Jens Christian Gundersen (1868-1945) var sønn av en murermester, tok artium og ble cand.jur. i 1892. Noen få år senere slo han seg ned i Kristiania som overrettssakfører, med kontor i Kongensgate 20. Han flyttet flere ganger i årene som fulgte, og ved siden av sin praksis viste Gundersen at han også hadde kunstnerisk talent. I årene 1905 og 1906 skrev han to teaterstykker som ble framført på Centraltheatret. Hauk Aabel () spilte hovedrollen i begge stykkene, som fikk god mottagelse. "Askeladden" (1905) var en eventyrkomedie, som ble roset av Sigurd Bødtker () i en anmeldelse, mens "Damernes Jensen" (1906) var en farse med sanger, og som fikk en mer kjølig mottagelse. 

Jens Christian Gundersens  kunstneriske interesse, og nære forhold til teateret, kan være én årsak til at han mot slutten av 1906 begynte å interessere seg for kinodrift og filmimport. Våren 1907 innledet han et kundeforhold til "Nordisk Films Kompagni" i København, og han var den syvende som det dansk selskapet opprettet forretningsforbindelse med i Kristiania. Dette kan tyde på at det var en sterk interesse for den nye filmmediet og kinodrift, og samtidig et tegn på at den danske filmen hadde en sentral betydning i Norge på denne tiden. Dette var også karakterisktiske ved den svenske filmproduksjonen i perioden 1912-1916 som på denne tiden var ikke var direkte påvirket av amerikansk eller europeisk film, men med ett unntak som var Danmark. Der hadde Ole Olsens "Nordisk Films Kompani" vokst til en filmprdusent av internasjonal målestokk. Datidens svenske filmskapere kopierte ofte de danske suksessene. Den danske filmen "De fire Djævle" (1911) fikk flere svenske efterfølgere bl.a. "Svenske Bios" "De svarta maskerna" (1912) av med regi Mauritz Stiller ().  

I årene som fulgte  drev Jens Christian Gundersen virksomhet som både filmimportør og kinoeier. Den 26.07.1907 etablerte han selskapet "A/S Norsk Films Kompani", sammen med advokat Emil Gamborg (). Firmaet drev kjøp, salg og utleie av film, og Jens Christian Gundersen ble direktør for selskapet. Samme dag ble ytterligere et selskap drevet og delvis eid av Jens Christian Gundersen, registrert i handelsregisteret. Det var "A/S National Kinematograf Kompagni", og hadde som formål å "drift av Arendals og Christianssands Kinematografer, samt kinematografen Grand og Central, Bergen, samt øvrig kjøb eller anlæg og drift av kinematografer på forskjellige steder i Norge og hvad dermed måtte stå i forbindelse." Det tredje selskapet "A/S Norsk Biograf Kompani" ble stiftet 14.12.1907, også her med Jens Christian Gundersen som direktør. Dette selskapets formål var å drive kinoene "National" og "Londonbiografen" i Kristiania, samt "National" i Horten og "Londonerbiografen" i Fredrikstad. Dette kinoselskapet leide igjen sine filmer fra "A/S Norsk Films Kompani", og på den måten knyttet Jens Christian Gundersen sine ulike selskaper sammen til en stor og effektiv enhet.

Senere etablere Jens Christian Gundersen flere selskaper, bl.a. kinoselskapet "Biograf A/S" i 1911, og hadde eierinteresser i utenlandske selskap. Han ble i tillegg generalagent for hele skandinavia for det store amerikanske filmselskapet "The Vitagraph Company", hadde eneretten til "Nordisk Films Kompanis" filmer i Norge i perioden 1908 til 1910, samt var agent med enerett for det norske markedet for en rekke filmselskaper som det italienske "Ambrosio", amerikanske "Edison" og franske "Eclair". Ut i fra denne aktiviteten kan karakterisere 
Jens Christian Gundersen som en driftig forretningsmann, med mange jern i ilden. Hans sentrale posisjon, spesielt blant kinoeierne i hovedstaden, og brede nasjonale og internasjonale virksomhet, gjorde ham til et naturlig valg som kommunal kinodirektør i 1926. På dette tidspunkt hadde imidlertid hans filmleie- og kinoimperium stadig blitt redusert, og våren 1919 ble f.eks. "A/S Norsk Films Kompani" oppløst.

Men i begynnelsen av 1910-tallet var imidlertid Jens Christian Gundersen fortsatt en mektig mann i norsk og nordisk filmbransje. Han eide kinoer, drev agentur og filmsalg, og hadde også begynt å tenke på produksjon av spillefilm. I mars 1911 ble Jens Christian Gundersen for alvor engasjert i filmvirksomhet i utlandet, og ble da kontaktmann for norske interesser som i mars 1911, sammen med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", overtok aksjemajoriteten i den københavnske kinoen "Løvebiografen" på Amagertorv 33 i København, og han ble selv med i styret av filmselskapet "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". Det er på bakgrunn av hans danske engasjement og korrespondansen med Danmark som viser at filminnspillingen av "Dæmonen" (1911) var vel forberedt, og langt fra var hastig, improvisert og tilfeldig. Dette i forhold til de påstandene som Sigurd Evensmo () fremsatte i sin bok "Det Store Tivoli" hvor han hevder at  forberedelsene og innspillingen av denne filmen et eksempel på den "forrykende improvisasjon" som preget filmproduksjonen i Norge på 1910-tallet. "Dæmonen" (1911) trekkes fram som "norsk rekord" i slik spillefilmimprovisasjon. På side 48 - 49 skriver han følgende:

"Den kjente herre var o.r.sakfører og direktør Jens Chr. Gundersen, som med sitt omfattende kjennskap til bransjen hadde funnet ut at det var lettere å lage film i Danmark enn i Norge. Følgelig tok han båten til København, skrev manuskriptet ombord, sikret seg skuespillere fra Det Kongelige Theater, og i løpet av noen dager var opptakene gjort og filmen ferdigklippet. Med de første kopiene i kofferten tok Gundersen båten hjem igjen og satte dem øyeblikkelig opp på sine to Kristianiakinoer Bull og National i Stortingsgata, i konkurranse med Bondefangeri i Vaterland på Kosmorama."  

Det virker her som Sigurd Evensmo benytter historien om "Dæmonen" for å forsterke et syn om at den tidlige norske filmproduksjonen var både primitiv og tilbakestående, spekulativ og kvalitetsmessig sett var dårlig, en holdning innen filmforskning som fortsttt preges i nyere framstillinger av Jens Christian Gundersen karriere og filmproduksjon.

Som tidligere nevnt hadde Jens Christian Gundersen kjøpte seg inn i "A/S Løvebiografen" i København og denne investeringen var ikke bare en mulighet til å være med i dette selskapets virksomhet, og tjene penger på kinovirksomheten, men det var også en mulighet til å plassere noen av de filmer han hadde de skandinaviske rettighetene til på det danske markedet, uten å selge filmkopiene eller videreselge rettigheter for enkeltfilmer. Allerede i mai 1911 skrev ha til sin dannske kontakt Lachmann (), og ba om at en "Vitagraph-film" han ikke tidligere hadde solgt i Danmark, "To byer" (??) som var en filmatisering av Charles Dickens () historie , ble satt opp på "A/S Løvebiografen". Men at han også har andre planer som var knyttet til filmproduksjon, kommer tydelig frem i hans korrespondanse fra 01.07.1911. I et lengre brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", som først og fremst knyttet til leiebetingelser og økonomiske transaksjoner, stiller han en betingelse at han får hjelp til innspilling av tre "kinodramaer". Han ønsket assistanse til "arrangementer, optagelser i Deres Glashus o.l.". Videre ba han om at selskapet formidlet kontakter med skuespillere og fotograf, og understreket spesielt at han ønsker kontakt med Alfred Lind (27.03.1879-29.04.1959). I løpet av juli 1911 gjorde avtaler med Alfred Lind, som skulle filme "Dæmonen" (1911), og med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" om leie av atelier samt hjelp med innkjøp av råfilm, lån av innspillingspersonale og kontakter med skuespillere. Jens Christian Gundersen ønsket videre at innspillingen skulle foregå i perioden 26.07.1911 - 08.08.1911, og ut i fra  den videre korrespondansen antyder det ikke  andre tidspunkter, så dette var sannsynligvis innspillingsperioden. 

Etter at filmen var spilt inn tok det tid før filmen ble satt opp på kinoer i Norge, Sverige og Danmark. I oktober 1911 skrev Jens Christian Gundersen til konsul Magnus Blikstad () i Lysaker, som hørte til de norske forretningsmenn som hadde aksjer i "A/S Løvebiografen", om salg og distribusjon av filmen. I brevet skriver han: 

"Angaaende den optagne negativ "Dæmonen" meddeles, at Det Skandinavisk-russiske Handelshus overveiede at give kr. 9000 for negativen for alle lande undtagen Norge, Sverige og Finland. Jeg foretrak imidlertid at sælge på følgende betingelse: Handelshuset overtager salget udenfor Skandinavien og Finland og garanterer iallfald mindst kr. 6000, sex tusinder kroner, der afgjøres strax ved tre vexler à kr. 2000, forfaldne over 2, 3 og 4 maaneder. Salgskontrakten forelægges os, og hvad der opnaaes udover kr. 6000 deles ligt mellem Handelshuset og Filmscompagniet. I Kjøbenhavn forpligter Handelshuset sig til at opføre "Dæmonen" som tredie program efter aabningen af det nye theater og at betale 25 % af bruttofortjenesten i mindst 14 dage. Dette betyder antagelig kr. 2000 alene i Kjøbenhavn, da den sandsynlige bruttoindtægt pr. uge er omkring kr. 4000. Jeg gaar saaledes ud fra kr. 8000, muligens kr. 10000, i udlandet og Kjøbenhavn. I Norge vil bruttoleien blive mindst kr. 5000, og jeg har truffet udleiearrangementes i Danmark og Sverige, der antagelig mindst bringer en lignende sum. Negativen med alle nødvendige kopier i Skandinavien vil komme på ca. kr. 14500, og den samlede indtægt vil blive ca. 5000 større, saavidt det nu kan beregnes."

Man vet ikke hvilken grad filmen ble den suksess regissøren selv regnet med er foreløpig ukjent, og det er foreløpig ikke mulig å finne ut hvor mye han tjente på filmen. Men det man vet er at Jens Christian Gundersen allerede i 1911 uttrykte for en misnøye med "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus", dette i forhold til at mente at selskapet hadde vist i forhold til veksler, kontrakter og filmleveranser fikk ham til å miste all tillit til firmaets ledelse, og han ønsker helst å avslutte denne forretningsforbindelsen snaret mulig. I mars og april 1912 skrev han brev til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" hvor han etterlyste opplysninger om leieinntekter av filmen i Danmark. "Dæmonen" (1911) hadde da vært vist i en rekke byer, men han hadder hverken fått oppgave over publikumstall og inntekter eller betaling for leien. Dette er nok grunnen til at han sa opp kontraktene med selskapet og løste ut de norske interessenes aksjer. Et år senere, i april 1913, opphørte hans korrespondanse og kontakter med selskapet.I forbindelse med sitt salg av sine aksjer i "A/S Løvebiografen" og "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" solgte han også negativet til "Dæmonen" (1911) til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus" for 4.000 kroner. Dette negativet har vært oppbevart hos Alfred Lind, og en positivkopi overførtes fra selskapet "Fotorama" til "Det Skandinavisk-Russiske Handelshus". 

Men da Jens Christian Gundersen avviklet sine danske interesser og forbindelser, mistet han samtidig tilgangen til den profesjonelle hjelp han var avhengig av for filmproduksjon, og det er nok årsak til at han gikk tilbake til sine mange forretningsforetagener knyttet til kinodrift, filmleie og agenturvirksomhet. Man må huske på at på dette tidspunkt i Norge fantes ikke den produksjonsmessige infrastruktur,  atelier, filmfotografer o.l. som var en viktig del av filmproduksjonen. Samtidig gjenngikk film- og kinobransjen i Norge store endringer i kjølvannet av kinoloven høsten 1913, noe som sannsynligvis var én medvirkende årsak til at spillefilmproduksjonen helt opphørrt i Norge i 1913, og at man får tre år uten spillefilmproduksjon her i landet, før forfatteren Peter Lykke-Seest setter igang ny filmproduksjon i 1916 med filmen "Paria" (1916). 

Den eneste filmen Jens Christian Gundersen regisserte, var "Dæmonen" (1911), og i følge "Det danske filminstitut" var Alfred Lind medregissør og det var han som stod bak kameraet. Jens Christian Gundersen skrev filmmanuset og selskapet hans ""A/S Norsk Films Kompani" stod for produksjonen. Filmen hadde premiere 14.11. 1911 på Jens Christian Gundersen to kinoer "Bulls Kinematograf "og "National Kinematograf" i kristiania. I Danmark hadde den premiere den 04.01.1912 på "Victoria-Teatret". I avisannonsene ble filmen karakterisert som en "Opsigtsvækkende Nyhed" og genreplassert som "kunstfilm i tre akter". Avisannonsene inneholdt rollebesetningen, som i hovedstaden ble avsluttet med en uthevet markering av at rollen som "Pierrot" i filmen "udføres af en av vore mest kjendte Kunstnere". Ved visninger utenfor Kristiania ble denne gåtefulle "teaser" nærmere forklart. Da filmen fikk premiere på Kinografen i Trondheim sto følgende i avisannonsen: "Den i stykket forekommende Dans 'Mallchiche' danses af Maleren Per Krogh, Kristiania (Søn af Prof. Chr. Krogh) og Frk. Carla Rasmussen, Kr.ania.".          

De medvirkende i filmen var Arne Strøm (??-??) tolket hovedrollen "Grev Werner von Falkenstein, løjtnant" og kom fra "Centralteatret og Ingeborg Hauge (??-??) spilte den andre hovedrollen som "Cleo, danserinde". De andre norske skuespillere var Annegrethe Antonsen (??-??) spilte "Grevinde Frida von Falkenstein", Per Krohg (??-??) hadde rollen som "Pierrot" og Clara Rasmussen (??-??) spilte rollen som "Pierette". Resten av skuespillerne i filmen var danske, Rasmus Ottesen (14.06.1871-08.03.1957) i rollen som "General von Mannheimer", Ellen Edith Tegner (19.12.1878-15.05.1957) spilte rollen som "Mannheimers datter", Richard Jensen (28.03.1883-20.10.1935) i rollen som "Baron Hugo von Langen", Karen Sandberg (Karen Sandberg Caspersen) (20.08.1890-14.05.1941) som "Estrelle, danserinde", Peter S. Andersen (31.01.1871-30.05.1948) og Einar Rosenbaum (22.06.1881-10.03.1965) medvirket i filmen.

Det har tidligere vært uenighet om filmens lengde da Ulike kilder, bl.a. "Norsk Filmografi 1908 - 1979) har tidligere oppgitt at lengden på Dæmonen var 1000 meter, men i følge avisannonser fra Trondheim, og filmens programblad fra hovedstadspremieren, har man kommet frem til at filmen i Norge hadde en lengde på 1.200 meter og var delt inn i tre akter. 

filmens innhold må ha inneholdt sterke scenerI får man tydelige bevis for da filmen skulle settes opp i Sverige. I Norge fantes ennå ingen sentral sensurinstans, og filmen ble dermed ikke offentlig gransket, men i Sverige hadde man imidlertid fått sensur allerede i 1911, og på det svenske sensurkortet er lengden 741 meter da filmen innleveres til Statens Biografbyrå. Den 15.02.1912 godkjenntes filmen for offentlig forevisning i Sverige, "dock icke för barn under 13 år", efter at 30 meter er klippet bort, og den endelige lengden var 704 meter. På sensurkortet står følgende beskrivelse av det sensurerte materialet: "Då hon söker döden till dess faderen kommer hem med henne, samt duellscenen till dess v. Lange ligger död." Det som ble klippet bort av den svenske sensuren var et selvmordforsøk og en duellscene. "Dæmonen" (1911) ble i Sverige distribuert av "AB Fribergs Filmbyrå" som Jens Christian Gundersen hadde nære forretningskontakter med i en årrekke. Selskapet ble grunnlagt i 1905 i Karlskrona av C.A. Friberg ().. Fra 1911 var selskapet i Stockholm. Senere ble det gjort om til et datterselskap till "SF". Filmen hadde premiere i Sverige den 05.03.1912 på "Sluss-Teatern". Lengden på den svenske utgaven tyder på at det er påfallende stor forskjell mellom den svenske versjonen og den norske. 
 
 
 
 
 

.