FILMHISTORIE 1910 - 1914
I løpet av 1910-tallet ble filmene lengre og det var i denne fasen man begynte å bruke litterære verker som underlag for filmhistoriene. Det førte til at filmen førte videre den mest populære og inntekstgivende litterære generen og ut i fra dette utviklet den sin egen melodramtatiske fortellerkultur. Disse filmene utiklet seg til melodramaer med amorøse forviklinger i et internasjonalt miljø. Dette var en standard som preget mange danske filmer på den tiden, en gener som også preget de tyske filmene. Fra ganske tidlig av var det et samarbeid mellom dansk og tysk film og Ole Olsen (05.05.1863-05.10.1943) og "Nordisk Films Kompagni" hadde tidlig engasjert seg innen tysk filmproduksjon. Det førte til at ved begynnelsen av første verdenskrig eide Ole Olsen omkring 60 kinoer og et produksjonsselskap i Tyskland. Frem til første verdenskrig var filmprodusjonen tydelig preget av internasjonal karakter ved at handlingene i fiksjonsfilmene ofte var lagt til navnløse storbyer hvor historien kunne ha utspilt seg hvor som helst. Det førte til at filmproduksjonen i begynnelsen av 1910-tallet i hovedsak var standarisert. Et viktig trekk ved ved handlingen var at den skulle være slik at den kunne forståes av alle og at den appelerte til den store publikumsgruppen på tvers over landegrensene.     

TYSKLAND
De tyske fiksjonsfilmene på den tiden bestod, slik den internasjonale filmen, av flere generer som det sosiale dramaet, komedier og kriminalfilmer. Allerede på begynnelsen av århundreskifte hadde den tyske filmindustri problemer ved at det hjemmelige filmmarkedet preget av utenlandske filmer.Kunstnerisk hadde den tyske filmhistorie en vanskelig start da den før første verdenskrig hadde et dårlig rykte. I Berlin ble teaterskuespillere frem til mai 1912 hindret fra å delta i filminnspillinger. Årsaken var at filmen ikke ble sett på som et eget kunstnerisk uttrykk men heller som annenrangs underholdning. Det var først i 1911 da den kjente teaterdirektøren og eieren av "Deutsche Theater Berlin" Max Reinhardt (09.09.1873-30.10.1943), født Maximilian Goldmann, overtalt til å arbeide med film slik at filmen skulle bli mer akseptert som en kunstform. Han debuterte som regissisør i 1910 med den romantiske filmen "Sumurun" (1910) for filmselskapet "Deutsche Bioscop GmbH" som lå i Berlin. To år senere regissiserte og produserte han "Das Mirakel" (1912) for filmselskapet "Ingenieur Jos. Menchen" som lå i Berlin og som bare produserte denne ene filmen. I 1913 regissiserte han to filmer for filmselskapet "Projektions-AG »Union« (PAGU)" som lå i Berlin. Det var "Der Insel der Seligen" (1913) som han regisserte sammen med Paul von Schlippenbach (??-??), som var hans eneste befatning med film, og hvor Friedrich Weinmann (15.12.1885-??.07.1929) stod bak kamera, og "Eine Venezianische Nacht" (1913) både Friedrich Weinmann og Karl Freund (16.01.1890-03.05.1969) stod for filmingen. Det er noe usikkert hvor betydning filmene hans hadde, men det var hans teatervirksomhet som ble en stor inspirasjon for den tyske filmen på 1920-tallet. 

Det kunstneriske vendepunktet skjedde omkring 1913 da filmene var mer preget av at de tyske filmskaperne hadde funnet frem til sin egen stil og temaer. Ved siden av den danske melodramafilmen søkte også tyske filmskapere inspirasjon i en tyske romantiske kulturarven for å utvikle sin egen identitet. Det var i denne epoken at det skulle bli alget noen filmer som skulle legge grunnlaget for den tysk filmekspresjonismen. En av de mest inflytelsesrike av disse filmene var Stellan Ryes film "04.07.181880-14.11.1914) "Der Student von Prag" (1913) efter et orginalmanus av kinoeieren og bestseller-forfatteren Hanns Heinz Ewers (03.11.1871-12.06.1943). Handlingen i filmen utspiller seg i 1820 og bygger på en lang tysk litterær tradisjon som var inspirert av den danske "Forfatterfilmen" og som introduserte en rekke temaer som skulle bli tatt videre opp i Weimar-filmen og senere ble rendyrket innen filmekspresjonismen. Et av motivene var "doppelgänger" hvor personenes mørke og truende dobbelthet og splittede personligheter dukket opp i flere ekspresjonitiske filmer. På ulike måter forsøkte ekspresjonistene å overføre menneskets indre spenninger til den hvite filmduken. Samtidig ville de avspeile konfliktene mellom mennesket og samfunnet. De fleste ekspresjonistiske filmene gjenskapte virkeligheten i filmstudioer ved hjelp av bevegelige kameraer, belysning og nærbilder av detaljer. Denne stiliserte og uvirkelige atmosfæren blir i flere av de ekspresjonistisk filmene knyttet mot menneskets psyke og den verden det lever i. Personene er ofte ustabile med tendenser til galskap. Årsaken til til disse psyksike lidelsene forklareres ofte som et resultatet av påvirkninger fra sterke personer med unaturlige sterke psyksiker krefter. Flere av de ekspresjonistiske forfatterne var opptatt av den ekspresjonistisk generasjonsfilosofien og konflikten mellom generasjonene. Det opprøret førte til et kraftig reaksjon mot den autoritære prøyssiske ånd. Det autoritære blir i filemene llegemliggjort i det demoniske mennesket som hadde nærmest ubegrenset makt over andre. 

UFA (UNIVERSAL FILM AKTIEGESTELLSCHAFT)
Uten den utenlandske konkurransen hadde tysk film et stort marked, filmproduksjonen økte betraktelig og det var da spesielt den underholdene filmen som slo an. Det var genere som komedier og farser, kjærlighetsmelodramaerog detektivfilmer. Årsaken var bl.a. at publikum hadde behov for å komme seg bort fra den triste krigshverdagen og bli underholdt. Samtidig var også filmen blitt tatt i bruk som et propogandamiddel og de tyske myndighetene oppdaget at de utenlandske antityske filmene hadde en stor effekt på sitt publikum. Det var da UFA (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet på direkte oppfordring fra general Erich Lundendorff (09.04.1865-20.12.1937) i 1917. Årsaken var at den tyske krigsledelsen forstod filmens betydning for å opprettholde folkets moral, det gjaldt både sivile og soldater som var ute i strid. I et brev til "krigsministeriet" av 04.07.1917 krevde Erich Lundendorf at myndigheten måtte sentralisere og forsterke tysk filmindustri. Som argumentasjon påpekte han filmens muligheter til å påvirke og informere, et lignende syn som bl.a. Lenin hadde i sin tid. (Se sovjetisk filmmontasje). Årsaken til at Erich Lundendorff henvendte seg "krigsministeriet"  var at den tyske generalstab hadde overtatt det meste av styringen i landet i 1916. 

I oktober 1917 holdt krigsministeriet en konferanse og den 18.12.1917 ble "UFA" grunnlagt i Berlin. Aksjekapitalen var på 25 millioner riksmark hvor en tredjedel ble finansiert av staten og syv millioner riksmark fra "Deutsche Bank". I styret satt reprensentater fra staten, representat fra "Deutsche Bank" ved direktør Emil Georg von Stauß (06.10.1877-11.12.1942) og fra stål- og kullindustrien. Jeg regner med at selskapet "Krupp" var representert. I løpet av kort tid kjøpte "UFA" (Universal Film Aktiegesellschaft) opp en rekke mindre filmselskaper, deriblant "Nordisk Films Kompagni". Tidligere hadde Ole Olsen hatt planer om et stort filmimperium i Tyskland, planer som fikk en brå slutt da den tyske generalstab besluttet å nasjonalisere hele den tyske filmindustri i 1917. Grunnen var at de ville utnytte filmindustrien til progandaformål. Det var da "UFA" (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet hvor en tredjedel ble finansiert av staten. Det er verdt å merke seg at "Nordisk Films Kompagni" fikk en tredjedel av akjsene, den samme aksjekapital som den tyske staten hadde, noe som igjen viste hvilke posisjon det danske selskapet hadde i Tyskland. Ved siden av "UFA" ble det dannet en rekke andre selskaper under krigen og som skulle sette preg på mellomkrigsfilmen og filmekspresjonismen. 

ITALIA
Giovanni Pastrone (13.09.1883-27.06.1959) regissete "Cabiria" (1914), en film som fikk en gjennomgripende betydelse for filmens utvikling. Det er en film som skal ha inspirert både David Wark Griffith (22.01.1875-21.07.1948) og Cecil B. De Mille (12.08.1881-21.01.1959) i deres filmarbeid, der David Wark Griffith, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", "tog intryck av den och efterbildade den delvis i Intolerance." Filmen ble også et forbillede for tysk film der Ernst Lublisch (28.01.1892-30.11.1947) forsøkte i samarbeide med "UFA"s store resusser å overgå  Giovanni Pastrone i sine historiske filmer som "Madane DuBarry" (1919) og "Anne Boleyn" (1920). Filmen gjorde også et sterkt inntrykk på Sergei Mikhailovich Eisenstein (01.01.1898-11.02.1948) som ble påvirket av den italienske filmstilen. Årsaken til denne påvirkningen var at til tross for at Enrico Guazzonis film "Quo Vadis?" (1912) og "Cabiria" (1914) hadde innviklede intriger, hadde disse to filmene dramaer om massene, store folkeoppløp og massescener. Sergei Mikhailovich Eisenstein har, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", selv fortalt om hvordan han i den italienske monumentalfilmen fikk en visjon om kollektivets dramatikk, en visjon som skulle påvirke hans filmer som "Stachka" (1924) og "Bronenosets Potymkin" (1925).   

.