FILMLENGDE
I stumfilmens tidlige periode hadde farcene en gjennomsnittlengde på rundt 100 meter, noe som tilsvarer en spilletid på 5 minutter. Dette gjaldt generelt også for reportagefilmen, men her kunne filmlengden variere fra 30 meter til 250 meter, selv om det var sjelden at reportagefilmene var på over 200 meter. Et par eksempeler på en lang reportagefilm i den tidlige perioden er "Nordisk Films Kompagnis" film om "Chirstian IXs bisættelse" (1906) som var på 250 meter og "Kroningen av Haakon VII" (1906) som var på 240 meter. Men det var de dramatiske filmene som fra den tidligste tid hadde en lengde som var større enn de to andre genrene. Årsaken til denne foskjellen var at det var denne genren som dannet hovedstammen i de programmene som kinoene viste. Genrelt var disse programmene sammensatt av at det først ble vist en reportagefilm, så en dramatisk film og til sist en farce.

I Danmark hadde den dramatiske filmen frem til omkring 1909, alt efter emnet, en lengde på 100-250 meter og man holdt seg innenfor én filmspoles lengde som var på 350 meter. Først omkring 1911 la "Nordisk Films Kompagni" sin produksjon av de dramatiske filmene om til flerspolers film, noe som igjen førte til at det tok lengere tid å produsere den enkelte film og dermed falt produksjonen av amtall filmer samtidig med at meterantallet steg betraktelig. Akkurat som i filmproduksjonen i perioden 1906-1910, falt også filmproduksjonen i perioden 1910-1914 i tre kategorier som var reportagefilm, komedier og dramatisk film. Den lengdeforskjellen som allerede eksisterte mellom disse tre genre, vokste ytterligere i denne perioden. Komediene og reportasjefilmene hadde generelt en makslengde på 400-500 meter, mens de dramatiske filmene allerede i 1911 hadde fordoblet deres lengde. I de følgende år ble disse filmene bare lengere og lengere inntil de efter 1914 fikk "det gyldne snitt", dvs en filmlengde på ca 1 800 meter, noe som tilsvarer en spilletid på ca 90 minutter. I perioden 1910-1914 kunne lengden på de dramatiske filmene variere noe, avhengig av dels de kunstneriske krav og dels av det utenlandske marked. Det siste er meget interessant da noen land som f.eks. U.S.A: var på den tiden temmelig tilbakeholden med hensyn til å kjøpe lange, dramatiske filmer.