MELLOMTEKSTER
Filmen er et medium som består av både billede og ord, og denne bruken av ord og skriftsprog er et sentralt virkemiddel for å fortelle historier og skape dramaturgi. Men i stumfilmens tidlige barndom ble mellomtekster internasjonalt sett vanlig fra omkring 1903. De første mellomtekstene hadde en karakter av å være "oppsummeringstekster" der de beskrev dem kommende handlingen slik at tilskueren lettere skulle forstå historien. Efterhvert ble denne type type tekster erstattet av andre typer "forklarende tekster"; tekster som kun etablerte en situasjon og overlot til bildene å presentere årsak og virkning innenfor fortellingen, eller tekster som introduserte karakterer eller markerte tid, rom og stemning. Samtidig som filmene blir lengre og mer narrative og narrativt integrerte, og antallet mellomtekster øker, ble en annen type tekster stadig mer vanlig. Fra omkring 1909-1910 ble "dialogtekster" vanlige i amerikansk film. Dialogteksten kjennetegnes av at den er motivert av en kilde innenfor en scene, og var dermed en teksttype som var tettere knyttet til selve fiksjonsuniverset enn en forklarende tekst. Dialogtekster var svært sjeldne i den aller tidligste amerikanske filmen, selv om man har funnet et eksempel i Edisons "The Ex-Convict" (1904) og i et par filmer fra Biograph i 1906. I løpet av 1910-tallet ble imidlertid standarden i amerikansk film at en film inneholdt flere dialogtekster enn forklarende tekster. I Sverige forekom forklarende mellomtekster sjelden eller aldri før 1907.

I Europeisk film finner man samme utvikling som i den amerikanske filmen, men i en noe langsommere takt. Man har funnet eksempler på dialogtekst så tidlig som i 1902, der teksten ”Sesame, ouvre-Toi” inkluderes i Ferdinand Zecca (??.1864-06.03.1947) "Ali Baba et les Quarantes Voleurs" (1902), men i følge Marrguerite Engberg "Dansk stumfilm" ble filmene, omtrent frem til 1906, sendt ut uten mellomtekster og selv året efter ble det sendt ut filmer uten mellomtekster. Slik jeg har forstått det, er Viggo Larsens (14.08.1880-06.01.1957) film "Kameliadamen" (1907), utgitt av "Nordisk Films Kompagni", det tidligeste bevarte eksempel på dansk spillefilm med mellomtekster. Kildemessig for dansk film får man først helt uttømmende opplysninger fra 1908 for "Nordisk Films Kompagni", dette da selskapet begynte å skrive ned tekstene, med hånd, i tekstbøker. Efter denne tidlige perioden er filmene preget av ulike typer mellomtekster,  og disse tekstene var da integrerte deler av stumfilmens fortellermåte, men ord og skriftspråk ble brukt på svært ulike måter, ofte i én og samme film eller til og med i én og samme sekvens eller scene. Holdningene til mellomtekster varierte sterkt i stumfilmtiden, og enkelte hadde som mål å redusere antallet tekster til det minimale, mens andre benyttet mange og lange tekster for å skape et eget filmuttrykk. Enkelte genrer var mer ord- og tekstknappe, og benyttet korte og abrupte tekster for å skape spenning og rytme, mens andre genrer var ordrike og kunne svulme over av blomstrende tekster. Et klassisk eksempel på film som har minimalisert mellomtekstbruken helt er Friedrich Wilhelm Murnaus (28.12.1888-11.03.1931) "Der letzte Mann" (1924) som hadde bare hadde en mellomtekst, en tekst som egentlig var efter filmens egentlige slutt og den slutten filmselskapet ville ha. Det motsatte eksempel er Viggo Larsens film "Kameliadamen" (1907) som inneholder 22 tekster, dvs 12 episke tekster, 4 brev samt 6 tekster, som dels er fortekster og dels aktinndelinger. Men det er ingen replikktekster og de episke tekstene fungerer som kapiteloverskirfter i en roman.

Spørsmålet er om hvilken status har en mellomtekst i en film. Er tekstene en del av filmen, eller kan de sies å ha karakteren av en paratekst? Det er forskjellige meninger om bruken av mellomtekster, om den først og fremst som et hjelpemiddel for fortellingen, og i mindre grad
som en integrert del av fortellingen og dermed en egen type filmnarrasjon, eller at tekstene avbrøt selve billedfortellingen og fremstod nærmest som kommenterende eller distraherende "fremmedlegemer". Den typiske tekstanvendelsen var de meget primitive filmene var at de episke tekstene fungerte somkapiteloverskrifter i en roman, og forteller det vi skal se i neste scene. Dermed viser regissøren at han ikke har tillit til at vi klarer å følge handlingsgangen og dermed mener at det er nødvendig å forklare handlingen med en lang rekke av tekster. Problemet med denne metoden er at regissøren forteller oss den kommende handling og dermed avdramatiserer han historien, slik at at de sener vi ser, blir nærmest som tableuer eller illustrasjoner til den teksten man da har lest. Generelt kan man derfor si at regissører som stod for de primitive filmene stort sett brukte de episke tekster og brevtekstene. Så jo dyktigere en regissør ble til å fortelle i billeder, desto færre episke tekster ble brukt, samtidig somantallet av replikktekster vokste.

Generelt kan man derfor si at de beste regissørene lærte seg å begrense bruken av antall tekster i filmene da de mente at disse mellomtekstene avbrøt handlingen og derfor unngikk å bruke dem så vidt det var mulig. I følge Marrguerite Engberg "Dansk stumfilm" kan man faktisk avlese en regissørs evne til å fortelle i billeder ved å undersøke hans bruk av mellomtekster. Man kan derfor bruke mengden av mellomtekster som en rettsnor på hvor dyktig regissøren er da det nesten alltid passer, at antallet av mellomtekster i en film er omvendt proporsjonal med regissørens talent for å fortelle i billeder. 

Jeg vil her dele inn mellomtekstene i tre hovedgrupper med sine respiktive undergrupper:

1. EPISKE TEKSTER
Disse tekstene kan igjen deles opp i tre undergrupper, a) foregripende tekster, som fungerer som en slags kapiteloverskrifter som forteller hva vi skal se i neste scene. I b) kommenterende tekster hvor fortelleren, dvs regissøren gir oss sin holdning til historien og c) tids- eller stedsangivelser. Bruken av de episke tekstene var i de aller tidligste mellomtekstene, og i de såkalte kunsttekstene der tekstene innholdt informasjon som ikke var verkinternt og hadde med selve fiksjonen å gjøre. Eks på slike filmer er Lubins () "The Secret of Death Valley" (1906) "The Wifes Vision" og hvor det er en ramme rundt selve teksten som ikke er distraherende eller inneholderverkeksterne elementer, Viggo Larsens film "Barnet som Velgører" (1909) "Sult", "Kameliadamen" (1907) "Armand bliver øjeblikkelig forelsket" og i David Wark Griffiths (22.01.1875-21.07.1948) "The Birth of a Nation" (1915) som også inneholder mellomtekster som "The woman’s part". Dette er mer av en metaforisk kommenterende enn en direkte forklarende tekst, men det viktige i denne sammenheng er at rammen eller borden rundt teksten former regissørens navn tre ganger, slik at ingen skulle være i tvil om hvem som hadde regissert filmen. Rammen er her et varemerke, noe som var svært vanlig i amerikansk stumfilm, og såvel initialene "DG" som navnet "Griffith" som gjentas to ganger, er teksteksterne elementer.

2. REPLIKKTEKSTER
I motsetning til regissørene av de mer primitive filmene som overveiende brukte de episke tekster og brevtekster, økte antallet replikktekster hos de regissører som ble dyktigere til å fortelle i billeder. I dem første tiden i stumfilmperioden ble det overhode ikke brukt replikktekster i filmene, og da de dukket opp omkring 1909, hadde regissørene en tendens til å plassere replikktekstene mot slutten av filmen. Årsaken til dette valget var at de i begynnelsen av filmen måtte bruke adskillige tekster til å beskrive sistuasjonen, føre handlingen frem, og først når den dramatiske konflikten tilspisset seg, gikk regissørene over til å bruke replikker. 

3. BREV ELLER LIGNENDE
Typiske eksempler ved denne gruppen er at mellomteksten viser enten telegrammer, avisnotiser, boksider, visitkort og annet trykt materiale. Flere filmselskaper, bl.a. "Nordisk Films Kompagni", var meget nøye med disse mellomtekstene ved at det f.eks. forekom flere forskjellige brevskrivende personer, at hver enkelt person fikk sin personlige håndskrift, samt at de forsøkte å skjeldne mellom menns og kvinners håndskrifter. Telegrammene som ble avbildet var tro kopier av riktige telegramblanketter og ved bruk av avisutklipp, ble det sørget for at illusjonen var fullstendig og satte det ønskede avissitat i en riktig avis. Brev som mellomtekst ble brukt igjennom hele stumfilmperioden, og brevene var akkurat som de episke tekstene en hjelp for regissøren når han hadde problemer med å uttrykke seg i billeder. Problemet med utstakt bruk av brev var at de avbrøt handlingen og ble et irritasjonsmoment for seeren. Et typisk eksempel på film hvor regissøren har brukt for mange brev er August Bloms (26.12.1869-10.01.1947) "Den sorte Kansler" (1912).

Som tidligere nevnt, ble også brukt rammer rundt teksten hvor Rammen fungerte her et varemerke, noe som da var svært vanlig i amerikansk stumfilm, og eks på dette er initialene til David Wark Griffith"DG" som navnet "Griffith" som gjentas i rammen, og som regnes som teksteksterne elementer. Ved siden av bruken av varemerker og firmanavn er også skuespillernavn eksempler på teksteksterne elementer i mellomtekstene der man først får se en scene med skuespilleren for så å få presentert mellomteksten hvor det opplyses skuespellerens navn og rolle.

En annen type mellomtekster var de med svært uvanlig og slående grafikk eller fonter som skapte spenning, mellom en status som tekster eller paratekster. Et typisk eksempel på bruk av uvanlig tekstbruk er Robert Wienes (27.04.1873-17.07.1938) "Das Kabinet des Dr. Caligari". Her ser man tydelig hvordan ekstrainformasjonen av tekstekstern karakter finnes i mellomtekstene, noe som gjør at de ofte har paratekstuelle elementer. Et annet eksempel på kreativ bruk i forhold til rytme, tekstfont og tekststørrelse, er Sergei Mikhailovich Eisensteins (01.01.1898-11.02.1948) "Bronenosets Potymkin" (1925) med sine fragmentariske tekster. 

De virkelige virkelige forseggjorte mellomtekstene var de såkalte kunsttekstene som var preget av tegninger som ofte var uten direkte kobling til filmens historie. I amerikansk film ble kunsttekster vanlig fra omkring 1916, men kunsttekster var relativt uvanlig i europeisk stumfilm. Men i amerikansk film var kunsttekster en viktig del av den amerikanske filmindustriens arbeid med å skape et produkt med høy "production value" som gjorde at de beholdt markedsdominansen, og bidro også til at mange amerikanske filmer fikk et ekstra påkostet og lekkert uttrykk. 

Under denne teksten har jeg presentert en del eksempler på forskjellige mellomtekster. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

.