1911 - 1918 KUNSTNERISK VENDEPUNKT

I løpet av 1910-tallet ble filmene lengre og det var i denne fasen man begynte å bruke litterære verker som underlag for filmhistoriene. Det førte til at filmen førte videre den mest populære og inntekstgivende litterære generen og ut i fra dette utviklet den sin egen melodramtatiske fortellerkultur. Disse filmene utiklet seg til melodramaer med amorøse forviklinger i et internasjonalt miljø. Dette var en standard som preget mange danske filmer på den tiden, en gener som også preget de tyske filmene. Fra ganske tidlig av var det et samarbeid mellom dansk og tysk film og Ole Olsen (05.05.1863-05.10.1943) og "Nordisk Films Kompagni" hadde tidlig engasjert seg innen tysk filmproduksjon. Det førte til at ved begynnelsen av første verdenskrig eide Ole Olsen omkring 60 kinoer og et produksjonsselskap i Tyskland.

En dansk regissør som tidlige kom til å påvirke tysk film var Urban Gad (Peter Urban Gad) (12.02.1879-26.12.1947) som i 1911 ble ansatte "Nordisk Films Kompagni". Efter å ha regissert to filmer for "Nordisk Films Kompagni", reiste han til Tyskland og regisserte en rekke filmer hvor Asta Nielsen (11.09.1881-25.05.1972) medvirket. I Tyskland regisserte han i perioden 1911-1922 56 filmer, hvorav han skrev filmmanus til 34 av dem. I 1911 regissete han følgende filmer i tyskland hvor den ene filmen var en tysk/dansk film "Den Sorte drøm" (1911), "Der Fremde Vogel" (1911), "Im großen Augenblick" (1911), "Nachtfalter" (1911), "Heißes Blut" (1911) og "Die Verräterin" (1911).  Det var opprinnelige mening at han skulle vende tilbake til Danmark i 1912 da han hadde en kontrakt med "Nordisk Films Kompagni" om å regissere fem filmer til det året. Imidlertid søkte han om å bli løst fra sin kontrakt, noe selskapet ikke var interessert i da han var en stor reklame for dem. Men efter at han i april 1912 hadde avsluttet opptakene av "Den Hvide slavehandel III" (1912) løste Ole Olsen ham personlig av kontrakten. 

Frem til første verdenskrig var filmprodusjonen tydelig preget av internasjonal karakter ved at handlingene i fiksjonsfilmene ofte var lagt til navnløse storbyer hvor historien kunne ha utspilt seg hvor som helst. Det førte til at filmproduksjonen i begynnelsen av 1910-tallet i hovedsak var standarisert. Et viktig trekk ved ved handlingen var at den skulle være slik at den kunne forståes av alle og at den appelerte til den store publikumsgruppen på tvers over landegrensene. De tyske fiksjonsfilmene på den tiden bestod, slik den internasjonale filmen, av flere generer som det sosiale dramaet, komedier og kriminalfilmer. Allerede på begynnelsen av århundreskifte hadde den tyske filmindustri problemer ved at det hjemmelige filmmarkedet preget av utenlandske filmer. 

Adolf Gärtner (24.03.1879-09.01.1958) debuterte i 1910 med "Japanisches Opfer" (1910) for produksjonsselskapet "Messter's Projection GmbH" med Carl Froelich bak kameraet. De som spilte i filmen var Lupu Pick (02.01.1886-07.03.1931), Friedrich Zelnik (17.05.1885-29.11.1950), Albert Steinrück (20.05.1872-11.02.1929) og Max Mack (21.10.1884-18.02.1873). Sistnevnte debuterte året efter som regissør for filmselskapet "Vitascope GmbH" som lå i Berlin med filmene "Coeur-As" (1911)  og "Gehirnreflexe" (1911) hvor han også skrev filmmanuset og hadde en rolle i filmene. 

Carl Wilhelm (??-??) første spillefilm var "Leibeigenschaft" (1911) for filmselskapet "DMB Deutsche Mutoskop- und Biograph GmbH" (Berlin). Filmen hadde premiere den 11.02.1911. Men allerde i 1909 debuterte som regissør med dokumentarfilmen "Ein vergnügter Wintertag im Berliner Grunewald" (1909). 

MAX REINHARD
Kunstnerisk hadde den tyske filmhistorie en vanskelig start da den før første verdenskrig hadde et dårlig rykte. I Berlin ble teaterskuespillere frem til mai 1912 hindret fra å delta i filminnspillinger. Årsaken var at filmen ikke ble sett på som et eget kunstnerisk uttrykk men heller som annenrangs underholdning. Det var først i 1911 da den kjente teaterdirektøren og eieren av "Deutsche Theater Berlin" Max Reinhardt (09.09.1873-30.10.1943), født Maximilian Goldmann, overtalt til å arbeide med film slik at filmen skulle bli mer akseptert som en kunstform. Han debuterte som regissisør i 1910 med den romantiske filmen "Sumurun" (1910) for filmselskapet "Deutsche Bioscop GmbH" som lå i Berlin. To år senere regissiserte og produserte han "Das Mirakel" (1912) for filmselskapet "Ingenieur Jos. Menchen" som lå i Berlin og som bare produserte denne ene filmen. I 1913 regissiserte han to filmer for filmselskapet "Projektions-AG »Union« (PAGU)" som lå i Berlin. Det var "Der Insel der Seligen" (1913) som han regisserte sammen med Paul von Schlippenbach (??-??), som var hans eneste befatning med film, og hvor Friedrich Weinmann (15.12.1885-??.07.1929) stod bak kamera, og "Eine Venezianische Nacht" (1913) både Friedrich Weinmann og Karl Freund (16.01.1890-03.05.1969) stod for filmingen. Det er noe usikkert hvor betydning filmene hans hadde, men det var hans teatervirksomhet som ble en stor inspirasjon for den tyske filmen på 1920-tallet. 

Men i denne perioden før verdenskrigen, da tysk filmindustri fremdeles ikke var kommet i gang på alvor og det ikke var utviklet en egen identitet, ble det vist utenlandske filmer fleste tyske kinoer. I 1912 stod tysk for bare 10% av tilbudet på landets 1 500 kinoer, dette til motsetning til av at 30% av filmene kom fra USA, 25% fra Italia, 17% fra Frankrike og 10% fra England (kilde: Gunnar Iversen - Tysk filmekspresjonisme). Denne situasjonen forandret seg radikalt for tysk filmindustri med første verdenskrig selv om situasjonen for filmselskapene i Tyskland under krigen var at selskapene var små og ikke kapitalsterke.Det førte bla til at "Nordisk Films Kompagni" i 1915 overtok utleierettighetene til all film fra produksjonsselskapet "Union" (PAGU) som hadde Tysklands største stjerner, Asta Nielsen og Ernst Lubitsch. Samtidig var det krefter i Tyskland som ikke var begeistret over den posisjonen det danske filmselskapet hadde fått og det nasjonalkonservative bransjebladet "Lichtbildbühne" skrev om "Nordisk Films Kompagni" innskrenkningspolitikk. Men tross denne kampanjen beholdt filmselskapet de tyske myndigheters velvilje. Det førte til at da Tyskland inførte importforbud på all luksusartikler, som også inkluderte film, var "Nordisk Films Kompagni" det eneste selskapet som ble untatt fra dette forbudet. Disse restreksjonene førte til en kraftig kommersiell ekspansjon i tysk filmindustri. I 1914 fantes det 25 filmselskaper i Tyskland og i løpet av fire år var det steget til 130.

Det kunstneriske vendepunktet skjedde omkring 1913 da filmene var mer preget av at de tyske filmskaperne hadde funnet frem til sin egen stil og temaer. Ved siden av den danske melodramafilmen søkte også tyske filmskapere inspirasjon i en tyske romantiske kulturarven for å utvikle sin egen identitet. Det var i denne epoken at det skulle bli alget noen filmer som skulle legge grunnlaget for den tysk filmekspresjonismen. En av de mest inflytelsesrike av disse filmene var Stellan Ryes film "04.07.181880-14.11.1914) "Der Student von Prag" (1913) efter et orginalmanus av kinoeieren og bestseller-forfatteren Hanns Heinz Ewers (03.11.1871-12.06.1943). Det skal her bemerkes at IMDb også har oppført Alfred de Musset (11.12.1810-02.05.1857) med et dikt (desverre har de ikke oppført hvilket dikt det var) og Edgar Allan Poe (19.01.1809-07.10.1849) med novellen "William Wilson" som kredit for filmmanuset. Jeg har lagt en link til novellen til Edgar Allan Poe slik at leseren selv skal vurdere om Hanns Heinz Ewers har hentet inspirasjon fra teksten. Videre har IMDb oppført Paul Wegener (11.12.1874-13.09.1948) som medregissør. I følge den DVD utgaven jeg har er bare Stellan Ryer oppført som regissør og at den er skrevet av Hanns Heinz Ewers. Kameramann var Guido Seeber (22.06.1879-02.07.1940). 

Handlingen i filmen utspiller seg i 1820 og bygger på en lang tysk litterær tradisjon som var inspirert av den danske "Forfatterfilmen" og som introduserte en rekke temaer som skulle bli tatt videre opp i Weimar-filmen og senere ble rendyrket innen filmekspresjonismen. Et av motivene var "doppelgänger" hvor personenes mørke og truende dobbelthet og splittede personligheter dukket opp i flere ekspresjonitiske filmer. På ulike måter forsøkte ekspresjonistene å overføre menneskets indre spenninger til den hvite filmduken. Samtidig ville de avspeile konfliktene mellom mennesket og samfunnet. De fleste ekspresjonistiske filmene gjenskapte virkeligheten i filmstudioer ved hjelp av bevegelige kameraer, belysning og nærbilder av detaljer. Denne stiliserte og uvirkelige atmosfæren blir i flere av de ekspresjonistisk filmene knyttet mot menneskets psyke og den verden det lever i. Personene er ofte ustabile med tendenser til galskap. Årsaken til til disse psyksike lidelsene forklareres ofte som et resultatet av påvirkninger fra sterke personer med unaturlige sterke psyksiker krefter. Flere av de ekspresjonistiske forfatterne var opptatt av den ekspresjonistisk generasjonsfilosofien og konflikten mellom generasjonene. Det opprøret førte til et kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd. Det autoritære blir i filemene llegemliggjort i det demoniske mennesket som hadde nærmest ubegrenset makt over andre. 

UFA (UNIVERSAL FILM AKTIEGESTELLSCHAFT)
Uten den utenlandske konkurransen hadde tysk film et stort marked, filmproduksjonen økte betraktelig og det var da spesielt den underholdene filmen som slo an. Det var genere som komedier og farser, kjærlighetsmelodramaerog detektivfilmer. Årsaken var bl.a. at publikum hadde behov for å komme seg bort fra den triste krigshverdagen og bli underholdt. Samtidig var også filmen blitt tatt i bruk som et propogandamiddel og de tyske myndighetene oppdaget at de utenlandske antityske filmene hadde en stor effekt på sitt publikum. Det var da UFA (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet på direkte oppfordring fra general Erich Lundendorff (09.04.1865-20.12.1937) i 1917. Årsaken var at den tyske krigsledelsen forstod filmens betydning for å opprettholde folkets moral, det gjaldt både sivile og soldater som var ute i strid. I et brev til "krigsministeriet" av 04.07.1917 krevde Erich Lundendorf at myndigheten måtte sentralisere og forsterke tysk filmindustri. Som argumentasjon påpekte han filmens muligheter til å påvirke og informere, et lignende syn som bl.a. Lenin hadde i sin tid. (Se sovjetisk filmmontasje). Årsaken til at Erich Lundendorff henvendte seg "krigsministeriet"  var at den tyske generalstab hadde overtatt det meste av styringen i landet i 1916. 

I oktober 1917 holdt krigsministeriet en konferanse og den 18.12.1917 ble UFA grunnlagt i Berlin. Aksjekapitalen var på 25 millioner riksmark hvor en tredjedel ble finansiert av staten og syv millioner riksmark fra "Deutsche Bank". I styret satt reprensentater fra staten, representat fra "Deutsche Bank" ved direktør Emil Georg von Stauß (06.10.1877-11.12.1942) og fra stål- og kullindustrien. Jeg regner med at selskapet "Krupp" var representert. I løpet av kort tid kjøpte "UFA" (Universal Film Aktiegesellschaft) opp en rekke mindre filmselskaper, deriblant "Nordisk Films Kompagni". Tidligere hadde Ole Olsen hatt planer om et stort filmimperium i Tyskland, planer som fikk en brå slutt da den tyske generalstab besluttet å nasjonalisere hele den tyske filmindustri i 1917. Grunnen var at de ville utnytte filmindustrien til progandaformål. Det var da "UFA" (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet hvor en tredjedel ble finansiert av staten. Det er verdt å merke seg at "Nordisk Films Kompagni" fikk en tredjedel av akjsene, den samme aksjekapital som den tyske staten hadde, noe som igjen viste hvilke posisjon det danske selskapet hadde i Tyskland. 

Av andre selskaper som ble dannet under krigen og som skulle sette preg på mellomkrigsfilmen og filmekspresjonismen var regissøren Joe Mays selskap "May-Film GmbH", Berlin (1915-1923) og Erich Pommers selskap "Decla-Film-Gesellschaft Holz & Co", Berlin (1915-1920) (Deutsche Eclair). Dette selskapet og "Bioscop" ble i 1923 slått sammen med "UFA". I følge IMDb produserte "Decla-Bioscop AG" 61 filmer i perioden 1916-1924. Den første var "Carl und Carla" (1915) og de siste var "Die Nibelungen. 1. Teil: Siegfried" (1922/24) og "Die Nibelungen. 2. Teil: Kriemhilds Rache" (1922/24). Andre selskaper som ble dannet under krigen var "Astra-Film", Berlin (1916-1919), "Dammann-Film GmbH", Berlin (1918-1924) "Deutsche Lichtspiel-Gesellschaft" (Deulig, DLG) (1916-1927), "Egede-Nissen-Film Comp. mbH", Berlin (1916-1921), "Greenbaum-Film GmbH", Berlin (1915-1931), "Lloyd-Film GmbH", Berlin (1913-1933; 1934-1936), "Luna-Film GmbH", Berlin (1913-1921), "Mars-Film GmbH", Berlin (1916-1919; 1935-1937; 1941-1945), "Messter Film GmbH", Berlin (1913-1920) og "Richard Eichberg-Film GmbH", Berlin (1915-1937).

ERNST LUBITSCH
Fra begynnelsen av var UFA et stort produksjonsselskap i europeisk og tysk målestokk og det tok ikke mange årene før selskapet tok over den ledende rollen i aller deler av den tyske filmindustrien. I begynnelsen produserte UFA flere historiske filmer med det formål å vise frem Tysklands storhetstid. Den første som regisserte UFAs første storfilmer var Ernst Lubitsch (29.01.1892-30.11.1947) som i august 1911 hadde vært engasjert som skuespiller hos "Max Reinhardts Deutschem Theater".  I 1913 debuterte han innen filmen hvor han spesialiserte seg på komiske roller. I sin første film har han rollen som "Heiratsvermittler Krispin" i "Die ideale Gattin" (1913). Man vet ikke hvem som hadde regien. Filmselskapet var "Deutsche Bioscop GmbH" (Berlin). Den andre filmen han spilte i samme år var i Carl Wilhelms () film "Die Firma heiratet" (1913) for filmselskapet "Projektions-AG" "Union" (PAGU) (Berlin). (Se bilde til høyre).

Året efter debuterte han som regissisør med "Fräulein Seifenschaum" (1914/15) og i årene som fulgte lagde han en rekke korte og komiske filmer som han ofte skrev filmmanus til og hadde en rolle, enten hovedrolle eller en birolle. 1915 var en av mest aktiv årene hans som regissør og han lagde følgende filmer "Als ich tot war" (1915) hvor han skrev filmmanuset og hadde rollen som "Junger Ehemann", "Aufs Eis geführt" (1915) som han produserte for sitt eget filmselskap "Malu-Film" (Mátray-Lubitsch), Berlin og hadde en rolle. Samme år produserte han den andre og siste filmen for selskapet sitt, "Zucker und Zimt" (1915) hvor han også hadden regien, skrev filmmanus og hadde en rolle i fimen. Samme år regisserte han "Blindekuh" (1915) hvor han også hadde en rolle, "Der Kraftmeyer" (1915), "Der gemischte Frauenchor" (1915) hvor han også hadde rollen som "Dirigent", "Der letzte Anzug" (1915) hvor han også hadde en rolle og "Sein einziger Patient" (1915) hvor han også hadde rollen som "Doktor". 

I 1916 regisserte han fem filmer, "Das schönste Geschenk" (1916) hvor han også hadde en rolle, "Der G.m.b.H.-Tenor" (1916) hvor han hadde rollen som "Sally", "Die neue Nase" (1916) hvor han også hadde en rolle, "Keiner von beiden" (1916) og "Schuhpalast Pinkus" (1916) (se bilde til venstre) hvor han hadde rollen som "Sally Pinkus". I 1917 regisserte og skrev han filmmanus til seks filmer hvor han hadde en rolle i fem av filmene. I "Ossi's Tagebuch" (1917) skrev han filmmanus, "Das fidele Gefängnis" (1917) hadde han rollen som "Egon Storch", "Der Blusenkönig" (1917) hadde han rollen som "Sally Kutz", "Käsekönig Holländer" (1917), "Prinz Sami" (1917) hadde han rollen som "Prinz Sami" og "Wenn vier dasselbe tun" (1917). 

Ernst Lubitsch hadde på et tidlig tidspunkt tilegnet seg kunnskaper innen regiarbeid ved sitt arbeid som regissør og koreograf ved "Max Reinhardts Deutschem Theater". Denne kunnskapen fikk han nytte av i sine storfilmer hos "UFA". Den første filmen var "Carmen" (1918) med den nye stjernen, den polskfødte skuespillerinnen Pola Negri (31.12.1894 - 01.08.1987) i hovedrollen. Dette var hennes andre filmrolle i hans filmer da han hadde regisserte henne i sin første langfilm "Die Augen der Mumie Mâ" (1918). "Carmen" (1918) ble UFAs første store suksess og han utmerket seg ganske raskt som regissør av komedier, eks på det er "Die Austernprinzessin" (1919) hvor han også skrev filmmanuset og historiske dramaer som "Madame Dubarry" (1919) og "Anna Boleyn" (1920) (se bilde til høyre). 
 

Hans film "Madame DuBarry" (1919) var en helt ny type fim med psykologisk realistiske overtoner. Filmen handler om Madame DuBarry som er elskerinnen til Louis XV av Frankriket og hennes kjærlighet i tiden ved den franske revolusjonen. I 1919 regisserte han "Rausch" (1919) for selskapet "Argus-Film GmbH", Berlin og hvor Asta Nielsen har hovedrollen som "Henriette". Filmen bygger på et stykke av August Strindberg (22.01.1849-14.05.1912).

I  perioden 1918-1919 var han produktiv, og ved siden av de tidligere nevnte filmer, regisserte han i 1918: "Das Mädel vom Ballett" (1918), "Ich möchte kein Mann sein" (1918) og "Meine Frau, die Filmschauspielerin" (1918/19) som han også skrev filmmanus til og følgede filmer hadde han også en rolle i, "Der Fall Rosentopf" (1918) hvor han spilte "Sally, der junge Mann des Detektivs Ceeps", "Der Rodelkavalier" (1918) hvor han hadde rollen som "Der Rodelkavalier" og "Meyer aus Berlin" (1918) hvor han spilte "Sally Meyer". I 1919 regisserte og skrev han filmmanuset til "Die Austernprinzessin" (1919) 

I 1920 regisserte han "Mephistophela" (1920), og skrev også filmmanuset til "Kohlhiesels Töchter" (1920). Man er noe usikker på om "Salome, die Blume des Morgenlands" (1921) ble laget det året. De siste filmene han regissiserte i Tyskland var "Das Weib des Pharao" (1921) og "Die Flamme" (1922). Disse to filmene produserte han på sitt eget selskap "Ernst Lubitsch-Film GmbH", Berlin. 

I desemer 1921 reiste Ernst Lubbitsch og Paul Davidson (), direktør til "Pagu/Ufa", over til USA for å forhandle om forhandle om hans første amerikanske film, og i desember 1922 reiste han fra Bremerhaven til New York. Der regisserte han "Rosita" (1923) med Mary Pickford () i hovedrollen som en gatesanger. Den siste stumfilmen han regisserte var "The Student Prince in Old Heidelberg" (1927) i USA og allerede i sin neste film "The Patriot" (1928) har han en blanding av lyd og stumfilm og bruker (Western Electric Sound System med talesekvenser). Ernst Lubitsch fortsatte å lage filmer innen samme stil, men han forsøkte seg også på andre genrer. Han filmet også operetter, teater og samfunnssatirer. Han fortsatte i mange av sine filmer å bruke skuespillerinnen Pola Negri  i hovedrollene.

PAUL WEGENER
Paul Wegener (11.12.1874-13.09.1948) hadde en omfattende karriere som skuespiller, regissør og forfatter. Han debuterte som skuespiller i 1913 med filmen "Der Student von Prag" (1913) hvor Hanns Heinz Ewers (03.11.1871-13.06.1943) og Stellan Rye (04.07.1880-14.11.1914) hadde regien. Samme år spilte han i tre andre filmer. I 1915 debuterte han sammen med Henrik Galeen (07.01.1881-30.07.1949) som regissør og forfatter med "Der Golem" (1914). Der spiller han rollen som leirefiguren "Golem". Dette var den eneste filmen han produserte. Paul Wegener lagde to filmer til om leirefiguren "Golem som han både regisserte, skrev og spilte rollen som "Golem". Det var "Der Golem und die Tänzerin" (1917) og "Der Golem, wie er in die Welt kam" (1920)  I perioden 1915-1937 regisserte han 17 filmer. Den siste stumfilmen han regisserte var "Lebende Buddhas" (1924). Efter den filmen gikk det ti år før han regisserte sin neste film "Die Freundin eines großen Mannes" (1934) som var hans første lydfilm. Som skuespiller hadde han en lang karriere og spilte i 57 filmer. De tre siste ble utgitt efter hans død. Den siste stumfilmen han spilte i var "Survival" (1930).