SVENSK FILMHISTORIE 1896 - 1905 PIONERTIDEN
INNLEDNING
Filmen kom til Sverige, i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp", sommeren 1896 via malmöfergen, året efter de første filmfremvisningene i Berlin, Paris og New York og denne oppfinnelsen vakte nok mye oppmerksomhet helt fra starten da billedene flimret over skjermen. Men allerede før den første filmfremvisningen i forbindelse med "Industri- och slöjdutställning" på Pilstorp i Malmö i 1896, var det blitt vist bevegelige billeder i titteskap både i Stockholm, Göteborg og Malmö. Men ulempen med disse titteskapene var at det var bare en person ad gangen som kunne få se på filmene. Men i forbindelse med  "Industri- och slöjdutställning" på Pilstorp i Malmö ble den store sensasjonen presentert, den projiserende filmen som kunne ses av mange mennesker samtidig. 

INDUSTRI- OCH SLÖJDUTSTÄLLNING I MALMÖ 1896
Filmhistorien i Sverige fikk en tidlig start ved at det allerede søndag 28.06.1896 ble vist de første filmbildene ble vist i et tilfeldig bygd sommerteater i forbindelse med "Industri- och slöjdutställning" på Pilstorp i Malmö. I følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp" var det en franskmann som skal ha hatt med seg de første filmrullene til Sverige. I følge hjemmesiden "www.ne.se/biograf" skal det ha vært dansken Harald Limkilde (??-??) som hadde med seg filmene fra København. Den sistnevnte opplysningen blir også bekreftet på hjemmesiden "Who's Who on Victorian Cinema" at det var den danske teaterimpresario Harald Limkilde som stod for filmfremvisningen. I følge "Who's Who on Victorian Cinema" skal den københavnske teaterimpresario Harald Limkilde ha hørt om den kommende industrielleutstillingen i Malmø og av den grunn ha avlyst sine planer om å åpne "Lumière Cinématographe" i Danmark. I følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp" skal han tidligere ha tjent penger på å vise filmene i København.

Pilstorp sommerteater ble den første svenske kinoen og under de tre månedene som utstillingen varte, dvs i følge "Who's Who on Victorian Cinema" i perioden mandag 28.06.1896 frem til mandag 27.09.1896, fikk vist film for de omtrent 30 000-35 000 besøkende. Det ble vist filmer fra gatelivet i Paris og scener fra Boulognerskogen med syklende damer og herrer. I følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt" skal det blitt vist filmer av Brødrene Lumière, Auguste Marie Louis Nicholas Lumière (19.10.1862-10.04.1954) og Louis Jean Lumière (05.10.1864-06.061948) som bl.a. "Sortie de l'usine Lumière de Lyon" (1894) og "L'Arrivée d'un train en gare de La Ciotat" (1895). I "Sydsvenska Dagbladet Snällposten"ble hendelsen annonsert som "Kinematoraphen från Paris (levende fotografier) og filmfremvisningen skal også ha blitt besøkt av flere andre aviser. Elisabeth Liljedahl hevder her at dette var innledningen til et forhold mellom filmen og presssen, en kontakt som kunne være vennskaplig men ikke alltid friksjonsfritt.

I følge "Who's Who on Victorian Cinema" skal Harald Limkilde ha gitt 16 forestillinger om dagen under ledelse av den svenske fotograf Carl Wilhelm Roikjer (07.03.1842-31.03.1902). Det skal her kort nevnes om Carl Wilhelm Roikjer at han, i følge "Wikipedia" var født i København, var som ung bokhandlerlærling før han sluttet i faget og etablerte seg som fotograf i Helsingør i 1862. Han kom til Sverige i 1870 og åpnet en fotoateljé i Göteborg, for så å flytte til Vänersborg og Halmstad, før han i 1878 etablerte seg Malmö hvor han overtok Hilda Sjölins (??-??) atelier på Västergatan. I 1888 ble han utnevnt til kongelig svensk-norsk hoffotograf.

I følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp" fikk ikke filmfremvisningene noen større suksess og Harald Limkilde skal hurtig ha ha retunert til København. Dette er i kontrast til de sitatene jeg har fra aviser på den tiden. Se teksten under. I følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt" skal "Kinematografien" ha blitt godt mottatt da de første filmbildene ble vist i sommerteatret i forbindelse med "Industri- och slöjdutställning". "Skånska Dagbladet" og andre aviser fra Skåne skal ha vist stor entusiasme for det nye medium. 

I følge hjemmesiden "Kortfattad svensk filmhistoria" skal "Sydsvenska Dagbladet" den 29.06.1896 ha skrevet at "Kinematographen":

”...består uti en serie av ögonblicks fotografier, som förstorade återgifvas på en hvit yta under elektrisk belysning. Fotografen har tagit sina vyer mestadels från gatulifvet i Paris, som förträffligt återgifvas. Mest anslog en scen från Boulognerskogen med sina cyklande damer och herrar, som åkte fram mot åskådaren med den största naturtrohet. Det fattas endast att fonografen återgifvit sorlet av menniskorna för att göra taflan illusorisk.”

"Skånska Dagbladet" beskrev, i følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt", det den 29.06.1896 som at:

"Det är nemlig fråga om ingenting mindre än - ett af verdens 8:de eller 9:de underverk: fram ställandet på duken af rörliga ljusbilder".

"Svenska Dagbladet" skrev den 21.07.1896 at:

"...alla dessa ur virkeligheten gripna scener med sina tusentals kombinerade rörelser återgifver kinematografen på ett sätt, som står illusionen så pass nära, att man gärna kan erkänna det vara underbart."

"Fotgrafisk Tidskrift", som allerede hadde overvært en filmforestilling på "Cinématographe Lumière" i Grand Café ved Boulevard des Capucines i Paris, skrev følgende den 15.03.1896:

"Resutatet gränsar til det underbara."

For mer lesing om den sosiale og økonomiske situasjonen i Malmö på den tiden, så anbefaler jeg følgende artikkel.

Et par uker efter "Industri- och slöjdutställningen" ble, i følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt", den nye filmfremvisningensteknikken presentert i Stockholm den 21.06.1886 av franskmannen Charles Marcel () på "Victoria-Teatern" på "Kristallsalongen" i Stockholm. Men i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp" han fikk ikke her noen større fremgang med sine visninger, noe han først fikk da han flyttet sine forestillinger til "Lilla Salongen" i restaurant "Tivoli" i Sundsvall. Elisabeth Liljedahl (??-??) hevder derimot i sin bok "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt" at filmen ble like postivt mottatt i Stockholm som på "Industri- och slöjdutställning" på Pilstorp i Malmö i 1896. Pressen skal ha vært invitert til forhåndsvisning, og dagen efter premieren skal de fleste større avisene ha skrevet referat og funderinger omkring hendelsen. "Svenska Dagbladets" anmelder skal ah avært imponert over "Kinematografens" estetiske mulighet og hadde tanker om det nye mediets fremtidige bruk:

"Kinematografen kan icke blott ge rörelse- och formeffekter utan äfven färgeffekter. Deet skall icke dröjamånga år, innan på de stora scenerna de stumma statisterna liksom de målade fonddekorationerna skola ha blifvit alldeles öfverflödiga."

I august 1896 viste brødrene Skladanowsky små filmstumper av varietékarakter på "Kristallsalongen" i Stockholm med sitt egenlaget projektor og det var nok på den tiden at Max Skladanowsky (30.04.1863-30.11.1939) spilte inn den første svenske spillefilmen utenfor Novilla på Djurgården i Stockholm og er en liten komisk filmsketch. Filmen ble ikke vist i Sverige. Det var "Komische Begegnung im Thiergarten in Stockholm" (1896, Tyskland) med alternativ tittel "Djurgården" (1896) og som er den samme filmen som "Komischer Film, aufgenommen im Tivoli in Stockholm" med alternativ tittel "Skladanowskys upptagning på Djurgården" (1896). I følge IMBd var det Max Skladanowsky som regisserte "Komische Begegnung im Thiergarten in Stockholm" (1896, Tyskland) med alternativ tittel "Djurgården" (1896). Filmen omtales som kortfilm med en lengde på 20 minutter, men i Leif Furhammar "Filmen i Sverige" blir det angitt at filmen varte omtrent i et minutt, noe jeg tror er den mest sannsynlige filmlengden. På hjemmesiden "Filmportal.de" omtales filmen som "Komische Begegnung im Thiergarten in Stockholm"/"Komischer Film, aufgenommen im Tivoli in Stockholm". Filmen inneholdt dels en fyllescene, dels et sykkeltyveri og dels et slagsmål.

Sensommeren 1896 hadde varietédanserinnen Anette Teufel () med seg en filmprojektor ved sitt engagement på "Berns Salonger" i Stockholm og kunne da vise seg selv dansende på en hvite duken under programmet. 

I følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 skal det i august 1896 blitt vist de første filmene til Robert William Paul (03.10.1869-28.03.1943) i Berns salonger. 

Julen 1896 ble det vist film på Valand i Göteborg. Det var bakerlærlingen Arthur Rehn (??-??) og skuespilleren Henrik Nilsson (??-??) som stod bak filmfremvisningene og over 26 000 personer som besøkte forestillingene. Desverre vet jeg ikke mer om filmfremvisningene julen 1896 på Valand i Göteborg. Jeg fikk følgende svar fra dagens eiere på en e-mail: "Hej tack för ditt mail men jag kan inte hjälpa dig, ledsen. Niklas Svenonius Valands Festvåning". På slutten av 1896 viste en gruppe tyskere i Göteborg på Valand et Méliès-program og grafofon. Våren 1897 gjorde gruppen en turné oppover i mellomsverige. 

HOTELL BILLINGEN 1897
Allerede året efter ble det vist film i Skövde. Den 16.02.1897 stod følgede annonse i "Väsgöta Korrespondenten": 

"Kinomatographen. Lefvande fotografier i naturlig storlek (ej något Panoram eller Kinetoskop) och Graphophonen som återgifer musik, sång och orkestermusik (Edisons nyaste uppfinning)."

Fiilmene ble viste i Hotell Billingens stora festsal og billettprisen var 50 øre for voksne og 25 øre for barn. I en notis samme dag skriver avisen: 

"Kinematographen är nu kommen äfven till Sköfde och förevisas å Hotell Billingen. Vi ha ej haft tillfälle att närmare taga kännedom om denna Edisons nyaste uppfinning. Vi veta dock att förevisningarne äro mycket intressanta...".

Slik jeg har tolket kilder ble det vist filmer av Georges Méliès. Det ble vist flere filmer på dette hotellet og i mars 1903 viste de bla Georges Méliès film "Le Voyage dans la lune" (1902). 

ALLMÄNNA KONST- OCH INDUSTRIUTSTÄLLNINGEN I STOCKHOLM 1897
Den neste utstillingen var, i følge "Wikipedia", "Allmänna konst- och industriutställningen" på Lejonslätten på Djurgården i Stockholm og åpnet den 15.05.1897 og stengte portene den 03.10.1897. Dette var en storslagen oppvisning av Sveriges (og Norges - som var i union med Sverige) industrialisme. I følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt" skal kong Oscar II, kronprins Gustaf og prins Eugen ved sitt nærær ha kastet glans over filmfremvisningene. Utstillingen er blitt betraktet som den tids praktfulleste offentlige arrangement og ble avholdt til kong Oscars II ære og til de moderne oppfinnerne. Utstillingen bestod av et hundretalls bygninger og paviljonger og i løpet av sommermånedene hadde de muligens 3722 utstillere. Ansvarlig arktitek var Ferdinan Boberg (??.1860-??.1946). En av de mange attraksjonene var Lumières Kinematograf, iblant også kalt "Kinematografen i Gamla Stockholm". I følge Rune Waldekranz (14.09.1911-15.05.2003) "Filmen växer upp" holdt landets første kino hus i "Draktornet" i Gamla Stockholm". Det var Numa Peterson (25.05.1837-30.05.1902) som eide"Draktornbioen"

Der ble det vist filmer som var innspilt av brødrene Lumière. Det var under Stockholmsutstillingen at filmmediet ble meget polulært og det var omtrent 75 000 personer som besøkte den lille kinoen under utstillingen. Kinoen lå i et lokale i det oppbygde, gamle slottet Tre kronor og rommet omtrent 60 plasser. I følge Rune Waldekranz (14.09.1911-15.05.2003) "Filmen växer upp" skal filmen på denne kinoen ha kommet bedre til rette og skal ikke bare ha vist levende bilder men også ekstraeffekter som farver og lyd. På utstillingskinoen var det premiere på de første svenske filmene, filmer som viste aktuelle hendelser

I forbindelse med utstillingen ble det også utgitt en brosjyre på engelsk, "Stockholm and the Stockholmians". 

Det var apotekeren og fotografen Numa Peterson (25.05.1837-30.05.1902) og hans sønn Mortimer Peterson (??.1867–??.1920), som var den svenske ansvarlige for arrangementet, som drev kinodriften. "Numa Petersons Handels- och Fabriks-AB" fikk konsesjonon fra "selskapet Lumière" om driften av "Lumières Kinematograf i Gamla Stockholm", også kalt for "Kinematografen i Gamla Stockholm". Den 18.05.1897 åpnet de dørene til "Lumiéres Kinematograf", et lite forevisningslokale for 60 tilskuere, dette i følge Leif Furuhammar "Filmen i Sverige", men i følge et klubbforedrag av Otto Bökman som ble gjengitt i tidsskriftet "Biografägaren" den 01.04.1925 rommet lokalet noe over 100 personer. Under noen noen måneder fremover ble det regelmessige filmforestillinger hver dag. Entréavgiften var 50 øre for voksne og 25 øre for barn. Alle filmene som ble vist var ca 15 meter lange og varte opp til noen få minutter, en maksimal lengde som kameramannen kunne lade sitt kamera med, og duken som filmene ble vist på var omtrent to meter bred. Filmforestillingen foregikk på den måten at de først viste en film, så ble lyset, det ble brukt elektrisk lys med en buelampe, i lokalet slått på mens kinomaskinisten ladet prosjektoren med neste innslag. Eftersom "lumièreprojektoren" ikke hadde automatisk oppspoling havnet den viste filmen ned i en foret treeske. 

Forestillingen varte i 20 - 25 minutter og repertoaret bestod under de første ukene nesten bare av filmer fra Lumières katalog, dvs hovedsaklig av dokumentarer fra ulike steder i verden, impresjonistiske storbybilleder, små genrebilleder, parader og andre offentlige arrangermenter. Men det ble også vist den første komiske filmen "Le Jardinier" ("l'Arroseur Arrosé"). Fra og med begynnelsen av juli 1897 begynte de å vise flere "svenske billeder" på "Kinematografen". Det fleste av filmene var opptak fra selve utstillingsområdet, men det ble også vist naturbilleder, bla brusende strømvirvler fra fossen ved Avesta i Dalarna, et "lawn-tennisparti" og stup  ved Saltsjöbaden, togferder medSaltsjöbanen, slottsporten i Gamla Stockholm, "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897) hvor Alexandre Promio hadde regien og filmet, assistentfotograf var Ernest Florman (Denne filmen var den første innspilte og viste filmen i Sverige) og vaktpaparden i Stockholm. Ved visningen av vaktparaden i Stockholm ble det spilt av musikk ved hjelp av en grafofon.

Det skal her nevnes at "Lumière-selskapet" hadde en bevisst PR-taktikk hvor de knyttet til seg kongligheter i sin internasjonale ekspansjon, noe som de også gjorde i Sverige. Kong Oscar II og andre medlemmer av kongehuset besøkte kinoen flere ganger og og skal ha uttryjt sin tilfredstilles over kinoen. Derfor var det nok ekstra viktig at Alexandre Promio på utstillingens åpningsdag den 15.05.1897 hadde tatt de først svenske journalsbilledene gjennom å filme sermoniene ved kong Oscar IIs ankomst og innvielsen av utstillingen. Billeder av den kongelige familien ble under sensommeren 1897 mer vanlig og en av de kongelige begivenhetene som ble filmet var da pris Carl og prinsesse Ingeborg giftet seg i august 1897. Efterhvert ble det også vist et par svenske spillefilmer med burlesk farsekarakter med titlene "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897) med regi av Alexandre Promio og "Akrobat Med Otur" (1897), men i følge kilder skal det ikke ha virket som som de fikk noen spesiell oppmerksom i forhold til dokumentarfilmene. Den store latteren ble visst heller fremkalt når kinomaskinisten som ekstranummer viste stup i Strömbadet baklengs.

ALEXANDRE PROMIO
Det var den omkringreisende sjefsfotografen Alexandre Promio (Jean Alexandre Louis Promio) (09.07.1868-26.12.1926) som under sommeren 1897 representerte selskapet "Lumière" på utstillingen. Alexandre Promio hadde på oppdrag av selskapet å overvåke den kinematorgrafiske installasjonen og skulle gjøre filmopptak fra Stockholm på moderfirmaets regning. Samtidig hadde han med seg sin assistent, den svenske fotografen Ernest Flormans (??.1862-??.1952), som også filmet under utstillingen. Den 15.05.1897 tok Alexandre Promio de første svenske journalbildene ved å filme kong Oscar IIs ankomst og innvielsestale, en tale som også ble bevart med hjelp av en fongraf. Disse små filmene fremkalte han og kopierte dem på "Numa Petersons fotolaboratorium" og kunne allerede senere på dagen vise dem for kongen. Noen dager senere fikk de sin offentlige premiere på "Lumières Kinematograf i Gamla Stockholm". Alexandre Promio oppholdt seg ikke lenge i Stockholm, men det er mulig at det var han som filmet de "Svenska Bilder" som inngikk det programmet som Lumières kinematograf presenterte den 03.07.1897. Flertallet av disse filmene pluss et par av Stockholmsopptakene ble en del av Lumières internasjonale filmutbud, inkludert "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897). 

Alexandre Promio var aktiv under den perioden han var i Sverige. I løpet av 1897 filmet han 18 filmer, samt en film i 1898, regisserte fire filmer "Avestaforsen" (1897), "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897), "Stockholm 1897" (1897) og "Bilder ur konung Oscars liv" (190-?). Med den sistnevte filmen hadde han regien sammen med Ernest Florman og Otto Bökman. Det er tydelig at de tidligere av de svenske filmene var filmet av Alexandre Promio, men hans sverigeopphold ble ikke langvarig. Siden han efter noen uker overlot ansvaret for "Kinematografen i Gamla Stockholm" til Mortimer Peterson, hadde det svenske selskapet selv fått stå for filmingen av både de kongligheter, komikk og natur gjennom sin nyutdannede kameramann Ernst Florman og hans fotograf og lydtekniker Otto Bökman (Otto Filip Bökman) (03.05.1874-??.11.1938). 

ITALIENSK FILM I SVERIGE
I følge Rune Walderkranz - "Italiensk film" var Alexandre Promios film "Gondolferd i Venezia" (1896) den første kjente intalienske filmen som ble vist i Sverige. Denne filmen skal ha inneholdt filmhistoriens første "filmkjøring". Av andre italienske filmer som ble vist i Sverige ved århundreskiftet, var italienske natur- og stemningsbilleder populære innslag på kinoprogrammet. Eks på slike filmer var "Måneskinn på Lago Maggiore" () som var et populært innslag i kinoprogrammet rundt århundreskiftet. Filmselskapet "Ambrosio" gjorde sine første oppmerksomme innsats med dokumentarfilmer, en genre som italierne skulle utvikle med større kontinuitet og fremgang enn de fleste andre filmland. Den 25.10.1905 var "Billeder fra jordskjelv i Karibien" () en av hovednummerene i kinoen i Blanch. Både Arturo Ambrosio () og Alberine e Santoni () tok opp oppmerksomme kamerareportasjer fra naturkatastrofen. Den 10.09.1906 fikk filmen "Cvalerie infernale" () premiere i Stockholm på kinoen "Olympia" i Biblioteksgatan 12, der filmen ble annonsert med følgende:

"Vid de ridkurser, som här gifvas, deltaga officerare från snart sagt alla land och äro svenskarna anedda som de djärfvaste ryttarne."

Den andre berømte italienske dokumentarfilmen fra Arturo Ambrosio første år, Omegnas "La caccia al leopardo" () hadde den 30.10.1908 samtidig premiere på "Brunkebergsteatern" og "Orientaliska Teatern" som lå i Drottninggatan 31. I følge annonsen var denne filmen en:

"sällsynt spännande verklighetsbilder från Tropikerna."

ERNST FLORMAN
Ernest Flormans (Carl Ernest Oliver Florman) (??.1862-??.1952) filmkarriere var kort og i perioden 1887-1903 regisserte han fem filmer. Han debuterte som fotografassistent i filmen "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897) med regi av Alexandre Promio. De første filmen som han skal ha både regissert og filmet var "Konungens af Siam landstigning vid Logårdstrappan", spilt inn 13.07.1897 og ble satt opp på utstillingskinoens repertoar den 19.07.1897. Han regisserte og filmet i 1887 komediene "Akrobat Med Otur" (1897), den et minutt lange filmen "Byrakstugan" (1897).Filmen "Akrobat Med Otur" (1897) er ikke bevart, men i følge Ernest Florman beskrivelse av filmen var det en komedie hvor: 

"En herre och en dam sitter och förfriskar sig vid ett restaurantbord i trädgården. Då anländer en artist med musik (ett positiv) och börjar göra konster. Han misslyckas, hamnar i famnen på damen, som ramlar baklänges och visar sin ståtliga uppsättning av underkjolar och andra stärksaker."

I følge et klubbforedrag av Otto Bökman som ble gjengitt i tidsskriftet "Biografägaren" den 01.04.1925, skal han ha fortalt følgende om "Akrobat Med Otur" (1897):

""En akrobat med otur" inspelades vid Djurgårdsbrunns värdshus. En herre och en dam framträda, placerande sig vid ett bord. Så infinner sig en positivhalare och en "artist" som gör gymnastiska "konster". Denne misslyckas vid utförandet av en sådan samt faller över den på stolen sittande damen, vilken i sin tur ramlar baklänges. Den enkla komiken utgjordes av damens därvid skamligt derangerade toalett. Även på den tiden fick en scen ”tas om flera gånger” — det var ett väldigt bestyr innan den här berörda kunde gillas och godkännas. "Primadonnans" roll sköttes av en 18-årig yngling, då anställd hos Numa — nu hos Fribergs filmbyrå. Kunde det inte vara skäl att sistnämnda firma av denna anledning bedreve egna inspelningar?"

I følge samme kilde skal ikke skuespillerne fått noe særlig stor lønn da de hadde fått fem kroner dagen pluss fri reise til "Djurgårdsbrunn" hvor de spite inn filmen. Det interessante med selve filmen var at den var anderledes perforert enn andre filmer ved at det var bare et hull for hver rute og disse hullene var runde.

Den andre filmen "Byrakstugan"  (1897) er heller ikke bevart, men Ernest Florman skal senere ha beskrevet filmens innhold der det skal ha vært:

"Tre agerande: barberaren, biträdet och den lantliga kunden. Barberaren tvålar in sin kund vårdslöst och nonchalant och drar fram en strigel, som han fäster kring kundens hals som en snara. Och så striglar han och kundens huvud rycks hit och dit_._._. Rakborsten är en väldig murarviska_._._._kunden får en skråma, rusar upp, sparkar till baljan så tvållöddret ryker. Allmänt slagsmål."

I følge et klubbforedrag av Otto Bökman som ble gjengitt i tidsskriftet "Biografägaren" den 01.04.1925, skal han ha fortalt følgende om "Byrakstugan" (1897): 

""Byrakstugan" var, som namnet antyder, en bild från en rakstuga i ett landsortssamhälle. Man ser barberaren och hans biträde. Så ser man en landsbo inkomma med en kappsäck i handen för att bli rakad. Han slår sig ner i stolen, och barberaren börjar intvålningen. Han använder därvid ingen vanlig rakborste utan en stor målarborste. Någon vanlig tvålkopp ser man icke heller, men väl bredvid stolen en stor balja, full med tvållödder. Sedan barberaren ganska vårdslöst intvålat kunden, tar han fram en strigelrem, vilken han kastar om halsen på kunden. Man ser honom därefter strigla sin rakkniv, även den av mycket stora dimensioner, och vid varje strigeldrag ryckes den stackars kunden fram och tillbaka. Sedan börjar själva rakningsproceduren. Men ser kunden få en skråma, varvid han hoppar högt till och sparkar därvid omkull tvålbaljan. Ett slagsmål uppstår, vilket slutar med att barberaren sparkar ut kunden och kastar hans kappsäck efter honom."

I følge samme kilde hadde "Byrakstugan" (1897) innen den ble tatt opp på film blitt vist som variténummer på "Alhambra" og "Tivolis Sommarteater" av et par personer som var ansatt hos Numa Pettersson. Det var de samme personene som også medvirket i filmen, og denne filmen ble spilt inn på "Gymnastiska Centralinstitutets gård"

"Byrakstugan" (1897) blir regnet som den første svenske spillefilm, men den skal ikke ha blitt noe spesilelt lansert under Stockholmsutstillingen. Lengden på filmen skal ha blitt oppgitt til ca 15 meter. I 1903 regisserte Ernest Florman "Sköna Helena" (1903) hvor Anna Norrie (07.021860-13.07.1957) hadde rollen som "Sköna Helena". Den siste filmen han regisserte, sammen med Alexandre Promio og Otto Bökman, var "Bilder ur konung Oscars liv" (190?), der de tre også står for filmingen. 

Jeg har foreløpig ikke funnet mer om Ernst Florman, bortsett fra et sitat fra TT-Nyheterna 1902, 07.03.1902: 

"Notis. Svenska fotografernas förbunds ordinarie årsstämma ägde rum torsdagen den 6 ds å Hamburger börs. Sedan decharge beviljats den afgående styrelsen, återvaldes till ordförande hoffotografen Ernst Florman och till kassaförvaltare fotografen Ernst Roesler." 

"Allmänna konst- och industriutställningen" varte, som tidligere nevnt, i perioden 15.05.1897-03.10.1897 og i følge et klubbforedrag av Otto Bökman som ble gjengitt i tidsskriftet "Biografägaren" den 01.04.1925 var utstillingskinoen en stor suksess tross for at de hadde problemer med å få tak i nye filmer. Men dette ble ikke noe problem da publikum vekslet vær dag. I løpet av åpningsperioden skal de ha spilt inn omkring 42 000 kr og av dette beløpet hadde utstillingen beholdt 25 % og med kilde i Göteborg-posten den 19.03.1906 har Rune Waldekranz () beregnet at det samlede antall tilskuere var omkring 75 000. 

Jeg vil avslutte artiklen om "Allmänna konst- och industriutställningen" i 1897 med to artikler, den første av publicisten og fotografen Andreas Hasselgren () som jeg synes beskriver veldig godt hvordan publikum opplevde denne nye oppfinnelsen. Jeg har ikke funnet ut når i 1897 artiklen ble publisert, men jeg antar at den ble trykt i det illustrerte ukebladet "Budkaflen", som var en "tidning för tidsenliga reformer" og som ble etablert i september 1883. Årsaken til denne antagelsen er at Andreas Hasselgren var redaktør til 1896. Den andre artiklen er Ernest Florman som forteller i radioprogrammet "Ögonvittnen berättar-När filmen låg i vaggan", fra den 23.10.1938, hvor han forteller om sitt arbeide som filmfotograf under Stockholmsutstillingen i 1897. Av plasshensyn har jeg valgt å legge disse artiklene til egne sider som man kan komme til ved å klikke på linkene på de respektive navnene.

NUMA PETERSON
Numa Peterson (25.05.1837-30.05.1902) regnes som svensk filmpioner. Hans fulle navn var Numa Wilhelm Peterson, født i Kristinehamn, Värmland og døde i Weisbaden, Tyskland. Gjennom sin interesse for tekniske nyheter har han skaffet seg en plass i den svenske filmhistorien. Som kunde hos fotofirma til brødrene Lumière fikk han konsesjon for Sverige og deres kinoer og filmer. På den "Allmänna konst- och industriutställningen" i Stockholm 1897 åpnet "Petersons selskap" den 18.05.1897 dørene for Lumières Kinematograf. I perioden juli og august 1987 produserte han kortfilmer for Ernest Florman.

Numa Peterson fikk stor suksess med utstillingskinon og høsten 1897 flyttet han virksomheten til et nytt lokale "Gamla Panopikon", ved Kungsträdgårdsgatan 12, så lå ved hjørnet av Näckströmsgatan, i Stockholm. Under utstillingen hadde han brukt en Cinématographe og den hadde han med seg til sitt nye lokale. Her viste han filmer i perioden 27.10.1897-30.08.1898. Denne ble så stengt på grunn av brist på nye filmer, men også fordi interessen for det nye mediet ganske raskt sank efter "Allmänna konst- och industriutställningen" i 1897. Mangelen på film gir en god forklaring på hvorfor Numa Peterson kinodrift hadde så kort levetid, men noe annet er årsaken til at publikum sviktet efter den store fremgangen han hadde på ustillingkinoen i Gamla Stockholm. Det har vært forsket noe på disse årsakene og i følge Leif Furuhammar "Filmen i Sverige" skyldes det bl.a. publikums fasinasjon for selve underet som de levendegjorde billedene representerte. I den forbindelse eksisterer det en hel del anekdoter om sjokkartede reaksjoner til publikum, og selv om man kan ta mange av historiene med en klpe salt er det tydelig at publikums første møte med det nye mediet måtte ha vært en sterk opplevelse. Men her var det nok snakk om publikums interesse for selve mediet snarere enn innholdet av det de så og det kan gi en forklaring på hvorfor repertoaret av fiksjonsfilmer var så lavt. De ble heller mer fasinert av hva filmen kunne gjøre med naturlovene når det kunne få svømmere til å fyke opp av vannet og lande på en trampoline. 

Det er også interessant i denne forbindelsen at de første filmfremvisningenes repertoar til stor del bestod av reportasjer fra selve utstillingsmiljøet, som publikum nettopp hadde kommet inn i fra og straks skulle vende tilbake til. Den umiddelbare igjenkjenningen og nære virkeligheten var allerede fra begynnelsen en pardoksal attraksjon som filmstoff. Under de kommende årene ble da også denne attraksjonsmekanismen flittig utnyttet, og det er nok ikke så underlig at folk ble fasinert av dette når filmen efterhvert ble en lokal begivenhet også ut på landet.

I midten av 1887 sendte Numa Peterson sin assistent Adolf Berggren (??-??), med et Lumière program, på tur til små byer nord i Sverige. På nyttårsdagen 1898 var han i Karlstad hvor han presenterte sin nye oppfinnelse i "Haga Godtemplarsalong" og på programmet var det, i følge "Film och Biografhistoria i Värmland" bl.a. "Scener från grek-turkiska kriget" og "Serpentindans av den graciösa engelska dansösen miss Vivian". Disse titlene må ha vært en beskrivelse av filmene da jeg ikke har fått bekreftet titlene andre steder. (En mulig kilde kan være en kommende bok av Ulf Nordström.)

Mortimer Peterson (29.12.1867-??.1920) født i Vadstena, Östergötland. Han var sønn av Numa Peterson. I forbindelse med "Allmänna konst- och industriutställningen" på Lejonslätten på Djurgården i Stockholm i 1897 var han den svenske ansvarlige for arrangementet. Han produserte i 1897 filmene "Akrobat med otur" (1897), "Byrakstugan" (1897) og "Slagsmål i gamla Stockholm" (1897). I 1904 produserte de en gruppe med lydfilmer hvor lyden var synkronosert med en platespiller. Det skal, i følge "Who's Who of Victorian Cinema" bl.a. ha inneholdt en scene fra en populær musikel "Värmlänningarna" og Otto Bökman (03.05.1874-??.11.1938) skal hatt reigen. Med dette har jeg ikke fått bekreftet fra andre kilder. I følge, "Svensk filmdatabas"  hadde han bare regien for filmen "Bilder ur konung Oscars liv" (190?) som han også filmet. I følge denne databasen var han ikke innvolvert i noen filmer i 1904. I 1907 annonserte "Numa Petersons Handels- & Fabriks-Aktiebolag" at selskapet var eneforselger av "Pathé Frères" filmer og utstyr i Sverige. 

Mortimer Peterson var under flere år den ledende leverandøren av film til filmfremvinsninger og han fikk efterhvert en større filmkatalog hvor dog de ektesvenske produksjonene nok ikke var dominerende i hans tilbud. Større deler av reprtoaren var importert fra Frankrike, og de programmene som ble presentert utgjorde en blanding av dokumentarer eller falske reportasjer, dramaer og melodramer, farser og eventyrhistorier. Filmene ble solgt som metervare av fabrikanten og prisne for naturbilleder var et par kroner per meter, spillefilmene kostet omkring fire kroner, noe som også var omtrent samme pris for kolorerte filmer. De som viste film i Sverige kjøpte film direkte fra filmprodusentene eller fra deres svenske agenter. Her var Numa Peterson en nøkkelperson ved at han var levenrandør både fra brødrene Lumière og efterhvert fra det raskt voksende Pathé-selskapet i Paris. 

Men inn på 1900-tallet begynte de større kinoselskapene selv med svensk filmproduksjon og ble en stor konkurrent til "Numa Petersons Handels- och Fabriks-AB". Disse nye selskapene hadde den fordelen i motsetning til "Numa Petersons Handels- och Fabriks-AB" at de selv eide kinoer og derfor var garantert en avsetning av sine produkter. Det førte til at selskapets betydelse som filmleverandør avtok i takt med kinovirksomhetens tilvekst, og efter 1909 hadde de spilt ut sin rolle som filmprodusent. Liste over de filmene som "Numa Petersons Handels- och Fabriks-AB" produserte i 1897-1915:

"Akrobat med otur" (Komisk scen) (1897) 
"Byrakstugan" (Komisk scen) (1897)
"Bilder ur konung Oscars liv" (190-?) 
"Sköna Helena" (1903) 
"Prinsparets ankomst till Stockholm den 9 juli" (1905) 
"Festligheterna vid Lützen den 6 november 1907" (1907) 
"En bildserie ur Konung Oscar II:s lif" (1908) 
"Sven Hedins ankomst till Furusund och Stockholm" (1909) 
"Lili" (1915) 

FILMFREMVISNING I FALKENBERG 1898
Den første filmfremvisningen i Falkenberg skjedde den 07.02.1898 da bakerlærlingen Arthur Rehn og skuespilleren Henrik Nilsson ankom byen med deres kinematograf og noen filmruller. De installerte seg i Statshotellets store salong og kl 18:00 samme kveld holdt de sin første filmforestilling og to og en halv time senere holdt de sin andre. Entreavgiften var 50 øre for voksne og 30 øre for barn. Denne første filmfremvisningen fikk ikke noen spesiell oppmerksomhet i lokalpressen og "Falkenbergs Tidning" skrev i en notis at: 

"Kinematograf-förevisningarne i måndags afton hade en talrik och belåten publik, och erkännas måste att denna Edisons uppfinning är väl värd att göra bekantskap med."

Programmet bestod av flere kortere filmener som antakelig ble kommentert av Henrik Nilsson (??-??). Se annonsen til høyre.

Jeg har ikke funnet årsaken til den labre interessen hos lokalpressen om den første filmfremvisningen i byen. To dager tidligere, 05.02.1898 skrev "Falkenbergs Tidning" følgende artikkel: 

"En kinematograf kommer att förevisas å hotellet härstädes om måndag, hvarom annons närmare upplyser. I tisdags skedde förevisning i Warberg, hvilken enligt platstidningarne hade lockat en talrik publik, som med stort intresse och ljudligt bifall följde de intressanta numren.

Det är också i hög grad egendomligt att se de lefvande bilder, som framkallas genom den lilla apparaten. Bilderna framställas medelst en apparat, som mycket liknar ett vanligt scioptikon och äfven kan användas som sådant, men genom en särskild, mycket sinnrik anordning göras bilderna "lefvande". En lång, genomskinlig gelantinremsa är till hela sin längd upptagen af fotografiska bilder af ungefär ett frimärkes storlek, hvilka tagits i utomordentligt hastig följd, så att då man ser dessa bilder tätt på hvarandra har man också sett den afbildade rörelsen eller händelsen i alla dess moment.

Då förevisaren vrider på en vef, sättes ett mycket sinnrikt maskineri i rörelse, och den ofvannämnda gelantinremsan rullas upp framför apparaten i stor hastighet. Remsans rörelse öfver hennes rullar är dock ej jemnt och oafbrutet fortlöande, utan hon stannar ett ögonblick - eller rättare en ringa bråkdel af ett ögonblick - för hvarje bild, som utsättes för apparatens ljus. Detta sker emellertid med en sådan hastighet och precision, att åskådaren uppfattar de många efter hvarandra följande särskilda bilderna såsom lefvande och utvecklande naturliga rörelser. Största bifallet väckte förevisningen af ett snöbollskrig, som också fick tagas da capo."

Noen dager senere, februar 1898, ble det holdt to forestillinger i "Folkeskolens lokaler" hvor prisen var senket for voksne til 30 øre og for barn 15 øre.

Høsten 1898 fikk byen på ny besøk av omreisende med filmfremvisere. Dessverre vet jeg ikke hvem som viste filmene. Det ble ikke noen stor suksess og publikum uteble. Årsakene kan være at det ble avholdt en basar på samme tid, de høye billettprisene og at de allerede hadde sett film. I løpet de nærmeste årene fikk byen besøk av omreisende med filmfremvisere, men det var først i 1903 at film ble et mer vanlig innslag i byens fornøyelsesliv. filmfremvisningene ble holdt på de større markedene og i de ulike forsamlingslokalene som "Godtemplarlokalet", Stadshotellet og i den gamle kirken, eller gymnastikksalen som den da ble kalt. Grunnen til navnendringen var at det ble oppfattet som upassende at et lokale med som skiftende bruksområder gikk under navnet kirke. Det var faktisk ikke noe unikt for Falkenbeg at de brukte en kirke for filmfremvisning. Det var blitt vist film i Årstad kirke og i Kalmar domkirke. I 1903 ble det vist filmer i gymnastikksalen og det var første gang det forekom musikk under visningene. Filmene ble akkompanert av orgelmusikk og skal ha vært farvelagte. Filmprogrammet var en blanding av filmer av de konglige, scenere fra forskjellige krigshendelser, eksotiske naturbilder og komiske innslag. Men det ble også vist filmer som var forløperen til den dramatiske spillefimen. 

To år senere 15.02.1905, startet bondesønnen Elof Karlsson (??-??) byens første kino. Det var "Falkenbergs Kinematograf" (se bilde til høyre) som holdt hus på gården i et tilfelding trehus på 90 m2. Han drev denne kinoen litt under to år og hadde visninger i periodene mellom september og mai, tre til fire dager i uken med flere visninger på lørdager og søndager. Filmfremvisningene ble fremført med Elof Karlssons personlige kommentarer på stedets dialekt. Dette gjorde han antakelig for å forklare hendelsen i filmen samtidig som det sikkert økte underholdingsverdien for publikum. 

Når det gjelder filmprogrammet, antar jeg at en artikkel i "Falkenbergs Tidning" den14.02.1905 gir et godt bilde av det som Elof Karlsson viste på sin kino. 

"Falkenbergs Kinematograf gifver sina första föreställningar af Lefvande bilder i nybyggda lokalen vid Stora Nygatan med ingång mitt för fröken Hulda Petersons Möbelaffär Onsdag den 15 feb kl 6 och 8 em

1 Springbrunnar i Versailles
2 En natt i badkaret
3 Den unga hovmamsellen
4 Det förtrollade matbordet
5 Fågelhandlaren
6 Defilering af mobiliseradt ryskt kavalleri
7 Defilering af mobiliseradt ryskt infanteri
8 Engelska matroser bildande skyttelinie
9 Defilering af engelska matroser
10 Engelska fiskeflottan som öfverfölls af ryska Östersjöeskadern
11 Indisk fakir
12 Förfärliga nysningar

1:a pl 60 öre, 2:a pl 35 öre
Barnföreställning tors kl 6 em, Vanlig föreställning tors kl 8 em
Karlsson & Christensson"

Det er tydelig at "Falkenbergs Kinematograf" var en populær kino blant byens innbyggere for den 25.02.1905 stod det bla følgende i "Falkenbergs Tidning":

"...platsens egen kinematograf godt kan taga upp konkurrensen med de ambulerande. Lokalen är treflig och kan till fullo mäta sig med kinematograflokalerna i Göteborg."

og den 14.03.1905 skrev avisen at: 

"Falkenbergs Kinematograf är en nöjes- och förströelseinrättning som blifvit populär hos allmänheten och äfven förtjänar att vara det. Kinematografen, som ger föreställningar hvarje tisdag, torsdag, lördag och söndag, har nytt program hvarje vecka, lika nytt och omväxlande som kinematograferna i Göteborg."

I 1907 åpnet Elof Karlsson "Biograf-Teatern Falken" (se bilde til høyre) i gymsastikksalen. Men heller ikke dette varte lenge og våren 1909 ble det stengt. På "Biograf-Teatern Falken" brukte Elof Karlsson fiolin- og pianomusikk i forbindelse med filmfremviningene. Tidligere var musikk til filmene bare blitt sporadisk, men i denne perioden brukte han musikk mer aktivt. 

Ved siden av kinodrift spilte Elof Karlsson også inn noen dokumentarfilmer i 1907 og 1908. Han skal bl.a. ha filmet "1 maj demonstrationen" (1907), "hantverkarkarnevalen" (1907), "oktobermarknaden" (1907) og "marsmarknaden" (1908). Jeg er usikker om dette er filmtiltler eller om det bare er en beskrivelse av det han filmet. Jeg har søkt både navnet hans og disse filmene på "Svensk Filmdatabase" uten noen resultat. Den eneste kilden jeg har er det "Falkenbergs Tidning" skrev den 24.10.1907 om "oktobermarknaden" (1907): 

"Den senaste marknaden i Falkenberg förevisas fr o m gårdagen i lifligt skiftande taflor å härvarande biograf. Det är verkligen biografbilder med pikant lokalfärg som presenteras. De som besökt marknaden och nu besöka biografen öfverrakas kanske plötsligt af att se sig själfva mer eller mindre gravitetiskt skrida fram i marknadsvimlet eller stå köpslagande vid en vagn eller ett stånd eller också som med- spelande i en eller annan komisk situation under trängseln. 

Bland "grupper och personager" känner åskådaren med nöje igen en mängd bekanta figurer och ansikten. Med gladt igen- kännande åtföljdt af applåder hälsades sålunda i går åsynen af en allmänt känd medlem af denna tidnings redaktion, då han trädde fram i marknadsvimlet på jakt efter nyheter. Och själfve stadsfiskalen, som väl eljest ingen vågar skratta åt, väckte jubel då han ett tu tre uppenbarade sig utanför ett nöjesetablissement kastande strängt mönstrande och kritiska blickar öfver vimlet. Ett flertal komiska torgscener upprullas dessutom, så att numret "Marknadslif i Falkenberg" är onekligen roligt att se och det kommer nog att länge utgöra en attraktion på biografprogrammet både här och annorstädes."

INDUSTRI- OCH SLÖJDUDSTÄLLNING I GÄVLE 1901
En industri- och slöjdutställning sommeren 1901 i Gävle ble arrangert i forbindelse med den 19 allmenne landbruksmøtet. I følge "Gefle Dagblad" den 02.06.2008 skal "Gefle utställningstivoli" ha vært på utstillingen med bl.a. cirkus, vokskabinett, samekaravan. Det var her at den danske artiskten Niels le Tort (Niels Edward Jacobsen) (29.04.1856-07.02.1929)  skal ha møtt den franske ingeniøren, showmannen og trolleriapperatbyggeren og annen mer innviklet mekanikk Joseph Couprant (??-??) som viste "levende billeder". Det var denne franskmannen som foreslo at de to skulle slå seg sammen og at han skulle forsterke le Torts program gjennom å vise film.
arrangerades i samband med att det 19:e allmänna lantbruksmötet hölls i Gävle sommaren 1901.

KONST- OCH INDUSTRIUTSTÄLLNINGEN I HELSINGBORG 1903
Sommeren 1903 var det slöjd-och industriutställning i Helleborg og denne utstillingen ble lagt til Slottshaven. For å gjøre området mer innbydende ble det flyttet omkring 50 trær fra Öresundsparken til utstillingsområdet. På Numa Petersons paviljong hadde "Svenska Odödliga Teatern" premiere på sin lydfilmekseperiment. Forsøket var basertet franskt prosjekt der Lumières fotograf Clément Maurice () lanserte ved århundreskiftet et filmprogram der berømte teaterstjerner fra den parisiske scenen fremføre små smaksprøver fra sine rollerepertoar. Men "Svenska Odödliga Teatern" ble ingen suksess i Helsingborg og heller ikke de videre fremvisningene i perioden 1903-1905. En av "Svenska Odödliga Teatern" filmer er bevart men uten motsvarende fonografsylinder. Filmen "Sköna Helena" (1903) med regi av Ernst Florman viser Anna Norrie (07.02.1860-13.07.1957), som med denne rollen debuterte på film, fremfører "Ack, Venus säg" i rolleklær fra "Sköna Helena".

FILMFREMVISNING I KARLSTAD 1905
Fredag 22.12.1905 åpnet den første kinoen i Karlstad. Det var "Biograf-Teatern" på Östra Torggatan. På folkemunnet ble den kalt for "Beäffs" efter eieren B.F. Andersson (??-??). I følge avisen "Nya Wermlands-Tidningen" var kinoen:

"rymlig och snygg samt försedd med elektrisk belysning."

Det tok ikke lang tid før "Biograf-Teatern" fikk konkurranse av en ny kino "Nya Kinematograf-Teatern" i Stadshotellets sommersalong. Denne kinoen ble drevet frem til 1924, men da under kortere eller lengere perioder og ulike navn, og ett av navnene var "Metropol". Under 1910-tallet ble kinoene "Cosmorama" på Västra Torggatan, "Drott-Biografen" og "Stjärn-Biografen" i Haga etablert. Men også på "Karlstads teater" viste de av og til filmer og da under navnene "Biograf-Palatset" og "Thalia-Biografen". 

KONST- OCH INDUSTRIUTSTÄLLINGEN I NORRKÖPING 1906
Sommeren 1906, muligens i perioden 01.06.1906-15.09.1906, var det konst- och industriutställning i Norrköping. Den pågikk i tre og en halv måned og 350.000 personer besøkte utstillingen. Det var arkitekt Carl Bergsten (10.05.1879-22.04.1935) som sammen med arkitekt P. G Morssing () som utformet utstillingspaviljongene, og en av utstillningspaviljongene ble delt av "AB Svensk Kinematograf", som viste Biofonfilm, og Numa Peterson, som lanserte en jukebox for fonografruller. Ved siden av filmen inneholdt utstillingen også en stor del annen underholdning som sang, musikk og komikk. "Konst och Industriutställningen" var en ganske omfattende utstilling som også inneholdt mange av de nye industrielle virksomhetenes oppfinnelser.

"AB Svensk Kinematograf" produserte i perioden 1905-1906 følgende filmer: 
"Konung Haakons mottagning i Kristiania" (1905) 
"Kriget i Östergötland" (1906)
"Kung Oscars mottagning i Kristianstad" (1906) 
"Lappbilder" (1906) 
"Lika mot lika" (1906) Det er ikke sikkert at denne filmen har eksistert.
"Sillfiske i Bohuslän" (1906)

OMREISENDE FILMFREMVISERE
Under årene omkring århundreskiftet ble filmen spredt rundt om i Sverige av omreisende filmfremvisere som reiste rundt med sitt eget fremvisningsutstyr av ulike merker. De eide selv også de kopiene som utgjorde deres program under turnésessongen. Rune Walderkranz () har i sin bok "Levande bilder, De första biograferna"kartlagt de tidligste filmfremvisningene, omkring 20 allerede i 1897, visninger som var jevnt fordelt over større byer i hele landet. Undersøkelsen viser at filmen ikke, som det vanligvis er blitt oppfattet, at filmen ble begynte sitt seierstog på markedsplasser og varietélokaler. De fleste av de reisende brukte de forskjellige samlingslokalene i de enkelte bygdene og byene hvor avholds- og godtemplarsaler stod for vertsakapet til et flertall av filmfremvisningene under årene rundt århundreskiftet. Andre forsamlingssteder var i skoler, teatre, arbeiderforeninger og hoteller.Men det forekom også de som hadde med seg egne store telt hvor de viste film. En av de kjente som reiste rundt med sitt eget kjempetelt var Carl Enequist (??-??). Felles for disse to gruppene var at de oppholdt seg på hver plass så lenge det kom besøkende for så å reise til neste bygd eller by. Underveis i turnésessongen ble efterhvert filmene slitt ut og da kjøpte de nye kopier og startet turnéen på ny.

I følge Elisabeth Liljedahl (??-??) "Stumfilmen i Sverige - kritik och debatt" oppfattet de første filmviserne seg som teknikkens og vitenskapens tjenere, og i denne tidlige fasen av filmhistorien hadde ikke noen sosialt mindreverdig holdning påvirket det nye mediet. Det var muligens derfor at en babtistpredikant og en sjømannsprest var blant lederne for filmturnéene.

Denne bransjen vokste ganske raskt fra noen få i 1897 til omtrent 50 ulike turnéselskap i 1905, men dette tallet sank proporsjonalt med etableringen av faste kinoer. De omreisende skal ha vært like varierte som de filmene de vist, og flere skulle av dem skulle ha hatt ganske originale personligheter. Men det var også de som skal ha vært spesialister innefor sitt fagområde. De i den sistnevnte gruppen var ansatte i profesjonelle bransjeselskap som hadde tilhold i storbyene. Mange av disse hadde tidligere erfaringer som reisende "Skioptikon-forelesere" og de lanserte i begynnelsen av filmen som en komplettering til lysbilledene. Andre som kom til denne bransjen var de som skulle tjene raske penger og som raskt forsvant ut igjen. Men bransjen bestod også av tidligere tivolidirektører og, faktisk var også noen frikirkepredikanter.

Det tok ikke mange år før situasjonen begynte å endre seg for de omreisende filmfremvisere og årsaken var den raske strukturomveltningen som filmbransjen gjennomgikk efter de første årene. Film ble nå et masseproduksjonsmedie der praktisk talt alle omkostningene var knyttet tildet aller første eksemplaret av et nytt produkt. Kopiene av orginalene kostet bare en brøkdel av omkostningene samtidig som de hadde den samme salgsverdien som den første. Denne stordriften førte til en målrettet professialisering, rasjonalisering, spesialisering og kommersialisering av filmbransjen, og dette førte til helt nye prinsipper for handel med og distribusjon av filmvarene. Den kraftige økningen på produsjonssiden fikk avgjørende konsekvenser for den merkantile strukturen i distribusjonskjeden påvirket kjøp- og salgssystemet som efterhvert ble erstattet et leiesystem. Det igjen førte til lavere omkostninger for den enkelte filmfremviseren og større gevinst for filmprodusenten. Den tidligere struktukturen der filmfemvisnerne kjøpte kopier direkte fra filmprodusentene endret seg til et system hvor det opsptod et mellomledd av grossistselskap og filmbyråer som bare konsentrerte seg om utleie av film. Det ble derfor ikke lengre noe økonomisk fordelaktik for filmfremviserne å selv eie sine egne kopier og reise rundt med dem. I stede ble det billiger å leie filmene, installere seg i et permanent lokale og med gjevne mellomrom bytte ut programmet, mot tidligere hvor de skiftet publikum. 

ETABLERING AV STASJONÆRE FILMFREMVISNINGER
Enkelte ganger i den tidlige perioden var det også andre aktører som gjorde sporadiske forsøk på etablere seg som stasjonære filmfremvisninger, og selv ikke under "Allmänna konst- och industriutställningen" i 1897 hadde "Lumiéres Kinomatograf" vært helt alene som visningslokal for filmbilleder. Men det tok ikke lang tid før det utover i Sverige vokste opp kinoer i alle industrisentra og i de fleste byer og større bygder, og det bel snart en regel og ikke et unntak at to eller flere kinoer konkurrete om publikums filminteresse.  Jeg vil her ta for meg noen av de større filmfremvisningene i de første årene rundt om i Sverige og kommer efterhvert til å supplere med flere opplysninger om andre filmfremvisninger.

Niels le Tort (Niels Edward Jacobsen) (29.04.1856-07.02.1929) var en dansk artist som flere ganger skal ha opptrådt i Sverige fra 1900 og I mai 1902 flyttet le Tort og Joseph Couprant till Göteborg, hvor de i en liten kjeller åpnet den første kinoen i byen og, i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", viste de film fra juli 1902. Ved siden av å vise film kombinerte de programmet som vanlig med varité. I 1904 flyttet Niels le Tort til Malmö og som i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", den 15.04.1904 åpnet den første kinoen i byen. I følge hjemmesiden "biograf_hist" åpnet Niels le Tort  den 06.08.1904 "Malmö Biograf Teatern" i Harald Bagers Hus, Södra Tullgatan 6. Han skal senere ha solgt kinoen og flyttet tilbake til København. Muligens skal han ha solgt kinoen til Sigrid Lundgren (??-??) som i mai 905 er registrert som eier. Året efter, mai 1906, er Emil Hallenquist (??-??) og Carlo Emecken (??-??) registrert som eiere. Det skal her nevnes at på grunn av sitt arbeid med kinoer i Sverige skal Niels le Tort, i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", ha blit kalt "den svenske biografs fader".  

I 1904 åpnet "Blanchs etablissemang" i Stockholm det som da var Sveriges største og fashionableste lokaler for filmfremvisninger og annonserte kinoen under rubrikken "Biografen i Blanchs" eftersom fremvisningsapparatet var av merket "Royal Biograph". Det var nå at termologien "biograf" snart ble den hevdvunnet samlingsbetegnelsen for selve lokalene, når permanente visningssteder nå i rask takt begynte å vokse opp rundt om i landet. I de mer prentiøse sammenheng ble det brukt ordet "biografteater", men på folkemunnet ble det brukt forkortningen "bio". Men det var ikke de eneste termologiene som var i bruk, da også "kinematografen" ble brukt. 

Den 24.03.1905 skrev "Stockholms-tidningen" om veksten i kinobransjen under overskriften "Biografteararna i Stockholm" følgende artikkel:

"...ha under vintern växt i antal på samma gång som allmänhetens intresse alltjämt varit i stgande. För närvarande gifves föreställningar i tio lokaler. Det är ju en siffra som tydligt vittnar om, att det finnes en mycket stor publik för dessa nöjen, och i betraktande af, att flertalet biografteatrar tillkommit under vintern, tycks denna publik alltjämt ökas. Det ser för öfrigt ut, som om hvarje stadsdel snart skulle ha sin egen biografteater. Åtskilliga  anmärkningar har framställts mot de bilder, som understundom visas. Det är också obestridligt, att mer än en olämplig situation framförts på den hvita duken."

Kinoannonsene under disse årene var ordrike, selvskrytende og markerte seg tydelig i forhold til de andre underholdningstilbudenes annonseringer i dagsavisene. På den tiden var alt tillat og ofte brøt det ut rene annonsekriger mellom de forskjellige kinoene. Et godt eksempel er kinoannonsen til høyre som ble trykket i göteborgpressen den 29.11.1905. Men denne ofte pompøse markedsføringen stod i stor kontrast til bransjens virkelige tilbud av kinoer på den tiden. Med noen få unntak var kinoene på den tiden ikke av den beste kvaliteten da de fleste kinosalene ikke var bygd for kinodrift men heller temmelige improvitoriske som i tilfeldige lokaler som var ledige. Kinoene ble ofte plassert i ledige butikklokaler, kjellerom, magasiner, lagerlokaler, nedlagte kaféer og bryggerier. Enkelte kinoer hadde innstalert et piano, men det var oftes en sjeldenhet. Disse kinoene hadde da heller ikke noen spesiell bekvemelighet som ventilasjon, behagelig temperatur, sikkerhet eller sanitære forhold. Sitteplassen bestod stort sett av harde trebenker eller koblede trestoler. 

Selve programmodellen på kinoen bestod av litt dokumentarfilmer og litt om aktuelle hendelser, litt underholdning, litt om innslag fra andre land og litt tegnefilmer. Disse programmene hadde en lengde av ca en time eller litt mer og det var forestillinger flere ganger om dagen, og da gjerne på eftermiddagen og på kveldstid. Prisene for en forestiling lå på under 50 øre for voksne og 25 øre for barn, et prisnivå som var mye lavere enn andre sammenlignbare underholdningstilbudet. Dette prisnivået var nok en av grunnene til publikum bestod av underklassen og folk med dårlig økonomi, samt arbeidere  og tjenestefolk, ungdom og skolebarn.

Inn på 1900-tallet begynte de større kinoselskapene selv med svensk filmproduksjon og disse nye selskapene hadde den fordelen  at de selv eide kinoer og derfor var garantert en avsetning av sine produkter. Disse kinoenes egenproduksjoner fulgte et gjennomgående et visst utviklingsmønster, en utvikling som først hadde en periode med utelukkende dokumentarfilmr, men de som senere hadde motet og det økonomiske grunnlaget for å gå videre med filmprodusjon engasjerte profesonelle sceneartister. Disse sceneartistene gjorde korte opptredner fra sine aktuelle repertoar, og det interessane her er at en stor del av disse teatralske reproduksjonene ble gjort med lyd.

Men det var Göteborg som ble den første filmbyen av format i Sverige, en by som mot slutten av 1904 hadde et titalls kinoer og som under noen år kom til å være bransjeledende også innefor andre områder.