AMERIKANSK FILMHISTORIE 1916-1930

VIRKNINGEN AV VERDENSKRIGEN
I de siste krigsårene da brittisk film ble hardt rammet, gjorde Hollywood store fremskritt og laget efter hvert film av en langt høyre kvalitet enn i krigens begynnelse.

"VAMP"
Omkring på slutten av verdenskrigen kom det en ny glose inn i filmsproget, og det var ordet "vamp" som er en forkortelse av vampyr. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, var det Thea Bara () som var den første vamp og ble berømt i filmen "Vampyren" (1915), en film som var basert på et dikt av Kiplings dikt "Vampyren" (). For å skaffe publisisetet rundt Thea Bara ble det fortalt at hun var uekte barn av en fransk kunstner og en arabisk kvinne og at hun var født i Sahara. På de fotografier som ble publisert av henne ble hun som regel fremstilt rugende over skjelletter. Ryktene vill ha det til at hun kunne lese i fremtiden og at hun hadde en uhyggelig makt over menn. Disse historiene vandret i mange år, noe som førte til at folk betraktet henne nærmest som inkarnasjonen av en heks. Men sannheten lå langt unna det billede som ble skapt av henne da hennes virkelige navn var Theodosia Goodmann og var født i Cincinnati i USA. Før hun ble oppdaget som "vamp", hadde hun spilt alminnelige små roller hos Pathé.

Men her må Leslie Wood i sin bok "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ha ment det amerikanske filmmarkedet, da dansk film var et par år tidligere ute med den type filmer. August Blom (26.12.1869-10.01.1947) lagde i 1911 filmen "Den farlige Alder" (1911) som var en av de danske "erotiske melodramaer" som fikk ry for å være dristige og som flere steder ble sterkt klippet av sensuren, eller helt totaltforbudt. Emnemessig brøt de med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene og her blir mennene fremstilt som ofre for kvinnenes hemningsløse seksuelle trang. I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" var det som en karikatur av disse kvinneskikkelsene at man fikk filmvampyren, noe som senere skulle bli alminnelig betegnelse i amerikansk film under betegnelsen "vamp". Men det var i dansk film det oppstod i 1911 da August Blom tok opp "Vampyrdanserinden" (1912), premiere den 04.03.1912 på "Panoptikon". Ukjent lengde på filmen. Filmprogrammet omtaler filmen som: 

"Dette effektfulde Skuespil fra Artisernes brogede Verden overstraaler højt det meste af, hvad Publikum hidtil har set af "levende Billeder""

I denne filmen spiller Clara Wieth rollen som "Silvia Lafont, vampyr-danserinden". I filmen er hun en søt ung skuespillerinne, som på teatret spiller rollen som vampyrdanserinne. Ved sin dans besnærer hun sin mannlig partner, til han dør, for derefter å kaste seg over ham og suge ut hans blod. Det er dette dansenummeret som er hovedelementet i filmen og varer en stor del av filmen og her ble det brukt en raffinert kunstlysfotografering for å understreke det vampyraktige ytterligere. Filmen ble en stor suksess og det ble solgt 112 kopier av den.

Men det var ikke første gang danskene hadde fått opplevd vampyrdanserinner. Allerede i februar 1911 opptrådte to amerikanere Alice Eis (??-??) og Herbert French (??-??) med en vampyrdans på "Cirkus Variété" i København. Teaterbladet "Masken" årgang nr. 22 skrev om forestillingen og om en tilskuer som: 

"Hver eneste Aften...sidder der i Fremmedlogen til venstre for Scenen...med spændt Opmærksomhed følger de ejendommeligt sensuelle dramatiske Dansenummer, der vilde have fyldt en Bournonville med Rædsel og Gru. Og hver Aften, naar den smækre, smidige Miss Eis - ene paa Scenen - gør et lille vildt Spring mod venstre Forgrund, ser hun denne Tilskuers Ansigt."

Også Clara Wieth hadde i foråret 1911 opptrådt i samme variété med en "Djævledans". Hun skal da ha opptrådt i en lang kjole, ikke ulik den kjole og attitude som hun hadde på seg i et dansenummer i "Ved Fængslets Port (1911). Det skal her nevnes at Alice Eis to år senere spilte rollen som vampyrdanserinnen i Robert G. Vignolas (05.08.1882-25.10.1953) film "The Vampire" (1913), som også var hennes eneste rolle for film. Herbert French spilte også bare i en film, det var John Emersons (29.05.1874-07.03.1956) film "The Social Secretary" (1916) hvor han spiller rollen som greve. 

WARNER BROTHERS
I denne perioden bestod fortsatt "Warner Brothers" av de fire brødrene Sam Warner (), Harry Warner (), Albert Warner () og Jack Warner () som i begynnelsen av denne perioden slet med det økonomiske. årsaken var at de under patentkrigen hadde støttet Carl Laemmle () og hans organisasjon og mer enn én gang hadde de måtte la gode forretninger gå fra seg, fordi de manglet kapital. Men tross for den motgangen i forbindelse med bl.a. filmkrigen, hadde de klart å holde det gående. En film som kom til å styrek deres økonomi, var "Mine fire år i Tyskland" () som var basert på ambasadør Gerards () bok "Mine fire år i Tyskland" (). Til tross for advarseler hadde selskapet kjøpt rettighetene til denne boken og laget film av den. Denne filmen slo så meget godt an, at de i 1918 fikk da råd til å kjøpe 60 mål grunn og bygge et ordentlig atelier. Dette atelieret hadde en liten scene, to eller tre arbeidsrom og beskjeftiget 60 personer. I den tiden som fulgte arbeidet de intenst før de i 1922 fikk laget "Main Street" () som gav dem en god gevist.

Men tross disse filmsuksessene slet "Warner Brothers" med økonomien, og årsaken var at det var deres største konkurrenter "Fox", "Paramount", "Universal" og "United Artists" som eide allde de store utleiebyråer og dette gjorde det vanskelig for "Warner Brothers" å få kinoene til å ta filmene deres. Harry Warner forstod da, at deres eneste mulighet var å skaffe seg kontroll over en kjede av utleiebyråer. Han gikk derfor til "Vitagraph" og spurte hvor meget de ville selge for. På den tiden var "Vitagraph" et av de eldste filmselskapene i USA og efter Verdenskrigen hadde de slitt økonomisk. Av den grunn var det ikke vanskelig for "Warner Brothers" å overtale dem til å selge, og med dette salget forsvant "Vitagraphs" kjente merke, en ørn over det amerikanske våpen, fra filmene.

Situasjonen for "Warner Brothers" var nå bedre, men forsatt arbeidet de tungt og det de da trengte var en god og effektiv reklame. I 1925 var det nyeste og beste reklamemiddelet i USA kringkastingen, og selskapet kjøpte da et brukt senderapparat og begynte å kringkaste sine egne nyheter. Det var spesielt Sam Warner som var meget interessert i det nye radioanlegget, og da "Western Elektric" forsøkte å selge et lydfilmsystem i Hollywood var det "Warner Brothers" som kjøpte det.  

OVERGANGSPERIODEN
I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 kan de første 10 årene efter verdenskrigen karakteriseres som en overgangsperiode i filmens historie, en periode som varte helt til lydfilmen slo igjennom. I følge forfatteren ble det i denne perioden laget kilometervis av middelmådige film, men også gode filmer som "The lost world" (), "Peter Pan" (), og noen få bra historiske filmersom "The Coevered Wagon" (), som kostet £1 000 000, "Scaramouche" (), "Ben Hur" (). Douglas Fairbanks () laget "Robin Hood" () og "Tyven i Bagdad" () og Cecil B. De Mille () film "De ti bud" (). Videre nevner forfatteren Charles Chaplins () film "En kvinne i Paris" () som også fikk ros i den litterære kretser, av den grunn at den brøt med den gamle fordom, at i en film skal skurken bare være skurk og en fallen kvinne skulle ikke fremstilles slik at hun fikk noen form for sympati. 

I denne peridoen dominerte USA filmmarkedet og gjennomførte et salgssystem som tvang avtagerne til å kjøpe alt det amerikanerne produserte, enten kjøperne hadde lyst på det eller ikke. Salgssytemet var også utformet slik at kjøperne måtte forplikte seg til å kjøpe filmer som ennå ikke var laget, dette da de amerikanske selksapene solgte film i serier, et halvt eller et dusin ad gangen. På denne måten ble Hollywood, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kvitt all skrapproduksjonen. Det hendte også at noen av de filmene som ble solgt på denne måten var så dårlige at kjøperne unnlot å vise dem, selv om de hadde betalt for dem.

Dette systemet tok slik overhånd og de amerikanske selskapene var så mektige at det til slutt ble nesten umulig for britiske produsenter å få en god film avsatt i England. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, kunne det gå måneder, eller til og med år, før den kom på repertoaret, og når det skjedde var den ofte foreldret.

I denne overgangsperioden formet det seg efter hvert en uskreven lov innenfor den amerikanske filmindustri, og denne loven inneholdt alle de foskrifter som måtte følges for å få suksess med en film. Den ble fulgt i ni av ti tilfelle av alle amerikanske filmprodusenter. Disse forskriftene tok for seg moralske normer som skulle følges og utviklet her sterotype trekk ved personene i filmen. Det typiske her var at dårlige personer aldri skulle ha et stenk av humor over seg og de måtte heller ikke utstyres med noen forsonende trekk. Reglene endret også heltinnenes rolle ved at de nå skulle være så utrolig enkle og endefremme at Leslie Wood i sin bok "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 mente at:

"...en må undre sig over at publikum kunde bli så betatt av dem."

Jeg har foreløpig ikke funnet ut hvorfor denne uskrevne loven så kraftig endret heltinnens rolle fra å være en sterk og uavhengig person til å å bli enkel og intetsigende. Typiske filmer jeg her vil trekke frem er  xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. For videre lesing om kvinner og film så viser jeg her til artiklen "Kvinnelige regissører".

Videre tok reglene for seg at barn og dyr var sikre på å gjøre lykke innen amerikansk film og enhver film måtte også ha et sensasjonelt klimaks, enten det nå var en togulykke, et forlis eller et dramatisk opptrinn foran en domstol.

Denne "politikken" påvirket også oppsetningen av programmene på kinoene da de ble satt opp ut fra det hensyn at de måtte ha filmer for alle. Dermed satte de sammen kjærlighetsdrama og farse, wild west og nyheter på samme program. Meningen var at det skulle alltid være noe for enhver smak og det hendte også at de viste en film hvor hele publikummet moret seg samtidig. Men i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, skal resultatet av dette blitt en overproduksjon, og det var en tilstand som ikke kunne vare lenge. 

Men under disse overgangsårene var, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, filmbransjen i høy grad en god forretning, og det var da bare å lage film efter de nye forskriftene, så strømmet pengene inn. Den eneste vanskeligheten var at det var så mange selskaper som lagde de samme typen filmer. Filmselskapene i Hollywood var klar over at dette ikke kunne vare og at de måtte finne på noe nytt som kunne holde interessen ved like hos publikum. I forhold til denne utviklingen innen filmen er forfatteren kritisk til den tids utvikling ved at han bl.a. skriver:

"At filmen skulde bli skapende kunst i stedet for handelsvare, at den skulde miste sitt melodramatiske preg falt dem neppe inn. Det de så frem til var noe som kunde gjenskape den nyhetsintersse som bar filmen frem i dens første dager. De var kommet inn i filmindustrien utelukkende for å tjene penger, og det var pengene som fikk dem til å holde sig der, selv om midlene ikke alltid var de reneste. Men derfor begynte publisitetskampagnene mer og mer å bli spekket med superlativer. Alt var "enestående", "strålende", "storartet" og "forferdelig", sceneriene blev kostbare, menneskemassene større og større og stjernene mer og mer ulik almindelige mennesker. Det gjaldt for enhver pris å holde folk i køene."

I forhold til denne nye industrien innen filmen fantes det fortsatt noen uavhengige grupper i Europa som fortsatt lagde kvalitetsfilmer, og som mente at det var innholdet og filmens kvalitet det kom an på, ikke hvilken stjerne som opptrådte i den. Men denne produksjonen var liten i forhold til de nye store filmselskapene som hadde stor kapital bak seg slika t de kunne produsere store mengeder med filmer.

LYDFILMEN
Så kom den store nyheten innen filmen som skulle totalt endre filmindustrien og den historie. Denne dramatiske endringen fikk hele aksjemarkedet til å reagere og verdiene på aksjene i de store filmselskapene endret seg hele tiden. Situasjonen ble også helt anderledes for skuespillerne og stjerneverden ble hardt rammet ved at stjerner forsvant og ble erstattet av ukjente navn som vant sin berømmelse. Disse endringene skyldtes et lite selskap som i all stillhet hadde begynt med noe som tabu i filmverden i tyve år, og det var at de hadde begynt å lage "billeder som talte".

Det var "Warner Brothers" film "The Jazz singer" (1927), med regi av xx () som skulle representere vendepunktet i filmverden. Brødrene Warner hadde i en peridoe arbeidet med korte lydfilmer og deres første hele lydfilmforestilling ble den 06.08.1926 i deres teater i New York. Denne forestillingen ble åpnet med tale på film av Will Hay (), og ellers hørte publikum New Yorks filharmoniske orkester og til slutt John Barrymore () i "Don Juan" (). Denne forstillingen skal ha gått helt bra til tross for at det under generalprøven hadde oppstått problemer  da det var blitt satt på feil plate da de skulle se og høre Will Hay. De som var tilstede fikk da høre ham spille banjo i stedet for å tale.

Men selv om denne forestillingen var vellykket var brødrene Warner forsatt i tvil, om de skulle ta skrittet fullt ut og sette full dialig i filmene, og selv om de hadde erfart at publikum satte pris på korte talefilmer, så var de i tivil om publikummet ville orke å høre en film som varte over en time. I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal den gamle frykten for fiaskoe ha vært så rotfestet, at det faktisk var forbudt å bruke betegnelsen !talefilm" i "Warner Brothers" publikasjoner. Derfor ble det inngått et kompremiss ved at de satte inn et par sanger i en film som ellers var stum. De valgte den populære varietésanger Al Jolson () til å synge, og det ble valgt et par populære sanger, slik at de var sikker på at det ville slå godt an blandt publikum. 

Det var under innspillingen av denne filmen at det hendte en liten episode, tilsynelatende da uten betydning, men som i eftertid ble avgjørende for hele filmindustrien. Det som skjedde var at Al Jolson, som var vant til å nynne små stikkord til sg selv under tidligere filminnspillinger, ikke var oppmerksom på det øyeblikk, da lydopptagelsen av filmen begynte. I det han gikk bort til pianoet for å begynne å synge, sa han så henvendt til sin "mor" med replikken:

"Hør mor, hva mener du om dette?"

Denne setningen passet så godt tinn i scenen, at regissøren lot den være. 

"The Jazz singer" (1927) hadde premiere den 06.10.1927 på "Warners teater" og det skal ha vært helt utsolgt på premiéren der alle som hadde noe med film å gjøre var tilstede. Ingen  av de femmøtte var helt klar over hva det var de skulle overvære, men de var klar over at det var noe revolusjonerende som skulle hende den kvelden. Underveis skal publikum ikke ha regart noe spesielt på det de så før de plutselig fikk se scenen hvor Al Jolson gikk over gulvet mot pianoet og sa den enkle setningen:

"Hør mor, hva mener du om dette?"

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal denne enkle setningen ha gjort stor inntrykk på publikum og kanskje fikk den mer avgjørende betydning for talefilmens fremtid enn noe annet.

Premiéren på "The Jazz singer" (1927) skal ha vært vellykket, men ingen av de fire brødrene Warner var tilstede, og årsaken var at Sam Warner bare 24 timer i forveien hadde plutselig dødd. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.