OLE OLSEN (05.05.1863-05.10.1943)
Ole Olsen (Ole Andersen Olsen) (05.05.1863-05.10.1943) var en av de aktørene som startet opp kinodrift i begynnelsen av den danske films gullalder da han i april 1905 åpnet "Biograf-Theatret" i Vimmelskaftet nr 47. Men før dette hadde han allerede arbeidet en del i underholdningsbransjen. 

Jeg har valgt en annen innfallsvinkel ved denne biografien, enn ved de andre biografiene jeg har skrevet på denne hjemmesiden, ved at jeg her også hat tatt med en del stoff som omhandler privatlivet til Ole Olsen. Årsaken er for å få frem et helhetlig billed av ham som også kan gi en forklaring på i forhold til samarbeidsproblemene med sine partnere ved driften av kinoen "Biograf-Theatret" i Vimmelsaftet 47 og senere hans måte å lede "Nordisk Films Kompagni" på. 

Ole Olsen var født i et lutfattig husmannshjem i Tangmose mellom Bjergesø og Starreklinte i Vallekilde sogn, som i følge hans selvbiografi "Filmens eventyr og mit eget": 

"...var velsignet med fem ensomme Hytter, den ene mere fattig end den anden."

Ole Olsen ble født som den tredje i en søskendeflokk på fem barn av tømrer og husmann Ole Olsen (??-??) og Karen Margrethe Scherg (??-??). Som en fattig husmanssønn fikk han en vanskelig start på livet da det i foreldrenes hus stadig var en kamp for det daglige brød og hvor faren kun hadde det han kunne tjene ved en liten og tilfeldig dagslønn. Disse forholdene førte til at det ikke alltid var mat nok til barna slik at han måtte mange ganger gå fra gård til gård og tigge mat. Ved en alder av syv år fikk han sin første jobb da han ble sendt til en gård i Skippinge for å passe på en gåseflokk på 200 og senere fikk han tilsvarende jobber ved andre gårder, eller at han hjalp til som klapper ved jaktene på Egemarke ved Føllenslev eller på Ordrup Næs, hvor  det efter jakten vanket et solidt måltid på ham.

I følge litteratur om Ole Olsen skal han efter en grunnleggende skolegang reiste han til København, men i følge hans selvbiografi fikk han lite lærdom ved Stareklint landsbyskole hvor han gikk i en klasse med 30 barn. Årsaken var nok at skolelæreren hadde tre - fire kuer, som han satte Ole Olsen til å vokte, og dette mens barna fra de bedre hjem fikk lov til å følge undervisningen på skolen. En annen årsak til hans mangelfulle skolegang kan være at han var og forble ordblind, et problem som i datiden var det nærmest et ukjent begrep og det kan ha ført til at han ble stemplet for å være dum og derfor ble sendt hjem fra skolen.

Slik jeg har forstått hans sevbiografi, vokste han opp i meget fattige kår og han beskriver følgende i "Filmens eventyr og mit eget":

"Ellers har jeg ikke Lyst til at omtale Tiden fra mit syvende til mit attende Aar. Den var saa ussel og elendig og saa fuld av Modgang og Haardhed, at den kun fortjenes at glemmes."

Det eneste jeg har lest om denne perioden var at han i 1872, da han var ni år, ble han sammen med et par andre kammerater anholdt for et tyveri av en pung med fire riksdaler og 72 skilling fra en lokal enke. Selv ble han frifunnet. I 1873, efter flere ganger å ha rømt hjemmefra, ble han imidlertid anbragt på et guttehjem i Flakkebjerg ved Slagelse. Ole Olsen ble konfirmeret fra Flakkebjerg i 1878, og i mai samme år blev han sendt ut for å arbeide. 

I 1881 reiste han som 18 åring til København og fikk arbeid som "Ungtjener" i "Café Tissø" på Vesterbrogade, et arbeid han tidligere hadde hatt erfaring med da han arbeidet som piccolo i "Hotel Dania". Men snart var det ikke mer arbeid for ham i "Café Tissø" og han ble arbeidsløs. Årsaken til at han mistet jobben var at han kom i lag med noen kortspillere, og kom til å skylde en av korthaierne penger. For å skaffe penger til å betale gjelden lånte han en vinterfrakke hos en skreddermester. Med frakken over armen gikk han direkte bort til "Assistentshuset" i Nybrogade og stampet den. Spillegjelden ble betalt, men desværre for ham så vant han ikke penger til å innløse frakken, før skreddermesteren forlangte den tilbake. Problemet for ham oppstod da skreddermesteren så ham gå uten frakk i vinterkulden og gikk til derfor rett til politiet. Det førte til at Ole Olsen ble anholdt og ble den 16.12.1882 dømt til åtte dager på vann og brød.

Efter å ha sonet ferdig dommen, tok han hyre som kullemper ombord på "Christian IX" som seilte til England. Vel fremme i London fikk de landlov i noen timer, men han ble forsinket og ble akturseilt. Senere snek han seg ombord på et annet skip og fikk hyre. Efter en stund til sjøs ble han syk og gikk i land i Hamburg hvor han efterhvert kom seg til København. Her brukte han sin oppsparte hyre på varer fra et tysk firma, leide et lokale og gjorde det bra som selger da han hadde en salgsmetode som dengang var ukjent i Københavns butikker. 

1885 var et politisk kampår hvor den 19 årige typografen Julius Rasmussen (??-??) den 21.10.1885 utførte et atentattforsøk mot konssejlpræsident Jacob Brønnum Scavenius Estrup (16.04.1825-24.12.1913), utenfor dennes bolig på Toldbodvej, der han forsøkte å skyte ham med to skudd. (Det skal her nevnes at Julius Rasmussen i 1886 ble dømt til 14 års fengsel og begik selvmord i fengselet). Det mislykkes, da kulen prellet av på en knapp. Samme dag ble begivenheten avbildet, tegnet av et øyenvitne, på et tresnitt i "Illustrert Tidende" (i følge Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm" ble bildet gjengitt i ukebladet "Nutiden", mens det i følge Ole Olsens selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" ble gjengitt i "Illustrert Tidende", og det var selvfølgelig et billede som vakte stor interesse. Billedet viser den utgaven som Ole Olsen omtaler i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget".

Det var ved denne hendelsen at Ole Olsen fikk en forretningsidé og kontaktet en mann som skulle til Næstved marked med en liten "Panorama" med seks store billedlinser samt en elektrisitetsmaskin. Han slo følge med mannen til markedet og der leide han hele utstyret for 5 kr per dag. Han reserverte seg på hjørneplassen på byens torv, rettet de seks linsene mot det sted hvor publikum gikk forbi og plasserte tegningen av attentatet bak den ene av linsene. Det var med dette billede at Ole Olsen gjorde sitt første mediekupp ved at han klippet ut billede, monterte det i et "kikkerskap" og reiste også rundt på markedene på Sjællamd og Fyn med denne sensasjonen da bladet ennå ikke var kommet til provinsen. Billede skal fra første stund ha vakt stor oppmerksomhet og allerede efter første dag hadde han tjent 260 kr. Dette i følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" hvor han skriver om dette at:

"Om Aftenen viste min Kasse en beholdning på to Hundrede og tres kroner. Entrreén havde været ti Øre for hver". 

Dette mediekuppet ga ham erfaring som han senere brukte til andre forretningsidéer og i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" beskriver han det slik:

"Det var en Relalitet - det var noget fra selve Livet og ikke kun Reklame. folk vil kun bluffes til en viss Grad. Panoramaet gav mig en god Lære til mange nye foretagende."

Ole Olsen forsatte med forskjellige forretningsvirksomheter og i juni 1886 ble han idømt sin andre fengselsdom, som denne gang lød på fire gange 5 dager for bondefangeri. Han hadde sammen med sin bror, Christian Olsen, drevet med arbeidsformidling, "Fæste- og Kommissionskontor Olsen & Olsen". Grunnen til fengselsstraffen var at det viste seg at kun en enkelt hadde fått anvist reelt arbeide gjennom bureauet, som tok 50 øre for hver henvendelse.

Efter dette drev Ole Olsen med handel og startet på Dyrehavsbakken med å selge billige ur og patentlommekniver. I 1889 fikk han for 120 kr og 16 kr i stempelafgift for "Borgerbrev som Detailhandler" i København, men efter en tid måtte han lukke forretningen i København, og herefter satset han på markeder og by- og havnefester.

KARAVANEN
Men så fik han en god ide, som viste sig at være en sensasjon, han turnerete i Danmark, Tyskland, Norge og Sverige med en "ægte, vild, afrikansk negertrup, som han kaldte "Karavanen"." Forløpet til denne idéen fikk han efter Henry Morton Stanley (John Rowlands) (29.01.1841-10.05.1904) hjemkomst fra hans tredje reise. Han leste Henry Morton Stanleys bok "I det mørkeste Afrika" (1890) med stor interesse og bestilte så hos billedhugger Danielsen (??-??) voksfigurer av Henry Morton Stanley, hans ledsager, løytnant Stairs (??-??) og en pygme. Kvaliteten på voksfigurerene var på høyde med de andre Panoptikondukkene der alt ble utført så autentisk som mulig. Ole Olsen tok med seg figurene og reiste til markedet i Odense og i løpet av to dager tok han inn 1.900 kr inn i entré, noe som ga en god fortjeneste da voksfigurene kostet ham 350 kr. De samme gode økonomiske resultatene fikk han også i de andre byene hvor han viste frem figurene. Billedet til høyre er tatt av Ole Olsen i Tromsø iført en "lappedragt".

Under denne turnéen var han i Skive hvor han, i følge sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", var på et marked og så "en stor Neger, der skulde forestille at være Kannibal, i Færd med at spise raa Kaniner". Efter forestillingen kom han "i Snak med Negeren, der kunde lidt Dansk - han var fra Sankt Croix - og han kunde nok tænke sig at blive Høvind for en Trup. Det lykkedes mig virkelig i Løbet af forholdesvis kort Tid at faa samlet femten Negre gennem en Agent".

I løpet av kort tid klarte han å få samlet sammen femten personer gjennom en agent og møtte dem så i Hamburg. Utgiftene til denne "Karavenen" var på 400 kr om dagen, samt de utgiftene han hadde da han kjøpte inn en samling orginale Kongo-ting samt negermusikk. Med denne truppen turnerte han i Norge, Sverige og Tyskland, og i sistnevnte land gav han en rekke forstillinger som endte til slutt i Hamburg, hvor truppen ble oppløst og:"Negrene spredtes for alle Verdenshjørner ombord paa forskellige Skibe, og jeg saa dem aldrig siden."

Jeg har ikke funnet ut hvor lenge han reiste rundt med "Karavanen", men efter at truppen var oppløst skal han ha kjøpt nye rekvisitter til forestillingene og det er her han for første gang omtaler sin kone i biografien "Filmens Eventyr og mit eget". I 1891 ble Ole Olsen forlovet med Anna Ludovika Hendriksen (04.10.1873-29.06.1916) og, i følge "www.danskefilm.dk", den 29.01.1893 giftet de seg. Men i følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget" "...min Kone og jeg blev forlovet i 1890." og videre at "Aaret efter blev vi gift." I perioden 1893-1899 fikk de fem barn. Derfor antar jeg at vi nå har kommet frem til omkring år 1893. På denne hadde truppen hadde blitt større og større og han turnerte nå rundt i hele Skandinavia.Det var faktisk blitt så stort at det begynte å fylle hele jernbanevogner med generatorer, motorer, lys, maskiner, apparater, benker, telt, dyr, bur etc, og på et tidspunkt hadde 50 mann det travlt med å demotere, pakke ned og laste på toget for neste morgen å sette det hele opp igen på et nytt sted.

MALMÖ TIVOLI
På slutten av 1890-tallet var Ole Olsen i Jönköping hvor han fra komitéen for utstillingen i Malmö fikk et tilbud om å oveta forlystelsesparken. Årsaken til dette tilbudet kan ha vært at de kjente til ham fra Göteborg-utstillingen. Ole Olsen takket ja til henvendelsen og startet med å planlegge nye attraksjoner. Året før hadde Wilhelm Conrad Röntgen (født 27.03.1845-10.02.1923), dvs den 08.11.1895, oppdaget en ny form for stråling, som han kalte X-stråler, og det var en oppfinnelse Ole Olsen kunne tenke seg å innlemme i sitt repertoar. Han reiste til Berlin og fikk kjøpt et konplett røntgenapparat med ionrør og skjem i en spesialforretning for 1.600 mark. Dette apparatet vakte oppsikt på utstillingen og gav omtale i avisene. Efter å ha brukt utstyret i Malmö, flyttet han det over til København, hvor det ble vist på Købmagergade. Blant de mange besøkende i København var det mange leger som kom for å se dette nye apparatet. Billedet til venstre er tatt under oppholdet i Malmø hvor familien slapper av om eftermiddagen.

Utstillingen i Malmö ble meget populær blant byens beboere og det tok ikke lang tid før flere av de besøkende kontaktet ham og lurte på om han kunne sette i gang med et fornøyelsessted. I følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" hadde forespørselen vært følgende:

"Olsen, vi trænger til et Sted, hvor vi kan more os her i denne tråkige By og De som er den, der kan gi`os Stødet. Ja, hvis jeg som Udlænding kan faa Tilladelsen, indvendte jeg - og det kunde jeg altsaa paa nær Retten til at udskænke Øl. Naa, den Hindringen blev nu kun til min Fordel, for paa min Søgen efter en svenskfødt Bevillingshaver til Øllet fandt jeg Jens Edvard Kock, der blev Malmø Tivoli`s senere Inspektør og en usædvanlig dyktig og tro Medarbejder, der gjennem sit Samarbjde med mig fik den Fordel, at han senere kom ind i Filmen og blev en af de førende i Sverige. -"

I perioden 1898-1901 ledet han "Malmö Tivoli", et forlystelsested i utkanten av byen og var oppkalt efter forbilledet Københanvs Tivoli. Men før han startet opp dette prosjektet, undersøkte han betalingsevnen til beboerne rundt i området og da det var mange fabrikkarbeidere som ikke tjenete mer enn 12 kr om uken, satte han entréen til kun 10 øre om hverdagen og 25 øre om søndagen. Med disse lave prisene kom det raskt mange besøkende og om hverdagen kom det som regel 500 til 1.000 mennesker, om lørdagen va 2.000, og på de gode søndager var han oppe på 4.000 besøkende.Som han i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" kom til en viktig erkjennelse at:

"Havde jeg gjort det blot en lille Smule dyrere, var det hele blevet Fiasko."

Det var her han fikk sine erfaringer med de levende bileder da han i 1898 hadde noen filmfremvisninger på tivoliet. Det kan være på den tiden han en dag var innom Laurids Vilhelm Pacht for å se på det omtalte "Kineoptikon" og i følge Gunnar Sandfeldt "Den stumme scene" var det efter dette besøket at Ole Olsen skal ha kjøpt et fremvisningsapparat og begynt å vise film for publikum i pausene. I selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget" beskriver han sine filmfremvisninger:

"Saa viste jeg en lille Ting i Dansesalen, men den var Folk slet ikke glad for, skønt de fikk en i tilgift. Det var levende billeder. Publikum vilde meget heller danse, og de vendte Ryggen til, naar de smaa Film, der forestillede en gestkulerende Mand eller noget i den Retning, sprang frem på Skærmen. Apparatet, der var meget primitivt, havde jeg faaet fra Tyskland, me ndet er ikke rigtigt, som Rygtet siger, at jeg selv stod og drejede det paa Malmø Tivoli. Jeg kunne nok betale en Mand for det dengang. Jeg kunne se, at her laa en meget stor Opfindelse, som blot endu ikke var moden til Fremvisning. Apparatet solgte jeg nogen Tid efter til Christiania, og først et Par aar efter, at jeg i 1901 havde forladt Tivoli, fik Malmøboerne levende Billeder at se igen". Det var i 1902 at Mr. Gee viste film i Malmö.

Man er ikke helt sikker på når Ole Olsen for første gang viste film og hans selvbiografi er ikke en helt nøyaktig kilde i forhold til datoer og årstall da han skrev boken i en alder av 77 år. Men i et brev fra "Nordisk Films Kompagni" i 1911 til redaksjonen av det tyske bladet "Die Lichtbildbühne" ble det gitt en kortfattet biografi: 

"Ihrem Wünsche gemäss habe ich das Vergnügen, Ihnen diegewünschte Photograpie zu überreichen, und stehe gern mit einigen biographischen Auskünfte zu Ihrem Diensten.
   Die ersten lebenden Bilder habe ich schon im Jahre 1898 in das Etablissement "Tivoli" in Malmö vorgeführt. Die Sache war aber damals noch nicht reif, das Publikum konnte sich dafür nicht interessieren, kehrte einfach den Rücken zu, wenn die Bilder vorgeführt wurden. Dieselben waren auch ganz primitiv und nur 30 bis 40 mtr.
   In 1905 gründete ich aber hier in Kopenhagen ein grösseres Theater, welches sogleich einen gläzenden Erfolg hatte. die Bilder waren jetzt bedeutend besser, sowohl in technischer als in Künstlerischer Beziehung.
   1906 gründete ich Nordisk Films Co., von welchem Geschäft ich bis 1911 Alleinhaber bin. Dann habe ich das Unternehmen auf ein Aktiengesellschaft übertrangen, von welcher ich jetzt der Hauptleiter und Präsident bin.
                                                                             Mit vorzüglicher Hochachtung Ole Olsen."

I efteråret 1901 ble alt inventar fra "Malmö Tivoli" solgt ved auksjon, da det ikke var noen som hadde lyst til å føre arbeidet videre. Selv hadde Ole Olsen drevet det i fire somre og tiden fremover ville han nå bruke til den nye oppfinnelsen, filmen, som hadde helt bergtatt ham. En av de siste han tok avskjed med i Mamö var byens politimester som gav ham en anbefaling til sitt nye arrbeid med filmen i Danmark. Se billedet til høyre.

BIOGRAF-THEATRET
1902 forlot Ole Olsen Malmö og "Malmö Tivoli" og reiste hjem til København med en liten formue. I følge flere kilder, bl.a. Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", skal han ha tjent rundt 200.000 kr. i Sverige. Efter dette var han i en periode ikke i offentligheten for foråret 1905. I følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget" skal han ha tenkt en del på film, og på en reise til Hamburg oppdaget han at byen allerede hadde fått to kinoer. Han observerte her at:

"Blot det, at Folk saa en Serpentinedanserinde paa Lærredet, var nok til at gøre dem henrykte."

Men selv om hans interesse for film økte, hadde han, i følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget", bestemt seg for at:

"Endnu var Tiden til Handling dog ikke inde for mig. Min hustru og jeg, der havde tilbragt i alt en halv snes Aar med et omflakkende Liv, hovedagelig i Norge og SVerige, hvilede ud et Par Aar efter den anstrengende Tid i Malmø."

Denne pausen varte dog ikke så lenge som planlagt da en beskjent i København fortalte ham om en mann i Malmö som drev et lite teater med levende billeder, og det var tydelig at malmöbeboerne siden tivolidagene hadde fått øynene opp for filmen. Omtrent samtidig, dvs den den 17.09.1904, åpnet Constantin Philipsen (??.1859-??.1925) det første levedyktige teater for levende bilder i det store "City" - komplekset i Østergade 26 i det sentrale København. Kinoen fikk navnet "Kosmorama" og hadde 158 sitteplasser. Innen tre måneder var gått siden denne åpningen, hadde også Ole Olsen fått bevilgning av københavns politi, som dengang gav tillatelsen, til å drive kino på Strøget. Dette i følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget", men i følge andre kilder, bl.a. Marguerite Engeberg "Dansk stumfilm", ble Søknaden sendt ca to måneder efter åpningen av "Kosmorama" som var den 17.09.1904, og den 12.12.1904 fikk han bevilgning, som sluttet med følgende ord:

"Saa skal og Bevilgningen, der alene gjelder for
   Hr. Ole Olsen
personlig være forbrudt, saafremt den udleies eller udlaanes til Andre eller der ved dens Afbenyttelse maatte findes Misbrug eller Uorden sted.
   Kjøbenhavns Politkammer
      12. December 1904".

Lokalet til sin kino fikk han leie av Jorck () mot en ikke urimelig leie i en butikk med en stor speilglassrute og som lå i Vimmelsaftet 47, ved siden av den kjente "café Bernia" og overfor "Jorcks Passage". Ole Olsen beskriver lokalet i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" at:

"Siderne og Indgangsdørene var af fuldt Mahogni med smaa slebne Glasruder, saa det hele saa interessant og tillokkende ud fra Gaden, og der stod ikke mindre end tre Gange "Biograf-Teater" over Indgangen, som var smykket med en Kvindeskikkelse på hver Side. Gennem en pæn Foyer med Frohæng kom man ind i Salen med ca. to hundrede Pladser, der kostede femogtyve Øre og femogtredive Øre for reserveret Plads. Ti Øre for Børn."

Bevilgningen lød som sagt på Ole Olsen navn, men han var ikke alene om å drive den. Som kompangnong i starten hadde han dels engelskmannen Alfred James Gee (1878-03.08.1970) (men i følge "Who´s who of Victorian Cinema" døde han i 1966) og dels Niels Edvard Jacobsen (se spalte 22 på hjemmesiden som navnet hans er linket til) også kalt Niels Letort, N. E. Tort, eller som han somme tider kalte seg Letore og han er i faglitteratur også omtalt som le Tort. Jeg velger her i denne teksten å bruke det sistnevnte navnet.

Artikkelen til venstre er hentet fra "Verdensspejlet" april 1905 og gir en god beskivelse av hvordan "Biograf-Theatret" i Vimmelsaftet 47 var, både utvendig og innvendig, og hvilken kvalitet den hadde, muligens også i forhold til andre kinoer på den tiden. Klikk på bildet for å få en stor utgave av det slik at du kan lese teksten.

Alfred James Gee kom til Danmark som operatør for Mr. Swanboroughs operatør, overtok efter en tid "wargraphen" og turnerte rundt i Danmark og viste sitt filmprogram flere steder i landet, før han i 1905 var han medstifter i "Biograf-Theatret". Dette samarbeidet varte ikke lenge da han og Ole Olsen senere på året ble uenige, og efter sitt brudd med Ole Olsen,  forlot han København og reiste til Aalborg, hvor han kort efter, den 02.02.1905, åpnet byens første kino "Citybiografen", som han eide til sin død. Ved siden av kinodrift hadde han frem til 1910 en forretning med film og filmapparater og hadde i perioden 1915-1916 filmutleieselskap. Han skal også ha vært filmfotograf for en enkelt "Biorama-film" og "Tivoli-film". 

LE TORT
Ole Olsens andre kompagnongen var Niels Edvard Jacobsen (29.04.1856-07.02.1929) (se spalte 22 på hjemmesiden som navnet hans er linket til) som var sønn av en jysk husmann. Han begynte karriere i yrkeslivet som lærling hos en hattemaker i København. Men snart gikk han over til artistlivet, og først ved sitt første barns fødsel i 1883 oppga han sitt yrke som artist. Jeg har ikke funnet noe informasjon om hva han drev med de nærmeste årene før han i 1887 vendte tilbake til artistlivet i 1887 hvor han da skal ha opptrådt som sverdsluker. Le Tort turnerte flittig i Sverige fra 1900 og jeg antar at det var på tiden at han en periode tournerte på markeder i Sverige sammen med Ole Olsen. 

I 1904 flyttet Le tort til Malmö og som i følge Gunnar Sandfeld "Den stumme scene", den 15.04.1904 åpnet den første kinoen i byen. På en hjemmeside om Malmös kinohistorie var det først den 06.08.1904 at han åpnet kinoen "Malmö Biograf Teatern" i Harald Bagers Hus, på Södra Tullgatan 6. På grunn av sitt arbeid med kinoer i Sverige skal han ha blit kalt "den svenske biografs fader". Dette var nok også også årsakene til at Ole Olsen ansatte ham i 1905, et samarbeid som varte frem til desember 1906 hvor deres veier da skiltes. Forholdet mellom de to ble i løpet av året 1907 ikke noe bedre, men tvert i mot da Ole Olsen vanskeliggjorde situasjonen for le Tort, idet han fortsatt ikke ville selge til ham, men foretrakk heller å handle med hans konkurrent, Thomas S. Hermansen (03.06.1867-30.03.1930).

De to neste, som først begynte å arbeide på kinoen, men som senere skulle få en meget stor betydning for tidlig dansk stumfilm, var Axel Sørensen, som også gikk under navnet Axel Graatkjær, (19.01.1885-13.11.1969) og Viggo Larsen (14.08.1884-06.01.1957). Axel Sørensen (Graatkjær) kom til København for å utdanne seg til musiker, og for å tjene litt penger under studiene tok han i 1905 jobb som billett- og programselger i "Biograf-Theatret". 

Forestillingene ved "Biograf-Theatret" var omkring 1905 på omkring halv til trekvart time og bestod av et program hvor de først viste en naturfilm, så en dramatisk film som ble efterfulgt av en reportagefilm og ble avsluttet med en komisk film. Denne rekkefølgen må ikke betraktes som et endelig program på den tilden da rekkefølgen kunne variere litt og et av punktene kunne bli fjernet hvis de andre punktene ble for lange. De fleste av filmene som ble vist var utenlandske, da Peter Elfet på den tiden var den eneste danske som lagde film, og det var først og fremst amerikanske, engelske og franske filmer som preget programmet på denne tiden. Fremdeles i 1905 var det temmelig få personer som produserte filmer til allverdens kinoer, og i følge "IMDb" ble det i 1905 laget 318 filmer. Ole Olsen var her heldig ved at le Tort tidligere hadde drevet kinovikrsomhet og at han fra den perioden hadde et kontaktnett av personer han kunne kjøpe filmer av. Derfor ble det han som i begynnenlsen hadde kontakt med de utenlandske produsentene og filmpionerene, bl.a. Georges Méliè () og Cecil Hepworth (). Men også Ole Olsen bestilte filmer fra utlandet, bl.a. er det bevart et brev som han sendte til "Arturo Ambrosio" i Turin. Det interessante i denne forbindelse er at det i den første tiden var temmelig tilfeldig, hvilket sprog, som ble brukt i en utenlandske korrespondansen. Eks. på det er le torts brev til "The Hepworth Manufacturing" som var på fransk og Ole Olsens brev på tysk til "Warwick Trading Co". 

I følge Ole Olsens selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" var det ikke det store utvalget av filmer de kunne tilby sitt publikum og at:

"Det var Film, som vi fik fra Pathé i Paris og forresten ogsaa fra andre firmaer. En enkelt engelsk kunne vi putte imellem. Maturbilleder blev set med Interesse, og saakaldte komiske Billeder saasom Damer, der løb efter nogle Balloner, eller en Flok Mennesker, der væltede en Konditor med Kager paa Hovedet, fik Teatret til at ryste af Latter. Fem minutter varede som Regel saadan et Nummer. Det var et Non stop-teater, som man siger i Dag."

Kinodriften gikk bra for Ole Olsen, samtidig som det ble flere utskiftninger i virksomheten, og det var i denne perioden av Mr. Gee forlot selskapet innen utgangen av 1905. Årsaken skal være, i følge et intervju med ham i juni 1970 fortalte han at Ole Olsen foretrakk å dele fortjenesten med så få som mulig. Det gikk heller ikke så bra med samarbeidet med le Tort og det skal ha vært en krangel mellom ham og Ole Olsen, og efter en stund forlot også han selskapet. Men det tok ikke lang tid før suksessen med  "Biograf-Theatret" førte til at Ole Olsen opplevde de samme problemene som andre kinoeiere, filmmarkedet klarte ikke å produsere nok film i forhold til publikums filmhunger. 

Det førte til at han det samme året besluttet seg for selv å produsere filmer, og på slutten av 1905 bestilte han to "Pathéapparater" i Paris og fikk det levert omkring nyttår. Om dette beskriver han det i sin selvbiografi "Filmens eventyr og mit eget": 

"Men med saadan en Hikken og Hakken, naar vi skulle ha`nye ting, kunde det ikke blive at gaa. Det var ikke andet for, end at jeg selv maatte købe nogle Optagelsesapparater, og de kom hjem fra Frankrig lige tidsnok til, at de stod parat i Januar 1906."

Og så begynte en filmproduksjon som ganske raskt skulle vise seg å bli et særdeles lukrativt foretagende. Men innkjøpet av "Pathéapparatet" kom ikke i begynnelsen til å påvirke programmene ved "Biograf-Theatret", bortsett fra noen få filmer som ble vist med store mellomrom. Eks på egenproduserte filmer som ble vist, var Ole Olsens første film "Duer og Maager" (1906) og i følge negativprotokollen var dette film nr. 101, og var selskapet første film, en repotagefilm som viste noen duer og måker i Ørstedsparken og på Rådhusplassen, som allerede ble vist den 08.01.1906 som to filmer. Filmen ble annonsert på følgende måte: 

"Maagerne fodres i Ørstedparken. Egen Optagelse. Duerne ved Københavns Raadhus. Egen Optagelse."

Allerede på slutten av januar 1906 gjorde Ole Olsen sitt første filmscoop i forbindelse med at Kong Christian IX døde den 29.01.1906 og at hans sønn Fredrik VIII den 30.01.1906 ble utfopt til konge. Ole Olsen og hans menn tok opp to reportagefilmer, "Frederik VIIIs Proklamation" (1906) og "Christian IXs Bisættelse" (1906). Den første var en kort film på 45 meter og hadde allerde premiere den 04.02.1906. Den andre var på 250 meter og var den lengste film som Ole Olsen produserte det året. I filmen så man kongen på "castrum doloris" i Slotskirken, og folk som defilerete forbi kisten, og man så sørgetoget på dets vei til Roskilde og selve bisettelsen. Da det tok lengere tid å gjøre denne filmen ferdig, fikk den premiere først den 19.02.1906. Ole Olsen fikk en meget stor suksess med denne filmen og folk strømmet til kinoen, dels for å se denne begivenheten og dels for om mulig å se seg selv. 

Om denne hendelsen beskrev han det følgende i sin selvbiografi "Filmens eventyr og mit eget": 

"Den 29. i den Maaned døde som bekendt Kong Christian IX. Budskabet gjorde et dybt Indtryk i hele det danske Folk, det var en følt og ægte Landesorg. Dengang kendte man ikke til Filmoptagelser af større Begivenheder, men allikevel - jeg fik tilladelse til sammen med min Medhjelper at dreije baade i Slotskirken, hvor Kongen laa paa castrum doloris, og paa den Rute, hvor Ligtoget b evægde sig. Det var en anstrengende Dag for os begge, og vi matte absolut være to hele Tiden om det samme Billede, da Materialet endnu var meget upaalideligt. Vi fik stadig Plads i første Række, og Politiet sørgede endda for, at vi kom foranPressefotograferne. "Ja, det er rigtigt, sagde en af dem - lad os bare se at komme hen hvor de to staar og faa nogle gode Nærbilleder". Jeg forstaar ikke nu, at det i det hele taget kom noget paa Strimlen, for Kongens Ligfærd foregik paa en mørk og taaget Februardag. Vi fukgte Ligfærden lige til Roskilde og blev overalt glimrende behandlet.

Det var med uhyre Spænding, vi gik til Fremkaldelsen af denne min allerførste store Film, opptaget av mig selv til Brukg for mit eget Teater. Fremkaldelsen foregik i nogle store Vaskebaljer i et Kvistværelse paa Fredriksberg - det var mit Atelier og min Fabrik, samlet under eet. Jo, der var virkelig kommet noget paa, endda ikke det daarligste.

Det blev meget store Dage i Vimmelskaftet, da vi fik Filmen op. Folk stod langt ude paa Gaden for at faa denne historiske Optagelse at se. Det var Kongens Minde i Folket, og det var første Gang, man havde set det, vi i Dag kalder "Reportage i levende Billeder.""

NORDISK FILMS KOMPAGNI
Denne suksessen ga nok Ole Olsen mot til å gå i gang med spillefilmproduksjon, og det var nå han opprettet et produksjonsselskap. selskapet fikk navnet "Ole Olsens Filmindustri" eller "Ole Olsens Filmfabrik". Ole Olsen brukte begge navnene ved korrespodanse i 1906. Det første navnet ble brukt i et brev fra den 19.06.1906 og det andre i et brev fra 14.09.1906. Men de to navnene var ikke lenge i bruk da selskapet i løpet av september 1906 skiftet de firmanavn til "Nordisk Films Kompagni". Første gang det nye firmanavnet dukker opp i korrespondanse er i et brev til en direktør Gooes (??-??) i Stockholm og er datert den 25.09.1906. 

Suksessen med de to reportagefilmene "Frederik VIIIs Proklamation" (1906) og "Christian IXs Bisættelse" (1906) førte til de ca fem måneder senere, dvs den 22.06.1906 reiste rundt om i Danmark og i utlandet for å filme de store begivenhetene, og disse reisene førte dem helt ut til Østen hvor de tok opp folkelivsbilleder. En av de større begivenheten på en tiden var kong Haakons kroning i Trondhjem. I følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget" hadde kongen som prins Carl ofte besøkt kinoen i Vimmelskaftet. 

DEN FØRSTE SPILLEFILMPRODUKSJONEN
Filmprodusjonen hos "Nordisk Films Kompagni" fikk en forsiktig start ved at ble unfanget som en idé efter at Ole Olsen hadde vært i Paris for å kjøpe inn filmer til "Biograf-Theatret". I følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" forteller han at han tok toget til Paris og gikk til "Pathé frères" og forklarte der for sjefen at de ikke var fornøyd med de programmer som de kunne kjøpe ute omkring. Billede til høyre viser filmprogram fra 1907 og viser tydelig hva slags filmer som var på markedet på den tiden. Det var nok ogaå grunnen til at Ole Olsen spurt Pathé om han ikke kunne tenke seg å sta opp noen skuespill. Men det var ikke Pathé interesert i da det meget bra med salget av hans filmer og Ole Olsens reaksjon på det var at da fikk han selv prøve med den type filmer.

Efter hjemkomsten bygde han seg da sitt første atelier i Valby, men da han ikke hadde bankkredit og arbeidet md egne penger, måtte han passe på og gå forsiktig til verks. I følge selvbiografien "Filmens Eventyr og mit eget":

"Det hele var saa enkelt stillet sammen, at Dekorationene dinglede som Tøjlapper, selvom de forestillede tykke Stenmure. Men det blev jo lidt efter lidt forberedt."

Det neste skrittet var å finne en historie til filmen, og der fikk Ole Olsen mange gode råd fra alle kanter, råd som gikk mot hans egne meninger. Det flere ville var at han skulle spille inn Holberg og H. C. Andersen da de mente at dette ville gi kassesuksess, et forslag dagspressen anbefalte på det varmeste om å sette de to berømte menn på film. Til slutt gav han efter for presset og motvillig lagde disse filmene. Det viste seg at hans motforestillinger til disse filmprosjektene var riktig da det kun ble solgt en kopi av disse stykkene. I følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget"  kom hans vurderingav at:

"Jeg kendte nok Folks Smag sa meget, at jeg vidste, at de vilde se noget fra Livet omkring dem, saaledes som det leveds de Steder, hvor de ikke selv kunde komme. De unge Mennesker vilde gerne se smukke Selskaber med eleganter Kjoler - det gjaldt baade dem, Damerne bar og dem, Herrerne bar. De vilde ogsaa se, hvordan en Greve, en Baron eller en Konge boede, og hvordan han spiste til Middag. Hvis jeg havde optaget en Arbejder- eller Bondefilm, havde jeg heller ikke solgt flere Kopier end av H. C. Andersen eller Holberg. Da Smagen ofte gik stik imod den, man var vant til fra Teatret, begyndte en heftig Kampagne imod Filmen, især fra Skuespillere og Teaterfolk. Saa sent som i 1912 havde et Teaterblad en Enqête blandt kendte Scenekunstnere om "den nye Kunstart", men jeg tror, det er bedst ikke at gengive i Dag, hvad de sagde dengang."

Dette temaet tar han også senere opp i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" da det stadig var de som skulle fortelle hva slags filmer de skulle ta opp. Med en viss ironi beskriver han problemstillingen slik: 

"Da vor Produksjon var størst, havde vi, foruden Skuespillere og Artister, sytten Hundrede faste ansatte, der alle skulde have regelmæssig Løn, og derfor kunde det heller ikke nytte, at der var altfor mange kloge Hoveder, som ville forteælle, hvad vi skulde optage. De kunde jo ikke betale Regningerne, der kom, hvis vi tog de forkerte Film."

I begynnelsen møtte de mange vanskeligheter da de begynte med innspillingene i Valby og allerede ved den første filmen viste svakhetene seg. Et av problemene var at denne kunstarten var ny for skuespillerne som "...hoppede omkring som tørre Katteskind." Ole Olsen var klar over det slette skuespillet som skuespillerne presterte og efter den dags innspillinger inviterte han dem til filmfremvisning neste dag i Vimmelskaftet. Dette har han beskrevet følgende i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget":

"Under Forevisningen derude næste Dag sad vi alle ganske stille. Og da den var færdig, var der heller ingen, der sagde et Ord.
- Naa ja, sagde jeg til en af Folkene efter en pause. Saa sørger De for, at Filmen med det samme kommer ned i Vimmelskaftet.
Men i samme Øjeblik, Skuespillerne hørte, at et nu var Alvor, traadte en af dem frem og sagde
- Ja, med den er jo ikke til at spille for Publikum.
- Naa, synes De ikke det, svrede jeg forbavset.
- Nej, den kan vi lave meget bedre!
- Mon vi kke hellere maa tage den om?
Og det gjorde vi, uden at nogen havde mærket, hvor jeg vilde hen med dem. Anden Gang havde de lært at se sig selv og spillede betydelig bedre."

Men var det skuespillermessige i orden, dukket det oppmange tekniske hidringer i veien for dem. En av de største tekniske problemene var at de ikke perforeringsmaskiner til filmstrimlene og måtte derfor kjøpe de dyre perforerete negative og positiver fra små firmaer i Paris da de på et tidspunktet ikke var kommet i forbindelse med råstofffabrikkene. Problemet her var ikke på det økonomiske plan, men heller at det var blitt en konkurranse på det store marked og skulle helst ikke genere de andre for meget ved å gå for fort frem. Det var årsaken til at de firmaer, som perforerte filmen, brukte det trickset med å sette sammen filmen feil for hver 12 eller 15 meter. Dermed oppstod det problemer under filminnspillinger ved at filmen plutselig stanset opp og opptaket ble ødelagt.

Det andre problemet var de fabrikker, som fremstilte kinofilmen, ikke perforerte dem. Til slutt lykkeste det Ole Olsen å få "Kodak" som leverandør av råfilm og på en reise i Paris var han så heldig å kjøpt en perforeringsmaskin til postivene. Men det var fortsatt ikke mulig å få kjøpt en perforeningsmaskin til til negativene, og derfor måtte de benytte den samme maskinen til begge typer filmer. Resultatet ble at billedene "danset" og dette kom av at negativet krympet litt gjennom de mange bad filmen mått igjennom, og dermed avvek filmen en brøkdel av en millimeter i størrelse.

For å illustrere hvordan filmproduksjonen var på den kan det nevnes at for Ole Olsens vedkommende startet selve filmproduksjonen opp i det små på kjøkkenet i villaen hans i kronprinsvej 41 på Fredriksberg. I følge et intervju med Leo Hansen (), som begynte sin karriere som programselger i "Biograf-Theatret" den 03.09.1906, i "Information" den 15.08.1955 fortalte han at: 

"Bagefter fremkaldte og kopierede vi i Køkkenet i en taglejlighed på H.C: Ørstedsvej. (Her husker han feil da det var i en villa som lå på Kronprinsvej. Red adm). Vi havde lavet et snildt system med at bore i hukk i kjøkkenbordet, så filmen kunne ryge ned i "Mørkekammeret" til potter og pander..." 

Men det tok ikke lang tid før kjøkkenet ble for lite, slik at fru Olsen fikk det tilbake, da efterspørselen var stor i 1906. I løpet av sommeren 1906 fikk "Ole Olsens Filmindustri" etablert på "Manufakturhuset" 5 etage i frihavnen. Årsaken til at Ole Olsen la tekniske avdelingen i Frihavnen var av økonomiske årsaker. Da det ikke ble produsert råfilm i Danmark måtte man importe film både til filmorginaler og filmkopier, og råfilmer var da belagt med en verditoll på 10 prosent, en toll som først ble opphevet i 1908. Ved anlegge sin kopieringsavdeling i frihavnsområdet sparte Ole Olsen 10 prosent på kopiordre til utlandet. Men snart ble også disse lokalene for trange og den 07.01.1907 kjøpte de lokaler i Glittervej, som også lå i frihavnsområdet, for 10.500 kr. Her holdt "Nordisk Films Kompagni" kopieringsavdeling til i hele sin storhetstid og først i 1917 de inn i en nyoppført fabrikk på Redhavnsvej, fremdeles i frihavnen, hvor "AS Nordisk Films Teknik" holdt hus til 1975. 

Som tidligere nevnt, ble all råfilm kjøpt fra utlandet og i begynnelsen måtte selskapet kjøpe dyre, perforerte filmnegativer og filmpostiver fra firmaer i Paris. Økonimiske sett lønte det seg ikke i lengden å importere de dyre perforerte filmene og det ville være billigere å kjøpe uperforerte filmer. Problemet var at i 1906 var firmaet "Pathé Frères" i Paris det eneste i verden, som hadde slike perforeringsmaskiner, og de ville naturligvis ikke selge dem. Men Ole Olsen fikk til slutt kjøpt en slik maskin, noe han beskriver i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget". Først skal han ha reist til Tyskland for å undersøke om det overhode var mulig for ham å skaffe en slik maskin og det var i Berlin han fikk vite at det bare var brødrene Pathé Frères som hadde slike maskiner. Samtidig forstod han at brødrene Pathé ikke arbeidet så godt sammen og at Théophile Pathé hadde brutt ut av selskapet. Dette ga Ole Olsen en mulighet og han reiste til Paris hvor han oppsøkte Théophile Pathé og tilbød 3.000 frc for maskinen. I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" må Ole Olsen ha husket feil ang beløpet da det ut i fra korrespondansen fra den tiden blir opplyst at summen var 1.600 frc pluss 200 frc for tilbehøret, dvs 1.800 frc. Denne korrespondansen forteller oss også at oppholdet i Paris må ha vært like før juni da han i et brev av 01.06.1906 takker Théophile Pathé for hans vennelighet under Pariseroppholdet. 

Fordelen med å ha sin egen perforeringsmaskin var at de ferdigperforerte filmene hadde en tendens til å krympe når filmen skulle gjennom flere bad, og da passet ikke lengere helt presis slik at bildene ikke stod helt skarpt på lerrete. Med denne maskinen kunne de perforere filmen når den var helt ferdigbehandlet. Dermed var de sikret en perfekt kjøring av filmen gjennom fremvisningsapparatet og fikk dermed forhindret at filmen "danset" på lærretet. 

I sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" beskriver han hendelsen slik:

"Jeg tog Toget Syd paa endnu at vide min Rejses Maal. Paa Vejen besøgte jeg i Tyskland vore nyoprettedeSalgsfilialer og lyttede mig efterhaanden frem til det Sted, hvor jeg maaske kunde vente at faa min Ønskedrøm opfyldt. Efter næsten tre Dagers uafbrudt Jernbanerejse, hvor der ikke havde været Tale om meget søvn for lutter Spekuleren, ankom jeg til Paris og gik til Théophile Patheé, der var bleven Konkurrent til sin Bror og tidligere Kompagnon.  Men han havde ingen Maskine til Salg, sagde han. Det eneste, han kunde vise mig, var en Maskine, han lige havde faaet hjem til eget Brug, og Fabrikens Navn sagde han ikke. Paa mit Spørsmaal, om han ikke havde en Reservemaskine af samme Model, som han vilde sælge mig, svarede han et bestemt Nej.
Vi sad lit og kikkede paa hinanden. Jeg turde ikke vise ham, hvor forlegen jeg var. Efter en lan Pause sagde jeg:
- Ja, saa er der vel ikke mere at tale om. For den Maskine dèr er selvfølgelig ikke til Salgs?
- Nej, det er den ikke. Og skulde den virkelig sælges, vilde jeg forlange en saa stor Pris for den, at ingen vil købe den.
- Og hvor meget er det saa?
- Tre Tusind Francs, slyngede han ud.
- Saa tager jeg den - og er glad til, skyndte jeg mig at sige.
Og før Pathé fik Tid til Indvendinger, laa Pengene paa Bordet.
Et Øjeblik efter blev det sort for mine Øjne. Jeg besvimede af Sindsbevægelse og Træthed.
Pathé sørgede for, at jeg straks kom til mit Hotel, hvor jeg gik til Sengs nogle Timer for derefter at fortsætte til London, og her tillod jeg mig at hvile ud to fulde Døgn. Jeg havde allerede opnaaet et betydelig Resultat paa denne Rejse. Thi fra nu af stod Nordisk Films Co.`s Billeder roligt paa Lærredet."

Med dette nye utstyret var det bare en siste tekniske feil som måtte overvinnes før de var helt klare for filmproduksjon. Denne tekniske mangel oppstod ved avspilling da det bestandig var et uskarpt område, vel en halv meter i omkrets, i midten av billedet. Teknikerne hadde i lang tid forsøkt forsøkt å få det fjernet uten hell. Men en dag fikk Ole Olsen en idé om at problemet var at filmen, når den passerte linseglassene, ikke lå tilstrekkelig kompakt i midten og dermed ble kopien uskarp på akkurat det stedet. Løsningen på problemet var å klippe en liten bit silkefløyel, på størrelse med et knappenålshode, og plassere det på det bakerste glasset, og med det resultat at positivfilmen ikke ville slå buler når den ble kjørt igjennom. Den fotografeiske formannen var imot det da han som fagmann mente at feilen måtte ligge et helt annet sted. Men Ole Olsen fikk igjennom sin vilje og det fungerte da filmen nå stod helt skarpt på lerredet. Selv beskrev han resultatet følgende i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget":

"Den lille Stump Silkefløjl, som næsten ikke var til at se, bevirkede, at Nordisk Films Co.´s Billeder stod skarpere og klarere end noget andet Firmas paa den Tid, og da Filmene, preforerede og kopierede efter den ny Metode, først begyndte at komme ud i Verden, varede det ikke længe, før vi fik det ene Besøg efter det andet af Fagfolk fra Udlandet, der skulde studere vor Fabrikation."

Ole Olsen forsøkte seg i begynnelsen som regissør og regisesserte et par filmer, den ene skal muligens ha vært "Fiskerliv i Norden" (1906) (se innholdsreferat til venstre og bilde til høyre), men dette har jeg ikke fått bekreftet noen steder og i følge "Det danske filminstitut" er regissøren ukjent, men man vet med sikkerhet av Ole Olsen var fotograf. Den andre filmen var "Bonden I København" (1906), med den supplerende tittel "Lars' Hovedstadsrejse", hadde en lengde på 90 meter og hadde premiere den 01.10.1906 på "Biograf-Theatret". (Dette er foreløpig den eneste informasjonen jeg har funnet om filmen).  Men det ble med disse forsøkene da han ganske fant ut at han ikke hadde talent innefor dette området. I perioden 1909-1913 produserte han fem filmer, "Isbjørnejagten" (1907), "Løvejagten" (1907), "Den Graa Dame" (1909), "For Åbent Tæppe" (1911) og "Atlantis" (1913). Den eneste filmen han prøvde seg som fotograf var "Hævnet" (1906). Som skuespiller prøvde han seg i filmene "Isbjørnejagten" (1907) hvor han spilte jeger og "Seiner Hoheit Brautfahrt" (1918) som var en tysk film med regi av Franz Hofer. Som manusforfatter skrev han "Himmelskibet" (1917).

Ved innspilling av sine første spillefilmer knyttet han den profesjonelle fotografen Rasmus Bjerregaard (??-??) til seg, som var fotograf på selskapets tidligste reportagefilmer. I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" stod han bak kameraet ved de to første spillefilmer som Ole Olsen produserte, "Professorens Morgenavis" (1906) og "Konfirmanden" (1906). I følge "Det danske filminstitut" filmet han "Caros Død" (1906) med regi av Viggo Larsen og "Peder Tordenskjold" (1910) med regi av Ernst Munkeboe (). Efter å ha filmet de tre filmene i 1906 kom han til de nyopprettede tekniske avdelingene i Frihavnen hvor han arbeidet med kopiereing av filmer og hadde og hadde med det kontormessige å gjøre. Ved siden av dette arbeidet, eksperimenterte han med farvefilm og utførte forskjellige forbedringer av fotografiapparatene. I dette arbeidet fikk han hjelp fra en av sine venner, Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959), som på den tiden var snekker i Helsingør. Han hjalp også til med fremkalling av Ole Olsens første film og snart begynte han selv å ta opp film.

Ved siden av de to fotografene Rasmus Bjerregaard og Alfred Lind, ble det ansatt enda en mann som var med som fotograf fra den aller første tid, Axel Sørensen. Da Ole Olsen skulle ta opp "Christian IXs Bisættelse" (1906) brukte han sine to fotografer, og også Axel Sørensen hjalp til. Det viste seg at han hadde utpreget talent for filmfotografering og hans videre karriere som fotograf fortsatte da han erstattet Rasmus Bjerregaard som da hadde filmet selskapets første filmer. Axel Graatkjær har i sin høye alderdom skrevet ned noen betrakninger om sine første år hos "Nordisk Films Kompagni" som illusterer meget godt den situasjonen som rådet i filmindustrien på en tiden: 

"Jeg havde aldrig før denne tid haft et fotapparat i min hånd, min forståelse for fotografi fik jeg de par år, som jeg foreviste film for Ole olsen i biografen i vimmelskaftet. Ole Olsen havde lidt amatørfotografering, og med denne erfaring købte han i Paris hos Pathé 2 stk. filmfotoapparater, hvormed vi begyndte filmopptagelser."

VAREMERKE
Neste oppgave for det nyopprettede selskapet var å finne på et varemerke. I følge et båndintervju med Viggo Larsen den 22.10.1956 var det den ene kontordamen frøken Gundestrup som fant på det, en isbjørn som står på en jordkule, og globussen kom av seg selv. Årsaken til at de var så raks med å få et varemerke var at det på den tiden ikke fantes noen copyright på film. Når en film først var kommet ut på markedet var det vanskelig å beskytte eiendomsretten og dermed også kopiretten. Det hjalp heller ikke å ha varemerket på fortekster og mellomtekster da disse kunne klippes bort og erstattes med andre tekster og varemerker. Det er årsaken til at produsentene forsiktig plasserte varemerket mange steder i selve filmen. Varemerket ble malt på et stort pappskilt og plassert blant dekorasjonene, eller hvor det var plass til det. Eks på dette fra 1906 er "Anarkistens Svigermoder" (1906) hvor et pappskilt med varemerket er plassert i en stuedekorasjon. Dette varemerket ble registrert inn den 23.04.1909 under nummer 254/09. 

Men fortsatt var programmet ved "Biograf-Theatret" preget av innkjøpte filmer og det var første den 15.09.1906, samme måned som selskapet skiftet de firmanavn til "Nordisk Films Kompagni", at hele programmet (eller klikk på bildet til høyre for å få frem en forstørret utgave av annonsen) bestod av film som ble tatt opp av Ole Olsens selskap. Dette ble markert på ved "Biograf-Theatrets" program på følgende måte:

"Det første danske Program" (danske med fet skrift) og følgende tekst "Med denne Uges Program indleder vi Fremvisningen af den lange Række Billeder, der i Sommerens Løb er blevet fremstillet paa vort eget Etablissement. I saa vid Udstrækning som mulig er Naturen, den smukke, danske Natur, benyttet som Ramme om de Skuespil, der, spillet af unge danske  Skuespillere og omhandlende Emner, der særlig kan gouteres af danske, udgør Hovedparten af vort Repertoire. Det første vi præsenterer for vort trofaste Publikum er:"
1. "Mellem Aber og Bjørne"
2. "Fiskerliv i Norden"
3. "Fæstningskrigen". Fra de store Øvelser ved Københavns Befæstning.
4. "En Foræring til min Kone"

"Mellem Aber og Bjørne" (1906) hadde også titlen "Zoologisk Have" og var en reportagefilm på 90 meter. "Fiskerliv i Norden" var en spillefilm, dramatisk film, på 200 meter og var tintet. Fotograf var Ole Olsen, regissøren var ukjent og medvirkende var Viggo Larsen som "Fisker, præst", Margrethe Jespersen (??-??) (som medvirket i seks filmer i perioden 1906-1907) som "Fiskerens kone" og Gustav Lund (??-??) (som medvirket i minst 55 filmer i perioden 1905-1910).  "Fæstningskrigen" var en reportagefilm og er i negativprotokollen oppført under titlen "Slaget i September" og er på 155 meter. "En Foræring til min Kone" var en spillefilm, et lystspill, på 115 meter og gikk også under titlen "Den fulde Mand". Det er en farce om en full mann som er på vei hjem til sin kone og som kjøper en flaske til henne. Hvis man legger sammen metertallet for disse fire filmene, får man 560 meter, noe som tilsvarer en spilletid på 31 minutter, hvilket var en normal lengde for en filmforestilling i 1906. 

NORDISK FILMS KOMPAGNI 06.11.1906
Selskapet hovedkontor var i begynnelsen det samme som "Biograf-Theatrets" i Vimmelskaftet 47, og i løpet av årene fikk de ennå en inngang til kontoret, og dermed også en ekstra adresse, Badstuestræde 2. Selskapets navn "Ole Olsens Filmfabrik" eller "Ole Olsens Filmfabrik" ble brukt inntil efteråret 1906, men så, som tidligere nevnt, skiftet selskapet i løpet av september 1906 firmanavnet til "Nordisk Films Kompagni", men det var først den 06.11.1906 selskapet fikk sitt borgerbrev og det er denne dagen som regnes som "Nordisk Films Kompagnis" offisielle stiftelsesdag. Teksten i borgerbrevet lyder som følgende: 

"Magistraten i Kjøbenhavn gør vitterligt, at Aar 1906 den 6te November har Nordisk Films Kopagni og Biograf Theater, Aktieselskab vundet Borgeskab her i Staden paa Fotografering."

Billedet til høyre viser det tidligste brev fra "Nordisk Films Kompagnis" korrespondanse, skrevet av Ole Olsen i mai 1906. 

På denne tiden var kino og produksjonsselskap et foretak, og som den dyktige forretningsmannen Ole Olsen var, opprettet han innen utgangen av 1906 tre arbeidsområder: kinoen i Vimmelskaftet og kontor, opptaksstedet på Mosedalvej i Valby og filmfabrikken i Frihavnen. Det var et samarbeid mellom de tre stedene, og flere av de ansatte rokerte mellom stedene. Først i desember 1906 ble kino og produksjonsselskap adskilt. Efter adskillesen opphørte produksjonsselskapet å være et aksjeselskap og fikk navnet "Nordisk Films Kompagni ved Ole Olsen". Men det var først i mai 1911 at "Nordisk Films Kompagni" ble gjort om til et aksjeselskap. 

I løpet af de første årene vokste "Nordisk Films Kompagni" til en stor organisasjon med filialer i Berlin, Wien, London og New York og agenter, representanter og datter-selskaper over hele verden. Bare omkring 2% av de kopier, som selskapet sendte ut, var til hjemmemarkedet, resten ble distribueret til utlandet. 

I 1906 var fortsatt både Ole Olsen og le Tort som direktører for det hele, men innen utgangen av året var "Biograf-Theatret" skilt ut fra resten av virksomheten. Derfor er det spesielt at Ole Olsen i november 1906 sendte et brev til politidirektøren i København for å fornyet sin bevilgning. Brevet lød slik: 

"Udertegnede Direktør Ole Olsen tillader herved hfligst at ansøge Hr. Politidirektøren om Tilladelse til fortsat Drift af Biograf-theatret Vimmelskaftet 47. (Fremvisning af levende Billeder med Ledsagelseaf Flygelmusik.) København den 28. November. Ole Olsen." 

Man må huske på at bevilgningen fortsatt var i Ole Olsens navn, noe som var helt ulovlig, da han lot le Tort være meddirektør av kinoen og senere overlot hele driften til ham. Bevilgningen til kinoen tilhørte Ole Olsen til han mistet den i 1907. Ole Olsen bestemte seg for å dele opp selskapet og den 12.12.1906 kunne man lese følgende meddelelse: 

"Under Forbehold af Generalforsamlingens Billigse overtager Direktør Ole Olsen fra 12. December 1906 incl. Nordisk Films Kompagnis hele Ejendom, baade her og i Berlin, med alle Rettigheder og Frorpligtelser som Forretningens Ejer. til Gengæld betaler Direktør Ole Olsen 10.000 Kr. til Direktør Niels Le Tort, som derefter er uden nogen Forpligtelse for Fordringer paa Nordisk Films Kompagni. København den 11. December 1906. Ole Olsen Niels le tort."

Le tort skriver i denne forbindelse til "Messieurs Raleigh og Robert", Paris og informerte at Ole Olsen fra den 01.01.1907 ikke var lenger var medeier av selskapet "Biograf-Theatret" i København og at han selv fra den denne dato stod som eneinnehaver. 

"Par le présente j`ai l`honneur de vous mander, que Monsieur Ole olsen depuis le premier janvier 1907 a cessé de faire partie de la societé Biograf-Theatret à Copenhague, dont Monsieur le tort seul sauvegarde dorenavant les interests..."

Brevet er undertegnet Niels le Tort.

Dette viser at le Tort fra den 12.12.1906 var eneeier av "Biograf-Theatret" samtidig som Ole Olsen fortsatt juridisk var bevilgningsinnehaver. På dette tidspunket da Ole Olsen og le torts veier skiltes i desember 1906, skulle de samtidig dele de filmer som var kjøpt inn til da. Efter at de to hadde sluttet å samarbeide, fortsatte le Tort som enedirektør i en periode for kinoen, men den 01.1907 skiftet selskapet navn til "A/S Kjøbenhavns Biograf-Theater", og grosserer Axel Larsen (??-??) ble meddirektør av aksjeselskapet. I følge ham selv avstod han fra sin forretningsvirksomhet med maskintekniske artikler, da han mente, at kinovirksomhet ville gi ham langt større inntekter. De 16.000 kr., han skjøt inn i selskapet, hadde han lånt av noen pengesterke menn i Horsens, som regnete med at dette var en meget fordelaktig innvistering. De to ledet kinoen sammen, inntil Ole Olsen mistet bevilgningen den 10.10.1907 på grunn av hendelsen med "Løvejagten" (1908). Hensikten til  justisminister Peter Adler Alberti (1851-1932) (som var justisminister i Danmark i perioden 1901-08) til å frata Ole Olsen bevilgningen var at han trodde han ville straffe ham, men på den tiden hadde Ole Olsen trukket seg ut av kinoens drift, både økonomisk og administrativt. Det ble derfor le Tort og Alex Larsen som uskyldig ble rammet av vedtaket til justisministeren. I løpet av året 1907 ble, som tidligere nevnt, heller ikke forholdet mellom Ole Olsen og le Tort noe bedre, tvert i mot da Ole Olsen vanskeliggjorde situasjonen for le Tort, idet han fortsatt ikke ville selge til ham, men foretrakk heller å handle med le Torts konkurrent, Thomas S. Hermansen, som ledet kinoene "Fotorama" og "Fredriksbjerg Biografteater" i Århus. Begge disse kinoene var opprettet i 1906. For videre lesning om denne saken anbefaler jeg Gunnar Sandfeld "Den stumme scene".

Filmproduksjonen økte raskt og og et brev av 16.03.1908 til redasjonen av "Industriberetningen" står det at: 

"Fabrikken beskæftiger et Antal af 110 Arbejdere og Arbejdersker, samt paa Teatret 50 Skuespillere og Skuespillerinder. anlægskapitalen er 250,000 og Fabrikens Maximumsproduktion paa 10,000 Mtr. Film aarlig til en Gennemsnitspris af 1 Kr. pr. Mtr." 

I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" må man forstå disse 10.000 negativmetere som en forøkning av antall meter nagativmeter, da beholdning ikkebare bestod av de de film, som selskapet tok opp selv, men også filmnegativer som selskapet kjøpte opp av andre filmproduksjonsselskaper. Man må her være klar over at frem til verdenskrigen var det meget vanlig å kjøpe negativer med tilhørende kopieringsrettigheter fra andre selskaper. De 10.000 meter film kan i dag virke lite, men tar man utgangspunkt på 100 meter per film, dvs at filmene hadde en spilletid på ca fem minutter, kommer man frem til en filmproduksjon på omtrent 100 filmer. Men dette var en lengde som raskt kom til å øke, et tema jeg kommer til ta for meg under "Filmteknisk informasjon", og frem til 1909 hadde Ole Olsens dramatiske filmer en lengde på 100 - 250 meter. Det eneste unntaket var den første Sherlock Holms filmen, Viggo Larsens film "Sherlock Holmes i Livsfare" med den suppelerende danske tittel "Sherlock Holmes I" som var på 348 meter (kilde: Det danske filminstitut). I følge Marguerite Engberg "Dansk stumfilm" var filmen på 300 meter. Det virker her som hun tar feil av filmlengden da også "Film i Danmark" oppgir filmlengden til 348 meter, den samme filmlengden "www.danskefilm.dk" oppgir og som "Silent era" oppgir, dvs 348 metres / 1141 feet. 

FILMBYEN VALBY
Som mange andre filmselskaper fikk også filmbyen til "Nordisk Films Kompagni" en forsiktig start og i følge Ole Olsens selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget"  startet det hele ved at han kjøpte et stykke jord utenfor byen:

"Det var to Strimler Jord i en Vejs Bredde, jeg købte, og jeg tror nok, at der paa den ene Strimel laa et Par Kolonihavelysthuse, som jeg maatte købe ud. Det første, vi gjorde, var at sætte Plankeværk omkring hele Terrænet for ikke at blive forstyrret, men det kunde aldrig blive saa højt, at Drengene ikke kunde finde Vej op til Kanten, hvor de hang i alle Stillinger som det mest trofaste Publikum."

I begynnelsen hadde de ikke atelier, men de la et gulv direkte på bakken og satte opp et plankeverk rundt hvor de kunne henge opp malet papir som dekorasjon. Under denne perioden malte de også møler direkte på kulissene noe som hadde den ulempen at de vinglet i vinden når det blåste. Den første bygningen de bygde var et langt skur som huset kontoret, et rom til rekvisitter og de skuespilleres garderobe, et rom som på den tiden ikke ble oppvarmet med annet en en oljeovn. Det var under denne perioden tok opp de første 250 til 300 meter film. Efterhvert ansatte de Axel Bruun (), som senere ble ansatt ved "Det klg. Teater", for å lede dekorasjonsarbeidet i malersalen, et område som vokste i takt med resten av selskapet. I begynnelsen var dekorasjonene utført i sort og hvitt, men da den pankromatiske filmen ble tatt i bruk, ble dekorasjonene malt som på teater. En annen som senere arbeidet med dekorasjoner var Carlo Jacobsen (), som tidligere var bl.a. kjent for sine arbeider i tivoli, førte Axel Bruuns teknikk videre. Akkurat som sin forgjenger tegnet han skisser til hver eneste scene i filmen, dette for at ikke noe skulle bli overlatt til tilfeldighetene. 

I 1908 tok de i bruk atelier 1 (se billede til venstre), som ble bygget helt nede ved jordet med et lite skur utenfor som var til bruk som mørkekammer. Forsatt var innspillingene av filmene ganske enkle og da filmen ikke var så lysfølsomme, og de fortsatt ikke hadde tatt lamper i bruk, var de ganske avhengig av solen. Ole Olsen beskriver denne perioden følgende i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget":

"Dengang havde man ikke saa lysfølsomme Film som nu, og vi var derfor meget afhængige af Solen. Naar Fotograf Graatkjær sa, at det blev Middag, sagde han, at "Solen drejede", saa holdt man op og tog en lille Tur igen efter Frokostpausen."

Først noe senere fikk de installert lamper og var der ikke lenger avhengig av lysforholdene slik at filmproduksjonen økte.

Scene 2 ble tatt i bruk i 1910, og denne scenen ble bygget på pele, og under den satte de opp garderobene.  Det var det samme året som flersporsfilmen ble introdusert med stor suksess og i 1911 satset "Nordisk Films Kompagni", som det første selskapet i verden, utelukkende på flersporsfilmer med en varighet på omkring 45 minutter. 

I 1912 ble scene 3 tatt i bruk.

Det største atelier, scene 5, ble tatt i bruk i 1915.

Under de første årene hadde de bare et lite varmekjøkken overfor det lange skuret, men da de nye atelierene ble bygget, fikk de laget en riktig kantine ved scene 1 bak det ekstra rekvisitskuret. Under sin storhetstid hadde "Nordisk Films Kompagni" opptil en halv snes regissører på en gang. Det var på den tiden at de forsøkte å starte opp en elevskole slik at de kunne få nye, unge talenter, men det viste seg ganske raskt at talentene uteble og de måtte derfor lukke skolen for aldri mer å starte den igjen. En av grunne til mangelen på talenter var, i følge Ole Olsen selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", "...at der hørte ganske særlige Evner til at virke i den stumme Film...".

I årene før og tildels under verdenskrigen var filmbyen på høydepunktet av deres virksomhet og Ole Olsen beskriver det følgende i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget":

"...var Filmbyen i Valby en stor, fremmed, brogen Verden, som slet ikke lignede den verden, der laa udenfor.
Overalt var der Liv og Snakken, der saa ud som en stor Markedsfest i fuldt Dagslys. Skuespillere, Statister, Instruktører og Assistenter gik mellem hverandre i broget Vrimmel, ofte fem-seks Hundrede Mennesker, naar der blev drjet Film paa alle Scenerne. Det ene Sted var der opbygget Cirkus, det andet Sted orientalske Gader, eller der var Cowboy-Scenerier og andre morsomme Ting. Om disse Enkeltheder var dog Skuespillere og Instruktører fra dengang mere end jeg, men jeg hørte selvfølgelig stadig om de interessanteste Oplevelser derude, ikke alene naar jeg kom derud paa Besøg, men ogsaa naar jeg sad inde paa Kontoret i byen, hvorfra Salget til alle Lande foregikk. Mange Udlændinge, deriblandt Filminstruktører, kom for at se, hvordan vi bar os ad - ja, vi var jo de førende dengang,det kan vi ikke komme udenom, for vi sendte ud til alle Verdens Lande, lige til Sydamerika og Australien. Vi maatte passe paa at lave saadanne Film, som man kunde forstaa averalt, for eksempel skal jeg nævne, at en Film ikke kunde sælges i England, fordi en Mand gik gennem et Soveværelse, og saa var der enda ikke nogen i værelset. Da vor Produktion var størst, havde vi foruden Skuespillere og Artister, sytten hundrede fast ansatte..."

Det skal her til slutt nevnes at scene 3 ble gjenoppbygd i 1972 og ble det største studioet i Valby.

FILMLENGDEN ØKER
"Nordisk Films Kompagni" utviklet seg i løpet av de første årene ganske raskt og allerde i 1908, dvs to år efter at Ole Olsen hadde forsøkt seg på den allerførste filmopptagelse, ble han klar over at filmens lengde på 300 meter ikke lenger var tilstrekkelig underholdning for publikum.I følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" fikk de ikke til en ordentlig handling i løpet av de 300 meterene. De korte stykkene hadde den fordelen at publikum kunne komme innom kinoen da filmene ble vist i ett sett og man behøvde derfor ikke å vente lenge før man fikk stt hele filmen. Derfor var hans idé om en 700 meters film betraktet som meget risikabelt, dette da kinoenes økonomi på den tiden var beregnet på at publikum kom inn fra gaten til ubestemt tid og det var derfor ville alle kinoeiere gå imot en slik endring. Men Ole Olsen var fast bestemt på å prøve ut den nye filmelengden og resultatet ble Augsut Bloms () "Den hvide Slavehandel" (1910) som til slutt ble på 603 meter. Da jeg på en annen side har skrevet mer utførlig om denne filmen og plagiatsaken, vil jeg her ta for meg Ole Olsens vinkling av historien der han tar for seg de problemene som oppstod ved salg av filmen til kinoene. Det skal her nevnes at Ole Olsen plasserer i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" denne hendelsen i 1908 mens filmen, i følge "negativ- og positivprotokollene", ble tatt opp sommeren 1910 og Ole Olsen må derfor ha husket feil.

Efter at filmkopiene av "Den hvide Slavehandel" (1910) var ferdig, reiste Ole Olsen til deres salgsfilial hvor 24 kionoeiere fra hele Tyskland hadde møtt opp for å se den nye filmen og kanskje kjøpe den. problemet oppstod efter visningen da kinoeierne skulle vurdere om de skulle kjøpe filmen, da man på den tiden kjøpte kopier i stedet for som senere å leie dem. Kinoeierne var på grunn av filmens lengde redd for at publikumsbesøket skulle synke. Det ble derfor ikke bestilt et eneste eksemplar av filmen. Men innen kinoeierne forlot møtet, tok Ole Olsen fat i innehaveren av den største kinoen i Hamburg og kom med ganske tydelige forslag. Jeg vil her gjengi det Ole Olsen skrev i sin selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" da den gir et godt billed av Ole Olsen som forretningsmann.

"- Den skal De ta`, dagde jeg til ham.
- Det tør jeg ikke. Mit Teater er ikke indstillet paa saa lange Stykker. Det bliver et betydeligt Tab.
- Maaske. Men nu skal jeg sige Dem noget. Hvis De skulde komme til at tabe paa, saa koster den ikke een Pfenning, og skulde den blive Sukces, koster den en Krone og ti Øre Meteren i Stedet for halvfems øre, altsaa tyve Øre mere, end De plejer at give.
- Ja Tak, Direktør Olsen, det er meget venlig af Dem at tilbyde mig saa gode Vilkaar, men jeg tør nu alligevel ikke; det kan helt ødelægge mit Teater i fremtiden.
- Godt. Saa maa jeg gøre Dem ked af det og sige, at Nordisk Film i Fremtiden ikke kan levere flere Film til Deres Teater.
- De vil altsaa tvinge mig?
- Ta`det, som De selv synes.
- De ved, at vi ikke kan undvære Leverancer fra Dem, saa hvad skal man ellers kalde Deres Udtalelser?
- Jeg kan ikke give Dem andre Vilkaar-
- Ja, saa maa jeg jo ta`den!
- Godt. Men den skal sættes paa Programmet i Morgen.
- Hvad siger De? I Morgen? Ja, men - - -
- Ja men, jo men, det skal den."

Filmen ble satt opp dagen efter og slik gikk det til at den første store danske film kom ut på verdensmarkedet. På premieren var besøket ikke større enn ellers , men ryktene gikk hurtig over byen og dagen efter var det helt fullt i kinoen, og ved den tredje dagen var tilstrømningen så stor at det måtte ca 20 betjeneter til for å holde orden på køen, en billettkø som startet helt nede ved gaten. Ryktet om filmens suksess spredte seg raskt over hele Tyskland og da han telefonerte hjem til fabrikken i Frihavn for å fortelle hvordan det hadde gått, fikk han følgende svar av tekniske direktør Wilhelm Stæhr (??-??):

"- Der er indtil nu bestilt femogfirsindtyve Kopier. Vi maa arbejde Nat og Dag for at blive færdige."

Dette var begynnelsen til de stadig voksende salg av lange spillefilmer, og senere økte lengden til 1.000 og 2.000 meter med stadig utvidede handlinger.

DEN INTERNASJONALE KINEMATOGRAF-UTSTILLING I HAMBURG I 1908
Det var også i det samme året, dvs i 1908, dette ut i fra Ole Olsens selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", at de opplevde den andre andre av flere begivenheter for firmaet. Også denne begivenheten skjedde i Hamburg der det der ble avholdt den første internasjonale filmutstillingen og "Nordisk Films Kompagni" var innvitert til å delta. Resultatet ble at "Nordisk Films Kompagni" ble kåret som nummer en blant alle filmprodusentene i verden og Ole Olsen mottok, på vegne av selskapet, en gullmetalje og en sølvpokal. Se billedet til venstre. Han sendte raskt et telegram til selskapet om den store nyheten og bare noe ntimer senere mottok han et telegram fra personalet. Se billedet til høyre.

Men det var også noe annet viktig som foregikk på denne utstillingen, og det var at Oskar Messter (Oskar Eduard Messter) (22.1.1866-07.12.1943) hadde med seg et forbedret visningsapparat med deen nye oppfinnelsen "malterserkorset". Han var oppfinner og konstruerte sitt eget kamera og sin egen fremviser, og i 1896 startet han sin egen kino. Videre innredet han sitt eget laboratorium og høsten 1896 bygde han Europas første filmatelier i Berlin. Samtidig begynte han fabrikkere kameraer og fremvisere for salg og i denne perioden solgte han korte aktualitetsfilmer han selv hadde tatt opp. Samme år utviklet han det såkalte "Malteserkorset". Malteserkorset er forbundet med et rykkhjul, som trekker ett og ett bilde fram til porten. Denne bevegelsen dekkes til med en blender som kutter lysstrålen hver gang et nytt bilde trekkes frem.

ET LEDENDE FILMSELSKAP
Perioden 1908-1914 ble den store tiden både for "Nordisk Films Kompagni" og for dansk film. For "Nordisk Films Kompagnis" del vokste de seg til å bli det førende firmaet på verdensmarkedet. I tiden fra 1909 til utgangen av 1916 ble "Nordisk Films Kompagnis" store produksjonsperiode som toppet seg  i 1914 både hva som angår produserte titler (143 fiksjonsfilmer og 46 non-fiksjon) og solgte meter (ca. 4,3 millioner meter = 7110 kopier). og filmene ble distribuert over hele verden.

Inntil 1911 hadde selskapet vært Ole Olsens private eiendom, men i 1911 ble det omdannet til aksjeselskap, en betydningsfull hendelse i selskapet historie. Men i denne perioden fikk han problemer med investorer som først nå forstod at det lå en stor gevinst i filmen og det var, i følge Ole Olsens selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", perosner som ville tjene på hans arbeid. For vise det tidstypiske ved denne perioden har jeg valgt å gjengi et avsnitt av hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" som tar for seg hvordan han opplevde situasjonen:

"Dog, det skulde jo helst ikke  koste de nye Mænd for mæget Besvær, derfor foretrak de paa en underfundig Maade at prøve at fralokke mig mit Personale, som jeg persomlig havde uddannet i Faget gennem flere Aar. Jeg synes i Dag, liksom jeg syntes dengang, at man har Lov til at kalde en saadan Handlemaade for fejg, fordi den beviser, at de paagældende selv ikke har haft de fornødne Evner og derfor har maattet gøre brug af andres Erfaringer og Arbejde. Naa, det lykkedes nu ikke disse Mænd at udføre den Plan, de havde i Sinde - ved en hurtig Manøvre fra min Side blev det hele afværget, d. v. s. vi mødtes for at komme til Forstaaelse, som det hedder, og det er jo altid bedre end Strid.
I stedet for at oprette ders eget Selskab skulde de Herrer ifølge vor Overenskomst indtræde i Nordisk Films Compagni, som ved den Lejlighed blev omdannet til et mindre Aktieselskab med en Kapital paa fire Hundrede og halvtreds Tusind Kroner, hvoraf to Hundrede Tusind i Præferenceaktier til mig. Men jeg havde ikke glemt og glemte heller aldrig deres oprindelige Hensigt at slaa mig ned, hvis de havde kunnet.
De nyindtraadte fik Halvdelen af Aktierne, jeg selv Halvdelen. De nye Mænd ønskede, at jeg traadte tilbage som Direktør, og at det blev indsat to nye Direktører. Jeg blev Formand for Bestyrelsen, saalænge de sad, men det blev kun tre Maaneder, og allerede, da den nye ordning var blevet bestemt, anede jeg, at det ikke var heldigt paa den maade. Det var dog ikke muligt at forklare Aktionærerne det dengang, men de fik det snart føle." 

Det som vider skjedde var at de to nye direktørene hadde undertegnet et års kontrakt med et firma i Tyskland hvor de hadde solgt hele deres produksjon i den kommende sessongen for en million mark. Ole Olsen fikk avsluttet denne kontrakten, men det viste seg at de to direktørene hadde også underskrevet et annet papir og det førte til at  alle de kopiene de sendte ut ved seste sessong ble beslaglagt. Efter harde forhandlinger klarte Ole Olsen å komme til en enighet hvor "Nordisk Films Kompagni" skulle betale det tyske selskapet 17.500 mark og ikke "et hundrede og halvtredsinstyve tusind Guldmark" som var det opprinnelige kravet. Denne hendelsen førte til at de to direktørene fratrådte sine stillinger og Ole Olsen ble utnevnt til generaldirektør. 

Denne hendelsen viser at Ole Olsen hadde en meget god forretningsteft og et annet eksempel på hans forretningstalent er da han en dag i 1912 og foreslo at de kunne utbetale 200 000 kr i "præferenceaktier" slik at det stod igjen 250 000 ordinære aksjer tilbake, et forslag som ble akseptert. Men problemet oppstod ved hans forslag om styret ville bemyndige ham til å danne et nytt aksjeselskap på 2 000 000 kr "saa der bliver er good-will til Aktionærerene paa en Million syv Hundrede og halvtredsindstyve Tusind." Det ble en debatt om dette før han til slutt fikk sitt forslag igjennom og de allerfleste av styremedlemmene foretrakk da å beholde sine nye aksjer fremfor kontanter. Resultatet var i følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget" at:

"...eftersom Aktierne meget hurtig steg og Aktionærerne Aaret efter fik en Dividende paa tres Procent uden Overanstrengelse af vor Kasse. Og endda blev nole Hundrede Tusind overført til det nye Aars Regnskab."

FORRETNINGSFORBINDELSER I TYSKLAND
"Nordisk Films Kompagnis" utenlandske forretninger lå, i følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget" i Tyskland og Rusland, og i Tyskland nøt selskapet en meget stor gjestfrihet og imøtekommenhet. Dette førte til at da det tyske "G.m.b.H." ved navn "Union", som på grunn av krigen hadde fått økonomiske problemer, innledet Ole Olsen med det tyske selskapet om overtagelse av de 35 kinoer som "Union" eide omkring i Tyskland. Flere av disse kinoene lå i Berlin og var blant landets største og flotteste. Efter en del forhandlinger betalte "Nordisk Films Kompagni" en stor kontant sum og dermed ble alle kinoene deres eiendom. I "Zimmerstrasse" eide de den store eiendommen, som "Ufa" efter "Nordisk Films Kompagni" fikk sitt hovedkontor. Det var herfra at "Nordisk Films Kompagni" ledet bådet utleieforretningerog kinoene. Samlet i denne administrasjonsbygningen og i de 35 kinoene hadde selskapet ca 1 000 lønnede funksjonærer.

"Nordisk Films Kompagni" hadde i denne perioden en god øknomisk utvikling og i årene 1912-1914 nådde selskapet sin store høyde. I denne perioden kjøpte de råfilm fra "Kodak" for omkring 3 000 000 kr i året og omsetningen var helt oppe på 18 000 000 kr årlig, slik at det var store summer som ble ført hjem til Danmark. På fabrikken i Frihavn ble det fremstilt opp til "tresindtyve tusind" meter positiver i døgnet. 

VERDENSKRIGEN
I begynnelsen av verdenskrig var det ikke stor beskymring for hvilke konsekvenser krigen ville få for dansk filmproduksjon. Men allerede i 1913, året efter utvidelsen av selskapets aksjekapital, og efter at det var utbetalt et utbytte på 60 prosent, solgte Ole Olsen, i følge hans selvbiografi "Filmens Eventyr og mit eget", et større parti av sine aksjer som hadde en pålydende sum på 1 000 000 kr. Jeg har lest flere meninger om hans aksjesalg det året og det har kommet frem beskyldninger om at han skal ha spekulert i forhold til verdenskrigen. Men i følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget":

"Jeg var af den Mening, at det var Diskontobanken, der havde Tilknytning til Nordisk Film gennem to Bestyrelsesmedlemmer, som aftog mine solgte Aktier, og jeg blev bestyrket i denne Antagelse, da der nogen Tid efter mit første Salg blev sendt en Mand til mig fra Banken for at spørge, om jeg vilde sælge en Post til Banken. Man havde en Formodning om, at jeg var begyndt at sælge, og vilde nu ved et Køb binde mig at ikke at sælge flere. 
Jeg spurgte ham, med hvilken Ret man blandede sig i mine private Sager. Om jeg ikke havde Lov at sælge mine egne Aktier, naar jeg selv vilde?
-Jo, bevares, svarede Bankens Repræsentant, vi blander os ikke noget, men vi er interessert i et Køb under den Forudsætning, at De standser Salget af Deres resterende Aktier.
-Hvor mange kunde De saa aftage? spurgte jeg. 
-Fire Hundrede Tusind, kunde jeg tænke.
Efter at vi var blevet enige om Kursen, der laa noget under Dagens Notering, spurgte jeg:
-Har De bemyndigelse til at afslutte dette Køb straks?
Næ, det havde han desværre ikke. Det skulde der først være Møde om.
Jeg stod frit og afhændede i det følgende Tidsrum en betydelig Del af mine Aktier efter eget Skøn. Da svaret tre Dage efter kom fra Banken, at de gerne vilde købe, fik de naturligvis de fire Hundrede Tusind, som de ønskede, til den aftalte Kurs. I den følgende Tid steg denne lidt endnu - til det højeste, Nordisk Film har været paa, nemlig 365. Selv i den største Spekulationstid under Krigen kom de ikke tilnærmelsesvis saa højt op.
Hvorfor jeg solgte alle mine Aktier i Nordisk Film allerede inden Krigen, kan jeg ikke nærmere begrunde. De, der har villet tale ondt om mig, har sagt, at det var, fordi jeg vidste bedre Besked end de andre og vidste, at der vilde komme store Fald, men det passer slet ikke. Alt var jo ganske normalt i Verden dengang, og Firmaet blomstrede. Det var ikke godt, om blot lidt af det, der offentlig og bag min Ryg blev sagt om mig, var sandt."

Ved dette salget av sine aksjer unngikk han personlig å tape under krigsårene. Under krigen var Danmark nøytralt og filmselskapet kunne derfor efter krigsutbrudde spille inn en rekke krigsfilmer hvor soldatene på filmene hadde uniformer som ikke lignet på noen av de krigførendes makters uniformer. Dermed fikk de muligeht til å selge filmene til begge parter. "Pro Patria" (1916) med regi av August Blom regnes i denne sammenheng som den viktigste filmen som ble laget i den perioden. Til tross for en heroiserende tone inneholder filmen flere avsnitt som viser krigens gru. 

Under krigen stanset eksporten til de allierte og allerede i 1915 lukket England og Frankrike sine grenser for import av dansk film, et importforbud også Russland innførte i februar 1916. Dette forbudet ble opphevet, men da stod landet på randet av sammenbrudd og revolusjon. Årsaken til dette importforbudet var en frykt for at tysk film kunne bli eksportert under falsk nasjonalitetsbetegnelse. Denne frykten var ikke ubegrunnet av flere årsaker. Ved begynnelsen av første verdenskrig eide Ole Olsen omkring 60 kinoer og et produksjonsselskap i Tyskland og "Nordisk Films Kompagni" hadde et meget store engasjement som under krigen vokste hurtig. "Nordisk Films Kompagni" hadde også en avtale med den tyske hærkommando som ga selskapets fotografer tillatelse til å følge den tyske hær. Disse filmene ble i Danmark vist som "krigsbilder" men i tyskland ble de utnyttet som propoganda. Men selv om de allierte stanset importen av dansk film, var likevel det tyske og østeriske marked så godt og inntekten fra de tyske kinoene så stor, at firmaet fikk gode regnskaper. I følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget" førte eierskapet av de tyske kinoene at de kunne vise selskapets egene filmer på sine egne kinoer.

Men denne fremgangen varte ikke så lenge utover en verdenskrig som bare ble hardere og hardere og Tyskland fikk brukt for "Nordisk Films Kompagnis" kinoer til krigspropogande til det tyske folket. Det førte til at en tysk finansgruppe, som ble ledet av Bosch (), direktøren for "Deutsche Bank" von Strauss (), direktøren for "Dresdner Bank" Guttmann (), baron Henkel v. Donnersmark (), direktøren for "Darmstädter Nationalbank" Jacob Goldschmidt (), samt flere. Denne gruppen innledet forhandlinger med "Nordisk Films Kompagni" om overtagelse av av alle de 35 kinoene og utleieforretningene. Dette førte til at Ole Olsens planer om et stort filmimperium i Tyskland fikk en brå slutt da den tyske generalstab, som i 1916 hadde overtatt det meste av styringen i landet, besluttet i 1917 å nasjonalisere hele den tyske filmindustri. Grunnen var at de ville utnytte filmindustrien til progandaformål. Det var da UFA (Universal Film Aktiegesellschaft) ble dannet hvor en tredjedel ble finansiert av staten. 

"Nordisk Films Kompagni" fikk en tredjedel av aksjene, noe som igjen viste hvilke posisjon selskapet hadde i Tyskland. I følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget" representerte denne tredjedelen av aksjekapitalen på 30 000 000 mark, og resten av aksjekapitalen ble delt likt mellom finasgruppen og den tyske stat. "Nordisk Films Kompagni" fikk dermed 10 000 000 mark pålydende, men da marken dengang kun stod i 60 i kurs, tilsvarte det en betaling på 6 000 000 mark efter parikurs. Men "Nordisk Films Kompagni" kunne ikke fått solgt disse aksjene, da det i avtalen lå en klausul om at de først kunne selge dem efter to år. I denne tiden fikk de utbetalt et utbytte fra "Ufa"  på ca 10 prosent. Men efterhvert som som inflasjonen økte, sank verdien av utbyttet i forhold til danske penger. Efter disse to årene solgte "Nordisk Films Kompagni" sine "Ufa-aksjer" og fikk da bare 900 000 kr for dem, og resultatet av det danske selskapets innvisteringer i Tyskland var at det kostet dem, i følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget", ca 5 000 000 danske kroner.

Men det var ikke bare i Tyskland at "Nordisk Films Kompagni" nå tapte penger. I krigsårene hadde ikke selskapet fått ekspotert film som tidligere, og USA hadde under verdenskrigen økt sin filmproduksjon betraktelig og det førte til at den amerikanske filmen ble mer og mer kjent i den store verden. Rusland var på en tiden tapt som filmland og gav det danske selskapet et kontant tap på ca 500 000 kr. "Nordisk Films Kompagni" hadde efter verdenskrigen mistet sin dominans på filmmarkedet, et posisjon de aldri de aldri å komme tilbake til. Men i følge Ole Olsen "Filmens Eventyr og mit eget" mente han at det ikke bare var verdenskrigen som var skyld i selskapet problemer. Der skrever han bl.a.:

"Selvom Krigen ikke var kommet, saa kan man dog ikke paastaa, at Nordisk Films Compagni vilde have beholdt Førerstillingen paa det store Verdensmarked; thi nogle Aar senere kom Talefilmen, og skønt denne Opfindelse blev holdt tilbage nogle Aar af Frygt for den store Revolution, den vilde hidføre, havde den dog før eller senre gjort det af med dansk Film som Verdensartikel."
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.