PETER LYKKE-SEEST (26.09.1868 - 04.02.1948)
Peter Lykke-Seest (26.09.1868-04.02.1948) var født i Kristiania og vokste opp på Grünerløkka. I følge "Store norske leksikon" var hans foreldre Grosserer Jens Peter Seest (??.1832-??.1880) og Caroline Christiane Frederikke Thy (??.1838-??.1907) fra Danmark, men hadde på et tidspunkt slått seg ned i Norge. Han fikk en merkantil utdannelse i Kristiania og København og i 1888 opprettet han en privat handelsskole i Kristiania. I perioden 1890–96 var lærer han ved handelsskolen i Drammen og efter lærerperioden arbeideidet han hovedsakelig som journalist og forfatter. Det var i denne perioden at han i 1896 debuterte med diktsamlingen "Hvite nætter". I årene som fulgte skrev han en rekke bøker, og han ble snart en populær forfatter. Som forfatter var han, i følge "Store norske leksikon", kjent for sine fine skildringer fra det borgerlige Kristiania-miljøet, og typiske romaner er "Det gjenfundne landet" (1915) og  romantrilogien "Huset i Gamlebyen", "Ludvig Ludvigsen" og "En almindelig mands historie" (1923-1926).

I følge "Sore norske leksikon" startet Peter Lykke-Seest filmkarriere med med sitt første filmmanus Halfdan Nobel Roede (??.1877-??.1963),  "Under Forvandlingens Lov" (1911). Dette førte til at han fikk kontakter først med "Nordisk Films Kompagnie" og i perioden 1912-1913 med "Svenska Biografteatern". I denne perioden skal han ha vært "Svenska Biografteaterns" flittigste og mest betalte filmforfatter og ha solgte nærmere 20 manuskripter.

De filmen han skrev filmmanus til i Danmark hadde premierer i perioden 1912-1916 hvor hovedvekten var i 1912. Det er mulig at han skrev filmmanuset til de to siste filmene i 1912 men at de ble regissert og sendt ut på markede noe senere. For den danske regissøren Eduard Schnedler-Sørensen (22.09.1886-30.09.1947) skrev han manus til "Shanghai'et" (1912) og "Vor Tids Dame" (1912) og for August Blom (26.12.1869-10.01.1947) skrev han filmmanuset til "Historien om en Moder" (1912), "Hjærternes Kamp" (1912) og "Den tredie Magt" (1913). Den siste filmen var "Den omstridte Jord" (1916) med regi av Holger-Madsen (11.03.1870-17.06.192). 

I Sverige arbeidet han som manuskriptforfatter for "Svenska Bio" i perioden 1912-1913, enten under sitt eget navn eller i blant under signaturen Benvenuti, og var nok den best betalte forfatteren med i gjennomsnitt to eller tre ganger så høy honorar for hvert manuskript som andre samtidige forfattere. totalt kjøpte "Svenska Bio" minst et tyvetalls manuskripter av ham, men av disse ble ikke engang halvparten spilt inn. Jeg vil her kort ta for mege filmene ut i fra filmmanusene til Peter Lykke-Seest.

Victor Sjöström (20.09.1879 - 03.01.1960) regisserte fem filmer som var basert på filmmanuskripter av Peter Lykke-Seest. Slik jeg forstår det var den første filmen "Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913). Det opprinnelige manuskriptet ble kjøpt inn 19.03.1913 som på den tiden leverte banale ukeblad historier på løpende bånd til nordiske filmprodusenter. Manuskriptet til "Blodets röst" (Karaktärsskådespel i 4 akter) (1913) var på 20 sider og oppdelt i 19 scener og skal visst ha vært ganske enkel. Det var nok grunnen til at Victor Sjöström besluttet seg for å skrive om manuskriptet fra grunnen og for Bengt Idestam-Almquist (09.09.1895-16.09.1983), svensk forfatter, journalist, filmkritiker, filmhistoriker og medforfatter til filmmanus, har han senere fortalt hvordan det gikk til:

"Här i Blodets röst tror jag att jag gjorde min första ordentliga manusbearbetning, gjorde ett självständigt manus, diktade om och diktade till på egen hand, sökte undvika den tradiga vägen. Jag åstadkom bl a ett slut, som skiljde sig från de vanliga och bildade skola. I stället för omfamning och slutkyss mellan hjälte och hjältinna lät jag i slutscenen hjälten bege sig ut i köket, där hans söta dotter kokade kaffe. Dotterns ansikte var slutintrycket publiken tog med hem från bion. Filmen klingade ut i ett durackord, täck ungdom och humor. Nu låter det inte så märkvärdigt, men då var det nytt."

Men selv om Victor Sjöström skrev om manuskriptet er selve grunnhistorien var den samme, ble da mindre banal og med en bedre personkarakteristikk. Filmen er antageligvis en av de første filmene som våger å ta opp barnets situasjon i forbindelse med en skillsmisse. Hans tolkning av rollen som den alkoholiserte "Daniel Barkner, bankkamrer", peker frem mot filmen "Körkarlen" (1921) der han spiller den alkoholiserte "David Holm". 

Manuskriptet til "Livets konflikter" (1913) ble kjøpt inn 23.11.1912. Opprinnelig var det meningen at Mauritz Stiller skullle regissere filmen, og hadde bearbeidet manuskriptet og planlagt innspillingen. Hans navn var på omslaget til et av de bevarte eksemplarene av manuskriptet og oppstillingen av forslag til rolleinnhavere er skrevet med hans håndskrift. Årsaken til at satte i gang innspillingen sensommeren 1913 var nok fordi Mauritz Stiller ble syk på den tiden. 

 "Halvblod" (Drama i 4 akter) (1914) 

"Kärlek starkare än hat eller Skogsdotterns hemlighet" (Ett drama från den svenska skogsbygden i 2 akter (fördelade på 26 tablåer)) (1914) 

"Prästen" (Skådespel i 4 akter med prolog) (1914) var Victor Sjöströms tolvte film, og den femte, og siste, som var basert på et manuskript av Peter Lykke-Seest. 

Mauritz Stiller () regisserte to av filmmanusene til Peter Lykke-Seest. Den ene var "Gränsfolken" (Drama i 3 akter) (1913) der filmen bygger på visse motiv som står i grunntankene til  Zolas () roman "La débâcle" (1892), som den 19 og nest siste del av hans romansyklus "Les Rougon-Macquart". Her har Peter Lykke-Seest behandlet det ganske fritt og bl.a. lagt handlingen, som hos Zola foregår i en Pariskommune i 1871, til et allment, nærmest norsk-svensk miljø. Men Mauritz Stiller flyttet igjen handlingen til en østeropeisk, nærmest russisk miljø, ga personene polske og russiske navn og kledde offiserer og soldater i uniformer som direkte assosieres til russiske forhold. Peter Lykke-Seest må ha vært klar over forbildet til sitt manuskript, som han ga titlen "Krigen", da  det var den samme tittel som Zola hadde i den danske oversettelsen. Tross det forsikret han i forfatterkontrakten at det var et orginalmanuskript fra hans side. 

Den andre filmen var "På livets ödesvägar" (Skådespel i 4 akter) (1913) som ble spilt inn i august 1913. I motsetning til den forrige filmen, er det her ytterst ubetydelige tilknytninger til en eksistrende roman, denne gangen Emilie Flygare-Carléns () roman "Rosen på Tistelön" (). Likheten er at det foregår i vestkystmiljøet, filmen er spilt inn i i Dalarö, og visse personer i historien er like. I den kontrakten, der Peter Lykke-Seest solgte manuskriptet til "Svenska Bio" er det heller ingen referanse til Emilie Flygare-Carléns roman, men at han forsikrer at det er hans eget orginalarbeidet. Av det eneste bevarte eksemplareret at manuskriptet, Mauritz Stillers regieksemplar, kan man se at det inneholder tallrike endringer, tillegg og strykninger som er gjort med Mauritz Stillers håndstil. 

DET FØRSTE FILMATELERET
I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), var det godt om penger i Norge under den store verdenskrig. Ut i fra artikkelen var da spørsmålet om det i Norge i denne perioden kunne by seg en anledning til å skape en selvstendig norsk filmindustri.

Det var i denne perioden Peter Lykke-Seest kom tilbake fra Sverige og med seg hadde han erfaring og kunnskap fra svensk filmindustri. Han tok da initiativ til dannelsen av et eget norsk filminnspillingsselskap. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), var planen å samle sammen en kapital på en million kroner, men det viste seg å være umulig å skaffe så mange penger. Årsaken skal ha vært at mistilitten til å innvistere i norsk film og selskapet måtte derfor starte med en kapital som neppe utgjorde en fjerdedel av det planlagte beløp. 

Våren 1916 fikk Peter Lykke-Seest reist kapital, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937 var kapitalen på 250 000 kr, slik at han fikk grunnlagt "Christiania Film Co. A/S". I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." røk planene til en viss grad overende og "Christiania Film Co. A/S" fikk et økonomisk grunnlag som umuliggjorde enhver konkurranse med dansk og svensk filmindustri. Ut ifra opplysningene i "Aftenposten" kan det gi en forklaring på hvorfor Sigurd Evensmo () i sin bok "Det store tivoli" () hevdet at firmaet hadde en aksjekapital på 170 000 kr i 1916.

Det første atelieret ble bygget på "Fredriksborg tivolis" terrasse ved Langvikbukten ute på Bygdøy. Dette tivoliet var da nedlagt, men skal ha vært et førsteklasses anlegg da det var på sine høyder. I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932." ble ateliet lite, uhensiktmessig og svært dyrt. Teatersalen var lagt slik i terrenget at taket var en stor terrasse med friluftscene. Rundt terraseen var det satt opp ca to meter høye glassvegger for å hindre trekk. Disse glassveggen ble tatt ned og benyttet til å bygge det første norske filmateler med.

I begynnelsen hadde selskapet ikke sitt eget laboratorium og måtte derfor sende sine filmer til Sverige for fremkalling. Efterhvert fikk de skaffet seg et laboratorium som i følge "Wikipedia" laboratorium lå i et kjellerlokale i en en nyoppført gård på Sagene. I perioden 1917-1918 skal Carl-Axel Söderström (23.12.1893-27.11.1976) ha vært ansatt som laboratoriesjef. Det skal kort nevnes at Carl-Axel Söderström utdannet seg som fotograf hos "Pathé Frères" filial i Stockholm før han ble ansatt hos "Christiania Film Co. A/S". I perioden fotograf 1919-1920 arbeidet han som fotograf ved "Skandinavisk Filmcentral" før han ble ansatt hos "Svensk Filmindustri".

Blant de ansatte ved filmselskapet var snekkermester Lønvik (??-??) som stod for dekorasjoner og kunstmaleren Th. Fosnes (??-??) var engasjert som maler. Av den faste staben kan nevnes Peter Reimers Gill () som var rekvisitør, Ottar Gladtvet som filmfotograf og den danske filmfotografen Carl Wieghorst (). Av skuespillere som var ansatt, kan nevnes Robert Sperati (). Men ellers så måtte han, i følge Leslie Wood "Eventyret om filmen", norsk oversettelse av Bernt A. Nissen 1937, ta inn amatørskuespillere til sine filmer da han ikke hadde råd til gode skuespillerkrefter. Resulatet av dette valget av amøtskuespillere var at filmene hans også ble preget av amatørmessig skuespill. Det var i alt en stab på 8 - 10 personer som arbeidet for selskapet. Det med skuespillerne blir også bekreftet i "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985). I følge artikkelen var de midlene som stod til disposisjon for innspillingene var sterkt begrenset, og det var årsaken til at Peter Lykke-Seest valgte å satse med vesentlig amatører som skuespillere. De gode scenekunstnere var for kostbare da de var vant til de store svenske gasjer.

I følge "Aftenpostens" artikkel i "A Magasinet" nr 13, den 26.03.1932, "Et norsk film jubileum. Gjennem 25 år fra "Et drama på havet" til storfilmen av 1932.", skrevet av Leif Sinding (19.11.1895-19.05.1985), fikk "Christiania Film Co. A/S" bare et par års levetid og årsaken var Peter Lykke-Seests ledelse av selskapet. Han skal ha

"...fått megen og skarp kritikk for sin ledelse av selskapet. At han først og fremst var kunstneren, optimisten, og mindre forretningsmann, tør være utviltsomt. Kanskje var det gått anderledes hvis man som leder hadde hatt en mann med de omvendte egenskaper: først og fremst forretningsmannen og mindre kunstneren. Men det skal og må ikke glemmes at vanskeligheten var overordentlig store, pengemidlene små, og de erfaringer man hadde å bygge på, nærmest lik null."

I følge Ottar Gladtvets selvbiografi i "Filmeventyret begynner" var Peter Lykke-Seest første film "Unge Hjerter" (1917), som hadde premiere den 09.06.1917, og hans andre film var "Paria"(1916), som aldri ble vist offentlig. Jeg vil her avvike med reglen i forhold til premieredatoene og vil her følge Ottar Gladtvets selvbiografi. 

Peter Lykke-Seest første var "Unge Hjerter" (1917) med premiere den 09.06.1917 og hadde en filmlengde på 1550 meter. Ved siden av regien stod han også for filmmanuset. Atelier som ble brukt i filmen var på "Fredriksborg Tivoli", bygøy ved Oslo. I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner" ble flere utendørsscener tatt i Røros i påskeuken. Der skulle de ta opp en rekke scener av rensdyr og "lapper". I noen scener skulle bl.a. Henning Eriksen spille den spreke ingeniør "Ragnar Berntzen", men som skuespillere flest på den tiden var han ingen skiløper og resultaten ble derefter. Samtidig var det nedfelt i kontrakten at skuespillerne ikke hadde lov til å gå på ski da de kunne brekke armer og ben. Dette i forhold til at teateroppsetninger kunne bli avlyst hvis de ble skadet. Det skal her nevnes at Henning Eriksen i en årrekke hadde vært knyttet til "Den Nasjonale Scene" i Bergen. 

Da filmteamet, i følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner", kom tilbake til Kristiania og sett over scenene de hadde tatt, viste det seg at de hadde gjort en del feil som preget den første den av filmperioden. For det første viste det seg at de hadde glemt å ta opp en del scenerpå Rørosvidda og de mått i full fart finne et egnet sted som så noenlunde kunne gå sammen med de eksisterende scenene. Det andre var at det tok over tre måneder fra de tok sine første scener ved påsketider til de siste scener i slutten av juni, noe som førte til at det ikke var noen som kunne huske hvilke klær som ble brukt i april. På den tiden hadde de ikke "scriptgirl" og Ottar Gladtvet hadde glemt å ta noen stillfotos. Det førte bl.a. til at da Henning Eriksen tok sin elskede i armen og gikk ut hoveddøren, så var han ikledd en grå dobbelspent dress. Men neste scene som viste samme dør utenfra, viser ham i en blå seilerjakke og hvite bukser. Neste scene viste ham hvor han førte sin dame ned gjennom haven til en benk og da de setter seg har han atter en grå dress. Årsaken til rotet med kostymene var at interiørscenen var tatt opp en gang i mai og eksteriørscenene ble gjort i slutten av juni. 

Medvirkende i filmen var Fru Kittelsen () i rollen som "Harriet Wold", Henning Eriksen () spilte "ingeniør Ragnar Berntzen", Jens Selmer () som "Presten", Gunvor Arntzen () var "Anna, prestens datter", Kaare Knudsen () medvirket som "Wang", Robert Sperati () spilte "En lapp" og Hildur Øverland () medvirket i rollen som "Prestens husholderske". 

Filmen handler om "Harriet Wold" og "Ragnar Berntzen" som er forlovet, men så blir hun glad i løytnant "Wang" og han igjen er glad i prestens datter "Anna". Da de efter mange forviklinger endelig tilstår dette for hverandre, blir de begge henrykte, fordi de er stilt likt. Denne doble glede gir en dobbelt forlovelse. 

Peter Lykke-Seest neste film var "Paria"(1916) som ikke hadde noen premieredato da den aldri ble vist offentlig. Filmen hadde en filmlengde på 1550 meter. Ved siden av regien var han produksjonsleder og stod for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Robert Sperati () i rollen som "Carsten skipsreder", Randi Haanshus () medvirket som "Alice, Carstens datter", Reidar Kaas () spilte "Berner, doktor", Henning Eriksen () som "sigøynerren Riego" og Hildur Øverland () i rollen som "sigøynerpiken Zaima". Filmen handler om "sigøynerpiken Zaima" som efter flere forviklinger finner den store kjærligheten.

I følge Ottar Gladtvets selvbiografi "Filmeventyret begynner" mente han at det var bra at filmen aldri ble oppført, enda den hadde inneholdt atskillige gode scener med sterkt dramatisk innhold. Problemet var visst at handlingen var noe rotete, samtidig som det ble brukt amatører eller folk som så vidt hadde hatt et ben innenfor på et teater. En av statistene i filmen var en ung journalist som het Kristoffer Aamot (), en mann som i en mannsalder kom til å sysle med alt som het film i Norge. Han var bl.a. direktør for "Oslo Kinematografer", formann i "Kommunale Kinematografers Landsforbund", formann i "Norsk Film A/S", formann i "Kommunenes Filmcentrals styre" og i "A/S Fotorama". 

"Paria"(1916) ble skrinlagt og produksjon nummer tre ble påbegynt. Det var "Lodsens Datter" (1918) og var et folkelivsbilde fra skjærgården i tre akter. Filmen hadde premiere den 06.02.1918 og den hadde en filmlengde på 2000 meter. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S" , bygøy ved Oslo. Det var Ottar Gladtvet som fikk i oppdrag med å finne et egnet sted for eksteriøropptakene og det skulle være en fiskerhytte som ikke lå lenger fra byen enn at ensemblet kunne reise ut og inn hver dag, og samtidig måtte den ligge slik til at det var åpent hav. Efter å ha undersøkt indre området i Oslofjorden fant han en fiskerhytte på spissen av Ulvøya. Øen var nesten ubebodd og hytten var et funn som filmmotiv. Det som skulle illustrere det bølgende store havet, var det velkjente Bunnefjorden.

Som lystyacht brukte de den gamle Bygdøybåten "Turist" som i alle år hadde gått mellom Piperviken og Bygdøy sjøbad. Med denne båten reiste de ut til Rauer utenfor Hankø da det var der de skulle spille inn de store sjøscenene. Båten hadde visst gått så smått at ensembletikke var der ute før langt ut på eftermiddagen.Det hadde da skyet over og sjøen lå død og blygrå, men de måtte sette i gang å filme. Efter et par timers filming vendte de tilbake igjen og var tilbake i byen ved midnatt. 

Medvirkende i filmen var Hans Hedemark () i en rolle, Helene Due () i en rolle, Lila Lykke-Seest () i en rolle, Sigurd Johansen  () i en rolle, Gotfred Johansen () i en rolle og Clarita Husebye () i en rolle.

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 skal også Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) ha medvirket i en rolle i denne filmen. Denne informasjonen har jeg ikke fått bekreftet fra andre kilder som bl.a. "Wikipedia" og "imdb". Men i følge "Aftenposten" fortalte Leif Enger i intervjuet at  "Lodsens Datter" (1918)var den første filmen han medvirket i. 

Filmen handler om kunstmaler "Albert Barre" som treffer losens datter, "Anna" som lever langt ute ved havet. Han tar henne med seg til byen, hvor de i en tid lever i fullkommen lykke. Men den lettsindige "Albert Barre" treffer en dag en rik dame som han gifter seg med. "Anna" må bare reise hjem, alene og ulykkelig. Så går det et par år, og en stormfull dag ligger en elegant lystyacht utenfor i skjærene ved losens hus og blusser efter los. Losen er gammel og sengeliggende og datteren "Anna" må ta snekken og ro ut til yachten. Her treffer hun igjen sin elskede maler som nå er blitt en rik mann med egen lystyacht, og med rik hustru og barn om bord. "Anna" går til kommandobroen, griper rattet og styrer yachten trygt i havn. De to skilles efter et håndtrykk, men den rike fruen ser uforstående på episoden.

I følge Ottar Gladtvet hadde Peter Lykke-Seest fortalt ham at han hadde ment å lage en moderne versjon av Henrik Ibsens "Terje Vigen" (). Men i stedet for en gammel sjømann av en los, skulle det være en ung pike som skulle ta hevn efter skuffet kjærlighet. Filmen ble ikke så godt mottatt av avisene efter premieren og en avis skrev.

"Opptagelsenfant sted på Bygdøy, som jo ikke egentlig var egnet til å illudere filmtekstens "langt ute ved havet levde losens datter."".

En annen avis skrev:

"Bygdøy, dette vårt unge filmindustriens Alfa og Omega er visstnok overmåte deilig, men det får da være grenser for hva man kan forlange av de kjære halvøy." Om bruken av den kjente Bygdøybåten "Turist" som lystyacht, skriver avisen videre: "Vår lille elegante "Turist" er blitt opphøyet til lystyacht, hvorover den har fått stormannsgalskap og må ha los i sine gamle smutthull."

Ut på høsten det året fikk "Christiania Film Co. A/S" sitt eget laboratorium hvor de kunne frermkalle og kopiere filmene selv. Laboratoriet var i et kjellerlokale i en nyoppført gård på Sagene. Lokalet var uoppvarmet og i løpet av høsten fikk Ottar Gladtvet en voldsom lungebetennelse som for lang tid satte ham utenfor enhver befatning med film.

Utover de overnevnte filmene kom ikke Ottar Gladtvet videre inne på Peter Lykke-Seests filmer i sin selvbiografi "Filmeventyret begynner" og jeg fortsett derfor rekkefølgen av filmene ut i fra premieren. Den første filmen jeg vil ta for meg var "En Vinternat" (1917) som Peter Lykke-Seest regisserte sammen med Oscar Gustafson (). Filmen hadde premiere den 28.07.1917 og den hadde en filmlengde på 1900 meter. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S", Huk ved Oslo.

Medvirkende i filmen var Oscar Gustafson () i rollen som "Dosent Wollert Berg", Helen Storm () medvirket som "Betty Berg, hans hustru", Moltke Garmann () som "tateren Nils Ludvik", Bergliot Jønsson () spilte "Svart-Anne, kjæresten hans", Kaare Knudsen () i rollen som "Per Grunk, gnier", Turid Hetland () tolket rollen som "Hans søster", Olav Sverenius () spilte "Saksen, detektiv", Botten Soot () som "Losjevertinnen" og Robert Sperati () var "Hennes mann". 

Filmen handler om dosent "Wollert Berg" som reiser ut til sin hytte ved Oslo for å skrive en avhandling. Han tar seg av noen omstreifere sin har gjort seg skyldig i tyveri og det fører til at "Wollert Berg" blir mistenkt, tiltalt og dømt. Men hans kone "Betty Berg" og detektiven "Saksen" gir seg ikke før de skaffer beviser for at det er lmstreiferne som stod bak tyveriet, og "Wollert Berg" kan få sin oppreisning.

Også med den neste filmen, "De forældreløse" (1917), samarbeidet Peter Lykke-Seest med Oscar Gustafson om regiarbeidet. Filmen hadde premiere den 21.11.1917 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2000 meter. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S.

Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Jens "'lille-Jens"", Lullu Hansteen () spilte "Beate Coldevin", Oscar Gustafson () som "Robertson", Hans Hedemark () i rollen som "Sam, båtsmannen", Arthur Barking () var "Store-Jens", Botten Soot () som "Fru Klingenberg", Karin Meyer () spilte "Den dansegale" og Turid Hetland () i en rolle. 

Filmen handler om "Jens Coldvin" og "Beate Coldvin" som har mistet sine foreldre og en fjern slektning, "Robertson", er deres formynder. Han vil bare ha tak i barnas gods og får anbrakt "Beate Coldvin" på et asyl, men ved hjelp av "den dansegale" klarer hun å flykte. "Jens Colvin" blir tatt med på en seiltur, hvor han skal "omkomme". Men båtsmannen "Sam" plasserer "Jens Coldvin" hos sin søster og søsterens sønn "Store-Jens", avslører så "Robertson" og hans kone.

Den andre filmen Peter Lykke-Seest regisserte det året var "Vor Tids Helter" (1918) med premiere den 13.12.1918 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 1800 meter. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Waldemar Holberg () i rollen som "Barras", Robert Sperati () spilte "Sam", Arthur Barking () tolket rollen som "Overingeniør Wærn", Axel Grahl () medvirket som "Bergmann, inspektør", Bergljot Bratland () spilte "Fru Bergmann, hans hustru", Magda Aas () medvirket i rollen som "Rosa, deres datter", Poul Wedege () i rollen som "Matti, en reineier", Azora Gabrielsen () var "Nina, hans datter", Sverre Normann () som "Peter Blom" og Adolf Aanesen () spilte "Bygdas lensmann".

Filmen handler om en opprørsaktig streik som bryter ut ved et stort anlegg på fjellet. Blant de elles hederlige arbeidere finnes en bande udugelige folk som ledes av "Barras" og "Sam". Kampen mellom det fredelige arbeids mann, overingeniør "Wærn", og "Barras" blir meget heftig, men de øvrige arbeidere går snart fra "Barras" og gjenopptar arbeidet. "Barras" og "Sam" må stå til rette for sine handlinger.

I 1919 regissert Peter Lykke-Seest sine to siste filmer. Den første var "Historien Om En gut" (1919) som hadde premiere den 30.04.1919 og den hadde en spilletid på XX minutter og filmlengde på 2000 meter. Ved siden av regien stod han også for filmmanuset. Atelier som ble brukt var "Christiania Film Co. A/S. Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Esben Gram, konsulens sønn", Hans Hedemark () spilte "Båtsmannen" og Emil Schibbye () medvirket som "Skipperen på "Bella Rosa"".

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 fortalte Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) i et intervju at filmen ble spilt inn i flere europeiske land, bl.a. i Tsjekkoslovakia. I følge "Store norske leksikon" ble filmen eksportert bl.a. til USA, Sverige og Tsjekkoslovakia og den ble også en suksess i Norge.

I følge "Aftenposten" morgen torsdag 07.11.1968 skal også Leif Enger (05.09.1900-11.11.1977) ha medvirket i en rolle i denne filmen. Denne informasjonen har jeg ikke fått bekreftet fra andre kilder som bl.a. "Wikipedia" og "imdb". Men i følge "Aftenposten" fortalte Leif Enger i intervjuet at  "Historien Om En gut" (1919) var den andre filmen han deltok i. Han forteller ikke mer om sin egen medvirkning, men forteller om en episode som Peter Lykke-Seest opplevde da han var i USA.  I følge Leif Enger var Esben Lykke-Seest på den tiden et meget kjent navn som barneskuespiller, og da Peter Lykke-Seest var i USA for å kjøre noen av sine filmer for filmprodusenter i Hollywood, så fikk han han tilbud fra produsenter som ville lage filmer med sønnen. Han skal da ha blitt tilbudt en årskontrakt på 30.000 dollar. Men foreldrene skal imidlertid ha sagt blankt nei til dette tilbudet.

Filmen handler om "Esben Gram" som på skolen blir uvenner med en av klassekameratene. Denne hevner seg på "Esben Gram" ved å stjele lærerens ur og legger den i hans lomme. For å unngå straff, rømmer "Esben Gram" til sjøs. Senere blir han så gjeter på en bondegård og blir der tvunget med i en tyvebande, men blir hjulpet vekk av en del speidere. Han blir oppdratt som speider og kommer senere hjem til foreldrene. Det tidligere tyveriet blir oppklart og det kommer frem at han var uten skyld i tyveriet.

Den siste filmen Peter Lykke-Seest regisserte var "Æresgjesten" (1919), som tidligere ble antatt ikke ble vist offentlig, men som i følge "Wikipedia" er det blitt bevist  for at den ble vist på Hamar i 1919. Ved siden av regien, klippet han filmen og stod også for filmmanuset. Medvirkende i filmen var Esben Lykke-Seest () i rollen som "Edvard", Arthur Barking () medvirket som "Gardekaptein Frank", Helen Storm () spilte "Klara Jamos", Hans Ingi Hedemark (21.09.1875-21.06.1940) som "Robert" og Oscar Amundsen (??-??) i rollen som "Greven". 

Filmen handler om enken "Klara Jamos" sønn "Robert" og hans kamerat "Robert" som er bestevenner sammen med gardekapteinen "Frank" som tilber "Klara Jamos". Hennes far er meget imot partiet og vil at "Klara Jamos" skal gifte seg med en "greve". Denne blir imidlertid avslørt som en spion.

Filmproduksjon var ikke noen lønnsom bedrift i Norge på den tiden og i 1920 ble "Christiania Film Co. A/S" oppløst, og Peter Lykke-Seest avsluttet sitt filmarbeid. Han gjenopptok sin litterære produksjon, og, i følge  "Store norske leksikon", skrev han mange av sine beste og mest populære bøker i 1920- og 1930-årene.

.