FILMMUSIKK
Helt siden
de første filmfremvisningene har filmene nesten alltid blitt akkupagnert
av levende musikk og allerede fra begynnelsen forstod man at musikken var
en viktig del av filmen. Fremføringen av musikken var avhengig av
kinoen størrelse og genrelt kan man si at kinoer i småsteder
som oftest hadde en pianist mens kinoer i større byer brukte ha
organister eller hele orkestere.
I
den tidlige stadiet av stumfilmens historie var filmmusikken ofte mer eller
mindre improviserende, men dette endret seg når langfilmene ble mer
vanlige. Da ble det mer vanlig å sende ut noteblader sammen med filmen
og denne utviklingen startet nok med David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948)
film "The Birth of a Nation" (1915)
der større deler av filmmusikken var spesialkomponert av Joseph
Carl Breil (29.06.1870-24.01.1924) og efter det ble det mer vanlig
å distribuere spesialkompanert musikk til kinoene. Dette var hans
andre film han komponerte musikk til og allerede tre år før
hadde han komponert musikken til Henri Desfontaines (12.11.1876-07.01.1931)
og Louis Mercantons (??.1879-29.04.1932) film "Les
Amours de la reine Élisabeth" (1912). Det skal her kort
nevnes at Joseph Carl Breil i perioden 1915-1924 komponerte musikk
til seks filmer, Christy Cabannes (16.04.1888-15.10.1950) film "Double
Trouble" (1915) hvor David Wark Griffith var produksjons
manager, John W. Nobles (24.06.1888-??) film "The
Birth of a Race" (1918), David Wark Griffiths film "The
White Rose" (1923), Henry Kings (24.01.1886-29.06.1982)
film "The White Sister" (1923), Phil
Rosens (08.05.1888-22.10.1951) film "The Dramatic
Life of Abraham Lincoln" (1924) og David Wark Griffiths
film "America" (1924).
Ved stumfilmens høydepunkt var kinoer faktisk den største inntekten for instrumentalmusikere i USA. Men også filmindustrien i andre land utviklet også sine metoder for musikk til filmene. Den tidlige filmindsdustrien i Brasil brukte de "fitas cantatas" hvor de viste filmede operetter med sangere, som stod bak lerretet, sang til filmen. I Japan brukte de ikke bare levende musikk, men kombinerte filmfremvisningen med en "benshi", dvs en forteller som både kommenterte og gav stemme til karakterene. "Benshin" ble en sentral person i japansk filmkunst og hadde også som oppgave å oversette utenlandske filmer. Slik jeg har forstått det var "benshinenes" popularitet en av årsakene til at stumfilmen holdt stand til inn på 1930-tallet.
Det var flere
komponister som spesialiserte seg på å skrive nye orkesterstykker
til stumfilmer og faktisk arbeider det fortsatt komponister som lager musikk
til stumfilmer. Eks. på slike komponister var Ben Model (),
Neil Brand (), Phillip C Carli (), Jon Mirsalis ()
og Donald Sosin ().
Kinoorgel
var innredet som et enmannsbetjent orkester og orgelet var utrustet med
flest mulig av orkesteret klang. Orgelet hadde en lang tradisjon og Esaias
Compenius (??.1572-??.1617) utviklet orglet
i 1610 (se billedet til venstre som viser et orgel han bygde i perioden
1605-1610 til slottet i Hessen for en tysk hertug Heinrich Julius av
Braunschweig-Wolfenbüttel (15.10.1564-20.07.1613)), og "WurliTzer-firmaet"
(se billedet til høyre) kom med sitt orgel i 1910. og som da ble
en stor oppblomstring innenfor orgelindustrien. I perioden 1910-1940 ble
det bygget hundrevis av kinoorgler og det var riktige orgler med piper,
med da pipene normalt ikke stod fremme slik som kirkeorgler, oppstod den
misforståelsen av det var snakk om el-orgler med radiorør
og store høytalere. Disse kinoorglene hadde også såkalte
"traps" som bestod av en rekke med lydeffekter som skulle gi stumfilmene
et tilskudd av livaktighet. På den tids store orgelfabrikker i bl.a.
USA og England ble det også innredet spesialverksteder som fremstilte
lydefterlignende spesialapparater. Eks på de "traps" som ble brukt
på den tiden var dampskipsfløyte, togfløyte, politifløyte,
torden, regnskyll, bølgebrus, hylende stormvær, flyvemaskiner,
bilhorn, telefonklokke, pistolskudd, hanegal, div. fuglesang og fuglekvitter,
hestehover, sirener, knusing av porselen, kuklokker og slag mot ambolt.
Som man ser av listen så avspeilet lydeffektene av de som oftest
ble brukt i filmgenre som slapstick og action-pregede scenesekvenser.
I
de finere kinoer ble stumfilmene ledesaget av orkestre som hadde øvd
inn hele musikkprogrammet som passet til filmene, men dette var for komplisert
og dyrt for de mindre kinoene. I Sverige arbeidet komponist, arrangør
og kapellmester Rudolf Sahlberg (Rudolf Johan Olof Sahlberg) (07.03.1879-)
ved "Röda Kvarn" i Stockholm fra 01.12.1916.
Et godt alternativ var derfor de nye kinoorglene som hadde økonomiske konkurransefordeler i forhold til orkestre ved at kinoeieren bare behøvde å betale lønn til en person, og hvis denne musikeren var en dyktig improvisator, kunne han med kort varsel levere musikk til skiftende filmprogrammet. Det var også de kinoer hvor kinoorganisten var en showmann, og det hendte at han, ikledd hvit smoking og badet i mangefarvet prosjektørlys, kom opp fra scenegulvet på en roterende heis mens han spilte kjenningsmelodien. Samtidig var det de organister som også hadde kontakt med kinopublikumved at han småpratet med dem via en mikrofon og evt oppmuntret hele salen til å synge med på det neste nummer. I England ble kinofellessangen så populære at sangtekstene ble underveis vist på lerretet. Mulig var det denne sukssesen som førte til en større konkurranse fra de store nasjonale kinokjedene der det bl.a. i England førte til de utbredte "Cine-varietes" som var en blanding av varietéunderholdning og filmfremvisning, slik det var i filmens barndom. Billedet til høyre viser et "Christie" 3 manuals 8 rank pipeorgel med tilsluttet medspillende flygel, som opprinnelig var i bruk i en kino i London i 1927. Orglet drives av en 7,5 HK el-motor, som til sammen veier omtrent 5 tonn og det tok den nye eieren av utstyret omtrent 8 måneder å installere.
Faktisk ble kinoorglene så populære at da lydfilmen gjorde sitt inntog kunne de fortsette i sitt arbeide da kinopublikummet ikke ville unnvære dem. Efterhvert var det flere kinoorganister som utviklet sitt engasjement til å blir mer en showmann, hvor han f.eks. var ikledd hvit smoking og opptrådte i mangefarvet prosjektørlys, kunne komme opp fra scenegulvet på en roterende heis mens han spilte kjenningsmelodien. Videre kunne han småprate med publikum via en mikrofon og evt. oppfordre publikum til til å synge med på det neste nummeret. I England ble kinofellessangene så populære at de fant på å å vise sangtekstene underveis på lerretet. Dette førte til at det ble bygd flere hundre kinoorgler til bruk i de nye lydfilmkinoene som dukket opp overalt. De mest populære kinoorganistene hadde også kontrakt med plateselskaper og faste avtaler med radiostasjoner, som overførte populærmusikken live fra de store kinoene. Det var muligens denne suksessen kinoorganistene hadde, kombinert med den harde konkurransen mellom de store nasjonale kinokjedene, som førte til en raskere utvikling som i England førte til de vidt utbredte "cine-varieties" som var en lik blanding av varietéunderholdning og filmfremvisning. Blant de populære som medvirket ved slike forestillinger var skuespilleren Billy Costello (), en som ellers er kjent for stemmen til tegnefilmfiguren "Poeye" og gjerne gikk ut på scenen i et sjømannskostyme komplett med spinatsvulmende overarmer.
I Danmark førte
dette til en skikk, som også bl.a. ble holdt i hevd i "Palladium",
København, hvor det ble avholdt korte solokonserter før filmforestillingene.
Pussig nok ble også disse instrumentene fra 1930-tallet utstyrt med
de tradisjonelle "traps" selv om de strengt tatt hadde mistet sin praktiske
betydning og det hendte at musikerne brukte disse spesialeffektene i sine
musikknummere. Men kinoorglene til stumfilmbruk vant aldri helt innpass
i Danmark hvor bl.a. "Paladsteatret" skulle ha kjøpt inn et slik
orgel, men slik jeg har forstått kilder ble den aldri tatt i bruk.
"Folketheatret" i Århus fikk i 1923 innstallert et orgel, som ble
brukt til dette formålet, men som ikke var et komplett kinorogel,
snarere et modifisert kirkelorgel som var levert av den lokale orgelfabrikanten
A. C. Zachariasen ().
.