetennelse og den 02.03.1911 dør han på sykehuset. Søndag 05.03.1911 ble han begravet. Men hverken under sin sykdom eller på dødsleiet fikk han besøk av sin adoptivsønn, og årsaken var at Carl Th. Dreyer på den tiden var fulltidsjournalist på "Berlinske Tidende" hvor han skrev om flyvesport. Ved siden av journalistarbeid, flyvesporten hadde han også sine kjærlighetsavfærer å tenke på. I 911 hadde han brutt med Julie Jensen (??-??), en vakker modell fra "Kunstakademiet" og begynte å å bli sammen med Ebba Frederikke Larsen (25-05-1888 -04-12-1977), som han giftet seg med den 19.11.1911.

Spørsmålet i denne sammenheng som Martin Drouzy (??.1923-??.1998) stiller er hvorfor Carl Th. Dreyer ikke besøkte sin adoptivfar under sykeleiet. Svaret kan være at han ikke forstod, hvor alvorlig syk faren var, eller så kan det ha værrt at han også simpelhen ikke hadde tid og derfor utsatte besøket til senere. Men så en dag var det for sent, han hadde latt sin adoptivfar ligge og dø, uten å ta avskjed med ham. Det er her Martin Drouzy (??.1923-??.1998) kommer med sin teori ved å koble denne hendelsen med hendelsen i filmen der "Claude Zoret" ligger for døden og "Eugène Mikaël" får overbrakt budskapet om adoptivfaderens nært forestående død, mens han ligger i "Fürstin Zanikow" armer. Men han gidder ikke engang å reise hjem til ham.

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder at hendelsen med sin stefar må ha plaget ham, for faren skal ikke ha vært et dårlig menneske. Hans eneste feil var, at var svakere enn sin kone, noe som man ikke kunne bebreide ham. Det var ut i fra disse opplysningene at Carl Th. Dreyer beskjeftiget seg med Herman Bangs roman og hvorfor han identifiserte seg med "Eugène Mikaël". Akkurat som "Eugène Mikaël" hadde heller ikke Carl Th. Dreyer vist sin velgjører noe takknemmelighet eller en smule varme, selv ikke på hans dødsleie. Akkurat som "Eugène Mikaël" hadde han overgått sin adoptivfader i faglig hensende. En annen interessant detalje, som Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hadde fått fra en av Marie Dreyers efterkommere, var at da den unge Carl Th. Dreyer reiste fra sine adoptivforeldre, skal han ha tatt noen av deres malerier med seg, og selv om de skal ha bedt ham instendig om å levere dem tilbake, gjorde han det aldri. Når han derfor velger å filmanitisere Herman Bangs roman "M" og ikke Jens Peter Jacobsens debutroman "Fru Marie Grubbe" (1876) med undertittel " Interieurer fra det syttende Aarhundrede", var at han hadde noe til felles med "Eugène Mikaël" og fordi han identifiserte seg med den fortapte sønn.

Konklusjonen til Martin Drouzy (??.1923-??.1998) er at man kan betrakte "Michaël" (1924) som et uttrykk for en sen anger, en posthum æresoppreisening. Med "Michaël" (1924) hadde Carl Th. Dreyer laget en film om sitt forhold til sin adoptivfar.            

"Michaël" (1924) hadde premiere 26.09.1924 på "U.T. Kurfürstendamm" i Berlin og fikk en god omtale. I følge "www.carlthdreyer.dk" skrev avisen "Nachtausgabe" bl.a. følgende:

"Eine meisterhafte Filmleistung im Bildchen und in der Darstellung."

Avisen "Berliner Börsen Zeitung" skrev følgende:

"Bei der Premiere klatschte das Publikum nach jedem Akt begeistert Beifall … Wie wunderfein ist es gelungen, Seelisches rein bildmässig (und ohne Vergrösserung) auszudrücken"

"Lichtbildbühne" skrev bl.a. følgende:

”Was hier geschaffen ist, bedeutet eine Kulturtat ersten Ranges."

I Danmark hadde
"Michaël" (1924) premiere den 17.11.1924, også her ble filmen møtt med positive anmeldelser, selv om det også var journalister som var noe kritiske til filmen. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal anmelderne ha fremhevet "Michaël" (1924) som er av de første eksempler på kammerspill i filmen. Forfatteren hevder i sin bok at Carl Th. Dreyer gjorde "Michaël" (1924) til en film om mennesker og at de sjelige konflktene har stor betydning for innholdet og at det dramatiske forløpet  avspeiles i de fine, mimiske virkninger, som bare kunne gjengis i nærbildene. Gjennom dette nærbildearbeidet ble filmen en forløper for hans senere film "La passion de Jeanne d'Arc" (1928).

DU SKAL ÆRE DIN HUSTRU
Helt siden
Carl Th. Dreyer begynte å interessere seg for film og selv begynte å arbeide som regissør, hadde han vært opptatt med å løse to store problemer innen film. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) viser til i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl Th. Dreyer har skrevet om problemstillingene i sine selvbiografiske notater og at hans formelle eksperimenter har konsentrert seg om to hovedprolemstillinger. Det første var utfordingene med å filmatisere et litterært værk, en roman eller et teaterstykke. Dette temaet hadde han også tatt for seg i et intervju i forbindelse med "Michaël" (1924) da litteraturkritikeren Poul Theodor Levin (17.06.1869-20.09.1929), hadde bebreidet ham for å ta seg alt for store kunstneriske friheter overfor romanen, og at han hadde forrådt Herman Bang. Til denne kritikken skal han ha svart at en film ikke var en rekke servile illustrasjoner, men en gjenskapelse, med det formål å videregi kulturens monumenter, og da ikke til en liten elite, dvs:

"...de faa Æstetikere, der har Bøgerne staaende i Svindelæder med Guldsnit i Bogskabet, men for at bringe Digterens Tanker ud til de Tusinde, der ikke kender ham."

Den andre utfordringen var i forhold til dekorasjoner og personer, hvordan skaper man et miljø, som harmanoniserer med personene og uttrykker deres indre liv? Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl Th. Dreyer i sin neste film "Du skal ære din Hustru" (1925) har søkt og undertiden kommet inn på løsningen. Ut i fra en helthetlig vurdering av Carl Th. Dreyers filmer så hevder Martin Drouzy (??.1923-??.1998) at man efter "Du skal ære din Hustru" (1925) kan se at da hadde funnet løsning på sin problemstillinger og at han nå behersket sitt uttrykk så sikkert, at man kan betrakte denne filmen som "det fuldendte udtryk for psykologisk realisme på stumfilmens tid."  

Arbeidet med denne filmen førte Carl Th. Dreyer tilbake til Danmark hvor han regisserte den for produksjonsselskapet "Palladium". Ved siden av regien stod han for manuset og produksjonsdesign. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" kan denne filmen betraktes som Carl Th. Dreyers mesterstykke og representerte en dreining i hans produksjon. Forskjellen mellom hans tidligere filmer og denne var at han før denne filmen hadde basert sine filmer på det "litterrære" der han valgte sitt stoff til sine filmer efter dets tankemessige betydning og frem den litterære tyngden i sine filmer. I "Du skal ære din Hustru" (1925) har derimot beget seg bort fra den litterære vinkling og formet nå sitt stoff mer filmisk.

"Du skal ære din Hustru" (1925) er basert på Svend Rindoms (Svend Peter Christian Rindom) (30.6.1884-10.12.1960) skuespill "Tyrannens Fald" (1919).

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skildrer "Tyrannens Fald" (1919) den unge kvinne "Ida Frandsens" undertrykkelse og ufrihet i sitt ekteskap. Hun er mor til to barn og er gift med en egoistisk og tyrannsik ektemann. Situasjonen i hjemmet sliter henne helt ut og hun er nær et sammenbrudd, men så griper ektemannens tidligere barnpike "Mads" inn og råder henne til å reise hjemmefra en stund. Mens "Ida Frandsen" er borte overtar den gamle kvinnen tar snart over styringen av hjemmet, men støter først sammen med "Viktor", som efter mislykket opprør gir opp og overgir seg. I denne perioden begynner han å forstå sin egen adferd og hvordan han har behandlet sin hustru og han erkjenner sin egen egoisme. efter denne selverkjennelse kan de planlegge "Ida Frandsens" hjemkomst, en begivenhet som er blitt lettere også fordi hennes mor har sikret "Viktor" en plass i provinsen, slik at familien nå kan leve en mindre stresset tilværelse. Skuespillet ender med at "Ida Frandsen" under jubel vender tilbake til sin plass i familiens skjød.

Både Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" og Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" kommer i sine respektive bøker inn på at "Tyrannens Fald" (1919) minnet Carl Th. Dreyer om sin egen barndom, og i hans filmutgave av stykket kan man finne flere likhetstrekk fra hans egen barndom. Eksempel på dette er den toværelsesleiligheten, som han omhyggelig konstruerte til opptakene, minner sikkert om en av de mange leilighetene, han selv bodde i som barn og ungdom.

Et annet eksempel er kjernefamilien som består av "Viktor Frandsen, finmekaniker", "Ida, Viktors kone", "Karen, Viktor og Idas datter" og den lille sønnen som alle representerer familien Dreyer med Carl Theodor Dreyer, Marie, Valborg og den lille Carl Th. Dreyer. Men i motsetning til teaterstykket har også Carl Th. Dreyer tatt med et spebarn, dette for å få en mer gang i handlingen. Visse scener er inspirert av hans barndom, f.eks. er den scenen hvorden lille gutten blir straffet ved i bli satt i skammekroken uten middagsmat, med ansiktet rettet mot veggen og hendene på ryggen. Carl Th. Dreyer legger her en replikk i munnen på "Viktor Frandsen, finmekaniker":

"Saadan en Lømmel, som ikke gør Nytte for den Føde, han faar ... uvorne Knægt!"

Dette fikk nok Carl Th. Dreyer høre som et lite barn av sine fosterforeldre. Men forskjellen var at det hjemme hos Carl Th. Dreyer var det ikke mannen, men konen som representrerte den tyranniske personen. Av den grunn er ikke scenen en kopi av hendelser i barndommen, heller en inspirasjon.  

Nesten hele filmen utspiller seg i en
to-værelses lejlighet, inkludert et par scener fra husets vaskekjeller, hvor "Ida, Viktors kones" vasker tøy og loftet hvor hun henge opp tøyet. Unntaket er den eneste utendørsscen i filmen viser "Viktor Frandsen, finmekaniker" vandre rundt om i gatene. Det var Carl Th. Dreyer som var produktionsdesigner for filmen og det var han som stod for dekorasjonene, og i følge "www.carlthdreyer.dk" fikk han bygd opp en Christianshavner-leilighet i "Palladiums atelier", en leilighet som både hadde innlagt vann og lys og en kakkelovn med ekte ild.   

Filmen ble spilt inn i perioden lørdag 21.03.1925 til onsdag 15.07.1925 og tok mindre enn 14 dager enn beregnet og i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han ha uttatlt tidsbesparelsen var "bl.a. fordi jeg gerne vil have slaaet en Pind igennem den Opfattelse, at jeg altd er for længe om mine Film."      

I
følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer i et intervju med "B.T." den 13.04.1928 i forbindelse med opptakene til "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) i Paris, skal han ha fortalt at filmen kostet 78.000 kroner.  

Denne danske hverdagsfilmen var, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", i stilen en av de første "franske" filmer som tok for seg temaet "hverdagen uner mikroskop", der hverdagen plutselig endres til et drama av lidenskaper, for så å bege seg tilbake til det rolige igjen. Det var denne hverdagsnære stil, som omtrent et tiår senere skulle danne retning for den nye franske retning og som gav fransk film et verdensry. Slik jeg forstår Ebbe Neergaard i hans bok, var det denne filmen som "var allerede klart udarbejdet i dette danske arbejde." Filmen hadde stor suksess i Frankrike og ble i løpet av tre uker vist på 57 teatre i Paris.

En artikkel i "Berlingske Tidende" den 17.02.1926 skal ha bekreftet teorien om filmen skulle danne grunnlag for den nye franske retning.  Den danske korrespodenten i Paris skal ha referert til at et "blad" skal ha spurt direktøren for "Compagnie francaise Mappamond-Film", hr Caval (??-??) om han trodde, at "Du skal ære din Hustru" (1925), ville få noen innflytelse på den filmproduksjonen, og da i en retning som gjorde den mer psykologisk orientert. Til dette skal han ha svart at ut i fra de franske regissøres ualminnelige interesse for filmen, kom det nok de å bli tilfelle. De franske regissørene skal ha overveldet ham med komplementer og lykkeønskninger i anledning av filmens innførsel i Frankrike.

Resultatet av denne suksessen var at filmutleieselskapene også begynte å interessere seg for hans tidligere filmer. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal et selskap i Sverige ha kjøpt rettighetene til "Michaël" (1924) og efter premieren i Stockholm et måneder siden fikk den god kritikk. Det samme hendte i London hvor den første gang ble vist i januar 1927. 

I Danmark fikk "Du skal ære din Hustru" (1925), i følge "www.carlthdreyer.dk", en positiv motagelse og efter premierevisningen den 05.10.1925 på "Palladium" skal det, i følge anmelderne, skal tilskuerne ha gitt et stort bifall til filmen. Filmen skal ha blitt vist i tre uker i "Palads". Anmelderne i København skal ha fremhevet Carl Th. Dreyers sans for detaljene og casting. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal det ikke ha blitt gitt så mye spalteplass på "Du skal ære din Hustru" (1925), men anmelderne skal ha roset filmens skuespillerprestasjoner, og især Mathilde Nielsens (26.10.1858-11.09.1945) innsats som "Mads, Viktors gamle barnepige" ble fremhevet. Omkring midten av januar 1926 hadde filmen premiere i Paris og i 72 franske provinsbiografer. De franske anmelderne skal ha vært meget fornøyde med filmen og skrevet meget gode anmeldelser og "www.carlthdreyer.dk" hevder at det var først med "Du skal ære din Hustru" (1925) at Carl Th. Dreyer opplevde å få en stor suksess. 

GLOMDALSBRUDEN
"Glomdalsbruden" (1926) brakte Carl Th. Dreyer tilbake til Norge hvor han denne gangen arbeidet for filmselskapet "Victoria-Film", Oslo, men med svenske investorer. I følge "Aftenposten" morgenutgave tirsdag 30.06.1925 var "Victoria-Film" et norsk-svensk filmselskap og det var direktør Richard-Petersen (??-??) ved "Svenska Biografteatern", som skal ha vært selskapet drivende kraft. Slik jeg tolker "Aftenposten" morgen lørdag 01.05.1926, skal direktør Rich-Peterseu (??-??) ha vært delaktig i æren for "Glomdalsbruden" (1926). I følge "www.imdb.com" filmselskap bare ha produsert denne ene filmen. Årsaken til det kan, i følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), skyldes at "Glomdalsbruden" (1926) var den mest kostbare film som inntil da var blitt spilt inn i Norge, og den var så dyr å produsere at tross alt den store sukses fikk ikke filmselskapet igjen de pengene de hadde invistert.  

I
følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal Carl Th. Dreyer selv ha skrevet følgende om filmen:

"Endnu engang vendte jeg tilbake til Norge og til svensk film, idet jeg for svensk Regning optog Bulls "Glomdalsbruden" i Norge med tp nu afdøde vidunderlige Skuespillere, Stub Wiberg og Harald Stormoen som den rige Bonde og den fattige Bonde, hvis Børn elsker hinanden. De to Bønder bor paa hver sin Side af Elven, den rige i Dalføret, hvor Birk og Bøg løves - den fattige paa Klippesiden, hvor Jorden er sparsom og ugæstmild selv imot Fyr og Gran. Jeg gennemførte, at den fattige Gaardmandssøn Filmen igennem vistes i barske Omgivelser og den rige Bondedatter omgivet af en blidere Naturs Ynde - han paa baggrund af Fyr og Gran, hun paa en BAggrund af Birk og Bøg. Hun selv var slank og smidig som en Birk, han sejg og haard som en lavstammet Gran. Det var Tanken fra min første Film: at karakterisere Mennesker ved deres Omgivelser - om igjen, bare udsat for stort Orkester."

"Glomdalsbruden" (1926) er, i følge "www.wikipedia.org", basert på Jacob Breda Bulls (28.03.1853-07.01.1930) roman "Glomsdalsbruden" (1907) og "Eline Vangen" (1906), og Carl Th. Dreyer har skrevet filmmanuset. I forhold til denne informasjonen har jeg funnet forskjellig informasjon og efter en henvendelse til Lisbeth Richter Larsen (??-), ved "Det Danske Filminstitut", som har rettet opp informasjonen på "www.carlthdreyer.dk", er filmen basert på roman "Glomsdalsbruden" (1907) og enkelte handlingselementer fra "Eline Vangen" (1906).

"Glomdalsbruden" (1926) ble spilt inn i Norge, i følge "www.carlthdreyer.dk", i løpet av noen uker i sommeren 1925. I motsetning til sine tidligere filmer, hadde Carl Th. Dreyer, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", denne gangen ikke hatt tid til å utarbeide et manuskript. I følge "www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyer i et intervju med "Berlingske Tidende" den 15.04.1926 ha forklart tidspresset som årsak til at han denne gangen ikke forberedet seg grundig til forarbeidet til filmen. Av den årsak ble filmen nærmest inprovisert direkte fra tekstene i Jacob Breda Bulls fortellinger, men han skal ved siden av også ha brukt en liste med scenegjennomgang. Til avisen sa han at:  

”Filmen maatte laves på staaende Fod fra Dag til Dag uden noget Manuskript” 

Utendørsscenen ble tatt opp i Øvre Rendal og innendørsscenene er tatt opp i en lagerhall i Akershus festning. "www.carlthdreyer.dk" viser til kilden "Drum og Drum" (2000) at den dramatiske slutscene er tatt opp i Glomma. I forbindelse med denne sluttscenen sammenligner Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" scenen med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) og cowboyfilmene, der helten svømmer igjennom den rivende elven for redde sin elskede. Til denne scenen var det bestilt en stand in som skulle utføre svømmeturen for Einar Sissener (Einar Rasmus Krag Schnitler Sissener) (21.09.1897-04.03.1968), men det viste seg at vedkommende ikke våget dette, og det er derfor Einar Sissener som selv virvler avsted mellom stenblokkene i elven og til slutt ned et vannfall. Innendørscene er, i følge "www.carlthdreyer.dk", at Carl Th. Dreyer selv i et avisintervju skal ha hevdet at diss opptakene var noe forhastet arbeide. Årsaken er at det kun var satt av noen få dager til casting av skuespillerne og det førte til at opptakene måtte lages på stående fot fra dag til dag, dette uten støtte av manuskript.

Om hendelser under filminnspillingen skriver Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) følgende i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932:

"Iscenesetter var den kjente danske filmregissør Carl Th. Dreyer, og det fortelles mange pussige småhistorier om hans fullstendige ubekjentskap med et norske bondemiljø. Imidlertid var det en mann som visste hvad han vilde allikevel.

Han hadde bl.a. satt sig i hodet at han skulde ha en hvit hest til nogen av scenene, og inspisent og rekvisitør blev sendt ut på ekspedisjoner over hen Østerdalen.

Men alt var forgjeves, en helt hvit hest var det umilig å oppdrive. Da tar til slutt inspisienten i sin fortvilelse til den utvei å hjelpe litt på naturen. Og ved hjelp av en bøtte maling fremtryller han en hest så skinnende hvit som nogen kan ønske sig den. Denne hesten blir så sendt opover til regissør Dreyer som befant sig en halv mil eller så oppe i dalen.

En stund efter må inspisienten i telefonen. Det er regissøren, og han er ikke blid.

-Hvad i all verden mener De med dette, mann! Jeg bad Dem skaffe mig en hvit hest, og De sender mig en sebra!

Det viste sig at hesten nok hadde svettet av sig endel av den fine hvite malingen underveis." 

De danske anmeldelser av "Glomdalsbruden" (1926) var, i følge www.carlthdreyer.dk" stort sett positive, men aviserne skrev ikke så mye om filmen. "Berlingske Tidende" omtalte filmen som  ”… en stor og behagelig Overraskelse” og skribeten slår fast, at ”… den gjorde megen Lykke”.

Men en enkelt avis, www.carlthdreyer.dk oppgir her ikke hvilken avis, er ikke så begeistret for filmen, og efter at ha rost "naturbillederne", fokuserer anmelderen på filmens ”mange og stærkt iøjnefaldende Svagheder”. Disse svakhetene begrenser seg til en kritikk av de norske skuespillernes prestasjoner, som får predikatene ”… helt ved Siden af, vage og karakterløse …”, samt at de kritiseres for å stitte inn i kameralisen.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrev Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) var dette den filmen som gjorde mest lykke i 1926.

LA PASSION JEANNE D˙ARCE
Efter at Carl Th. Dreyer var ferdig med "Glomdalsbruden" (1926) gikk han raskt i gang med sitt neste filmprosjekt, "La passion de Jeanne d'Arc" (1928). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal det ha vært såpass hstverk at han ikke engang fikk mulighet til å overvære premieren i København den 15.04.1926 på "Palads". Årsaken til hastverket var at han hadde skrevet kontrakt med det framske filmselskapet "Société générale de Films" hvor han hadde forpliktet seg til å begynne å arbeide den 15.04.1926. Siden filminnspillingen ville ta en del tid, og han samtidig ønsket å oppholde seg i Paris lengst mulig, tok han med seg sin kone og to barn. Familien flyttet inn i en liten leilighet i Rue Jasmin i det 16. arrondissement og senere til Rue des Maronniers nr 26, som lå like i nærheten.   

Det var det franske produksjonsselskapet "Société générale de Films", i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", som skal ha henvendt seg til Carl Th. Dreyer efter hans film "Du skal ære din Hustru" (1925), fansk tilttel "Le Maître du logis", fikk stor suksess i Frankrike. Carl Th. Dreyer skal allerede i 1926 hatt kontakt med "Société générale de Films" i forbindelse planene om innspillingen av "La Tosca" (1926). "www.carlthdreyer.dk" viser her til kilden Martin Drouzy "Kildemateriale til en biografi om Carl Th. Dreyer" (1982) der det kommer frem at Carl Th. Dreyer i 1926 skal ha skrevet et manuskript på grunnlag av Victorien Sardous (05.09.1831-08.11.1908) drama "La Tosca" (1887), men filmen ble adri spilt da han tilsynelatende ikke skal ha blitt enig med produsenten om selve utformingen av filmen. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at uenigheten gikk ut på at "Société générale de Films" insisterte på at dette skulle være en operafilm, mens Carl Th. Dreyer ville lage et drama. Av den årsak ble ikke "La Tosca" (1926) spilt inn.

Men selv om dette filmprosjektet strandet, skal produksjonsselskapet, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", ha gitt ham tilbud om å velge mellom tre store kvinneskikkelser som emen for hans neste film. Valget stod mellom Caterina de’ Medici (Caterina Maria Romula de’ Medici) (13.04.1519-05.01.1589), Marie Antoinette (Marie Antoinette Josèphe Jeanne de Habsbourg-Lorraine) (02.11.1855-16.10.1793) og Jeanne d'Arc (ca 06.01.1412-30.05.1431). Carl Th. Dreyer valgte da den siste.

Til rollen som "Jeanne" fant Carl Th. Dreyer efter flere måneders leting i Paris den 34 år gamle teaterskuespilleren Maria Falconetti (Renee Jeanne Falconetti) (21.07.1892-12.12.1946). Hun var kjent fra Paris-scenene og var knyttet til "Comédie-Française", et teater som er Frankrikes nasjonalscene og Europas eldste nasjonalteater, grunnlagt 1680 etter ordre fra Ludvig 14. Av tidligere filmerfaringer hadde hun bare medvirket i "La Comtesse de Somerive" (1917) med regi av Georges Denola (Georges Samson Denola) (19.08.1865-??.1944) og Jean Kemm (Jules Adolphe Félix Bècheret) (15.05.1874-??.1939), samt kortfilmen "Le clown" med regi av Maurice de Féraudy (Dominique Marie Maurice de Féraudy) (03.12.1859-12.05.1932), hvor hun spiller seg selv.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha fortalt om sitt første møte med Maria Falconetti i hennes leilighet på Champs Élysées, at han bak hennes kokette vesen og sminken i en luksusleilighet, så en alvorlig kvinne som kjente til motgang og ledelse. Han skal ha skrevet at "Gennem sminken anede jeg trækkene hos en pige fra Lorraine."      

Men det var med denne rollen at Maria Falconetti ble, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", legendarisk. "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) nevnes i all filmlitteratur og hennes skuespillerprestasjon som "Jeanne" regnes som en av de største, som er sett.

Dekorasjonene til innedørsscenen ble, i følge "www.carlthdreyer.dk", i en tom verktøyshall, som tilhørte Renault-fabrikken, i Billancourt. Utendørscenene ble tatt opp på en mark i Petit-Clamart, en forstad sydøst for Paris. På denne marken bygde de en sammenhengende dekorasjon, som skal ha vært på størrelse med Kgs, Nytorv, og sakl ha bestått av kirke, små smale gater med skjeve hus, bymur me vakttårn og vindebro, omgitt av en voldgrav. Som bygningsmateriale brukte de betong og kraftig tømmer og dekorasjonene skal ha blitt bygd så solig at, i følge regiassistenten Ralph Christian Holm (24.10.1904-08.06.1983), måtte de sprenge dekorasjonene med dynamitt, da de skulel rydde området efter opptakene. På grunn av de spesielle kamerainnstillingene, som preger filmens visuelle uttrykk, fikk Carl Th. Dreyer og hans fotograf Rudolf Mathé (21.01.1898-27.10.1964) gravet løpeganger og huller slik at de kunne stille kameraet så lavt som mulig.

Carl Th. Dreyer startet opptakene av "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) tirsdag 17.05.1927 og manuskriptet ble stort stort sett spilt inn i kronologisk rekkefølge. I følge www.carlthdreyer.dk" skal Carl Th. Dreyers arbeidsmetode ha vært en stor prøvelse for skuespillerne, der de hver dag møtte opp, iførte seg kostymer, og ventet. I følge Martin Drouzy, "www.carlthdreyer.dk" oppgir ikke her boktittel, skal det bare ha vært brukt for skuespillerne hver tiende dag eller skjeldnere, og hver scene ble tatt opp 5-10 ganger. Filmopptaken pågikk i litt over et halvt år. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "En Filminstruktørs Arbejde. Carl Th. Dreyer og hans ti Film" varte arbeidet, fra påbegynnelsen av manuskriptet i oktober 1926, til filmen lå ferdigklippet, i omkring ett og et halvt år.

Klippeperioden skal ha strakt seg over flere måneder, og råfilmlengden på 85.000 meter ble redusert ned til ca 2.400 meter ferdigklippet film, med omtrent halv annen time. "www.dfi.dk" oppgir spilletiden til 97 minutter og en lengde på 2210 meter.   

"La passion de Jeanne d'Arc" (1928) ble en meget dyr fim og skal, i følge "www.carlthdreyer.dk", ha kostet 9 000 000 francs, men i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal den ha kostet 7 000 000 francs. Det var de store dekorasjonene som var årsak til at filmen ble en så kostbar affære, og i den ferdige filmen syntes de til produsentene store skullfelse meget lite. Til sammeligning kan det nevnes at Abel Gances (25.10.1889-10.11.1981) film "Napoléon" (1927) kostet 11 000 000 francs.   

"A-magasinet" presenterte den 08.12.1927 artikkelen "En reformator i filmen", et Pariserbrev til A-Magasinet av den danske forfatteren og journalisten Ole Winding (05.02.1906-31.08.1985). Her intervjuer han Carl Th. Dreyer som litt motstrebende og genert, men elskverdig bl.a. kommer inn på hva han skulle gjøre efter denne filmen. Han svarte:

"-Hvile mig! Der være lang tid mellem hver film man optar. Hvile er det eneste middel til at vedlikeholde hele den intellektuelle spænstighet - og filmen likesaavel som literaturen lider for tiden av hjernetræthet!

Men apropos mine planer: Forleden var her et par direktører fra "Nordisk Film", som vilde iscenesætte Bojers "Den siste Viking". Det vil jeg tænke over, for jeg begynder saa smaat at længes hjem. Jeg har imidlertid ingen faste planer, og vilde i grunden gjerne indspille nogen film i England og Østerrike for at prøve at arbeide med helt andre mennesker end dem jeg allerede kjender: tyskere, skandinaver og franskmænd. Jeg har været uhyre glad for mit samarbeide med franskmændene."    

VAMPYR
Den siste filmen jeg skal ta for meg er den fransk-tyske filmen "Vampyr" (1932). Dette er
Carl Th. Dreyers første tonefilm, en film som ble eftersynkroniseret på tre sprog, engelsk, fransk og tysk. Årsaken til at jeg har med denne filmen er at selve filmen ble tatt opp som stumfilm. I følge "www.carlthdreyer.dk" tok Carl Th. Dreyer opp filmen i Frankrike, klippet den og brakte den så til "Tobis-Film" i Berlin, hvor den ble eftersynkronisert på engelsk, fransk og tysk. Carl Th. Dreyer tok opp forskjellige utgaver av de få dialogscener, hvor skuespillene snakket på tre forskjellige sprog, slik at disse scenene senere kunne bli leppesynkroniserte. I følge "www.carlthdreyer.dk" kan man ut i fra de overlevende originalkopiene, var det kun et originalt bildenegativ, som ble fremkalt og derefter ved først å klippe dialogscenen ut av primærsporget, muligens tysk, og så spleise inn de andre opptaken, fremkalle igjen osv., inntil det forelå et tilstrekkelig antall kopier i de tre sprog.

Efter "La passion de Jeanne d'Arc" (1928) kom Carl Th. Dreyer i konflikt med sitt firma, som brøt kontrakten med han, men i efteråret vant han sin prosess mot selskapet. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal denne langvarige konflikten ha ført til at han trakk seg tilbake fra industrien og valgte å arbeide uavhengig. Han grunnla sitt eget produksjonsselskap "Film-Production Carl Dreyer", finansiert av en velhavende ung filmentusiast baron Nicolas de Gunzburg (Nicolas Louis Alexandre de Gunzburg) (12.12.1904-20.02.1981), og spilte inn "Vampyr" (1932). 

"Vampyr" (1932) handler i korthet om en gammel kvinne, som efter sin død opprettholder et legemeligt liv ved å suge ut det livgivende blodet ut av sine unge ofre. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer ha lagt vekt på på selve denne handlingen og heller ikke muligheter for bruk av dramatiske effekter. Som eksempel på dette viser Ebbe Neergaard til scenen, hvor vampyren uskadeliggjøres ved, at det drives en jernstang gjennom hennes kropp, en scene som ikke kommer som et egentlig dramatisk høydepunkt, knapt nok som en utløsning. Den enste scenen viser hennes legeme som forvandles til et skjelett og så hennes offer, den unge kvinne "Léone", som langsomt reiser seg opp i sin sykeseng og utbryter at hun føler seg sterkere. Sybille Schmitz (02.12.1909-13.04.1955), som spilte rollen som "Léone", skal ha tolket rollen i overenstemmelse med Carl Th. Dreyers instruksjoner om å fremstille rollen så merkelig åndeaktig, at inntrykket av befrielse fra vampyren forsterket hennes tidligere inntrykk av en tranceaktig besettelse. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at nettopp dette var betegnende for filmen.

Carl Th. Dreyer skal i anledningen av "Der var engang" (1922), i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", ha hevdet at man ikke kan lage film på stemninger, men med "Vampyr" (1932) gjorde han filmen på en eneste stemning. Personene føres langsomt avsted gjennom en vag, hvitaktig atmosfære og det er en besettelse og marerittaktig over filmen. Men til tross for denne stemningen, preges filmen av en realisme som tar utgangspunkt i hverdagen og den tilsynelantende virkelighet. Mens Carl Th. Dreyer arbeidet på å gjøre "Vampyr" (1932) ferdig, skal han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", under en samtale, med Ebbe Neergaard, ha sagt at:

"Tænk dem, at vi sidder i et alminderligt værelse. plutselig får vi vide, at der bag døresn står et lig. I samme øjeblik er den stue, vi sidder i, forandret - hver eneste ganske dagligdags ting i den ser anderledes ud, lyset og atmosfæren har forandret sig uden at have forandret sig rent fysisk. For vi er bleven anderledes, og gestandene er, som vi opfatter dem. Den virkning vil jeg have frem i min film."

Muligens av denne årsak hevder Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at Carl Th. Dreyer aldri tidligere har arbeidet mere realistisk under innspillingen. Alle opptredener, værelser og gjenstander er tett opp mot det hverdagslige, som de kan fremstillesunder et filmopptak. Scenene på kroen i begynnelsen er tatt opp i de små værelser i en riktig kro. Scenen med de glidende og dansende skyggene i de store hvite rom er tatt opp i et øde, nedlagt isverk. Scenene fra slottet ble spilt inn i et gammelt, forlatt slott som leid til formålet. Det ble derfor ikke bygget en eneste dekorasjon til filmen.

Som ved sine tidligere filmer brukte Carl Th. Dreyer også her en blanding av profesjonelle skuespillere og amatører, men denne gangen medvirket kun to skuespillere, Sybille Schmitz (02.12.1909-13.04.1955) og Maurice Schutz (04.08.1866-22.03.1955) (som også hadde medvirket i "La passion de Jeanne d'Arc" (1928). De andre medirkende skal, i følge "www.carlthdreyer.dk", mer eller mindre ha blitt funnet tilfeldig "på gaten" og ble i høy grad ansatt ut i fra deres utseende og "type" i forhold til rollen. Som Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) påpeker i sin bok "bok om Dreyer" så er deres innsats spillemessig fremragende. Selv har jeg sett filmen flere ganger og er enig i denne vurderingen. Jeg antar at Carl Th. Dreyer fortsatt fulgte Konstantin Stanislavskijs (05.01/17.01.1863-07.08.1938) "Stanislavskijsmetode", en metode som går, i følge Wikipedia" ut på at skuespilleren skal finne frem til og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Personene i denne filmen gikk derfor inn i rollene og var derfor i ett med rollefigurene.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Carl Th. Dreyer atter valgt dem efter "mentalitetslighed" hvor han fikk de rette personene til de rette rollende. Eks. er Henriette Gerard (??-??) i rollen som "Kvinden fra kirkegården", en eldre dame som til daglig levde tilbaketrukken som enke efter en fransk fabrikant. Ebbe Neergaard hevder at Henriette Gerard skal ha vært en vakker, statelig dame, men at hun hadde en slags skjult, aldri utløst mentalitet, som gjorde henne egnet til rollen som vampyr.  Jan Hieronimko () i rollen som "Doktoren" var en polsk journalist, som ellers arbeidet i paris, og som under filminnspillingen var en hyggelig onkel for Carl Th. Dreyers lille sønn. Men han hadde et stillferdig sideblikk, når han stod med skuttende rygg og kikket på vedkommende, som i rette sammenheng kunne virke uhyggelig. Det motsatte var Rena Mandel (3011.1901-??.05.1987) som tolket rollen som "Gisèle". Hun skal ikke tilsynelatende ha vært en videre sympatisk dame, og skal bl.a. ha arbeidet som nakemodell for fotografer i Paris. I "Vampyr" (1932) spiller hun rollen som den rene, uskyldige unge piken med sine store, angstfulle øyne.

Hovedrollen som "Allan Gray" ble spilt av Nicolas de Gunzburg under pseudonymet Julian West. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" kunne han i grunnen ikke spille og Carl Th. Dreyer fikk ham derfor bare til å gå nærmest litt søkende og spørrende, og fungerte da han skulle være en drømmende upersonlig, en nærmest representant for tilskuerne i filmen. 

CARL TH. DREYER EFTER 1932
Det gikk 10 år før Carl Th. Dreyer lagde sin neste film, kortfilmen "Mødrehjælpen" (1942) som var en dokumentarfilm. Efter det lagde han noen få langfilmer og flere dokumentarfilmer. Da denne hjemmesiden kun ta for seg stumfilmperioden, anbefaler jeg bl.a. "http://www.carlthdreyer.dk/Filmene.aspx" for videre lesning om hans tonefilmer.