SOVJETUNIONENS HISTORIE 1860 - 1904

INNLEDNING
Det hvilte en dyster og knugende atmosfære over det 19. århundres Russland, særlig under tsar Nikolai I (1796-1855) (se bilde til venstre) regime i perioden1825-1855. Styreformen var autoritær og eneveldets høyeste makt og myndighet lå hos tsaren, men også den gresk-ortodokse kirken hadde stor makt. (bilde til høyre viser det Russiske riket i 1820). I 1812 ble Russland involvert i Napoleonskrigen. Unge offiserer fra den russiske adelen reiste til Europa og kom her i kontakt med strømninger i europeisk åndsliv og frihetsbevegelse. De brakte med seg hjem nye ideer og overbevisningen om at tiden var inne til omfattende reformer i hjemlandet. Fremfor alt gjaldt det å få avskaffet livegenskapet. Disse fremskrittsvennlige adelige elementene forsøkte i desember 1825 å gjennomføre et kupp i Russland. Men forsøket på å styrte enevoldsmakten, og å innføre et demokratisk styresett med borgerrett for alle, mislyktes. Kuppmakerne ble straffet hardt. Noen ble henrettet,eller ble fengslet for livstid, men de fleste ble sendt på straffearbeid til gruvene i Sibir. Disse kuppmakerne, kalt "desembermennene", hadde de fleste russiske forfatternes sympati, og deres harde skjebne gikk sterkt inn på dem. Selv om kuppforsøket i 1825 ikke lyktes, satte det dype spor og styrket de liberale tendensene i Russland.

I Russland på 1800-tallet var det enorme forskjeller på fattig og rik. Det store flertallet i landet, bøndene, levde under vanskelige kår. Analfabetisme og alkoholisme var utbredt. Bøndene måtte utføre 25 års militærtjeneste og inntil 1861 var bøndene livegne. Det betydde at de kunne kjøpes og selges eller gis bort. De livegne ble i alminnelighet kalt ”sjeler”. I Russland pleide man å oppgi hvor mange sjeler som hørte til eiendommen, i stedet for å si hvor mye land russiske godseiere hadde. Det har blitt sagt om livegenskapet at det var et nedbrytende system, ikke bare for den livegne, men, moralsk sett, også for hans herre. Dette var et system som gjorde bøndene til leilendinger, hvor de var godseiernes eiendom og kunne selges og behandles på samme måte som husdyr. Når godseierne refererte til antall bønder de rådde over, brukte de uttrykket "sjeler". Godseierne var også skattepliktige for alle leilendingene. En folketelling ble gjennomført med et par år mellomrom, og skulle en miste bønder i mellomtiden, gjennom dødsfall eller rømminger, måtte en likevel skatte for disse frem til neste. Dette førte til at de fleste godseiere rådde over, på papiret levende, men i praksis, "døde sjeler". Dette beskriver også Nikolaj Gogol (Nikolaj Vasiljevitsj Gogol) (20.03.1809-04.03.1852) i sin eneste roman "Døde sjeler" (1842). 

JORDBRUKSREFORMER
I 1861 ble livegenskapet opphevet, men det russiske jordbruket forsatte å slite da det fortsatt bygde på landsbyfellesskapet og det gikk mange år før det kom fortgang i nye jordbruksreformer. Dette til tross for at bl.a. Anton Tsjekhov (Anton Pavlovitsj Tsjekhov) (29.01.1860-15.07.1904) i 1897 hadde klart å vekke oppsikt med "Musjiken" (), en rystende skildring av tilstandene på landet. I denne perioden stagnerte jordbruket på grunn av tregheten i fellesdriften og en mangel på kapital hos bøndene. Årsaken til denne mangel på kapital hos bøndene var at de måtte en betale en slags "løsepenger" for å bli fri, noe som var fordelaktig for godseierne men selvfølgelig ikke for de fattige bøndene. 

MODERNISERING AV SAMFUNNET
Men om landbruket slet med stagnasjon, så ble samfunnet modernisert på andre områder og det lyktes finansminister Mikhail Reutern (Mikhail Khristoforovich Reitern) (??.1820-??.1890), som var finansminister i perioden 1862-1878, å få noenlunde orden på pengevesenet. Rettsvesent ble også modernisert ved at det i 1864 ble gjennomført en rettsform som kom til å sikre Russland en temmelig uavhengig retsspleie. Samme år ble det også gjennomført en forvaltningsreform, den såkalte "Zemstvo-reformen" (zemstvo betyr råd), som skulle skadde det russiske riket en med effektiv lokalforvaltning. Men denne reformen respresenterte ikke demokrati for alle russere da "Zemvestvoen" var dominert av adelen mens bøndene bare ble indirekte representert gjennom landsbyfellesskapet. Dette førte til at det fortsatt var staten som bestemte, også når det gjaldt lokale saker. På en tiden var det tsar Alexander II som regjerte og han var motstander av at "Zemvestvoen" skulle være et representativt organ for hele riket. En annen viktig reform som ble gjennomført i denne perioden var modernisering av skolevesenet, som bl.a. omfattet så radikale nydannelser som opprettelse av gymnas for piker i 1859. Denne moderniseringen av skolevesenet ga også opposisjonen næring i sitt arbeid mot systemet. Russland var nå inne i periode hvor tsaren viste en vilje for for reformer, men to hendelser satte en stopper for reformene. Den ene hendelsen var det polske opprøret i 1863 og et mislykket attentatt mot tsaren i 1866. 

ATTENTATER
Av disse to hendelsene vil jeg her bare ta for meg attentatforsøket mot tsaren og viser her til linken til de eksterne opplysningene om det polske opprøret. I 1866 prøvde Dmitrij Karakasov () å skyte tsar Alexander II, men i motsetning til andre, handlet han på egenhånd. Tross det så myndighetene på attentatforsøket som et utslag av en større sammensvergelse, eller som et resultat av den revlusjonære agitasjon som på den tiden særlig foregikk blant universitetsungdommen. Denne radikaliseringen av "intelligentsiaen", som man i russland kalte folk som hadde fått seg høyre utdannelse uten å i statens tjeneste, kom nok av de skuffede forventningene til reformbevegelsen. 

I perioden 1860-1870 årene oppstod det en rekke radikal grupper som med sine sosialistiske idéer fikk en stor innflytelse blant intellektuelle og studenter. I 1861-1862 ble dannet en rekke revolusjonære grupper i St. Petersburg og en av de markerte gruppene var ”Jord og frihet” som eksisterte frem til 1864. Denne gruppen gjenoppstod i 1876 av en gruppe intellektuelle. Men allerede efter tre år ble den splittet i tre fløyer. Den ene fikk tilhengere blant det fremvoksende proletariatet i byene. Den andre appellerte hos bøndene, men den tredje grupperingen, som fikk navnet ”Folkets vilje” gikk inn for terroraksjoner for å fremme sine mål. Det var denne gruppen som i 1881 myrdet tsar Aleksander II. Flere av gruppens medlemmer ble arrestert og de viktigste lederne ble hengt. Efter dette attentatet opphevde Aleksander III sin forgjengers reformer og styrket eneveldemakten. 

REVOLUSJONÆRE SKRIFTER
I disse årene dukket det opp en rekke banebrytende revolusjonære skrifter, og et godt eksempel på slike skrifter var Nikolaj Tsjernysjevskijs () sosialistiske fremtidsutopi fra 1863 "Hva må gjøres?" (1863) ble en bibel for tidens revolusjonære unge "nihilister". Begrepet "nihilist" ble brukt om venstrerevlolusjonære som forkastet de bestående samfunnsverdier og ble lansert av Ivan Turgenjev (Ivan Sergejevic Turgenjev) (09.11.1818-03.09.1883) i romanen "Fedre og sønner" (1862). I 1869 skrev Mikhail Bakunin (Mikhail Alexandrovich Bakunin) (30.05.1814-01.07.1876) (se bilde til venstre) skrev han sammen med Sergej Netsjajev "Revolusjonær katekismus" (1869), som i følge Walter Laqueur (Walter Zeev Laqueur) (26.05.1921-) var "tidenes mest berømte dokument". Mikhail Bakunin tegnet her et idealbilde av "revolusjonens navneløse soldat" og for revolusjonens skyld forsaket han alt, familie, venner og privatliv. Han satte seg ut over de borgelige moralnormene, normer han i det ytre respekterte for å kunne holde seg inne i maktens korridorer, som i forvaltning, hær, politi og helt inn i hoffet. At han var ekstrem i sin politiske oppfatning kom tydelig frem ved at han gikk inn for politisk mord for å fremme en samfunnsomveltning. Han satte opp en proskripsjonsliste som han anbefalte sine disipler om å følge. 

Mikhail Bakunin skrev, som tidligere nevnt, "Revolusjonær katekismus" sammen med den unge revolusjonære Sergej Netsjajev (Sergey Gennadiyevich Nechayev) (02.10.1847-21.11 el 03.12.1882) (se bilde til høyre) og hans politiske gruppe, men den eneste den tok livet av, var en av dens egne medlemmer. Slik jeg forstår det, var det denne hendelsen som inspirerte Fjodor Dostojevskij (Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij) 11.11.1821-09.02.1881) i hans roman "De besatte" (1872). Sergej Netsjajev var her modell for den iskalde demoniske "Pjotr Verkhovenskij". Men i virkeligheten eksisterte det knapt nok noen terrorister i begynnelsen av 1870-tallet, bortsett i Mikhail Bakunins politiske tanker og i Fjodor Dostojevskijs roman. Men i løpet av noen få år endret dette seg og russland ble rammet av den første nihilistiske terrorbølgen. 

Denne terrobølgen begynte muligens ved at Vera Sasulitsj (1849-1919) som i 1878 såret politidirektøren i St. Petersburg. Sjefen for det politiske politiet, "Tredje seksjon av Hans Majestets private kanselli", ble myrdet kort tid senere. 

MORDET PÅ TSAR ALEXANDER II
I mars 1881 ble tsar Alexander II drept ved et bombeattentat, i en periode hvor han hadde belaget seg på å gi Russland noe som lignet en forfatning.

Det var oppfinnelsen av dynamitten som ga terroristene et nytt våpen ved sine attentater. Bak attentatet stod restene av en gruppe som kalte seg for "Narodnaja" (Folkeviljen). En av representatene for denne terroristgruppen var kjemikeren Sergej Kibaltsjitsj (??-??) som i fritiden fabrikkerte bomber, men selv ikke var noen voldelig mann. Ellers var noen av de mest fremtrendende av terroristene kvinner og de representerte en fjerdedel av gruppen. Disse kvinnene var produkter fra de nye pileskolene, men fikk så ikke fortsette å lese videre og reiste så til Zürich for å studere medisin. Der kom de også i kontakt med politske strømninger. Et par representantene for disse kvinnene var Sofja Perovskaja (Sofja Lvovna Perovskaja) (1853-1881) (se bilde til venstre), som organiserte mordet på tsaren, og Vera Figner (25.06.1852-15.05.1942) (se bilde til høyre), som kom til å tilbringe 22 år i et av tsarens fengsler, ble en av de viktigste kildene til nihilismens historie.

Bakgrunnen for attentatet skyldtes flere årsaker, både i forhold til det de kjempe for og situasjonen i landet. De var skuffelset over de magre politiske resultatene som var oppnådd de foregående årene da gruppen gikk ut til folket for å få i gang en politsk vekkelse, rotet og udugligheten som kom frem i forbindelse med den Russisk-tyrkiske krigen i perioden 1877-1878 skapte oppfatninger om svakhet i systemet. Det kan derfor ha virket som nihilistene, ut i fra den politiske situasjonen, kan ha forestilt seg at et mord på tsaren ville utløse en folkereisning der de håpet på at dette igjen ville føre til at efterfølgeren ville gjenoppta reformpolitikken. 

Men mordet på tsar Alexander II førte ikke til en fortgang av reformpolitkken, den utløste heller en ubannhørlig forfølgelse av alle avikere. Resultatet var at det oppstod en politstat under tsar Alexanders III styre der det ble innført "foreløpige forordmimger til beskyttelse av statens sikkerhet", og de ble forlenget gang på gang. Disse forordningene innebar en slags unntakstilstand, med militær standrett, husundersøkelser, arrest på ubestemt tid og administrative deportasjoner. Ved siden av forordningene ble også det politiske politiet reorganisert i et mer effektivt sikkerhetspoliti, som fra da av ble kalt "Okhrana" (sikkerhet). I eftertid kan man undre seg over at "Narodnaja" feiltolket og undervurderte den russiske statsmakt slik de gjorde med mordet av tsaren. Men det var ikke bare de som hadde mistolket den politiske situasjonen, og en av dem var Karl Marx () som efter mordet skrev til Vera Sasulitsj at revolusjonen stod for døren i Russland. Det skulle bare et puff til. Men så feil tok de, noe "Narodnaja" virkelig erfarte da det nye sikkhetspolitiet viste raskt en efektivitet og terroristorganisasjonen ble ganske hurtig rullet opp, og i sitt arbeid ble det ikke vist nåde for terroristene. Et eks på det var at en av attentatmenne ble hengt selv om han samarbeidet og hadde fortalt alt det han visste.

Efter at Alexander III overtok makten gikk det 18 år uten at noen fremtredene person ble myrdet i Russland, men det hindret ikke at det ble planlagt komplotter mot tsaren og enkelte komplotter ble også avslørt. Et av dem skulle få vidtrekkende historiske følger da en liten studentgruppe i 1877 ble arrestert og hengt, anklaget for å ha planlagt et mord på tsaren. Lederen for denne studentgruppen het Aleksandr Uljanov (), som var en eldre bror til Vladimir Uljanov (), en mann som aldri glemte sin brors død og som mange år senere begynte å kalle seg for Vladimir Iljitsj Lenin. 

POLITISKE INNSKRENKELSER UNDER TSAR ALEXANDER III
Men den nye poltiske situasjonen hadde endret seg radikalt og alle politiske reformer gikk i stå. I 1887 beskrev Brandes () den politiske utviklingen som at "Intet har satt Russland lenger tilbake enn denne ulykkessvangre begivenheten." De som kom til å angi den nye tonen var Konstantin Pobedonostsjev (), tsar Alexander IIIs tidligere lærer, og som av Hingley () senere ble kalt for "den mest beryktede reaksjonære i Russlands historie". Han ble overprokurator for "Den hellige synode", dvs. at han var en slagskirkeminister og sjefsideolog. Den andre var Dmitrij Tolstoj () som ble innenriksminister med kontroll over politi og og forvaltning. Disse to fikk støtte i pressen av Katkov () i sin bekjempelse av alle demokratiske og liberale idéer fra Vesten. Samtidig skrev også hendelsen efter mordet på tsaren et mørkt kapittel i Russlands historie, jødeforfølgelsen. Selv om det var få jøder blant første generasjon av terrorister, utløste mordet en bølge av jødeforfølgelse, og da særlig i Ukraina, hvor forfølgelsen ble inspirert av den tidligere sjefen for det politiske politiet, Aleksandr Romanovitsj Drenteln (). På russisk sa man "Pogromer", som betyr ødeleggelse, et dystert begrep som da av trengte også inn i de vestlige sprog. I 1902 ble Vjatsjeslav Plehve (1846-1904) innenriksminister i Russland, og ved siden av å reorganisere det hemmelige politiet, gikk han inn for en antisemittisk politikk somklulminerte i "Kisjinov-pogromene" i 1903. Muligens var det derfor han i 1904 ble myrdet av en av sine egne "dobbeltagenter" Jevno Asev som var jøde. Bildet til høyre viser et av overprokurator Kanstantin Pobedonostsjjevs "pogromer", jødeforfølgelser, i begynnelsen av 1890-årene. På bildet ser man rekker av lik ligge til offentlig beskuelse før de ble kastet i en massegrav. Bilde til venstre viser et samtidig tresnitt av en gruppe jøder som ble landsforvist. Vold, terror og mord hørte til dagens orden, og mange hundre tusen ble landsforvist.

Situasjonen ble værre for jødene også i andre steder i Russland, noe som bl.a. førte til at det i 1887 ble lagt begrensninger i deres adgang til universitetsutdannelse i St. Petersburg og Moskva til tre prosent. I Moskva var antall jøder i sin tid blitt anslått til 25 000, men da tallet efter hvert var steget til muligens over 100 000, begynte det i visse bydeler å gå ut over den russiske geistlighetens inntekter. Påskedagen 1891 kom det en klage derfra, en klage som ble brukt som påskudd til å jage 6 000 jøder ut av hjemmene midt på natten og ført dem i lenker ut av byen. Samtidig ble storhertug Segej () som var bror av tsaren og kjent som en fanatisk antisemit, utnevnt til guvernør i byen i stedet for den tolerante fyrst Dolgorukov (). Det kan også nevnes i denne forbindelse at Pjotr Rasjkovskij (), som var sjef for "Okhranaens" utenlandsavdeling i Paris fra slutten av 1880-årene, antas å stå bak dokumentet "Sions vises protokoller" (1905), som senere kom til å spille så stor rolle i nazistpropogandaen.

Det ble store endringer under Alexandre III hvor bl.a. forvaltnings- og rettsreformene under hans forgjenger ble satt til side og i 1889 ble det innført det såkalte "zemskij natsjalnik-embetet" dvs  landkaptein. Dettte var sentralt utpekte embetsmenn, som både overtok en del av domstolens funkjsoner og fikk kontroll med "zemstvo-rådene". Stemmeretten til disse rådene ble ytterligere innskrenket gjennom en forhøyelse av inntekstgrensen og mange russere mistet stemmeretten sin. et eks. på dette var i St. Petersburg hvor antall stemmeberettige gikk ned fra 21 000 til 8 000. I denne perioden ble også pressesensuren skjerpet og en redaktør skrev i 1884 til Anton Tsjekhov at "Man flekker oss til, man kveler oss."  Men også studentene ved universitetene merket de nye tidene ved at det ble nedlagt forbud mot studentorganisasjoner og utdannelsesmulighetene ble ytterligere begrenset. 

INDUSTRALISERINGEN
Men selv om den politiske situasjonen hadde endret seg til det værre og alle politiske reformer hadde gått i stå, gikk det motsatt vei for industraliseringen i landet og i løpet av 1890-årene nådde industriproduksjonen en årlig vekst på åtte prosent. Jeg vil ikke her komme mer inn på denne industrialiseringen, bortsett fra å nevne at ved århundreskiftet hadde over halvparten av de russiske industrivirksomhetene mer enn 500 arbeidere. I hele den russiske befolkningen var de ca 2 000 000 industriarbeidere riktignok et lite mindretall. Men at de i så høy grad var samlet i store virksomheter, lettet arbeidet til de nye partiers organisasjons- og propogandaarbeid og fra 1890-årene trengte marxismen inn i de revolusjonære kretser i Russland og det dannet seg to sterke strømninger. I 1898 ble "det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" (RSDAP) grunnlagt av Georgij Plekhavnov (). Denne politiske retningen baserte sin sosialisme på industrialiseringen og utviklingen av arbeiderklassen. Men også innenfor sosialdemokratene eksisterte det to forskjellige retninger. Det var ”Bolsjevikene” ledet av advokaten Vladimir Ilich, bedre kjent under dekknavnet Lenin. Denne gruppen gikk inn for arbeideropprør. Den andre gruppen var ”Mensjevikene” som bekjente seg til den demokratiske sosialismen som baserte seg på en fortsatt kapitalistisk utvikling. Den andre strømningen var det "sosialdemokratiske parti" (SR) som ble stiftet i 1902 av folk fra terroristiske "narodnikgrupper".

Denne fokuseringen på industraliseringen skjedde på bekostning av jordbruket og i 1891 var det hungersnød som ble ledsaget av en alvorlig koleraepidemi som rev bort titusener av bønder. Men selv da fortsatte myndighetene å presse kapital ut av jordbruket og gjorde svært lite for å bedre forholdene i næringen. Selv en god høst i 1893-1894 ble brukt til å styrke industraliseringen. Men jordbruket slet også med et annet problem ved at det var bare få godseiere som var interessert i bedre drift, og de som hadde råd til det foretrakk å bo i de to russiske byene St. Petersburg og Moskva, eller i Nice. Men samtidig som godseiernes andel av den russiske landbruksjorden sank, ble også bondegårdene mindre og mindre. Man har regnet ut at i 1860-årene var det 28 prosent av bøndene som ikke klarte seg med den jorden de hadde til rådighet, men allerede i 1900 var denne andelen steget til 52 prosent.

Til å begynne med ble industrien dels konsentrert i St. Petersburg-området, dels ved de store kull- og jernforekomstene i Ukraina. Ved århundreskiftet var Russland verdens ledende produsent av olje, og russerne begynte å utnytte oljen til dampmaskinene på skip."Putilov-verkene" i den russiske hovedstad vokste til et stort industranlegg. I 1907 ble den russiske arbeiderklassen anslått til ca 3 000 000, men mange av arbeiderne tilhørte sin gamle landsbykommune "mir" og vendte tilbake dit ved innhøstingen. Årsaken til det var først og fremst at hvis bonde ville forlate landsbygden så måtte han kjøpe seg fri med en betydelig avgift, og det hadde de færreste råd til. Resultatet var at den forflytning av arbeidskraft mellom næringsgrenene som var naturlig i andre land, ble hemmet i Russland. På grunn av befolkningsvekstgen ble forholden på landsbygden stadig vanskeligere. Som tidligere nevnt, slet det russiske jordbruket med flere problemer og den politske prioriteringen gjorde ikke hverdagen bedre for dem selv om de russiske bøndene utgjorde den store massen av den produktive befolkningen. De var hardt beskattet og de dyrket jorden på alderdommelig vis og i overensstemmelse med "mir- systemets" (landsbykommune-systemets) konservative prinsipper. Eiendomsretten til jorden var skjevt fordelt og det til fordel for adelen. I tiden før omkring 1904 var forholdet mellom bøndenes og adelens jordeiendom som 3:1.

I 1894 døde tsar Alexander III og han ble efterfulgt av av den viljesvake sønnen tsar Nikolai II, som ble Russlands siste tsar. Han var da bare 26 år, intellektuelt svakt utrustet og underkuet av sin mor. Han var selv klar over at han ikke var paparat til overta det ansvarsfulle arbeidet som leder av et rike på mer enn 133 000 000 innbyggere. Den nye tsaren hadde mange utfordringer foran seg og en av dem var bøndenes situasjon. Den pågående utarmingen skapte avsetningsvanskeligheter i den russiske industrien og denne krisen i jordbruket spredte seg også til byene. Dette igjen førte til reaksjoner ved universitetene og i 1899 ble en studentdemonstrasjon i St. Petersburg splittet av ridende politi med pisker. Denne hendelsen innvarslet en ny epoke da det var første gang i Russlands historie at politiet brukte vold mot studentene. Det utløste en streik og myndighetene svarte da med å innkalle studentene til militærtjeneste.

I 1901 ble undervisningsministreren skutt av en student og dette var det første politiske mordet på 18 år. Det ble heller ikke det siste og fra nå av kom Russland inn i en periode med terrorisme som fikk den første terrorbølgen til å blekne helt. Det utviklet seg en atmosfære av vold, intriger og manisk mistenksomhet. "Okhranaen" utviklet nå nye metoder for å bekjempe oposisjonen og en raffinert infiltasjonsteknikk førte til at så å si alle revolusonære organisasjoner ble spekket med angivere, mange av demdobbeltagenter, andre provokatører. En av de mer markante perosonene som arbeidet for "Okhranaen" var Jevno Asev () som i over 15 år arbeidet både for politiet og for de revolusjonære og i de siste fem årene. I perioden 1903-1908, var han under sitt samarbeid med "Okhranaen" også leder av den viktigste terrroristorganisasjonen, "Bojevój Otrjad" som var det sosialrevolusjonære partiets kampavdeling. 

Men det var ikke bare poltiske mord som var den enest form for politisk undergrunnsvirksomhet i disse årene. En annen var væpnede ran for å skaffe penger til de illegale organisasjonene. Et av de mest vellykte kuppene ble gjennomført i Tiflis i 1907, av en georgier som brukte dekknavnet "Koba" og som fra 1912 endret det til Stalin. I likhet med Jevno Asev blir han også mistenkt for å ha vært dobbeltagent.

STIFTELSEN AV DET SOSIALDEMOKRATISKE ARBEIDERPARTIET (RSDAP)
Forhistorien til partiet var at Georgij Plekhavnov, som tidligere var "narodik", men brøt med "populismen" og grunnla i 1883 i Sveits den første marxistorganisasjonen "Arbeidets frigjørelse". Ved århundreskiftet samlet denne fåtallige gruppen all sin energi om det teorestiske oppgjøret med "populister" og deres tese om, at Russland kunne unngå det kapitalistiske stadium i den samfunnsøkonomiske utvikling, og at en særegen russisk sosialisme ville vokse frem direkte av det gamle landsbyfellesskapets kommunisktiske tradisjoner. Georgij Plekhavnov hevdet med stor overbevisning at kapitalismen var like uavhengige for Russland som for de stater i Vest kom hadde kommet lengre i utviklingen.

Partiets første kongress ble gjennomført i Minsk i 1898, men det er partiets andre kongress i London i 1903 som regnes som den egentlige grunnleggesen av partiet og det var Georgij Plekhavnov som ble den første leder. Årsaken til dette er at deltagerne på den første kongressen ble arrestert av politiet slik at de ikke fikk efterlatt seg noen organisasjon. Forberedelsen til partiet skjedde i Vesteuropa av kretsen omkring eksilmarxistenes avis "Iskra" (Gnisten) og første nummer av avisen ble trykket i slutten av året 1900. Avisen ble smuglet inn i Russland i store opplag og tjente snart som et bindeledd mellom de spredte sosialdemokratiske grupper i hjemlandet og det teoretiske hovedkvarteret i Vesten. Avisen var et resultat av de sterke organisasjonsbestrebelser som Vladimir Iljitsj Lenin og en gruppe "nye" emigranter forsøkte å tilføre den eldre marxistiske emigrantgruppe, som ble ledet av Georgij Plekhavnov. 

En som sluttet seg til "Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" i 1899 var Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili () som senere tok navnet Josef Stalin. Han ble profesjonell revolusjonær, med et "nom de revlution", "Kobra", som var inspirert av helten i romanen "Fadermorderen" av Aleksandr Kazberggij (). "Kobra" arbeidet fra første stund aktivt i den revolusjonære politkken og var med på organisere streiker, trykkpresser, møter og plyndringer. I 1902 ble Josef Stalin (bilde til høyre) arrestert for første gang og utvist til Sibir. Dette var den første av alt syv utvisninger, av hvilket han flyktet fra seks. Disse opphldene i Sibir var langt fra hans egne fremtidige konsentrasjonsleire da de kunne lese, ha kontakt med andre revolusjonære hvor de duskuterte politiske spørsmål om dialektiske materialisme, og korrespondere med kameratene i St. Petersburg eller i Wien. 

DEN RUSSISK-JAPANSKE KRIGEN
Innenfor industrien slet Russland fortsatt da de tross det nye, moderne produksjonsapparatet hadde vanskelig for klare seg i konkurransen med de eldre indrustrilandene og da det utarmede hjemmemarkedet sviktet, prøvde de derfor å selge varene i Asia. Særlig det kinesiske markedet virket forlokkende og efter nederlaget mot Japan i 1894 ble Kina mottakelig for et samarbeid med Russland. I 1896 fikk russerne lov til å bygge en jernbane gjennom Manchuria fra Vladivostok til Sibir, og i 1898 fikk de overdratt Liaodonghlvøen, med den isfrie havnen Port Arthur. Innen det russiske hoffet var det krefter som arbeidet aktivt for at Russland skulle ekspandere østover og i 1900 benyttet de det såkalte "bokseropprøret" til å foreta en regulær okkupasjon av Manchuria, og forsvarminister Aleksej Kuropatkin (Aleksej Nikolajevitsj Kuropatkin) (17.03.16.01.1925) (se bilde til venstre) gikk da inn for at de skulle innlemme denne kinesiske provinsen i det russiske riket. Denne politikken var Sergej Witte (Sergej Juljevitj Witte) (29.06.1849-13.03.1915) se bilde til høyre) motstander av og i august 1903 gikk han av i protest mot den innflytelsen den ekspansjonnistiske klikken hadde vunnet ved hoffet. Denne gruppen hadde også planer om å få fotfeste også i Nord-Korea, men dermed kom de i direkte kollisjonskurs med Japan og den 08.02.1904 gjennomførte japanerne et overraskelsesangrep mot den russiske flåten i Port Arthur. 

Det var den russiske flåten som hadde ivret mest for en aggressiv politikk i Østen og det var de som også kom til å bli påført de dramatiske nederlagene som skulle kjennetgne den russisk-japanske krigen. For hæren betød denne krigen en forsmak på den blodige skyttergravskrigen som kom til å bli tydeliggjort i verdenskrigen. Situasjonen efter det japanske angrepet var at den russiske flåten ble sperret inne, slik at japanerne uforstyrret kunne sette tropper i land og begynne en beleiring av Port Arthur. Da admiral Stepan Akarov () i april prøvde å bryte ut, gikk flaggskipet, panserkrysseren "Petropavlovsk", på en av hans egne miner og han gikk ned med skipet. Derefter ble den russiske flåten lammet, og litt efter litt skutt i stykker av kanonilden fra beleiringshæren. I krigens første fase mistet den russiske flåten i Gulehavet 7 slagskip, 6 kryssere og 29 destroyere. Den 02.01.1905 erobret, i følge "NRK tekst-TV", japanerne Port Arthur og endte den russisk-japanske krigen.

Da isen smeltet i Vladivostok, var den japanske overlegenheten til sjøs så stor at den russiske eskadren var sperret inne også der. Det førte til beslutningen om sende østersjøflåten til unnsetning og de kom seg avsted i oktober og den 27.05.1905 var admiral Sinovij Rosjestvenskij () fremme ved Tsushima-stredet ved sørspissen av Korea. Der ventet japanerne på ham og det ble en av de mest tilitetgjørende massakrer i sjøkrigens historie. Av 12 russiske slagskip ble 8 senket og resten erobret, 5 av 7 kryssere gikk ned, en ble erobret, og 7 destroyere led samme skjebne. alt i alt kom bare to destroyere og en lett krysser frem til Vladivostok. Fra hærens side hadde russerne langt større reserver å ty til, men indre uro og splittelse tilskyndet regjeringen til å stanse krigen. Da også Japan hadde anstrengt seg til det ytterste, var det grobunn for en megling av Theodore Roosevelt (27.10.1858-06.01.1919) og fredskonferansen ble holdt i Portsmouth, New Hampshire.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.