PRESERVERING AV NITRATFILM
Med preservering av av nitratfilm definerer jeg det som et felles utrykk foralle komponenter som er nødvendig for å sikre en permanent tilgjengelighet og jeg har delt det opp i to hovedområder, passiv og aktiv preservering. Jeg vil her kortfattet ta for meg disse to medtodene.

Passiv preservering er det samme som oppbevaring, og med dette mener jeg da at man tar vare på materialet i ideelle omgivelser og samtidig å hindre for mest mulig maskinell slitasje. Den passive preserveringen kan igjen deles i to hovedområder, åpen og lukket bevaring og det er disse to hovedområdene som danner utgangspunktet for hvilke valg man skal ta med hensyn til bygninger, filmesker, temperaturer, fuktighet osv. Målet for den passive preserveringen er å bevare filmen best mulig for så å komme inn under en aktiv preservering. 

Med åpen bevaring mener jeg at nitratfilmene skal oppbevares med et ventilasjonssystem som fungere slikat avgasser fra filmene ventleres bort og blir erstattet av ny, ren luft. Årsaken er at nitratfilmer avgir gasser som er destruerende og disse nitrøse gassene er, sammen med ustabil fuktighet og temperatur, den viktigste årsaken til at nitratfilm dekomponeres.

Aktiv preservering inkluderer prosedyrer som bl.a. teknisk eksaminering, teknisk utvelgelse, konservering, teknisk restaurering, kopiering og metoder for lagring i korrekte omgivelser. 

Nitratfilmene skal oppbevares i egnede bygninger og en nitratbygning består av en rekke små celler hvor det kan oppbevares et bestemt antall kilo nitratfilm. Cellene er bundet sammen av en korridor, som ligger i midten. (Bildet til venstre er fra en nitratbygning i Sverige). Den anbefalte maksgrensen til hver celle er satt til 2 500 kilo og tilsammen bør ikke bygningens kapasitet ikke overstige 100 000 kilo lagret nitratfilm. Bygningen skal ikke ha noen vinduer. Ved en større nitratbeholdning bør det opprettes et nytt depo som ligger adskilt og minst 50 meter fra den andre bygningen. 

Selve cellene bør være i en størrelse med en høyde på 2,1-2,6 meter, lengde 3,6-4,0 meter og bredde 1,5-2,0 meter. Gulvet, veggene og taket bør bestå av betong som tåler stor varmeutvikling. Gulvet bør ha et sluk, dersom vann skulle komme inn eller ved andre typer vannskader. Taket må ha en trykk/eksplosjonsluse og denne slusen skal fungere som ventil ved brann slik at varmen blir ledet ut av den. Slusen skal ha en slik mekanisme så den av gasstrykket i cellen. Hver celle bør ha et overrislingsanlegg og skal være slik montert at ved en nitratbrann skal vannet spres til veggene slik at de avkjøles og anlegget skal aktiviseres ved 60 C. Dette anlegget skal bare aktiveres i en celle der brann har startet og har som oppgave å avkjøle veggene slik at temperaturen til naboceller blir for høy. Selv om overrislingsanlegget ikke stopper en nitratbrann, vil det hindre at brannen sprer seg og at nabocellene blir vannskadet. Klimaet i cellene skal på daglig basis ha en temperatur på 4 C +/- 1 C og på årlig basis 4 C +/- 2 C og relativ fuktighet på daglig basis på 50% +/- 2% og på årlig basis 50% +/- 5%. Det er også anbefalt at full luftutskifting i cellerommene skal skje innenfor 5 timer ved 4 C. Gassavsuget for de nitrøse gasse bør ligge ved gulvet da disse gassene er tyngere enn luft, men det bør også være et avsug ved det innvendige taket som trekker ut andre lettere gasser som måtte befinne seg i cellen. 

I hver enkel celle skal nitratfilmene plasseres i hyller og disse hyllene skal være av ikkebrennbart materiale. Den nederste hyllen skal ligge ca. 10-15 cm opp fra guvet, i tilfelle oversvømmelse, og den øverste hyllen skal ikke fungere som lagringsplass, men som en beskyttelse mot f.eks. sollys, vann og støv. Hyllene bør ha en avstand slik at det er mulig å plassere 5 filmer i høyden, men det kan også være færre avhengig av hvilken embalasje som blir brukt til filmene. Filmene skal oppbevares horisontalt og ikke vertikalt da vertikal lagring av filmer vil føre til at filmene blir ødelagt. Årsaken er vekten som vil føre til at filmen blir trykket sammen og emulsjonen kan bli ødelagt av det kontinuerlige presset. (Bildet til venstre en fra en celle i en nitratbygning i Tyskland).

De vanligste typer for embalasje som brukes i åpen bevaring er metallekser, pappesker og plastekser. Men uansett hvilke materialer man bruker så anbefales det at det lages hull i embalasjen ved bunnen slik at de tunge nitrøse gassene slippes ut. Dermed vil gassene som filmen avgir ventileres bort fra både filmesker og rommet. Jeg vil her kort ta for meg fordelen og ulempen ved de forskjellige emballasjene.

Metallesker er den mest anvendte filmesken som brukes og fordelen med disse eskene er at de tåler harde fysiske belastninger, noe som gjør at de anvendes bl.a. ved frakting av film. Problemet med metall er at det ikke fungerer spesielt godt som lagringsmateriale da fuktighet virker som en katalysator på metallet og det vil foregå en oksidasjon der det både vil skje opptak og kjemisk binding av oksygen. Resultatet vil være at slike bokser vil begynne å ruste og denne rusten kan like godt starte innvendig i boksen som utvendig. Man må også være klar over at siden nitratfilm trekker til seg oksygen vil metallbokser være som en katalysator for nitratfilmen og filmen vil ødelegges raskere. 

Den forholdsvis vanlige embalasjen er pappersker og det "Svenska filminstitutet" bruker pappesker til lagring av nitratfilm. I følge "Svenska filminstitutet" skal pappeskene være syrefrie, dvs at pH-verdien skal være på 7, og fysisk sterke nok til å tåle langtidslagring. Men ved en analyse av de svenske filmeskene viser det seg at pH-verdien ligger lavere enn anbefalt og årsaken ligger i at det må tilsettes stoffer for at stivheten skal opprettholdes. I tillegg var eskene naglet sammen med stifter av metall som har lett for å ruste.

Plastesker brukes også til filmemballasje og disse kan bestå av forskjellige sammensetninger som avspeiler på brukebehovet. Ordet plast er hentet fra det greske "plastikos" som betyr formbar. For hundre år siden ble plast brukt om plastiske stoffer som kunne formes. ksempler på slike er horn, rav, porselen og keramikk. I plasthistorien brukes begrepet naturlige plaster om formbare naturmaterialer. De har vært i bruk i mange århundrer. Det skilles også mellom hel- og halvsyntetiske plaster. Plastene er organiske stoffer bygd opp av store molekylstrukturer av grunnstoffene kull/karbon, hydrogen og oksygen. Halvsyntetiske plaster er bygd opp av naturen, men kjemikeren har forandret og foredlet dem slik at de har fått nye egenskaper. Helsyntetiske plaster er bygd opp fra enkle uorganiske bestanddeler. De fleste av dem er et resultat av systematisk forskning og utvikling i store kjemibedrifter. 

De dominerende råplastene i verden produseres med utgangspunkt i nafta eller naturgass. Etylen kjedes sammen gjennom kjemiske reaksjoner - polymeriseres - til polyetylen (PE); propylen polymeriseres til polypropylen (PP); og butadien polymeriseres til polybutadien eller syntetisk gummi. En kjemisk reaksjon mellom etylen og klor gir vinylkloridmonomer, VCM, som polymeriseres til polyvinylklorid, PVC. Etylen og propylen inngår i produksjon av umettet polyester sammen med andre basiskjemikalier som bensen, xylen og styren. Etylen, bensen og styren er utgangspunktet for produksjon av ekspanderbart polystyren (EPS). 

Et plastprodukt inneholder harpiks eller polymer, ofte kalt for basisplaten. I tillegg inneholder de en rekke tilsetningsstoffer. Eksempler på slike plasttyper er polyetylen, polypropylen, polyvinylklorid polystyren. Av disse plasttypene er det få som er egnet for lagttidslagring av film da de enten er for dårlig fysisk eller at de reagerer på kjemiske stoffer som avgis fra filmen. Det kan også være at plastmaterialet påvirker filmen kjemisk slik at det fremskynder en degradering av filmmaterialet. Polyetylen og polypropylen benyttes i et stort antall produkter i form av fiber, plater, film eller formede komponenter. Polyetylen brukes til kabelisolasjon, rør, plastposer og leketøy og polypropylen anvendes blant annet til tauverk, superundertøy og medisinsk utstyr. 

Det materialet som kan være aktuelt til langstidslagring av nitratfilm er polyetylen som er et termoplastisk materiale og er et rent hydrokarbon. Polyetylen (PE) er et termoplastisk kunststoff som fremstillet ved polymerisasjon av gassen ethylen C2H4 (ethen). Polyetylen er den type plast som fremstilles mest av på verdensplan. Polyetylen deles opp i høytrykspolyetylen, PE-HD (PolyEthylen - High Density ), med massefylde over 0,93 g/cm3 og lavtrykspolyetylen, PE-LD (PolyEthylen - Low Density ), med massefylde under 0,93 g/cm3. PE-HD består av lange like kjeder av polyetylen mens PE-LD er forgrenet. De lange like kjeder i PE-HD kan legge sig tet opp til hverandre og danne små krystallinske domener i plasten hvilket bevirker at den oppnår større styrke og bedre temperaturbestandighet enn PE-LD. Plasten er kjemisk i slekt med parafinvoks, men har en langt høyere styrke. Polyetylen produseres i tre hovedtyper:

1. En mykere type, lavdensitet-polyetylen (LD-polyetylen). PE-LD er et bløtt plastmateriale og brukes til plastposer, plastfilm osv.
2. En hardere type, høydensitet-polyetylen (HD-polyetylen). PE-HD er et forholdsvis stift plastmateriale og brukes til avløps-, vann og gassrør, matkasser, legetøy, osv.
3. En type med mildere hardhet, middelsdensitet-polyetylen (HD-polyetylen)

Polyetylen er kanskje det stoffet som egner seg best til oppbevaring av nitratfilm og materialet kan tilsettes stoffer som virker retarderende på nedbrytningen av nitratfilmen, og "Det danske filminstitut" forsker nettopp på dette.