FILMGENRE
Helt fra stumfilmens tidlige periode har produksjonen vært delt opp i tre hovedkategorier: 1. reportagefilmer, 2. komedier og 3. dramatiske filmer. Jeg vil her ta for meg filmgenerene ut i fra disse tre hovedkategoriene og deres underkategoerier, samt kort ta for meg den historiske utviklingen innen de enkelte genre. 

I filmens første år var det lett periode for regissører og produsenter da de bare behøvde å ta for seg sine emner og lage en historie ut av det. Da det var et forholdsvis lite antall filmselskaper på den tiden så var heller ikke konkurransen stor. I Danmark endret situasjonen seg omkring 1910 da "Nordisk Films Kompagni" begynte å få konkurranse fra nye selskaper som ble etablert på den tiden. Denne konkurransen førte til at selskapene nå måtte planlegge sine produksjoner bedre, undersøke publikums smak for å være sikker på at de produserte filmer som de fikk avsetning for. I 1910 begynte de derfor med å ta seg råd til manuskriptforfattere og filmselskapene ble tydeligere i sine valg av hvilke type film de skulle produsere slik at de kunne selge flest mulige kopier. 

1. REPORTAGEFILMER
Frem til omkring 1910 bestod en kinoforestilling i alminnelighet av et program som var sammensatt av en eller to reportagefilmer, en komedie og en dramatisk film: I årene 1910-1911 sendte f.eks. "Nordisk Films Kompagni" fortsatte sine dramatiske filmer i forbindelse med en reportagefilm og en komedie. Men efterhvert som filmlengden på spillefilmene stadig økte, førte det til at det ble vanskeligere å finne plass for reportagefilmene i kinoenes forestillinger. En konsekvens av dette var at produksjonen av reportagefilmer i Danmark falt betraktelig efter 1911. Men selv om produksjonstilbakegangen fant sted i 1911, fant tilbakegangen av salget sted allerede sted i 1908. Årsaken til dette var nok den stigende interesse blant publikum for "Nordisk Films Kompagnis"  dramatiske filmer.

I perioden 1910-1914 skjedde det ingen utvikling med hensyn til reportagefilmenes lengde, og som i den tidligere periode lå de noenlunde konstant på 100-200 meter. Innholdsmessige falt de i gruppene:

a) nyhetsfilmer.

b) filmer som beskriver dagliglivets hendelser. Innenfor denne gruppen finner vi også sportsbegivenheter. 

c) naturfilmer. Innunder denne gruppen har vi også reisefilmer som beskriver fremmede land og byer. 

d) krigsfilmer. Det var i 1912 at "Nordisk Films Kompagni" lanserte den nye type reportagefilmen. Da verdenskrigen brøt ut, lykkets det Ole Olsen som leder av et filmselskap fra et nøytralt land, å få lov til å ta opp reportagefilmer fra slagmarkene. I efteråret 1914 produserte "Nordisk Films Kompagni" syv "krigsbilleder", som de ble kalt. 

2. KOMEDIER
I fimens første år var komediene, farsene, oftest kun en kort, komisk situasjon med en spilletid på fem minutter, dvs en filmlengde på omkring 100 meter. Et typisk eksempel på slik filmer er Lehman-filmene. "Fabian-filmene" var seriefarser med en gjennomgående figur, som på dansk, fransk, svensk og i begynnelsen også på spansk hadde navnet "Fabian" før den fra film nr. seks i serien skiftet navn til "Bartolo". På engelsk het figuren "Mr. Faian", på tysk "Heidepriem" og på italiensk het figuren skiftevis "Fabio" og "Fabiano". Forten "Fabian-filmene" spilte "Nordisk Films Kompagni" inn en rekke farser i 1910 hvor filmene fortsatt hadde den gjengse lengde på omkring fem minutter, og fortsatt var størstedelen av frasene uten mellomtekster. Samtidig hadde disse filmene samme form som tidligere farser. I Danmark ble komediene lengere først omkring 1911 da "Nordisk Films Kompagni" la sin produksjon av de dramatiske filmene om til flerspolers film. Grensen for filmlengden var for "Nordisk Films Kompagni" i begynnelsen omkring 300 meter, senere 400 meter og så 500 meter. Når filmen kom ved denne lengden tok filmselskapet høyere meterpris for filmene. Men mot 1914 begynte "Nordisk Films Kompagni" å pordusere komedier på opp mot 800 meter.

I motsetning til de dramatiske filmene ble komediene bl.a. i Danmark som oftest sendt ut som et ekstranummer i forbindelse med en dramatisk film, og det er tydelig at både anmeldere og annonsører i langt større grad konsentrerte seg om de dramatiske filmene enn komediene. Dette medførte at komediene i mange tilfeller ikke ble annonsert eller anmeldt. 

Innholdsmessig var komediene opp til 1910 generelt situasjonskomedier, og personene var typer, som den distré professor, den nærsynte, den fomlete osv. De danske filmene utspilte sedg i det, Ole Olsen kalte for "de lavere klasser". Men i perioden 1910-1914 endrer også komediene seg innholdsmessig i og med at de efter 1910 ble lengere og vokste fra omkring fem minutter til ca. 20 minutters spilletid. Dette gav mulighet for å bygge ut handlingen, og fra å være situasjonsfarser gikk filmene over til å bli intrigekomedier. Det skjer også en sosial endring ved at størsteparten av filmene nå utspiller seg blant "de høyere klasser". 

Men for filmene i denne periode er det i eftertid mange ganger vanskelig å definere hva som gikk under definisjonen komedier og dramatisk film, slik bl.a. "Nordisk Films Kompagni" har delt opp sine filmer. Eks på dette er xxs film "Den Stærkeste" (1912) som er et slags "troll kan temmes" historie og ut i fra dette hører inn under komedier. Men filmens lengde på 680 meter, gjør at filmselskapet i 1912 katagoriserte den under gruppen de dramatiske filmer. Et annnet eks er Eduard Schnedler-sørensens (Eduard Schnedler Sørensen) (22.09.1886-30.09.1947) "Vor Tids Dame" (1912) som går under betegnelsen "det erotiske lystspill". Filmen ble meget populær og i følgende år ble det spilt inn flere slike lystspill, men det tok ikke lang tid før disse filmene ble satt til side til fordel for de mere farsepregete lystfilmer. I 1913 ble overgangen mellom genrerene enda mer utflytende, og det var en stor mengde lystspill som stod på grensen til de dramatiske filmer. Men selv om mange av filmene befant seg i overgangsonen, ble det også spilt inn en el filmer som hadde bevart det farsepreget, en type film som bl.a. kjennetegnet "Nordisk Films Kompagnis" tidlige komedier. Disse filmene var utelukket basert på å fortelle en morsom historie, en historie som sjelden hadde rot i virkeligheten. 

3. DRAMATISKE FILMER
Under denne genren er det igjen flere undergenre og jeg vil her ta utgangspunkt i Marguerite Enbergs "Stumfilm" oppdeling der hun i sin bok for perioden 1910-1914 deler de dramatiske filmene inn i: For datidens filmselskaper var de dramatiske filmene den viktigste produksjonen og reportagefilmen og farcer var bare en bigesjeft som nå og da gav et stort utbytte. 

a) historisk film.

b) det borgelige drama.
Med denne genren foretrakk filmselskapene å lage film om alminnelige mennesker istedet for berømte personer, om adel og kongelige. Ved slike filmer avstod de derfor fra historiske filmer, da historien tar for seg de mest kjente personer og hadde derfor "uborgelige" emner. Selskaper som "Nordisk Films Kompagni" avviste i den første tiden mange manuskripter hvis de befattet seg med historiske emner, men snart utviklet emnet seg fra å behandle borgelige personer til snart også å ta for seg det høyere borgerskap og derfra til adel. Et eksempel på hva filmselskapene la i begrepet "det borgelige drama" finner man i et brev som "Fotorama" den 08.07.1910 skrev til forfatteren Walther Christmas () der de presiserer hvordan de ønsker at et manuskript skal være:

"...Det borgelige Drama i alle dets Afskygninger maa betragtes som det beste Emne til kinematografisk Behandling. Det er ønskeligt, at Handlingen er enkel og let forstaaelig for Publikum, saaledes at den kedelige og forstyrrende Fremvisning af Tekst saa vidt mulig kan undgaas. Scenene maa være klare og koncise, og ikke mere indviklede end at en Forkortelse kan finde Sted uden Skade for Scenens Karakter. I Manuskriptet: En skematisk Behandling af Emnet, helt uden Replik, hvor en saadan da ikke netop nødvendiggøres til intimere Forstaaelse. Tykke Streger, kraftige Farver."

Dette brevet gir gode råd for hvordan de skulle lage gode filmer på den tiden og tar opp viktige temaer som at antall mellomtekster skal såvidt mulig begrenses og regissøren må venne seg til å fortelle i billeder. Dette var to meget viktige punkter som mange selskaper slet med på den tiden da mange regissører hadde problemer med å fortelle i billeder. 

c) lange samtidsfilmer.

d) kriminalfilm.

e) det erotiske melodrama.
Melodrama er en teaterform som går tilbake til omkring år 1800. Innenfor det danske filmmelodrama ble fokusert spesielt på de erotiske følelser, noe som gav disse filmene navnet "det erotiske melodrama". Disse filmene hadde til felles at de fortalte om ulykkelig kjærlighet, trekanthistorier og jalousi, temaer som ble brukt i alle mulige innfallsvinkler. "Nordisk Films Kompagni" kalte disse filmene for kjærlighetsfilmer, en betegnelse de brukte i sin korrespondanse. En av de kjente filmene filmene fra den tiden er Urban Gad (Peter Urban Bruun Gad) (12.02.1879-26.12.1947) "Afgrunden" (1910) som markerte det erotiske melodrama for publikum, både i Danmark og utlandet, og som i følgende tid ble disse filmene en dansk spesialitet som de danske filmproduksjonsselskapene levde lenge på. Dansk film fikk snart ry for å være dristige og vovede, noe som igjen førte til at filmene enten ble sterkt klippet av sensuren, eller de ble helt forbudt. "Afgrunden" (1910) ble det store gjennombruddet som skuespillerinne for Asta Nielsen, og det var her hun spilte sammen med Poul Reumert () og det er her den så berømte gauchodansescene forekommer. Disse dansescenene var sensasjonelt dristige for sin tid. Filmen er rent filmkunstnerisk et banebrytende verk og ble en kjempesukses. 

Men det var ikke bare emnevalget alene som førte til den strenge sensuren, men det var også, i følge Marguerite Enbergs "Stumfilm", utførelsen som førte til at de danske filmene ble betraktet som både "lascifs" og "scabreux". Disse adjektivene "vellystige" og "slibrige" ble ifølge Georges Sadoul () brukt av samtidens franske journalister på de danske filmer. Men det spesielle ved disse filmene var at de ikke holdt seg innefor den gjengse oppfatningen av kjønnsrollemønsteret, men skildrer heller menn som ofre for kvinnenes hemningsløse seksuelle trang, men heller en dristig fremstilling i 1911. Eks på slike filmer var August Blom (26.12.1869-10.01.1947) "Den farlige Alder" (1911), xx "De fire Djævle" (1911) og xx "Ungdommens Ret" (1911). "Den farlige Alder" (1911) var en av de danske "erotiske melodramaer" som fikk ry for å være dristige og som flere steder ble sterkt klippet av sensuren, eller helt totaltforbudt. Emnemessig brøt de med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene og her blir mennene fremstilt som ofre for kvinnenes hemningsløse seksuelle trang. I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" var det som en karikatur av disse kvinneskikkelsene at man fikk filmvampyren, noe som senere skulle bli alminnelig betegnelse i amerikansk film under betegnelsen "vamp".   

f) filmvampyren.
Dette begrepet oppstod i dansk film allerede i 1911 da August Blom tok opp "Vampyrdanserinden" (1912), premiere den 04.03.1912 på "Panoptikon". Ukjent lengde på filmen. Filmprogrammet omtaler filmen som: 

"Dette effektfulde Skuespil fra Artisernes brogede Verden overstraaler højt det meste af, hvad Publikum hidtil har set af "levende Billeder""

I denne filmen spiller Clara Wieth rollen som "Silvia Lafont, vampyr-danserinden". I filmen er hun en søt ung skuespillerinne, som på teatret spiller rollen som vampyrdanserinne. Ved sin dans besnærer hun sin mannlig partner, til han dør, for derefter å kaste seg over ham og suge ut hans blod. Det er dette dansenummeret som er hovedelementet i filmen og varer en stor del av filmen og her ble det brukt en raffinert kunstlysfotografering for å understreke det vampyraktige ytterligere. Filmen ble en stor suksess og det ble solgt 112 kopier av den.

Men det var ikke første gang danskene hadde fått opplevd vampyrdanserinner. Allerede i februar 1911 opptrådte to amerikanere Alice Eis (??-??) og Herbert French (??-??) med en vampyrdans på "Cirkus Variété" i København. Teaterbladet "Masken" årgang nr. 22 skrev om forestillingen og om en tilskuer som: 

"Hver eneste Aften...sidder der i Fremmedlogen til venstre for Scenen...med spændt Opmærksomhed følger de ejendommeligt sensuelle dramatiske Dansenummer, der vilde have fyldt en Bournonville med Rædsel og Gru. Og hver Aften, naar den smækre, smidige Miss Eis - ene paa Scenen - gør et lille vildt Spring mod venstre Forgrund, ser hun denne Tilskuers Ansigt."

Også Clara Wieth hadde i foråret 1911 opptrådt i samme variété med en "Djævledans". Hun skal da ha opptrådt i en lang kjole, ikke ulik den kjole og attitude som hun hadde på seg i et dansenummer i "Ved Fængslets Port (1911). Det skal her nevnes at Alice Eis to år senere spilte rollen som vampyrdanserinnen i Robert G. Vignolas (05.08.1882-25.10.1953) film "The Vampire" (1913), som også var hennes eneste rolle for film. Herbert French spilte også bare i en film, det var John Emersons (29.05.1874-07.03.1956) film "The Social Secretary" (1916) hvor han spiller rollen som greve. 

g) cirkusfilm.

h) sensasjonsfilm.

i) kunstfilm.

j) forfatterfilm.

k) krigsfilm.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.