SOVJETUNIONENS HISTORIE 1917 - 1936

INNLEDNING
Denne preioden var preget av en fanatisk uforsonlighet mellom de stridene parter hvor vold, ødeleggelser og stor nød var hverdagskost for befolkningen. Det er beregnet at verdenskrigen, borgekrigene, sult, kulde og epidemiske sykdommer kan ha kostet 12 500 000 menneskeliv i Russland i perioden 1914-1920, og trolig krevde kriseårene efter Oktoberrevolusjonen alene omkring 8 000 000 russiske ofre. Både vanlige folk og myndigheter måtte kjempe desperat for å få dekket de mest elementære behov. Under borgerkrigen var viktige deler av industriproduksjonen gått nesten helt i stå. Produksjonen av forbruksvarer lå i 1920 på femteparten av nivået i 1912. I de hardeste årene var avlingene så små at de ikke engeng dekket bøndenes eget behov. Av hensyn til bybefolkningen og hæren så myndighetene likevel ingen annen utvei enn å tvangsinndrive korn fra de russiske bøndene.

Denne uavbrutte katastrofetilstanden rev over mange familebånd og brøt ned normale samfunnsmessige adferdsmønstre. Mer enn 7 000 000 hjemløse barn og ungdom forsøkte å skaffe seg midler til å opprettholde livet ved tigging, overfall, drap og plyndring i de utpinte russiske byene. Befolkningskatastrofen endet hele landets sosiale struktur , tsartidens aristokrati gikk fullstendig til grunne, den høyre middelsrand ble sterkt desimert og selv arbeiderklassen kom sterkt svekket ut av borgerkrigsårene.

Efter Vladimir Iljitsj Lenin død oppstod det en arvefølgekrig hvor Josef Stalin kom seirende ut av maktkampen og ble til slutt eneherskende. Under den stalinistiske revolusjonen forgikk det store utrenskninger hvor Stalin gjorde opp med sine gamle motstandere i kommunistpartiet og en rekke fremtedende "bolsjeviker" ble stilt for retten og dømt til døden for fritt oppdiktede forbrytelser. Tross de absurde anklagene avla de siktede full eller delvis tilståelser og årsaken til tilståelsen var at de tiltalte ble utsatt for tortur og trusler mot deres barn og ektefeller. Josef Stalin påvirket tydelig Sovjetunionens utvikling under sin regjeringstid og de dyptgående politisk-økonomiske endringene omkring 1930 fikk enorm betydning for landets videre utvikling.

FEBRUARREVOLUSJONEN (MARSREVOLUSJONEN)
Februarrevolusjonen (Февральская революция) var, i følge "Wikipedia", begynnelsen på Den russiske revolusjon. Den brøt ut 23.02.1917, dvs den 08.03.1917 i følge den gregorianske kalender, og resulterte i at tsar Nikolaj II gikk av. Denne revolusjonen er ofte feilaktig blitt omtalt som ublodig, noe som ikke stemmer da adskillige mennesker ble drept, dels under de innledende oppløpende, dels under kampene som oppstod i den forvirrende perioden som selve maktskiftet førte med seg. I følge "Wikipedia"  ble protestene i begynnelsen av februar 1917 voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør og da soldater, som var satt inn i den russiske hovedstaden Petrograd sluttet seg til protestantene, utviklet det hele seg til revolusjon. Også nye soldater som ble satt inn mot demonstrantene skal, i følge "WIkipedia" ha skiftet side da de ikke elnger støttet landets styre

I basene til den baltiske flåten, i Kronstadt, Reval og Hensingfors fant det sted mytterier og på mange fartøyer ble alle offiserene drept. Den russiske flåten skal ha tapt ti prosent av befalskorpset i revolusjonens første tid. Som i 1905 spilte også matrosene i 1917 en viktig rolle og det var først og fremst de som gjorde at "sovjetet" kunne opptre med en viss autoritet. Marinegastene var revolusjonens lydige tjenere og derfor kunne den som dikterte beslutningene i "sovjetet" også sette makt bak ordene. Man må her huske på at mannskapene i flåten ble enten rekruttert fra eller hadde regelsmessig med verftsarbeiderene, en av Russlands største og mest bevisste industriarbeidergrupper. Prosenten av lesekyndige var mye høyere blant de nøye utvalgte matrosene enn blant soldatene i arméen. Isoleringen på fartøyene og virksomheten under ktrigen gjorde det mulig for de overbeviste å gå inn for en hard revolusjonær skolering og indoktrinering av de ubesluttsomme.

TSAREN BLIR STYRTET
I slutten av februar 1917 ble samme dag dannet to organer som kom til å bli de polene som det kommende års hendelser i Russland skulle dreie seg om. Den ene var "dumaens" såkalte permanente utvalg og utvalget var det førtste tegn på at den borgelige majoritet i "dumanen" nå hadde innledet maktovertagelsen. Det andre organet var "Petrograds sovjet", arbedierråd, som efter mønster fra 1905 var tiltenkt en ledende rolle i utviklingen blant massene. Det skulle dessuten erstatt den lokale administrasjonen og senere bledet dannet "sovjeter" i de fleste steder, også på landet og ved de militære avdelinger. De ble en slags folkelige, lokale parlamenter, der aristokrater, offiserer og andre var utelukket gjennom valgprosedyren. Av de sosialistiske retningene var de sosialrevolusjonære best representert i "sovjetene". Men det fantes unntak, bl.a. i Petrograd der "mensjevikene" var sterkest, men også "bolsjevikene" og "trudovikene" var godt representert. 

Den 11.03.1917 sendte presidenten i "dumaen" følgende telegram til tsar Nikolai II: 

"Transport,- og drivstoffsituasjonen håpløs. Anarki i hovedstaden. Regjeringen lammet. Den allmenne misnøye stiger. Oppløp og skuddløsning i gatene."

Noen dager senere abdiserte tsar Nikolai II til fordel for sin bror Mikhail, som imidlertid avslo å påta seg oppgaven. (Bilde til venstre av tsar Nikolai II ble tatt 16.10.1917).
 

ALEKSANDR KERENSKIJS REGJERING
Ansvaret for styringen av landet ble nå overtatt av det permanentet utvalget, som ble omdannet til en "provisorisk regjering" under ledelse av den liberale fyrst Georgij Lvov (Georgij Jevgenjevitj Lvov) (02.11.1861-07.03.1925) (bilde til høyre). "Sovjetene" anerkjente regjeringen, men ville ikke påta seg noen del av forpliktelsene en regjering hadde. Som justisminister i den nye regjeringen ble Aleksandr Kerenskij (Александр Фёдорович Керенский) (22.04.1881-11.06.1970) (bilde til venstre) valgt, en mann med fortid som sosialist, "trudovik" og senere sosialrevolusjonær. Aleksandr Kerenskij ble, som tidligere nevnt, utnevnt til justisminister, men i følge "Wikipedia" skal han så ha blitt utenvnt som krigsminister. 08.07.1917skal han ha overtatt ledelsen av den midlertidige regjeringen efter Georgij Lvov. Denne makten beholdt han en kort tid da bolsjevikene overtok makten overtok makten allerede i oktober samme år. Det skal her nevnes at Aleksandr Kerenskij efter oktoberrevolusjonen den 14.10.1917 klarte å flykte fra sitt skjulested i St. Petersburg til Nord-Russland, for så å komme seg over til Finland og videre til England. På et senere tidspunkt bosatte han seg i Frankrike og her drev han med propaganda mot det kommunistiske styret i Russland. På slutten av sitt liv var han bosatt i USA.

Den borgelige opposisjonen hadde nå fått sin chanse til å påvirke utviklingen i Russland, og den innledet sin virksomhet med allment amnesti for politiske fanger og flyktninger. Videre kom de med løfter om autonomi eller utvidet lokalt selvstyre for nasjonale minoriteter og med visse sosiale reformer. En rekke viktige beslutninger om landets statsreform skulle avgjøres av en konstituerende forsamling som ville bli valgt senere. Nyheten om omveltningen ble mottatt med alminnelig tilfredshet av russiske over- og middelklasse, men også flere steder i utlandet ble nyheten positivt tatt imot, noe som bl.a. skyldtes at tsarstyret hadde hatt få sympatisører. Tsarfamilien skjebne var nå at de ble holdt i fengslig farvaring, først i Tsarkoje Selo fra 15.03.1917, ble i august samme år flyttet til Tobolsk i sibir som lå ca 2 000 km nordøst for Moskva og efter åtte måneder der ble de ført til Jekateringburg (Sverdlovsk) i Ural. Noen måneder senere, natten mellom 16.07.1917 og 17.07.1917 ble hele familien skutt. 

DE YRKESREVOLUSJONÆRE VENDER HJEM
Tiden efter maktskiftet var preget av forvirring og den provisoriske regjeringen gjorde det de kunne for å få samfunnsmaskineriet i gang igjen. (Bildene til venstre og høyre viser Aleksandr Kerenskijs provosoriske regjering) Men en ting er å fatte beslutninger på sentralt hold, noe annet er å få den tilsiktede effekten på det lokale plan og på bygdene hadde "sovjetene" bedre kontroll en regjeringen. På den tiden hadde flere av de politske gruppene forskjellie oppfatninger i forhold til revolusjonen da noen borgelig radikale betraktet den som avsluttet, mens andre ville gå videre på den vesteuropeiske borgelige radikalismens vei, med sosiale og økonomiske reformer. I forhold til "Petrograd-sovjetet" opprettholdt regjeringen en nær og komplisert forbindelse, ofte med Aleksandr Kerenskij som mellommann. Man må huske på at rådsrepresentantene tilhørte forskjellige politiske retninger, med vidt forskjellige oppfatninger i de ulike spørsmål, noe som ikke bidro å gjøre situasjonen klarere. Den politiske bredden bestod av "trudoviker", "sosialrevolusjonære", "mensjeviker" og "bolsjeviker" som alle hadde sin mening om revolusjonens tilstand og mål, om fremtidens statsform og økonomisk system og om den pågående verdenskrigen. Av disse gruppene var det "bolsjevikene" som kjempet heftigst for sin politisk oppfattining og deres synspunkter formet seg som en heftig kritikk av det rådende system, med dets deling av makten mellom den borgelige kapitalismens regjering og proletariatets"sovjeter". 

I april 1917 kom Vladimir Iljitsj Lenin tilbake fra sin landflyktighet i Sveits efter først å ha reist gjennom Tyskland sammen med en trettitalls andre revolusjonære, og da ikke i en plombert jernbanevogn slik det tidligere er blitt hevdet. Vladimir Iljitsj Lenins hjemkomst betydde at den "bolsjevikiske" kritikk mot situasjonen ble systematisert. I sine berømte "aprilteser", offentliggjort i i partiorganet "Pravda" , krevde han blant annet propogande og motstand mot "den imperialistiske røverkrigen", fortsettelse av revolusjonen, kamp mot den provisoriske regjering gjennom opplysning om dens rette småborgelige karakter, dannelse av en republikk som var grunnlagt på "sovjetene", nasjonalisering av jorden og bankvesenet og at all makt skulle overlates til "sovjetene". 

Vladimir Iljitsj Lenins ankomst og partiets resolutte opptreden førte til at medlemstallet ble fordoblet på en måned og senere tredoblet frem til juli 1917, da det omfattet 270 000 personer. Blant de som sluttet seg til partiet var den tidligere "mensjeviken" Leo Troskij som hadde vendt tilbake fra sitt eksil i Canada i mai 1917. På denne tiden steg den revolusjonære bølgen, og da særlig i Petrograd hvor de borgelige radikale partiene, som bar oppe den provisoriske regjeringen, gikk tilbake under kommunevalget. Halvparten av stemmene gikk til de moderate sosialistene, men også "bolsjevikene" gikk frem ved dette valget. Utviklingen førte til regjeringsdannelse i mai 1917 hvor Aleksandr Kerenskij ble forsvarminister. Ved siden av det borgelige "kadettpartiet" var regjeringen dominert av "mensjevikene" og "sosialrevolusjonære".

VERDENSKRIGENS SISTE FASE
Russlands vestlige forbundsfeller, som på den tiden slet under verdenskrigen, krevde at russerne skulle innfri sitt løfte om en offensiv, et løfte som var gitt på en konferanse i Petrograd kort tid før revolusjonen. I løpet av april 1917 ble det kjent at den provisoriske regjeringen ikke ville svikte sine forpliktelser og i begynnelsen av juni 1917 gikk arméen, som var under kommando av kosakkgeneral Lavr Georgievitsj Kornilov ( Лавр Георгиевич Корнилов) (18.08.1870-13.04.1918) til angrep. I innledningsfasen hadde de militære styrker en stor fremgang, men det tok ikke lang tid før det snudde. Årsaken var bl.a. at noen av troppene deltok under protest, det forekom endeløse debatter om krigens meningsløshet, visse avdelinger nektet å gå i kamp og andre avdelinger ble oppløst da soldatene dessertete kollektivt. Dette gav tyskerne tid og anledning til å forsterke og stabilisere den vikende og vaklende østerriske front og ved et dyktig utført motangrep ble den russiske angrepslysten knekket for godt. Dette førte til en retrett som raskt gikk over til uorganisert flukt og troppene var da så demoraliserte at de plymdret de russiske tettstedene og byene de drog igjennom under det stadig mer kaotiske tilbaketoget. 

Nyheten om sammenbruddet ved fronten forvandlet spenningen som var i Petrograd over til en alvorlig krise. Den allrusiske sovjetkongressen hadde trådt sammen, og selv om "bolsjevikene" bare representerte en sjettedel av representantene, ble de støttet av de raskt voksende tilhengerskarer på gatene utenfor møtelokalene. Lenin hadde åpent erklært at hans parti var rede til å overta ansvaret for styringen av landet, noe som ble møtt med hånlige kommentarer fra de andre sosialistpartiers side, men uttalelesen førte også tilat både han og hans parti fill skylden for de nært forestående hendelsene i Petrograd.

AFFÆREN MED GENERAL LAVR GEORGIEVITSJ KORNILOV
I de første dagene i juni 1917 brøt det ut omfattende demonstrasjoner og dette til tross for "bolsjevikenes" anstrengelser for å opprettholde ro og orden. Det var arbeiderbefolkningen i hovedstaden, med innslag av væpnede enheter fra bl.a. "Kronstadt-basen", som innledet en regulær beleiring av sovjetkongressens møtelokale i Taurid-palasset. En samstemmig appell om hjelp fra regjeringen og "Petrograd-sovjetet" ble efterkommet av noen militæravdelinger utenfor forsvarsdistriktet i hovedstaden, og snart ble demonstrantene spredt av noen skvadroner kosakker. Mens dette hendte kom nyheten om katastrofen ved fronten, og motbevegelsen fra høyre øynet nå chansen og anklaget "bolsjevikene" for å stå bak både urolighetene i hovedstaden og sammenbruddet på slagmarken. De publiserte dokumenter som avslørte Vladimir Iljitsj Lenins samkvem med tyskerne, beviser som gjengav det som virkelig hendte, men med oppdiktede innslag. Partihovedkvarteret og "Pravda-redaksjonen" ble rasert, noen av "bolsjevikene" ble arrestert, og andre, med partilederen i spissen, gikk under jorden. Lenin opphold seg først like utenfor Petrograd og senere reiste han til Finland. 

Urolighetene i juli 1917 utløste to viktige forandringer i russisk politikk. En regjeringsomdannelse førte til at Aleksandr Kerenskij også overtok stillingen som forsvarsminister og et av den "nye" regjeringens første tiltak var å utpeke general Lavr Georgievitsj Kornilov til ny øverstkommanderende. For å påta seg oppgaven satte Lavr Georgievitsj Kornilov bl.a. som betingelse at regjeringen ikke skulle blande seg opp i hans disposisjoner. Derefter prøvde han omgående å utbre de prinsipper for gjenopprettelse av disiplinen som han hadde praktisert ved fronten. Disse prinsippene ville medført forbud, med trussel om dødsstraff, mot rvolusjonær propoganda, noe som ble oppfattet som et planlagt og avgjørende slag mot mye av det revolusjonen stod for. Under et besøk i Petrograd opptrådte han bestemt og utfordrende, og da hans egne lojale tropper ble omdirrigert til steder i nærheten av byen, begynte det på flere hold å snakke om at den russiske revolusjonen syntes å ha nådd sitt "bonapartistisk"  stadium. 

Den nye politiske situasjonen førte til at offiserene i arméen ikke var sene med å gripe den anledningen som bød seg, og sabotasje, rene uhell og motgangen ved fronten, ble tilskrevet "bolsjevikenes"  oppløsende virksomhet eller direkte aksjoner fra deres side. De tiltak Lavr Georgievitsj Kornilov hadde foreslått, ble støttet av et økende antall offiserer, og kravende om mer vidtgående inngrep vokste i styrke. Aleksandr Kerenskij kom nå i klemme mellom de radikale kravene fra revolusjonsledelsen i Petrograd og den stadig økende reaksjonære holdningen i arméen. Selve krisen ble utløst i former som fortsatt ikke er helt klarlagt. I følge historikere må Aleksandr Kerenskij ha vært klar over at han stod overfor et ultimatum som ville pålegge makten i Lavr Georgievitsj Kornilovs hender, og tillot at noen arbeidere i Petrograd fikk utlevert våpen. Aleksandr Kerenskij valgte da å avskjedige genreralen, som imidlertid lot troppene masjere mot hovedstaden, noe som førte til at han ble anklaget for mytteri og satt i fengsel. General Lavr Georgievitsj Kornilov hevdet på sin side at troppene var blitt tilkalt efter krav fra Aleksandr Kerenskij selv. Statsministren skal dermed ha drevet med dobbeltspill for å kvitte seg med generalen som truet med å bli for mektig for ham. 

Problemet som nå oppstod var at troppebevegelsen gikk i stå og hendelsen resulterte i det endelige sammenbrudd for armeens moral. For de brede lag fremstod offiserskorpset som revolusjonenes fiender og Lavr Georgievitsj Kornilovs reformsforslag representerte det siste forsøk på definitivt å få bukt med "bolsjevikisk" og annen undergravende virksomhet. Resultatet var det rene anarki flere steder i Russland, offiserer ble henrettet uten lov og dom og godseiere ble myrdet av sin underordnede, som delte jorden mellom seg. Den provisoriske regjeringen hadde i realiteten opphørt å fungere og den makten som nå kunne utøves, lå i Aleksandr Kerenskijs hender, og dermed ble han alene ansvarlig for det som hendte. Blant de egenmektige beslutningene han tok i denne tiden, var å proklamere Russland som republikk. Om denne situasjonen har jeg funnet en kort video på YouTube som kan være av interesse.

KRISER I RUSSLAND
Nedgangen i jordbruket og industrien forsatte i disse tider og mangelen på brensel og forvirringen innen transportvesenet var to faktorer som virket gjesidig forsterkende på hverandre. Råvaremangelen førte til nedleggelser av tekstilfabrikker, og da det samme skjedde ved de store møllene, ble krisen akutt. Da de nye jordbruksreformene, som ble vedtatt i mai 1917, ikke kom igang som ventet, tok det sultrammede bygdeproletariatet tok da saken i egne hender og det resulterte at voldshandlinger mot storgodseiere, plyndring og nedbrenning av herregårder ble en vanlig foreteelse. Efter hvert som månedene gikk, ble innslagene av vold og tvang stadig mer merkbare og i juli 1917 gav Kerenskij-regjeringen beskjed om at jordreformen skulle gis en helt ny basis, me det ledende prinsipp at jorden skulle tilhøre dem som arbeidet på den. Men selv ikke dette kunne stoppe utviklingen i retning av fullt anarki.

Anarkiet i Russland fikk direkte politiske virkninger, ikke bare på den provisoriske regjeringens muligheter for å styre landet, men det innvirket også på de forskjellige sosialistiske partiene. Forvirringen på landsbygden rammet særlig det største partiet, "de sosialrevolusjonære", som hadde fått mest støtte av jordbruksbefolkningen. Partiet kom efter hvert til å bli slitt i stykker av de samme motsetninger som hadde oppstått ute på landet mellom de jordløse og de ulike typer eiendombesittere som nå eksisterte. "Mensjevikene" mistet støtte i takt med at den reformiske sosialismen under den provisoriske regjeringen slo feil. "Bolsjevikene" var det eneste partiet som vokste raskt i denne perioden. De hadde de mest populære slagordeneog fremstod som den retning som klarest hadde sett hva som burde skje og hvordan. Særlig fikk partiet støtte i Petrograd-området hvor den sene industrialiseringen av landet hadde ført til bygging av fabrikker med mange arbeidere, og dette forstod "bolsjevikene" å utnytte. Det var spesielt blant industriarbeiderne at partiet fikk deres støtte og med deres oppslutning hadde de nå den sterkeste innflytelsen i Petrograd- og Moskva-sovjetene. Denne innflytelsen var i sterk vekst i de mange armé- og flåte-sovjetene. Men det viktigste for partiet var at vestrefløyen blant de "sosialrevolusjonære", den som representerte det rene jordbruksproletariatet, hadde større samhørighet med "bolsjevikene" enn med resten av sitt eget parti når det gjaldt spørsmål om de umiddelbare politiske mål. Det var tydelig at Lenins ofte fremsatte tese om at i Russland var det nødvendig med samarbeid mellom bønder og arbeidere, syntes nå å bli bekreftet. 

Den politiske situasjonen var nå at det viste seg at den borgelige radikalismen hadde slått feil og deler av partiet som hadde båret den oppe, var heller tilbøyelige til å trekke mot høyre, til å ofre noen av de revolusjonære målene for å få orden i situasjonen ved hjelp av representanter for det gamle samfunnet. Men det var også de som tvilte på sine muligheter til å oppnå noe som helst. Men det som fremstod klart for alle, var at "bolsjevikenes" innflytelse var i rask vekst. 

Under den første allrussiske "sovjetkongress" i juni 1917 ble Josef Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Aleksandr Kerenskijs provisoriske regjering, men da Vladimir Iljitsj Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og stemplet enhver støtte til Aleksandr Kerenskijs som forrædersk, endret Josef Stalin sin støtte til regjeringen og støttet i stedet Vladimir Iljitsj Lenins linje. Josef Stalin forsvarte Vladimir Iljitsj Lenins tanker under "bolsjevikenes" store debatter i september og oktober 1917. Men han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av Oktoberrevolusjonen, da det snarere var Lev Trotskij, sjefen for "Petrograd-sovjetets militærkomite", som stod for det meste.

OKTOBER-REVOLUSJONEN
I oktober 1917 vendte Vladimir Iljitsj Lenin tilbake til Petrograd og på tre forskjellige plan kom nå utviklingen til å gå mot en kulminasjon. Det første var det ble besluttet å sammenkalle den annen sovjetkongress, for det annet ble det kunngjort og innledet til valget av den konstinuerende forsamling og for det tredje besluttet Vladimir Iljitsj Lenin at tiden nå var moden for "bolsjevikene" til å overta ansvaret for Russlands skjebne. Beslutningen om sovjetkongressen ble drevet igjennom av den "bolsjevikiske" majoriteten i "Petrograd-sovjetet" og grunnen var at "bolsjevikene" ville at maktovertagelsen helst skulle skje i "sovjetenes" navn. Det var en linje partiet hdde fulgt fra første stund og det planlagte kuppet skulle derfor finne sted når "sovjetkongressen" var kommet sammen. Men Vladimir Iljitsj Lenin hadde store vanskeligheter med å få partiledelsen med på å våge forsøket og oktober 1917 gikk med til intense forberedelser, rykter om hva som var i emning, spredte seg i den russiske hovedstaden. 

Tidligere var det blitt opprettet væpnede vernegrupper, "røde garder", og de militære forberedelsene innebar at de fikk en sentral ledelse, med Leo Trotskij, som nå var formann i "Petrograd-sovjetet", i spissen. I disse gruppene var det påfallende innslag av marinegaster og folk av finsk, etnisk og latvisk opprinnelse. De videre forberedelsene var at krysseren "Aurora" ble i siste øyeblikk ført hemmelig opp Neva og fortøyd utenfor "Vinterpalasset". Den var bemannet med pålitelige matroser fra den baltiske flåte.

I Petrograd ble kuppet utløst natt til den 25.10.1917 og aksjonen forløp temmelig smertefritt uten noen særlig innsats fra troppene. Vinterpalasset, der regjeringen oppholdt seg, ble stormet og regjeringsmedlemmene arrestert og Aleksandr Kerenskij klarte å flykte da han ikledde seg en uniformen til en Kronstadtmatros. Telegraf- og postkontorer bel besatt og i fleste steder rundt om i landet fikk maktovertagelsen samme relativt rolige forløp. Der det trengtes, hjalp innkalte "rødgardister" til med å sikre de nødvendige personalutskiftningene og beslutningene. 

Men dette kuppet ble ikke støttet opp av de andre sosialistiske retningene, tvert om ble situasjonen heftig kritisert da sovjetkongressen ble åpnet. Under debatten kom det store mengder med anklager mot "bosjevikene" for å forgrepet de  revolusjonære utvikling i egoistisk hensikt. Mens de debatterte inne under sovjetkongressen ble Vinterpalasset stormet og forslag da om kompromisser ble avvist av "bolsjevikene", og deres motstandere forlot dermed salen. Et par timer senere vedtok den reduserte sovjetkongressen en resulosjon, ført i pennen av Vladimir Iljitsj Lenin. Den innebar at "bolsjevikenes" slagord fra april 1917 om at "all makt til sovjetene" nå skulle bli revolusjonens bærende prinsipp. Efter dette fulgte det en debatt om jordbruksspørsmålet, og mot bare én stemme besluttet de gjenværende å avvikle all privat eiendomsrett til jorden. Den skulle uten vederlag bli folkets eiendom, til bruk for dem som arbeidet på den. Mineralfunn, skog og vannkraft ble nasjonalisert, og det samme skjedde med bankvesenet. Nå skulle de skape mønsterjordbruk der kollektivbruk uten ansatte skulle være den eneste gyldige modellen. Til vedtaket var det også knyttet et spesielt avsnitt som forskrev at makten over industriproduksjonen skulle legges i arbeidernes hender. Det ble også vedtatt en resolusjon som gikk ut på at alle land hadde rett til å bestemme over sin egen fremtid og om å gjøre slutt på krigen, et vedtak som skulle kringkastes over det nye mediet radioen.

Om kvelden på den nye revolusjonens første dag overtok de ledende "bolsjevikene" og noen "sosialrevolusjonære" regjeringsansvaret under navnet "Folkekommisærenes råd". Vladimir Iljitsj Lenin ble formann, Lev Trotskij utenriksminister og Josef Stalin kommissær for saker som angikk de mange nasjonalitetene i landet. en rekke inngrep, og flere av dem stod ikke det nye regimet for, ble satt i verk mot det gamle samfunnets representanter og institusjoner. Det som nå ble opprettet for å forsvare revolusjonen mot kontrarevolusjonære angrep var "proletariatets diktatur", en utvikling Vladimir Iljitsj Lenin hadde anbefalt siden århundreskiftet. Resultatet av dette var at motstandernes partier og aviser ble efterhvert forbudt, kirken mistet makt og innflytelse og dens eiendommer ble konfiksert. En bølge av overgrep mot de tidligere regimets representanter gikk over Russland. Det ble også på den tiden opprettet "Tjeka`en" dvs en (ekstraordinær kommisjon) som skulle påse at revolusjonen gikk videre og for å beskjempe kontrarevolusjon, sabotasje og spekulasjon. Det fantes de som senere mente at "Tjeka`en"  bare overtok efter "Okhrana`en". 

BOLSJEVIKENE OVERTAR REGJERINGSMAKTEN
På bakgrunn av den annen revolusjon ble den konstituerende nasjonalforsamling valgt og valget blir betegnet som Russlands eneste demokratiske i vesterlands betydning av ordet. Resultet av valget var av de 601 representantene fikk de "sosialrevolusjoære" et flertall med 338 representanter, mens "bolsjevikene" fikk bare 156 representanter, noe som tilsvarer omtrent en fjerdedel. Denne forsamlingens hovedoppgave var, som tidlgiere nevnt, å gi landet en ny forfatning. Det ble det imidlertid ikke noe av da det første møtet også ble det siste. Det eneste majoriteten rakk å uttale seg om var deres mistro til regimet og de nektet å godkjenne de tiltak som allerede var gjort, før de ble oppløst av "rødgardister". Det betød at sovjetorganisasjonen var og ble den eneste målbevisste sentrale maktfaktor. Men innen statsapparatet ble revolusjonen møtt med passiv motstand og lederene prøvde til slutt å få organisert en landsomfattende streik innen statsbyråkratiet mot den nye statsledelsen, men det ble organisert for sent. Lederne ble stilt for revolusjonsdomstolene og dømt til strenge straffer, og deres hell var dødsstraffen avskaffet i Russland i denne perioden. Men tross for motsetningene og at sjefene innen byråkratiet fikk inndratt sine fordeler, fortsatte de aller fleste embetsmennene fra tsartiden i "bolsjevikenes" tjeneste.

Men selv om "bolsjevikene" hadde overtatt makten, kjempet de i 1918 for å overleve og da ikke bare overfor interne problemer, men også fordi tyskerne rykket frem i landet. Det førte til at Vladimir Iljitsj Lenin og Lev Trotskij ble tvunget til å inngå en fredsslutning i Brest-Litovsk, der mye av Ukraina og Baltikum ble avgitt til den tyske keiseren. Efter det tyske sammenbruddet intervenerte britiske, franske og japanske tropper mens hvite hærer nærmet seg det vaklende regiemet, som derfor flytttet hovedstaden til Moskva for å gjøre det mindre sårbart. Vladimir Iljitsj Lenin omringende imperium skrumpet snart inn til størrelsen på middelalderens Moskva-fyrstedømme. 

I august 1918 ble Vladimir Iljitsj Lenin såret efter et attentatforsøk, et attentat "bolsjevikene" hevnet med en terrorbølge og i september 1918 erklærte en helbredet Vladimir Iljitsj Lenin at Russland var en "militærleier". De som var mest hensynsløse i oppryddingen var krigskommissæren Lev Trotskij, som skapte og ledet "Den røde hær" fra sitt pansertog. Den andre var Josef Stalin som samme år ble sendt til byen Tsaritsyn av Vladimir Iljitsj Lenin. Årsaken var at byen, som lå strategisk ved den nedre delen av Volga og var inngangsporten til Nord-Kausus korn og olje, så ut til å falle i hendene på de hvite. I begynnelsen var josef Stalin generaldirektør for matforsyningen i Sør-Russland, men klarte snart å heve sin status til kommissær, med omfattende militær makt. 

Den 06.04.1918 ankom et pansret tog med 400 "rødgardister", Fjodor Alliujev (??-??) og hans søster Nadja Alliujev (??-??), samt Josef Stalin, Tsaritsyn, Her fant han byen preget av udyktighet og svik, og startet da raskt med å renske ut byen for alle som kunne mistenkes for å være kontrarevolusjonære. Da Vladimir Iljitsj Lenin ba ham om å være enda mer "ubarmhjertig" og "nådeløs" svarte Josef Stalin:

"Vær forvisset om at vår hånd ikke vil skjelve".

Det var her at Josef Stalin forstod at død var det enklenste og mest effektive politiske redskap, en erfaring han hadde med seg i sin pollitiske karriere. I juli 1918 var den militære situasjonen svekket og han tok da effektiv kontroll over hæren med den berunnelsen at:

"Jeg må ha militærmakt".

Dette var den sorten lederskap som revolusjonen trengte for å overleve, men samtidig utfordret han Lev Trotsjij, som hadde skapt den "Røde hær" ved hjelp av "militære eksperter" som bestod av eks-tsaroffiserer. Josef Stalin hadde en mistillit til disse offiserene og skjøt dem når han kunne. Da han arresterte en gruppe av disse "militære eksperter" og sperret dem inne i en gammel båt som like efter sank på Volga, protesterte Lev Ttrotskij heftig, men Josef Stalin skal da bare ha svart:

"Døden løser alle problemer" og videre at "Ikke noe menneske, ikke noe problem."

Vladimir Iljitsj Lenin kalte så Josef Stalin tilbake og det spilte ingen rolle for ham at Josef Stalin sannsynligvis hadde forverret situasjonen ved å kaste vrak på tsaroffiserenes ekspertise og heller støttet opp om en gjeng nådeløse folk. For Josef Stalin hadde vist en hensynsløs fremferd, en nådeløs anvendelse av vold som Vladimir Iljitsj Lenin ville ha. 

Innen jorbruket fortsatte problemene utover i 1920-årene hvor det i 1921 oppstod en kraftig tørke i de viktigste jordbruksområdene, en tørke som førte til en enda mer omfattende nød og til at ytterligere minst 3 000 000 mennesker døde av sult. Også innenfor industrien økte problemene  og i perioden 1917-1920 ble tallet på industriarbeidere redusert  fra 3 000 000 til 1 200 000, noe som tilsvarte mindre enn én prosent av Russlands totale befolkning. Den politiske sitasjonen omkring perioden rundt revolusjonen var at det nye sovjetiske styret presenterte seg selv som "proletariatets diktatur", men efter 1917 gikk utviklingen tilsynelatende urokkelig mot et diktatur uten "proletariat". Slik jeg har forstått det, kunne det nye regimet ha kommet seg igjennom disse problemene, hvis den opprinnelige planen for den russiske revolusjonen, som hadde til mål å utløse sosialistiske revolusjoner i de høyt industraliserte land i Vest- og Mellom-europa, og dermed fått hjelp av sine utenlandske kamerater til å holde fast ved den kommunistiske revolusjonen. Men den sosialistiske revolusjonen spredte seg ikke i Europa og "bolsjevikene" måtte derfor forsøke å takle sine store problemer uten utenlandshjelp. Under krisene i 1920-årene var nok bare noen få "bolsjeviker" som klarte å bevare troen  på at verdensrevolusjonen var like om hjørnet. 

NEP - DEN NYE ØKONOMISKE POLITIKKEN
Under katastrofesituasjonen som preget landet i denne perioden fant Vladimir Iljitsj Lenin det nødvendig med et bedre samarbeid med bøndene, som representerte flertallet i befolkningen, både for å oppnå en form for politisk forståelse og for å påvirke dem til å produsere og selge mer korn enn hittil. Dette var et av hovedmålene med NEP (den nye økonomiske politikken) som Vladimir Iljitsj Lenin lanserte våren 1921 og som avløste den tidligere "krigskommunismen". Dette førte til at bøndene slapp å tvangslevee landsbruksprodukter, de frie markeder ble igjen åpnet og detaljehandel, håndverk og småindustri ble igjen provatisert. Imidlertid behold staten fortsatt kontrollen over storindustrien, bankvesenet, transportsystemet, engros- og utenrikshandelen. Men samtidig skulle den statlige industrien nå delvis drives efter forretningsmessige prosinpper. Dette førte til at utviklingen innen jordbruket gikk i riktig retning og i 1926 hadde landets totale produksjon stort sett nådd førkrigsnivået. 

Det var også i NEP-perioden den nye sovjetstaten ble formelt og reelt konsolidert og i begynnelsen av 1920-årene ble de fleste randområdene gjenforent med det russiske kjernland. Denne gjenforeningen ble endelig stadfestet da den nye forfatningen ble vedtatt i 1924, USSR, Unionen av de sosialistiske sovjetrepublikker. Formelt sett var det samlede riket nå bygd opp et forbund av enkeltstater, men reelt sett var systemet sterkt sentralisert. Sovjetunionen var forlengst blitt en ettpartistat og dette ene partiet var allerde på god vei til å sikre seg fullstendig makt over samfunnslivet i samtlige av unionens sovjetrepublikker.

Den nye økonomiske politikken førte til at livsmønsteret til den vanlige sovjetborger begynte å ligne mer på tsartidens Russland med handelsmenn og småkapitalister, bondekonene på markedsplassene og prestene som kalte de troende til messer. Fornøyelseslivet blomstret med spillekasinoer, kaféer og nattklubber med festkladde mennesker på vei til teatre eller luksusreaturanter hvor byens "nyrike" slo seg løs. Men under den økonomiske liberalisringen ble samtidig fulgt opp av en markant politisk tilstramning som hindret de "sosialrevolusjonære", "anarkistene" "mensjevikene" og andre av "bolsjevikenes" ideologiske motstandere til å uttrykke sine meninger, og her fikk "bolsjevikene" god hjelp av "GPU", det hemmelige politiet. Ved hjelp av et forbud mot "fraksjonsdannelse" innen kommunistpartiet, søkte Vladimir Iljitsj Lenin også å disiplinere sine egne tropper. 

KOMMUNISTPARTIET SAMLER SAMMEN MAKTEN
Kommunistpartiet hadde derfor nå bedre forutsetninger for gjennomføre en strammere kurs, både overfor sine egne 730 000 medlemmer, medlemstallet er fra 1921, og i forhold til resten av samfunnet. Vladimir Iljitsj Lenin la i disse tiden frem en plan som gikk ut på at "Partiet" skulle styre og overvåke sosialismens tilblivelse. Partiets øverste organ var "Sentralkomitéen" hvor de øverste rundt 70 tjenestemennene ble valt av årlige partikongresser, som senere ble holdt stadig sjeldnere. "Sentralkomitéen" valgte igjen det lille "Politbyrået", et overordnet krigskabinett som bestemte politkken, og et sekretariat på tre personer til å lede Partiet. De styrte den konvensjonelle regjeringen til en radikalt sentralisert, vertikal ettpartistat.

I løpet av 1920-årene utvidet det sentrale partisekretariatet og dets "apparat" således stadig sine muligheter til å påvirke både valgene til partiets bestemmende organer og valgene av provinsenes partiesekretærer. Også statsapparaters offisielle styringsorganer "sovjetene" ble i stadig økende grad sammensatt efter partisekretariatets anvisning. I tillegg fikk partiapparatet efter hvert en avgjørende innflytelse når det gjaldt besettelsen av viktige stillinger, ikke bare i selve partiet, men også i den offentlige administrasjon, i fagforeningene, mediene og i den statlige industrien. Lojale medlemmer kunne således bli belønnet med de beste jobbene, mens de politisk upålitelige ble ofre for et systematisk gjennomført "Berufsverbot". Dette systemet var bygd opp på en streng partidisiplin hvor enhver kommunist kunne risikere å bli utstøtt fra partiet og miste sin stilling hvis de ikke levde opp til de strenge reglene.Dette gav uhyre stor makt til de personer som kunne trekke i trådene fra toppen av apparatet. Sterkest i så henseende stod sjefen for det øverste partisekretariatet i Moskva.

I april 1922 sørget Vladimir Iljitsj Lenin og Lev Kamenev for å utnevne Josef Stalin til "Gensek", eller "generalsekretær, i Sentralkomitéen" for å styre Partiet. Denne nye stillingen gav ham gjennomgripende makt, en makt han demonstrerte i den "georgiske affæren", da han og Sergo annekterte Georigia, som hadde trukket seg ut av imperiet. Vladimir Iljitsj Lenin var opprørt over denne hendelsen, men et slag som han ble rammet av i desember 1922 hindret ham i å gå imot Josef Stalin. Det skal her nevnes at "Politbyrået", som tok kontrollen over helsen hans, forbød ham å arbeide i mer enn ti minutter om dagen og Josef Stalin skal i den forbindelse ha kommet i en alvorlig konflikt med Vladimir Iljitsj Lenins kone Nadjesjda Konstantinovna Krupskaja (26.02.1869-27.02.1939) (se bilde til høyre). I følge Nikita Khrusjtsjovs (Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov) (17.04.1894-11.09.1971) tale om Josef Stalin til den "XX partikongress" skrev hun i den forbindelsen et brev den 23.12.1922 til Lev Borisovitsj Kamenev:

"Lev Borisovitsj!

På grunn av et kort brev som jeg med legenes tillatelse skrev efter Lenins diktat, tillot Stalin seg i går å overfuse meg på en usedvanlig brutal måte. Dette er ikke min første dag i partiet. I alle disse 30 år har jeg aldri hørt et vondt ord fra noen kamerat. Partiets og Lenins anliggender ligger ikke meg mindre enn Stalin på hjertet. Jeg må i denne tiden pålegge meg den høyeste grad av selvkontroll. Hva man kan, og hva man ikke kan diskutere med Iljitsj, vet jeg bedre enn noen lege, for jeg vet hva som gjør ham nervøs, og hva som ikke gjør det. Og jeg vet det i hvert fall bedre enn Stalin. Jeg henvender meg til deg og til Grigory (Sinovjev) som langt intimere kamerater av V. I. og jeg ber dere om a beskytte meg mot grov innblanding i mitt privatliv og sjofle skjelsord og trusler. Jeg nærer ingen tvil om hva kontrollkommisjorien, som Stalin finner det passende å true meg med, enstemmig ville beslutte. Men jeg har hverken tid eller krefter å kaste bort på tåpelige tretter. Jeg er et levende menneske og mine nerver er på bristepunktet.

N. Krupskaja."

To og en halv måned senere, dvs den 05.03.1923 skrev Vladimir Iljitsj Lenin følgende brev til Josef Stalin:

"Til kamerat Stalin:

(Gjenpart til Kamenjev og Sinovjev)

Kjære kamerat Stalin!
Du har tillatt deg å være uforskammet mot min kone i telefonen og gi henne en grov reprimande. Til tross tor at hun fortalte deg at hun var villig til å glemme hva som ble sagt, har likevel Sinovjev og Kamenjev fått høre det av henne. Jeg har ikke tenkt å glemme så lett hva som er gjort meg, og her trenger jeg ikke understreke at jeg regner alt som er gjort mot min kone, som rettet mot meg selv. Jeg her deg derfor tenke alvorlig over om du vil gå med på å trekke dine ord tilbake og be om unnskyldning, eller om du foretrekker at forbindelsen mellom oss skal bli brutt. 

5. mars 1923.

Din hengivne Lenin."

Drøye halvannet år efter at Vladimir Iljitsj Lenin var rammet av slag, slo han fast at Josef Stalin var en altfor farlig mann å ha sittende i dette vervet. I all hemmelighet dikterte han et fordømmende testamente der han forlangte at Josef Stalin skulle avskjediges. Men dette utsagnet førte ikke til noen endringer og Josef Stalin beholdt sin makt. I sitt politiske testamentet gav ikke Vladimir Iljitsj Lenin noen toppkarakterer til noen av de mulige arvtagere, et testamente som ble skrevet efter at sykdommen hadde hindret ham i å ta del av det videre regjeringsarbeidet. 

I følge Nikita Khrusjtsjovs tale om Josef Stalin til den "XX partikongress" skrev Vladimir Iljitsj Lenin i desember 1922  et brev til partikongressen hvor han bl.a. skrev:

"Siden han overtok stillingen som generalsekretær, har kamerat Stalin samlet en umåtelig makt i sine hender og jeg er ikke sikker på at han alltid vil være i stand til å bruke sin makt med den nødvendige takt." 

Dette brevet ble delt ut til delegatene ved den "XX partikongressen" og Krusjtsjov fortsatte talen med:

"Dere bør tenke over disse enkle ordene til Lenin hvor hans bekymring for parti, folk og stat, for den framtidige ledelse av partiets politikk, kommer til uttrykk. Lenin sa:

Stalin er ytterst brutal, og denne feil som nok kan tolereres i vårt midte- og i samværet mellom oss kommunister, blir en feil som... ikke kan tåles hos en mann som innehar stillingen som generalsekretær. Derfor vil jeg foreslå at kameratene tar opp til overveielse hvordan man skal gå frem for å få fjernet Stalin fra sin stilling, og en ny mann valgt, en mann som først og fremst må adskille seg fra Stalin i bare en egenskap, nemlig større toleranse, større lojalitet, større vennlighet, en mer forståelsesfull holdning overfor kameratene, et mindre lunefullt temperament osv." 

Da Vladimir Iljitsj Lenin ble rammet av et dødlig slag den 21.01.1924, brøt derfor arvefølgekrigen ut og en mann kom seirende ut.

ARVEFØLGEKRIGEN
Men allerde før Vladimir Iljitsj Lenin døde fantes det i 1917 en liten gruppe innen "sentralkomitéen" som fikk det uoffisielle tilnavnet "triumviratet" og bestod av Josef Stalin, Grigorij Sinovjev (Grigorij Jevgenevitsj Sinovjev) (??.1883-??.1936) (se bilde til venstre) og Lev Kamenev (Lev Borisovitsj Kamenev) (??.1883-??.1936) (se bilde til høyre). Josef Stalin hadde tidligere vært sammen med Leo Kamenev under sitt indre eksil, Grigorij Sinovjev var venner med de to og  var stort sett enig med dem i de fleste poliste spørsmålene. Men denne gruppen fikk problemer kort før Oktoberrevolusjonen 1917 da Vladimir Iljitsj Lenin hadde forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere både Grigorij Sinovjev og Leo Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet "bolsjevistenes" planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Josef Stalin klarte å avverge det hele og de fikk beholde sine medlemskap i partiet. 

Det skal her kort nevnes at Grigorij Sinovjev meldte seg inn i "Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" i 1900, men to år senere emigrerte han til Vesteuropa og 1903 var han i Sveits hvor han ble kjent med Vladimir Iljitsj Lenin. På kongressen i London i 1907 ble han valgt inn i "sentralkomitéen" og fra den tid var han Vladimir Iljitsj Lenins nærmeste medarbeider. Efter Februarrevolusjonen i 1917 reiste han sammen med Vladimir Iljitsj Lenin gjennom Tyskland tilbake til Petrograd og i oktober 1917 bemerket han og Lev Kamenev seg da de var de eneste i "bolsjevikenes sentralkomité" som var i mot en væpnet maktovertagelse. Efter Oktoberrevolusjonen 1917 ble Grigorij Sinovjev en av landets ledende politker og da Moskva ble gjort til hovedstad, ble han igjen i Petrograd hvor han var leder av partiavdelingen, og i 1919 ble han leder av det nyopprettede "Terdje Internasjonale komintern". 

I perioden 1925-1926 gikk "triumviratet" i oppløsning og Grigorij Sinovjev dannet da sammen med Kamenev og Trostskij en samlet front mot Josef Stalin og høyrefløyen i partiet, han ble ekskludert av partiet i 1927, angret og ble gjenopptatt i 1928 da han oppfattet det slik at Josef Stalin begynte å gjennomføre vestresidens politikk. I 1932 ble han atter ekskludert av partiet og deportert til Sibir, men året efter angret han og kom da tilbake til Moskva. Efter mordet på Sergej Kirov i desember 1934 ble Grigorij Sinovjev for tredje gang ekskludert av partiet og fenglset og i 1935 ble han dømt til 10 års fengsel for delaktighet i mordet på Sergej Kirov og i den første "Moskvaprosses" i august 1936 ble han dømt til døden for å ha samarbediet med Lev Trotskij, ha organisert mordet på Sergej Kirov og ha planlagt å myrde Josef Stalin og andre ledere for å ta over makten i partiet. Grigorij Sinovjev tilstod alle disse anklagene, anklager som i dag regnes som falske. Han ble så skutt i en celle i Lubjankafengslet rett efter prosessen. 

Like efter Vladimir Iljitsj Lenins død, var Josef Stalin var raskt ute med å befeste sin stilling og ved første omgang ved å aliere seg med Kominternformannen Grigorij Sinovjev, som også var partisjef i Leningrad. I 1924 var han en slags uoffisiell toppfigur i partiets viktigste styringsorgan, "Politbyrået", som i prinsippet var kollektivt ledet. Denne alliansen var i første rekke rettet mot revolusjons- og borgerkrighelten Lev Trotskij, som mange var redd for skulle overta makten. Josef Stalin og Grigorij Sinovjev fordømte nå i fellesskap "trotskismen" som den absolutte motpol til "leninismen". Men dette samarbeiet dem i mellom varte ikke lenger enn til 1925 da Josef Stalin distanserte seg fra Grigorij Sinovjev og hans kampfelle Lev Kamenev. 

Det skal her kort nevnes at Lev Kamenev tilhørte de som meldte seg inn i "Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" i 1901, men pga. sin revolusjonære virksomhet måtte han i 1908 flykte fra Russland og vendte først tilbake til St. Petersburg i 1913. Her ble han medutgiver av "Pravda" og leder av "bolsjevikenes" fraksjonsgruppe i "Dumaen", men allerede i 1914 ble han igjen arrestert og forvist til Sibir hvor han opphold seg til efter Februarrevolusjonen i 1917. Da han vendte tilbake fra Sibir uttrykte han, sammen med bl.a. Grigorij Sinovjev, at han var imot gjennomføringen av Oktoberrevolusjonen så kort tid efter Februarrevolusjonen, samt at han efter revolusjonen mente, som Grigorij Sinovjev, at de måtte gjennomføre et samarbeide med alle de sosialistiske paritene. Han innledet så et bedre samarbeid med Vladimir Iljitsj Lenin og fikk en betyelig innflytelse, bl.a. at han fra 1918 ble medlem av "politbyrået", samt at han i perioden 1918-1926 var formann for "bysovjetten" i Moskva. Efter Vladimir Iljitsj Lenins død i januar 1924 støttet han først Josef Stalins i maktkampen med Lev Trotskij, men sluttet seg senere sammen med Grigorij Sinovjev til denne i den venstreopposisjon, som i 1927 ble eskludert av partiet, men han ble gjennopptatt året efter.

I stedet innledet Josef Stalin et samarbeid med partiideologen Nikolaj Bukharin (Nikolaj Ivanovitsj Bukharin) (??.1888-??.1938) (se bilde til venstre) og Vladimir Iljitsj Lenins efterfølger som regjeringssjef, Aleksej Rykov (Aleksej Ivanovitj Rykov) (25.02.1881-15.03.1938) (se bilde til høyre). Maktkampen i partiet fortsatte og i 1926 ble Josef Stalin og hans nye samarbeidspartnere møtt med motstand av en "forenet opposisjon" av venstrefløykommunister, som bestod bl.a. av Leo Trotskij, Grigorij Sinovjev og Leo Kamenev, men denne opposisjonen ble imidlertid satt effektivt ut av spill i 1927. Straks efter at de ledende folkene på venstresiden var støtt ut av partiet, begynte Josef Stalin å forberede seg på et nytt oppgjør, og denne gangen med Nikolaj Bukharin og Aleksej Rykov. 

Det skal her kort nevnes om Nikolaj Bukharin at han av Vladimir Iljitsj Lenin ble kalt for "partiets yndling". Han politiske fortid var at han meldte seg inn i "Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" i 1906 og allerede i 1908 var han blitt medlem av "Moskva-partiet". Efter et opphold i fengsel for politisk virksomhet ble han i 1911 forvist til Sibir, hvor han kort tid efter rømte fra og dro i eksil. Det var under denne eksilperioden at han etablerete seg i en posisjon som "bolsjevikenes" kanskje fremste teoretiker ved siden av Vladimir Iljitsj Lenin. Efter Februarrevolusjonen 1917 reiste han tilbake til Russland og ble medlem av "Mosva-sovjetets esekutivkomité og i 1918 ble han redaktør for "Pravda", et verv han, med enkelte avbrudd, formelt sett hadde frem til 1929. I de første årene efter revolusjonen hadde han også avsvaret for partiets propaganda- og skoleringsarbeid. I 1929 ble han sammen med  først fratatt Mikhail Tomskij og Aleksej Rykov alle sine verv før de ble ekskludert fra partiet, men året efter ble han tatt til nåde igjen efter å ha øvd omfatende selvkritikk. Han tok så snart over ledelsen for "Det Sovjetiske Vitenskapsakademi" og i 1934 overtok han som redaktør for avisen "Izvestia" og i 1935 var han innvolvert i 1935 var han involvert i arbeidet for å skrive Sovjetunionens nye grunnlov. I 1936 deltok han på anklagernes side i Moskvaprosessene, men opplevde selv å bli arrestert året etter. I 1938 ble han stilt for retten, anklaget for landsforræderi og konspirasjon, dømt og henrettet.

SOVJETUNIONEN BLE DANNET
Josef Stalin ble, i følge "NRK tekst-TV", generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet den 28.12.1922. I følge "Wikipedia" var det på denne tiden, dvs slutten av desember 1922, at delegasjoner fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk møttes og forhandlet frem en unionsavtale. Denne avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og undertegnet den 30.12.1922.

DEN FØRSTE FEMÅRSPLANEN
I midten av 1920-årene endret Josef Stalin sin politiske kurs i en mer radikal retning, og det er her interessant å legge merke til at han startet med å motarbeide ledende folk på venstresiden, men det endte med at han ikke lånte så rent lite av venstrefløyens radikale program. Det var flere årsaker til denne politiske endringen hos Josef Stalin, i tillegg til dem som var bestemt av maktpolitkk og temperament. Det var den økonomiske veksten som fikk ham til å tro at Nikolaj Bukharin tok helt feil når han hevdet at oppbyggingen av industrien skulle gå i et langsomt tempo. De stadig økende økonomiske problemene gav stadig vekk næring til tanken om at de en gang for alle måtte skjære igjennom vanskelighetene med en distrig aksjon og denne produksjonsoptimismen hos Josef Stalin og hans tilhengere avspeilet seg også i den økonomiske planleggingen. Det ble utarbeidet en rekke utkast til den første femårsplanen "pjatiletka" for landets økonomi, og de opererte alle med en stadig og til dels eksplosivt økende vekst. Den endelige plan, som ble vedtatt tirsdag den 23.04.1929 stilte helt utrolige krav til resultater ved at industriproduksjonen i løpet av fem år skulle stige med 180 prosent, innvisteringene med 220 prosent og forbruket med 70 prosent. 

Men her hadde Josef Stalin et stort problem, og det var jordbruket hvor fortsatt de enkelte landsbyer hadde svært liten forbindelse med omverden. Familiemønstret var fortsatt svært sterkt patrialkalsk og gjennomsnittbonden var overtroisk, drakk mye, kunne hverken lese eller skrive og manglet et hvert kjennskap til moderne dyrkningsmetoder. De fleste gårdsbrukene var også ikke bare svært små, men mange av dem kunne dessuten være delt opp i bortimot et halvt hundre spredtliggende teiger. Avkastningen fra slike bruk var ofte så liten at den bar strakk til for bonden og hans familie. Det var således til en viss grad selve landets jorbrukmessige grunnstruktur som var årsaken til at bare ca femteparten av det kornet som ble produsert, kom ut på markedet for å dekke behovet for resten av samfunnet. Dessuten er det viktig å legge merke til at den vanlige bonden ikke hadde noen klare forestillinger om hva sovjetmakten stod for. Trolig hadde han svært enkle ønsker hvor han ville være i fred til å dyrke sin jord. For gjennomsnittbonden var "NEP-periodens" privatøkonomiske jordbrukspolitkk på ingen måte noen tilbakeutvikling, men tvert i mot en logisk videreføring av bøndenes fra storadelen efter Oktoberrevolusjonen i 1917. Men for "bolsjevikene" var det viktig å få utslettet "kulakkene" slik at de ikke skulle få vende tilbake til verdiene fra 1917. Det var Vladimir Iljitsj Lenin som kom med følgene uttalelser:

"Masseterror uten barmhjertighet mot kulakkene...Død over dem!"

Nå må man være klar over at den russiske bondestanden ikke var en homogen masse, men varierte fra bønder som levde på sultegrensen til å produsere et overskudd av korn som de solgte til staten eller private. Ut i fra en ren samfunnsøkonomiske interesse burde det være i sovjetmaktens interesse å støtte opp om og oppmuntre de bønder som markedsførte en del av sin produksjon. Men poltisk sett var sitasjonen helt annen der de mer velstående bønder, som best var i stand til å sende et kornoverskudd på markedet, ble på offisielt hold betraktet som representanter for en gryende form for jordbrukskapitalisme. Dermed var de per definisjon fiender av sovjetsystemet og en trussel mot oppbyggingen av sosialismen. Delvis presset av venstreopinionen begynte partiledelsen i annen halvdel av 1920-årene å intensivere kampen mot disse "storbøndene" eller "kulakkene" som de ble kalt. Det var en kamp som i vesentlig grad ble ført med skattepolitiske ogandre økonomiske midler, men allerede i 1926 ble disse "kulakkene" fratatt stemmeretten til de "sovjeter". Denne situasjonen førte til en demper på bøndenes produksjonslyst da de var redd for å bli fordømt og forfulgt som "kulakk" hvis de oppnådde en økonomisk vekst. Situasjonen ble heller ikke bedre ved at staten tilbød bare lave priser på kornet, samt at de pengene de fikk kunne faktisk ikke brukes til noe særlig. Denne utviklingen førte til en krise, tegn som var tydelige men som samtidig kom overraskende på partiledelsen. Trass i en gjevn god høst, viste det seg at det statlige kornoppkjøpet høsten 1927 lå langt under det myndighetene hadde regnet med og det førte til en kornkrise.

I januar 1928 reiste Josef Stalin til Sibir for å unersøke reduksjonen av kornleveringene og beordret der til en tvungen innsamling av korn. Han hevdet at det var "kulakkenes" skyld at det var kornknapphet og at de hadde samlet kornhøsten på lager i håp om høyere priser. Slik jeg forstår det, må Josef Stalin ha vist en ganske hardhendt fremferd, for da han kom tilbake, ble han truet av statsminister Aleksej Rykov med følgende:

"Det bør reises straffesak mot deg".

Men de unge kommisærene, "komitémennene" i hjetet av partiet, støttet Josef Stalins brutale tvangsinnkrevning av korn, og hver vinter reiste de innover i landet og presset korn fra "kulakkene". 

Men femårsplanen innebar også endringer innen samfunn og kultur der forfatterne ble pålagt å spille rollen som "litterære støttearbeidere". Det ble også reist krav om at forskerne helt og holdent skulle stille seg i femårsplanens tjeneste. Det var også de "bolsjevikene" som mente at skolevesenet fullstendig skulle smeltes sammen med produksjonslivet. Det ble skapt store fremtidsvisjoner om en verden hvor leve,- arbeids- og boligformer var radikalt endret, idéer som de mest optimistiske så seg bli virkeliggjort innen 10-15 år. I dette kommunistiske overflodsamfunn skulle enhver "yte efter evne og nyte efter behov".

Men i motsetning til de senere femårsplanene, kan man nok betrakte den første femårsplanen som mer et propogandautspill enn en egentlig langtidsplan og i begynnelsen hadde planleggerne ensidig satset på kvantitet, men efterhvert begynte de å legge mer vekt på kvalitet. Til å begynne med fikk tungindustrien nesten alt, mens den andre femårsplanen i noe høyere grad la vekt på forbrukersektoren.

REVOLUSJONEN UNDER STALIN
Det er derfor tydelig at den gjennomsnittlige bondes hverdag stod i stor kontrast til de industraliseringsivrige stalinistene som ville ha fortgang i sine planer. For de storbyorienterte "bolsjevikene" representerte bøndene middelaldermørke, treghethet og reaksjon. For Josef Stalin var årsaken til denne krisen ikke bare av økonomisk art, men også i stor grad av politisk årsak. Han mente at "kulakkene" med vilje holdt sine kornreserver tilbake for å undergrave sovjetstaten og at de kapitalistiske elementene forsøkte bevisst å sabotere oppbyggingen av den sosialistiske stat. For Josef Stalin krevde det nå handling da han mente at den proletariske stat nå var sterk nok til å rette det avgjørende slag mot den frie markedsøkonomien og de antisosialistiske kreftene på landsbygden og i byene. Det førte til at det i januar 1928 ble iverksatt en ny tvangsinndrivning av jordbruksvarer og den private kornhandelen ble blokkert. Det ble efterhvert iverksatt flere tiltak mot bøndene, noe som førte til at uroen på landsbygden økte tilsvarende. Både Nikolaj Bukharin og Aleksej Rykov mente at partiet befant seg på katastrofekurs, en holdning som ga Josef Stalin en anledning til å få dem dømt som politiske "høyreavvikere", som angivelig arbeidete for å få gjennomført kapitalismen i landet. Den politiske situasjonen var slik at i årene som fulgte, ble titusner av deres virkelige eller potensielle tilhengere fjernet fra parti- og statsapparatet.

På den tiden endret Josef Stalin den politiske kursen og hentet idéer fra venstresiden som han hadde fratatt makten, og han og hans alierte snakket allerde om en endelig, ny revolusjon, "Den store dreiningen" mot venstre, for å løse problemene med bøndene og den økonomsike krisen. Hans allierte hadde et hat mot bondestandens gamle verden og de mente at den eneste løsningen på jordbruksproblemene var å drive sammen bøndene i kollektive gårdsbruk, høste inn kornet med tvang og selge det til utlandet for å kunne få bygd opp en industri. I 1929 strammet Josef Stalin ytterligere til overfor bøndene ved at de fikk pålegg om å levere faste kornkvoter og det så ut til at den markedsorienterte "NEP-økonomien" var forlatt for alltid. Bøndene reagerte forskjellig, noen forsøkte å gjemme kornet for myndigheten mens andre innskrenket virksomheten eller la ned bruket. Atter andre slaktet kyrne, fordi en bestand på bare to-tre kuer var nok til at eieren ble stemplet som "kulakk". Dette førte til at jordbruksproduksjonen stagnerte og korneksporten måtte tidvis innstilles. I byene led befolkningen sterkt under mangel på matvarer, industrien manglet råstoff og arbeidsledigheten satte nye rekorder. Disse krisene gav "bolsjevikene" en ny næring om at kollektivbrukene var et velegnet middel til å presse flere og billigere jordbruksprodukter ut av bøndene. Den første kollektiveringsbølgen hadde langsomst begynt å utvikle seg, men så sent som i juli 1929 hadde de ikke klart å få kollektivisert mer enn 3,9 prosent av det russiske gårdsbruk. Selv om den første femårsplanen fra april 1929 hadde en beskjeden målsetning på at kollektivsbrukenes andel av bruttoproduksjonen i jordbruket bare skulle utgjøre 15 prosent ved slutten av planperioden i 1932-1933, bestemte Josef Stalin seg for noe annet. Innen årets utgang skulle de ha totalkollektivisert det sovjetiske landbruket og at de skulle gjennomføre en hensynsløs "likvidering av kulakkene som klasse".

Men det var ikke bare jordbruket som nå fikk gjennomgå, men også industrien fikk merke Josef Stalin og hans støttespilleres nye politiske kurs. Her angrep "boljsevikene" de tekniske ekspertene, eller middelsklassens tekniker som de egentlig var, og mens "bolsjevikene" utdannet sin nye "røde elite", skremte de som sa at Josef Stalins industrielle planer var umulige med en rekke falske rettsaker. Disse rettssaken startet i Sjakhty-kullgruvene. For "bolsjevikene" var ingenting umulig og de presset igjennom sine planer som resulterte i dødsfall i enorm målestokk. 

TVANGSKOLLEKTIVISERINGEN AV JORDBRUKET
Høsten 1929 vokste den kollektive sektoren så raskt at det overbeviste Josef Stalin at de hadde en mulighet for å få slutt på den bondeøkonomien ved å kollektivisere hele jordbruket. Fra årsskiftet ble titusener av aktivister fra byene, støttet av enheter fra "Den røde armé" og det hemmelige politi, sendt ut på landsbygden for å få de bortimot 25 000 000 selveide gårdsbrukene kollektivisert på rekordtid. På papiret ble det oppnådd oppsiktvekkende resultater hvor 14 prosent av brukene i Moskva ble kollektivisert den 01.01.1930 og 74 prosent to måneder senere. Aksjonene skal ha blitt gjennomført med de mest hensynsløse metoder da kollektiviseringen i virkeligheten handlet som en ren tvangsekspropiering av bøndenes eiendom. Dette førte til at det blusset opp omfattende bondeopprør over store deler av landet. Parallelt med kollektivisering, ble det satt i gang en statsdirigert aksjon mot den ortodokse kirke, som alltid hadde stått som den ateistiske sovjetmaktens prinsippielle finde. Dette bidro også til å styrke de dypt troende bøndenes motstandsvilje og i mars 1930 måtte Josef Stalin slå retrett og erklære at kollektiviseringen var en frivillig sak. Men det var nok en frivillighet på papiret da de millioner av bønder som hadde forlatt kollektivbrukene efter våren 1930 ble i løpet av få år tvunget tilbake i den kollektive sektor som følge av et massivt politisk-økonomisk press fra myndighetens side.

Parallelt med disse tiltakene valgte Josef Stalin å "likvidere kulakkene som klasse", en handling som trolig hadde utgangspunkt at han ville statuere eksempler overfor gjenstridige bønder som ikke gikk med på kollektiviseringen. I januar 1930 planla Molotov det han mente skulle bli "kulakkenes" undergang og delte dem opp i tre kategorier:

"Første kategori:... blir fjernet øyeblikkelig; den andre blir innesperret i leirer; den tredje, 150 000 husstander, blir deponert."

I begynnelsen av 1930-årene ble millioner av "kulakker", og hver eneste bonde som var motstander av Josef Stalins politkk og som efterhvert ble oppfattet som "kulakk", drevet fra hus hjem. De ble enten sendt til Sibir eller arrestert og sendt i tvangsarbeidsleier. Det var Molotov selv som overvåket dødspatruljene, jernbanefrakten og konsentrasjonsleierne som en militær kommandant. Mellom 5 000 000 og 7 000 000 mennesker skal i værste fall ha passet inn i de tre kategoriene og i løpet av 1930-1931 ble omkring 1 680 000 mennesker deportert østover og nordover. Resultet av Josef Stalins og Molotovs plan var at de i løpet av et par måneder hadde ført til 2 200 oppstander som involverte mer enn 800 000 mennesker. Det var Lazar Kaganovitsj (Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj) (22.11.1893-25.07.1991) (se bilde til venstre) og Anastas Mikojan (Anastas Ivanovitsj Mikojan) (25.11.1895-21.10.1978) (se bilde til høyre) som ledet ekspedisjonen innover i landet hvor de avhørte bøndene, undersøkte gårdene deres grundig og hvis de fant korn, deporterte de dem og reiste videre. En ung aktivist, Lev Koplev (??-??), som var med på dette, har beskrevet det det de gjorde:

"Jeg tok del i dette og gjennomsøkte landområdene på jakt etter skjult korn. Jeg tømte gamle menneskers oppsamlede lagre mens jeg lukket ørene for barnas skrik og kvinnenes jammer." Videre skrev han at "...jeg var overbevist om at jeg var med på å fullbyrde den store og nødvendige omveltningen på lansbygden."

En del bønder begynte da å slakte ned sin egen budskap i håp om at det ville få stanset myndighetenes fremferd, men der tok de helt feil da myndighetene svarte den 16.01.1930 med at "kulakkenes" eiendom skulle konfiskeres hvis de slaktet ned budskapen. Men denne sitausjonen viste hvor desprerat situasjon bøndene var i når de valgte å slakte ned sin budskap, og i følge beregninger ble det i løpet av den tiden slaktet 26 600 000 kyr og 15 300 000 hester. 

Disse voldsomme omveltningen på landsbygden førte også til at store megneder med bønder søkte inn til gamle og nye industrisentre, hvor det var brukt for dem alle som en følge av de omfattende industriliseringstiltakene. Men det var ikke bare bøndene som var i bevegelse på den tiden, også skarer med ungdom drog til Ural og Sibir for å vise at de var villige til å ta tunge tak for revolusjonens sak. De bodde i telt og brakker, og var med på å reise svære industrianlegg. I løpet av den første femårsplanen ble grunnlaget lagt for nye kraftstasjoner, jern- og stålverk, traktor- og bilfabrikker, jernbanelinjer og kanalsystemer. Disse aktivitetene førte til at det vokste frem store befolkningssentre i ødemarken, og fjerne og tilbakestående regioner fikk oppleve den moderne sivilisasjonens kulturtilbud. Josef Stalins revolusjon hadde nå banet veien for et nytt Sovjet-Russland.

RESULTATENE AV TVANGSKOLLEKTIVISERINGEN
Josef Stalin hadde seiret og fått igjennom sin vilje om en ny jordbrukspolitikk. Men resultatet var at jorbruket på mange måter var blitt utsatt for større rystelser enn under borgerkrigen i perioden 1918-1920. Svært mange bønder hadde, som nevnt over, slaktet sine husdyr i protest mot å bli tvangsinnlemmet i de statskontrollerte kollektivbrukene. I 1928 var det over 70 000 000 husdyr i Sovjetunionen mens tallet i 1933 var sunket til under 40 000 000. I 1933 lå kjøttproduksjonen på bare 65 prosent av førkrigsnivået og avlingene gikk tilbake eller stagnerte i begynnelsen av 1930-årene. Under sommeren 19131 begynte en alvorlig matmangel ute på landsbygdene å utvikle seg til hungersnød, men "politbyrået" fortsatte allikevel striden mot bøndene. "GPU" og 180 000 partiarbeidere ble sendt ut fra byene og var utstyrt med våpen og med bruk av lynsjing og "GULagleier" skulle de knekke landsbyene. Resultatet var at over 2 000 000 mennesker ble deportert til Sibir eller Kasakhstan, i 1930 var det 179 000 på slavearbeid i "GULagleirene". og innen 1935 var det nesten 1 000 000 mennesker der. Kjernen i "Politbyråets" virksomhet bestod av terror og tvangsabeid. Jordbruket stod overfor en katastrofe som ble kraftig forsterket av en omfattende tørkeperiode i 1932. Resultatet var en ny hungerskatastrofe som trolig krevde minst 5 000 000 menneskeliv. Men hungersnøden som rammet de russiske bøndene var imidlertid delvis politisk utspill, for med kollektiviseringen ble det opprettet et system som gav myndighetene rett til å beslaglegge en langt større andel av jordbrukspoduktene for å dekke byenes og utenrikshandelens behov. Sommeren 1932 besøkte en amerikansk radikaler en landsby i nærheten av Krakov, den gangen hovedstaden i Ukraina, og fant landsbyen helt utdødd. Det var bare en sinnsyk kvinne igjen og i hyttene spiste rottene seg mette. Denne landsbyen var ikke den eneste landsbyen Ukraina som var blitt lagt øde efterhvert som hungersnøden bredte seg. Bilde til høyre viser ofrene fra hungerskatastrofen i Krakov i 1933

I følge Ivan Nester, formann for Dansk-Ukrainsk Selskab, kostet hungersnøden i Ukraina i perioden 1932-1933 et sted mellom 5 000 000 og 10 000 000 bønder livet. Man antar at på slutten av 1932 hadde en bondefamile på fem omlag 80 kg korn å leve av til neste høst og når det ble slutt på kornet i løpet av året slik at de ikke bake flere brød, begynte bøndene å spise hunder, katter, rotter og blader. I følge Ivan Nester var noen bønder så fortvilte av sult at de grep til kannibalisme. Da hungersnøden var på sitt høyeste antar man at omkring 25 000 mennesker omkom daglig, men myndighetren fortsatte å beslaglegge korn selv om tusenvis av landbyer ble lagt øde. Bøndene fikk i denne perioden beskjed om at de ikke måtte spise dyrefor, men heller gjemme det til hestene som ble brukt til å transportere de oppsamlede lik. Det var også straffbart for bøndene å samle korn til seg selv og sine og all motstand mot konfisksjonene av korn ble slått ned av vepnede aktivister og "GPU". Men situasjonen for bøndene forverret seg også ved at de bønder som ikke bar ytre tegn på sult, ble straks mistenkt for å gjemme korn og husene deres ble endevendt i et forsøk på å finne skjult korn. I følge øyenvitner så de  de folk ligge døde på gatene i de Ukrainske byer som Kiev, Krakov og Dnipropetrovsk. Se bilde til høyre. 

ET HELT NYTT ØKONOMISK SYSTEM
I 1930-årene ble det utviklet et helt nytt økonomisk system hvor det også for byfolk i mange tilfeller førte til større endringer i leve- og arbeidsforhold enn Oktoberrevolusjonen og borgerkrigen. "NEP-tiden" med private handelsmenn og småkapitalister ble nå "likvidert" på samme måte som "kulakkene" på landsbygden. Både staten og kooprativene overtok hele produksjonslivet og fra nå av sorterte alle bedrifter under et eget næringslivsministerium, hvor de ble deler av det sterkt sentraliserte planlegginsmaskineri som nå var under oppbygging. Videre ble det i denne perioden bygd opp en byråkratisk og sterkt sentralisert statsmakt rundt et stadig voksende militært-industrielt kompleks. Sovjet-Russland hadde utviklet seg til en stat som var grunnlagt på rangorden og hieraki, en stat der tidligere likhetsidealer raskt ble fortrengt av store lønnsforskjeller og et omfattende system av privilegier for samfunnets nye elite. 

De fleste politiske idéene fra 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene måtte i årene som fulgte vike plassen til fordel for et sterkt konservativt syn på familie- og kjønnsliv. Systemet bekjente seg åpent til de klassiske borgelige dyder og en høyst tradisjonell og ekstrem banalisert, men stadig vekk en sterkt politisert kunstoppfatning. Det utviklet seg en kraftig "sovjetpatriotisme" og en dyrking av personen Josef Stalin som gikk over alle grenser. Propogandaen fremstilte nå partiets generalsekretær som hele den russiske nasjons "vosjd", som dens "leder" eller "fører". I denne maktposisjonen fikk Josef Stalin stadig bedre muligheter for kontroll over landet og de voldsomme krisen i begynnelsen av 1930-årene banet vei for en enorm utvidelse av sovjetstatens tvangsapparat. Det førte til at det hemmelige politiet fikk stadig flere oppgaver. Nettet av tvangsarbeidsleiere vokste med voldsom fart og samtidig ble det bygd opp et nytt omfattende kontroll- og kommunikasjonssystem, som særlig Josef Stalins eget "personlige sekretariat" utnyttet. Ved hjelp av dette systemet kunne generalsekretæren i stadig stigende grad gå utenom statens og partiets offisielle beslutningsorganer. Under den første femårsplanen hadde allerde Josef Stalin fått et fast frep på de politiske instrumenter, men allerede noen få år senere satte det ham i stand til å opprette et uinnskrenket personlig diktatur.

DE STORE UTRENSKNINGENE
Josef Stalin hadde nå fått kontroll over bøndene gjennom kollektiviseringen og samtidig forsøkte myndigheten å disiplinere arbeidskraften i industrien ved hjelp av sterkt autoritære metoder og ytterst drastiske straffetiltak overfor den minste forseelse. Turen var nå kommet til resten av samfunnet, til embetsmennene, intelligensiaen og det militære hieraki. Josef Stalins revolusjon gikk nå inn i den andre fasen hvor også kommunstparitets egne medlemmer ble rammet da han sannsynligvis betraktet store deler av paritet med stor mistro. Underveis var det kommet til mange nye og uerfarne medlemmer som muligens ikke hadde forstått hvor viktig det var med partidisiplin og det fantes også mange lokale aktivister som var blitt dypt rystet over Josef Stalins hensynsløse fremferd under kollektiviseringskatatstrofen. Men det var også en tidligere opposisjon som han var redde for skulle komme seg frem igjen hvis det skulle oppstå nye kriser. 

Ved den 17. partikongressen, som ble avviklet i begynnelsen av 1934, oppstod det en situasjon som kunne frata ham eneveldet ved at flere av utsendingene arbeidet for å få partisjefen i Leningrad, Sergej Kirov (Sergej Mironovitsj Kirov) (27.03.1886-01.12.1934) (se bilde til venstre), valgt til ny generalsekretær. Sergej Kirov ble tidlig aktiv innen politkken og ble medlem av det "russiske arbeiderpartiet" i 1904 og i 1906 sluttet han seg til "bolsjevikene". I årene frem til den russiske revolusjonen var han i flere perioder arrestert for sitt politiske virke og efter revolusjonen deltok han i den russiske borgerkrigen. I 1921 ble han leder for kommunistpartiet i Aserbajdsjan, i 1926 ble han leder for partiets avdeling i Leningrad og i 1930 ble han medlem av politbyrået. I denne perioden markerte Sergej Kirov seg som en sterk tilhenger av Josef Stalin, men utover på 1930-tallet begynte han å markere uenighet med Josef Stalins til tider brutale metoder (se bilde til høyre som viser Kirov og Stalin og 1934). Men Sergej Kirov ble ikke valgt da han ble myrdet under mystiske omstendigheter den 01.12.1934, og omstendighetene rundt mordet, som var den direkte foranledningen til Moskvaprosessene, har vært gjenstand for mye spekulasjon. Josef Stalin mente det dreide seg om en trotskistisk konspirasjon, men kritikere av Josef Stalin mente at det var han som sto bak fordi Sergej Kirov representerte en trussel mot makten hans da han kunne ha blitt valgt til den nye genrealsekretæren. Dette er en teori som er blitt støttet av Nikita Khrusjtsjov (Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov) (17.04.1894-11.09.1971) og Mikhail Gorbatsjov (Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov) (02.03.1931-). og det er stor sannsynlighet for at Josef Stalin stod bak ugjerningen. Nikita Khrusjtsjov avslørte bl.a. følgende i 1956 der han skrev at:

"Av de 1966 delegatene ble 1108 arrestert...av de 139 medlemmene og kandidatene til partiets sentralkomite, ble 98 arrestert og skutt". 

Dette viser tydelig at av den store majoriteten av de som i det hele tatt hadde noen røtter i den bolsjevikiske fortiden ble likvidert og erstattet av folk som ikke hadde forbindelse til den tidligere "bolsjevikiske" perioden. På 1934-kongressen hadde 4 av 5 delegater vært medlemmer siden 1921.

Denne hendelsen satte en ekstra fart i masseutrenskningene av partimedlemmer der det begynte med de små fiskene og endte med de store partimedlemmene. Mest oppsikt vakte de tre store "Moskvaprosessene" i 1936, 1937 og 1938 hvor ledende opposisjonelle som Grigorij Sinovjev, Leo Kamenev og Aleksej Rykov ble stilt for retten og tiltalt for både å ha samarbeidet med Hitler-Tyskland og for å ha forsøkt å sabotere den sosialistiske oppbyggingen i Sovjetunionen med alle midler. Leo Trotskij, som nå levde i eksi i utlandet, ble utpekt som mannen som egentlig stod bak det hele. Resultatet av disse prossesene var at flesteparten av de tiltalte ble dømt til døden. 

Men "Moskvaprosessene" var bare en liten del av den store politiske utrenskningen som foregikk og millioner av sovjetborgere som ikke hadde gjort noe som helst med den politiske opposisjonen å gjøre, ble anklaget for anti-sovjetisk virksomhet. Utallige parti- og regjeringstjenestemenn, fagforeningsfolk, industriledere, forfattere og forskere falt som offer for en stadig voksende terror. Noen ble henrettet, men langt flere havnet i tvangsarbeidsarbeidsleire og i 1939 skal det ha befunnet seg omkring 5 000 000 fanger i disse leirene. Bare noen få av dem slapp ut derfra i live. Utrenskningen nådde helt opp til sovjetsamfunnets øverste sjikt, og som resulterte i at flesteparten av de ledende offiserer i "Den røde armé" forsvant og 70 prosent av medlemmene av partiets sentralkomité ble skutt. til og med regjeringsmedlemmer og medlemmer av politbyrået stod nå på Josef Stalins dødsliste. Det lå et mål bak denne utrenskningen der Josef Stalin ville trolig få plassert en helt ny generasjon av ung-stalinister i de høyeste embeter i staten.

GULag-LEIRENE
GULag (fra russisk "Glavnoje Upravlenije Ispravitelno-Trudovykh Lagerej" eller "Leirenes hovedadministrasjon") var en betegnelse på den del av Sovjetunionens maktapparat som efterhvert svært omfattende system av slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Leirene var underlagt det hemmelige politiet "Tsjekaen" som senere ble omdøpt til "GPU", "OPGU", "NKVD" og "KGB". Gulag-leirene ble offisielt grunnlagt 25.04.1930, og fangene ble efterhvert en viktig kilde til billig arbeidskraft for gjennomføringen av Sovjetunionens industrialiseringsprogram. Grunnlaget for GULag-leirene kom fra Vladimir Iljitsj Lenin som sommeren 1918 forlangte at alle "upålitelige elementer" skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer. Det betød i praksis alle som ikke støttet bolsjevikene og som av den eller andre grunner kunne betraktes som "folkets fiender". GULag-leirene var en videreføring av tvangsarbeidsleirer ifra tsartiden. 

GULag-leirene var under Josef Stalin et gigantisk nettverk av fangeleire og i sin storhetstid bestod Gulag av tusenvis av leire, og man regner med, at mer enn 20 000 000 mennesker passerede gjennom de sovjetiske fangelejre i løpet av Josef Stalins tid ved makten. 

Gulag var på mange måter en sentral del av det rådende regimet hvor leirene ivaretok avstraffelsen av fangene, og skulle gjennom hardt arbeide gjøre dem til gode sovjetborgere. Fangernes arbeidskraft skulle utnyttes mest muligt, og fangerne ble derfor brukt som slaver ved mange av Josef Stalins enorme byggeprojekter, samt til arbejdet omkring utvindingen av Sovjetunionens naturressurser. Leirene var på den måte en sentral del av den sovjetiske økonomi. de fleste GULag-leire lå i det mest øde og barske områder av Sovjetunionen, hvor forekomsten av naturressurser var størst. forholdene i leirene var umenneskelige, og med opp til 16 timers arbeidsdager i dette harde klimaet, overlevde kun de sterkeste fangene i GULag-leirene.

DEN NYE STATSFORVALTNINGEN I 1936
Josef Stalin hadde, i følge den herskende ideologi, med kollektiviseringen av jordbruket, femårsplanene og den forserte industrialiseringen lagt grunnen til en sosialistisk samfunnsorden. En ny statsforvaltning i 1936 markerte sosialismens offiisielle innføring i Sovjetunionen. Neste mål for Josef Stalin var den fullt utviklede kommunismen.