ITALIENSK FILMHISTORIE 1905 - 1916 GULLALDER

INNLEDNING
Italiensk film var tidlig ute med sin "gullalder" som, i følge Gunnar Iversen - "Den italienske neorealismen, en introduksjon", varte i perioden 1906-1916 og som hadde en stor interasjonal innflytelse. Filmproduksjonen i denne perioden var dominert av kostymedramer og historiske filmer. Den mest innflytelsesrike genren var de mytologiske filmene, ofte lange gigantproduksjoner med tema fra romerriket. Eks på slike storslagne filmer er Enrico Guazzonis (18.09.1876-24.09.1949) "Quo Vadis?" (1912) og Giovanni Pastrones (13.09.1883-27.06.1959) "Cabiria" (1914), filmer som også hadde stor suksess i utlandet. Den sistnevnte filmen "Cabiria" (1914) skal ha inspirert både David Wark Griffith (22.01.1875-21.07.1948) og Cecil B. De Mille (12.08.1881-21.01.1959) i deres filmarbeid.

Jeg vil her dele opp den italienske filmhistories gullalder i tre deler, hvor jeg i første gruppe tar for meg hvordan verdensmarkedet endret seg i denne perioden. Den andre delen tar for seg de forskjellige retningene innen den italienske filmen og den site delen tar for seg filmselskapene og dets regissører. Da flere av regissørene arbeidet for flere filmselskaper under samme periode har jeg valgt å dele opp regissørens arbeid i forhold til filmselskapene. For å få et mer helthetlig billede av de forskjellige regissørenes arbeid har jeg skrevet egne artikler. Se hovedsiden for Italia.

DOMINANSEN AV VERDENSMARKEDET ENDRES
I den tidlige filmhistorien var det den franske filmen som dominerte, men i løpet av noen få år var det de italienske filmselskapene som skulle overta denne dominansen. Bare i løpet av kort tid ekspanderte den italienske filmindustrien seg kraftig og eks på dette var Filoteo Alberini som startet med en kapital på 300 000 lire, men allerede i 1908 rådet "Cines" en kapital på over 3 000 000 lire. Allerede året før, i 1907, var det 500 kinoer i Italia og som hadde en årlig omsetning  på 18 000 000 lire. Denne voksende efterspørselen av film la grunnlaget for dannelsen av flere filmselskaper. Forretningsmannen Carlo Rossi () startet i 1907 sitt eget filmselskap, "Carlo Rossi", et selskap som skulle bli en konkurrent til Arturo Ambrosios selskap. I begynnelsen av skaffet Carlo Rossi seg regissører ved å ansette flere av "Pathés" beste regissører og teknikere, en metode som også flertallet av de italienske pionerselskapene gjorde. En annen av de kjente italienske aktørene som fikk over flere av "Pathés" beste regissører og teknikere, var "Cinès" som bl.a. ansatte regissøren Gaston Velle (??.1872-??.1948). "Cinès" lokket også over produsenten Carlo Rossi til seg og hans filmfirma ble i 1908 omdannet til filmselskapet "Italia Film". Sjefen for dette firmaet ble nå en av den italienske stumfilmens mektigste personligheter, Giovanni Pastrone. Det var under hans ledelse av selskapet "Italia Film" at det på noen få år utviklet seg til å bli et av de ledende filmselskapene i verden.

Med "Quo Vadis?" (1912) (se billede til venstre) nådde den historiske filmen sitt høydepunkt i Italia, og hvert nytt forsøk på å overgå denne filmen måtte derfor få karakteren av et antiklimaks. Det var i denne perioden at en ny filmgenre kom på mote, melodramet som med det feminine og intime overtok efter massescenene og de storslagne filmene. Denne nye fimretningen kom fra Norden, og da fra "Nordisk Films Kompagni" i København. "Nordisk Films Kompagni" hadde i 1910 lansert den første filmdivaen i Asta Nielsen (11.09.1881-24.05.1972), og med henne den første kjærlighetsfilmen og det første erotiske kysset i filmen. Hun fikk sitt gjennombrudd i Urban Gads (Peter Urban Bruun Gad) (12.02.1879-26.12.1947) film "Afgrunden" (1910) (se billede til høyre) hvor hun spilte sammen med Poul Reumert (26.03.1883-1914.1968) og det er her den så berømte gauchodansescene forekommer. Disse dansescenene var sensasjonelt dristige for sin tid. Filmen er rent filmkunstnerisk et banebrytende verk og ble en kjempesukses. "Nordisk Films Kompagni" ble ganske raskt verdensberømt for sine sensuelle og djerve skildringer av kvinner, kvinneskikkelser som vakte en stor interesse hos italiernene. Filmselskapet "Gloria", et da ukjent selskap i Turin, var tidlig ute med å lansere den italienske vamp- og divafilmen med Mario Caserinis (26.02.1874-17.11.1920) "Ma l`amor mio non muore" (1913). Her opptrådte italiernenes svar på Asta Nielsen, Lydia Borelli (22.03.1884-01.06.1959), som den første italienske filmvampen.Denne filmgenren førte til at en rekke filmselskaper, regissører og skuespillere slo igjennom med divafilmene.

Den italienske filmen kan, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", under stumfilmperioden inndeles i tre tidsperioder der den første var dominert at "farsen", en periode som varte i 1909-1911. Den neste perioden begynte i 1912 da langfilmen slo igjennom og med disse nye filmene samtidig som de korte komediske seriefilmene opphørte å dominere filmreportoraret. Denne perioden varte ca 1912-1914, og det var i denne epoken at de historiske filmene laget. En av årsakene til at de historiske filmene slo igjennom var, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", var i forbindelsen med krigen i 1911 da Italia hadde satt i gang et erøvringstog mot Tyrkia for å erobre Tripolis. Dermed var det viktig for italierne ålage historiske filmer som skulle støtte opp om moralen i landet og dette var med på at de historiske filmene gikk mot en hektisk blomstringstid. En av de første filmene som innledet denne epoken var "Quo Vadis" (1912) og som kulliminerte med "Cabira" (1914). Under den siste epoken, som begynte rundt 1915, ble det laget en rekke melodramer. Efter denne perioden gikk, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", italiensk film mot sin egen oppløsning. 

FORSKJELLIGE FILMSKOLER
Omkring i 1907 begynte det å utvikle seg to stiler, eller også omtalt som to skoler innen italiensk film. Den første "Roma-skolen" som spesialiserte seg på de klassiske historiefilmene og på de romantiske melodramer, der de begge var påvirket av barokkens overdådige og svulstige stil. Den andre skolen fikk en større betydning for den italienske filmen og hadde sitt sete i Norditalia, i Turin. Det var fra dette provinsielle området at italiensk film først skulle utvikle en selvstendig stil. turin var på denne tiden en fremgangsrik industriby som ikke var preget av fortidens nasjonale symboler og monumenter som Roma var påvirket av. Årsaken til dette kan være at Turin tidligere hadde vært hovedstad i et frie kongeriket Sardinia før Viktor Emanuel II av huset Savoyen flyttet fra Turin via Florens til Roma. Det skal her nevnes at da Turin var hovedstad i sardinia var fransk det offisielle sproget og faktisk snakkes det fortsatt med fransk aksent i Piemonte. 

I følge Gunnar Iversen - "Den italienske neorealismen, en introduksjon" var ikke bare gullalderen dominert av de historiske kostymedramer da det også fantes spede realistiske filmforsøk, en napolianske skole hvor den regionale naturalismen utviklet seg. Denne skolen la vekt på beskrivelser av samtidens sosiale tilstander og av samfunnets slummiljø. Disse filmene hadde et sosialt perspektiv og filmteknisk bar de preg av å bruke naturlig lys. Deres sosialrealistiske samfunnsbeskrivelser ble en kontrast til de spektatulære historise filmene. Blandt de mest kjente av av de gamle realistiske filmene var Nino Martoglios (03.12.1870-15.09.1921) filmer "Sperduti nel buio" (1914) og "Teresa Raquin" (1915) samt Gustavo Serenas (05.10.1881'-16.04.1970) "Assunta Spina" (1915). Det var faktisk disse tre filmene som, i følge Gunnar Iversen - "Den italienske neorealismen, en introduksjon", rundt 20 år senere ble gjenoppdaget av Barbaro (??-??) og som ble vist på filmskolen "Centro Serimentale" for de elevene som senere skulle skape neorealismen.

FILM D`ART
Da den franske filmindustrien begynte å arbeide med kostymefilmene, fulgte de ikke George Méliès retning innen den dokumentariske historiske realismen. Istedet utviklet de en annen retning da selskapet "Le Film d`art" ble dannet i 1908, som med teatriske regi og dekorasjon skulle bli toneangivende innen filmindustrien. Det var med "Film d`arts" store publikumsfremganger at filmindustrien kom seg helt ut av filmkrisen og skapte en periode med høykonjektur og ny ekspansjon. Filmens styrke var at den var stilskapende både i forhold til innhold, spillestil og skuespillere som alle var fra "Comédie Francaise", utviklet i Le Bargys regi en mer realistisk og rolig spillestil enn da som tidligere var blitt prestert innen fransk film. Men selv om "Le Film d`arts" filmer representerte et gjennombrudd innen filmhistorien, var den, slik den tids filmer, stillestående med fikserte kameraer. Deres svakhet var i første rekke deres storslagne teaterdekor, som ikke på noen måte gav noen virkelighetsillusjon. De var meget nøye med at interiøret skulle være antikvariskt tidsriktige og dyrbare, men samtidig bar de omgivende veggene preg av å være teaterdekor med sine malte kulisser. Problemet med slike kusisser var at de hadde lett for å bevege seg ved den minste berøring. "Le Film d`arts" dekorasjoner var derfor mer skapt for teaterscenen enn for filminnspillinger med deres krav om realisme.

De italienske filmskaperne innså ganske raskt denne svakheten som var typisk for de franske filmene. Den intalienske filmindustrien tok tidlig lærdom av dette og i denne perioden ble spesielt produsent-regissøren Giovanni Pastrone Italias kunstneriske leder, en filmskaper som var revolusjonerende i sine krav på filmdekorasjonene. Allerede i sin film "Napoleon" (1907) førte han innspillingen fra teatrets dekorasjoner til autentiske miljøer. Selv efter at "Film d`arts" gjennombrudd skilte samtlige av hans filmer fra de franske gjennom sin større realisme. Eks på slike filmer er "Scene della rivoluzione" (1908), "La fine del terrore" (1909), "Giulio Cesare" (1909), "Erico III" (1909), "Manon Lescaut" (1909) og "Il Conte Ugolino" (1909). Når det gjelder sistnenvte film er det stor mulighet for at Rune Waldekranz i sin bok "Italiensk film" tar feil av hvem som egentlig regisserte denne filmen. Jeg har søkt flere kilder og bl.a. "www.IMDb.com" og den italienske utgaven av "Wikipedia" mener at det var Giuseppe de Liguoro (10.01.1869-19.03.1944) som regisserte filmen "Il Conte Ugolino" (1908), en film han debuterte med som regissør.

Men Giovanni Pastrones film "La caduta di Troia" (1910) vakte enda større oppmerksomhet både for det innholdsmessige og dekorasjonene. Før denne innspillingen hadde Giovanni Pastrone skapt filmhistoriens første store modellbygg hvor han i det fri fikk oppført Trojas murer og bygde en torjansk hest, som virkelig kunne romme en hel gruppe soldater. I filmens massescener skal Giovanni Pastrone ha kommandert 800 statister i stridsscener for å få en større realisme. Denne filmen var laget i to akter, dvs 600 meter, og med denne filmen la han til grunn for de gigantiske filmscenerier, hvilket i sin monumentale kraft kunne gi full illusjon av et større historisk perspektiv. "La caduta di Troia" (1910) ble solgt i 400 kopier og gjorde stor suksess i USA der den påvirket filmregissører som David Wark Griffith (22.01.1875-21.07.1948) og Cecil Blount DeMille (12.08.1881-21.01.1959). 

Giovanni Pastrone kom tidlig i samarbeid med Giuseppe De Liguoro, som arbeidet for "Milano Film". Samtidig med "Film d`art" hadde "Milano Film" under Luca Comerios (??.1878-06.07.1940)) ledelse fra dokumentarfilmen og begynt å arbeide med den litterære filmramatikken. Luca Comerios spilte inn i 1908 "Francesca da Rimini" (1908), basert på Manzonis () klassiske roman "Il promessi sposi" () og "Amleto" (1908), en film som visre hvilke ambisjoner selskapet hadde for sitt filmarbeid. Av større betydning for "Milano Film" var at Luca Comerio lot Giuseppe De Liguoro () forsøke seg på en hel film over Dantes () "Inferno" () med filmen "Inferno" (1909), en film som ble laget i konkurranse med filmselskapet "Italias" utgave. "Milano Films" utgave av "Inferno" (1909) hadde en lengde på omlag 1 000 meter, en visningstid på omkring en time da filmen ble vist med 16 b/s (billeder per sekund) og var den første langfilmen. Dete skal her også nevnes at denne filmen dessuten ble vist i kolorert versjon. Filmen var, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", like mye inspirert av Gustav Doré () som av Dante. Akkurat som i Giovanni Pastrones film var også Luca Comerios film preget av at innspillingen til stor del var spilt inn i det fri, blant virkelige og ikke ateljebygde klipper. 

Luca Comerios"Inferno" (1909) ble en sensasjon i filmverden, spesielt på grunn av den mesterlige fotograferingen av Emilio Roncarolo (). Det kritiske vitnet til filmen Sadoul skal ha uttalt, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", at Dantes og Vergilius vandring gjennom helvete skal ha vært omgitt:

"av en lyrism i det stora skådespelet som ägde en slående och genomträngande originalitet."

I denne filmen hadde Emilio Roncarolo blant annet klart å skape en lysende glorie omkring Beatrices hode, et kameratricks som mange av hans kollegaer misunnet ham og som de heller ikke klarte å få vite hvordan han hadde utført den scenen. Men i motsetninng til George Méliès hvor tricksene innen foto og regi var målet, var det innen italiensk film det motsatte da det var et middel innen filmarbeidet. Den italienske filmen gikk her også videre ved at de, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", visjoner om filmkvalitet der de tok utgangspunkt i en dikters eller en historisk hendelse, og derigjennom høyde seg tidlige på det kunstnerlige plan.

DEN REALISTISKE STILEN
Nino Martoglio (03.12.1870-15.09.1921) arbeidet i begynnelsen med teater og hadde i Catania grunnlagt et teaterselskap som spilte på dialektsproget, og det skal her nevnes at landsbyteatrene spilte ofte skuespill som var skrevet på dialekt. På den tiden levde provinsialismen fra småfyrstedømmene fortsatt sterkt i Italia og den preget også disse filmene. Nino Martoglio grunnla på Scecilia en produksjon av bygdefilmer og hvor mellomtekstene var skrevet på dialekt. Han slo igjennom med "Sangue siciliano" (1911) og i omkring 1913 var hans filmer mer preget av en rendyrket og bevist realisme. Eks på slike filmer er "Il romanzo" (1913), "Sperduti nel buio" (1914) og "Teresa Raquin" (1915), der den sistnevnte filmen var kjent for sine pittoreske og mesterlige billeder fra et flodlandskap.

"Sperduti nel buio" (1914) er, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" blitt kalt for neorealismens urfilm. Den skildrer det neapolitanske folkelivet med en ren neorealistisk klarhet og en sosial medfølelse som aldri tildligere var blitt laget innen italiensk film. "Sperduti nel buio" (1914) var en filmatisering av et skuespill av proletardikteren Robert Bracco () og det var Nino Martoglio som overtalte dikteren til selv å skrive filmmanusskriptet. Robert Bracco skal ha vært motstykket til d`Annunzio () der Robert Bracco var de fattigeste tragedieforfatter og støttet de små og forkomne i samfunnet, de svakte og utstøtte, alt det d`Annunzio forraktet. I Robert Braccos litteratur blir altid hans personer holdt nede av skjebnen og av samfunnet. Dette var nok også årsaken til at fascismen i sin tid viste et åpent forakt for den litteraturen han stod for.

I "Sperduti nel buio" (1914) settes de fattige og de veldige rike opp mot hverandre på en slik måte for å få frem de store sosiale forskjellene som var i samfunnet. Robert Braccos skuespill var et forsøk på sosial og individuell psykologi, noe som ogsåpåvirket filmen på en slik måte slik at den fikk en større påvirkningskraft enn teaterstykket. Med sine effektive parallellhandlinger og sin skarpe, klare realisme skapte "Sperduti nel buio" (1914) en ny epoke i italiensk film, og gav den første antydningen om neorealismen, Rosselini () og De Sica (). I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal filmen ha hatt en stor betydelse for neorealismens .gjennombrudd.

"Sperduti nel buio" (1914) er blant de mange betydningsfulle filmer som har gått tapt, og denne gikk tapt på slutten av krigen da tyskerne stjal og ødela en rekke av Nino Martoglios tidlige film.

AVANTGARDE-FILM
Filippo Tommaso Marinette Emilio (22.12.1876-02.12.1944)  var en italiensk ideolog, poet, redaktør og regnes som den viktigste grunnleggeren av den futuristiske bevegelsen. I 1908 skrev han "Futurist Manifisto" som den 20.02.1909 ble publisert på forsiden av den prestisjefylte franske dagsavisen "Le Figaro". I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal Filippo Tommaso Marinette Emilio ha eksperimentert med futuristisk film, noe som ble inspirasjonskilden til 20-tallets franske "Cinèma pur". Allerede i 1914 skal Filippo Tommaso Marinette Emilio ha stilte kravet på en abstrakt film og ut i fra dette har Rune Waldekranz - "Italiensk film" trukket den konklusjonen at han "...kan därmed sägas ha varit den förste att aktivisera interesset för en renodlat avangarde-film." I 1916 publiserte Filippo Tommaso Marinette Emilio sitt program for den avantgardiske filmen, "Manifesto del cinema futurista" og samme år ble hans manifest tatt i praktisk bruk i den første, muligens absolutt den første futuristfilmen "Perfido incanto" (1916) hvor Anton Giulio Bragaglia (11.02.1890-15.07.1960) stod for regien. Denne filmen ble et forebillede for den tyske filmekspresjonismen med filmer som "Das Cabinet des Dr. Caligari" (1919) med regi av Robert Wiene (27.04.1873-17.07.1938).Fra Italia spredte tanken om på den rendyrkete eksperimentelle filmen til Paris, der kjernen til den franske avantgardefilmen ble grunnlagt i 1918. Noen år senere nådde denne bevegelsen Berlin.  

FILOTEO ALBERINI
Det var Filoteo Alberini (14.03.1865-12.04.1937) som skulle innlede gjennombruddsperioden innen italiensk film med "La presa di roma" (1905) (se billede til høyre), som, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", var den første italienske spillefilmen av noen betydning. Filmen var i syv dramatiske tablåer med en sammenlagt lengde på 250 meter. Filmen handler om hvordan genral Cardonas () tropper den 20.09.1870 okkuperte Vatikanet og inntok Roma og hvordan Cavour () og Garibaldi () kom til makten. Gjennom Vatikanets innflydelse over Italia kunne Viktor Emanuel II () i 1871 flytte sitt hoff fra Florense til Roma. Denne filmen ble for størstedelen spilt inn med primitive kulisser som var montert ute i det fri. Til sine slagscener fikk han hjelp av det italienske forsvardepartementet, som vellvillig lånte ut sine soldater og kanoner. Det skal her nevnes at "La presa di roma" (1905) ble senere symbolet for de senere storfilmene som ble innspilt i Roma, og da med de store massescene og det nasjonale eposet. 

Filoteo Alberini neste suksessfilm var "Pierrot innamrato" (1906) som var i 12 tablåer. Filmen handler om "Pierrot", som er hvitpudret og kledd i klassisk kostyme, som elsker og lider for "Niny". Det går ikke bra mellom de to når han ikke kan betales hennes gjeld og det ender da med at han skyter seg, men mislykkes i sitt selvmordforsøk. Angrende oppsøker "Niny" sykehuset der "Pierrot" ligger på operasjonsbordet. Hun tror da at han er døende og i fortvilelse går hun i kloster. Efter hvert friskner "Pierrot" til og en dag oppsøker han klosteret for å besøke henne, men til sin skuffelse får han da vite at "Niny" nå har vendt ryggen til det verdslige livets fritelser. Men "Pierrot" gir seg ikke og stiller seg foran klosteret og begynner å spille på sin mandolin. I klosteret gjennkjenner "Niny" hans serenade og svimer da av, og noen måneder senere er hun død. Men hans kjærlighet til henne er ikke død og på slutten av filmen står "Pierre" gråtende ved hennes grav. 

I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" representerer "Pierrot innamrato" (1906) den italienske filmmelodramaets fødsel og var spesiell i forhold til sin stilbrytning der hovedpersonen "Pierrot" beveger seg, i den tids, realistiske miljøer. Videre har filmen gode scener der bl.a. "Pierrot" møter en bil på landeveien der bilistene mister et brev som inneholder penger og "Pierrot" blir belønnet da han leverer tilbake pengene. Selv om filmen er mer preget av realistiske scener, var det også scener som fortsatt var preget av regissørens Zeccas (), for selskapet "Pathés", naturalistiske teaterstil. Eks på dette er scenen hvor "Pierrot" blir ført til operasjonsrommet efter selvmordsforsøket. Men samtidig representerer "Pierrot innamrato" (1906) noe nytt innen italiensk film, og i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" er filmens blanding av tradisjon og stilløshet som "Cinès" senere skulle utvikle i den italienske filmhistorien. Nino Frank () har kalt "Pierrot innamrato" (1906) for "den første filmen med en femme fatale."

"Ginnastica moderna" (Troupe Nagels) (1905)
"La Malia dell'oro" (1905) 
"La Presa di Roma" (20 settembre 1870) (1905) med de alternative titlene "Bandiera bianca" og "La aka Breccia di Porta Pia"
"Nell'assenza dei padroni" (1905)
"Un Colloquio disturbato" (1905)
"Visita dei reali di Grecia a Roma" (1906)
"L' Albero di Natale" (1906)
"La Cascata delle Marmore presso Terni" (1906)
"Concorso ippico" (1906)
"La Merca del bestiame nell'agro romano" (1906)
"Pierrot innamorato" (1906)
"Vendetta di suonatori" (1906)      

FILM D`ARTE ITALIANA
Konkurransen fra de italienske filmselskapene ble tidlig lagt merke til i Frankrike og allerede i 1909 ble dette ganske merkbart for Charles Pathé, som var finansielt interesser i "Le Film d`art", hvis filmer han distribuerte sammen med "Pathés" egne. Charles Pathé besluttet da å ta opp konkurransen på det italienske markedet og grunnla derfor samme år i Roma en filial til "Le Film d`art", selskapet "Film d'Arte Italiana" som produserte, i følge "www.IMDb.com" i perioden 1909-1924 rundt 87 filmer. Selskapets første innspilling var Gerolamo Lo Savios (??.1865-??.1931) film "Othello" (1909). Denne filmen ble raskt fulgt opp av en av de første versjonene av "La signora dalle camelie" (1909) og muligens den første versjonen av "Carmen" (1909). G. Lo Savio spilte også inn filmene "Lucrezia Borgia" (1910), "Il mercante di Venezia" (1910) og "Beatrice cenci" (1910). Videre regisserte han senere "Re Lear" (1912).

PASQUALI E C.
Ernesto Maria Pasquali (??.1883-09.05.1919) lagde, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", i 1913 en konkurranseversjon av Mario Caserinis film "Gli Ultimi giorni di Pompeii" (1913) med Giovanni Enrico Vidalis (??.1869-03.07.1937) filmversjon "Jone o Gli ultimi giorni di Pompei" (1913).

På denne tiden var det oppstått en konkurranse mellom Ernesto Maria Pasquali og Arturo Ambrosio om gode temaer til sine filmer, og dette førte bl.a. til at de begge spilte inn hver sin versjon av filmen "I promessi sposi" (1912). Ubaldo Maria Del Colle (27.06.1883-??.??) regisserte Ernesto Maria Pasquali utgave av filmen "I promessi sposi" (1912) og Eleuterio Rodolfi (28.01.1876-19.12.1933) stod for regien av Arturo Ambrosios utgave av "I promessi sposi" (1912).

FILM AMBROSIO OG S. A. AMBROSIO.
ARTURO AMBROSIO
Arturo Ambrosio (??.1869-??.1960) var grossist innen fotografiske apparater og startet sin filmkarriere med å lage en film om det meget berømte bilracet, det første rallyet "Suze - Mont Cennis" (1904). Mannen bak kameraet var Roberto Omegna (28.05.1876-19.11.1948) som senere ble en av de ledende italienske dokumentarfotografene og med tiden en annerkjent globtrotter. Samme år besluttet Arturo Ambrosio, sammen med den unge journalisten Pasquali (), å bygge et filmatelier hvor de startet opp med en kontinuerlig produksjon av film. Hans første suksess var en dramatisk icenesettelse av dokumentarfilmen "Kavaleriskolen i Pinerolo". Under titlen "Cavaleri infernale" () ble dette av Giovanni Vitrotti (01.05.1874-01.12.1966) innspilte reportasjer en sensasjon i Paris våren 1906. Bare i Frankrike ble den solgt i 837 kopier, dette til tross for, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", at filmpublikum hadde sett kavalerioppvisninger på kinoen i over ti år. Giovanni Vitrottis film ble en suksess, og en av årsakene kan ha vært at han i denne filmen var mer uttryksfull i sin reportasjerealisme enn noen gang tidligere.

Roberto Omegnas "La caccia al leopardo" (1908) var blant de italienske filmene som på den tiden fikk stor oppmerksomhet over hele verden, og da spesielt i USA. filmen preges av et raffinert filmopptak i autentiske miljøer, og var med denne filmen at det eksotiske for første gang kom på mote i filmen. 

Arturo Ambrosio regisserte på denne tiden selv små filmer innfor genren farser og flere av filmene var burelske i sin grovkornede varietésketsstil som var vanlig hos alle filmpionerer verden over. 

LUIGI MAGGI
I forhold til filmer innen den mer dramatiske genren ansatte Arturo Ambrosio den begavede regissøren Luigi Maggi (21.12.1867-22.08.1946) som tidligere hadde arbeidet som typograf og opptrådt som amatørskuespiller. Det karakteristiske ved hans bakgrunn var at han ikke hadde noen tilknytning til teatret og de litterærer tradisjonene. Innen italiensk film regnes han som den første betydningsfulle realisten der man i hans filmer kan, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", man se spiren til den italienske neorealismen og forfatteren hevder at Giovanni Pastrones (13.09.1883-27.06.1959) og Luigi Maggi regnes som "neorealister" i den Italienske historiske filmen. 

Den dramatiske virkelighetsfilmen fikk sitt første gjennombrudd innen italiensk filmproduksjon med Luigi Maggis "Il cane riconoscente" (1907), en film som også vant "Grand Prix", Lumiéres gullutmerkelse, ved den første filmfestivalen i Italia. En annen av hans filmer som muligens fikk større betydning var hans versjon av "Gli ultimi giorni di Pompei" (1908), med en lengde på 336 meter, og som, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", innledet suksessen med de italienske historiske filmene. Som kameramann brukte han dokumentarfotografen Roberto Omegna (), en person som frem til 1923 var med i den kunstneriske ledelsen av Arturo Ambrosios filmproduksjon. 

Luigi Maggi fikk nesten like stor fremgang med "Nerone" (1909). Det var med filmen "Il Granatiere Roland" (1910) at han fikk vist sin egenart som regissør. I denne filmen hentet han motivet fra Napoeleons () felttog mot Russland og nesten hele filmen ble spilt inn i de italienske alpene. Her ble naturen og sneviddene et vesentlig og dramatisk element i handlingen. Filmen handler om Napoelons felttog mot Russland og hans katastrofale tap i Moskva hvor tsjarens soldater, som var utenfor rekkevidde for den franske hær, brenner ned byer for å hindre  franskmennene tilgang til nye forsyninger. Denne "brendte jords taktikk" tvinger Napoleon til retrett, et tilbaketog der de hele tiden blir utsatt guerillaangrep fra de russiske soldatene. Det spesielle ved flere av scene i filmen er kampen og brenningen av Moskva som skal ha blitt vist med en oppsiktsvekkende virkelighet. 

I 1912 regisserte Luigi Maggi bl.a. filmen "Satana" (1912), en film som i fire tidsepoker skildrer ondskapens makt, Satan som reiser seg i et opprør mot Gud, Satan-Judas som forråder Kristus, Satan som utkledd som en munk oppfinner absinten under middelalderen og Satan som hersker over nåtidens industrimagnater. Denne i grunntanken naive, men samtidig realistiske allegori har store likheter med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) "Intolerance: Love's Struggle Throughout the Ages" (1916) og i følgeRune Waldekranz - "Italiensk film" kan også den italienske filmen ha hatt en viss innflytelse på David Wark Griffiths film.

Enda større fremgang fikk Luigi Maggi med en filmtriologi, som i dramatiske tilbakeblikk skildrer scener fra folkets opplevelser under Giuseppe Garibaldis (04.07.1807-02.07.1882) frihetskrig. Triologien bestod av "Nozze d'oro" (1911), "La Lampada della nonna" (1913) og "La campana della morte" (1913). De to siste filmene var laget for filmselskapet "S.A. Ambrosio" og ut i fra navnet regner jeg med at Arturo Ambrosio også stod bak dette selskapet. Dette også fordi han selv regisserte filmer under dette filmselskapet. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal "Nozze d'oro" (1911) ha vært rik på realistiske kamper og med sine mange friluftscener kan den ha vært influert av amerikanske filmer. Filmen var faktisk en av de første utelandske filmer som franskmennene  erkjente for å være en av filmens mesterverk. 

Med Enrico Guazzonis "Quo vadis?" (1912) brøt langfilmen igjennom på bred front, se teksten under, og i 1913 regisserte Mario Caserini for Arturo Ambrosio med filmen "Gli Ultimi giorni di Pompeii" (1913), en film som var på 3 000 meter. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" var det på denne tiden at langfilmen kom på motet og Arturo Ambrosio fikk da spilt inn nye og bedre versjoner av "Amleto" (1914) og "Otello" (1914) der Arrigo Frusta (25.11.1875-??.1965), i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", stod for regien. I følge "www.IMDb.com" var det derimot Arturo Ambrosio som stod for regien for "Amleto" (1914). Allerede året før hadde Arrigo Frusta vist sine kunnskaper med filmene "L´epopea di Nibelunghi" (1913) og "La Bisbetica domata" (1913).

Mario Caserini spilte inn i 1912 de to langfilmene, fireaktere, "Sigfrido" (1912) og "Parsifal" (1912) som begge var inspirert at Richard Wagners (22.05.1813-13.02.1883) operaer "Siegfried" (1871) og "Parsifal" (1882). Samme år spilte han også inn filmene "Dante e Beatrice" (1912), "I Cavalieri di Rodi" (1912) og "Il Pellegrino" (1912).

CARLO ROSSI
Forretningsmannen Carlo Rossi (??-??) startet i 1907 sitt filmselskap, et selskap som skulle bli en konkurrent til Arturo Ambrosios selskap. 

ITALIA FILM
En av "Pathés" ansatte som filmselskapet "Cinès" ansatte, var produsenten Rossi () og hans filmfirma ble, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", i 1908 omdannet til filmselskapet "Italia Film". Sjefen for dette firmaet ble nå en av den italienske stumfilmens mektigste personligheter, Giovanni Pastrone. Det var under hans ledelse av selskapet "Italia Film" at det på noen få år utviklet seg til å bli et av de ledende filmselskapene i verden. Det skal her nevnes at i følge "www.IMDb.com" var "Italia Films" første filmproduksjon André Deeds (24.02.1884-15.04.1938) film "Cretinetti cerca un duello" (1907). Filmselskapets neste film ble først produsert i 1909.

GIOVANNI PASTRONE
Giovanni Pastrone (13.09.1883-27.06.1959), også kjent under det kunstneriske navnet Piero Fosco, regisserte skjelden selv filmer for "Italia Film". I følge "www.IMDb.com" regisserte han i perioden 1908-1923 16 filmer. Det første året regisserte han de to filmene "Giordano Bruno eroe di Valmy" (1908) og "La Glu" (1908), og året efter regisserte han filmene "Giulio Cesare" (1909) og "Rigoletto" (1909). Efter disse fire filmen regissere han i en periode sjeldnere da han året efter regisserte "La Caduta di Troia" (1910) for så å regissere "Primavera di lacrime" (1911) og "Più forte che Sherlock Holmes" (1913).

I 1914 regissete han "Cabiria" (1914), en film som skal ha inspirert både David Wark Griffith (22.01.1875-21.07.1948) og Cecil B. De Mille (12.08.1881-21.01.1959) i deres filmarbeid. I forhold til filmmanuskriptet har det vært en debatt om Giovanni Pastrone løslig skal ha basert filmen på Emilio Salgaris (21.08.1862-25.04.1911) roman "Cartagine in Fiamme" (1908), og i følge "Wikipedia" skal filmen ha hatt mange likhetstrekk med romanen. Men tross dette ble han ble aldri kredittert for dette.  "www.IMDb.com" omtaler her Titus Livus (??-??) for å stå bak boken, men i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" var det Giovanni Pastrone som selv skrev selve filmmanuskriptet til filmen. Under sitt arbeide med filmen besluttet han seg for å få en berømt dikter å bearbeide og signere manuskriptet og han bestemte seg til slutt for Gabriele D'Annunzio (12.03.1863-01.03.1938). Det var flere som tidligere hadde forsøkt å overtale dikteren til å skrive for film, og han hadde tatt i mot betydelige pengebeløp, han befant seg i stadig pengeknipe, for så fortest mulig flyttet til Paris for å unngå de ventende filmprodusentene. Resultatet skal ha vært at han tross forskuddene ikke produserte noen manuskripter. Men Giovanni Pastrone skal ha oppsøkt Gabriele D'Annunzio i hans lukseriøse gjemmestedet og fikk overtalt ham til å skrive filmens tekster. Dette var første gang Gabriele D'Annunzio på alvor ble interessert i film og han skrev filmtekstene og døpte figurene i Giovanni Pastrones manuskript til "Maciste", "Karthalo" og "Cabira". 

"Cabiria" (1914) var i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" tydelig inspirert av Enrico Guazzonis "Quo Vadis?" (1912), men filmen var også inspirert av Verdis () "Aida" (), og det skal her nevnes at Verdioperaene hadde ut i fra en helhet virket inspirende på den italienske historiske filmen. Mange av detaljene i filmen kan spores tilbake til Gustave Flaubers (12.12.1821-08.05.1880) historiske roman "Salammbô" (1862). Den siste og kanskje avgjørende var at den italiensk-tyrkiske krigen hadde gitt inspirasjon til en stor nasjonell film. Det skal her kort nevnes at den italiensk-tyrkiske krigen ble utkjempet mellom Italia og det osmanske riket i perioden 29.09.1911-18.10.1912. Krigen endte med at Italia fikk kontroll over de osmanske provinsene "Tripolitania" og "Cyrenaica", det som idag er Libya, såvel som Rhodos og de gresktalende øyene i Egeerhavet ved Anatolia. 

Det spesielle med denne filmen er parallellhandlingene der handlingene ofte utspiller seg på flere plasser samtidig, en teknikk som ble videreutviklet av David Wark Griffiths storfilmer. I denne filmen anvendte Giovanni Pastrone bevisst av kontrasteffekter i ett billedemontage, en effekt som forhøyde dramaets intensitet og mangfold. Lengden på denne filmen er også spesiell i forhold til den tids filmer da Giovanni Pastrone opprinnelig hadde fotografert 20 000 meter film for så å klippe ned filmen til 3 000 meter. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" var det bare David Wark Griffith som samtidig eller tidligere hadde sløst bort så mye film under redigeringen og klippingen av filmen. Opprinnelige versjonen av "Cabiria" (1914) skal ha vært på nærmere fire timer og i følge "www.IMDb.com" eksiterer det nå flere utgaver av denne filmen. Det er en på 148 minutter, den 1990 alternative utgaven er 125 minutter, 1995 restaurerte utgaven er på 162 minutter, den restaurerte utgaven fra 2006 hvor filmen blir vist med en hastighet på 16 bps er på 181 minutter og den restaurerte amerikanske "Kino" utgaven er på 123 minutter. Den sistnevnte utgaven er den eneste jeg har funnet til salgs ute på Internet.

Giovanni Pastrone tok opp "Cabiria" (1914) til stor del på de autentiske plassene hvor bl.a. scenen hvor Hannibals reise over alpene ble filmet i Lanzodalen, der i følge tradisjonen overgangen fant sted. Andre scener ble tatt på Sicilia og i Tunisia. Også i i valget av skuespillere fulgte Giovanni Pastrone delvis et neorealistisk prinsipp. Til rollen som "Maciste" valgte han efter en lang søken en havnearbeider i Genua, Bartolomeo Pagano (27.09.1878-24.06.1947), en amatør som senere ble en av Italias populæreste filmskuespiller og faktisk også kjent under det samme navnet som i den rollen han hadde i sin første film, "Maciste".

Ved siden av at Giovanni Pastrone var nøye med å spille inn filmen på autentiske plasser, var han, som ved tidligere filmer, også opptatt av at kulissene skulle være best mulig. Enrico Guazzoni hadde i sin film "Quo Vadis?" (1912) brukt tradisjonelle dekorasjoner av den typen som Max Reinhardt nyligt hadde innført på teatrene. Men Giovanni Pastrone gikk her videre i sin utvikling og bruk av kullisser som bestod av kjempebygninger og skulpturer, noe som her gav en fullkommelig illusjon av virkelighet. Han brukte også speilinnleggninger i bygninger for å gi en illusjon om marmorglans. For å øke den tredimensjonelle virkningen på dekorasjonene benyttet han seg her av et kameratriks, en teknikk som David Wark Griffith og senere tyske regissører skulle bruke. Denne teknikken var å plassere kameraet på en vogn for så å kunne bevege kameraet mot eller fra motivet. I august 1912 tok Giovanni Pastrone patent på en "carrello", en kameravogn som han kunne for å skape steroskopiske billedeeffekter.  Fordelen med denne metoden var at publikum fikk en opplevelse av å bevege seg blant virkelige bygninger og ikke blant kulisser som i andre historiske filmer.

Det skal her nevnes at den første kamerakjøringen allerede ble utført av Alexandre Promio (09.07.1868-??.1927) i 1896 med filmen "Panorama du Grand Canal vu d'un bateau" (1896) da han filmet fra en gondol i Venizia. Men forskjellen er at Promio ikke benyttet seg av denne teknikken for å skape dramatikken i filmen og det var derfor først Giovanni Pastrone som benyttet seg av kamerakjøringen for å skape en filmatisk effekt. Ved kamerakjøringen skapte også Giovanni Pastrone en annen effekt, nærbilledet, som han oppnådde ved å la kameraet glide inn mot en person eller en gjenstand for på den måten å fremheve det i dets betydning for dramaet. Han kunne også la kameraet gli tilbake fra et nærbillede og dermed understreke detaljebilledets sammenheng med situasjonen. Fordelen med denne teknikken var at Giovanni Pastrone dermed kunne hente frem hovedpersonene fra folkemengden eller ut i fra alle detaljene."Cabiria" (1914) utmerker seg også med spesielle lyseffekter da Giovanni Pastrone muligens var den første som tok i bruk indirekte lyseffekter bl.a. i den scenen hvor flammene fra brannen som fortærer den romerske flåten gjenspeiler seg i ildskinnet over "Arkimedes" ansikt. 

"Cabiria" (1914) ble en meget kostbar film og kostet 1 250 000 førkrigslire, men akkurat som Enrico Guazzonis "Quo Vadis?" (1912) gav også denne filmen gode inntekter. Filmen hadde premiere den 22.04.1914 i Roma.

To år senere regissete Giovanni Pastrone tre filmer, "Maciste alpino" (1916), "Il Fuoco" med alternativ tittle "la favilla - la vampa - la cenere" (1916) og "Tigre reale" (1916), de to siste filmene regisserte han under psedonymet "Piero Fosco". "Tigre reale" (1916) var, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", en geniun og blodfull divafilm hvor han lanserte Pina Menichelli (10.01.1890-29.08.1984), den til det ytterste sensuelleste og hetblodigste av alle de overerotiske italienske filmvampene.

Året efter regisserte han de to filmene "La Guerra e il sogno di Momi" (1917), hvor han var co-regissør under navnet "Piero Fosco" og "Maciste atleta" (1917). De to siste filmene han stod for regien var "Outwitting the Hun" (1918) og "Povere bimbe" (1923).