Buster Keaton regnes i dag som den eneste stumfilmkomikeren som kan sidestilles med Charles Chaplin (), og i eftertid er det mange som har plassert ham over konkurrenten. Årsaken til dette er at Buster Keaton var teknisk sett mer innovativ og kreativ som filmskaper og fordi han aldri bevisst spilte på overdreven sentimentalitet. Forskjellen på disse to filmskapere var at Charles Chaplin fikk oss til å le og så gråte. Buster Keaton derimot fikk oss til å le og så tenke. Mens Charles Chaplin ble yndling til statsoverhoder, anerkjente kunstnere og aristokrater, ble Buster Keaton omfavnet av personligheter som Bunuel (), Lorca () og Beckett ().

Buster Keaton var kjent som noe så absurd for en komiker, nemlig som ”komikeren som aldri smiler”. Men å betegne ham som uttrykksløs er misvisende, for Buster Keaton var en mimikkens mester som ikke trengte å smile for å vise sine tanker og følelser. Gjennom kleinkunstens små virkemidler kunne han formidle en hel historie ved bare å løfte på et øyenbryn. Derfor passet stumfilm ham perfekt. Stumfilm betydde mulighet, ikke begrensing.

Buster Keaton var barn av vaudevillestjernene Joe Keaton () og Myra Keaton (), en familie av omstreifende artister. Hans egentlige navn var Joseph Francis Keaton, men det var utbryterkongen Harry Houdini () som ga ham klengenavnet ”Buster” efter at Harry Houdini hadde sett ham falle ned en lang trapp bare et halvt år gammel, uten å bevege en mine. I en alder av fem år gjorde Buster Keaton en sensasjonell debut som vaudeville-komiker, kledd opp som en miniatyrversjon av en voksen mann med innsydd håndtak på ryggen slik at faren kunne plukke ham opp og kaste ham rundt på scenen og ut i salen. Han ble kjent som ”den levende feiekluten” og det var her han oppdaget at jo mer alvorlig han selv var jo mer lo publikum. Slik ble han også en fremragende akrobat som senere skulle utføre alle sine stunts i filmene selv, og ikke bare sine egne men ofte også de halsbrekkende fallene til både medspillere og sågar statister. Dette førte til at han var nær ved å drukne mange ganger, ødela flere ben i kroppen og brakk til og med nakken.

Da han var sytten år gammel måtte hans far oppgi vaudevillen på grunn av alkoholmisbruk, og den unge Buster Keaten måtte finne en annen levevei. Efter å ha gjort tjeneste i første verdenskrig fant han i 1917 frem til et filmstudio og lagde her den 23. april sin første kortfilm "The Butcher Boy" (1917), regissert av Roscoe ”Fatty” Arbuckle () og lagde her 15 kortfilmer for ham.

I 1920 regisserte han sin første film "The Saphed" (1920) og med denne filmen var han blitt stjerne. Året efter ble et viktig vendepunkt i Buster Keatons liv. Han giftet seg med Natalie Talmadge () og lærte av hennes svoger og sin produsent Joseph M. Schenck () om hvordan han skulle starte sitt produksjonsselskap ”Buster Keaton Productions”, og fra da av hadde han all kunstnerisk kontroll over sine filmer. Han skrev, regisserte, spilte og gjorde alt slik som han ønsket at ting skulle gjøres. Dette ble også hans beste periode hvor han i 1920-1923 lagde sine 19 kortfilmer og i 1923-1928 lagde han 11 langfilmer. Den siste filmen for selskapet ble "Steamboat Bill, Jr" (1928). 

I denne perioden blomstret den kreative Buster Keaton til tross for problemer med sin herskersyke, sjalu og luksusforlangende hustru og livet hadde så smått begynt å bli vanskelig og både han og Natalie Keaton hadde alkoholproblemer, et problem han hadde arvet av sin far. Han hadde ikke noe lett privatliv, men et liv som var preget av en rå og voldelig far, en følelsesløs og iskald mor, mangel på skolegang, alkoholisme, konfrontasjoner med Hollywood-systemet, dyp depresjon, tragisk ekteskap som endte i 1932 og adskilles fra sine barn. Men akkurat som i sine filmer var Buster Keaton en fighter som aldri ga opp håpet og som til slutt overvant med hjelp av mot, utholdenhet, kreativ fantasi og ekstrem arbeidstrang. 

I motsetning til kollegaene Charles Chaplin og Harold Lloyd (), var Buster Keaton så langt fra noen busnissmann. Da lydfilmen kom lot han seg i 1928 overtale til å legge ned sitt eget filmstudio og slutte seg til MGM, noe han i eftertid kalte ”mitt livs største tabbe”. I den kyniske filmverden ble han fratatt sin kunstneriske frihet og plassert på et samlebånd av yngre byråkrater som skulle lære ham hvordan han skulle gå, stå, falle og være morsom. Dette, kombinert med en stadig mer krevende hustru og en like krevende tørst strupe, førte til at han fem år og seks filmer senere ble sparket fra "MGM".

At hans produsent Joseph M. Schenck senere dolket Buster Keaton og skodde seg på hans suksess, gjorde ikke livet hans enklere. I den forbindelse kan nevnes at selv Charles Chaplin skodde også seg på Buster Keaton. Det skjedde med filmen "Limelight" (1952) der Charles Chaplin ønsket ”å hjelpe” sin gamle kollega og venn, men da han så hvordan Buster Keaton stjal showet fra filmen, klippet han bort mesteparten av Buster Keatons scener. 

Men allikevel klarte Buster Keaton å gjenvinne noe av sin gamle suksess med denne filmen. Pressen begynte å skrive om han, noe som igjen førte til at han fikk bedre biroller. I 1957 ble det gjort en spillefilm om hans livshistorie ”The Buster Keaton Story” () der Donald O’Connor () spilte ham, og i 1959 mottok Buster Keaton en æresoscar for sin viktige plass i filmhistorien. Hans siste minneverdige roller ble i Richards Lesters () ”A Funny Thing Happened on the Way to the Forum” (1966). Det siste billedet man har av Buster Keaton i filmen er scenen hvor han ufortrødent trasker videre og forsvinner inn i evigheten som den lyriske poet fra stumfilmperioden.

Buster Keaton døde av lungekreft 1. februar 1966 i California, og da anerkjent som den store stjernen han var.