Tilbake til forsiden: www.stumfilm.no

FRANSK FILMHISTORIE 1906 - 1915 

FILMKRISEN I 1907
Med "Brighton-skolen" (The Brighton School) og George Méliès utvikling av den realistiske fortellende filmen, begynte filmen å finne sine uttryksmidell men den savnet fortsatt et interessant innhold. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal det ha vært en av årsakene til filmkrisen i 1907. Både James Williamson og George Albert Smith klarte ikke å utvikle og fullføre sine revolusjonerende oppdagelse av billedemontasjens betydning. I motsetning til David Wark Griffith, hadde de to ikke dikterens fantasi og behov for å finne et uttryksmiddel for sitt temperament og indre spenninger. De var talentfulle håndverkere som utviklet filmen til et visst punkt, men som ikke klarte å utvikle seg videre med sine kunneskaper og erfaringer slik David Wark Griffith skulle gjøre.

Filmindustrien kom tidlig delvis ut av den vanskelige krisen i 1907 da den flyktig sett ble reddet av komikere som Boireau (??-??) og Max Linder (16.12.1883-31.10.1925). Men denne filmkrisen dreide seg egentlig om en innholdskrise og selv om filmskaperne hadde lært seg å fabulere, hadde de fortsatt ingen gode historier å fortelle. Det var, i følge Rune Waldekranz - "Italiensk film", at filmprodusentene oppdaget litteraturen og det førte til en økning av bedre filmer. Den historiske filmen var i årene, efter George Méliès suksess med "Jeanne d´Arc" (1900), fortsatt en sjelden filmgenre på filmreportoaret. Men med filmindustriens oppdagelse av litteraturens mesterverk, utviklet det seg en ny retning innen filmen, og det var kostymefilmen.

LE FILM D`ART
Da den franske filmindustrien begynte å arbeide med kostymefilmene fulgte de ikke George Méliès retning innen den dokumentariske historiske realismen. I stedet utviklet de en annen retning da selskapet "Le Film d`art" ble dannet i 1908, som med teatriske regi og dekorasjon skulle bli toneangivende innen filmindustrien. Det var med "Le Film d`arts" store publikumsfremganger at filmindustrien kom seg helt ut av filmkrisen og skapte en periode med høykonjektur og ny ekspansjon. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" var det "Film d`art" som introduserte de berømte og omtalte skuespillerne fra de stor teaterne i filmen. Tidligere hadde skuespillerne sett på filmen som noe som under deres verdighet å befatte seg med og filmens aktører hadde derfor vært helt anonyme. Derfor ble det en virkelig sensasjon når de store teaterskuespilleres navn for første gag ble omtalt i forbindelse med en film. 

Ved siden av å få med de store teaterskuespillerne fikk også "Le Film d`art" kjente forfattere til å skrive for film. I sin ambisjon for å den sotre kunstfilmen fikk "Film d`art" forfatteren Henri Léon Emile Lavedan (09.04.1859-30.09.1940) til å skrive et filmmanus til deres første storfilm "L´Assassinat du duc de Guise" (1908) hvor Charles Le Bargys (28.08.1858-05.02.1936) hadde regien sammen med André Calmettes (18.04.1861-??.1942 og komponisten Charles Camille Saint-Saëns (09.10.1835-16.12.1921) skrev orginalmusikken til premieren, som var den 17.11.1908. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal denne datoen hatt en stor betydelse for filmen og en av de store vendepunktene i filmhistorien. Det spesielle med denne filmen var det var første gang et filmselskap hadde fremstått så åpnent om sine kunstnerlige prestasjoner for en film. I følge Rune Waldekranz - "Italiensk film" skal "L´Assassinat du duc de Guise" (1908) ha hatt den første ansatsen til en psykologisk skildring i filmens historie. 

Filmens styrke var at den var stilskapende både i forhold til innhold og spillestil og skuespillerne, som alle var fra "Comédie Francaise", utviklet i Charles Le Bargys regi en mer realistisk og rolig spillestil enn da som tidligere var blitt prestert innen fransk film. Men samtidig påpeker Rune Waldekranz i sin bok "Italiensk film" at "L´Assassinat du duc de Guise" (1908) forøverig var tradisjonell på samme måte som flertallet av George Méliès tablåfilmer hadde vært, men samtidig også helt uten hans illusjonskunster og fabuleringskunst. "L´Assassinat du duc de Guise" (1908) ble verden over mottatt som et mesterverk og selv David Wark Griffith (22.01.1875-21.07.1948), som var i starten på sin karriere, så på denne filmen som et mesterverk. George Sadoul (??.1904-??.1967), fransk journalist og filmkritiker, skal ha skrevet at det var med denne filmen at forfatternes og skuespillerne herrevelde innen filmen begynte, og at filmen representerte starten på filmene med de storslagne emnene og de praktfulle iscenesettelsene. 

Selv om "Film d`arts" filmer representerte et gjennombrudd innen filmhistorien, var den, slik den tids filmer, stillestående med fikserte kameraer. Deres svakhet var i første rekke deres storslagne teaterdekor, som ikke på noen måte gav noen virkelighetsillusjon. De var meget nøye med at interiøret skulle være antikvariskt tidsriktige og dyrbare, men samtidig bar de omgivende veggene preg av å være teaterdekor med sine malte kulisser. Problemet med slike kusisser var at de hadde lett for å bevege seg ved den minste berøring. "Film d`arts" dekorasjoner var derfor mer skapt for teaterscenen enn for filminnspillinger med deres krav om realisme. 

De italienske filmskaperne innså ganske raskt denne svakheten som var typisk for de franske filmene. Den italienske filmindustrien tok tidlig lærdom av dette og i denne perioden ble spesielt produsent-regissøren Giovanni Pastrone Italias kunstneriske leder, en filmskaper som var revolusjonerende i sine krav på filmdekorasjonene. Allerede i sin film "Napoleon" (1907) førte han innspillingen fra teatrets dekorasjoner til autentiske miljøer. Selv efter at "Film d`arts" gjennombrudd skilte samtlige av hans filmer fra de franske gjennom sin større realisme. Eks på slike filmer er "Scene della rivoluzione" (1908), "La fine del terrore" (1909), "Giulio Cesare" (1909), "Erico III" (1909), "Manon Lescaut" (1909) og "Il Conte Ugolino" (1909). 

Dette førte til en konkurranse fra de italienske filmselskapene og allerede i 1909 ble dette ganske merkbart for Charles Pathé, som var finansielt interesser i "Le Film d`art", hvis filmer han distribuerte sammen med "Pathés" egne. Charles Pathé besluttet da å ta opp konkurransen på det italienske markedet og grunnla derfor samme år i Roma en filial til "Le Film d`art", selskapet "Film d'Arte Italiana" som produserte, i følge "www.IMDb.com" i perioden 1909-1924 rundt 87 filmer.

STAR FILM
GEORGE MÉLIÈS
George Méliès (Marie-Georges-Jean Méliès) (08.12.1861-21.01.1938) hadde allerede, i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp", i 1904 nådd sitt høydepunkt i karrieren med "Voyage à travers l`impossible" (1904) og var da kommet i en situasjon hvor han begynte å få konkurrenter. Den amerikanske filmproduksjonen var på rask fremmasj og hadde allerede utviklet sin egen fortellerstil som var frisk, folkelig og primitivt dramatisk. I Frankrike møtte han efterhvert større konkurranse fra filmselskapene "Pathé Frères" og "Société des Etablissements L. Gaumont" som alt ble mer og mer dominerende innen det franske filmarkedet. Disse filmselskapene hadde innledet nye metoder innen filmdistribusjonen der de ikke lenger solgte sine filmer direkte til kinoeierne, men leide dem heller ut. Men George Méliès holdt fast ved den gamle ordningen selv om kinoeierne snart fant ut at det var mer fordelaktig å leie enn å kjøpe filmene. Endringene i markedet førte til at George Méliès fikk større problemer med å avsette sine filmer og den økonomiske grunnen han hadde bygd sin filmproduksjon på begynte å vakle. Problemet var at de nye filmene hans kostet mye å produsere slik at han tremgte rask inntekt for holde produksjonen i gang.

Men George Méliès gav seg ikke og fortsatte ufortrødent videre med ukuelig kraft sitt filmarbeid selv om ikke lenger var så aktuell som tidligere.

I forbindelse med fredskonferansen i 1907 produserte George Méliès, i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp", en film om "Menneskeheten gjennom tidene". Den siste store filmen  lagde i sin karriere var, i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp", "La Conquête du pôle" (1912). Filmen var i følge forfatteren laget i hans gamle barokkstil med en skjeggete og forferdelig "kong Burre" som hovedperson, en som med hud og hår slukte en flokk oppdagelsesreisende. George Méliès lagde sin siste filme i 1913 med "Le Voyage de la famille Bourrichon" (1913).

Under Verdenskrigen kollapset hans filmselskap sammen, ateljén i Montreuil ble beslagtatt for militære formål og George Méliès ble slått konkurs. Han ble da tvunget til å selge unna sitt store filmlager til en oppkjøper av råvarer og, i følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp", ble 400 av hans filmer vraket i en smelteovn. Slik forsvant den store trollmannen og filmmagikerens fantastiske filmverden i en sky av røk. Han ble derefter glemt av omverden og ble så først oppdaget i 1928 da en journalist gjenkjente ham mens han arbeidet i en aviskiosk. Det ble satt i gang en innsamling og gjennom venner fikk George Méliès en tobakkskiosk like ved "Gare S:t Lazare". Da han ble for gammel til å stå og selge sigaretter og karameller fikk han en plass på et franskt "Høstsol". Den 21.01.1938 døde George Méliès og hans begravelse ble bekostet av engelske og franske filmartister.

I eftertid har George Méliès fått sin rettemessig plass i filmhistorien der han blir betraktet som den store banebryteren i filmens verden, skaperen av filmkunstens tekniske og dramatiske normer. I følge Rune Waldekranz - "Filmen växer upp":

"Fransk film fick jela sin filmtradition med dess starkt teatraliska accent grundmurad av Méliè. Âven den amerikanska filmen vilar på den hörnsockel Méliès under ospard möde byggde i Montreuil. Porter och Griffith är lärjunger till den franske yrkesillusionisten. De lärde sig filmens konst ytterst av Méliès med lyckligtvis som de under hans lektioner över sitt favorittämne "scenerisk spelstil och dekorationslära"."

ALBERT CAPELLANI
Albert Capellani (23.11.1874-??.1931) kom fra "Théâtre Libre" før han kom til "Pathé" hvor han ble ansatt som regissør.


 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.