| SOVJETUNIONENS
HISTORIE 1860 - 1936
Denne artikkelen tar for den historiske utviklingen i Russland frem til revolusjonen og Sovjetunionens fødsel og utvikling. Årsaken til denne tidsavgrensingen er fremveksten av de radikale grupperingene på 1860 tallet og med den nye konstitusjonen av 1936. Det var da Sovjetunionens forfatningspolitiske utvikling foreløpig ble avsluttet. Jeg har skrevet denne artikkelen for å vise hvordan den politiske situasjonen i landet påvirket filmkunsten og hvilke problemer som oppstod i perioden under Stalin. INNLEDNING
I Russland på 1800-tallet var det enorme forskjeller på fattig og rik. Det store flertallet i landet, bøndene, levde under vanskelige kår. Analfabetisme og alkoholisme var utbredt. Bøndene måtte utføre 25 års militærtjeneste og inntil 1861 var bøndene livegne. Det betydde at de kunne kjøpes og selges eller gis bort. De livegne ble i alminnelighet kalt ”sjeler”. I Russland pleide man å oppgi hvor mange sjeler som hørte til eiendommen, i stedet for å si hvor mye land russiske godseiere hadde. Det har blitt sagt om livegenskapet at det var et nedbrytende system, ikke bare for den livegne, men, moralsk sett, også for hans herre. Dette var et system som gjorde bøndene til leilendinger, hvor de var godseiernes eiendom og kunne selges og behandles på samme måte som husdyr. Når godseierne refererte til antall bønder de rådde over, brukte de uttrykket "sjeler". Godseierne var også skattepliktige for alle leilendingene. En folketelling ble gjennomført med et par år mellomrom, og skulle en miste bønder i mellomtiden, gjennom dødsfall eller rømminger, måtte en likevel skatte for disse frem til neste. Dette førte til at de fleste godseiere rådde over, på papiret levende, men i praksis, døde sjeler.Dette beskriver også Nikolaj Gogol (Nikolaj Vasiljevitsj Gogol) (20.03.1809-04.03.1852) i sin eneste roman "Døde sjeler" (1842). JORDBRUKSREFORMER
MODERNISERING AV SAMFUNNET
ATTENTATER
I perioden 1860-1870 årene oppstod det en rekke radikal grupper som med sine sosialistiske idéer fikk en stor innflytelse blant intellektuelle og studenter. I 1861-1862 ble dannet en rekke revolusjonære grupper i St. Petersburg og en av de markerte gruppene var ”Jord og frihet” som eksisterte frem til 1864. Denne gruppen gjenoppstod i 1876 av en gruppe intellektuelle. Men allerede efter tre år ble den splittet i tre fløyer. Den ene fikk tilhengere blant det fremvoksende proletariatet i byene. Den andre appellerte hos bøndene, men den tredje grupperingen, som fikk navnet ”Folkets vilje” gikk inn for terroraksjoner for å fremme sine mål. Det var denne gruppen som i 1881 myrdet tsar Aleksander II. Flere av gruppens medlemmer ble arrestert og de viktigste lederne ble hengt. Efter dette attentatet opphevde Aleksander III sin forgjengers reformer og styrket eneveldemakten. REVOLUSJONÆRE SKRIFTER
Mikhail Bakunin skrev, som tidligere nevnt, "Revolusjonær katekismus" sammen med den unge revolusjonære Sergej Netsjajev (Sergey Gennadiyevich Nechayev) (02.10.1847-21.11 el 03.12.1882) og hans politiske gruppe, men den eneste den tok livet av, var enav dens egne medlemmer. Slik jeg forstår det, var det denne hendelsen som inspirerte Fjodor Dostojevskij (Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij) 11.11.1821-09.02.1881) i hans roman "De besatte" (1872). Sergej Netsjajev var her modell for den iskalde demoniske "Pjotr Verkhovenskij". Men i virkeligheten eksisterte det knapt nok noen terrorister i begynnelsen av 1870-tallet, bortsett i Mikhail Bakunins politiske tanker og i Dostojevskijs roman. Men i løpet av noen få år endret dette seg og russland ble rammet av den første nihilistiske terrorbølgen. Denne terrobølgen begynte muligens ved at Vera Sasulitsj (1849-1919) som i 1878 såret politidirektøren i St. Petersburg. Sjefen for det politiske politiet, "Tredje seksjon av Hans Majestets private kanselli", ble myrdet kort tid senere. MORDET PÅ TSAR ALEXANDER
II
Det var oppfinnelsen av dynamitten som ga terroristene et nytt våpen ved sine attentater. Bak attentatet stod restene av en gruppe som kalte seg for "Narodnaja" (Folkeviljen). En av representatene for denne terroristgruppen var kjemikeren Sergej Kibaltsjitsj () som i fritiden fabrikkerte bomber, men selv ikke var noen voldelig mann. Ellers var noen av de mest fremtrendende av terroristene kvinner og de representerte en fjerdedel av gruppen. Disse kvinnene var produkter fra de nye pileskolene, men fikk så ikke fortsette å lese videre og reiste så til Zürich for å studere medisin. Der kom de også i kontakt med politske strømninger. Et par representantene for disse kvinnene var Sofja Perovskaja (), som organiserte mordet på tsaren, og Vera Figner (), som kom til å tilbringe 22 år i et av tsarens fengsler, ble en av de viktigste kildene til nihilismens historie. Bakgrunnen for attentatet skyldtes flere årsaker, både i forhold til det de kjempe for og situasjonen i landet. De var skuffelset over de magre politiske resultatene som var oppnådd de foregående årene da gruppen gikk ut til folket for å få i gang en politsk vekkelse, rotet og udugligheten som kom frem i forbindelse med den Russisk-tyrkiske krigen i perioden 1877-1878 skapte oppfatninger om svakhet i systemet. Det kan derfor ha virket som nihilistene, ut i fra den politiske situasjonen, kan ha forestilt seg at et mord på tsaren ville utløse en folkereisning der de håpet på at dette igjen ville føre til at efterfølgeren ville gjenoppta reformpolitikken. Men mordet på tsar Alexander II førte ikke til en fortgang av reformpolitkken, den utløste heller en ubannhørlig forfølgelse av alle avikere. Resultatet var at det oppstod en politstat under tsar Alexanders III styre der det ble innført "foreløpige forordmimger til beskyttelse av statens sikkerhet", og de ble forlenget gang på gang. Disse forordningene innebar en slags unntakstilstand, med militær standrett, husundersøkelser, arrest på ubestemt tid og administrative deportasjoner. Ved siden av forordningene ble også det politiske politiet reorganisert i et mer effektivt sikkerhetspoliti, som fra da av ble kalt "Okhrana" (sikkerhet). I eftertid kan man undre seg over at "Narodnaja" feiltolket og undervurderte den russiske statsmakt slik de gjorde med mordet av tsaren. Men det var ikke bare de som hadde mistolket den politiske situasjonen, og en av dem var Karl Marx () som efter mordet skrev til Vera Sasulitsj at revolusjonen stod for døren i Russland. Det skulle bare et puff til. Men så feil tok de, noe "Narodnaja" virkelig erfarte da det nye sikkhetspolitiet viste raskt en efektivitet og terroristorganisasjonen ble ganske hurtig rullet opp, og i sitt arbeid ble det ikke vist nåde for terroristene. Et eks på det var at en av attentatmenne ble hengt selv om han samarbeidet og hadde fortalt alt det han visste. Efter at Alexander III overtok makten gikk det 18 år uten at noen fremtredene person ble myrdet i Russland, men det hindret ikke at det ble planlagt komplotter mot tsaren og enkelte komplotter ble også avslørt. Et av dem skulle få vidtrekkende historiske følger da en liten studentgruppe i 1877 ble arrestert og hengt, anklaget for å ha planlagt et mord på tsaren. Lederen for denne studentgruppen het Aleksandr Uljanov (), som var en eldre bror til Vladimir Uljanov (), en mann som aldri glemte sin brors død og som mange år senere begynte å kalle seg for Lenin. POLITISKE INNSKRENKELSER
UNDER TSAR ALEXANDER III
Situasjonen ble værre for jødene også i andre steder i Russland, noe som bl.a. førte til at det i 1887 ble lagt begrensninger i deres adgang til universitetsutdannelse i St. Petersburg og Moskva til tre prosent. I Moskva var antall jøder i sin tid blitt anslått til 25 000, men da tallet efter hvert var steget til muligens over 100 000, begynte det i visse bydeler å gå ut over den russiske geistlighetens inntekter. Påskedagen 1891 kom det en klage derfra, en klage som ble brukt som påskudd til å jage 6 000 jøder ut av hjemmene midt på natten og ført dem i lenker ut av byen. Samtidig ble storhertug Segej () som var bror av tsaren og kjent som en fanatisk antisemit, utnevnt til guvernør i byen i stedet for den tolerante fyrst Dolgorukov (). Det kan også nevnes i denne forbindelse at Pjotr Rasjkovskij (), som var sjef for "Okhranaens" utenlandsavdeling i Paris fra slutten av 1880-årene, antas å stå bak dokumentet "Sions vises protokoller", som senere kom til å spille så stor rolle i nazistpropogandaen. Det ble store
endringer under Alexandre III hvor bl.a. forvaltnings- og rettsreformene
under hans forgjenger ble satt til side og i 1889 ble det innført
det såkalte "zemskij natsjalnik-embetet" dvs landkaptein. Dettte
var sentralt utpekte embetsmenn, som både overtok en del av domstolens
funkjsoner og fikk kontroll med "zemstvo-rådene". Stemmeretten til
disse rådene ble ytterligere innskrenket gjennom en forhøyelse
av inntekstgrensen og mange russere mistet stemmeretten sin. et eks. på
dette var i St. Petersburg hvor antall stemmeberettige gikk ned fra 21
000 til 8 000. I denne perioden ble også pressesensuren skjerpet
og en redaktør skrev i 1884 til Anton Tsjekhov at "Man
flekker oss til, man kveler oss."
Men også studentene ved universitetene merket de nye tidene ved at
det ble nedlagt forbud mot studentorganisasjoner og utdannelsesmulighetene
ble ytterligere begrenset.
Denne fokuseringen på industraliseringen skjedde på bekostning av jordbruket og i 1891 var det hungersnød som ble ledsaget av en alvorlig koleraepidemi som rev bort titusener av bønder. Men selv da fortsatte myndighetene å presse kapital ut av jordbruket og gjorde svært lite for å bedre forholdene i næringen. Selv en god høst i 1893-1894 ble brukt til å styrke industraliseringen. Men jordbruket slet også med et annet problem ved at det var bare få godseiere som var interessert i bedre drift, og de som hadde råd til det foretrakk å bo i de to russiske byene St. Petersburg og Moskva, eller i Nice. Men samtidig som godseiernes andel av den russiske landbruksjorden sank, ble også bondegårdene mindre og mindre. Man har regnet ut at i 1860-årene var det 28 prosent av bøndene som ikke klarte seg med den jorden de hadde til rådighet, men allerede i 1900 var denne andelen steget til 52 prosent. I 1894 døde tsar Alexander III og han ble efterfulgt av av den viljesvake sønnen tsar Nikolai II, som ble Russlands siste tsar. Han var da bare 26 år, intellektuelt svakt utrustet og underkuet av sin mor. Han var selv klar over at han ikke var paparat til overta det ansvarsfulle arbeidet som leder av et rike på mer enn 133 000 000 innbyggere. Den nye tsaren hadde mange utfordringer foran seg og en av dem var bøndenes situasjon. Den pågående utarmingen skapte avsetningsvanskeligheter i den russiske industrien og denne krisen i jordbruket spredte seg også til byene. Dette igjen førte til reaksjoner ved universitetene og i 1899 ble en studentdemonstrasjon i St. Petersburg splittet av ridende politi med pisker. Denne hendelsen innvarslet en ny epoke da det var første gang i Russlands historie at politiet brukte vold mot studentene. Det utløste en streik og myndighetene svarte da med å innkalle studentene til militærtjeneste. I 1901 ble undervisningsministreren skutt av en student og dette var det første politiske mordet på 18 år. Det ble heller ikke det siste og fra nå av kom Russland inn i en periode med terrorisme som fikk den første terrorbølgen til å blekne helt. Det utviklet seg en atmosfære av vold, intriger og manisk mistenksomhet. "Okhranaen" utviklet nå nye metoder for å bekjempe oposisjonen og en raffinert infiltasjonsteknikk førte til at så å si alle revolusonære organisasjoner ble spekket med angivere, mange av demdobbeltagenter, andre provokatører. En av de mer markante perosonene som arbeidet for "Okhranaen" var Jevno Asev () som i over 15 år arbeidet både for politiet og for de revolusjonære og i de siste fem årene. I perioden 1903-1908, var han under sitt samarbeid med "Okhranaen" også leder av den viktigste terrroristorganisasjonen, "Bojevój Otrjad" som var det sosialrevolusjonære partiets kampavdeling. Men det var ikke bare poltiske mord som var den enest form for politisk undergrunnsvirksomhet i disse årene. En annen var væpnede ran for å skaffe penger til de illegale organisasjonene. Et av de mest vellykte kuppene ble gjennomført i Tiflis i 1907, av en georgier som brukte dekknavnet "Koba" og som fra 1912 endret det til Stalin. I likhet med Jevno Asev blir han også mistenkt for å ha vært dobbeltagent. DEN RUSSISK-JAPANSKE KRIGEN
Det var den russiske flåten som hadde ivret mest for en aggressiv politikk i Østen og det var de som også kom til å bli påført de dramatiske nederlagene som skulle kjennetgne den russisk-japanske krigen. For hæren betød denne krigen en forsmak på den blodige skyttergravskrigen som kom til å bli tydeliggjort i verdenskrigen. Situasjonen efter det japanske angrepet var at den russiske flåten ble sperret inne, slik at japanerne uforstyrret kunne sette tropper i land og begynne en beleiring av Port Arthur. Da admiral Stepan Akarov i april prøvde å bryte ut, gikk flaggskipet, panserkrysseren "Petropavlovsk", på en av hans egne miner og han gikk ned med skipet. Derefter ble den russiske flåten lammet, og litt efter litt skutt i stykker av kanonilden fra beleiringshæren. I krigens første fase mistet den russiske flåten i Gulehavet 7 slagskip, 6 kryssere og 29 destroyere. Da isen smeltet i Vladivostok, var den japanske overlegenheten til sjøs så stor at den russiske eskadren var sperret inne også der. Det førte til beslutningen om sende østersjøflåten til unnsetning og de kom seg avsted i oktober og den 27.05.1905 var admiral Sinovij Rosjestvenskij () fremme ved Tsushima-stredet ved sørspissen av Korea. Der ventet japanerne på ham og det ble en av de mest tilitetgjørende massakrer i sjøkrigens historie. Av 12 russiske slagskip ble 8 senket og resten erobret, 5 av 7 kryssere gikk ned, en ble erobret, og 7 destroyere led samme skjebne. alt i alt kom bare to destroyere og en lett krysser frem til Vladivostok. Fra hærens side hadde russerne langt større reserver å ty til, men indre uro og splittelse tilskyndet regjeringen til å stanse krigen. Da også Japan hadde anstrengt seg til det ytterste, var det grobunn for en megling av Thoedore Roosevelt og fredskonferansen ble holdt i Portsmouth, New Hampshire. 1905 REVOLUSJONEN
Utover i landet
begynte bøndene å svi av herregårdene, soldatene gjorde
mytteri og arbeiderne streiket. I svartehavsflåten kapret opprørske
matroser panserkrysseren "Potemkin". Jernbanene ble lammet av streik som
i annen halvdel av oktober gikk over i genralstreik. I St. Petersburg ble
det opprettet et "sovjet" dvs et råd for å lede streiken i
byen. Dette "sovjet" ble mer og mer kontrollert av en revolusjonær
skribent som kalte seg Janovskij, men het egentlig Lev Bronstein
() og skrev under psevdonymet Trotskij. I motsetning til de andre
revolusjonære i eksil var han kommet tilbake til Russland om våren.
Riktignok hadde han oppholdt seg i Finland hvor han var noenlunde trygg
for "Okhranaen" og da han hørte om streiken red han tilbake til
St. Petersburg.
|