ROBERT WIENE (27.04.1873-17.07.1938)

ROBERT WIENE
Robert Wiene (27.04.1873-17.07.1938) kom fra en famile der faren, Carl Wiene (??-??) var en kjent skuespiller og oversetter, hans yngre bror Conrad Wiene (Konrad Wiene) (03.02.1878-??.??) var skuespiller og senere også filmregissør og manusforfatter. Robert Weine fulgte ikke med en gang familens fotspor, men studerte i 1894-1896 jus i Berlin og ved det høyere juridiske fakultet i ved universitetet i Wien. Efter endt utdannelse praktiserte han han i byen Weimar. Hans kunstneriske karriere startet i 1908-1909 da han i en kort tid var leder for teateret "Neue Wiener Bühne" i Wien. Men som mange fra teatermiljøet gikk også Robert Weine over til filmindustrien i begynnelsen av 1910-tallet og i 1912 arbeidet han i Østerrike og tyskland som filmforfatter og regissør. Muligens debuterte han dette året som regissør og manusforfatter med filmen "Die Waffen der Jugend" (1912) for selskapet "Komet-Film-Compagnie Paulus & Unger", Berlin. Jeg skrev muligens da det ikke er helt bekreftet at det var han som regisserte filmen. Den første filmen man med sikkerhet vet han regisserte var "Er rechts, sie links" (1914) for produksjonsselskapet "Messter Film GmbH", Berlin. Med denne filmen innledet han et samarbeidet med Oskar Messter som produserte filmene hans, et samarbeid som varte i perioden 1914-1919. I perioden frem til 1917 regisserte han og, eller bare skrev, filmmanus for "Messter Film GmbH". Men i de siste to årene skrev men skrev filmmanuser til 10 filmer for selskapet. Jeg vil her kortfattet ta for meg hvilke filmer han regisserte da jeg senere vil skrive en mer omfattende biografi om Robert Weines filmkarriere. 

Men under dette samarbeidet regisserte han i 1915 en film for "Deutsche Bioscop GmbH", Berlin, muligens sammen med Walter Turszinsky (10.01.1874-21.05.1915). Det var "Der springende Hirsch oder Die Diebe von Günstersburg" (1915). Dette var den eneste filmen den polskfødte Walter Turszinsky regisserte. I han korte filmkarriere i perioden 1914-1915 skrev han filmmanus til ni filmer hvorav tre var sammen med Robert Wiene. Den første filmen han regisserte for "Messter Film GmbH" det året var "Die Konservenbraut" (1915). I overgangen 1915-1916 regisserte og skrev han filmmanuset til "Frau" (1915/1916). Denne filmen innledet det mest aktive året hvor han regisserte åtte filmer. Følgende filmer regisserte han og skrev filmmanus til,"Das Leben ein Traum" (1916), "Der Mann im Spiegel" (1916), "Der standhafte Benjamin" (1916), "Lehmanns Brautfahrt" (1916) og "Der Sekretär der Königin" (1916) hvor han også hadde Bauten. De tre siste filmene hadde han ansvar for regien, "Das wandernde Licht" (1916) (se bildene), "Der wandernde Blumentopf" (1916) og "Die Räuberbraut" (1916). I overgangen 1916-1917 regisserte han og skrev filmmanus til "Der Liebesbrief der Königin" (1916/17) før han i 1917 regisserte og skrev filmmanus til "Furcht" (1917) og regisserte "Veilchen Nr. 4" (1917). 

Efter et par år hvor han skrev filmmanus til andre regissører hadde han i 1919 en filmrolle, muligens den eneste filmen hvor han opptrådte som skuespiller. Det var i sin bror, Conrad Wienes  film "Die Spinne" (1919). Produksjonsselskapet var det østerriske selskapet "Sascha Film-Industrie AG", Wien og ble produsert av Alexander Graf Kolowrat (Graf Alexander Joseph Kolowrat) (29.01.1886-04.12.1917) og Arnold Pressburger (27.08.1885-17.02.1951). Den andre skuespilleren var oppført er Magda Sonja (23.05.1895-??.1957). Jeg vet ikke mer om filmen enn at den opprinnelig var på 1.700 meter og hadde urpremiere i Wien 21.03.1919 og at den ved visning den 01.06.1919 var forbudt for barn og klippet ned til 1.670 meter. Ved visning den 23.04.1921 var den fortsatt forbudt for barn og var nå klipt ned til 1.612 meter. Samme år skrev han filmmanus til Friedrich Wilhelm Murnaus film "Satanas" hvor han også var kustnerisk Oberleitung. Samme år regisserte han selv to filmer for østerriske selskapet "Sascha Film-Industrie AG", Wien som Alexander Graf Kolowrat og Arnold Pressburger produserte. Det var "Die Hindernisehe" (1919) hvor han skrev filmmanuset sammen med Friedrich Porges (Frederick Porges) (14.07.1890-25.01.1978) og "Ein gefährliches Spiel" (1919) hvor han også skrev filmmanuset. Det året er det mulig at han regisserte "Die Welteroberer" for produksjonsselskapet "Stuart Webbs-Film Company Reicher und Reicher", München. 

I overgangen 1919-1920 regisserte Robert Wiene den første rene ekspresjonistiske filmen "Das Kabinet des Dr. Caligari" (1919/1920) efter et filmmanus av Carl Mayer (20.02.1894-01.07.1944) og Hans Janowitz (02.12.1890-??.1954). Produksjonsselskapet var Erich Pommers selskap "Decla-Film-Gesellschaft Holz & Co" og ble produsert av Erich Pommer (Eric Pommer) (20.07.1889-08.05.1966) og Rudolf Meinert (28.09.1882-??.??). Filmen hadde urpremiere i Berlin "Marmorhaus" den 26.02.1920. Filmen fikk gode anmeldelser og gikk i tre måneder på Marmorhaus. Filmen ble en stor suksess i Berlin og den ble "Nachtkrieg"-tidens fremste symbol. Skuespillerne i de ledende rollene var Werner Krauß (23.06.1884-20.10.1959) i rollen som "Dr. Caligari", "Cesare" ble tolket av Conrad Veidt (22.01.1893-03.04.1944), Friedrich Fehér (16.03.1889-30.09.1950) spilte "Francis", Lil Dagover (30.09,1887-23.01.1980) hadde rollen som "Jane" og Hans Heinrich von Twardowski (??.1898-18.11.1958) tolket rollen som "Alan". Filmen ble lansert i slutten av 1919 og begynnelsen av 1920 ved hjelp av en omfattende reklamekampanje hvor det ble hengt opp plaketer over hele Berlin hvor det stod "Du musst Caligari werden!" (Du må bli Caligari!) (Du må se Caligari!) og (Har du sett Caligari?). 

Det spesielle med denne filmen var ikke selve historien, men scenografien og dekor. Robert Wiene samarbeidet her med kunstnerne Herman Warm (05.05.1899-17.05.1976) som var produksjonsdesigner og settdekoratør, Walter Rörhrig (13.04.1897-??.1945) som var produksjonsdesigner og Walter Reimann (02.06.1887-08.11.1936) som var produksjonsdesigner og kostymedesigner, alle fra kunstnergruppen "der Sturm", med å lage en ekspresjonistisk scenografi til filmen. Kulissene viser en verden med forvridde perspektiver og hvor dører, vinduer og hustak er skjeve og hvor den virkelige verden har opphørt å eksistere. På grunn av elektrisitetsrasjoneringen ble det malt lys og skyggeeffekter direkte på kulissene og gulvene. Skuespillerne var sterkt sminket for å fremheve deres indre. Både de kunstige kulissene og skuespillernes overspente spillestil viser en marerittlignende tilværelse hvor det ytre er et speilbilde av et splintret indre. I denne verden er personenes identiteter uklare og dobbelttydig, og hvor den splittete tilværelsen kommer tydelig til syne. Filmen dannet en skole for de mange filmene som ble laget på 20 tallet. Denne "malerskolen" regnes som den mest rendyrkede utgave av filmekspresjonismen. Nærmest alle filmene var spilt inn i studio og var sterkt inspirert av det impresjonistiske teater.

Det var, som tidligere nevnt, Carl Mayer og Hans Janowitz som skrev manuset til filmen. I følge flere kilder, bl.a. Øivind Hanche "Mellom Caligari og Mabuse". Fem spillefilmer fra Weimar-tidens Tyskland" skal det ha vært konkrete hendelser for historien. Inspirasjonen kom fra flere kilder, Hans Janowitz skal ha hentet inspirasjon fra atmosfæren fra hjembyen sin Praha, en atmosfære han syntes var mystisk. I 1913 skal en ung pike ha blitt myrdet i en underholdningspark i Holstenwall, Hamburg i tyskland. Navnet Holstenwall ble brukt som navn på byen i filmen. 

En annen viktig kilde var hans egne opplevelser som soldat i Tyskland under den store verdenskrig. Der levde han under et autoritert og umennesklig styre som han kom til å hate. Dette var et typisk trekk ved de tyske ekspresjonistiske forfatterne hvor grunntanken var et moralsk, sosialt og politisk opprør mot den politiske systemet i det tyske samfunn. Med sin antiautoritære tendens og sin dragning mot det formløse tok den litterære ekspresjonismen opp arven efter 1700-tallets "Sturm und Drang". Det var ut i fra dette han senere kom til å knytte til "dr Caligari" og hans medium "Cesare" i filmen. De to ble en allegori over den autoritære staten som misbrukte sin makt ved å sende menn i en krig for å drepe og bli drept. Dette forholdet mellom "dr Caligari" og hans medium "Cesare" får meg på tenke på farshatet som også kom til uttrykk hos flere ekspresjonistiske forfattere. Et godt eksempel er George Heym (1887-1912) eneste diktsamling "Der ewige Tag" (1911). Der tar han for seg temaer som rotløshet, fortvilede eksistenser og farshatet. Som flere andre eksprosjonistiske forfatter hadde han et sterkt farshat. I en dagbok anklager han sin far for at han ikke ble en av de store diktere og at det skyldes at han hadde "et sånt svin av en far". Dette motsetningsforholdet til faren var sterkt preget av ekspresjonistisk generasjonsfilosofi. Den litterære ekspresjonismen hadde en kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd, og som for Heym ble legemliggjort i faren, en far som var typisk familiefedre på den tiden.

Den siste kilden kom fra Carl Mayer. I motsetning til Hans Janowitz, som deltok under verdenskrigen, skal han han brukt mye tid under krigen for å slippe militærtjenesten ved å overbevise en militærpsykolog at han var mentalt ustabil. Dette ble den sosiale og psykologiske bakgrunnen for filmmanuskriptet. 

Opprinnelig var det egentlig meningen at Fritz Lang skulle regissere filmen, men på en tiden var han opptatt med fortsettelsen av "Die Spinnen" (1919/1920). Men selv om ikke Fritz Lang regisserte filmen, var det vissnok han som foreslo den endelige rammehistorien. S. S. Prawel har påpekt, efter å ha studert Werner Krauss eksemplar av orginalmanuskriptet, at filmen fra begynnelsen av hadde en helt annen rammehistorie enn den fikk til slutt. Filmen slutter med (kilde Kino video utgaven av "the Cabinet of dr Caligari" kap 12) en scene fra uteplassen ved sinnsykehuset hvor man helt til venstre ser "Jane" ikledd hvit kjole med en tiara, sitte på en stol før vi så ser klipp av sinnslidende. Så kommer "Francis" og den andre mannen gående inn på plassen. Han får øye på "Cesare" som står mot veggen. "Francis" sier "Look! There´s Cesare... Never allow him to tell your fortune ...or your´re dead..." Den andre mannen ser forskrekket på ham og trekker seg tilbake. "Francis" snur seg og oppdager "Jane" og går smilende bort til henne med utstrakte armer. Han bøyer seg frem og sier "Jane, I love you-- won´t you be my wife at last?". Hun stirrer tomt for seg og svarer "We queens are not free to answer the call of your heart". "Fancis" snur seg og løper mot bygningen i det "dr Caligari" kommer ned trappen. Han griper tak i to personer og sier da "dr Caligari" nærmer seg "You all think that-- I´m isane-! It isn´t true-- It´s the director who´s insane!!". Han angriper "dr Caligari" bakfra og roper "He is Caligari Caligari Caligari!". De to  slåss et kort øyeblikk før det kommer flere pleiere og får på ham en tvangstrøyefør han føres bort til et rom og blir lagt på en seng. Pleierne går ut av rommet og "dr Caligari" blir igjen sammen med to andre leger. "dr Caligari" tar på seg briller, snur seg mot "Francis" og beroliger ham. Han tar av seg brillene igjen og sier "At last I understand his delusion. He thinks I am that mystic -Caligari- ! Now I know exactly how to cure him...". 

I følge Siegfried Kracauer (08.02.1889-26.1.1966) var ikke denne rammehistorien med i Carl Mayer og Hans Janowitzs opprinnelige manuskript til filmen. Han mener at forfatterne hadde sett Caligari som et symbol på et umenneskelig og sinnsykt statssystem som ble forvandlet til en morderinstitusjon. Den hypnotiserte Cesare ble symbolet på de menige soldatene som ble sendt ut i krigen for å gjennomføre statsmaktens planer. Opprinnelig skal filmen ha vært et kraftig angrep på autoritetene, et Faderoppgjør, som støtter opp min tolkning av historien, og et oppgjør med Tysklands rolle i verdenskrigen. Isteden ble rammehistorien en skildring av et subjektivt rom og den gale "sønnens" bilde av "Faren".

Robert Wiene fortsatte å lage flere filmer i samme kunstneriske retning. Den første var "Genuine" (1920) hvor skuespillerne nesten forsvinner i maleren César Kleins (14.09.1876-13.03.1954)  spesielle dekor. Filmen ble en fiasko og årsaken ligger i det at dekorasjonene var ekspresjonisktisk, men samtidig spilte skuespillerne i en naturalistisk stil. Dette motsetningforholdet skapete en stilistisk forvirrende film med et mislykket resultat. Filmen handler om en kvinne som utvikles til en blodtørstig vampyr efter å ha blitt kjøpt aven orientalsk tyrann. Det var Carl Mayer som stod for filmmanuset.  Samme år regissete han "Die Rache einer Frau" (1921) før året efter regisserte "Die höllische Macht" (1922). I overgangen til 1923 regisserte, produserte og skrev han "Raskolnikow" (1922/1923) efter en romanen "Forbrytelse og straff" (1866) av Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (11.11.1821-09.02.1881). De truende kulissene forsterket her bakgrunnen til Dostojevskijs historie. Hovedpersonen Raskolnikov har en typsik ekspresjonistisk personlighet ved at han er plaget av psyksike lidelser efter å ha myrdet de to eldre kvinnene.  Dette religiøse aspektet videreførte han i "I.N.R.I. Ein Film der Menschlichkeit" (1923) som han regissete, Schnitt og skrev filmmanuset til. Handlingen i filmen er et pasjonsspill, en meditasjon over Jesus lidelseshistorie, som blir rammet inn av scener fra nåtiden der en morder dømmes til døden. Samme år regisserte og produserte han "Der Puppenmacher von Kiang-Ning" (1923) og regisserte "Der Türmer von St. Stephan" (Der Jude von Granada) (1923). 

Året efter regisserte han "Orlacs Hände" (1924), en film som regnes som hans siste ekspresjonistiske film. Denne filmen dannet senere grunnlaget for en rekke andre skrekkfilmer. Conrad Veidt (22.01.1893-03.04.1943) har rollen som "pianisten Paul Orlac" som efter en ulykke får knust hendene sine og erstattet dem med en hendene til en morder. I flere kilder omtales denne filmen som Robert Wienes muligens beste film efter "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920). Også i denne filmen har en undertone av skrekkromantikk med skyggefylte gater, korridorer fylt av merkelige og truende figuer. Motivet her er den splittende personligheten hos pianisten som blir påvirket av de morderiske hendene. Denne filmen, som var et samarbeidet mellom produksjonesselskapene "Berolina-Film GmbH", Berlin og "Pan-Film AG" ,Wien, var den første av i alt fem filmer han lagde for østeriske selskapet "Pan-Film AG", Wien i perioden1924-1926. I denne perioden oppnådde han stillingen som Oberregisseur. "Pan-Film AG", Wien produsete i perioden 1921-1935 13 filmer hvorav ni av dem var stumfilmer. Den neste filmen han regisserte det året for selskapet var "Pension Groonen" (1924). Året efter regisserte han "Der Gardeoffizier" (1925), regisserte og skrev filmmanuset, sammen med Louis Nerz ( Ludwig Nerz ) (??-??), til "Der Rosenkavalier" (1925), den sistnevnte film i samarbeid med komponisten Richard Strauss (11.06.1864-08.09.1949) og forfatteren Hugo von Hofmannsthal (01.02.1874-15.07.1929). Det siste året han arbeidet for "Pan-Film AG", Wien, regisserte han "Die Königin vom Moulin Rouge" (1926). 

Tilbake i Berlin regisserte Robert Wiene seks filmer i perioden 1927-1928 for forskjellige filmselskaper. Det var "Die Geliebte" (1927) for "Paneuropa-Film GmbH", Berlin, "F.P.S. Film GmbH", Berlin. For "Felsom-Film GmbH Fellner & Somlo", Berlin, regisserte han "Die Frau auf der Folter" (1928), "Die große Abenteuerin" (1928) og "Heut' spielt der Strauß" (Der Walzerkönig) (1928). For selskapene til Max Glass (12.06.1882-01.07.1964) "Max Glass-Produktion GmbH" (Berlin) regisserte han "Leontines Ehemänner" (1928) og for "Max Glass-Produktion", Berlin, "Unfug der Liebe" (1928). Ved de to siste filmene var det Max Glass som stod for filmmanusene. 

Lydfilmen ble inntrodusert i Tyskland i 1929 og de siste filmene til Robert Wiene var talefilmer. Disse filmene var underholdningsfilmer i forskjellige genrer. Da disse filmene er utenfor rammen for denne hjemmeside, skal jeg her bare kort ta for meg filmene han regisserte. Det var "Der Andere" (1930) for selskapet "Terra-Film AG", Berlin, de to tysk-franske filmene "Le procureur Hallers" (1930) for produksjonsselskapene "Terra-Film AG", Berlin og "Les Films Albatros", Paris,og regisamarbeide med Pierre Billon (07.02.1906-31.08.1981) om filmen "Nuits de Venise" for selskapet "Sofar-Film-Produktion GmbH",Berlin. I overgangen 1929-1930 var han i München og regisserte "Der Liebesexpreß" for "Münchner Lichtspielkunst AG" (Emelka), München. Tilbake i Berlin regisserte han sine to siste filmer. Det var "Panik in Chicago" (1931) for "D.L.S. Deutsches Lichtspiel-Syndikat AG", Berlin og regisserte og skrev filmmanuset til "Taifun" (1933) for "Camera-Film-Produktion GmbH",Berlin. Den siste filmen var et spiondrama og ble forbudt i mai 1933 av nazistene som i januar 1933 hadde kommet til makten. For videre lesning om emnet vil jeg anbefale følgende hjemmeside til "Filmportal.dk".

I september 1933 reiste Robert Wiene til Budapest hvor han regisserte en tysk versjon av en ungask film "Eine Nacht in Venedig" (1934). Derefter reiste han, siden han var forfulgt som jøde, i eksil til Engeland og slo seg ned i London. Her produserte han musikelen "The Robber Symphony" (1934/1935) hvor Friedrich Fehér (16.03.1889-30.09.1950) hadde regien og skrev filmmanuset sammen med Anton Kuhl (??-??). Friedrich Fehér hadde tidligere samarbeidet med Robert Wiene hvor han spilte "Francis" i "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920). I denne perioden hadde Robert Wiene planer om en lydfilmutgave av "Das Kabinett des Dr. Caligari" (1919/1920) og det var en større schanse for ham å spille den inn i Frankrike og i 1936 eller 1937 reiste han til Paris hvor han skulle realisere prosjektet sammen med Jean Cocteau (05.07.1889-11.10.1963). I 1938 regisserte han og produserte sammen med Herman Millakowsky (27.07.1892-12.02.1987) filmen "Ultimatum" (1938) hvor Erich von Stroheim hadde rollen som"General Simovic". Men bare få dager før filmen var ferdig innspilt ble han alvorlig syke og døde i Paris 17.07.1938. Det var Robert Siodmak (08.08.1900-10.03.1973) som ferdiggjorde filmen.

.