|
CARL TH. DREYER - BLADE AF SATANS BOG
(1921)
BAKGRUNN FOR FILMEN Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder i "bok om Dreyer" at "Nordisk Films Kompagni" skal ha hatt en naivt og moraliserende romatisk stil i sine tidligere filmer over de store temaene om krig og fred. "Pax æterna" (1917) ble spilt inn i 1916 og skildrer hvordan en en edel sykepleirske skaper evig fred ved å innspirere fyrstene og folkene til å grunnlegge "Europas forente stater. den science fiction aktige "Himmelskibet" (1918) fører historien ut i verdensrommet da den beskriver en flyvemaskin som kan bringe mennesker til Mars. På denne røde planeten ville menneskene viderebringe sitt barbari, men det viser seg at Mars-beboerne er meget mer edle enn de jordiske. Disse to filmene står i sterk kontrast til David Wark Griffiths langfilmer der moralske spørsmål ble behandlet på en annen måte. I motsetning til de danske filmene så avdekket han menneskenes ondskap gjennom tidene. Her var ikke edelheten knyttet til fint miljø eller banal omvendelse. I
følge Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" var det David Wark Griffiths
film "Intolerance"
(1916) som skulle påvirke Carl
Th. Dreyers neste film "Blade
af Satans Bog" (1921). Bakgrunnen for dette
var en aften i 1918 da Frede Skaarup
(11.10.1881-02.01.1942) samlet "Nordisk
Films Kompagnis"
regissører og viste amerikanske filmer for dem.
Årsaken til denne filmfremvisningen var at det
hadde gåttt tilbake for selskapet i en senere
tid, virkningene av Verdenskrigen hadde satt sine
spor, og amerikanske filmer begynne å vinne
terreng. Filmfremvisningene skal ha vart til firetiden om morgen og da Carl Th. Dreyer den morgen vandret hjem, hadde han, i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer", vært grepet av David Wark Griffiths film "Intolerance" (1916). Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder videre i sin bok at det all grunn til å anta, at det var denne natt at den 30-årige regissøren fant en løsning på sin neste film. Her hadde han uante muligheter for en film hvor han kunne samle sammen sine livserfaringer, yrkeserfaringer, sett og lest. Men ett par måneder før Carl Th. Dreyer så filmen "Intolerance" (1916) hadde han, i ølge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson", sett David Wark Griffiths film "The Birth of a Nation" (1915), men denne filmen hadde ikke gjort så stort inntrykke på ham. Årsaken til at "Intolerance" (1916) hadde gjort et så sterkt inntrykk var filmens tematikk. I denne filmen så han sin egen, og morens, ulykke på grunn av samfunnets intoleranse og filmen ble bestemmende for hans valg av emne for sin neste film. Som tidligere nevnt så arbeidet han i en periode for "Nordisk Films Kompagni" hvor han gjennomleste, vurderte og eventuelt anbefalte manuskripter til selskapet. Den 30.10.1913 retunerte han manuskriptet "Blade af Satans Bog" av forfatteren Edgar Høyer (24.10.1859-29.10.1942). I følge Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" var det ikke her snakk om et endelig avslag, men at forfatteren nok er blitt bedt om å foreta visse endringer eller omskrivninger.
Edgar Høyers
filmmanuskript "Blade af Satans Bog"
var en prolog, hvor Gud forbannet Satan og forbannet
ham og dømte ham til igjen og igjen å
friste mennesket. Det
er først når noen motstår ham at
han kan bli satt fri. De fire episodene foregår
i Jødeland på Kristi tid,
Spania under inkvisisjonen, den franske
revolusjon og den røde Garde i Finland
på nåtiden. Selv om det var fire
forskjellige tidsperioder, så var alle
intrigene nesten identiske. Filmmatiseringen av dette
ville krave store forberedelser og nøyaktige
historiske rekonstruksjoner, noe som efterhvert
også kom til å påvirke budsjettet
for filmen. På denne tiden var filmindustrien i Danmark påvirket av nedgangstider, problemer som oppstod allerede under verdenskrigen. i 1915 hadde lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randen av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Samtidig hadde den amerikanske filmindistrien under krigen vokst og var nå en mektig industri og stod nå på spranget til å befeste seg på det europeiske markedet så snart handelen igjen kunne gjennopptaes mellom de to kontinenter.Efter verdenskrigen forsøkte "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet, noe de ikke klarte. Årsakene var at mange store danske navn hadde reist til Sverige og tyskland for å arbeide med film og Hollywoods store fremgang. Størstedelen av det som ble vist på kinoer i det tiåret var amerikanske. Men allerede i begynnelsen av 1917 fikk de problemer da deres store stjerne Valdemar Psilander brøt med selskapet for å starte sitt eget filmselskap. Dette prosjektet ble dett ikke noe av da han døde bare noen få uker senere på stt værelse på Hotel Bristol på Rådhusplassen. Dødsårsaken skal visst ha vært dårlig hjerte. MANUSKRIPTET TIL FILMEN "Handlingsmæssigt har
romanen imidlertid stort set intet med Dreyers film
at gøre, og i øvrigt var romanen en
så stor bestseller, at det er urealistisk at
forestille sig, at Nordisk Film have råd til
at købe rettighederne i 1910’erne." Videre opplyses det på
hjemmesiden at Edgar Høyers
i et intevju mandag 12.01.1920 med BT, med
overskriften ”Edgar
Høyer fortæller om sin Kæmpefilm
”Af Satans Dagbog”, hadde ansett "Blade
af Satans Bog" (1921) for å være
hans film. Dette var i tråd med den filosofi som
lå bak de såkalte "Autoren-film", det vil
si filmer hvor forfatteren bak manuskriptet eller
forlegget var det vigtigste, slik at forfatteren kunne
høyne filmens kulturelle og kunstneriske
status. Men i følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" skal Marie Corellis roman visnok ha vært både høytravende og victoriansk og "Blade af Satans Bog" (1921) skal ha lidd under innlysende svakheter i manuskriptet, den skal i visse partier ha vært temmelig naiv, og noe vel enkel i sin oppbygging med fire ganske ensforløpende handlinger som fulgte hverandre. Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) hevder derfor i "bok om Dreyer" at resultatet var at "Blade af Satans Bog" (1921) ikke klarte å skape uttryksfulle komposisjoner som i David Wark Griffiths film "Intolerance" (1916) hvor bildene skiftet mellom fortid og nåtid, en metode som fremhevet de menneskelige temaene frem dor de rent tidsmessige. Men det skal her legges til at David Wark Griffith i 1916 hadde arbeidet med fim i åtte år og allerede hadde spilte inn en lang rekke kortfilmer og langfilmer, mens Carl Th. Dreyer på dette tidspunktet skulle regissere sin andre film. Carl
Th. Dreyer fikk løfte
fra "Nordisk
Film Kompagni" om kr 14 000,- for
å regissere "Blade
af Satans Bog" (1921) og han startet sitt
arbeid med engang og begynte med å
omskrive neste hele manuskriptet. Dette skal, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", Edgar Høyers
ha reagert kraftig på og ved premieren hadde han
protestert imot de utelatelser og endringer som var
gjort i hans manuskript. Men
i følge "www.carlthdreyer.dk"
skal filmmatiseringen av "Blade
af Satans Bog" (1921) ha vært "...en temmelig loyal
filmatisering af et originalmanuskript af den
succesrige dramatiker Edgard Høyer
(1859-1942)", men at "Dreyer valgte som sagt at
følge manuskriptet ret nøje, dog
foretog han – til Edgard Høyers ærgelse
– en række ændringer. Blandt andet
valgte han at nedtone det antikommunistiske aspekt i
det berømte Finlandsafsnit noget."
Carl
Th. Dreyer brukte mye tid
på å studere de forskjellige tidsperiodene
og han skal ha lest store mengder med historiske
materiale. Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) nevner i sin bok "Carl Th. Dreyer,
født Nilsson" at
man i margen på arbeidsmanuskriptet kan finne
lister over de bøker han har lest eller
lånt for å studere. Han skal ha lest
kunstbøker, om middelalderen, Leonardo da Vinci,
El Greco og
forskjellige historiske verker. Under studiene av den
franske revolusjonen skal han ha lest Lenôtre
(??-??), Paul Lacroix
(27.04.1806-16.10.1884) og Victor Marie Hugos
(26.02.1802-22.05.1885) roman "Quatrevingt-Treize"
(1874). I "Blade af Satans Bog" (1921) arbeidet Carl Th. Dreyer videre med sine ideer om dekorasjoner og brukte alt fra det uttryksfulle enkle til de store sammenhengende dekorasjonene, men ikke som i mange amerikanske monumentalfilmer som brukte de voldsomme dekorasjonene for sensasjonens skyld, men fordi de passet best å arbeide med i forhold til det ekte filmiske. Også
i denne filmen arbeidet Carl Th. Dreyer med
ekte typer som levende del av "dekorasjonene" og
brukte derfor mye tid på rollefordelingen. Til
hovedrollene engasjerte han profesjonelle
skuespillere, men til de andre rollene foretrakk han
amatørskuespillere ut i fra hvilken type som
passet til de forskjellige birollene. Det han krevede
av sine skuespillere var at de ikke skulle spille, men
de skulle være sine roller. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) nevner flere eksempler
i sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson",
bl.a. at Carl Th. Dreyer
skal ha ansatt en kunstmaler som en av rollene som
apostel og at han skreve kontrakt med en mann, som i
episoden om den franske revolusjonene skulle ha en
tatovering med "Frihed, Lighed, Broderskap". Carl
Th. Dreyer skal i første
omgang ha tilbudt mannen kr 15,- for å bli
tatovert, men mannen hadde protestert og innvendt at
han "...for resten af
Livet (skulle) gaa rundt med det Sludder paa Armen."
Av den grunn forlangte han kr 20, men de ble til slutt
enig om kr 18,- Dette viser at
han også tok hånd om de allerminste
detaljer i det forberedende arbeide og at han ikke
overlot noe til tilfeldighetene. Ebbe Neergaard
(30.03.1901-02.08.1957) viser i "bok om Dreyer" til et
annet eksempel der Carl
Th. Dreyer en morgen fant noen
virkningsfulle revolusjonære typer foran et
arbeidskontor, personer han kunne bruke til en scene i
filmens fjerde avsnitt som foregår i Finland
1918. KONFLIKT MED NORDISK FILM
KOMPAGNI Dette
ultimatumet skapte, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", reaksjoner hos
ledelsen ved "Nordisk Film Kompagni" og
styret ble hurtig innkalt. Det ble da Ole Olsen som tok
seg av saken og samme dag skrev han til Carl
Th. Dreyer og informerte at
selskapet ikke på noen måte kunne
akseptere hans krav. De ville fortsatt stille det
tidligere avtalte maksimumbeløpet på kr
150 000 til hans disposisjon. Men hvis han ikke
aksepterte disse betingelsen så måtte han
søke andre utveier. Tirsdag 25.03.1919 svarte
han at han hadde rådført seg med sin
advokat og at han var klar over at han var nødt
til å lage filmen. Dette da han var bundet av
sin kontrakt. Han skulle gjerne utføre sitt
arbeide men han frasa seg samtidig sitt ansvar for
resulatet av filmen. Onsdag 26.03.1919 svarte Ole Olsen ham at
betingelsene for samarbeidet ikke lenger var til stede
og at de ikke lenger kunne la ham spille inn en
så dyr film. Carl Th. Dreyer
stod nå overfor store problemer og et er nok
årsaken til at han den samme dag, onsdag
26.03.1919, i sitt svar hevder at det hele var en
misforståelse da det han egentlig mente var at
han ikke kunne påta seg ansvaret for filmen,
hvis det ble foretatt endringer i manuskriptet uten at
han var blitt rådført. Men hvis derimot
endringene ble foretatt i samråd med ham
så ville han påta seg det fulle ansvaret
for resultatet. I dette brevet skriver han, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", bl.a. at: "Efter at jeg nu har forsonet mig
med Tanken om, at jeg maa opgive Tanken om den store
Film, er jeg kommen til den Anskuelse, at Filmen
efter Omlægningen i flere Henseender og da
navnlig i dramatisk Henseende højst vil virke
meget bedre og kraftigere end den store Film." Torsdag
27.03.1919 svarte Ole
Olsen ham omgående og at han har
notert seg at Carl Th. Dreyer har
påtatt seg å regissere "Blade
af Satans Bog" (1921) på de
opprinnelige betingelsene og at han påtar seg
det fulle ansvaret for resultatet. Ole Olsen
oppfordrer ham samtidig om strakts å gå i
gang med arbeidet, noe også han gjør. Men
denne konflikten hadde ødelagt hans gode
forhold til "Nordisk Film Kompagni". INNSPILLING AV FILMEN "Det finske Afsnit af Filmen var,
hvis jeg ikke husker forkert paa 550 Scener, der
tilsammen havde en Længde paa 600 Meter (dette
kan forøvrigt ses af Samlemanuskriptet, hvis
De faar fat i det). Jeg arbejdede i denne Film ogsaa
for første Gang i større Stil med
bevægeligt Kamera, baade lodret og vandret.
Bl.a. i det glidende Nærbillede af Gruppen af
Rødgardister." Fredag
03.10.1919 var filmen klippet ferdig og ble vist for Edgar Høyer
og skuespillerne i "Frihavnen". Den
ferdige filmen var på ni ruller, og i
følge utgaven som den 05.01.19 ble fremlagt den
danske filmsensur var filmen på 2 422 meter uten
tekster og 3 091 meter med danske tekster. Den kopien
som ligger på Filmmuseet har en nøyaktig
spilletid på 150 minutter, med 18 bilder per
sekund. Spilletiden på den DVD-utgaven jeg har
er på 121 minutter. Filmen hadde urpremiere
mandag 15.11.1920 på "Victoria Teater" i
Krstiania i Norge og
premiere i Danmark mandag 24.01.1921 på
"Palads". FILMING OG KLIPPING AV
FILMEN Det var også andre, som reagerte på hans korte klipp, og det var skuespillerne. På grunn av Carl Th. Dreyer arbeidsmetode så mente de at de ikke kunne få spilt på den måten de mente var riktig. Clara Pontoppidan (23.04.1883-22.01.1975) som spilte "Siri, Paavos hustru" i del IV, likte ikke de store nærbildene, som Carl Th. Dreyer under påvirkning fra David Wark Griffit, innførte for å få frem en følelsesmessig stigning i handlingsforløpet. Hun ønsker i stede å ha noen å spille sammen med og ikke opptre alene i en rekke nærbildescener. Men denne gangen visste Carl Th. Dreyer hvordan skuespillerne skulle opptre i filmen. I følge Ebbe Neergaard (30.03.1901-02.08.1957) "bok om Dreyer" var tanken at når først en skuespiller forstod, hva et stort nærbilde respresenterte, og hvilken kunstnesrisk uttryksmulighet, det representerte, så ville skuespilleren yte det maksimale. I eftertid skal Clara Pontoppidan ha forstått det , og da hun så resulatet av deres samarbeid, hadde hun takket ham. REAKSJONER PÅ FILMEN ”Aftenen igaar blev Hr. Carl Th.
Dreyers … en afgjort Sejr. (…) Det er en
højst usædvanlig Ting at skulle
anerkende en Nordisk Film. (…) Der kan rettes
Detailkritik her og dér …; men som det er, er
det et meget betydeligt Arbejde, som forhaabentlig
vil drage nye efter sig”. "Mr.
Ink" i "Dagbladet" skal
ha skrevet en omfattende anmeldelse hvor han roste Carl
Th. Dreyers evner som
regissør og ikke minst for hans
miljøskildringer, og
konkluderte med: ”Men Hr. Dreyer har først
og sidst skabt et efterlignelsesværdigt
Udgangspunkt ved den Flid, Omhyggelighed og Kultur,
som forhaabentlig herefterdags ingen
Iscenesætter vover at unddrage danske
Billeder”. Men
om pressen var postiv til filmen, så kom det
voldsomme reaksjoner fra to vidt forskjellige fronter,
de konservative kristne og arbeiderbevegelsen. Filmen
vakte raskt flere reaksjoner og en prest fra
Indremisjonen, som ikke hadde sett filmen og som
også hadde bestemt seg for aldri å se
filmen, skrev fredag 21.01.1921 en artikkel der han
stemplet filmen for blasfemisk. Han hevdet at det
å fremstille Jesus, og det att på til
på et kinolerret, var en ugudelig handling, som
kristne mennesker kun kunne fordømme. Fredag
28.01.1921 skrev, i følge
Martin Drouzy (??.1923-??.1998) "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson", "Kristelig Dagblad"
en leder med overskriften "Utilbørligt".
Der skriver de at: "Vi har kun eet Ord til at
betegne dennde Forestilling med. Vi kalder det
oprørende. Det er oprørende, at der
findes Mennesker, som har villet spille disse
Roller, og dobbelt oprørende, at det atter
her har vist sig, at Danmark er et Land, hvor man
kan gøre, hvad man vil, blot man gør
det, selv om det drejer sig om Bespottelse af det
helligste." Anmeldelsen
avslutter sitt innlegg med følgende: ”Vi maa derfor bede os fritaget
for denne Form for Gudsbespottelse”. Videre appelerte den anonyme forfatter til sensuren for å opprettholde respekten for de hellige ting. I
følge hjemmesiden "www.carlthdreyer.dk" skal "Landmandstidende"
ha støttet disse synspunktene og kritisert
filmen for sin fremstilling av Jesus og hans apostler:
”Som en Søvngænger,
en Sværmer, var Kristus fremstillet, og hans
Apostle var at se som en Flok aandløse,
lavtstaaende Individer”. Anmelderen
"Mefisto" i "Ekstrabladet" hadde en mere humoristisk
og satiriserende vinkling på sin anmeldelse hvor
han bl.a. skrev at: ”… det gav et Gisp i Publikum, da
Jesus selv traadte ind på Scenen … Det er et
Spørgsmaal, om det er rigtig smagfuldt. Hvis
der nu var blevet klappet ad Jesus? Eller, endnu
værre, hvis Teatrets Publikum havde pebet ham
ud?”. Men
det kom også en annen kritikk av filmen, og den
gikk ut på hvordan Carl
Th. Dreyer hadde fremstilt
Satans rolle i historien. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) hevder i sin bok "Carl
Th. Dreyer, født Nilsson" at
denne fremstillingen var hverken luthersk eller
katolsk, men heller en mer merklig teologisk vinkling.
Ut i fra prologen er det Gud som sender Satan til
menneskene for å friste dem. Satan fremstilles
her som et redskap for Gud, og er samtidig ikke
særlig villig til utføre det han er
pålagt av Gud. Derfor får Satan motvillig
menneskene til å falle i hans feller, og det er
en handling han ikke er interessert i. For som det
står i den innledende teksten: "For hver, der falder for din
Fristelse, skal Forbandelsen over dig
forlænges med et Hundrede Solhverv. Men for
hver, der staar dig imod, løses du for et
Tusind Aar af din Dom." Det
er nok også derfor at Satan skifter parti og
forsøker å redde Marie-Antoinette fra
guillotinen. Han forsøker å overtale
"Joseph, tjener senere politikomm", som har
forrådt sitt herskap, til ennå en gang
å endre sine planer og delta i en
sammensvergelse, som skal hjelpe dronningen med
å flykte. Men i siste øyblikk blir
"Joseph, tjener senere politikomm" redd og Marie-Antoinette
blir halshugget. Satan bedreider tjeneren for hans
forræderi og at han er skyld i tre kvinners
død, først hertuginnen av Chambord,
hennes datter og til slutt dronningen. Teologisk
sett representerer filmen et syn som er motstridende
til den teologiske tradisjon ved å fremstille
Satan som solidarisk med Det Gode og ikke som Det
Ondes redskap. Satan må "forsætte sit onde
Værk mod Menneskenes Børn", men
bare fordi Gud tvinger ham til det. Menneskene og
Satan befinner seg på en måte i samme
situasjon, menneskene blir fristet av Satan og derfor
er avskåret fra å bruke sin fri vilje og
er bestemt for det onde og Satan er ikke lenger herre
over sin egen skjebne. Det er Den Almektige selv som
er ansvarlig for ondskapen i verden. Martin
Drouzy (??.1923-??.1998) er tydelig i sin
tokning av "Blade
af Satans Bog" i
sin bok "Carl Th. Dreyer, født Nilsson" at Carl
Th. Dreyer anklager Gud selv og frfemstiller ham
som den demoniske. Det var ut i fra denne vinklingen
at filmen ble av noen betraktet som blasfemisk. Carl
Th. Dreyer viser her et tydelig
antiklarikalsk og irregiøst syn i forholdet
mellom Gud og Djevel. Martin
Drouzy hevder videre at Carl
Th. Dreyer var for intelligent
til ikke å vite hva han gjorde at det var et
bevisst valg fra hans side. På denne måten
kunne han spille de kristne et puss. Men
det var ikke bare de religiøse som reagerte
på filmen, for det varte ikke lenge før
også venstresiden reagerte på filmen.
Arbeiderbevegelsens organer
"Solidaritet" og "Arbejdet" skrev anmeldelser av
filmen under henholdsvis overskrifterne "En fræk Agitationsfilm"
og "Dansk
overklasse-Propaganda". Det de reagerte
på var hvordan arbeiderne og revolusjonen ble
fremstilt og at de franske revolusjonære og de
finske rødgartistene ble stemplet som Satans
håndlangere. I
følge hjemmesiden "www.carlthdreyer.dk" skalet
av tidsskriftene ha skrevet at: ”… Satanas er naturligvis på de Rødes Side, baade under den franske og finske Revolution, og de Røde er i begge Perioder udstyret med de slettest mulige og forbryderiske Egenskaber, ligesom til Gengæld de Hvide er fremstillet saaledes, at de uvilkaarligt maa aftvinge den Tilskuer Sympati, som ikke er i Stand til selv at reflektere over Tingene.” Det
førte til at filmen like efter premieren ble
stemplet som reaksjonært og som et
propogandaredskap for borgerskapet. En anonym
forfatter skrev den 05.02.1921 en artikkel i
fagforeningsbladet "Solidaritet" hvor han
påpekte at regissøren ved hjelp av bl.a.
detaljer i klesdrakten delte folk i to leire og
skildret de, som kjempet for rettferdighet, som
folkets "Bærme,
Samfundets værste Udskud." Dagen
efter anmelder fagforeningsbladet filmen og hevder at
den er en forhånelse av arbeiderklassen, samt en
kamunflert opfordring til borgeskapet: "Denne Film er gennem sin
Fremstilling af Arbejderne som raa Banditter en
Forberedelse paa at myrde dem, om de skulde rejse
sig til Kamp for retfærdige
Samfundstilstandeog tvinge de Dovendyr - ogsaa
Filmens Iværksættere - som nu lever
højt paa Arbejdernes Slid og Ulykke, til at
udføre nyttigt Arbejde." I forholde
mellom Carl Th. Dreyer og
venstresiden viser Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) i sin bok "Carl Th. Dreyer,
født Nilsson" til Jean-Louis Comollis
(30.07.1941-) analyse av filmen: "Man
kender hans had til borgerskabet og al den
undertrykkelse, det har udøve i moralens eller
religionens navn. Hvordan skal man så forklare
denne mærkelige allaince (mellem
rødgardister og Satan), der yderligere
understreges af episoden om den franske revolusjon,
hvor Satan), der yderligere understreges af episoden
om den franske revolution, hvor Satan optræder
som folkekommissær og styrer mange uskyldige
forhenværende aldelsmændi ulykke? Den kan
der være to forklaringer på. Den
første er den måske lidt for enkle, at
Dreyer altid stiller sig på de svages og
undertryktes side, mod undertrykkerne, hvorfra den
så end kommer. Den andre er, at for Dreyer er
undertrykkelse, med alt hvad det indebærer af
intolerance og voldelighed, så meget desto mere
forkastelig og bør i langt højere
gradend ellers afsløres, når den kommer
fra dem, der burde være garanter for
retfærdighed; Undertrykkelse er som en skaplet
på alle gode sager. Det værste er, at
Inkvistionen foregår i Guds navn, at
Rædelseperioden sker i Lighedens navn, at
repressionen finder sted i Revolutionens navn." Hvis
man legger denne analysen til grunn ser man at Carl
Th. Dreyer belyser i denne filmen, som han
også gjøre i sine senere filmer, nemlig
at makt automatisk forderver dem, som utøver
den, men at samfunnet på den annen side tar
knekken på dem som ikke forderver. "Blade
af Satans Bog" (1921) vakte også
oppsikt i utlandet og i Sverige ble hele den fjerde
episode klippet bort, den samme sensuren skjedde
også i Finland. I de lantiske lande ble scenen
som inkvisisjonen klippet bort. I Norge, hvor filmen
hadde verdenspremiere, ble det barer vist åtte
av den ni rullene. Forestillingen varte kun halvannen
time til sammen og for at kinomaskinisten skulle klare
å overholde denne tidsfristen, som
kinodirektlren hadde pålagt ham, måtte han
vise filmen i et mye høyere tempo. Det
førte til at filmen ble vist slik man i den
senere tiden har vist stumfilmer på fjernsynet,
den ble avspilt for hurtig og en anmelder skrev, i
følge Martin Drouzy
(??.1923-??.1998) "Carl Th. Dreyer, født
Nilsson", følgende: "Det ene billede
avlöste det andet, för man hade set, hvad
det var. Og Jesus hoppet over Lærretdet som en
Græshoppe. Det var fælt." Resultatet
ble at publikum ble irritert da de hadde problemer med
å få med seg hva som stod på
mellomtekstene og mange forlot salen under
forestillingen. Carl Th. Dreyer
fikk rede på det og skrev et brev til Frost for
å stanse den form for filmfremvisning, samt
¨beskytte "Nordisk Film Kompagnis"
gode navn og rykte. Men
til tross for reaksjonene rundt filmen, og hans
anstrengte forhold til sin arbeidsgiver, sendte "Nordisk Film Kompagni" ut
kopier til hele verden, de fire skandinaviske landene,
Argentina, Balkan, Belgia, Nederland, Nordamerika,
Polen, Portugal, Spania, Sveits, Tjekkoslovakia,
Ungarn, Østerike,
Østersjø-landene og England, Nederlanske
India og Tyskland kjøpt
distribusjonsrettigheter.
.
|