Stumfilm


	RASMUS BREISTEIN (??.1890 - 16.10.1976) RASMUS BREISTEIN Rasmus Breistein (??.1890-16.10.1976) var, i følge "Aftenposten" tirsdag 19.10.1976, født i Åsane ved Bergen, på den tiden fortsatt en bygd. Han skal tidlig ha vist kunstneriske begavelse, først som "spelemann" hvor han før han ble konfirmert skal ha spilt i bondebrylluper på Vestlandet. Om sitt arbeide som spillemann i sine tidlige år forteller han følgende til "Sven" i "Aftenposten" aften tirsdag 15.11.1960 i anledning sin 70 års dag: "Breistein var nemlig ikke særlig gammel da han tellet med i de voksnes rekker. Han felespilte seg inn i dem, for å si det like ut. -Det blir ikke så mye felespill nu om dagen, sier Breisten som har hatt halvannet minutt tid tilovers for meg idag. -Men ikke desto mindre har jeg vært spelemann i halvthundre norske bondebrylluper, fra lenge før jeg ble konfirmert. Jeg husker ennu at jeg var livende redd for at presten ikke ville konfirmere meg dordi jeg jadde stelt med så syndige tilng som hardingfele og dans og greier. Heldigvis fikk han aldri vite det." SPELLAGET I følge Jan Anders Diesen () "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" skal han i slutten av august 1911 blitt knyttet til "Spellaget". Det var også i disse tider at "Spellaget" startet sin andre turné og møttes til prøve på lokalet "Venskaben" i Asker. På repertoaret stod bl.a. Molières (15.01.1622-17.02.1673) komedie "Georges Danline" () som i Arne Garborgs (25.01.1851-14.01.1924) oversettelse fikk tilttelen "Arne Jørgen". Ved siden av satte de opp den en komedie-akten "Rationelt fjøsstell" (1896) av Karen Hulda Garborg (Bergersen) (22.02.1862-??.1934) og "Ervingen" (1855) av Ivar Aasen (05.08.1813-23.09.1896). De fikk god kritikk efter premieren på Hamar den 15.09.1911. Det skal her nevnes at, i følge hjemmesiden "Ivar Aasen -tunet, var Ivar Aasens stykke "Ervingen" (1855) det første skuespillet på landsmål. Rasmus Breistein deltok på to turnéer med "Spellaget" hvor han spilte og tok over flere småroller. Ved siden av det kunstneriske var han også praktisk og det hendte at han, i følge Jan Anders Diesen "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv", malte "kulissene lidt kring kantane." Et eksempel på hans praktiske evner er en hendelse på lokalet i Sandnes. Fra hans dagbok den 03.03. 1912 skrev han: "Var burte til Bokhandlaren fek ein rull papp, og sidan til Maler Vagle fek maling. Gjek so paa lokalet, tok til ordna kulisser. Me malte bakteppe og sidekulisser. Eg malte berre paa bakteppet. Daa kl. va godt 6 ettermiddag var med ferduge." DET NORSKE TEATRET Efter at "Spellaget" hadde avsluttet sin tredje turné, var det en gruppe som forsatte arbeidet med å etablere et fast nynorsk teater. Den 22.11.1912 ble "Det Norske Teatret" stiftet med Hulda Garborg som styreformann. Noen dager senere ble Rasmus Breistein ansatt som teatersjef i perioden 1912–1915, skuespiller og felespiller. Den 02.01.1913 hadde teateret sin første forstilling i Kristiansand hvor Rasmus Breistein stod for felespill. Teateret fortsatt sin turné fra Sørlandet til Vestlandet og Østlandet. Den 06.10.1913 hadde teateret sin første forestilling i Kristiania. Der spilte han rollen som "Erik Lakei" i Ludvig Holbergs () stykke "Jeppe på Berget" (). Det var Arne Garborg som hadde oversatt stykket til nynorsk. Selv om Rasmus Breistein, i følge Jan Anders Diesen () "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv", allerede fra starten viste at han var en talenfull skuespiller, fikk han aldri de store utfordringene på scenen. I følge kilden kan årsaken først og fremst ha vært at han ble sett på som spillemann. I løpet av de åtte årene han var fast ansatt ved "Det Norske Teatret", 1912 - 1920, spilte han omkring 30 roller, og kritikerne skal ha fremhevet ham i flere sammenheng. FILMPRODUKSJON Ved siden av teater ble Rasmus Breistein opptatt av det nye mediumet film, og efter å ha sett Peter Lykke-Seests filmer, ville han lage film på en helt annen måte. I følge Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985) "En filmsaga. Fra norsk filmkunsts begynnelse. Stumfilmårene som jeg så og opplevet dem" skal Rasmus Breistein ha reagert følgende på Peter Lykke-Seests filmer: "Hoderystende hadde han sett på Lykkes-Seest filmene. De bød ham imot, slik skulle det ikke gjøres. For ham var nasjonale susetter det naturlige." Det var flere årsaker til at Rasmus Breistein valgte bygdehistoriene som utgangspunkt i sine filmer. I følge Anne Marit Myrstads artikkel i "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" skal han ha uttalt seg til "NRK Fjernsynet" i programmet "50 år siden "Fante-Anne"" i 1970 at "Som bondegut skulle en jo kjenne bondemiljø." Andre årsaker til valg av filmtemaet var hans bakgrunn som skuespiller og musiker ved "Det Norske Teatret" og hans engasjement i kultur- og sprogstriden. FANTE -ANNE Før Rasmus Breistein staret å lage film, skal han, I følge Anne Marit Myrstad ha lest en rekke bondefortellinger før han til slutt valgte nynorskforfatteren Kristofer Nagel Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling fra 1868. Siden han ikke hadde noen erfaring med filmproduksjon så la han sine filmplaner for Gunnar Fossberg (), som fra 1919 var direktør for "Kommunerens Filmcentral A/S", et utleiebyrå som ble dannet i 1919. Gunnar Fossberg skal ha vært usikker på idéen om en filmmatisering av bondefortellingen "Fante Anne" (1868) og skal derfor ha komtaktet den danske regissøren Carl Theodor Dreyer (03.02.1889-20.03.1968). Denne skal ha anbefalt filmidéen og denne anbefalingen var nok til at "Kommunerens Filmcentral A/S" gikk inn i filmprosjektet med en kreditt for fotograf og laboratorium. Den øvrige finansieringen skal Rasmus Breisteinselv ha stått for da han, i følge "Vårt land" fredag 17.101.1975, skal ha pansatt gården sin. Det skal her nevnes at Carl Theodor Dreyer sommeren 1920 var på Lillehammer hvor han spilte inn filmen "Prästänkan" (1920), en film om pliktekteskap i 1600-tallets Norge. I følge Anne Marit Myrstad kan samarbeidet med "Kommunerens Filmcentral A/S" og Gunnar Fossberg ha ført til at Rasmus Breistein fikk kontakt med fotografen Gunnar Nilsen ( 20.09.1886-08.07.1959), senere Gunnar Nilsen-Vig, som senere skulle bli hans faste fotograf. Gunnar Nilsen-Vig hadde på en tiden gjort en rekke opptak rundt om i Norge og det var nok grunnen til at Rasmus Breistein ba ham om å finne et passende sted for filminnspillingen. Valget ble Vågå i Gudbrandsdalen. Det var her i sommeren 1920 at eksteriørscenene til "Fante-Anne" (1920) ble spilt inn. Skuespillerne som deltok var skuespillere fra "Det Norske Teatret" og i Anne Marit Myrstadfølge skal, i følge programmet i "NRK Fjernsynet" i programmet "50 år siden "Fante-Anne"" i 1970, skal Rasmus Breistein ha omtalt skuespillerstaben som "en kameratgjeng fra Det Norske Teatret." Innbyggerne i Vågå skal ha sluttet opp om filmopptakene, og flere av bygdefolket stilte også opp som statister. Bygdefolket hjalp også til med å holde kostnadene ned ved at de hjalp til med kostymer og rekvisitter. Ut i fra sin kunnskap om moderningstakten på landsbygden, skal Rasmus Breistein, i følge Nationen onsdag 16.11.1960, ha tatt i bruk håndsveivd kamera under innspillingen i Vågå, samt at han disponerte en fremviser med håndsvei til bruk for gjennomsyn av ferdige filmruller. "Fante-Anne" (1920) hadde premiere den 11.09.1920 i Bøndenes hus og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1916 meter. Ved siden av regien hadde han også ansvaret for produksjonen, var produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Kristofer Jansons (05.05.1841-17.11.1917) bondefortelling "Fante Anne" (1868). I følge "Wikipedia" spilte Rasmus Breistein selv hardingfele under fremvisningene av filmen. Filmen var, i følge "Wikipedia" den første hvor landets kinoeiere og "Kommunerens Filmcentral A/S" skal ha engasjert seg i filmproduksjonen. I følge Jan Anders Diesen () "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" reprensenterer denne filmen et vannskille innen norsk filmproduksjon, og i følge kilden var dette den første norske dramatiske filmen med en litterær bakgrunn, samt at filmen representerte et filmhistorisk skille ved at den var spilt inn i og fremstilte livet på den norske landsbygden. I følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet" om filmen "Fante-Anne" (1920) var 1920 et avgjørende år i norsk filmhistorie. Den tidligere filmproduksjonen som frem til 1920 hadde vært ustabil ble nå erstattet av en kontinuerlig og profesjonell produksjon. Filmenes karakter endret seg også kraftig og dette vendepunktet innen norsk film ble kalt for “det nasjonale gjennombrudd” eller “nasjonalromantikken” De to første filmen som ble laget i 1920 var Rasmus Breisteins (??.1890-16.10.1976) "Fante-Anne" (1920) og Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920). Rasmus Breisteins film "Fante-Anne" (1920) innledet, i følge hjemmesiden til "Filmklubbforbundet", “nasjonalromantikken” i norsk film. Men i motsetning til senere filmer som ble laget på 1920-tallet, er det lite av bonderomantikk over "Fante-Anne" (1920). Rasmus Breistein er her i filmen mer dempet i sin bruk av bunader og andrenasjonale symboler, i motsetning til hans, og andre norske regissører, i senere filmer som ble laget på 1920-tallet. Historien i "Fante-Anne" (1920) hadde en mer var og sår undertone enn de senere filmene i dette tiåret. I et intervju uttalte Rasmus Breistein: *"at filmen var jo begynnelsen på noe, til en norsk produksjon av mer nasjonal karakter."* I følge et notis i "Aftenposten" aften fredag 23.07.1920 foregikk innspillingen på Vågå og at de medvirkende var skuespillere fra "Det norske teater". Lokale krefter skal også ha bidratt til filmen. Aftenposten viser her til avisen "Gudbrandsdølen" som erfarer at "- kirkesanger Skrede laget en "rasende god" lensmand i stykket, og Olav Øygard en ditto prest". Videre beskriver "Aftenposten" en av scenene: "Der har ogsaa været filmet stor ildebrand. Der har nemlig været opført store "hus" av hon, og disse er saa stukket i flammer og filmet. Ved disse "ildebrande" har der gjerne været mange bygdefolk tilstede som tilskuere." Medvirkende i filmen var Asta Nielsen () i rollen som "Anne "Fante-Anne"", Einar Tveito () spilte "Jon Sandbakken, en husmann", Johanne Bruhn () som "Kona på gården", Lars Tvinde () medvirket som "Haldor, hennes sønn", Dagmar Myhrvold () i rollen som "Annes mor", Henny Skjønberg () spilte "Jons mor", Kristine Ullmo () medvirket i rollen som "Margit Moen, rik gårdsjente", Magnus Falkberget () som "En nabogutt", Anders Skrede () spilte "Lensmannen", Edvard Drabløs () i rollen som "Sorenskriveren", Elsa Vang () medvirket som "Anne som barn", Olaf Solberg () som "Haldor som barn" og Olav Øygard () spilte "Presten". I følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" at flere av de medvikende i filmen var skuespillere fra "Det Norske Teatret". I følge Anne Marit Myrstad starter filmen med barna som bor på storgården Storlien, "Anne" og "Haldor". De to er helt forskjellige ved at "Anna" er den initiativrike og energiske rampejenta og "Haldor" er den mer stillferdige og puslete. "Anne" begår en el ugang og drar "Haldor" med i sine rampestreker og ofte er han som blir stående igjen som den skyldige mens "Anne" klarer å stikke av. En dag barnas mor, "Kona på gården", skjenner på "Anne" fordi hun har lurt "Haldor" med til bekken, acslører hun at "Anne" ikke hører til på storgården. "Anne" søker da trøst hos "Jon Sandbakken, en husmann" som forteller om hvordan "Anna" hun kom til storgården som spebarn. Det var han som hadde funnet "Anne" og hennes mor på loven en morgen. Moren hadde i løpet av natten dødd efter at hun dagen før var blitt nektet hjelp og husrom på gården. Senere i filmen møter vi "Anne" som voksen og hun bor fortsatt på gården, og det har nå utviklet seg et romatisk forhold mellom henne og "Haldor". Men "Jon Sandbakken, en husmann" har også varme følelser for "Anne" og en dag drister han seg opp til seteren for å fri, men han blir bryskt avvist av henne. Særlig blir hun sint når "Jon Sandbakken, en husmann" antyder at hun ikke kan regne med å få "Haldor". Selv om "Haldor" senere frir til "Anne" så er det "Jon Sandbakken, en husmann" som får rett. "Haldors mor", "Kona på gården", aner uråd og tvinger "Haldor" til å forlove seg med "Margit Moen, rik gårdsjente". "Anne" tenner da på huset som bygges til brudefolket, og på flukt fra gjerningsstedet treffer hun på Jon som forstår sammenhengen. "Jon Sandbakken, en husmann" tar da på seg skylden og soner straffen for det "Anne" gjorde. Da han kommer i fengsel prøver hun å støtte ham i de årene han må sone. Filmens siste bilder viser "Anne", "Jon Sandbakken, en husmann" og "Jons mor" som står ved ripen på Amerikabåten med blikket vestover. Selv om "Jon Sandbakken, en husmann" har sonet sin straff så har han ikke noen fremtid i hjembygden. Mellomteksten inforemrer her at de tre drar "over havet til det landet der hver mann kan være seg selv uten standsforskjell og fordommer." Ang denne mellomteksten så antar jeg at Anne Marit Myrstads artikkel har modernisert sproget. "Aftenposten" aften skrev tirsdag 14.09.1920 følgende om filmen: "...Og filmen er lykkes, hvilket beviser, at der er andre faktorer end kapitalens, som er de afgjørende. Man maa først og fremst ville noget. Ikke bare en film. Man maa simpelthen have noget paa hjertet. Og det har de norske filmre havt her." Journalisten avslutter sin artikkel med å ta for seg skuespillerne: "Habile skuespillere er naturligvis er ligesaa væsentlig faktor. Aasta Nielsens tante Anne er ung og rank i sind og skind, naturlig og menneskelig. Einar Tveito, som Jon, har enkelte meget gode momenter og kan ikke lægges til last den sidste og selvfølgelig svageste akt, snip, snop, snude-akten, med fred og - forøvrig vel fortjent - lykke. Publikum udtrykte sin umiddelbare sympathi ved haandklap." Mellomtekstene i filmen skilte seg ut fra andre filmer som var produsert i Norge ved at de var på nynorsk. I følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" var Rasmus Breisten den første i landet som hadde nynorske mellomtekster til sine filmer, og han var også den første som brukte nynorsk i sine talefilmer. I følge Anne Marit Myrstad skal "Fante-Anne" (1920) ha spilt inn et overskudd og fra et møte i "KF A/S" torsdag 15.12.1921 fremkommer det følgende i direksjonsprotokollen: "Fante-Anne kostet oss ca 40.000,-. Hertil er innspillet på denne film ca 70.000,- Herav tilfaller Kommunenernes Filmscentral A/S 2/3 dele (iberegnet adm. etc) mens 1/3 Breistein." I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 14, den 02.04.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), så gav de to første forsøkene på de nasjonalromantiske genre god suksess, og de slo så godt an at det i de følgende par år ble satt i gang flere innspillinger. Jeg antar at Leif Sinding her viser til Rasmus Breisteins "Fante-Anne" (1920) og Gustav Adolf Olsen (??-??) eneste film "Kaksen Paa Øverland" (1920). Jeg vil anta at det var dette gode overskuddet som førte til at Rasmus Breistein ble engasjert for å lage ytterligere to spillefilmer for "Kommunernes Filmscentral A/S" i løpet av sommeren 1921. Denne gangen tok han for seg de litterære verkene til Vilhelm Krags (24.12.1871-10.07.1933) folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906) og Carl Gustav Oskar Aagaards (18.09.1852-??.1927) fortelling "Keiser Felix" (1904). Dette resulterte i de to filmene "Jomfru Trofast" (1921) og "Felix" (1921). Jeg er ikke sikker på hvilke han lagde først og har derfor tatt utgangspunkt i premieredatoen. JOMFRU TROFAST Den første filmen, "Jomfru Trofast" (1921), hadde premiere den 12.09.1921 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1810 meter. Ved siden av regien skrev han også filmmanuset som var efter Vilhelm Krags (24.12.1871-10.07.1933) folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906). "Jomfru Trofast" (1921) ble spilt inn i Ny Hellesund, en uthavn i Søgne kommune i Vest-Agder fylke. Vilhelm Krags folkekomedie i 4 akter "Jomfru Trofast" (1906) var et kjent stykke for Rasmus Breistein da han selv i sesongen 1915 - 1916 hadde spilt "Berent" i "Det Norske Teatrets" oppsetning. Det skal her nevnes at det i den perioden hadde Amund Rydland () overtatt som teatersjef efter Rasmus Breistein. Til denne filmen brukte han mange av skuespillerne fra sin forrige film og fra "Det Norske Teatret". De medvirkende i filmen var Asta Nielsen () i rollen som "Tone "Jomfru trofast"", Henrik Børseth () spilte "Tellef Udøy", Edvard Drabløs () som "Albertus Kvalhei, Tones onkel", Lars Tvinde () medvirket i rollen som "Lensmann Killingland", Henny Skjønberg () i rollen som "Stine, Tellefs mor", Eugen Skjønberg () spilte "Peder flotten", Botten Soot () som "Mary, bardame i Pensacola", Johs. Jensen () medvirket som "Presten" og Egil Sætren () spilte "Arnt, En sjøgutt". I følge "Aftenposten" aften onsdag 14.09.11 under vignetten "KinoRevy" ble filmen tatt opp sommeren 1921 på Sørlandet. Journalisten skrev følgende om filmen: "Et meget respektabelt led i den opgave Kommunernes filmcentral har sat sig - at give en enkel og tilforladelige skildring af norsk folkeliv paa land og paa sjø. - Skuespillet maa underordnes de sceniske forholde. filmens styrke er, at her er det uden græser. De levende billeder skal ikke bare ledesage en opstykket tekst, de skal erstatte de levende ord. Det skulde falde naturligere at have lagt fortællingen til grund for filmatiseringen." Filmen handler om "Tone "Jomfru trofast"" som bor hos sin rike onkel "Albertus Kvalhei, Tones onkel". Hun er glad i den fattige "Tellef Udøy", men "Albertus Kvalhei, Tones onkel" skiller dem ad ved at han sender "Tellef Udøy" til sjøs for å forhindre at forholdet utvikler seg. Men "Tone "Jomfru trofast" har lovet ham evig troskap. "Albertus Kvalhei, Tones onkel skriver til "Tellef Udøy" i Pensacola at "Tone "Jomfru trofast" skal gifte seg med "Lensmann Killingland". "Tellef Udøy" rømmer fra skipet som går ned med mann og mus og alle antar at han er omkommet. Men "Tone "Jomfru trofast"" holder sitt løfte og flytter hjem til "Stine, Tellefs mor". Først flere år senere blir alt oppklart da "Tellef Udøy" treffer på en venn i Pensacola og får vite om skipsforliset, at "Tone "Jomfru trofast"" fortsatt er ugift og at "Albertus Kvalhei, Tones onkel" har løyet for ham. "Tellef Udøy" kommer hjem tidsnok til å forhindre at morens hus blir solgt på tvangsauksjon, og gifter seg med "Tone "Jomfru trofast"". FELIX Den andre filmen det året var "Felix" (1921) med premiere den 26.12.1921 og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1296 meter. Gunnar Nilsen-Vig () stod for filmmanuset efter Carl Gustav Oskar Aagaards (18.09.1852-??.1927) fortelling "Keiser Felix" (1904). Det skal her nevnes at i løpet av perioden 1896 - 1904 skrev fem bøker og at hans forfatterskap var først preget av religiøs natur, men at hans senere fortellinger tilhørte den mer jevne underholdningslitteratur, men med kraftig moraliserende føringer. Fortelling "Keiser Felix" (1904) er den siste fortellingen han skrev og er derfor preget av kraftig moralsk tendens. Filmen ble spilt inn i Mærdø utenfor Arendal. Medvirkende i filmen var Aagot Børseth () som spilte "Signe, prestens datter", Julian Strøm () i rollen som "Felix", Edvard Drabløs () medvirket i rollen som "Abraham, losen", Lars Tvinde () spilte "Carl Jensinius, Presten", Guri Stormoen () som "Prestefruen", Asta Nielsen () medvirket som "Zazako, Felixs søster", Nils Hald () i rollen som "Torleif, losens sønn", Marie Flagstad () spilte "Tante Malla", Eugen Skjønberg () medvirket som "Doktoren" og Henny Skjønberg () i rollen som "En tjenestejente". Filmen handler om en prestefrue som dør i barselseng og også barnet dør. Et lite barn på tre måneder skylles i land i en kurv efter et skipsforlis. Presten tar barnet til seg og gir ham navnet "Felix". Som voksen blir "Felix" forelsket i prestens datter "Signe" som også "Torleif" er forelsket i. Da "Signe" avslår "Torleif" drar han til sjøs. Han holder på å dø, men da "Signe" erklærer ham sin kjærlighet, får han livsmotet tilbake. Båten han kommer hjem med, og bare "Torleif" blir reddet - av "Felix" som selv dør av utmattelse. Begge filmene "Jomfru Trofast" (1921) og "Felix" (1921) bar tydelige preg av utescenene som ble tatt på Sørlandet, et område med vakker natur, og i følge Anne Marit Myrstad ble begge filmene omtalt i hovedstadspressen som sørlandsfortellinger. Disse to filmene skal, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, ha det samme melodramatiske alvoret som vi finner i "Fante-Anne" (1920). Videre hevder Anne Marit Myrstad i sin artikkel at i motsetning til Rasmus Breisteins andre stumfilmer så opplevde han at han lagde disse to filmene på oppdrag. Det gjelder spesielt "Felix" (1921) som han faktisk lar være å nevne som en av sine produksjoner. I et intervju trykt i programheftet til "Brudeferden i Hardanger" (1926) blir regissøren spurt: "Hvor mange filmer har De satt i scene?" Og han svarte: "Dette er den tredje. Jeg begynte med Fante-Anne, i 1920 og laget siden Jomfru Trofast." TURNÉ MED FOREDRAG OG FILMFREMVISNING Ved siden av innspillinger av filmer var Rasmus Breistein bl.a. også opptatt av å få vist filmer utover i Norge. Grunnen til denne turnévirksomhet var bl.a. av økonomisk art. I følge Anne Marit Myrstad var årsaken til hans turnévirksomhet å realisere et nytt Janson-prosjekt. I følge "Sven" i "Aftenposten" aften tirsdag 15.11.1960 i forbindelse med Rasmus Breisteins 70 års dag at han i 1922 begynte en ny periode i sitt kunstnerliv da han drog rundt med sine filmer i ungdomslagene. I følge Jan Anders Diesen skal imidlertid den første filmturneringen ha begynt i 1921. I 1942 ble han intervjuet av "Norsk Filmblad" og i følge Jan Anders Diesen i hans artikkel "Rasmus Breistein og den ambulerande kinoverksamda" skal han i intervjuet ha fortalt at det ikke var lett å få tak i penger til produksjon av ny film efter "Fante-Anne" (1920). Som nevnt over hadde han pasatt sin eiendom for å skaffe tilveie penger til filmprosjektet, og i forhold til hans to neste filmer, "Jomfru Trofast" (1921) og "Felix" (1921, hadde han et samarbeid med "Kommunenes Filmsentral" for å få realisere disse prosjektene. Men så var det stopp og Rasmus Breistein måtte da bruke andre måter på å skaffe penger til nye filmprosjekter. Det førte til at han efter filminnspillingene i 1921 turnerte med foredrag og filmvisninger både på bygdene i Norge og Amerika i de norske settlementer. Denne økonomiske vinklingen bekreftes også i følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" var de første årene vanskelig for Rasmus Breistein å få pengene på egne filmer tilbake gjennom utleiebyråene. Artikkelen bekrefter også at det var økonomiske årsaker til at han reiste land og strand rundt med sine filmer. I sin ambulerende filmvirksomheten og skal han ha viste filmer på bygdene, besøkt omlag 1500 ungdomslag og 200 steder hvor det tidligere ikke var blitt vist film. På de stedene hvor det var dårlig med strøm så skal han han sveid filmene selv. Siden han var felespiller så hendte det også at han akkompagnerte med felelåt når det var påkrevet. i følge "Aftenposten" morgen tirsdag 11.09.1945 i artikkelen "Rasmus Breistein 25 år som filmprodusent" nevnes det også at han var fire ganger i Amerika og der skal han ha besøkt over 200 byer rundt i de norske settlementer. Videre skal han ha besøkt Hollywood tre ganger og besøkt forskjellig filmstudioer i England, Danmark, Frankrike, Sverige og Tyskland. I forkant av den første USA-turnéen i 1924 skal Rasmus Breistein ha forberedet seg best mulig ved at han hadde sendt brev til de norske miljøene han hadde kontakt med. I korrespodansen om bl.a. lokale og om det var kinoaaparat i lokalet eller om dette måtte leies. I følge Jan Anders Diesen var det ikke alle lokaler som hadde visningsutstyr slik at han måtte ha mitt sitt eget til de små stedene i USA. På den første turnéen skal han ha besøkt 200 store og små byer hvor han både holdt foredrag og viste film. Rasmus Breistein skal ha gjort mange Amerikareiser hvor de første var filmturner, men de senere var ikke av samme karakter. Under sin andre turné vinteren 1927 - 1928, tredje turné høsten 1928 - våren 1929 og fjerde turné høsten 1929 - vinteren 1930 skal han ha vist "Brudeferden i Hardanger" (1926). På disse tre turnéen var at han også hadde med seg andre filmer fra Norge, reisefilmer og aktualitetsfilmer da norskamerikanerene ikke bare opptatt av å se norske spillefilmer. Mange av disse reportasjefilmene var hans egne, filmer han hadde tatt opp mens han turnerte rundt i Norge. I følge Jan Anders Diesen skal han ha tjent så mye penger på sine at han fikk god økonomi til å produsere sine senere filmer. Efter turnévirksomhet skal han ha etablert sitt eget filmselskap. Jeg er ikke sikker når selskapet ble etablert eller navnet da det hverken er oppgitt i den faglitteraturen jeg har lest eller søkene på Internet. Først fem år senere regisserte Rasmus Breistein sin fjerde film. I følge Anne Marit Myrstads artikkel "Film i friluft. Breistein og "Det nationale gjennombrudd" i norsk film" i boken "På optagelse i friluft. Filmregissøren Rasmus Breisteins filmliv" kan "Brudeferden i Hardanger" (1926) oppfattes som Rasmus Breisteins andre selvstendige prosjekt efter "Fante-Anne" (1920). Ut i fra det Anne Marit Myrstads skriver i sin artikkel så har disse to filmene mange fellestrekk. Også her presenterer Rasmus Breistein den melodramatiske bygdefilmen som var basert på Kristofer Nagel Jansons bygdefortellinger. Som jeg skrev på siden "1920 - 1930 BONDE- OG NASJONALROMANTIKKEN" ble filmhistorien i Norge omkring 1920 innledet med et forsøk på å lage filmer innen den nasjonalromantiske genre. ut over det tiåret ble det laget en rekke filmer i den generen. I følge Anne Marit Myrstads artikkel var det på den tiden en debatt blant norske filmskribenter om nasjonalromantikken i filmene. Hun referer her til "Filmen og Vi" som høsten 1926 hadde en forhåndomtale av filmen. Siden filmen først hadde premiere søndag 26.12.1926 så må dette ha vært en prøvevisning. Artikkelen er her ikke vinklet inn på innspillingen av filmen, men heller som en del av debatten om bondefilmene som ble laget både i Norge og Sverige. Her skal Rasmus Breistein fått sluppet til med sitt kultursyn. "Filmen og Vi" spør om: "...det snart blir for meget bondefilmer?" Rasmus Breistein svarer da: "Hvorfor det? Jeg mener at skal ma lage film i Norge, maa vi gjøre det paa en særegen karakteristisk maate. Hamle opp med de store utenlandske firmaer i salonskuespil kan vi ikke. Vi faar prøve at vække interessen med det vi er istand til at gjøre godt. Og da faar vi staa med begge bena paa vor egen jord og skildre det vi kjender og som utlændingene ikke kan gjøre. Kortsagt, vi maa ta stoffet fra vor egen norske kultur." Videre i intervjuet tar han for mulighetene man har for å selge det norske til utlandet: "...og bondestykkene skulde da være at foretrække fordi man da ogsaa har lettest anledning til at lægge ind de herlige hjemlige landskaper som folk jo nutildags reiser fra alle verdens kanter for at faa se. Jeg tror opriktig talt, at bondefilmene altid kommer til at sit store publikum." Videre sier han om valg av filmemnene: "...forutsat at det emne som vælges i sig selv er interessant og skildret paa en underholdende maate. Den norske bonde er folkets marg. Og bondelivet sandt skildret er ikke bare underholdning med tillike kulturdokumenter. Vi faar i alfald haape vi kan lage det slik." BRUDEFERDEN I HARDANGER "Brudeferden i Hardanger" (1926) hadde premiere den søndag 26.12.1926 på "Cirkus Verdensteater", og "Frogner kino" og hadde en spilletid på 72 minutter og filmlengde på 1199 meter. I følge annonse i "Aftenposten" morgen 27.12.1926 var forestillingene på "Cirkus Verdensteater" kl 5.45, 7.30 og 9.15. Forsterket orkester, kor og solist Sigurd Hoff (??.1889-10.08.1955) som var operasanger. Det spesielle her var det samme stod på annonsen for "Frogner kino" i forhold til visningstidene.I annonsen i "Aftenposten" morgen 27.12.1926 var annonsen for "Cirkus Verdensteater" rettet opp og Erling Krogh (12.09.1888-28.10.1968) er nå oppført som solist. Ved siden av regien stod Rasmus Breistein for produksjonen og skrev filmmanuset som efter Kristofer Nagel Jansons (05.05.1841-17.11.1917) fortelling "Marit Skjølte" (1868). Filmteamet bestod fortsatt av fotograf Gunnar Nilsen-Vig og Ola Cornelius () stod for dekorasjonene. Utendørsscenene ble tatt i Aga og Loftshus i Ullensvang og ved gården Tokheim i Odda. Tegnesalen i Thunes mekaniske verksted på Skøyen i Oslo ble brukt som Atelier. Filmen var, som nevnt over, basert på Kristofer Nagel Jansons fortelling "Marit Skjølte" (1868) og også her har Rasmus Breistein tatt sine friheter i forhold til fortellingen. I følge Anne Marit Myrstad skal han ha strøket en del av teksten for dermed å forenkle dramaets kompleksistet, men også for å forenkle noe av dens motivering. I fortellingen "Marit Skjølte" (1868) fremstilles "Marit Skjølte" som en bitter, stolt menneske som lar sin koldhet gå utover mannen og barna hennes. Kristofer Nagel Janson beskriver henne en sterk og dominant kvinne som er uforstandig i sine handlinger. Endringen i hennes sinn skjer først efter at hun har latt sin aggresjon få både verbalt og fysisk utløp overfor "Kari Bjørve" som uvitende har kommet til gården Skjølte for å be om mat til sin sultende mann. Hos Rasmus Breistein blir derimot "Marit Skjølte", i følge Anne Marit Myrstad, et mer tydelig offer og i motsetning til fortellingen så har han dempet rollefigurens styrke og innflytelse. I forhold til fortellingens tittel er det her interessant å legge merke til at Rasmus Breistein her velger å bruke tittelen til et av norsk kunsthistories mest kjente malerier, malt i samarbeid av malerne Adolph Tidemand (14.08.1814-08.08.1876) og Hans Gude (13.03.1825-17.08.1903) i 1848. I følge Anne Marit Myrstad skal bruken av maleriets tittel ha gitt Rasmus Breistein mulighet for å fornye sine foredrag og skal i forbindelse med med filmfremvisningen av sin film også holdt foredrag om de to malerne. Medvirkende i filmen var Aase Bye () i rollen som "Marit Skjølte som ung", Gunhild Schytte-Jacobsen () spilte "Marit Skjølte som gammel", Henry Gleditsch () medvirket som "Anders Bjåland som ung", Alfred Maurstad () spilte "Vigleik, Marits sønn", Annik Saxegaard () medvirket i rollen som "Eli, Marits datter", Oscar Larsen () i rollen som "Anders Bjåland som gammel", Martin Fiksen () spilte "Bård, Anders Bjålands sønn", Dagmar Myhrvold () som "Kari Bjørve", Vilhelm Lund () i rollen som "Tore Skjølte", Henny Skjønberg () medvirket som "Tores mor", Gustav Berg-Jæger () spilte "Presten", Edel Johansen () som "Fremmed i skrivergården", Emma Juel () i rollen som "Sorenskriverkona", Ole Leikvang () spilte "Husmannen", Rasmus Rasmussen () som "Sorenskriveren" og Ernst Sem-Johansen () spilte en "Fremmed i skrivergården". Filmen omfatter et langt tidsrom, fra ungdom til alderdom, og handler om foreldrene til "Marit Skjølte" som skal emigrere til USA, men hun selv blir i gjen da hun ikke vil forlate sin kjæreste "Anders Bjåland". Men han er borte noen år og da han kommer hjem gifter han seg med "Kari Bjøve". Mange år efter er "Marit Skjølte" enke på bygdens rikeste gård, mens "Anders Bjåland" er enkemann på en fattig husmanssplass. Men deres barn finner hverandre og dermed kan muren mellom "Marit Skjølte" og "Anders Bjåland" brytes ned og til tross for ensomheten blir de lykkelige i sin livs aften. Som i filmen "Fante-Anne" (1920) er det også i "Brudeferden i Hardanger" (1926) tydelig at Rasmus Breistein vil fremheve bygdefolket ved å spille inn flere scener hvor folket er bunadskledde. Det gjelder spesielt i de scenene om dans på vollen og brylluppet. Den sistnevnte scenen varer, i følge Anne Marit Myrstads artikkel, omkring 18 minutter, noe som er langt i forhold til filmens totale spilletid på 72 minutter. Denne scenen er en ren bunadsparade som tydelig har vært viktig for ham å fremheve. I følge Anne Marit Myrstad var presseomtalen av "Brudeferden i Hardanger" (1926) mer blandet enn av "Fante-Anne" (1920). Men både "Morgenbladet" og "Aftenposten skal ha positive til filmen. I "Aftenposten" morgen onsdag 29.12.1926 skrev "Sm" bl.a. om filmen: "Svenskene faar slaa os, til vi lærer at slaa dem, kun staa som motto over Rasmus Breisteins arbeide for norsk film. "Brudefærden i Hardanger" er hans tredje - og beste - film. Og Breistein gir ikke op." Men i forhold til manuskriptet har journalisten visse invendinger: "Man kan gjøre invendinger mot "Brudefærden". Manuskriptet burde vel ha været utarbeidet saaledes, at den unge Marit og den unge Anders blev hovedpersonene hele stkket igjennem. Rollelisten har nu for mange store roller. Vi er ikke kommet saa langt herhjemme, at vi paa et bret kan mønstre 15 filmskuespillere i krævende roller, naar der samtidig filmes paa Vestlandet, i Oslofjorden og paa høifjeldet i skuespillernes korteferietid. Tross sine invendinger så fremhever journalisten naturscenene i filmen: "Men handlingen blir ogsaa let utflytende ved, at der snart er tale om f. eks. den unge Marit i en skuespilleindes skikkelse, snart om den gamle Marit, spillet av en ganske anden skuespillerinde. Trods alt ser man filmen med glæde. Kanske først og fremst fordi filmen gir os naturbilleder vakrere end i nogen anden norsk film jeg har set. Man glæder sig over naturperlene (? utydelig tekst, red anm) og over, at filmen har foreviget det kulturhistoriske værdifulde billede, som en brudefærd i Hardanger er." Det er tydelig at journalisten setter stor pris på naturscene da han anbefaler myndigheten om: "Avdelinger som viser selve brudefærden i denne film, bør vurderelike i Riksarkivets endnu saa altfor spinkle avdeling for film." Journalisten avslutter sin artikkel med at: "Brudefærden i Hardanger" er en av de norske filmene, som styrker tiliden til en norsk filmindustri. Mæisommelig er vi kommer saavidt, at vi har faat aktelse for norsk film. La os faa lov til at beholde denne selvaktelse! Censuren vilde øve en av sin særdeles faa velgjerninger, hvis den brutaldt nektet enhver norsk film, som nedbrøt respekten for vor hjemlige filmproduksjon." I følge Anne Marit Myrstad var "Morgenbladet" opptatt av å fremheve Rasmus Breistein som en ener i forhold til å skildre den norske landsbygden. Journalisten har en tydelig holdning til nasjonale filmer og skriver i "Morgenbladet" onsdag 29.12.1926, i Anne Marit Myrstad ortografi: "Det er spekulert mer enn nok i all slags nasjonalisme. Hvem som helst kan få lov til å lage cirkus og tøv, men man skal ikke misbruke folks nasjonale stemninger." Men i forhold til Rasmus Breisteins film så påpeker også anmelderen at han er en "jevn og troverdig skildrer", samt "en mann, som kjenner norsk folkeliv og har respekt for sitt stoff." "Arbeiderbladet" gir filmen torsdag 30.12.1926 god omtale med visse kritiske bemerkninger. Onsdag 29.12.1926 skriver anmelderen "A. F" en kritisk artikkel på førstesiden av avisen "17de Mai". I følge Anne Marit Myrstad skrev signaturen "A. F": "Det er mykje godt i Brudefærden i Hardanger, der er ein god film, ein av dei folk vil ha glede av aa sjaa. Men det var ikkje det store og avgjerande gjenombrotet for norsk film, og det vi no venta av Breistein etter dei store vonene han vekte med Fanta-Anne." I følge anmelderen var det de innledende scenen som holdt mål og som gav tro på at Rasmus Breistein ville innfri forventningene: "Denne filmen byrjar betre enn nokon annan norsk film har gjort. Det er nokre bilete av hardingar som fer fraa heimbygda, dei skal til Amerika." ------------- "Denne byrjinga er so god at ho lovar ikkje berre "Den store norske film i aar", ho lovar ein norsk film som endeleg staar fullt paa høgd med dei beste svense. Men denne lovnaden held ikkje filmen sidan." Anmelderen avslutter med en forventning til Rasmus Breisteins neste film ved å skrve: "So ventar vi at Rasmus Breistein næste gong lagar den filmen som det beste her gjev oss ret til aa vente av han." KRISTINE VALDRESDATTER Rasmus Breisteins siste stumfilm var "Kristine Valdresdatter" (1930) med premiere onsdag 26.12.1930 på "Cirkus Verdensteater", samtidig som den hadde premiere i Bergen, Trondhjem og Stavanger, og hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2685 meter.Ved siden av regien stod Rasmus Breistein for produksjonen, var produksjonsleder og skrev filmmanuset som var efter Hans Andersen Foss (25.11.1851-09.07.1929) fortelling "Kristine: En fortælling fra Valdres" (1886). Dette er stumfilm med musikk på lydspor. Medvirkende i filmen var Aase Bye (04.06.1904-10.07.1991) i rollen som "Kristine", Rasmus Rasmussen (04.11.1862-17.07.1932) spilte "Erik Solbjør, lensmannen", Tore Foss (21.02.1901-06.08.1968) medvirket som "Harald Bergli", Sigurd Eldegard (10.07.1866-30.01.1950) i rollen som "Peder Bergli", Hjalmar Fries (16.04.1891-14.12.1973) medvirket i rollen som "Lord Wakefield", Signe Johansen (??-??) spilte "Kristine som barn", Per Haldor (??-??) som "Harald som barn", Emma Juel (??.1878-??.1973) medvirket som "Kona til Erik", Peter Leirah (??-??) spilte "Presten", Tora Leirah (19.07.1890-??) i rollen som "Prestekona", Ole Leikvang (03.02.1870-13.05.1964) spilte "Skolemesteren", Carl Hagerup Aspevold (??-??) som "Ola Vik, kjentmann", Signe Ramberg (??-??) i rollen som "Kari Fjelstugu", Helga Balle Lund (??-??) medvirket som "Anne budeie", Kristian Aamodt (??-??) i rollen som "Anton Møller, lensmann", Ørnulf Øiseth (??-??) som "Tolleif, en bondegutt" og Mildred Mehle (Folkestad) (24.08.1904-??1987) spilte "En bondejente". I motsetning til tidligere filminnspillinger så fikk ikke denne filmproduksjonen noen oppmerksomhet i pressen og i følge Anne Marit Myrstad kan det skyldes at filminnspillinger ikke lenger var noen nyhet, samt at dette var en stumfilm i en tid hvor lydfilmen var den store nyheten. En av de få avisene som skal ha skrevet om filmproduksjonen var "Valdres" som den 24.07.1930 gjør et kort intervju med Rasmus Breistein. Innspillingsarbeidet var kommet til slutten av juli 1930, men pga dårlig vær var de kommet efter tidsskjema. Han håpet da at de skulle bli ferdig med opptakene til søndag 05.08.1930 eller mandag 06.08.1930. Han må ha klart dette målet for i et entervju i "Valdres" tirdag 28.08.1930 takker han bygdefolket for et godt samarbeid: "eg vil gjerne faa lov aa segja mi beste takk til alle som var so hjelpsame og gjestfrie baade mot meg og skodespelarane under innspillingi av filmen Kristine Valdresdatter." Filmen handler om "Anne" som får barn efter at lord Wakefield har vært på det årlige fiskebesøket. Fortvilet efterlater hun barnet på trappen til lordens norske vert, lensmann Erik Solbjør" før hun så druker seg. Barnet blir døpt "Krisitne" og som ung blir hun forelsket i "Harald", men pga. hans drikking blir det et brudd mellom de to. Mens "Harald" drar rundt med sin fele, får "Kristine" sin stemme utdannet i England, en utdannelse som lorden betaler. Under et besøk i Norge blir lorden dødssyk og han forteller da "Kristin" og "Harald" at hun er hans barn og at han vil at "Harald" skal gifte seg med henne som skal arve ham. I forhold til tema og fortellerstil minner "Kristine Valdresdatter" (1930) om hans to andre filmer "Fante-Anne" (1920) pg "Brudeferden i Hardanger" (1926). Felles to disse tre filmene er at vi heter møter den sterke kvinnes møte med med kjærligheten. "Kristine Valdresdatter" (1930) var den siste stumfilmen som ble produsert i Norge. I følge Anne Marit Myrstad representerte ikke denne filmen noen endring for filmproduksjonen på 1920-tallet. Filmteamet bestod fortsatt av en stab på bare to til tre medarbeidere. I "Aftenposten" aften torsdag 04.12.1930 ble Rasmus Breistein intervjuet av avisen: "- Er den god? spør vi Breistein. - Jeg vil ingenting si, svarer han lurt. Derimot kan jeg godt fortelle at i de 5 ukene vi arbeidet med filmen oppe i Vang i Valdres i sommer, hadde vi bare 4-5 solskinnsdager som det virkelig gikk an å arbeide ute i. Resulatet var da også at mange av eksteriørscenene måtte vi bygge om til innendørsscener. Vi bygget et atelier hvor vi altså arbeidet det meste av tiden. Men vi har fått med nogen aldeles nydelige naturscenerier, fotografen Nielsen-Vig har været overmåde flink. Desuten er der interilrer fra Fossheim gård. Kommunenes filmcentral har været så elskverdig å stille sitt labotaratorium til vår rådighet." Mottakelsen av "Kristine Valdresdatter" (1930) var fra kritikernes side mer lunken enn noen av hans tidligere filmer. I følge Anne Marit Myrstad var det ingen av filmtidsskriftene som ga selvstendige anmeldelser av filmen. Det var bare i "Norsk Filmblad" som omtalte filmen i form av presseklipp fra avisene. "Arbeidetbladet" mente i sin anmeldelse tordag 27.12.1930 at filmen var "kommet i skade for å overdrive optagelsen av disse naturscenerier." Også "Den 17de Mai" var lunken i sin anmeldelse. De skrev bl.a. tordag 27.12.1930 at: "Filmen skil seg i emneval lite fraa dei hine norske bonderomatikk-filmane vaare." Samt at "hendingstraaden er tunn og lang." Det er tydelig at avisen "Den 17de Mai" må ha vært skuffet over Rasmus Breisteins utvikling som filmregissør da avisens, i følge Anne Marit Myrstad, "forventninger om et gjennombrudd for norsk film med Breistein ved roret var åpenbart ikke innfridd." "Morgenbladet" var, i motsetning til sin postive kritikk av "Brudeferden i Hardanger" (1926), kritisk til denne filmen. Signaturen "A-S" skrev torsdag 27.12.1930 at: "Det er uforstaaelig, at man endnu driver paa med indspilling av slike flate og flaue historier." Men selv om filmen fikk en heller dårlig mottakelse av filmkritikerne så ble filmen en publikumssuksess og i følge statistikken fra "Norsk Filmblad" nr 1, 1932, fortalte, i følge Anne Marit Myrstad, at: "Av de 10 største innspillinger i 1931 står merkelig nok en stumfilm som nummer en. en norsk stumfilm. Spør så om ikke vårt publikum gjerne vil se norsk film." KARRIEREN EFTER 1930 I følge "Wikipedia" regnes Rasmus Breistein som stumfilmepokens betydeligste filmskaper. Men han var også blant de norske regisørene som klarte overgangen til lydfilmen. I perioden 1932 - 1952 regisserte han ni filmer, bl.a. Ungen (1932) og Trysil-Knut (1942). I forbindelse med Rasmus Breisteins 70 års dag skrev "Sven" i "Aftenposten" aften tirsdag 15.11.1960: "Rasmus Breistein dobbeltjubilerer med to filmer. 70 år siden han så dagens lys, og 40 år siden han produserte sin første film. For mange, mange mennesker i dette land er Rasmus Breistein og film mer eller mindre synonyme begreper. Imorgen fyller felespilleren, scenekunstneren, filmfotografen, regissøren og produsentene Rasmus Breistein 70 - og det er det ingen som tror når de ser ham." I "Aftenposten" aften lørdag 18.10.1930 skrev Walter Fürst artikkelen "Norsk film på skilleveien. Vi må få kontigentsystem." I sin kortfattede oppsummering om norsk film i perioden 1907 - 1930 skriver han følgende om perioden efter 1920 at det var mange nye som ville prøve seg som filmprodusenter, men de sluttet efter kort tid. Det var bare Rasmus Breistein som holdt ut. Han stod både for den finansielle og kunstneriske ledelse av sine filmer, samt at han også reiste på turné med filmene både i Norge og Nordamerika. I en nekrolog i "Aftenposten" tirsdag 19.10.1976: "Filmmannen Rasmus Breistein er død, nær 86 år gammel. Med ham er en av de virkelige pionérer og sentrale skikkelser innen norsk film gått bort." Videre står det i nekrologen at: "Det var jo i folkelivet Breistein fant sitt stoff og sin form. Han ble den folkelige nasjonalromantiker i vår filmverden, noe som sprang naturlig ut fra hans bakgrunn i nynorsk kulturmiljø. Men han var også en meget dyktig filmfagmann med erfaring som musiker, skuespiller og fotograf ved siden av arbeidet som regisissør og produsent. Kombinasjonene av teknisk kunnen og kjærlighet til folkelivet resulterte i forestillinger som nådde et bredt publikum, og han skal ha vært en av de få som klarte å tjene penger på norsk film." .