CARL TH. DREYER - PRÆSIDENTEN (1919) 

"Præsidenten" (1919) ble, i følge "det danske filminstitut, spilt inn sommeren 1918, til dels i Visby på Gotland, og var ferdigklippet søndag 11.08.1918. Filmen var  basert på Karl Emil Franzos roman "Der President" (1884), en roman som utkom på dansk i 1883. Carl Th. Dreyer hadde sommeren 1916 skrevet et manuskript på grunnlag av denne romanen og "Nordisk Films Kompagni" hadde kjøpt rettighetene til å filmatisere den. Men i denne perioden var det ingen regissører som var interessert i manuskriptet slik at Carl Th. Dreyer fikk tillatelse til å bruke dette manuskriptet til sin først film. Dette dreier seg ikke om en enkel historie, men det er tre historier i forlengelse av hverandre, en slektsfortelling over tre generasjoner der man finner nesten den samme situasjonen. I kronologsik rekkefølge deles filmen, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", inn i tre deler:

1. Franz Victor von Sendingen blir en dag fasinert av en vakker og yppig vaskepike, datter av familieslottets portner. Han kan ikke motstå henne og det ender med at hun blir gravid. Hun sender ham et brev hvor hun forlager at de skal gifte seg, hvis ikke vil hun ta kontakt med hans far. Det gjør hun og faren hans forlanger at han gfter seg med den kvinnen han hadde forført. Men dette ekteskapet blir ikke lykkelig, tvertimot så blir det en forbandelse som har ødelagt ham fullstendig.  På slutten av sitt liv er han plaget av en alvorlig hjertesykdom og på dødsleie får han sin sønn til å love, at han aldri skal gifte seg under sin stand.

2. Denne innledningen forklarer sønnen Karl Victors adferd. Han har nettopp bestått juridisk embetseksamen og foran ham venter en fremtid, da han med ett befinner seg i nøyaktig samme situasjon som sin far i sin tid. Han blir også forelsket i en ung kvinne, denne gangen guvernanten for hans onkels barn, også hun blir gravid. Han vil gjerne gifte seg med henne, men da han er bundet av løftet til sin far, forlater han henne før hun har født deres barn.

3. Karls Victors uekte datter Victorine, hvis mor døde i ung alder, blir også et offer for en mann. Denne mannen er, til tross for at han er adelig, en slygel og en forfører som lover Victorine ekteskap for å få sin vilje med henne. Men da han har fått sin vilje igjennom, forlater han slottet og legger ut på en lang reise. Han svarer ikke på henens brev og lar sin mor, komtessen, i hvis hjem Victorine arbeider som guvernante, å sette henne på porten. Victorine reiser så hurtig bort og føder sitt barn, som dør under fødselen noen timer senere. Den unge kvinnen blir angklaget for mord, og tilfelle vil, at den som skal dømme henne, er Karl Victor, hennes far som hun ikke kjenner, og som i mellomtiden var blitt en berømt dommer, som er respektert og høyt verdsatt for sin ubestikkelighet. Nå står han atter for valget mellom atter å flykte, for å bevare sitt gode navn g rykte, eller å ta en risiko. Han velger det siste og hevder at han er syk slik at han skal slippe å fungere som dommer i saken. Resultatet av rettsaken er at hun dømmes til døden for barnemord. Karl Victor besøker henne i celle, forteller henne hvem han er og efter en tid forteller henne at hun er blitt benådet, noe som ikke stemmer. I all hemmelighet får han henne ut av fengslet og sammen flykter de til utlandet.Tre år senere gifter han henne bort til den mann som hun elsker, en plantasjeeier, som tar henne med til fjerne land. Karl Victor, som mener at han har vanæret seg selv, kaster seg derfor ut fra ruinene av familieslottet og får det hele til å se ut som en ulykke.

I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har denne tredelte historien en rekke felles med Carl Th. Dreyer egen livshistorie. Fedre som nekter å vedgå faderskapet, ugifte kvinner og deres barn, som sviktes.  Den sentrale episoden i filmen er her lik Josefina Bernhardine Nilsson siste levedag, dødsdommen over Victorine, som også må betale barnets død med sitt eget liv. I forhold til selve romanen har han endret noe av innholdet ved at han bl.a. har fjernet det meste av romanens politiske og sosliale bakgrunn, det være seg attentatet mot den østeriske keiser, motsetningene mellom de forskjellige politiske fraksjonene, de sosiale konflktene og undertrykkelsen av ar beiderne. Selve handlingen er også flyttet frem fra 1950 til begynnelsen av det tyvende århundrede.

Det han derimot har konsentrert seg om var Karl Victor og Victorines personlige historie. men også her har han endret flere detaljer i romanen. I boken vet ikke Karl Victor at hun venter barn, i filmen får han vite det i et brev fra den unge kvinnen. Ved å bruke denne vinklingen får Carl Th. Dreyer tydeligere frem Karl Victors feighet. I romanen er den unge Victorine fiendtlig innstilt overfor sin far og da han gir seg til kjenne, nekter hun å tilgi ham. Men i filmen har hennes mor på sitt dødsleie fått henne til å love å tilgi ham. Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at det Carl Th. Dreyer her gjør er å anklage mannen og rense kvinnen. Videre endret også Carl Th. Dreyer Karl Victors bakgrunn for å svikte sin elskede da  et i romanen utvikler seg gradvis, mens i filmen er det en utløsende faktor da han lover sin døende far om ikke gifte seg nedover sin stand.

Selve strukturen i filmen tar for seg en slektshistorie som spenner over flere generasjoner som begynner og avslutter med bryllup, fra bestefaren Franz Victors ekteskap med vaskepiken og barnebarnet Victorines ekteskap med den nederlandske plantasjeeieren. Mellom disse to ekteskapene er det to forhold som ikek blir noe av, Karl Victor som er bundet av sitt løfte til sin døende far og Victorines ekteskap da hun blir sviktet av komtessens sønn. Resultatet av disse fire forholdene er at den første generasjonen inngår et ekteskapet uten kjørlighet, andre generasjon er det motsatt ved at han elsker sin kvinne men på grunn av et løfte så kan han ikke gifte seg med henne, ved tredje generasjon er det hverken snakk om ekteskap eller kjærlighet og det er efter en rekke hendelser opplever hun både kjærligheten og ekteskapet. Men i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" har Carl Th. Dreyer her sin tolkning av hva en lykkelig slutt er, da bryllupsermonien er full av ironiske detaljer. Eksempler på det er en gammel, blind organist, assistert av en merkelig kalkant, dvs en belgtråkker, som spiller bryllupsmasjen og brudgommen med sitt fyldige ansikt som svarer presten med et rungende ja.    

Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hevder at Carl Th. Dreyer i sin film viser sine tanker om samfunnet og forholdet mellom kvinne og mann. I et klassesamfunn kan ikke man ikke gifte seg nedover sin stand da de er styrte av de sosiale konvensjonene og forholdet mellom kvinne og mann som oftest er dømt til å mislykkes. I de fleste tilfellene er det kvinnen som er offeret og som blir dømt for noe hun hverken er skyldig eller ansvarlig for. I filmen synliggjør Carl Th. Dreyer det han mener er motsetningsforhold mellom lidenskap og ekteskap som institusjon, mellom livet og ordenen i samfunnet. Men i motsetning til andre regissører på den tiden så mente Carl Th. Dreyer at denne motsetningen ikke var skjebnebestemt, men at den heller var sosiologisk betinget.

I sin første film "Præsidenten" (1919) brukte Carl Th. Dreyer teknikken "flashbacks", en metode han senere ikke var så fornøyd med og som han sjelden brukte senere. I sine  sine selvbiografiske notater skrev han at denne teknikken virket som en god idé da han skrev filmmanuskriptet men at han senere mente at "Flash-back Teknikkens kinesiske Æske-System virkede besværlig og "krukket"". Martin Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" hevder at Carl Th. Dreyer ikke ble en pioner innen for den tidsmessige dimensjonen og hans bildebeskjæringer og kamerabevegelse er mer originale enn selve fortellerformen og montasjen. Allerede i sin første film legger han stor vekt på bildekomposisjoner og vektlegging av å skape en atmosfære. I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" skal han ha vært inspirert av malerne James Abbott McNeill Whistler (11.07.1834-17.07.1903) og Vilhelm Hammershøi (15.05.1864-13.02.1916). Et godt eksempel på hans bildekomposisjon fra filmen er den scenen der Victorine sitter i rettsalen med hodet dekket av et hvitt slør. I sine selvbiografiske notater beskriver han følgende om filmen:

"Med denne Film søgte jeg at komme bort fra det upersonlige Dusininteriør, saadan som det gerne  smækkedes op af en særlig Dekorantionsmaler. I modsætning til hvad der dengang var Skik og Brug, byggede jeg selv mine Dekorationer. Jeg ønskede selv at præge mine Films lige ned til de mindste Enkeltheder, og med Hensyn til Stueinteriørerne saa jeg en Sammenhæng mellem Personligheden og de Omgivelser han har valgt at leve i. Jeg gjorde m.a.O. et Forsøg paa at karakterisere Personligheden gennem de Stuer han i Filmen beboede. Derfor møbleredes Præsidentens Stuer med stive, fornemne, symmetrisk opstillede Møbler, svarede til hans retlinede, korrekte, afdæmpede Personlighed."

Videre skriver han i sine selvbiografiske notater:

"Af beslægtede Grunde valgte jeg allerede i denne Film Typer til de mindre Roller, f.Eks. til de fire Meddomsmænd og til Referenterne. Paa Filmen skulde de Optrædende ikke ligne det de skulle forestille, de skulde af Aand og Mentalitet være det."

Om atmosfæren i filmen skrev han at:

"Det slo mig, at der i enhver Film som i ethvert Hjem er en vis "Atmosfære", bestemt af de Mennesker, der færdes i Hjemmet og af Tingene, som findes i Hjemmet."

Innholdsmessig hevder Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at filmen var preget av "Nordisk Films Kompagnis" forkjærlighet for melodramaet og det var første og siste gang, Carl Th. Dreyer valgte et så utpreget romantisk stoff. Det som gjør at denne filmen hører til innenfor den gamle "nordiske" stilen, den sterkt melodramatiske, er fabelen i filmen og skuespillernes spill i de store følelsesscenene. I filmens historie fortelles det om tre forførelser og uekte barn, noe som Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" blir temmelig overveldende.

Dette var Carl Th. Dreyers første film og Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i sin bok "bok om Dreyer" at han ikke bekymret seg så mye om regiarbeidet og det først da han så den ferdige filmen at konstanterte at filmen var spilt inn i den vanlige patetiske stil, noe som Frejlif Olsens skole neppe ville ha satt pris på.  

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" var alle Carl Th. Dreyers manuskripter preget at de var holdt i en nærmest novellistisk form. De er bare delt opp i større, avrundede dramatiske situasjoner, men inneholder ikke enkeltinnstillinger. Hans manuskripter kan derfor ikke betraktes som drejebøker, men heller notater om de visjoner, han hadde hatt, da han forestilte seg filmen, tanker om filmen som han brukte under filminnspillingen for å holde fast ved sin opprinnelige inspirasjon. Med tanke på at han på den tiden arbeidet med stumfilm, som var i svart hvitt, hadde han egenartet arbeidsmetode da han i sine manuskripter kunne beskrive at den og den rødmet eller bleknet, eller at skuespillerens stemme skulle lyde på en bestemt måte. For Carl Th. Dreyer var det helheten som telte og han hevdet at det var denne form for manuskript som stilte regissøren langt friere enn en drejebok, da denne på forhånd var fstlagt og oppdelt i alle enkeltheter. Ulempen ved bruk av drejebok var at inspirasjonen og poesien forsvant under den teknsike gjennomføringen av manuskriptet og det ble da vanskeligere å utnytte de ideer, som oppstod under filmopptakene, eller å bruke det en talentfull skuespiller kunne tilføre filmen.

Selv om "Præsidenten" (1919) var en melodramatisk film, så hevder Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) i sin bok "bok om Dreyer" at Carl Th. Dreyer interesserte seg mer for de scenene i filmen, hvor hovedskuespillerne inngikk som bifigurer og var underordnet en montasje, enn for selve de melodramtaiske opptrinnet, hvor han lot skuespillerne spille på rutine. I sin første film var hans oppmerksomhet rettet mot bipersonene og dekorasjonen og i forhold til utvelgelsen av skuespillere så valgte han eldre mennesker til gamle roller. Hallander Hellemann Franz (25.01.1850-02.05.1920) i rollen som "i tjeneste hos præsidenten" og Fanny Petersen (23.10.1847-24.09.1925) i rollen som "Brigitta, tjenestepige hos præsidenten".  Det skal her nevnes at Fanny Petersen ikke var skuespiller, men gift med teaterdirektør Vilhelm Petersen (02.03.1852-02.06.1939) som også hadde en rolle i "Blade af Satans bog" (1919) og "Du skal ære din hustru" (1925). Både Hallander Hellemann Franz og Fanny Petersen var deror i en alder som var i overenstemmelse med deres roller. Dette var noe nytt på den tiden da yngre skuespillere vanligvis ble sminket som eldre. Ved innspillingen av sccenen der presidentens datter dømmes til døden så gikk Carl Th. Dreyer utenom de vanlige statistene da han skulle skaffe tilhørere til rettsmøte og samlet sammen forskjellige typer sammen, bl.a. fra "Hanskemagerstiftelsen" på Nørrebro. Årsaken var at han hadde lagt merke til, at filmkameraet ikke lot seg lure, men avslørte det uekte. Derfor burde gamle mennesker være gamle på film og dette var ikke først og fremst et naturalistisk krav , men et filmisk.

Ut i fra Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" at Carl Th. Dreyer var særlig interessert for binpersonene i filmen, så tyder det på at han ville gjøre filmens grunnstemning ekte og det var de mennesker som ga filmen miljøpreg som opptok Carl Th. Dreyer. Bifigurene hørte med til "dekorasjonene", men da ikke ut i fra den vanlige oppfatningen av dekorasjoner. Han oppfattet dekorasjonene på en ny måte der den ikke skulle oppfattes som dekorsjon. Bakgrunnen for denne tankegangen var at regissører på den tiden bare bestilte et sceneoppsett, f.eks. en "borgelig dagligestue", og så fikk den levert ferdig av faste leverandører og malere. Selv bygde han sine dekorasjoner og valgte med omhu ut møblene. Derfor skapte han stuer, som var preget av de mennesker, som levde i dem og derfor valgte han f.eks. møblene i presidentens værelser som stive, fornemme og symmetriske.

Med sitt arbeid med "Præsidenten" (1919) avslørte Carl Th. Dreyer, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", det som skulle vise seg å være "Nordisk Films Kompagnis" svake punkt, den melodramatiske stil. Det var gjennom sitt arbeide med miljøet, som ble skapt gjennom dekorasjoner, bipersoner og statister, at han søkte å skape det første grunnlaget for filmisk ekthet.

I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" ble Carl Th. Dreyer i filmkretser betraktet om ytterste lovende og en av "Nordisk Films Kompagnis" direktører, Wilhelm Stæhr (??-??), hadde for vane å gi filmene karater i selskapets produksjonsprotokoll, og "Præsidenten" (1919) fikk et rent "ug". (I følge "Den Danske Ordbog" betyr "ug" i overført betydning "udtryk for en høj vurdering af en præstation eller egenskab"). Det selskapet var imponert over var Carl Th. Dreyers idé med å besette statistrollene med ekte typer. 

Den danske filmen  "Præsidenten" (1919) hadde urpremiere i Sverige mandag 03.02.1919 hvor den, i følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", fikk en temmelig kjølig mottakelse. Det var først mandag 09.02.1920 at filmen ble vist i Danmark og hadde da premiere på " Panoptikon". I Danmark fikk den ikke noen spesiell omtale og en anmelder brød seg ikke noe om den alt for kompliserte handlingen, men en annen bemerket interessante ting ved filmen. 

I følge ""carlthdreyer.dk" fikk filmen en blandet mottagelse i dagsavisene og de fleste anmelderne var noelunde postive, dog uten å ha vært voldsomt begeistret. Men i avisene "B.T."," København" og "Detailhandlerbladet" var kritikken hard, og denne kritikken gikk bl.a. på bruken av nye ansikter. Anmelder i "B.T." skrev følgende at:

”Derimod er de øvrige – specielt Hovedrollerne – kun i Stand til at understrege, at ”Præsidenten” er noget værre noget. Forhaabentlig faar Udlandet aldrig at se denne Film som et Vidnesbyrd om det Standpunkt, dansk Kinokunst staar paa i 1920”.

Journalisten bak signaturen "Laurids" i avisen "København", var nådeløs og anså filmen for "… umaadeligt sørgmodigt at skulle anmelde noget saa daarligt …”. Han skal ha hevdet at han skammet seg som danske over både manuskript, iscenesettelse, maskering og fotografi og slutter sin anmeldelsen med ordene: ” … noget mere mislykket er ikke længe set”.

"Politikens" anmelder var ikke så krass i vurdering av filmen og den 10.02.1920 skrev han at:

”Der er i Filmen – som i Romanen – en Standsfornemhed, der nu og da ikke just virker helt ægte. Men der er mange fortræffelige Optrin, et Par særdeles nydelige, og nogle af en ret ualmindelig Effektfuldhed og i Iscenesættelsen glimtvis et Indfald, som man paaskønner. Fakkeltoget var udmærket, Slutningen paa Filmen af voksende dramatisk Styrke, og i det store Figurgalleri bemærkede man – foruden Hr. Halvard Hoff og Olga Raphael Linden i Hovedrollerne – Axel Richard Christensen, Fru Kirkeby og Fru Fanny Petersen og Hellemann som et hyggeligt Tyendepar."

.