FILMHISTORIE 1915 - 1919

TYSKLAND
I Tyskland fikk verdenskrigen stor betydning for filmindustrien da de før verdenskrigen fremdeles ikke var kommet i gang på alvor og det ble det vist utenlandske filmer fleste tyske kinoer. I 1912 stod tysk for bare 10% av tilbudet på landets 1 500 kinoer, dette til motsetning til av at 30% av filmene kom fra USA, 25% fra Italia, 17% fra Frankrike og 10% fra England (kilde: Gunnar Iversen - Tysk filmekspresjonisme). Denne situasjonen forandret seg radikalt for tysk filmindustri med første verdenskrig selv om situasjonen for filmselskapene i Tyskland under krigen var at selskapene var små og ikke kapitalsterke.Det førte bla til at "Nordisk Films Kompagni" i 1915 overtok utleierettighetene til all film fra produksjonsselskapet "Union" (PAGU) som hadde Tysklands største stjerner, Asta Nielsen og Ernst Lubitsch. Samtidig var det krefter i Tyskland som ikke var begeistret over den posisjonen det danske filmselskapet hadde fått og det nasjonalkonservative bransjebladet "Lichtbildbühne" skrev om "Nordisk Films Kompagni" innskrenkningspolitikk. Men tross denne kampanjen beholdt filmselskapet de tyske myndigheters velvilje. Det førte til at da Tyskland inførte importforbud på all luksusartikler, som også inkluderte film, var "Nordisk Films Kompagni" det eneste selskapet som ble untatt fra dette forbudet. Disse restreksjonene førte til en kraftig kommersiell ekspansjon i tysk filmindustri. I 1914 fantes det 25 filmselskaper i Tyskland og i løpet av fire år var det steget til 130.
 

SKANDINAVIA
DANMARK UNDER VERDENSKRIGEN
I begynnelsen av verdenskrig var det ikke stor beskymring for hvilke konsekvenser krigen ville få for dansk filmproduksjon. Men allerede i begynnelsen av 1914 solgte Ole Olsen i stillhet sine aksjer i "Nordisk Films Kompagni", en heldig beslutning da han unngikk personlig å tape under krigsårene. Under krigen var Danmark nøytralt og filmselskapet kunne derfor efter krigsutbrudde spille inn en rekke krigsfilmer hvor soldatene på filmene hadde uniformer som ikke lignet på noen av de krigførendes makters uniformer. Dermed fikk de muligeht til å selge filmene til begge parter. "Pro Patria" (1916) med regi av August Blom regnes i denne sammenheng som den viktigste filmen som ble laget i den perioden. Til tross for en heroiserende tone inneholder filmen flere avsnitt som viser krigens gru. Men allerede i 1915 lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Denne frykten var ikke ubegrunnet av flere årsaker. Ved begynnelsen av første verdenskrig eide Ole Olsen omkring 60 kinoer og et produksjonsselskap i Tyskland og "Nordisk Films Kompagni" hadde et meget store engasjement som under krigen vokste hurtig. "Nordisk Films Kompagni" hadde også en avtale med den tyske hærkommando som ga selskapets fotografer tillatelse til å følge den tyske hær. Disse filmene ble i Danmark vist som "krigsbilder" men i tyskland ble de utnyttet som propoganda. 

Men Ole Olsens planer om et stort filmimperium i Tyskland fikk en brå slutt da den tyske generalstab, som i 1916 hadde overtatt det meste av styringen i landet, besluttet i 1917 å nasjonalisere hele den tyske filmindustri. Grunnen var at de ville utnytte filmindustrien til progandaformål. Det var da UFA (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet hvor en tredjedel ble finansiert av staten. "Nordisk Films Kompagni" fikk også en tredjedel av akjsene, noe som igjen viste hvilke posisjon selskapet hadde i Tyskland.

Situasjonen for filmselskapene i Tyskland under krigen var at selskapene var små og ikke kapitalsterke.Det førte bla til at "Nordisk Films Kompagni" i 1915 overtok utleierettighetene til all film fra produksjonsselskapet "Union" (PAGU) som hadde Tysklands største stjerner, AstaNielsen og Ernst Lubitsch. Samtidig var det krefter i Tyskland som ikke var begeistret over den posisjonen "Nordisk Films Kompagni" hadde fått og det nasjonalkonservative bransjebladet "Lichtbildbühne" skrev om "Nordisk Films Kompagni" innskrenkningspolitikk. Men tross denne kampanjen beholdt "Nordisk Films Kompagni" de tyske myndigheters velvilje. Det førte til at da Tyskland inførte importforbud på all luksusartikler, som også inkluderte film, var "Nordisk Films Kompagni" det eneste selskapet som ble untatt fra dette forbudet.En av de mest populære danske filmen i Tyskland var Robert Dinesens film "Maharadjahens yndlingshustru I" (1917). Denne filmen utløste en hel "maharaja-mani" og ble fulgt opp med en romanutgave og to fortsettelser. Ifølge IMDb ble det laget følgende filmer i den serien hvor Robert Dinesen lagde oppfølgeren "Maharadjahens yndlingshustru II" (1919). Samme år regisserte Lauritz Lauritzen"Maharajaens yndlingsflamme" (1919). Den siste filmen i stumfilmperioden er muligens Anders Wilhelm Sandbergs film "Maharadjahens yndlingshustru III" (1926). Den første filmen handler om en europeisk kvinne som forelsker seg i en indisk fyrste og til sist finner lykke hos ham. Maharajaen ble spilt av den vakre nordmannen Gunnar Tolnæs (07.12.1879-09.11.1940) som ble "Nordisk Films Kompagni" førende stjerne efter Valdemar Psilander.

Under krigen hadde den amerikanske filmindisrien vokst og var nå en mektig industri og stod nå på spranget til å befeste seg på det europeiske markedet så snart handelen igjen kunne gjennopptaes mellom de to kontinenter. Denne faren var Ole Olsen og flere andre filmfolk klar over. For å markere den danske neutralitet og forsvare sine økonomiske interesser lanserte "Nordisk Films Kompagni" en fredsfilm "Pax aeterna" (1917) dvs "Den Evige Fred" som var regissert av Holger-Madsen. Manuskriptet var skrevet av Otto Christian Henrik Rung  (16.06.1874-19.10.1945) som hadde skrevet romanen dommedagsvisonen "Verdens Undergang". Ole Olsen som meget sjelden involderte seg direkte i filmproduksjonen, var denne gangen medforfatter til filmmanuskriptet. Hovedpersonen i filmen er Bianca, en ung adelsdame og Røde Kors sykepleier som efter brorens død blir hjertet i et stor Røde Kors fredsinitiativ som støttes av den unge, idealistisk kong Alexis. Det ender godt ved at krigen stanses, landegrensene oppheves og menneskene forbrødres samt at Bianca og Alexis får hverandre.

Efter verdenskrigen forsøkte "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet, noe de ikke klarte. Årsakene var at mange store danske navn hadde reist til Sverige og tyskland for å arbeide med film og Hollywoods store fremgang. Størstedelen av det som ble vist på kinoer i det tiåret var amerikanske. Men allerede i begynnelsen av 1917 fikk de problemer da deres store stjerne Valdemar Psilander brøt med selskapet for å starte sitt eget filmselskap. Dette prosjektet ble dett ikke noe av da han døde bare noen få uker senere på stt værelse på Hotel Bristol på Rådhusplassen. Dødsårsaken skal visst ha vært dårlig hjerte.

Den neste store filmsatsningen til "Nordisk Films Kompagni" efter "Pax aeterna" (1917) var den pacifistiske orienterte filmen til Holger-Madsen"Himmelskibet" (1917). Filmen hadde dansk premiere i februar 1918 i det nye "Palads Teater" i København. Det var dikteren Sophus Michaëlis (14.05.1865-28.01.1932) som sammen med Ole Olsen skrev manuskriptet. Filmen handler omen reise til Mars, en planet som var bebodd av et fredselskede folkeslag. En av marsboerne blir med tilbake til Jorden for utbre deres fredsevangelium. Sophus Michaëlis og Ole Olsen skrev også året efter et manuskript sammen. Det var "Folkets ven" (1918) hvor Holger-Madsen hadde regien og spilte rollen som "Kurt Kamper". Filmen var en reaksjon på bolsjovikernes maktovetagelse i Russland og at mange fryktet at den revolusjonære ide skulle spre seg over europa. Filmen er en apell om at man må forandre samfunnet på en politisk måte og med demokratiske virkemidler og ikke med makt og vold. 

Som tidligere nevnt, klarte ikke "Nordisk Film Kompagni" å gjenvinne det internasjonale markedet efter første verdenskrig. Den eneste egentlig internasjonele suksess for dansk film det tiåret var "Paladium Films" filmer med komikerparet "Fyrtaarnet og Bivognen". Det var Carl Schenstrøm (13.11.1881-10.04.1942) og Aage Bendixen (16.06.1887-30.12.1973) som spilte disse rollene. Senere ble Aage Bendixen erstattet med sirkusklovnen Harald Madsen (20.11.1890-13.07.1949). Men i motsetning til dansk film var begynnelsen av 1920 årene en økonomisk og kunstnerisk suksess for svensk film. Den økonomiske årsaken var at Sverige hadde et fritt kinosystem slik at "Svenska Bio" kunne etablere en kjede av kinoer. Dermed hadde Charles Magnusson noenlunde den økonomiske sikkerheten at han kunne tjene inn selv de dyre filmene. 

DEN SVENSKE FILMS GULLALDER
I motsetning til de problemene dansk film hadde i denne perioden, var situasjonen motsatt i Sverige og året 1917 ble på mange måter et vendepunkt for svensk film. Den direkte påvirkningen fra dansk film opphørte nå, og til tross for at utenlansk film, med amerikansk film, trengte inn over grensen, beholdt den svenske filmen sin egenart. De beholdt sin egen utforming av filmene, filmsproget og valg av motiv. I denne perioden var det spesielt Mauritz Stiller og Victor Sjöström som hver for seg utviklet det svenske filmsproget. Samtidig var deres personlige filmstil avhengig av den fotostil som Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961 utviklet. I 1917 skjedde det også en radikal omstilling av "Svenska Bios" produksjonspolitikk. Det var efter den store publikums- og kritikersuksessen med Victor Sjöströms"Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) at "Svenska Bio" totalt la om sin produksjonspolitikk og valget av filmemner. Fra og med dette året reduserte derfor Charles Magnusson antall filmer kraftig i forhold til tidligere år. I 1916 produserte "Svenska Bio" 24 filmer, mens det i 1917 bare ble produsert fire. Årsaken var at kvalitetsfilmer kostet penger. I 1918 kostet f eks en av "Svenska Bios" filmer omtrent 100 000 kr for å spilles inn. Det som også kjennetegnet disse filmene var de hadde et høytklassisk litterært underlag for historien samt at disse var toppkvalitetsfilmer. Nøkkelordet til filmtemaene var nå "litterær film".

SVENSK FILMINDUSTRI (SF)
I denne perioden ble flere filmselskaper slått sammen til større enheter. "Filmindustri AB Skandia", et filmselskap i Stockholm, ble dannet den 17.05.1918 ved en sammenslåing av "Hasselblads Fotografiska AB", som hadde avsluttet sin filmproduksjon samme år da Pathés svenske avdeling overtok selskapet, "Pathé Frères svenske filial", "Victorias Filmbyrå", "Biograf AB Victoria", "Svea films" og "Biograf AB Sverige". Den 27.12.1919 fusjonerte "Svenska Bio" med "Filmindustri AB Skandia". Denne fusjonen la grunnlaget for det veldige monopolselskapet "Svensk Filmindustri" (SF) med en aksjekapital på 35 000 000 kr. De som stod bak denne aksjeutvidelsen var tre storbanker og fyrstikkmillionæren Ivar Kreuger (02.03.1880-12.03.1932). Ifølge en Internetside om Ivar Kreuger hadde han siden juni 1918 tatt over aksjene i "Svensk Filmindustri" (SF). Han fordoblet aksjekapitalen og efter verdenssusessen i 1920 med filmen "Körkarlen" (1921). Men det kan ikke ha vært i 1920, men heller i 1921 da filmen hadde urpremiere den 01.01.1921 på "Cosmorama", Göteborg og "Röda Kvarn", Stockholm. På den tiden var "Svensk Filmindustri" (SF) et av verdens største filmselskap med kontorer i noen og tredve land. Anders Jordahl (??-??), som var en av Ivar Kreugers nærmeste menn og venn siden ungdommen, ordnet med kontrakt med Hollywood og forhandlet frem distribusjonsavtaler for hele verden. Dette er nok en medvirkende årsak til at begynnelsen av 1920 årene var en økonomisk og kunstnerisk suksess for svensk film. Den økonomiske årsaken var at Sverige hadde et fritt kinosystem slik at "Svenska Bio" hadde kunnet etablere en kjede av kinoer. Dermed hadde Charles Magnusson noenlunde den økonomiske sikkerheten at han kunne tjene inn selv de dyre filmene. 

Temavalgene under denne perioden baserte seg ofte på skjønnlitteratur, og Victor Sjöströms første film det året var "Terje Vigen" (Skådespel i fyra akter) (1917) som baserte seg på diktet "Terje Vigen" av Henrik Ibsen (20.031828-23.05.1906). Fire år tidligere, 1913, hadde "Svenska Bio" sikret seg retten til til fire av Henrik Ibsens verker, men det innbefattet ikke "Terje Vigen". I 1915 skrev Gustav Molander et filmmanuskriptet som baserte seg på dette diktet, som ble kjøpt den 25.10.1915 for kr 250,-  Den 08.12.1915 besluttet "Svenska Bio" at ved å betale kr 4000,- skulle bytte filmrettighetene på de tildligere verker til Henrik Ibsen, som bl.a. bestod av "Peer Gynt" mot "Terje Vigen" og "Brand". Men selv om rettighetene til "Terje Vigen" nå var sikret, drøyde det ennå en stund før den ble filmmatisert. Årsaken var at Victor Sjöström sommeren 1916 erklærte at han trengte en pause i arbeidet da han var trett av å lage filmer som han ble tvunget til å regissere og det private området slet han med ekteskapet. Selv om dette var sommersessongen for filminnspiling, ga "Svenska Bio" ham tillatelse til å reise på ferie. Det ble en sykkelferie hvor han først til Värmland og til den plassen han ble født, senere gikk turen videre til Norge hvor han besøkte Grimstad. Ferien gjorde ham godt og da han kom hjem informerte han "Svenska Bio" at han klar for å regissere "Terje Vigen". Men han ville bare regissere filmen hvis han fikk god tid på seg og fikk en større økonomisk frihet. Dette gikk Charles Magnusson med på til tross for at Egil Eide (), som var engasjert til tittelrollen, som ved en utsettelse av filmingen ikke kunne medvirke i filmen på grunn av arbeidskontrakteten han hadde med Nationalteatret i Kristiania der han skulle spille Konsul Bernick i "Samfundets Støtter" av Henrik Ibsen. Det ble derfor Viktor Sjöström som spilte som spilte hovedrollen i filmen. Innspillingen begynte den 15.08.1916 ute ved Landsort, et sted han i 1915 hadde spilt inn "Havsgamar" (Drama från de yttersta skären i 3 akter) (1916) og holdt på frem til november. Det var under denne filminnspillingen han skulle møte kvinnen som skulle bli hans tredje kone, Edith Erastoff (18.04.1887-28.08.1945), et forhold som varte til hun døde i 1945.

FORTSATT PIONERTID I NORGE
I motsetning til Danmark og Sverige hadde Norge ennå ikke nådd sin gullalder, noe som først oppstod, i forhold til stumfilmperioden, fra 1920 med bonde- og nasjonalromantikken og som strakte seg frem til 1930. Rent filmhistorisk er det mer riktig å omtale perioden 1930-1939 som "den norske films gullalder. Denne filmperioden ble innledet med den første norske lydfilmen ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (11.06.1893-04.12.1978), barnebarn efter dikterkjempene Henrik Ibsen (Henrik Johan Ibsen) (20.03.1828-23.05.1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910). For videre lesning om den "den norske films gullalder" albefaler jeg studieheftet "Tancred Ibsen og den norske gullalderen".

DET FØRSTE ATELIERET
Våren 1916 fikk Peter Lykke-Seest (26.09.04.02.1868-1948) reist kapital slik at han fikk grunnlagt "Christiania Film Co. A/S" og det første atelieret ble bygget på "Fredriksborg tivolis" terrasse ved Langvikbukten ute på Bygdøy. Dette tivoliet var da nedlagt, men skal ha vært et førsteklasses anlegg da det var på sine høyder. Teatersalen var lagt slik i terrenget at taket var en stor terrasse med friluftscene. Rundt terraseen var det satt opp ca to meter høye glassvegger for å hindre trekk. Disse glassveggen ble tatt ned og benyttet til å bygge det første norske filmateler med. Blant de ansatte ved filmselskapet var snekkermester Lønvik () som stod for dekorasjoner og kunstmaleren Th. Fosnes () var engasjert som maler. Av den faste staben kan nevnes Peter Reimers Gill () som var rekvisitør, Ottar Gladtvet som filmfotograf og den danske filmfotografen Carl Wieghorst (). Av skuespillere som var ansatt kan nevnes Robert Sperati (). Det var i alt en stab på 8 - 10 personer som arbeidet for selskapet. 
I følge Ottar Gladtvets selvbiografi i "Filmeventyret begynner" var Peter Lykke-Seest første film "Unge Hjerter" (1917), som hadde premiere den 09.06.1917, og hans andre film var "Paria"(1916), som aldri ble vist offentlig. Jeg vil her avvike med reglen i forhold til premieredatoene og vil her følge Ottar Gladtvets selvbiografi. 

Peter Lykke-Seest første var "Unge Hjerter" (1917) med premiere den 09.06.1917 og hadde en filmlengde på 1550 meter. Ved siden av regien stod han også for filmmanuset. Atelier som ble brukt i filmen var på "Fredriksborg Tivoli", bygøy ved Oslo. Flere utendørsscener ble tatt i Røros i påskeuken. Der skulle de ta opp en rekke scener av rensdyr og "lapper". I noen scener skulle bl.a. Henning Eriksen spille den spreke ingeniør "Ragnar Berntzen", men som skuespillere flest på den tiden var han ingen skiløper og resultaten ble derefter. Samtidig var det nedfelt i kontrakten at skuespillerne ikke hadde lov til å gå på ski da de kunne brekke armer og ben. Dette i forhold til at teateroppsetninger kunne bli avlyst hvis de ble skadet. Det skal her nevnes at Henning Eriksen i en årrekke hadde vært knyttet til "Den Nasjonale Scene" i Bergen. 

Peter Lykke-Seest neste film var "Paria"(1916) som ikke hadde noen premieredato da den aldri ble vist offentlig, og produksjon nummer tre ble påbegynt. Det var "Lodsens Datter" (1918) og var et folkelivsbilde fra skjærgården i tre akter. Filmen hadde premiere den 06.02.1918 og den hadde en filmlengde på 2000 meter. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S , bygøy ved Oslo. Det var Ottar Gladtvet som fikk i oppdrag med å finne et egnet sted for eksteriøropptakene og det skulle være en fiskerhytte som ikke lå lenger fra byen enn at ensemblet kunne reise ut og inn hver dag, og samtidig måtte den ligge slik til at det var åpent hav. Efter å ha undersøkt indre området i Oslofjorden fant han en fiskerhytte på spissen av Ulvøya. Øen var nesten ubebodd og hytten var et funn som filmmotiv. Det som skulle illustrere det bølgende store havet, var det velkjente Bunnefjorden.

Filmen handler om kunstmaler "Albert Barre" som treffer losens datter, "Anna" som lever langt ute ved havet. Han tar henne med seg til byen, hvor de i en tid lever i fullkommen lykke. Men den lettsindige "Albert Barre" treffer en dag en rik dame som han gifter seg med. "Anna" må bare reise hjem, alene og ulykkelig. Så går det et par år, og en stormfull dag ligger en elegant lystyacht utenfor i skjærene ved losens hus og blusser efter los. Losen er gammel og sengeliggende og datteren "Anna" må ta snekken og ro ut til yachten. Her treffer hun igjen sin elskede maler som nå er blitt en rik mann med egen lystyacht, og med rik hustru og barn om bord. "Anna" går til kommandobroen, griper rattet og styrer yachten trygt i havn. De to skilles efter et håndtrykk, men den rike fruen ser uforstående på episoden.I følge Ottar Gladtvet hadde Per Lykke-Seest fortalt ham at han hadde ment å lage en moderne versjon av Henrik Ibsens "Terje Vigen" (). Men i stedet for en gammel sjømann av en los, skulle det være en ung pike som skulle ta hevn efter skuffet kjærlighet.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.