SOVJETUNIONENS HISTORIE 1905 - 1916

1905 REVOLUSJONEN
I Russland fortsatte det hemmelige politiet "Okhranaen" sitt arbeid i forhold til opposisjonen og deres oppgaver omfattet også fagforeningsvirksomhet. Det var et påfunn som stammet fra den oppfinnsomme Sergej Subatov (), sjef for det hemmelige politiet i Moskva i årene 1896-1902, derefter et par år for hele "Okhranaen". Som mange i "Okhranaen" hadde også Sergej Subatov en revolusjonær fortid, men i sin nåværende posisjon så han oppbyggingen av en politkontrollert fagbevegelse som en redning for tsardømmet. Med støtte av Moskvas guvernør, storhertug Sergej, fikk han stiftet et metallarbeiderforbund. I dette forbundet fikk arbeiderne tilbud om at politiet kunne yte en ganske effektiv støtte overfor arbeiderne og det førte til at organisasjonen fikk så stor tilslutning at Moskvaeksperiomentet ble gjentatt andre steder. Men i St. Petersburg bygde presten Georgij Gapon (Georgij Apollonovics Gapon) (??.1870-??.1906) (se bilde til venstre) opp en fagforening, men da Sergej Subatov i 1903 falt i unåde, hadde han ikke lenger noen sikker ryggdekning. Men selv uten denne støtten fortsatte han imidlertid sin virksomhet, og den 22.01.1905 organiserte han en kjempedemonstrasjon på 200 000 demonstranter med ikoner og patriotiske sanger for å be tsaren om hjelp.  Den ble stanset av de militære med en masakre som skal ha kostet 1 000 mennesker livet. Denne dagen ble kjent som den "blodige søndagen" og ble et signal til uro over hele Russland. Det var det året som storfyrst Sergej ble myrdet i Moskva i februar 1905 og i juli 1905 ble Moskvas militærguvernør Sjuvalov () drept.. 

Utover i landet begynte bøndene å plyndre og svi av godseiernes eiendommer, soldatene gjorde mytteri og arbeiderne streiket. I svartehavsflåten kapret opprørske matroser panserkrysseren "Potemkin". Jernbanene ble lammet av streik som i annen halvdel av oktober gikk over i genralstreik. I St. Petersburg ble det opprettet et "sovjet" dvs et råd for å lede streiken i byen. Dette "sovjet" ble mer og mer kontrollert av en revolusjonær skribent som kalte seg Janovskij, men het egentlig Lev Bronstein () og skrev under psevdonymet Trotskij. I motsetning til de andre revolusjonære i eksil var han kommet tilbake til Russland om våren. Riktignok hadde han oppholdt seg i Finland hvor han var noenlunde trygg for "Okhranaen" og da han hørte om streiken red han tilbake til St. Petersburg. 

En annen som var aktiv det året, var Josef Stalin som hevdet at det var han organiserte bondeopprøret i Kartlin-regionen av Georgia. Da tsarens folk slo tilbake, reiste han til en bolsjevikkonferanse i Tammersfors i Finland og her møtte han for første gang Vladimir Iljitsj Lenin. I 1906 reiste Josef Stalin til en kongress i Stockholm og da han vendte tilbake, skal han ha levd som en "kaukasisk banditt", og samlet penger til partifondene ved bankran eller "ekspropriasjoner". 

Andre revolusjonære, som blant annet Vladimir Iljitsj Lenin, ble igjen i Sveits. Han var leder av et revolusjonært utbryterparti fra "Sosialdemokratene" som kalte seg "bolsjevikene" (flertallsfolkene). Årsaken til at de omtalte seg som "bolsjevikene" var at de hadde fått flertall på partiets andre kongress i 1903 i London efter at den jødiske partiavdelingen "Bund" hadde masjert ut fra partikongressen. "Bolsjevikenes"  program hadde Vladimir Iljitsj Lenin utformet i "Sjo delat?" (1902) (Hva må gjøres). Men selv om "bolsjevikene" hadde kontrollen over paritiet så sluttet ikke arbeiderene om partiet men meldte seg heller inn i Sergej Subatovs fagforeninger. Skuffet over arbeidernes valg, gikk Vladimir Iljitsj Lenin inn for å opprette et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. organisert efter mønster av Narodnaja, men på et marxistisk grunnlag. 

Den politiske situasjonen var preget av vold og jødeforfølgelse, og på den tiden satte en morrevolusjonær bølge inn som var organisert av bander som kalte seg "tjernaja sotna" (svarte hunder). De stod bak blodige straffeekspedisjoner mot bøndene og voldsomme jødeforfølgelser, og de kunne herje ganske fritt da de var beskyttet fra høyeste hold. Sergej Witte, (bilde til høyre) som var statsminister i perioden 1905-1906, kom med flere forslag overfor tsaren og et av forslagene førte til at tsaren lovet i det såkalte "okotbermanifestet" å innføre et parlamentarisk styre i riket. Men ved andre saker, valgte tsaren å ikke lytte på ham, og det gjaldt bl.a. i forhold til jødeforfølgelsen der Sergej Witte prøvde å overtale tsaren til å stanse pogromene. Svaret fra tsaren var da at jødene selv var skyld i dem og tsarens holdning overfor jødene kom tydelig frem ved at hanalltid brukte det nedsettende ordet "sjidy" om jøder, i stedet for det nøytrale "jevrei". Denne jødeforfølgelsen førte til en ny bølge av jødiske utvandrere som forlot Russland, mange for å slå seg ned i Palestina.

Vladimir Iljitsj Lenin valgte å bli i Sveits til slutten av 1905 og kom ikke hjem før i november, og da var det for sent for ham å delta i revolusjonen. Allerede den 03.12.1905 ble "sovjetet" oppløst av politiet, men det hindret ikke Vladimir Iljitsj Lenin i å arbeide for at de skulle fortsette med revolusjonen. Men en væpnet oppstand i Moskva ble slått ned med hård hånd av de militære. Politisk sett ble denne tidsperioden et vendepunkt da tsaren litt efter litt gikk fra løftene sine og i begynnelsen av 1906 trakk statsminister Sergej Witte seg tilbake. 

Løftet i "oktobermanifestet" om valg av en "duma" ble innfridd i 1906, men fremgangsmåten ved valget var meget innviklet. Valget foregikk indirekte, og i visse tilfeller i hele fire etapper, og systemet favorittiserte godseierene og middelklassen i byene. Ved siden av "dumaen" ble det opprettet et "riksråd", der halvparten av medlemmene var utpekt av tsaren, halvparten av forskjellige "korporasjoner". Samtidig med de nye valglovene ble presse,- forsamlings,. og ytringsfriheten innskrenket. Årsaken til disse innsramningene var nok fordi at den revolusjonære bevegelsen var knust, og kretsen rundt tsar Nikolai II mente derfor at de ikke behøvde å innfri tilsagnene i "oktobermanifestet". Men til tross for disse endringene ble "duma-valget" en stor seier for motstanderne av regimet. Men de var splittet i et 40-talls partier og nasjonale grupperinger og de radikale sosialistene hadde boikottet valgt, og jeg antar derfor at de ikke kan ha vært en sterk opposisjon til tsaren. Denne situasjonen ble nok også forsterket ved at tsaren fire dager før "dumaen" skulle åpnes utstedte en ny grunnlov, og denne loven tilintetgjorde en hver forhåpning om at "dumaen" skulle få innflytelse på utformingen av den. 

VALG AV DUMAEN
Den første "duma" (parlament), som kom sammen våren 1906, ble snart oppløst og valgreglene endret, slik at de ble mer og mer restrektive. Kort efter at "dumaen" ble oppløst ble inneriksminister Pjotr Stolypin (Pjotr Arkadjevisj Stolypin) (14.04.1862-14.09.1911) (se bilde til venstre) utnevnt til ny utnevnt til statsminister i 1907, gikk Russland inn i en periode hvor en handlekraftig statsmann prøvde å redde regimet gjennom en kombinasjon av hard undertrykkelse og økonomiske reformer. Han begynte i sin nye stilling med å slå ned på mytterier i Kronstadt og på Sveaborg. Pjotr Stolypin var kjent for sine harde metoder og i de følgende år ble den åpne opposisjonen kuet, motstandere ble henrettet, de sosialistiske lederne var drevet i eksil eller forvist til sibir og aviser beslaglagt. Antall streikende arbeidere, som i 1905 var beregnet til over 2 000 000, ble redusert de nærmeste årene. 

Regjeringens brutale maktpolitikk hadde også den påvirkning på den allmenne befolkning ved at den begynte å vinne tilhengere og en nyvalgt "duma" fikk omtrent samme sammensetning som den første og ble oppløst efter kort tid. Foran valget til den tredje "dumaen" ble valgloven forandret og dermed oppnådde de den tilsiktede forskyvning i konservativ retning og denne gang fikk "dumaen" være med å fatte beslutninger.

Selv om Pjotr Stolypins regime kan omtales som et diktatur, arbeidet han også med reformer som tok sikte på en gjennomgripende forandring av det russiske samfunn. Men reformene hans vakte mishag i utrakonservative kretser og riksrådet gav også uttrykk for sin motvilje. Gjennom inngrep mot de nasjonale minoritetene prøvde Pjotr Stolypin å slo bro over motsetningsforholdet til de storrussiske hovedgruppene, men det fikk ingen effekt. I september 1911 ble han myrdet på et teater i Kijev, i nærvær av tsar Nikolai II. Man vet fortsatt ikke hvem som stod bak mordet, men fortsatt menes det at mordet ble utført på oppdrag av folk som stod tsaren nær. Da den fjerede "dumaen" ble valgt i 1912, bød den ikke på større overraskelser. Den uredde opposisjonen fra visse venstrepolitikere førte til represalier og en tiltakende streikeaktivitet ble møtt av militære aksjoner, men krigsutbruddet førte til en foreløpig avspening i Russland.

SPLITTELSEN AV DET SOSIALDEMOKRATISKE ARBEIDERPARTIET (RSDAP)
Men selv under Pjotr Stolypins strenge regime, var det ikke innen den sosialistiske bevegelse noen enhetlig politikk, men det var delte meninger om taktikken deres. "Bolsjevikene", som oppholdt seg i Polen men som efter krigsutbruddet flyttet til Zürich, mente at den underjordiske kampen var den vikitgste og at den måtte føres videre med alle midler. "Mensjevikene" derimot ønsket å legalisere partivirksomheten i hjemlandet efter mønster av de venseuropeiske sosialdemokratiske partiene. Men det var også andre årsaker til at partiet var truet av splittelse i disse årene, og det var at de at de lederne som ahdde valgt å bli hjemme for å føre kampen videre der, anklaget lederne i landflyktighet for manglende kontakt med den russiske virkelighet. Det ble hevdet at isoleringen i utlandet førte til taktiske feilvurderinger. I 1912 ble det et definitivt brudd mellom "bolsjevikene" og "mensjevikene". 

I 1912 kom Josef Stalin (bilde til venstre er av Josef Stalin omkring 1910) tilbake til St. Petersburg hvor han delte losji med en annen "bolsjevik", Vjatsjeslav Skrjabin () som opererte under navnet Molotov (hammeren). Om Molotov kan det nevnes at han hadde en overfladisk videregående skolegang og at han ble revolusjonær som 16-åring. Molotov anså seg selv  for å være journalist og han traff Josef Stalin første gang da de begge arbeidet i "Pravda". Det var omtrent på denne tiden Josef Stalin skiftet ut aliasnavnet Koba med Stalin og hans første artikkel signert Stalin kom i 1913.  Men allerede i 1912 reiste Josef Stalin til Wien og ble trukket inn i "Partiets Sentralkomité" mot slutten av Praha-konferansen. I november 1912 reiste han videre til Krakow for å møte Vladimir Iljitsj Lenin, som han bodde hos. (Bilde til høyre er av Vladimir Iljitsj Lenin omkring 1910).

Det var i første rekke "bolsjevikene" som i de siste fredsårene bidrog til den økende streikeaktiviteten i Russland. Nyheten om at streikende arbeidere var blitt massakrert på gullfeltene ved elven Lena i Sibir, resulterte våren 1912 i en spontan streikebølge som omfattet 250 000 deltagere over hele landet, hvorav 100 000 i Petrograd. Men selv om streikaktiviteten holdt seg på et høyt nivå, virker det som de fleste konfliktene på arbeidsmarkedet å være av politisk nivå, men gjaldt heller av rent materielle forhold. 

I februar 1913 ble Josef Stalin igjen arrestert, og slik jeg har forstått flere kilder, fikk han et mistenkelig lett opphold i eksil. Spørsmålet her er om han ble spion for "Okhrana", tsarens hemmelige politi. Selv om de revolusjonære hadde sterke motforestillinger til "Okhrana" var mange av dem dobbelt- eller trippelspioner  og ut i fra dette forstår jeg det slik at Josef Stalin var villig til å forråde kollegaer som hadde et motsetningsforhold til ham. I rapportene til "Okhrana" ble han omtalt som en "fanatisk marxist" slik at han ikke kan ha skiftet noen politisk holdning på den tiden. Hans siste eksil begynte i 1913 i det fjerne, kalde nordøstlige Sibir hvor han ble kalt "KopparretJo" av de lokale bøndene. Da myndighetene fryktet for flere rømninger ble de forviste flyttet til Kureika, en ødslig landsby i Turukhansk, nord for polarsirkelen

VIRKNINGENE AV VERDENSKRIGEN
Jeg vil her kortfattet ta for meg virkningen verdenskrigen hadde på Russland. Krigsutbruddet betydde at nesten hele vestgrensen ble stengt og med Tyrkias inntreden i krigen kort tid senere, og efter "Gallipoli-katastrofen", ble Russlands viktigste handelsvei, sjøveien gjennom stredene til Middelhavet, sperret for godt. Eftersom Østersjøen var blokkert av tyske sjøstridskrefter og omfattende minelegging, hadde russerne bare to veier mot vest. Den ene var den nordlige ishavsruten via Arkhangelsk, og fra 1916 fra Murmansk, og den andre var landeveien fra Petrograd. Men det militæret slet på den tiden med produksjonen av militært utstyr og et eks. er at det i løpet av de tre første krigsårene ble det bare produsert mellom en tredjedel og halvparten av de geværene arméen trengte. I den samme perioden sank produksjonen av maskingevær til en femtedel av det som var planlagt. Årsaken til disse store problemene var en udugelighet i den overordnede planlegging som fikk katastrofale følger. De som var ansvarlige for arméen prøvde å oppveie underlegenheten i våpen og ammunisjon med overvekt av tropper. Det medførte at et stort antall dyktige fagarbeidere ble trukket bort fra industrien. Totalt skal arméen på denne måten ha lagt beslag på en tredjedel av Russlands mannlige arbeidskraft. Ved fronten ble resultatet av de mangelfullt utrustede troppene ble rammet av fryktelige tap, med katastrofal innvirkning på moralen både blant soldatene og i landet som helhet. Men tappingen av folk fra hjemstedene fikk også andre, mer direkte og med tiden mer betydningfulle følger.

De største problemene oppstod innen jordbruket der de dyrkede arelaene og avkastningene minket og som et resultat av dette oppstod det en tiltakende knapphet på levetsmidler. Krigen kostet Russland dyrt og for å klare de store utgiftene begynte myndigheten å trykke opp flere sedler. Dette ble møtt av mistro fra bøndenes side og de foretrakk heller å beholde produktene sine fremfor å selge dem for papirpenger. Dette igjen førte til at manglen på levnetsmidler økte nå dramatisk, prisene føk i været, og vinteren 1916-1917 var situasjonen i byene nærmest desperat efter at også mangelen på brensel ble akutt. Den viktigste årsak til dette var mangel på transportmidler, industriarbeiderne streiket på grunn av knappheten på mat som igjen førte til mangel på reservedeler til repersjoner av lokmotover og jernbanevogner. Russland var nå inne i en ond sirkel som syntes å føre til et sammenbrudd i landet. 

Under vinteren 1916-1917 frøs og sultet arméen og på nyåret hadde myndighetene mistet kontrollen over situasjonen i de store byene. Fabrikker, også innen rustningsindustrien, måtte stenges på grunn av energimangel. Andre steder la arbeiderne ned arbeidet i protest mot myndighetenes rådvillhet og inkompetanse. De arbeidsløse samlet seg til stadig større demonstrasjoner, agittatorer med revlosjonert budskap fikk fritt spillerom og villige tilhørere i de lange køene foran matvarebutikkene. Snart fulgte spontane plyndringer som i første omgang var rettet mot de statlige forråd, bakerier m.m., men gikk snart over til også å omfatte private forråd. Det ble satt fyr på offentlige bygninger og aristokratiske palasser, og når de militære ble kommandert mot demonstrantene, nektet de menige å adlyde ordre.