INNLEDNING
Under arbeidet med "Norsk filmhistorie 1896-1930" har jeg oppdaget at "Norsk filminstitutt" ikke har samme søkerside om norske filmer, regissører, skuespiller, filmselskaper osv slik som f.eks "Det danske filminstitut", "Svenska filminstitut" og "Deutsche Filminstitut" har. Dette har vanskeliggjort arbeidet med å skrive om de norske regissørene og filmene deres. Primære kilden er foreløpig "Norsk filmografi 1908-1979" og "IMDb".Det er et ønske om at "Norsk filminstitutt" også skal opprette en norsk filmdatabase. Foreløpig er muligens det nærmeste vi har en filmdatabase "dinfimside.no".

I motsetning til våre naboland Danmark og Sverige, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Produksjonen i Norge fikk aldig omfang som i Danmark og Sverige og i perioden 1908-1930 ble det, i følge "Norsk filmografi" spilt inn 48 spillefilmer, samtdig som det ble spilt inn et ukjent antall dokumentarfilmer. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler). Efter dette spede forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911, da vi fikk ”Fattigdommens Forbandelse” av Halfdan Nobel Roede, som av mange regnes som den egentlige første norske spillefilmen. Halfdan Nobel Roedes filmer var inspirert av dansk erotisk melodrama, og hadde ingen nasjonal forankring. 

I 1911 regissert Jens Christian Gundersen sin eneste film "Dæmonen" (1911), som var tatt opp i København med assistanse fra "Det Skandinavisk-Russisk Handelshus". På den tiden knyttet han forbindelser til Danmark der Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" hadde vokset til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetagener knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjenngikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørrt i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest setter igang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916). 

For perioden 1917 - 1919 representerer spillefilmproduksjonen i norsk filmhistorie et nytt steg i retningen av en narrativt integrert filmtype, som slår ut for fullt med det nasjonale gjennombruddet på 1920-tallet. De sene 1910-tallsfilmene og 1920-tallsproduksjonen arbeidet snarere med psykologiske karakterskildringer enn rene erotiske pirringer og uintegrerte danseinnslag. I disse norske filmene har man lært å fortelle på en helt annen måte enn tidligere. Først fra 1920 fikk Norge en kontinuerlig, profesjonell spillefilmproduksjon. Samtidig endret filmenes karakter seg, og det vi kaller "det nasjonale gjennombrudd" i norsk film innledes med Rasmus Breisteins ”Fante-Anne” (1920). Mens de første norske filmene foregikk i den anonyme storbyen, satte regissørene nå fokus på norsk natur og friluftslivets gleder. Perioden fra 1930 til 1939 blir kalt Gullalderen i norsk film, og med ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen () (etterkommer etter dikterkjempene Henrik Ibsen () og Bjørnstjerne Bjørnson () fikk Norge sin første lydfilm.

DEN FØRSTE FILMFREMVISNINGEN
Den 6. april 1896 ble den første offentlige filmfremvisning i Norge avholdt i "Circus Varieté" i Christiania. De tyske brødrene Max Skladanowsky (30.04.1863-30.11.1939) og Emil Skladanowsky (1859-1945) kunne ved hjelp av sin egen filmfremviser, Bioskopet, viste de ni korte filmopptak på et lerret på ca. 2,5 x 3 meter. Dette var også den første filmvisningen i Skandinavia. Forestillingen var en del av kveldens underholdning i "Circus Varieté", som lå i Vika i Kristiania. Aldri før hadde publikum sett noe lignende ogpplevelsen må ha gjort sterkt inntrykk på de tilstedeværende. Efter å ha vært i Norge fortsatte brødrene turneen til Danmark og Sverige.

FISKERLIVETS FARER, ET DRAMA PÅ HAVET
I motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet” (eller begge deler), med en spilletid på 5 minutter og en filmlengde på 150 meter. Den ble, i følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!", produsert av Hugo Hermansen (). I følge "Norsk filmografi 1908-1979" er filmen blitt oppført med årstallet 1908 mens "IMDb" har oppført 1907. Det man vet er at det var den svenske fotografen Julius Jaenzon (08.07.1885-17.02.1961) som stod bak kameraet. Det interessante her er at han debuterte først i Sverige som fotograf i 1911 med "Opiumhålan" (1911) med regi av Eric Malmberg (08.02.1888-06.04.1951). Jeg vil derfor anta at han på tidspunktet var en ukjent fotograf. ”Fiskerlivets Farer. Et Drama paa Havet” (1908) ble spilt inn av "Norsk Kinematograf A/S" og filmen ble spilt inn ved Skarpsno. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" ble filmen spilt inn på: "Frognerkilens speilblanke vannflate hvor Oscarhall speiler sitt slanke tårn". (Bildet til høyre viser Hugo Hermansen og Julius Jaenzon fra en annen innspilling).

Filmen er 150 meter lang og i følge "IMDb" er spilletiden på fire minutter, en fransk hjemmeside oppgir fem minutter og "Wikipedia" oppgir seks minutter. Man vet ikke hvem som spilt rollen som fiskeren, men I følge Ottar Gladtvet selvbiografi "Filmkameraen går!" var det en ung teatermaler med pålimt løsskjegg som spilte rollen. Alma Lund (??-??) spilte fiskerens kone og i følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var hun korinspektrise ved Nationaltheateret. Henry Hagerup (??-??) hadde rollen som fiskerens sønn. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmkameraen går!" var han en ung gutt som filmselskapet traff på gaten. Han ble senere revyartist og maler. Som betaling fikk han fem kroner for rollen og de to andre fikk hver 10 kroner for sine roller. Slik jeg forstår "www.dinfilm.no" var dette den eneste filmen de medvirket i. I følge Ottar Gladvet er det påstått at filmen kostet 80 kroner å lage. Originalfilmen er gått tapt, men i følge "Wikipedia" ble filmen spilt inn på ny i 1954 efter initiativ fra Oslos kinodirektør Kristoffer Aamodt () hvor han også spilte den ene rollen i rekonstruksjonen. Regissøren Edith Carlmar (15.11.1911-17.03.2003) hadde den andre rollen.

Filmen handler om fiskeren og hans sønn som ligger ute på "havet" og fisker. Det ville havet er i virkeligheten en speilblank Frognerkilen i Christiania. Plutselig faller sønnen overbord og efter store anstrengelser får faren ham ombord igjen. Men det er for sent da gutten er død. Guttens mor, som har sett ulykken fra strandbredden, løper fortvilet frem og tilbake og vrir sine hender. En innklipt tekst "DØD" forteller tydelig at gutten er død.

HALFDAN NOBEL ROEDE
Efter dette forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i1911 og det ble da laget fem filmer. Den første filmen ble regissert av Halfdan Nobel Roede (Halfdan Nobel Rode) (1877-1963) som var kinodirektør, pianist og komponist. Han eide en tid ulike teatre i Kristiania, som "Cosmorama", "Colosseum", "Chat Noir" og "Mayolteatret", og han var med på å stifte "Filharmonisk selskap" i 1919. Han var dessuten komponist og pianist. Han komponerte en del "lettere" musikk, mest kjent er han muligens for L’amour qui pleure, Chagrin d’amour og Valse Nobel. Hans Tilknytning til Akershus (Son) var at han bodde sommerstid i sveitserhuset Fagerheim (fra begynnelsen av 1900, til rundt 1920). Huset ligger øverst i Fjelstadbakken i Son og var et samlingssted for tidens kunstnere, og Ludvig Karsten () var en av hans venner og leide en stund hos ham.

Halfdan Nobel Roede regisserte i perioden 1911 - 1912 fire filmer for produksjonsselskapet "Internasjonalt Film Kompagni A/S". Selskapet produserte i løpet av de to årene fem filmer, fire filmer som Halfdan Nobel Roede regisserte og en film som Pehr Qvernstrøm regisserte.

Halfdan Nobel Roedes første film het "Fattigdommens Forbandelse" (1911), med en lengde på 680 meter, efter et filmmanus av Victor Mogens (). Produksjonsselskapet var "Internasjonalt Film Kompagni A/S" og filmen ble spilt inn ved Riis hovedgård i Ris ved Oslo. Filmen hadde premiere den 06.10.1911. Rollene var besatt av Emmy Worm-Müller (03.05.1875-23.08.1953), Signe Danning (25.08.1878-10.02.1980), Hans Hedemark (), Pehr Qværnstrøm (??-??) og Robert Sperati (). Filmen handler om streik, kjærlighet og mord hvor klimakset er et "sjøslag" i Vika. 

Hans neste film "Under Forvandlingens Lov" (1911) regisserte han sammen med Pehr Qvernstrøm, som også hadde en rolle i dilmen, og i følge "IMDb" efter et filmmanus av Peter Lykke-Seest (). Filmen hadde premiere den 06.12.1911. Bak kameraet var den svenske filmfotografen Henrik Jaenzon (Henrik Pontus Jaenzon) (01.10.1886-27.04.1957) og var bror til Julius Jaenzon. Han kom først i kontakt med film under sitt besøk i Kristiania og det var her han tok opp sine debutfilmer og han ble i 1912 ansatt hos "Svenska Bio" på Lidingö, som han ble till 1923. Den første filmen han fotograferte i Sverige var året efter med "Dödsritten under cirkuskupolen" (Cirkusdrama i 2 akter) (1912) med regi av Georg af Klercker (15.12.1877-13.11.1951).

Rollene i "Under Forvandlingens Lov" (1911) var besatt av Signe Danning (), Botten Soot (), Olaf Hanson (), Pehr Qvernstrøm og Hans Hedermark (). I følge "IMDb" hadde filmen følgende rollebesetning:  Olaf Hanson () i rollen som "Arthur", Ingeborg Hauge () i rollen som "Francisca", Birger Widt () i rollen som "Camillo", Signe Danning () i rollen som "Julia", Hans Hedemark () i rollen som "Sanger", Bertha Ræstad i rollen som "Danser", Botten Soot i()  rollen som " Danser", Hedvig Dietrichson () i rollen som "Danser" og Christian Danning (). Filmen handler en forbitret kamp mellom arbeidere og arbeidsgivere, og i den forbindelse skildrer Halfdan Nobel Roede og Pehr Qvernstrøm de sosiale forholdene som var i Norge på den tiden. 

Den neste filmen "Alt For Norge" (1912) hadde premiere den 16.01.1912 og er mer en dokumentarfilm da den handler om en ballonferd den 17.09.1911 fra Bislet stadion i Kristiania til Braenmoen i Solør. I rollene finne vi Chr. Nobel (), Eugen Hovdin () og Robert Stephanson () som førte ballongen "Norge". 

Halfdan Nobel Roedes siste film var "I Frihetens Bur" (1912) med en filmlende på 600 meter og var tintet. Rollene i filmen var besatt av Botten Soot (), Hedvig Dietrichson (), Sæbjørn Butterdahl (), konsul Christian Sandberg (), Bertha Ræstad og, i følge "Norsk filmografi 1908 - 1979), en dansk skuespiller Bugge (??-??). Men jeg har ikke funnet noen dansk skuespiller fra den tiden på danske søkerside som het Bugge.

Filmen handler om en gift mann og en gift kvinne som er utro mot sine respektive ektefeller. De bedratte ektefellene oppdager det og en dag de to utro går hjem til den ene, heller dennes ektefelle sovepulver i drinkene til turtelduene. De utro blir så puttet inn i hvert sitt bur, for at de der skal sone sin synd. 

PEHR QVERNSTRØM
Pehr Qvernstrøm (??-??) regisserte to filmer, "Bondefangeri I Vaterland" (1911) og "Under Forvandlingens Lov" (1911) sammen med Halfdan Nobel Roede. "Bondefangeri I Vaterland" (1911) hadde premiere den 11.11.1911 efter et manus av Pehr Qværnstrøm (), som også hadde en rolle i filmen. Bak kameraet stod den svenske filmfotografen Henrik Jaenzon (Henrik Pontus Jaenzon) (01.10.1886-27.04.1954), bor til Julius Jaenzon. Akkurat som sin bror, kom han i kontakt med filmen under sitt besøk i Kristiania debuterte her som filmfotograf  før han i 1912 kom til "Svenska Bio" på Lidingö, hvor han ble till 1923. Rollene i filmen var besatt av Hans Hedemark (), Emmy Worm-Müller (), Signe Danning () samt løsgjengere fra Vaterland i Kristiania. Filmen handler om livet blan lassaroner i Vaterland efter den gode gamle oppskriften om gatepiken som tar pengene og oppgjøret som følger. 

JENS CHRISTIAN GUNDERSEN
Jens Christian Gundersen (1868-1945) var sønn av en murermester, tok artium og ble cand.jur. i 1892. Noen få år senere slo han seg ned i Kristiania som overrettssakfører, med kontor i Kongensgate 20. Han flyttet flere ganger i årene som fulgte, og ved siden av sin praksis viste Gundersen at han også hadde kunstnerisk talent. I årene 1905 og 1906 skrev han to teaterstykker som ble framført på "Centraltheatret". Hauk Aabel () spilte hovedrollen i begge stykkene, som fikk god mottagelse. "Askeladden" (1905) var en eventyrkomedie, som ble roset av Sigurd Bødtker () i en anmeldelse, mens "Damernes Jensen" (1906) var en farse med sanger, og som fikk en mer kjølig mottagelse. 

Jens Christian Gundersens  kunstneriske interesse, og nære forhold til teateret, kan være én årsak til at han mot slutten av 1906 begynte å interessere seg for kinodrift og filmimport. Våren 1907 innledet han et kundeforhold til "Nordisk Films Kompagni" i København, og han var den syvende som det dansk selskapet opprettet forretningsforbindelse med i Kristiania. Dette kan tyde på at det var en sterk interesse for den nye filmmediet og kinodrift, og samtidig et tegn på at den danske filmen hadde en sentral betydning i Norge på denne tiden. Dette var også karakterisktiske ved den svenske filmproduksjonen i perioden 1912-1916 som på denne tiden var ikke var direkte påvirket av amerikansk eller europeisk film, men med ett unntak som var Danmark. Der hadde Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" vokset til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Datidens svenske filmskapere kopierte ofte de danske suksessene. Den danske filmen "De fire Djævle" (1911) fikk flere svenske efterfølgere bl.a. "Svenske Bios" "De svarta maskerna" (1912) av med regi Mauritz Stiller (). 

I årene som fulgte  drev Jens Christian Gundersen virksomhet som både filmimportør og kinoeier. Den 26.07.1907 etablerte han selskapet "A/S Norsk Films Kompani", sammen med advokat Emil Gamborg (). Firmaet drev kjøp, salg og utleie av film, og Jens Christian Gundersen ble direktør for selskapet. Samme dag ble ytterligere et selskap drevet og delvis eid av Jens Christian Gundersen, registrert i handelsregisteret. Det var "A/S National Kinematograf Kompagni", og hadde som formål å "drift av Arendals og Christianssands Kinematografer, samt kinematografen Grand og Central, Bergen, samt øvrig kjøb eller anlæg og drift av kinematografer på forskjellige steder i Norge og hvad dermed måtte stå i forbindelse." Det tredje selskapet "A/S Norsk Biograf Kompani" ble stiftet 14.12.1907, også her med Jens Christian Gundersen som direktør. Dette selskapets formål var å drive kinoene "National" og "Londonbiografen" i Kristiania, samt "National" i Horten og "Londonerbiografen" i Fredrikstad. Dette kinoselskapet leide igjen sine filmer fra "A/S Norsk Films Kompani", og på den måten knyttet Jens Christian Gundersen sine ulike selskaper sammen til en stor og effektiv enhet.

Senere etablere Jens Christian Gundersen flere selskaper, bl.a. kinoselskapet "Biograf A/S" i 1911, og hadde eierinteresser i utenlandske selskap. Han ble i tillegg generalagent for hele skandinavia for det store amerikanske filmselskapet "The Vitagraph Company", hadde eneretten til "Nordisk Films Kompanis" filmer i Norge i perioden 1908 til 1910, samt var agent med enerett for det norske markedet for en rekke filmselskaper som det italienske "Ambrosio", amerikanske "Edison" og franske "Eclair". Ut i fra denne aktiviteten kan karakterisere 
Jens Christian Gundersen som en driftig forretningsmann, med mange jern i ilden. Hans sentrale posisjon, spesielt blant kinoeierne i hovedstaden, og brede nasjonale og internasjonale virksomhet, gjorde ham til et naturlig valg som kommunal kinodirektør i 1926. På dette tidspunkt hadde imidlertid hans filmleie- og kinoimperium stadig blitt redusert, og våren 1919 ble f.eks. "A/S Norsk Films Kompani" oppløst.

Men i begynnelsen av 1910-tallet var imidlertid Jens Christian Gundersen fortsatt en mektig mann i norsk og nordisk filmbransje. Han eide kinoer, drev agentur og filmsalg, og hadde også begynt å tenke på produksjon av spillefilm. I mars 1911 ble Jens Christian Gundersen for alvor engasjert i filmvirksomhet i utlandet, og ble da kontaktmann for norske interesser som i mars 1911, sammen med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", overtok aksjemajoriteten i den københavnske kinoen "Løvebiografen" på Amagertorv 33 i København, og han ble selv med i styret av filmselskapet "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". Det er på bakgrunn av hans danske engasjement og korrespondansen med Danmark som viser at filminnspillingen av "Dæmonen" (1911) var vel forberedt, og langt fra var hastig, improvisert og tilfeldig. Dette i forhold til de påstandene som Sigurd Evensmo () fremsatte i sin bok "Det Store Tivoli" hvor han hevder at  forberedelsene og innspillingen av denne filmen et eksempel på den "forrykende improvisasjon" som preget filmproduksjonen i Norge på 1910-tallet. "Dæmonen" (1911) trekkes fram som "norsk rekord" i slik spillefilmimprovisasjon. På side 48 - 49 skriver han følgende:

"Den kjente herre var o.r.sakfører og direktør Jens Chr. Gundersen, som med sitt omfattende kjennskap til bransjen hadde funnet ut at det var lettere å lage film i Danmark enn i Norge. Følgelig tok han båten til København, skrev manuskriptet ombord, sikret seg skuespillere fra Det Kongelige Theater, og i løpet av noen dager var opptakene gjort og filmen ferdigklippet. Med de første kopiene i kofferten tok Gundersen båten hjem igjen og satte dem øyeblikkelig opp på sine to Kristianiakinoer Bull og National i Stortingsgata, i konkurranse med Bondefangeri i Vaterland på Kosmorama."

Det virker her som Sigurd Evensmo benytter historien om "Dæmonen" for å forsterke et syn om at den tidlige norske filmproduksjonen var både primitiv og tilbakestående, spekulativ og kvalitetsmessig sett var dårlig, en holdning innen filmforskning som fortsttt preges i nyere framstillinger av Jens Christian Gundersen karriere og filmproduksjon.

Som tidligere nevnt hadde Jens Christian Gundersenkjøpte seg inn i "A/S Løvebiografen" i København og denne investeringen var ikke bare en mulighet til å være med i dette selskapets virksomhet, og tjene penger på kinovirksomheten, men det var også en mulighet til å plassere noen av de filmer han hadde de skandinaviske rettighetene til på det danske markedet, uten å selge filmkopiene eller videreselge rettigheter for enkeltfilmer. Allerede i mai 1911 skrev ha til sin dannske kontakt Lachmann (), og ba om at en "Vitagraph-film" han ikke tidligere hadde solgt i Danmark, "To byer" (??) som var en filmatisering av Charles Dickens () historie , ble satt opp på "A/S Løvebiografen". Men at han også har andre planer som var knyttet til filmproduksjon, kommer tydelig frem i hans korrespondanse fra 01.07.1911. I et lengre brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", som først og fremst knyttet til leiebetingelser og økonomiske transaksjoner, stiller han en betingelse at han får hjelp til innspilling av tre "kinodramaer". Han ønsket assistanse til "arrangementer, optagelser i Deres Glashus o.l.". Videre ba han om at selskapet formidlet kontakter med skuespillere og fotograf, og understreket spesielt at han ønsker kontakt med Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). I løpet av juli 1911 gjorde avtaler med Alfred Lind, som skulle filme "Dæmonen" (1911), og med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" om leie av atelier samt hjelp med innkjøp av råfilm, lån av innspillingspersonale og kontakter med skuespillere. Jens Christian Gundersen ønsket videre at innspillingen skulle foregå i perioden 26.07.1911 - 08.08.1911, og ut i fra  den videre korrespondansen antyder det ikke  andre tidspunkter, så dette var sannsynligvis innspillingsperioden. 

Etter at filmen var spilt inn tok det tid før filmen ble satt opp på kinoer i Norge, Sverige og Danmark. I oktober 1911 skrev Jens Christian Gundersen til konsul Magnus Blikstad () i Lysaker, som hørte til de norske forretningsmenn som hadde aksjer i "A/S Løvebiografen", om salg og distribusjon av filmen. I brevet skriver han:

"Angaaende den optagne negativ "Dæmonen" meddeles, at Det Skandinavisk-russiske Handelshus overveiede at give kr. 9000 for negativen for alle lande undtagen Norge, Sverige og Finland. Jeg foretrak imidlertid at sælge på følgende betingelse: Handelshuset overtager salget udenfor Skandinavien og Finland og garanterer iallfald mindst kr. 6000, sex tusinder kroner, der afgjøres strax ved tre vexler à kr. 2000, forfaldne over 2, 3 og 4 maaneder. Salgskontrakten forelægges os, og hvad der opnaaes udover kr. 6000 deles ligt mellem Handelshuset og Filmscompagniet. I Kjøbenhavn forpligter Handelshuset sig til at opføre "Dæmonen" som tredie program efter aabningen af det nye theater og at betale 25 % af bruttofortjenesten i mindst 14 dage. Dette betyder antagelig kr. 2000 alene i Kjøbenhavn, da den sandsynlige bruttoindtægt pr. uge er omkring kr. 4000. Jeg gaar saaledes ud fra kr. 8000, muligens kr. 10000, i udlandet og Kjøbenhavn. I Norge vil bruttoleien blive mindst kr. 5000, og jeg har truffet udleiearrangementes i Danmark og Sverige, der antagelig mindst bringer en lignende sum. Negativen med alle nødvendige kopier i Skandinavien vil komme på ca. kr. 14500, og den samlede indtægt vil blive ca. 5000 større, saavidt det nu kan beregnes."

Man vet ikke hvilken grad filmen ble den suksess regissøren selv regnet med er foreløpig ukjent, og det er foreløpig ikke mulig å finne ut hvor mye han tjente på filmen. Men det man vet er at Jens Christian Gundersen allerede i 1911 uttrykte for en misnøye med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", dette i forhold til at mente at selskapet hadde vist i forhold til veksler, kontrakter og filmleveranser fikk ham til å miste all tillit til firmaets ledelse, og han ønsker helst å avslutte denne forretningsforbindelsen snaret mulig. I mars og april 1912 skrev han brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" hvor han etterlyste opplysninger om leieinntekter av filmen i Danmark. "Dæmonen" (1911) hadde da vært vist i en rekke byer, men han hadder hverken fått oppgave over publikumstall og inntekter eller betaling for leien. Dette er nok grunnen til at han sa opp kontraktene med selskapet og løste ut de norske interessenes aksjer. Et år senere, i april 1913, opphørte hans korrespondanse og kontakter med selskapet.I forbindelse med sitt salg av sine aksjer i "A/S Løvebiografen" og "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" solgte han også negativet til "Dæmonen" (1911) til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" for 4.000 kroner. Dette negativet har vært oppbevart hos Alfred Lind, og en positivkopi overførtes fra selskapet "Fotorama" til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". 

Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetagener knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjenngikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørrt i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest setter igang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916). 

Den eneste filmen Jens Christian Gundersen regisserte, var "Dæmonen" (1911), og i følge "Det danske filminstitut" var Alfred Lind medregissør og det var han som stod bak kameraet. Jens Christian Gundersen skrev filmmanuset og selskapet hans ""A/S Norsk Films Kompani" stod for produksjonen. Filmen hadde premiere 14.11. 1911 på Jens Christian Gundersen to kinoer "Bulls Kinematograf "og "National Kinematograf" i kristiania. I Danmark hadde den premiere den 04.01.1912 på "Victoria-Teatret". I avisannonsene ble filmen karakterisert som en "Opsigtsvækkende Nyhed" og genreplassert som "kunstfilm i tre akter". Avisannonsene inneholdt rollebesetningen, som i hovedstaden ble avsluttet med en uthevet markering av at rollen som "Pierrot" i filmen "udføres af en av vore mest kjendte Kunstnere". Ved visninger utenfor Kristiania ble denne gåtefulle "teaser" nærmere forklart. Da filmen fikk premiere på Kinografen i Trondheim sto følgende i avisannonsen: "Den i stykket forekommende Dans 'Mallchiche' danses af Maleren Per Krogh, Kristiania (Søn af Prof. Chr. Krogh) og Frk. Carla Rasmussen, Kr.ania.". 

De medvirkende i filmen var Arne Strøm (??-??) tolket hovedrollen "Grev Werner von Falkenstein, løjtnant" og kom fra "Centralteatret og Ingeborg Hauge (??-??) spilte den andre hovedrollen som "Cleo, danserinde". De andre norske skuespillere var Annegrethe Antonsen (??-??) spilte "Grevinde Frida von Falkenstein", Per Krohg (??-??) hadde rollen som "Pierrot" og Clara Rasmussen (??-??) spilte rollen som "Pierette". Resten av skuespillerne i filmen var danske, Rasmus Ottesen (14.06.1871-08.03.1957) i rollen som "General von Mannheimer", Ellen Edith Tegner (19.12.1878-15.05.1957) spilte rollen som "Mannheimers datter", Richard Jensen (28.03.1883-20.10.1935) i rollen som "Baron Hugo von Langen", Karen Sandberg (Karen Sandberg Caspersen) (20.08.1890-14.05.1941) som "Estrelle, danserinde", Peter S. Andersen (31.01.1871-30.05.1948) og Einar Rosenbaum (22.06.1881-10.03.1965) medvirket i filmen.

Det har tidligere vært uenighet om filmens lengde da Ulike kilder, bl.a. "Norsk Filmografi 1908 - 1979) har tidligere oppgitt at lengden på Dæmonen var 1000 meter, men i følge avisannonser fra Trondheim, og filmens programblad fra hovedstadspremieren, har man kommet frem til at filmen i Norge hadde en lengde på 1.200 meter og var delt inn i tre akter. 

Filmens innhold må ha inneholdt sterke scener får man tydelige bevis for da filmen skulle settes opp i Sverige. I Norge fantes ennå ingen sentral sensurinstans, og filmen ble dermed ikke offentlig gransket, men i Sverige hadde man imidlertid fått sensur allerede i 1911, og på det svenske sensurkortet er lengden 741 meter da filmen innleveres til Statens Biografbyrå. Den 15.02.1912 godkjenntes filmen for offentlig forevisning i Sverige, "dock icke för barn under 13 år", efter at 30 meter er klippet bort, og den endelige lengden var 704 meter. På sensurkortet står følgende beskrivelse av det sensurerte materialet: "Då hon söker döden till dess faderen kommer hem med henne, samt duellscenen till dess v. Lange ligger död." Det som ble klippet bort av den svenske sensuren var et selvmordforsøk og en duellscene. "Dæmonen" (1911) ble i Sverige distribuert av "AB Fribergs Filmbyrå" som Jens Christian Gundersen hadde nære forretningskontakter med i en årrekke. Selskapet ble grunnlagt i 1905 i Karlskrona av C.A. Friberg ().. Fra 1911 var selskapet i Stockholm. Senere ble det gjort om til et datterselskap till "SF". Filmen hadde premiere i Sverige den 05.03.1912 på "Sluss-Teatern". Lengden på den svenske utgaven tyder på at det er påfallende stor forskjell mellom den svenske versjonen og den norske. 

ADAM ERIKSEN
I 1912 regisserte og skrev Adam Eriksen (??-??) filmmanuset til sin eneste film "Anny - Eller En Gadepiges Roman" (1912), som hadde premiere den 09.11.1912 og med en lengde på 1.400 meter, og produsert av selskapet "Olaf K. bjerke". De medvirkende i filmen var Julie Jansen Fuhr () i rollen som "Anny", Johan Anderson () spilte "Grosserer Willmann", Gunnlaug Lund () i rollen som "Grosserer Willmanns hustru", Waldemar Zwinge () tolket rollen som "Grosserer Willmanns sønn", Eugéne Bech () i rollen som "bankkasserer Snapp", Aagot Gundersen () som "Annys venninne", Fru Zweige () i rollen som "Annys mor", Ole Brun Lie () spiller "Annys far" og Kolbjørn Akjefstad () har tre roller i filmen.

Filmen handler om "Grosserer Willmann" som blir betatt av den vakre ekspeditrisen "Anny" som arbeider i en sigarbutikk og tilbyr henne med visse baktanker jobb i sin manufakturfabrikk. Det oppstår et forhold mellom dem og "Anny" brenner alle broer. Men så bedårer hun "Grosserer Willmanns sønn" som stjeler farens nøkler og sammen raner de pengeskapet og drikker opp pengene. Dette blir oppdaget og "Grosserer Willmann" forlanger at sønnen skal dra til Amerika, men før han reiser klarere han å lure i seg gift, blir bragt hjem og tatt til nåde. "Anny" derimot synker stadig dypere og ender i den største elendighet.

OTTAR GLADTVET
Ottar Gladtvet (1890-1962). Under sin filmkarriere regisserte han to filmer. Den første var "Overfallet På Poståpnerens Datter" (Kampen Om Pengebevet) (1913) med premiere den 16.03.1913 med en spilletid på 15 minutter og en filmlengde på 850 meter. Ved siden å stå for regien skrev han også filmmanuset og stod bak kameraet. Blant skuespillerne finner vi Solveig Gladvedt (??-??) i rollen som "Ingrid, poståpnerens datter". Ut i fra efternavnet antar jeg at det var Ottar Gladtvets kone.

Filmen handler om "Krestjan Reka" og "Ka´l Røver`n" som går på loffen. De får øye på den energiske "Ingrid, poståpnerens datter" som er ute med postvesken. De overfaller henne og stjeler postvesken hennes som bl.a. innholder et pengebrev pålydende 5 000 kr. Men de blir oppdaget og den ene blir arrestert på toget, men den andre forsøker å flykte ved å hoppe av toget. Han faller utfor en fjellskrent og blir drept. 

Den andre filmen var "Revolutionens datter" (1918) med premiere den 14.10.1918 og med en filmlengde på 885 meter. Også her hadde han skrevet filmmanuset og stod bak kameraet. Filmen ble tatt opp på et nedlagt ishus på Nesodden. I rollene finner vi bl.a. Solveig Gladvedt i rollen som "Claire Staalhammer, Vulkanverftets direktørs datter". Det skal her bemerkes at dette var den andre og siste filmen hun medvirket i. I en annen rolle finner vi Waldemar Holberg (??-??) i rollen som "Albert Fjeld". Ellers deltok ca 50 turnere fra "Oslo Turnforening" som statister.

Filmen handler om en streik hvor arbeiderne stormer direktørens bolig og dreper ham. Datteren "Claire Staalhammer" blir reddet av "Albert Fjeld", en av arbeiderne. De to flykter til utlandet og får hjelp av en av "Staalhammers" venner, "godseier Dalton". Han har en vaklende økonomi og da "Claire Staalhammer" arver en million kroner, får "godseier Dalton" sin sønn "Jack" til å forsøke å erobre "Claire Staalhammer". Hun avviser, men av takknemlighet arrengerer hun en boksekamp mellom "Albert Fjeld" og "Jack" med seg selv som premie. "Albert Fjeld" vinner og de kan reise hjem, hvor han blir den nye direktøren.

Bergen filmklubb viste filmen på Cinemateket USF fredag 02.09.2005 kl. 19:00 og Cinemateket USF søndag 04.09.2005 kl. 19:00. Der beskriver de filmen og handlingen som jeg foreløpig tar med da jeg ikke har funnet mer informasjon om filmen.

"Revolutionens datter hører til hans heller beskjedne fiksjonsfilmproduksjon. Handlingsforløp og bruk av virkemidler plasserer ham som regissør og manusforfatter langt ute på ytterste venstre fløy. Filmen avslører sterk sympati med revolusjonen som nylig hadde funnet sted i Russland. Arbeiderne på Wulkanverftet har lenge lidd under de rike industrieiernes nådeløse åk, og har omsider bestemt seg for å gjøre opprør. I spissen for massene står den taleføre Albert Fjeld, en ung, oppvakt arbeider som vil kjempe for verdige arbeidsforhold.

Albert har imidlertid falt for den søkkrike fabrikkeieren Staalhammers sjarmerende datter Claire, og når arbeiderne stormer Staalhammers residens med fatalt utfall for magnaten, må Albert rømme bygda med sitt hjertes utkårede. De to drar til nabolandet, hvor godseieren Dalton tar dem inn under sine vinger fordi han kjente Claires far. Dalton junior gjør snart kur til Claire, som blir tvunget til å foreta et valg mellom arbeiderklassegutten Albert og den rike godseiersønnen. Klassemotsetningene er overtydelige og dramatiske, og kulminerer i en væpnet duell mellom de to beilerne.

Filmen ble spilt inn i 1918, og i mangel på spektakulære spesialeffekter, brukte Gladtvedt mer maleriske metaforer, lånt fra russisk realisme i samtiden; når arbeiderne går til opprør serveres vi mellomteksten "Gnisten, der tændte" - en mannsarm tenner så en ild som eksploderer i en tønne fylt med krutt.

Måten mellomtekstene brukes både som fortellerstemme og dialogbærende element er symptomatisk for filmer i den tidlige stumfilmæraen. Der amerikanske filmskapere for lengst hadde begynt å bruke mellomtekstene til å direkte sitere dialog, som i D.W. Griffiths The Birth of a Nation (1915), var tendensen i Europa fortsatt å kommentere handlingen mer sekundært gjennom tekstplakatene. Revolutionens datter representerer på denne måten et mellomstadium på vei mot 1920-tallet, hvor langt de fleste mellomtekstene ble brukt til å sitere dialog."
 

PETER LYKKE SEEST
Peter Lykke-Seest (1868-1948)
"Paria"(1916) bilde
"Unge Hjerter" (1917) 
"En Vinternat" (1917) sammen med Oscar Gustafson ()
"De foreldreløse" (1917) sammen med Oscar Gustafson () bilde
"Lodsens Datter" (1918) bilde
"Revolutionens datter" (1918)
"Vor Tids Helter" (1918) bilde
"Historien Om En gut" (1919)
"Æresgjesten" (1919) bilde

OSCAR GUSTAFSON
Oscar Gustafson () 
"En Vinternat" (1917) sammen med Peter Lykke-Seest (1868-1948)
"De foreldreløse" (1917) sammen med Peter Lykke-Seest (1868-1948)

RASMUS BREISTEIN
Rasmus Breistein ()
"Fante-Anne" (1920) bilder
"Jomfru Trofast" (1921)
"Felix" (1921)
"Brudeferden i Hardanger" (1926)
"Krisine Valdresdatter" (1930) Stumfilm med musikk på lydspor bilder

G. ADOLF OLSEN
G. Adolf Olsen () eneste film var "Kaksen På Øverland" (1920) som hadde premiere den 19.10.1920 og hadde en spilletid på 67 minutter og filmlengde på 1926 meter. Ved siden av regien skrev han også filmmanuset som var efter en bygdehistorie fra Telemark. Medvirkende i filmen var Amund Rydland (25.11.1888-16.02.1967) som "Gutorm Øverland, Kaksen", Pehr Qværnstrøm (09.02.1878-??) i rollen som "Aasmund Venaas, spillemann", Signe Heide Steen (??.1881-??.1959) tolket rollen som "Ingerid, Aasmunds kone", Erling Sande (??-??) spilte "Torgrim som barn", Arthur Barking (18.11.1891-06.05.1949) medvirket i rollen som "Torgrim, Aasmunds sønn som voksen", Martin Gisti (09.12.1889-18.01.1971) i rollen som "Halvor, en tjenestegutt", Olga Rydland (??-??) spilte "Hege, budeie", Harriet Krogh (??-??) tolket rollen som "Gunnlaug, Guttorms søster", Edel Eriksen (??-??) i rollen som "Kari, kaksens datter som barn", Helga Balle Lund (??-??) spilte "Kari, kaksens datter som voksen", Tove Bryn (??-??) i rollen som "Huldra", Jens Hetland (??-??) medvirket som "Sorenskriveren", Alfred Helgeby (18.11.1882-??) som "Fridjof Bergh, en turist", Sigurd Eldegard (??-??) tolket rollen som "Presten", Kari Diesen (24.06.1914-18.03.1987) i rollen som "Et barn, 6 år" og Jon Raymond (??-??) medvirket som "Et barn, 3 år". 

Filmen handler om "Gutorm Øverland", den brutale kaksen på Øverland, som er rasende over at hans datter "Kari" leker sammen med "Torgrim". En dag juler "Gutorm Øverland, Kaksen" opp "Torgrim" og "Aasmund" griper inn. Noen dager senere blir "Gutorm" funnet død og mistanken faller på "Aasmund, noe som bekreftes av "Halvor". Men da "Halvor" blir overkjørt og ligger for døden tilstår han at han så "Gutorm" falle utfor et stup, men var for redd for å bli mistenkt. "Kari" og "Torgrim" kan så gifte seg.

GUNNAR SOMMERFELDT
Gunnar Sommerfeldt (04.09.1890-30.08.1947) var dansk som Debuterede som filmskuespiller ved Nordisk Film i 1914 og blev i de følgende år én af selskabets førende mandlige skuespillere. Samtlige de spillefilm, han medvirkede i og instruerede, er indspillet dér. Hans siste film for "Nordisk films kompagni" var " Lykkens Galoscher" (1921) som han regisserte, skrev filmmanuset til og medvirket i rollen "Kandidat Frimod". Samme år var han i Norge og lagde "Markens Grøde" (1921) 

bilde

ERLING ERIKSEN
Erling Eriksen ()
"KJærlighet På Pinne" (1922)

HARALD SCHWENZEN
Harald Schwenzen ()
"Pan" (1922) bilde

AMUND RYDLAND
Amund Rydland ()
"Farende Folk" (1922)
"Himmeluret" (1925)

O. T. DALSEG
O. T. Dalseg () 
"Strandhugg På Kvaringen" (1923) sammen med Gunnar Nilsen-Vig ()

GUNNAR NILSEN-VIG
Gunnar Nilsen-Vig ()
"Strandhugg På Kvaringen" (1923) sammen med O. T. Dalseg () 

HARRY IVARSON
Harry Ivarson ()
"Til Sæters" (1924) bilde
"Fager Er Lien" (1925) bilde
"Simen Mustrøens Besyndelige opplevelser" (1926)
"Den Glade Enke I Trangvik" (1927)
"Madame Besøker Oslo" (1927)

CARL TH. DREYER
Carl Theodor Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) blir regnet som en av Danmarks største regissører med international gjennomslagskraft. "Glomdalsbruden" (1926) var hans eneste norske film som han regisserte og skrev filmmauset til, et manus som var efter Jacob B. Bulls () fortelling "Glomsdalsbruden" og hvor han også stod også for klippingen. Filmen hadde premiere den 01.01.1926 på "Admiral Palads & Carl Johan-teatret", Oslo og premiere i Danmark den 15.04.1926 på "Palads", og hadde en filmlende på 2.525 meter. Som atelie ble det brukt et lagerhus på Akershus festning. 

Medvirkende i filmen var, i følge "Det danske filminstitut", Einar Sissner (??-??) i rollen som "Tore Braaten", Stub Wiberg (??-??) som "Ola Glomgaarden", Tove Tellback (??-??) medvirker som "Berit Glomgaarden" og Harald Stormoen (??-??) som "Jakob Braaten" og Alfhild Stormoen (??-??) spilte "Kari Braaten, Jakobs hustru". I følge "Norsk filmografi 1908-1979" var følgende medvirket følgende i hovedrollene: Tove Telleback (??-??) i rollen som "Berit" og Einar Sissener (??-??) som "Tore". "IMDb" har ført opp en del skuespiller som medvirket i filmen og jeg vil her ta utgangspunkt i denne listen. Einar Sissener (??-??) i rollen som "Tore Braaten",  Tove Tellback (??-??) medvirket i rollen som "Berit Glomgaarden", Stub Wiberg (??-??) i rollen som "Ola Glomgaarden", Harald Stormoen (??-??) spilte "Jakob Braaten", Alfhild Stormoen (??-??) tolket rollen som "Kari Braaten, hans hustru", Oscar Larsen (??-??) i rollen som "Berger Haugsett", Einar Tveito (??-??) medvirket som "Gjermund Haugsett, hans sønn", Rasmus Rasmussen (??-??) spilte "Presten", Sofie Reimers (??-??) tolket rollen som "Prestefruen" og Julie Lampe (??-??) spilte rollen som "Gammel-Guri".

Filmen handler om storkaren på Glomsgården, "Ola Glomgaarden", som vil at hans datter "Berit Glomgaarden" skal gifte seg med en rik mann. Men dette er "Berit" ikke enig i da hun vil ha "Tore Braaten" fra nabogården over elven. "Ola Glomgaarden" tar da ut lysning for datteren på falske premisser, men "Berit" rømmer like før bryllupet og slår seg til hos "Tore". Hun blir så meget syk, men klarer seg. Hun søker så forsoning med sin far, men han sier at han ingen datter har. Først da presten foreholder "Ola Glomgaarden" bedrageriet med den falske lysningen, gir han efter for Berit ønske.

Negativen til filmen finnes på "Norsk filminstitutt", Oslo, og tape med ledsagermusik innspilt av Arthur Kleiner () er på "Museum of Modern Art", new Yourk (oktober 1964). 

LEIF SINDING
Leif Sinding ()
"Den Nye Lensmannen" (1926)
"Fjeldeventyret" (1927)
"Syv Dager For Elisabeth" (1927)

WALTER FYRST
Walter Fyrst (Walter Fürst) (06.06.1901-22.02.1993) fornorsket efternavnet fra "Fürst" til "Fyrst" sommeren 1940. Ut i fra informasjon fra hans selvbiografi "Min sti". I følge ham selv var han i oppveksten en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom som tok livet som det kom og da han strøk i to fag efter første klasse på gymnasiet tok han det med stor fatning. Ganske tidlig ble han interessert i salg og tok seg deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper, kunnskaper han fikk godt bruk for da han solgte alt unna på det daglige sommertorvet på Tønsberg når han hadde sommerarbeid som gårdsarbeider på Foynland. 

Ganske tidlig begynte han å arbeide med filmproduksjon og reklame og i 1924 lagde hans sin første av mange reklamefilmer. Slik jeg har forstått det betraktet han arbeidet med sine to spillerfilmer "Troll-Elgen" (1927) og "Cafe X" (1928) som "sommerjobber" mens han jobbet mest med reklame. I 1930 var han sentral da "Norske Filmprodusenters Forening" ble stiftet og var formann de to første årene. I 1932 laget han den første norske lydfilmen, "Prinsessen som ingen kunne målbinde" (1932), basert på det norske folkeventyret.

Walter Fyrsts første spillefilm var "Troll-Elgen" (1927) som hadde premiere den 26.12.1927 og hadde en spilletid på 95 minutter og filmlengde på 2102 meter, for sitt eget filmselskap "Fyrst-Film". Ved siden av regien stod han også for klippingen av filmen. Alf Rød (??-??) stod for filmmanuset som var basert på Mikkjel Fønhus (14.03.1894-??.1973) første roman "Troll-Elgen" (1921). 

Medvirkende i filmen var Tryggve Larssen (03.10.1887-28.06.1967) i rollen som "Sjur Renna "Gaupa"", Bengt Djurberg (Bengt Ludvig Djurberg) (23.07.1898-02.11.1941) som "Hans Trefothaugen", Julie Lampe (13.07.1870-20.12.1948) spilte "Turi Trefothaugen, mor til Hans", Tove Tellback (??-??) medvirket som "Ingrid Rustebakke", Harald Stormoen (??-??) i rollen som "Hallstein Rustebakke, storbonden", Einar Tveito (14.04.1890-??.01.1958) medvirket som "Gunnar Sløvika, hestehandler", Egil Hjorth-Jenssen (Egil Hjort-Jensen) (18.03.1893-08.11.1969) som "Tølleiv, tjenestegutt på Rustebakke", Mimi Kihle (??-??) i rollen som "Bellina, danser", Hauk Erlendson Aabel (21.04.1869-12.12.1961) tolket rollen som "Piper, direktør" og Nils Ahrén (??-??) spilte "P. Rustebakke, rik slekting".

Filmen handler om at folk mener at Troll-Elgen i virkeligheten er en død mann som går igjen i dyreham og i følge mytene skal finnes i skogens dyp. Noen tror at den som klarer å drepe den, vil med det samme vinne rikdom og berømmelse. Mens andre tror at det vil bringe dem ulykke. Mange vil felle den, bl.a. en gruppe jegere og den fattige husmannsgutten "Hans Trefothaugen" som er forelsket "Ingrid" som er datter til storbonden "Hallstein Rustebakke". Storbonden vil helst at datteren skal gifte seg med "Gunnar Sløvika", en mann hun ikke vil vite av. Samtidig har storbonden lovet "Hans Trefothaugen" at dersom han dreper Troll-elgen er "Ingrid" hans. En sen kveld trekker "Gunnar Sløvika" kniv mot "Hans Trefothaugen" og faller for sin egen kniv. "Hans Trefothaugen" tror at han har drept sin rival og flykter til byen hvor han livnærer seg som sirkusartist. I filmen er det her en lang sekvens med gjengivning av en danseforestilling. "Hans Trefothaugen" forstår efterhvert at han må vende hjem og det blir bevist at han er uskyldig. Han skyter så Troll-elgen og får sin "Ingrid".

Filmen høstet i sin tid anerkjennelse blant annet for sin gode kamerakjøring og en effektfull bruk av norsk natur, og eksempler på det er at de fleste elgscenene er filmet med ekte elger i Oslomarka. Selve handlingen i filmen kan nok virke noe banal, men den svenske filmforskeren Rune Waldekranz (14.09.1911-15.05.2003) har filmen til "…norsk films mest geniune og beste prestasjon under stumfilmepoken."

Walter Fyrsts andre og siste fim var "Cafe X" (1928) med premiere den 05.11.1928 og hadde en spilletid på 100 minutter og filmlengde på 2196 meter, for sitt eget filmselskap "Fyrst-Film". Ved siden av regien stod han også for filmmanuset, klippingen og var produksjonsleder. Medvirkende i filmen var Tove Tellback (??-??) i rollen som "Lilly", Bengt Djurberg (Bengt Ludvig Djurberg) (23.07.1898-02.11.1941) spilte "Karl Kraft, journalist", Ellen Isefiær (07.11.1899-??.1985) som "Journalist i "Dagsavisen", Harald Steen (02.04.1886-18.04.1941) medvirket som "Pålsen, kafevert", Egil Hjorth-Jenssen (Egil Hjort-Jensen) (18.03.1893-08.11.1969) i rollen som "Enok Sørensen, kelner", Nicolai Johannsen (??-??) tolket rollen som "Slakteren, smugglerkaptein", Kaare Bertrand (??-??) som "Spikern", Signe Heide Steen (17.05.1881-18.10.1959) i rollen som "Fru Hansen", Hans Erichsen (??-??) medvirket som "En dekksgutt og trekkspiller" og Reidar Roy (??-??) som "En smugler". 

Filmen handler om at det går rykter i Oslo om at det pågår våpensmugling. Journalist "Karl Kraft" får i oppdrag fra sinredaktør om å avsløre dette. Sporet fører han til de gamle trerønnene i Vika, hvor han på Pålesens kafé treffer servitrisen "Lilly". Det ender med at de blir forelsket i hverandre, han får henne på bedre tanker enn å delta i smuglingen og sammen avslører de banden.

UWE JENS KRAFFT
Uwe Jens Krafft ()
"Bergenstoget Plyndret I Natt" (1928)

RAGNAR WESTFELT
Ragnar Westfelt ()
"Viddens Folk" (1928)

DR MÜLLER
Dr Müller ()
"Frøken Statsadvokat" (1929)

GEORGE SCHNÉEVOIGT
George Schnéevoigt (Fritz Ernst George Fischer) (23.12.1893-05.02.1961) var en dansk regissør og fotograf. Som 14-åring reiste han sammen med sin finskfødte mor Siri Alina Schneevoigt () til Berlin. Hun var kunstfotograf og hadde et eget atelier. Han ble efter endte skolegang utdannet som fotograf, men allerede i sine skoleår fikk han en stor interesse for teater. Han leste hos den store karakterskuespillerinne Tilla Durieux (Ottilie Godeffroy) (18.08.1880-21.02.1971) og hos Ludvig Hartau (19.02.1877-24.11.1922) og debuterte 19 år gammel på "Neues Schauspielhaus" i Berlin hos Max Reinhardt (09.09.1873-31.10.1943) i Bjørnstjerne Bjørnsons (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (08.12.1832-26.04.1910) "Over Ævne" (1881), et mystisk og symbolsk drama hvor Bjørnstjerne Bjørnson gikk kraftig til rette med de abnorme utslag av religiøst svermeri.

I Berlin møtte han sin kommende hustru danserinnen og skuespillerinnen Tilly von Kaulbach (Henriette Mathilde Frederiksen - kaldet Tilly) (08.08.1874-01.06.1966), som i 1899 først var gift med kunstmaler Robert Wilhelm Piloty Kaulbach (1877-1908) og de reiste sammen tilbake til Danmark og startet i 1913 filmselskapet "Kaulbachs Kunstfilm", som kun fikk en kort levetid. Selskapet var oppkalt efter hans daværende hustru som han giftet seg med 23.02.1915. Jeg har ikke funnet noen kilder til selskapets produksjon, men i et intervjue har George Schnéevoigt nevnt en enkel tittel "Stærkere end Dynamit" (??). Men i følge "www.danskefilm"  produserte selskapet flere filmer: 

"Selskabet fik dog ingen lang levetid og filmtitlerne "Skelethånden", "De mystiske Z-stråler", "Dykkerklokkens hemmelighed" og "Kong Alariks gravkammer" var ikke dem som kom til at præge hans senere arbejder."

Det første ekteskapet ble senere oppløst og han giftet seg for andre gang med Elisabeth Schnéevoigt (kaldet Lis) (??-??). De har her vært noe vanskelig å vurdere hvem han giftet seg med først da "Det danske filminstitut" og "www.danskefilm.dk" motsier hverandre og det virker som "www.danskefilm.dk" roter noe med navnene.

Som 21-åring debuterte han i 1915 som regissør hos "Nordisk Films Kompagni", hvor det i første omgang bare ble en liten håndfull iscenesettelser på bakgrunn av egne manuskripter. Gjennom 1920 årene ble oppgavene som filmfotograf mere markante, ikke minst fordi Carl Th. Dreyer (03.02.1889-20.03.1968) brukte ham på fire av sine tidligste filmer: regidebuten "Blade af Satans Bog" (1921), som ble produseret av "Nordisk Films Kompagni" i 1919, den svenske "Prästänkan" (1921), "Der var engang" (1922) efter Drachmanns skuespill og "Du skal ære din Hustru" (1925). 

I Norge regisserte George Schnéevoigt sin første film i 1926. Det var "Baldevins Bryllup" (1926) som hadde premiere den 22.11.1926 og hadde en spilletid på 126 minutter og filmlengde på 2785 meter. Ved siden av regien hadde han og ansvaret for filmmanuset, klipping og det var han som var produksjonsleder. historien i filmen er basert på Vilhelm Krags (Vilhelm Andreas Wexels Krag) (24.12.1871-10.17.1933) skuespill "Baldevins bryllyp" (1900). Produksjonsselskapet var "A/B Svenska Biografteaters filia" og dette skal ha vært deres eneste filmproduksjon i Norge. "Oslo Sporveiers" vognhall på Majorstuen ble brukt ble brukt som atelie. 

Medvirkende i filmen var Einar Sissener (21.09.1897-04.03.1968) i rollen som "Baldevin Jonassen", Victor Bernau (??-??) spilte "Simen Sørensen", Johanne Voss (??-??) tolket rollen som "Ollevine", Betzy Holter (??-??) medvirket som "Madam Salvesen", Jens Holstad (??-??) spilte "Hoppe, snekker", Nicolai Johannsen (??-??) i rollen som "Braa, skipper", Hilda Fredriksen (18.12.1873-30.01.1945) medvirket som "Jomfru Bertelsen", Sverre Arnesen (??-??) spilte "Müller, hyrbas i Lubeck", Amund Rydland (25.11.1888-16.02.1967) i rollen som "En sølvtøy-tyv", Karl Holter (30.06.1885-??.1960) som "En slakter" og Ernst Albert (??-??) i rollen som "En krovert".

Handlingen er lagt til en Sørlandsby hvor "Simen Sørensen" og "Ollevine Sørensen" bor. "Simen Sørensen" er den som liker å ta seg en støyt, mens "Ollevine Sørensen" liker å slarve med nabokonen "Madam Salvesen". "Sørensens" skal leie ut kammerset og "Simen Sørensen" sørger da for at hans svirbror "Baldvin Jonassen" får det. "Simen Sørensen" rigger ham ut, så han gjør inntrykk på "Madame Salvesen". Han får en lett oppgave og snart kan Baldvins bryllup feires hos "Sørensens". 

Det skal her nevnes at filmen er restaurert og ble vist den 10.11.2006 på "Kristiansand kino" i anledning av "Norsk filminstitutts" 100-års jubiléet. 

George Schnéevoigts neste film i Norge kom tre år efter den forrige og ble hans siste stumfilm. Det var "Laila" (1929) som hadde premiere, først i Danmark, den 06.10.1929 på "Palads" før den hadde premiere i Norge den 12.10.1929. Filmen hadde en spilletid på 165 minutter og filmlengde på 3324 meter. Her stod han også for filmmanuset som var basert på professor Jens Andreas Friis (02.05.1821-16.02.1886) roman "Fra Finmarken" (1881), som senere ble gjennutgitt under titlen "Laila". Eksteriørscenene ble spilt inn i Finmark og Troms interiøeopptakene er filmet inn på "Nordisk Films Kompagnis" atelier i Valby.

Medvirkende i filmen var Mona Mårtenson (Monica Ingeborg Elisabeth Mårtenson) (04.05.1902-08.07.1956) spilte rollen som "Laila", Tryggve Larssen (03.10.1887-28.06.1967) medvirket som "Jåmpa", Harald Schwenzen (??-??) som "Anders", Peter Malberg (21.09.1887-23.06.1965) i rollen som "Aslag Laagje", Cally Monrad (??-??) spilte "Mor Laagje, hans kone", Henry Gleditsch (Henry Cochrane Williamson Gleditsch) (09.11.1902-07.10.1942) tolket rollen som "Mellet", Finn Bernhoft (06.02.1898-27.04.1981) som "C.O. Lind, handlesmann", Lilly Larson-Lund (18.04.1905-??) i rollen som "Hans hustru", Ibe Brekke (27.02.1895-??) medvirket som "Magga, tjenestepike hos Lind", Aslag Aslagsen Sara (??-??) spilte "Lasse, en tjenestegutt", Rasmus Christiansen (23.05.1885-25.09.1964) i rollen som "Bror til C.O. Lind", Alice O'Fredericks ((Alice Otha Frederiksen) (08.09.1899-18.02.1968) spilte "Inger" og Mattis Morotaja (??-??) som "Melet som liten gutt". 
 

Filmen handling begynner med at et følge på vei til dåpen blir av jaget av ulv og "Linds" datter som skal døpes, faller ut av pulken. Hun blir reddet i siste øyeblikk av "Jåmpa" som oppdrar henne med navn "Laila" som sin egen datter. Mange år senere blir "Laila" forelsket i sin fetter "Anders", men han kommer til et stevnemøte og hun tror at han har sveket henne. Hun skal gifte seg med "Mellet", men "Jåmpa" får varslet "Anders" som så vidt når frem før vielsen. Alt blir oppklart, og "Laila" faller i "Anders" armer.

Filmen ble en suksess viste en profesjonalitet som hadde en høyere kvalitet enn samtidens filmer og flere av de filmene som laget senere. Innholdmessig er filmen både antropologisk og filmatisk interessant ved bla.a hvordan samene ble fremstilt i filmen. Bortsett fra at en av samene ble intrudusert som en blanding mellom vildyr og menneske, har filmen en positiv skildring av samene, tatt i betrakningen at filmen ble laget i 1929.

George Schnéevoigts siste film i Norge var "Eskimo" (1930) som er den første lydfilmen som ble produsert i Danmark, men har fått status som norsk film. Det var tre produksjonsselskaper som stod for filmen, "Nordisk Tonefilm", "Skandinavisk Talefilm" og "Norrøna Film". Det var "Nordisk Tonefilm" som stod for atelier, apparater til rådighet og realiseringen innbefattet en reise til Grønland, en reise som varte i 48 dager, hvor en tredjedel av filmen ble tatt opp. Interiøeopptakene er filmet inn på "Nordisk Films Kompagnis" atelier i Valby. Det ble spilt inn fire versjoner av filmen, en skandinavisk med norsk tale, en tysk,en stumog en fransk. De medvirkende på de første filmene var de sammen, men i den franske versjonen medvirket bare franske skuespillere.

"Eskimo" (1930) hadde hadde premiere, først i Danmark, den 09.10.1930 på "Kinopalæet" før den hadde premiere i Norge den 13.10.1930. Filmen hadde en spilletid på 89 minutter og filmlengde på 2544 meter. Ved siden av regien stod han også for klippingen. filmen er efter Helge Bangsteds () roman "Eskimo" (). 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Kinematograf-Teatret
Den 1. november 1904 fikk Norge sin første permanente kino:
Kinematograf-Teatret, populært kalt “Tollern”, i Stortingsgaten 12 i Kristiania.

Snart dukket faste kinoer opp i de fleste byene. Filmen ble tilgjengelig for alle samfunnsklasser, og var særlig populær blant kvinner og barn.
De mest populære filmene i denne perioden var komedier og aktualiteter.

I 1913 vedtok Stortinget en lov for å begrense utbredelsen av kinoer og for å regulere hvem som kunne drive dem. Det var nå opp til den enkelte kommune å gi tillatelse for all kinodrift. De fleste kommuner valgte å bygge og drive kinoene selv.

Ottar Gladtvet (1890-1962) var en av Norges filmpionerer. Han tok opp sin første film i 1912, og han regisserte, fotograferte og produserte flere hundre dokumentarfilmer, reklamefilmer, nyhetsfilmer og animasjonsfilmer. I tillegg regisserte han også to spillefilmer. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Norge var det første landet i Skandinavia som viste levende bilder for et publikum. Dette skjedde i Christiania i april 1896 hvor de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky viste et program med ni filmtitler. Samme program hadde tidligere blitt presentert i Berlin. Det tok likevel noen år før det ble faste filmvisninger i Norge. Den første permanente kinoen ble etablert i Christiania i 1904. I forhold til konkurrerende underholdning som tivoli og sirkus, var filmforestillinger enkle å distribuere og muligheten til å tjene penger var til stede.
Det nye mediet ble møtt med skepsis, noe som bremset norsk film-produksjon. Film ble ikke betraktet som kunstnerisk. Filmen som ble vist den første tiden i Norge, var derfor av utenlandsk opprinnelse. Den første spiren til norsk spillefilm var ”Fiskerlivets farer” fra 1908. Den varte i 6 min.
Fra 1908 til 1919 ble det laget 17 filmer i Norge. Alle var stumfilmer og ganske korte. I 1911 hadde melodramaene ”Fattigdommens forbandelse” og ”Bondefangeri i Vaterland” av Victor Mogens premiere. I 1913 ble Statens Filmkontroll opprettet og kinodriften ble overlatt til kommunene, noe som var særegent for Norge. Overskuddet av kinodriften gikk ikke til film-produksjon, men til andre ting, bl.a. til å bygge sykehus og kraftverk. Den økonomiske situasjonen for norsk filmproduksjon var derfor vanskelig. I løpet av 1920-tallet fikk kommunene mer ansvar for utviklingen av norsk film.
Dessverre var det bare utenlandske filmskapere som lot seg inspirere av norske litteratur. Det tok lenger tid for Norge enn Danmark å anerkjenne filmen i kunst- og kulturlivet. Allerede i 1912 filmatiserte danskene "Kommandantens døtre" av Jonas Lie.

Etter 1920 ble flere og flere filmer basert på kjent norsk litteratur. Filmene ble lengre og temaene natur og bonderomatikk gikk igjen.
Gjennombruddet for norsk film kom med regissøren Rasmus Breistein. Hans første film "Fante-Anne" hadde premiere i 1920 og var den første norske filmen som skildret livet på den norske landsbygda. Hans neste film het "Brudeferden i Hardanger" og kom i 1926.
I 1926 debuterte Leif Sinding, som også skulle bli en betydelig regissør fra denne tiden.

En af de ældste norske film er blevet genfundet i USA. Negativerne til den lidt over 1 minut lange rejsefilm Hammerfest fra 1903 var forlængst blevet afskrevet som tabt, ganske som en lang række af den norske instruktør Robert W. Pauls film fra en rejse langs den norske kyst i 1903. 
Men under et oprydningsarbejde i Georg Eastman House i USA fandt filmarkivaren Andrew Wells negativerne til Hammerfest, som nu er returneret til Norge, hvor de opbevares i Mo i Rana.
Filmen kan ses via Nationabibliotekets hjemmeside - eller via linket her på CinemaZone.dk.
http://www.nb.no/assets/multimedia/Hammerfest.ram